Skogbrukerlaget Oslo og Akershus 75 år

Transkript

1 Skogbrukerlaget Oslo og Akershus 75 år JUBILEUMSBERETNING

2 Forord På årsmøtet i skogbrukerlaget 2007 ble det nedsatt en jubileumskomité bestående av de 3 eldste medlemmene i laget. Komiteen fikk i oppdrag å gjennomføre markeringen av jubileet. Vi fant tidlig ut at en oppgave var å skrive en beretning over lagets virksomhet for perioden fra 1933 til Men det viste seg vanskelig å skrive en grundig og dekkende beretning da vi ikke har klart å oppspore noen protokoll for laget. For de senere år har vi støttet oss på årsmeldinger og møtereferater supplert med egen hukommelse. Regnskapsboka fra lagets etablering finnes heldigvis intakt og denne har gitt noe informasjon om lagets virksomhet fra tiden før vi ble ansatt på slutten av 1970-tallet. I tillegg har vi brukt rapporter fra utferder de siste 25 år som kilde til kapitlet over reiser. Enebakk/Eidsvoll/Sørum 2008 Åsmund Jahr Vigleik Sexe Harald Egner Skogbrukerlaget i Oslo og Akershus Skogbrukerlaget i Oslo og Akershus ble stiftet i 1933 og organiserer offentlig ansatte skogbruksfunksjonærer i kommuner og hos fylkesmannen. Lagets formål er å fremme medlemmenes faglige, sosiale og arbeidsmessige interesser. Da laget ble opprettet var også ivaretakelse av medlemmenes økonomiske interesser et viktig aspekt ved lagets formål. Dette er nå ivaretatt for det enkelte medlem gjennom ordinære arbeidstakerorganisasjoner. Aktiviteten i laget nå er stort sett avgrenset til faglige arrangementer som møter, befaringer og utferder. Det er blitt en tradisjon at Skogbrukerlaget i Oslo og Akershus hvert 4. år arrangerer en større skogfaglig utferd på en ukes varighet. Den siste utferden gikk til Polen i I 2008 har laget 16 medlemmer. Forsidebilde Fra Redwoodskogen i California. Deltagere på utferden til USA i Foto: Vigleik 1. rekke f. v.: Arne Jakobsen, Bertha Reed Tangen, Gudbrand Gisleberg, Vigleik Sexe, Gerd Rognstad, Solveig Grønslet, Ingeborg Vestby, Inger Killerud. 2. rekke f. v.: Sonja Grorud, Harald Egner, Kjell Kapaasen, Oddvar Mustorp, Einar Kjensli, Håkon Taraldrud, Jon Bakken, Klara Baklid, Bjørg Lien, Olav Kornstad 3. rekke f. v.: Bjørn Lampe Nyman, Finn Stumberg Larsen, Jan Terjer Hansen, Harald Baklid, Bjørn Helge Bjørnstad, Astrid Bakken, Thorvald Grini, Svein Finnanger, Ola Indergaard Bakerst til venstre for treet.: Trond Hammeren, Trond Løfsgaard, Anders Gimse Bakerst til høyre for treet: Jan Løvlie, Åsmund Jahr Deltagere på turen, men ikke tilstede når bildet ble tatt: Else Kapaasen, Steinar Saghaug, Dag Heintz, Nils Bøhn. 2

3 Medlemmer og aktiviteter Skogbrukerlaget ble stiftet i I følge kassaboka for foreningen var navnet da: Skogopsynsmennene i Akershus Kassaboka brukes fortsatt som regnskapsbok i skogbrukerlaget. Den etterfølgende informasjon fram til 1982 er hentet fra kassaboka. For perioden fra 1983 er opplysningene hovedsakelig hentet fra årsmeldinger og årsmøtereferater For stiftelsesåret har vi dessverre ingen konkret informasjon Følgende 7 medlemmer innbetalte hver sin kontingent med kr 2,-: Ole Myrer Ole Berntsen Brede Røsjø Kr. Tosterud Wigernes (fornavn ukjent) Anders Opperud Johan Haug Kassabeholdningen pr. 31/ var kr 14, Medlemstallet økte til 10 betalende medlemmer. Kun 4 medlemmer fra 1934 står igjen (Myrer, Berntsen, Røssjø og Wigernes), mens 6 nye er kommet til. De nye er: Ole Meselth, Hans Lund, Johan Haug, Lund (fornavn ukjent), Egil Åbel, Krag (fornavn ukjent). Den første utgiftsposten i regnskapet framkommer i Den 22/8 er det bokført kr 4,04 i omkostninger til Medlemskos. Selve kassaboka ble den 5/10 utgiftsført som omkostning med kr 1,64. Leverandør var: Carl Olsens Papirhandel, Trykkeri & Protokollfabrikk, Carl Johans gate 12 Oslo. Telefoner: & Boka har Skjema nr Ved ny bestilling skal kun skjemanummeret oppgis, en nyttig informasjon for fremtidige kasserere I 1936 var det 8 betalende medlemmer, mens det var 6 som betalte kontingent det etterfølgende år. Det er ingen utgiftsposter som vitner om særlig aktivitet verken i 1936 eller I 1938 framkommer inntektsposten Overskudd på fest bokført 29/6 med kr 30,77. Samme år, den 10/9, har Leie av Håndverkeren medført en utgift på kr 12,-. I 1938 hadde det tydeligvis vært et arrangement på Håndverkeren. Året etter, i 1939, ble også Håndverkeren leid, da til kr 6,-. Festen var da kanskje ikke av samme dimensjon som året før? Men i 1941 ble Håndverkeren leid igjen og da kostet sammenkomsten kr 10,-. Kassabeholdningen pr var den nette sum av kr 52, I denne perioden var det svært liten aktivitet, av naturlige årsaker. 3

4 I 1947 startet en ny giv i laget. Følgende 9 medlemmer betalte kr 10,- hver i kontingent: Carl B. Sommerfelt, Kai Holsen, Arne Rym Holmsen, E.T. Øverby, Brede Røsjø, Arve Hoel, Olaf Næssan, Johan Haug og Sverre Osmo. Vi merker oss at kun 2 av medlemmene, Røsjø og Haug, er de samme som i Alt i 1948 økte kontingenten til kr 25,-. Den store økningen skyltes kanskje overføring av kontingent til Landforeningen, Norges Herredsskogmesterlag, som fra 1948 var på kr 15,- pr. medlem. Slik overføring av kontingent til Landlaget varte til og med Medlemstallet lå i perioden rimelig stabilt på 9 medlemmer. Utgiftspostene besto av flere blomsterhilsener, som for eksempel til fru Kai Holmsen, frøken Røsjø, og bryllupstelegrammer, bryllupspresanger, porto, rikstelefoner, møteutgifter m.v. I 1952 ble en stor fest arrangert, for fylkesskogmester A. Skjatvedt den 29/11 på Holmen bad i Asker. Etter regnskapet å bedømme, deltok 13 herredsskogmestere på festen og utgiftspostene består av bl. a. bussleie, regning til Vinmonopolet, til Sandviken Cigarforretning, til fotograf Ohnstad, til silkeband m.v. Dette var tydeligvis en stor fest, med en total kostnad på kr 2 140,02. En slik sum var mye penger på den tiden En egen fortegnelse over Akershus Herredsskogmesterlags medlemmer framkommer fra Disse var: Sverre Osmo, Johan Haug, Reidar Brubak, Lars O. Skaarer, Trygve Kirknes, Kristian Sexe, Arve Hoel, Ole J. Bolstad, Brede Røsjø, Carl C. B. Sommerfelt, Torfinn Knudsen og Olaf Næssan. Stabiliteten blant medlemmene i laget var stor utover på 50-tallet og medlemskontingenten varierte mellom 10 og 30 kroner. I 1957 kom Rolf Gulseth Aasen til som nytt medlem. Utgiftspostene besto hovedsakelig av beløp til møtelokaler for årsmøter, blomsterhilsener, rekvisita og tidvis overføringer til medlemskontingent til landslaget. Den 4/ spanderte laget på seg en større middag til kr 710,-, uvisst til hvilken anledning. Den 12/ ble det feiret et 50-års jubileum på Gorolund i Nes til kr 862,10 for bevertning og kr 494,- til drikkevarer. Hva slags jubileum som ble feiret er ikke kjent Denne perioden preges av liten aktivitet i laget. Utgiftspostene består hovedsakelig av beløp til blomsterhilsener, kranser, gaver og andre oppmerksomheter. Laget besto av medlemmer, som var følgende i 1974: Trygve Kirknes, Kristian Sexe, Arve Hoel, Rolf Gulseth Aasen, Asbjørn Næss, Hermann Moen, Johan Henrik Bakken, Gudbrand Gisleberg, Bjørn Chr. Torp, Gunnar Thomassen, Einar Kjensli, L. Figenschou og Leif Svenneby Virksomheten i laget lå helt nede. Kun renteinntekter for hvert år er bokført inn i kassaboka Aktiviteten i laget fikk en ny giv med en rekke arrangementer. Det startet med en utferd til Vestlandet i juni I 1984 ble kontingent innført igjen med kr 50,- fra 13 betalende medlemmer. Samlinger over 2 dager for både herredsskogmestere og kontorpersonale ble etablert på Silvifuturum i Hurdal. Disse samlinger ble en tradisjon på seinhøsten, ledet av en alltid opplagt og spirituell fylkeskogsjef, Kjell Kapaasen. Utover på 2000-tallet ble etter hvert andre steder enn Silvifuturum valgt til årlige samlinger. 4

5 Reiser og utferder ble en ny aktivitet for laget i denne perioden. Ved siden av lengre reiser og utferder, se egen omtale, er følgende kortere fagturer og treff blitt arrangert: 7-9. september 1987: Utferd til Wärmlands og Kopparbergs län i Sverige. 9. juni 1989: Hyggekveld med omvisning på Folkemuseet og servering i Bygdøystuene. 28. august 1990: Fagtur i Oslomarka. 20. juni 1992: Grillkveld hos Trond Hammeren i Hurdal. 20. mai 1992: Vegsamling i Solør med overnatting på Hammersborg i Åsnes. Etterfølgende personalseminar i Elverum 20. og 21. mai. Juni 1992: 2 dager fagutferd til Aurskog-Høland med overnatting i hytter ved Skullerud. Hovedtema for utferden var skogsveger. 9. januar 1993: Juletrefest for skogbruksetaten 13. mars 1994: Vinteraktivitetsdag på Haraldvangen i Hurdal. 3. juni 1994: Omvisning på Gamle Hvam Museum med etterfølgende grillmat. 18. august 1998: Omvisning på Gardermoen trelast og på Gardermoen Flyplass. Bevertning på Randby gård. 6. juni 2003 Samling på Skogbruksmuseet på Elverum med lunsj på Forstmannen Restaurant. 16. juni 2005 Løvtreutferd til Vestfold. 2. september 2005 Møte i Oslo om forslag til forskrift om miljøhensyn, foryngelse og skoghygiene sept Skogfaglig utferd til områdene rundt Alingsås og Gøteborg i Sverige. På medlemsmøte 5/ ble det besluttet å endre navnet fra Herredsskogmesterlaget i Oslo og Akershus til Skogbrukerlaget i Oslo og Akershus. Ledere av laget i denne perioden har vært følgende: Åsmund Jahr Svein Finnanger 1987 Jon Bakken Liv Marit Strupstad Dag Heintz Ottar Slagtern Halvor Western Morten Lysø Tilbakeblikk på offentlig skogforvaltning Den første skogoppsynsmann på kommunenivå ble tilsatt i Ringebu i Tittelen herredsskogmester var i mange år ikke formell, men ble benyttet i offentlige dokumenter. Nannestad kommune hadde herredsskogmester fra 1915, men i 1932 var det fortsatt bare 47 herreder i hele landet som hadde herredsskogmester. I Lov om skogvern av 12. februar 1932 ble det bestemt at "Til hjelp for skogopsynet for herredet blir å ansette en eller flere skogopsynsmenn, som har den fornødne praktiske og så vidt mulig også teoretiske utdannelse i skogbruk". Det ble også instituert et "overoppsyn" for fylket, med sitt skogkyndige personale. Dette ga vel også grobunn for stiftelsen av den sammenslutning som senere ble Herredsskogmesterlaget i Akershus og senere Skogbrukerlaget i Akershus. Det var Skogselskapet som fikk ansvar for å organisere ansettelser av skogoppsynsmenn, men det var de kommunale skogråd/skogstyrer som skulle ansette oppsynsmennene. Ansettelsen måtte så godkjennes av overoppsynet i fylket. Skogrådene skulle lage instruks for skogoppsynsmennene, men overoppsynet skulle også godkjenne den. 5

6 Departementet utarbeidet et utkast til instruks: Skogoppsynsmannen skulle føre kontroll med at skogvernloven ble overholdt, samt, om tiden tillater, gi skogeierne veiledning i skogbehandling. Meldeplikten om avvirkning skulle følges opp, blinking skulle utføres, han skulle stort sett være sekretær for skogrådet/skogstyret. Dagbok over utført arbeid skulle føres. Skogoppsynsmannen ble tilsatt med gjensidig oppsigelsesfrist på tre måneder, men kunne avskjediges straks om han viste seg udugelig eller forsømmelig i tjenesten. Lønna var lav. I 1937 hadde bare tre av vel 500 oppsynsmenn i landet mer enn kroner i årslønn. Selv etter den tids kroneverdi betød dette ofte at de ansatte hadde oppsynsarbeidet som deltidsbeskjeftigelse. De bodde ofte i den kommunen de arbeidet og hadde annet erverv ved siden av. Det kunne være gårdsbruk, tømmerbetingere og andre kombinasjoner. Slik var den ytre ramme for de første medlemmer i Herredsskogmesterlaget. Tittelen herredsskogmester falt bort under krigen. Skogoppsynsmannen ble da også statstjenestemenn. Da ble organisering av tvangshogster av tømmer og ved et viktig arbeidsområde. Hvor godt herredsskogmesterne fulgte påleggene varierte sikkert. Resultatet var imidlertid at avvirkningen gikk ned år for år under krigen. Etter krigen ble lovverk og instrukser fra før krigen gjeninnført, men fra 1947 ble herredsskogmesterne på nytt statstjenestemenn. Dette kunne medføre uenighet mellom de lokale skogråd, som hadde innstillingsrett, og departementet, som foretok ansettelser. Det finnes et eksempel fra Akershus hvor skogrådene i tre kommuner la ned sine verv i 2 1/2 år etter at Departementet ansatte en person som ikke hadde vært verken 1. eller 2. valg hos de lokale skogråd. Arbeidsoppgavene hadde hele tiden i første rekke vært av ren skogbruksfaglig art, skogskjøtselmessige, skogtekniske og skogtaksatoriske. I tillegg noe av økonomisk og regnskapsmessig art. Arbeidet ble i stor grad utført som veiledning direkte til den enkelte skogeier. Slik fortsatte det til langt ut på 80-tallet. Da undertegnede ved en anledning da beklaget seg til skogdirektør Aalde om at det var synd at vi ikke lenger hadde like stor mulighet til å drive slik personlig veiledning, var svaret at jeg måtte da forstå at verden forandret seg, og at arbeidsoppgaver også forandret seg. Forandret de seg til beste for skogen?? Ellers kan vi, ved å bla noe tilbake i arkivene, se at oppgavene har gått noe i bølger. Noen oppgaver går igjen hele tiden mens andre har blitt borte. Arbeidet med skogshusvær er ikke av de mest presserende saker i dag, men var det helt fram til på 1950-tallet. På slutten av 1950-tallet ble herredsskogmesterne pålagt å rapportere behovet for arbeidskraft til arbeidsdirektoratet som det het den gangen. Situasjonen er kanskje ikke ulik dagens, men hjelp gjennom NAV er kanskje fåfengt å håpe på? Hos meg ligger et program for Akershus herredsskogmesterlags utferd i Fet og Blaker den Etter skogfaglig utferd hele dagen ble det avholdt selskapelig samvær på Sørumsand om kvelden. Den påfølgende dag var det årsmøte og fylkesskogkonterets time fram til avreise etter lunsj. Damer ble invitert med. Dette synes på mange måter å være en forløper til Hurdalssamlingene som ble gjennomført i mange år. Det var ikke våre personlige kvinner som der var med, men de kontorfunksjonærer vi etter hvert fikk fra ca og framover. Hurdalssamlingene kunne være verdt et kapittel for seg selv. Kuldesjokk ved ankomst og ved overnatting, fylkesskogsjef Kapaasens mange, og store, taler under middagen hvor han blant annet til de grader beskrev toppskuddenes higen og streben oppad på en slik måte at han fikk enkelte av de kvinnelige tilstedeværende til å rødme, de gjentatte nattlige besøk på kjøkkenet i sene nattetimer med 6

7 steking av speilegg m.v., Skogbrand`s innsats til den selskaplige vellykkethet og mange andre tildragelser. Både ved de anledninger, og ved mange andre, bidro et godt samarbeid også mellom fylkesinntrukne rentemidler og Herredsskogmesterlagets kasserer til å legge forholdene til rette for gode og hensiktsmessige resultater. Apropos kontorfunksjonærer. Herredsskogmester Torp i Aurskog-Høland var i 1980 drivkraft til at våre kontormedarbeidere skulle få være med på samling for første gang i det daværende fylkesregime. Det hele endte kort sagt med at det samlede herredsskogmesterkorps fikk en streng skrape, og ble nær sagt truet med represalier. Det hele gled over, men herredsskogmestergruppa avholdt i etterkant et møte hos Harald Egner (det første siden 21/ ) hvor bl.a. lagets berettigelse ble diskutert. Konklusjonen var at laget måtte bestå og aktiviteten økes. Utover på 80-tallet øket så aktiviteten på ulike områder. På et møte den 26/ ble tatt opp planer for en faglig utferd til Vestlandet i Det ble starten på våre "store" turer videre framover til i dag. For øvrig fungerte Laget på 80-tallet som uformell organisasjonsgruppe under organisasjonen som i dag er Naturviterne. I kraft av dette var vi bl.a. representert i tilsettingsråd og innstillingsråd i fylkessammenheng. Det gikk ikke bedre enn at en representant fra Laget ved en anledning ble truet med å settes under juridisk vurdering av hele hans gjøren og laden på grunn av en uoverensstemmelse, ikke om personen som skulle ansettes, men om prosessen. Også det gled over. I denne perioden var det oppe til diskusjon om det skulle dannes en funksjonærforening for alle ansatte innen skogoppsynet i Akershus, med det ble ikke gjennomført. Det ble imidlertid vedtatt på årsmøtet 3. april 1984 at det skulle åpnes for nærmere kontakt mellom herredsskogmesterlaget og øvrige grupper av tilsatte innenfor skogbruksetaten i Akershus. For øvrig var det på 80-tallet organisasjonssaker på fylkesnivå, oppsetting av reisebudsjett på fylkesnivå, innføring av EDB i etaten, miljøhensyn i skogen, fallende bevilgning til skogoppsynet, m.v. som opptok Laget i form av uttalelser og innstillinger. I tillegg var det turplanlegging og gjennomføring av utferder. På 90-tallet kom det opp om det var riktig å arrangere felles fagturer for jord- og skogbruksetaten. Det har ikke blitt noen slike turer. En annen viktig hendelse på 90-tallet var at jord- og skogbruksetatene på kommunenivå ble overført fra staten til kommunen. Det har skapt utfordringer for samholdet innen laget, men samtidig øket behovet for laget. Det har imidlertid vist seg at det har vært vanskelig å samle medlemmene til aktiviteter utenom de store turer. Hverdagen i skogoppsynet fra til 1980 tallet Torfinn Knudsen sendte en hilsen med takk for godt samarbeid til alle herredsskogmesterne da han gikk av med pensjon den Knudsen var herredsskogmester i Nes fra ca og fylkesskogmester i Oslo og Akershus fra ca Brevet gir en meget god beskrivelse av situasjonen i skogbruket og arbeidsdagen for skogoppsynet i 1950-årene og snaue 3 tiår framover. Som vi ser var det travle dager ute med planlegging og blinking. Kontorarbeid ble tatt på kvelder og lørdager. Hele brevet fra Knudsen er gjengitt på de neste 3 sidene. 7

8 8

9 9

10 10

11 Utferder Vestlandet 1983 Grana gror godt på Vestlandet. Foto: Vigleik Første gang vi reiste i samlet flokk ut av vårt distrikt var turen til Vestlandet i Det var en 5 dagers tur fra 30. mai til 3. juni. Den gang fikk vi etter skriftlig søknad til både Landbruksdepartementet og Fylkesskogsjefen i Oslo og Akershus tillatelse til å reise, og også til å benytte rentemidler til å finansiere turen. Hele turen hadde et samlet budsjett på kr ,-. Vi var 13 personer, alle menn, som reiste den gangen. Vi var 9 herredsskogmestere, 3 fylkesskogmestere og en fra Landbruksdepartementet. Reiseruta vår. Forventningsfulle deltagere på Østbanen. F. v.: Vigleik Sexe, Asbjørn Næss, Bjørn Chr. Torp, Åsmund Jahr og Kristian Sexe. Foto: Harald Turens faglige innhold var laget av Norsk Institutt for Skogforsknings avdeling i Bergen med professor Eivind Bauger i spissen. Vi fløy fra Fornebu til Flesland i Bergen. Her ble vi tatt imot av representanter fra NISK-Bergen som fulgte oss videre på bussturen nordover Vestlandet. Vi startet med omvisning på NISK-Bergen, Arboretet på Minde og i Steinsdalen, et område med spesielt 11

12 hurtigvoksende gran og sitkagran. Vi hadde en hel rekke faglige og interessante befaringer i Kaupanger og Sogndal. Siste stopp var Briksdalsbreen i Loen, før vi busset via Stryn, Lom, Ottadalen og ned Gudbrandsdalen tilbake til Oslo. Grov furu på Vestlandet. F.v.: Halvor Western, Harald Egner og Torfinn Knudsen. Åsmund Jahr ser på. Foto: Vigleik Orientering om skogbruk på eiendommen Kaupanger i Sogndal tilhørende familien Knagenhjelm. Foto: Vigleik Til venstre: Flott plantefelt. I midten: Rast i skogen. Til høyre: Alle vel framme ved Briksdalsbreen. Foto: Harald Tsjekkoslovakia 1985 Turen til Vestlandet ga mersmak og blod på tann. Bare to år seinere hadde vi allerede klart å planlegge og få i stand en ny tur. Utfartstrangen var stor og vi hadde lyst til å se noe av det skogbruket som ble drevet lenger sør i Europa. Valget falt på Tsjekkoslovakia. Året var 1985 mens fortsatt Muren og Østblokklandene besto. Denne gangen var vi 34 personer som reiste. Våre kontordamer var med samtidig som en del også hadde tatt med sine ektemaker. Vi hadde sikret oss professor Ola Børset med fru Anny som reiseledere. Ekteparet hadde gode kontakter i Tsjekkoslovakia og de klarte å få til et meget interessant program, samtidig som de også var verdifulle døråpnere i et land hvor det var viktig å ha de rette forbindelsene. 12

13 Hele gruppa samlet til lunsj i skogen utenfor Zvolen i Slovakia med slovakiske skogbrukere som verter. Foto: Vigleik Reiseruta vår. Foto: Vigleik Vår utmerkede tsjekkiske guide Novak. Foto: Harald Reiseruta ble lagt opp sammen med Skogbruksministeriet i Praha, forstakademiet i Brno, Skogbruksuniversitetet i Zvolen og skogforvaltningen i Hohe Tatra nasjonalpark. Turen varte i 12 dager fra 7. til 19. juni. I Tsjekkoslovakia gikk turen med buss til de forskjellige hovedstoppene som er nevnt over. På hvert sted var det opphold av 2 3 dagers varighet med program av både faglig og kulturelt innhold. Det var et godt og variert program. Om ikke alt direkte kunne overføres til norske forhold, ga det inntrykk som fører til en utvidet horisont samt en styrking av samholdet og lagånden innen etaten. Turen ble finansiert med støtte fra forsikringsselskapet Skogbrand, rentemidler og deltagernes egne midler. For øvrig oppdaget vi fort at vi fikk mye for våre penger og at illegal veksling av valuta var forholdsvis vanlig på gata og i hotellheiser. 13

14 Vår norske reiseleder, Ola Børset. Foto: Vigleik Klara Baklid og Steinar Wormdal i hyggelig passiar. Brno i bakgrunnen. Foto: Harald Programmet og utferdene ga oss på disse dagene et godt innblikk i Tsjekkoslovakisk skogbruk fra planteproduksjon og planting, både manuelt og maskinelt. Videre gjennom ungskogpleie og stell av skog til avvirkning og transport helt til tømmeret endte på diverse sagbruk og annen industri. Dessuten var vi innom flere skoler og studieinstitusjoner innen skogbruk. Vi lærte videre at jakt var en svært viktig del av det utøvende skogbruk i landet. Vi fikk også oppleve på nært hold Europas største tre i Dobroch Urskog. Det var ei 450 år gammel edelgran som hadde en diameter på 1,9 m, var 56 m høg og hadde et kubikkinnhold på hele 47 m 3. I tillegg fikk vi et innblikk i mellomeuropeisk kultur og historie. Johs. Bjørndal og Anne-Lise Østby utkledd som brudepar. Foto: Harald Vi forfrisker oss med hvitvin utenfor vinkjelleren på et kollektivbruk. Foto: Harald Ikke bare skogbruk, vi var også i et stort fjøs som vi snart skal inn i på kollektivbruket. Foto: Harald Glimt fra en trivelig kveld i Zvolen. Foto: Harald 14

15 Kasserer Steinar Wormdal (t.h.) åpnet egen bank. Johs. Bjørndal er kunde. Alle de kjekke damene våre samlet. Fra Hohe Tatra, nær grensen til Polen Fra en av mange velsmakende lunsjer med slovakisk vertskap Fra en park i utkanten av Brno Hele reisefølget samlet. Vår tsjekkiske guide foran til venstre. Alle foto: Harald 15

16 USA 1991 Seks år seinere, i 1991, var vi igjen modne for ny utenlandstur. Nå var det de store skoger i USA som stod for tur. Denne gang var det Fylkesskogsjef Kjell Kapaasen som var primus motor og den som stod i spissen for gjennomføringen av turen. Han hadde både slekt og andre gode bekjentskaper på forskjellige steder i USA. Dessuten hadde han ved flere anledninger vært over there og plukket opp mange ideer på hva som kunne være vært å se for oss. Vi sakser fra Kapaasens forord til rapporten som ble laget i etterkant av turen. Mange kan kanskje lure på hva etaten ville oppnå med å reise så langt og lenge. Til det er å si at vårt distrikt ligger i og rundt Oslo med alle de utfordringer det innebærer både på godt og vondt. I USA hadde man lenge arbeidet med urbant skogbruk. Videre har de vært rause til å sette av arealer i tettbygde strøk med tilrettelegging for publikum. Filosofien omkring tilgjengelighet er en helt annen enn i Norge og det så ut til å ha vært vellykket. For å møte publikum, er ideen om anlegg av Natursentra en god veiviser for oss. Stell av skog langs vassdrag, og kulturtiltak for bedrede forhold for fiskeproduksjon i elvene, var i enkelte stater kommet et godt stykke på vei. Som i vårt distrikt, har også USA problemer med fornuftig bruk/deponering av kloakkslam fra de store byene. Bruk av dette som gjødsling av skog er under utprøving, og vi har betydelige arealer hvor dette kan være aktuelt. På et 3 ukers opphold i Statene i 1988 fant jeg så mange forhold som ville gi ideer om lokale tiltak i Oslo og Akershus, at ønsket om å arrangere en studietur for hele etaten ble sterkt framtredende. Det er enklere å drøfte tiltak når alle har sett tilsvarende i praksis. En slik tur er også med på å gi deltakerne en mye videre horisont for sitt daglige arbeid. Det er Kjell Kapaasen i sitt rette element. Foto: Harald viktig for personell som har sitt arbeid innenfor små geografiske enheter. Og hva utgiftene angår, er det ikke dyrere å arrangere en tur til Minnesota enn til Øst-Finnmark. Mandag 17. juni reiste vi fra Fornebu via Amsterdam og Boston til Minneapolis i Minnesota. Vi var et reisefølge på 36 personer med ansatte fra distriktene og fylkesadministrasjonen pluss noen gjester utenfra bl.a. fra fylkeslandbruksstyrene. Vi var to dager i området Minneapolis for så å fly videre til Seattle. Herfra hadde vi buss som fraktet oss hele kystområdet sørover til San Francisco. Da hadde vi passert statene Washington, Oregon og California. Vi fløy hjem igjen fra San Francisco, via Minneapolis, Boston og London før vi tirsdag den 2. juli landet på Fornebu etter 16 dager i utlendighet og med en mengde inntrykk som skulle fordøyes. Det var mye interessant på programmet. Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på de fleste av oss og som sitter lengst igjen i minnene var opplevelsen av området omkring Mt. St. Helen og områdene med Redwoodskoger 16

17 Mt. St. Helen var et vulkanfjell med toppen ca m.o.h. i staten Oregon. Den 20. mars 1980 kom de første varsler om at noe var på gang med vulkanen. Små utbrudd og rystelser ble registrert og tiltak ble satt i gang for å redde liv og eiendom, da geologiske målinger viste at noe ville skje. Fotografer øynet sensasjon og etablerte døgnvakt på strategiske steder. De fikk virkelig lønn for strevet om enn i mye sterkere grad enn noen kunne drømme om. Den 18. mai 1980, om morgenen, kom nemlig smellet. 450 høydemeter av fjelltoppen forsvant i løpet av sekunder. Toppen ble forvandlet til et krater med diameter ca. 3 km. I kjølvannet av eksplosjonen fulgte en vind med styrke opptil 450 km/t og en varmebølge på ca C. Dette forplantet seg ca. 35 km nedover dalene og nesten til topps på de høye åsene omkring. Eksplosjonen hørtes flere hundre km unna, askestøv skygget for sola og skyer ble observert over store deler av kontinentet. Ikke problem å finne talerstol. Foto: Vigleik daa skog ble rasert og grovt virke av douglas og hemlock ble slått i bakken. Den kraftige vinden førte virkelig til rettet felling som i store områder lå slik den dag i dag. 57 mennesker mistet livet og 220 hjem var rasert og forsvant. Allerede i august samme året bestemte Kongressen at daa av området skulle fredes. En fikk da en unik mulighet til å studere hvordan naturen selv ville lege sårene med hensyn til gjenvinning og foryngelse. Det var slik vi fikk oppleve området 11 år etter utbruddet. Det var tydelig å se at det var utrolige naturkrefter som hadde vært i sving. Det var bygget et Visitor Center, og hele området var gjort tilgjengelig for publikumsbesøk. Retta felling. Foto: Vigleik Rastepause i området. Foto: Vigleik 17

18 Imponerende Reedwood i California. Foto: Vigleik Noen dager seinere fikk vi møte de virkelig store kjempetrærne, Redwoodtrærne i Jedediah Smith Redwoods Nasjonalpark. Vi var nå virkelig kommet inn i riket til skogtrærnes konge. Trærnes dimensjoner var helt fantastiske. Å skildre den atmosfære og følelse en får ved å rusle rundt blant diss gamle kjempetrærne er nesten umulig. Inntrykkene er overveldende og en føler seg så uendelig liten i den naturens ødselhet blant verdens største levende organismer. Det føles nesten som å befinne seg i en eventyrverden. Dette kan ikke beskrives, men for en skogbruker må det rett og slett bare føles og oppleves. Det er kjempetrær på over 100 m høgde og som kan bli år gamle. Frankrike år seinere, i 1996, var vi igjen klare for ny utenlandsreise. Denne gangen skulle vi holde oss i Europa, og Frankrike ble valgt. Siden sist vi var på tur var nå en del av oss blitt kommunalt ansatte etter omorganiseringen pr Reisefølget besto denne gangen av 9 kommunale skogbrukssjefer med 7 kontorfullmektiger, 10 fra Fylkesmannen og 4 fra Skogselskapet og Skogbrand, til sammen var vi 30 personer. 18

19 Arne Jakobsen og John Anders Vi gikk oppover og nærmere den Douglas. Den største i Europa Anmarkrud var opptatt av kongler flotte skogen. Alle foto: Vigleik Blide kontorfullmektiger samlet. Foto: Vigleik Skogskjøtsel er tema. Einar Kjensli i blått og Kjell Kapaasen i dressjakke. Foto: Vigleik Det var lagt opp til ei ukes tur som gikk litt tidligere på året enn de forrige turene. Vi reiste lørdag 13. april fra Fornebu til Paris og fly videre til Lyon, Frankrikes nest største by. Her leide vi buss og reiste nordover dalføret langs elva Saone. Vi reiste gjennom de kjente vindistriktene Beaujolais og Borgogne med svært vekslende og vakkert landskap så langt nord som til byen Nancy. Herfra reiste vi sørøstover med omvisning på Norske Skog sin nye papirfabrikk i Golbey like ved Epinal. Videre til Besancon, gjennom Sveists og Geneve til Annecy og tilbake til Lyon. 19

20 Teater fra Romertiden. Foto: Vigleik Aqadukt fra Romertiden. Foto: Vigleik Vi møtte våren her nede i Frankrike og det var et utrolig frodig og variert landskap å reise gjennom. Det var mye interessant både skogbruksstoff og kulturelle innslag under veis. Det vi allikevel kanskje husker best var de formidable lunsjene hver dag. På programmet var det satt av ½ time til lunsj hver dag, men i praksis tok de 2,5-3 timer. Det gjorde at ettermiddagsprogrammet ble kraftig forskjøvet og at vi nesten ikke rakk middagen på hotellet om kvelden. Lunsjene gjenspeilte at vi tross alt var i Frankrikes gastronomiske hovedområde. Tyskland, Østerrike og Italia 2000 I året 2000 satte vi igjen nesa sørover i Europa på et mer normalt tidspunkt. Vi reiste til Alpene ei uke fra juni. Denne gangen var hovedflyplassen for Oslo flyttet fra Fornebu til Gardermoen, så vi reiste herfra til München via København. Reisefølget besto denne gangen av til sammen 29 personer. Det var 9 skogbrukssjefer og like mange kontorfullmektiger, 7 fra Fylkesmannen og 3 fra arrangøren av reisen, Solbergreiser, samt tolk. En trivelig lunsj utenfor München. Foto: Vigleik Trond Hammeren liker naturlig foryngelse. Foto: Vigleik Vi reiste også denne gang med buss ut fra München og reiste gjennom Sør-Tyskland, Østerrike og Nord-Italia. Vi var først 3 dager i Oberstdorf og området omkring. Deretter forflyttet vi oss sør for fjellene til området Merano i Italia hvor vi var to dager. Vi reiste så gjennom Brennerpasset for så å avslutte i Saalbach i Østerrike hvor vi også var 2 dager. Etter oppholdet her reiste vi neste dag om Salzburg tilbake til München for så å fly direkte hjem. Området vi besøkte bød på mange muligheter og utfordringer som er parallelle til våre forhold. Skogeiendommene var små og skogeierne lever av andre inntekter. Skjøtsel av kulturlandskapet styres mye av tilskudd gjennom EU og lite av produksjonsinntekter. Det var omfattende flerbruk av skogarealene hva angikk friluftsliv og turisme. Det var sammenfallende tema med våre hjemlige forhold og ble da også naturlige fagtema på turen. Våre verter ga oss gode faglige ekskursjoner og 20