tore janson Germanerne Mytene, historien, språkene Oversatt av Einar Blomgren

Transkript

1 tore janson Germanerne Mytene, historien, språkene Oversatt av Einar Blomgren pax forlag a/s, oslo 2013

2 Del 1: Myten

3 Hvordan Tyskland fikk en egen historie Antikken, middelalderen og Tysklands fødsel Temaet for denne boken er germanerne, og de som opprinnelig ble kalt germanere, levde i antikken. Deres historie fortelles i del 2, men denne delen handler om hvordan de er blitt oppfattet og misoppfattet i lang tid etterpå. For å forstå hvordan det foregikk, trenger man å vite bare veldig lite om antikkens germanere, nemlig følgende: Romernes store rike omfattet landene rundt Middelhavet og også det nåværende Frankrike fra noen tiår før vår tidsregning og omtrent fem hundre år fremover. I de mange skriftene på latin, romernes språk, som fremdeles finnes, står det en god del om germanere, Germani på latin. Det var romernes betegnelse på dem som bodde utenfor romerrikets grenser, øst for Rhinen og nord for Donau. Selv brukte menneskene der ikke «germanere» eller noe annet fellesnavn, men det fantes mange adskilte grupper med egne navn, som gotere og langobarder, anglere og burgundere. Romerne beskrev dem som ville og blodtørstige og betraktet dem ofte som en ensartet masse barbarer. De var dyktige krigere og sloss ofte med romerne, ikke sjelden med suksess. På 400-tallet tok flere av disse store gruppene med «germanere» seg inn over grensen og ble værende der. Romerriket brøt sammen, og etter hvert oppsto i stedet et antall stater. Ordet «germanere» gikk ut av bruk; i stedet ble navnene på de forskjellige gruppene brukt. 11

4 En gruppe som var spesielt fremgangsrik, var frankerne, som opprinnelig fantes nær Rhinen, men som beveget seg over hele det nordlige Frankrike og etter mange århundrer enda mye lenger. Etter hvert som århundrene gikk, ble begrepet «germanere» stadig mer glemt, selv om det i noen biblioteker fantes latinske håndskrifter der det ble brukt. Det eneste som fortsatt var i bruk, var det latinske navnet på området, Germania, og avledninger på andre språk, som Germanien på svensk. Det betegnet (veldig omtrentlig) det nåværende Tyskland. Den delen av Europa kom etter hvert inn under frankernes herredømme. Den frankiske kongen Karl den Store, som også ble keiser i år 800, styrte ikke bare det nåværende Frankrike, men også det nåværende Tyskland og mye annet. Riket hans gikk i oppløsning, og den østlige delen ble det østfrankiske kongeriket, mens Frankrike ble det vestfrankiske. En av forskjellene mellom rikene var at de fleste i vest snakket ett språk, og de fleste i øst et annet, det som med tiden skulle bli kalt tysk. Det østfrankiske riket ga opphav til den første tyske staten. I lang tid levde imidlertid tanken om et forent frankisk rike videre. Det tyske imperiet Etter hvert tok den tyske identiteten over og fortrengte helt ideen om en frankisk samhørighet. Det gjenspeiles i hvordan riket etter hvert fikk nytt navn og ny styreform. På 900-tallet fantes det østfrankiske konger, og noen av dem ble kronet til keiser av paven, slik Karl den Store var blitt; frem mot 1200-tallet forsvant betegnelsen «franker». Keiserriket ble aldri kalt frankisk. Tidlig ble det kalt imperium sacrum, det hellige imperiet, siden det var paven som kronet disse nye keiserne. Langt senere støter man også på benevnelsen imperium Teutonicum, det tyske imperiet. I svenske historiebøker kalles riket gjerne for «det tysk-romerske keiserriket». 12

5 Flere av de tyske keiserne i høymiddelalderen var politisk vellykkede, og riket deres omfattet det nåværende Tyskland og det nord lige Italia, hele eller deler av Belgia, Nederland, Sveits, Østerrike, Tsjekkia, det sørøstlige Frankrike og en del annet. I flere hundre år var dette Europas økonomisk og kulturelt mest utviklede del. Det tyske området var altså fremgangsrikt på mange måter, men frem mot 1400-tallet hadde keiserriket adskillige politiske problemer. Delvis hadde det å gjøre med maktkamper mellom paven og keiseren, maktkamper som hadde svekket begge parter. Keiseren tapte det meste av sin makt over kjernelandet, Tyskland, til de fyrstene og grevene og biskopene som styrte forskjellige deler. I realiteten fantes det ikke noe forent land, men en mengde småriker, noe som mange i Tyskland mente var svært ugunstig. Ideen om en spesiell tysk identitet holdt på å vokse seg sterkere. Den ble ganske sterkt knyttet til det tyske språket, som jo var annerledes enn det italienske i sør, det franske i vest og de slaviske i øst. Det fantes dem som drømte om en egen tysk stat. Ett problem var at noe slikt ikke hadde eksistert før. Man kunne ikke vise til noen tysk enhet i fortiden. Keiserriket hadde riktignok eksistert siden 900-tallet, men det kunne ikke benektes at det var frankisk fra begynnelsen. Tyskland og Frankrike hadde altså egentlig samme historiske opprinnelse, fra frankerne. Hvem var så disse frankerne? Ifølge det man trodde på tallet og i mesteparten av middelalderen, var de en gruppe som hadde kommet til området ved Rhinen fra det gamle Troja da grekerne inntok den byen for svært lenge siden. De var altså opprinnelig inntrengere i Tyskland og hadde ingen bakgrunn som var felles med andre i landet. Flere andre grupper i Tyskland mente også at de kom langt borte fra. Sakserne skulle ha stammet fra Aleksander den stores hær, bayrerne fra Noas etterkommer i Armenia, og så videre. Alle disse opprinnelseshistoriene var i virkeligheten rene fantasier som mer eller mindre lærde menn hadde funnet på for at et folk 13

6 eller en regent skulle ha noen strålende aner i den fjerne antikken. Kildekritikk var ikke vanlig i middelalderen, så når noen først hadde skrevet ned en slik historie, trodde man ofte på den, og den kunne være i omløp i hundrevis av år. Det betydde at vennene av det tyske hadde en del problemer med å vise til noen felles, eldgammel tysk historie. Det var et åpenbart problem for det nasjonale prosjektet. Men helt uventet dukket det opp en mulighet til å forandre hele fortiden. Germanernes gjenoppstandelse 1400-tallet var renessansens store århundre i Italia. Kunstnere, forfattere og forskere vendte seg til den greske og romerske antikken for å finne inspirasjon og forbilder. Interessen for alt som kunne gi kunnskap om antikken, økte voldsomt. En svært viktig gruppe var de lærde humanistene som systematisk lette etter gamle manuskripter som inneholdt skrifter på latin eller gresk fra antikken. En lang rekke verk som tilfeldigvis hadde overlevd i en og annen avskrift, ble reddet takket være deres arbeid. Et av de store funnene var et lite verk på rundt 30 vanlige boksider, forfattet på latin i år 98 av Tacitus, en kjent romersk historiker. Tittelen på skriftet er usikker, slik det ofte er med antikke verk. Kanskje var tittelen De origine et moribus Germanorum, «Om germanernes opprinnelse og skikker». I moderne utgaver kalles den gjerne Germania. Skriftet var nesten helt ukjent fra senantikken og frem til 1400-tallet. Man fant det i et håndskrift fra tidlig middelalder som hadde ligget ulest i mange århundrer i et kloster i Tyskland. Da det kom i hendene på en italiensk humanist i 1455, ble det snart kopiert i en rekke avskrifter, og da boktrykkeriene begynte å arbeide bare noen tiår senere, kom det snart ut i det ene opplaget etter det andre. Det fikk en enorm innflytelse i mange hundre år og har for alltid preget det moderne Europas oppfatning av germanerne. 14

7 Dette skriftet er en hovedkilde til germanerne i antikken, og mye av det som står der, tas opp i del 2 av denne boken. Det som gjorde sterkest inntrykk i renessansen, tas opp her. På de første sidene i skriftet står et avsnitt om germanernes opprinnelse. Tacitus omtaler germanerne som ett folk med mange undergrupper, og han oppgir som sin egen mening at de er innfødte, og at de ikke er blandet med andre folk. De er ikke blitt fordervet gjennom giftermål med andre, men folket har bevart sin egenart ublandet. Derfor ser alle germanere ganske like ut: ville i blikket med blå øyne, rødt hår, store kropper som passer godt for raske angrep, men som ikke tåler langvarige strabaser. I vår tid lyder snakket om et ublandet folk som rasisme. Tacitus ville muligens hatt sans for 1800-tallets ideer om menneskeraser hvis han hadde visst om dem, men grekerne og romerne hadde ikke så godt utarbeidede ideer om arvelighet og folkegrupper. De betraktet menneskeheten som oppdelt i forskjellige folk, gentes på latin eller ethne på gresk, og de snakket gjerne om folkenes forskjellige kroppslige og moralske særegenheter, men det fantes ikke alltid noe klart skille mellom ervervet og arvet. Det fantes heller ikke noen generell idé om at «rene» folk skulle være bedre enn «blandede». Romernes egen mytologi innebar at de var «blandede» i den betydningen, for de skulle ha nedstammet fra latinere og fra trojanere. Tacitus drøfter ikke om det er bra at det ikke kommer fremmede til Germania og gifter seg. Årsaken han oppgir til at germanerne er ublandede, tyder ikke på at han mente at dette var noe spesielt å skryte av. Grunnen er, sier han, at det er vanskelig å ta seg dit. Og hvem ville dessuten forlate Italia eller Asia eller Afrika til fordel for et stygt og dystert land med et forferdelig klima, om det ikke var ens hjemland? Forestillingen om det rene germanske folket var det ene som vakte stor interesse. Noe som var like viktig, var hvordan Tacitus beskrev germanernes samfunn og deres karakter. 15

8 Et gjennomgående tema er at germanerne elsker å være frie og ikke lar seg undertrykke av noen hersker. Særlig viktig er det at de fleste germanske grupper ikke har reges, konger med eneveldig makt, og at folket, det vil si frie menn, uttrykker sin mening ved å skramle med våpnene. Det betyr i og for seg ikke at alle germanere hadde like mye å si. Ifølge Tacitus får forsamlingen si hva den mener om de forslagene som lederne har kommet frem til, ikke noe annet. Man øyner et idealbilde av et aristokratisk styre der noen har større grad av frihet enn andre. Det sies at en slik leder omgir seg med en gruppe krigere som er trofaste mot ham og til gjengjeld får kost og losji og gaver. Disse mennene kalles iblant «hird» på norsk, med et ord som er lånt fra de islandske sagaene. Tacitus skriver: «Når det kommer til strid, er det skammelig hvis lederen overgås i tapperhet, skammelig for følgesmennene ikke å være like tapre som lederen. Men en virkelig vanære for hele livet og forbrytersk er det å ha kommet tilbake fra striden og ha overlevd sin leder.» På den ene siden er altså germanerne frie, på den andre er de lojale inn i døden overfor lederen de har sluttet seg til. Germanernes familieliv får svært god omtale. Ifølge Tacitus venter de lenge med å bli seksuelt aktive, og det gjør at de vokser seg store og sterke. I ekteskapet er kvinnene nesten alltid trofaste, og de få som ikke er det, straffes hardt (mennenes trofasthet diskuteres ikke). Hos visse grupper får bare jomfruer gifte seg, slik at det altså er umulig for kvinner å gifte seg på nytt. Å drive barnebegrensning eller å drepe nyfødte barn regnes som skammelige forbrytelser. Han avslutter avsnittet med en av sine berømte sentenser: Plusque ibi boni mores valent quam alibi bonae leges: «Og der har gode skikker større virkning enn gode lover andre steder.» I dette avsnittet er det helt tydelig at Tacitus lar germanerne danne en kontrast til romerne. Andre egenskaper som Tacitus berømmer, er gjestfrihet og ærlighet. Fremmede tas imot med åpne armer, får mat og gaver og sendes 16

9 videre til venner. Germanerne sier hva de mener og er ikke slu eller listige. Det er imidlertid ikke tale om noen ensidig skjønnmaling. Germanerne berømmes for å være frie, men samtidig påpeker Tacitus at de mangler langsiktighet og disiplin. De drikker for mye og krangler ofte, og når de er edru, er det terningspill de driver med størst alvor (bortsett fra å krige). De kan spille bort alt, også sin egen frihet slik at de blir slaver for vinneren. Det går de med på, selv om de er yngre og sterkere, og viser en pervers stahet som de selv kaller ære. Germanerne blir altså tillagt en rekke egenskaper. De er blåøyde og sterke, kranglevorne og impulsive, men frihetselskende, gjestfrie og ærlige, grunnleggende moralske og alltid ordholdne. En del av dette var allment stoff for antikke forfattere som skrev om eksotiske folk, mens noe annet hang sammen med Tacitus interesse for å skape kontraster til samtidens romere. For leserne i Tyskland var det nok ikke så viktig hvor denne beskrivelsen kom fra, men at den eksisterte i en førsteklasses kilde fra antikken. Beskrivelsen ble også utfylt gjennom enda et funn. På begynnelsen av 1500-tallet fant man et eksemplar av første del av et historisk verk av Tacitus som har tittelen Annales. Der finnes blant annet en utførlig skildring av Arminius, en germaner som ledet en allianse av germanske grupper mot romerne og beseiret dem i et stort slag i Teutoburgerskogen. Viktigst for bildet av germanerne ble noen ord som står i forbindelse med rapporteringen om Arminius død. Der sier Tacitus om ham at han var liberator haud dubie Germaniae, «uten tvil Germanias befrier». Akkurat slik vårt ord «befrier» er dannet av «fri», er også liberator på latin dannet av liber, «fri», det ordet som stadig går igjen i Tacitus beskrivelse av germanernes karakter. De elsket friheten, og det fantes en mann som bevarte den for dem. 17