Utvandringen til USA på begynnelsen av 1900-tallet - I SØKEN ETTER EN BEDRE TILVÆRELSE

Transkript

1 Utvandringen til USA på begynnelsen av 1900-tallet - I SØKEN ETTER EN BEDRE TILVÆRELSE Iveland, Andreas 3STB 16. mars 2014

2 Forord Dette skoleåret har klassen min arbeidet med et prosjekt i historie med muligheten for å jobbe tverrfaglig med andre fag som norsk og media og informasjonskunnskap. Jeg vil spesielt rette en takk til min historielærer Sylvi Egeslandsaa for svært gode tilbakemeldinger underveis samt bidrag med materiale til oppgaven. Jeg vil også rette en stor takk til min familie som har vært svært behjelpelige med informasjon og bildemateriale vedgående mine to oldefedre. Jeg vil rett en stor takk til mine besteforeldre Ole A. Gjerde og Lina S. Gjerde for å ha svart på spørsmål og gitt meg tilgang til spennende kilder, deriblant et lydopptak av min oldefar Ole R. Fjørstad der han forteller om gullgraverlivet i Alaska. Jeg retter også en stor takk til mine besteforeldre Irene og Olav Iveland som har hjulpet til med å samle inn informasjon om Gunder G. Iveland. Dernest vil jeg takke Ådne Fardal Klev som har bidratt med mye informasjon om forholdene i Konsmo, samt hjelp gjennom telefonsamtaler og mail underveis i arbeidet. En stor takk rettes også Gerd Inger Ilebekk. Torgeir Ilebekk for å ha funnet dokumentet som beviser Gunder G. Ivelands amerikanske statsborgerskap. Sist men ikke minst vil jeg også takke Linda Iveland for å ha delt informasjon om hvordan man søker etter slekt på nett, samt gitt meg mye nyttig informasjon om Gunde G. Iveland. En stor takk rettes også til førsteamanuensis Bjarne Marcussen ved Universitetet i Agder. Det har vært et utrolig spennende prosjekt. Ikke bare har det dukket opp spennende opplysninger om mine oldeforeldre som jeg selv ikke var klar over, jeg har også fått et spesielt innblikk i en veldig spesiell tid, ganske annerledes fra hvordan det er i dag. Jeg ønsker derfor i tilegg til problemstillingen, å prøve å tegne et bilde av hvordan det var å komme som immigrant til Amerika. Derfor håper jeg at denne oppgaven også kan være minst like spennende, så vel som lærerik for deg som leser. Jeg ønsker deg god lesning! Øvrebø i Vennesla kommune, våren SIDE 1

3 Innholdsfortegnelse Innhold Innholdsfortegnelse... 1 Forord... 2 Del 1 Problemstilling, Hypotese, Metode og Kilde behandling Problemstilling og hypotese Arbeidsmetode og Kildebehandling Prosjektets fremgang Bakteppe for utvandringen Del 2 Historiene om mine oldefedre Historien om Ole R. Fjørstad Historien om Gunder G. Iveland Del 3 - Drøfting Kildeliste SIDE 2

4 Del 1 Problemstilling, Hypotese, Metode og Kilde behandling 1.1 PROBLEMSTILLING OG HYPOTESE Hvorfor dro de til USA? Hva fikk utvandringen å si for bygdene de forlot? Hvorfor reiste de hjem igjen? Jeg vil tro at den store emigrasjonen til Amerika var resultat av trange forhold hjemme i Norge. Vi vet at befolkningsveksten var enorm på 1800-tallet, noe som gjorde at det var overskudd på arbeidstakere og underskudd på arbeid. At tilværelsene i bygdene som var aller mest preget av utvandringen kan kanskje ha blitt snudd på hode som følge av at så mange, spesielt unge dro ut. Samtidig må det ha ført til noe godt også, som at tilbakevandrerne tok med penger som igjen kom bygdene til gode. Men hvorfor kom de så hjem? Kan det ha sammenheng med nasjonalfølelsen og kjærligheten til landet, eller var det bedre å bo i Norge for en famiimilie med tanke på de tøffe arbeidsforholdene i Amerika. En annen faktor jeg tror kan ha bidratt til tilbakevandringen er unionsoppløsningen med Sverige. Man kan i hvert fall tro at dette påvirket utvandringen i noen grad. 1.2 ARBEIDSMETODE OG KILDEBEHANDLING Som arbeidsmetode for prosjektet har jeg valg å sammenlikne to utvandrerhistorier, altså en komparativ analyse. Jeg vil ved hjelp av denne metoden peke på likheter og forskjeller for å trekke ut faktorer som var viktige og som påvirket immigrantene. Samtidig vil jeg prøve å sette disse to utvandrerhistoriene i en større sammenheng ved å trekke inn fakta og SIDE 3

5 se på den store konsekvensen av utvandringen. Som sagt handler denne oppgaven om mine to oldefedre som begge utvandret. Disse er begge ikke lenger med oss, og jeg har derfor basert meg på andre kilder. For å undersøke historien til min oldefar, Ole R. Fjørstad som var gullgraver har jeg hovedsakelig basert meg på et lydopptak gjort av ham der han forteller om sitt opphold i Amerika og Alaska. I og med at opptaket er gjort i 1972 har det gått lang tid siden han var i Amerika og Alaska. Det har derfor vært viktig å ha i bakhodet at minner kan ha blitt «tæret av tidens tann». På den annen side var Ole R. Fjørstad en kvikk mann, også på sine eldre dager så det er grunn til å tro at minnene fra Alaska fortsatt sto klart for ham. Samtidig er opplysningene i intervjuet underbygget av utreisedokumenter samt avisartikkel og artikkel i årsskrift i Bygdeminne fra Stranda Sogelag. Problemet med diverse utreisedokumenter er at dato ofte er upresis eller ukorrekte. Dermed er det lagt vekt på datoene som er nevnt i intervjuet av Ole R. Fjørstad. Personlig var det svært interessant og spennende å høre dette intervjuet. Ikke bare er det min oldefars stemme jeg får høre. Det er også en 1. hånds vitneskildring av gullrushet i Alaska. For å få et klart bilde av historien til min tipp-oldefar, Gunder G. Iveland, har jeg blant annet benyttet et privat fotoalbum fra livet i Amerika som viser blant annet dykkingen i New Yorks havneområde. Albumet ble i sin tid eid av min tippoldefar Gunder. Selv om fotoalbumet er en god kilde, tar det ikke for seg de mer dårligere sidene ved livet i New York. Dette er nok fordi folk flest vil ha gode minner å kunne se tilbake på i et privat fotoalbum. Man kan ofte si at bilder også i stor grad var en høytidelig affære på denne tiden, og ofte fotografier koreografert. Allikevel skildrer bildene en god del av dykkermilijøet i New Yorks havn og er i så måte ganske unike. For videre å støtte opp om historien til Gunder G. Iveland har jeg brukt dokumenter som utreisedokumenter, avisartikler og dokumenter for statsborgerskap. Igjen, her kan ofte datoer og årstall variere noe. Noen ganger finnes heller ikke lenger dokumenter for bla. a. utreise Derfor har jeg basert datoer og årstall på avisartikler der Gunder selv har fortalt om når han dro. Et annet problem vedrørende utreisedokumenter som jeg måtte jobbe litt med underveis i prosjektet var at mange av immigrantene byttet navn mens de var der borte. Dette var stort sett for å gjøre navnet lettere for de engelsk-talende å forstå og uttale. For å kunne dannet et godt faglig bakteppe for oppgaven og gi leseren et litte SIDE 4

6 innblikk i de faktaene vi vet omkring hvordan forholdene var for immigranter på denne tiden har jeg brukt kilder som artikler og bøker. For å unngå feil har jeg sammenliknet hovedkildene (altså dokumentene vedrørende mine oldeforeldre) med sekundærkildene. 1.3 PROSJEKTETS FREMGANG. I første fase av prosjektet gikk arbeidet i stor grad ut på å kartlegge historiene til mine oldeforeldre. Vi fikk besøk i klassen av forskeren Bjarne Marcussen fra UiA som i stor grad hjalp til med formulering av problemstilling, samt kom med nyttig tips. Ettersom kildene ble kartlagt var det om å gjøre å få en god forståelse for tiden emigrasjonen pågikk. Min historielærer, Sylvi Egelandsaa satt meg i kontakt med Ådne Fardal Klev, lokalhistoriker og forfatter, som ga mye nyttige innspill og ideer gjennom historier som beskrev tiden på en svært god måte. Samtidig kunne jeg gå kildene mer i sømmene nå som bakteppet var på plass, og andre fase av prosjektet begynte. Et besøk på Statsarkivet var imidlertid ikke særlig innbringene. Men en kveld, og litt ved tilfeldighet kom jeg over den kjente avisen, The New York Times sitt online arkiv. Her dukket det opp to viktige artikler som hver fortalte sine historier og dermed brakte ny og god informasjon på bordet. Dernest fikk jeg telefon fra min bestemor, Irene Iveland, om at det var funnet et dokument vedrørende Gunder G. Ivelands amerikanske statsborgerskap, samt to norske avisartikler om ham. Jeg fikk også god støtte i denne fasen av mine besteforeldre, Lina S. Gjerde og Ole A. Gjerde Siste fase ble preget av korrektur og retting. Også her har historielærer Sylvi Engelandsaa bidratt stort. 1.4 BAKTEPPE FOR UTVANDRINGEN. Gjennom 1800-tallet hadde det vært en enorm eksplosjon i folketallet i Norge. Dette førte til at det ikke var nok arbeid til alle. I tillegg var det ofte kun den eldste som arvet gården. Dermed måtte resten av søskenflokken ofte finne annet arbeid. I tillegg fikk man stadig høre om Amerika «the land SIDE 5

7 of opportinites mulighetenes land» som lå og lokket i vest. På Sunnmørsbygdene var ofte fiske alternativet for de av søskenflokken som ikke arvet gården. Det var også mulig å få jobb på trankokerier. 1 I indre Agder var det ofte små gårder og store barneflokker kombinert med skrinn jord mange plasser. Nedgang i skipsbyggebransjen førte til at alternativene ikke var mange. Noen dro til sjøs så fort de ble konfirmert, og en del av de som dro til sjøs mønstret senere av i Amerika. Mange dro for å se etter arbeid og for å skape en bedre tilværelse for seg og sine. Men også eventyrlysten trakk mange nordmenn over. Gullrushet i Alaska og Klondike trakk spesielt mange eventyrere, men det var tøft, spesielt å komme dit. Det var vanskelig terreng å reise gjennom, selv om jernbane ble lagt rundt om begynnelsen av 1900-tallet og gjorde områdene mer tilgjengelige. 2 Utvandringen rundt om begynnelsen av 1900-tallet skiller seg på noen måter litt ut fra utvandringen som foregikk tidligere på 1800-tallet. Norsk emigrasjon til Amerika regnes å ha starten 1825 da «Resterationen» la ut fra Stavanger med kurs for New York. Om bord var flesteparten kvekere som var i konflikt med den lutherske kirke 3. Utvandringen var med andre ord ofte forårsaket av manglende religionsfrihet eller folkegrupper i konflikt med embetsstaten på 1800-tallet, og kvekerne er en gruppe som er et godt eksempel på dette. På 1900-tallet derimot var det først og fremst arbeidsutvandring til Amerika og det kan ses i sammenheng med bedre infrastruktur. Det var ikke sjeldent arbeidere ble utsatt for arbeidsulykker. Enten var det kamerater som ble rammet, eller en selv. Ofte satt det ei enke igjen i Norge med en stor barneflokk og dermed ikke klarte å holde på gården. Om man ville ha den avdøde hjem måtte man betale selv, og det var ofte dyrt. Også mange tydde til alkohol for å få bukt med alt det triste. Det ser vi særlig eksempel på der en god del norske uteliggere i Brooklyn drakk seg i hjel 4. På mottaksstasjonen på Ellis Island i New York ble det gjennomført grundig helsesjekk av immigranter, både rent medisinsk, men også psykisk. Møtte du ikke kravene, ble du sendt hjem Samtidig utvandret så mange at det nærmest ble dannet en egen norsk koloni i Brooklyn. Man fikk norske navn på restauranter og andre butikker. Det ble også ut aviser ment for norske immigranter som «Nordisk Tidene» og «Norgesposten». Selv om Brooklyn også er kjent for søppelfyllingen der så mange tragiske immigrant historier endte, var det de som klarte seg på tross av hardt arbeid. Sjømannskirken var sentral. Navn som «Lapskaus Boullevard» og «Lista Avenue» tyder på en blomstrende norsk koloni. 1 Bydeminne for Stranda, «For 100 år sidan» «Chilkoot Pass». Lesedato: Foredrag av Frank Aarebrot, «200 år på 200 minutter». NRK Hordaland Gotaas, Thor og Roger Kvarsvik, «Ørkenen Sur». Spartacus Forlag AS 2010 SIDE 6

8 Del 2 Historiene om mine oldefedre 2.1 HISTORIEN OM OLE R. FJØRSTAD. Min oldefar, Ole R. Fjørstad (27. oktober desember 1981) hadde akkurat fylt 17 år. Hjemme i Stranda, utenfor Ålesund var han odelsgutt. Men han var også eventyrlysten. Han så hvordan stadig flere sambygdinger dro ut mot Amerika. Han, og et følge bestående av syv andre kamerater satte derfor kurs for Amerika, med det mål om å dra på gullgraving i Alaska. Ole og følge på syv dro ut fra Ålesund 9. Februar 1904 med båten «Tasso». På en liste over emmigranter fra Ålesund har Ole «Washington U.S.A». som reisemål. Ifølge samme dokument er utreiseårsaken å «at opnaa bedre fortjeneste». Dette var Portrettbilde av Ole R. Fjørstad tett etter bybrannen i Ålesund der 850 hus gikk tapt og mennesker ble gjort husløse. Vi så kun brakker i Ålesund, forteller Ole om hvordan det var å dra fra Ålesund. Etter mye uvær og urolig sjø ankom de Canada. Det var nemlig billigere å dra gjennom Canada en hva det ville vært om de reiste gjennom USA. Reisen gjennom Canada tok åtte dager, uten annet å spise en brød og melk som de fikk kjøpt på ulike stasjoner langs ruten. De kom så til Tacoma i delstaten Washington, som ligger like sør for byen Seattle. Her jobbet Ole og flere av vennene i reisefølget ett år som tømmerhuggere. Livet som tømmerhugger skal ha vært bra på tross av det harde arbeidet. Arbeidsgiverne innså nemlig at om de skulle takle det harde arbeidet, trengte mennene skikkelig mat. Ofte kan de ha fått mat bedre enn hjemme i Norge. Som tømmerhugger fikk Ole tjent opp de 155 dalene som billetten til Alaska kostet. Ferden gikk så videre fra Tacoma til Skagway, en velkjent SIDE 7

9 mellomstasjon for gullgravere på vei til Alaska. Deretter gikk ferden over fjellene til Whitehorse i Canada. Der bygde Ole og resten av følget en enkel barhytte i påvente av at isen skulle gå. Penger til hotell hadde de ikke. Deretter fulgte de elva Yukon på hjuldamper nedover til sideelva Tanana som ledet dem til inn til byen Fairbanks i Alaska. Siste biten inn til Fairbanks skal ha foregått med tog. Etter ankomst Fairbanks bar det ut på minefeltene. Første året prøvde de seg selv, men uerfarne som de var fant de ikke særlig med gull. De tok derfor jobb noen av de større gruvene i Fairbanks-området. Ole forteller hvordan telen var et problem for gruvearbeidet. På grunn av tundraen var ikke bakken tint mer en ett par fot om sommeren. Ole fikk derfor jobb med å slå ned jernstenger i bakken som de kjørte damp gjennom og på den måten fikk tint telen tilstrekkelig. Oppe på landjorda sto dampkjelen som han måtte sjekke hver time. Dette betydde en klatretur på 83 fot (ca. 25 meter) en vei, en gang i timen. Jobben han hadde gav ham yrkestittelen pointmann. Det ble som sagt lite med gull da de holdt på selv, men i de større gull minene mottok de en fast daglønn på 7 Daler, noe som ble regnet som rimelig god lønn på denne tiden. I intervjuet med Ole fra 1973 forteller han om hvordan de bygde hytter de bodde i. De trengte ikke søke om lov til å sette opp hyttene, så sant ingen andre eide der fra før av. Selv om det kunne være svært kaldt i Alaska var det relativt god temperatur nede i de dype gruvene. Den gruven Ole jobbet lengst i var 83 fot (ca. 25 meter) dyp. Om arbeidet i tunnelene forteller Ole at det ofte var svært farlig. Tunnelene arbeiderne gikk i var rasutsatte og i enkelte tilfeller kunne utgraving av nye tuneller skje for nærme vann som hadde seget inn i hulrom under bakken, med det resultat at vannet oversvømte tunnelene. Det hente også at tuneller kollapset. Alt i alt var det et farlig arbeid nede i de mørke og trange gruvegangene. Det var også flere av arbeiderne som tydde til alkohol når ting ble for tøft. Så fort de fikk fri var det ut på byen å drikke og glemme det harde livet i gruvene. Men da de kom tilbake knekte det tunge arbeidet dem. For Ole og resten av følget ble dette en lærdom, og de holdt seg unna alkohol under det harde oppholdet i Alaska. En annen episode som vitener om det tøffe livet er da en av kameratene i følget omkom, antageligvis på grunn av sykdom. Ole og kameratene måtte da ordne med begravelse selv. For en SIDE 8

10 antageligvis godt sammensveiset gjeng å miste en mann, må det ha vært svært vanskelig. Ole hadde lange arbeidsdager og lite fritid mens han jobbet i gruvene. Lange 10- timerskift tæret på, og ofte jobbet de om natten. De hadde heller ikke fri søndagene og knapt nok julekveldene og Ole minnes i intervjuet at han hvert fall en gang måtte jobbe julekvelden. Men Ole forteller samtidig at de alltid hadde fri 4. Juli. Ole forteller også hvordan de lærte engelsk ganske fort. Sjefene i gruvene likte svært dårlig at det ble snakket annet språk enn engelsk i gruvene fordi de var redd man da sa noe sjefene ikke likte. Etter tre og et halvt år i Alaska satt Ole kursen hjemover. Turen tok to måneder og gikk først med båt ut Beringstredet og nedover Atlanteren til USA. Etter ankomst Oslo kjøpte han og en kamerat sykkel og syklet fra Oslo til Stranda. Ole kom hjem i Han satte i gang med utbedring av farsgården for midlene han hadde opparbeidet seg i Alaska. I Kart med inntegnet reiserute som Ole fulgte til Fairbanks i Alaska. Kartet viser et utsnitt av Nord-Amerika. Ruten gjennom Canada er nokså omtrentlig giftet han seg med Helga Fjørstad. Ole drev med jordbruk og med hesteavl. Han var også aktiv i ulike verv i kommunen, deriblant satt han i kommunestyret. På spørsmål om Ole følte han hadde hatt vondt av slitet og arbeidet i Alaska svarer han nei. Han forteller hvordan de tøffe forholdene gjorde at han lærte seg hardt arbeide og å takle motgang. Også andre gullgravere fra Stranda sa det samme om gullgraverlivet. SIDE 9

11 2.2 HISTORIEN OM GUNDER G. IVELAND Gunder Gundersen Iveland (25. januar oktober 1958 ) ble født i Konsmo, Vest- Agder. Hans far, Gunder Eriksen var gårdbruker. Etter å ha blitt enkemann giftet han seg på nytt, i en alder av 34 år. Han giftet seg da med Gunder Ivelands mor, 19 år gamle Guri Olsdatter. 5 Søskenflokken til Gunder besto av i alt 13 brødre og søstre. Som 8-åring begynte Gunder som gjeter. Etter konfirmasjonen tok han arbeid som tjenestegutt og hadde en lønn på bare 100 kroner året. Ellers arbeidet Gunder litt rundt forbi i bygda til han var 20 år. Da våknet utfartstrangen i Gunder, arbeid i Amerika lokket. 6 Gunder dro første gang ut mellom 1894 og I Amerika jobbet han først med fiske, men kom deretter i kontakt med dykkerfirmaet New York Submarine Contracting Company, eid av hans fetter Erik Tobias Kristensen. Her jobbet han seg opp til han ble dykker. Men etter 4 5 år dro han hjem til Norge igjen der han møtte Gunvor Rosseland fra Bjelland. Men livet i Amerika var ikke over enda. Gunder drar tilbake til Amerika en gang omkring 1901 med amerikalinjen Cunard fra Kristiansand. Vel over i Amerika sendte han penger over til Gunvor som etter hvert flyttet etter. 7 De gifter seg i Amerika og de to ble boende i Brooklyn, New York frem til omkring 1911, og Gunder fikk amerikansk statsborgerskap i Klev, Fardal Ådne. «Isak Eit uekte barn». Årsskrift for Audnedal historielag «To Nybrotsmenn i Øvrebø får Ny Jords diplom» 7 T.M. Fædrelandsvennen nr. 250 «Kjend Øverbømann er død» SIDE 10

12 Portrettbilde av Erick T. Christensen Som sagt fikk Gunder arbeide hos sin fetter, Erik Tobias Kristensen. Kristensen kom også fra Iveland i Konsmo, og allerede som 14-åring skal Kristensen ha dratt til sjøs. Etter noen år på sjøen, slo Kristensen seg ned i Brooklyn, New York der han etter hvert skulle bli en antageligvis svært betydningsfull person, spesielt for nordmennene i Brooklyn. Bosatt i New York endret han navnet til Erick T. Christensen. Han startet opp dykkerfirmaet New York Submarine Contracting Company som var firmaet der Gunder Iveland jobbet som dykker. Firmaet utførte ofte svært farlig konstruksjonsarbeid under vann som konstruering av rørledninger for gass nett og elektriske linjer under blant annet Harlem River. Arbeidet de utførte var på oppdrag av firmaer, både privat og statelig. I tillegg til farlig og krevende konstruksjonsarbeid under vann, skal firmaet ha tatt seg av vedlikehold på skrog av båter mens de lå i havn. Han eide også en periode nyhetsbyrået som «Norwegian News Company of Brooklyn» som ga ut den kjente immigrant avisen «Nordisk Tidene». Christensen stiftet også en annen immigrant avis ved navn «Norgesposten» i Christensen var også delaktig i stiftelsen av «Den Norske Amerikaline», og tjente i mange år som en av dets representanter. 8 Arbeidet som dykker var som nevnt risikofylt og rundt om 1911 dro Gunder og familien på tre hjem til Norge. Årsaken til at de dro hjem var at Gunder ble sykemeldt. Det er ikke bekreftet, men årsaken til sykemeldingen skal ha vært en arbeidsulykke som skjedde under dykking. Gunder skal ha fått en stein over foten. Han ble liggende stille i det mørke og grumsete vannet i New Yorks havn. Gunder signaliserte i taulinen dykkerne fikk med seg ned som eneste kommunikasjon mellom signalmannen på overflaten. En dykker kom Gunder til unnsetning og fikk ham opp til overflaten. Senere skal ankelen ha blitt konstatert brukket 9. Det var dyrt å gå sykemeldt i Amerika, og derfor dro som sagt familien hjem til 8 The New York Times, «E.T Christensen dies in Norway» Notater fra tidligere slektsforskning av Linda Iveland SIDE 11

13 Norge. Våren 1912 kjøpte Gunder gården «Stallemo», på Stallemo i Øvrebø i Vennesla kommune. Bygningene var noe slitne men gården var etter tiden ganske stor med sine 48 dekar. Av pengene Gunder Øverste bilde viser to dykkere, enten på vei ned eller på vei opp. Bilde er tatt i New York. På nest øverste bilde ser man også en dykker, enten på vei opp eller ned. Navnet på dykkerfirmaet kan så vidt skimtes på en tavle øverst i høyre hjørne. Nest nederste bilde viser en sprenging gjort under vann antageligvis i forbindelse med konstruksjonsarbeid. Nederste bilde viser en gjeng dykkere, der Gunder er dykkeren lengst til høyre. hadde tjent opp som dykker i New York satte han gården i stand. Avlingene var i starten små. Men oppholdet i Amerika hadde lært Gunder å stå på, og stadig nye teiger ble lagt under plogen. Da Gunder gav fra seg gården til sin sønn, min oldefar, Georg Iveland, var gården utvidet til 90 dekar 10. Det var imidlertid ikke bare Gunder som opplevde dramatikk under vann. En artikkel fra The New York Times forteller om en dramatisk ulykke. Artikkelen skal ha stått på trykk den 30. oktober 1910 og forteller historien til dykker Frank H. Nystrom. Nystrom hadde fått melding om å møte på jobb hos The New York Submarine Co., samme firma som Gunder arbeidet for. Oppdraget til Nystrom gikk ut på å arbeide i en grøft hvor det skulle legges en gassledning. Etter noen timer med arbeid på bunnen av Harlem River tok han en velfortjent pause. Etter en halvtimes pause gikk han ned igjen. Det var da en del av grøften raste over Nystrom som nå sto med jord og sand opp til livet, samtidig som en stein låste foten has fast på bunnen av elva. Nystrom forteller i artikkelen at han først ikke turte å trekke i tauet dykkerne hadde med seg fordi han var redd mennene på land da ville heise ham opp, og dermed rive av ham foten som var låst fast under en stein. Han trakk til slutt i tauet og sendte ut et nødsignal. Han fikk svar om at hjelp var på vei. Nystorm var lettet. Dykkere ble sendt ned etter tur. Men redningsarbeidet ble satt på vent på grunn av frykten for enda et ras. Allikevel forsøkte en dykker å grave ham ut, men gjennom dykkerhjelmen så Nystrom at sanden som ble gravd vekk bare raste tilbake. Dykkeren trakk seg etter hvert vekk da han så det ikke nyttet. Imens sto Nystrom fast, 10 «To Nybrotsmenn i Øvrebø får Ny Jords diplom» SIDE 12

14 uten mulighet til å bevege seg eller til å kommunisere annet enn å rykke i dykkertauet. Han merket hvordan trykket både fra vannet, tidevannsstrømmen, leiren og sanden presset mot kroppen hans. «The sand and the pebbles that enveloped my body, form the waist down. Squeezed me tight and the blood in my temples was throbbing until I thought my head would burst» «my strength was rapidly leaving me. The tide gurgled by me.» «the pressure of the clay against my body and the pressure of water above me. I thought I must soon collapse.» 11 Mens trofaste kollegaer pumpet luft ned til Nystrom gikk dykkernes formann, John Anderson ned. Med fare for eget liv og med stor dyktighet begynte Anderson å grave ut Nystrom. Ved å legge dykkerhjelmene av kopper sammen, kunne de klart og tydelig kommunisere. Dette var en ganske vanlig prosedyre blant dykkerne på denne tiden, og for Nystrom må det ha vært en stor lettelse å kunne kommunisere igjen. Til slutt fant Anderson frem dykkerkniven sin og kuttet løs foten på dykkerdrakta slik at Nystrom kom løs. Etter fire lange timer sittende fast i et undervannsras ble Nystrom heist til overflaten, delvis ved bevissthet. Nystrom forteller til New York Times i etterkant av ulykken at hans kone, Minnie, lenge har ønsket at han skulle gi opp dykkingen. «Minnie hates me for being a diver, and she is always begging me to give it up.» 12 I 1923 dro Gunder over til New York igjen for å arbeide som dykker. Familien ble imidlertid igjen på gården på Stallemo, men Gunder skal ha vært hjemom på besøk en gang under denne perioden over en to til tre måneders tid, blant annet for å se til familien og gården. Over i New York tok Gunder opp igjen dykkingen. Han skal ha blitt beskrevet som en svært dyktig dykker. Dette kommer særlig fram i en hendelse som skal ha skjedd mens han var i Amerika mellom 1923 og I ei nedlagt gruve hadde en ung mann falt nedi og druknet. Det var svært viktig for de etterlatte å finne igjen den Gunder Iveland i dykkerdrakt øverst til høyre i bildet. 11 Vedlegg 1. Artikkel fra The New York Times, «Diver Held Hours Under River by Sand» Vedlegg 1. Artikkel fra The New York Times, «Diver Held Hours Under River by Sand». 30. Okt SIDE 13

15 unge mannen, og i flere dager hadde fagfolk lett etter den unge mannen uten hell. Gruva var dyp, bunnen var ujevn og det skal ha vært svært mørkt nede i gruven. Gunder skal ha følt press for å finne ham, men allikevel gått med på å gjøre et forsøk. Etter to dagers arbeid fant Gunder liket av den unge mannen, og folkemengden som hadde møtt opp rundt gruven jublet vilt ifølge artikkelen som omtaler hendelsen. 13 I 1926 returnerte Gunder til gården på Stallemo for godt. Gården ble drevet svært godt, og for pengene tjent opp under sitt tredje opphold i New York gikk til ytterligere forbedringer av gårdsbyggene. Gunder skal også ha vært ganske forut for sin tid. Blant annet hadde han en innretning som gjorde at han kunne bruke vannkraft fra en elv like ved gården. Vannkraften ble overført via en vaier frem til et hjul under møne på loven og innretningen ble brukt til å treske med. 14 Gulvet i loven ble støpt, noe som antageligvis ikke var helt vanlig enda på denne tiden. Gunder overlot i 1943 gården til min oldefar, Georg Iveland. 15 At Gunder var en god bonde og en godt likt mann i bygda kommer frem i en artikkel skrevet i Fedrelandsvennen etter hans død. Her blir Gunder beskrevet som en dyktig gårdbruker og gården Gunder kjøpte og etter hvert rustet opp ble beskrevet som en av de beste i bygda. Men at gården gikk så bra var like mye hans kone, Gunnvors fortjeneste. Hun passet og drev gården samtidig som hun skulle holde styr på de fem barna, mens Gunder var i Amerika mellom 1923 og Gunder var også medlem av heradstyre, skolestyre og andre kommunale styrer. Her fikk han bruk for all erfaring Gunder hadde høstet gjennom et langt liv, både ute i verden og hjemme i Norge. 13 (Dato og avis ikke oppgitt i kilde) «To nybrotsmenn i Øvrebø får Ny Jords diplom» 14 Intervju med mine besteforeldre 15 Skjøte. Gammel arkivereferanse: 57a, Sted: Torridal Sorenskriveri. Oppbevaringssted: SAK SIDE 14

16 Del 3 Drøfting I denne delen vil jeg først og fremst drøfte det jeg har funnet. Først litt om hvorfor de dro. Deretter vil jeg peke på årsaker til at de kom hjem. Mot slutten, vil jeg se på hva utvandringen fikk å for bygdene? I tillegg til mine oldeforeldres historier, har jeg underveis i arbeidet fått høre mange andre immigrant historier, både tragedier og solskinnshistorier. De har vært et vitnesbyrd over en tid ganske annerledes fra den vi lever i nå og jeg vil også benytte disse for å understreke min argumentasjon. Mange dro for å skape seg en bedre tilværelse i Amerika. Min tippoldefar, Gunder, kom fra en søskenflokk på 13 brødre og søstre. At foreldre får mange barn fordi de regner med at ikke alle kommer til å vokse opp, kan si litt om situasjonen folk var i. Dermed ble det lite arbeid å få. Da ble nok på mange sett og vis Amerika den beste løsningen for de fleste. I Stranda kommune der min oldefar, Ole kom fra, var det gårdsdrift som stort sett var hovednæringen, med seterdrift om sommeren. Men vinterstid var ofte alternativet for mange fiske. Og selv om fiske i første omgang kan tenkes på som en god «attåt» næring til gårdsdriften var fisket, særlig vinterstid, tøft. Gjennom mitt arbeid med denne oppgaven har jeg fått høre hvordan mange av fiskerne langs Møre-kysten ofte bodde i små trekkfulle sjøboder. Fisket var nok også på mange måte en usikker inntektskilde. Man viste ikke hvordan fangsten ble. Været var også ofte dårlig, det samme var nok også kosten. Dermed kan det virke forståelig at så mange dro til Amerika for å søke lykken når de hjemme fikk fremstilt Amerika som «mulighetenes land». Allikevel, er den store fellesnevneren for immigrantene utferdstrang. Min oldefar, Ole Fjørstad forteller hvordan utferdstrangen ble vekket i ungdomsårene. Ser vi tilbake i historien, kan vi finne denne utferdstrangen hos så å si alle mennesker som har levd oppgjennom historien. Mennesket har spredt oss utover til alle verdensdeler. Vikingene dro vestover. Mye tyder på at det var omtrent like mye spenningen av å dra mot det ukjente, som jakten på rikdom og ære som dro dem vestover, også for vikingene. SIDE 15

17 Graf som viser utvandring fra Norge til Amerika. Tallene er basert på statestikk fra SSB. Jeg skrev i min hypotese at jeg først trodde at unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige kunne ha hatt en dempende effekt på utvandringen. Men tallene viser snarere det motsatte. Om man ser på statistikk viser tallene at årene med høyest utvandring ironisk nok var 1879 da parlamentarismen ble innført i Norge, og 1905 da vi altså fikk unionsoppløsningen. Hvorfor det var slik er ikke godt å si, men det viser nok at det først og fremst ikke var politiske forhold som gjorde at utvandrerne dro. At mange nordmenn utvandret er det ingen tvil om. Når man ser disse tallene er det lett å spørre seg hvordan det påvirket livet i bygdene. Tall fra Stranda ungdomslag viser at det frem til 1925 dro til sammen 162 ungdommer fra 52 hjem over til Amerika. De aller fleste mellom 1890 til Effekten som blir nevnt sammen med disse tallene er at det i noen år rett og slett var vanskelig å drive ungdomslaget på en god måte. For familie som ble igjen må det også ha vært tøft psykisk sett å sende kanskje en 17-åring til Amerika slik i min oldefars tilfelle. Tøft må det også ha vært for de unge som dro. De hadde kanskje bare brev som kommunikasjonsmåte. Det var muligens ikke alltid tilgang på papir heller. Skulle det skje noe alvorlig enten hjemme i Norge eller med de som var i Amerika, gikk det lang tid før informasjon nådde frem. Men samtidig ble det mindre å fø på hjemme på gården, særlig når mang tar i betraktning at det ofte var store barneflokker på gårdene samt gjerne en gårdsdreng eller tjenestefolk. Dette leder over til at man på mange måter kan si at utvandringen har fungert som en slags «sikkerhetsventil» for samfunnet. Som jeg har vært inne på før i oppgaven, var fødselsraten svært høy. Samtidig gikk barnedødeligheten ned i løpet av 1800-tallet. Dermed 16 Bydeminne for Stranda, «For 100 år sidan» SIDE 16

18 oppsto et fødselsoverskudd som man kan si bare forsterket arbeidsledigheten. At så mange utvandret, kan man si har tatt av for mye av byrden og presset som ellers ville vært på samfunnet. Det interessante er at mange av utvandrerne på begynnelsen av 1900-tallet valgte å komme tilbake. Statistikk viser at mellom 1900 og 1910 vendte immigranter tilbake, mange av dem antageligvis med penger i lommen. 17 Det ble med andre ord mer penger i omløp i bygdene og man kan tenke seg at dette har hatt en god effekt. Gårder ble rustet opp og det ble som en årsak ofte et mer effektivt gårdsbruk. Begge mine oldeforeldre som jeg har omtalt i dette prosjektet endte opp med gode gårder da de kom tilbake. Begge disse historiene kan man si vitner om det positive ved at så mange immigranter kom hjem igjen. I tillegg til at gårdene ble rustet opp økte antageligvis kjøpekraften hos de som hadde vært i Amerika og lagt seg opp penger. Dermed ble det flere penger i omløp i bygdene og dette har nok på mange sett bidratt positivt for samfunnet. Effekten utover økt pengeomløp kan ha vært at det satt fart på landbruksutvikling og industrialisering. Men hva gjorde så at utvandrerne valgte å komme hjem til Norge etter en kanskje vellykket periode i Amerika. En ting som kan antyde en av årsakene til tilbakevending er økonomi. Om man ble sykemeldt var kanskje gunstigere å dra hjem til Norge, slik min tippoldefar Gunder gjorde. Gjennom prosjektet har jeg også fått indikasjoner på at noen familier har ment at barna har hatt bedre av å vokse opp i Norge. Eksempel på dette så jeg når oldefar Gunder og hans familie flyttet hjem i 1911 fordi tippoldefar var sykemeldt. Her har jeg fått indikasjoner på at hensynet til barna har vært en bidragende faktor til hjemmflyttingen. Her så det ut at hensynet til barna har vært en bidragende faktor til at familien flyttet hjem til Norge. Om dette har sammenheng med skolesystemet i USA, eller at barna hadde mindre «boltreplass» i Brooklyn er ikke godt å si. Man kan også si at livets skyggesider var godt synlig i en storby, særlig i Brooklyn. Vi vet jo hvordan mange ente opp som uteliggere og drakk seg i hjel. Slike tragedier er nok ikke sunt for barn og for foreldre må det være ubehagelig å la sitt barn få erfare slikt i ung alder. Andre ting som kan ha bidratt til tilbakevandringen er en slags dragning mot 17 Østby, Lars. «Truende utvandring tidlig i århundret». Publisert 11. Februar SIDE 17

19 hjemlandet. Blant annet i Brooklyn var samholdet blant nordmenn som kjent sterkt. Man kan kanskje si at dette viser hvordan det norske har betydd mye for nordmennene. Aviser ment kun for immigranter som «Nordisk Tidene» og «Norgesposten» er bilder på nettopp dyrkingen av det norske. Kanskje tyder noe av dette på at nordmenn er på mange måter et hjemmekjært folk. Mye tyder også på at mange, allerede før de dro hadde bestemt seg for å kun legge seg opp penger og deretter komme hjem igjen. Gjennom lydopptaket av intervjuet med min oldefar, Ole Fjørstad, kommer det frem at dette i stor grad var planen for dem å grave etter gull noen år, tjene litt penger, for så å komme hjem. Dette skyldes nok at utvandringen fra Norge til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet først og fremst var arbeidsutvandring og ikke utvandring som følge av manglende religionsfrihet slik det var tidligere på 1800-tallet. 3.1 Konklusjon hva fant jeg ut? At økonomi har hatt veldig mye å si for emigrasjonen på begynnelsen av 1900-tallet kan man nok i stor grad slå fast. Samtidig har jeg gjennom mitt arbeid med dette prosjektet sett at det var mange andre faktorer som også bidrog sterkt. Det var en eventyrlyst iblandet denne drømmen om Amerika hos mange av immigrantene. Muligheten til å gjøre det stort i utlandet har satt drømmer i så mange. Om utvandringen som foregikk på slutten av 1900-tallet har hatt en vesentlig effekt på mange i bygdene kan man godt si. Det tenkes at det har vært en positiv effekt at mange av immigrantene kom tilbake. De hadde tjent seg opp penger og som følge av dette ble gårdene rundt om i bygdene rustet opp. Det ble mer penger i omløp på bygdene, noe som kan tenkes å ha vært sunt for husholdningene. Kanskje har dette som sagt bidratt til å styrke landbruket og til en viss grad til videre industrialisering. Dermed kan man si at tilbakevandringen la noe av grunnlaget for at vi i dag har det så bra. Mange kom nok tilbake fordi de allerede før avreise hadde bestemt seg for å komme tilbake. Samtidig tyder enkelte ting på at en kjærlighet eller lengsel til hjemlandet kan ha bidratt til at noen valgte å komme tilbake. Som jeg nevnte kan man kanskje på mange måter si at nordmenn er et hjemmekjært folk. At saker som unionsoppløsning ser ut til å ikke ha påvirket utvandringen tyder mye SIDE 18

20 på at det først og fremst var økonomi og eventyr lyst som gjorde at folk utvandret og ikke politiske forhold. Man kan konkludere med at det å dra til Amerika har betydde en stor omveltning for enkeltpersonene som var involvert. For mange gikk det ikke så bra. De ble kanskje rammet av traumatiske arbeidsulykker, ble arbeidsuføre, eller rammet av sykdom. Disse er vært å huske på, spesielt når vi snakker om velferdsstaten. Man måtte ha litt flaks, en porsjon mot, arbeidsvilje og pågangsmot for å lykkes. For de som lykkes, skapte de en bedre fremtid, både for seg, og for generasjonene som kom etter. Som min oldefar Ole sier i sitt intervju: «Eg har aldri angra på at eg drog over» SIDE 19