«Pappa, de skyter her ute! Det er en mann kledd som politi.»

Transkript

1 Norsk Politi nr.3 //desember juli 2011: «Pappa, de skyter her ute! Det er en mann kledd som politi.» Politiinspektør Jan Erik Haugland er tilbake på jobb i Oslo etter å ha måttet snu i døra hjemme. Stabsmøtet han er innkalt til på Politihuset etter terrorbomben, er i ferd med å starte. Så ringer datteren hans fra Utøya. Les deres histore på side NORSK POLITI

2 internasjonal innsats leder «Jeg snakket med ungdommer i sjokk, og hørte samtidig det som skjedde i bakgrunnen. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.» KAAre Tiller, politioverbetjent ved Operasjonssentralen, Nordre Buskerud foto: Anette Karlsen/Scanpix En uvirkelig ettermiddag Fredag ettermiddag 22. juli: Et kraftig smell. Regjeringskvartalet brenner. Oslo sentrum preges av skadde mennesker og frykt for nye eksplosjoner. Folk rømmer ut av Sentrum. Innsatsleder Thor Langli intervjues direkte på TV. Rolig og trygg forteller han hva som er skjedd og at politiet oppfordrer folk til å trekke ut av Sentrum. Den rutinerte innsatslederen blir et skoleeksempel på hvordan man skal kommunisere i en kaotisk situasjon. Det tar ikke lang tid før de første ekspertene intervjues fra tv-studio. En av dem er forsker Tore Bjørgo fra Politihøgskolen. Han advarer mot å spekulere over gjerningsmenn, og bidrar til å roe en skremt befolkning. Senere blir han hedret av Forskningsrådet for sin innsats i mediene 22. juli. En heder som er vel fortjent. Bomben i regjeringskvartalet er bare begynnelsen på en tragisk ettermiddag. To timer etter eksplosjonen kommer en ny melding: Skyting på Utøya. En av de første som får meldingen er politiinspektør Jan Erik Haugland. Han jobber i Politidirektoratet, men er liaison i Oslo politidistrikt. Det er datteren Hege som ringer. Hun er på Utøya. Les den gripende historien om far og datter som opplevde dramaet på Utøya på hver sin måte. Det var mange fra politiet som var involvert i hendelsene 22. juli. Vi har all grunn til å være stolte av innsatsen til politiet denne ettermiddagen. Den tyngste belastningen falt på et av våre minste politidistrikter, Nordre Buskerud. Stabssjef Magne Rustad forteller i denne utgaven at distriktet ikke er dimensjonert for en hendelse av denne størrelsesorden. Likevel klarte distriktet å iverksette en aksjon som endte med at gjerningsmannen ble pågrepet etter ca. en time. Det står det respekt av! Det er mange som mener noe om politiets innsats og beredskap. 22. juli-kommisjonen foretar sin gjennomgang, Stortingets 22. juli-komité stiller sine spørsmål og mediene driver sin egen etterforskning. Politiet skal tåle kritikk og vi skal være kritiske til oss selv. Dette viser vi ved å gjennomføre vår egen evaluering. Vi skal lære av innsatsen 22. juli. Det er en forutsetning for å bli bedre. Siden 22. juli har norske medier skrevet nær artikler om hendelsene denne dagen. Enkelte historier er imidlertid ikke fortalt. I denne utgaven av Norsk Politi forteller vi noen av dem, og forsøker å bidra til et mer helhetlig bilde av politiets innsats. God lesning! Wemunn Aabø, redaktør 2 NORSK POLITI NORSK POLITI

3 Politidirektøren 22. juli har skapt større samhold også i politiet Politidirektør Øystein Mæland tror 22. juli har virket samlende og styrkende på politietaten. Han tror også at politiets omdømme vil stå seg bra gjennom pågående evalueringer, men sier at det helt sikkert vil være forbedringsområder som krever aktiv oppfølging. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Scanpix og Erik Thallaug 4 NORSK POLITI NORSK POLITI

4 politidirektøren Mæland hadde vært to uker på jobb som ny politidirektør da det smalt i regjeringskvartalet. Han avbrøt ferien, slengte på seg uniformen og dro i full fart til Politidirektoratet (POD). Bomben hadde satt spor også på kontoret hans. Vridde takplater og sprekk i et vindu. Var dette et scenario du så for deg da du sa ja til å lede politietaten? Tanken på at Norge kunne bli rammet av terrorhandlinger, har jeg vært veldig bevisst på, og jeg har kjent på ansvaret som er knyttet til min stilling. Men det er et stykke fra det å tenke muligheten til å oppleve det vi faktisk har vært igjennom. Hendelsene 22. juli er uten sidestykke, også internasjonalt. En kombinasjon av først en voldsom bombe som slår ut et regjeringskvartal, og deretter omfattende drapshandlinger på uskyldige sivile. Ber om tålmodighet En evaluering av politiets innsats 22. juli er nå på gang. Rapporten er bebudet i begynnelsen av mars 2012, og politiledelsen er i mellomtiden forsiktig med å uttale seg om enkeltspørsmål. Vi sitter ikke her og vet en hel masse som vi ikke vil si noe om offentlig, sier Mæland. Men vi må ha respekt for at vi er i gang med en bred evaluering av et omfattende hendelsesforløp. Det er et stort puslespill med mange biter. Da er det vanskelig å kommentere konkrete enkeltspørsmål som er en del av den store helheten. Skulle du gjerne ha gjort det? Hvis jeg hadde sittet med alle svarene, ja. Men per i dag gjør vi ikke det. Da evalueringsarbeidet ble startet, varslet vi at vi ville komme ut med noen foreløpige funn innen utgangen av september, noe vi også gjorde. Det blir løpende vurdert om det er andre funn som kan offentliggjøres under prosessens videre gang, men da er det særdeles viktig at det er funn man kjenner seg trygg på, og som ikke senere vil bli endret. Fremstilling av kvalitetssikrede tidslinjer for 22. juli står sentralt i evalueringen, forklarer politidirektøren. Tidslinjene skal klargjøre hva slags informasjon politiet hadde på ethvert tidspunkt, som grunnlag for de vurderinger, beslutninger og handlinger som ble foretatt. Arbeidet omfatter enorme datamengder lydlogger, datakommunikasjon, radiosamband osv. Hvor viktig er det å gjøre evalueringen ordentlig? Det er ekstremt viktig. Grundighet er en forutsetning for tillit til rapporten og for oppfølgingen i etterkant. Formålet med evalueringen er læring, med fokus på systemer, organisasjon og ledelse. Noen sårbarheter er allerede avdekket, så som kapasitetsproblemene på 112 og manglende viderekobling til andre distrikter. Kan man likevel si at politiet gjorde sitt beste? Innenfor gjeldende beredskapsnivå og ressurser ja. Jeg føler meg trygg på at alle involverte har gjort sitt ytterste gjennom hele den kritiske fasen. I etterkant reiste jeg rundt og ga støtte og anerkjennelse til dem som hadde vært involvert både i Oslo og på Utøya. Jeg hørte mange historier om politifolks opplevelser som gjorde sterkt inntrykk. Så må vi nå jobbe med å finne ut hva vi kan lære av disse ekstreme erfaringene. Nettopp derfor er evalueringen så viktig. Frykter ikke rapporten Mæland understreker at han ikke har behov for å gjøre mediene til syndebukk, men legger ikke skjul på at han til tider har vært oppgitt over kritikken mot politiet. Politiet er blitt bedt om å vise ydmykhet, og det er nettopp det vi gjør ved å gå inn i en bred evalueringsprosess med et selvkritisk blikk. En del mennesker synes å ha konkludert allerede. «Grove feil» og «grov svikt» er uttrykk som deler av mediene har brukt. For meg er det høyst uklart hvilket grunnlag disse konklusjonene bygger på. Vi bruker et halvt år og store ressurser på en omfattende gjennomgang for å finne ut om dette er tilfelle. Hvis alle har gjort sitt ytterste, må det jo være systemsvikt hvis noe har gått galt? Alle enkeltmenneskene i politiet som har vært involvert, både som tjenestemenn og ledere, har operert innenfor en ressursramme, innenfor et beredskapssystem, et instruksverk og en organisasjon. Det er det som utgjør systemet. Og det er systemet som er det interessante når vi gjør vår gjennomgang. Hvordan har systemet vært i stand til å fungere under en slik ekstrem påkjenning? Det vil være rart om ikke evalueringen viser at noe kunne ha fungert bedre. Hvordan det? Fordi det har vært en stor og sammensatt og enormt krevende operasjon, både i Oslo og på Utøya. Og vi vet jo allerede at det er ting som ikke har fungert som de burde, for eksempel var pårørendetelefonen ustabil, og det tok lang tid før vi fikk ut intern informasjon i politisystemet om det som skjedde på Utøya. Er du redd for rapporten? Det kan jo være du må ta noen voldsomme grep? Nei, jeg er ikke redd, men jeg imøteser rapporten med spenning. For det første har jeg stor tillit til kvaliteten, det gjøres en vurdering av arbeidet i alle deler av Politi-Norge som har vært berørt, både i politidistriktene og i berørte særorganer. Det gjøres også en egen vurdering av PODs arbeid. Informasjonen skal så samles, gjennomgås og sammenstilles. Jeg har stor tillit til selve prosessen. Vi har høyt kvalifiserte mennesker som leder gjennomgangen. Jeg regner med at vi får et veldig godt grunnlag for å drive erfaringslæring. Har du fått reaksjoner fra andre lands politisjefer etter 22. juli? Masse. Vi har fått mange støtteerklæringer og uttrykk for medfølelse fra andre lands politimyndigheter, også fra Europol og Interpol. Kommer 22. juli til å påvirke det meste av planleggingen i etaten fremover? Vi må forvente at rapporten fra 22. julikommisjonen vil legge grunnlag for en bred samfunnsdebatt, der også politiets beredskap vil stå sentralt. Jeg håper vi kan bidra med et best mulig faktagrunnlag for saklige og balanserte vurderinger. Svaret kan ikke være at vi skal planlegge for at liknende hendelser av samme størrelsesorden og voldsomhet venter rundt neste sving; samtidig må vi være best mulig forberedt også på det verst tenkelige. Dette er et dilemma i all beredskapsplanlegging. Midt opp i det hele må vi ikke glemme alle politiets hverdagsutfordringer, som er der hele tiden. Hva tenker du om økningen i rapporterte overfallsvoldtekter? Det er et eksempel på alvorlig kriminalitet som politiet må forholde seg til uansett terrorbildet. På dette området, som på de fleste andre kriminalitetsområder, ligger de beste virkemidlene i en kombinasjon av forebygging, blant annet ved å ha grundig kjennskap til hvor og når kriminaliteten skjer, samt å drive effektiv etterforskning og iretteføring. Et prosjekt i Stavanger med fokus på å forebygge overfallsvoldtekter, viser at man kan oppnå svært gode resultater ved å samarbeide med andre aktører, for eksempel med taxinæring og utelivsbransje. Nå er Oslopolitiet involvert i et bredt arbeid mot voldtekt, der også samspill med andre samfunnsaktører står sentralt. På denne måten kan politiet også bidra til å ansvarliggjøre andre aktører og vise at bekjempelse av kriminalitet ikke alene skal være politiets ansvar. «Vi vet jo allerede at det er ting som ikke har fungert som de burde. For eksempel var pårørendetelefonen ustabil, og det tok lang tid før vi fikk ut intern informasjon i politisystemet om det som skjedde på Utøya.» Systemet under lupen Mæland, som har bakgrunn som psykiater, sier politiledelsen har vært svært opptatt av mannskapenes reaksjoner etter de sterke opplevelsene 22. juli. Da omfanget av terrorhandlingen ble klart den første natten, forstod vi at det ville innebære store belastninger for våre folk. Vi har gjennom de senere år utviklet gode systemer for ivaretakelse av dem som utsettes for store belastninger i tjenesten, men det var viktig å understreke at det er et lederansvar å bruke systemene. Tilbakemeldingene til meg tyder på at oppfølgingen i all hovedsak har fungert godt, og dette inkluderer rapporter fra arbeidstakerorganisasjonene. Men jeg håper en så dramatisk hendelse som dette også kan minne oss om hvor viktig det er å være oppmerksom og omtenksom overfor kolleger som har vært utsatt for tøffe påkjenninger, enten det er i forbindelse med 22. juli eller andre krevende politioppdrag. Hvordan har du reagert selv? Har du grått? Ja. De første dagene kom tårene bare jeg leste aviser eller så nyheter på tv. Det kom ekstra nært fordi du har bakgrunn fra AUF og har vært på Utøya mange ganger? Ja, det gjorde det. Jeg har venner som hadde barn på Utøya, men de slapp heldigvis å miste noen. Har du angret på at du sa ja til jobben som politidirektør? Nei. Da dette skjedde som på mange måter var så meningsløst, opplevde jeg det som veldig meningsfylt å ha denne jobben. Det samme har jeg hørt fra mange andre i politiet. Det opplevdes som så viktig å kunne bidra. Det norske folk stilte opp i rosemarkeringer og la ned blomster og tente lys. Det var en enorm mobilisering; mange ønsket å gjøre noe. Vi som er i politiet kunne vise engasjement gjennom jobben vår. Tror du hendelsen har gjort noe med samholdet i etaten? Vi opplevde at hele Norge kom nærmere hverandre som folk. Mitt klare inntrykk er at det også gjaldt for politiet. Det var flott og rørende å se så mye dugnadsånd og ekstra innsats i hele etaten. Mer stolthet også? Jeg har sagt ved flere anledninger at jeg som politidirektør er stolt av den innsatsen som politiet bidro med, både 22. juli og i tiden etterpå, da oppgaven var å gradvis gjenopprette tryggheten i samfunnet. Jeg håper vi kan ta vare på denne stoltheten, uten at det skal tippe over i selvgodhet. Klemmer og håndtrykk Hva tror du 22. juli har gjort med politiets omdømme? I tiden umiddelbart etterpå var det veldig tydelig hvordan publikum ga sin støtte og anerkjennelse til politiet. Det var blomster og hilsener og klemming på gata, ja, til og med applaus. Fikk du klem også? Jeg fikk flere håndtrykk da jeg gikk fra POD og opp til Domkirken i uniform. En slik reaksjon fra publikum tror jeg er naturlig når trygg heten blir truet i samfunnet, slik den ble 22. juli. Da ser folk til den etaten som mer enn noen skal ivareta tryggheten. Politiet kom, fikk kontroll, pågrep gjerningsmann, og normaliteten ble gradvis gjenopprettet. Folk så det var politiet som hadde denne sentrale rollen, og det fikk vi veldig mye takk og ros for. Deretter gikk vi over i en ny fase, og blikket ble noe mer kritisk. Flere historier ble fortalt og bildet ble mer sammensatt. Jeg tror ikke det rokker ved hovedinntrykket av politiet, men det sier noe om hvilken komplisert oppgave politiet har. Det er veldig høye forventninger til oss, vi blir fulgt med argusøyne, og det skal vi også være glad for. Det er bra at folk er opptatt av hvordan politiet løser oppgavene sine. Men det ligger også en utfordring i å kommunisere hvor vanskelig oppgavene våre er. For eksempel mener mange at gjerningsmannen på Utøya burde ha vært stanset mye før. Pårørende sier liv ville ha vært spart om politiet hadde kommet tidligere, og det er selvsagt riktig. Men når vi skal måles på det som er gjort, så må det også ses hen til informasjonstilgang på det aktuelle tidspunktet, geografisk beliggenhet tilgjengelige ressurser etc. Dette er sentrale områder i den pågående evalueringen. Du ble far igjen i høst. Tar du permisjon som planlagt? Jeg har perm fra 17. oktober, og skal etter planen være borte til over påske. Det er ingen ideell situasjon akkurat nå, men familieforøkelsen har vært kjent for min arbeidsgiver siden før jeg startet, og vi må være stolte av at vi har et arbeidsliv i Norge der omsorg for barn prioriteres så høyt. Vidar Refvik vil være fungerende politidirektør, og jeg er overhodet ikke bekymret for at POD ikke skal ha en godt fungerende ledelse. Det er viktige prosesser som skjer utover høsten og vinteren, og jeg kommer selvsagt til å følge med, men fra sidelinjen. 6 NORSK POLITI NORSK POLITI

5 innsatslederen «Jeg skjønte at det var nødvendig å slippe til profesjonelle pressefotografer på åstedet. De vet hva som står i Vær varsom-plakaten, og vet hva man kan fotografere og ikke.» thor langli, Innsatsleder Regjeringskvartalet 22. juli Politiets innsatsleder Thor Langli forstod fort at det var viktig å få ut korrekt informasjon til pressen straks etter eksplosjonen i regjeringskvartalet. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Erik Thallaug og Scanpix OSLO: Politiet har fått ros for sin mediehåndtering i regjeringskvartalet 22. juli. Allerede klokken 16.30, en time etter at bomben eksploderte, holdt innsatsleder Thor Langli en kort orientering for pressen. Jeg lot journalistene komme innenfor Thor Langli, innsatsleder Regjeringskvartalet de ytre sperringene, slik at de kunne få riktig inntrykk av situasjonen. Da kunne de få gjort jobben sin på en bedre måte, sier Langli. Avslutningsvis på presseorienteringen informerte Langli om at fotografer med pressekort kunne bli med inn på åstedet en halvtime senere, forutsatt at de fulgte reglene han skisserte. Jeg sa at de ville bli fulgt opp bakken bak Møllergata 19. Ved S-blokka var det en liten plass, og der skulle de stå, og de skulle ikke gå noen andre steder. De som ikke kunne forholde seg til reglene, ville bli sendt ned igjen. Fotografene fikk gjøre sin jobb i syv-åtte minutter. Plassen de stod på var på forhånd klarert for kroppsdeler. Helsepersonell hadde dekket til døde i området, og før fotografene kom, gikk de over med enda flere tepper. Man ønsket ikke at en sko eller hånd skulle være synlig utenfor teppekanten, forklarer Langli. Nærbilder av døde Det første som møtte Thor Langli da han ankom regjeringskvartalet kun fem-seks minutter etter eksplosjonen, var folk som gikk rundt med mobiltelefon og tok nærbilder av døde og skadde. Jeg skjønte at det var nødvendig å slippe til profesjonelle pressefotografer på åstedet, de vet hva som står i Vær varsom-plakaten, og vet hva man kan fotografere og ikke. Hvis ikke, risikerte vi at folk som søkte informa sjon på Internett om eksplosjonen, ble møtt av groteske amatørbilder. Ryktene svirret kort tid etter eksplosjonen. Langli fikk høre av en kollega at P4 hadde meldt at politiet brukte gass mot publikum for å rydde regjeringskvartalet for nysgjerrige. Samtidig trykket journalistene på mot de oppsatte sperringene og ville inn. Langli anslår at ca. 20 journalister i første omgang ble sluppet gjennom de ytre sperringene og fulgt til et anvist sted på Youngstorget. Kun en time var gått siden eksplosjonen da han holdt han en provisorisk pressekonferanse. Han var ikke nervøs, men innrømmer det var en krevende situasjon. Han var full av sterke inntrykk fra åstedet; omkomne mennesker og avrevne lemmer, samt at måkene hadde begynt å bli nærgående. I tillegg kjente han også på sitt eget sinne mot den eller de som stod bak ugjerningen. Hvordan klarte du å holde deg rolig? Jeg forsøkte så godt jeg kunne å holde meg til de nøkterne fakta, og jeg svarte kort på noen få spørsmål. Ja, det er omkomne. Nei, vi vet ennå ikke antallet. Nei, det er for tidlig å si noe om Laginnsats fra nødetatene Klokken holdt han en ny orientering for pressen. Ringen med journalister var da vokst til ca. 50, og flere tv-kanalene sendte direkte fra Youngstorget. Pressen har i ettertid gitt ros for politiets åpenhet. Langli ønsker ikke å ta æren for det. Han brukte ikke mye tid på journalistene, sier han. Og forutsetningen for at han i det hele tatt kunne snakke med pressen, var at redningsaksjonen gikk som den skulle. Om aksjonen ikke hadde gått så bra, la oss si at samarbeidet mellom nødetatene ikke hadde fungert, måtte pressen ha ventet. Da måtte jeg ha gått rundt og detaljstyrt. Men det aller meste gikk på skinner; det var bra med personell på stedet, og redningsmannskapene visste hva de skulle gjøre. Både politi, brann og helsevesen jobbet etter innøvde prinsipper. Enda en innsatsleder var kommet til, han fikk i opp drag å fortsette søk etter skadde. Langli roser det fine samarbeidet mellom nød etatene i Oslo, som er bygget opp over flere år. Lederne av etatene er på fornavn, og etatene har jevnlig fellesøvelser og operative møter. De har også trent på skarpe oppdrag sammen. Alt dette kom til nytte 22. juli. Selv om det var en voldsom hendelse, visste alle hva man skulle gjøre. Faglederne holdt tett kontakt, og avgjørelser ble tatt på løpende bånd, forteller Langli. 8 NORSK POLITI NORSK POLITI

6 internasjonal innsats BOMBEGRUPPA «Ukene etter smellen hadde vi enormt mye å gjøre. Folk var svært mistenksomme og ringte politiet ved den minste mistanke. Og det er jo ikke rart, med den frykten som hersket.» Torbjørn Silseth, leder av Bombegruppa i Oslo-politiet svært hektisk sommer og høst: Lederne i Bombegruppa Torbjørn Silseth (t.v.) og Jon Aasgaard rakk ikke å dra hjem, men sov på hotell i fire døgn etter 22. juli. Hunden Aron var med under bombesøkene i regjeringskvartalet. Tiden etter 22. juli har også vært travel for Bombegruppa. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen OSLO: Det er først nå at sitasjonen begynner å normaliseres, sier Torbjørn Silseth, leder av Bombegruppa i Oslo-politiet. På tross av at aktivitetsnivået fortsatt er noe større enn normalt, sier Silseth at han er imponert over måten samfunnet har kommet seg videre etter 22. juli. Han trodde personlig at det ville gå lengre tid. De første ukene etter smellen hadde vi enormt mye å gjøre. Folk var svært mistenksomme og ringte politiet ved den minste mistanke. Og det er jo ikke rart, med den frykten som hersket. Folk fulgte mer med på hva naboen drev med, og det fikk vi merke. Jon Aasgaard, som er Bombegruppas faglige leder for eksplosiver, sier det er naturlig med en topp etter en slik hendelse. Andre land har erfart det samme. Etter terrorforsøket ved Times Square i New York i fjor fikk politiet rapport om 54 såkalt mistenkelige gjenstander i løpet av én dag, forteller Aasgaard. Om man ikke er lommekjent på Alnabru i Oslo, er Bombegruppas lokaler vanskelig å finne. Det er også sjelden at gruppa figurerer i mediene. Det er ikke det at vi har noe å skjule, men vi prøver å unngå eksponering, sier Silseth. Han forklarer det med sikkhetshensyn. Tjenestemennene skjermes uten uttak for mediene. Gruppas to ledere, som begge er operative, stiller en sjelden gang til intervju. Fordi vi også jobber ute i felten, er vi tilbakeholdne med å vise ansikt i media, sier Aasgaard. Bombegruppa Tilhørighet: Oslo politidistrikt Styrke: Ti tjenestemenn og -kvinner, alle er operative Kvalifikasjoner: Erfarne polititjenestemenn, ekspertise på hunder og sprengstoff. Hunder: Totalt har gruppa ni søkshunder av ulike raser, den minste er en cocker spaniel Nedslagsfelt: Landsdekkende bistandsenhet, rykker ut til andre politidistrikter ved behov. Døgnåpent: Bombegruppa har beredskap hele året. Samarbeidsavtale: Bombegruppene i de nordiske landene skal bistå hverandre ved behov. 10 NORSK POLITI NORSK POLITI

7 Slik var 22. juli for Bombegruppa godt rustet: Lederne i Bombegruppa, Torbjørn Silseth (t.v.) og Jon Aasgaard, er nøye på å holde ustyret i orden. Hunden Aron og roboten er viktige verktøy. Bombegruppa består av ti tjenestemenn og ni hunder. De firbeinte er et svært viktig verktøy. Bombegruppas verktøykasse inneholder ellers alt fra speil til røntgenapparat. Røntgenapparatet kan vise om en kasse er tom eller inneholder ingredienser som skal til for å sprenge en bombe. Fjernstyrt robot benyttes i de oppdragene hvor det er hensiktsmessig. Roboten har mikrofon og kamera og kan også brukes i forhandlingssituasjoner. En mann i en bil utenfor Lørenskog lensmannskontor truet i 2008 med å sprenge seg selv i lufta, og da ble roboten kjørt frem som forhandler. Tjenestemennenes påkledning avhenger av trusselbildet. Om situasjonen krever det, er vi iført bombedrakt, sier Aasgaard. Vår hovedregel er at vi aldri går på bekostning av sikkerheten, vi svetter heller litt ekstra i en bombedrakt som veier 40 kilo. Vi kan ikke tenke som så at det sikkert ikke er noe denne gangen heller. Ved CBRN-oppdrag (chemical, biological, radiological and nuclear) har Bombegruppa lukkete pustesystemer. Det dreier seg da om forurensede åsteder. Etter terroranslaget mot USA i 2001, tok terrorister i bruk Antrax (miltbrannbakterie) som ble lagt i brev. Oppdrag med Antrax har ennå ikke forekommet i Norge, men lederne i Bombegruppa understreker at man må håndtere hvert enkelt tilfelle med pulver i brev som om innholdet skulle være farlig. Landsdekkende Bombegruppa bistår politiet over hele landet. Mange oppdrag løses via telefonen. Det kan være at politiet i Harstad trenger råd om en mistenkelig koffert på kaia. Bombegruppa har mange utrykninger i løpet av et år både i Oslo og til de øvrige politidistriktene. I september var det en bombetrussel mot IKEA i Bergen, og Bombegruppa tok fly til Bergen og bistod med «Om situasjonen krever det, er vi iført bombedrakt. Vår hovedregel er at vi aldri går på bekostning av sikkerheten, vi svetter heller litt ekstra i en bombedrakt som veier 40 kilo.» Jon Aasgaard, Bombegruppas faglige leder for eksplosiver å gjennomsøke varehuset. Det viste seg å være en åtteårig gutt som stod bak. Det vil nok noen le av i ettertid, men vi ler ikke; vi er nødt til å behandle hvert eneste oppdrag med den grad av alvor som det fortjener. Fasiten har vi først i ettertid, sier Silseth. Gruppa jobber også med planlagte oppdrag. Anledningen kan være utdeling av fredsprisen eller et statsbesøk. Ut fra PSTs trusselvurdering går Bombegruppa inn med tiltak. Et grep kan være å gjennomsøke bilene som skal kjøre i kortesjen. Da president Obama fikk fredsprisen, hadde gruppa en stor oppgave, og fikk bistand fra de andre bombegruppene i Norden. Hverdagen består for en stor del av trening, både av hunder og personell, samt kontroll av utstyr. Silseth forklarer at tjenestemennene og hundene kontinuerlig må bestå kvalitetstester. Er man i en spesialgruppe som dette, må man holde et minstekrav. Det gjelder både vurderingsevne og fysiske kvaliteter. Bombegruppa forstod tidlig at det var alvor da de rykket ut og fikk se en bombegjennomblåst H-blokk. Gruppeleder Torbjørn Silseth og fagleder Jon Aasgaard var de første fra Bombegruppa i regjeringskvartalet. Beredskapsbilen hadde stått pakket og klar, slik den pleier, og Bombegruppa rykket ut umiddelbart. På vei til åstedet fikk vi mer informasjon og forstod at det hadde vært en voldsom eksplosjon, forteller Aasgaard. I bilen prøvde vi å gi råd om sikkerhetsavstander. Selv om det var travelt på sambandet og ikke lett å komme til, fikk vi også advart mot flere bomber. Aasgaard og Silseth parkerte i Akersgata, med H-blokka midt imot. De så at det 18 etasjer høye regjeringsbygget var gjennomtrengt av bomben. Dette er fagfeltet vårt, vi er trent for slike hendelser, men likevel var det uvirkelig for oss også å se hva som hadde skjedd i regjeringskvartalet, forteller Silseth. I den innledende fasen handlet det om å koble seg opp til innsatsleder, varsle egne mannskaper og få kontroll og oversikt, forklarer Silseth. Bombegruppa hadde ansvar for klarering, slik at redningsinnsatsen kunne foregå trygt. For eksempel måtte Bombegruppa vurdere faren for at bygg kunne rase sammen. Ganske tidlig kom det melding om eksplosjon i Stortingsgata 14, men Bombegruppa valgte å ikke forlate regjeringskvartalet før man visste mer. Det viste seg å være en gassbeholder som hadde eksplodert. Utover ettermiddagen tikket det inn meldinger om mistenkelige biler og gjenstander flere steder i hovedstaden. Det var et kaos av informasjon og det var viktig å sortere, sier Aasgaard. Opp trappene i bombedrakt Klareringssøk av byggene i regjeringskvartalet ble satt i gang nesten umiddelbart. Høyblokka og R4 ble prioritert. I R4 brant det, og det kom meldinger om at det skulle befinne seg folk over brannen. Mannskap fra Bombegruppa gikk inn i R4 sammen med mannskap fra Beredskapstroppen. Bombegruppa gikk deretter inn i H-blokka, Silseth iført bombedrakt, også her sammen med folk fra Beredskapstroppen. De hadde tidligere fått melding om at statsministeren befant seg et annet sted. Silseth sier at det var svært tungt å komme seg opp trappene i drakten. Han stoppet i ellevte etasje, de andre fortsatte opp. Silseth måtte hele tiden vurdere egen og de andres sikkerhet. Han forteller om takplater som hang og slag, og om tunge, store trappetrinn som var løftet bort. Fem levende personer ble hentet ut fra H-blokka. Etterpå slapp brannvesenet til med finsøk. Silseth gikk så over regjeringskvartalet med hund. På Høyesteretts plass stod det mange parkerte biler, og samtlige ble vurdert som mistenkelige og undersøkt. Mens dette pågikk, fortsatte det å strømme inn oppdrag rundt omkring i byen. Mistenkelige biler ved Utenriksdepartementet, det samme på Youngstorget. Tikkelyd på småbruket Om kvelden var Bombegruppa med da Beredskapstroppen aksjonerte i Hoffsveien 18, hvor Breiviks mor bodde, og der Anders Behring Breivik hadde oppholdt seg i perioder. Vi visste at han hadde laget bomber et eller annet sted, og tok ingen sjanser, forteller Aasgaard. Bombegruppa ble også satt til å søke rundt politihuset i Oslo, og Silseth mener det sier en del om trusselnivået 22. juli. Politiet satte ut vakter og søkte etter bomber rundt sitt eget hovedkvarter. Ved midnatt gikk turen til Breiviks gårdsbruk på Åsta. Det var et «friskt» oppdrag, innrømmer Silseth. Var dere redde? Nei. Hva med tikkelyden dere hørte? Det var en sikring som slo seg av og på i låven. Vi var ennå i en veldig uavklart fase og det ble gjort søk etter flere gjerningspersoner. Samtidig var det risiko for at Breivik kunne ha lagt en felle for politiet. Etter hvert så vi at vi var kommet til et sted hvor eksplosiver var blitt laget. Utpå morgenkvisten returnerte mannskapene til Oslo. Silseth sier at det fløt en del adrenalin i kroppen hans, men både han og flere av de andre sovnet i helikopteret. Før han lukket øynene, husker han at han tenkte at 22. juli kom til å bli et tidsskille. Norges uskyld var tatt. Bombegruppas uskyld også? Nei, det vil jeg ikke si. Vi har sett dette komme og har trent og forberedt oss. Svenskene og danskene har hatt noen hendelser, og England har hatt mange. I Bombegruppa har vi tenkt at det var et tidsspørsmål når noe lignende skjedde i Norge. 12 NORSK POLITI NORSK POLITI

8 PST-analytiker om 22. juli: Kjenner på at man ikke har lyktes Da bomben eksploderte i regjerings kvartalet, gikk Inger Haugland ut og lekte med ungene sine i noen minutter. PSTanalytikeren skjønte det ville bli en stund til neste lekestund. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Dag Spant og Scanpix OSLO: Inger Haugland hadde ferie da terrorangrepet kom. Familien hadde kommet hjem fra tur dagen før, og hun holdt på å rydde litt da mannen ropte fra stua: Kom og se! På tv var det bilder fra ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Inger Haugland ringte jobben med det samme og fortalte at hun var hjemme etter turen; det var bare å ringe om hun behøvdes. Deretter tok hun med seg ungene ut i hagen og lekte. Jeg regnet med at det kom til å bli lite leketid fremover, forteller hun. Vi lekte i noen minutter mens jeg ventet på å bli kalt inn. Du skjønte dimensjonen av angrepet ganske fort? Jeg skjønte det da jeg så bildene fra regjeringskvartalet. Ansvar for trusselvurderinger Hun har mastergrad i statsvitenskap og hovedfag i antropologi. Etter studiene begynte hun i PST, seksjon for strategisk analyse. Hun stortrives og har vært i jobben i sju år. I utdannelsen fokuserte jeg på Midtøsten, politisk motivert vold. Jeg ønsket å jobbe med noe innenfor det feltet, men på en praktisk og anvendt måte, og gjerne sammen med folk med forskjellig faglig tilnærming. t 14 NORSK POLITI NORSK POLITI

9 PST Det er Haugland og hennes kolleger som skriver PSTs trusselvurderinger. Jobben går ut på å innhente informasjon fra ulike hold som de setter sammen til et bilde. I februar hvert år offentliggjør PST sin årlige trusselvurdering. Publikum får da vite hvordan PST vurderer sikkerhetssituasjonen i Norge. Hauglands avdeling produserer trusselvurderinger gjennom hele året, men de øvrige er graderte og unntatt fra offentlighet. I trusselvurderingene prøver vi å si noe om det som kan skje fremover. Vi peker på ting som vi synes er en trend, og som vi tror vil fortsette, basert på mange ulike typer informasjon. For eksempel ser vi på hendelser i land som vi syns det er naturlig å sammenlikne oss med. Vi jobber systematisk ved å se på hva slags problemstillinger som er viktige for oss å få besvart. Underveis identifiserer vi informasjonsbehov. Om vi for eksempel har spesielle behov for å vite hva som skjer i Midtøsten, kan vi kontakte etterretningstjenesten, som gir oss informasjon og vurderinger. Hva tenker du om at PST de siste årene har trukket frem muslimske grupperinger som den største trusselen mot Norges sikkerhet? Jeg mener det er riktig vurdert. Informasjonssjef i PST, Martin Berntsen, støtter uttalelsen hennes og legger til: Ekstreme islamister har til nå utgjort den største trusselen. Man går ikke på akkord med noe om man sier at det er ekstreme islamister som også er det som sannsynligvis blir hovedutfordringen fremover for PST. Dette ligger til grunn i de siste trusselvurderingene. Fokusert og hektisk 20 minutter etter at Inger Haugland ringte PST og sa hun var klar til å avbryte ferien, var hun på vei til PSTs hovedkvarter i Nydalen i Oslo. Hun hørte nyheter i bilen og sier det føltes bra å være på vei til jobb; hun ønsket å bidra og hjelpe til. Jeg tror det er en naturlig reaksjon; man identifiserer seg med andres fortvilelse. Jeg var i den stilling at jeg kunne bidra gjennom jobben min. Hun tok heisen rett opp til avdelingen sin, hvor folk var samlet i situasjonsrommet. Hvordan var stemningen? Hektisk, men ikke panisk på noen måte. Folk var fokuserte, og litt avventende i forhold til hva slags situasjon det var snakk om. Vi satte i gang med å fordele oppgaver og jobber. Selv gjennomgikk jeg forskjellig informasjon for å se om jeg fant et eller annet i forhold til saker som vi har fulgt med på. Jeg gikk også gjennom nylig innkommet informasjon som kunne være relevant. Avdelingen holdt innimellom korte møter for å diskutere, og oppholdt seg i situasjonsrommet da en melding om skyting på Utøya kom inn. Hva tenkte du da? Vi hadde helt fra begynnelsen tenkt at det kunne kommer mer. Samtidig er det mye støy i slike situasjoner, det er vanskelig å skille mellom det som er relevant og ikke. Skytingen kunne ha vært bare noe tull. Litt etter litt ble situasjonen klarere, vi fikk bekreftet at det pågikk skyting på Utøya. Etter en stund kom det melding om pågripelse. Tenkte du til å begynne med at det var muslimer som stod bak angrepene? Spørsmålet vi stilte oss var om gjerningspersonene var noen vi hadde fulgt med på, eller om dette var noe helt annet. Hva følte du da det ble klart at det ikke var en muslimsk terrorhandling? Motiv og gjerningspersoner var noe vi holdt åpent. Da vi fikk melding om pågripelsen, følte jeg selvfølgelig lettelse over at noen var tatt. Følelsene kom i bilen hjem Haugland og hennes kolleger laget også en trusselvurdering på kvelden 22. juli. Det oppstod raskt et enormt behov for informasjon, og poenget med en slik trusselvurdering er å forsøke å heve blikket litt og få et fugleperspektiv på hva som har skjedd, og også prøve å si noe om hva dette betyr. Hvor lett er det å heve blikket i en slik situasjon? Det er en utfordring. Rett etter eksplosjonen visste vi nesten ingenting. To dager etter hadde situasjonen endret seg totalt, vi satt med massive mengder med informasjon: En mann var pågrepet, vi hadde manifestet hans på drøyt 1500 sider, og store mengder informasjon fra «Jeg tror alle som jobber med sikkerhet i Europa har stor interesse av hendelsene i Norge 22. juli. Det som skjedde var svært stort, uventet og nytt, også i europeisk sammenheng.» Inger HauglanD, PST-analytiker mange andre hold. Men det kan være like vanskelig å heve blikket når man har store mengder informasjon. Ved siden av å skrive trusselvurdering, jobbet hun den første kvelden også med konkrete sikkerhetstiltak. PST har blant annet ansvar for myndighetspersoners sikkerhet, og dette krevde helt konkrete vurderinger. Hvordan sikre statsråder, for eksempel. Hva tenkte du da nyhetene kom om det store antallet drepte på Utøya? Man blir selvfølgelig emosjonelt berørt. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de etterlatte har det og de følelsene de sitter med. Hendelsene går inn på en, det gikk inn på alle. Samtidig er det viktig å holde fokus i forhold til den jobben man skal gjøre. Inger Haugland husker ikke hvor mye klokken var da hun dro hjem den første natta, men det var sent. Det ble sene kvelder den påfølgende uken også. Hvordan var stemningen i PST? Hva snakket man om i kantina? Jeg tror ingen var i kantina den første uken, jeg tror alle satt og spiste på kontorene sine. Vi har en veldig bra HMS-ansvarlig som gikk rundt med sjokolade og frukt. Slikt har mye å si, man blir så fokusert på oppgavene at man glemmer å spise. Man stenger alt annet ute, har nesten ikke tid til å kjenne etter hva man føler. Når man sitter i bilen på vei hjem, kommer tankene sigende. Tanker og samvittighet Flere måneder senere er arbeidspresset i PST fortsatt stort, ifølge Haugland. Oppgavene man hadde før 22. juli, er de samme, og hun sier det er uforsvarlig å nedprioritere de ordinære oppgavene. I tillegg kommer alt i forbindelse med terroranslaget. Hvordan har man det som PST-ansatt etter et slikt terrorangrep? PST har ansvar for landets sikkerhet, omtrent slik en barnehageansatt har ansvar for ungene i barnehagen? Du gir vel litt svaret selv i måten du spør på. Vi som jobber i PST er betalt for å forebygge det som skjedde 22. juli. Det er vår hovedoppgave å forebygge. Da føler man naturligvis på dette i etterkant. Man har ikke lyktes. Bør man ha dårlig samvittighet? Jo mer tid som går og jo mer informasjon som kommer frem, jo sikrere blir jeg på at det var marginale muligheter for å fange opp gjerningspersonen i forkant. Sikkerhetstjenester, og da snakker jeg ikke bare om PST, har vanskelig for å fange opp terrorister som opererer alene. Breivik skriver også om dette; ved å operere alene, er man tilnærmet immun mot å bli oppdaget. Likevel tenker jeg at det er riktig å føle litt på det som skjedde, både kollektivt som organisasjon, og enkeltvis. PSTs suksessfaktor ligger definitivt i forebygging, poengterer Haugland. Å drive etterforskning av en terrorhandling er svært lite tilfredsstillende. Samtidig vil hun understreke at forebyggingsoppgaven er komplisert, og at det ikke er mulig å gi noen garanti for at terrorhandlinger ikke vil skje. Ingen samfunn kan gi en slik garanti. Har du fått slengkommentarer etter 22. juli fra folk som vet du jobber i PST? Nei. Reaksjoner fra kolleger i andre land? Jeg tror alle som jobber med sikkerhet i Europa har stor interesse av hendelsene i Norge 22. juli. Det som skjedde var svært stort, uventet og nytt, også i europeisk sammenheng. Sikkerhetstjenestene i Europa har derfor stor interesse for det som skjedde hos oss, og føler stort behov for informasjon. Har du i etterkant av 22. juli overveid å søke annen jobb? Nei. PST har et stort ansvar, men det gjør også jobben svært spennende, syns jeg. Vår rolle er å formidle en vurdering av en situasjon med mange x-faktorer. Vi forvalter informasjon og kunnskap som det er bare vi som har. Vurderingene som vi sender til politisk ledelse og andre, blir brukt som grunnlag for å fatte beslutninger i forhold til sikkerhet. Våre vurderinger er ganske enestående; det finnes ikke særlig mange andre rapporter som tar for seg de samme situasjonene og som kan komplementere bildet eller konkurrere med våre vurderinger. Jeg tror det er bra å føle på det ansvaret som ligger i å treffe med de vurderingene som vi kommer med, til tross for den usikkerheten som ofte ligger i det. Det er ikke noe nytt etter 22. juli, men vi vil kanskje føle enda mer på det nå. organinsering og ansvar i PST Politiets sikkerhetstjeneste Organisering: PST er del av den norske politietaten, men er underlagt Justisdepartementet administrativt. Den forebyggende delen er også underlagt Justisdepartementet. I etterforsknings- og påtalespørsmål er PST underlagt Riksadvokaten og statsadvokatembetene. Ansvar: PST har ansvar for den nasjonale sikkerheten. Det omfatter blant annet kontraetterretning, kontraterror, kontraekstremisme, livvakttjeneste, trusselvurderinger og sikkerhetsrådgivning. Inger Haugland, analytiker ved PSTs seksjon for strategisk analyse. Trusselvurderingen: PSTs årlige trusselvurdering er en analyse av forventet utvikling innenfor PSTs hovedansvarsområder, og retter fokus mot forhold som kan påvirke norsk sikkerhet og skade nasjonale interesser det neste året. Stab: 520 ansatte. 391 av disse er tilknyttet Den sentrale enhet i Nydalen i Oslo. PST har lokale enheter i alle politidistriktene i landet unntatt i Oslo. Faglig bakgrunn: To tredjedeler av de ansatte har politifaglig bakgrunn, resten er sivilt ansatte. Den sivile andelen er økende. På grunn av det stadig mer komplekse trusselbildet har PST behov for ny kompetanse. Samarbeid: PSTs viktigste samarbeidspartnere er politiet og Etterretningstjenesten. Har også bilateralt samarbeid med 60 tjenester over hele verden. Kontroll med PST: Justisdepartementet fører kontroll med PSTs forebyggende arbeid og skal påse at PST arbeider innenfor gjeldende rammer og prioriteringer. Evaluering etter 22. juli: 22. juli-kommisjonen skal undersøke PST og øvrige involverte etater. Ifølge PSTs nettsider skal kommisjonen få tilgang til all informasjon den ønsker. 16 NORSK POLITI NORSK POLITI

10 tore bjørgo Roet en skremt og sjokkert befolkning Gjennom hele kvelden 22. juli manet Tore Bjørgo, forsker og ekspert på politisk vold og terrorisme, til ro fra NRKs nyhetsstudio i Oslo. Han nektet konsekvent å spekulere på gjerningsmenn. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Erik Thallaug Vi så noen stygge tendenser i det norske samfunnet den kvelden, sier Bjørgo. I Oslo ble muslimer banket opp på bussen. Det var ikke bare kjærlighet som preget gatene. Derfor tror jeg det var viktig å stille på tv og stå imot bølgen av spekulasjoner. Hvis ingen hadde gjort det, kunne det ha blitt enda mer utrivelig for landets muslimer i timene etter terroranslaget. Professor og forsker Tore Bjørgo ved Politihøgskolen i Oslo stilte i NRKs studio sammen med Anders Romarheim fra Institutt for forsvarsstudier. Gjennom kvelden vekslet de på å kommentere hendelsene. NRKs intervjuere kjørte på med spørsmål om motiv og gjerningsmann, og al-qaida ble nevnt hyppig. Så sent som klokken 21.15, bortimot tre timer etter at Anders Behring Breivik var pågrepet på Utøya, var Dagsrevyens nyhetsankere fremdeles opphengt i at et angivelig militant islamistisk nettverk hadde tatt på seg ansvaret. Men Bjørgo og Romarheim ønsket ikke å være med på spekulasjoner. I stedet trakk de frem historiske eksempler på hvor galt det kan gå om man trekker forhastede konklusjoner: Da bomben eksploderte i Oklahoma City i 1995, trodde amerikanerne det var et muslimsk angrep, men gjerningsmannen viste seg å være en høyreekstrem amerikaner. Den konservative regjeringen i Spania beskyldte fra første stund den baskiske separatistbevegelsen ETA for angrepet mot jernbanestasjonen i Madrid i 2004, og det bidro til at den sittende regjeringen tapte valget. I Palme-drapet var PKK-geriljaen lenge politiets hovedspor, og dette gjorde at svært verdifull tid gikk tapt fordi man ikke var åpen nok for andre muligheter. Palme-drapet er aldri blitt oppklart, og ifølge Bjørgo traumatiserer det ennå Sverige. Hedret for innsatsen Tore Bjørgo sier han ser det som sitt samfunnsansvar å stille opp i mediene for å forklare og gi bakgrunn i situasjoner hvor hans kompetanse er etterspurt. Ved ekstreme hendelser som 22. juli handlet det ikke minst om å roe befolkningen og hindre en heksejakt. Det var et ekstremt informasjonsbehov, og vi ble tidlig bevisst at vi snakket til en livredd befolkning som ønsket å vite hvem som stod bak ugjerningene, og hvorfor. Vi skjønte også at vi kunne gjøre mye skade ved å si noe galt. I september ble Bjørgo hedret av Forskningsrådet for sin innsats i mediene 22. juli. «Forskerens stemme var av stor betydning for befolkningens forståelse av og holdninger til det som skjedde under terrorhandlingene», sa Forskningsrådets Arvid Hallén. At det kunne bli en heksejakt på norske muslimer, var i bakhodet på Tore Bjørgo fra første sekund etter at han hørte om eksplosjonen i regjeringskvartalet minutter etter eksplosjonen ble han oppringt av TV2 og bedt om å komme i studio. Allerede i taxien til Oslo fikk han en indikasjon på uhyggen. Taxisjåføren, som var av pakistansk opprinnelse, sa flere ganger at hans lojalitet var til Norge. Det var svært viktig for ham at jeg forstod dette. I løpet av kvelden kjørte jeg taxi med flere muslimske sjåfører, og jeg opplevde en dyp frykt blant Norges muslimer den kvelden. Da Bjørgo ankom sentrum, gikk han til utkanten av katastrofeområdet og fikk et glimt av ødeleggelsene. Han fortsatte mot TV2s studio på Karl Johan, men området var avsperret på grunn av bombetrussel. På gaten traff han Anders Romarheim, som hadde vært Bjørgos forskningsassistent ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Mens de stod og snakket, ringte NRK, og begge ble bedt om å komme til Marienlyst. Stod sammen mot spekulasjonene De to forskerne var først en time i NRK Dagsnytt. Nyheten om Utøya tikket inn mens de snakket. Deretter bar det til Dagsrevyens studio, hvor de var på skjermen med jevne mellomrom hele kvelden. Bjørgo sier det var svært vanskelige arbeidsforhold, særlig fordi de ikke hadde tid til å oppdatere seg på nyhetsbildet utover det som kom frem på Dagsrevyen. Mellom studioinnslagene mottok vi hele tiden telefoner fra andre medier. Siden vi hadde liten tilgang til informasjon, måtte vi spørre journalistene som ringte oss, om de siste utviklingene i saken for å oppdatere oss så godt vi kunne. Mellom hver gang Bjørgo og Romarheim var på lufta, samsnakket de om hva de skulle si og ikke si. Det var svært nyttig, forteller Bjørgo. De første timene var det lett å trå feil ved å trekke for forhastede konklusjoner. Vi har fått tilbakemeldinger på at budskapene våre på tv var med å dempe frykten og sinnet som rådet i befolkingen den kvelden. Meningsfylt Bjørgo har mye medieerfaring, men det er ikke alltid han syns han får sagt noe viktig. Denne kvelden var helt annerledes. t «Vi ble tidlig bevisst at i snakket til en livredd befolkning som ønsket å vite hvem som stod bak ugjerningene, og hvorfor. Vi skjønte også at vi kunne gjøre mye skade ved å si noe galt.» Tore bjørgo, professor og forsker ved PHS 18 NORSK POLITI NORSK POLITI

11 tore bjørgo t Det var både meningsfylt og utfordrende å snakke på tv i en situasjon hvor jeg visste at det satt mange livredde mennesker rundt om i landet og lyttet. Jeg var bevisst på at det jeg sa ikke skulle bidra til å piske opp frykten, men heller prøve å bidra til å gi litt ro og mening i en situasjon preget av sterk uvisshet og utrygghet. Et av mine hovedbudskap bygget på min egen forskning om forebygging av terrorisme: Terrorisme handler om å provosere frem reaksjoner som forårsaker enda mer skade på samfunnet enn selve voldshandlingene. Derfor må vi unngå å handle slik terroristene vil vi skal handle. Det er vi som skal bestemme hva slags samfunn vi vil ha etter 22. juli, ikke terroristene. Dette mener jeg selv var det viktigste jeg fikk sagt den kvelden. I dagene etter terroranslaget fortsatte den voldsomme pågangen fra mediene. Heldigvis fikk han god hjelp av sin kone Envor, som svarte telefoner og organiserte intervjuavtaler. Store utenlandske medier ventet i tur: BBC, New York Times, CNN og mange andre. Norge har lært mye Vi møter Bjørgo på kontoret hans. På pulten ligger Breiviks manifest. Bjørgo er blitt bedt om å lese materialet og redegjøre om Breiviks ideologi for 22. juli-kommisjonen. Det er interessant å se at Breivik deler mange av de samme tankene som Arne Myrdal hadde. Høyreekstremister har som regel et dobbelt fiendebilde. De hevder at muslimene har en hemmelig plan om muslimsk overtakelse av Europa, og at muslimene hjelpes av landets politiske elite. Da jeg intervjuet Arne Myrdal i 1989, sa han at hatet og volden måtte rettes mot landssvikerne: Politikerne, forvaltningen og de som arbeider for et flerkulturelt samfunn. Dette har man ledd av, jeg har selv opplevd at det blir komisk når jeg har holdt foredrag og lest opp Myrdals utsagn. Men nå ler man ikke lenger. Dette er retorikk som dreper. Hva følte du da det viste seg at en etnisk norsk mann var pågrepet for ugjerningene? Jeg kjente nok som mange andre lettelse. Om det hadde vært islamister, ville norske muslimer ha blitt holdt ansvarlig i lang tid etterpå. Og dette ville ha vært vanskelig å stagge. I stedet ser vi nå at sentrale FrP-politikere maner til forsiktig språkbruk, og advarer mot generalisering av muslimer som én gruppe. Om det skulle skje et terroranslag igjen, og det viser seg at det er islamister som står bak, tror jeg ikke muslimer i Norge vil bli holdt ansvarlig som gruppe. Som nasjon har vi lært svært mye siden 22. juli. usikkerhet: Politioverbetjent Sugharan Khan er usikker på hvordan samfunnet ville ha reagert om gjerningsmannen var blant dem som følte truet 22. juli, men sier at det var den samme frykten som alle andre som var i Oslo den dagen De første timene etter angrepet følte politi overbetjent Sugharan Khan at svært mye stod på spill. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Erik Thallaug Politioverbetjent Sugharan Khan fikk en dramatisk avslutning på sommerferien. Siste dagen fikk hun en melding på mobilen om en eksplo sjon i Oslo. Hun logget seg på nettet og så bilder av ødeleggelsene i sentrum. Forsøkte så å ringe søsteren, som jobbet i regjeringskvartalet. Da søsteren ikke svarte, ble politikvinnen urolig. Etter en stund klarte hun å få tak i søsteren, som hoppet over hei og hallo og bare sa: Jeg har det bra. Jeg begynte å tenke at det var terrorangrep, forteller Khan. Jeg tenkte at det måtte være en muslimsk aksjon, en forgreining av al-qaida. Da disse tankene kom, ble hun virkelig redd. Hva kom til å skje nå? Hvordan ville det bli å være muslim i Norge, og i politietaten? Hva kom politikollegene til å tenke om muslimer? Ble det en etat med oss og dem. Og hva med barna hennes, hva slags oppvekst ville de få? Mot kvelden hørte hun på nyhetene at muslimske jenter var blitt trakassert på bus- hadde vært muslim. I timene etter bomben ble flere muslimer trakassert, og stemningen bar ikke like mye preg av den kjærligheten som senere fylte landet. Nool Ismail (t.v.) kjente på kroppen. Ismail trodde selv at det var muslimer som stod bak til å begynne med. Jeg flyttet til Norge for å komme bort fra krig, og så skjer dette, sier han. Takket Gud for at han het Anders og ikke Ali sen. De ble spyttet på og fikk hijaben revet av. Nå blir det krig, tenkte Khan. Hun følte stort behov for kunnskap, og zappet mellom norske og utenlandske tv-kanaler. Telefonen ringte i ett sett, venner og familie og bekjente, og alle var svært bekymret. Noen av dem hadde i sin tid flyktet fra sine hjemland og til Norge, og nå var de redd de måtte flykte igjen, sier hun. Khan tenkte med engstelse på jobben sin i politiet. Hun var den andre kvinnen med pakistansk bakgrunn som tok politiutdanning. I dag jobber hun ved Politihøgskolen i Oslo, og har ansvar for rekruttering. Jeg følte at det hadde skjedd så mye positivt innen etaten, forteller hun. Politifolk med minoritetsbakgrunn hadde opparbeidet seg respekt. Vi følte oss verdsatt av kolleger, etaten satte pris på den ekstra kompetansen vi hadde som minoritetsnordmenn. De første timene etter angrepet følte hun at svært mye stod på spill. Hvordan reagerte du da det ble kjent at en norsk høyreekstremist var pågrepet? Jeg tenkte ikke på at han var høyreekstremist. Det som opptok meg, var navnet. Han het Anders og ikke Ali. Og det takket jeg Gud for. Jeg er svært usikker på hvordan samfunnet ville ha reagert om gjerningsmannen hadde vært muslim. Vet ikke om vi ville sett det samme samholdet i befolkningen etterpå. Khan roser kollega Tore Bjørgo for hans nøkterne kommentarer på tv kvelden 22. juli, og forteller at hun ble opprørt av en annen forsker som på et svært tidlig tidspunkt spekulerte i muslimsk terror, og ramset opp minoritetsgrupperinger som gjerningsmennene muligens kunne tilhøre. Tror du terrorhandlingene skremmer minoritetsungdom fra å søke politiet? Signalene jeg har fått, tyder heller på det motsatte. Hva tror du det skyldes? Jeg tror minoritetsungdom ønsker å vise hvor lojaliteten deres ligger. Politiet nyter dessuten stor tillit i befolkningen, og det kan også være at de motiveres av det. De ønsker å være del av en etat som befolkingen har stor tiltro til. 20 NORSK POLITI NORSK POLITI

12 DELTAS INNSATS på plass: Dette bildet er tatt kl , og her har den tredje båten med politimannskaper (Delta) har ankommet Utøya. Bildet er tatt fra Utvika Camping. Breivik var en hårsbredd fra å bli skutt Mediene har fremstilt pågripelsen av Breivik som udramatisk. Det er feil, ifølge leder for Beredskapstroppen, Anders Snortheimsmoen. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Jan Bjerkeli Anders Snortheimsmoen Det går ikke an å komme nærmere det å bli skutt enn det Breivik var, sier Snortheimsmoen. Han kom gående mot politiet og stoppet ikke på anrop. Min mann hadde trykkpunkt på avtrekkeren da Breivik stoppet. Pågripelsen er blitt fremstilt som udramatisk fordi det ikke ble avfyrt skudd, ifølge Snortheimsmoen. Men han syns ikke det er riktig måte å se det på i denne saken. PÅGRIPELSEN Slik er Beredskapstroppens egen versjon av pågripelsen: Tre menn fra Beredskapstroppen (BT) og to menn fra Nordre Buskerud politidistrikt går på geledd over Utøya. De går etter lyd og anroper gjerningsmennene. «Væpnet politi», roper de, og poenget er å få kontakt og engasjere eventuelle motstandere. Da politiet kommer til hjørnet av skolestua, får de øye på en refleksbukse i krattet. Politimennene kobler observasjonen med opplysningene de har fått om at gjerningsmennene kan være kledd i politiuniform. De anroper mannen i krattet, som bråstopper og snur seg litt. Politiet mener at han har sett dem, før han vender seg unna og blir borte et lite øyeblikk. Politet beveger seg raskt mot ham. Breivik kommer da gående mot dem med armene ut til siden. Han som anroper, står bak skjoldmannen og har våpenet sitt rettet mot Breivik. Selv om Breivik beordres til å stoppe, fortsetter han rolig mot politiet. Han har en pistol i hylster på hoften, og han har en slags vest på kroppen. Ut fra hendelsene i Regjeringskvartalet blir dette vurdert som en bombevest. I tillegg ser de en ledning som går opp fra jakken og til øret hans. Breivik fortsetter å gå mot dem. Det går så langt som at tjenestemannen tar trykkpunkt på våpenet, forteller Snortheimsmoen. Da ser man at det er en utstyrsvest med magasiner til våpen, og på det tidspunktet stopper Breivik opp. Breivik blir så lagt i bakken og får håndjern på seg. EN LAGINNSATS Snortheimsmoen er på vei til Roma da vi møter ham. Der skal han holde en presentasjon for lederne for de europeiske beredskapstroppene. Han forteller at det er stor interesse for hendelsene i Norge 22. juli blant hans europeiske kolleger. Mange ønsker å høre og lære. Hva kan troppen din lære av 22. juli? Vi har gått igjennom alt og funnet mange læringspunkter, det gjør vi alltid. Vår holdning 22 NORSK POLITI NORSK POLITI

13 DELTAS INNSATS Beredskapstroppen Navn: Delta og Antiterrortroppen brukes også Antall mann: 70 Kjønnsfordeling: Kun menn, ingen kvinner har hittil klart opptakskravene til grunnkurset. Ledelse: Underlagt Oslo politidistrikt. Ledes av politiinspektør Anders Snortheimsmoen. Når Oslo politidistrikt setter stab, går Beredskapstroppens to øverste ledere inn og gir råd. Administrasjon: To planleggere, en hovedinstruktør, fire fagansvarlige (de fagansvarlige sitter i Delta kommandosentral under større operasjoner). Tjenestemenn: 60 mann. Jobber ofte i grupper på syv åtte. Alle er aksjonsmenn og har engdetrening i taktikk og teknikk. Kan utføre mye av det samme, f.eks. å sprenge en dør. Spesialtrening: Hver enkelt aksjonsmann er ekspert på et fagfelt: skarpskyting, dykking, båtføring, entring med aksjonskjøretøy, entring med tau, stille entring, sprenging, sanitet. Tjeneste: Drøyt 50 prosent av arbeidstiden går med til trening. Resten av tiden er tjenestemennene i vanlig tjeneste mann har kontinuerlig døgnberedskap. er at vi lærer noe hele tiden. Man er nødt til å være åpen for læring for å utvikle seg og bli bedre. Hva tenker du om mediekritikken? Mediefokus er helt naturlig i en slik sak. Beredskapstroppen er ikke blitt utsatt for mye, men det er klart at det er frustrerende for mine også når de vet at de har gjort en kjempejobb. Beredskapstroppen gjorde ikke bare så godt vi kunne, nei, faktisk gjorde vi en veldig bra jobb! Store deler av politiet kan si det samme, politiets innsats var formidabel. Og så må man være åpen og ydmyk i forhold til hva evalueringen måtte vise. Kritiske spørsmål basert på realitetene i saken er helt naturlig og viktig å få frem, men synsing og etterpåklokskap hører ikke hjemme i en evaluering. Etter 22. juli har journalistene vært etter Snortheimsmoen for å få ham til å avsløre identiteten til mennene som pågrep Breivik, slik at de kunne fortelle om aksjonen. Det har Snortheimsmoen plent nektet å være med på. Får verden aldri vite hvem mennene er? Det kan vel være en gang, men det er helt uten betydning for saken. Det var ikke enkeltmennesker, men Beredskapstroppen som stod for pågripelsen, i samarbeid med tjenestemenn fra Nordre Buskerud politidistrikt. Denne type situasjon er en våre primæroppgaver, og vi har ingen behov for ekstra oppmerksomhet. Vi ønsker heller at jobben vi har gjort, skal bli vurdert på en ordentlig måte, altså ut fra de realitetene som var der og da. Det er anerkjennelse godt nok. Ifølge Snortheimsmoen er det ikke slik at de som stod for pågripelsen, nyter høyere status i troppen i etterkant. Det kunne ha vært hvem som helst av mennene hans som hadde stått for pågripelsen, sier han. Det er slik vi jobber, det er ofte tilfeldig hvem som er på rett sted til rett tid. Vår holdning er at Beredskapstroppen er et team, og det handler om å gjøre hverandre gode. Da Beredskapstroppen hadde debrief på Utøya, var hele troppen til stede, også de som var bortreist på ferie 22. juli. Snortheimsmoen så det som svært viktig. Alle ansatte var nemlig delaktige i det vi gjorde på Utøya, også de som var på ferie. Noen har bidratt i mange år og gjør daglig en innsats for at vi skal lykkes. Folk har uttrykt at det var tungt ikke å få være med 22. juli. Det kan sammenliknes litt med toppidrettsutøvere som ikke får delta i et stevne eller en kamp som de har trent på i lang tid. Totalt deltok Beredskapstroppen med 57 av sine 70 mann 22. juli. Sjefen selv var på handletur i Strömstad med familien da det smalt i regjeringskvartalet, men kom seg fort til Oslo. Utøya-operasjonen var godt i gang da han ankom Politihuset. KUNNE IKKE STOPPE VED SKADDE Under debriefen gjennomgikk troppen hele aksjonen, fra mobiliseringen og til siste mann dro fra Utøya. Snortheimsmoen forteller at mange sterke inntrykk kom opp i dagen. Man er forberedt mentalt på å gjøre en jobb og har fokus på jobben. Det er mange inntrykk man skyver unna, og som kommer etterpå. Tenker du på noen spesielle inntrykk? I den første fasen på Utøya måtte man prioritere bort å redde liv; mine mannskaper måtte gå forbi folk som var skutt. Breivik var pågrepet, men man trodde det var flere gjerningsmenn; situasjonsforståelsen var tre til fem gjerningsmenn. De var konkret beskrevet av dem som var på øya. Etter at de første grovsøkene var gjort, fikk politiet mer og mer fokus på livreddende førstehjelp. Politiet måtte vurdere nøye når øya var trygg for andre. Mens søk etter flere gjerningsmenn ennå pågikk, ble bilene som var på øya brukt til å frakte skadde ned til kaia. Noen ble båret i presenning. Beredskapstroppen satte også ungdommene til å hjelpe til. Vi spurte om det var noen som kunne førstehjelp, og det var flere som tok ansvar. Jeg tror det var godt for dem å bidra. Mange sterke inntrykk har bitt seg fast fra disse timene. Snortheimsmoen forteller om en gutt som hadde fått et skudd i lungeregionen. Han var veldig kortpustet, og en sanitetsmann vurderte at gutten var i ferd med å få lungekollaps. Gutten så opp på sin hjelper og sa: Det er såpass alvorlig, ja. Sanitetsmannen brukte to kanyler for å utjevne trykket. Responsen var umiddelbar. «Å, det var godt», sa gutten. GUMMIBÅTEN Videoklippet av den fullastede gummibåten glemmer man sent. Hvordan kunne topptrente politifolk la dette skje, Har mange undret seg over. Snortheimsmoen forklarer det slik: Det er slikt som kan skje når man har én båt og det skytes på en øy, og det eneste folk vil er å komme seg dit fortest mulig. Det er kampviljen som driver dem, et intenst ønske om å få stoppet det som foregår. Båten er dessuten registrert for ti stykker. Det jeg sier nå, er ingen unnskyldning, men heller en forklaring. Gummibåten fikk motorproblemer, og mannskapene gikk over i fritidsbåter som var sendt fra Utvika for å bistå politiet. Fire menn fra beredskapstroppen fikk da båtskyss av et samboerpar. Da denne hurtiggående båten la til på kaia som båt nummer én på nordsiden av Utøya, kom en ung mann løpende. Han pekte ut retningen hvor gjerningsmannen befant seg. Bredskapstroppens menn ransaket mannen, som så ble med samboerparet tilbake til Utvika umiddelbart. Seks mann gikk i land fra båt nummer to, også de på nordsiden av øya. Idet de gikk i land, hørte de skudd fra sørsiden, samtidig som de så prosjektilnedslag i vannet. En mann ble stående igjen på kaia for å sikre området og ta imot de andre båtene som var på vei. De fem andre gikk på én rekke innover øya, slik beredskapstroppen pleier å opptre. Denne gruppen gikk seg rett på Breivik. reddet: Det var mange frivillige som gjorde en enorm innsats i redningsarbeidet ved Utøya 22. juli. Her er ungdom på veg ut av «Reiulf» ved Lien gård. Bevæpnet politi tar de imot. Dette bildet er tatt fra Utvika Camping. KREATIVITET OG VILJE Ved siden av å være topptrente menn er kreativitet en annen av Beredskapstroppens styrker, ifølge Snortheimsmoen. Siden Nordre Buskerud politidistrikt ikke kunne nås på politisambandet eller mobiltelefon, ringte en av mennene til kona si. Paret er bosatt på Hønefoss, og kona, som også er politiansatt, kastet seg i bilen og kjørte til politistasjonen med beskjed om å ta kontakt med beredskapstroppen. Å være løsningsorientert er en av styrkene våre, sier Snortheimsmoen. Det kan se svart ut, men alt kan løses på et eller annet vis. Slike faktorer må naturligvis være med når innsatsen til politiet skal evalueres. Bestemmelsen om at Beredskapstroppen skulle kjøre bil fra Oslo, ble tatt tidlig. I etterkant er det stilt spørsmål om det ville ha vært bedre med helikopter. Snortheimsmoen mener bil var et helt riktig valg. Han sier at helikopter fra Forsvarets skvadron på Rygge var mobilisert, planen var å plukke opp mannskaper fra beredskapstroppen på Sollihøgda, dersom de rakk frem. Selv om helikoptre hadde stått klare og ventet i Oslo, ville vi uansett ha kjørt bil i tillegg, forklarer Snortheimsmoen. Biler er taktiske verktøy som man bruker til å forflytte seg med om situasjonen endres, eller flere scenarier dukker opp. Det var dessuten tåke over Sollihøgda og uvisst om man ville ha klart å sette ned helikoptre. Bilene fortsatte derfor til Storøya direkte. Luftambulansen måtte sette ned sine helikoptre på Sollihøga på samme tidspunkt og benytte bil. Sea-King-helikopteret som stod i Oslo, var fullt av ambulanseutstyr, og Snortheimsmoen sier det ville ha tatt tid å klargjøre helikopteret til annet brukt og briefe pilotene. Dette helikopteret kan dessuten ikke benyttes i skarpe oppdrag. Hva tenker du om alle som døde i terrorangrepet? Det er utrolig vondt, det har jeg sagt mange ganger. Det er tungt og vanskelig å være en viktig del av noe som tar så mange menneskeliv. Men samtidig klarte vi å stoppe gjerningsmannen og få normalisert situasjonen på Utøya. Kunne Breivik ha skutt enda flere? Så lenge han ikke hadde lagt fra seg våpnene, mener jeg at han var i en slik modus. Resolutt opptreden fra politiet fikk ham til å legge fra seg våpenet og komme frem. Hvis vi ikke hadde kommet og engasjert ham, ville det vært overveiende sannsynlig at han hadde fortsatt med det han holdt på med. Han hadde flere skudd, og det var mange igjen å skyte på. Han ble pågrepet ved skolestua, som var full av folk. Til tross for at han hadde ringt og sagt at han ønsket å overgi seg til oss, så er det ingen ting i min verden som tyder på at han ville slutte å skyte. Utstyr: Ut på oppdrag har aksjonsmennene med seg våpen, åpningsutstyr, entringsutstyr og beskyttelsesutstyr. Sanitetsmenn har også en sekk med sanitetsutstyr. Beredskapstroppen ble budsjettvinner Beredskapstroppen fikk en betydelig økning i statsbudsjettet som regjeringen la frem i september. Leder for troppen, Anders Snortheimsmoen, forteller at behovet ble meldt inn for noen år tilbake, og midlene er øremerket fra Justisdepartementet. Pengene skal i stor grad gå til utskifting av gammelt utstyr og nyanskaffelser. Hovedsakelig handler det om oppgradering av biler, teknisk utstyr og kommunikasjonsutstyr. Det høres veldig flott ut når man to år på rad får ekstrabevilgninger, men det var veldig nødvendig å få disse midlene. 24 NORSK POLITI NORSK POLITI

14 sette stab Stab bidrar til effektiv kriseledelse 22. juli ble det satt stab i Oslo og Nordre Buskerud politidistrikt, i Politidirektoratet og i Kripos. Hva innebærer det? Tekst: Torunn Dillan Pedersen Foto: Scanpix Dette er stabsfunksjonene Arbeidsoppgavene vil i prinsippet være de samme uansett type hendelse, men stabens sammensetning og størrelse kan variere etter omfanget av hendelsen og graden av kompleksitet. Staben kan bestå av totalt sju funksjoner, hvor P1 P5 er obligatorisk. P1 personell Hovedansvaret for personell, økonomi og administrasjon. P2 etterretning Hovedansvar for etterretning, analyse, koordinering av etterforsking, sikkerhetstjeneste (PST) og evakuerte og pårørende. Ved større og uoversiktlige hendelser er det avgjørende at politiet sikrer effektiv ledelse og koordinering av ressursene som politidistriktet disponerer. Det kan gjøres ved å sette stab, og i et politidistrikt er det politimesteren som beslutter når dette skjer. Staben settes når den vanlige bemanningen på operasjonssentralen har behov for støtte til å håndtere hendelsen. Staben utgjør politimesterens operasjonelle ledelsesapparat, og har som oppgave å planlegge langsiktig og gi anbefalinger som blir en del av beslutningsgrunnlaget for ledelsen. Den taktiske håndteringen av hendelsen ligger hos operasjonssentralens leder, som videreformidler oppdrag til innsatsledelsen, forklarer Oddbjørn Mjølhus som selv er stabssjef og til daglig leder av Seksjon politiberedskap og krisehåndtering i Politidirektoratet. Raskt i gang 22. juli ble det raskt klart at politiet sto overfor formidable oppgaver. Politidirektoratet, Kripos, Oslo og Nordre Buskerud politidistrikt satte stab fredag ettermiddag. I ferietiden er ikke alltid øvet personell like tilgjengelig, da kan det å sette stab være sårbart. I Politidirektoratet fikk jourvakten i oppgave å kalle inn staben. Mange av dem som ble kontaktet, kunne møte og noen møtte på eget initiativ. Dette gjorde at vi kom raskt i gang, sier Mjølhus. Dekker minst fem områder Staben ledes av stabssjef, og normalt besettes fem funksjoner som er gjensidig avhengig av hverandre: personell, etterretning, operasjon, logistikk og kommunikasjon. Fra 2011 er det opprettet to nye funksjoner, en juridisk og en oppgaveavhengig funksjon, forklarer Mjølhus. De ulike stabsfunksjonene ivaretas av personer som i det daglige utfører ordinære arbeidsoppgaver i politidistriktene. Målsettingen er at alle som har en stabsfunksjon, skal gjennomføre stabskurs i regi av Politihøgskolen. Slike kurs gjennomførers flere ganger hvert år. Funksjonsledernes oppgaver Den enkelte funksjonsleder er ansvarlig for at virksomheten på eget fagområde er i samsvar med stabssjefens direktiver, og at spørsmål av betydning forelegges stabssjefen. I de fleste situasjoner vil det være praktisk og nødvendig at funksjons lederen fritt organiserer sin funksjon i samsvar med personellressursene og oppgavene. Funksjonslederne bør rekrutteres etter kvalifikasjoner og personlig egnethet, og ut fra at de har tilsvarende fagansvar i det daglige. I tillegg til å lede og tilrettelegge arbeidet i egen funksjon er funksjonslederens viktigste oppgave å innhente og bearbeide informasjon å vurdere situasjonen fortløpende å legge fram anbefalinger for stabssjefen eller politimesteren å omsette beslutninger og planer i ordrer å kontrollere, rettlede og orientere Øvrige stabsmedarbeidere utfører rutinemessige oppgaver ifølge direktiver samt annet arbeid på oppdrag fra funksjonslederen. Hver funksjon skal koordinere sin virksomhet med alle andre funksjoner i staben. (kilde PBS 1 s. 124, 2011) P3 operasjon Hovedansvaret for den operative virksomheten og for utarbeidelse av planer. Samarbeider nært med P2, operasjonslederen og innsatslederen om planleggingen. P4 Logistikk Hovedansvar for materiell og sambandsressurser, sanitet (medisinsk støtte), transport, forpleining og forlegning. P5 informasjon Hovedansvar for mediehåndtering, medieovervåking og intern informasjon. P6 juridisk Har blant annet hovedansvar for å skaffe til veie relevant regelverk og annet rettslig grunnlag for stabens arbeid og avklare rettslige problemstillinger som er aktuelle for stabens arbeid. P7 Oppgaveavhengig funksjon Avhengig av hendelsens art og politiets oppgaver, kan det være behov for ytterligere funksjoner i staben. Funksjonen gis en passende betegnelse i det enkelte tilfelle den benyttes. Liaisoner og rådgivere Når det er behov for et bindeledd mellom stabene i politiet eller mellom politistabene og stabene til aktører som politiet samarbeider med, opprettes det en liaisontjeneste. Politimesteren kan også knytte til seg rådgivere. P1 Personell Redningsledelse P2 Etterretning P3 Operasjon Politimester Stabssjef P4 Logistikk Operasjonssentral P5 Informasjon Rådgivere og liaisoner Rådgivere og liaisoner P6 Juridisk P7 Situasjonsavhengig 26 NORSK POLITI NORSK POLITI

15 Som en krigssone Lørdag morgen den 23. juli, dagen etter at bomben gikk av midt i Oslo sentrum, tok Kripos-fotograf Grete Waltoft dette bildet av høyblokka i regjeringskvartalet, på oppdrag fra Oslo politidistrikt. Bildet er tatt fra bygningen R4, fra samme etasje som helikopterdekket ligger. - Det første jeg tenkte da jeg kom til stedet var at dette ikke kunne være i Norge. Synet som møtte meg var helt surrealistisk. Det var som å komme inn i en krigssone. Skadene var helt vanvittige, det var glass over alt og likdeler lå rundt. Stemningen var veldig merkelig, sier hun. Waltoft har jobbet i Kripos siden 1989 og har vært på sprengsteder før, men ingenting i nærheten av dette. Foto: Grete Waltoft, Kripos 28 NORSK POLITI NORSK POLITI

16 s Gjennomsøkte hver centimeter På bildet sitter fire kriminalteknikere tett sammen i en søkekjede rett foran høyblokka. Hvert team hadde ansvaret for å sikre spor i et avgrenset område, hvor alt av interesse ble samlet inn og tatt vare på. Beslagene ble lagt i poser og merket, og lister ble ført fortløpende. Politioverbetjent Sølvi Harjo i Kripos jobbet på stedet i halvannen uke sammen med kriminalteknikere fra hele landet. Til tider var arbeidet ganske skummelt, det raste glass fra vinduene i høyblokka. Hjelm og vernesko var påbudt. Arbeidet var fysisk tungt, spesielt for de som gjennomsøkte kontorbygningene, forteller hun. Like til venstre for bildet er bombekrateret etter bilen som eksploderte. Foto: Danila Razin, Kripos s Vaktskifte etter pågripelsen Gjerningsmannen er pågrepet, og store styrker er involvert i arbeidet på og ved Utøya. Her får mannskaper som har vært på Utøya avløsning av nye krefter. Bildet er tatt på landsiden av Storøya, stedet hvor innsatsledelsen holdt til og hvor Beredskapstroppen reiste fra med båt for å pågripe Breivik. Stedet ble også brukt som oppmøtested for mannskap. Polititjenestemannen med hjelm, visir og skuddsikker vest i forgrunnen, har vært på Utøya. Flere av de andre politibetjentene bærer utstyr, og gjør seg klare til å dra over til øya, blant annet for å sørge for vakthold. I tillegg er både ambulansepersonell og brannmannskap til stede. Foto: Scanpix 30 NORSK POLITI NORSK POLITI

17 internasjonal innsats Formidabel opprydningsjobb Da politiet lette etter flere gjerningsmenn og mulige skadde personer på Utøya, ble teltene trampet ned og skåret opp. Kripos fikk ansvaret for den taktiske ransakingen og oppryddingen på Utøya. Vanligvis rydder eksterne firma opp på et åsted, men denne jobben var for komplisert og omfattende. Blant annet hadde helikopter blåst telt og utstyr rundt, det hadde regnet i flere dager og det var dekket bord med mat til personer. Det ble også beslaglagt 600 elektroniske artikler, sier Jon Ståle Stamnes, som er gruppeleder ved Taktisk etterforskningsavdeling i Kripos. Med seg i arbeidet som tok tre dager, hadde Kripos 29 personer fra Utrykningspolitiet. Foto: Kripos 32 NORSK POLITI NORSK POLITI

18 Registrerte eiendeler Etter at den innledende etterforskningen var ferdig på Utøya, ble det gjennomført sporsikring og søk. En rekke gjenstander ble funnet i den taktiske ransakingen av øya. Hver gjenstand ble registrert med blant annet funnsted og mulig eier, deretter ble gjenstandene lagt i esker og kjørt til Kripos for videre analyse. Arbeidet krevde tak over hodet og tilgang til strøm. Her jobber Håkon Ove Trønnes og Svein Jensen, begge politioverbetjenter fra Utrykningspolitiet, i hovedhuset på Utøya. Utrykningspolitiet avga store ressurser fra Trøndelag i nord og i hele Sør-Norge. I alt 105 personer fra UP bidro på Utøya 29 personer med opprydningen og resten med vakthold. Foto: Kripos Etterlatte og overlevende til Utøya Fredag 19. august kom de etterlatte til Utøya for første gang. Kripos hadde ansvaret for å vise familiene hvor deres kjære ble funnet, og en Røde Kors-vert til hver familie bidro til så trygge rammer som mulig. Røde Kors-vertene tok seg av det praktiske. De registrerte seg i Kripos-teltet og fikk enten klarsignal med én gang, eller fikk beskjed om når de kunne gå til funnstedet, sier Gøran Dyvesveen (t.h.), som ledet åstedsarbeidet på Utøya, og som hadde ansvaret for at gjennomføringen gikk så smidig som mulig. Her er han i dialog med Røde Kors-vert Aud Enersen og politi direktør Øystein Mæland. Lørdag 20. august var det de overlevendes tur til å komme tilbake til Utøya sammen med sine pårørende. Rundt 1000 personer besøkte Utøya disse dagene. Foto: Kripos Fokus på verdighet 69 liv gikk tapt på eller ved Utøya, men etterforskningen og det enorme identifiseringsarbeidet fikk aldri gå på akkord med verdigheten verken til de døde eller alle de etterlatte og pårørende. Da de etterlatte fikk besøke Utøya i slutten av august, fikk hver familie mulighet til å ha en privat minnestund på stedet der deres kjære ble funnet. Dagen etter var turen kommet til de overlevende som ville se Utøya igjen. Det ble lagt vekt på å skape så trygge rammer som mulig i en vanskelig situasjon, og da samlingene var over ga både etterlatte, overlevende, prester og imamer utrykk for at det hadde vært et godt opplegg. Foto: Kripos 34 NORSK POLITI NORSK POLITI

19 internasjonal innsats En vegg av blomster Tre dager etter terrorhandlingene, mandag 25. juli, var det rosemarkeringer over hele landet til minne om terrorofrene. I Oslo fylte mennesker Rådhusplassen og gatene rundt, og hovedstaden ble i løpet av kvelden dekket av blomster. - Vi var et tredvetalls politibetjenter som skulle til ulike vaktposter, forteller politibetjent Lars Joramo (bildet). Da vi kom gående på rekke, ble vi møtt med applaus. Ei lita jente ga meg den hvite blomsten, som jeg tok i mot som en representant for politiet. Jeg festet den blant alle blomstene som folk hadde trædd inn i gjerdene som sperret av regjeringskvartalet, forteller han. I dagene etter terrorangrepet sto han vakt ved sperringene. Her er han sammen med kollegaen sin, Mari. Foto: Scanpix 36 NORSK POLITI NORSK POLITI

20 kripos Åsted uten sidestykke Da anslaget på antallet drepte på Utøya økte fra 10 til 80 i løpet av noen timer, sto politiet overfor formidable utfordringer i varmt vær og striregn. Tekst: Torunn Dillan Pedersen Foto: Erik Thallaug Kripos fikk i oppdrag å gjennomføre de kriminaltekniske undersøkelsene på Utøya. Lørdag morgen reiste vi til Utøya for å få et overblikk over situasjonen. Vi visste ikke hvor og hvordan de drepte lå, hvordan terrenget var eller om det var andre faktorer som ville innvirke på arbeidet. I fire timer gikk vi rundt for å danne oss et bilde av hvilke ressurser vi trengte for å gjennomføre etterforskningen, forteller Knut Rykhus som er seksjonsleder ved Kriminalteknisk avdeling ved Kripos. Han ledet og koordinerte blant annet arbeidet på Utøya. Med seg på befaringen hadde han Gøran Dyvesveen, gruppeleder ved Kriminalteknisk avdeling og som ledet selve åstedsarbeidet på Utøya. Rutiner og erfaring Presisjonsnivået på etterforskningen var et sentralt tema på befaringen lørdag morgen. Aldri har Kripos stått overfor et lignende åsted med så mange drepte mennesker spredt over et stort område, både ute og inne. I tillegg gjorde værforholdene arbeidet betraktelig vanskeligere. Arbeidsoppgavene måtte planlegges og prioriteres med utgangspunkt i erfaring fra tidligere ulykker og åsted, i tillegg til innarbeidede rutiner. Erfarne folk fra Brann- og redingsetaten fraktet de døde fra funnstedet til fastlandet og søkte med dykkere rundt hele øya. Sivilforsvaret hjalp til med logistikken og sørget blant annet for telt til beskyttelse for regnet. Røde kors foretok søk etter savnede. UP bidro sterkt med vakthold, i tillegg til å rydde på øya, og begravelsesbyråene sørget for Erfarne etterforskere: Knut Rykhus og Gøran Dyvesveen fra Kripos har lang erfaring fra åstedsarbeid. Det var avgjørende da de måtte planlegge det omfattende arbeidet på Utøya. Første prioritet var å sørge for at de nødvendige undersøkelsene ble gjort, at det ble tatt bilder og at det ble dokumentert hvor ofrene ble funnet. Samtidig var det viktig å arbeide raskt på grunn av værforholdene og de pårørendes behov for identifikasjon og informasjon, forklarer Rykhus. Rask sikring av bevis var viktig for å kunne bringe de døde til fastlandet, samtidig som det måtte tas hensyn til at øya var åsted for videre kriminaltekniske undersøkelser. I alt 12 kriminalteknikere fra Kripos, flere politidistrikter og Utrykningspolitiet, jobbet på Utøya. Ved hjelp av ferdige Id-kits med skjema og utstyr, var det mulig å bli ferdig med de innledende undersøkelsene ganske raskt. Søndag ettermiddag var alle de døde brakt til lands, forteller Dyvesveen. Etter dette fortsatte kriminalteknikerne arbeidet med sporsikring og søk. Mange aktører bidro under og etter operasjoen transport til Rettsmedisinsk institutt. Disse og flere hjelpere bidro til at arbeidet ble ivaretatt på beste måte slik at politiet fikk utført en faglig god kriminalteknisk jobb. Vakthold fra halve landet Utrykningspolitiet stilte med 105 personer til vakthold, taktisk ransaking og opprydning på Utøya. Det er en tredjedel av styrken. Nordre Buskerud politidistrikt var ansvarlig for vaktholdet på Utøya, og allerede kvelden den 22. juli var bistand fra Utrykningspolitiet på plass. Vi har en fleksibel og lite byråkratisk organisasjon som er lett å snu. Hver patrulje har bil, dermed var det mulig å stille med så mange personer så raskt, forteller politioverbetjent og distriktsleder i UP, Anne Grethe Bakkegaard. I to uker holdt de døgnvakt på og rundt Utøya. Svært viktig bidrag Det er utrolig at det er mulig å flytte så mange personer på én gang. Et politidistrikt kan ikke greie det, sier John Ståle Stamnes, som er gruppeleder ved Taktisk etterforskningsavdeling og satt i Kripos-staben i dagene etter 22. juli. Han hadde ansvaret for den taktiske ransakingen og oppryddingen på Utøya. Vanligvis rydder eksterne firma opp på et åsted, men denne jobben var for komplisert og omfattende. Blant annet hadde helikopter blåst telt og utstyr rundt, det hadde regnet i flere dager og det var dekket bord med mat til personer. Det ble også beslaglagt 600 elektroniske artikler, sier Stamnes som hadde 29 personer fra UP med seg i oppryddingsarbeidet. mange involvert: Vanligvis rydder eksterne firma opp på et åsted, men denne jobben var for komplisert og omfattende, sier politi overbetjent John Ståle Stamnes fra Kripos. Her er han på Utøya sammen med Christina Eek, kommunikasjonsrådgiver fra Follo politidistrikt og politimester Sissel Hammer fra Nordre Buskerud. Foto: Wenche M. Bjørngaard 38 NORSK POLITI NORSK POLITI