FORVALTNINGSPLAN FOR ROVVILT I REGION 6

Transkript

1 FORVALTNINGSPLAN FOR ROVVILT I REGION 6 Rovviltnemnda i region 6 November 2006

2 Side 1 av 42 Forsidebilde: Skarvan i Roldalen nasjonalpark. Foto: Per Inge Værnesbranden

3 Side 2 av 42 Innledning... 3 Nasjonale mål og føringer i rovviltforvaltningen... 4 Miljøvernpolitisk bakgrunn... 4 Landbrukspolitisk bakgrunn... 6 Reindrifts- og samepolitisk bakgrunn... 6 Dyrevelferdsmessig bakgrunn... 7 Ansvars- og myndighetsfordeling i rovviltforvaltningen/ Rollefordeling... 7 Bestandsovervåkning... 8 Differensiert forvaltning... 9 Rovvilt i region Bjørn Gaupe Jerv Ulv Kongeørn Bufenæring i Region Omfang av sau på beite Beiteforhold Effekter av beite Tapsutvikling Reindrift i region Reinbeite og rovvilt Omfang av reindrift Tapsutvikling Konflikter...19 Tap av bufe og rein Menneskelige, psykiske og kulturelle forhold Kunnskap Kulturlandskapet Mål for forvaltning av rovvilt Bjørn Gaupe Jerv Ulv Kongeørn Virkemidler og tiltak i rovviltforvaltningen Bestandsregistreringer Ordinær jakt og fangst av rovdyr Tapsreduserende tiltak rettet mot bufenæringen Tapsforebyggende tiltak rettet mot sau Tapsforebyggende tiltak i reindrifta Driftsmessige forhold Andre økonomiske virkemidler Tiltak for konfliktreduksjon retta mot allmennheten Forvaltningen VEDLEGG... 35

4 Side 3 av 42 Innledning Rovviltforvaltningen i Norge har vært gjenstand for store diskusjoner og endringer de siste 15 årene. Vedtak om reintroduksjon har vært forankret i alle Stortingsmeldinger som har omhandlet rovdyr siden den første i I St. meld. nr. 15 ( ) Rovvilt i norsk natur er det også lagt til grunn at en skal sikre artenes langsiktige levedyktighet i Norge. Innenfor gitte rammer skal en også sikre at konfliktene med beitenæringen og andre interessegrupper reduseres til et minimum. Ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 15 og Inst. S. nr. 174 ( ) ble landet delt inn i 8 forvaltningsområder. Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal ble definert som Region 6. Hver region skal ha en Rovviltnemnd med betydelig ansvar innenfor rovviltforvaltningen. Rovviltnemnda består av 5 medlemmer. Medlemmene skal være representanter fra Fylkestinget i de ulike fylkene. I regioner med samisk reindrift skal en av medlemmene være oppnevnt av Sametinget. Nemndenes ansvar og arbeidsoppgaver er hjemlet i Forskrift om forvaltning av rovvilt av 18. mars I henhold til forskriften skal rovviltnemnda utarbeide en forvaltningsplan som skal legge til rette for å nå fastsatte bestandsmål samtidig som en sikrer forutsigbarhet for berørte parter, herunder landbruk, reindrift og utmarksbaserte næringer. Nemnda for region 6 er innforstått med at de bestandsmål som Stortinget har vedtatt for regionen vil føre til betydelige dyrelidelser, tap for beitebrukerne, og store konflikter som følge av dette. Forvaltningsplanen for rovvilt i region 6 skal evalueres hvert år, og rulleres annethvert år. Første rullering skal skje innen utgangen av 2008.

5 Side 4 av 42 Nasjonale mål og føringer i rovviltforvaltningen Miljøvernpolitisk bakgrunn Internasjonale avtaler Bernkonvensjonen trådte i kraft i Norge i Den pålegger partene å treffe nødvendige tiltak for å opprettholde bestandene av ville plante- og dyrearter, og utarbeide nasjonale planer for vern av artene og deres leveområder. Bjørn, jerv, ulv og gaupe omfattes av konvensjonen. Konvensjonen om biologisk mangfold ble ratifisert av Norge i Denne konvensjonene pålegger partene å sikre vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet gjennom å bevare eksisterende økosystemer med arter og genetiske ressurser. «Føre var» prinsippet skal legges til grunn for forvaltningen av ressursene, og alle sektorer har et ansvar for å medvirke til sikring av det biologiske mangfoldet. Andre internasjonale avtaler Den paneuropeiske biodiversitets- og landskapsstrategien Stortingsmelding nr. 15 ( ) I St.meld. nr. 15 ( ) Rovvilt i norsk natur og Inst.S.nr. 174 legger Regjeringen opp til en rovviltpolitikk som skal sikre bærekraftige rovviltbestander, en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og en opprettholdelse av levende lokalsamfunn. Det legges vekt på: økt forutsigbarhet for alle som berøres av rovviltpolitikken økt lokal aksept at todelt målsetting står ved lag, utmarksbeiting og rovviltbestander det skal fortsatt være mulig med småfehold i områder med rovdyr reduserte tap av husdyr og tamrein økt alminneliggjøring av rovviltforvaltningen gjennom åpning for nye fellingsformer når bestandssituasjonen tillater dette. Norsk lovgivning Det er lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven) som er det juridiske hjemmelsgrunnlaget for rovviltforvaltningen. Etter lovens formålsparagraf skal viltet og viltets leveområder forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Viltloven åpner for at fredet vilt kan felles i spesielle tilfeller. Viltloven er harmonisert med Bernkonvensjonens bestemmelser. Forskrift om forvaltning av rovvilt fastsatt ved Kgl res med hjemmel i viltloven innebærer at forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn samles i en felles forskrift. Hovedelementene i forskriften er: å sikre en bærekraftig forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn innenfor rammen av en bærekraftig forvaltning ivareta hensynet til bufe- og tamreinnæringen og andre samfunnsinteresser fastsetting av nasjonale bestandsmål fordelt på regionene

6 Side 5 av 42 etablering av åtte forvaltningsregioner med åtte statlige rovviltnemnder på regionalt nivå å sikre at det utarbeides regionale forvaltningsplaner med en geografisk differensiert forvaltning innenfor hver region. økt forutsigbarhet i forvaltningen og økt lokal medvirkning bedre samordning av virkemiddelbruken mellom landbruks- og miljøforvaltningen I forskriftens 1. Formål heter det: Formålet med denne forskrift er å sikre en bærekraftig forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Innenfor en slik ramme skal forvaltningen også ivareta hensyn til næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser. Forvaltningen skal være differensiert slik at hensynet til ulike interesser vektlegges forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltarter. Videre heter det i forskriftens 6. Regional forvaltningsplan for rovvilt: Rovviltnemnden skal utarbeide en regional forvaltningsplan for rovvilt. I forvaltningsplanen skal det etableres en geografisk differensiert forvaltning i regionen, jf. forskriften 1. Forvaltningsplanen skal vise hvordan rovviltnemnden vil prioritere midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak innenfor regionen i tråd med prinsippet om en geografisk differensiert forvaltning. Planen skal også gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler innenfor regionen for å bidra til en samordnet virkemiddelbruk og reduserte tap og konflikter. Forskrift av 2. juli 1999 Forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt og forskrift av 4. mai 2001 Forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt inneholder vilkår for erstatning og regler for beregning av erstatningen. Nasjonale bestandsmål I Norge skal det årlig være 65 ynglinger av gaupe, 39 ynglinger av jerv og 15 ynglinger av bjørn. Det skal være 3 årlige ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv, der familiegruppens revir i sin helhet ligger i Norge. Norge er delt inn i 8 ulike forvaltningsregioner, og det nasjonale bestandsmålet er fordelt på disse som følger: Region 1: Ingen yngling Region 2: 12 gaupe Region 3: 6 gaupe, 4 jerv Region 4: 5 gaupe, 3 ulv* Region 5: 10 gaupe, 5 jerv, 3 bjørn, 3 ulv* Region 6: 12 gaupe, 10 jerv, 4 bjørn Region 7: 10 gaupe, 10 jerv, 2 bjørn Region 8: 10 gaupe (4), 10 jerv (3), 6 bjørn * Forvaltningsområdet for ulv ligger innenfor deler av region 4 og deler av region 5. Innenfor dette området skal det være 3 årlige ynglinger av ulv.

7 Side 6 av 42 Kongeørnbestanden skal forvaltes slik at bestanden opprettholdes på hekkende par i Norge. Fordelingen av de nasjonale bestandsmålene på de enkelte regioner er gjort i henhold til prinsipper nedfelt i St.meld. nr. 15 ( ) og Innst. S. nr. 174 ( ). Fordelingen bygger på dagens utbredelse, hvor det fremover i tid vil finnes gode leveområder for de ulike artene, og konfliktvurderinger i forhold til de ulike artene. Det er i denne sammenheng lagt stor vekt på hensynet til å sikre sammenhengende rovviltbestander på tvers av regiongrenser og landegrenser, ettersom dette gir en større robusthet for overlevelse både på kort og lang sikt. Ved vurdering om bestandsmål er nådd for den enkelte region, vil alle årlige ynglinger regnes inn uavhengig av den geografiske differensieringen. Landbrukspolitisk bakgrunn Overordnede landbrukspolitiske føringer har stått fast over lang tid. St. meld. nr. 14 ( ) Om landbrukspolitikken ga et betydelig løft, også for distriktslandbruket. Et resultat av denne politikken var at produktive arealer i distriktene (grovfor- og utmarksarealer) ble gitt lønnsomme rammebetingelser og dermed dannet grunnlag for utvikling av et sterkt husdyrhold i mange distrikter. Også etter Stortingets behandling av St. meld. nr. 19 ( ) Om norsk landbruk og matproduksjon skal det legges til grunn en ansvarlig aktiv utnytting av landbrukets produksjonsgrunnlag i alle deler av landet. Det legges opp til en fortsatt sterk satsing på ny næringsutvikling. Dette forutsettes blant annet forankret i et aktivt landbruk i distriktene. Det forutsettes at det også i områder med rovviltkonflikt skal være mulig å drive jordbruksdrift på en ressurs- og landbruksmessig forsvarlig måte. Nivået i kjøttproduksjonen på sau på landsbasis ønskes opprettholdt, og i utstrakt grad være basert på utmarksbeite. De siste års føringer i landbrukspolitikken, gitt gjennom St.prp.nr.1, peker fortsatt i samme retning. Det skal være landbruksproduksjon over hele landet. Det legges videre sterk vekt på hvor viktig aktiv landbruksdrift er for bevaring og videreutvikling av kulturlandskapet, og kulturlandskapets betydning for reiselivet som viktig distriktsnæring. Reindrifts- og samepolitisk bakgrunn Overordna reindriftspolitiske mål. De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 ( ), - En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr Innst. S. nr. 167 ( ). I innstillingen konkretiseres "En bærekraftig reindrift" gjennom følgende tre mål: 1. Økologisk bærekraft 2. Økonomisk bærekraft 3. Kulturell bærekraft Disse tre målene står i en innbyrdes sammenheng; Økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å utvikle kulturell bærekraft.

8 Side 7 av 42 Reindriftsloven og Stortingets årlige behandling av Reindriftsavtalen, er de viktigste operative redskapene for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Reindriftsretten er tuftet på alders tids bruk, og det er anerkjent at lovverket ikke gir fullstendig oversikt over hvor langt denne retten strekker seg. Rettskilder om samisk reindrift er nærmest fraværende før vi møter Lappecodicillen i I forbindelse med grensedragningen mellom Norge/Danmark og Sverige/Finland ble det gitt et tillegg som skal sikre samisk rettsutøvelse på tvers av grensene. Det er åpenbart at myndighetene den gang la til grunn at det forelå sedvanerett for bruk av arealene. Det vi vet mindre om er de interne rettigheter innenfor reindriftsnæringen. Med felleslappeloven i 1883 kommer en regulering av forholdet mellom reindrift og jordbruk. Med felleslappeloven kommer det særlige erstatningsansvaret og distriktsinndelingen fra Troms og sørover. Felleslappeloven ble stående inntil den ble opphevet med reindriftsloven av loven fremtrer i stor grad som en omredigering av 1933-loven. I tillegg har Norge ratifisert internasjonale urbefolkningsavtaler som forplikter landet til å legge forholdene til rette for den samiske befolkning slik at de kan utøve og utvikle sin kultur og næring. Dyrevelferdsmessig bakgrunn Etisk grunnlag for saueproduksjon Landbruksdepartementet vedtok Forskrift om velferd for småfe i Formålet er å legge forholdene til rette for god helse og trivsel hos sau og geit. Kapittel IV omfatter krav om tilsyn på utmarksbeite minst en gang per uke. Ved økt fare må tilsynet intensiveres slik at forhold son medfører dårlig velferd m.m. blir oppdaget så tidlig som råd er. I kapittel V er beitebruk omhandlet. Her er det krav om beitetid, forhold som skal vektlegges ved slipp på utmarksbeite og forebyggende tiltak for dyr som går ute. Beitedyr skal beskyttes mot rovdyr når det er nødvendig og mulig. Ansvars- og myndighetsfordeling i rovviltforvaltningen/ Rollefordeling Oppnevning, sekretariat Rovviltnemndens medlemmer oppnevnes av Miljøverndepartementet etter forslag om en kvinnelig og en mannlig kandidat for hvert medlem fra fylkestinget. Medlemmene fra Sametinget oppnevnes av Sametinget. Alle medlemmer skal ha fast plass i fylkestinget eller Sametinget. Dersom fylkeskommunen har fylkesutvalg, skal alle medlemmer fra fylkeskommunen også ha fast plass i fylkesutvalget. Oppnevningsperioden for medlemmene følger valgperioden for fylkestinget og Sametinget. Rovviltnemnden velger leder og nestleder. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag skal være faglig sekretariat for rovviltnemnden i denne regionen. Direktoratet for naturforvaltning gir nærmere veiledning og retningslinjer for rovviltnemndens og sekretariatets virksomhet, herunder om samarbeid over regiongrenser, jf. viltloven 6 annet ledd.

9 Side 8 av 42 I forbindelse med behandling av rovviltmeldingen St. meld. nr. 15 ( ), fordelte Stortinget myndighet og oppgaver mellom ulike instanser. Rovviltnemnda Rovviltnemnden har hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, bjørn og ulv. Rovviltnemnden skal gjennomføre vedtatt nasjonal rovviltpolitikk innenfor sin region, og skal ha nær kontakt med berørte kommuner og organisasjoner. Nemnda har ansvaret for utarbeidelse av regional forvaltningsplan for rovvilt. I forvaltningsplanen skal det etableres en geografisk differensiert forvaltning i regionen. Rovviltnemnda skal også fastsette rammer for fordeling av midler til forebyggende tiltak og gi anbefalinger om bruken av landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler for å sikre en samordnet virkemiddelbruk. Dersom bestandsmålet for hver enkelt rovdyrart er nådd, har nemnda myndighet til å fastsette kvoter for skadefelling og lisensfelling av ulv, bjørn, jerv og gaupe, samt myndighet til å fastsette kvote for jakt på gaupe. Rovviltnemndas vedtak om kvote for betinget skadefellingstillatelse og kvote for lisensfelling kan påklages til Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet skal før klagen sluttbehandles gi Direktoratet for naturforvaltning anledning til å gi en faglig tilråding i saken. For øvrig følger klagebehandlingen forvaltningslovens regler. Dersom bestandsmålet for en eller flere arter ikke er nådd, er det Direktoratet for naturforvaltningen, eller den direktoratet bemyndiger, som har myndighet til å fastsette kvoter for kvotejakt, lisens- og skadefelling. Fylkesmannen har myndighet til å iverksette fellingstillatelser innenfor kvoter gitt av nemnda eller Direktoratet for naturforvaltning, administrerer lisensfelling og kvotejakt på store rovdyr og behandler søknader om forebyggende og konfliktdempende tiltak i samsvar med regelverk og nemndas retningslinjer. Fylkesmannen er forvaltningsmyndighet for kongeørn. Fylkesmannens enkeltvedtak kan påklages, og Direktoratet for naturforvaltning er klagemyndighet. Direktoratet for naturforvaltning er overordnet fagmyndighet i rovviltforvaltningen. DN kan fatte vedtak om skadefelling, kvotejakt og lisensfelling av eget tiltak eller etter søknad, og er ansvarlig for det Nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt. Statens naturoppsyn gjennomfører skadedokumentasjon og praktisk arbeid med bestandsregistreringer. SNO har også funksjon knyttet til oppsyn/bekjempelse av faunakriminalitet. Bestandsovervåkning Det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt skal gi data om status og utvikling i rovviltbestandene, herunder også beskrive det antall årlige ynglinger som er dokumentert i regionene. Metodikk, datagrunnlag og resultater skal være offentlig tilgjengelig. Direktoratet for naturforvaltning har hovedansvaret for programmet, mens innsamlingsmetodikk og tolkning/systematisering av data er lagt til Norsk Institutt for naturforskning (NINA). Feltregistreringene utføres i hovedsak av Statens naturoppsyn (SNO).

10 Side 9 av 42 Overvåkingsprogrammets faglige profil og kvalitet sikres gjennom et nasjonalt Fagråd for programmet sammensatt av fageksperter på internasjonalt nivå som jevnlig evaluerer programmet. For gaupe er overvåkningen basert på registrering av familiegrupper. Dette er i stor grad basert på oppfølging og kvalitetssjekk av tilfeldige innmeldinger av spor- og synsobservasjoner på sporsnø. Dette danner et grunnlag for endelig bestandsvurdering. I enkelte deler av landet gåes faste transektlinjer hvert år. Det er Norges Jeger og Fiskeforening som utfører denne registreringen på oppdrag for DN. Formålet med disse registreringslinjene er å fange opp trender i bestandsutviklingen. I tillegg øker denne registreringen sannsynligheten for å finne familiegrupper. Bestandsovervåkning av jerv foregår i hovedsak ved registrering av ynglehi. Ynglende jervetisper benytter ofte de samme hilokalitetene over flere år, og registreringsinnsatsen konsentreres til kjente yngleområder. Det blir også lagt ned et betydelig arbeid i å søke etter ynglinger i tidligere ikke benyttede områder. Overvåkningsresultatene omfatter minimum antall tisper som har ynglet siste år, registreringsmateriellet gjennomgås av NINA som trekker endelig konklusjon. I tillegg gir innsamling av jervmøkk med påfølgende DNA-analyse av enkeltindivider i Sør- og Midt-Norge informasjon om blant annet bestandsstørrelsen. Overvåkingen av bjørn i regionen er i hovedsak basert på sporregistreringer på vårsnø, tilfeldige innrapporterte spor og synsobservasjoner gjennom sommeren, samt meldinger om og undersøkelser av skader på sau samt andre observasjoner. DNA-analyser er i ferd med å bli aktuelt som en del av den nasjonale overvåkingen av bjørn. Overvåkningen av ulv er også basert på sporing på snø. Streifdyr av ulv registreres gjennom oppfølgning av meldinger, skader på bufe mm. sporinger og møkksamling for DNA-analyse. Skadedokumentasjonsarbeidet og andre meldinger og synsobservasjoner vil kunne gå inn i den totale bestandsvurderingen for alle artene. Dette gir primært informasjon om utbredelse av arter. Differensiert forvaltning Forvaltningsplanen for rovvilt skal bygge på de nasjonale bestandsmål for de enkelte rovviltartene i regionen. Rovviltnemnden skal i forvaltningsplanen legge vekt på en langsiktig geografisk differensiering som innebærer et best mulig skille mellom beitedyr og faste forekomster av rovvilt basert på en avveining av de kryssende hensyn som skal ivaretas. Innenfor rammen av det nasjonale regelverket skal det utarbeides nærmere retningslinjer og prioriteringer for bruk av midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak, og gi anbefalinger om bruk av landbrukspolitiske virkemidler og reindriftspolitiske virkemidler. Hovedhensikten er å bidra til en langsiktig, samordnet og målrettet strategi for tilpasninger innenfor regionen som forventes å gi lavere tap og konflikter grunnet rovvilt. For gaupe er det åpnet for at rovviltnemnden kan sette av egne områder for kvotefri jakt i forbindelse med sitt årlige vedtak om kvotejakt på gaupe. Det kan bare åpnes for kvotefri gaupejakt så lenge dette kan skje innenfor rammen av det nasjonale bestandsmålet for regionen. Det forutsettes videre at rovviltnemnden gjennom sine årlige vedtak bidrar til størst mulig grad av forutsigbarhet for berørte næringsinteresser. Dette innebærer at områder for kvotefri jakt på gaupe innenfor en region bør være relativt stabile fra år til år.

11 Side 10 av 42 Hva ønskes oppnådd med forvaltningsplanen og forvaltningen av rovvilt: Større forutsigbarhet Raskt uttak av skadedyr Lavere konflikter gjennom mer aktive næringstilpasninger Bedre dyrevelferd for beitedyr gjennom arealdifferensiering og insentiver til tilpasninger Kontroll med at overlevelsen til artene sikres Målrettede virkemidler

12 Side 11 av 42 Rovvilt i region 6 Bjørn Bjørnen var opprinnelig utbredt over hele Skandinavia. Rundt 1850 var bestanden større i Norge enn i Sverige, og bestanden var tettest i Sogn og Fjordane/Møre og Romsdal. Nyere forskning anslår at antall bjørn i Norge og Sverige var henholdsvis 3100 og på denne tiden (Swenson m. fl. 1994). Stor avskytning, ikke minst som en følge av høye skuddpremier, førte til at bjørnen ble funksjonelt utryddet i Norge rundt 1930, og dette har gjort at reetableringen av bjørn i Norge har vært avhangig av utvandring fra den økende svenske bestanden. De registreringene man har av bjørn i nyere tid innenfor regionen viser også dette tydelig. De to viktigste kjerneområdene for reproduserende binner i Sverige ligger i umiddelbar nærhet/ direkte i kontakt med regionen. Et i sør og et i nord. Siden 1998 er det påvist 4 binner med årsunger i region 6. en i 1998, en i 2001, en i 2002 og en i Alle er registrert i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. I 2003 var det totalt mellom 6 og 12 voksne binner i Norge (Swenson m.fl. 2003). Gaupe Fram til og tallet fantes gaupa i de fleste skog- og fjellstrøk i Europa. Fra 1845 ble det innført statlig skuddpremie på gaupe i Norge, noe som førte til en raskt avtagende bestand. Rundt 1930 forekom gaupa regelmessig kun på Fosenhalvøya, i Namdalen og på Sør-Helgeland. Dette skyldes trolig at de naturgitte forholdene er gode her, og at topografien delvis er slik at en etterstrebelse var vanskelig med datidens hjelpemiddel. Med andre ord så har den regionen vi er i bestandig hatt et spesielt ansvar for den skandinaviske gaupa. Gaupa ble fredet i Sør-Norge i 1992, noe som førte til en økning i bestanden i store deler av landet. Økningen i gaupebestanden i første halvdel av 90-tallet hadde sannsynligvis sammenheng med fredningstiltak både i Norge og Sverige, men også at rådyrbestanden økte til nivåer en aldri har opplevd i historisk tid. Spesielt i Jämtland, Nord-Trøndelag og på Fosen økte gaupebestanden nå markert. Kvotejakten ble innført i 1994, og fra 1996 til 2002 ble bestanden i region 6 mer enn halvert. Vinteren 2004 ble det registrert 14 familiegrupper i regionen. De siste års familiegrupperegistreringer viser at det fortsatt er den nordre delen av regionen som har en overveiende stor andel av bestanden. Jerv Jerven i region 6 består av deler av både den sørnorske og nordnorske jervebestanden. Jervbestanden i Norge ble betydelig redusert rundt århundreskiftet fra til 1900-tallet. På 1960-tallet ser vi at hovedtyngden av jerv i Sør-Norge var knyttet til traktene rundt Jotunheimen og videre nordover til Skjåk. I perioden mellom 1965 og fram til jerven ble fredet i 1973 ble det felt bare 4 jerv i Sør-Norge totalt. Det er derfor grunn til å tro at en etter 1964/65 hadde utryddet jerven som reproduserende bestand i Sør-Norge, og at en bare hadde tilfeldige streifindivider i sørnorske fjell. Etter fredningen i 1973 reetablerte jerven seg i Sør- Norge igjen fra slutten av 1970-tallet. Også den nordnorske bestanden av jerv fikk en kraftig

13 Side 12 av 42 reduksjon inntil fredningen i En hard etterstrebing og effektive hjelpemidler var årsaken til dette. I dag finnes det jerv langs svenskegrensa med hovedutbredelse fra Femundsmarka i sør til Finnmark i nord, og i mer sentrale strøk av Sør-Norge med tyngdepunkt i Snøhettaområdet og Rondane. Både Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har i forvaltningen hatt sterkt fokus på ansvaret for å sikre en utveksling av gener mellom de to bestandene i nord-sør og øst-vestlig retning. Grenseområdene mellom Jämtland, Sør-Trøndelag og Nord- Trøndelag danner det vi kan kalle en genbru mellom bestandene, og dette er en flaskehals for genflyten mellom de to bestandene. Ulv I 1860-årene gikk ulvebestanden kraftig ned og har aldri siden tatt seg skikkelig opp. Som en følge av den harde beskatningen ble ulven fortrengt til de mest utilgjengelige delene av Nord- Skandinavia. Etter at effektive hjelpemidler som fly og snøscooter ble tatt i bruk var den i praksis også utryddet fra dette området da fredning ble innført i Sverige i 1967 og i Norge i Etter 1900 har ulven med få unntak stort sett vært borte fra regionen. Det har vært perioder med ulv på et lavt tetthetsnivå, sammenlignet med 1850-årene, i en 10-årsperiode fra 1910 til 1920 og en 10-årsperiode fra midten av 1930-tallet og fram til den 2. verdenskrigs slutt. I denne perioden representerte ulven en trussel for reindriften i de områder ulven hadde tilhold. Den siste registrerte felte ulv ble felt i 1952 i Nord-Trøndelag. Det er registrert økt aktivitet av ulv i regionen de siste årene, men arten opptrer kun som streifdyr. Ulveskader på sau og rein er påvist i regionen i 1992, 1997, 2001 og Streifdyr av ulv i regionen vil i hovedsak komme fra sør og sørøst og det må forventes at de sørøstre delene av regionen vil få mest besøk av ulv i årene framover, men streifdyr av ulv kan også forekomme andre steder i regionen. Streifdyr fra finske eller russiske bestander av ulv vil være svært verdifulle da disse kan sikre friske gener til den sørskandinaviske bestanden. Den Sørskandinaviske ulvebestanden har i utgangspunktet en lav genetisk diversitet. Tilflyt av gener vil derfor være med på å sikre ulvens overlevelse på lang sikt i sørskandinavia. Det kan bli viktig med raske DNA-analyser av streifende ulv. Kongeørn I likhet med de store rovdyrene ble kongeørn hardt etterstrebet. Den ble ansett som en skadefugl både på husdyr, tamrein og matnyttig vilt. Staten hadde skuddpremie på arten til 1932 og først i 1968 ble den totalfredet. Bestanden hadde inntil da vært i kontinuerlig tilbakegang. Etter fredningen har bestanden tatt seg opp og kongeørn har gjenerobret det meste av sitt tidligere utbredelsesområde, og bestanden har vært stabil de siste årene. Kongeørn er utbredt som hekkefugl over det meste av landet. Bestandsestimatet på landsbasis er hekkende par. Av disse er det estimert at mellom 50 og 60 har tilhold i Sør- Trøndelag, mellom 60 og 63 har tilhold i Nord-Trøndelag og mellom 95 og 123 har tilhold i Møre og Romsdal. Av dette fremgår at Møre og Romsdal er det viktigste fylket når det gjelder å ta vare på kongeørna i regionen.

14 Side 13 av 42 Bufenæring i Region 6 Omfang av sau på beite Konflikten mellom rovvilt og bufenæring er i hovedsak knyttet til utmarksbeite. Utmarksbeite inngår i forgrunnlaget for både sau, geit og storfe. Andelen utmarksbeite er imidlertid forskjellig for ulike dyreslag samtidig som omfanget av ulike dyreslag varierer. Søknader om produksjonstilskudd 31/ viser følgende dyretall på utmarksbeite i regionen: storfe, sau og geiter. Saueholdet er den produksjon med størst andel utmarksbeite. Dette gjelder både i antall forenheter og i forenheter pr. produsert kjøttmengde. Ei søye, inkludert hennes lam, henter mellom 1/3 og1/2 av årsforet fra utmarka. Geiteholdet i regionen har et tyngdepunkt på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Storfehold og geitehold har i liten grad hatt problemer med rovvilt. Ut fra konfliktgrad og konfliktpotensial vies saueholdet størst oppmerksomhet. Antall vinterfora sau i regionen har økt siden 1990, selv om en i Møre og Romsdal har sett en liten nedgang i antallet de siste åra Tabell: Antall vinterfora sau fra 1985 og fram til 2004 i de 3 fylkene Sauetall 1985 (1988 for MR) Sauetall 1990 Sauetall 1995 Sauetall 2000 Sauetall 2004 Produsenter 2004 MR ST NT MR ST NT Sauetall 1985 (MR: 1988) Sauetall 1990 Sauetall 1995 Sauetall 2000 Sauetall 2004 Figur: Antall vinterfora sau fra 1985 og fram til 2004 i de 3 fylkene

15 Side 14 av 42 Beiteforhold Beitene på kysten kommer tidlig om våren i hele regionen. I lave fjellområder med mye våtlendt mark blir det liten gjenvekst utover sommeren og høsten. I lier og åpen skog kan beitene være gode. Ofte faller beitet tidlig, slik at tilveksten hos dyra stopper opp tidlig på høsten. Et stort problem for beitedrifta langs kysten, er den beiterelaterte sjukdommen Alveld. Denne sjukdommen er forårsaket bl.a. av planten rome. Den fører med seg store lidelser for dyra, og økonomiske tap for saueholderne. Innover i landet og oppover i fjellet spirer beiteplanter seinere om våren, men de holder god kvalitet til frosten kommer om høsten. Forskjell i høyde, og mellom nord- og sørvendte lier, gir beite som holder utover i vekstsesongen og næringstilgangen øker i takt med tilveksten hos dyra til ut i september. Det er her det er de beste naturgitte forholdene for husdyrhold basert på utmarksbeite. Skogsbeiter på høgproduktiv mark gir gode beiter. I flere kommuner i Trøndelag har dette gitt grunnlag for satsing på sauehold. Effekter av beite I tillegg til produksjon av kjøtt, ull og skinn, har næringsdrift med storfe, småfe og rein flere andre verdier som i økende grad blir verdsatt av storsamfunnet, og som er svært viktige for lokalsamfunn: Opprettholdelse av et attraktivt kulturlandskap med beitedyr Det er viktig med en motivasjonsfaktor for å holde dyrket mark i hevd. Saueholdet er i mange tilfelle en slik motivasjonsfaktor. Det bør stimuleres til økt beite i bygdenær utmark for å opprettholde kulturlandskapet. Opprettholdelse av botanisk-økologiske verdier i spesielt verneverdige kulturlandskapsområder (biologisk mangfold). Enkelte områder i regionen er definerte som spesielt verdifulle kulturlandskapsområder. Her er det ut fra et kulturlandskapssynspunkt spesielt viktig å opprettholde beitebruken. I områdene der det er konflikt mellom rovdyr og beitedyr, bør det legges spesiell vekt på forebyggende tiltak. Beiting åpner inn- og utmarksområder. Det gjør ferdsel lettere. Ringvirkninger gir grunnlag for næringsutvikling.

16 Side 15 av 42 Tapsutvikling Diagrammene nedenfor viser tap for organisert beitebruk 1981 til Det foreligger ikke data fra Møre og Romsdal for alle år. Diagrammene viser tapsprosentene for henholdsvis lam og sau+lam for de tre fylkene, og viser totaltap gjennom sesongen. Tap av lam i region 6, tall fra organisert beitebruk Tapsprosent Møre og Romsdal Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag År Tap av sau og lam i region 6, tall fra organisert beitebruk * Tapsprosent Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag År

17 Side 16 av 42 Reindrift i region 6 Reinbeite og rovvilt. Det er mange årsaker til at rein tapes, hvorav de viktigste er rovvilt, sykdom, ulykker og ugunstige vær- og beiteforhold. Undersøkelser viser at rovvilt kan stå for en vesentlig andel av de totale tapene. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at reinen som det eneste domestiserte beitedyret finner sin næring i utmark gjennom hele året. Dette fører til at reinen er utsatt for rovdyrkontakt i alle beitesesongene. Dette innebærer at driftsformen i seg selv gir en økt tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene. Samtidig finnes det svært få tapsforebyggende tiltak som er effektive for reindriften, pga. generelt større begrensninger når det gjelder driftstilpasninger for reindrift enn for husdyrhold. Aktuelle tiltak blir ofte svært kostbare og de kommer også ofte i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter. Omfang av reindrift Reintall i sluttstatus 94/95 95/96 96/97 97/98 98/99 99/00 00/01 01/02 02/03 03/04 Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag og Hedmark Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag og Hedmark /96 96/97 97/98 98/99 99/00 00/01 01/02 02/03 03/04 04/05 Figur: Reintall i sluttstatus (per 31.mars)

18 Side 17 av 42 Nøkkeltall i reindriften: Nord-Trøndelag: Distrikt Areal Km 2 Fastsatt reintall Reintall Antall dr.enh. FOSEN/FOVSEN NJAARKE FÆREN/GASKEN - LAANTE SKJÆKERFJELL/SKÆHKERE LURU/LÅARTE ØSTRE NAMDAL VESTRE NAMDAL/ÅARJEL NJAARKE 3816 Ikke fastsatt TILSAMMEN Sør-Trøndelag og Hedmark: Distrikt Areal Km 2 Fastsatt reintall Reintall Antall dr.enh. ELGÅ RIAST/HYLLING ESSAND TROLLHEIMEN FEMUND (vinterbeite) 1103 TILSAMMEN Tapsutvikling Ant. erstattet NT Søkt erstattet NT /00 00/01 01/02 02/03 03/04 04/05 Figur. Utviklingen i tapssituasjonen i Nord-Trøndelag reinbeiteområde i perioden 1999/ /05.

19 Side 18 av Søkt erst. ST og He Ant. erst ST og He /00 00/01 01/02 02/03 03/04 04/05 Figur. Utviklingen i tapssituasjonen i Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde i perioden 1999/ /05.

20 Side 19 av 42 Konflikter Det kan være vanskelig å forutsi konfliktgraden i forhold til skadeomfang. Konfliktene kan ha sin bakgrunn i forskjellige forhold. Tap av bufe og rein For næringsvirksomhet, jordbruk og reindrift, har konflikten bakgrunn i dyreetiske og økonomiske forhold. Det er ikke alltid at erstatninger dekker totalt tap av dyr, da dokumentasjonsgraden er lav eller mangler. Produsent kan likevel mene at det er rovvilt som er årsak til tapet. Det kan være vanskelig å forutsi konfliktgraden i forhold til skadeomfang. Det er viktig å skille mellom konflikter som skyldes betydelige tap og konflikter som i større grad skyldes følelsesmessige reaksjoner eller medieoppmerksomhet. Konflikter som skyldes følelsesmessige reaksjoner oppleves like reelle som andre typer konflikter, og må tas alvorlig. Menneskelige, psykiske og kulturelle forhold Konfliktgrad er knyttet til de menneskelige reaksjonene på rovdyrs tilstedeværelse. Konfliktgraden har ikke alltid en sammenheng med skadenivå. Konfliktgraden avhenger av hvilken art det er snakk om, og av hvor lenge folk har hatt rovdyr i sine omgivelser. Kunnskap Mangel på kunnskap, eller en oppfattelse av mangel på kunnskap, er en kilde til konflikter. Dette gjelder i hovedsak mangel på kunnskap om rovviltbestander og mangel på kunnskap om tapsårsaker. Anvendelse av ny teknologi (bl.a. radiomerking av sau og DNA- analyser av rovdyr)vil gi mer eksakt kunnskap om både tapsårsaker og utbredelse og størrelsene på de ulike rovdyrbestandene. Dette vil bidra til at forvaltning, næring og øvrige interesserte parter i økende grad kan enes om de faktiske forhold. Kulturlandskapet Kulturlandskapet blir skjøttet av beitedyr. Redusert beite eller avvikling av beite vil føre til gjengroing mange steder. Kulturlandskapsskjøtsel er likevel ikke et like viktig argument overalt. Kulturlandskapet i høyfjellet er ikke like utsatt som kulturlandskapet i dalførene. Det er særlig i de agrare områdene rundt bebyggelse som er har opplevd redusert beite.

21 Side 20 av 42 Mål for forvaltning av rovvilt Byrdefordeling som strategi Forvaltningsplanen skal legge til grunn at det skjer en byrdefordeling mellom områder. Områder med et særlig ansvar for rovviltstammen for en rovviltart skal avlastes for problemer med de andre rovviltartene så langt det lar seg gjøre. Dette betyr at terskelen for å ta ut skadevoldere av de ulike artene kan variere fra område til område. Geografisk differensiering Gjennom en geografisk differensiering ønsker man å redusere skadene på husdyr og tamrein så langt som mulig. Den geografiske differensieringen tar utgangspunkt i skadesituasjonen og rovviltartenes hovedutbredelse i region 6 i dag. Det er lagt opp til å ha mål om ynglinger av de ulike artene i områder der de nasjonale målene lettest kan nås og der de totalt sett vil gi minst konflikter med beitenæringen. Enkelte områder i regionen vil ikke ha mål om ynglinger av de aktuelle rovviltartene i det hele tatt. Andre områder vil ha mål om ynglinger av en av rovviltartene, mens noen områder vil ha mål om ynglinger av flere av rovviltartene. Dette gjør at virkemiddelbruken i og utenfor områdene nødvendigvis også blir differensiert. Dette gjelder ikke minst tapsforebyggende tiltaksmidler og fellingsregimene. Bjørn Områder med mål om ynglinger: I bjørneområder vil en ofte få store konflikter knyttet til sauenæringen. Tunge, langsiktige tiltak for å hindre tap av sau må prioriteres i disse områdene. Ofte er dette kostnadskrevende tiltak. Midler til bjørnesikre gjerder, forsinket slipp om våren, tidlig nedsanking og tiltak som ellers skiller bjørn og sau er svært aktuelle. Områder uten mål om ynglinger: I områder uten mål om ynglinger av bjørn bør terskelen for uttak av skadegjørende bjørn være vesentlig lavere enn innenfor områder med mål om yngling.

22 Side 21 av 42 Gaupe Områder med mål om ynglinger: Det skal sikres en kontinuerlig bestand av gaupe i de områdene der det er mål om ynglinger. I området med mål om yngling av bjørn bør bestanden av gaupe holdes lav der det oppstår tunge bjørneskader. I områder med gaupeskader skal det satses på effektive tapsforebyggende tiltak. Dette vil for eksempel være tilskudd til senere slipp om våren, samt ekstraordinært tilsyn i områder med dokumenterte tap. Områder uten mål om ynglinger: Såfremt de nasjonale bestandsmålene er nådd for regionen, bør bestanden i områder uten mål om ynglinger av gaupe holdes lav ved å tillate høye kvoter ved kvotejakten. I de deler av Møre og Romsdal der det ikke er mål om yngling har det tradisjonelt vært kvotefri jakt på gaupe. I disse områdene skal det fortsatt tillates kvotefri jakt. Jerv Områder med mål om ynglinger: Området med mål om yngling av jerv skal sikre en kontinuerlig utbredelse av jerv mellom den nordnorske og den sørnorske jervebestanen. Dette innbærer at ynglingene skal være mest mulig jevnt fordelt i disse områdene. Lisensfelling av jerv skal være med på å sikre dette. Ofte oppstår det store tap av rein og sau til jerv. I områder med jerveskader skal det satses på effektive tapsforebyggende tiltak. Dette kan innebære tunge og langsiktige tiltak, og forebyggende tiltaksmidler må prioriteres til disse områdene. Tilskudd til tidlig nedsanking og hold av alternative beiter og ekstra høstbeiter er svært aktuelle. Områder uten mål om ynglinger: I områdene utafor de sammenhengende fjellområdene som er viktige for overlevelse av jervebestanden, bør det fastsettes tilstrekkelige kvoter for lisensfelling dersom det nasjonale bestandsmålet for jerv i regionen er nådd. Dette for begrense skader. Til tross for at enkelte områder ikke har mål om yngling, må det forventes jerveaktivitet. Dette gjelder ikke minst i Oppdal/Rennebu som er områder som fortsatt vil være viktige for utveksling av individer mellom nordnorsk og sørnorsk jervebestand.

23 Side 22 av 42 Bjørn Nord-Trøndelag: Målet er 4 årlige ynglinger av bjørn avgrenset av Nordlandsgrensen i nord, riksgrensen mot Sverige i øst, kommunegrensa mellom Snåsa og Verdal og Snåsa og Steinkjer i sør og E6 i vest. Med bakgrunn i bestandssituasjonen for bjørn per i dag, både på norsk og svensk side og binners spredningsmønster, vil sjansene for at det etablerer seg ynglende binner være størst i tilknytning til de deler av Nord-Trøndelag hvor det er registrert binner med årsunger. Kart: Innenfor det skraverte området er det mål om 4 årlige ynglinger av bjørn Gaupe Møre og Romsdal: Målet er 2 yngling av gaupe i kommunene Gamle Aure, Halsa, Tingvoll, Rindal, Surnadal og den delen av Sunndal kommune som ligger nord for elva Driva. Ingen mål om verken ynglinger eller enkeltindivider av gaupe i resten av Møre og Romsdal. Sør-Trøndelag: Ikke mål om yngling i Oppdal og Rennebu på grunn av stor sauetetthet og tamreindrift i Trollheimen. Ikke mål om yngling i et område øst i Sør-Trøndelag på grunn av tamreindrift i Essand og Riast/Hylling reinbeitedistrikt. For øvrig i fylket (utenom Fosen) 3 ynglinger av gaupe.

24 Side 23 av 42 Fosenhalvøya, inkludert den del av Namdalseid kommune som ligger vest for riksvei 17, de deler av Namsos kommune som ligger sørvest for Namsenfjorden samt det av Steinkjer som ligger vest for riksveien: 2 ynglinger Nord-Trøndelag for øvrig: 5 ynglinger. Det bør være et mål at de fleste av gaupeynglingene over tid forekommer i vestre Namdal og i områder øst for Trondheimsfjorden. Ikke mål om ynglinger nordøst i fylket, avgrenset av Nordlandsgrensen i nord, riksgrensen mot Sverige i øst, kommunegrensa mellom Snåsa og Verdal og Snåsa og Steinkjer i sør og E6 i vest. En må forvente at gaupebestanden i de søndre delene av Nord-Trøndelag må holdes på et relativt høyt nivå inntil man har lyktes i å øke gaupebestanden i Sør-Trøndelag. Dette innebærer blant annet en forsiktighet med tanke på tildeling av kvoter for kvotejakten i dette området. Gaupebestanden i indre deler av Namdalen bør holdes lav, da det her også er mål om ynglinger av bjørn og jerv. Kart: Mål om fordeling av ynglinger av gaupe i regionen. Jerv Møre og Romsdal: 3 ynglinger Trollheimen/Snøhetta/Reinheimen Sør-Trøndelag: Området rundt Forelhogna nasjonalpark, Tydal kommune samt deler av Selbu/Røros/Holtålen kommuner: 3 ynglinger. Ikke mål om yngling i Oppdal og Rennebu kommuner på grunn av stor sauetetthet og forholdsvis små muligheter for gjennomføring av effektive forebyggende tiltak.

25 Side 24 av 42 Nord-Trøndelag: 4 ynglinger. Ikke mål om yngling vest for E6. Mål om 2 ynglinger nord for grensen mellom Luru og Skjækerfjell reinbeitedistrikt og 2 ynglinger sør for grensen mellom de to distriktene. Kart: Mål om fordeling av ynglinger av jerv i regionen. Ulv Det er ikke et nasjonalt mål å etablere ynglinger av ulv i region 6. En må imidlertid forvente streifende individ av ulv innenfor hele regionen. Individer på streif fra østlig/nordlig utbredelse kan være av stor betydning for det genetiske mangfoldet i den sørskandinaviske ulvebestanden. Terskelen for skadeuttak av slike individer bør av den grunn ligge høyere enn for streifdyr fra den sørskandinaviske bestanden. Det kan bli viktig med raske DNA-analyser av streifende ulv. Kongeørn Kongeørnbestanden skal opprettholdes på dagens nivå og med dagens utbredelse. Det vil si hekkende par i Møre og Romsdal, hekkende par i Sør-Trøndelag og hekkende par i Nord-Trøndelag. Terskelen for iverksettelse av skadefelling av kongeørn skal være lav innenfor områder med sau og rein på beite og med dokumenterte skader forårsaket av kongeørn.

26 Side 25 av 42 Virkemidler og tiltak i rovviltforvaltningen Rovviltnemndas myndighet forutsetter at bestandsmål er nådd. Før det gir DN tillatelse til jakt, dersom skadeomfanget er stort og beiteområdet er viktig Bestandsregistreringer Rovviltnemnda i region 6 vil arbeide aktivt for at arbeidet med bestandsregistreringer intensiveres. Stortinget må avsette betydelige økonomiske, tekniske og menneskelige ressurser til slike registreringer. Bjørn må snarest bli en del av nasjonalt overvåkingsprogram, og DNA analyser må brukes aktivt for å anslå bestandstall og identifisere skadedyr. Lokal kunnskap og observasjoner må få en formell status i forbindelse med bestandsregistreringer. Rovviltnemnda har som mål å balansere bestandene på de målene som er vedtatt i Stortinget Økonomi: Med bakgrunn i de utfordringer som i dag foreligger i rovviltforvaltningen i region 6, så konstaterer rovviltnemnda at de økonomiske virkemidlene som er stilt til rådighet til forebyggende og konfliktdempende tiltak i dag ikke har vært tilstrekkelig. Rovviltnemnda i region 6 vil arbeide for at de økonomiske rammene økes til et akseptabelt nivå. Ordinær jakt og fangst av rovdyr Gaupe: Kvotejakt: Når antallet ynglinger i snitt over de 3 siste sesonger er over 12 for regionen, kan det iverksettes kvotejakt på gaupe. Kvote fastsettes bare for de delområdene som har like mange eller flere ynglinger enn det som er vedtatt som delmål for området. Jaktkvote det enkelte år fastsettes som en startkvote ut i fra dokumenterte ynglinger (Nasjonalt overvåkingsprogram). Endringer i antall dokumenterte ynglinger i løpet av jaktperioden kan gi grunnlag for tileggskvote. Der det innenfor et delområde er vesentlige forskjeller i gaupeskade, bør delområdene stykkes opp i mindre områder med separate kvoter slik at kvotejakta får best mulig skadeforebyggende effekt. I områder der det ikke er mål om yngling av gaupe bør terskelen for å gi kvoter være mindre, samt størrelsen på kvotene i utgangspunktet større. Kvotefri jakt: Som en videreføring av eksisterende ordning opprettholdes kvotefri jakt på gaupe i hele Møre og Romsdal med unntak av kommunene gamle Aure, Halsa, Tingvoll, Rindal, Surnadal og den delen av Sunndal kommune som ligger nord for elva Driva. I dette området fortsetter ordningen med kvotefri jakt uavhengig av bestandssituasjonen innenfor regionen. Rovviltnemnda ønsker primært å åpne for kvotefri jakt i et område avgrenset av Nordlandsgrensen, riksgrensen mot Sverige, kommunegrensene mellom Snåsa-Verdal / Snåsa-Steinkjer og vest for E6. Dette området tilsvarer området der rovviltnemnda har mål om yngling av bjørn.

27 Side 26 av 42 Inntil dette er i tråd med forskrift av Forskrift om forvaltning av rovvilt, vil rovviltnemnda bruke kvotejakt som et aktivt virkemiddel for å senke det totale rovvilttrykket i området. Rovviltnemnda vil arbeide for å endre forskriften på dette punktet Bjørn og jerv: Lisensfelling: Regional rovviltnemnd kan åpne for lisensfelling av bjørn og jerv i regionene når bestandsmålet for hver enkel art er nådd. Lisensfellingen skal rettes inn mot områder med størst skadepotensial slik at fellingen får best mulig skadeforebyggende effekt. Lisensfelling må bli det viktigste virkemiddelet for å regulere bestandene av jerv. Når antallet ynglinger av jerv i snitt over de 3 siste sesonger er over 10 for regionen, kan det startes lisensfelling på jerv i de delområdene som har like mange eller flere ynglinger enn det som er vedtatt som delmål for området. Kvotene for lisensjakt skal fastsettes slik at bestanden holdes mest mulig stabil. Under lisensfelling av jerv er det tiltatt å fange jerv i bås. Det stilles strenge krav til gjennomføring og tilsyn ved jakt med bås. Det er et mål at lisensfelling av jerv skal bli mer effektiv, men allikevel ivareta etiske og dyrevernmessige forhold. Det finnes teknologi som muliggjør elektronisk overvåkning like sikkert som fysisk visitering av jervbåser. Det bør bli tillatt med bruk av elektronisk overvåkning av jervbås. Rovviltnemnda i region 6 vil arbeide for dette. Lisensfelling av jerv har hittil ikke vært så effektiv som ønskelig. Det skal arbeides for å motivere til og heve kunnskapsgrunnlaget blant jegere for å drive lisensfelling av jerv. I dette arbeidet vil en samarbeide med grunneiere, kommuner, næringsorganisasjoner, jeger- og fiskeorganisasjoner. Rovviltnemnda vil arbeide for at lisensfellingsperioden for jerv skal starte 1. september. Skadefelling Fylkesmannen kan av eget tiltak eller etter søknad fatte vedtak om iverksetting av felling for å forhindre fremtidig skade innenfor rammen av kvote for betinget skadefelling gitt av rovviltnemnden, jf. Forskrift om forvaltning av rovvilt 8, eller Direktoratet for naturforvaltning, jf. 13. Fylkesmannen kan delegere sin myndighet til iverksetting av slik felling til kommunen i særskilte tilfeller. Det er et mål at skadedyr skal tas ut så raskt og effektivt som mulig. I områder med store rovviltskader skal en etablere lokale eller regionale fellingslag, som skal delta aktivt i forsøket på felling. Opplæring av jaktledere bør prioriteres i enkelte kommuner. Disse skal skoleres og følges opp årlig. Statens Naturoppsyn bør bidra i denne skoleringen. Rovviltnemnda i region 6 vil arbeide for endring i forskrift om rovvilt slik at jaktlag kan gis økonomisk kompensasjon, og gis forsikringsordninger på linje med arbeidstakere i

28 Side 27 av 42 kommunen. Det forventes godt samarbeid mellom SNO og lokalt fellingslag under uttak av skadedyr i akutte situasjoner. Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til skadefelling skal det legges vekt på føringene i regional forvaltningsplan, jf. forskriften 6. Felling kan bare gjennomføres dersom det ikke finnes annen tilfredsstillende løsning, og ut fra prinsippet om geografisk differensiert forvaltning. Det skal særlig tas hensyn til: a) områdets betydning som beitemark b) skadenes omfang og utvikling c) potensialet for fremtidige skader d) muligheten for å gjennomføre forebyggende tiltak. Felling skal være rettet mot bestemte individer. Vedtak om felling skal være begrenset til et bestemt område, tidsrom og antall dyr. Det kan knyttes nærmere vilkår til fellingstillatelsen, herunder at bestemte typer dyr skal være unntatt, at felling skal foretas av nærmere bestemte personer, metoder for felling og utbetaling av fellingsvederlag og/eller dekning av påløpte utgifter med unntak av lønn mv. i forbindelse med felling. Felling og forsøk på felling i henhold til denne bestemmelsen gjennomføres uavhengig av grunneiers jaktrett, jf. viltloven 35. I kroniske skadeområder, der en ikke lykkes med uttak av skadegjørende individ gjennom skademotivert lisensfelling, kan det i spesielle tilfeller være behov for å ta i bruk andre/flere virkemidler under uttak. Fylkesmennene bør i tilfeller få delegert myndighet til å tillate snøscooter under skadefelling av jerv. Dette skal i så fall kun skje unntaksvis, og kun i områder med svært store jerveskader. Det skal kun kunne gis slik tillatelse til fellingslag som er oppnevnt av fylkesmannen. Et slikt vedtak må i så fall ikke komme i konflikt med yngletiden hos jerv. Jervbås bør også kunne brukes i forbindelse med skadefelling. I slike tilfeller bør fylkesmannen kunne gi løyve til bruk av snøscooter for visitering av bås. Dersom bestandsmålet er nådd og store/akutte skader oppstår, bør Direktoratet for naturforvaltning kunne tillatte hiuttak av jerv i unntakstilfeller. I særlige tilfeller kan fylkesmannen i forbindelse med skadefelling av bjørn i slutten av sommersesongen vurdere å gjennomføre skadefelling til og med første uka i elgjakta. Uttak av bjørn som gjør skade bør også kunne foregå på vårsnø for å forebygge skader i kommende beitesesong. Tapsreduserende tiltak rettet mot bufenæringen Retningslinjer for tildeling av midler til forebyggende tiltak (iflg. forskriften) Ved vurdering av aktuelle forbyggende tiltak, bør det settes følgende krav: o De bør redusere tap og skader av beitedyr direkte. o Ekstraordinært tilsyn i skadesituasjoner er tilskuddsberettiget. Utvida tilsyn kan få tilskudd når det er kombinert med et annet, prioritert tiltak. Ulike former for tilsyn kan ha direkte virkning ved at rovviltet forstyrres eller indirekte ved at uheldige forhold oppdages og tiltak settes inn.