ROMSDALSMUSEET ÅRBOK 2004

Transkript

1

2 ROMSDALSMUSEET ÅRBOK 2004

3

4 ROMSDALSMUSEET MOLDE ÅRBOK 2004 UTGITT AV ROMSDALSMUSEET MOLDE 2004

5 4 Redigering og trykk: ekh.no, Molde Bokbind: AIT Otta AS Redaktør: Jarle Sanden Redaksjon: Bjørn Austigard, Signy Haraldsen, Jarle Sanden, Terje Thingvold Opplag 2004: 1100 ISSN ISBN

6 5 Innhold 5 Innhold 6 Jarle Sanden Introduksjon 8 Toril Bergsvik Ferdsel i yngre jernalder i Romsdal 32 Edmund Søvik Nordlandshandelen og kva følgjer den fekk 43 Edmund Søvik Romsdals Konfeksjonsverksteders forening 50 Mads Langnes Rødven stavkyrkje 70 Ragnar Orten Lie Bautasteiner i Romsdal. Om bautasteiner generelt og Trollpila spesielt 95 Odd Roar Lange Bernhard Helseth forteller om bybrannen (1916) 102 Bjørn Austigard Brødgraut i romsdalsk tradisjon 110 Per Slettvåg Oppvekstkår på Ona 122 Ola Gjendem Busstopp. En bit samferdselshistorie 130 Ola Gjendem Ringbusstopp og turn 134 Knut Bryn Lars Olsen Hoem en fiolinmaker fra Fræna 138 Bjørn Aksdal og Mads Krouthén. Fiolinmaker Lars Olsen Hoem nye opplysninger om gamle fioliner 152 Bjørn Austigard Forstkandidat Rando Wolff som illustratør og teiknar 166 Kristoffer Dahle Slått og setermark i Mittetdalen - spor av en svunnen tid 194 Årsmeldinger Årsregnskap Årsmelding Romsdalsmuseets Venner Annonser 228 Forfatterbiografier 229 Bøker til salgs

7 6 Jarle Sanden Jarle Sanden Introduksjon Romsdalsmuseets årbok er for andre år på rad et åpent et åpent nummer med forskjellige kulturhistoriske tema som spenner fra fjern forhistorie til samtid. Redaksjonen håper at artiklene gir interesserte lesere kunnskap om og innsikt i vår regionale kulturarv. Toril Bergsvik er arkeolog og tar for seg ferdsel i Romsdal i yngre jernalder og ser på sammenhenger mellom bl.a. ferdselsårer nternasjonal- og nasjonal handel og jordbruksbosetting. Stoffet er en bearbeidelse av Bergsviks hovedfagsoppgave ved NTNU i Trondheim. Romsdal var ei periode på 1900-tallet omtalt som Norges kleskammer. Konfeksjonsindustrien stod sterkt og representerte viktige arbeidsplasser for mange både i bygdene og i Molde. Romsdalsmuseets avdeling Konfeksjonsmuseet i Isfjorden, Oddfred Tokles Konfekjonsfabrikk, er et tidstypisk eksempel på den delen av den lokale industrihistoria. Rauma kommune og Edmund Søvik har tidligere gitt ut egen bok om den lokale konfeksjonsindustrien. I årboka skriver han to artikler om temaet. Mads Langnes skriver om et av de virkelige klenodier blant lokale kulturminner, Rødven stavkirke. Fra før er det ganske lite tilgjengelig stoff om kirka. Denne oversikten fyller ut noe av dette kunnskapstomrommet. Gamle bautasteiner er temaet for Ragnar Orten Lie. Samfunnsutviklingen medfører at det blir færre og færre av disse fornminnene, og Lie har gjort et viktig registreringsarbeid Bjørn Austigard har en større presentasjon av forstmannen Rando Wolffs tegninger og illustrasjoner. Moldes historie var dramatisk i første halvdel av 1900-tallet, med bl.a. bybrannen i Journalisten Odd Roar Lange har sett på notatene etter Bernhard Helseth og lar oss få del i noen av hans minner bl.a. om bybrannen. Romsdalsmuseet har i flere år dokumentert og formidlet lokale mattradisjoner. Bjørn Austigard tar for seg de nesten glemte brødgrauttradisjonene i Romsdal. At minnemateriale er populært lesestoff har vi erfart tidligere år. I denne utgaven av årboka har Per Slettvåg skrevet ned erindringer fra oppveksten på fyrstasjonen på Ona. Design, formspråk og moter er noe tidstypisk og de endrer seg. På samme måte som bussenes design utvikles, har også

8 7 Introduksjon informasjonsskilt i trafikken forandret seg. Ola Gjendem har sett litt på dette i forhold til nyere samferdselshistorie. Romsdal har ingen Stradivarius. Men flere lokalhistorikere har interessert seg for en kjent fiolinmaker fra Fræna. Her presenterer forfatterne Knyt Bryhn, Bjørn Aksdal og Mads Krouthén nye opplysninger om fiolinmakeren Lars Olsen Hoem og felene hans. Kulturlandskapet er i rask endring. Beitetrykket avtar og gjengroing er en økende utfordring for landbruket. Utmarksressursene var viktige for jordbruksbosettingen i Romsdal. Kristoffer Dahle har gjort et studentarbeid og funnet interessante spor etter tradisjonell utmarksbruk på Mittet.

9 8 Toril Bergsvik Ferdselen fra kysten opp Romsdalen til Gudbrandsdalen har til alle tider vært viktig. Bildet viser området fra Horgheimseidet og Horgheim i bakgrunnen t.v. sørover mot Marstein. Her ligger tre ferdselsårer parallelt: Elva Rauma, jernbanen og europavegen. Isen på Rauma har vært brukt i uminnelige tider. (Foto Widerøe/Romsdalsmuseets fotoarkiv)

10 Toril Bergsvik Ferdsel i yngre jernalder i Romsdal 9 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal Høsten 2000 begynte jeg arbeidet med hovedfagsoppgave i arkeologi. Den omhandlet yngre jernalder i Romsdal, med ferdsel og ferdselsårer som fordypningstema. Funn- og fornminnematerialet fra Romsdal viste seg å være svært rikholdig og spennende. Her kommer en smakebit på innholdet i oppgaven som ble ferdig i mars Yngre jernalder Yngre jernalder er den siste perioden som regnes som del av forhistorien hos oss. Den er delt inn i to deler; merovingertid (560/ ) og vikingtid ( ). Av disse to periodene er det vikingtiden som er best kjent for folk flest. Også arkeologisk sett er det denne siste perioden som er best belyst. Det er flere grunner til det; fra vikingtiden har vi også skriftlige kilder å hente kunnskap fra, i tillegg til det rike arkeologiske materialet. Det er en tid som har fått mye oppmerksomhet fordi det er regnet som en storhetstid for de som den gang befolket Skandinavia. Og det er selvfølgelig noe som fenger, både for alminnelig historieinteresserte, og fagpersoner. Derfor mener mange arkeologer at vi ikke er gode nok til å kjenne igjen det som er spesielt for perioden som kom før vikingtid. Merovingertid (560/ ) Merovingertid var lenge ment å være en nedgangsperiode, blant annet når det gjelder folketallet her i landet. Men dette synet er det nå flere arkeologer som har gått bort fra, blant annet Bjørn Myhre (1998:8ff) og Bergljot Solberg (2000:20ff). I stedet ser de de store endringene som skjer i vikingtid som en videreføring av samfunnsmessige endringer som startet allerede i merovingertid. Myhre mener blant annet at en ny økonomisk og sosial organisering førte til en sentralisering av gårder og jordbruksbosetningen. Dette førte igjen til at de rikeste bøndene og aristokratiet bedre kunne kontrollere landområdene og landbruksressursene. Disse mektige personene kan også ha organisert store deler av ressursutnyttelsen i fjell- og kystområdene (1998:11). Gjennom 7. og 8. århundre etablerte det seg noen få, sterke høvdingedømmer med sentra som dannet et handelsnettverk. Her beholdt man makten ved å kontrollere vareflyten og ferdselen (ibid: 27). Myhre argumenterer videre for at disse høvdingedømmene også tok del i økonomiske og politiske nettverk som etablerte seg langs de sørlige strendene av Nordsjøområdet på sent 600- og 700- tall. Dette systemet brakte varer som glass, bronse, perler, smykker og våpen fra kontinentet til norske høvdinger allerede på 700-tallet. Med dette mener Myhre at man også her i Skandinavia fikk kristne impulser allerede på 700- og 800-tallet (ibid: 26). Fra 600-tallet er det forholdsvis få

11 10 Toril Bergsvik rike gravfunn og store gravhauger. Dette ser Solberg som et tegn på et samfunn med liten grad av lagdeling. Men på 700-tallet dukker storhaugene opp igjen, og de sosiale forskjellene synes å bli større (Solberg 2000:203). Dette kan ses i sammenheng med de økonomiske og politiske endringene som i følge Myhre lar seg spore på 600- og 700- tallet. Vikingtid ( ) «Det samlede kildematerialet vitner om at Norge tidlig på 800-tallet besto av en rekke små riker der folket var bundet sammen ved kultsentre og tingsamband.» (Solberg 2000: 261). Etter en lav aktivitetsperiode tok ressursutnyttelsen i fjell- og kystområder seg opp igjen på 700-tallet. Dette gjelder fiske, beite, og utvinning av kleber og skifer. Spor etter oppfrisket aktivitet i jernutvinning kjenner man hovedsakelig fra ca 950. Denne økte virksomheten, som ble kontrollert av høvdinger og stormenn, ser Solberg som en følge både av befolkningsveksten her i landet og økt handelsvirksomhet med utlandet. Men i løpet av vikingtiden vokser tanken om rikssamlingen frem, og mange av høvdingene i landet mister mye av makten til «rikskongene» (Solberg 2000: 319f). «Det nye norske kongedømmet skapte en reisende hær eller en hær av reisende; det skapte om det ikke hadde vært noe slikt før en landssamferdsel.» (Steen 1942: 65). Det politiske bildet fra slutten av 800- tallet er preget av Hårfagre-, Ladejarlætten og de danske kongene i forgrunnen (Solberg 2000: 319f). Harald Hårfagre tok sannsynligvis en posisjon som overkonge på Møre og i Trøndelag gjennom Mørejarlene og Ladejarlene (ibid: 301). Hovedområdet for Håkon den godes makt strakte seg fra Vestlandet og langs kysten nordover (ibid: 302). Innføringen av leidangen og lagtingene er knyttet til hans regjeringstid (ibid:303). Olav Tryggvasons maktbase var i Trøndelag, men han hadde også gode kontakter på Vestlandet (ibid: 308). Også Egon Wamers ser Vestlandet og kysten nordover som et område med økonomisk og politisk tyngde i denne perioden. Han baserer dette på konsentrasjoner av plyndringsgods fra de britiske øyer, som er funnet i Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Rogaland og Vestfold (Wamers 1998: 47). De tidligste gravene som inneholdt metallarbeider fra de britiske øyer finnes i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Wamers ser dette som et tegn på at det var fra disse vestlandsområdene de første vikingtoktene startet. Også den gode beliggenheten i forhold til seilruta over til Vesterhavsøyene synes å støtte den muligheten (ibid: 52). I løpet av vikingtiden satte også kristningen av landet inn for fullt. Olav Tryggvason er oppfattet som den første kristningskongen i landet (Solberg 2000: 308), men det kan se ut som om Håkon den godes kristningsarbeide på Vestlandet var mer aktivt enn det som kommer frem av sagatekstene (ibid: 319). «Det samlede inntrykket er at kristendommen vant frem på 900-tallet. Etter 950 er antallet hedenske graver lavt i Viken, på Sørlandskysten, i Rogaland, i Sogn og Fjordane og på Møre. Annerledes er det i innlandet i Øst-Norge og Agder, i Trøndelag og i Nord-Norge. Her er det ikke mulig å vise overgang i kristen gravskikk før utpå 1000-tallet.» (ibid: 315). Den aktive innføringen av kristendommen på 900-tal-

12 11 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal let må ha ført til flere motsetninger mellom gammel og ny religion. Brit Solli ser det som en mulighet at spesielt rike gravfunn fra denne perioden, som er gjort i områder med tidlig påvirkning av kristendommen, kan ses som uttrykk for kulturelt stress (1996b og c). Ferdsel i yngre jernalder Mens vi i dag kan reise lange avstander uten å komme i kontakt med de lokalsamfunn vi eventuelt reiser gjennom, var det annerledes før vi fikk moderne fremkomstmidler. «Før tok ferder disse veiene dager, uker; og den reisende blev gnurt op til folk og hus og forhold i dalen igjennem, fortalte nytt derfra han kom, fikk vite nytt å bringe dit han skulde. Han lærte fra seg og fikk lærdom selv.» (Steen 1942: 47). Jeg kan ut fra min oppfatning av samfunnet i yngre jernalder, forvente visse typer ferdsel: - handelsvirksomhet: handel og varebytte mellom gårder/bygder, handel med andre landsdeler og utlandet, og handel mellom kyst og innland. - militær aktivitet: vikingtokter og hærmønstring. - kongens veitslereiser: administrasjon og synliggjøring av makt. - kristningen av landet. - kult- og tingferder. Ferdselsårer i Romsdal i yngre jernalder «Fast alle fjelde udi fogderiet ere skallede og bare oven paa op efter Gaardene, og foten af Fjeldet kan have nogen Græsning; De fleedste stæder af udmarkene vanskelige baade for Folk og Fæe at bestige.-» (Schnitler [1768 og 1789] 1974: 23). Det meste av materialet om disse gamle ferdselsrutene er hentet fra Ragnar Standals bøker (1996) om ferdselen på land før skikkelige veier ble bygget. Selv om vi ikke kan vite når disse ble tatt i bruk, vil det gi et bilde av hvor menneskene lettest kunne bevege seg mellom gårder, bygder og regioner. Her omtales de viktigste rutene i Romsdal. (1) Leia langs ytterkysten (handel nord sør) Hovedferdselsåren fra sør til nord i Norge, har i uminnelige tider vært leia langs kysten. Her kunne man i lange strekninger seile innaskjærs, i forholdsvis rolige farvann. Johs. Bøe (1942) nevner at leia langs kysten på Vestlandet har to knutepunkt; ved Karmsundet og ved Ålesund. Han tar for seg området rundt Ålesund, og ser på de store gravhaugene som finnes på nær sagt hver øy i området. Samlet rundt hver av disse store haugene ligger flere mindre. Med hensyn til konstruksjon og byggemateriale, daterer han disse fem omtalte storhaugene til bronsealder. Tre av haugene er totalgravd, og i alle dukket det opp rike sekundærgraver, to fra romertid og én fra folkevandringstid. Jernalderfunnene grupperer seg rundt de store haugene, og det synes som om rike gårder i bronsealderen har holdt på statusen også i jernalderen. Bøe forklarer denne rikdommen delvis med at ferdselen langs leia her ble tvunget inn og stuet sammen. (1942: ). Oslo - Trondheim om Oppdal (handel nord sør) Mange av de eldste ferdselsveiene på land gikk over fjellområder og langs høydedrag. Her var grunnen tørrere enn i dalbunnene, og om vinteren ville snøen lettere fyke bort. Skulle man dessuten

13 12 Toril Bergsvik Figur 1: kart over ferdselsruter. Numrene tilsvarer omtalte ruter i teksten. fra Gudbrandsdalen til Trondheim, var Dovrefjell umulig å unngå (Selnes 1995:21). Denne ferdselsåren ville man til slutt støte på om man vandret oppover dalene fra fjordene i Romsdal og Nordmøre. Gjennom arkeologiske undersøkelser (Weber 1988) tre kilometer sør for Hjerkinn fjellstue ble det forsøkt å finne de eldste gang- og rideveiene over Dovrefjell (ibid: 46). Resultatene viser at trafikken og aktiviteten i dette området må ha vært stor. To av 5 hustufter ble undersøkt, samt deler av en avfallsdynge. Resultatene gav dateringer fra tidlig vikingtid til 1300-tallet. Størrelsen og andre elementer ved tuftene tilsier at dette kan ha vært en overnattingsstasjon (loc.cit.). Det er også gjort forsøk på å lokalisere de eldste gang- og rideveiene over Dovrefjell. Her finner man gamle varder som sannsynligvis markerer gamle ferdselsruter som ikke har vært i bruk på lange tider. Langs disse stiene ble det funnet hesteskosøm av eldste type, som vil si fra begynnelsen av årene (ibid: 46f). «Noe mer presist tidspunkt for når veiene ble vardet får vi kan hende aldri svar på. Rikssamlingen, kristningen av landet og senere pilegrimsferdene skapte et trafikkgrunnlag som berettiget en oppmerking av veiene, særlig over høyfjellet.»(ibid: 49). (2) Inn fjordene (forbindelsesvei mellom kyst- og innlandsrute) Fjordene som snor seg innover i landet fungerte godt som bindeledd mellom

14 13 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal ytterkysten og innland. Her kunne man lett seile innover til fjordbunnene, for så å fortsette ferden på land, oppover dalene og over fjellet. Man hadde muligheten til å seile inn Fannefjorden, Langfjorden eller Romsdalsfjorden. Fra botnen av Fannefjorden går det en gammel ferdselsvei over Osmarka til Angvika. Fra Langfjorden kunne man ta over Tiltereidet over til Tingvollfjorden og Sunndalsfjorden. Eresfjorden er en avstikker fra Langfjorden. Fra botnen av denne fjorden er det ikke langt over til Eikesdalsvatnet som fører inn til Eikesdalen. Herfra går det flere fjellruter som blir omtalt senere. Der Moldefjorden går over til Romsdalsfjorden går det en fjordarm nokså rett sør; Tresfjorden. Herfra finnes noen forbindelsesruter mellom Romsdal og Sunnmøre. Videre innover Romsdalsfjorden kommer man til det som i dag er Åndalsnes. Et annet alternativ som kan ha vært brukt i ferden inn eller ut Romsdalsfjorden er Isfjorden - Rødvenfjorden: Det er bare et kort landstykke som skiller Rødvenfjorden fra Isfjorden. «Ved den Nordre Kant af Rædven-fjorden ligger en stor Holme ( ), og lige over fra denne til det faste land skjær sig udi NordOst, en fjeld-dal hvorigjennem omkringliggende Almue haver ikkun 1/2 mil til Romsdals- Market med sin Drivt af Hester og Fæe.» (Schnitler [1768, 1789] 1974: 54). Denne strekningen ble i følge Schnitler også benyttet av ferdafolk som kom nordfra. Ved å gå denne distansen over land, unngikk man «den fæle Romsdalsfjord» (ibid: 66). (3) Oppover Romsdalen (forbindelsesvei mellom kyst- og innlandsrute) Hovedruta i Romsdalsregionen gikk nok opp selve Romsdalen og over til Gudbrandsdalen. Som Standal nevner, er dette den letteste ruten mellom øst og vest i disse traktene (1996: 97). Markedet på Devoll og klebersteinsbruddene i Lesjafjellene kan ha vært viktige faktorer for ferdselen i dette området. De bratteste delene av denne ruta starter i området nordvest for Verma. Elva og de bratte fjellsidene på hver side av denne, gjør det vanskelig å ta seg fram i området. På grensa mot Lesja blir veien så vanskelig at man må legge ruta lenger oppe i fjellsida. (4) Oppover Øksendalen (forbindelsesvei mellom kyst- og innlandsrute) (5) Oppover Sunndalen (forbindelsesvei mellom kyst- og innlandsrute) (6) Oppover fra Eikesdalen (forbindelsesvei mellom kyst- og innlandsrute) «Farveiene til lands og til vanns har ikke skiftet slik fra tid til tid som trafikken. Fra eldgammel tid har folk fulgt samme dalsøkk, samme elver, samme åsdrag og fjellstier og samme leden langs kysten.» (Steen 1942: 227). «Fra småbemerkninger i sagaene og fra omstendelige beskrivelser i det 16. årh. kan vi slutte at veiene gjennem store deler av landet har passert de samme gårder like fra år 1000.» (ibid: 229). Fra Romsdalsområdet er det viktige ferdselsruter som forbinder Vestlandet og Østlandet. De lange fjordarmene i området gjorde at turen over land til Østlandet ble kortet ned betraktelig, slik som lenger sørover langs Vestlandskysten. Den viktigste ruta gikk inn Romsdalsfjorden til elva Rauma, og derfra videre oppover Romsdalen over til

15 14 Toril Bergsvik Figur 2: røyskonsentrasjoner i Romsdal 1. Sandvik og Brevik: 152 røyser (ØK Fræna s ). 2. Hustad, Male og Malefeten: 46 røyser (ØK Fræna s og ). 3. Hustad: 62 røyser (ØK Fræna ). 4. Levran, Havneset og Tornes: 44 røyser (ØK Fræna s 54-86). 5. Elnes: 36 røyser (ØK Fræna s og 230). 6. Elnes: 44 røyser (ØK Fræna s og ). 7. Øyene under Svenøy i Frænfjorden: 32 røyser (ØK Fræna s ). 8. Vågøya og Hoem: 38 røyser (ØK Fræna s ). 9. Løvik: 82 røyser (Parelius 1967: og 116). 10. Haram, Myskja, Åkre og Austnes: 201 røyser (Museumsprosjektet). 11. Kjerstad: 56 røyser (Museumsprosjektet). 12. Drynjasund: 27 røyser (Parelius 1967: ). 13. Midsund indre: minst 53 røyser (Parelius 1967: 60-62). 14. Tautra: 43 røyser (Parelius: 1967: 19-36). 15. Nesje: 74 røyser (ØK Molde s ). 16. Voll: minst 30 røyser som i dag er borte (Bendixen 1878, II: 5f). 17. Fiva: minst 87 røyser (Museumsprosjektet). 18. Horgheim: 111 røyser (Farbregd: 1971: 9-13). 19. Øverås: røyser (ØK Nesset s 71). 20. Seter: 30 + ukjent antall røyser i felt (ØK Nesset s 87-89). Gudbrandsdalen. Dette dalføret er rikt på jernalderfunn, og ser ut til å ha hatt en sterk posisjon opp gjennom hele jernalderen (Solli 1996a: 201). Det arkeologiske materialet Konsentrasjoner av gravrøyser/-hauger Spredningen av røyser kan fortelle hvor de viktigste ferdselsrutene gikk. Konsentrasjoner av røyser kan si noe om hvilke områder som var viktige med hensyn både til bosetning og aktivitet utenfra. For de som var bosatte i områder med mye trafikk, kunne det være viktig å markere «at de var der». I disse områdene, der ferdselen var spesielt

16 15 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal stor, med mye fremmede mennesker og impulser, kunne nok markeringsbehovet bli sterkere enn andre steder. Kartet viser konsentrasjoner av røyser i Romsdalsregionen. De markerte og nummererte lokalitetene er valgt ut etter at alle røysene som er kjent i området ble markert på kart. Markørene står for de områdene der det var samlet minst 25 kjente røyser. Målet er å se hvordan disse konsentrasjonene plasserer seg i forhold til de ferdselsveiene som er omtalt ovenfor. Jeg har også valgt å ta med noen av de andre områdene som ikke kom inn under de største konsentrasjonene. Disse har mer enn 10 røyser innenfor et begrenset område, og skiller seg slik ut fra andre mindre samlinger og enkeltliggende røyser. Av kartet (fig. 2) kommer det fram at det finnes flest store konsentrasjoner av røyser lengst ut mot kysten av regionen. Det finnes konsentrasjoner videre innover i fjordsystemene også, men ikke i samme grad som ute ved kysten. De aller fleste samlingene er tydelig knyttet til havet og fjorden. Det finnes noen få eksempler som ligger lenger inn i landet, og disse viser seg å følge dalen oppover Romsdalen og Eikesdalen. Gjenstandsfunn Utvalget av gjenstandsfunn som presenteres nedenfor er gjort på grunnlag av at de skal si noe om ferdsel, handel og økonomisk overskudd i yngre jernalder. Hvordan er spredningen av de spesielt rike funnene, prestisjegjenstandene og importmaterialet? Hva slags gjenstander vitner direkte om handel, og hvor finnes de eventuelt? Kartet og funngjennomgangen nedenfor er basert på gjenstander som vitner om rikdom, import og handelsaktivitet. Jeg har tatt med gjenstander av gull, sølv, samt alt av bronse utenom skålspenner. Kriteriene som er satt for funngjennomgangen ovenfor har ført til at funn av svært forskjellig karakter er kommet med. Det er stor forskjell på de rikeste gravfunnene og enkeltfunne bronsenåler. Men markørene på kartet viser likevel til de områdene som hadde tilgang på gjenstander som ikke var alle til del. Andre spesielle funn Mønstersmiing: Dette er en spesiell type smiteknikk som er svært tidkrevende, men som gir våpenet både styrke og skjønnhet. Derfor antar man at våpen utført i denne teknikken var spesielt verdifulle (Stalsberg 1988:14 og Airola 1987:18ff). Det er to våpen fra Romsdal som er gjort i denne type smiteknikk, et sverd fra Nesje (T 3935ff), og en spydspiss fra Julset i Fræna (T 6693). De to våpnene som er laget med denne smiteknikken er sannsynligvis produsert i hjemlige trakter. Det er likevel ikke tvil om at de har vært spesielle og måtte være verdifulle for eierne. De få funnene av denne typen er et klart tegn på det. Nå skal det likevel være sagt at grundigere undersøkelser av våpenfunnene i området vil kunne øke antallet. I flere tilfeller vil røntgen vise mønstersmiing som vi ikke kan se på grunn av dårlig bevaringsgrad på gjenstanden. Runesteinen på Lerheim: Dette fornminnet nevnes både hos Schøning ([1778]1979), Bendixen (1878 I) og Olafsen-Holm (1928). Schøning besøkte aldri stedet, men antok på grunnlag av

17 16 Toril Bergsvik Figur 3: handels- og rikdomsindikerende funn og importmateriale i Romsdal. 1. Bud: (T 9607) - endebeslag til et drikkebeger, i bronse, formet som et dyrehode. 2. Tornes: (T 10479) - dyrehode av bronse som antas å være endestykke på en kjøresele (figur 4). 3. Røsok: (T 17604) - glatt armring i bronse. 4. Midsundbakken: (T 4883) - armring av sølv (figur 5). 5. Nesbøen: (B 4826) - skattefunn med diverse sølvmynter, samt et sølvsmykke og en sølvbarre. (figur 12) 6. Bolsøynes: (C ) - skattefunnet bestående av tre halsringer i sølv. 7. Rekdal: (T a-l) - gravfunn med flere gjenstander, deriblant en ring av (delvis smeltet) sølv. 8. Sylte: (B 290) - en figur utskåret av jet. 9. Villa: Gjenstander fra et gravfunn solgt til British Museum. Graven inneholdt et bronsekar, Figur 4 Figur 5

18 17 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal Figur 6 Figur 9 Figur 7 Figur 10 Figur 8 Figur 11 en hvalbeinsplate og vevsverd av hvalbein, en oval bronsespenne og en beinkam. 10. Gjermundnes: (T 12431) - en fingerring i rent gull. 11. Voll: (T a-n) - fingerring i bronse, med fin dekor (figur 6). 12. Setnes: (T 18198) - flere gjenstander av utenlandsk opprinnelse, i bronse og sølv (figur 7). 13. Devoll: tapte gjenstander en holk, spore og doppsko, alt i bronse. 14. Sogge: (B 476) (T og 11862) (T 15949) (T 16533) - her er det funnet flere graver som inneholder import-, sølv- og bronsegjenstander. 15. Tomberg: (T 14060) (T 14406) (T 15496) også på denne gården er det også gjort flere funn av import-, sølv- og bronsegjenstander (figur 8). 16. Hen: (T 4350ff) - et bronsekar (figur 9). 17. Ora: (T a-k) - stykker av en skålvekt i bronse. 18. Berg: (T 2863) - ringnål av bronse (figur 10). 19. Gjerset: (C 12927) - en liten armring av sølv. 20. Veøy: (B ) - en beltespenne av bronse og en ringspenne av sølv. 21. Rød: (T 3166) - to ringer av fint gull, samt en

19 18 Toril Bergsvik rusten «jerngryte» sammen med 7 perler av gult glass. 22. Nesset: (C 14187) - deler av to nøkler i bronse. 23. Myklebostad: (T 19877) - en armring av bronse (figur 11). 24. Hanset: (T 4134ff) - ildstål med håndtak av bronse. 25. Syltebøen: tapt - en armring av bronse. 26. Nerås: (C 5660) - en jernspore bekledt med bronse. Figur 12: Skattefunnet fra Nesbøen, Kleive. beretninger at dette ikke dreide seg om en runestein ([1778]1979:138). Bendixen var derimot ikke i tvil om at det faktisk var runer som var risset inn i steinen, men at den sannsynligvis ikke stod på sin opprinnelige plass (1878 I:59). Olafsen-Holm var av en annen oppfatning: «Det var ganske naturlig at stenen stod der; her var fra de tidligste tider en stadig ferdsel mellem Langfjords- og Rødvenfjordsbygderne og Romsdalsfjords- Isfjords og Rauma - Gudbrandsdalsbygderne.» (1928:24). Olafsen-Holm ser altså runesteinen og plasseringen av den i forbindelse med gamle ferdselsruter. Under sin befaring på stedet, finner han spor etter en gammel kjerre-/sledevei, og en enda eldre bred sti, som han mente måtte være ridevei. Runesteinen stod der rideveien gikk inn under sledeveien (ibid: 22f). Landeveien over Lerheim- og Gjersetbygden korter ned turen mellom Langfjorden/ Rødvenfjorden og Romsdalsfjorden/Isfjorden. Ankerfunn på Vestnes: I Vestnesbukta ble det i 1985 funnet et jernanker. Funnet er meget sjeldent, og ankeret kan dateres til sen vikingtid eller tidlig middelalder (Carpenter 1995: 44). Dateringen er noe usikker siden det finnes så få anker, og sammenligningsgrunnlaget derfor blir ganske lite. Funnstedet, ca 50 m fra dagens strandlinje, og mellom 2-5 meter over havet, kan stemme godt med jernalders strandlinje. Men dette er også en veldig usikker dateringsmetode, da vi ikke vet hvordan ankeret havnet der, om det var mistet i sjøen eller lagt i fjæra (ibid: 45). Sammenlignet med størrelsen på andre anker som er gjort sammen med skip, skal ankeret fra Vestnes ha tilhørt et skip med en lengde på ca 21 meter. Det vil si samme størrelse som Oseberg- og Gokstadskipene (loc.cit.). Generelt om funnbildet i Romsdalsregionen I motsetning til konsentrasjonene av røyser, viser oversikten over gjenstandsfunnene utvalgt etter mine kriterier, en klar tendens til å samles lenger inn i fjordene. Tydelige samlinger av funn har vi innerst i Romsdalsfjorden. Men også flere av funnlokalitetene faller sammen med de markerte røyskonsentrasjonene. Nå viser markørene på kartet til funn av ganske forskjellig kvalitet. Samlingen ved botnen av Romsdalsfjorden består

20 19 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal av flere funn av helt spesiell karakter, både med hensyn til rikdom og importerte varer. Her er også spor etter handel, i og med funnet av en skålvekt. Funnene gjort mellom Rødven- og Isfjorden skiller seg derimot ikke ut på samme måte. Tidlige tegn på kristendommen Som nevnt tidligere, kan det se ut som om Vestlandet tidlig ble utsatt for kristningsforsøk av de første norske kongene. Dette kan være årsaken til at vi her i Romsdal har noen eksempler på tidlige kristne graver. På gården Villa er det funnet begravelser som tolkes som kristne (Petersen 1932:6 og Orten Lie 1998:224). Grunnen til at de tolkes som kristne begravelser er mangelen på gravgaver, skjelettenes orientering, plasseringen av gravene ved siden av hverandre og den konstante og dype dybden (Petersen 1932:6). Orten Lie mener også at gravene har noen hedenske trekk, og at de derfor representerer overgangsperioden til kristendommen (1998:224ff). Etter undersøkelsene på Veøya kunne Brit Solli (1996a) vise til noen svært tidlige kristne begravelser på stedet. Innenfor to områder, begge omgitt av steinmurer, lokaliserte hun gamle kirkegårder, og mulig fundamenter til en liten kirke/kapell i hvert område. Disse kirkegårdene har vært i bruk før, og kanskje også etter at den nå stående steinkirken ble bygd. På grunnlag av dateringer av begravelsene er det sannsynlig at den tidligste av de to kirkegårdene var i bruk på sent 900-tall eller tidlig 1000-tall (ibid: 177ff). Jordbruk og fiske Det meste av bosetningen i Romsdalsregionen er knyttet til hav eller fjord. Her fantes de beste områdene for jordbruk, og man hadde tilgang til fisk. Med hensyn nettopp til fisket, er det ikke mange spor vi finner i gravmaterialet. Etter det jeg kunne finne, eksisterer tre gravfunn som inneholder gjenstander knyttet til utnytting av fiskeressurser. Det er lite informasjon man kan dra ut av disse få gjenstandene med hensyn til omfang og eventuelle "fiskeriområder" i Romsdal. Det vi kan si er at det i alle fall ble drevet fiske her. Når det gjelder tegn på jordbruk har vi mange flere funn å forholde oss til. Spesielt innerst i Isfjorden og langs Romsdalsfjorden er funnkonsentrasjonene mange og tette. Også bygdene innerst i Rødvenfjorden og Tresfjorden skiller seg ut i så måte. Tidlige spor etter jordbruk i området har også dukket opp ved flere arkeologiske undersøkelser. Fra Hoem i Fræna ble det undersøkt åkerreiner, og trekull fra pløyespor nederst i åkerreinene er 14C-datert til bronsealder (Berglund 1993: 13). Ardspor er også dokumentert på Nes i Rauma. Sollis undersøkelser på Veøya viser til spor etter jordbruksaktivitet fra slutten av yngre steinalder til en intensiv periode fra yngre jernalder. Om det har vært kontinuitet i jordbruket her helt fra yngre steinalder kunne ikke fastslås ved denne undersøkelsen (Solli 1996a: 105). Det kommer fram av materialet at en jordbruksperiode startet senest 700 e.kr. og varte fram til midten av, eller sent 1300-tall (ibid: 107). Jernutvinning Det er i dag ikke kjent noen større jernutvinningsanlegg i Romsdal. For at et jernvinneanlegg skulle ha betydning for ferdselen og fordelingen av ressurser,

21 20 Toril Bergsvik måtte forekomsten være såpass stor at man kunne forsyne deler av det omlandet med jern. Vi må da lete etter opphavet til jernråvaren i andre steder utenfor Romsdal. Ellen Høigård Hofseth (1980) har tatt for seg fjellressurser i yngre jernalder, og deres betydning for datidens økonomi. Her gir hun også en kort oversikt over de spor vi finner etter jernvinna i bygdene øst og vest for vannskillet i Nord- Gudbrandsdal (ibid: 65ff). Det er i østlandsdalene man finner noen av de rikeste områdene for jernutvinning i Norge. Dette gjelder også Gudbrandsdalen. Det er spor etter jernutvinning i fjelldalbygdene fra hele yngre jernalder. Hvor stor denne produksjonen har vært, er vanskelig å si. Men vi kan nok med sikkerhet gå ut fra at alle anleggene ennå ikke er kjent. Jeg ser det som svært sannsynlig at det var disse bygdene som forsynte i alle fall deler av Nordvestlandet med jernråstoff opp gjennom yngre jernalder. For å se nærmere på om det er noen områder i Romsdal som skiller seg ut med tanke på videre bearbeiding av jernet, bruker jeg gravfunn med smitang som indikasjon. I Romsdalsregionen er det i alt gjort 7 gravfunn som blant annet inneholder en smitang. 5 av smedgravene (T 10613ff, 12559, 10096ff, 10101ff og B 766ff) er samlet i området innerst i Romsdalsfjorden og i selve Romsdalen, mens en grav (Haz 33,308) og den løsfunne tangen (T 13561) er funnet innerst i Eresfjorden. Den siste smedgraven (B 5110) ligger litt lenger uti fjorden, på gården Rekdal. Utnytting av skog Pettersen (1988) bruker blant annet skjeggøksa som tegn på at Namdalen var et båtbyggerdistrikt. Nå er ikke antallet økser av denne typen like stor her i Romsdal som i Namdalen. Det er i alt funnet 14 slike økser her i Romsdal, der en av dem er en dobbelt skjeggøks (T 18320). Spredningen av disse øksene viser at langt de fleste er funnet i de indre og midtre fjordområdene. Dette er ikke overraskende siden det også her er best tilgang på bearbeidingsmaterialet; tre, tømmer, plank. Som Wik (1985) påpeker, var det nok mest praktisk å bygge båten der råmaterialet fantes, og så ro den ut til kysten, i stedet for å frakte materialet til kysten (ibid: 245). Å regne fjordstrøkene innover i Romsdal for et båtbyggerdistrikt på grunnlag av dette funnmaterialet vil likevel være å trekke det litt for langt. Til det har vi for lite sikre spor etter aktiviteten. En oversikt over båtgraver sett i sammenheng med funnlokalitetene til skjeggøksen, samt de beste områdene for råstoffene kunne gitt et sikrere bilde av båtbyggeraktiviteten. Jakt og vilt «Har en trengt tilskudd til det en kunne produsere på gården, har fiske vært en mer naturlig attåtnæring for vestlendingene enn fangst i høyfjellet.» (Hofseth 1980: 61). Øystein Mølmen (1986 og 1987) har gjort registreringer av fangstanlegg i et omfattende område både i Lesja og Rauma. I følge spredningskartet over Mølmens registreringer, er det i området mellom Eikesdalen/Eikesdalsvatnet og Romsdalen de fleste anleggene med tilknytning til fangst ligger. Her finnes flere samlinger av bågåstøer (skjulested for pil- og buejegere), reinsdyrgraver og herbør (tilholdssted, boplass, tuft). Antallet dyregraver avtar jo lenger vest i

22 21 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal Mølmens undersøkelsesområde man kommer. Fangstanleggene i vest består for det meste av bågåstøer. Og selv om bågåstøene vitner om jevnlig utnytting av reinen som ressurs, kan dette tyde på at folk ved fjordene og kysten var mindre avhengig av den (ibid:3f). Klebersteinsbrudd I fjellstrøkene rundt Lesja finnes det også flere klebersteinsbrudd som viser betydelig alder. Disse bruddene ble registrert av A. Skjølsvold i 1965, -67 og Både i områdene rundt Sjongsvatnet og Horrungfjella ligger klebersteinsforekomstene oppe i dagen, og de fleste steder er det spor etter uttak. Aktiviteten viser seg å ha vært stor ved noen få brudd, mens de fleste andre viser til noen få uttak (Skjølsvold 1976). Hofseth antyder at en handel mellom innlandsbygdene og fjordområdet kunne ha foregått med varer som skinn, huder, kleber og jern fra fjellområdet i bytte mot korn, salt og eventuelt luksusvarer fra de lavereliggende strøkene (1980:69). Lokale markeder/kjøpsteder Veøya: Fjordene gjør adkomsten til Veøya lett fra de omkringliggende områdene. Dette mener Herteig (1954) måtte være viktig da grunnlaget for øyas posisjon ble lagt, noe som sannsynligvis skjedde i forhistorisk tid (ibid: 72). Borgund: Stedet hadde sin blomstringsperiode samtidig med Veøykjøpstedet, utover og 1300-tallet, og Herteig (1973 og 1975) mener at Borgund, også i likhet med Veøy, var del av den innenlandske handelen. Bud: Oppsving for handelsstedet i Bud kan se ut som det har sammenheng med forsvinningen av Veøy kjøpsted (Hukkelberg 1930:49). Devoll: «På Vestlandet må Romsdalsmarknaden vere mellom dei eldste. Grunnen er lett å forstå: Denne låg ved lettaste sambandet mellom aust og vest på desse kantar.» (Standal 1996:77) Nøyaktig hvor gammel markedsplassen på Devoll er, kjenner vi ikke til, men de rike funnene i området tyder på en sterk posisjon i yngre jernalder (Farbregd 1986:12). Sammenfatning Konsentrasjonene av røyser viser en spredning som sammenfaller godt med ferdselsveiene. Dette viser seg spesielt godt langs leia på ytterkysten. Men det finnes også store samlinger oppover Romsdalen og Eikesdalen. Importmaterialet ser vi finnes spredt i hele Romsdalsregionen. Dette viser at de fleste områder var i kontakt med ferdsels- eller handelsaktivitet på en eller annen måte. Enten fikk man tak i varene direkte fra de reisende, eller så ble varene spredt via mer lokal handel senere. Det er bare to bygdeborger som er registrert i Romsdal. De ligger begge i nærheten av viktige ferdselsårer. Kanskje har disse borgene hatt en spesiell funksjon nettopp i forhold til forsvar av sentrale områder i forhold til ferdsel. Vetene som er registrert over hele Romsdal vitner om at området tok del i et større og organisert forsvarsverk. I tillegg kan noen av de nausttuftene vi kjenner til ha inngått i leidangen. Andre, mindre naustanlegg som det er registrert flere av, vitner om en mer dagligdags ferdsel til vanns. Kavlbroanlegget over Tiltereidet peker ut forbindelsen mellom Langfjorden og Tingvollfjorden som viktig. Anlegget hadde nok betyd-

23 22 Toril Bergsvik ning både for den lokale og den mer langveis ferdselen. Kristendom og kongsmakt ser ut til å ha fått fotfeste forholdsvis tidlig i deler av Romsdal. De tidlige kristne begravelsene samt husebygårdene vitner om det. På materialgjennomgangen vises det at det er grunnlag for flere typer ferdsel i Romsdal. Kanskje kan så oppkomsten av Veøykaupangen ses i sammenheng med denne aktiviteten i området. De ulike ferdselstypene Handelsvirksomhet Handel og varebytte mellom gårder/bygder Det som må ligge til grunn for at handel og varebytte mellom gårder/bygder skal finne sted, er at de produserer ulike varer. Handel og bytte som foregår mellom gårder på et slikt lokalt plan vil nok som oftest dreie seg om mer dagligdagse og nødvendige varer. Forutsetningene for at bygder og gårder kan lage forskjellige produkter, kan enten være lokale ulikheter i ressursgrunnlag, og/eller spesialisering. Nettopp ressursene i et område kan skape et grunnlag for spesialisering. Noen steder i Romsdalsregionen kunne være bedre egnet til jordbruk, mens andre steder var fisket viktigere, mens atter andre kunne utnytte ressursene i fjellet i et større omfang. Sporene etter denne typen aktivitet kan være vanskelig å se i det arkeologiske materialet. Nettopp fordi det gjerne dreier seg om varer brukt til daglig. Produkter av organisk materiale vil forsvinne og dagligdagse varer er ikke det som oftest vises i gravmaterialet. Dessuten kan det i dag være vanskelig å fastslå hvor store ulikheter det var i ressurstilgangen når det kommer til fiske, jordbruk og jakt. Men det arkeologiske materialet vitner om flere ulike typer ressursutnyttelse i området. Funnene av fiskeutstyr er for få til basere noen konklusjoner på. Men jordbrukredskapene hadde en ganske klar konsentrasjon til bygdene i de innerste delene av fjordene, mens jaktog fangstindikatorene for det meste holdt seg et stykke oppover i dalene mot fjellstrøkene i øst. Dette skaper et grunnlag for å anta at de ulike bygdene i området inngikk i et system av handel og bytte av varer og tjenester. Sannsynligvis har områdene øst for øverste delen av Romsdalen hatt en mer intensiv fangst som ga mer overskudd enn den som foregikk i lavere dalområder. Kanskje måtte man hente vilt helt fra de østlige fjellområdene. Vi har også sett at i fjelltraktene øst for Romsdalen er det spor etter klebersteinsuttak og jernutvinningsanlegg. Om viltfangsten, kleberuttakene og jernproduksjonen her har forsynt Romsdalen med råvarer, må disse ha blitt fraktet ned selve Romsdalen eller Eikesdalen/Eresfjorden. Handel og bytte med fangstprodukter vil være vanskelig å spore i det arkeologiske materialet, da det er organisk og vil lett brytes ned. Gjenstander av kleber er funnet spredt over hele området, men det vil være vanskelig å si om det kommer fra et av bruddene ved Lesja, eller annet steds fra. Som omtalt tidligere, har vi en klar konsentrasjon av smedgraver og funn av smiutstyr innerst i fjordene. Spesielt vises dette i Romsdalsfjorden, men de finnes også oppover selve Romsdalen, og i Eresfjorden. Både Romsdalsfjorden og Eresfjorden har som nevnt dalforbindelser med fjelltraktene ved Lesja. Det er derfor naturlig å

24 23 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal se forekomstene av smiredskaper i forbindelse med jernutvinningsanleggene der. Råvarene ble fraktet nedover dalene mot fjordene, og videre bearbeidet her. Som Myhre har foreslått, førte endringer i merovingertidssamfunnet til at mektige personer kunne kontrollere ressurser i et større område. I følge Solberg tok jernutvinningen seg opp igjen i løpet av 900-tallet, og høvdinger og stormenn hadde styringen på denne produksjonen. Er smiutstyret innerst i Romsdalsfjorden et tegn på at stormennene som satt her, fikk hentet råvarene fra anleggene de kontrollerte i fjellene, bearbeidet jernet i fjordbygdene og så distribuert de ferdige produktene herfra? Varene som kom fra smiene kunne selges både lokalt og videre til andre landsdeler. Videre kan fordelingen av skjeggøkser si noe om ressursutnyttelsen i området. Om alle disse øksene er brukt til båtbygging, kan vi ikke si med sikkerhet. Men skjeggøksene blir betraktet som et spesialredskap til bearbeiding av plank. Spredningen av disse kan da vitne om at man i visse områder kan ha drevet med båtbygging eller annen trebearbeiding. Det kan ikke ses bort fra at man hadde de mulighetene og den kunnskapen man trengte til båtbygging her. Og om de kunne produsere båter, kunne de også selge dem videre. Spredningen av skjeggøksene viser at de for det meste finnes innover i fjordene. En eventuell båtbyggeraktivitet ser derfor ut til å ha foregått i de midtre og indre fjordbygdene. Funnmaterialet fra Romsdalsregionen er tegn på at ressurstilgangen og ressursutnyttelsen har vært noe lokalt betinget. Og at man derfor har et grunnlag for handel og varebytte mellom gårdene/bygdene. Til denne typen handel mellom lokale områder, ble nok sjøen og fjorden flittig brukt som fremkomstvei. Handelen mellom Romsdalsbygdene og Nordmørs- og Sunnmørsbygdene kunne nok også bære preg av å være en forholdsvis lokal aktivitet. Handelsruten langs leia «Selv om funnene er få, tyder de på at det også langs kysten av Vestlandet helt opp til Nord-Trøndelag i løpet av de første 150 årene av romertiden ble etablert et nettverk som fungerte som garanti for ferdsel og transport av for eksempel fangstprodukter og jern. For alle produkter nordfra som hadde Romerriket som mål, måtte føres langs kysten.» (Solberg 2000: 108). Allerede i eldre jernalder er det altså tegn på en eksisterende handelstrafikk langs norskekysten. Og om man ikke deltok direkte i denne varehandelen, mener Solberg at man kunne tjene på denne aktiviteten på andre måter. Hvis man kontrollerte et strategisk beliggende sted langs leia, kunne man kreve skatt fra de forbipasserende (ibid: 108f). På kartet over røyskonsentrasjoner vises det tydelig at de i kystområdene ligger langs leia, både i de ytterste kystområdene av Fræna kommune og vestlige deler av øykommunene Aukra og Midsund finner man store konsentrasjoner. På øyene som ligger lenger ut mot havet, Flemsøya, Haramsøya og Lepsøya, er røysene samlet på østsiden. Det er også her leia fortsetter sørover innaskjærs etter det åpne strekket over Hustadvika. Et alternativ er også å seile inn mellom Gossen og Bud/Tornes, og fortsette på østsiden og sørsiden av Otrøya, for deretter å fortsette innenfor

25 24 Toril Bergsvik Haramsøya og Lepsøya. Også langs denne ruta ligger det flere større samlinger av røyser. Bjørn Ringstad lokaliserte som nevnt to storhaugsentra i Romsdalsområdet, som begge ligger på strategiske plasser langs leia. Fra senteret på Gossen i Aukra kunne man kontrollere ferdselen som gikk både innenfor og utenfor øya. Her hadde man også god oversikt over ferdselen i deler av Molde-/Romsdalsfjorden og Frenfjorden (Ringstad 1986: 266f). Hustad ligger på en strekning der åpent hav står rett på leia. Stedet kunne i dårlige værforhold tilby god havn til dem som skulle forbi. Ringstad hevder at det ved flere lignende beliggende områder langs kysten har vokst fram storhaugsentra. Slik ser han nettopp beliggenheten som en faktor til oppkomsten av dette senteret (ibid: 267). På Hustad er det også anlagt en bygdeborg, Aslaksteinen, som viser til bruk i vikingtid (Ringstad 1988). Dette anlegget kan ha vært en del av et nødvendig forsvarssystem i området. Man opplevde kanskje angrep fra flere hold om man satt på slike ressurser som å kontrollere ferdsel og vareflyt langs leia. Av gjenstandsfunnene i leia-området, er det funnene fra Tornes og Bud som utmerker seg. Begge gjenstandene er dekorert med keltisk og irsk ornamentikk. Det er likevel uråd å si om bronsegjenstandene har kommet til Tornes og Bud via handel eller om det kanskje er plyndringsgods fra en vikingtokt. I tillegg kan nevnes armringen av bronse som ble funnet på Røsok på Harøya, sølvarmringen fra Midsundbakken på Otrøya, og en fingerring i sølv fra Rekdal. Alle disse funnene ligger langs leia, eller langs alternative ruter til den. Funnmaterialet fra yngre jernalder viser altså til en del importgjenstander ved ytterkysten, som med stor sannsynlighet kan settes i sammenheng med trafikken langs leia. Om disse gjenstandene vitner direkte om handel er ikke godt å si. Men en eller annen form for kontakt og ferdsel mellom ytterkysten av Romsdal og utlandet viser materialet at det har vært. Et annet funn som må nevnes i forbindelse med leia, er den rike vikingtids kvinnegrav funnet i en langhaug på Villa. Her ble det funnet gjenstander av hvalbein, som må ses i sammenheng med forbindelse med de nordlige deler av Norge. Her fantes også saker som opprinnelig kom fra de britiske øyer. Det er liten tvil om at disse sakene har kommet hit til Villa via ferdsel langs leia. Det samme gjelder nok fingerringen i rent gull som er funnet på Gjermundnes. Handelsforbindelsen øst-vest «Ulike tider og samfunnsformer kan ha ulike former for sentra. Men visse landskapsforhold skaper sentra sjøl om samfunnet og tidene endrast. Munningane av større elvar er ein slik stadig aktuell naturfaktor.» (Farbregd 1986: 7). De ferdselsrutene i Romsdal som kommer inn under handel mellom kyst og innland, er selve Romsdalen som blir forlengelsen av Romsdalsfjorden, og Eikesdalen som en fortsettelse av Langfjorden og Eresfjorden. Av rike gjenstandsfunn av importert materiale, kan vi spore visse konsentrasjoner. Spesielt peker områdene innerst i Romsdalsfjorden seg ut. Her ligger gårdene Setnes, Devoll, Sogge og Tomberg, som har rike funn fra hele jernalderen.

26 25 Ferdsel i Yngre jernalder i Romsdal De to rike gravene fra Sogge, som er omtalt tidligere, er begge datert til første halvdel av 800-tallet. Fra sent 800- eller tidlig 900-tall er også graven fra Setnes. Denne står i en særstilling på grunn av de spesielle gjenstandene og dens rikdom. Her finnes gjenstander som opprinnelig var irske og engelske, samt en kufisk (arabisk) mynt, i tillegg til det som var av hjemlig karakter. Det som også vekker oppmerksomhet er balansevekten i bronse. Dette er en direkte indikator på handel, om vi går ut fra at den har vært brukt her. Den har nok blitt laget i utlandet, men på ett eller annet vis har den kommet hit. Og noen har vært i kontakt med handelsfolk i utlandet, og så fått (eller tatt) den med seg til Setnes. Dateringene på gravfunnene fra disse gårdene sprer seg utover i hele vikingtid. En del av en skålvekt i bronse er også funnet på gården Ora som ligger mellom Rødvenfjorden og Isfjorden. Og på Gjerset, i samme område, er det funnet en armring i sølv. Jeg er tilbøyelig til å sette disse funnene i sammenheng med forbindelsen oppover Romsdalen. Stykket over fra Rødvenfjorden til Isfjorden er ikke langt, og man kunne lett skysses over til nordsida av Isfjorden for så å fortsette ferden fra Rødven. Runesteinen som er funnet på Lerheim, kan som nevnt også kanskje settes i sammenheng med en landveis forbindelse mellom disse to fjordene. Funnene i Eikesdal/Eresfjord-området er ikke av samme karakter og rikdom som de i Romsdalen. Men også her har vi opplysninger om funn som skiller seg ut fra resten av området. Spesielt er funnet av to ringer av gull som er gjort på Rød. Dette er ett av to funn av gullgjenstander i hele Romsdalsregionen. Det at de andre funnene herfra ikke kan sammenlignes med funnene fra nedre Romsdal når det gjelder rikdom og import, kan tyde på at ruten oppover Romsdalen var viktigere enn Eikesdalsruten når det kommer til handel. Det er for eksempel ikke kjent materiale her som kommer fra de britiske øyer eller østfra. Gjenstandene av bronse og sølv fra området innerst i Langfjorden kan også settes i sammenheng med forbindelsen over Tiltereidet til Tingvollfjorden. Militær aktivitet Organisert militær aktivitet vil kunne vise seg på forskjellige måter i det arkeologiske materialet. En av endringene som fulgte i kjølvannet av en sterkere kongsmakt, var blant annet et mer organisert militært forsvar. Mens et plyndringstokt kunne planlegges på et mer lokalt plan. Det man uansett trengte til slike militære aktiviteter, var krigsskip. Enten man skulle vestover på plyndringstokt, eller skulle passe sitt ansvar i leidangsystemet, måtte man ha skipet klart. Noen få av de kjente nausttuftene er store nok til å kunne være en del av leidangsystemet. I tillegg viser det seg at flere av de tidlige kongene hadde Vestlandet og kysten nordover som kjerneområder i sine maktperioder. Dette skapte nok også et behov for en militær utrustning, ikke minst av forsvarsmessige hensyn. En del av forsvarsverket her i landet, som sannsynligvis kom i stand rundt 950, er varselsystemet basert på veter, som vi også finner i Romsdal. På neste side har jeg laget en enkel oversikt over antall våpenfunn i

27 26 Toril Bergsvik Sandøy Aukra Midsund Fræna Vestnes Molde Nesset Rauma Sverd Spyd Økser Skjoldbuler Piler Antall våpen i Romsdalskommunene. Romsdal, for å kunne vise om det er store forskjeller mellom deler av Romsdalsregionen. Sandøy, Aukra, Midsund og Fræna representerer de delene av Romsdal som ligger lengst vest, ut mot havet. Vestnes og Molde blir de mellomliggende kommunene, mens Nesset og Rauma er de som ligger lengst inn i fjordene og fortsetter oppover dalene til fjelltraktene lengst øst. Tabellen viser til store forskjeller i våpenmaterialet mellom vestlige og østlige områder i regionen. Hva er det så denne store forskjellen vitner om? Hvorfor trengte man så mange flere våpen i de indre delene av Romsdalsfjorden enn de gjorde ute ved kysten? Ringstad (1991) ser en mulig forbindelse mellom et sentralsted nederst i Romsdalen og etableringen av en bygdeborg på Hovdekollen. Dette anlegget kan ha vært et ledd i de lokale stormenns beskyttelse av sine inntektskilder. Herfra hadde de utsikt og kontroll over innseilingen i Romsdalsfjorden, og kunne se fienden på lang avstand. Jeg synes det er naturlig å se både bygdeborgen på Hovdekollen og de mange våpenfunnene i Rauma i forbindelse med stormennenes forsvar av sine inntektskilder. Men hvem trengte de å forsvare seg mot? Kongens veitslereiser Det at landet gjennom vikingtiden gjennomgikk store samfunnsendringer, spesielt med hensyn til rikssamling og kristning, har nok ført til en god del reising både for kongen selv, hans menn og hans fiender, og kirkens menn. Storgårder langs kysten av Møre og Romsdal er kjent fra historisk tid som viktige kongsgårder. Denne funksjonen kan ha røtter tilbake til jernalder og gårdene kan ha hatt en viktig posisjon i de tidligste rikssamlingstider. Beliggenheten gjorde at de hadde god kontroll over bevegelsene langs leia. Både Giske og Blindheim på Sunnmøre og Hustad på kysten av Romsdal kan nevnes i den forbindelse. Også innerst i fjordbotnene finnes større gårder som kanskje kan settes i sammenheng med rikssamlingen. Gjennomgangen av husebysystemet viser at kongen hadde sine gårder her i Romsdal og Nordmøre også. Det at tre av disse gårdene ligger innerst i fjorder, der sjøveien møter landeveien, kan ha nettopp med kontroll av ferdsel å gjøre, og da kanskje spesielt handelstrafikken. Hadde Hustad og Birkestrand samme funksjon som husbygårdene, og de går inn i samme systemet, hadde kongen god kontroll over denne landsdelen. Hustad, Birkestrand og Husby i Aure dekker de vestligste delene av området