ANIMASJON I NORGE EN KORT HISTORISK OVERSIKT. Av Gunnar Strøm, november 2010

Transkript

1 ANIMASJON I NORGE EN KORT HISTORISK OVERSIKT Av Gunnar Strøm, november 2010 Det har blitt laget animasjonsfilm i Norge siden midten av 1910-tallet. Likevel har norske kinosaler og TV-stasjoner vært dominert av amerikanske tegnefilmer. Dominansen har vært nesten total siden de første Mikke Mus-filmene kom til Norge rundt Og Disneykonsernets filmer har fortsatt en skremmende dominerende posisjon innen norsk barnekultur. NRK har vært flinke til å presentere animasjonsfilmer og animerte Tv-serier for barn fra Storbritannia, Øst-Europa, Canada og særlig Sverige og Danmark som et alternativ til de amerikanske, men de norske TV-stasjonene har inntil nylig ikke vært sitt ansvar bevisst når det gjelder å produsere norske animasjonsfilmer for barn. Her ligger en hovedgrunn til at den norske produksjonen av animasjonsfilmer for barn er såpass beskjeden som den er. De filmene som er laget har hovedsakelig vært produsert som enkeltfilmer på kortfilmstøtte. Unntaket er Ivo Caprinos populære dukkefilmer som har blitt felleseie for oss alle. Når man ser på Caprinos suksess, skjønner man hvilket potensial som ligger i en nasjonal animasjonsfilmproduksjon. Tidlig historikk De første animasjonsfilmene ble produsert i USA, Frankrike og England tidlig på 1900-tallet som del av en eksperimenterende filmproduksjon der filmskaperne ønsket å prøve ut alle mulighetene som lå i det nye mediet. Franskmannen Emile Cohl og amerikaneren Winsor McCay var de ledende animasjonsfilmskaperne rundt De inspirerte bl.a. svensken Viktor Berdahl som med sine Kapten Grogg-filmer ble svært populær i Norge fra midten av 1910-tallet. Direkte inspirert av Bergdahl fikk vi de første norske tegnefilmene rundt Den mest kjente er Ola Cornelius eventyrfilm Fanden i nøtten som var en filmatisering av Asbjørnsen & Moes Gutten og Fanden. Denne eventyrskatten skulle seinere bli en hovedkilde for mange av Ivo Caprinos dukkefilmer. Tidlig på 1920-tallet får reklamefilmene innpass på norske kinoer. Det førte til en veldig oppblomstring av animasjonsfilm. Trolig var minst 5 animasjonsfilmstudioer i Oslo involvert i produksjon av animerte reklamefilmer på slutten av 20-tallet. Dessverre var produksjonen av animerte kortfilmer nesten fraværende. Og slik fortsatte det fram til krigen. Disneys Snehvit og de syv dvergene hadde premiere i Norge i 1938 og ble her som alle andre steder en stor suksess. Inspirert av Snehvit ble det satt i gang produksjon av en norsk helaftens tegnefilm basert på eventyret Å gjete kongens harer. Men filmen ble aldri fullført. Animasjonsfilm fra USA Fram til fjernsynet kom på 1950-tallet ble de fleste animasjonsfilmene vist som forfilm på kino. Med fjernsynet forsvant kortfilmene fra kinoene, og tegnefilmene inntok TV-skjermene. USA er fortsatt det ledende produksjonslandet. Fra å være allmenn kinounderholdning ble tegnefilmene nå stadig mer rettet mot barna, og de ble særlig vist på lørdag og søndag morgen. Denne overgangen til Saturday Morning Animation førte også til en stor kvalitetsreduksjon. The Simpsons på slutten av 1980-tallet introduserte animerte serier for

2 unge voksne. Seriens suksess har inspirert en lang rekke andre serier, slik at animasjonstilbudet på TV i dag er langt mer variert. Det samme har skjedd med helaftens animasjon. Fra total Disney-dominans har selskapet stor konkurranse fra andre selskaper, som for eks Dreamworks. Teknikkene er mer varierte, med dukkefilmer fra Aardman Studios og Tim Burton. Japansk animasjon med regissøren Miyazaki i spissen har også fått internasjonalt gjennombrudd. Noe av grunnen til denne bredden er utviklingen av datateknikken. Det har blitt enklere å produsere animasjon og åpnet opp for nye uttrykk. Sentralt i denne utviklinga av dataanimasjon finner vi selskapet Pixar, med John Lasseter i spissen. Ivo Caprino en nestor innen norsk animasjon Det største navnet i norsk animasjonsfilm er utvilsomt Ivo Caprino. Han debuterte med Tim og Tøffe i 1948 og produserte dukkefilmer på løpende bånd i studioet på Snarøya fram til premieren på Flåklypa Grand Prix i Selv om filmen var laget i nært samarbeid med Kjell Aukrust og det var hans univers som ble brakt til live i filmen, er det Caprinos navn som først og fremst knyttes til Flåklypa-filmen. Flåklypa Grand Prix er i særklasse den største suksessen i norsk filmhistorie. Over 5 millioner har sett filmen på kino bare i Norge, og den ble også en stor suksess i mange andre land. Ved siden av Flåklypa er det særlig eventyrfilmene Caprino huskes for. Disse filmene har blitt vist regelmessig på TV i årevis. Jensenius, Rasmussen og Aronsen -- grunnsteinene Mens Caprino laget dukkefilm, er det tre andre veteraner som skal ha æra for tegnefilmene som ble laget i Norge på og 1960-tallet: Wilfred Jensenius, Trygve Rasmussen og Bjørn Aronsen. Jensenius fikk på 1960-tallet ansvaret for animasjonsavdelinga i NRK. Rasmussen lagde reklamefilmer og animerte på oppdrag fra filmbransjen og han laget den ambisiøse 12 minutts tegnefilmen Gullmynten i Bjørn Aronsen hadde arbeidet hos Disney på slutten av 1950-tallet og hadde sitt eget studio for animerte reklamefilmer i Oslo på første halvdel av 1960-tallet. Der arbeidet også Anna Tystad, som seinere ble hans kone og som ble animatør i NRK da Aronsen-studioet ble lagt ned. Anna Tystad laget flere barnefilmer for NRK på og 70-tallet, blant annet en tredelt serie om Taremareby basert på Ingebrigt Daviks bok tallet en ny generasjon kommer til syne På 1970-tallet debuterer en ny generasjon norske animasjonsfilmskapere tallet var ei god tid for kortfilmproduksjon i Norge. Statlige støtteordninger ble etablert. Filmen ble tatt i bruk i kulturlivets kamp for et mer rettferdig samfunn og tema som klassekamp, rustningskappløp, miljøvern og minoritetsproblematikk ble tatt opp i tegnefilmform. Filmskapere som Inni Karine Melbye, Gro Strøm, Knut Eide, Terje Bomann-Larsen, Thor Sivertsen, Morten Skallerud og Kine Aune dominerte norsk animasjonsfilm på og 1980-tallet. Med unntak av Kine Aune var ingen av dem spesielt opptatt av å lage barnefilm. De laget filmene i stor grad for et voksent publikum. Med unntak av en enkelt TV-visning på NRK og noen sporadiske festivalvisninger, var det få muligheter for disse filmskaperne å få vist kortfilmene sine.

3 Inni Karine Melbye er mest kjent for sine flotte vignetter for bl.a. barne-tv. Også Gro Strøm er mer kjent i utlandet enn her hjemme. Hun var den første norske animatøren med solid animasjonsutdanning. Knut Eide fra Bodø har vært en svært sentral aktør i det norske animasjonsmiljøet siden slutten av 1970-tallet. Hans bakgrunn som barneskuespiller (Han spilte Bodø i Stompafilmene) gjorde at han fikk interesse for filmmediet. Hans store tegneserieinteresse brakte han til tegnefilmen. Eide fikk sitt gjennombrudd med tegnefilmen Slipset (1979) og Star fra 1984 høstet ovasjoner på Kortfilmfestivalen samme år. Høydepunktet i hans produksjon er tegnefilmserien Epletreet (1990). Med unntak av et kortere studioopphold hos Bob Godfrey i London, er Knut Eide selvlært som animatør. Det hindret ikke at han var svært sentral i oppbygginga av animasjonsutdanninga i Volda. Og han har ledet utallige animasjonsfilmverksteder med barn i inn- og utland. Terje Bomann-Larsen var tydelig politisk i mange av sine tidlige filmer. Bomann-Larsen har animasjonsfilmutdanning fra Berlin og etablerte sitt eget animasjonsstudio da han kom tilbake til Norge. På 1990-tallet laget han enkle sjarmerende tegnefilmer basert på broren Tor Bomann-Larsens billedbøker. Olavs første skitur (1991) handler om den unge kronprins Olav. I Turen til Nordpolen (1994) møter vi en isbjørnunge som ufrivillig kommer i kontakt med Fridtjof Nansen, mens Lille Sonjas store pappa (1996) handler om den unge skøyteløperen Sonja Hennie. Thor Sivertsen arbeider på Inderøy i Nord-Trøndelag. Sivertsen fikk en internasjonal suksess med den ultrakorte (1,5 min) Zwisch! (1983) som vakte oppsikt under Zagreb-festivalen i På slutten av 80-tallet samarbeidet Sivertsen med Kine Aune. Han animerte Hva skal vi gjøre med Lille Jill (1987) og Vroom (1989). Thor Sivertsen er fortsatt aktiv som animatør og jobbet blant annet som co-regissør på spillefilmen Kurt blir grusom (2008), hvor sønnen Rasmus Sivertsen hadde regi. Morten Skallerud er den eksperimentelle animatøren i det norske miljøet. Han er først og fremst kjent som filmskaperen bak filmen som er kåret til den beste norske kortfilmen gjennom tidene: Året gjennom Børfjord fra Tidlig på 1990-tallet var han med og etablerte dukkefilmstudioet Studio Magica. Skallerud driver selskapet Camera Magica som er i gang med Norges første kunstneriske kortfilm i stereoskopisk 3D, Nordlys på Halddetoppen. Kine Aune er den eneste i det norske animasjonsmiljøet på 80-tallet som konsekvent konsentrerer seg om å lage barnefilm. Produsenten og regissøren Aune animerer ikke selv og hun har derfor samarbeidet med mange ulike animatører både i inn- og utland. Etter lang fartstid innen film og fjernsyn, bl.a. som Barne-TV-tante i sandkassa, fikk hun betydelig suksess med sin første tegnefilm Kjenn Føtter-leken i Et høydepunkt i karrieren er Hva skal vi gjøre med Lille Jill basert på Fam Ekmans barnebok. For denne filmen vant hun 1.pris på festivalen i Shanghai i I en særstilling står samarbeidet Kine Aune har hatt med den britiske animatøren Bob Godfrey. Sammen har de blant annet laget seks korte animasjonsfilmer om den lille gutten Kevin tallet: Profesjonalisering Rundt 1990 skjer det et skille i utviklinga av den norske animasjonsfilmen. Bransjen gjennomgår ei profesjonalisering. Det viktigste som skjer er at de norske animatørene

4 begynner å samarbeide på en måte de ikke har gjort tidligere. Tre tegnefilmskapere går sammen om å danne TegnefilmCompagniet. De produserte mange flotte tegnefilmer på tallet. Morten Skallerud får med seg en gruppe dyktige fagfolk som utfylte hverandre på en effektiv måte og dannet dukkefilmstudioet Studio Magica. Samtidig er produksjonsteknikken for animasjonsfilm i rivende utvikling. Digitale verktøy er med på å redusere arbeidsmengden og effektivisere produksjonen i tillegg til å gi nye kreative muligheter. Dataanimasjonen gjør også at TV-grafikken får et nytt løft. Selv Værmeldinga blir animert. Det varer ikke lenge før animasjon blir en viktig del av språket på internett. Og med Oslo-selskapet FunCom i spissen bygges det opp en spillindustri der animasjon er en helt sentral komponent. Take on me Etter suksessen med bruk av animasjon i popgruppa A-ha sin musikkvideo Take on Me (1985), får animasjon en stadig viktigere posisjon i musikkvideoene utover 1990-tallet. På 2000-tallet har grupper som Röyksopp gjort seg internasjonalt bemerket med oppsiktsvekkende animerte musikkvideoer. Med lanseringa av TV2 i 1992 får vi reklamefinansiert fjernsyn i Norge. I de fleste andre land hadde produksjon av animerte reklamefilmer vært en helt sentral grunn til at det var mulig å bygge nasjonale animasjonsfilmindustrier. Nå ble dette markedet også åpnet for norske animatører. Samtidig øker den generelle interessen for animasjonsfilm, særlig blant ungdommen. Kortfilmfestivalen i Grimstad har siden starten vært flink til å presentere norsk og internasjonal animasjon. I 1994 etableres Animerte Dager, en egen animasjonsfilmfestival, i Oslo. Nå har festivalen flyttet til Fredrikstad. Ved Høgskolen i Volda blir ei toårig utdanning i animasjon satt i gang høsten Den er nå treårig og svært mange av de yngre animatørene i bransjen er rekruttert herfra. Produksjonsselskaper og samarbeid TegnefilmCompagniet var et arbeidsfellesskap, etablert av tegnefilmskaperne Guttorm Larsen, Jan Konings og Øyvind Jorfald. Linda Madsen ble etter hvert også med. Tegnefilmcompagniet var de ledende produsentene av animerte barnefilmer i Norge på 90- tallet. Larsen har filmutdanning fra Volda, Konings har studert i København og i Polen mens Jorfald er billedkunstner. Linda Madsen har bakgrunn fra Nordland Videoverksted i Kabelvåg. Mange av disse filmene er basert på illustrerte barnebøker. På 1990-tallet var Studio Magica et spennende og høyst oppegående produksjonsselskap som utmerket seg ved at dyktige fagfolk innen ulike profesjoner gikk sammen og dannet et animasjonsstudio for produksjon av dukkefilm. Morten Skallerud fikk med seg den russiske teaterdesigneren og animatøren Pjotr Sapegin. Fra Russland kom også Natasha Nikitina som hadde arbeidet med special effects i Moskva. Dukkemodelløren og reklamefotografen Ivar Rødningen var veletablert i norsk reklamebransje. Pål Gengenbach var en etablert klipper og Lars Tømmerbakke produsent. I tillegg til egne kortfilmer produserte de en rekke reklamefilmer og gjorde oppdrag for resten av filmbransjen. Studio Magica samarbeidet med data-animasjonsselskapet IFC om å kombinere dukkefilm og data-animasjon i flere flotte reklamefilmer. Selv om flere av folka i selskapet regisserte sine egne filmer, var det særlig Pjotr Sapegin med sine nyskapende og oppfinnsomme leireanimasjoner som vakte oppsikt. I

5 samarbeid med National Film Board of Canada produserte også Studio Magica tegnefilmen Min bestemor strøk kongens skjorter (1999) som Torill Kove regisserte. For denne filmen ble Kove ble nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm i Nye konstellasjoner, nye filmselskap I 2001 forlot Pjotr Sapegin Studio Magica og startet produksjonsselskapet Pravda sammen med Mikkel Sandemose og David Reiss-Andersen. De har konsentrert seg mest om produksjon av reklamefilm og musikkvideo. Sapegin har samtidig gjort suksess med animasjonsfilmer, og Aria (2002), Gjennom mine tykke briller (2004) og Det siste norske trollet (2010) er en klar forlengelse av kortfilmene Sapegin laget i Studio Magica. Mikrofilm ble startet av Kajsa Næss og Lise Fearnley i Begge har bakgrunn fra animasjonsutdanninga i Volda, og de har produsert mange kortfilmer, flere musikkvideoer og en lang rekke reklamefilmer. De produserer innenfor en rekke ulike animasjonsteknikker der det litt annerledes eksperimentelle uttrykket står sentralt. Sentrale kortfilmer er Filmen om meg (2000), Leonidestorm (2004) og Bygningsarbeidere (2008), alle regissert av Kajsa Næss. Mikrofilm gikk inn i et samarbeid med Torill Kove og sammen med National Film Board of Canada produserte de i 2006 Koves film Den danske dikteren. For denne filmen ble Kove igjen nominert til Oscar for beste korte animasjonsfilm, den 25. Februar 2007 vant hun sin første Oscar. Dette er første gang siden Thor Heyerdahls Kon-Tiki-film i 1952 at en norsk film har vunnet verdens gjeveste filmpris. Troll-Film på Dovre er et animasjonsstudio som ble startet og drives av Anita Killi som har bakgrunn fra kunst og håndverskolen i Oslo og fra animasjonsutdanning i Volda. Selv om hun driver firmaet alene, har Killi vært flink til å hente inn dyktige animatører fra inn- og utland når produksjonene har gått for fullt. Anita Killi arbeider i en cut-out-teknikk på flere lag glassplater inspirert av den russiske animasjonskunstneren Jurij Norstein. Alle hennes hovedproduksjoner har høstet internasjonal heder. Lavrasiid Aigi (1996) bygger på et gammelt samisk sagn om hvordan samene lærte å bruke joiken til å fange rein. Kongen som ville ha mer enn en krone (1999) er en 45 minutts eventyrfilm for barn som hun laget i samarbeid med komponisten Randall Meyers. Den vant førsteprisen under barnefilmfestivalen i Berlin. Tornehekken (2001) var den mestvinnende norske filmen i 2002 med en lang rekke internasjonale priser. Killi brukte seks år på å lage sin siste film Sinna mann (2009). Filmen er basert på Gro Dahle og Svein Nyhus gripende bildebok om lille Jo som bor i en familie hvor far slår mor. Sinna mann har vunnet en rekke priser og har gått sin seiergang på internasjonale filmfestivaler i Qvisten Animation har siden årtusenskiftet seilt opp som det ledende animasjonsfilmstudioet i Norge. Selskapet ble dannet midt på 1990-tallet av Ove Heiborg og Fredrik Kiøsterud som gikk sammen på Westerdals reklameskole. Heiborg og Kiøsterud var mest opptatt av leireanimasjon og dukkefilm, men de fikk snart med seg tegnefilmskaperen Rasmus Sivertsen med bakgrunn fra Volda og markerte seg etter hvert innen de klassiske animasjonsteknikkene. Senere utvidet de med en 3D dataavdeling, og Qvisten er nå Norges mest komplette animasjonsstudio. De lager både spillefilm, reklamefilm og TV-serier og har levert kjente karakterer som Kurt blir grusom (2008), Pelle Politibil (2010) og de animerte sekvensene i Knerten-filmene (2009, 2010, 2011). Qvisten har også produsert den parodiske

6 animasjonsserien Fanthomas for VGTV, regissert av Rasmus Sivertsen og skrevet av Anders Bye og Jesper Sundnes. Produksjonsselskapet tok med dette steget ut i en ny distribusjonsform for animasjonsfilm og satte seerrekord på VGTV, serien hadde allerede etter første episode over seere. Helaftensfilmer animasjonsfilmer Selv om den største suksessen i norsk filmhistorie er den animerte langfilmen Flåklypa Grand Prix, er det først det siste tiåret at produksjonen av animerte langfilmer har kommet i gang her i landet. John M. Jacobsen og hans selskap Filmkameratene har vært et ledende produksjonsselskap i norsk film i mange år. Et høydepunkt i karrieren var det da Veiviseren (1986) ble nominert til Oscar som beste utenlandske film. På 90-tallet begynte Jacobsen å interessere seg for animasjon for alvor. Han har stor suksess sammen med Vibeke Idsøe med spillefilmen Jakten på nyresteinen (1996), som er den første norske filmen som bruker dataanimerte sekvenser i en spillefilm. Vibeke Idsøe skrev også manus til selskapets to lange tegnefilmer: Gurin med reverompa (1998) og Karlsson på taket (2002) som hun også regisserte. Gurin med reverompa baserer seg på det samme folkelige Flåklypa-universet som Caprino bygde sin film på. Med regi av Nille Tystad og en stab bestående av mer eller mindre erfarne norske animatører, supplert med utenlandsk ekspertise, ble filmen en gledelig suksess. Det første til at selskapet fikk i oppdrag å filmatisere Astrid Lindgrens Karlsson på taket som var ferdig i John M Jacobsen har utvidet sitt animasjonsunivers med TV-serien og filmene om redningsskøyta Elias, som først hadde premiere på TV2 i Elias ble nominert til Emmy-prisen som beste barne-tv-serie i Helaftensfilmen Elias og Kongeskipet hadde premiere i Oppfølgeren Elias og kampen om havets gull kom på tampen av En annen sentral produsent i det norske filmmiljøet er Aage Aaberge. Sammen med Terje Formoe, skaperen av Kaptein Sabeltann, ønsket Aaberge å lage en helaftens tegnefilm basert på Sabeltann-universet. Den veletablerte svenske regissøren Stig Berqvist fikk regiansvaret sammen med Rasmus Sivertsen fra Qvisten Animation og i 2003 ble den en av publikumsfavorittene på norske kinoer. Selv om mye av denne produksjonen ble gjort i utlandet, var den med og utviklet og profesjonaliserte det norske animasjonsmiljøet videre. Aaberge og Sivertsen fortsatte samarbeidet i Pelle Politibil går i vannet (2009). De senere år har helaftens animasjonsfilm blitt stadig vanligere i Norge og Qvisten Animation har som tidligere nevnt vært en av de sentrale aktørene i denne utviklingen. Helaftens animasjonsfilm har i første rekke vært forbeholdt barna, men også de voksne har fått smakebiter. Norges første helaftens 3D animasjonsfilm kom i 2006 og rettet seg mot det voksne publikum. Slipp Jimmy fri var skrevet og regissert av Christopher Nielsen, og universet var allerede kjent for mange gjennom TV-serien To trøtte typer. Filmen spinner videre på dette universet, hvor de to trøtte typene jakter på den narkomane sirkuselefanten Jimmy. Christopher Nielsen brukte over fem år på å lage Slipp Jimmy Fri og den er tidenes dyreste norske filmproduksjon med et budsjett på over 100 millioner kroner. Et stort antall dataanimatører og digitale designere fra inn- og utland var i aksjon under produksjonen, som ble ledet av norske selskapet Storm Studios. Storm Studios har etter dette etablert seg som et sentralt VFX- og animasjonsstudio og var blant annet co-produsent på den engelske

7 animasjonsfilmen Peter og Ulven, som vant Oscar i De siste årene har selskapet blant annet bidratt med vfx-effekter og animasjon på kortfilmen Skylappjenta (Iram Haq, 2009) og Trolljegeren (André Øverdal, 2010), samt en rekke andre norske spillefilmer. TV-serier Mens animerte TV-serier har utgjort hoveddelen av animasjonsfilmproduksjonen i de store animasjonsnasjonene, har norske animerte TV-serier fram til de siste årene nærmest vært ikke-eksisterende. Man har heller valgt å kjøpe inn utenlandske serier, og der er det mye å velge i. På TV-messa i Cannes for noen år siden var 25 % av alt som ble tilbudt animerte TVserier for barn. Knut Eides Epletreet gikk på NRK men ble produsert for statlige kortfilmpenger. Først i de aller siste åra har norske TV-stasjoner begynt å interessere seg for egenproduksjon av animerte serier. NRK 2 var først ute med Asle Søberg (1999) produsert av Merkur Film. Marius Johansen Hansen hadde regien sammen med Rasmus Sivertsen. Det er fremdeles langt mellom animerte TV-serier for det voksne publikum. To trøtte typer basert på Christopher Nielsens tegneserieunivers ble laget i samarbeid med NRK Drama av selskapet Animagic Net, som senere skulle bli det tidligere omtalte Storm Studios. Serien, som på provoserende vis skildrer, små og store problemer i to narkomanes hverdag ble ferdig i 2001 og fikk en stor tilhengerskare som senere skulle glede seg over spillefilmen Slipp Jimmy fri. NRK Super og andre nisjekanaler for barn har gitt mer spilletid og flere visningsmuligheter for animasjonsserier for det yngre publikum. Filmkameratene har hatt stor suksess med serien om redningsskøyta Elias og vennene hans på kysten av Nord-Norge. Denne dataanimerte 3Dserien er også utvidet til to helaftensfilmer med dertil hørende lisensprodukter etter internasjonalt mønster. Filmkameratene er nå, i samarbeid med Nordisk Film AS, i gang med en animasjonsserie om miljøhelten Blekkulf for NRK Super, også denne signert Elias-regissør Lise I. Osvoll. Også Qvisten Animation har hatt suksess med animasjonsserier. KuToppen ble produsert i samarbeid med Dyreparken i Kristiansand og TV2 i TV2 har senere satset videre på animasjonsserier for barn med serien Vennebyen, laget av bergenske BUG. Kool Production med Frank Mosvold og Tom Petter Hansen har også markert seg i animasjonsmiljøet med serien om Hubert, vist på NRK Super. Selskapet produserte i 2010 Elleville Elfrid for samme kanal. Etterord Siden 1990 har norsk animasjon gjennomgått en rivende utvikling. Det produseres nå kvalitetsanimasjon i Norge innenfor de fleste teknikker og formater. Og alle genrer fra barnefilm til eksperimentell animasjon blir produsert. Mens selvstendige kortfilmer produsert av enkeltanimatører for statlige midler dominerte norsk animasjon på og 1980-tallet, har vi nå flere profesjonelle studioer som har klart å holde en kontinuerlig produksjon gående. Og mens filmene på og 1980-tallet i liten grad var rettet mot barnepublikumet, er det i dag animasjonsfilmer for barn som dominerer. Likevel er mye av det kunstneriske særpreget tatt vare på, og særlig de animerte kortfilmene for barn holder et svært høyt internasjonalt nivå.