STUDIEREISE TIL BALI

Transkript

1 STUDIEREISE TIL BALI En rapport av: Arild Grønning, Lærer Rødde FHS. Michael Hegertun Wiik, Lærer Rødde FHS. 1. Innledning. Bakgrunn for denne studieturen kommer av vår nysgjerrighet til surfing i Østen og da spesielt Bali, samt eventyrlyst til ukjente kulturer og religioner. Vi har begge hatt en drøm om å få oppleve en reise som dette, så for oss ble vår drøm til virkelighet denne sommeren. 2. Formål: Vårt formål med denne studieturen var å få inspirasjon og erfaringer innen surfing, kultur og religion på Bali. Vi har et ønske om å dra våre erfaringer fra denne turen inn i undervisningen på vår skole. Dette gjelder både i linjefag, valgfag, emnelørdager og evt. kortkurs. Bali er et mekka for surfere, lokal befolkningen og turistene har høy kompetanse innen surfing. Vi ville utveksle og få erfaring fra denne spesielle surfekulturen. 3. Reiserute: Trondheim- Oslo Oslo-København København Bangkok Opphold i Bangkok Opphold i Bangkok.

2 Bangkok-Denpasar Opphold Bali Avreise Denpasar Bangkok Bangkok København København Oslo Oslo Trondheim. 4. Hovedrapport / Dagbok Vi skulle dra tidlig om morgenen, og når jeg skulle hente Michael så lå han fortsatt å sov. Vi tok en siste sjekk på om vi hadde med det viktigste. Pass, flybilletter, vaksinasjonskortet, visakortet, noen dollar til flyavgifter, koffert, sekk og surfebrett. Trøtt og søvnig satt vi oss på flyet til Oslo, spente på hva turen ville bringe. På forhånd hadde vi lest en god del om Bali. Vi hadde bestilt bøker om surfing i Indonesia, vi fikk bøker og kataloger fra reiseselskapet som vi leste ganske nøye. Men de aller beste tipsene og rådene fikk vi fra en venn som tidligere hadde studert i 3 mnd på Bali. Hun ga oss tips om gode surfesteder, restauranter, handlegater, hvordan vi skulle møte lokalbefolkningen osv. Hun lærte oss litt språk, og fortalte at det ville gi oss noen fortrinn i vårt møte med de lokale. Språket på Bali er Bahasa indonesia, men engelsk og nederlandsk forstås av mange. På grunn av mange Japanske turister forstår også en del noe Japansk. Vår reise var lagt til den tørre årstiden, som er fra midt i april til september. Den såkalte våte årstiden er også en tid med klart vær, men den kan overraske med plutselige tropiske regnskyll. Innsjekkingene på vei til Bangkok gikk fint. Vi hadde med oss en koffert og en liten sekk hver, pluss Michaels surfebrett. Arild, som ikke hadde eget surfebrett, leide brett på Bali. Da vi var ferdig innsjekket i København, var det klart for en 10 ½ times flytur. Om bord var det bra service. Det var god mat og drikke, filmer ble vist på storskjerm, vi kunne høre på musikk etc. Det var få passasjerer på flyet, så når vi ble trøtte kunne vi legge oss utover 4 seter for å sove (det var verre på vei tilbake. Da var det nesten fullt, og vi måtte sitte hele tiden). Før turen hadde vi tatt de vanligste reisevaksinene, og på vaksinasjonskontoret anbefalte de oss å være litt i bevegelse under flyturen. Det var visstnok anbefalt med tanke på blodpropp.

3 Etter 3 lange videofilmer, 2 måltider og litt søvn ankom vi endelig Bangkok. Kultursjokk! Her levde de i et litt annet tempo enn i trauste Trøndelag. I denne byen bor det mellom 8 12 mill.innbyg. Etter å ha fått bagasjen tok vi taxi til hotellet. Vi hadde betalt 7100,- hver i flybillett, inklusiv 2 netter på et sentrumsnært hotell. Og hotellet skulle vise seg å være et meget fint. Vi skulle kun være 2 dager i Bangkok og var lystne på å se mest mulig, men tidsforskjellen på 6 timer tilbake i tid kombinert med mye arbeid og stress rett før avreise, gjorde oss veldig trøtte. Vi sov nesten 10 timer før vi kom oss ut av sengene. Utenfor vårt hotell ble vi overtalt til å ta tuk-tuk (tre-hjuling/ moped-taxi). Vi fortalte at vi ville til Patpong som er et stort gatemarked, også kjent fra filmen the beach. Men på vei ned tilbød sjåføren oss guiding, som viste seg å være rettet mot jentesteder/horehus. Vi takket pent nei, og sjåføren forsto etter hvert at vi kun skulle til Patpong. Dette er et glimrende sted å kjøpe falske Rolex klokker, klær og filmer. Denne gaten våkner ikke til liv før klokka I tilegg til at dette var en handlegate, så var dette også et sted med mange barer med dansende damer og slitsomme innkastere, som prøvde å overtale deg til å komme inn. Det beste og det eneste vi kunne gjøre var å overse dem. Vi var internasjonale og tok et måltid på MC Donalds, før vi gikk hjem til hotellet. Vi brukte litt tid på å orientere oss tilbake, men ved å gå kom vi litt nærmere lokallivet med de mange utrestaurantene på fortauene, løshundene og fattige som sov ute på gata Det å surfe krever god kondisjon, så vi tenkte at når vi var i Bangkok så kunne vi gå i stedet for å ta taxi, som trening til det som skulle vente oss på Bali. Vi gikk rundt i området rundt hotellet, på store kjøpesentre, gatemarked og restauranter. Det ble masse inntrykk og vi ble fort slitne i en veldig trafikkert storby. Michael kjøpte seg en stor koffert, som skulle vise seg å være smart med tanke på alt han kjøpte seg på Bali. Rundt omkring i byen passerte vi noen mindre Buddisttempler hvor vi fotograferte litt. Utpå kvelden dro vi til byens høyeste skyskraper, som har en restaurant på toppen. Skyskraperen heter Baiyoke Hotell, og sies å være verdens høyeste hotell. Herfra fikk vi god utsikt over den store byen, som ikke har noe sentrum som andre byer har, det er bare en stor by. På vei hjem fikk Arild lyst på litt fotmassasje, det kostet ca 50 n.kr, og var veldig godt. Etter noe tvil prøvde Michael også, men han ville

4 prøve thai-massasje. Den var så vond at han spurte om han heller kunne få fotmassasje. Under fotmassasjen var han uheldig å mistet visa kortet ut av lomma. Dette ble ikke oppdaget før han kom hjem på hotellet. Da hadde massasje-butikken stengt, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Klokka var på natta. Vi ba til Gud om hjelp. Og hjelp det fikk vi. Det satt folk ute på gata utenfor massasje-butikken, de fikk hentet en kar som holdt til i nabobutikken. Han åpnet opp for Michael, og han fant kortet. Det hadde sklidd ut av lomma og ned i siden av stolen som han hadde fått massasje i. TAKK. Vi dro tilbake til hotellet for å legge oss. Flyet skulle gå tidlig neste dag, endelig så skulle vi dra til Bali Avreise Denpasar skulle være klokka 08.40, og flyturen skulle ta ca. 5 timer. Bali er ei øy i Indonesia som består av ca. 2,5 mill.innbygg. Øyas areal er på størrelse med Oslo/Akershus, og det tar ca 3-4 timer å kjøre med bil tvers over øya. Øya har frodig tropisk skog i innlandet og en vakker kystlinje, med mange sandstrender og korallrev. Religionen på Bali er Hinduisme, men ellers så er Indonesia preget av Islam. Likevel så møtte vi mange muslimer på øya. Dette var stort sett selgere fra naboøyene, som benytter Bali som arbeidsplass. Bali er nemlig en av Indonesias rikeste øyer, dette først og fremst pga turismen. På flyplassen ble vi overtalt av en mann som jobbet for et hotell. Han tilbød et fint hotell på Legian, 20 minutter fra flyplassen. Vi var noe tvilende, for mannen var så pågående, men vi godtok tilbudet fordi hotellet lå på det stedet vi i utgangspunktet hadde tenkt å bo. Her leide vi rom for hele perioden, og vi ville bruke dette stedet som base for vårt opphold på Bali. Vi fikk innkvartert oss på rommet. Det hadde en helt grei standard, med vifte i taket og romservice hver dag. Inkludert i prisen var det en enkel frokost (en ristet toast, juice og svart kaffe). Nå ville vi gjøre oss litt kjent i nærmiljøet. Vi gikk oss en tur ned til stranden for å bli litt kjent. Der ble vi med en gang omringet av selgere. De ville selge oss smykker, klokker, solbriller og massasje og lignende. 5 minutter etter at vi hadde fått ristet dem av oss, ble vi igjen midtpunktet. Denne gangen var det japanske turister som ville ta klassebilde med oss i sentrum. Uhh, dette var slitsomt. På kvelden fikk Michael reparert surfebrettet sitt hos en lokal sufebutikk (det var ødelagt før vi dro, men det er mye billigere å fikse dette på Bali enn i Norge). Før vi la oss gikk vi en liten tur i gatene for å se på folkelivet.

5 Nå skulle vi på stranden. Vi dro ned til Legian Beach med surfebrett og strand bag. Michael som var den av oss som hadde surfeerfaring, hev seg på brettet, og padlet i vei ut mot de forholdsvis store bølgene. Arild, som hadde lite erfaring med surfing, leide et body-board (man ligger på brettet, i stedet for å stå). Det var en grei måte å begynne på. Mesteparten av tiden gikk med til å lære seg å lese bølgene, forstå hvor man skal ligge og når man skal begynne å padle. Det meste handlet om timing. Hver dag på stranden leide vi ei solseng hver. De som leide disse ut var familier som livnærte seg av dette. De tok mellom n.kr. for leie av sengen, pluss at de hele tiden kom å tilbød oss brus, massasje, negleklipping. Dette var deres familiebedrift. Overalt på stranden var det slike familiebedrifter, og de var veldig ivrige på at vi skulle benytte dem under hele oppholdet. Derfor så var deres første spørsmål til oss: Hva heter du? Hvor kommer dere fra? Hvor bor dere? Hvor lenge skal dere være her? Alle selgere på gata og på stranden satte prisen alt for høyt. De la opp til at vi skulle komme med et prisforslag. Det ble mye pruting av pris. Men etter hvert kom vi fram til en grei pris. Selgerne ser lett hvem som er ferske turister(som nettopp har ankommet øya), og dette utnytter de. Er de heldige så kan de tjene en halv månedslønn på en dag av en dum turist fra Norge. Vi skal nok innrømme at vi gikk i fella noen ganger de første dagene. Men den viktigste erfaringen vi gjorde oss når det gjaldt strand/surfelivet var at vi måtte begynne å holde oss til kun en familie, dvs leie senger av de samme personene alle dagene. Da ville vi slippe å få de nye innpåslitne selgere over oss hele tiden. Når kvelden kom var vi veldig sultne, og vi gikk ut for å spise (det var ikke noe mulighet for å lage mat på rommet). Dette var veldig billig i forhold til Norge Denne dagen gikk vi mot Kuta-beach for å se på surfeforholdene der (ca 500 meter fra Legian beach). Der var bølgene litt lavere og snillere, og Arild leide et longboard. Michael padlet lengst ut for å prøve å ta den første og største bølgen, mens Arild tok de slåtte bølgene litt lengre inne. Kuta beach var ikke fullt så fin som Legian beach. Her var det tryggere å surfe, men det var mye flere turister og selgere. Og dette førte til at det var mer rask i vannet og på stranden.

6 Legian street var hovedgata i Kuta med mange merkebutikker, boder og restauranter. Poppis Lane 1 og 11 var to sidegater til Legian med boder, restauranter og billig overnatting. Disse gatene var rene anleggsplassene nå, da Kuta hadde fått midler fra verdensbanken til å oppgradere kloakk og avløpssystemet i gatene. Vi ble fortalt at før oppgraderingen fløt vannet cm dypt i gatene under regntiden okt-april. På ettermiddagen/kvelden gikk vi rundt i byen. Noe som skulle vise seg at vi aldri ble lei av. Her var det masse boder og butikker, som hadde både falske og ekte varer. Mest billig og mest artig var det med de falske varene som var på bodene langs gata. På en av de mange restaurantene traff vi et norsk par, Erik og Kine. De var backpackere (verdensreisende) og hadde vært ute å reist i 5 mnd. Vi kom veldig godt overens med dem, Kine var fra Trondheim og Erik fra Oslo. De snakket om at de hadde lyst til å se andre deler av øya, noe vi også hadde lyst til. Etter å ha spist en lokal rett kalt randang (sterkt kjøtt, salat og ris), ble vi enige om å dra på en 3 dagers tur sammen, hvor vi både kunne snorkle, surfe og se oss omkring. Vi bestemte oss for å dra den I morgen ville vi surfe på Kuta Denne dagen var vi på Kuta beach sammen med Erik og Kine, pluss to andre nordmenn som vi traff. Arild leide seg et longboard og Erik og Kine leide seg bodyboard. Etter noen timer begynte vi å få til noe surfing, men det var fortsatt ergerlig å se på de som virkelig kunne surfe. Det var bare å ta av seg hatten. De var gode. De visste hvor de skulle ligge å vente på de riktige bølgene. For mange av disse så er det dette som er kulturen. Det å være på stranden. Surfe. På sammen måte som det å stå på ski er kulturen i Norge, så er dette hverdagen deres De fleste balinesere har lært seg å dra nytte av turistene, og har erfart at de kan tjene gode penger av turistene. Så derfor brukte ikke vi lange tiden på å finne en sjåfør som kunne kjøre oss til den andre siden av øya. Prisen omgjort til norske var ca 200 kr (50 kr hver) for en 3 timers lang biltur. Vi bestemte oss for å kjøre til et sted som het for Lovina som lå på den andre siden av øya. Derfra skulle vi dra vestover langs kysten, for så å runde av sørover mot Legian igjen. Underveis så skulle vi stoppe på steder som ifølge surfeboka skulle være fine. Det skulle bli godt å komme bort fra alt maset i

7 Kuta/Legian. Ikke før vi hadde satt føttene ut av bilen, så begynte maset igjen. Folket som drev hotellet i Lovina solgte turer med dykking og snorkling. I utgangspunktet var jo dette bra for det var jo nettopp dette vi ønsket. Vi de var veldig ivrige og masete, og ville at vi skulle bestemme oss med en gang. Vi prutet og prutet. Og til slutt godtok vi tilbudet på 200 n.kr. Tilbudet innebar snorkling på ei lita øy kalt Menjangan, som ligger rett utenfor Nord-vestspissen av Bali, det var inkludert transport med både bil og båt, pluss mat og drikke. Vi fikk ordnet tilbudet slik at de skulle kjøre oss videre sørover langs kysten etter snorklinga, og ikke tilbake til hotellet, som var utgangspunktet. Etter å ha sittet i forhandlinger noen timer gikk vi en tur langs stranda, på vei inn til sentrum for å spise. På oversiden av stranda var det beiteområder for kyr, og i enden av enga satt det en del bønder å slappet av i skyggen. De hilste og var veldig imøtekomne, men de forsto dårlig engelsk, så vi bare smilte farvel. Etter et godt måltid, gikk vi til sengs for å samle krefter til en spennende morgendag. Guiden vår hadde nemlig sagt at dette var et av verdens fineste steder å snorkle Tidlig om morgenen kl var det avreise, og etter nesten 2 timer i bilen var vi framme ved havna. Der lå det masse små/avlange hvite og blåe båter. De var vel en 30 fot, smal og hadde et enkelt tak over seg (ikke pga regnet men pga av solvarmen). Vi så med en gang at her så var vannet mye klarere og renere, og det hadde en fin blå farge. Etter å ha tatt på dykkemaska, snorkel og svømmeføtter så var vi alle klare. Michael dyttet Arild uti slik at han landet flatt på den solbrente ryggen. En deilig start! Under vann kom vi til en annen verden. Her yldret det av liv. Mange fisker i alle slags farger. Korallrevet var spekket med alle regnbuens farger. Vi holdt oss samlet alle fire, og vi snorklet ca20-40meter fra land. Etter 2 timer hadde vi en kort matpause, før vi skulle snorkle den andre retningen. Båten skulle plukke oss opp på et avtalt sted. Det var en merkelig følelse å bare svømme omkring med alle disse fiskene omkring oss. Og stadig oppdaget vi nye skapninger. Og riktignok hadde vi jo sett slikt på tv, men dette var noe helt annet. Etter hvert ble vi ganske slitne, og vi snorklet inn for å få litt fotfeste. I det vi tar av oss maska hører vi Michael rope: Flaggermus Over oss, oppe i bergsprekkene hang det hundrevis av flaggermus,

8 opp ned, og tittet ned på oss. Vi tok på maska, tok et langt innpust, og snorklet raskt videre. Vi var litt slitne da vi gikk om bord i båten igjen. Det hadde vært en svømmetur vi sent vil glemme. Før vi satte kursen hjem igjen gikk vi opp på land hvor det var et hinduistisk tempel. Arkitekturen på templet var som de aller fleste. Mange figurer, utskjæringer, høye søyler og et ofringssted. Det som skilte dette stedet ut fra andre var vanningssystemet. Når det regnet, så samlet store vanntanker alt vannet fra takrennene. Om dette vannet ble brukt som drikkevann eller til blomstervann vet vi ikke, men smart var det uansett. De hadde lært seg å tilpasse seg det forholdsvis tørre klimaet. Da vi satte føttene på fast grunn igjen, gikk ferden videre til et sted kalt, Medewi. Her skulle det visstnok være veldig fint å surfe. Etter noen timer var vi framme. Vi innlosjerte oss på et fint hotell, som hadde svømmebasseng og fin utsikt utover havet. I og med at vi var 4 personer disse dagene sparte vi en del penger. Denne gangen overnattet vi på et 4 manns rom, og transportutgiftene ble jo halvert. Før middagen dro Michael ut for å prøve surfelykken. Her var det lange bølger som gikk lengre, de varte hele veien inn mot land. På kuta slo bølgene ned mye tidligere. Michael fikk til å mestre noen av bølgene, noe som ga mersmak. Her var havbunnen av stein, noe som medfører litt mer risiko, så vi andre lot være å prøve. Vi psyket ut rett og slett. Michael ble litt ivrig og surfet så nært land at han slo foten mot en stein da han hoppet av. Ble litt blod og noen skrubb sår, men heldigvis på oversiden av foten. På kvelden spiste vi en lokal matrett som var meget god, mens vi nøt synet av den fine solnedgangen. Den kvelden sovnet vi inn av bølgene som slo inn mot land. De vugget oss i søvn. Vi var i paradis! Michael sto opp kl 0600 neste morgen. Da skulle det være enda bedre bølger. Vi andre tok det rolig denne dagen. Vi la oss ved bassenget og slikket sol, mens Michael prøvde å komme på bølgene. Utpå ettermiddagen dro vi videre til neste stopp. Vi så i surfeguiden at det skulle være bra surf litt lengre sørover, retning Kuta, kalt Balian Beach. Hotellet hadde ordnet ny transport til oss. Han skulle komme klokken 15.30, og kjøre oss til Balian. Prisen var 120 n.kr. Men da vi ankom Balian ble vi litt skuffet. Det var ikke helt som vi hadde tenkt oss. Her var det ingen andre surfere og det var lite tilrettelagt for turisme. På en måte så hadde det vært spennende å blitt værende. Vi måtte ha

9 bodd under langt mer kummerlige forhold enn tidligere, og vi ville ha blitt kjent med lokalbefolkningen på landet på en helt annen måte. Men Michael mente at det var litt utrygt å surfe alene uten at det var flere surfere der. Litt for mye risiko. Så vi bestemte oss for å dra tilbake til Kuta/Legian. Vi ga sjåføren noen ekstra penger, og etter 2 ½ time var vi tilbake. Det føltes faktisk som å komme hjem Denne dagen lå vi lenge. Det var utrolig varmt. De fleste dagene hadde vel en gjennomsnitts temp på ca grader (vi fant ingen gradestokk). Vi gikk ned til stranden, ned til vår familie som leide ut senger og surfebrett. Riktignok så jobbet ikke hele familien der. Som regel var det mor med barn. Mora tilbød massasje og negleklipping til turistene, mens barna prøvde å kapre turister som skulle leie solsenger hos de. Vi fikk veldig god kontakt med to av ungene. Visstnok så var de ikke så unge lengre. Andy var den eldste av de, på 25 år. Og i følge Andy het alle førstefødte Andy. Den yngste het Dian, og det var navnet til alle 2.fødte (og hvis det hadde vært en tredje gutt der så hadde han hett for Rizal, som var navnet til alle tredjefødte). Dette var muligens rekkefølgen på Java, nabo øya. Der Andy kom fra. De fleste på Bali tilhører Sudra Caste og deler fire navn, om de er menn eller kvinner. 1. født heter Wayan 2. født heter Made 3. født heter Nyoman 4. født heter Ketut 5. heter Wayan igjenn Andy lærte oss mye både innen sufing, Balis kultur og religion. Selv var han og hans familie fra Lampung, en av de mange naboøyene. Han var muslim og var nå en faste måned. Vi lo mye sammen, både av hverandre og andre. For det var bestandig noe å se på. Nye turister kom og gikk. Og for Andy var de alle nye kunder. Deres familie kunne livnære seg for ca rupier (ca 10 n.kr) dagen. Så de tjente godt av oss disse ukene. Og vi så deres takknemlighet lyse opp i deres ansikter. Og alt vi kjøpte av dem takket de oss to ganger for. Uansett om det var en brus eller for noe annet.

10 Andy fortalte oss om samfunnet generelt på Bali. Han sa at det var mye korrupsjon i landet. Og politiet var nok de verste. Det skulle være president valg noen dager etter vi dro fra øya, og i vårt spørsmål om hva Andy syntes om Presidenten så sa han bare: korrupt. Han er ikke bra. Vi spurte om noen av de 4 andre president kandidatene var bedre. Han svarte bare: korrupt de også Videre fortalte han oss om skolesystemet. Det var veldig dyrt å gå på skole. Det kostet ca 4 mill.rupier, noe som tilsvarer ca 3500 n.kr. Og med en månedsinntekt på kanskje bare ,- rupier, som skal dekke mat og hus for en hel familie, så får man et bilde av hvor dyrt det var. Riktignok så var det litt billigere for barn nr.to, men det hjalp lite for de fleste. Det var for dyrt uansett. I hverfall for Andy og Dian. Mot slutten av den lange samtalen spurte Andy om vi hadde vært i militæret? Jo da, vi hadde vært inne i militæret. Og vi snakket litt om hvordan det var i Norge. Det viste seg at på Bali så måtte de betale for å være i militæret, og det også var dyrt, men han viste ikke hvor mange det var i militæret og om hvor omfattende systemet var. Vi gikk tidlig i seng den kvelden På gatene sto det en liten blomstersats med litt røkelse oppi, foran hver butikk eller inngang. Dette var en del av de faste rutinene til hinduistene. De skulle holde de onde demonene/maktene unna. Det var ikke til å unngå å tråkke på de, da de aldri fjernet de gamle. For hver dag satte de ut en ny en. En fast rutine hver morgen etter frokost var å gå innom et Kmarket, en liten nærbutikk som er på størrelse med seven11 i Norge. Der kjøpte vi vann på flaske og litt kjeks før vi dro på stranden. Vi hadde fått anbefalt å ikke drikke av springen. Da hadde vi vel blitt løse i magen og fått sjuttu som vi sier i Trøndelag. Men magene våre berget fint. Vi tok våre forhåndsregler, pluss at vi hver dag tok Idoform tabletter, som skulle balansere magen. Nok en dag på stranden. Arild leide seg longboard som skulle være lettere å stå på, og det ble da noen meter med surfing etter hvert. Michael kjøpte seg et eget longboard og bestilte seg i tilegg en surfebag, som skulle beskytte brettet under transport. På kvelden gikk vi på en restaurant som viste filmer. Deilig og avslappende.

11 En lang dag på stranden og bølgene. Vi prøvde å holde oss på de tryggeste stedene. Overalt på stranden hadde de merket de farligste stedene med flagg. Rødt flagg med en hodeskalle på, indikerte selvfølgelig fare. Så var det to flagg med de samme fargene som det tyske flagget har, som indikerte at mellom disse flaggene var det tryggere, pluss at her var det oppsyn av badevakt. Beach Patruljen patruljerte langs hele stranden hver dag. De benyttet bil, motorsykkel og føttene til å overvåke med. Under evt redningsaksjoner på vannet benyttet mest longboard, men hadde også tilgang på båt eller vannskuter. I en samtale med noen av vaktene fortalte de at bare i år så hadde det vært 8 døds ulykker og 83 nestenulykker/redningsaksjoner. De fortalte at ved de røde flaggene var det litt dypere enn de andre stedene, noe som kunne skape sterke tilbakestrømmer. Vi var vitne til 2 stk som slet veldig med å komme inn igjen, og den ene var faktisk Dian. Han var ute å svømte da han kjente sterke strømmer imot seg da han skulle inn til land. Andy hentet sitt lange surfebrett, padlet ut, og reddet trolig livet hans. Dette gjorde et sterkt inntrykk på oss I løpet av den siste uka så hadde vi vært mye sammen med Erik og Kine. I dag skulle de videre til Malaysia/Thailand, og det var litt trist å ta farvel etter å ha blitt så godt kjent med hverandre. Etter å ha tatt farvel tok vi en avslappningsdag. Vi tok begge massasje på en butikk like ved hotellet, for en time kostet det ca 50 n.kr. Det var til tider litt vondt, spesielt når de masserte hodet og nakken. Det virka som de brukte all sin kraft for å press ut våre siste hjerneceller. Det å massere var stor butikk på Bali. Og mange livnærte seg av det. Noen jobbet på i byen, andre på stranden. For i denne delen av verden er dette mye mer vanlig enn i Norden. Dette har vært sentralt i deres tradisjon og kultur i århundrer, og stadig nye legerapporter henviser til steder som Bali når det snakkes om massasje som terapi. Det ble også en del shopping. Michael fikk sydd deg to dress jakker, en bukse og en skjorte for 900n.kr og to skinn vester med brodert firma logo på ryggen for 400 n.kr stykket. På kvelden spiste vi på en 3 / 4 faste steder. De fleste stedene viste film på storskjerm. Når vi gikk i gatene ble vi hele tiden tilbudt hasj og marihuana. Dette er strengt forbudt på øya, så de som spurte de forbipasserende,

12 hvisket bare med lav stemme: Hasj? Marihuana? Vi takket pent nei, men etter hvert orket vi ikke å svare de engang. Vi bare gikk forbi Vi kom ned på stranda til vanlig tid (kl:11.00). Der sto Andy som vanlig å ønsket oss velkommen. Etter noen timer i vannet (Arild på nybegynner bølgene nærmest land. Michael lengre ute på stor bølgene) lå vi oss ned på solsenga. Merket at vi var litt slappere enn vanlig (spesielt Arild). Titt og ofte satt Andy seg ned hos oss, i skyggen av parasollen. Vi kunne merke på han at han til tider var sliten. Han begynte arbeidsdagen kl Alle sengene skulle settes ut. Det skulle rakes i sanden rundt sengene. Surfbrettene skulle settes ut. Off, stakkars gutt tenkte vi mange ganger. Han sukket litt fortvilet: det er så få turister. Og han la ut og fortalte at etter terrorbomben i 2001, så har antallet turister gått ned veldig mye. Før bomben så krydde det av folk overalt. Stranda og gatene var fulle av folk. ikke bra for min forretning, sa han med en stemme som manglet glød. Det har blitt lagt ned mange utesteder. Tidligere var det et stort 3 etg. senter over MC Donald`s, nå er det bare 1 etg. som holdes i drift. De fleste turistene kommer fra Australia, og der synes folk flest at det fortsatt er for farlig å dra til Bali. Det er utrolig hvor mye ondskap denne terroraksjonen har medført Bali. På det ene utestedet der bomben gikk av står det i dag ei stor minnetavle over de 213 menneskene som omkom med navn, og de aller fleste er selvfølgelig Australske. Dette var deres Grand Canaria. Utenfor det andre utestedet som ble rammet henger det en stor banner hvor det står: We Are Family. Denne dagen tok vi en tidlig kveld Denne dagen dro vi med taxi til Sanur, som ligger 20 min fra Legian. Der skulle vi møte et søskenbarn av Arild, som tilfeldigvis var samtidlig på Bali. Det var gøy å møte nordmenn igjen. Vi utvekslet litt erfaringer, og lo av alle turist-fellene /lureriene som var så typiske på denne øya. Vi hadde en 2 timers snorkeltur rett ut for Sanur, men denne turen var ikke så fin som den første. Her var det mye mer uklart vann, og vi så veldig lite. På kvelden gikk vi ut for å spise, et herlig måltid med innbakt pizza.

13 Vi kom hjem ved midnatt En ny surfedag, men huskes som den dagen da Michael fant ut av hans nye brett hadde fått en sprekk. Det var surt med det samme, men han fikk heldigvis reparert det for en billig penge. På Bali er de nemlig flinke til å reparere. Her må de klare seg med det de har. For Michael så gikk dagen med til å reparere brettet, mens Arild var igjen på stranden Andy ønsket oss igjen velkommen til stranden. Hvordan har du det? Spurte han som vanlig. Vi hadde blitt glad i Andy og Dian, og vi bestemte oss for å be de med ut på middag neste dag, noe de selvfølgelig takket ja til. To andre personer som vi etter hvert ble godt kjent med var selgerne Tom om Robby. Tom solgte klokker og Robby tatoverte folk. Det var en tattoo som skulle vare i 1 uke før den skulle forsvinne. Michael lot seg overtale, og avtalte at han skulle gjøre et den nest siste dagen (dette var nemlig ikke så bra å bli solbrent i). De var veldig hyggelige personer, og rett som det var kom de ned og slo an en prat. De satt seg i skyggen å klaget over varmen. På kvelden gikk vi en lang tur i de mange og trange gatene. Vi spiste mat og handlet noen t-skjorter og shortser. Gateselgerne var stort sett greie. Den som var viktig var at man ikke måtte begynne å prute hvis man ikke skulle ha varen. Hadde man først begynt å prute, så burde man handle, hvis ikke så ble de sure. En handel foregikk slik: Vi sa: Hvor mye? Selgeren kom med et prisforslag som gjerne var 4 ganger så høyt som vi fikk det til, etter at all prutinga var ferdig Etter en lang dag med mye surfing og bading kom kvelden da vi skulle ha med Andy og Dian med på middag. Andy forklarte at det var bare han som kom, for Dian var fortsatt ikke helt i form etter nesten druknings ulykken. Først så tok vi med Andy inn på en surfebutikk (som solgte ekte varer). Tror ikke at Andy hadde vært der før. Vi sa at han skulle få ei t-skjorte av oss som han skulle få plukke ut selv. Han ble nesten rørt til tårer. Han brukte god tid til å finne ei passende skjorte, han visste

14 ikke helt hva han skulle velge. Etter handelen var han dypt takknemlig. Vi dro ned til en restaurant som lå like ved hotellet vårt, hvor vi spanderte middag på Andy. Han storkoste seg. En film ble vist på storskjerm. Vi slappet av og nøt samværet inn i de sene nattetimer Siste dagen på stranda. Det var litt vemodig etter så mange dager sammen. Michael var ute en siste tur på bølgene før han fikk en tattoo av Robby. Denne dagene snakket vi lenge med våre venner på stranda. Andy, Dian, Tom og Robby. Vi hadde blitt gode venner. Andy spurte Arild om han kunne få shortsen hans. Det var greit sa Arild. Robby ville ha solskjermen hans, og det var også greit. Vi avtalte at vi skulle komme ned til stranda før vi dro neste dag med sakene. Vi var litt stille og rolige denne kvelden. Vi pakket koffertene og bagene og sjekket at pass/flybilletter var på plass. Til slutt samlet vi litt klær og utstyr i en bag. Dette skulle vi gi til familien vår på stranda Avreisedagen. Etter frokosten gjorde vi ferdig gavehandlinga. Vi gikk en siste tur i den lille byen som vi hadde blitt så godt kjent i. Vi skulle sjekke ut fra hotellet mellom kl og Alt var ferdig pakket. Vi gikk ned til stranda for å ta en siste farvel. Ser vi dere neste år? Spurte de. Vi visste ikke hva vi skulle svare. Vi ga dem bagen med sakene. Et fast og hardt håndtrykk. Farvel! Og så var de borte. Hotellet hadde egne sjåfører, hvor vi fikk en som kjørte oss til flyplassen. Det meste gikk greit helt til vi skulle sjekke inn. Michael hadde en del kilo i overvekt. Han hadde riktignok kjøpt mye, så har var forberedt på at dette kunne skje. Han la igjen sin gamle koffert, med gammelt tøy og det minst viktige i. Dette var billigere enn å betale for overvekta. Michael ga bort kofferten til en taxisjåfør utenfor flyplassen. Han ble jo i hvert fall lykkelig. Etter mye om og men kom vi om bord på flyet.