INNSPILL TIL BARNE- OG FAMILIEDEPARTEMENTETS ARBEID MED REVIDERING AV LOV OM BARNEHAGER

Transkript

1 1 VEDLEGG 4 INNSPILL TIL BARNE- OG FAMILIEDEPARTEMENTETS ARBEID MED REVIDERING AV LOV OM BARNEHAGER Innledning Barne- og familiedepartementet nedsatte i mars 2004 en arbeidsgruppe som skal gi innspill til departementets videre arbeid med kvalitet i barnehagen. Arbeidsgruppa skal drøfte og beskrive kjennetegn ved kvalitet i barnehage og vurdere behovet for nye og reviderte virkemidler i lys av endrede rammebetingelser. Sluttrapport skal leveres innen utgangen av februar Gruppa ledes av professor Frode Søbstad ved Dronning Mauds Minne Høgskolen, og har følgende medlemmer: Lars Gulbrandsen (NOVA), Turid Thorsby Jansen (HiVe), Anne Berit Lyng Malmo (PBL), Kari Lilleaasen (IKO), Mette Vestli Skjong (KS), Mimi Bjerkestrand (Utdanningsforbundet) og Morten Halvorsen (FM). Anne Ma Sandve er sekretær. Arbeidsgruppa leverer med dette innspill om følgende punkt i gruppas mandat: Arbeidsgruppen skal drøfte hvordan barnehageloven kan utformes for å regulere barnehagens innhold mht hvordan et godt barnehagetilbud skal være. Gruppa har gjennomgått hele barnehageloven med tanke på å styrke bestemmelser som bidrar til å opprettholde og videreutvikle barnehagens kvalitet, og samtidig ivareta målet om forenkling og modernisering. Gruppa har sett på lover på barnehageområdet i andre skandinaviske land og på Opplæringsloven av 1998 for å få øye på eventuelle mangler eller overflødige bestemmelser i barnehageloven. Dette innspillet er konsentrert om innhold og kvalitet. Gruppa avgir begrunnede forslag til formuleringer av lovens kapittel I: Formål, innhold og utforming, ny bestemmelse om barns medvirkning i kapittel II: Foreldremedvirkning og innspill til kapittel V: Personalet. Øvrige kapitler kommenteres, og utvalgte paragrafer foreslås fjernet. Til slutt foreslås en omstrukturering som etter gruppas vurdering gjør loven enklere og bedre egnet som redskap for godkjenning, drift og tilsyn. Først blir det gjort rede for forståelsen av mandatet og gitt en kort presentasjon av bakgrunnsfaktorer som gruppa har lagt vekt på ved utforming av innspillet til revidering av barnehageloven.

2 2 Anne Berit Lyng Malmo (PBL) har valgt å levere dissens til gruppas innspill. Denne er tatt inn i sin helhet på slutten av dokumentet. Tolking og utdyping av mandatet Mandatet gir arbeidsgruppa i oppdrag å drøfte og beskrive kjennetegn ved kvalitet i barnehage og vurdere behov for nye og reviderte virkemidler i lys av endre rammebetingelser (full behovsdekning, makspris og rammefinansiering fra ). Arbeidsgruppen skal drøfte kvalitet i lys av målet om at alle barn, herunder barn med særskilte behov, skal ha tilbud om barnehageplass hvis foreldrene ønsker det, målet om å gi barn gode utviklingsmuligheter og om lokal forankring og tilpasning av virksomheten. Gruppen skal også drøfte kvalitet i forhold til FNs Barnekonvensjon og viktige samfunnsmessige mål om toleranse og likeverd, respekt for ulikheter, likestilling mellom kjønnene, forenkling og brukermedvirkning. Drøftingen vil vi komme tilbake til i sluttrapporten som skal leveres innen utgangen av februar 2005, men mål og verdier i mandatet er lagt til grunn som styrende prinsipp for gjennomgangen av loven. Arbeidsgruppa tar utgangspunkt i at barnehagers formål fortsatt skal være å gi barn gode utviklingsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem, slik formålsparagrafen har vært formulert siden den første barnehageloven kom i Vårt oppdrag er å utdype denne bestemmelsen, slik at den gir barnehagene et tydeligere samfunnsmandat og virker mer styrende i forhold til å gi barn under opplæringspliktig alder likeverdige tilbud av god kvalitet. Vedtatte overordnede mål for barnehagepolitikken er lagt til grunn for gruppas arbeid: Barnehageplass til alle som ønsker det, økonomisk likebehandling av offentlige og private barnehager, lavere foreldrebetaling og mangfold og kvalitet i tilbudet. Kommunens rolle som barnehagemyndighet skal styrkes, og ansvaret for styring og finansiering av sektoren skal etter planen overføres til kommunene fra I forhold til gruppas mandat er også følgende mål i regjeringens politikk for styrket lokaldemokrati og økt kommunal handlefrihet særlig relevant: Innbyggerne skal oppleve å bli tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov uavhengig av bosted (St.prp.nr.66 ( )). Utredning om forenkling av barnehageregelverket er ett av tiltakene som varsles i den samme stortingsproposisjonen.

3 3 Forenkling, lokal frihet og brukermedvirkning Forenkling kan forstås på flere måter. Vi legger til grunn at forenkling ikke er et endelig mål, men et middel for å gjøre loven logisk og lett å forstå og anvende på alle nivå i barnehagesektoren. Med forenkling forstår vi også at loven skal gi føringer om det som er essensielt i en barnehagesammenheng, mens overflødige eller lite tidsriktige bestemmelser kan fjernes. Viktige spørsmål blir da: Hvilke områder er det særlig viktig å regulere på nasjonalt nivå? Hva kan overlates til eiere og ansatte? Barn i førskolealder er en gruppe som har særlig krav på beskyttelse og som ikke kan hevde sine interesser i vanlige demokratiske fora. Ut fra målet om likeverdige og gode tilbud, er det derfor gode grunner for å opprettholde nasjonale bestemmelser om kvalitet i barnehagen. Bestemmelsene må utformes på bakgrunn av faglig oppdatering, i tillegg til politiske mål som brukerorientering, lokal frihet og tilpasning til endringer i ansvarsfordeling som følger av barnehagereformen. Forenkling av barnehageloven må ta utgangspunkt i kunnskap om barn og barnehager, samfunnsendringer samt barnehagens plass i samfunnet. Endringer i barnehagesektoren må bygge videre på det beste i barnehagetradisjonen og på tidligere utviklingsprogrammer, inklusiv den treårige kvalitetssatsingen Den gode barnehagen ( ). Når det gjelder faglig oppdatering, vil vi særlig framheve endringer i synet på barn og barndom. FNs konvensjon om barnets rettigheter er her et viktig underlagsdokument. Barn betraktes her som aktive subjekter og unike individer med egne rettigheter. Denne tenkningen er også nedfelt i Rammeplan for barnehagen, men er i liten grad synlig i barnehageloven. Erfaringer fra kvalitetssatsingen Den gode barnehagen viser at barnehagene fortsatt står overfor utfordringer når ideene skal omsettes til praksis. Når nesten alle barn har barnehageerfaring før de begynner på skolen og sektoren i stor grad finansieres av offentlige midler, er det i samfunnets interesse å styre barnehagens innhold for å sikre likeverdige tilbud. Videre må loven tilpasses vårt tids utfordringer, for eksempel globalisering, fattigdom og barnehagens plass i et flerkulturelt kunnskapssamfunn. Arbeidet med å fremme befolkningens fysiske og psykiske helse er også en prioritert oppgave som bør gjenspeiles i barnehagesektorens styringsdokumenter. FNs barnekonvensjon har bidratt til økt oppmerksomhet om barns rett til gode vilkår for livsutfoldelse og utvikling. Den var relativt ny da barnehageloven ble revidert i 1995, og oppmerksomheten om at konvensjonen faktisk gjelder for barn under skolepliktig alder var

4 4 kanskje ikke like uttalt som i dag. Særlige relevante artikler i konvensjonen trekkes derfor fram her. FNs konvensjon om barnets rettigheter FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av FN 20. november 1989, ratifisert av Norge 8. januar 1991 og inkorporert i norsk lov ved Lov 1. august 2003 nr. 86. Barnekonvensjonen bygger på fire hovedprinsipper: - Barn har rett til liv og helse - Barn har rett til skolegang og utvikling - Barn har rett til deltagelse og innflytelse - Barn har rett til omsorg og beskyttelse Mange av artiklene i konvensjonen er relevante i barnehagesammenheng. Vi vil her trekke fram artiklene 3, 12, 29 og 30 som særlig viktige i forhold til arbeidsgruppas mandat. Artikkel 3 har i forkortet utgave tittelen Alle tiltak skal tjene barnets beste. Her gjengis artikkelen i sin helhet: 1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål. 3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn. (FNs barnekonvensjon 1989, artikkel 3). Artikkel 12 gir barnet rett til å si sin mening i alt som angår det, og barnets meninger skal tillegges vekt. Artikkel 29 slår fast at utdanning skal fremme utvikling av barnets personlighet og teoretiske og praktiske ferdigheter. Utdanningen skal skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger om fred, toleranse, og vennskap mellom folk, samt respekt for naturen og for barnets egen og andres kultur. Artikkel 30 om minoriteter og urbefolkning gir barn rett til å snakke sitt eget språk, ha sin egen kultur og sin egen tro. Hva slags barnehager og hvorfor?

5 5 Norske barnehagetradisjon bygger i stor grad på ideene fra Friedrich Frøbel ( ). Han så på barnehagen som en del av folkeoppdragelsen i samarbeid med familien. Barnehagen skulle ha samfunnstilknytning og være for alle barn. Fröbels pedagogikk må ifølge Balke (1997) betraktes som gruppepedagogikk, fordi han så på barns betydning for hverandre. Lekens betydning har hatt gjennomgripende innflytelse på småbarnspedagogikken fram til i dag. Fröbel var opptatt av forholdet mellom lek og undervisning på en måte som kan minne om barnehage - skoledebatten i Norge i vår tid. I barnehagen hersker den frie beskjeftigelse leken, mens den egentlige undervisning hører skolen til. Men da alle beskjeftigelser og all lek i seg selv gir undervisning, belærer eller i det minste utvikler de forskjellige sider av ånden, så er disse leker og lekeformer i seg selv belærende, både når det gjelder enkeltelementer og når det gjelder helheten. (Fröbel 1928, s. 228 etter Balke 1997, s.97) Fröbel ville at småbarnsanstaltene skulle kalles barnehager. Fröbels barnehage var en enhetsbarnehage for alle. Den skulle sees på som et ledd i utdanningen. Men han mente at betegnelsen skole ikke kunne brukes på denne virksomheten fordi det stred mot ideen som lå bak. Barna skulle utvikles fritt. Barnehagen skulle ha innslag av naturopplevelser, huslige sysler, lek, sang, bevegelse og konsentrert arbeid. De huslige syslene skulle forbinde barnehagen med hjemmet. Fröbel så pedagogen som et forbilde for foreldrene. Gjennom barneomsorg ville man oppnå en forbedring av det framtidige samfunn og det framtidige mennesket. Barnehagen skulle tjene samfunnet og ble en sosial reform. Som vi ser, er Fröbels ideer om barnehagens innhold og betydning levende og aktuelle i norske barnehager i dag. Krav til barnehagens innhold og utforming varierer fra nasjon til nasjon. Det kommer an på hva man ønsker å oppnå. Valg av innhold og egenskaper er ikke først og fremst et faglig spørsmål, men etiske og politiske valg (Dahlberg, Moss og Pence 1999). En rekke faktorer påvirker nasjonale valg: Syn på barn og barndom, barns status og barnehagens rolle i forhold til andre institusjoner som familie, skole og barnevern. I USA betraktes barn først og fremst som familiens ansvar, og det finnes ingen tradisjon på offentlig engasjement for å sikre gode tilbud til barn flest. I Frankrike betraktes barn som nasjonens barn, og alle kommuner har plikt til å tilby gratis ecole maternelle moderlig skole, til barn fra 2-årsalderen (Kjørholt, Korsvold og Telhaug 1990). De politiske begrunnelsene for nasjonalt engasjement har stor betydning for hvilke egenskaper som tillegges størst vekt. Spørsmålet om barnehagen skal knyttes til familie- eller utdanningspolitikken har preget den offentlige debatten i hele

6 6 etterkrigstida (Jansen 2000). Tora Korsvold beskriver barnehagens framvekst i Norge og utviklingen av det nasjonale engasjementet i barnehagesektoren i boka For alle barn! Barnehagens framvekst i velferdsstaten (1998). Etter en periode med forankring i barnevernet og sosialpolitikken fikk barnehager egen lov så sent som i Da hadde 7,1 prosent av barn i alderen 0 6- år barnehageplass. De få barnehagene som fantes i 1975 hadde stor frihet i det pedagogiske arbeidet, men relativt detaljerte bestemmelser om rammefaktorer som bemanning, areal og materielle forhold. I 2003 hadde barn, det vil si vel 69 prosent av barn i alderen 1 5 år plass i en av landets 5924 barnehager. Over 85 prosent av 3 5 åringene hadde barnehageplass (SSB). Bestemmelser om rammefaktorer er tilnærmet lik de som fantes i 1975, men det har skjedd store forandringer i samfunnets krav til barnehagens innhold og arbeidsmåter. Innføring av Rammeplan for barnehagen i 1996 var et viktig steg i det nasjonale engasjementet for å sikre barnehagebarn likeverdige og gode tilbud. Barnehagene ble pålagt å arbeide systematisk med kvaliteten i det sosiale samspillet i hverdagen, fem fagområder og med planlegging og vurdering. Rammeplanen formidler samfunnets krav og forventninger til verdigrunnlag, arbeidsmåter og innhold, og er derfor et viktig dokument for foreldre, ansatte, eiere og tilsynsmyndigheter. Innføring av Rammeplan ble ikke fulgt opp med kompetansetiltak i barnehagene eller styrking av faglig kompetanse på ulike forvaltningsnivå i sektoren. Kunnskapen om implementering av rammeplanen er mangelfull. Dette vil vi komme tilbake til i gruppas innspill om revidering av planen. Her vil vi bare peke på at utviklingen i barnehagesektoren har gått i retning av stadig større krav om faglig og etisk bevissthet og systematisk planlegging og vurdering. I Norge har begrunnelsene for nasjonalt engasjement i barnehagesektoren variert gjennom tidene. Vi har sett ulik vektlegging av for eksempel sosial-, utdannings-, familieeller likestillingspolitiske hensyn. Da barnehager var et tilbud til et fåtall barn med særlige behov, var begrunnelsen i hovedsak sosialpolitisk. Men barnehager har i løpet av noen tiår utviklet seg fra et selektivt til et universelt velferdsgode (Ellingsæter og Gulbrandsen 2003). Etter flere år med stort avvik mellom tilbud og etterspørsel, er det med barnehagereformen etablert forventninger om barnehageplass som et selvfølgelig gode for småbarnsforeldre. I takt med denne utviklingen har foreldrenes krav til barnehagene forandret seg betraktelig. I et kunnskapssamfunn med høyt utdanningsnivå i befolkningen stilles barnehagene i dag overfor store forventninger om profesjonelt utført arbeid og om relevant innhold som bidrar til barns

7 7 trivsel og læring. I dag må barnehagen betraktes som en veletablert, stor og viktig samfunnsinstitusjon, slik som skole og andre velferdsordninger for mennesker i ulik alder. Valgfrihet for foreldrene og den store etterspørselen etter gode barnehager er en viktig begrunnelse for den økte satsingen på barnehager i dag. I stedet for å jakte på den beste eller viktigste begrunnelsen, må vi innse at det finnes mange gode begrunnelser: Barnehager er et velferdsgode for barn og foreldre og et viktig virkemiddel i barnepolitikken, familie-, likestillings- og arbeidsmarkedspolitikken, helse- og sosialpolitikken, utdanningspolitikken og i næringslivspolitikken. Uansett hvilken begrunnelse som vektlegges, må barnehagen først og fremst utformes med tanke på barns trivsel, trygghet og livsutfoldelse. I internasjonal sammenheng omtales nordisk barnehagetradisjon som en modell som skiller seg fra andre ved å være barnesentrert og ved å forene omsorg og læring for barn i alderen 0 6 år i en og samme institusjon. Norge har imidlertid lavere dekningsgrad, mindre andel offentlig finansiering, lavere pedagogisk bemanning og større andel privateide institusjoner enn våre nærmeste naboland. På bakgrunn av de siste års utvikling kan det stilles spørsmål om det fortsatt er riktig å snakke om en nordisk modell, eller om barnehagene er i ferd med å utvikles i ulike retninger. Dette vil vi komme tilbake til i arbeidsgruppas sluttrapport. Her vil vi bare gjøre kort rede for barnehagenes administrative tilknytning og begrunnelse i Danmark og Sverige. I Danmark ligger barnehagene under Socialministeriet og reguleres gjennom Lov om social service (2002). Dette er en felles lov for sosiale tjenester til alle aldersgrupper. Formålet med hjelp etter denne loven er å fremme den enkeltes mulighet til å klare seg selv eller å lette den daglige tilværelsen og forbedre livskvaliteten ( 1, stk.2). Loven regulerer dagtilbud, som består av daginstitusjoner (barnehager), kommunal dagpleie (familiebarnehage) og puljeordninger, en type privat dagpleieordning som får økonomisk støtte av kommunen. Kommuner og barnehager har hittil hatt stor frihet i utforming av tjenester til småbarn, og foreldrene er gitt stor innflytelse. Nå ser vi en større nasjonal vektlegging av læring i barnehagen, og læreplan for barnehagene innføres for første gang i Danmark fra 1. august Begrunnelsen er først og fremst at dette tiltaket kan bidra til å bryte den sosiale arven når det gjelder muligheter for læring (Socialministeriet 2004). Formålet med de pedagogiske læreplanene er å sikre at alle dagtilbud arbeider systematisk, synlig og kvalifisert med barns læring, for på denne måten å bidra til å ruste alle barn til det

8 8 videre livet. Innføring av læreplan følges opp med kompetansetiltak for ansatte, foreldre og kommuner, og det skal foretas løpende evaluering av forløpet de neste tre årene. I Sverige var barnehagepolitikken lenge en del av familiepolitikken, nært knyttet til arbeidsmarkedspolitikken. I 1996 ble barnehager overført til utdanningspolitikken, og regulert i Skollagen. Loven gir bestemmelser om førskolevirksomhet og omsorg for skolebarn. Krav til innhold utdypes i Läroplan för förskolan (1998) og Allmänna råd för familjedaghem (1999). Barnehager ble overført til utdanningssektoren med en klar intensjon om å opprettholde barnehagens egenart. Skolverket gjennomførte en nasjonal vurdering av utviklingen etter reformen i førskolesektoren i Vurderingsrapporten Förskola i brytningstid gir både en beskrivelse av forholdene i sektoren og peker på veivalg sektoren står overfor. Økt internasjonal oppmerksomhet om barnehagers betydning De siste årene har vi sett en økende internasjonal interesse for barnehagers betydning i et livslangt læringsløp, og det internasjonale samarbeidet på området er styrket. Internasjonale forpliktelser må legges til grunn for barnehagepolitikken. Vi vil derfor gi en kort skisse av noen viktige arbeider og planer. Under Verdens utdanningsforum i Senegal i 2000 forpliktet det internasjonale samfunn seg til å følge handlingsplanen the Dakar Framework for Action. Dakardeklarasjonen tar utgangspunkt i UNESCOs grunnverdier om fred, dialog, samarbeid, likhet og rett til utdanning, og innsatsen er et ledd i kampen mot analfabetismen. UNESCO leder og koordinerer det internasjonale arbeidet i retning av seks mål i handlingsplanen Education for All (EFA) Ett av målene er å utvide og forbedre førskoletilbudet, spesielt for de vanskeligstilte barna. Det utarbeides nasjonale rapporter, der også tiltak for småbarn er inkludert. UFD har overordnet ansvar for nasjonal oppfølging av EFA i Norge. UFD har også ansvar for koordineringen av norsk deltagelse i europeisk samarbeid om strategier for livslang læring og likeverdige tilbud om kompetansetiltak for hele befolkningen. EU har utviklet en felles strategi, Lisboa strategien, for å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomien i verden. Alle land som deltar i Lisboasamarbeidet forventes å utvikle helhetlige strategier for livslang læring innen Kompetanseberetningen for Norge (UFD 2003) er et bidrag i dette arbeidet. Beretningen har som utgangspunkt at læring i stor grad avhenger av samhandling og deltakelse i ulike sosiale fellesskap. Kompetanseberetningen har et eget hefte, Bedre føre var enn etter snar? som

9 9 handler om læring i familien og barnehagen før skolealder. Beretningen peker på familiens og barnehagens betydning for barns læringsutbytte i skolen. De stiller spørsmål om samfunnet benytter muligheten før skolestart til å legge til rette for livslang læring for alle barn, eller om manglende fokus fra offentligheten på den viktige tiden før skolealder har bidratt til at noen grupper systematisk får et dårligere læringsutbytte i skolen enn andre. Gode pedagogiske tilbud før skolealder er viktig for alle barn, og særlig for barn med svak sosioøkonomisk bakgrunn eller minoritetsbakgrunn. I et kunnskapssamfunn er det viktig å kunne språket og beherske kulturelle og sosiale koder for å kunne delta i fellesskapet. Også OECD er opptatt av medlemslandenes tilbud om omsorg og læring for småbarn. Tilbud til de yngste inngår nå i organisasjonens beregning av nasjonenes investering i humankapital (OECD 1998). I 1998 tok OECDs utdanningskomité initiativ til en sammenligning av barneomsorgen i tolv medlemsland. I delrapporten Early Childhood Education and Care Policy in Norway (OECD 1999) om norsk barnehagepolitikk fikk Norge god omtale på flere punkter, blant annet i forbindelse med synet på barndom som en livsfase med egenverdi og en helhetlig tilnærming til læring og omsorg. Ekspertgruppen pekte også på flere utfordringer: For få plasser, tilgangen er avhengig av hvor barnet bor, ingen aldersgrupper har rett til gratistilbud, foreldrebetaling er høy og andelen pedagoger er lav sammenlignet med andre land, den kristne formålsbestemmelsen kan være en utfordring og det er lite langsiktig forskning på feltet. I OECDs sluttrapport Starting Strong (2001) beskrives kjennetegn på land som i følge komiteen har en god politikk for barneomsorg. Deltakerlandene skiller seg i synet på barn og også i synet på familiens og samfunnets oppgaver. Kulturelle, sosiale og økonomiske forhold påvirker strategier som velges for samfunnets omsorg for små barn. I sluttrapporten anbefales disse åtte nøkkelelementene i en strategi for å utvikle en politikk som fremmer barn og familiers velferd: En planmessig og helhetlig tilnærming til politikkutvikling og implementering Et sterkt og likeverdig partnerskap med utdanningssystemet Universell tilgjengelighet, og at det rettes særlig oppmerksomhet mot barn som trenger særskilt støtte Vesentlig offentlig investering i tjenester og infrastruktur Deltagende tilnærming til kvalitetsutvikling og kvalitetssikring Passende opplæring og gode arbeidsbetingelser for personale i alle typer tilbud Systematisk overvåking og innsamling av data

10 10 Stabile rammevilkår og langsiktig plan for forskning og evaluering Det har som kjent skjedd mye på flere av disse områdene siden OECDs utdanningskomité gjennomførte sin undersøkelse av norske forhold: Den offentlige finansiering har økt betydelig, systemet for innsamling av data om tjenesteproduksjon (KOSTRA) er videreutviklet, den treårige kvalitetssatsingen i barnehagesektoren ( ) bygde på en deltagende tilnærming til kvalitetsutvikling og sikring, og det er gjennomført utviklingsarbeid og forskning i forbindelse med kvalitetssatsingen (bl.a. Søbstad 2002, Gulbrandsen 2002, Kvistad 2003, Søbstad 2004, Gulbrandsen og Sundnes 2004). Videre har Forskningsrådet utarbeidet en statusrapport om barnehageforskning (Gulbrandsen, Johansson og Nilsen 2002). Rapporten framhever behovet for styrket og langsiktig forskningsinnsats, og bruker uttrykket black box når det gjelder kunnskap om dagliglivet i barnehagene. Når det gjelder kvalitative vurderinger av barnehagesektoren gjenstår det fortsatt svært mye forskning og kartlegging (Gulbrandsen, Johansson og Nilsen 2002). Sammenlignet med skolesektoren i vårt eget land og barnehagesektoren i Sverige finnes det lite dokumentasjon og nasjonal vurdering av kvalitet, innhold og organisering i barnehagesektoren. Det finnes heller ikke et tilfredsstillende system for formidling av kunnskap. Disse spørsmålene vil bli fulgt opp i arbeidsgruppas sluttrapport. Spørsmålet om tettere partnerskap mellom skole- og barnehagesektoren ble satt på dagsorden av Kvalitetsutvalget nedsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet i oktober 2001, innstilling avgitt i juni I forbindelse med gjennomføring av Barnehagereformen er det framskaffet omfattende dokumentasjon av kostnadsbildet i sektoren. Kunnskap om faktiske utgifter og inntekter er styrket, men kartlegging av økonomiske forhold er i liten grad knyttet opp mot spørsmål om kvalitet. Vi forutsetter at dette blir ivaretatt i evalueringen av barnehagereformen. I internasjonal målestokk har vi et godt barnehagesystem, men vi står også overfor utfordringer som bør tas på alvor. Når målet om full barnehagedekning er nådd, kan det forventes større offentlig oppmerksomhet om barnehagens betydning som arena for formidling og utvikling av fellesverdier og kultur, omsorg og læring. Sosial skjevfordeling av barnehageplasser kan bli en av de største utfordringene. I dag er det flere som uttrykker bekymring for at barn fra familier med minoritetsbakgrunn eller svak økonomi er underrepresentert i barnehagene. Reduserte priser og innføring av individuell rett til barnehageplass er tiltak som bidra i retning av større likeverdighet. Problemstillinger fra

11 11 utdanningsforskning om utdanningssystemet bidrar til å opprettholde, minske eller øke sosial ulikhet kan bli helt sentrale også innen barnehagesektoren (Ellingsæter og Gulbrandsen 2003). Vi vil gå nærmere inn på OECDs åtte nøkkelementer i arbeidsgruppas sluttrapport. I en helhetlig barnehagepolitikk må elementene ses i sammenheng. I arbeidet med gjennomgang av loven har vi lagt vekt på OECDs anbefalinger på områder som er særlig relevante i forhold til vårt mandat. Helhet, sammenheng og et sterkt og likeverdig partnerskap med utdanningssystemet Vi har sett på likheter og forskjeller mellom skole og barnehage i Norge. Begge institusjonene er pedagogiske virksomheter som bidrar til barns danningsprosess og kunnskapsutvikling, Barnehager og skoler opererer på bakgrunn av samfunnsmandat, men mandatene er forskjellige. Barnehager er et frivillig tilbud som familiene må betale for, mens skoletilbud gis på bakgrunn av opplæringsplikt og er gratis. Skolen har i dag en selvfølgelig plass i samfunnet og betraktes som en nødvendig investering i nasjonens kompetanse, mens barnehager blir kanskje fortsatt sett som en kostnad eller en utgiftspost? Skolen er en tung institusjon med lang historie og sterk nasjonal styring. Læreplan for skolen gir detaljerte føringer om innhold, mens barnehagene har stor faglig frihet innenfor en rammeplan som kom så sent som i Skoler og barnehager bygger på ulike faglige tradisjoner og ideologi, men benytter kunnskap fra de samme hjelpevitenskaper som psykologi, sosiologi og filosofi, om enn med ulik vekt. Den aller viktigste forskjellen er kanskje at barna er av ulik alder, og har derfor ulike behov og forutsetninger. Men det er de samme barna og de samme foreldrene som møter disse to viktige samfunnsinstitusjonene. Når storparten av barn har barnehageerfaring før de begynner på skolen, blir det viktig å sørge for helhet og sammenheng i omsorgs- og læringstilbud til barn. Det betyr ikke nødvendigvis at barnehager og skoler må bli mer like, men virksomhetene må bygge på hverandre og ivareta et felles ansvar for å sikre god sammenheng og overgang fra barnehage til skole. Likheter og forskjeller bør være uttalt og begrunnet ut fra barns behov og samfunnets krav og forventninger. Det er verken faglig eller politisk grunnlag for å fjerne dagens skille mellom barnehage og skole når det gjelder frivillighet og innhold. Vi ser heller ingen gode grunner for radikale endringer av barnehagens innhold og mandat. Barnehager scorer høyt på undersøkelser om brukernes tilfredshet med tjenester, og etterspørselen etter pedagogiske tilbud er stor. Norske barnehager har mange kvaliteter som vi har grunn til å være fornøyd

12 12 med. Ideen om barndommen som livsfase med egenverdi og ikke en forberedelse til voksenlivet står sterkt i landet vårt. Foreldre er i stor grad fornøyd med barnehagens innhold, og de prioriterer lek og utvikling av sosial kompetanse høyere enn skoleforberedende aktiviteter (Søbstad 2002). Læring og omsorg i førskolealderen legger grunnlaget for normer og fellesverdier. På dette grunnlaget er det nødvendig med større sammenheng og helhet i læringsløpet. Kvalitetsutvalget foreslo som nevnt at det administrative ansvaret for barnehager skulle flyttes fra Barne- og familiedepartementet til Utdannings- og forskningsdepartementet. Et tilsvarende forslag ble fremmet av Samordningsnemnda i 1951, den gang barnehager var nært knyttet til omsorg for utsatte grupper. Daginstitusjonsutvalget anbefalte i sin foreløpige innstilling gitt i 1971 at Forsøksrådet for skoleverket skulle utvide sin virksomhet til å gjelde daginstitusjoner. I sin endelige innstilling, NOU (1972:39) Førskoler, skrev utvalget at en på litt lengre sikt ville samordne førskoler og det obligatoriske skoletilbudet, og at det da ville være naturlig å få en felles administrasjon også på riksplan. Diskusjonen om departementstilknytning er med andre ord av gammel dato. Kvalitetsutvalgets forslag om endret departementstilknytning fikk bred støtte hos de fleste høringsinstanser, men regjeringen fulgte ikke opp forslaget i St.meld.nr.30 Kultur for læring ( ). Stortingsmeldingen framhever imidlertid gode barnehagers betydning for barns grunnleggende holdning til læring, og dermed som grunnlag for livslang læring. Meldingen varsler også at det vil bli sett på sammenhengen mellom planene i forbindelse med gjennomgang av barnehageloven, rammeplan for barnehagen og utvikling av nye læreplaner for grunnopplæringen. Samarbeidet mellom UFD og BFD foreslås styrket, blant annet om barn med spesielle behov og om videreutdanning for allmennlærere som ønsker å arbeide i barnehage. Stortingsmeldingen peker også på mulighetene for å gi Utdanningsdirektoratet faglige oppgaver innen barnehagesektoren for å se barnehage- og skolesektoren i sammenheng. Likevel har Barne- og familiedepartementet varslet at barnehageoppgaver vurderes lagt til det nyoppnevnte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet BUFdir (Odin 2004). Det ligger i denne arbeidsgruppas mandat å foreslå ansvars- og oppgavefordeling mellom departement, regional stat, kommuner, eiere og barnehager mht kvalitetssikring og kvalitetsutvikling samt vurdere behov for dokumentasjon og rapportering på de ulike nivåene i sektoren. Disse spørsmålene vil bli tatt opp til bred drøfting i arbeidsgruppas sluttrapport. Vi vil allerede nå peke på at tilknytning til det nye direktoratet er uheldig fordi det igjen vil

13 13 kunne bidra til å understreke barnehagens sosialpolitiske funksjon (jfr. Jansen 2000). Tilknytning til utdanningsdirektoratet vil styrke barnehagens funksjon som ledd i utdanningsløpet. Arbeidsgruppa mener at det i arbeidet med å opprettholde og videreutvikle barnehagens kvalitet er viktig å utarbeide systemer som bidrar til å befeste barnehagens egenart og pedagogiske mandat. Barnehagesektoren befinner seg i en fase med store utfordringer: Sluttspurt i utbyggingen, omlegging av finansieringen og styrking av kommunens ansvar som barnehagemyndighet. NOVAs kartlegging ved kvalitetssatsingens slutt viser at barnehagene fortsatt står overfor betydelige utfordringer i arbeidet med å sikre og videreutvikle barnehagens kvalitet (Gulbrandsen og Sundnes 2004). Barnehagesektorens vekst de siste tiårene gjenspeiles i liten grad i de ulike forvaltningsnivåene. På bakgrunn av dette kommer arbeidsgruppa til å vurdere et tredje alternativ: Et eget kompetanse- og forvaltningsorgan for barnehager. Dette kan bidra til å styrke barnehagens posisjon som pedagogisk institusjon for småbarn, og skape grunnlag for likeverdig partnerskap med grunnskolen og andre samarbeidsparter. Arbeidsgruppa vil på bakgrunn av dette fraråde at det tas beslutning om direktoratstilknytning inntil endelig rapport fra gruppa foreligger i slutten av februar OECDs anbefalinger, regjeringens ønske om forenkling og brukerorientering og målet om styrket samarbeid mellom UFD og BFD er lagt til grunn for vår gjennomgang av barnehageloven. Vi har sett på om mulighetene for å harmonisere lovverket for disse samfunnsinstitusjonene uten at institusjonenes egenart går tapt. Dette kan gjøres ved at samme områder blir regulert: Verdigrunnlag, barns rett til et godt læringsmiljø, både fysisk og psykososialt, krav om kompetent personale, barns og foreldres rett til medvirkning og samarbeid i forbindelse med overgangen fra barnehage til skole. Alt dette er kvaliteter som kan bidra til likeverdige tilbud av god kvalitet. Harmonisering med skolen kan også skje på kulturområdet og i forståelsen av omsorg, lek, læring, undervisning og danning. Slik harmonisering vil kunne bidra i retning av det politiske ønsket om forenkling og brukerorientering på flere måter. Regelverk som er skapt over samme lest vil både synliggjøre forskjellene og likhetene mellom institusjonene og bidra til helhet og sammenheng for barn og foreldre, utgjøre et system som støtter opp om samarbeidet mellom institusjonene og lette tilsynsmyndighetenes oppfølging av virksomhetene. Våre anbefalinger tar utgangspunkt i den norske barnehagetradisjonens vern om barndommen som en livsfase med egenverdi, FNs barnekonvensjon og noen utfordringer som

14 14 peker seg ut som særlig viktige i dag. Vi har jaktet på områder der det er behov for fornyelse på bakgrunn av nye forutsetninger og utfordringer ved å foreta en Kritisk gjennomgang av hele barnehageloven Sammenligning av lov som regulerer barnehager i Danmark, Sverige og Norge Sammenligning av Opplæringsloven og Lov om barnehager Innspill til revidering av Lov om barnehager Etter vår vurdering er dagens barnehagelov enkel i betydningen lite detaljstyrende sammenlignet med lover som regulerer offentlig finansierte ordninger for mennesker i andre aldersgrupper. Opplæringsloven inneholder for eksempel svært detaljerte bestemmelser på flere områder som ikke er nevnt i barnehageloven. Vi har likevel funnet flere muligheter for forenkling som ikke vil gå på bekostning av statens ansvar for å sikre denne aldersgruppen gode oppvekstvilkår. Arbeidsgruppas forslag tar utgangspunkt i eksisterende lov, og presentasjonen følger barnehagelovens kapitler. Vi foreslår: 1. Endringer av eksisterende paragrafer 2. Nye bestemmelser 3. Å fjerne bestemmelser som er lite tidsriktige eller dekkes i annet regelverk KAPITTEL I. BARNEHAGENS FORMÅL, INNHOLD OG UTFORMING Loven bør gi føringer om barns læringsmiljø på et overordnet nivå. Dette er viktig både for å gi kommuner og barnehager lokal frihet og for å unngå at det blir behov for hyppige revisjoner. 1. Formål Vi mener det er behov for å utvide formålsparagrafen i dagens lov. I dag er barnehagenes samfunnsmandat gitt i svært generelle vendinger: Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. Formuleringen gode utviklings- og aktivitetsmuligheter gir stort rom for tolking av hva barnehagen skal tilby barn og foreldre, og hva som er godt og godt nok. Etter vår vurdering gir FNs barnekonvensjon og høy andel offentlig finansiering grunn til å stille nasjonale krav som legger et grunnlag for gode vilkår for livsutfoldelse og likeverdighet i barnehagetilbudet. Det handler både om barns rett til en verdig standard (jfr artikkel 27) og

15 15 samfunnets rett til å påvirke verdigrunnlaget og innholdet i barnehagene. Dette er ikke til hinder for å opprettholde og stimulere til fortsatt utvikling av mangfold i sektoren. Barnehager må være noe mer enn tilfeldige opplegg for småbarn, og foreldre må kunne føle seg trygge på at barn ikke utsettes for fare eller påvirkning i en eller annen ekstrem retning. Formålsbestemmelsen bør etter vår vurdering utformes slik at barnehagens pedagogiske mandat kommer tydeligere fram. Dette kan gjøres ved å flytte elementer fra Rammeplanens føringer om innhold og kvalitet fra forskrift til lov. En utvidet formålsbestemmelse vil tydeliggjøre eiernes og barnehagemyndighetens forpliktelser og ansvar i forhold til barna, foreldrene og samfunnet. Vi foreslår å utvide 1 med ledd som konkretiserer barnehagens oppdrag og gir foreldre informasjon om barnehagens oppgaver. Disse forslagene er forsøkt formulert på en slik måte at barn framstår som subjekter med egne rettigheter. Første ledd i formålsparagrafen må få fram at barnehager skal være et pedagogisk tilbud. I dagens lov er dette plassert under 2. Barnehagens innhold: Barnehagen skal være en pedagogisk tilrettelagt virksomhet. Denne formuleringen bør fornyes. I dag inkluderes både tilrettelegging, gjennomføring og vurdering i pedagogikken, og Rammeplanen bygger på denne forståelsen. Det er slutt på den tida da pedagogene skulle legge til rette, og deretter skulle barna utfolde seg fritt. Kravene til voksnes aktive deltagelse og bevissthet har økt. Vi foreslår derfor å fjerne tilrettelagt. Det er i dag et mål å gi barn likeverdige tilbud, uavhengig av hvor de bor i landet. Det betyr ikke at innholdet i alle barnehager skal være likt og standardisert, men at alle barn skal få tilbud som oppfyller kravene i denne loven. Vi foreslår derfor å legge til likeverdig i dette leddet. Arbeidsgruppa mener det er viktig å videreføre kravet om at oppdragelsen i barnehagen skjer i nær forståelse og samarbeid med barnets hjem. Dagens lov gir foreldre rett til medvirkning også på andre områder enn oppdragelsen ( 4). Foreldrenes og de ansattes felles ansvar for oppdragelsen bør komme tydelig fram i formålsparagrafen. I lovens kapittel II foreslår vi å innføre en bestemmelse om barns rett til medbestemmelse i barnehagen. Derfor mener vi at også oppdragelse til deltagelse i et demokratisk samfunn må stå i formålsparagrafen. For å poengtere voksnes ansvar for barn, - uansett om voksne er foreldre eller ansatte, foreslår vi et nytt ledd: Barnehagen skal i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem bistå barna i deres danningsprosess og på den måten skape et godt grunnlag for livslang læring og aktiv deltagelse i et demokratisk samfunn. I St.meld.nr.30 Kultur for læring benyttes begrepet danning sammen med grunnleggende ferdigheter om skolens mandat. Kravene til ferdigheter bør ut fra ulik alder og modning fortsatt være forskjellige i

16 16 skole og barnehage, men danning er et felles anliggende. Barnehagepedagogikkens vide læringsbegrep er et godt utgangspunkt for skole- og barnehagesektorens felles tenkning omkring læring. Barn lærer hele tiden, ikke minst gjennom kroppen. Vi har en tendens til å tenke for verbalt og intellektuelt om læring, og glemmer at kroppen er base for læringen. De relasjonelle og kontekstuelle sidene av læringen må også komme sterkt inn i bildet. Det er her begrepet danning kommer inn. Danning skiller seg fra utdanning gjennom at sistnevnte har en begynnelse og en slutt. Man starter i 1.klasse og tar til slutt en eksamen. Deretter kan en gå ut i arbeidslivet. Utdanning bygger på nytterasjonalitet, og er en viktig faktor i samfunnet fordi befolkningens kompetanse er et grunnlag for verdiskaping og velferd. Danning er en kontinuerlig prosess som tar utgangspunkt i dagliglivets praksis og menneskenes grunnvilkår. Det handler ikke om pene manerer, men er en personlig prosess som handler om å få et aktivt og bevisst forhold til omgivelsene og om å reflektere over det en gjør. Danningsprosessen bygger på absolutt frivillighet og et ærlig og oppriktig ønske om å bli dannet i betydningen få en ballast av viten, innsikt, selvstendighet og evne til etisk vurdering og handling. Samtidig er danning en forutsetning for meningsdannelse, kritikk og demokrati i et samfunn. Barnehagen bør betraktes som en arena for danning. Barn trenger danning i en hverdag med mange verdivalg og i møtet med en verden som er i stadig forandring. Alle som er tilknyttet barnehagen trenger å reflektere over spørsmål som: Hvem er jeg? Hva er det som skaper mening i livet? Hva må vi gjøre for å møte utfordringene i samfunnet og kulturen? Hvordan skape en god framtid for alle? Hva er viktige verdier, kunnskaper og ferdigheter i vår tid? Barn trenger et godt og utfordrende miljø rundt seg i sin selvdannelsesprosess. De må få utfordringer, muligheter til å utvikle kunnskaper og ferdigheter og støtte for å handle omsorgsfullt og gjøre etisk begrunnede valg. Gjennom å bruket begrepet danning i 1 skapes en mulighet for å gi barnehagene en pedagogisk plattform som er godt forankret og som samtidig gir et grunnlag for en framtidsrettet pedagogikk. Samtidig blir læring både knyttet til enkeltindividet og satt inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Tilegnelse av kunnskap og ferdigheter blir på den ene siden skoleforberedende, men samtidig noe mer: En eksistensiell virksomhet i søken etter et meningsfylt liv. Både omsorg, oppdragelse og læring i småbarnsalderen krever voksnes deltakelse og nærhet til hvert enkelt barn. Individuell tilpasning er nødvendig i en virksomhet som verdsetter barndommens egenverdi. Vi foreslår derfor lovfesting av Rammeplanens føringer

17 17 om å støtte og ta hensyn til det enkelte barnet: Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, kulturelle og etniske bakgrunn. Arbeidsgruppa har diskutert formålsparagrafens 2., 3. og 4. ledd under ett. Vi ser at formuleringen i 2. ledd: Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier av noen kan oppfattes som problematisk i et flerkulturelt samfunn der flere religioner og livssyn finnes side om side. Dette ble også påpekt av OECD i rapporten Starting Strong (2001). I et demokratisk samfunn vil det alltid være grupper som ønsker å påvirke barnehagens verdigrunnlag i ulike retninger, og den offentlige debatten bør gi rom for kontinuerlig drøfting av verdispørsmål. Debatten om den kristne formålsparagrafen på 1970 og - 80 tallet var intens og følelsesladet. Etter lovendring av formålsbestemmelsen 27.mai 1983 har det i over 20 år hersket relativt stor ro og rimelig tilfredshet med bestemmelsen. Det er grunn til å anta at vesentlige innholdsendringer av formuleringer om barnehagens verdiforankring vil avføde en omfattende og intens debatt som kan overskygge dialogen om andre vesentlige forslag til lovendringer. Også Opplæringsloven har kristen formålsbestemmelse, og barnehager og skoler bør etter vår oppfatning bygge på samme verdigrunnlag. Den kristne tradisjonen er en viktig del av norsk og europeisk kultur og historie. En innføring i denne tradisjonen åpner perspektiver og skaper sammenhenger som er avgjørende for å kunne orientere seg i samfunnet. Kjennskap til den kristne tro og tradisjon gir barna et viktig grunnlag for å forstå normer og verdier, språk, litteratur og kunst. På bakgrunn av dette vil vi ikke foreslå endring av formålsparagrafens substans på dette punktet nå, men vi foreslår en liten justering. Nå står det Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier. Bestemmelsen bør fortelle foreldre hva de kan forvente av en vanlig norsk barnehage, men ikke kreve at foreldrene med annen religion eller livssyn skal motta hjelp til oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier. Vi foreslår derfor formuleringen Barnehagens virksomhet skal bygge på kristne grunnverdier. Dette er enklere formulert, samtidig som den også er mer omfattende i den forstand at ikke bare oppdragelsen av barna, men også andre sider ved barnehagens virksomhet må verdiforankres og ses i et etisk perspektiv. Vi foreslår også et nytt ledd med fellesverdier med utgangspunkt i FNs menneskerettigheter og barnekonvensjonen (jfr. artikkel 29). Vi mener det er rimelig å kreve at omsorg, læring og oppdragelse i barnehager som får offentlig støtte bygger på demokratiets grunn. Videre mener vi at likeverdstanken og arbeidet for likestilling er verdier som må

18 18 uttrykkes i formålsparagrafen. I vår tid er også økologisk forståelse en vesentlig verdi å fremme i all oppdragelse og undervisning. Verdiene i dette nye leddet står ikke i motsetning til de kristne grunnverdiene. Småbarnsalderen er en læringsintensiv periode og en livsfase som er preget av avhengighet og behov for omsorg og beskyttelse. Erfaringer, læring og opplevelser de første barneårene er viktige både der og da, og som grunnlag i livet videre. Barnehagetradisjonen bygger på et helhetlig syn på læring, eller som det er formulert i Rammeplanen: hverdagen oppdrar og underviser. Arbeidet med å yte god omsorg og utvikle sosial kompetanse har en bred plass i norske barnehager, og barnehagepedagogikken legger vekt på lekens betydning for barns trivsel og allsidige utvikling. På bakgrunn av dette foreslår vi at Barnehagen skal tilby barna et læringsmiljø preget av lek, omsorg og gode sosiale relasjoner. Vi har bevisst valgt verbet tilby for å få tydelig fram voksnes ansvar for miljøet. Vi har også valgt å foreslå et ledd om barnehagens innhold i 1. Vi mener det inngår i formålet at barnehagen skal by på et bevisst og gjennomtenkt innhold som oppleves som meningsfylt for det enkelte barnet og er relevant i det lokalsamfunnet og storsamfunnet barn er en del av. Dette leddet utdypes i 2 om barnehagens innhold. Ut fra FNs barnekonvensjonens artikkel 2. og det faktum at vi i stadig større grad blir et flerkulturelt samfunn, er det viktig at private barnehager både kan reservere seg fra fjerde ledd mens private barnehager og barnehager som er eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke kan ha særlige bestemmelser om livssynsformål. Dette kan bidra til å opprettholde et mangfold i sektoren. I et demokratisk samfunn er det rimelig å kreve at verdiforankringen er uttalt og gjort kjent for godkjenningsmyndighet og foresatte. Vi foreslår derfor at dagens formulering andre ledd ikke skal gjelde erstattes med kan i vedtektene fastsette alternativ formulering av verdigrunnlaget i 4. ledd. På denne bakgrunnen foreslår vi en ny og utvidet bestemmelse om barnehagens formål: 1. Formål Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder et likeverdig pedagogisk tilbud. Barnehagen skal i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem bistå barna i deres danningsprosess og på den måten skape et godt grunnlag for livslang læring og aktiv deltagelse i et demokratisk samfunn.

19 19 Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, kulturelle og etniske bakgrunn. Barnehagens virksomhet skal bygge på de kristne grunnverdier. Omsorg, oppdragelse og læring i barnehagen skal fremme menneskelig likeverd, likestilling, åndsfrihet, toleranse og økologisk forståelse. Barnehagen skal tilby barna et læringsmiljø preget av lek, omsorg og gode sosiale relasjoner. Barnehagen skal ha et innhold som bygger på samfunnets felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. Eiere av private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke kan i vedtektene fastsette alternativ formulering av verdigrunnlaget i 4. ledd. 2. Barnehagens innhold Vi foreslår ingen grunnleggende endringer i barnehagens innhold i forhold til dagens praksis. Barnehagen bør fortsatt være et sted for livsutfoldelse, med vekt på lek og andre meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Men barnehagens mandat bør uttales tydeligere, og loven bør utformes slik at barnehagens forpliktelser og barns tilsvarende rettigheter kommer tydelig fram. I barnehagen ses barns læring i et dobbelt perspektiv: Barns interesser og rettigheter på den ene siden og samfunnets forventninger og krav på den andre. Barnehagens rolle som verdi- og kulturformidler har alltid vært viktig, men det har variert hvilke verdier som har vært vektlagt. Følgende begrepspar er eksempler på hvordan synet på barn har forandret seg: Fra passiv mottaker til aktiv deltaker, fra barndom som en mangeltilstand til det kompetente barnet, fra objekt til subjekt. Barndommens og barnehagens historie og sammenlignende studier har vist oss at synet på barn og barndom får konsekvenser for hva voksne mener barn trenger og hvor viktig barndommen er. Ansvarlighet er i dag viktigere enn lydighet, og barndommen blir ikke lenger betraktet som en skarpt avgrenset periode i livet. Vi ser en økt oppmerksomhet om barndommens betydning i livslang læring, og barnehagepedagogikken legger vekt på at barn skal være aktive deltakere i et miljø der personalet legger til rette og deltar i læringsfremmende prosesser. På bakgrunn av dette foreslår vi en konkretisering av vårt forslag til ny formålsparagraf, ledd nr. 6 og 7. Vi mener barnehagens oppgave er å bidra til den gode barndommen ved å gi alle barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte aktiviteter i

20 20 trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Barnehagen skal støtte barns nysgjerrighet, kreativitet og vitebegjær og gi utfordringer med utgangspunkt i barnets interesser, kunnskaper og ferdigheter, og utvikle grunnleggende kunnskap og holdninger på sentrale og aktuelle områder. Like viktig som voksnes formidling av verdier og relevant kunnskap og kultur er det å gi rom for barns egen kulturskaping og kreativitet. Det blir en oppgave for dem som skal utarbeide ny rammeplan å konkretisere fagområdene, blant annet med utgangspunkt i barnehagetradisjonen, nyere kunnskap om barn og barndom, skolens læreplan og andre nye forutsetninger. Vi vil bare peke på at estetiske fag tradisjonelt har hatt en mer sentral plass i barnehagen enn i skolen, og at det er viktig å videreføre denne tradisjonen. Skapende virksomhet er et godt utgangspunkt for utvikling av fellesskap og opplevelse av mestring og egenverd. Vi foreslår derfor at barnehagen skal bidra til at alle barn får oppleve glede og mestring i et sosialt og kulturelt fellesskap. Vi foreslår at samiske barns rettigheter styrkes ved å nedfelles i 2: Samiske barnehager i samiske distrikter skal bygge på samisk språk og kultur. Denne formuleringen står nå under kapittel III, 7 Kommunens ansvar. Barnekonvensjonens artikkel 30 sier at barn som tilhører en minoritet eller urbefolkningen har rett til å nyte godt av sin kultur, religion og eget språk. Vi mener at urbefolkningens rettigheter bør framheves spesielt. Rettigheter for barn fra språklige, etniske og kulturelle minoriteter ivaretas etter vår vurdering gjennom 1-2 og vårt forslag til ny paragraf: Barn med særlige rettigheter. Vi har diskutert om innholdselementene basiskompetanse og de fem fagområdene burde flyttes fra rammeplanen til loven. Vi har kommet fram til at begrepet basiskompetanse slik det brukes i Rammeplanen og de fem fagområdene bør vurderes på nytt når Rammeplanen skal revideres. Barnehagens innhold og fagområder bør blant annet vurderes i forhold til den reviderte barnehageloven og i forhold til skolens innhold. St.meld.nr.30 Kultur for læring diskuterer Kvalitetsutvalgets forslag om å bruke begrepet basiskompetanse (som betyr noe annet i skolesammenheng enn i barnehagesammenheng), og konkluderer med at det er vanskelig å avgrense begrepet på en meningsfylt måte. Utdannings- og forskningsdepartementet anbefaler at det i stedet bør fokuseres på dannelse og noen sentrale ferdigheter som er grunnleggende redskaper for læring og utvikling (UFD 2004:31). Disse ferdighetene er: Å kunne uttrykke seg muntlig, lese, uttrykke seg skriftlig, regne og å kunne bruke digitale verktøy. Ferdighetene er uavhengige av fag, men fagene er i ulik grad egnet for utvikling av disse ferdighetene. Begrepet dannelse utdypes slik: Allmenndannelse gir innsikt