Globale drivkrefter bak fortsatt markedsretting i det offentlige

Transkript

1 Globale drivkrefter bak fortsatt markedsretting i det offentlige Av Helene Bank, spesialrådgiver, For velferdsstaten Den rødgrønne regjeringen lovet stans i privatisering og konkurranseutsetting og hevder den ikke benytter såkalt New Public Management (NPM). Erfaringer fra hele landet viser imidlertid at markedsretting og NPM fortsatt brukes fullt ut i offentlig sektor. Våren 2009 la fornyingsministeren endelig fram sin Stortingsmelding om statsforvaltningen. Der var det lite tegn til at de siste 20 års markedsretting skulle reverseres. Tvert imot. Gjennom mobilisering og praktisk fornyingsarbeid, som for eksempel kvalitetskommuneprogrammet, er det likevel mulig å drive markedsreformene tilbake. Etter omfattende mobilisering over hele verden mot privatisering og konkurranseutsetting opplever vi noen seire, men også at retorikken endres uten at markedsreformene endrer innhold eller reverseres. Markedsrettingen skjer fortsatt med voldsom styrke og det er foreløpig bare isolerte eksempler på at fellesskapet på nytt vinner terreng over storselskapene. Privatisering og konkurranseutsetting har blitt politiske og ideologiske fy-ord. Den råe og synlige privatiseringen kan ikke lenger gjennomføres uten sterk mobilisering og motstand fra innbyggere og fagbevegelse. Men nå må nye prosesser og metoder avdekkes. Nye aktører oppdages og avkles. Nye begreper og forkortelser læres. Mange av aktørene er de samme, men arbeidsmetodene er mer sofistikerte og konkurranseutsetting skjer under et teppe av retorikk, nytale og trinnvise reformer. Globale drivkrefter To prosesser, som vi ser det endelige resultat av i dagens finanskrise, har drevet fram markedsreformene. De har rot i finans- og energikrisen på 70-tallet. Den ene er kapitalens krav om stadige utvidelser til nye markeder. Det har ført til privatiseringspress i offentlig sektor over hele verden. Staten er en sikker betaler i etablerte velferdsstater. Privatisering gir tilgang til den rike delen av markedet i land med svak offentlig sektor. Den andre prosessen er krav om stadig økende avkastning på kapitalen. Dette har ført til reformer som har blåst opp finanskapitalen på bekostning av realøkonomien, inkludert offentlig sektor, spesielt gjennom regnskapsregler som verdisetter offentlig eiendom etter antatt markedsverdi, samt gjennom pensjonsreformer som er tilpasset finansnæringens private pensjonstilbud. Internasjonale institusjoner og avtaler utgjorde og utgjør et massivt press på politikere for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. For mange er disse bare forkortelser: OECD, EU, EØS, GATS, IMF, Verdensbanken og Senter for statlig økonomistyring (SSØ). Innholdet i reformene er det imidlertid grunn til å være på vakt mot. Norge er en såkalt treg reformist. Sterke fagorganisasjoner klarte å gjøre markedsrettingen politisk vanskelig. Litteratur fra Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) beskriver dette fenomenet og lager nye strategier for å omgå sterke fagforeninger og knuse deres makt og rettigheter. Privatisering og konkurranseutsetting er nemlig bare to hoder av et mangehodet troll. Trollet har en annen forkorting, nemlig NPM (New Public Management). Retorikken rundt markedsreformene lover effektivisering, frie valg, konkurranse, profesjonell ledelse, budsjettdisiplin, enklere hverdag og mindre administrasjon, mer fleksibel arbeidskraft.

2 NPM ble først beskrevet i 1991 som et sett av reformtiltak, men da var de i bruk allerede. Aktørene som presset dem igjennom er OECD, IMF og Verdensbanken. Hjernene bak strategiene er fortsatt Chicagoskolens nyliberale tenketanker, som inspirerte markedsfundamentalismen til Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Så mens England, New Zealand og Island gjennomførte omfattende markedsreformer måtte det utvikles en ny retorikk mot de trege reformistene. Revisorene bukken og havresekken En ny aktør i reformutviklingen er Den internasjonale revisorføderasjon (IFAC). De har utarbeidet et system for regnskapsføring i offentlig sektor som skal gjøre det enklere å sammenlikne med privat sektor, og dermed lette en overgang til konkurranse mellom private og offentlige. Regnskapsstandardene er utarbeidet på inspirasjon fra private selskap. Lønnsomhetsregnskapet legger vekt på finansiell informasjon, og styrker fokus på dagens markedsverdi framfor de kvalitative verdiene av offentlig tjenesteproduksjon. En kan si at lønnsomhetsregnskapet er en pådriver for finanskapitalens dominans, ved å rette fokus mot investeringsverdier som eiendom og pensjonssparing. Det er slike prosesser som har bidratt til dagens finanskrise. Sentralt i utviklingen av disse standarder i IFAC er de globale revisorselskapene Pricewaterhouse Coopers (PWC), Deloitte Touche, Ernest & Young og KPMG. Samtidig som disse selskapene utvikler standardene er de også høyt betalte rådgivere for offentlige etater og kommuner, og de er i økende grad også revisorer for de samme etatene. Mens NPM krever et skarpt skille mellom bestiller og utfører på alle nivå, gjelder altså andre regler for revisorene. Disse regnskapsstandardene anbefaler nå IMF, OECD og andre internasjonale organisasjoner brukt i offentlig sektor. Strategi mot trege reformister og sterke fagorganisasjoner På slutten av 1990-tallet ble NPM i økende grad delt opp i tre reformer a) produktmarkedsreform, b) arbeidsmarkedsreform og c) finanssektorreform. Alle tre handler om avregulering og utvidelse markedet på bekostning av offentlig og politisk innflytelse, og å svekke arbeidstakeres rettigheter og la dem konkurrere mot hverandre på lønn og arbeidsbetingelser. Reformene består av trinnvise tiltak som på sikt kan sikre full markedsretting uten for stor motstand fra innbyggere og fagbevegelse. Det er ingen grunn til å lete etter konspirasjonsteorier når vi skal finne begrunnelser for hva som skjer og hvorfor det skjer. IMF og OECDhar jevnlige gjennomganger av nasjonale økonomier. De har tilgang til de innerste gemakker i finansdepartementene og sentralbankene.. Med en rolle som høystatus rådgivere og sensorer har IMF og OECD alle muligheter for å lobbe nye reformer, dypere reformer og mer marked. De evaluerer tidligere reformer og foreslår nye. De vet hva de gjør. De vet hvorfor de gjør det. De er stolte av det, og forteller gjerne hva de gjør. Strategiene følger fire linjer. For det første, av erfaring vet de at et begrep eller en institusjon kan få et dårlig rykte. Som reven som har flere utganger må også markedsreformene ha flere veier og aktører. IMF, OECD, Verdensbanken, store revisjons- og rådgivningsselskap, WTO, EU, ESA. Alle anbefaler stater og offentlig administrasjon å gjennomføre NPM, inkludert bruk av lønnsomhetsregnskap for offentlig sektor, og pengepolitikk med stabil inflasjon uavhengig av effekt på valutakurs og sysselsetting.

3 For det andre, dersom nye regjeringer ønsker å reversere markedsreformer, er det viktig at reformene er robuste. Reformene må skje skjult, men ikke hemmelig. Først skapes mistillit til offentlige ansatte ved å legge til grunn at de er late og egennyttige. Det trengs konkurranse for at de skal få opp farten. Det trengs detaljerte målinger av hva de gjør. Disse målinger legger deretter grunnlag for å sammenlikne offentlig og privat sektor. Dernest avpolitiseres markedsrettingen, ved at enheter splittes. Aktiviteter skilles ut fra det offentlige og bestiller og utfører atskilles. Hensikten er å få det til å se ut som administrative reformer. Gjennom å kurse statsadministrasjonen i markedsreformenes irrganger og la dem utføre reformene, og lage offentlige tilsyn som sikrer at reformenes mål oppfylles, legges til rette for konkurranse med private. Videre blir reformene mer robuste ved at man bruker privat sektor ledelses- og regnskapssystem. Lønnsomhetsregnskap gir politikere inntrykk av at systemene gir bedre kontroll. Men deres fokus blir finansverdier og for eksempel antall pasienter som er behandlet, ikke om pasientene ble friske eller om det er pasienter med lidelser som er best priset som behandles først. For det tredje skal alle tiltak i tillegg svekke fagforeninger som er motstandere av reformene gjennom at hver oppsplitting og utskilling undergraver eksisterende tariffavtaler, skaper mer lokal lønnsdannelse og økt fleksibilitet. Alt i alt en økt brutalisering i arbeidslivet. For det fjerde anbefales det trinnvise reformer, så det ikke blir for mye motstand blant befolkningen og ansatte. Allerede i år 2000 beskrev en norsk offentlig utredning (NOU 2000:19), med eksempel fra Sverige, hvordan markedsreformene kan iversettes trinnvis for å unngå for sterke protester: Skap markedslignende ordninger innenfor virksomheten. Bestiller/utfører-modeller (med bare interne aktører), internprising og -salg, innføring av resultatenheter og lignende. Budsjettfinansiert virksomhet settes ut på anbud til eksterne tjenesteleverandører. Evt. uten at egen virksomhet tillates å legge inn anbud. Virksomhet føres bort fra forvaltningsvirksomheten, f.eks. i form av en omdanning til et statlig selskap. Selskapsetablering kan skje ved hjelp av stegene over. Selskapet kan eies av staten eller som et ytterligere steg privatiseres. Så sent som i 1987 anså myndighetene at forvaltningsbedrifter av regionalpolitiske og andre samfunnsmessige hensyn ikke burde omdannes til selskaper. Fire år senere, i 1991, hadde fem av de åtte statlige forvaltningsbedriftene blitt omdannet til selskaper. Påfølgende regjeringer og Storting i Norge har fulgt samme linje. Samtidig gir finanskriser muligheter for raske og grundige reformer. Når IMF går inn og gir lån og veiledning til land i økonomisk krise, er NPM med i kofferten. Dette skjedde under finanskrisene i Afrika på 80-tallet, på Island etter den økonomiske stagnasjonen på begynnelsen av 90-tallet, i Sørøstasia etter krisen i 1997, i tidligere sovjetstater da deres økonomier kollapset. Finanskrisen i 2007 har satt de baltiske stater under fullt reformpress. OECD skriver i sin publikasjon Going for Growth fra 2007 at: Produktsmarkedsreform kan øke etterspørsel, sysselsettingsmuligheter og reallønn. Det kan gjøre det lettere å få til arbeidsmarkedsreform. For eksempel, produktmarkedsreform kan gjøre det enklere å lette på reglene for arbeidstakeres beskyttelse, dermed kan en svekke offentlig ansattes mulighet til å beskytte sine jobber gjennom strenge regelverk. Videre: Noen OECD-land har gått langt i å reformere arbeidsmarkedet (for eksempel England og New Zealand) og innført dyptgripende endringer som har svekket offentlige ansatte gjennom for eksempel endringer i rettigheter for fagbevegelsen og prosedyrer for arbeidsgivers endringer på avtaleforhold, inklusive oppsigelser.. andre (for eksempel

4 Spania) omgikk de offentlig ansatte ved å starte reformer som i hovedsak rammet arbeidere med svak stilling i arbeidsmarkedet. Administrerende direktør for IMF, Rodrigo de Rato, applauderte i 2006 EUs definisjon av Produktmarkedsreform som.reduksjon i tollbarrierer, åpning av markeder for konkurranse, mer næringsvennlig politikk og tiltak for å redusere statlig involvering i som på noen måte forstyrrer konkurransen i markedet EUs indre marked og Lisboastrategien er omfattende øvelser i produktmarkedsreform. IMFs råd til den norske regjering har vært å markedsrette offentlig sektor, og svekke arbeidstakerrettigheter, ikke minst i lys av at Norge har sterke fagorganisasjoner som er med og gjør Norge til en treg reformist. Retten til å leie ut arbeidskraft ble iverksatt etter IMFs råd i 2001, av den første Stoltenbergregjeringen. Det samme var tilfellet med Norges banks instruks om å holde inflasjonen stabil, selv om det økte kronekursen og dermed førte til konkurser i konkurranseutsatt sektor og økt arbeidsledighet. SSØ - IMFs hemmelige tjenester En sentral del av NPM er å endre regnskapssystemet i offentlig sektor til lønnsomhetsregnskap. Gjennom 500 år har regnskapssystemet for offentlig sektor blitt utviklet for å kunne håndtere ulike offentlige reformer og gi eksakt kunnskap om offentlige bevilgninger og hvordan de brukes kontantregnskap. Offentlig sektor kan karakteriseres av fravær av marked og prissetting. Offentlig sektor har bare en inntekt, politiske bevilgninger. Egenandeler er politisk bestemt. Kontantprinsippet i regnskap betyr at en regnskapsfører bare fører inntekter når de bevilges, og utgifter når de brukes. Regnskapet avspeiler politiske reformer. Dermed kan politikere og lederne i administrasjonene holdes ansvarlig. Kontantregnskap rapporterer bare harde data slike som er udiskutable. Lønnsomhetsregnskapets overordnete hensikt er å sammenlikne kostnader mellom offentlige tjenester og private selskap. Lønnsomhetsregnskapet rapporterer i tillegg til de udiskutable fakta, svært diskutable og varierende data, som varierende markedspriser på eiendeler og pensjonsfond. Det inkluderer informasjon om antatt markedsverdi av for eksempel bygninger og redskaper, og det krever at det utarbeides målbare standarder for at regnskapet kan inkludere kostnader for arbeidsoperasjoner. Stykkprisfinansiering, penger følger bruker og bestiller-utførersystemer er resultat av lønnsomhetstenkning som i økende grad dominerer offentlig sektor. Denne regnskapsmetoden bidrar blant annet til å legge vekt på dagens markedsverdi av eksempelvis offentlig eiendom basert på markedspriser. Regnskapet vil ha en åpningsbalanse som inkluderer den antatte verdien av eiendom. Dermed er bruk og slitasje på slik eiendom (avskrivning) noe som må belastes aktiviteten, altså driftsbudsjettet. Dermed øker den rapporterte kostnad av de offentlige tjenester. Dermed beregnes betydelige underskudd. For å oppnå balanse må det derfor kuttes kostnader i driftsbudsjettet. Dette kan legge grunnlag for videre konkurranseutsetting og privatisering. Stoltenberg I-regjeringen fremmet forslaget om sykehusreformen, der de nye helseforetakene ble pålagt å bruke lønnsomhetsregnskap. Bondevik II-regjeringen satte i gang med å endre regnskapssystemet i offentlig sektor. I Statsbudsjettet 2004 ble det foreslått å etablere Senter for statlig økonomistyring (SSØ), et statlig forvaltningsorgan under Finansdepartementet. Det ble opprettet etter at en norsk offentlig utredning (Hva koster det? NOU 2003:6) anbefalte å gå over til lønnsomhetsregnskap. I tillegg til å få ansvar for lønnsutbetalinger i staten, ble SSØ i 2005 veileder for et prosjekt der 10 statlige etater skal anvende lønnsomhetsregnskap.

5 Men SSØ veileder også flere etater og kommuner i å lage regnskaper som kan sammenlignes med private selskap. Det finnes bare en grunn til å gjennomføre slike regnskap at det kan danne grunnlag for konkurranseutsetting. Det er verdt å merke seg at det ikke er noen følgeforskning knyttet til disse prosjektene. Dermed får vi ikke informasjon om systemet gir bedre tjenester, politisk styring eller arbeidsmiljø. Slutt på konkurranseutsetting? I 2005 lovet den rødgrønne regjering stans i privatisering og konkurranseutsetting. Tross lovnader har mye av politikken med økte markedsreformer fortsatt. Tidligere tiltak lever sitt eget liv. SSØ bidrar til det. Regjeringen har i perioden redusert hastigheten på markedsorienteringen, men den har ikke bygget bolverk mot at en eventuell ny regjering kan markedsrette med et pennestrøk. I Tross dette viser viser de ideologiske forskjellene seg spesielt i Stortinget når det gjelder offentlige tjenester de rødgrønne og delvis Krf på den ene side, Høyre, Frp og Venstre på den andre. Høyre, Venstre og FrP ønsker økte utskillelser, og dermed at aktivitetene blir sidestilt med private, i sine merknader til Forvaltningsmeldinga. De ønsker private tilbydere av offentlige tjenester. Høyre og Frp foreslår i tillegg at regjeringen skal anbefale kommunene å iverksette utfordringsrett at private skal få lov å utfordre kommunale tjenester, og få oppdrag dersom de tilbyr til lavere pris enn kommunens egne ansatte. Krf ønsker at frivillige ideelle tilbydere skal få være med å tilby offentlige tjenester. Med utfordringsrett kommer bruk av lønnsomhetsregnskap virkelig til sin rett. I 2002 ble det etablert markedsliknende ordninger for Mesta, Posten, NSB, Sykehusene og statlige selskap. Gjennom etablering av Senter for statlig økonomistyring under Bondevik II, fikk ytterligere 10 statlige virksomheter regnskapsregler etter privat sektor, lønnsomhetsregnskap. Deres virksomhet kan nå sammenliknes med private og deler av virksomheten kan enklere konkurranseutsettes enn om dette ikke hadde skjedd. IMF, som løpende anbefaler reformene, vet å applaudere. Til og med den Rødgrønne regjeringen roses. IMFs råd 2002 Norske reformer IMFs respons 2007

6 Produktmarkedsreform vil styrke privat sektor Øke deregulering og privatisering Redusere den høye andel av offentlig eierskap Tak på vekst i offentlig sektor 2002: Mesta, Posten NSB blir AS. Sykehusreformen, moderniserings-program for offentlig sektor 2004: SSØ 2005: 10 statlige virksomheter får ASregnskapsregler Utvides i : Nav-reformen Applauderer den bedrete produkt-markedsreform. Anbefaler videre reformer som kan sikre bedret konkurranse mellom offentlig og privat sektor Fortsette styringsreformer for videre privatisering I Forvaltningsmeldingen som ble lagt fram for Stortinget våren 2009, skilles det mellom virksomheter som er en del av staten som rettssubjekt og de som ikke er det, slik som særlovsselskap, statsforetak, helseforetak, statlige aksjeselskap, stiftelser. Videre tolker regjeringen det slik at EUs konkurransepolitikk gjelder for enheter som ikke er del av staten som rettssubjekt. Det betyr at spesialisthelsetjenesten, inkludert sykehusene, ikke lenger er en del av staten som rettssubjekt, mens universiteter og høyskoler er en del av staten. I stedet for å skjerme offentlig sektor mot EUs konkurranseregler, skriver regjeringen at: Statlege verksemder som opererer i ein marknad i konkurranse med andre, bør organiserast som selskap. Statlege verksemder som opererer i ein marknad, og som òg skal fremme viktige sektorpolitiske omsyn, bør organiserast som statsføretak. Det betyr at slike enheter kommer inn under kravet om likebehandling mellom private selskap og offentlige institusjoner med henvisning til EUs konkurransepolitikk. Jussen tar over for politikken og markedsreformene fortsetter. Regjeringen har ikke tenkt å endre mandat eller legge ned veiledningstjenesten til SSØ. Men etter 5 måneders hektisk debatt i avisa Klassekampen, kom endelig finansminister Kristin Halvorsen på banen (24. juni 2009) og bekreftet at offentlig sektor i Norge fortsatt skulle drive økonomistyring etter det såkalte kontantprinsippet, som er utarbeidet for offentlig styring og reformer, og som bygger på 500 års tradisjon og erfaring i Europa. Motmakt og alternativ Kvalitetskommuneprogrammet i Norge, videreføringen av modellkommunene, er en respons på den første bølgen av privatiseringer i kommunene. Under dekke av ord som fornying, omstilling og modernisering ble offentlige tjenester privatisert og kommunalt eierskap i energi og kollektivtrafikk solgt ut. Fagforbundet, tidligere Norsk Kommuneforbund, var hjernen bak ideen og de første modellkommunene. Ved å ta ordene tilbake: Fornying av offentlige sektor, bedre tjenester, bedre arbeidsmiljø og en bedre kommune med aktive og fornøyde innbyggere, kom de ansattes organisasjoner på offensiven. Programmet forutsatte omstilling uten trussel om konkurranseutsetting. Derimot ble det etablert et formalisert trepartssamarbeid, ansatte- og bruker-medvirkning. Det utvikles mål om innbyggertillit og

7 brukertilfredshet, framfor de meningsløse tellekantsystemene til NPM-reformene. Forskere har fulgt og studert resultatene, så det ligger kunnskap som kan brukes til videre utvikling. I kommuneproposisjonen for skriver regjeringen at det kvalitetsforbedrende arbeidet bygger på en kvalitetstilnærming som setter den direkte kontakten, dialogen og samhandlingen mellom ansatt og innbygger i sentrum. Kommunene forsøker å utforme prosjektene slik at de bidrar til økt kvalitet ved overlevering av tjenesten og her er medmenneskelighet, respekt, omsorg og medvirkning helt sentrale verdier. Kvalitetsindikatorer prøves ut i noen pilotkommuner, og skal senere inngå som egen modul på KS sitt nettbaserte måle- og publiseringsverktøy. Også andre lokalsamfunn, som Newcastle, har gjort samme grep med gode og dokumenterte erfaringer av bedre arbeidsforhold, mer tilfredse og deltakende innbyggere og lavere kostnader. Tross dette er eksemplene fortsatt isolerte og få. Fra SSØ til Senter for offentlig utvikling (SOU) Det er avgjørende å avvikle bruk av lønnsomhetsregnskaper som drives fram av SSØ og rendyrke egne metoder for fornying, kvalitet og effektivitet i offentlig sektor. Med erfaringene fra kvalitetskommunene må det utvikles permanente ordninger som kan hindre og forsinke markedsrettinga. I stedet for markedsstyring under SSØs veiledning, må vi kreve et Senter for offentlig utvikling (SOU) under fornyingsdepartementet, som bistår med å utvikle kvalitetsreformer, medvirkningsreformer, reformer basert på tillit. Tre konkrete forslag: Bolverk mot videre konkurranseutsetting. Identifisere statlig virksomhet og tjenester som det offentlige driver i såkalt egenregi. En offentlig tjeneste der konkurransepolitikken ikke gjelder. Vi kan kalle det rekommunalisering og demokratisering. I EU-retten er det en offentlig tjeneste der konkurransepolitikken ikke gjelder. Men EU har ikke definert hvilke sektorer som er offentlige. Dette kan utnyttes ved at Norge selv definerer det, og bruker egenregi. Nytt lovforslag fra regjeringen 2009 om vann og avløp tar slike grep og skal sikre norsk vann og avløp i evig offentlig eie. Det er bare å fortsette reformene og identifisere nye områder. Gi ansatte innflytelse og likeverdig medvirkning. Den bærende ideen bak kvalitetskommuneprosjektet er at det er mer å hente i et konstruktivt samarbeid lokalt mellom de folkevalgte, lederne og de ansatte i forhold til utvikling av kvalitet og effektivitet i tjenestetilbudet. I trepartsavtalen om pilotsykehusene fra 2009 står det, at det. forutsettes også at prinsippet om likeverd mellom partene og metodikk (prosessorientert arbeidsmåte lærende organisasjoner) følges. Regjeringa sier riktignok i Forvaltningsmeldinga at den vil sikre at omorganiseringen skjer i tråd med Hovudavtalen og prinsippa for leiing i staten. Det skulle bare mangle. Men også at ledelse i staten skal være å skape en god felles forståelse av hva slags endring som trengs samt formidle og klargjøre det overordnete formål med omstillingen, en gammeldags ovenfra-og-nedad holdning. I Stortinget ba flertallet (unntatt H og FrP): Regjeringa vurdere tiltak som kan bidra til samarbeid, innovasjon, kompetanseutvikling og ansatte- og brukermedvirkning, som middel til effektiv ressursbruk. Metode for utvikling av kvalitativ måloppnåelse og opplevde forbedringer. Kvalitetskommuneprogrammet har gitt nyttige erfaringer og dokumentert effektiviteten av fornyingen gjennom å måle det som er relevant for befolkningen, og gir bedre arbeidsvilkår. Detaljmåling, bestiller-utførermodeller, detaljert måling av effektivitet, tester som ikke nødvendigvis er relevant for verken jobben som utføres eller innbyggernes følelse av

8 tilfredshet, stjeler tid og ressurser fra møtet mellom ansatt og innbygger. Disse virkemidlene er med å øke presset på ansattes følelse av å ikke mestre jobben sin og de bidrar til en brutalisering av arbeidslivet og det øker sykemeldinger og tidligpensjoner. Stortingskomiteens flertall ber om at regjeringen griper tak i dette videre. I kommuneproposisjonen skriver regjeringen at det kvalitetsforbedrende arbeidet bygger på en kvalitetstilnærming som setter den direkte kontakten, dialogen og samhandlingen mellom ansatt og innbygger i sentrum. Kommunene forsøker å utforme prosjektene slik at de bidrar til økt kvalitet ved overlevering av tjenesten og her er medmenneskelighet, respekt, omsorg og medvirkning helt sentrale verdier. Kvalitetsindikatorer prøves ut i noen pilotkommuner, og skal senere inngå som egen modul på KS sitt nettbaserte måle- og publiseringsverktøy. Det er fullt mulig å føre en politikk mot NPM hvis regjeringen vil. Eller rettere, hvis det mobiliseres i Norge for at en ny regjering skal gjøre det. Utfordringen er å drive tilbake markedsreformene og ta tilbake fellesskapets løsninger. Også referanse til: NOU 2003:6 Hva koster det? St.meld.nr 19 ( ) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap IMFs Article IV Consultation, Norway, 2001, 2002,