Hedvigs død - et selvmord med mening?

Transkript

1 Hedvigs død - et selvmord med mening? Oslo By Steinerskole våren 2011 Kandidatnummer: 11 - L - 7

2 Innhold Innledning...3 Om stykket...4 Handlingen...5 Dikterens liv fram mot Vildanden...7 Selvbiografiske trekk i Vildanden...8 Tolkninger...10 Hedvigs død og dens betydning...14 Hedvigs betydning for Hjalmar...16 Hedvig en heltinne?...18 Simpelthen en ulykke?...19 Samtalene mellom Hedvig og Gregers en forutsetning for handlingsforløpet...22 Konklusjon...24 Kommentarer til tolkningene...24 Hedvigs selvmord en rekke faktorer...24 Litteraturliste...27 Side 2 av 27

3 Innledning Dette nye stykket står i visse måder på en plads for sig selv i min dramatiske produktion; fremgangsmåden er i forskellige henseender afvigende fra min tidligere. Herom vil jeg imidlertid ikke videre udtale mig. Kritikerne vil forhåbentlig nok finde punkterne; i al fald vil de finde adskilligt at tvistes om, adskilligt at fortolke. (Hemmer, 2003, ss ). Dette skrev Ibsen til forleggeren sin om sitt neste stykke, Vildanden. Hva denne forskjellen går ut på er blant annet om den utstrakte symbolbruken; dette gjelder både sceneanvisningene og handlingen i stykket, i tillegg til replikkene, karakterenes opptreden og deres utseendet. (Høst, 1968, s. 147). Vildanden har blitt et populært drama som settes opp over hele verden hvert år. I tillegg er det et gjennomanalysert stykke, hvor det stadig legges til nye tolkninger. Likevel er det visse aspekter som fortsatt kan framstå som et mysterium når dramaet settes opp eller leses. Hva Ibsen egentlig ville si med dette stykket har gjentatte ganger vært oppe til debatt, og tolkningene er til dels sprikende. I denne oppgaven vil fokuset ligge på Hedvigs død. Det finnes uttallige tolkninger av dette selvmordet og det ville ikke vært mulig å utforske alle i denne oppgaven; det har derfor blitt gjort et utvalg, som ansees nødvendig for hovedfokuset i oppgaven. Flere av Ibsens dikterkollegaer slaktet nærmest Vildanden og stilte seg uforstående til stykket. Bjørnstjerne Bjørnson ytret blant annet at han ikke forsto seg på Hedvigs skikkelse (Høst, s. 122). I den forbindelse blir Hedvigs rolle interessant å se på; et barn som begår selvmord kan bli et risikabelt valg av avslutning. Et barn som dør, vil kunne vekke harme hos tilskuerne i en annen grad enn om selvmordsofferet hadde vært en voksen, siden barn gjerne betraktes som uskyldige skapninger, som sjelden har skylden i det som skjer. Hedvigs selvmord i Vildanden var muligens noe av det som vakte negative og uforstående følelser overfor stykket, Bjørnson inkludert. Dette leder så fram til spørsmål rundt Hedvigs død; hvorfor begår så Hedvig selvmord? Dernest blir det nødvendig å spørre om hva hennes død betyr for stykket og dets tematikk? Side 3 av 27

4 Om stykket Vildanden ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i utlandet, og store deler av stykket ble skrevet mens han var bosatt i Italia. Det skal ha vært store forventninger før stykket kom ut den 11. november 1884, og det gikk rykter om at Vildanden kom til å bli det mest samfunnskritiske av Ibsens dramaer så langt i karrieren (de Figueiredo, 2005, s. 285). Stykket var imidlertid ikke en tradisjonell samfunnskritikk siden den omhandlet familielivet, men som Otto Hageberg påpeker i sin tolkning, tegner det et sterkt bilde av samfunnsklasser (Hageberg, 1980, s. 141). Samtidsdramaer av Ibsen portretterer borgerskapet og de økonomiske og familiære problemene som gjerne kan finne sted innenfor husets fire vegger. Vildanden stilte seg med dette i rekken av Ibsens familiedramaer, som for eksempel Et dukkehjem og Gengangere. (Ugland, 1998, s. 53). Likevel var det en vesentlig forskjell mellom dette dramaet og de tidligere, særlig på grunn av symbolbruken. Mottagelsen var blandet; det var mange som ikke forsto stykket eller dets symbolikk. Kanskje kunne det at stykkets handling er lagt innenfor realistiske rammer, men med en utstrakt symbolbruk, føre til usikkerhet? I tillegg var uklarheten rundt hvem som er hovedpersonen noe som var svært forvirrende for leserne/tilskuerne (de Figueiredo, s. 289). Noen hevdet likevel at Ibsen aldri hadde vært så nærme realismen før, for med dette dramaet skildret han mennesket (de Figueiredo, s. 287). Det blir også hevdet at stykket har realistisk-psykologiske trekk (Høst, s. 139). Til tross for det som kan synes å ha vært en manglende forståelse for stykket, solgte Vildanden over all forventning. Vildanden kan være både en tragisk komedie og en komisk tragedie, og det kan derfor gå under betegnelsen paradoksalt drama, noe som ifølge Helge Rønning er en genre innen dramaet som Ibsen var den første til å utvikle (Rønning, 2006, s. 364). På grunn av den tragiske slutten, blir kanskje tragedie med komiske innslag en passende beskrivelse? Dersom man leser stykket som en klassisk tragedie etter mønster av de gamle greske tragediene vil det kunne pekes på at tilstedeværelsen av helter og en opplevelse av katarsis, som vil si renselse, for hovedpersonen(e) er fraværende. På den annen side er det mulig å lese stykket som om det har innslag av helter, noe som vil utdypes senere. Dersom det er slik å forstå, vil disse heltenes handlinger muligens sørge for en form for bevisstgjøring og kanskje vil det da kunne være en tragedie med en opplevelse av innsikt for tilskuerne? (Ugland, s. 59). Ibsen selv skal ha ytret følgende: «Det skal være Tragi-komedie (...), ellers bliver Hedvigs Død uforstaaelig.» (Hemmer, 2003, s. 313). Alle forfattere henter inspirasjon fra noe eller noen. Opptegnelsene til stykket sier ikke så mye om hva Ibsen har brukt som inspirasjon til dramaet, og nettopp grunnet mangelen på dette kan Side 4 av 27

5 det bli mer interessant å finne inspirasjonskildene til et så komplekst stykke som Vildanden (Rønning, ss ). Blant Ibsen-tolkere står likevel én kilde ut som nesten sikkert at dikteren brukte som inspirasjon. Det er snakk om Welhavens dikt Søfuglen som handler om en villand som blir skutt av en jeger og svømmer ned til bunnen av sjøen og biter seg fast i gresset der nede. Det er imidlertid viktig å påpeke at det ikke finnes noe dokumentasjon på at Ibsen faktisk brukte denne kilden som en inspirasjon og noen hevder derfor, til tross for den allmenne antagelsen, at tolkninger bygget på dette kun blir spekulasjoner (Høst, s. 174). Hvorvidt dette diktet skal ha inspirert Ibsen eller ikke blir verken avkreftet eller bekreftet i denne oppgaven, og diktet vil ikke behandles ytterligere. Handlingen Vildanden er et drama i fem akter der handlingen strekker seg over knappe 3 døgn. Den første akten utspiller seg hos grosserer Werle og de fire neste i familien Ekdals loftsleilighet. I den første akten blir gamle og nye forbindelser blir tydelige; uten denne akten hadde Gregers' ankomst og innlosjering hos familien Ekdal kanskje blitt vanskeligere å forstå. Grosserer Werle og gamle Ekdal var tidligere kompanjonger i en bedrift som holdt på med skogdrift. Bedriften ble anklaget for å ha bedrevet ulovlig hogst og Ekdal ble satt i fengsel. Werle ble på sin side frifunnet. Dette får tilskuerne vite, men de nøyaktige omstendighetene rundt hendelsen er det vanskeligere å si noe om. Helge Rønning påpeker at det eneste tilskuerne kan forholde seg til er det som skjer på scenen, og ikke den delen av handlingen som har skjedd, i hvert fall dersom målet er å finne det som er sant i dramaet (Rønning, s. 371). For eksempel har Werle og Gregers ulikt syn hva ulovligheten i skogen angår, og når det kommer til Gregers mor. Det gis nemlig inntrykk av at moren til Gregers var ulykkelig og hadde en ustabil mental helse, noe Gregers mener at faren var skyld i. Dette er Werle uenig i. Når man ser nøye på karakterene og oppdager at Werle er en person som så fort det oppstår ubehageligheter av et eller annet slag, skyver det over på andre, virker det sannsynlig at han hadde en finger med i spillet. Når det også tas med i betraktningen at han ikke blånekter når sønnen konfronterer ham med dette, virker muligens bevisene overveldende. Ekdals sønn, Hjalmar, har giftet seg med Werles forhenværende husholderske, Gina, og sammen har de datteren, Hedvig, som ved skuespillets start fyller 14 år om kun noen få dager. Det blir senere kjent, både for tilskueren/leseren og Hjalmar, at Gina og grosserer Werle hadde en affære like før grossereren ordnet giftermålet mellom Hjalmar og Gina. Hedvig kan dermed være datteren til Werle og Gina. Side 5 av 27

6 I første akt er det selskap hos grosserer Werle. Gregers er på besøk hos faren etter mange års fravær. Her blir han vitne til hvordan fortiden, med fengslingen av gamle Ekdal, har preget den ekdalske familie da han ser hvordan Hjalmar vender seg bort idet gamle Ekdal viser seg i selskapet. Hjalmars far har kommet for å hente papirer til en liten skrivejobb han gjør for Werle og går forbi selskapsgjestene, noe som gjør den allerede utilpasse Hjalmar enda mer ukomfortabel. Hjalmar føler seg utilpass siden han ikke vet hva han skal snakke med de andre gjestene om; et eksempel på det er at han vet ikke at lagringstiden på enkelte viner avgjør hvordan de smaker. Gregers mener at det er Werle som har sendt familien Ekdal ut i denne tilstanden, og han akter å gjøre det til sin livsoppgave å hjelpe dem ut av situasjonen som den sosiale deklasseringen har ført til. Tilskuerne lærer at Hjalmar og Gregers var barndomsvenner, noe som kan være med på å forklare Gregers ønske om å rette opp urettferdigheten som Gregers mener familien Ekdal, og med det også Hjalmar, har blitt påført. Han velger derfor å bryte med faren og tar inn på et rom som er til utleie hos familien Ekdal. Her begynner Gregers sin igangsetting av den «ideale fordring», og kommer med bemerkninger om at familien ikke er i stand til å se virkeligheten. Han ser at alle medlemmene av familien Ekdal har en tendens til å flykte. Det finnes et mørkeloft inne i loftsleiligheten til familien Ekdal. Her holder en skadeskutt villand til. Fuglen ble skutt av grosserer Werle, men grunnet grossererens dårlige syn kom han til å skamskyte den i stedet for å ta livet av den. Villanden stakk så til bunns og beit seg fast i sjøbunnen, men ble hentet opp av Werles hund. Videre ble den gitt til familien Ekdal, som lar den få holde til på mørkeloftet sammen med høns, duer, kaniner, trær og gamle bøker. Gamle Ekdal pleier å besøke loftet for å jakte på kaniner, Hjalmar søker seg også inn dit og Hedvig steller med villanden og leser i bøker. Gjennom samtaler om villanden og mørkeloftet kommer Gregers nærmere Hedvig og får på samme tid innblikk i familiens virkelighetsforståelse gjennom den symbolske undertonen i samtalene. Tid blir et virkemiddel i stykket ved blant annet å vise til uret som står inne på mørkeloftet. Dette uret går ikke lenger, og Gregers ytrer at: «Tiden er altså gåt istå der inde hos vildanden.» (Ibsen, 1941, s. 264). Boken Harrysons's History of London som finnes på mørkeloftet har et timeglass og en jomfru på omslaget. Timeglasset kan med sanden og tiden som renner ut bli et symbol på og varsle om Hedvigs død, mens jomfruen forteller om hennes uskyld (Ugland, s. 33). Tiden stopper på hennes bursdag. Gregers fremhever det sanne ekteskap som han mener må bygge på absolutt ærlighet. I denne forbindelse finner Gregers det nødvendig å avsløre omstendighetene rundt ekteskapet mellom Gina og Hjalmar, et ekteskap Werle fikk i stand. Dagen før Hedvigs fødselsdag kommer fru Sørby Side 6 av 27

7 og annonserer for familien Ekdal at hun skal gifte seg med grossereren. I tillegg overlever hun et gavebrev fra grosserer Werle til Hedvig. I dette gavebrevet står det at gamle Ekdal jevnlig vil skjenkes en betydelig sum, denne gaven vil senere gå over på Hedvig. Sammen med Gregers' avsløringer om at ekteskapet mellom herr og fru Ekdal er bygget på en løgn, blir dette gavebrevet noe som leder til Hjalmars konklusjon om at Hedvig kanskje ikke er hans datter, noe som videre fører til at han avviser henne. Doktor Relling advarer Gregers mot å la Hedvig være en del av planen om å åpne Hjalmars blikk. Gregers oppmuntrer likevel Hedvig til å ofre villanden for å vise Hjalmar hvor mye hun holder av ham. Villanden er nemlig det kjæreste Hedvig eier, og Gregers er sikker på at denne barnlige offerhandlingen vil gi Hjalmar den trøst og oppvåkning som han trenger. Etter at Hedvig går med på å ta livet av villanden, lister hun seg inn på mørkeloftet med en pistol, men Hedvig retter ikke pistolen mot villandens bryst; hun retter den mot sitt eget, fyrer av og dør. Gregers mener at Hjalmar vil endre seg etter Hedvigs død, mens Relling konstaterer at det ikke kommer til å skje og at Hjalmar raskt vil være tilbake i sin selvsentrerte tilværelse. Dikterens liv fram mot Vildanden Deler av Henrik Ibsens liv kan være relevant i en analyse av stykkene hans, Vildanden inkludert. I denne korte biografien er det ikke tatt med hendelser etter utgivelsen av Vildanden. Henrik Johan Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien, som sønn av handelsborger Knud Ibsen og Marichen Altenburg, og vokste opp i en søskenflokk på fem. De første årene av Henriks liv var familien ganske så velstående. Da farens forretninger gikk dårlig ble familien tvunget til å selge mange av eiendelene sine og flyttet ut av borgerskapet og inn i en lavere sosial tilværelse. De fikk beholde gården Venstøp, hvor de bodde de neste årene. Dette sosiale fallet er noe som mange regner med har preget Henrik Ibsen og hans diktning, og en slik degradering er å finne i flere av hans stykker (Hanssen, 2011). Ibsen skal ha hatt et problematisk forhold til familien da han ble eldre, og han så foreldrene for siste gang i en alder av 22. Det sosiale fallet skal angivelig ha satt sitt preg på familien; faren ble alkoholiker (Ugland, s. 47). Det eneste familiemedlemmet han holdt kontakten med var Hedvig, korrespondansen dem imellom var likevel kun sporadisk. (Ugland, s. 46). Ibsen ønsket å studere medisin og faren skaffet han jobb som apotekerlærling i Grimstad i I løpet av dette oppholdet ble han far til et guttebarn. Han betalte barnebidrag til gutten, men skal ikke ha holdt kontakt med sønnen eller sønnens mor, verken på det tidspunktet eller ved senere anledninger (Ugland, ss ). Det var som apotekerlæring, at han begynte å skrive, spesielt om kveldene. Side 7 av 27

8 Han forlot Grimstad og gikk opp til artium, men han strøk og unnlot å kontinuere. Med det la han legedrømmen på hylla. Det var vanskelig økonomisk og Ibsen takket derfor ja til Ole Bulls henvendelse om å bli sceneinstruktør ved teateret i Bergen. Fornorskingspolitikk preget det politiske samtids-norge, og også Ibsens skuespill og oppføringer. Han skulle senere bli viktig for fornorskingslinjen og en alliert med Knud Knudsen (Ugland, s. 127). I 1856 forlovet han seg med Suzannah, og de giftet seg to år senere. På denne tiden ble han også ansatt ved Kristiania Norske Theater i hovedstaden. De fikk kun ett barn; sønnen Sigurd. Til tross for flere utgivelser i løpet av denne tiden uteble det store gjennombruddet, og han tok med seg familien til utlandet et utenlandsopphold som varte i 27 år. Det nasjonale gjennombruddet kom, ironisk nok, mens han oppholdt seg i utlandet og det var skuespillene Brand og Peer Gynt som sørget for dette. Et dukkehjem fra 1879 førte til det internasjonale gjennombruddet. Vildanden ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i Roma og i Tyrol (Alnæs, 2003, s. 190). Henrik Ibsen døde 23. mai 1906 i hovedstaden og var på dette tidspunktet blitt en stor dikter både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Grunnet Ibsens ønske om å verne om privatlivet, og fordi han holdt kortene tett til brystet, er det vanskelig å sette seg inn i Ibsens liv; det er kjent at han blant annet beordret en del personlige brev til kona Suzannah brent. Korrespondanse med andre, samtidige venner og bekjentes memoarer, biografier som ble godkjent av Ibsen selv, og til slutt skuespillene hans, kan være kildene og måten å komme nærmere dikteren på. Å lese Ibsen og hans liv i lys av andre kan være problematisk da de kan ha hatt forskjellig forhold til dikteren og også ulike formål med sine nedtegnelser. (Hanssen, 2011). Selvbiografiske trekk i Vildanden Det er mulig å spore en del av handlingen i Vildanden tilbake til Ibsens eget liv. Francis Bull er en av dem som peker på dette og hevder at stykket preges av vonde barndomsminner (Bull, 1966, s. 19). Ifølge Bull er grunntonen i stykket at det er synd på mennesket (Bull, s. 27). Som nevnt tidligere opplevde Ibsen og familien et sosialt fall. I stykket spiller den sosiale degraderingen av familien Ekdal en sentral rolle; uten det sosiale fallet er det vanskelig å forestille seg at handlingsforløpet ville vært det samme. Det sosiale fallet er utvilsomt noe som setter sitt preg på flere av karakterene i Vildanden, noe det også skal ha gjort i familien Ibsens tilfelle. Det virker som om karakterene i stykket har et noe komplisert forhold til hverandre; noen mener at Gregers handler slik han gjør ut ifra et ønske om å hevne seg på faren sin (de Figueiredo, s. 291). Dette viser i så fall hvordan det dårlige forholdet mellom far og sønn går utover andre personer igjen, og dramaet drives Side 8 av 27

9 framover som et resultat av dette. Det har blitt stilt spørsmål ved om Knud Ibsen var Henriks virkelige far. Det hevdes at Ibsen selv kan/skal ha trodd på innholdet i dette uverifiserte ryktet (Ystad, u.d.). Lenge etter Ibsens død har det, gjennom DNA-analyser, blitt stadfestet at Knud Ibsen var Henriks virkelige far (Gisholt, 2009). Likevel kan en slik tvil ha preget Ibsen og hans diktning uten at dette skal legges for stor vekt på. Tvilen rundt opphavet er et viktig tema i dramaet og kan sies å bli en sentral komponent som leder opp mot Hedvigs selvmord. Tvilen spiller ingen rolle for Hedvig, hun synes at Hjalmar kan holde av henne nesten mer på grunn av dette, men for Hjalmar fører dette til den store avvisningen som igjen muligens er grunnen til at Hedvig besluttsomt henter pistolen og smyger seg inn på mørkeloftet. Ibsen støttet som kjent barnet han fikk som apotekerlærling rent økonomisk, noe Werle også finner ute at han skal gjøre og på mange måter kan dette speile forholdet mellom Hedvig og Werle dersom han er faren, er han ikke noe annet enn en økonomisk støtte. Lillesøsteren til Ibsen het Hedvig og hun var den eneste han holdt kontakten med og kan dermed ha fungert som bindeledd til livet han hadde før han ble dikter. På samme måte er det Hedvig som fungerer som det bestående i Hjalmars liv helt til han blir kjent med omstendighetene rundt hennes opphav og begynner å tvile på hennes kjærlighet. Alle står ikke inne for muligheten av å lese Ibsens barndom inn i verket, men snarere verket inn i barndommen. Dette blir dermed det en kan kalle en retrospektiv forståelse av en dikters liv. Denne forståelsen kan gi nytt lys til en barndom det ellers finnes forholdsvis lite stoff om, og kan være med på å løse problematikken rundt denne formen for lesing av stykket. Biografer har en tendens til å legge følelser inn i den biografiske gjennomgangen av objektets liv, noe som raskt kan bli svært problematisk fordi disse følelsene ikke nødvendigvis er riktige, og leseren kan få et annet inntrykk av verket enn det forfatterne tenkte. I tillegg synes en del å tillegge verkene til Ibsen svært mange kvaliteter som ikke nødvendigvis er viktige. Om en leter lenge nok skal det være mulig å finne selvbiografiske trekk hos forfattere i de fleste verk, uten at dette nødvendigvis er bevisst eller av større betydning. Ingen biografer, bortsett fra selvbiografen, kjenner hele sannheten. Det å lese Ibsens diktning i lys av hans liv kan være risikabelt, da dette kan føre til at likhetstrekk mellom diktningen og Ibsens liv kan overskygge det han ville formidle (Hanssen, 2011). Av denne grunnen vil ikke de selvbiografiske elementene være med videre i denne oppgaven. Side 9 av 27

10 Tolkninger Er Hedvigs identifikasjon med villanden hennes tragedie? Er selvmordet et symbol på Hjalmars erkjennelsesprosess? Eller er det snarere et bilde på den selvutslettende godheten hun innehar? Kan det være et symbol på et barns overgang til voksenverdenen? Det er mange måter å betrakte Hedvigs selvmord på, og med det får hennes rolle i stykket ulike funksjoner. Otto Hageberg mener at Gregers er idealisten, som har en symbolsk verdensforståelse. Dette kommer til syne gjennom hans symbolske talemåte; og han ser symboler rundt seg, både i ting og hendelser (Hageberg, s. 144). For Gregers framstår dermed mørkeloftstilværelsen og villanden som symboler på hvordan familien Ekdal har det, og han ytrer at han vil være en hund som kan hjelpe dem opp fra bunnen av sjøen, enda tilskuerne ser at det er hunden som har medvirket til at villanden er i den tilværelsen den er i (Hageberg, s. 144). Dette forklarer hvordan Gregers er en mann som skjønner, men på samme tid ikke innser hva han gjør, og kanskje heller ikke hvorfor han gjør det. Hedvig vil bli blind, likevel er det hun som skjønner at Gregers mener noe annet enn det han sier: hun er åpen, lyttende. (Hageberg, s. 145). «Havsens bund» symboliserer en uklar erkjennelse hun har av tilstanden i hjemmet og i sitt eget liv. (Hageberg, s. 146). Hageberg peker på kontakten som oppstår mellom Gregers og Hedvig, gjennom deres samtale om mørkeloftet, som avgjørende for utviklingen. Her setter Gregers i gang tanken om at alt kan være noe annet enn det det er. Med dette treffer Gregers Hedvigs fantasi- og engstelsesverden. Gregers kommer henne nær og åpner opp det symbolske språket for Hedvig. Dette viser seg som kjent å få katastrofale følger (Hageberg, s. 147). I det Hedvig knytter seg nærmere villanden, ber Gregers henne om å ofre den (Hageberg, s. 149). Hageberg sier at Hedvigs død henger sammen med hennes identifisering med villanden samtidig som Gregers formaner om at hun skal ofre den. Hedvig er fuglen som dukker ned og biter seg fast til havbunnen. Olav Stokland forstår hele stykket som en reise i et menneskes indre. Dette blir et bilde på en selverkjennelsesprosess, en form for åndelig oppvåkning, og de påfølgende stadiene som gjennomgås i denne prosessen (Stokland, s. 100). Stokland hevder at det er Hjalmars sjel som belyses, men legger samtidig vekt på at Hjalmars sjel er et bilde på det indre hos et hvilket som helst menneske (Stokland, s. 102). Han peker videre på at Hedvig er framtiden og barnet i Hjalmar: «Hedvig er i det ytre hva Hjalmars store trosskyldige barnesinn er i det indre» (Stokland, s. 98). Med dette menes det visse kvaliteter som for eksempel kunstnerisk utfoldelse og vilje til å skape som Hjalmar innehar og som Hedvig representerer, dette er i ferd med å svinne hen grunnet ytre påvirkning (Stokland, s. 98, 127). Selvmordet er en del av selverkjennelsesprosessen til Hjalmar og Side 10 av 27

11 det er ikke før etter Hedvigs selvmord at han skjønner hva han har fordrevet; han må da forsøke å skape barnet i seg på nytt. (Stokland, s. 127). Dersom stykket forstås kun psykologisk og ikke åndelig etterlater det lite håp, dette fordi det er kun på det åndelige plan en oppvåkning er mulig (Stokland, s. 127). Siden handlingen i denne tolkningen foregår på det åndelige plan, er det ikke snakk om virkelige menneskerer. Dramaet leses imaginativt og alle karakterene er egenskaper eller sjelskrefter inni en person. Stoklands syn på Gregers skiller seg totalt fra de fleste andre tolkninger. Han mener nemlig at Gregers fungerer som en naturlig konsekvens av Hjalmars selverkjennelsesprosess Hjalmar har kommet til et punkt som fører til at Gregers er nødt til å tre fram (Stokland, s. 101). Ugland leser ikke stykket spirituelt, men har et lignende syn hva Gregers visjon angår, da hun mener at Greges ønsker å forløse barnet i Hjalmar, og slik hjelpe ham til å bli en moden mann (Ugland, s. 77). Videre slutter hun seg til det mange mener er hovedbudskapet i Vildanden, nemlig at sannheten ikke må komme fram for enhver pris; noen trenger livsløgnen (Ugland, s. 35). Ugland sier at det ikke er noen helter som får ny innsikt i stykket (Ugland, s. 59). Hjalmars lykke er Hedvigs lykke, noe som kan forklare hennes død (Ugland, s. 79). Hedvigs død er en forklaring og understreking av Rellings utsagn (Ugland, s. 91). Nina Alnæs mener at Hedvig skåner illusjonen da hun lar villanden leve videre og tar sitt eget liv i stedet (Alnæs, s. 210). Et av de største angstmomentene hos et barn er det å bli forstøtt, noe Hedvig i aller høyeste grad blir av sin far (Alnæs, s. 195). Hun stiller spørsmål ved hvem Hedvig egentlig mente å skyte (Alnæs, s. 209). Helge Rønning hevder at Gregers er den onde idealist, og Hjalmar er retorikeren som ikke forstår konsekvensene av det han sier, da hans utsagn ikke handler om innhold, men kun om språkets form. Kommunikasjonssituasjonen fører til forvirring og Hedvig fanges i språkets makt der retorikk, symbolikk og realitet blandes sammen, og hun dør som en konsekvens av dette (Rønning, s. 375). Rønning mener dette er en kritikk av motsetningsfylte kommunikasjonsformer man finner i det liberale, borgerlige samfunn (Rønning, s. 374). Symboler krever et offer da de forveksles med virkeligheten; noe som skjer gjennom Hedvig og villanden (Rønning, s. 375). Det er logisk at forandringen som Gregers ønsker skal komme, blir katastrofal for familien Ekdal da Gregers ikke gjør det av de riktige grunnene; Gregers ønsker å hevne sin far (Rønning, s. 366). Det oppstår et bedrag mot ens egen personlighet og svik mot andre og dette fører til Hedvigs død (Rønning, s. 367). Rønning er ikke bare negativ til Gregers; han peker også på Rellings ødeleggende egenskaper ved «Rellings foreskrivelse av krykker for selvbedraget» (Rønning, s. 369). Side 11 av 27

12 Hageberg støtter Rønnings oppfattelse av dette ved å peke på at Gregers preges av forbedringsmani og Relling av menneskeforakt (Hageberg, s. 86). Gregers mener at sannheten i seg selv er frigjørende (Rønning, s. 365). Både Relling og Gregers tolker forholdet mellom ideal og virkelighet på en måte som gagner dem, og det oppstår en kamp om kontroll av mennesker, der begge har tilslørte motiver (Rønning, s. 369). Doktor Relling gjør ikke sine pasienter friske, men mater dem med løgner og viser dem vei bort fra «(...) erkjennelse av sannheten om deres bakgrunn» (Rønning, s. 370). Rønning peker på at Relling ikke er en terapeut for sine pasienter, noe Gregers kan sies å prøve å være, men siden han ikke vet hva han holder på med, fører denne terapien til en tragisk slutt: Den virkelige terapi der sannheten erkjennes gjennom erfaringsarbeid under den dyktige terapeuts veiledning, finnes i Vildanden bare som en negasjon av det som blir sagt åpent, og representerer det man egentlig aldri ønsker å se i øynene. Sannheten eksisterer i dette dramaet bare som noe som kan finnes gjennom en tolkningsprosess fundert på mistenksomhet. Alle karakterene har skjulte intensjoner. (Rønning, s. 370). Stykket blir her en undersøkelse av forholdet mellom individ, sannhet og samfunn, og Rønning hevder at dramaet er et bilde på en prosess der illusjoner løses opp. Denne prosessen kan få katastrofale følger og av den grunn bør idealisten sees på med mistenksomhet (Rønning, s. 363). Else Høst ser på Vildanden som en «gripende tragedie om livets verdi» og mener at stykket har et dobbelt innhold; både en konstatering av menneskenes manglende evne til å forbedre seg og på samme tid en erkjennelse av tilværelsens verdi i seg selv (Høst, s. 144). Hedvig er det gode i mennesket, og hun innehar en selvutslettende godhet (Høst, s. 141). Ved at hun tar sitt eget liv blir leseren vitne til at livet har en uendelig verdi og en uendelig skjørhet (Høst, ss ). Hedvigs svakheter; den totale avhengigheten, hjelpeløsheten og det faktum at hun snart blir blind, er også noe mer enn en individuell skavank; det sier noe om forutsetningene i livet (Høst, s. 143). Høst mener Hedvig dør fordi faren ber henne ta livet sitt, som en direkte følge av den fortvilede sinnstilstanden hun befinner seg i etter farens avvisning. Hun peker også på realistiskpsykologiske aspekter som årsaker til selvmordet som for eksempel fortvilelse og de andre karakterenes innflytelse (Høst, s. 139). Dersom disse hendelsene fører til Hedvigs død, framstår stykket som en hyllest til håpløsheten, noe som ikke er stykkets budskap, argumenterer Høst (Høst, s. 140). Hun velger å konkludere med at «Hedvigs død er ikke annet enn det enkle faktum som ligger utbredt for våre øyne: et fortvilet barn dreper seg fordi hennes far oppfordrer henne til å gjøre det» (Høst, s.139). Side 12 av 27

13 Daniel Haakonsen sier Hedvigs død er resultatet av menneskers forsøk på å være idealister (Haakonsen, s. 42). Hedvig blir villanden på Hjalmars loft da det er Hedvig som til syvende og sist hjelper han å opprettholde løgnen om vidunderbarnet; «gjennom hennes sinn har han kontakt med de sannere underverker i sin tilværelse» (Haakonsen, s. 57). Hjalmar velger likevel å gi slipp på henne med en gang han får vite at hun kanskje ikke er hans datter, fordi han aldri har våget satse på sitt nye liv (Haakonsen, s. 57). Ingard Hauge støtter dette når at han forklarer at Hjalmar på mange måter regnet Hedvig og hennes hengivenhet og kjærlighet overfor han som det faste punktet livet i sitt (Hauge, 1986, s. 83). Da Hedvigs tilknytning til han blir usikker er det også tenkbart at det blir som om bærebjelken i Hjalmars liv rives vekk, og han tviler på alt. At Hedvig kan elske ham uansett er noe som ikke står klart for han før Gregers viser til at offerhandlingen er fullbyrdet da er det imidlertid for sent. Forblir Hjalmar i sitt selvbedrag? Dette spørsmålet viser seg etter Hedvigs død som den store problematikken. Haakonsen trekker fram at Hedvig soner slik Gregers har vegret seg mot å gjøre (Haakonsen, s. 60). Han er ingen idealist som livet kan gjøre nytte av. Haakonsen mener at Gregers vil ta livet sitt om ikke Hjalmars endrer seg som en konsekvens av Hedvigs død. Hjalmar vil neppe påvirkes av hennes død. Videre hevder Haakonsen at Ibsen og stykket gir Relling rett i at ikke alle er tjent med sannheten (Haakonsen, 1957, ss ). Gregers er ikke interessert i mennesket; kun idealismen, og han benytter metoder som han har lidd nederlag med tidligere (Ibsen, ss, ). Som idealist av innstilling tror Gregers imidlertid fortsatt på disse metodene (Haakonsen, s. 40). John Northam tolker villanden som både et levende dyr og et symbol, det vil si at det kan forstås som et symbol på forholdet mellom virkelighet og fiksjon (Northam, 1953, s. 105). Det virker som om mange av karakterene, især Hedvig, ikke klarer å skille mellom nettopp virkelighet og fiksjon. Hedvig tar livet sitt som en konsekvens av farens avvisning og en antagelse om at Gregers mener noe annet enn det han sier. Illusjonen vil fortsette å styre Ekdal og Hjalmar; med andre ord vil de ikke forandre seg som et resultat av Hedvigs død (Northam, s. 103). Side 13 av 27

14 Hedvigs død og dens betydning Hedvigs selvmord begynner og slutter ikke i det hun tar med seg pistolen inn på mørkeloftet og skyter seg selv. Dette selvmordet har større betydning og er mer komplekst enn som så. Likevel kan det være hensiktsmessig å gi en beskrivelse av Hedvig under selvmordet, for på den måten å kunne si noe om sinnstilstanden hennes. Et problem som oppstår i den forbindelse er at verken tilskuerne eller de andre karakterene ser Hedvig under selvmordet. Det er påfallende hvor lite Hedvig sier like før hun velger å ta livet sitt. Hauge mener at det hun gjør og sier før hun går inn på mørkeloftet, beskriver Hedvigs tilstand der inne (Hauge, s. 85). Kanskje er det et uttrykk for sinnsstemningen hennes; stillheten vitner muligens om en besluttsomhet hos barnet: Hedvig (...) (ser Hjalmar, skriger højt af glæde og løber imot ham.) Å far, far! Hjalmar (vender sig bort og slår ud med hånden). Væk, væk, væk! (til Gina.) Få hende væk fra mig, siger jeg! (...) Hjalmar (med hånden på dørvrideren, siger til Gina): I de sidste øjeblikke, jeg tilbringer i mit fordums hjem, ønsker jeg at forskånes for uvedkommende. Hedvig (med et sæt imod sin mor, spørger sagte og bævende): Er det mig? (...) Hedvig (står et øjeblikk urørlig, i angst og rådvildhed, bider læberne sammen for at kvæle gråden; så knytter hun krampaktigt hænderne og siger sagte): Vildanden! (Hun lister sig hen og tar pistolen fra hylden, åbner loftsdøren på klem, smyger ind og trækker døren til efter sig.). (Ibsen, s ). Når Hjalmar ytrer: «(...) Den fordømte vildanden skulde jeg helst ha' lyst at vri' halsen om på!» handler dette, ifølge Høst, om at han gjennom samtaler med Gregers har kommet til innsikten om at loftets tilværelse er tøv (Ibsen, s. 280, Høst, s. 195). Denne oppfatningen viser Hjalmar ved et uttrykt ønske om å ta livet at det som kan sies å være selve symbolet på mørkeloftet: villanden, da det er villanden som settes høyest av de skapningene som holder til på loftet: Gregers: (...) for vildanden er vel den aller fornemste der inde? Hedvig: Ja det er hun da; for det er jo en rigtig, vild fugl. (Ibsen, s. 265). Stokland mener derimot at Hjalmars ytring handler om et oppgjør med slektskreftene; Hjalmar vil forsøke å finne individualiteten (igjen) og det kommer til uttrykk ved ønsket om å ta livet av det som symboliserer hans forblindelse (Stokland, s.117). Andre mener at dette har å gjøre med at Side 14 av 27

15 Hjalmar har innsett andens forbindelse med Werle da den ble skutt av grossereren og ønsker å kutte denne forbindelsen (Haakonsen, s. 41). Det er tydelig at Hjalmar har fått en dypere innsikt, men når han ytrer at det ikke skal krummes et hår på villanden, noe som gir assosiasjoner til et menneske og ikke til en fugl, kan det være at denne forbindelsen stikker dypere og at han har en fornemmelse av at barnet ikke er hans (Høst, s. 193). Det at barnet muligens ikke er Hjalmars, kan støtte Stoklands teori om at det er en del av Hjalmar (mennesket) som er gått tapt og som han blir nødt til å vinne på nytt. I slutten av femte akt snakker Gregers og Hjalmar om Hedvig vil forlate Hjalmar og familien Ekdal eller ikke. Gregers mener at hun aldri vil forlate dem, men Hjalmar er derimot overbevist om at hun vil velge Werle og den tilværelsen han kan tilby henne, og sier følgende i den forbindelse: «Hvis jeg så spurte hende: Hedvig, er du villig til å gi' slip på livet for mig? (ler spotsk.) Jo tak, - du skulde nok få høre hvad svar jeg fik!» (Et pistolskud høres inde på loftet.) (Ibsen, s. 310). Kommunikasjonssituasjonen som skaper forvirring for Hedvig, illustreres godt ved denne replikken, da det her tegnes opp et viktig skille som går på Hedvigs evne til å skjelne mellom Hjalmars og Gregers kommunikasjonsmåter, slik Rønning påpeker (ss ). Hjalmar snakker om å gi slipp på en tilværelse i rikdom som Hedvig har krav på som datter av grosserer Werle (Hauge, s. 84). Denne tilværelsen i rikdom er noe hun skal gi opp for Hjalmars skyld, men han snakker i metaforer, og det kan det tenkes at Hedvig ikke skjønner dette. Det virker som om hun har akseptert Gregers' symbolske språklige vendinger, men å oversette dette til farens oppfordring blir vanskelig. Det kan være at følelsen av avvisning har spilt en stor rolle her, og at Hedvig ikke klarer å tenke gjennom betydningen av hva faren sier. Hageberg mener at Hjalmars replikk ikke er nødvendig for utløsingen av selvmordet (Hageberg, s. 151). Likevel kan en påstand om at noen replikker ikke er nødvendige virke nokså besynderlig i en behandling av Ibsens dramaer, nettopp fordi Ibsen er kjent for en gjennomarbeidet behandling av stykkene sine. Hjalmars replikk er forandret i den endelige teksten, men som Høst påpeker, vil ikke alltid resultatet være en forbedring (Høst, s. 136). Den endelige replikken er mer kraftfull enn den tidligere og det vitner kanskje om en understreking av det faktum at skuddet vil komme rett etter replikken? Mellom mørkeloftet og leiligheten er det lydt. Dette er mulig å fastslå gjennom en replikkutveksling mellom Gregers og Hjalmar der Gregers spør Hjalmar om det er villanden han hører inne på mørkeloftet (Ibsen, s. 309). Siden Gregers er i stand til å høre lyder inne fra mørkeloftet når han selv er i leiligheten er det mulig, slik Høst påpeker, å gå ut ifra at det som skjer i leiligheten derfor også kan høres på mørkeloftet (Høst, ss ). Med dette er ikke Hedvig Side 15 av 27

16 alene med sine egne tanker; hun kan lytte til farens formaning om at hun skal gi opp livet for hans skyld. Hvorfor er da skuddet plassert som et svar på Hjalmars utsagn? At dette skulle være en tilfeldighet er lite sannsynlig, men å si at det er denne replikken som «tar livet» av Hedvig vil heller ikke være riktig. Hageberg sier at den mest sannsynlige årsaken til Hedvigs selvmord selvmordet henger sammen med andre hendelser (Hageberg, s. 151). Både identifiseringen mellom Hedvig og villanden og avvisningen fra faren blir faktorer som virker inn og som gir en psykologisk-logisk forklaring. Likevel vil Hjalmars replikk kunne betraktes som det som utløser Hedvigs vilje til å ta livet sitt, nettopp fordi hun er havnet i den situasjonen hun er i. Stoklands syn på Gregers, Hjalmar, Hedvig og resten av stykket skiller seg klart fra de andres oppfatninger. I lys av at alt er en indre reise mot selverkjennelse, blir kanskje ikke de ulike tragiske hendelsene fullt så tragiske, men heller en nødvendig del av prosessen? Det blir avgjørende å ofre fortiden for framtiden, og det er et frivillig offer som dette som vil ha effekt. Det er mulig å se det som at framtiden vil virke forløsende på fortiden. Eivind Tjønneland mener at det sjokket som skal til for at det moderne mennesket skal gjøre seg en erfaring er hendelser knyttet opp mot døden (Tjønneland, 1993, s. 23). Dette utsagnet spiller til en viss grad på lag med Stoklands syn om selverkjennelse, men hos sistnevnte er sjokket kledd i form av en frivillig ofring. At Hjalmar vil forandre seg som en følge av Hedvigs død er muligens mer sannsynlig i den spirituelle tolkningen, dersom ikke Ibsens hensikt var å framstille et mislykket selvrealiseringsforløp. Ibsen skal ha hatt et ønske om å skildre menneskenes sjelekrefter i sine dramaer (Hanssen, 2011). Sett i lys av dette kan Stoklands syn på det hele straks bli en mer sannsynlig tolkning. Hedvigs betydning for Hjalmar Det er ikke bare Hedvigs død som har stor betydning for stykket og de andre karakterene. Det ville hun ikke hatt om hun ikke også var viktig ellers. Haakonsen mener at Hedvig opprettholder Hjalmars illusjon om at han er vidunderbarnet (Haakonsen, s. 57). Dette skjer ved at hun aldri kritiserer han, selv ikke når han har glemt å ta med noe godt til henne eller når han sniker seg unna arbeidet. Alnæs peker på at det oppstår en form for foreldresvikt i Vildanden (Alnæs, s ). Dette utsagnet er det mulig å forstå dersom man ser hvordan Hedvig blir behandlet av foreldrene sine; på mange måter virker det som om Gina og Hjalmar ikke ser Hedvig og hennes behov; hun blir ikke undervist, noe Hjalmar egentlig skulle gjøre. Hjalmar lar også Hedvig gjøre sitt retusjeringsarbeid, selv om han vet at det ikke er bra for øynene hennes. I andre akt blir det klart at hun er som en voksen som er med på å holde styr på husholdet og blidgjøre far i huset. På den annen side er det viktig å huske på at på dette var en annen tid og at en 14 år gammel jente kan Side 16 av 27

17 tenkes at ble betraktet som nærmere en ung voksen enn som et barn. Det at hun ikke blir fortalt om sin egen sykdomstilstand kan vitne om at hun ikke betraktes som en som vil tåle sannheten, og i så måte blir hun værende et barn. Hedvigs væremåte overfor Hjalmar blir et tydelig tegn på den selvutslettende godheten, som Høst mener at Hedvig innehar (Høst, s. 141). Kan så denne selvutslettende godheten vedvare? Nettopp fordi den er selvutslettende er det mye som tyder på at den ikke vil kunne overleve og effekten av den blir dermed kortvarig. Kanskje er det det som skjer for Hedvig, og at hun av nestekjærlighet tar sitt eget liv? Hauge mener at Hedvig ikke bare er god, men at hun også har «destruktive tendenser» (Hauge, ss ). Han trekker fram flere mulige årsaker til selvmordet. En årsak til selvmordet kan være at disse destruktive tendensene har fått evnen til å handle mot henne selv etter samtalene med Gregers. Hun har også mistet sin faste plass i hjemmet da hun får vite at hun kanskje ikke er Hjalmars datter. Ifølge Hauge kan det også ha oppstått et ønske om å ta hevn på sin far. Hauge faller til slutt på at selvmordet handler om at Hedvig i en fortvilet tilstand velger å ofre livet sitt for å vise Hjalmar hvor mye hun elsker ham. Hauge mener at ingen av årsakene han nevner strider med teksten. (Hauge, s. 85). En av årsakene vil imidlertid ikke gå upåaktet hen hos alle; det at Hedvig skulle ha et ønske om å hevne seg på Hjalmar passer ikke inn i oppfattelsen om hvor mye Hedvig holder av sin far. Et selvmord utløst av et ønske om å hevne seg, bygger på at Hedvig med dette selvmordet håper på evig fortapelse for sin far og at han skal være i en tilstand av dårlig samvittighet resten av livet. Dette er det imidlertid vanskelig å finne belegg for i teksten, sett i lys av all den kjærlighet og hengivenhet hun viser Hjalmar. Høst mener Hjalmar har et øyeblikk der han ikke legger skylden over på noen andre og bare er i sorgen (Høst, s. 111). Dette vitner likevel ikke om at Hjalmar endrer seg. Det virker som om både Relling og til slutt også Gregers innser at Hjalmar ikke vil forandre seg, samt at Hjalmar vender seg og sin vrede mot Gud i stedet for seg selv allerede en kort stund etter at Hedvig er revet bort. Dermed står det klarere for tilskuerne at Hjalmar antageligvis ikke har selvinnsikt nok til å se hva han selv har vært delaktig i. Med det virker Stoklands tolkning av det hele som Hjalmars selverkjennelsesprosess, dersom det er slik at han oppnår dette, mindre sannsynlig. Stokland skriver imidlertid at Ibsen ikke gir svar på hva som skjer med Hjalmar (Stokland, s. 130). «Barnet er ikke dødt; det sover» ytrer kandidat Molvik etter at Hedvig blir funnet død (Ibsen, s. 312). Relling påpeker at Molvik er full, men likevel kan en slik kommentar gi håp? Det sår håp på det åndelige plan og dersom ikke barnet er dødt, kan det vekkes til live igjen og Hjalmar kan oppleve en form for Side 17 av 27

18 oppstigning. Dermed vil selverkjennelsen være vellykket (Stokland, s. 132). Hedvig en heltinne? Ugland har et klart annerledes syn enn Stokland hva tilegnelsen av innsikt hos karakterene i stykket angår. Om Hjalmar er en helt, blir verken avkreftet eller bekreftet av Stokland, da han understreker at Ibsen ikke gjør det klart hva som vil skje med Hjalmar. Han blir muligens en som kjemper seg gjennom de ulike stadiene fram til en selverkjennelse (ser sitt selvbedrag) og fungerer på den måten som et bilde på hverdagshelten, et menneske som søker selvinnsikt. Ugland mener derimot at det ikke er noen helter i stykket, kun ofre, da det ikke er noen av karakterene som vil tilegne seg en innsikt Ugland, s. 59). Relling mener at Hjalmar ikke kommer til å endre seg, og Ugland peker på at Gregers også innser dette ved å forespeile sitt eget selvmord i slutten av femte akt i sin samtale med Relling (Ugland, s. 59). Høst slår fast at Hedvig er heltinnen i stykket, og dette tydeliggjøres gjennom Hedvig og hennes død ved at det løfter seg en visshet om at livet har en «uendelige verdi og at det er uendelig svakt» (Høst, s. 143). Dette er det mulig å forstå ved å se på Hedvigs karaktertrekk der både svakheter og styrker står sentralt. Hun er i ferd med å bli blind, er svært avhengig av andre, på samme tid er hun åpen for nye måter å se ting på, er lyttende og har en godhet. Hennes død kan sies å ta livet av både styrkene og svakhetene, samtidig som den legger til rette for denne vissheten etterpå. Denne vissheten er det imidlertid tilskuerne, og ikke de andre karakterene som opplever, hevder Ugland (Ugland, s. 59). På den ene siden er Hedvig en heltinne, dette gjelder dersom hun ofrer seg av kjærligheten, eller for å redde illusjonen. Begge deler blir et offer for det hun tror er det viktige, for å gjøre det hun mener er viktig for Hjalmar og med det også for seg selv. På den andre siden behøver hun ikke være noen form for helt, da det kan påpekes at Hedvig kanskje ikke kommer til noen innsikt, spesielt ikke dersom hun misforstår kommunikasjonsmåtene og dør som en følge av dette. Dersom ikke Hjalmar endrer seg, vil hennes ofring være forgjeves, og hun blir i så fall stående som en mislykket heltinne. Å ofre seg for illusjonen vil være et forsøk på å skåne Hjalmar, og dersom sannheten er ubehagelig vil dette være en handling beslektet med heltedåder. Hvis illusjonen derimot ikke fører noe godt med seg og virker forblindende, vil Hedvigs handling ikke være annet enn tragisk. Ivo de Figueiredo spør seg om Hedvig er fanget av illusjonene eller om mørkeloftet fungerer som en berikelse av hennes verden? (de Figueiredo, s. 292). Det kan være spennende å se litt nærmere på det som de Figueiredo tar opp; det kan føre til ulike oppfatninger av selvmordets betydning. Hedvigs selvmord blir ikke en heltedåd da hun selv ikke har klart å komme seg ut av illusjonen; å ta livet av seg selv og ikke villanden som Gregers oppfordrer henne til å gjøre, vil Side 18 av 27

19 kunne vitne om en tilværelse der hun ikke er i stand til å gjennomskue fantasien eller illusjonen hun lever i. På den annen side kan dette tyde på at hun har innsett hva dette betyr, men at hun ikke ser noen annen måte å bryte illusjonen på enn ved å ta sitt eget liv. Kanskje gjør hun dette i håp om å hjelpe Hjalmar ut av illusjonen ved å gi han det sjokket Tjønneland snakker om? Dette sjokket er det likevel mye som tyder på at ikke vil ha den ønskede effekten på Hjalmar. I Rønnings tolkning blir det ytre krefter som virker inn på ulike måter, og da det oppstår ulike lag å kommunisere på og disse blandes, blir resultatet at Hedvig ikke klarer å skille dem. Villanden er «de lammede idealer som holdes i live som illusjoner», hevder Rønning (s. 375). Videre sier han att Hedvig ikke identifiserer seg med den virkelige villanden, men med symbolet villanden. Ifølge Rønning står symbolet villanden for livsløgnen. Det kreves et offer på det symbolske nivået og da blir Hedvig, som utfører og identifiserer seg med dette symbolet (villanden), samtidig selv et offer (Rønning, s. 375). Etter at Hedvig har tatt livet sitt inne på mørkeloftet, sier Ekdal «Skogen hævner», før han går inn på loftet dette viser til at den beskyttende fantasien ennå ikke har blitt drept der han forsvinner inn på mørkeloftet i fullt løytnantkostyme (Northam, s. 103). Haakonsen mener at dette fører til at skogen gjenskapes (Haakonsen, ss ). Uniformen Ekdal bærer blir et symbol for fantasien og et forsvar mot virkeligheten; dette viser at beskyttelsesfantasien ikke har blitt tatt av dage, selv om Hedvig er død (Northam, s. 103). Ekdal og Hjalmar vil fortsette å bruke loftet for alltid og vil ikke være i virkeligheten. Dette støtter Alnæs' ytring om at Hedvig ved sitt selvmord skåner illusjonen (Alnæs, s. 210). Simpelthen en ulykke? Alnæs slår fast at det er uvisst hvem Hedvig mente å ta livet av; seg selv eller villanden. Dette spørsmålet stiller ingen av de andre tolkningene, og dette vil ikke nødvendigvis bare sette spørsmålstegn ved en mengde Ibsen-analyser, men også ved Rellings forhold til sannheten. Relling er kjent for å skåne de andre for ubehagelige sannheter. Når han så konstaterer Hedvigs død uten å forskjønne, vil det å tvile på at det han sier er sant, være å gå ut fra at han her er uærlig med hensikten å gjøre det som allerede er en grusom situasjon enda verre. Dette går imot Rellings ønske om å skåne mennesker mot seg selv. Dermed framstår det at selvmordet var en ulykke som lite trolig. At Hedvig skåner illusjonen og dermed også farens forestilling om seg selv, blir Alnæs' konklusjon. Dersom hennes selvmord er et uhell vil det ikke ha den samme symbolske ladningen. Uttrykker Hedvigs død en fordømmelse av idealismen? Ugland slutter seg til dette ved at hun mener stykket gir Relling rett i sitt utsagn om at noen mennesker trenger en form for livsløgn Side 19 av 27

20 (Ugland, s. 91). Haakonsen er også av denne oppfatningen og peker på at stykket viser tilskuerne hvor idealismen vil føre menneskene; ut i det fatale. Vildanden er ikke en kritikk av idealismen, men snarere en kritikk av ulike former for idealismen, mener Rønning. Det er den formen for idealisme der en person handler i andres navn, men på egne vegne, som kritiseres i stykket ifølge Rønning. Med andre ord er det der idealene utgir seg for å være noe de ikke er. (Rønning, ss ). At sannheten kan belyse, men også formørke er noe som kommer klart fram ved Hedvigs selvmord; visse fakta har kommet for dagen, og som et resultat av at dette har virket formørkende, ligger jenta død inne på mørkeloftet. Gregers ser ikke mennesket, fordi han setter sitt eget behov for å gjøre opp med faren først (Haakonsen, s. 39). At han ikke forstår hva han er i ferd med å gjøre, vil ikke nødvendigvis gjøre ham til et mindre godt menneske, det vitner snarere om manglende sosiale antenner (Ugland, s. 71). Høst peker på at Gregers ikke forstår at ofringen av villanden vil si ofringen av Hedvig, (Høst, s. 197). Da Gregers ytrer: «Har vildanden sovet godt i nat?» oppstår det en direkte kobling mellom Hedvig og villanden (Ibsen, s. 263). Fordi karakterene bruker det personlige pronomenet hun i stedet for den hevder Høst at dette blir et symbol da villanden får menneskelignende egenskaper (Høst, s. 180). Gregers trenger Hedvig for å få Hjalmar til å åpne øynene, men han ser ikke at han åpner den symbolske verdenen for jenta og med dette også en tilværelse av full forvirring. Da villanden ble skutt dukket den ned og beit seg fast til bunnen av sjøen og søkte med dette døden frivillig. Dersom Hedvigs skjebne betraktes retrospektivt vitner den om en sterk forbindelse mellom henne og fuglen. Hun blir en fremmed blant sine nærmeste, akkurat som villanden hevder Haakonsen. (Haakonsen, s. 45). Dette understrekes av Hedvig: «Og så er det jo alt det forunderlige ved vildanden. Der er ingen, som kender hende; og ingen, som ved, hvor hun er fra heller.». (Ibsen, s. 265). Ingen vet hvor villanden egentlig kommer fra og hvem den «tilhørte» før den ble familien Ekdal sin. Hedvigs opphav er også usikkert, selv om mye tyde på at hun er datter av Werle. Hauge mener at øyetilstanden hennes vitner om at hun er Werles datter da det er forskjell på dårlige øyne og en øyesykdom (Hauge, ss ). Det kan også tenkes at hun kjenner seg igjen i fuglens ensomhet, der den ligger på mørkeloftet uten å kjenne noen. Denne fremmedgjørelsen gjelder ikke bare spørsmålet som reises rundt hennes opphav, som igjen fører til farens avvisning, men også i fantasien blir hun fremmed for de voksnes resonnementer. Hedvig er omgitt av voksne hele tiden da foreldrene har tatt henne ut av skolen i frykt for at det skal forverre hennes øyetilstand, en tilstand Hedvig selv ikke er klar over. Hun er dermed skånet for sin egen tilstand, og isolert fra det og de som er naturlig for henne å være med. Hun holdes i så måte fanget i de voksnes verden og tvinges Side 20 av 27