MENIGHETSBLADET. For søndre land NR. 1, ÅRG. 74

Transkript

1 MENIGHETSBLADET For søndre land NR. 1, ÅRG. 74 PÅSKEN 2013

2 Påskeandakt «Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav» (Luk 23,53) Våre barn er våre barn hele livet. Maria, Jesu mor, er bildet på morshjertet som gleder seg når det går barnet godt, og som lider når sønnen lider. De svøpte ham og la ham i en grav. Kontrastene er store mellom gledesscenen i stallen og den andre gang Jesus ble svøpt og lagt ned. Hans mor, Maria, var der begge gangene. Hun fødte ham til verden, og opplevde underfulle ting rundt hans fødsel. Hun stod ved korset til han drog sin siste pust og døde. Hyllet som konge da han ble født. Henrettet som en forbryter. Maria kalles smertens mor. Hun gir ansikt til den dramatiske fortellingen om Jesu vei til korset. Hennes smerte og fortvilelse er virkelig. Like virkelig som sønnens død.alle fire evangelister beskriver hvordan Jesus blir tatt ned fra korset av Josef fra Arimatea, svøpt i lin og lagt i en grav. Slik understreker de at Jesu død var helt reell. Mange så det som skjedde. De var der. De bar hans døde kropp til graven. I den nye bibeloversettelsen har de tydeliggjort at Jesus var kropp av kjøtt og blod. Det greske ordet er ikke lenger oversatt med legeme. Nå heter det kropp. Jesu døde kropp i menneskenes hender, viser oss en side ved Gud som er nesten like utenkelig som selve oppstandelsen: Den evige og underfulle Gud, forlatt, maktesløs og overgitt til dødskreftene. Kvinner som hadde fulgt gravferden, og sett hans døde kropp, var også de første til å erfare oppstandelsen. De fant linkledet liggende tomt i en åpen grav. Etter den den dagen er ikke Jesu død lenger et tegn på maktesløshet, men et tegn på at Guds håp er plantet på jorden for oss alle. Han som i sannhet var død, lever i dag og går med oss alle dager. Fremdeles lever vi i kontrastenes verden. Men langfredag kan aldri mer markeres i vår kirke uten lyset fra påskedagen. Det totale mørket finnes ikke lenger. Svein Ellingsen sier det slik i en av sine vakre salmer: Herre du våker i verdens natt, Herre, du bor i mørket, Herre du viser oss Kristi dag, selv under livets tyngste slag, er vi hos deg, du vår Gud Solveig Fiske, biskop Menighetskontoret Oppistua, 2860 Hov Tlf: Fax Kontortid: Man.-fre. kl Sogneprest Gitte Bergstuen tlf: E-post: gitte@hotmail.com Sogneprest Øystein Wang, tlf: , E-post: oystein@wango.no Kirkeverge Gerd Margot Michaelsen, tlf: gerd.michaelsen@sondre-land.kommune.no Kontortid: Hver dag Menighetssekretær Arnhild Hagenborg tlf: E-post: arnhild.hagenborg@ sondre-land.kommune.no Organist Gudbrand Tandberg, tlf: E-post: gudbrand.tandberg@ sondre-land.kommune.no Mobil Organist/korleder (deltidsstilling): Gerd Myklebust Wang, tlf: Kirketjener i Fluberg og Landåsbygda: Øistein Sveum, tlf: Kirketjener i Hov og Enger: Steinar Hagen, tlf: Kirketjener i Skute: Ole Andreas Bredviken,tlf: Fellesrådet: Kari Marie Hammerstad, leder 2860 Hov, tlf: Fluberg menighetsråd Elsa Karin Brenden, leder. Søndre Land menighetsråd Mikal Myrland, leder. Skute menighetsråd Ann Jorunn Odden, leder. Priser for utleie av Hovland: inkl. vask kr. 700,- Uten vask kr. 500, For kjøkken og peisestuene inkl.vask kr. 500, -Uten vask kr. 300, For kjøkken og kaffestue inkl. vask kr. 250, -Uten vask kr. 200,- Kontakt Bjørg Solum, tlf: Menighetsbladet er trykket hos Merkur Trykkeri, Oslo Redaksjonskomité: Harald Fremstad Runa Bjone Øyvind Sporild Morten Nereng Gitte Bergstuen Øystein Wang Thor Johannes Wang (layout) Stoff til neste nummer må være levert innen 20. mai 2 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

3 fakta om påske Påske feires til minne om Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Ordet påske stammer fra den jødiske høytiden pesach, der jødene feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt. Påskefeiringen begynner med Palmesøndag,( Jesu inntog i Jerusalem der folket hilste han med palmegrener) Skjærtorsdag (Jesu innstifter nattverden da han spiser påskemåltidet sammen med disiplene. Skira, betyr «rense»- refererer til at Jesus vasket disiplenes føtter.) Langfredag. (Jesus tortureres og korsfestes.) Påskedag feirer vi Jesu oppstandelse fra de døde. Det er dagen som forklarer hele kristentroen. De første som fikk se Jesus levende, var kvinnene. Påsken er den andre av de tre kirkelige høytidene: Jul Påske Pinse. Årsmøte-tid Alle tre menighetene i Søndre Land har nylig avholdt sine årsmøter i tilknytning til gudstjenester i kirkene. Skute menighet hadde sitt årsmøte etter gudstjenesten søndag den 10. mars. Prost Hans-Erik Raustøl hadde preken og deltok også på årsmøtet. Fluberg og Søndre land menigheter hadde begge sine årsmøter på Maria Budskapsdag, søndag den 17. mars. I Hov kirke var det mye sang. Søndre Land barnegospel og kirkekoret deltok under gudstjenesten. Foto: Solveig Margrethe Wang Vel møtt til påskens gudstjenester Søndag 24.mars Palmesøndag Brennodden, Landåsbygda kl. 11. Friluftsgudstjeneste, Gitte Bergstuen Skjærtorsdag 28.mars Kl 17: Hovli. Nattverdsgudstjeneste, Øystein Wang kl. 19: Hov kirke, Øystein Wang Langfredag 29.mars Kl.19: Fluberg kirke, Øystein Wang Påskedag - 31.mars. Høytidsgudstjeneste Fluberg kirke kl.11.00, Gitte Bergstuen Hov kirke kl.11, Øystein Wang Enger kirke kl. 13, Øystein Wang (Andre påskedag: ingen gudstjenester) Les også på nett! Menighetsbladet for Søndre Land finnes også på våre nettsider: Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 3

4 Når alvorlig sykdom rammer Kreftsykepleier Synøve gir omsorg og trygghet «Kreftsykepleieren har et spesielt ansvar for å følge opp kreftsyke i kommunen, både de som bor hjemme og de som bor på institusjon.» Jeg leser fra det som står skrevet på kommunens hjemmeside og har avtalt å møte Synøve Revling Holm som har vært ansatt som kreftsykepleier i Søndre Land i ganske nøyaktig ett år. Hun kommer fra et hjemmebesøk, og vi møtes på menighetskontoret i Oppistua. «Jeg har vært sykepleier i snart 20 år nå og føler jeg trenger mye av den erfaringen for å kunne ha en jobb som denne. Det er en veldig selvstendig jobb, og det er samtidig krevende å stå alene med et faglig ansvar for å gi adekvat behandling, medisinske råd og konkret hjelp inn i de ulike situasjonene jeg møter». Synøve var ferdig utdannet kreftsykepleier i 2007 og har bakgrunn fra kreftavdelingen ved Gjøvik sykehus. Hun har også arbeidet i Gjøvik kommune, og i 2010 var hun med på å etablere «lindrende enhet» på Haugtun sykehjem. Selv har hun mange av sine barneår på Gjøvik, men har også bodd i Rogaland, Oslo og i Ringsaker. Senere stiftet hun familie og flyttet tilbake til Gjøvik da barna skulle begynne på skole. Nå bor hun i nærheten av barndomshjemmet i Skansen, sammen med sin mann, Eiliv, og den yngste av de tre barna Marit Elise på 15. David (21) studerer i Oslo, mens Eli Andrea ( 18) går på videregående skole på Kvitsund. - Det er fint å oppleve at barna begynner å klare seg godt alene. I denne nye jobben kan det også av og til være ting som oppstår rett før jeg skulle ha gått av vakt, og da er det godt å kunne ha mulighet til en fleksibilitet som en småbarnsmor ikke har. Synøve understreker at det å være kreftsykepleier ikke bare handler om å være til stede i alvorlige situasjoner der mennesker står overfor døden. «Det finnes gode behandlingsformer for kreft i dag, og nesten 70 % av de som får kreft, blir friske etter behandling», forteller hun. «Det gjør at jeg med min faglige bakgrunn ofte kan gi håp og oppmuntring i en situasjon der mange har det tungt og sliter med bivirkninger. Det at så mange lever videre etter en diagnose, har naturlig nok skapt nye utfordringer for helsevesenet. De som opplever bivirkninger og plager både under og etter behandling trenger også oppfølging og omsorg. Kreftpasientene har ofte veldig mange instanser å 4 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

5 forholde seg til. Forskjellige leger, sykehus og behandlingssteder: Ofte har kreftpasienter samlet en tjukk perm med avtaler og henvisninger hit og dit. Her kan jeg hjelpe til og koordinere og organisere. Kanskje kan jeg også ta en telefon og mase litt ekstra, siden jeg kjenner systemet og mange personer der», smiler Synøve. Hvor mange pasienter er det du følger opp? «Det varierer nok noe; fra en til opp mot på det meste. Jeg møter et stort spekter av pasienter. Fra de som tar kontakt med meg på kontoret mitt på Hovli og bekymrer seg for om de kan ha kreft, og helt til de alvorlige tilfellene der jeg følger mennesker i den siste fasen av livet. «Det finnes gode behandlingsformer for kreft i dag, og nesten 70 % av de som får kreft, blir friske etter behandling» Som nevnt er det fint å oppleve at mange faktisk blir helt friske. Blant de som ikke blir bra igjen, har mange ønsket å få dø hjemme. I slike situasjoner må jeg gå i dialog med den syke og de nærmeste for å drøfte hva som kreves av ressurser og medvirkning av de pårørende.er det et godt nettverk rundt deg og din stilling? «Ja, det vil jeg si. Jeg har mange gode kollegaer og møter mye positivitet i hjemmesykepleie-gjengen. En del av mitt arbeid består også i å veilede de andre og «å gjøre de andre gode». Helsefeltet er alltid et stort nettverk der vi må spille sammen. Her blir jeg en fagperson på mitt område hvor jeg forsøker å dele min kunnskap. Det skjer mye nytt og spennende hele tiden innen kreftbehandling som vi må oppdateres på. Ofte er undervisningen knyttet inn mot de situasjoner vi står i. Jeg blir en veileder og skal også sørge for fagutvikling i kommunen. Jeg opplever et godt samspill i Søndre Land, og jeg får også hjelp med egen støtte og veiledning når det trengs. Jeg har et tett samarbeid med alle fastlegene med regelmessige møter. Dette samarbeidet er viktig, og mange andre kommuner strever med å få til dette. Jeg må også nevne at min forgjenger, Kari Smebye Lium, har «gått opp ei god løype» og skapt gode strukturer for denne stillingen. Nå må jeg finne min måte å videreføre dette på. Det siste året har vi arbeidet med å lage nye prosedyrer for beredskap for de dårligste pasientene. Vi er også i gang med å søke midler til et prosjekt om palliasjon. (Lindrende behandling.) Hva betyr mest i møte med mennesker: Er det den faglige hjelp du kan gi, eller det at de møter et lyttende medmenneske? «Ofte føler jeg meg som en omreisende samtalepartner. Møtet med det enkelte menneske er nok den største rikdommen i denne jobben. Men det er umulig å skille dette fra den faglige siden. Da jeg som sykepleier tidligere følte meg mindre trygg på det faglige, opplevde jeg at det også var vanskeligere å være et godt medmenneske for pasienten. Jeg tror de faglige kvalifikasjonene er med på å skape trygghet og tillit og gjør at jeg kan møte den enkelte på en bedre måte og være lyttende og nær.» Hva med de åndelige/sjelelige behov hos dem du møter? «Jeg forsøker å få til en åpen dialog med pasientene utfra det de selv sender signaler om. Jeg nevner også muligheten de har til å snakke med f.eks. en prest. Vi er forskjellige som mennesker. Noen har et avklart forhold til døden og snakker åpent om det, mens andre kanskje velger å skyve det unna. Det kan være vanskelig når familien til den døende, eller han/hun selv, ikke vil snakke om det tunge som døden representerer. I slike situasjoner forsøker jeg å lytte til den syke og familien, og jeg forsøker ofte å få de til å snakke om det som tynger. Noen ganger lykkes det andre ganger ikke, og slik må det kanskje være. Jeg kommer i det hele tatt nært innpå mennesker gjennom arbeidet som kreftsykepleier. Til forskjell fra tidligere jobber jeg har hatt, blir jeg her kjent med mennesker over lengre tid og får også ofte en spesiell kontakt med hele familien.» Synøve ser på klokka, smiler og må snart videre til et nytt møte. Den siste tiden har jeg snakket med flere familier som har hatt mye kontakt med den nye kreftsykepleieren. De har gitt uttrykk for den gode og fine måte hun har møtt dem på i en vanskelig tid. Vi ønsker Synøve lykke til i den krevende, men svært viktige jobben hun har i kommunen vår. Øystein Wang Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 5

6 Om å se det store i de små Det våres.. selv om det fremdeles knirker blått i gradstokkens nedre halvdel. Dagene er merkbart lengre. Og småfuglene, som lenge har måtte bruke alle krefter på å overleve, tør nå bruke litt av energien sin til å bejuble at vinteren er på hell. Naturens solceller er på lading. Overalt i Naturen ligger nytt liv i startgropene. Det ligger i glimtet i storfuglens øye, der han sprader på myrene stinn av skaperkraft. Under det snødekte landskap ligger det frø, fruktene av fjorårets blomstring, i dvale - klare til å bli forløst fra vinterfangenskap så snart sollys og varme åpner døren. Jeg går gjerne i skogen. Særlig furuskau Furua har personlighet individualitet. Preget og formet av århundrer med storm og stille. Den bærer arr og arv stoltere enn noe annet treslag jeg vet om. Jeg plukker ofte opp en kongle, god å holde i hånden tross sin grove knudrete overflate. Ser etter frø. De som unnslapp ekorn og korsnebb, men som heller ikke fant veien til muld og vekstvilkår. Tenker på at i den kimen ligger den samme muligheten, som i det frøet som en gang for lenge siden slo rot og vokste seg til det enorme treet som det kom fra. Hadde det bare havnet der den kunne fått «realisere sitt potensiale» som det heter. En klok erfaren almenpraktiker sa til meg en gang, for lenge siden... «Husk : at når noen kommer til deg med et problem, har de som regel også med seg løsningen. En viktig del av jobben din, er å hjelpe dem til å lete selv. «Selvfølgelig er det sykdommer og diagnoser som krever sin lege og legedom. Men behandling er så mye mer enn medisiner. Vi har fra tid til annen alle latt oss imponere av hvilke krefter mennesker som står overfor de virkelig store ufordringer kan mobilisere når det blir krevet. Men også i andre sammenhenger kan vi undres over hvorfor det stundom går så inderlig galt. En menneskevenn omtalte en gang den gruppen mennesker i samfunnet som ellers så lett vekker frykt eller forakt for «resurser på avveie». Det er etter hvert mange som står fram med gripende historier om hva som gjorde forskjellen på frelse og fortapelse i dette jordeliv. Det som går igjen er en ny erkjennelse av egenverd en gjenoppdagelse av mulighetene som bor i meg selv. Det som har vært der hele tiden, bare ikke hatt de rette vekstvilkår og dermed grodd ned i livets ugras. Varmen og lyset fra et medmenneske kan være like forløsende for en sjel i vinterdvale, som Vårsolen er for frø. Ved Dokkadeltaet ble Verdens Våtmarks dag feiret på den kaldeste tiden med en isskulptur skapt i møtet mellom kunstnersinn og Naturen. På naturens premisser men formet av motorsag til en symbolkraftig kreasjon, der naturens eget lys og mennesker lyskilder skapte en symofoni for sansene. Naturfilosof Bjørn Tordsson holdt prolog: han startet på dette vis: En gutt, ikke mye mer enn en liten pjokk, sitter ved vinduet og prøver å se ut i vinterskomringen. Han puster mot det kolde glasset og foran hans øye skjer et underverk: Dampen former frostroser, vokser til istrær, eksploderer i lysende frostskoger. At han hadde slike evner! Som om eide han en skaperguds ånd, puster han glasset full av mangfold til en skimrende krystallisk verden (..) Han forsto at de levende mønstre han frembragte allerede lå gjemt i tingens egen væren;( ) Han hadde gjort dette synlig!» Hvilken oppdagelse for et lite menneske med så mye ugjort! På helsestasjon står jeg ofte med et 6 ukers gammelt barn hvilende tillitsfullt i mine hender. Det er et magisk øyeblikk når vi får blikk-kontakt. Ikke bare at øyene møtes teknisk, men når blikket dveler, forbindelsen opprettes, og det lille mennesket smiler til meg. Jeg tenker her er du, ny i verden med alle muligheter fremdeles intakt, men vet ennå så lite. Men du får speile deg i min glede over at du er til. Måtte alle menneskemøter bidra til at du beholder troen på hva du er i stand til. Også når du måtte gå deg vill. Og til deg som har orket å lese disse refleksjoner Husk dette i møtet med de som synes å ha gått seg bort i håpløshetens vilniss, og der ordene kommer til kort: tenk at de virkelige løsninger bor ikke i hva du sier eller gjør, de finnes allerede i den enkelte. Du kan hjelpe han eller henne se seg selv - i sitt eget lys, reflektert i medmenneskelighetens speil, og med det gjenoppdage troen på egen iboende mestringsevne. Med de forløsende ordene : «Dette klarer du..» Og bli så med på oppdagelsesferden, på leting etter mulighetene. God Vår. Jens Mørch 6 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

7 Einar Lunde til Hov Fredag 19. april kl 19 kommer Einar Lunde til Hov kirke. Han vil holde et foredrag med utgangspunkt i sine opplevelser og erfaringer som NRKs Afrika-korrespondent i en årrekke. Vi vil få høre om både Nelson Mandela og Desmund Tutu, m.fl. Ingen har vært ankermann i så mange nyhetssendinger på norsk TV som Einar Lunde. Da han hadde sin siste sending 27. september 2010, var det på dagen 40 år etter at han ledet sin første Dagsrevy som den første faste programleder i NRKflaggskipets historie. Søndre Land kirkekor vil ha en sangavdeling denne kvelden og det blir enkel bevertning. Kollekt ved utgangen. Velkommen til Hov kirke! Arr: Folkeakademiet Land, Søndre Land Menighetsråd og Søndre Land kirkekor. «Visst skal våren komme» Hov kirke, 4. mai Lørdag 4. mai kl 18 framføres korverket «Visst skal våren komme» av Eyvind Skeie og Sigvald Tveit i Hov kirke. Søndre Land kirkekor har invitert Gøran Fristorp til et samarbeid, og i tillegg til å være solist i dette verket, har han også en egen soloavdeling. Korets egen sopransolist Lisbeth Snuggerud medvirker og koret får god hjelp av lokale musikere med bl.a. Øystein Wang på piano. «Visst skal våren komme» har undertittelen Sanger om håp! Tekstene tar utgangspunkt i Johannes Åpenbaringsbok. På øya Patmos sitter Johannes fengslet og tekstene formidler hans syner og tanker. Det er tekster om dom og undergang, Kristusvisjonen, tekster om håp og trøst og om det som gir oss mot til å tro og leve. Dette er sterke og utfordrende tekster. Melodiene underbygger og løfter fram disse tekstene. Musikken berører, utfordrer og varmer oss! Velkommen til Søndre Lands vårkonsert i Hov kirke. Bill kr 200,- Dugnad på kirkegårdene Våren Tirsdag 23. april kl. 17: Hov kirkegård Torsdag 25. april kl. 17: Enger kirkegård Tirsdag 7. mai. kl. 17: Skute kirkegård. Tirsdag 7. mai kl. 17: Landåsbygda kirkegård. Ta med rive! Menighetsrådet serverer kaffe. Kom og vær med på dugnad for å gjøre kirkegårdene våre fine! Hilsen fra kirketjenerne: Ole Andreas Bredviken, Steinar Hagen og Øistein Sveum. Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 7

8 -Vi vil gjerne ta vare på folk! Jeg har vært på besøk hos Loung og Henrik. Vi skulle snakke om thaimatutsalget deres i Fluberg, og det gjorde vi. Samtidig som vi snakket om så mye mer; kjærlighet, jobb, familie, helse, kosthold, Buddha og Kristus. På vei tilbake til kontoret kjente jeg meg ikke bare fylt av Loungs helsebringende frukt og grønnsaks juice, men også av varmen som bare et hjertelig møte mellom mennesker kan gi. Jeg er løpegutt, det er Loung som er sjefen, sier Henrik og sender et beundrende blikk bort på sin kone. -Dette er noe vi gjør sammen, men hadde det ikke vært for Loung, så hadde dette ikke blitt noe av. Han sikter til thaimatutsalget de har startet i Fluberg. Et eksotisk og kjærkomment innslag i bygda vår. De startet opp den 14.november i Og for Loung, som er buddhist, var det en nøye utvalgt dato. En lykkedag hvor thailenderne sender blomster og lys ut på elvene. I løpet av samtalen merker jeg meg at både Henrik og Loung snakker om tro som en helt naturlig del av tilværelsen. De tror på Buddah og vi på Kristus, jeg tror det er noe av det samme, sier Henrik. Loung og Henrik møtte hverandre i Henrik Brinck Hansen var på foretningsreise til Thailand for firmaet til sin søster. I Chachengsao traff han Yodroung Wongpakdee, som til daglig blir kalt Loung.Hun var en av sjefene i konsernet Yazaki som produserer ledningsnett til biler,bl.a til Mitsubishi, Ford og Toyota. Det var kjærlighet ved første blikk, sier Henrik. Jeg jobbet og jobbet, var 36 år og alene. Jeg hadde ikke tatt meg tid til noen mann, sier Loung. -Men dette var meant to be, skyter ektemaken inn. På den tiden var Henrik alvorlig kreftsyk, og engasjert forteller han om den gode hjelpen han fikk av Loung og hennes familile. Loung er opptatt av helse og alternativ medisin. Hun har utdannet seg innen helse og kosthold hos legen som er ernæringsekspert for Kongefamilien og forsvaret i Thailand, Dr. Rotsukun Pumphanwong. Han representerer også Thailand i WHO (World Health Organisation) Det er hos denne legen Loung har lært å lage den tidligere omtalte juicen. Jeg spør om jeg kan få oppskriften på den, og det kan jeg. Vi vil gjerne ta vare på folk, sier Loung. Og det er noe med måten hun sier det på, jeg er ikke i tvil om at hun mener det. Loungs vennlighet kjennes langt inn i sjela.henrik får ikke fullrost juicen nok. -Den har hjulpet meg, forteller han. Hver dag begynner med en slik. Helt siden 1991 har Brinck Hansen drevet orgelbyggeriet sitt i Fluberg og i nesten 40 år har han bygd orgler over hele Norge. Den siste tida har vært vanskelig, en kunde har saksøkt han for problemer som har oppstått med et orgel. -Vinner vi ikke frem i rettsystemet, blir det takk og farvel til Fluberg. Men, vi tar en dag om gangen. Støtten fra Loung har betydd mye og noe kan vi lære av dette. Livet er dyrebart og vi kan ikke la dette ødelegge dagene våre. Loung trivdes i jobben sin i Thailand, og som den yngste i en søskenflokk på fem, hadde hun etter skikkene i Thailand ansvaret for sin mor. Og det var hun som skulle ta over barndomshjemmet. Jeg bodde sammen med min mor, sier Loung men hun sa at jeg bare måtte reise til Norge. Hun ville ikke at jeg skulle være alene. Jeg snakker med min mor hver dag på skype og til sommeren kommer hun hit på besøk. Hun er 84 år og veldig sprek, og Jeg jobbet og jobbet, var 36 år og alene. Jeg hadde ikke tatt meg tid til noen mann, sier Loung. hun er bekymret for at hun ikke skal få noe å gjøre når hun kommer. Jeg har tenkt å kjøre inn et lass med jord på baksiden her, så kan hun lage kjøkkenhage, sier Henrik. Loung og Henrik giftet seg i Det var et lite bryllup i Thailandsk målestokk. Vi hadde 80 gjester, et vanlig bryllup i Thailand kan ha 1000 gjester. Loung viser meg albumet av brudeparet. Henrik var syk og vi ønsket ikke noen stor feiring. Kort tid etter flyttet vi til Norge. Tanken har hele tiden vært at vi skulle starte opp noe sammen. Men jeg nektet å være med å starte opp noe 8 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

9 Loungs frukt-og grønnsaksjuice Til en liter juice: Ha litt vann nederst i blenderen. Tilsett: 1 banan 1 stang stangselleri ¼ del av en middels stor løk 1 middels stor tomat 5/6 blad rapid salat 1 ss honning (litt mer om du vil ha den ekstra søt) 4 stk pasjonsfrukt (kan byttes ut med sitronsaft) før jeg kunne norsk og før jeg kunne kjøre bil, sier Loung. Nå kan hun begge deler og Siam takeaway i Fluberg er en realitet. Ekteparet har brukt mye tid på å finne de rette oppskriftene. Opphold i Thailand har blitt brukt til å prøve ut nye oppskrifter. I det thailanske kjøkken er wok-en et viktig verktøy, kjøtt og grønnsaker blir wokket på en spesiell måte og tilsatt forskjellig krydder og sauser. Loung har sine egne hemmelige sauser og det er en rikholdig meny hun kan tilby. Både for de som kommer for å bestille på takeaway-måten og de som bestiller via catering. Vårrullene hennes er veldig populære og de har mange som bestiller mat, men det kunne vært enda flere, særlig i den kalde årstida. Henrik og Loung holder på å bygge ut slik at de får et større kjøkken og kan selge thaimat gjennom en luke i veggen. Et lite rom med noen få bord blir det også plass til. Om sommeren er det jo også mulig å sitte ute. Siam takeaway er oppe i helgene og de har egne nettsider: Her finner du bl.a annet menyen. Loung tar også imot bestillinger til større og mindre selskaper og andre anledninger. Takeaway-vogna er oppe i helgene, men folk må gjerne ta kontakt også utenom åpningstidene, sier Loung.- Jeg lager mat om jeg kan. Om noen skulle lure er telefonnr; Gitte Bergstuen. La blenderen mikse dette sammen til en grøt som du etterpå blander ut med ca en liter vann. Avkjøl juicen. Smaker friskt og godt! Hvilke årgang av menighetsbladet? og hvor er årgang 73 blitt av? En observant leser av menighetsbladet vil muligens undre seg over at vi ved overgangen til år 2013 har beveget oss to årganger framover og skriver: 74. årgang. Menighetsbladet for Søndre Land mangler tydelig årgang 73! Men fortvil ikke, kjære trofaste leser! Dette har sin forklarlige årsak. Tidsskriftavdelingen ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana sendte oss en mail og stilte spørsmål om årgangsnummeret vårt kunne være riktig. Vi trodde vi visste svaret og fortalte om årene 1943, 1944 og 1945 da bladet ikke ble utgitt. Vi trodde dette var god nok forklaring. Men de var likevel ikke helt fornøyd. Det synes fortsatt å være en feil, mente de. Ved nærmere ettersyn fant vi feilen: I bladutgivelsene fra 2004 ser vi at det står 65. årgang. Men da utgivelsene fortsetter i 2005, står det fortsatt feilaktig 65. årgang! Så har feilen altså forplantet seg helt fram til i dag. Redaksjonen har nå besluttet å rette opp feilen ved å kalle årets utgivelse for 74. årgang. Dette er det korrekte. Så får vi leve videre med 7 års feilnummerering fra At vi nå er inne i vår 74. årgang gjør også at bladets 75-årsjubileum kommer raskere enn vi hadde tenkt. For vi må jo markere 75.-årsjubileet med en eller annen feiring. Dette kommer vi tilbake til! Red. Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 9

10 Konfirmantweekend i Håkons Hall Helgen februar var 50 av Søndre Lands konfirmanter samlet i Håkons Hall, Lillehammer, sammen med 950 andre konfirmanter og ledere fra Hamar bispedømme. For andre gang arrangerte Trosopp lærings prosjektet «Hekta», i samarbeid med KFUK-KFUM, denne store konfirmant-weekenden nettopp med temaet «Hekta». Som fellesskap er vi bundet sammen «hekta» i positiv forstand på hverandre, på Gud og på gode fellesopplevelser. Og slik tror vi de fleste opplevde denne storsamlingen med så mange aktiviteter, der konfirmantene fikk boltre seg i inne i Håkons Hall, med scene, stor matsal og overnattingsbåser. Så stod hele OL-anlegget til vår disposisjon hele helgen, med bob-rafting og paintball i Hunderfossen, slalom i Hafjell, kjelkekjøring, klatring, svømming, foruten et 10-talls andre aktiviteter som deltagerne kunne velge mellom. Mye sang og musikk, bibeltime, gudstjeneste, marked med innsamling til et prosjekt i Uganda og samtalegrupper gjorde at det ble en mangfoldig helhetsopplevelse. Og sent søndag kveld kom konfirmantene trette og fornøyde tilbake til Søndre Land. Noen av voksenlederne som gjorde en stor innsats hele helgen her sammen med Gitte. Alle foto: Knut Bøe, Gran 10 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

11 Konfirmasjon i Søndre Land Hov kirke lørdag 25. mai kl 11 Kristina Storsveen Flikkeshaug Malin Gerhardsen Mathias Skaugerud Bjerke Magnus Granum Maren Schjørlien André Viflat Cecilie Hagen Karoline Nyland Larsen Ådne Skogsbakken Mari Hauger Granheim Anne Mari Gamme Klevengen Lene Perstuen Eskil Edvardsen Nyhus Eirik Andreas Klute Jensen Sofie Skaugrud Pearl Andrea Mikaela Roda Jansen Anna Skaugrud André Skjølås Sunniva Rustøe Olsen Chris Marius Pedersen Barlund Ida Lekang Røsåsen Skute kirke søndag 26. mai kl. 11 Krister Bakken Martin Vincent Lomsdal Anders Nilsen Barlund Marte Kristofferstuen Enger kirke søndag 2. juni kl 11 Mina Sagbakken Nordheim Vilde Johanne Snipstad Fluberg kirke søndag 2. juni kl 11 Tor Erik Jørgenstuen Rundhaug Vilde Brenden Christoffer Andreas Dybvik Madelen Granvang Haugen Gjermund Sæthre Inger Berit Berghagen Berntsen Andrine Hagenborg Raaum Nicoline Joplassen Lomundal Mari Sønnesyn Ole Johannes Wattum Sandlie Anna Katrine Røvik Engelund Jan Arne Engesveen Henriette Johansen Synne Sandsengen Tollefsrud Elise Kollevoll Sveum Sindre Bratterud Emilie Brunstad Szabo Hege Etnestad Stine Lihagen Rostad Thomas Liom Kristine Bakken Halle Ruben Skogstad Landåsbygda kirke. søndag 9. juni kl 11 Trym Andre Nersveen Skarpås Maria Henriksveen SLEKTERS GANG HOV OG ENGER Døpte: Adrian Skjellerud Buan Sander Elvesveen Julia Kari Odnæs Lium Vigde: Siri Fonnes Odnæs og Claes Tore Sandbakken Høibakk Døde: Kirsten Kristine Bjerkvold Hildur Idun Moland Dag Eugen Johansen Nils Kjell Grime Jan Arne Wachek Sonja Eide Magnhild Fremstad Erik Frode Iversen Kirsten «Alla»Arnlaug Hagen (begravelse fra Fluberg kirke) Thorvald Stenberg Ole Edvin Mathisen Adriane Johanne Cruys Hjelmevold Simon Georg Ulland Emma Karin Wæhler Anni Johanne Endrerud Ella Skaugerud Arne Nikolai Ellingsen Asbjørg Singstad Berger Andresen FLUBERG OG LANDÅSBYGDA Døde: Bjørn Erik Johnsen Harry Slåttsveen Marie Fredriksen Hedvig Gudbrandsen SKUTE Døpte: Elias Lund Flikkeshaug Lars Bølviken Skude Døde: Ester Søfferud Johan Hanslien Borghild Bjørke Laila Fremstad Røbergshagen (begravelse fra Hov kirke.) Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 11

12 Frivillig krigsfange Fredssommeren 1945 kom en hjemvendt krigsfange på besøk til Søndre Land. Mannen het Asle Enger, han hadde et oppdrag. Han skulle til Julie og Annie Horn; kone og datter etter avdøde løytnant Torkil Horn. Hans oppdrag var selvpålagt; berette fra fangeleiren Oflag XXI c Sem Schildberg, og begravelsen han der foresto 29 februar 1944 av en savnet kjær mann og far. Asle Enger var major og prest, utdannet fra Krigsskolen i 1926, og embetseksamen fra det teologiske fakultet Universitetet i Oslo i I boken «Frivillig Fange» fra 1982 forteller Asle Enger: «Så kom sensommeren 1943, og tyskerne fant det for godt å arrestere de offiserene de ikke allerede hadde tatt, for å sende dem til krigsfangenskap i Tyskland og Polen. Ikke før var offiserene arrestert så ringer Feltprosten Laurentius Koren meg og sier: Godkveld du. Jeg har et spørsmål til deg, og du får kort tid til å besvare det. Kirken ønsker at en av våre prester melder seg frivillig, og reiser med offiserene i tysk fangenskap. Den som reiser skal opprettholde Den norske kirkes prestetjeneste der nede i krigsfangenskapet, og må være i fangenskap sammen med offiserene så lenge krigen varer, enten det blir to måneder eller 20 år. Du må svare med en gang, sa feltprosten. Ja, eller nei, Asle Enger?» Etter samråd med sin kone, som ga han følgende svar: «Vi skal nok greie oss. Det er andre som er i samme situasjon. Landet er jo i krig.» - svarte trebarnsfaren ja. Etter et kort opphold på Hvalsmoen i tysk varetekt, og overfart med fangeskipet Isar ankom Asle Enger sammen med 611 offiserskolleger Stettin i Polen i begynnelsen av september Han bar da fangenummer Ved 50 års-markeringen av det tyske overfallet på Norge 9 april 1940, i 1990 stilte jeg sammen med en fulltallig Krigsskole; offiserer og kadetter på oppstillingsplass i feltuniform med hjelm og gevær. Ordren om utrustning ble sagt å komme fra en tidligere forsvarssjef, og fortsatt General; Kong Olav. Symbolikken i utrustning denne dagen var klar; aldri mer vi er beredt. Noe forundret var jeg derfor over valget av hovedtaler; Asle Enger. Kunne en aldrende mann, tross hans bakgrunn, fremføre manende ord til de unge kadetter, de fleste uten viten om hans forhistorie? Min tvil viste seg definitivt ikke å være berettiget. Foran en samlet Krigsskole stilte en høyreist og rank prest seg opp. Hans budskap til offiserer og kadetter levnet ingen tvil: «Truer fiender vårt land griper vi til våpen!» Etter talen spurte jeg han: «Husker du Torkil Horn?» Asle Enger på 84 svarte umiddelbart uten betenkning: «Ja, han var jo naboen min han, fra andre siden av Randsfjorden.» Referansen var hans egen oppvekst i Ådalen, ikke langt fra Sperillen. I minneordene etter Torkil Horns begravelse i Schildberg som Asle Enger skrev til Julie og Annie Horn står bl a: «Om formiddagen, før lokket ble satt på den tunge, pene eketrekisten vi hadde lagt ham i, var noen av hans nærmeste venner; lægen, dr.med Bentzen hans 2 assistenter, rittmester Bjelke, Lindgård og jeg ved kisten til en liten bønnestund. Jeg vet dere ville vært underlig grepet og takknemlig ved å ha sett ham som han lå der i sin offisersuniform, - så stille og fredfull, - etter livets strid. Slik vil vi minnes vår venn som gikk bort. I lyset av Guds ord vil vi huske hans bilde, slik som det tegnet seg i våre hjerter: Bildet av en godhjertet og snill venn, bildet av et godt og fint menneske.» Asle Engers tjeneste som prest for de vel 1100 tilfangetagne norske offiserene i rørte dem sterkt, og ga et uutslettelig inntrykk. Umiddelbart etter krigens opphør, og hjemvendte til Norge igangsatte de en innsamlingsaksjon hvis formål var å overrekke sin prest en gave. - En æresbolig ble satt opp på hans kjære hjemsted Ådalen. I forbindelse med Asle Engers bortgang 27 januar 2000 skrev daværende sjef Krigsskolen, nå Generalløytnant og sjef Forsvarets Etterretningstjeneste Kjell Grandhagen; «Asle kom tilbake til Krigsskolen, år etter år. Han ble etter hvert et monument i skolens lederskapsundervisning. Han var ydmyk, grensende til beskjeden når han omtalte sin egen innsats. Hvis noen skulle lete etter definisjonen på begrepet «hedersmann» - vil jeg anbefale å oppgi definisjonsforsøket, og i stedet fortelle historien om Asle Enger». Ole Christian Dalby Av Ole Christian Dalby. Fotored: Line Bøe Kilder: Asle Enger; Minnehefte Løytnant Torkil Horn, Asle Enger fortalt til Sverre Inge Apenes; «Frivillig fange», Paul Odland; «90 år i Lysglansen», Forposten; nr 1, Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

13 PÅSKE - tid for kontraster Asle Enger forretter i Torkil Horns begravelse For de fleste av oss består livet av motsetninger. Gleder og gode opplevelser er vevet sammen med sorg, følelse av nederlag og tungsinn. Ofte kan lykken brått forsvinne i møte med livets mange problemer. Vår livsvev består av både lyse og mørke tråder. Påskens religiøse innhold er en hjelp for oss til å takle livets ofte motsetningsfylte forhold. I alle fall er det blitt en hjelp for meg. For i Bibelens påskefortellinger møter vi virkelig hele spekteret av menneskelige erfaringer i en og samme person. Ved å følge Jesu vei, fra palmesøndagens triumfferd gjennom langfredagens mørke mot påskemorgens uforståelige oppstandelseslys, får vi dyp innsikt i så vel menneskets indre landskap, som i Gudstroens mysterium. Vi inviterer til kirkene våre i Land denne påsken, og håper mange vil delta i påskevandringen. Det å gjennomleve påskedramaet kan være en helbredende vandring. Vi møter lidelsens problem og det gjør at vi konfronteres med vår egen sorg og vår egen smerte. Vi får også øye på alle mennesker rundt oss som lider. Vår egoistiske og ofte behagelige livsstil utfordres i møte med vår nestes nød og lidelse. Vi får øye på forsoningens mulighet mellom mennesker, når vi ser Jesus som tar på seg vår skyld og synd og bærer den på sin egen kropp. Vi møter også troen på det umulige og håpet om en ny framtid for oss alle, når Jesus står opp fra de døde og vender nederlag til seier. Påsken bringer lys inn til oss. Jesu seier over mørkets makter kan bli en hjelp for oss til å overvinne det onde. Påsken kan feires på høyfjellet eller i lavlandet. Den kan feires med en høyfjells-stemning eller med lavlandsfølelse. I overført betydning befinner vi oss et sted mellom høyfjellets solrike tinder og dødsskyggens dal. Jeg vet ikke hvor du er denne påsken? Påskedramaet møter oss der vi er akkurat nå, og det har noe viktig å si oss alle. Den inviterer oss med inn i kontrastenes landskap. For den som er med inn i langfredagens mørke, blir veien mot påskemorgen en sterk opplevelse! «Jesus lever!» Påskeinnholdet i to ord. Ord som gir håp og glede. «Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde og Kristus skal lyse for deg» Efeserbrevet 5,14 God påske! Øystein Wang Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 13

14 menighetsbladet I januar 1948 kommer Menighetsbladet igjen ut som eget organ for menighetene i Fluberg og Søndre Land, etter perioden med fellesutgaver for alle menigheter i Hadeland og Land prosti. Redaksjonsnemda består nå av sokneprest Peter Skåra, klokker Jørgen Karlsen og lærer Gudbrand Strandmo. De ønsker å presentere noe oppbyggelig stoff i hvert nummer, litt for barna, lokalt kirkehistorisk stoff, dikt, kirkelig statistikk og møtevirksomhet og relevant innsendt stoff fra leserne. Pris for årsabb. blir fortsatt kr. 1,50. Som nevnt i forrige oversikt døde biskop Henrik Hille plutselig i mai Den nye biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, begynte i stillingen 15.mars I januarnummeret 1948 hilser han til menighetene i Fluberg og Søndre Land og ønsker lykke til med videreføringen av Menighetsbladet. Det står i januarutgaven at forsøket på å få til et kapellan i i S.Land foreløpig er strandet. Det er i stedet lyst ut en hjelpepreststilling, hans bosted skal være i vilkårsbygningen på Ringstad. Jørgen Karlsen starter opp en serie om sokneprester i Land etter reformasjonen. Den første lutherske prest i Land var Didrik Kjeldsøn, virket fra 1555 til Hr. Didrik fikk i 1574 i oppgave av stattholderen på Akershus å lage en oversikt over kirkegodset og kirkens eiendeler i Land. Jørgen Karlsen siterer Hr. Didriks avslutning i rapporten som ble sendt stattholderen: «Vi efterskrefune hr. Dirrich Kielzøn sogne Prest til Land gjør witterlight for alle at forn kirker og Prestebollige iche miere eller mindre hafuer Ennd som forschrefuit staar til vidnisbyrdt att saa uti sannhet er Trøcher vy voris Signett er her Nedennfor». I februarnummeret ser vi at det er 9 søkere til den utlyste hjelpepreststillingen i S. Land. Videre leser vi at Lands Fylkesskole på Odnes kan feire 100-års jubileum dette år et. Prosten Peder Pavels Aabel fikk i gang Lands høiere almenskole på Sedal i Dette skal være den første skole i sitt slag på landsbygda i Norge. «Under ymse former og skiftande navn, har denne skulen i 100 år gjort si gjerning for og mellom ungdomen i Land og andre stader i frå», skriver Peter Skåra. Mars 1948: Menighetsrådene i S.Land og Fluberg anbefaler disse til stillingen som hjelpeprest i Søndre Land: 1. Leif Martinsen, konst. hjelpeprest i Nord Aurdal 2. Arthur Antoni Meberg, styrer ledig embete 3. Rolf Christensen, hjelpeprest i Tromsø 4. Leif Wilhelm Bull, hjelpeprest i Tøien, Oslo April 1948: Skude kirke må repareres. Bjelkelaget under golvet er angrepet av sopp og må skiftes ut. - Planen om kapell i Landåsbygda videreføres. Folk i bygd a ber om at gravplassen settes i stand, og at det settes opp en klokkestøpul med klokke mars ble det avholdt fest på Odnes hotell for organist Anders Skjeppestad og klokker Karl Hanvold med frue. Skjeppestad ble etter 50 år som kirkelig tjenestemann overrakt kongens fortjenestemedalje i sølv. Hanvold sluttet som klokker i 1946 etter 40 års tjeneste i Fluberg. Fra Fluberg kommune og menighetsråd ble han overrakt et vakkert sølvfat med takk for sin innsats i kommune og menighet i alle disse år. MB skriver også om Røde Kors, som den 14.mars 1948 innviet sitt nye hjem for psykisk utviklingshemmede på Grime. Stedet er kjøpt og ominnredet bl.a. ved hjelp midler som er kommet inn ved salg av Hjelpestikker til beste for barn og gamle. I maiutgaven dette året står det at Hamar biskop har til satt Leif Martinsen i hjelpepreststillingen i S.Land. Tilsettingen gjelder fra 1.mai og er godkjent av departementet. Kirkevergen forteller til MB i september at arbeidet med sviller og bjelkelag i Skude går fremover. En håper å bli ferdig med det meste i løpet av høsten november var biskop Kristian Schjelderup på visitas i Søndre Land prestegjeld. MB forteller om en biskop som vant alles hjerter med sin folkelige ferd og sitt vinnen de vesen. Biskopens besøk var ei stor oppleving for alle, store som små. Menighetsbladet har hver måned i 1948 sendt ut ca eksemplarer i Fluberg og Søndre Land menigheter. Redaksjonsnemda ser frem til videre arbeid med bladet i det kommende året. Harald Fremstad 14 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

15 Mitt kjære Hovli Hovli sykehjem er et godt sted å være når man er gammel og helsa svikter noe.alle som arbeider her er flinke, snille og blide. Når vi trenger hjelp er de der og hjelper oss på en trygg og god måte.vi får god pleie og god mat. Maten er spesielt god og vellaget, sund og næringsrik. Stor takk til sjefskokken og hans flinke hjelpere! Søndre Land kan være stolte av Hovli, men sykehjemmet begynner å bli gammelt og slitt - og trenger vedlikehold. Håpet er at kommunen kan bruke penger til det. Det er tungt for betjeningen her, og mye kunne vært gjort for å lette arbeidet for dem. Men på tross av dette er alle blide og hjelpsomme. Mange lag og foreninger er her og skaper litt avveksling, og andakt er det hver torsdag. Alt dette gjør at vi trives godt. Og er det lite hjelp en dag, ser vi ofte at sjefene trår til og hjelper på alle avdelinger. Lege, tannlege og medisinske prøver gjør at vi føler oss trygge. Det kunne vært fristende å nevne navn her, men det er lett å glemme noen så det våger jeg ikke å gjøre. En bønn til dere som bestemmer i kommunen: Hovli trenger mer penger til vedlikehold, flere stillinger og flere hjelpemidler. Husk at dere også blir pleietrengende en gang. Tenk på de som har arbeidet sitt på «nederste trinn av lønnstigen» og som sliter mer enn noen. Hva om disse ikke orker mer? Vi er alle stolte av Hovli og Søndre Land på grunn av det arbeidet de ansatte gjør. Liv på sykeavdelingen La oss leve for hverandre! Det er onsdag og møte i Kvitveisen seniorgruppe på vestsida i Fluberg, slik det er en gang i måneden. Gruppa møtes på Vestvang, og det vites ikke om de har møttes der i alle de ca 40 åra gruppa har eksistert, men en ting er sikkert; Kvitveisen har vært og er en hyggelig møteplass! Mary Hagenborg ønsket velkommen til møte og passende var det å begynne møte med å synge; «La oss leve for hverandre.» Vi sang,skravla, drakk kaffe,spiste brødskiver og kake og hadde loddsalg. Denne gangen fortalte sognepresten litt om prestelivet i Fluberg og Troms, om likheter og forskjeller på de to stedene. Hun fikk øyevitneskildringer fra de dramatiske aprildagene i 1922 og andre historier fra tida før hun kom til bygda. Det er fint å kunne møtes og dele historier og erfaringer med hverandre, Eller rett og slett bare være sammen noen timer. Solveig Evensen Nederst ved veggen Olaf Skoglund, Ole Kvarberg, Åse Embergsrud, Ingrid Nybakke, Inger Kvarberg, Ragnhild Skjølås, Mary Hagenborg, Solveig og Arvid Evensen, Odd Nybakke og Eilif Hansen Åse Embergsrud, Ingrid Nybakke og Inger Kvarberg. En fast innlag på møte er åresalget. Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 15

16 Lys våken i SKUTE KIRKE -Vælkømmin åt kjerka! Med disse ordene åpnet Mats, deltaker på Lysvåken, gudstjenesten den 3. februar. Tross en overnatting på flatmadrass på kirkegulvet, så alle de 13 deltakerne på Lysvåken, ja,nettopp, lys våkne ut. Vi begynte lørdag ettermiddag med lek og moro. Frøydis Holstad Torp var med som ungdomsleder og Mona og Arne Odden, Jorunn Askvig og Morten Hagenborg stillte opp og hjalp til. Og makan til flotte Lysvåkendeltakere! Det første spørsmålet vi fikk når ungene kom inn kirkedøra var; Hvor skal jentene ligge? Og hvor skal gutta ligge? Det var helt klart at her ville de ha avstand. Bord ble brukt som barrikade, og det var en nydelig ungeflokk som sovnet omtrent med det samme godnattahistoriene var over. Guttene bak barrikadene foran flygelet, og jentene på den andre sida. Og for oss voksne var det et nydelig syn; altertavla med Jesus og barna, og på golvet foran 13 unger som hadde sovna i kirka si. Døgnet i kirka ble brukt til å lære,leke,sove,spise og feire gudstjeneste. Gudstjenesten forbredte vi sammen og ungene ønsket velkommen,leste tekster,ba forbønn, tente lys,deltok under nattverden,sang og delte ut fireårsboka. Ja, for fireåringene var invitert og fikk kirkeboka si denne dagen. Og at det var trygt og godt å være i kirka, viste de oss. For da vi ba dem om å komme frem, kom de tuslene ned kirkegulvet aleine,alle sju. Dåp var det denne dagen og, Elias Lund Flikkeshaug og Lars Bølviken Skude ble døpt. Gitte Prestegården i Fluberg Ny ressursgruppe etableres Her ser dere ressursgruppa for prestegården i Fluberg. Fra venstre Roger Vestrum, Reidun Opperud, Aud Sigrid Holst og Ragnhild Skjølås. Jon Odden også er med i gruppa. Vi håper den blir utvidet etterhvert med folk som har lyst og jobbe med tematikk, oppgaver og arrangementer knyttet til prestegården. Bygningene har smykket kommunen vår siden Her bor det mye spennende lokalhistorie i veggene! Omerådet rundt har også mye spennende å by på av historie, kirke,kultur og rekreasjons muligheter. Dette kan vi ta vare på å utvikle! Her kan det bli mange oppturer! Ressursgruppa gleder seg til dette arbeidet. 16 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013

17 Sattars omvendelse Sattar har skrevet et utkast til et leserinnlegg han vil sende til noen norske aviser. Han skriver på engelsk - og menighetsbladet gjengir her det originale utkastet til artikkelen, der han forteller om sin omvendelse til kristen tro og sine tanker om sin situasjon som norsk asylsøker. Sattar har vært muslim store deler av livet, men for noen år siden, tok han avstand fra sin islamske tro og var en periode ikke-religiøs. Han har gitt uttrykk for at denne periode ikke gav han noen ro og svar på hans dypeste spørsmål. Etter å ha kommet til Norge for tre år siden, møtte han for første gang kristen tro. Han begynte å lære mer om hva kristen tro innebærer, og han kjente en indre fred og glede ved å bli kjent med Bibelens ord og med Jesus. Nobody can quit the Islam in Iran. If someone wants to leave Islam and convert to another religion, that person will get the death penalty. This is just one of the terrible rules of Islam. I was a doctor of medicine in Iran and I experienced that some of my patients had different psychological problems because of Islam. I could not be silent and my duty as a doctor of medicine convinced me to explain and guide my patients correctly. Especially some of the women were depressed because of the Islamic mind of their fathers or their brothers or their husbands. I tried to help them to get rid of Islamic fanaticism and superstition. Eventually, the government discovered what I was doing and started to bother and accuse me in different ways. finally the government, rescinded my work permission and I lost my work as a doctor of medicine. Later they also arrested me because of my activity against the government of Iran in the way of democracy, and I got several troubles from the government of Iran, of which I spoke about last year in an article in oppland newspaper and somewhere else. The government of Iran is the most harmful and the most dangerous government in the world. After quitting the Islam and before getting familiar to Christianity we experienced a period of time without religion, but the biggest miracle for us was that Jesus Christ came into our heart. Our life changed completely, and we are really proud of our christianity now. «Above all, love each other deeply, because love covers over a multitude of sins.» (1 Peter 4:8) Now in Norway we have the freedom to live with our thoughts and our beliefs, and we are spreading the Gospel to the people - especially to Iranians in different ways. (Matthew 28:18-20): «Then Jesus came to them and said: All authority in heaven and on earth has been given to me. Therefore go and make disciples of all nations, baptizing them in the name of the Father and of the Son and of the Holy Spirit, and teaching them to obey everything I have commanded you. And surely I am with you always, to the very end of the age.» It is not easy to convert your religion. It is a huge matter. Not only we are under danger from the government of Iran, but also we are under threatening from my tribe in Iran. There are different tribes in Iran. I am from the Arabic tribe in Iran and some of the people in my tribe are very sensitive about Islam and they are very dangerous. «In this world you will have trouble, but take heart, I have overcome the world.» (John ; 16 : 33 ) But He, because he continues forever, has an unchangeable priesthood. (Hebrews 7:24) What do the people expect the developed and democratic country like Norway to do in the way of humanity? Is it humanity to keep a doctor of medicine without any kind of permission for almost 3 years? Is it useful or harmful for the society? Is it according to human rights? Is it reasonable and logical? Human rights include civil and political rights, such as: The right to freedom of expression The right to freedom of religion The right to freedom of assembly The right to privacy -The right to vote In Iran we have none of these. The government of Iran is a sever dictator government and they do not pay attention to the human rights at all. Sattar Ghanemifard Støtte til Sattar og Atoosa Søndre Land menighet støtter Sattar og Atoosa i deres kamp for å få asyl i Norge. Nylig fikk vi - via advokatkontoret Arild Humlen tilbakemelding på stevningsvarselet som ble sendt UNE. UNE sier der at de holder fast på sitt opprinnelige avslag. Stevning er derfor sendt til tingretten, og vi venter nå på dato for rettsaken. En rettsak koster penger. Hittil er det kommet inn kr 18000,- i støtte. Menighetsrådet takker hjertelig alle som har gitt pengegaver og på den måten vist sin støtte. Det har vært fantastisk for våre iranske venner - og for oss alle - å oppleve at noen bryr seg. Vi vil fortsette å oppfordre våre lesere til å gi en økonomisk støtte: Til dere som ikke foreløpig har hatt mulighet til å støtte oss: Send gjerne en gave til Søndre land Menighet - Oppistua 2860 Hov - Konto nr Merk gjerne giroen med «Støtte til asylsøkerne i Søndre Land» Red. Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 17

18 En u(s)vanlig historie Det begynte en iskald vinterdag i Torgeir Søfferud ringte, og lurte på om jeg ville ha en liten notis til avisa; det var en svane som hadde gått seg fast på isen nedenfor gården. Så i 19 stive kuldegrader la vi i veg, Åshild og jeg. Da vi hadde krysset det snødekte jordet, fikk vi øye på fuglen. Den hadde bakset fælt Jeg hadde tenkt å lage en trist, liten sak, om den stakkars svanen som hadde ventet for lenge med å fly sørover, og frøs i hjel ute på isen. Men da vi kom fram, oppdaget vi at fuglen ikke tenkte det minste på å dø. Den var bare kald, sulten og illsint! Vi forsøkte å lage løpebane ved å sope bort isen i ei stripe, for vi visste jo ikke da at svaner trenger vann for å komme seg opp. De letter vanligvis ikke fra bakken. Da jeg prøvde å gjete fuglen bort på stripa, reiste den seg i sin fulle høyde (og det var jammen mye!), og freste mens den truet med en solid vingeknoke. Ikke tale om! Både Åshild og jeg er glad i dyr, og vi kunne ikke bare overlate den til sin egen skjebne. Nei, vi måtte ta den med. Men frivillig kom den ikke! Vi ble enige om at en sånn stribukk måtte være gutt ( ), og døpte ham Svante. Enden på visa ble at jeg heiv den nokså tunge jakka mi over fuglen, og fikk buntet den pent sammen. For ikke å bli kløpet av det svære nebbet, tredde jeg votten min over hodet på den. Slik bar vi Svante opp på tunet, og plasserte ham bak i lasterommet på min gule Suzuki Ignis. (Den måtte antakelig være spesialkonstruert med tanke på svanetransport, for det var akkurat lagelig plass!) 01 Han ville ikke prøve løpebanen, så vi måtte ta ham med oss 02 Han ville ikke gi seg uten kamp. 03 Men du bøller ikke med ei småbrukerkjerring! Han ble brettet pent sammen og tatt med opp. Votten ble litt tett for ham, så Åshild satte på ham hårstrikken min!

19 Han likte godt å kjøre bil. 06 Da vi nådde Jevnaker og åpent vann, var han uthvilt, tørst - og sinna! 07 Han hadde kløpet seg godt tak i ulla på innsida, og langet ut en rett venstre! 08 Blodfornærmet og bustete på hue ga han oss det glatte lag før han spradet ut mot åpent vann. 10 Andre svaner kom for å hilse på, men han overså dem totalt. De hadde jo ikke kjørt bil, engang. Men hva gjør man så med en svane? Etter en del telefoner (der enkelte nok lurte på om jeg var riktig vel bevart) kom vi fram til en fugleekspert. Rådet vi fikk var å kjøre den ned til nettopp Jevnaker, både fordi der var åpent vann, og dessuten svaner fra før. Svante så ut til å kose seg bak i bilen. Rett som det var rettet han hals og kikket bakover, og foglarne må vite hva han tenkte, sjåføren i bilen bak! Men Svante dreit fælt. Og ikke visste vi at svaner lukter en blanding av fisk og gammel elgbikkje. Æsj. Framme på Jevnaker hadde Svante fått nok av både bilkjøring og mennesker. Han deljet nebbet i bakruta og hveste stygt. På med votten igjen. Og jeg innrømmer det; jeg lo så jeg hadde vondt. Svante veivet rundt med votten sin, og traff meg både her og der i hodet. Det måtte ha vært litt av et syn for de som kjørte forbi Endelig kom vi ned til isen, og Svante fikk friheten. Med hodefjøra i uorden etter votten ga han oss det glatte lag, han syntes nok han hadde fått en forsmedelig behandling. Så spradet han overlegent utover blankisen, ødela effekten ved å gå på trynet, men kom seg opp igjen uten å verdige oss et blikk. Ute på vannet drakk han dypt, og nektet å hilse på en knoppsvane som ydmykt kom for å hilse. Pfff, var det som om Svante blåste. Kom ikke her. Du har jo ikke kjørt bil, engang! Tekst: Runa Bjone. Alle foto: Åshild Bjone Påske 2013 Menighetsbladet for Søndre Land 19

20 Nye skidresser Det var en periode i livet da jeg litt nedlatende betraktet ektepar på tur med helt like og ofte fargerike og moderne fritidsklær. Det var noe med det veldig etablerte- kall det gjerne «satte»- preget som en slik felles bekledning utvilsomt gir. «Slik har ikke jeg lyst til å framstå sammen med min kjære», tenkte jeg alltid tidligere. Det var noen år før Coop hadde et godt medlemstilbud på skidresser. For to eller var det tre år siden slo vi til, jeg og min kone og investerte i nye og like skidresser. De siste tre -eller er det blitt fire -årene har det derfor vært mulig å kunne observere meg og min ektefelle i helt identiske skidresser en vinterdag i løypene innover mot Skihytta eller Eikvelta. «Bjørn D» står det i fin, hvit håndskrift på denne blå skidressen. Kanskje er det allerede blitt 5-6 år siden vi kjøpte den når jeg tenker nærmere etter. Men jeg føler meg likevel både vel og moderne når jeg nå følger i skisporet bak min nesten helt identiske ektefelle og har fin glid på skiene en solrik og fin februarsøndag. «Her kommer to eldre personer som hører sammen», tenker sikkert noen av de yngre vi møter i løypa. De med enda mer moderne skiutstyr; de parene som fortsatt har forskjellige farger på antrekket sitt. Jeg må vel innrømme at det nå sannsynligvis nettopp er blitt oss to - de identisk lyseblåe framtoningene som dukker gradvis fram over åskammen - som nettopp gir dette litt «satte», inntrykket, i det vi beveger oss behersket og i rolig felles takt innover myrdragene. «Slik vil ikke jeg framstå når jeg blir eldre,» tenker de muligens også, noen av de som vi passerer. Men de smiler i alle fall likevel hyggelig og imøtekommende mot oss. Deres innerste tanker kan jeg uansett ikke lese, selv om jeg må innrømme at jeg sitter med denne litt vemmelige følelsen av å være «plassert» når de smiler forståelsesfullt. «Ja, ja de om det», tenker jeg etter hvert litt mer overbærende. I det hele tatt merker jeg at jeg er blitt mye mer avslappet omkring hele denne problemstillingen enn jeg var før i tiden- når det kommer til det med like klær for ektefeller. Er det egentlig noe å gjøre et så stort nummer av? Hva betyr det i den store sammenhengen? Det må da være andre og viktigere problemstillinger å bry seg om i verden enn hva slags klær en tar på seg ut i skiløypene! En annen ting er at det også kan være praktisk å kunne se etter de samme fargene i garderobeskapet når en skal sammen ut på tur. Ting endrer seg tross alt med alderen, det må vi innrømme enten vi vil det eller ei. Jeg husker i alle tilfelle fortsatt veldig klart og tydelig den dagen da vi var innom Coop i Hov og kjøpte de nye skidressene-. Vi kunne vel ikke ha bodd lenge her i Søndre Land på den tiden, tenker jeg videre tilbake. Bjørn Dæhli hadde nylig vunnet OL-gull og var en populær idrettsmann. Ikke rart at mange turgåere ville gå i klær med hans navn på overarmen. Ved nærmere ettertanke slår det ned i meg med stor tyngde at det jo må være minst 10 år siden vi kjøpte dette nye skiantrekket av Bjørg Solum på S-Laget i Hov. Jeg begynner å tenke tilbake på OL på Lillehammer i Ser for meg mange av de fargerike OL-frimerkene jeg fikk tak i og som jeg trodde ville stige i verdi. Kan det utrolig nok ha gått enda mer enn 10 år også,? Snakker vi i realiteten om så mye som år siden vi kjøpte de lyseblå dressene våre? «Er det mulig,» roper jeg plutselig, nå høyt til meg selv og er glad jeg er alene hjemme denne kvelden. En stemme innenfra svarer umiddelbart og ubarmhjertig at det er nok mulig det ja. Det kan faktisk være enda verre: utrolig nok kan dreie seg om en år allerede. Hvor ble da årene av? Kan det være mulig at det er så lenge siden? Jeg begynner å kjenne meg nedtrykt når jeg nå aner utviklingen av hele denne tankerekken - dette som begynte så fint og som var ment som et gledelig tilbakeblikk. Du verden, som årene går og så raskt som menneskene rundt meg forandrer seg! Men jeg klarer likevel å fortrenge det litt, skyve det litt unna, og så finner jeg tilbake til gleden ved at jeg og min hustru -fikk kjøpt oss nye, like og moderne skidresser på tilbud på Samvirkelaget i Hov! Øystein Wang 20 Menighetsbladet for Søndre Land Påske 2013