RESSURSFYLKET NORDLAND

Transkript

1 1 Fylkesrådsleder Odd Eriksen Verdiskaping og havbruk, Vega 18. mai 2010 Kjære møtedeltakere, Fiskeri- og kystminister. Jeg vil innledningsvis benytte anledningen til å takke så mye for invitasjonen til å komme hit til Vega og Himmelblålandet eller skal vi kanskje heller si deler av Verdens vakreste kyst. Og Verdensarvområdet. Kjært barn har mange navn, og med det fantastiske utsynet over hav og værr er det ikke vanskelig å forstå de mange kallenavn. Verdiskaping og havbruk er jo et vidt og omfattende tema. Jeg velger først og fremst å holde meg til Nordland, og med en viss skjeling til Helgeland i noen tilfeller. Og fordi skillelinjene mellom verdiskaping innen havbruk og tradisjonelle fiskerier er såpass flytende vil jeg komme til å touche innom begge disse områdene. I de tilfellene jeg bruker begrepet Marin verdiskaping, så mener jeg enten den ene eller den andre - eller begge deler. Fylkeskommunene, inkludert Nordland fylkeskommune, fikk fra 1. januar i år tilført nye oppgaver som følge av forvaltningsreformen. Marin sektor er kanskje det området hvor fylkeskommunen har fått tilført flest og mest ressurskrevende oppgaver. Jeg kommer ikke nærmere inn på forvaltningsreformen her: Den vil bli presentert nærmere i et eget innlegg senere. Først vil jeg si litt om ressursfylket Nordland. Så vil jeg ta for meg sider ved havbruksnæringen spesielt, og til slutt et blikk på det jeg har kalt ressursbasert marin verdiskaping. Men altså først ressursfylket Nordland. RESSURSFYLKET NORDLAND Vi kan slå fast at Nordland er velsignet med ressurser fra naturens side i rikt monn. Dette er ressurser som gir et fantastisk utgangspunkt og grunnlag for næringsvirksomhet: Naturgitte fortrinn som kan brukes til for eksempel produksjon av sjømat med svært høy kvalitet. De kystnære torske- og sildefiskeriene, de ressursrike gruntvannsområdene utenfor Nordlandskysten, og ikke minst kystfylkets omfattende sjøarealer godt egent til havbruksvirksomhet er alle eksempler på kvaliteter som gir Nordland et svært godt utgangspunkt som fremtredende region innen ressursbasert marin verdiskaping. Det er verdt å tenke på at 70 prosent av all fisk som fanges av kystflåten i Norge, fanges på Nordlandskysten Tilgang til gode produksjonsområder i sjø, er en viktig, for ikke si nødvendig forutsetning for å drive effektiv havbruksvirksomhet. Nordland har en lang og svært godt egnet kyststripe vi har faktisk 25 prosent av Norges kystlinje. Dette gir oss meget gode forutsetninger for nettopp å dyrke havet. Tilstrekkelig med plass gir de beste betingelsene for å drive bærekraftig med tanke på fiskens helse og miljøforhold. Det er i den kommunale arealplanleggingen at næringen skal sikres de grunnleggende driftsbetingelser. Fylkeskommunen er opptatt av at kommunale arealplaner bygger på gode planprosesser, ikke minst for at interesseavklaringer skal bli mest mulig fullstendig. Fylkeskommunen har en lovpålagt oppgave som rådgiver ovenfor kommunene. En kritisk faktor for tilfredstillende resultat i planarbeidet er likevel lokal plankompetanse, og her ser vi betydelige variasjoner fra kommune til kommune. Kvaliteten på planarbeidet må nok sies å variere deretter. 1

2 2 Det er gjennomført et viktig og interessant prosjekt på Helgeland, i regi av Sør-Helgeland Regionråd, om samhandling mellom kommuner og oppdrettsbedrifter og muligheter for regional tilrettelegging for vekst i marin sektor. Dette prosjektet blir nok behørig presentert senere i dag. Her vil jeg derfor bare nøye meg med å nevne at jeg har stor tro på at økt samarbeid på tvers av kommunegrenser og inngående kunnskap om så vel planarbeid/planprosesser som de tema det planlegges for, vil være viktige ingredienser i tilretteleggingen for interessenter i kystsonen fremover. Nordland er i dag det største lakseproduserende fylke hver tiende oppdrettslaks i verden kommer fra Nordland. Hvorvidt det er tilstrekkelig plass for eventuelt videre ekspansjon kan imidlertid synes noe uklart. I forkant av siste tildelingsrunde for laks/ørret (2009-runden) ble det av representanter for fiskeriforvaltningen varslet at det i Nordland var svært lite ledig areal til nye konsesjoner. En nærmere undersøkelse viste imidlertid at det likevel var godt med ledig oppdrettsareal. I andre fylker kunne man oppleve en nærmest motsatt situasjon. Når jeg nevner dette er det fordi det kan synes å være begrenset eller mangelfull kunnskap om potensialet for oppdrettsvirksomhet langs kysten. Det er derfor på tide å få utført en nærmere kartlegging av arealsituasjonen. I et slikt arbeid bør det benyttes standardiserte metoder som er felles for alle deltakende regioner. Hensikten må være å fremskaffe et ensartet verktøy særlig for beslutningstakere, et verktøy som både er godt og nyttig. Selv om det i dag tydeligvis fortsatt er plass for en viss ekspansjon og nyetablering i Nordland, vil krav til miljø- og veterinærforhold - i kombinasjon med en antatt vekst i produksjonen - tilsi at man før eller senere kommer til et punkt hvor det må tas utradisjonelle grep for at potensialet for egnede produksjonsområder langs kysten skal kunne utnyttes best mulig. Ulike teknologier og strategier drar i forskjellige retninger: Det er en utbredt oppfatning at utviklingen vil gå i retning av større konsentrasjon av produksjon på lokaliteter med svært god bæreevne, men til gjengjeld lengre avstand mellom hvert cluster for å minske risikoen for overføring av smittsomme fiskesykdommer. Og at de ulike enhetene bør operere mest mulig uavhengige av hverandre. Et annet kanskje mindre påaktet utviklingstrekk kan være å ta i bruk eller gjenbruke lokaliteter med mer begrenset bæreevne. Dette kan gjøres ved å anvende lukkede produksjonsenheter, hvor vannet via ledninger kan hentes utenfor selve lokaliseringsområdet, og hvor utslippet fra enheten kan fanges opp. Jeg vet at det bl.a. her på Helgeland er under utvikling og utprøving slike anlegg. Når dette nevnes, er det fordi at det i forbindelse med tilrettelegging og planlegging for oppdrettvirksomhet i den kommunale arealplanleggingen blir viktig også å ha tilgang på kunnskap om så vel mulige utviklingstrekk i næringen som ny oppdrettsteknologi og de muligheter dette kan åpne for. 2

3 Konsesjonsrunden 2009 er for lengst over, og for oss i fylkeskommunen var dette en lærerik opplevelse ettersom vi jo fikk anledning til å delta i tildelingsprosessen. Mangt kunne nok vært sagt i denne forbindelse, men her ønsker jeg ikke å gå nærmere inn på verken prosesser eller resultatet av tildelingen. Derimot er jeg opptatt av at de aktørene som fikk sine konsesjonstilsagn, nå snart 10 måneder etter at tilsagn ble gitt, kan være trygge på at de får beholde dem og planlegge sin drift ut fra det. Jeg ser at Fiskeridirektoratet ikke vil være ferdig med klagebehandlingen i Hordaland og Nordland før anslagsvis midten av juni, og at det for Nordlands vedkommende kan være tale om tre klagesaker som skal vurderes nærmere for eventuell vedtaksomgjørelse. Dersom utfallet av klagebehandlingen blir at klager får medhold, ja da må nye konsesjoner tilføres disse aktørene. Spørsmålet blir da hvor konsesjonene skal hentes fra, og her vil jeg være veldig klar på at de ikke tas fra aktører som for lengst har fått sine tilsagn. Altså må det tilføres nye konsesjoner. For å komme tilbake igjen på ressurs-sporet, er det viktig å få med at havbruksnæringen også omfatter produksjonsformer hvor det å ha tilgang på andre naturressurser - som ferskvann - er en grunnleggende forutsetning. Tilgang på tilstrekkelig ferskvann av god kvalitet er selvsagt avgjørende for produksjon av ferskvannsfisk, og settefisk av fiskeslag som laks og ørret. Det at Nordland er landets nest største vannkraftfylke er en indikasjon på at vi har mye ferskvann i Nordland. Det avgjørende er selvsagt at kvaliteten på vannet er rett. Som mange av pionerene på 70 og 80-tallet fikk erfare. I senere tid har vi sett en betydelig økning i produksjonskapasiteten for landbaserte settefiskanlegg for laks og ørret i Nordland. Dette både i form av utvidelser av eksisterende anlegg og etablering av nye. I denne bransjen reises samtidig problemstillinger om produksjon av større settefisk enn hva som til nå har vært vanlig og ikke minst - tillatt. Begrunnelsen er bl.a. en bedre tilpasning til matfiskleddets behov og etterspørsel. Dersom større settefisk faktisk er viktig for en optimal tilpasning og et regelverk står i veien for å få dette til, forutsetter jeg at dette kan ordnes opp i. 3 HAVBRUK Etter kraftige nedturer både i skjellnæringen og torskeoppdrettsnæringen kan vi med større tyngde i dag enn for 5 år siden, at norsk for ikke si nordlandsk - oppdrettsnæring er jevngod med oppdrett av laks. Utviklingen burde vært den motsatte, at produksjon av andre oppdrettsarter gradvis økte relativt til lakseoppdrett slik at norsk oppdrettsnæring ble en næring med et mangfold arter. Dette forteller meg i alle fall to ting: For det første at lakseoppdrett fortsatt i lang tid fremover vil være selve garantisten for havbruksbasert verdiskaping langs kysten, og at vi derfor må legge særlig til rette for videreutvikling av denne næringsgrenen. For det andre at utfordringene står i kø når det gjelder å få til kommersialisering og vedvarende lønnsomhet for andre arter i oppdrett. 3

4 Når det gjelder oppdrett av torsk er utfordringene ikke bare knyttet til det å få til en vedvarende og lønnsom produksjon - side om side, og delvis i konkurranse med - det fangstbaserte torskefisket. Men også bekymringen for mulige negative miljømessige påvirking mellom oppdrettet og vill torsk. I en høringssak fra Fiskeri- og kystdepartementet, Nye bestemmelser om torskeoppdrett, foreslås et forskriftsfestet forbud mot torskeoppdrett i alle gyteområder for villtorsk. Et slikt forbud vil kunne få vidtrekkende konsekvenser for den videre utviklingen av torskeoppdrettsnæringen i Nordland. Det gjelder ikke bare i Vestfjorden Lofoten Vesterålen som er viktige gyteområder for den norsk-arktiske torsken, men faktisk for den videre utviklingen langs hele norskekysten. Dette fordi man langs hele kystlinjen finner gyte- og oppvekstområder til et stort antall ville bestander av kysttorsk. Imidlertid er det allerede tildelt en rekke tillatelser for oppdrett av torsk, hvorav mange ikke er - eller vil bli - tatt i bruk. Nordland er for øvrig det fylket i landet med flest torsketillatelser. Som alternativ til et generelt forbud for torskeoppdrett i alle gyteområder for vill torsk vil jeg foreslå en nærmere drøfting og konkretisering av hvordan en skal kunne ivareta forholdet mellom oppdrett av torsk og gyteområder til torsk. Problemstillingen kan også være relevant for andre marine arter i oppdrett. I mellomtiden bør det gjennomføres en midlertidig stopp i all nytildelinger av oppdrettstillatelser for torsk. Når det gjelder den egentlige oppdrettsnæringen, laks- og ørretproduksjon, har jeg fått med meg at det er gode tider i bransjen. Med eksportpriser på kr pr. kilo må det være vanskelig ikke å tjene penger. Jeg gleder meg stort på næringens vegne over inntjeningsmulighetene, men samtid kan jeg ikke fri meg fra å tenke over hvordan prisfesten i ett ledd av verdikjeden kan påvirke andre ledd. I forhold til produksjonsleddet og sysselsetting, skal jeg være varsom med å hevde at her genereres få arbeidsplasser. Undersøkelser har vist (jfr. relativt fersk rapport fra SINTEF) at den avledede virksomheten, i vid forstad, er større enn hva som har vært gjengs oppfatning. Like fullt er det jo slik at det skapes relativt mange arbeidsplasser innen enkeltbedrifter i foredlingsindustrien. Særlig er foredlingsbedrifter uten egne oppdrettskonsesjoner og som er avhengig av råstoff fra andre produsenter, sårbare på grunn av svingninger i råstoffpriser. Fra fylkeskommunens side har vi lenge vært opptatt av at det skapes mest mulig verdier ut av tilgjengelig råstoff, og at verdiskapingen skjer nærmest mulig produksjonsleddet og dermed ute i distriktene. I så måte ble det bl.a. i 2006 vedtatt en fylkestingssak Strategisk handlingsplan for marin verdiskaping i Nordland. Videreforedling er et godt eksempel på at det skapes verdier og arbeidsplasser i tilknytning til råstoffutnyttelsen, og i Nordland har vi bare så alt for få slike bedrifter og arbeidsplasser. Jeg ønsker derfor å få belyst sterkere, og bl.a. få satt inn i et samfunnsmessig perspektiv, den verdiskaping som faktisk skjer i tilknytning til foredlingsbedriftene. Og kanskje bør det vurderes å tildele egne laksekonsesjoner på spesielle vilkår, særlig til frittstående foredlingsbedrifter, for å sikre tilgangen på råstoff. Etter tildeling av 15 nye tillatelser for oppdrett av laks og ørret i Nordland i 2009, fikk fylkeskommunen overført kr 3 mill pr tillatelse, til sammen kr 45 mill. Under fylkestingets budsjettbehandling i desember, presiserte fylkestinget at midlene skal brukes til å styrke utdanning, forskning og utvikling, samt infrastruktur rettet mot kystbaserte næringer. Om kort tid skal fylkesrådet ta stilling til en nærmere konkretisering av bruk og forvaltning av disse midlene. 4 4

5 Jeg føler meg sikker på at midlene som er stilt til disposisjon, blir anvendt på en slik måte at det gir varig effekt overfor marin sektor og kystbaserte næringer, samt offentlig tjenesteyting som er viktig for at næringa skal kunne utnytte vekstpotensialet. Midlene bør anspore til økt verdiskaping i et langsiktig perspektiv gjennom nye innsatser når det gjelder produktutvikling og industriell utvikling, samt gjennom satsing på både eksisterende og nye markeder, nasjonalt og internasjonalt. RESSURSBASERT MARIN VERDISKAPING Ressurstilgang vil fortsatt være en grunnleggende forutsetning for viktig verdiskaping i Nordland. Dermed blir potensialet innen sjømatnæringen i fylket mye et spørsmål om hva vi gjør ut av de ressursene vi i så rikelig monn har tilgang på. Vi har gjennom lang tid opparbeidet oss stor kunnskap og ekspertise innen fangst og produksjon av råstoff. Innen oppdrett er tidsperspektivet selvfølgelig et helt annet enn hva tradisjonelle fiskerier angår, men vi er på denne korte tiden likevel blitt uhyre dyktige på produksjon av oppdrettsfisk. Vi er antakelig blant de beste i verden på fangst og produksjon, og dette er et fortrinn som vi må bestrebe oss på å opprettholde. Gode råvarer vil alltid være et pre, anvendt direkte til konsum eller til videre bearbeiding. Samtidig er det likevel slik at mye av verdiskapingen som kan knyttes til marint råstoff fra Nordland, skjer på andre ledd i verdikjeden - ledd som finnes utenfor Nordlands - og ofte også Norges grenser. I samfunnsmessig sammenheng tror jeg det kan ligge et betydelig verdiskapingspotensial i det å kunne klare trekke flere ledd i verdikjeden nærmere råvareleddet - for eksempel kystsamfunn. Med tilgang på store mengder råstoff av ypperste kvalitet som om nødvendig kan leveres blodfersk, ligger forholdene svært godt til rette for at verdiskapingspotensialet i økende grad kan tas ut i andre ledd enn fangst- /produksjonsleddet, men samtidig i geografisk nærhet til produksjonsområdene. På noen områder ser vi at nærhet til råvaren får mindre betydning når det skal avgjøres hvor aktivitet og videreforedling skal foregå. Særlig på fiskerisektoren har vi sett at større mengder frossen fisk tatt i våre farvann skaper aktivitet og arbeidsplasser nær sagt hvor som helst i verden. Slik jeg ser det ligger da en viktig utfordring i å ta de grep som må til for at nærheten til ressursene blir et lokalt fortrinn. Viktige nøkkelord vil da være kunnskap, kompetanse og erfaring. Mange som har vært på sjømatmesser som den i Brussel sitter igjen med inntrykk at vi ikke har så rent lite å gå på når det gjelder produktutvikling, emballasje, presentasjon m.v. Messen kan være en gedigen kilde til inspirasjon, og fylkeskommunen for sin del har lagt til rette for at sjømatbedrifter, først og fremst fra Nordland, kan få markedsføre seg og sine produkter under en felles Nordlandsparaply på denne messen. At bedriftene setter pris på dette viser veksten i antall bedrifter som er med fra Nordland. Det startet med sju for tre år siden, og i år var tjue bedrifter med på Nordlands stand, samtidig som vi registrerer at enda flere ønsker å være med. Derfor har jeg god tro på at dette er bra for bedriftenes utvikling. Deltakerne tar med seg inntrykk og ideer hjem til bruk i egen bedrift, eller kanskje også utvider sitt nettverk av samarbeidspartnere. Jeg er overbevist om at slik deltakelse og opplevelse inngår som viktige element i egen kompetanseheving en forutsetning for å oppdage nye mulighetsområder, bl. a. i tilknytning til den marine verdikjeden. 5 5

6 Kompetanse vil i enhver sammenheng være alfa og omega for å lykkes. Nordland kjennetegnes først og fremst ved å være et sterkt næringsfylke, mens fremtredende FOUmiljø har vært etablert i andre landsdeler. Så kan en saktens spørre om det sterke næringslivet er kommet på grunn av - eller til tross for -fraværet av slike miljø. Dette er et paradoks, ikke minst tatt i betraktning av at 75 prosent av den samla eksporten fra Nord-Norge kommer fra Nordland og at fylket er et av landets største fylker når det gjelder eksport. Uansett, det er gledelig å registrere at vi nå har en høyskole som ligger godt an til å oppnå universitetsstatus, og at en av fagsøylene som et fremtidig universitet i Nordland skal bygge på, er innen marin sektor. Vi har fått etablert et NCE, Norwegian Centre of Expertise, innen havbruk det eneste i sitt slag i landet, og vi har mindre men sterke fagmiljø innen fiskeri og havbruk rundt omkring i fylket. Skal vi henge med i utviklingen må vi satse for fullt på kunnskap og kompetanse, først og fremst ved å styrke de miljøene som allerede finnes i vårt eget fylke. Det finnes et uttall av eksempler på at nærhet mellom næringsliv og FOU-miljøer både øker innovasjonstakten og inspirerer til nyetableringer av sterkt kunnskapsdrevne foretak. Takk for oppmerksomheten! 6 6