Hvor bor du? spør vi når vi treffer hverandre for første gang, men riktignok ikke før vi har spurt hva du jobber med.

Transkript

1 Boligseminar Hamar Foredrag hjemme best Rica Olrud 5.-6.mars 2008 Mitt navn er som sagt, Kjell Skar, og i tillegg til å være nestleder i RIO, er jeg leder for RIO Innlandet. Og, hvis noen skulle lure på det, jeg er tidligere rusavhengig. Så vet dere det. Det jeg skal snakke om i dag, er RIOs prosjekt, som heter Boligsosialt brukerfokus. Dette prosjektet støttes av Husbanken, og prosjektleder er Line Eikenes, fra RIO Østfold. Vi har etter snart to år, laget en rapport, om hva vi så langt har gjort, og funnet ut. Den rapporten kan dere hente på vår hjemmeside, hvis dere vil ha en bedre utfylling av det jeg snakker om her. Rapporten er på 42 sider, og så lang tid har jeg ikke til rådighet. Den legges ut om 14 dager, fra i dag Formålet med prosjektet var å bringe relevant brukererfaring inn i det boligsosiale feltet. Det er noe med det at når du har stått der ute med skoa på en vinternatt eller ti så vet du ganske mye om hvor jæ kalde de skoa er! Ikke bare hvor de trykker, for å si det sånn. Kalde sko trykker faktisk ikke i det hele tatt og er du rusa nok så kjenner du egentlig ikke at du har fryst fast til bakken heller Men det dreier seg jo om langt mer enn det å ha tak over hodet. Det dreier seg om å ønske å bo, om å ha mot til å bo, om å velge å bo, om å få tilbud om å bo, om få hjelp til å bo, om å ha økonomi til å bo, om å gjøre en bolig til et hjem og om å fylle et hjem med et liv. Hvor bor du? spør vi når vi treffer hverandre for første gang, men riktignok ikke før vi har spurt hva du jobber med Det er viktig å huske at den største gruppa rusavhengige faktisk bor. Mange av dem lever definitivt under parolen Mitt hjem er min borg. Skam, hemmeligholdelse og isolasjon preger hverdagen til over barn og dermed en eller flere pårørende i Norge. Rusavhengighet er rettferdig på den måten. Den rammer hvem som helst Rik som fattig. De vanskeligstilte på boligmarkedet blir flere etter hvert som boligprisene skyter i været og stadig flere mennesker vil bo i byene. Veien ut i bostedløshet er ikke så lang eller så utenkelig som man kanskje tror. Mange blir rusavhengige i sammenheng med større livskriser som samlivsbrudd, dødsfall i familien og sykdom. Økonomi og bolig er relevante problem faktorer i forhold til slike livskriser. De rusavhengige, de bostedløse, de vanskeligstilte på boligmarkedet er ikke annerledes enn oss. De er oss. 1

2 Norsk rusomsorg har de senere år vært igjennom flere omorganiseringer som gjør at presset på kommunene øker når det gjelder tilgang på tjenester for brukergruppen rusmiddelavhengige. Rusreformen satsning på korttidsbehandling og poliklinisk behandling i hjemkommunen - i tillegg til innføringen av LAR programmet - gjør at tjenestebehovet har økt betraktelig ute i kommunene. Kommunene sliter med å imøtekomme disse behovene og kravene på en tilfredsstillende måte. Dette gjelder ikke minst behovet for boliger. Prosjektet til RIO har fulgt den nasjonale strategien På vei til egen bolig siden juli Satsingen er av de bedre løftene for gruppa rusmiddelavhengige de siste årene, da strategien har vært grundig forankret, det har vært definert klare målsetninger og det har fulgt statlige midler med arbeidet. Men, de boligsosiale virkemidlene ser dessverre ikke ut til å nå denne målgruppen. Bostøtten fungerer for så vidt greit, men startlån er ikke noen realistisk løsning for bostedløse. Årsakene ligger i at gruppen har dårlig betjeningsevne, sliter med kredittverdighet osv. Kommunene viser dessuten liten vilje til å satse, og gå utenfor en rigid regeltolkning. Byggetilskuddet fra Husbanken til kommuner og frivillige, må heves. Det største problemet i dag er fortsatt at det er mangel på boliger for vanskeligstilte. Antall begjæringer om, og antall utkastelser er redusert. Dette må sies å være den eneste målsetning i strategien som er i nærheten av å være oppnådd. Kravet om kvalitetsavtaler på døgnovernatting er betydelig bedret, men fortsatt bor rusavhengige i campinghytter uten innlagt toalett og vann. Bruken av midlertidige boliger er fortsatt for høy, og det er et stort problem at kommunene bryter husleieloven ved gjentatte anledninger når det gjelder leieavtaler. Stadig gjentatte tre måneders leiekontrakter gjør lavterskel bofellesskap til hospitser i forkledning. Det er stort behov for at det blir lagt føringer og veiledende rammer rundt innholdet i døgnovernattinger og midlertidige botilbud. Samarbeidet mellom fengsel/rusinstitusjoner og kommuner rundt bolig ved løslatelse/ endt opphold må utvikles ytterligere. Bruken av individuell plan må sikres. Dette vil være et viktig hjelpemiddel i arbeidet med å skaffe denne gruppen varige boliger når de slipper ut. De som er rusfri skal ikke bosettes i lavterskel bofellesskap sammen med aktive rusmiddelavhengige. Man trenger å opprette rusfrie botilbud i alle kommuner. Prosjektet Boligsosialt Brukerfokus er nå i gang med arbeidet med å opprette to pilot-prosjekter sammen med to prosjektkommuner rundt utformingen av rusfrie hus konseptet. Behovet for varige boliger etter ordinære husleiekontrakter må tas på alvor av kommunene. Boveiledningen, der rusmiddelavhengige er målgruppen er et pioner område i norsk sammenheng. Også her er det er stort behov for kompetanse heving og en grundig diskusjon rundt begrepene råd og veiledning og endringsarbeid. 2

3 Like viktig som det å ha en bolig er det å ha en meningsfull hverdag og et trygt sosialt nettverk. Bruken av frivillige organisasjoner, og hjelp til å gjenoppta kontakt med familie og gamle, rusfrie venner, er et nødvendig supplement til bo-oppfølgingen. Brukermedvirkning på individnivå skjer optimalt sett gjennom en velfungerende individuell plan. Når det gjelder brukermedvirkning på systemnivå er det lagt klare føringer i forhold til dette. Brukerorganisasjonene arbeider på spreng for å dekke behovet for brukermedvirkning, men, det er behov for tilbakemeldinger fra lokale representanter som vet hvor den lokale skoen trykker. Brukerdialogkonferanser er et nyttig verktøy for å trekke brukere med i arbeidet og for å samle fyldige tilbakemeldinger fra brukergruppa. RIO har vært med på å arrangere dette i flere kommuner. Vi holdt også en stor konferanse i Drammen der mer enn 100 brukere og fagfolk var til stede. Rapporten fra denne konferansen finner dere også på vår hjemmeside Jeg vil bruke resten av tiden på: våre betraktninger rundt det å bo, forskjellen mellom en bolig og et hjem, litt om individuell plan, og viktigheten av det i forhold til å bo. Relasjonen mellom bruker og boveileder, og behovet for et sosialt nettverk, er andre stikkord. Og til slutt, om jeg rekker det: Om brukermedvirkning på systemnivå Alle skal bo trygt og godt. Husleieloven gir rusavhengige de samme rettigheter som andre leietakere. Men mange av oss lever et liv som ikke passer inn i det normale leieforholdet. Mange av oss trenger hjelp og oppfølging for å modnes inn i rollen som leietakere. Vi har rett til å få den hjelpen vi har behov for i denne prosessen. Alle mennesker trenger noe å strekke seg etter. Alle mennesker ønsker å få til positive endringer for seg selv. Alle mennesker har bruk for hjelp og støtte fra andre mennesker. Det differensierte bolig tilbudet defineres av innholdet i boligen. Noen har bruk for tettere oppfølging enn andre. Behovet for oppfølging er heller ikke det samme til enhver tid. Som tidligere nevnt, strekker man seg langt for at de rusavhengige skal bo trygt. Hvor trygt det egentlig er sett ut fra brukerens ståsted kan imidlertid diskuteres. En annen side av saken, er den personlige opplevelsen av det å få en bolig. Rokkan rapporten, På randen av å bo satte fokus på angsten og ensomheten mange rusavhengige opplever ved å få en bolig. Ruslivet er en nomadetilværelse. De fleste rusavhengige har flyttet så mange ganger at de har mistet tellingen. I lange perioder har du ikke en egen bolig. Du bor rundt omkring hos kjærester, venner og bekjente natthjem er oftest et storby- tilbud. Du 3

4 sover der hvor rusen har anbrakt deg. Mange ganger sover du jo ikke i det hele tatt, men henger ut i en eller anen kåk i ukevis. Det er ikke en gang sikkert at du vet hvem som eier boligen Opp igjennom, har de rusavhengige byttet på å være bostedløse, den ene måneden var det Per som hadde bolig den neste var det Kari. Nå er det blitt andre tider. Nå skal alle ha en bolig hver. Nesten enten de vil eller ikke. Alle skal bo. Alle skal bo trygt. Alle skal bo godt. All ære til Husbanken. De knusler ikke med målsetningene, for å si det sånn. Og det er bra. Det betyr at vi skal sikte høyt. Men da må vi slutte og skyte fra hofta. Vi er enige om at det å få tildelt en bolig ikke er det samme som å få tildelt et hjem. Boligen er bare rammen. Hjemmet er innholdet. Hjemmet ditt speiler livet ditt. Det er stedet du hviler ut mellom aktiviteter, hygger deg med familien din og inviterer gode venner til middag. Hvis livet ditt er preget av kaos, så vil hjemmet ditt bære preg av dette. Hvis livet ditt er styrt av din rusavhengighet, vil det bære preg av dette. Nomadetilværelsen som ofte følger ruslivet gjør at hjemmet ditt er der rusmidlene er. For mange er det en heldøgns - jobb og ruse seg, og skaffe penger til rusmidler. De har rett og slett ikke tid til å bo. Aller minst til å skape seg et hjem. Andre fyller hjemmet sitt med hele livet sitt, og fyller boligen til taket med hauger av ting og saker. Atter andre bygger reder og huler i deler av boligen, mens de andre rommene står tomme. Noen lar boligen sin bli en samlingsplass, og lar andre invadere deres personlige rom uten å klare å sette grenser. Andre isolerer seg i boligen sin, og preges av angst og depresjoner. Og noen opplever det å ha en egen bolig som en gyllen anledning til å skape seg et hjem der de kan trekke seg tilbake og kjenne seg trygge. Med andre ord, rusavhengige har like mange måter å bo på som aller andre. Kanskje flere Graden av behov for hjelp og oppfølging vil variere, men RIOs påstand er at de fleste har behov for bistand i en eller annen form, enten de er i aktiv rusmiddelavhengighet eller i en tidlig fase av rusfrihet. Hva vi trenger av hjelp og støtte er selvfølgelig individuelt, men det som er felles for alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, er et tjenesteapparat som evner å samhandle. Individuell plan er et genialt samhandlingsverktøy. 4

5 Som rusavhengig har vi hatt mer enn nok av planer i vår ofte mangeårige kontakt med hjelpeapparatet. Det som gjør at individuell plan skiller seg ut som noe nytt er at den setter brukeren i sentrum for sitt eget liv og dermed likestiller brukeren med resten av systemet. Vi skal ikke lenger møte opp på ansvarsgruppe møter for å bli fortalt hva vi bør eller må gjøre med livet vårt, vi skal møte opp for å delta i planleggingen av hva som skal til for at vi skal nå våre mål. Det er vi som skal legge føringen for hva som skal være innholdet i planen. De forskjellige representantene for de forskjellige hjelpesystemene skal bidra med veiledning og tilrettelegging. I en individuell-plan gruppe ansvarliggjøres alle også brukeren. Dette er å ta brukeren på alvor. Forventninger er en del av alle sunne relasjoner. Det å ikke forvente noe av noen, innebærer at vi ikke viser dem tillit. Vi viser dem at vi ikke tror at de er i stand til å gjennomføre noe. Gjennom å ha klare forventninger gir vi andre verdi. Vi viser at vi tror på dem som selvstendig handlende mennesker. Dette er avgjørende for å kunne strekke seg mot nye mestringsnivå. Det er viktig at brukeren får velge en koordinator som han kjenner seg trygg på. Det kan være tøft å sitte i sentrum av en gruppe av fagpersoner hvor alle skal mene noe om livet ditt. Mange brukere sier at de gruer seg til ansvarsgruppe møtene. Fagfolk har en stor jobb å gjøre her. Man må huske at det er brukeren selv som er ekspert på eget liv, og at fagfolkene faktisk er betalt for å være tilretteleggere og veiledere for brukeren. Frivillige og/eller privat nettverk kan også med fordel trekkes inn i gruppa, hvis brukeren selv ønsker dette, selvfølgelig Oppfølging i egen bolig kan være så mangt. I mange tilfeller dreier det seg om nesten sporadiske besøk av en miljøarbeider, mens det i andre tilfeller er en tettere oppfølging. For eksempel ved at boligen du bor i er bemannet eller at du har jevnlige besøk hver uke. Ordningen med oppfølging av rusavhengige i egen bolig er på mange måter et pioner arbeid i norsk sammenheng, og fagfeltet bærer nok også preg av dette. Man savner gode metodiske modeller, og selv om mye av den erfaringen man har gjort seg i bo-oppfølgingen innefor psykiatri og psykisk helse kan være relevant, er det behov for å legge grunnlaget for en egen metodikk knyttet opp mot denne gruppen. De etiske problemstillingene er mange. Man har ganske klare retningslinjer, når det gjelder det å jobbe i andres hjem, men det å ivareta brukerens rett til privatliv kan by på mange utfordringer når det gjelder denne gruppa. 5

6 En ting er at bruk og innehav av narkotika er ulovlig i Norge, og at det oppstår en problemstilling i forhold til varsling til politiet. En annen ting er varslingsplikten til barnevernet. Et tredje forhold som påvirker denne problematikken er brukergruppas subkulturelle regler rundt tysting og avstraffelse. Bo-veilederen er avhengig av å bygge opp et tillitsforhold til brukeren. Da kommer disse hensynene hurtig i konflikt med hverandre. De fleste steder velger man å lukke øynene for det man ser og inntar en form for nøytral rolle. Dette oppleves som svært krevende for mange bo-veiledere, og det går ofte på tvers av personlig integritet og egne grenser for hva som er akseptabelt. Bo-veilederens rolle defineres klart på den måte, at de ikke skal drive endringsarbeid, men kun med råd og veiledning. Dette behøver nødvendigvis ikke å stå i kontrast til hverandre, men balansegangen mellom det å hjelpe brukeren til å opprettholde sin rusavhengighet, og det å forvente en positiv endring fra brukeren, er vanskelig. På dette området bør Sosial og helsedirektoratet og Husbanken gå i spissen for en faglig diskusjon i feltet. Det er behov for bevisstgjøring og holdnings-skapende arbeid innenfor dette temaet. Dessuten er det også behov for en generell kompetanseheving i hele feltet når det gjelder veiledning som metode og endringsarbeid som terapeutisk verktøy. Veldig kort og inntil videre kan man holde seg til en gyllen regel: Har man en velfungerende individuell plan kan man si at man driver positivt endringsarbeid på brukerens premisser. Har man ikke en velfungerende individuell plan, er mulighetene for at man driver med bjørnetjenester stor Det grunnleggende hjelpearbeidet foregår ALLTID i relasjonen mellom hjelper og bruker. Det er derfor naturlig at graden av gjensidig tillit og positivt samarbeid blir svært personavhengig. Dette innebærer at boveilederen, som fagperson, må bruke en bevisst strategi, for å komme i en god posisjon for likeverdig dialog med brukeren. Det dreier seg om å møte brukeren der brukeren er, og deretter gjennom råd og veiledning hjelpe brukeren til å definere neste mestringsnivå. Det dreier seg om å ta små skritt og legge lista akkurat så høyt at man har noe å strekke seg mot. Noen ganger dreier det seg om å legge lista akkurat så lavt at det gir mestringsfølelse nok til å strekke seg mot neste utfordring. Mest av alt dreier det seg om å ha en positiv forventning om at brukeren drømmer om noe, og ønsker å gjøre noe nytt i livet sitt. I Trondheim har de et godt eksempel på hvordan fagpersonene møtte et ungt menneskes drømmer med et åpent sinn og evne til å se muligheter. Drømmen var å 6

7 bli maskot på et kjent fotball-lag i Portugal. Dette førte til språkkurs i portugisisk og deretter en praksisplass i Portugal. Det ender kanskje ikke med maskot jobb, men hvem vet? Alt er mulig, så lenge viljen, troen på mennesket og villigheten til å ta folks drømmer på alvor er til stede. Dette sammen med en velfungerende individuell plan er brukermedvirkning i praksis Meningsfull fritid er et grunnleggende behov hos alle mennesker. Mangelen på sosiale nettverk fører til isolasjon, angst og depresjon. Å være rusavhengig er en heldagsjobb. Behovet for rusmidler er det som styrer all annen aktivitet. Som aktiv rusavhengig kjenner du få eller ingen som er rusfri. Veien fra livet som aktiv rusavhengig på siden av samfunnet og inn i en aktiv samfunnsborger rolle synes svært lang. Mange rusavhengige ser det som mer eller mindre umulig å få gjennomført den. Alle har et ønske om å bli rusfri. Det er ingen som ønsker å leve i aktiv avhengighet. Men vi forsvarer det allikevel, fordi vi har mistet håpet om at vi skal klare å bli rusfri. Aktivitet kan gi oss håpet tilbake! Noen ganger er vi der at vi gjør hva som helst bare vi får noe å fylle dagene med, andre ganger er det av helt avgjørende betydning at vi får tilbud om en aktivitet som vi ønsker og kan gjennomføre. Aktivitet bør ikke alltid foregå i organiserte rammer. For noen av oss er det å gå en tur i skogen, ta en biltur og kjøpe en is osv. mer enn nok til å begynne med. Det viktigste er at man får et tilbud som treffer oss der vi er. Boveilederen bør kunne ta på seg å følge folk gjennom slike dagligdagse aktiviteter. Individuell plan starter ofte med disse tingene. Det kan være målsetning nok å begynne å gå en tur et par ganger i uka sammen med en nykterist. Så utvikler man det skritt for skritt. Aktivitet kan fungere som et friminutt fra ruslivet. Mange friminutt gjør noe med håpet om at det er mulig å leve et liv uten rusmidler på sikt. For dem som er i rehabilitering enten det er i LAR eller i den første rusfrie fasen etter institusjon eller fengsel er behovet for en meningsfull fritid, sysselsetting eller annen aktivitet helt avgjørende for at rehabiliteringsprosessen skal bli vellykket. Behovet for et nytt og rusfritt nettverk likeså. Hjelp til å gjenoppta kontakten med familie og kanskje gamle, rusfrie venner er også avgjørende. Ikke minst er det til stor hjelp å finne fellesskap og støtte blant andre tidligere rusmiddelavhengige som også har blitt rusfri. Selvhjelpsgrupper og likemanns- arbeid kan være avgjørende suksessfaktorer i denne sårbare fasen. 7

8 Derfor skal hjelpeapparatet legge til rette for at selvhjelpsgrupper, interesseorganisasjoner og likemannsgrupper etableres, og blir gjort kjent for dem som er i tidlig tilfriskning. Hele NAV -systemet må huske at ting tar tid også for dem som har blitt rusfri. Vi er langt fra ferdig rehabilitert når vi kommer ut fra behandling, og LAR er altså ikke bare medisinering men rehabilitering. Vi har bruk for mye støtte og veiledning i denne første perioden som rusfri. Individuell plan er fortsatt det viktigste verktøyet vi har for å stable et ofte skakkjørt liv på beina igjen. Arbeid eller utdannelse er viktige milepæler. Men vi må også huske på å planlegge fritiden. Helt til slutt, litt om brukermedvirkning på systemnivå. RIOs arbeid er det beste eksempelet på brukermedvirkning på systemnivå. Vi arbeider på alle nivåer innefor kommune, direktorater/departementer og helseforetak. Vi sitter i arbeidsgrupper, prosjektgrupper og referansegrupper. Vi blir brukt som høringsinstans og vi har mandater i brukerråd innenfor helseforetak og kommuner i flere deler av landet. Vi blir hørt i viktige saker innenfor utformingen av statlige retningslinjer, veiledere og lovgivning. Vi underviser ved utdanningsinstitusjoner og vi holder foredrag rundt omkring på seminarer og konferanser. Vi blir også brukt som rådgivere innenfor kommunene når det gjelder utformingen av tjenester. RIOs boligsosiale prosjekt, har i seg selv vært en pådriver innenfor det boligsosiale fagfeltet. Heldigvis, er ikke RIO den eneste brukerorganisasjonen som er relevant innefor rusfeltet. LARnett og prolar er eksempler på andre relevante samarbeidspartner for systemet. LMS og Mental Helse representerer også sider av rusproblematikken som det viktig å lytte til. Wayback, med sin innsats for innsatte, er et annet godt eksempel. Hvem har ikke lagt merke til reklamen på tv, og forhåpentligvis blitt litt berørt av den? Brukerrepresentanter bør være til stede i på alle arenaer der man samler fagfolk til undervisning eller erfaringsutveksling rundt rusproblematikk. Til tross for at vi i RIO og andre brukerorganisasjoner reiser mye rundt og forsøker å dekke behovet for rådgivning osv er vi ikke der ennå at vi har organiserte brukerrepresentanter tilgjengelige i alle kommuner. Til syvende og sist er det slik at den beste brukermedvirkningen på systemnivå foregår på lokal plan. Det er noe med at de som bor i kommunen er de som kjenner de lokale forholdene best. Dessuten dreier mye av brukermedvirkningen seg om lobbyvirksomhet, det å knytte kontakter og samarbeide med folk som sitter på den rette plassen i systemet. Det å finne lokale representanter er ikke så vanskelig egentlig. Hvis du jobber i hjelpeapparatet kjenner du helt sikkert til noen suksess historier. Det er mange folk her ute som ønsker å hjelpe til! Ta kontakt! 8

9 Problemet med denne gruppa er at det ligger i sakens natur at de er på vei tilbake til samfunnet; enten i jobb eller i utdannelse. Mange ønsker ikke å forholde seg til sin fortid, og vil ikke be om fri fra jobb osv Styrken i brukermedvirkning, burde være helt åpenbar. Vi vet noe om hva vi måtte gjøre for å komme hit og hele grunnlaget for RIOs arbeid på systemnivå er å legge til rette for at den rusavhengige som fortsatt sliter skal møte et system som gir dem en mulighet til å få hjelp og støtte. Og uten førstehånds kunnskap om brukeren, vil dette være verre å få til, enn med den kunnskapen Det er nesten umulig å få en aktiv rusmiddelavhengig til å møte jevnlig til fastsatt tid på et eller annet møterom. Klart det. Vi har mer enn nok med å skaffe dagens ladning av rusmidler, det kan hende vi befinner oss i en helt annen by, det er ikke sikkert vi vet hvilken dag det er, vi er sjuke eller alt for rusa Men det går med den rette innstillinga. Det er bra hvis folk kommer de gangene de kommer En telefon dagen før, tilbud om skyss og det å gi generelt uttrykk for at man har bruk for folk med deres spesielle erfaring er ofte utløsende faktorer som motiverer folk til å komme. Vi vil bli hørt og innerst inne vet vi at vi ha mye å bidra med. Men man må finne folk der de er. Og for å finne dem må man jo gå dit de er Fagfolk må i mye større grad tørre å ta på seg støvlene og bevege seg utenfor det trygge kontoret. Det å tilbringe litt tid på lavterskel tilbudene, i parken eller på torget gjør noe med dialogen og relasjonen. Fagfolk må ha mot til å møte de rusavhengige på deres banehalvdel av og til. AVSLUTNING: Vi som har slutta og ruse oss, vet at jobben handler ikke, først og fremst om å unngå rusmidlene, selv om også det er viktig, spesielt i starten. Nei, det handler om å bygge nye sosiale nettverk, som jo er den egentlige lykkepillen. Det handler om å aktivisere seg, og kanskje være produktive, i alle fall, føle at en bidrar med noe. Å ha et sted å bo, er ikke nødvendigvis det samme som å ha et hjem. Et hjem forutsetter kontinuitet og trygghet. Det innebærer retten til et privatliv. Det innebærer at man har økonomi og evne til å disponere denne, så husleia blir betalt, og strømmen er tilkoblet, og at kjøleskapet inneholder mat og drikke fra lønn til lønn. Det innebærer at man er villig til å ta ansvar for eget hjem, og liv. For å bli rusfri, må du være villig til å ta ansvar! 9

10 Det å gjennomføre den altomfattende prosessen som skal til for å endre livsstil, og tankegang fullstendig, krever at noen stiller klare krav og grenser og har forventninger til hva som må være din del av jobben. For noen begynner det med behandling. For noen begynner det med et sted å bo. Men for alle, handler det om å få et individuelt tilbud, der samhandling mellom hjelpeinstansene, egen medvirkning og klare målsetninger, danner grunnlaget for prosessen og veien tilbake til samfunnet. En av målsetningene er å få seg et hjem. Men først må du ha et ønske, og et håp, om at det er mulig å bosette seg i samfunnet. Og det, er det faktisk alles ansvar, for at du har! Takk for meg! 10