Registrering av kulturminner og kulturmiljø Skorpa Nøklan landskapsvernområde

Transkript

1 Registrering av kulturminner og kulturmiljø Skorpa Nøklan landskapsvernområde Befaringsrapport André Nilsen

2 Forside: Utsikt mot Nøkkelhamn. Sieidien Gálgu ses tydelig i berget. Foto: André Nilsen 2

3 Innholdsfortegnelse Innledning... 5 Metode... 6 Kulturminner og kulturmiljø... 7 Kort kulturhistorie... 8 Kulturminner og kulturmiljø Skorpa... 9 Solvang... 9 Gammelgård Skjærnes Amorsletta Storsletta Småsletta og Smånessan Neset Moan Vågen Sandøra Kulturminner og kulturmiljø Nøklan Myrvoll Undervoll (Indrenøklan) Singelbukt Blomsterbukta Nøkkeleidet Nøkkelhamn Neset på Ytrenøklan Ytterbukt Kulturminner og kulturmiljø Høyholman Avsluttende vurderinger Litteraturliste Informanter

4 4

5 Innledning Registreringen av kulturminner og kulturmiljø på Skorpa og Nøklan i Kvænangen kommune er gjort i anledning Fylkesmannen i Troms sitt arbeid med forvaltningsplan for landskapsvernområdet. Befaringsrapporten tar for seg Sametingets befaringer i 2011 og Rapporten kartfester og beskriver kulturminner og kulturmiljø, samt gir vurderinger og anbefalinger vedrørende disse. I 2011 ble oppdraget vanskeliggjort på grunn av sent igangsatt feltarbeid og høy vegetasjon. Befaringen i 2012 ble foretatt på et tidligere tidspunkt under bedre vegetasjonsforhold. I 2011 ble feltarbeidet utført av Oddleif Mikkelsen og André Nilsen. Feltarbeidet i 2012 ble utført av Ingvild Larsen, Lise Brekmoe, Camilla Olofsson og André Nilsen. Selv om alle områder er befart ble de av tidsmessige årsaker ikke totalregistrert og det kan finnes kulturminner som ikke er funnet. Områdene er ikke endelig avklart i forhold til Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, jf. 3 første ledd, 4, 8 og 9. Alle kart i rapporten er utarbeidet av André Nilsen dersom ikke annet er opplyst. Olmmaivággi/Manndalen, august 2012 André Nilsen 5

6 Metode Arbeidet er gjort på bakgrunn av arkivundersøkelser samt 10 dager feltarbeid med kulturminneregistreringer. I etterkant er materialet bearbeidet til en midlertidig rapport. I felt ble undersøkelsene gjennomført som overflatebefaringer samt prøvestikk med jordbor. Under feltarbeidet har landskapet blitt vurdert basert på erfaring etter hvor det er størst potensial å finne kulturminner etter menneskelig aktivitet. Myrområder, svært ulendt terreng samt områder med tett vegetasjon undersøkes normalt ikke. Ved befaringen av Skorpa Nøklan landskapsvernområde brukte vi tilsendt kart fra Fylkesmannen i Troms som rettesnor. Befaringene er slik avgrenset til de avmerkede områdene (figur 1). Troms fylkeskommune hadde igangsatt undersøkelsen noe tidligere og det ble derfor bestemt at de skulle ta seg av de fleste nyregistreringer som ble gjort på Skorpa og Nøklan. Feltarbeidet i 2011 ble gjort sammen med Troms fylkeskommune. I 2012 ble gjenstående områder befart av Sametinget alene. I tillegg til egne registreringer har Sametinget derfor også anvendt kartdata og registreringer innsamlet av Troms fylkeskommune og Harald G. Johnsen i vår vurdering. I vårt arbeid er særlig det kulturhistoriske aspektet i landskapsvernområdet vektlagt. Figur 1: Kart over planområdet. Etter Fylkesmannen i Troms 6

7 Kulturminner og kulturmiljø Kulturminner og kulturmiljøer defineres av lov om kulturminner av 1978 nr. 50 (kulturminneloven). Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig aktivitet i vårt fysiske miljø herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjoner til. Kulturminner eldre enn 1537 er automatisk freda etter kulturminneloven. Det samme gjelder for samiske kulturminner eldre enn 100 år, begge betegnes som automatisk freda kulturminner. Kulturminner som er yngre enn 1537, eller yngre enn 100 år og ikke samiske, er ikke legalfreda og betegnes som etterreformatoriske eller nyere tids kulturminner. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. En samlet vurdering av et områdes kulturhistorie, kulturminner, bygninger og tidsdybde vil danne grunnlag for avgrensing av kulturmiljøer. Størrelsen på kulturmiljøer kan variere, slik de kan bestå av mindre felt med fornminner (for eksempel gravfelt), mens andre igjen kan bestå av større landskapsrom (for eksempel fangstanlegg i et dalføre) (Svestad 2004). Avgrensningen av de befarte kulturmiljøene på Skorpa og Nøklan er som regel gjort etter skillet mellom dagens innmark og utmark, samt etter naturlige skiller i landskapet slik som skrenter og bekkefar. Vi gjør oppmerksom på at avgrensningene er forslag basert på dagens situasjon. I verdivurderingen av kulturminner og kulturmiljøer i landskapsvernområdet har Sametinget tatt utgangspunkt i Riksantikvarens rettleder Kulturminne og kulturmiljø i konsekvensutgreiingar (Riksantikvaren 2003). Her blir ulike miljø rangert etter nasjonal, regional og lokal verdi. Det er verd å merke seg at alle automatisk freda kulturminner i følge Riksantikvaren er av nasjonal verdi. Dette er dog et minimum ettersom det utover automatisk freda kulturminner også finnes en rekke kulturminner og kulturmiljø som vil være av nasjonal interesse. Regional verdi er knyttet til det som er særegent med regionen, herunder sjeldne kulturminner som kan være vanlig ellers i landet. Lokal verdi kan være kulturminner og miljø som viser historie og utvikling, ressursutnytting, tidsdybde, stor symbolverdi osv. Kvaliteten av et kulturmiljø øker når en kan se sammenhenger mellom landskap og kulturminner. Dersom et miljø fremdeles er i bruk kan dette være med på å øke kvaliteten. Også konsekvensene av tiltaket må vurderes og graden av endring dette medfører for kulturminner og kulturmiljø. Her kan eventuelle avbøtende tiltak vurderes med utgangspunkt i kulturmiljøverdiene. Sårbarheten til et kulturmiljø kan for eksempel ha sammenheng med kunnskapsverdi, opplevelsesverdi, og bruksverdi (for eksempel gamle veier). Det legges vekt på følgende kriterier i verdivurderingen. Representativitet, sammenheng og miljø, autensitet, arkitektonisk og kunstnerisk kvalitet, identitet og symbol, fysisk tilstand, samt økonomisk og økologisk bruksverdi. 7

8 Kort kulturhistorie Samisk etnisitet antas å ha utviklet seg i årtusenet før Kristi fødsel. De tidligste samiske samfunnene karakteriseres som fangstsamfunn. Det vil si at deres levesett vesentlig var basert på produkter fra jakt og fangst, samt fiske, sanking og etter hvert også februk. Fangst av villrein og elg synes å ha spilt en viktig rolle, og det er påvist fangstanlegg i innlandsområdet mellom Kvænangen og Kautokeino (Vorren & Manker 1976; Odner 1983; Grydeland 2001; Hansen & Olsen 2004). Fra rundt Kristi fødsel må Kvænangen betraktes som et samisk bosettingsområde (Bjørklund 1985). Man antar at Samiske fangstsamfunn var delvis mobile og organisert i såkalte siidaer, et geografisk avgrenset område for en viss befolkningsgruppe bestående av en hovedboplass (vinterboplass) og ulike sesongboplasser. Grydeland (2001) sier at Kvænangen sannsynligvis har bestått av flere sjøsamiske siidaer fra langt tilbake i tid. De mange gammetuftene som er påvist langs fjorden vitner om dette. Det samme gjelder en rekke funn av samiske urgraver samt hellegroper (for utvinning av tran/spekkolje). Den fangstbaserte driftsformen ser ut til å holde seg langt opp i tid, selv om februk og fjordfiske får en dominerende rolle i de siste århundrene fram til våre dager. Store deler av bebyggelsen i Kvænangen ble brent i forbindelse med den tyske hærens tilbaketrekking i 1944, likevel finnes det fremdeles bevarte bygninger fra før brenningen. Jo nærmere en kommer våre dager jo mer endrer det etniske bildet seg i retning av å bli et norsk samfunn. Etter 2. verdenskrig ble den gamle sjøsamiske identiteten og kulturen tilsynelatende fortrengt til fordel for en norsk identitet/kultur gjennom en hard fornorskningsprosess. Likevel kan ennå mange eldre snakke samisk og unge er igjen interessert i å lære språket (Bjørklund 1985; Henriksen 1995; Grydeland 2001). Figur 2: Utsnitt fra Friis etnografiske kart av 1890 Dersom en ser på Friis etnografiske kart av 1890 finner vi at Skorpa og Nøklan i overveiende grad er bosatt av samiske familier. På Skorpa gjelder det særlig den sørlige delen av øya, mens Nøklan er avmerket med bare samisk bosetning (figur 2). Alt i alt virker det som om den etniske situasjonen i landskapsvernområdet har vært dominert av det samiske frem til etterkrigstiden. 8

9 Kulturminner og kulturmiljø Skorpa Før 1721 hadde Skorpa vært en ren samisk øy med finnerydninger, dvs. jordbruksland som hadde blitt ryddet av samiske familier og gått i arv mellom disse (Bjørklund 1985). Etter denne tid ble imidlertid øya innført i matrikkelen og jorden skyldsatt av de dansk-norske myndighetene. Bakgrunnen var utenforstående som ønsket å overta slåtteland som hadde ligget brakk en tid. Dette ble gjort under protester fra den samiske befolkningen i Kvænangen. For å finne de ulike gårdenes etniske tilhørighet etter denne tid må det foretas en nøyere gjenomgang av kirkebøker og lignende, noe som ligger utenfor denne rapportens saksfelt. Friis etnografiske kart fra 1890 tyder imidlertid på at befolkningen her hadde et markant samisk innslag. I 2011 ble flere områder på Skorpa ikke undersøkt på grunn av vanskelige vegetasjonsforhold. Befaringen i 2012 ble gjort før vegetasjonen var fullt utsprunget og det var derfor bedre muligheter for å se kulturminner i landskapet. Likevel er det såpass mye vegetasjon på øya at det selv tidlig på våren er vanskelig å se kulturminnene enkelte steder. Dersom beitedyr igjen introduseres vil kulturlandskapet ha god nytte av dette. Skorpas stående bygningsmasse vil ikke vurderes her. Det henvises til Troms fylkeskommunes rapport der dette gjennomgås (Troms fylkeskommune 2012). Registreringer som vurderes og ikke falle inn under Sametingets ansvarsområde vil ikke markeres på kart men tidligere uregistrerte funn er selvsagt markert. Kulturminner som er avmerket med gul boks på kartene er automatisk fredete samiske kulturminner. Kulturminner markert med grå boks vurderes til å ikke være automatisk fredet. Med unntak av Skorpa kirke er alle stående bygninger gjenreisningsbebyggelse yngre enn Informantopplysninger forteller at Skorpa ble fraflyttet allerede på 1960-tallet og det har ikke vært systematisk gårdsdrift siden. Bygninger på øya brukes i dag stort sett som sommerhus. Istandsetting av gamle bygg kan gjøres dersom det gjøres etter antikvariske prinsipper og uten større ombygging. Dersom nybygg skulle bli aktuelt vil vi anbefale at disse oppføres i stil med den øvrige bebyggelsen. Markinngrep bør holdes på et minimumsnivå. På Skorpa er følgende områder prioritert fra fylkesmannens side: Solvang, Gammelgård, Skjærnes, Amorsletta, Storsletta, Småsletta, Smånessan, Neset, Moan, Vågen og Sandøra. Rapporten gir utdypende vurderinger av alle områdene fra sør til nord på Skorpa. Solvang Gården ligger like øst for Gammelgård i en lun bukt på sørvestsiden av Skorpa. I tillegg til de tidligere registreringene i 2011 ble det i 2012 registrert et sommerfjøs tilhørende Solvang et stykke ovenfor bebyggelsen på grensen mellom innmark og utmark. Innmarken ved Solvang er nokså overgrodd av kratt og mindre trær og skillet mellom utmarken er utydelig. K25 sommerfjøs (figur 3), er en rektangulær bygning på 4,5 x 3 meter i nord sør retning. Nokså falleferdig, taket har ramlet ned og veggene buler ut. Vestsiden mangler maling, resten rødfarget. Står på tørrmur. 9

10 Sametinget vurderer det slik at kulturminnene (se figur 9 kart, side 15) har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at sørsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av samiske familier. Kulturminnene er alle etterkrigsbebyggelse og ikke automatisk fredet. Solvang har lokal verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av gamle bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan opprettholde og øke dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre tilgroing av kulturlandskapet. Figur 3: Sommerfjøs (K25). Foto: André Nilsen 10

11 Gammelgård Gammelgård ligger i en bukt på sørvestsiden av Skorpa mellom Solvang og Skjærnes. Skillet mellom innmark og utmark er tydelige enn ved Solvang men krattskogen har likevel begynt å overta innmarken ovenfor gården. I tillegg til de tidligere registreringene i 2011 ble det i 2012 registrert 5 nye kulturminner tilhørende gården. Det første er K26, gangspill (figur 4). Ligger ovenfor tidligere registrert båtstø. I dårlig stand, nedrast og overgrodd men 5 synlige trestokker på bakken, 2 x 1,5 meter i nord sør retning. Ca. 4,5 meter nord for gangspill ligger et mulig fundament på 3 x 1,5 meter i vest øst retning, 40 cm høy. Fundamentet kan være et eldre gangspill, flere stein kjennes under torven, overgrodd av gress. Figur 4: Gangspill (K26). Foto: André Nilsen K27, port (figur 5). Åpning i gjerde langs vei fra Gammelgård opp til utmark. Gjerdet går mot sommerfjøset K25. Jernrør nede i bakken på hver side av veien i åpningen men selve porten er borte. En del gjerdestolper og netting står igjen men de fleste stolpene er forsvunnet. Veien ser ut til å være oppbygd av steinheller ved porten. 11

12 Figur 5: Port (K27). Foto: André Nilsen K28, rydningsrøys (figur 6). 4 x 1,5 meter i øst nordøst, vest sørvestlig retning. Opptil 1 m høy. Består av steiner mellom 50 og 120 cm i diameter. Ligger i grensen mellom innmark og utmark, 3 gjerdestolper på oversiden. Noe overgrodd, flere bjørketre vokser gjennom røysen. En til rydningsrøys ligger 15 meter sør for K28 som en forlengelse av gjerdet. Det har trolig vært gjerdestolper mellom rydningsrøysene. 12

13 Figur 6: Rydningsrøys (K28). Foto: André Nilsen K29, steingjerde (figur 7). Skiller innmark og utmark. Noe overgrodd men sees tydelig her og har sannsynligvis gått langs hele skillet der det ikke har stått gjerdestolper. K30, åkerland (figur 8). Ca. 10 x 12 meter i øst vestlig retning. Tydelig oppbygd kant på nedsiden. Det vokser en del rabarbra øverst. 13

14 Figur 7: Steingjerde (K29). Foto: André Nilsen Figur 8: Åkerland (K30). Foto: André Nilsen 14

15 Sametinget vurderer det slik at kulturminnene ved Gammelgård har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet. Løsfunn av kvernstein og en skilling fra 1850-tallet (Askeladden ID37131) vitner om eldre bosetning, se figur 9. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at sørsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av samiske familier. Synlige kulturminner er sannsynligvis yngre enn 100 år og ikke automatisk fredet. Likevel kan steingjerde og rydningsrøyser ha en lengre brukstid. Gammelgård har lokal verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr slik som sau og geit vil kunne hindre tilgroing av kulturlandskapet. Figur 9: Kart over kulturmiljø Solvang, Gammelgård og Skjærnes 15

16 Skjærnes Skjærnes ligger i en bukt på sørvestsiden av Skorpa like øst for Gammelgård. Innmarken er noe mer overgrodd enn ved Gammelgård, krattskog og mindre trær gjør kulturlandskapet mindre tydelig. I tillegg til de tidligere registreringene i 2011 ble det i 2012 registrert 2 nye kulturminner tilhørende gården. Det første er K31, port (figur 10). Ligger langs en gammel ferdselsåre mellom gårdene på Skorpa. Overgrodd, kun portstolpene er igjen. Ligger i skillet mellom Gammelgård og Skjærnes. Det andre kulturminnet er K32, Stikkrenne (figur 11). Fint oppbygd av tørrmurt stein men nokså overgrodd. Ligger under ferdselsåren som går forbi gårdstunet. Figur 10: Port (K31). Foto: André Nilsen Figur 11: Stikkrenne (K32). Foto: André Nilsen Tidligere registrert uthus (K22 i Troms fylkeskommunes rapport) på Skjærnes har enten vært større eller står på en gammel grunnmur. Tydelig mur opptil 60 cm høy sees på østsiden av uthuset. Sametingets vurdering er at kulturminnene ved Skjærnes har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at sørsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av samiske familier. Kulturminnene er 16

17 sannsynligvis yngre enn 100 år og ikke automatisk fredet. Skjærnes har lokal verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre at kulturlandskapet gror igjen. Like ved veien mellom gårdene Skjærnes og Amorsletta står det også en sannsynlig minnestein vendt ut mot sjøen, figur 12. Steinen er 1,4 meter høy, 35 til 40 cm bred, 25 cm tykk. På steinen er det en inskripsjon 1935 med et hjerte rundt (figur 13), inskripsjonen er 28 cm høy og 25 cm bred. Figur 12: Minnestein. Foto: André Nilsen Figur 13: Inskripsjon på minnestein. Foto: André Nilsen 17

18 Amorsletta Amorsletta ligger i en lun bukt på sørsiden av Skorpa like vest for gården Storsletta. Om våren ses innmarken tydelig men ovenfor gården har krattskog overtatt. I tillegg til de tidligere registreringene i 2011 ble det i 2012 registrert 2 nye kulturminner tilhørende gården. Det første er K18, steinoppbygning (figur 14). 100 x 60 cm i øst vest retning, 80 cm høy. Oppbygd av flere steinheller i tilknytning til en bekk. Mulig eldre melkekjøler. Figur 14: Steinoppbygning (K18). Foto: André Nilsen 18

19 Det andre kulturminnet funnet i 2012 er K19, hustuft (figur 15). Rektangulær tuft på 7,5 x 2,5 meter i øst nordøst, vest sørvest retning. Inngang mot sør sørvest. Den østlige delen har tydelig kjeller, 80 cm dyp. 3 tydelige hjørnestein i det sørvestlige hjørnet. I det nordvestlige hjørnet kjennes 2 steiner under torven. På østsiden kjennes ingen tydelige steiner men det er en tydelig høydeforskjell mellom tuften og terrenget. Rett nedenfor tuften er det en gammel åker. Figur 15: Hustuft (K19). Foto: André Nilsen Sametingets vurdering er at kulturminnene ved Amorsletta har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at sørsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av kvenske eller samiske familier. Ingen av tuftene har sikker samisk tilknytning og er derfor ikke automatisk fredet. Amorsletta har lokal verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan opprettholde og øke dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre tilgroing av kulturlandskapet. 19

20 Storsletta Storsletta ligger i en bukt på sørsiden av Skorpa like øst for Amorsletta (figur 16). Innmarken er nokså overgrodd men den kan fremdeles skilles fra utmarken, i de perifere områdene rundt gården har krattskog overtatt. I 2011 registrerte Troms fylkeskommune 6 kulturminner. I 2012 ble det ikke registrert nye kulturminner. Tidligere registrert tuft K15 like ved veien på gården Storsletta er trolig naturlig, området har nokså ujevnt terreng med flere lignende formasjoner. Informantopplysninger sier at de som bodde på Storsletta skal ha kommet fra Trøndelag. Sametingets vurdering er at kulturminnene ved Storsletta har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet. Løsfunn av en kvernstein (ID56946) vitner om noe eldre bosetning. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at sørsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av kvenske eller samiske familier. Informantopplysninger tilsier at gården var bosatt av nordmenn. Ingen av tuftene har sikker samisk tilknytning og er derfor ikke automatisk fredet. Storsletta har lokal verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan opprettholde og øke dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre at kulturlandskapet gror igjen. Figur 16: Storsletta. Foto: André Nilsen 20

21 Figur 17: Kart over kulturmiljø Amorsletta og Storsletta Småsletta og Smånessan Mellom Storsletta og Neset ligger Småsletta og Smånessan. Her er det blant annet to nyere hytter og uthusbygninger tilknyttet disse. Sametinget fant ingen nye kulturminner her og vi anser at Troms fylkeskommunes rapport (2012) gir en god oversikt over dette området. Småsletta og Smånesan har lokal verdi som kulturmiljø. En kan opprettholde eller øke dagens bruk noe uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre at landskapet gror igjen. 21

22 Neset Neset ligger i en bukt sørøst på Skorpa. Området preges av gammel innmark som er sterkt overgrodd av ugress og busker samt flere tufter etter eldre bygg. På grunn av kratt og annen tilvekst er skillet mellom innmark og utmark utydelig. I tillegg til de tidligere registreringene i 2011 ble det i 2012 registrert 5 nye kulturminner tilhørende gården. Det første er K10, brønn (figur 18). Ytre diameter 2,5 meter, indre 1,2 meter. Ca. 1 meter fra overflaten og ned til vannspeil, ca. 50 cm vanndybde. Overgrodd. Ikke tildekket og kan være en fare for dyr og mennesker. Figur 18: Brønn (K10). Foto: André Nilsen 22

23 K11, hustuft (figur 19). Rektangulær 4,5 x 6 meter i nordøst sørvestlig retning. Vollhøyde på oversiden 60 cm, nedsiden 40 cm. Er sannsynligvis en gammetuft, vollene er bygget opp av torv. Svært overgrodd. Figur 19: Hustuft (K11). Foto: André Nilsen K12, mulig gårdshaug (figur 20). Tydelig forhøyning på ca. 12 x 8 meter i nordvest sørøstlig retning. 10 cm høy i overkanten og opptil 1 meter i nederkanten. Består av svært fet og svart jord. Nedgravning i nederkant, svært overgrodd. 23

24 Figur 20: Mulig gårdshaug (K12). Foto: André Nilsen K13, tuft (figur 21). Svakt rektangulær tuft på 4 x 4,2 meter, 30 cm høy voll på oversiden. Synlige tørrmurte stein på en av sidene. K14, tuft (figur 22). Svakt rektangulær 2,2 x 2 meter i nordøst sørvestlig retning. Nedgravd, 25 cm dyp. Ingen synlige stein, tydelige jevne kanter. 24

25 Figur 21: Tuft (K13). Foto: André Nilsen Figur 22: Tuft (K14). Foto: André Nilsen 25

26 De synlige kulturminnene ved Neset har sannsynligvis sammenheng med både nyere og eldre gårdsvirksomhet. Tidligere løsfunn av støperformer av kleber, benskje, vevsverd av bein og krittpiper (ID56947) tyder på at gården har vært bosatt i lang tid. Ingen løsfunn eller tufter er datert men dersom slike kan dateres før 1720 vil de kunne høre inn en samisk kontekst siden øya ikke ble skyldsatt av utenforstående før i 1721 (Bjørklund 1985). Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at sørøstsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av en norsk familie. Ingen av tuftene har sikker samisk tilknytning og er derfor ikke automatisk fredet. Registerte tufter og potensial for nye løsfunn gjør at Neset har regional verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. Slik kan en opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre at kulturlandskapet gror igjen. Figur 23: Kart over kulturmiljø Neset 26

27 Moan Moan er et område med eldre gårdsdrift. Kulturlandskapet preges av at det ikke har vært i drift på mange år. Hele området er sterkt overgrodd av krattskog og ugress. Lenger opp blir marken tørrere med lyngvegetasjon og en del furuskog. Før befaringen var det registrert et løsfunn (ID37132) av en steinøks ved gården. Figur 24: I forgrunnen løe/hustuft (ID150252). Foto: André Nilsen Ved Moan ble det registrert to kulturminner. Askeladden ID er en oval nedgravning (figur 26) med ukjent formål som ligger på en strandvoll 3 meter sør for rødt naust. Askeladden ID er en løe/hustuft på 7 x 5 m orientert SØ - NV som ligger ca. 6 meter nord for et gammelt rødt fjøs (figur 24). Sametinget vurderer det slik at kulturminnene har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet på Moan. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at østsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av norskspråklige familier. Informantopplysninger forteller også at gården tidligere har vært tilholdssted for ligningssjefen i Kvænangen en tid like etter 2. verdenskrig. Gården Moan var skilt ut fra Vågen. De som først startet bruket var fra gården Storsletta. 27

28 Figur 25: Kart over kulturmiljø Moan Moan har lokal verdi som kulturmiljø. Løsfunn av en steinøks viser også til stor tidsdybde. Som tidligere sted for ligningskontor viser gården at Skorpa før i tiden var sentralt plassert i Kvænangen. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av gamle bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan opprettholde og øke dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr vil kunne hindre tilgroing av kulturlandskapet. Figur 26: Oval nedgravning (ID150169). Foto: André Nilsen 28

29 Vågen Vågen er det gamle handelsstedet på Skorpa (figur 27). Rundt stedet finnes det kulturlandskap med flere eldre kirkegårder, bygninger og hustufter. I dag bærer området preg av å ikke ha beitedyr slik at det har grodd igjen med krattskog når man kommer et lite stykke fra den stående bebyggelsen. På befaringstidspunktet var også hele området overgrodd med gress slik at eventuelle tufter var vanskelig å se. Som den gamle sentralplassen på Skorpa er Vågen viktig i kulturhistorisk sammenheng. Det var hit folk dro fra store deler av Kvænangen når de skulle gå i kirken og ved begravelser (Bjørklund 1985). Informantopplysninger forteller også at det nok kunne skje litt av hvert en kirkehelg og at lensmannen derfor brukte å komme til Skorpa for slike anledninger. Kirkegårdene som er eldre enn 100 år på Skorpa er automatisk fredete samiske kirkegårder (Svestad og Barlindhuag 2003). Figur 27: Vågen rundt Etter Bjørklund (1985) I dette kulturmiljøet inngår Skorpa kirke (ID85476), Vågen kirkegård (ID87933), Hestevika kirkegård (ID59966), Vassbakken kirkegård (ID87934) og Kirkegårdsvika kirkegård (ID87932). Ved Vågen kirkegård skal det tidligere ha ligget en gravplass fra karelernes tid. Ved Hestevika kirkegård er det tilknyttet en eldre kirkegård som skal gå nedover mot handelshuset i Vågen. Kirkegårdsvika kirkegård har mange lokalt produserte trekors og skiferstøtter. De forannevnte kirkegårdene anses å være over 100 år og er derfor automatisk fredete samiske kirkegårder. I tillegg finnes det en kirkegård tatt i bruk i 1933 ved veien over øya på Vågehalsen mellom Vågen og Moan. 29

30 Figur 28: Skorpa kirke (ID85476). Foto: André Nilsen Vågen har nasjonal verdi som kulturmiljø. Det gamle handelsstedet med tilhørende kirke (figur 28) og de automatisk fredete samiske kirkegårdene viser aktivitet med en lang tidsdybde. At stedets historie har ulike elementer som trekker seg opp til nyere tid vises også med at det har vært en fangeleir fra 2. verdenskrig i området. Som sentralplass for Kvænangen er Vågen representativt for kommunens samiske historie. I tillegg til stående bygninger er det også registrert en del eldre hustufter tilhørende kirkestedet (figur 29). Tuftene K20, K29, K30 og K32 vurderes å høre inn i en samisk kontekst. Alle er eldre enn 100 år og er derfor automatisk fredet. Kirkestuer og støer var en viktig del av en kirkehelg og ble sannsynligvis flittig brukt av den samiske befolkningen i Kvænangen. For å bevare områdets autentisitet bør det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som kan skade kulturmiljøet. En kan likevel opprettholde eller øke dagens bruk noe uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr som eksempelvis sau ville kunne hindre gjengroing. 30

31 Figur 29: Kart over kulturmiljø Vågen 31

32 Sandøra Gården Sandøra ligger lengst nord av de befarte områdene på Skorpa. Landskapet rundt gården er mer åpent enn rundt de andre gårdene på øya. Her kan det også sees tydelige standlinjer på oversiden av gården. Tidligere er det registrert to tufter fra steinalder (ID27174) og en nausttuft (ID27173) ved gården. I 2011 ble det registrert ytterlige to tufter fra steinalder, K13. I 2012 ble det ikke registrert noen nye funn. Figur 30: Kart over kulturmiljø Sandøra Sametinget vurderer det slik at de resterende kulturminnene har sammenheng med nyere tids gårdsvirksomhet. Dersom man går ut i fra Friis etnografiske kart av 1890 kan det se ut til at nordøstsiden av Skorpa hvor denne gården ligger er bosatt av en norsk- og delvis samiskspråklig familie. Ingen av de nyere tuftene kan sies å ha sikker samisk tilknytning og er derfor ikke automatisk fredet. Tufter fra steinalder, nausttuft og spor etter nyere gårdsdrift forteller om en lang historie. Dette gjør at Sandøra har nasjonal verdi som kulturmiljø. Det bør ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader kulturmiljøet unødig. Istandsetting og oppgradering av bygninger etter antikvariske prinsipper kan med fordel gjennomføres. En kan 32

33 opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Økt bruk av beitedyr på Skorpa vil kunne hindre tilgroing av kulturlandskapet. Mellom de ulike områdene på Skorpa går det en fint opparbeidet ferdselsvei (figur 8). Denne bør holdes i stand og skjøttes etter antikvariske prinsipper slik at veien opprettholdes og kan brukes av sommergjester og besøkende til øya. Figur 31: Ferdselsvei på Skorpa. Foto: André Nilsen 33

34 Kulturminner og kulturmiljø Nøklan Fra 1760 er alle resterende finnerydninger i Kvænangen skyldsatt og ført inn i matrikkelen. På Nøklan ble rydningene værene innenfor samiske familier. Den samiske fiskerbondetilværelsen hadde mot slutten av 1700-tallet tilpasset seg det omkringliggende storsamfunnets nye lover og regler. De samiske familiene på Nøklan var ganske selvforsynt og på 1800-tallet fantes det også en dyktig båtbygger her, Lohkkal-Issat (Isak Mathisen). Det sies at han var den største båtbyggeren i Kvænangen og at han bygde rundt 120 åttringer og en mengde småbåter i løpet av sitt liv. Båtene hadde godt ord på seg og var kjent for at de aldri kullseilte (Bjørklund 1985). Ved århundreskiftet viser Friis etnografiske kart av 1890 at befolkningen på Nøklan utelukkende var samisk. Dette var dagligspråket på øya helt frem til etterkrigstiden. På 1950-tallet ble øya stemplet som fraflyttingsområde og den siste som drev aktivt gårdsbruk på den gamle finnerydningen flyttet i Slik som på Skorpa ble også bygningsmassen her befart av Troms fylkeskommune og det henvises til deres rapport (2012). Kulturminner som er avmerket med gul boks på kartene er automatisk fredete samiske kulturminner. Kulturminner markert med grå boks vurderes til å ikke være automatisk fredet. Alle stående bygninger er gjenreisningsbebyggelse yngre enn Istandsetting av gamle bygg kan gjøres dersom det gjøres etter antikvariske prinsipper og uten større ombygging. Vi anbefaler at det ikke oppføres nybygg av noe slag og at markinngrep holdes på et minimumsnivå. På Nøklan er følgende områder prioritert fra fylkesmannens side: Myrvoll, Undervoll (Indrenøklan), Singelbukt, Blomsterbukta, Nøkkeleidet, Nøkkelhamn, Neset på Ytrenøklan, samt Ytterbukt. Rapporten har utdypende vurderinger av alle områdene. 34

35 Myrvoll Myrvoll er et område med gammel gårdsdrift. Kulturlandskapet preges av flere falleferdige gårdbygninger (figur 32) og eldre våningshus benyttet som fritidsboliger. Gammel innmark er forholdsvis inntakt. Det går fremdeles noen beitedyr i området som holder vegetasjonen nede, men en mengde større ildtuer viser at jorden ikke har vært drevet på mange år. Utenfor innmarken vokser mye krattskog og ugress. Figur 32: Fjøsbygning på Myrvoll. Foto: André Nilsen 35

36 Figur 33: Kart over kulturmiljø Myrvoll 36

37 Kulturhistoriske opplysninger forteller at Nøklan var bebodd av samiske familier. Myrvoll må derfor samlet ses som et nokså intakt samisk gårdsmiljø kytet opp til sjøsamisk kombinasjonsdrift. I tillegg til ulike stående gårdsbygninger og anlegg relatert til fiske (figur 34) ble det registrert en eldre tuft i området K5 (figur 33), som tolkes som mulig rest av en gårdsbygning fra før 1945 med usikker status. Alle samiske kulturminner eldre enn 100 år vil være automatisk fredet. Gårdsmiljøet med nyere tids kulturminner vurderes å ha regional verdi og er representativt for nyere samisk historie med gjenreisningsgårder langs kysten av Nord-Troms. For å bevare området bør det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som kan skade kulturmiljøet. En kan likevel opprettholde eller øke dagens bruk noe uten at områdets kvaliteter forringes. Ved befaringstidspunktet gikk det en del sauer på beite og området vil kunne tåle flere beitedyr for å hindre tilgroing. Figur 34: Falleferdig gangspill ovenfor en av støene på Myrvoll. Foto: André Nilsen 37

38 Undervoll (Indrenøklan) Undervoll (Indrenøklan) er et område med gammel gårdsdrift. Det åpne kulturlandskapet preges av at det fremdeles går beitedyr på innmarken som holder vegetasjonen nede. Lenger opp preges landskapet av lyngheier og bare bergrabber (figur 35). Figur 35: Undervoll (Indrenøklan). Foto: André Nilsen Kulturhistoriske opplysninger forteller at Nøklan i sin helhet var bebodd av samiske familier. Friis kart av 1890 viser at sørspissen av øya ved Undervoll (Indrenøklan) var bebodd av en samisk familie. Foruten stående bygninger er det også registrert eldre tufter i området. Like sør for en nyere brunbeiset hytte ble det registrert en rektangulær hustuft K11 (figur 36), som tolkes som rester etter et eldre sommerfjøs/fjøsgamme. Bortsett fra hytta må Undervoll (Indrenøklan) ses som et nokså intakt samisk gårdsmiljø med stor tidsdybde kytet opp til sjøsamisk kombinasjonsdrift. Alle kulturminner eldre enn 100 år er derfor automatisk fredete kulturminner. Det ble også registrert en førreformatorisk nausttuft K6, og sammen med den registrerte hustuften og nyere tids kulturminner vil gårdsmiljøet ha nasjonal verdi. Undervoll (Indrenøklan) er representativt for Kvænangens lange samiske historie. For å bevare området bør det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som kan skade kulturmiljøet. En kan likevel opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Ved befaringstidspunktet gikk det en del sauer på beite og området vil kunne tåle flere beitedyr for å holde vegetasjonen nede. 38

39 Figur 36: Kart over kulturmiljø Undervoll (Indrenøklan) 39

40 Singelbukt Singelbukt er et kulturlandskap preget av flere eldre bygninger som er nedrast eller i svært dårlig forfatning (figur 37). Området bærer preg av at naturen holder på å ta over. Innmarken er forholdsvis overgrodd av krattskog og ugress slik at det på befaringstidspunktet var vanskelig å se tufter. Figur 37: Nedrast gårdsbygning ved Singelbukt. Foto: André Nilsen 40

41 Figur 38: Kart over kulturmiljø Singelbukt I sin helhet var Nøklan bebodd av samiske familier. Friis kart av 1890 har tegnet inn en samisk familie bosatt ved Singelbukt. Stedet bør ses som et nokså intakt samisk gårdsmiljø med stor tidsdybde kytet opp til sjøsamisk kombinasjonsdrift. Alle kulturminner eldre enn 100 år vil høre inn under en samisk kontekst og være automatisk fredet. I Singelbukt vurderes registreringene K3, K4, K10, K12, K13 og K16 til å være automatisk fredete samiske kulturminner (figur 38). K3 er en overgrodd syllsteinmur som i dag er brukt som planform for en nedslitt campingvogn. K4, K12 og K16 er trolig tufter etter torvgammer. K10 er sannsynlig tuft etter eldre fjøs med jordkjeller. K13 er nokså overgrodde rydningsrøyser. Sammen med nyere tids kulturminner har gårdsmiljøet nasjonal verdi og er representativt for samisk kysthistorie. For å bevare området anbefales det ikke å tillate nybygg eller inngrep i marken som kan skade kulturmiljøet. En kan likevel opprettholde eller øke dagens bruk noe uten at områdets kvaliteter forringes. Området vil kunne tåle flere beitedyr for å hindre ytterlige tilgroing. 41

42 Et stykke nord for Singelbukt finnes det en liten vik kalt Russevika som sannsynligvis er et sagnsted knyttet til tjudenes herjinger. Området består av mye berg og steinur med flate skiferheller som i tidligere tider kan ha vært brukt som gravplasser. Slike urgraver finner man flere av lenger ute i Kvænangen på øya Spildra. Det finnes flere versjoner av sagnet. Et sagn nedskrevet i Qvigstad (1928) forteller at under Kjerringberget skal en bande russetjuder på røvertokt ha drevet i land etter at gamle Nøkkel- Ola hadde rodd rundt øya tre ganger og fått en storm til å blåse opp slik at de omkom. To andre versjoner sier at tjudene skal ha drevet i land i Russevika/Russeberget. Her gjengis et av disse sagnene: En kone fra Nøklan var med barn over på Sekkemomyrene for å plukke molter. Hun hadde hengt en rød stakk på en kjepp som merke hvor hun hadde spedbarnet og maten. Oppe fra haugene hører hun noen rope, og ser et stort russefølge komme. Hun ber barna om å skynde sig ned i båten, og legge fra land og vente på henne. Barna springer ned i fjæra som hun har bedt dem. Selv springer hun en annen vei for å hefte bort russerne som kommer etter henne. Hun når ned i fjæra og vasser ut til båten og de ror fra land, men russerne er så nær at de kaster stener efter henne, og en sten slår hull i båten. Hullet tætter hun med et skjørt. Da hun kommer over til Nøklan forteller hun faren om russerne. Han tar en båt og ror tre ganger mot sola rundt Nøklan. Det begynder da å blåse, og det legger på efterhvert. Russerne hugger tømmer i skogen ved Badderen og lager en flåte og legger over fjorden med denne. Men da de kommer midt ut på fjorden er det røket opp til storm og flåten ryker i stykker og alle omkommer. Noen av de forulykkede driver i land i Russevika på sørøstsiden av Nøklan. Historien beretter at man etferpå plukket opp over 60 høyrehandsvotter her. For noen år siden gikk en gutt fra Nøklan og grov i uren under Russeberget, hvor russerne skal være begravet. Han fant fire hjerneskaller som han tok med hjem. Men da man så at man fikk bråk i huset, fikk han ikke beholde dem, og måtte føre dem ut på en holme nord for Nøklan hvor han la dem under sten. 42

43 Blomsterbukta Blomsterbukta er en lun bukt på vestsiden av Nøklan med flere automatisk fredete samiske kulturminner, tidligere registrert under Askeladden ID På flaten ned mot sjøen ligger mange tufter som vitner om eldre bosetning (figur 39). Kulturlandskapet preges av at gressveksten holdes nede av beitedyr selv om det også vokser en god del einerkratt her. Bukta er avskjermet mot øst og nord av høye bergknauser. Figur 39: Blomsterbukta. Foto: André Nilsen I Blomsterbukta ble det funnet en ny tuft tilhørende feltet som var kjent. Den nye tuften er registrert i Askeladden som ID Dette er en rektangulær hustuft på 6 x 3 meter som vurderes som en sannsynlig sjå/høyløe tilknyttet de andre tuftene i området (figur 40). Tuften har tydelig grøft rundt og steinsatt gulv kjennes under torven. En mulig inngang befinner seg på vestsiden av tuften. Blomsterbukta har nasjonal verdi som kulturmiljø. De automatisk fredete samiske kulturminnene viser en betydelig tidsdybde for samisk historie i Kvænangen. For å bevare kulturmiljøet kan det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som skader feltet. Ved befaringstidspunktet gikk det en del sauer på beite og området tåler denne mengden beitedyr for å holde vegetasjonen nede. 43

44 Figur 40: Askeladden ID Foto: André Nilsen Figur 41: Kart over kulturmiljø Blomsterbukta 44

45 Nøkkeleidet Bjørklund (1985) forteller at Nøklan fra gammelt av var en egen finnerydning. Rundt 1750 skal de samiske oppsitterne hatt sommersete midt på øya ved Nøkkeleidet (figur 42). Her er også gårdene på Friis kart av 1890 markert som samiske. Alle kulturminner som er registrert på Nøkkeleidet vurderes derfor å høre inn under en klar samisk kontekst. Figur 42: Nøkkeleidet. Etter Bjørklund (1985) Eidet er avskjermet mot nord og sør av høye bergknauser. Ved befaringstidspunktet var området nokså overgrodd med høyt gress og tuftene vanskelige å se, lenger opp i landskapet var det tett krattskog. Landskapet ved Nøkkeleidet preges av lang tids gårdsdrift og av terrasser i terrenget etter gamle åkre. Terrassene og en tuft er registrert som et bosetningaktivitetsområde, Askeladden ID Kulturminner eldre enn 100 år vil være automatisk fredet. I tillegg til stående gårdsbygninger ble det registrert mange eldre tufter i området. K3 er en mulig rund gammetuft med torvoller. K4 er en liten firkantet tuft, mulig uthus. K5 er en tuft etter en toroms stue med kjeller. De forannevnte tuftene bør anses som en utvidelse av kulturminnet som er registrert fra før. Sannsynligvis hører K6 og K7a inn under den eldre registreringen, men inntegningen i Askeladden er noe misvisende. Etter befaringen er det kommet frem at K3 og K4 trolig er samme tuft som ble utgravd av Grydeland (1996). Hans avmerkning på kart avviker noe fra nyregistreringen. I så fall er dette en rektangulær toroms gammetuft på 9,5 x 5 meter sannsynligvis fra midten av 1700-tallet. K10 er en eldre fjøstuft med nedgraving, K11 er en sannsynlig hustuft/gammetuft. K12 er en tuft etter et sannsynlig sommerfjøs. K13 er to mulige surfôrgroper. Ovenfor tidligere registrert båtstø ble det 45

46 registrert en nausttuft K14. Tuften er på 7 x 5 meter, opptil 80 cm dyp i nordkanten (figur 43). Overgrodd av gress, einer og en del bjørk, men er trolig yngre enn 100 år. Kan være noe omrotet, en sti går like nedenfor. De resterende tuftene som er avmerket på kartet (figur 44) anses å være automatisk fredete samiske kulturminner. Figur 43: Nausttuft (K14). Foto: André Nilsen Nøkkeleidet har nasjonal verdi som kulturmiljø. For å bevare områdets autentisitet må det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som kan skade kulturmiljøet. En kan likevel opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Noe økt bruk av beitedyr som sau og geit ville kunne hindre at området gror igjen. 46

47 Figur 44: Kart over kulturmiljø Nøkkeleidet På nordsiden av Nøkkeleidet ca. 150 meter ovenfor stående bebyggelse ble det registrert et krigsminne (ID156956). Dette er en heller hvor Jusso-Peder fra gården Nøkkeleidet oppbevarte en radio under krigen og som også skulle fungere som gjemmeplass dersom tyskerne kom til øya. Han ble angitt og sendt til Grini men vente tilbake til Nøklan etter krigen. I dag henger det to flaggermuslykter på bergveggen og det ligger en rusten jernplate i en bergsprekk inntil helleren der sannsynligvis radioen ble gjemt. Området har svært begrenset innsyn og er vanskelig å oppdage, samtidig som man har god oversikt over havet og Nøkkeleidet. I nord er det en lav oppmuring med en høyde på om lag 30 cm og lengde på 50 cm mellom bergveggene og en blokkstein i nordvestre kant av helleren. 47

48 Nøkkelhamn Nøkkelhamn er et område med gammel gårdsdrift (figur 45). Kulturlandskapet preges av gårdsbosetning og en av gårdene er fremdeles bebodd sommerstid. Beitedyr holder vegetasjonen i innmarken nede. Lenger opp preges landskapet av lyng, noe krattskog og steinur mot fjellknausene i bakkant. Her er det også en sieidi (offerstein) som kalles Gálgu (kjerringa), Askeladden ID67492 (figur 46). Figur 45: Nøkkelhamn. Foto: André Nilsen Det finnes en historie nedskrevet av Grydeland (2001) knyttet til denne sieidien: Simalango sin kone, Gálgu står på Nøklan. Da Simalango begynte å bli gammel, tok Gálgu, den gamle trollkjerringa til å kaste lange, beundrende blikk i retning av Vikamannen, en ung, stram rise som står ute mot Meiland. Dette likte Simalango dårlig. Han tok en stor stein og kasta den i retning Gálgu. Kona ble skremt, og i noen hundre år så hun ikke i retning Vikamannen. Men så glemte hun advarselen til Simalango og sendte nye, innbydende øyekast til Vikamannen. Simalango kasta en ny stein og enda en gang ble Gálgu skremt. Slik fortsatte det i noen tusen år, Gálgu kasta sine blikk, Simalango kasta stein. På denne måten blei holmene som ligger mellom Nøklan, Kvitebergklubben og Spildra til; de er restene etter steinene som Simalango kasta. Men siden ingen av steinene nådde fram, begynte Gálgu å tro at gamle Simalango nok likevel ikke var så farlig. Hun brydde seg ikke lenger om advarslene hans og lot Vikamannen få all oppmerksomhet. Men da blei Simalango virkelig sint. 48

49 Nå ønska han å ta livet av den utro Gálgu. Han fant en stor stein og kasta mot henne. Kanskje var han litt for sint, for steinen fór over Gálgu og landa midt på øya. Der ble det en stor grop og det er derfor Nøklan nesten er delt av på midten. Gálgu har nå holdt seg i ro i noen tusen år, men hvem vet nårtid Simalango kaster en ny stein mot henne? Figur 46: Gálgu (kjerringa), Askeladden ID Foto: André Nilsen Qvigstad (1926) forteller at samene pleide å bringe offer til Gálgu, men på langt nær så ofte som til Simalango. En informant som tidligere var bosatt på Nøklan forteller at Gálgu skal ha hatt to unger under armene sine men disse har nå rast ned. Videre sies det at mannen til kjærringa skal stå på andre siden av sundet mellom øya og fastlandet. Han er en stor firkantet klippeblokk på oversiden av husene der. Mannen kastet en stein slik at øya nesten ble delt i to over Nøkkeleidet. Steinen han kastet er nå er en grunne mellom Nøklan og Skorpa. Denne grunnen kan ses på sjøkart i dag. Mannen er kanskje den samme som nevnes kort i Bjørklund (1985). Dette er en sieidi som ligger på Bankenes og som kalles Báhppa (Presten). Friis kart av 1890 har tegnet inn en samisk familie bosatt i Nøkkelhamn. Stedet anses som et intakt gårdsmiljø med stor tidsdybde kytet opp til sjøsamisk kombinasjonsdrift. Alle kulturminner eldre enn 100 år vil høre inn under en samisk kontekst og være automatisk 49

50 fredet. Det ble registrert flere tufter i området. K1 er en tuft etter et mulig sommerfjøs. K9 og K10 er eldre rydningsrøyser. K21 er en nokså overgrodd oppmuring av flat stein. Like sør for denne er en nyere oppmuring med sittebenk av steinheller innvendig som trolig er en lekeplass. K22 er en eldre gammetuft med ildsted. Det ble også registrert et steingjerde K24. Denne går 7 meter i nord-nordvest, sør-sørøstlig retning, går så vinkelrett 45 grader 6 meter i øst-nordøst, vest-sørvestlig retning (figur 47). Opptil 50 cm bred og 20 cm høy. Andre sider var ikke synlig men kan være mulig innhegning eller oppmuring for åkerlapp. Sammen med de kulturhistoriske opplysningene regnes tuftene som er avmerket på kartet (figur 48) for å være automatisk fredete samiske kulturminner. Figur 47: Steingjerde (K24). Foto: André Nilsen 50

51 Figur 48: Kart over kulturmiljø Nøkkelhamn Nøkkelhamn forteller om en sjøsamisk fiskerbondetilværelse i nær sammenheng med et mytisk landskap. Området har nasjonal verdi som kulturmiljø. For å bevare dets autentisitet må det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som kan skade kulturmiljøet. En kan likevel opprettholde dagens bruk uten at områdets kvaliteter forringes. Dagens bruk av beitedyr ser ut til å holde vegetasjonen nede og hindrer at området gror igjen. Det ble også funnet kulturminner i nærheten av en sti som går mellom Nøkkelhamn og Neset på Ytrenøklan. Dette er snakk om torvuttak, torvtørkeplasser samt ildsteder som ligger like ved et lite vann på nordøstsiden av Nøklan. Informantopplysninger forteller at det på torvtørkeplassene ble laget torvgammer (stakker) der torven ble stablet opptil 1,5 meter høy. Det var også slike plasser lenger vest for vannet (oppover). De som bodde på nordspissen av Nøklan hadde torvuttak ved vannet. Torvuttakene lenger vest var for befolkningen på sørdelen av Nøklan. 51

52 Neset på Ytrenøklan Neset på Ytrenøklan er et kulturlandskap med både et eldre gjenreisningshus og mange tufter etter fortidig bosetning (figur 49). Området karakteriseres av spesielle dolomittformasjoner rundt den gamle innmarken. Ved befaringstidspunktet så det ut til at beitedyr har holdt vegetasjonen nede og det var mulig å se tufter i terrenget. Utenfor gressletten preges landskapet av lyng, steinur og nakne dolomittknauser. Bjørklund (1985) beretter at Ytrenøklan og Ytterbukt ble brukt av en samisk familie som hadde gårdsbruk på øya. Informantopplysninger forteller at den store steinen midt på jorda ved Ytrenøklan heter Olasteinen. En som het Ola fra Badderen lå på denne steinen fordi han ventet på kjæresten. Kulturminnene som er registrert her vurderes å høre inn under en samisk kontekst. Figur 49: Neset på Ytrenøklan. Foto: André Nilsen På kartet (figur 50) ser man at det ble registrert flere kulturminner i området. K3, K7, K8, K16, K18 og K19 er steingjerder som går rundt innmarken. K5 er tre små rydningsrøyser, eventuelt rester etter tidligere bygning. K6a er en oppmurt røys som henger sammen med steingjerdet K16. K6 er en fjøstuft fra før K13 er en overgrodd oppmuring ovenfor båtstø. K14 er en svært overgrodd nausttuft. K15 er overgrodde grunnmursrester etter naust. K21, K22, K23, er tufter etter hus og to buer fra før K26 er en hustuft fra før K28 er tuft etter sommerfjøs fra før Registreringene sammen med informantopplysninger og kulturhistoriske opplysninger gjør at tuftene som er avmerket med gul boks på kartet er over 100 år og automatisk fredete samiske kulturminner. Kulturminner markert med grått vurderes til å ikke være automatisk fredet men kan likevel ha lang brukshistorie. 52

53 Figur 50: Kart over kulturmiljø Neset på Ytrenøklan 53

54 Figur 51: Til venstre nausttuft K14, til høyre nausttuft K15. Foto: André Nilsen Neset på Ytrenøklan anses å ha nasjonal verdi som kulturmiljø. Kulturminnene viser en betydelig tidsdybde for samisk historie i Kvænangen. For å bevare kulturmiljøet bør det ikke tillates nybygg eller inngrep i marken som kan skade området. Ved befaringstidspunktet gikk det en del sauer på beite og kulturmiljøet vil tåle denne mengden beitedyr for å holde vegetasjonen nede. 54