3 Nasjonalismen og samlingen av Italia og Tyskland

Transkript

1 66 3 Nasjonalismen og samlingen av Italia og Tyskland Årsaken til Tysklands fordervelse er ingen annen enn at 30 familier inntil nå ikke har villet la seg overbevise om at 30 konger er for mange til 30 millioner mennesker. P.A. Pfizer i 1832 Ved slutten av 1700-tallet vokste det i Europa fram en følsomhetsdyrking. Det var en reaksjon på opplysningstidens rasjonalisme. Bevegelsen blir kalt romantikken. De viktigste nøkkelordene i romantikken er lengsel og erindring, sannhet, frihet og kjærlighet. Mer enn noe annet sted dyrket de romantikken i Tyskland, og tyske skribenter ivret mest for de romantiske følelsene. Retningen fant sitt beste uttrykk i filosofen J.G. Herders ( ) publikasjoner mellom 1784 og Han mente at menneskene bare vil bli lykkelige og fullt ut kan realisere sine muligheter hvis de er medlemmer i et organisk og historisk basert samfunn, en nasjon. Herders tanker ga det intellektuelle grunnlaget for en av de aller mest vitale politiske bevegelsene på 1800-tallet, nasjonalismen. Den ga støtet til frigjøringskriger og nasjonal samling, men også til terror og forfølgelse av nasjonale minoriteter.

2 Drønnem om et samfunn bygd på demokrati og menneskerettigheter, og med plass for alle folkeslag. Litografi av Frederic Sorrieu, : Det tyske forbund etableres 1830: Belgia, Hellas og Serbia selvstendige 1834: Zollverein etableres 1847: Demonstrasjoner i norditalienske byer : Revolusjoner, demonstrasjoner og opprør : Krimkrigen : Italias samling : Preussen og Østerrike angriper Danmark 1866: Venezia opptas i Italia, Preussen angriper Østerrike 1867: Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn etableres 1870: Preussisk-fransk krig, Roma opptas i Italia 1871: Det tyske keiserriket opprettes, Pariserkommunen, den 3. franske republikk etableres 1878: Romania selvstendig

3 68 Nasjonalismen som idé Prinsen klatrer opp i Rapunzels gyldne hår. Trestikk av Henry J. Ford etter et eventyr av brødrene Grimm. «Identitet» kommer av det latinske «idem», som betyr «det samme». «Etnisitet» vil si en kollektiv identitet knyttet til forestillinger om et fellesskap som følge av et antatt felles opphav. Når vi skal definere «nasjon», må vi tenke bort staten. Vi må spørre oss om det er noe annet som binder en folkegruppe nært sammen: Finnes det felles ytre kjennetegn (identitet) som gjør at en gruppe skiller seg fra andre? Og har gruppen en indre fellesskapsfølelse (identitetsfølelse) som er sterkere enn det medlemmene av gruppen har overfor andre folkegrupper? Herder mente at en nasjon er en gruppe som først og fremst har samme språk. Språket er «nasjonens hjerte og sjel», sa han, og felles kultur og historie gir nasjonen forankring; den hviler fast i storm og stille og kan trygt utvikle seg videre. Men vel så viktig som felles ytre kjennetegn er det at nasjonens medlemmer godtar hverandre som medlemmer av samme nasjon, og at alle i gruppen har samme rettigheter og plikter. Slik sett er nasjonalismen en inkluderende politisk kraft. Nasjonalisme Romantikken hadde en hang til å glorifisere eget folks språk og tradisjoner. Spesielt gjaldt det for de romantikerne som tenkte, talte og skrev i land hvor folket var styrt av fremmede. Men nasjonalisme er noe mer enn patriotisme. «Patriotisme» kan sies å være en vilje til å stå på for samfunnet uten at det er noen svær teori eller ideologi bak engasjementet. Den franske formen for nasjonalisme sprang ut av patriotismen. Det vil si at støtte til revolusjonens ideer og dernest støtte til den franske statens idégrunnlag var sentralt i fransk patriotisme. Derfor er likevel patriotisme på fransk politisk betonet. Men selv om den franske formen for nasjonalisme var mye knyttet til ideer om staten og statsborgerlige rettigheter, ble også den, slik som den tyske, på 1800-tallet i økende grad forent med ideer om etnisitet: Folk, språk og kultur ble viktig. Men i utgangspunktet var fransk nasjonalisme en motpol til den tyske formen, som hele tiden hadde fokus på språk, historie og kulturbakgrunn. Det er den sistnevnte nasjonalismevarianten vi skal se nærmere på her. I utgangspunktet var Tyskland ikke samlet og ikke én stat, men et geografisk begrep og en slags kulturnasjon, et kulturområde. Frankrike var en etablert stat med lange tradisjoner. Dette er vesentlig for tenkningen omkring det nasjonale og de ulike tradisjonene.

4 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - NASJONALISMEN SOM IDÉ 69 Det dreier seg om en teori om politisk legitimitet som sier at politisk og nasjonal enhet må være den samme. Etniske enheter, det vil si kulturelt, språklig og rasemessig enhetlige folkegrupper, må ikke deles opp av politiske statlige grenser. Nasjonalismen avviste universalisme (at alt er likt for alle), kosmopolitisme (verdensborgerlighet) og overnasjonalisme. Men vi taler også om en følelse og en samfunnsmessig bevegelse, og som politisk sprengstoff har nasjonalfølelsen vært ekstra viktig når folk av en eller annen grunn har følt seg undertrykt eller ignorert av staten. Slik sett kan vi si at nasjonalismen var synlig under den amerikanske frigjøringen og den franske revolusjonen, og i reaksjon mot revolusjons- og napoleonskrigene vant den fram i Storbritannia og i Tyskland. Men nasjonalisme er noe annet enn det å reise seg mot en despot, noe annet enn å kreve menneskerettigheter, representasjon og demokrati. Troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet står sentralt. Derfor var nasjonalismen noe som truet hele det systemet som ble etablert i Europa i 1815, og den ble bevisst skjøvet tilbake av de rådende konservative kreftene. Legitimitet er de samfunnsmessige bånd som rettferdiggjør maktutøvelse. Uten legitimitet vil politisk styring kunne kollapse. Én statsform har gitt mer nasjonalistisk sprengstoff enn andre. Det er når de som styrer, tilhører en annen nasjonalitet enn majoriteten av dem som blir styrt. Det var gjengs i Europa rundt den franske revolusjonen. Samfunnene hadde på den ene siden en aristokratisk og kosmopolitisk «høykultur» og på den andre siden en «lavkultur» med lokale tradisjoner, språk, dialekter og levevis. I 1830-årene var det fortsatt slik, men forskjellen var blitt mindre tydelig. Romantisk litteratur, poesi, bildende kunst, historiske og språklige studier hadde ført til en økt velvilje for de folkelige tradisjonene, og arven fra den franske revolusjonen med idealene om folkestyre resulterte i at gapet mellom «høy» og «lav» i noen grad ble mindre. Møtet mellom ideene om demokrati og ideene om nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne én stat, uavhengig av rang og status. Folkets byrder! Her er folket framstilt som en utslitt okse. Gravering fra1819 av George Cruikshank.

5 70 De problematiske sidene ved nasjonalismen Et problem med nasjonalismen som organisasjonsform er at det har vært og er en lang rekke potensielle nasjoner på kloden, og ikke alle kan bli tilfredsstilt med en egen statsdannelse, i hvert fall ikke samtidig. Innfrielsen av én nasjons krav skaper frustrasjoner for andre folk, spesielt når ulike etniske grupper lever som lappetepper i avgrensede områder. I slike tilfeller kan nasjonale målsettinger bare innfris ved etnisk utrenskning eller ved assimilering. Et annet problem med nasjonalismen har vært selvforherligelsen, tilbøyeligheten til å skjære alle i en folkegruppe over en kam, og en forakt for nabofolk som fra tid til annen har utviklet seg til en intolerant fanatisme. Den berømte sangen «Das Lied der Deutschen» fra 1841, som innledes med strofen «Deutschland Deutschland über alles», er et godt uttrykk for den romantiske og nasjonalistiske tenkningen på 1800-tallet, og den er et eksempel på hvordan en idé og en ideologi endrer seg, og også symbolene som er knyttet til den. Forfatteren av sangen, Hoffmann von Fallersleben ( ), hadde tysk samling i tankene, en tysk samling på tvers av alle føydale og antimoderne fyrstestater. Det skulle være ett Tyskland over alle de tyske delstatene. Det var revolusjonær tankegang i 1840-årene. 100 år senere betydde de samme verselinjene tysk triumf over polakker, dansker, franskmenn, italienere, hollendere, tsjekkere og russere: Tyskland over alle andre land. Med andre ord: Nasjonalismen, som andre ideer, endret innhold over tid. Repetisjonsspørsmål 1 Hva sto filosofen J.G. Herder for? 2 Hva var forskjellen på fransk og tysk nasjonalisme? 3 Hva vil du si er de positive sidene ved nasjonalismen? Og hvilke kan være negative? 4 Hva er politisk legitimitet? 5 Hva er etnisitet? Fordypning Drøft hvordan nasjonalismen kan være både en inkluderende og en ekskluderende politisk kraft. Oppgaven kan sees i sammenheng med repetisjonsspørsmålene og kildeoppgaven nedenfor. Kildeoppgave «Das Lied der Deutschen» (Tyskernes sang) har vært Tysklands nasjonalsang siden Etter andre verdenskrig ble første vers forbudt. Melodien er komponert av Joseph Haydn i Teksten ble skrevet av liberaleren August H. Hoffmann von Fallersleben i T yskland, Tyskland fremfor alt, fremfor alt i verden. Når alltid det til vern og motstand broderlig holder sammen. Fra Maas til Memel,

6 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - NASJONALISMEN SOM IDÉ 71 Fra Etsch til Belt: : Tyskland, Tyskland fremfor alt, fremfor alt i verden.: 3. Enighet og rett og frihet for det tyske fedreland! La oss alle strebe etter dette Broderlig med hjerte og med hånd! Enighet og rett og frihet De er lykkens pant. : Blomstre skal du i glansen fra denne lykke, Du tyske fedreland.: Frankrikes nasjonalsang «Marseillaisen» ble skrevet natten mellom 24. og 25. april 1792 av ingeniøren og offiseren Claude Joseph Rouget de Lisle ( ) som en reaksjon på Østerrikes krigserklæring mot Frankrike. Den var først skrevet som en kampsang for de franske soldatene. Sangen fikk sitt gjennombrudd på en bankett i Marseille i juni samme år, og den fikk sitt navn da republikanske soldater fra Marseille den 30. juli 1792 sang den under innmarsjen til Paris. «Marseillaisen» ble første gang erklært som fransk nasjonalsang 14. juli Den ble kampsang for radikalere over hele Europa. I norsk oversettelse begynner den slik: Hør, dere barn av fedrelandet, ærens store dag er her! mot oss alle har tyranniet løftet faner stenket i blod, Dere hører utover landet soldatenes rasende rop? Frem mot vår rekke strømmer de, våre sønner og koner nedsables. Til våpen, borgere! Slutt fast vår bataljon! Gå på, gå på! For urent blod skal flyte på vår mark! «La Marseillaise» komponert av Rouget de l'isle i Fargegravering. Sammenlign de to tekstene. a Hva slags kilder er dette? Hvordan kan vi bruke dem som levninger? b Hva og hvem appellerer de til? c Er det grunnlag for å si at den ene er mer aggressiv enn den andre? I så fall hvilken? d Hvorfor tror du at første vers i den tyske nasjonalsangen ble forbudt etter andre verdenskrig?

7 72 Italias samling, «Risorgimento» «Risorgimento» er den italienske betegnelsen på Italias samling og betyr «gjenfødelse». De fleste regner Wienerkongressen i 1815 som begynnelsen på samlingen og setter slutten til 1871, selv om det i flere tiår før 1815 var en bevegelse som gikk inn for samling, og de siste statene ikke ble innlemmet i Italia før etter den første verdenskrigen. Giuseppe Mazzini italiensk patriot og revolusjonær. «Carbonari» er italiensk og betyr «kullbrennere». Forbundet ble etablert cirka Italia før samlingen Den italienske halvøya var før 1860-årene sammensatt av en rekke forskjellige stater. Mange hadde vært republikker under Napoleon, men etter hans fall dominerte Habsburg, det vil si Østerrike. Helt i sør lå Kongeriket de to sicilier, på midten Kirkestaten og Storhertugdømmet Toscana. I nordøst lå Venezia, og vestover lå Lombardia, hertugdømmene Parma og Modena og lengst i nordvest Savoie-Piemonte (Kongeriket Sardinia). Både Toscana, Venezia og Lombardia lå under habsburgerne, Lombardia-Venezia sågar som et eget kongedømme. Alle disse statene var fullstendig uavhengig av hverandre. I 1820 inntraff det en ublodig revolusjon i Napoli. Den ga makten til det hemmelige Carbonari-selskapet, som ville kjempe for Italias selvstendighet og som hadde sine medlemmer i hæren og administrasjonen. En grunnlov ble utarbeidet, men oppstanden lyktes dårlig, en misnøye spredte seg, og etter en del uro ble eneveldet gjeninnsatt på De to sicilier. Men Carbonari spredte seg nordover, og i 1821 måtte habsburgske militære styrker slå ned en revolusjon i Sardinia-Piemonte. Etter mislykkede opprør i 1831 mistet Carbonari mye tillit blant nasjonalistiske italienere. En av de første nasjonalistiske ideologene var italieneren Giuseppe Mazzini ( ). Han og følgesvennene hans var talsmenn for en positiv ideologi. De trodde at alt ville bli bra hvis bare Europa ble organisert i samsvar med nasjonalitetsprinsippet. Når alle folk fikk sin egen stat, ville det ikke bli noe mer å krige om. Mazzini ble selv fanget og fengslet i Fra 1830-årene gikk han i front for samlingen av Italia og dannelsen av en italiensk republikk. I hans visjon var Italia ikke bare fritt for Habsburg-styre, men også uavhengig av paven og presteskapet. Republikken skulle være demokratisk. Han etablerte en hemmelig bevegelse, «Det unge Italia», og var i tiårene framover en av de viktigste pådriverne for italiensk samling. Konkrete forsøk på å feie ut Habsburg lyktes de ikke med, men de bidro sterkt til en voksende nasjonalfølelse i Italia. Ved siden av republikanske og liberale bevegelser var kirken sentral i italiensk politikk. Paven, kristenhetens overhode, var nemlig også italiensk fyrste; han styrte i den forholdsvis store Kirkestaten som lå i

8 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - ITALIAS SAMLING, «RISORGIMENTO» 73 Genève SAVOIA (Til Frankr. 1860) FRANK- RIKE SVEITS Torino Til Frankr Monaco Genova Milano SARDINIA LOMBARDIA Lodi Solferino PARMA MODENA VENEZIA (Til Italia 1866) Trieste Verona Venezia ROMAGNA Bologna San Marino Firenze ØSTERRIKE DALMATIA BOSNIA DET TYRKISKE RIKET Livorno TOSCANA Tiber KIRKE- STATEN A D R Ajaccio Corsica (Fransk) Elba Til Italia 1870 Roma I A T E R H A Pontecorvo Benevento V E T Napoli Salerno Brindisi Sardinia Cagliari DET TYRRENSKE HAVET DE TO SICILIER M I D E L H A V E T Marsala Palermo Messina Reggio Sicilia Pantelleria Syrakus Kongeriket Sardinias utvikling. Italia Kgr. Sardinia 1859 Østerrike _Sardinia Kgr. Sardinia mai 1860 Garibaldis ekspedisjon 1860 Innlemmet i Kgr. Sardinia høsten 1860 Midt-Italia. I 1840-årene endret den italienske nasjonalistiske bevegelsen karakter på den måten at den fikk sterke deltakere som håpet at paven skulle lede og stå i front for en italiensk samling. Da det i 1847 kom til demonstrasjoner og oppløp i norditalienske byer, ble sikkerhetstiltakene innskjerpet av Habsburg-regimet. Det i sin tur fremmet mer agitasjon for et samlet og liberalt Italia. På Sicilia ble det revolusjon, og det stimulerte til nye demonstrasjoner og opprør i nord. Men fordi konservative og dynastiske interesser vant fram nesten overalt i Europa, ble revolusjonen i Nord- og Sør-Italia og den republikken som var blitt etablert i Roma, kuet. Nye allianser i Italia Krimkrigen i ødela det europeiske maktbalansesystemet fra 1815 ved at Storbritannia og Russland ble mindre ivrige etter å gripe inn i konflikter. Russland

9 74 Giuseppe Garibaldi i sin røde skjorte. led ydmykende nederlag og trengte mange år på gjenreisning. Britene konsentrerte seg mer om hjemlige og koloniale saker. Habsburg slet for å beholde besittelsene sine, og de arbeidet tungt mot Preussen når det gjaldt lederrollen i det tyskspråklige området. Dessuten hadde Habsburg trøbbel med en voksende ungarsk nasjonalistisk misnøye. I Italia gikk geriljalederen Giuseppe Garibaldi ( ), som hadde deltatt i søramerikanske frigjøringskriger og vært med på omveltningsforsøkene i 1848, i slutten av 1850-årene i bresjen for en ny italiensk reisning, nå i forbund med Sardinia-Piemontes leder Camilio Cavour ( ) og Frankrikes Napoleon 3. Da Napoleon 3. etter Krim-krigen ble besatt av tanken på å gjøre noe med det nasjonale spørsmålet i Europa, spesielt i Italia, og han og Cavour kom godt ut av det med hverandre, benyttet han seg av den muligheten som åpnet seg. I nesten et år planla Cavour og Napoleon 3. en italiensk frigjøringskrig. Mot at Frankrike fikk Savoie og Nice, lovet Napoleon fransk støtte til å drive Habsburg ut av Lombardia og Venezia. Cavour måtte bare finne en god grunn til å starte felttoget. Han satte i gang en iherdig agitasjon mot den østerrikske kontrollen i de italienske fyrstedømmene. Denne agitasjonen ledet over i militær mobilisering på begge sider, og krigen brøt ut i Den ble utkjempet mellom Sardinia-Piemonte og Frankrike på den ene siden og Habsburg (Østerrike) på den andre. Krimkrigen Bortsett fra oppkomsten av Hellas, Serbia og Belgia var europakartet i 1853 stort sett slik det var i 1815, og systemet fra Wienerkongressen besto. Men det osmanske riket hadde store problemer, og de andre stormaktene regnet med at det ville komme en rekke kriger og problemer mellom mange forskjellige folkeslag hvis riket gikk i oppløsning. Én hersker, Russlands tsar Nikolaj 1.( ), spekulerte i hva som burde gjøres hvis så skjedde, og i 1853 hadde han planene klare for en oppdeling av riket. Samtidig kom han inn i en disputt mellom gresk-ortodokse og katolske munker i Palestina. En noe dunkel avtale fra 1774 ga nemlig Russland ansvaret for de kristne i det osmanske sykehuset under Krimkrigen i Florence Nightingale ( ) i riket, og i 1853 sendte Nikolaj sin marineminister til Konstantinopel for å få formalisert dette ansvaret på skikkelig vis. Det klarte han ikke. Tsaren svarte med å sende militære tropper inn i det som er dagens Romania. Storbritannias politikk var å bevare det osmanske rikets enhet og sikkerhet. Samtidig ville britene sikre landeveien til India og hindre at Russland ble en middelhavsmakt, noe landet kunne bli hvis de knuste osmanene militært. Frankrikes Napoleon 3. hadde mindre egeninteresse i den krisen som seilte opp, men det å føre en kraftfull politikk i disse områdene og være alliert med britene ville gi hans regime et bedre rykte og øke hans prestisje. Derfor kunne osmanene med støtte fra Frankrike og Storbritannia erklære Russland krig i oktober Frankrike og Storbritannia erklærte Russland krig i mars Da kampene endelig kom i gang, kjempet de russiske styrkene en korstogslignende strid, men på grunn av teknologi- og industriutviklingen på 1800-tallet, en utvikling som verken Russland eller osmanene hadde nytt godt av, ble de russiske styrkene skjøvet tilbake. Men både briter og franskmenn led store tap. Fredsslutningen i 1856 opprettholdt Wien-systemet og dermed status quo i Europa. I Østersjøen ble Åland en demilitarisert sone. Krimkrigen, som ved siden av å bli utkjempet på Krim, ble ført i Svartehavet, Asovhavet, Østersjøen, Kvitsjøen, Stillehavet, Romania, i Kaukasia og i Lilleasia, fikk på grunn av oppfinnelsen av telegrafen og illustrerte blader svært god pressedekning i Vest-Europa. Briten Florence Nightingale ( ) og hennes 38 sykepleiekolleger ble berømte for den feltsykepleien de satte i gang.

10 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - ITALIAS SAMLING, «RISORGIMENTO» 75 Vellykkede samlingskriger Sardinia-Piemonte og Frankrike kjempet åpenlyst krigen i nasjonalismens tegn og for å etablere det nasjonalstatlige prinsippet i Italia. Det var to store og svært blodige militære oppgjør, et ved Magenta 4. juni og et ved Solferino i Lombardia den 24. juni. Østerrike tapte, og i Italia spredte opprøret mot Habsburg seg fra by til by. Fyrster flyktet. I 1860 ga folkeavstemninger flere steder uttrykk for at det italienske folkets vilje var en union med Sardinia-Piemonte. I april 1860 kunne Cavour lede ordskiftet i Italias første parlament. I mai gikk Garibaldi i land på Sicilia og fikk folket der med seg. Kongen av Sicilia måtte flykte. Fra nord erobret Sardinias armé Midt-Italia, og Garibaldi godtok at hele Italia kom under kong Viktor Emanuel av Sardinia-Piemonte, nå kong Viktor Emanuel av Italia. De nasjonalistiske kreftene hadde seiret i Italia. Likevel var det ikke umiddelbart en total seier. Snarere startet den en kjede av hendelser som sammen med andre europeiske begivenheter i det påfølgende tiåret samlet størsteparten av det nåværende Italia til én stat. Venezia ble først værende under Habsburg, noe som gjorde Cavour rasende på Napoleon 3., men ble opptatt i den nye italienske staten i Paven og Kirkestaten besto til 1870 og var beskyttet av franske tropper. Til tross for voldsomme protester fra paven ble byen Roma det året opptatt i Italia, og etter få år ble Roma landets hovedstad. Først i 1920-årene oppga paven sine krav på Kirkestaten, og verdens minste stat, Vatikanstaten som ligger midt inne i Roma, ble opprettet med paven som monark. Camilio Benso di Cavour ( ). Italiensk statsmann. Udatert, kunstner ikke oppgitt Repetisjonsspørsmål 1 Hva betyr «Risorgimento»? Hva tror du det er et uttrykk for? 2 Hva var Carbonari? 3 Hvem var Giuseppe Mazzini? 4 Hvem var Giuseppe Garibaldi? 5 Hvem var Camilio Benso di Cavour? Hva sto han for? Fordypning Velg deg en av de tidligere italienske statene (fyrstedømmer eller republikker). Bruk oppslagsverk og internettressurser og presenter historien til dette området. Velg selv presentasjonsform. Du må gjøre rede for hva slags kilder du har brukt, og vurdere hvor troverdige kildene er. Kildeoppgave «Å opprettholde et enhetlig Italia, å smelte sammen de mange delene det består av, å få nord og sør til å leve i forståelse med hverandre, er like vanskelig som å føre krig mot Østerrike eller å ligge i strid mot Roma.» Italias konge Viktor Emmanuel 2. etter samlingen. (Cappelens verdenshistorie, bind 14) a Hva slags kilde er dette? b Finn ut hva kongen kan ha ment med dette utsagnet.

11 76 Det tyske spørsmålet 'Seid Einig!', Tysk patriotisk plakat cirka1870. Som et resultat av drøftelsene i Wien i 1815 ble Det tyske forbundet etablert. Preussen og Østerrike, det vil si Habsburg, hadde til sammen over halvparten av innbyggerne. Fra 1818 ble de interne tollgrensene i Preussen opphevet, men foreløpig kunne ikke det utnyttes skikkelig på grunn av dårlige kommunikasjoner til sjøs og på land. Det tyske forbundet var ikke noen stat eller nasjon. Språklig og kulturelt levde mange tyskere utenfor, og innenfor bodde det atskillige ikketyskere. Når det gjelder Preussen, var verken Vest-Preussen, Øst-Preussen eller Posen med i forbundet. For Østerrike var bildet svært innfløkt. To tredjedeler av befolkningen bodde ikke i forbundet, og som helhet hadde Østerrike flere slavere og italienere enn tyskere. I 1815 var det umulig å lage én tysk nasjonalstat av flere grunner. For det første ville ikke Russland, Storbritannia og Frankrike ha et sterkt og forent Tyskland midt i Europa. For det andre var ikke mange tyskere interessert i samling, i alle fall ikke folk i hoffsirklene i de mange tyske statene. Verken den romantiske bevegelsen fra 1700-tallet eller nasjonalfølelsen som vokste fram under napoleonskrigene, var sterk nok til å stable på beina en nasjonalistisk kraft som monnet. For det tredje var det maktkamp mellom Østerrike og Preussen, og det var ikke tenkelig at noen av de to statene ville gi fra seg makt til et stramt organisert tysk statsforbund. For det fjerde bremset det faktumet at både Preussen og Østerrike besto av store ikke-tyske områder, en «stortysk» løsning. Økonomisk vekst og nasjonalistisk sprengstoff Etter 1850 opplevde tyskerne et industrielt oppbrudd og vekst. Spesielt Preussens økonomi vokste mye. Zollverein fra 1834 var viktig. Det var en tollunion som besto av 18 tyske stater og ble ledet av Preussen. Samtidig var Preussen delt geografisk og politisk. Det besto av «liberale» vestlige områder og «føydale» østlige. I det tyske hertugdømmet Holstein regjerte siden 1806 kongen av Danmark. Holstein hadde en felles tysk elite med det danske hertugdømmet Slesvig (Sønderjylland). I det opprinnelig danske Slesvig var det på den annen side en stor dansk

12 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - DET TYSKE SPØRSMÅLET 77 befolkning. I tyske kretser ble betegnelsen Slesvig-Holstein alminnelig, mens man i Danmark skilte klarere mellom de to områdene. En splittelse mellom dansk og tysk i regionen begynte nokså beskjedent etter napoleonskrigene, og i løpet av og 1840-årene utviklet den seg til nasjonalistiske massebevegelser både på dansk og tysk side. Fra dansk side organiserte de i 1843 et nasjonalt massemøte. Det var et svar på tyske «folkefester» og «sangerfester» i området. For eksempel sang i mennesker kampsanger for Slesvig-Holstein under et alltysk stevne i Würzburg. Fra da av var de tyske slesvig-holstenernes kamp mot dansk undertrykkelse et symbol for tysk nasjonalisme, og fordi avisene raskt ble vanlige nå, dannet det seg en tysk offentlig mening. Organisasjoner bar bevegelsene fram. Det var Slesvigsk Forening i nord og Landespartei i sør. De forenklet og laget slagord, de hadde kampsanger, massemøter og en svulstig retorikk og karikerte den andre parten på hatske måter. Konflikten endte i første omgang med den første slesvigske krig i årene Tyske nasjonalliberale slesvig-holstenere krevde at Slesvig og Holstein måtte løsrives fra Danmark. Danske nasjonalliberale ville dele hertugdømmene, slik at Holstein og Lauenburg med tysk befolkning kunne skilles ut, mens Slesvig helt skulle integreres i Danmark. Danmark vant den første krigen, men situasjonen med de tysktalende i sør var likevel uavklart. Repetisjonsspørsmål 1 Hva var Det tyske forbundet? 2 Nevn tre fire årsaker til at det var praktisk umulig med tysk samling i Hva var Zollverein? 4 Hvorfor ble Slesvig og Holstein et dansk-tysk konfliktområde? Fordypning Ta rede på de dynastiske og etniske forholdene i Slesvig og Holstein fra middelalderen til 1900-tallet. Gjør rede for konfliktene og endringene i statsgrenser. Velg selv presentasjonsform. Oppgi dine kilder. Kildeoppgave «Den som opplevde Berlin for ti år siden, ville ikke kjenne byen igjen i dag. Fra å være et stivt paradetorg er den forvandlet til et handelssentrum for den tyske maskinindustrien. Når en reiser gjennom de prøyssiske områder ved Rhinen og gjennom hertugdømmet Westfalen, går tankene til Lancashire og Yorkshire.» Sosialisten Karl Marx i 1859 (Cappelens verdenshistorie, bind 14) a Hva slags kilde er dette? b Hva forteller kilden om Preussens utvikling på 1800-tallet? c Hvilken institusjon ble etablert og ledet av Preussen, og hva var det sammen med denne institusjonen som fremmet økonomisk vekst og industrialisering i Nord-Tyskland?

13 78 Tysklands samling Otto Von Bismarck trøster Napoleon 3. ved Donchery, Frankrike, 2. september Samlingen av Tyskland kom i 1860-årene og var ledet av Preussen med våpenmakt, økonomisk styrke og politisk fasthet. I motsetning til i Italia var det ikke folket som gikk til verket, verken ved demonstrasjoner, opprør eller valg, unntatt i Slesvig- Holstein. Den prøyssiske «militære revolusjonen» i 1860-årene, som den britiske statsmannen Benjamin Disraeli kalte «den tyske revolusjonen», var imidlertid sammensatt. Den nye kongen fra 1861, Vilhelm 1. ( ), og statsministeren fra 1862, Otto von Bismarck, ledet an i å modernisere hæren, og de styrket regjeringen på bekostning av parlamentet. Bismarck regjerte uten budsjetter og uten parlament. Unge menn fikk treårig verneplikt pluss fire år i reservehæren, før alle mann ble overført til Landwehr. Ingen andre land kunne mobilisere like mange menn som Preussen, og Preussen hadde et utdanningsnivå og en militær organisasjon som kunne håndtere de store utskrevne militære styrkene som det her er snakk om. Generalstaben kontrollerte styrkene, og sammenlignet med forholdene i Østerrike og Frankrike var den prøyssiske generalstaben en overlegen organisasjon.

14 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - TYSKLANDS SAMLING 79 Vilhelm 1. proklameres som keiser i det Tyske riket i speilsalen i Versailles den 18. januar Fargegravering. Les «Bilder som historiske kilder», side Prøyssisk krig mot Danmark og mot Østerrike Etter uroen i økte både den tyske og den danske nasjonalismen. I Danmark ville mange integrere hertugdømmene inn i den danske staten. Et kompromiss var å opprette en egen stat i området. Bismarck løste knuten. Han fikk med seg Østerrike i et militært angrep i Danskene gjorde motstand, men ble meiet ned av overlegne styrker. Deretter fikk Bismarck Napoleon 3. med på at et samlet Tyskland under prøyssisk ledelse var rett og riktig. Bismarck fikk Italia som alliert, sørget for at ungarerne holdt seg i ro, og i 1866 vendte han seg militært mot Østerrike. Knapt to måneder etter krigsutbruddet måtte Østerrike inngå våpenhvile. Det tyske forbundet ble oppløst, og en rekke stater ble alliert eller forent med Preussen, samlet i Det nordtyske forbundet og bundet til Zollverein. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn opprettes Tapene i Italia i og fiaskoen mot Preussen i 1866 gikk hardt utover Østerrikes prestisje og førte til en større statlig krise. Frans Josef ( ), som ble innsatt som keiser etter revolusjonen i 1848, måtte godta noen av de språklige og kulturelle forskjellene som fantes i restene av det riket han bestyrte. Men i stedet for å alliere seg med de raskt industrialiserende slaviske folkegruppene i Böhmen-Mähren valgte han å forene seg med den andre store gruppen, ungarerne, og spesielt med adelen deres, som utgjorde 1 2 prosent av folket. Frans Josef gikk med på å opprette den nye staten som to monarkier i personalunion, der han selv var keiser av Østerrike med tilleggsland og konge av Ungarn. Keiser Frans Josef framstilt av Wilhelm Vita i Nok en krig: Frankrike mot Preussen Selv om keiser Frans Josef måtte akseptere dobbeltmonarkiet og indre selvstyre for ungarerne, ville han ikke finne seg i at krigsnederlaget i 1866 var siste ord i det

15 80 tyske spørsmålet. Sammen med Napoleon 3. la han planer for å ødelegge Preussen. I Frankrike forsto de nemlig at det var Preussen, ikke Østerrike, som var den største trusselen mot fransk makt, og overbevist om at Frankrike hadde overlegne ressurser, erklærte landet krig mot Preussen i juli Den tyske mobiliseringen gikk mye raskere enn den franske. I august 1870 gikk tre tyske armeer over grensen. Allerede 2. september måtte Napoleon gi opp, men forsvaret av Paris fortsatte til januar 1871 med frivillige tropper. Ved fredsslutningen mistet Frankrike Alsace og en del av Lorraine og måtte betale fem milliarder gullfrancs i krigsskadeerstatning. Prototypen på industriell krigføring i Europa var en lynkrig med nokså beskjedne tap og heller beskjedent materielt hærverk. En følge av at ødeleggelsene og tapene var relativt små, var at det i Tyskland oppsto en viss festivitas omkring krig og krigføring. I Frankrike fikk de en tilbøyelighet til å bortforklare nederlaget i 1870 med «tekniske feil», og det kunne de jo rette på til neste gang. Det tyske riket av 1871 Bismarck og Preussen fikk en bølge av tysk nasjonal sjåvinisme i ryggen, og ved å forhandle med de mange tyske regjeringene og ved bestikkelser fikk Bismarck dem til å gå med på at Preussens konge skulle bli Tysklands keiser. Keiserdømmet Bismarck, samtiden og ettertiden Det er vanlig blant historikere å beskrive Bismarck som et rent maktmenneske, en mann som grep de mulighetene som bød seg, og som slett ikke var en overbevist nasjonalist. Hans overordnede livsanskuelse var den prøyssiskføydale livsformen, og han kjempet mot både demokrati, katolisisme, liberalisme og sosialisme. Noen har ment at Bismarcks tyske rike var uten en bærende statsidé. Tyskland var ikke som det samtidige Frankrike bygd på revolusjonære ideer om demokrati og menneskerettigheter som appellerte til folkenes forventninger om framtiden og tro på menneskeheten. Tyskerne fikk snart en stat der nasjonalismen utartet til imperialisme, for å ende i rasisme og folkemord i første halvdel av 1900-tallet. Denne utviklingen har preget ulike moderne historikeres syn også på Bismarck og det tyske keiserriket. I samtiden ble Bismarck sett på som noe av en forræder av sine egne konservative standsfeller, junkerne. For dem var han en revolusjonær som gjorde slutt på Preussen og brøt med Østerrike og med konservative tradisjoner. For de nasjonal- liberale var han imidlertid en helt. Han hadde skapt en tysk nasjonalstat og et konstitusjonelt regime med lov og orden, og det hadde han klart uten å alliere seg med de venstreradikale. Én Karikatur fra den tysk-franske krig som viser keiser Vilhelm 1. sammen med Bismarck av tilhengerne hans, historikeren Friedrich Meinecke ( ), som arbeidet mye med den tyske rikssamlingen, innrømmet på sine gamle dager at det var en stor feil å tro at en kunne ha en rettsstat uten demokrati. Dette var temaet i alle bøker som kom om Bismarck mellom hans død i 1898 og utbruddet av den første verdenskrigen i 1914, men da mente alle viktige tyske historikere at Bismarck hadde lyktes godt med å skape en rettsstat, i det minste hadde han lagt grunnlaget for det. I det hele tatt framholdt tyske universiteter nasjonalismen og Bismarcks politikk som en god modell, og i mellomkrigstiden sto bismarckianerne for en tilbakevending til tradisjonelt diplomati og lov og orden.

16 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - TYSKLANDS SAMLING 81 ble proklamert i januar Med en gang samlingen var skjedd, ble dette såkalte «andre keiserrike» (nummer to etter det tysk-romerske) viktig både for tyskerne og deres naboer. Maktbalansen i Europa var brått endret. Et stort og sterkt Tyskland var oppstått. Det var en union av 25 stater med ulike statsformer. Den føderale regjeringen besto av en utøvende makt under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, det var et føderalt råd (Bundesrat), som var sammensatt av utsendinger fra de ulike statene, og et nasjonalt parlament, Reichstag, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og i hemmelige valg. Mellom 1867 og 1873 ble det etablert et fellesmarked med frie bevegelser for varer, tjenester, kapital og mennesker. Bismarck måtte finne seg i at Riksdagen fikk mer å si i lovgivning og budsjetter enn han hadde tenkt seg, og debattene i Riksdagen ble mer åpne enn han ville ha dem. Han gikk langt i å utvikle et sosialhjelpsystem, men et parlamentarisk system fikk Tyskland ikke i hans tid. Repetisjonsspørsmål 1 Når angrep Preussen og Østerrike Danmark? Hvorfor angrep de Danmark? 2 Når var det krig mellom Østerrike og Preussen? Hvorfor vendte Preussen seg mot Østerrike? 3 Hvordan reagerte Habsburg-keiseren på resultatet av krigen? 4 Når ble det andre tyske keiserriket opprettet? Hva slags styringsorganer fikk keiserriket? 5 Gjør rede for ulike synspunkter på Bismarcks politikk. Fordypning Blant tyske historikere har det vært bred enighet om at dannelsen av det nasjonalliberale partiet i 1867, som aktivt støttet Bismarcks «revolusjon fra oven», ble skjebnesvangert for tysk frihet. Hendelsene i 1866 og 1870 innebar enhet framfor frihet, og verken Preussen eller Tyskland fikk en demokratisk forfatning. Dette er riktig dersom vi setter likhetstegn mellom liberalisme og demokrati forstått som et parlamentarisk demokrati, det vil si politikk utøvd og gjennomført nedenfra av folk flest via valgprosedyrer og flertallsstyre.

17 82 Andre nasjonalistiske retninger Nasjonalisme og tanken om nasjonalstaten gjorde seg gjeldende i mange land. I USA ble nasjonalfølelsen knyttet til uavhengighetserklæringen, grunnloven og menneskerettighetserklæringen fra slutten av 1700-tallet. Alle selvstendighetsbevegelser hadde i større eller mindre grad tilknytning til ideene fra den amerikanske frigjøringen og den franske revolusjonen. Det ideologiske utgangspunktet var overalt læren om menneskenes medfødte og uavhendelige rettigheter. Simon Bolivar krysser Andes. Framstillingen er sterkt inspirert av Davids Napoleon som krysser Alpene (se side 34). Kunstner ikke oppgitt. Nasjonalismen i Sør-Amerika I Sør-Amerika, der europeerne hadde blandet seg med de innfødte, ble den politiske kulturen ikke bare preget av europeiske ideer om folk, folkestyre og frihet, men også arven fra inkaene og aztekerne gjorde seg gjeldende. Nasjonalromantikken bidro til å skape nasjonale identiteter og myter i de statene som vokste fram i Sør-Amerika, så vel som i Nord-Amerika og i Europa. Men i Latin-Amerika, som omkring 1800 var befolket med vel 17 millioner mennesker (3 millioner hvite, 8 millioner indianere, 5 millioner mestiser og mulatter og nesten 1 million svarte), sto overalt de hvite på toppen av samfunnet. De hvite var både spanskfødte, insulares, som utgjorde omkring 10 prosent av alle hvite, og kreoler, hvite som var født i Amerika. Insulares hadde så å si monopol på embeter, geistlige og verdslige. Kreolene opplevde nedlatenhet fra insulares og den spanske statsmakten og sto i en lignende stilling som borgerskapet i Frankrike før 1789: De hadde rikdom og økonomisk makt, men deres amerikanske fødsel gjorde dem mindreverdige i statens øyne. Nye stater i Latin-Amerika Utviklingen i napoleonskrigene ble grunnlaget for dannelsen av nye stater i Latin- Amerika. Revolusjonen brøt først ut i Venezuela i Borgerforsamlingen avsatte representantene for Spania. Blant opprørslederne var den unge aristokraten Simón Bolívar ( ). Han var sterkt opptatt av Rousseaus ideer og bitter over spanjolenes arroganse overfor kreolene. I 1811 erklærte en kongress at Venezuela var uavhengig. Kort tid etter brøt det ut opprør i andre deler av kontinentet. I 1815 ble Brasil et eget kongedømme. Snart var det spanske regimet styrtet over store deler av Latin-Amerika. Bare Peru var uberørt. Indianerne og de svarte var overalt passive, med mindre de ble utskrevet som soldater. Over hele verdensdelen var målet å overføre makten fra Spania til Amerika, fra spanjoler til kreoler. Ikke minst

18 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - ANDRE NASJONALISTISKE RETNINGER 83 var det viktig å bryte spanjolenes handelsmonopol. Makten lå hos storgodseierne, ofte geistlige, og jordfordelingen var svært skjev over hele Latin-Amerika. De rike ble rikere, og de fattige ble ofte nødlidende. Mexico, Argentina, Chile og Uruguay utviklet mer stabile regimer enn de andre spansktalende landene, med et politisk liv som kunne sammenlignes med forholdene i USA og Vest-Europa. Polen: «Europas lidende nasjon» Polen ble på slutten av 1700-tallet tre ganger delt mellom Russland, Østerrike og Preussen. I 1815 oppsto kongeriket Polen med den russiske tsaren som konge, egen regjering og egen hær. I 1830 gjorde polakkene opprør. Men med prøyssisk støtte slo russerne opprøret ned. Både Russland, Østerrike og Preussen forsøkte nå å binde sine polske områder fastere til de øvrige riksdelene. Et nytt opprør ble knust i 1846, og Polen var i mange europeeres øyne blitt «den lidende nasjon». I 1863 kom det til ny sosial uro og væpnet opprør. Russland kvalte opprøret, og Polen mistet sin særstilling som autonomt kongerike. Polsk språk ble erstattet av russisk i skolesystemet, russisk rett overtok for polsk, og den katolske kirken fikk hardere vilkår. I de prøyssiske delene av Polen foregikk det på samme måte en kraftig «germanisering» av skole og samfunn. Polakkene måtte vente til 1918 på nasjonal frigjøring. Nasjonal frihetskamp på Balkan Det osmanske riket var den islamske Osman-slektens eiendom. Foruten tyrkere besto det av blant andre arabere, slavere, grekere og av både muslimer og kristne. Fra 1814 fantes det en hemmelig gresk frigjøringsorganisasjon, og fra 1821 foregikk en gresk, kristen frihetskamp mot osmanene, som inkluderte blodbad og grusomheter fra begge sider. Med hjelp og innblanding fra de vestlige stormaktene oppnådde Hellas selvstendighet i Serberne gjorde opprør mot Osman i 1804 og hadde i første omgang indre selvstyre fra De neste tiårene var preget av nye kamper mot osmanene, og serberne styrket stadig sin posisjon. I 1830 måtte Tyrkia tilkjenne også Serbia selvstendighet. I 1867 trakk de sine siste militærstyrker ut av Serbia. Etter en krig på Balkan i 1878 fikk også Romania sin formelle selvstendighet. Panslavismen Panslavismen var en nasjonalistisk eller overnasjonalistisk idé om at alle slaviske folkeslag utgjorde en eller annen form for enhet Det var aldri klinkende klart hva denne enheten besto i, eller hvilke praktiske politiske konsekvenser en kunne trekke av at slaverne var ett folk, eventuelt en gruppe av nærstående broderfolk. Men panslavismen ble likevel et russisk utenrikspolitisk redskap. Den begrunnet russisk innblanding i Sør-Europa, der mange slavere levde under osmansk eller habsburgsk overherredømme. Serbisk frigjøring var for eksempel bare delvis et resultat av serbernes egen vilje. Stormaktspolitikken, og først og fremst Russlands ønske om å være en beskytter av alle ortodokse slavere på Balkan, var viktig. Dessuten spilte

19 84 den voksende panslaviske bevegelsen en viss ideologisk rolle. Omkring 1820 var det blitt forsket nok i de slaviske folkenes historie til at en slavisk ideologi kunne vokse fram. Deler av gamle dikt som berettet om tsjekkernes fortid og deres antityske holdning, viste seg senere å være forfalskninger, men de påvirket romantikkens Europa og tsjekkerne spesielt. Dikt og litteratur fortalte om slaviske stammers fordums stolthet og målbar drømmen om en framtidig slavisk stat. Samtidig ble russerne opptatt av å verge sine sørlige og vestlige slaviske frender, og panslavismen ble et redskap for Russland i europeiske spørsmål. Det vil si at den ble et argument for russisk innblanding i saker som angikk slaviske folk i Sør-Europa. Først og fremst brukte både slaverne på Balkan og Russland panslavismen som et argument for å skyve osmanene ut av Europa. Når det kom til stykket, hadde de mange slaviske folkene verken én felles religion eller ett felles språk, og verken stormaktene eller slaverne ville ha én felles slavisk stat. Hellas er selvstendig! Frigjøringshelten Mitropolos i Salona i Litografi fra 1825 av Louis Dupre. Pangermanismen Pangermanismen var en utvidelse av tysk nasjonalisme. Den fikk et visst gjennomslag i 1890-årene og hadde en egen forening som ville forene alle tyskere i hele verden i en stor tysk stat, og denne staten burde styre verden. Som regel var Nederland, Belgia, Luxembourg, Østerrike, Ungarn, Polen, Romania, Serbia og deler av Sveits inkludert. Foreningen støttet opp under en økende tysk imperialisme og opprustning mot slutten av 1800-tallet. Den var sterkt antisemittisk og sterkt antislavisk. Symbolsk støtte panslavismen og pangermanismen mot hverandre i utbyggingen av jernbanen mellom Berlin og Bagdad. For at tyske interesser skulle kunne drive en jernbane via Balkan til Persiabukta, krevde det samarbeid med Østerrike, vennskap med Tyrkia og en klok politikk overfor Russland, som hadde egne ambisjoner i området. Jernbanebyggingen gikk svært sakte, og da den første verdenskrigen brøt ut i 1914, var banen langt fra ferdig. Det viktige med prosjektet i vår sammenheng er at det bidro til økte spenninger mellom Tyskland og Russland. Skandinavismen Det fantes en smal, litterær skandinavisme på slutten av 1700-tallet og en dynastisk skandinavistisk tenkning omkring En ny, litterær bevegelse vokste i 1830-årene til en stemningsbølge som fra 1840-årene ble kalt studentskandinavismen. Med bakgrunn i en felles historie, likeartet kultur og ganske like språk burde Sverige, Danmark og Norge inngå i et bredt anlagt samarbeid, mente tilhengerne. I og 1860-årene kunne en skandinavisk identitetsfølelse konkurrere med den snevrere nasjonale i en del intellektuelle kretser. I Danmark, der denne politiske skandinavismen hadde sitt utspring, spredte en følelse av fellesskandinavisk identitet seg også i en viss utstrekning til andre samfunnsgrupper. Men skandinavismen ble

20 Del 1: NASJONALISMEN OG SAMLINGEN AV ITALIA OG TYSKLAND - ANDRE NASJONALISTISKE RETNINGER 85 vevd inn i det storpolitiske spillet, og etter at Sverige og Norge i 1864 avsto fra å se Danmarks krig med Preussen som en felles sak, døde bevegelsen ut selv om studentmøtene fortsatte en periode. Studentene fikk venner og dannet seg inntrykk av nabolandene, og det kom i stand samarbeid mellom de skandinaviske landene på andre felt enn statsforbund, forsvarsforbund og tollunion. Det var fra 1870-årene til den første verdenskrigen en nordisk myntunion og et visst lovgivningssamarbeid. Den internasjonale utviklingen i industri, vitenskap, handel og finans førte også til at det ble viktigere å holde nær kontakt med omverdenen. Fagfolk møttes for å lære av hverandre, utveksle tanker og treffe avtaler om samarbeid. Atskillige av de nordiske sammenkomstene var rent faglig og praktisk begrunnet. Ikke desto mindre styrket de en følelse av skandinavisk identitet. Den kulturelle skandinavismen hadde en kort oppblomstring i årene rundt 1900, særlig i Sverige og Danmark, men unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 førte til et begrenset nordisk samarbeid fram til første verdenskrig. Repetisjonsspørsmål 1 Hvilke ulike kulturelle elementer påvirket utviklingen av nasjonalismen i Latin-Amerika? 2 Hvorfor ble Polen kalt «Europas lidende nasjon»? 3 Hva var panslavismen? 4 Hva var pangermanismen? 5 Hva var skandinavismen? Fordypning 1 «Jeg er redd for at nasjonalitetsprinsippet vil gjøre at kampen mellom folkene ender i raseutryddelse,» sa den franske teologen Ernest Renan ( ). Finn argumenter for og mot denne påstanden. «Kokepunktet». Karikatur av situasjonen på Balkan. 2 Velg deg en stat eller et folk i verden på 1800-tallet. Fordyp deg i denne statens eller dette folkets historie. Legg vekt på hvordan nasjonalismen påvirket utviklingen i denne staten eller hos dette folket. Du må gjøre rede for hva slags kilder du har brukt, og vurdere hvor troverdige kildene er. Velg selv presentasjonsform. Kildeoppgave Analyser og sammenlikn maleriene på side 82 og 34. Les om «Bilder som historiske kilder», side