N O RG ES FØ R STE FLERKULTURELLE AV IS OG T V

Transkript

1 N O RG ES FØ R STE FLERKULTURELLE AV IS OG T V Det er misvisende å betegne demokratisk praksis som et kupp - Leder 20. september - 3. oktober 2007 kr 15,- årgang 4 nr 14 Kjører Hitler - Spontanabort ble barnedrap Komiker Ali Djabbary er svært kritisk til medias dekning i saker som handler om flerkulturelle. Han har et skrekkeksempel på et feilaktig oppslag i VG. s. 8 ambulanse? Kolonitidens Kongo: Mektige gjenstander Har kolonigjenstander betydning for holdninger blant mennesker i dag? Dette er spørsmålet som stilles på utstillingen Mektige gjenstander eller estetiske uttrykk? ved Historisk museum i Oslo. s. 12 Helse-spesial! Sanger fra en persisk hage To søstre fra Iran har samarbeidet musikalsk med den norske gitaristen Knut Reiersrud. Resultatet er den nye Cden Songs from a persian garden. s. 15 Kronikk: har satt dype søkk i mange av oss. En svart mann ligger hardt skadd, og ambulansen skjeller ham ut før de forlater stedet uten å ta ham med. s. 16 Portrettet: Shaista Ayub Ayub jobber som fagkonsulent på Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring, som er tilknyttet sykehuset. s. 20 Ansikt i fokus: Khalid Mahmood Ap politiker Khalid Mahmood tar fatt på sin sjette periode i bystyret, og er fornøyd med at Oslo-borgerne stemte han frem til en femteplass. s. 19 Kommentar: Å føle seg jødisk i Norge og i USA Når jeg går til en synagoge i USA trenger jeg ikke å gå gjennom en sikkerhetssjekk hvor jeg blir stilt spørsmål om hvem jeg er og hva jeg gjør i Oslo. s.18

2 2 20. september - 3. oktober september - 3. oktober 2007 nyheter 3 L E D E R Språkets makt Årets kommunevalg viste at minoritetsbefolkningen i enkelte byer og steder gjorde et meget bra valg. Jevnt over viser minoritetene en tendens til å tilnærme seg sin rette proporsjon i by- og kommunestyrene. Norges kommunestyrer preges av lokalt forankret variasjon, og det er derfor gledelig at minoriteter engasjerer seg politisk. Dessuten er det positivt at mange stemmer strategisk, slik at minoritetskandidater slipper frem de også. denne utgaven av Utrop kommenteres denne tendensen I som noe positivt. Imidlertid har denne siden av kommunevalget gitt rom for andre typer reaksjoner. Eksempelvis er Drammen bystyre nå blitt det man kan kalle et flerkulturelt bystyre. Dette har ikke minst sitt utspring i at byen har en flerkulturell befolkning på rundt 19 %. Deres politiske mobilisering har en stor del av æren for at det er 14 av 49 bystyrerepresentanter i Drammen som har minoritetsbakgrunn. Avisen Drammens Tidende brukte derimot overskrifter som «Kuppet halve Ap», «Innvandrerinvasjon» og «Innvandrerbystyret», da avisen omtalte saken. En av journalistene brukte også begreper som «fremmedkulturell» om politikere med minoritetsbakgrunn. følge Svartelista til NRK Østlandssendingen bør ikke I dette begrepet brukes, da slike begreper kan skape distanse og virke ekskluderende. Samtidig er det misvisende å betegne demokratisk praksis som et kupp. Flerkulturelle er neppe alltid innvandrere heller. En innvandrer er en som har migrert til et annet land. I denne utgaven av Utrop poengteres det flere steder at nettopp unge med minoritetsbakgrunn, oppvokst i Norge, har kommet på banen i dette valget. Det er all grunn til å skjerpe begrepsbruken her. Uklar begrepsbruk kan mystifisere, og slå politisk mynt på fenomener som i realiteten er gjennomgående positive. Den brede deltakelsen og aktive stemmegivningen fra minoriteter i årets valg er et slikt fenomen. Dette er en trend som ønskes velkommen og ytterligere utviklet i dagens demokrati. Unge innvandrere aktive i politikken K O M M E N T A R Unge innvandrere, spesielt kvinner har gjort det bra i årets kommune- og fylkestingsvalg. Av Alfredo Biamont Seks av 49 nyvalgte bystyrerepresentanter i Drammen er under 30 år. En av dem er Aisha Ahmed (18). Alle under 25 år i nye Skedsmo kommunestyre har innvandrerbakgrunn. Aller yngst er 18-åringene Hawjin Barzingi (Ap) og Himanshu Gulati (Frp) Ap-kvinnen fire dager yngre enn den politiske rivalen i Frp. Himanshu sto på 43. plass på Frps liste, og ble helt overraskende kumulert forbi alle uten forhåndskumulering. Han endte dermed på 5. plass, og får fast sete i kommunestyret. I Oslo har 19 år gamle Khamshajiny Gunaratnam kommet inn i bystyret, og hun er dermed den yngste. Hun er opptatt av integrering og miljø. Ikke bare unge innvandrere, men unge jenter med innvandrerbakgrunn har gjort det bra i dette valget. De er unge og engasjerte, og har mye på hjertet. Den politisk interessen spenner over alt fra eldreomsorg, kultur og skole til miljø og utenrikspolitikk. Alle sammen er kumulert oppover på sin liste. Kun 36 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Norge benytter seg av stemmeretten, men kumuleringene er så effektive at det likevel gir store utslag på listene. Noen partier plasserer innvandrere taktisk lengre nede i listen fordi de uansett vil bli kumulert inn. Nordmenn bruker sjelden muligheten til å gi personstemmer. I følge valgforsker Tor Bjørklund ved Universitetet i Oslo er dette en bygdetradisjon som innvandrerne har plukket opp. Det er en demokratisk rett å stemme, og det er en demokratisk rett å gi personstemmer. Og det at flere minoritetskvinner er aktive i samfunnet er en svært positiv tendens som bør få oppmerksomhet. I motsetning til oppfattelsen av minoritetskvinner som undertrykte vesener uten innflytelse, viser deltakelsen i politikken en mer likestilt tendens. Likestilling mellom kjønn er noe som står veldig sterkt i Norge. Vi har hatt kvotering på ulike områder og nylig ble det innført krav om andelen kvinner i styrer på minst 40 %. På Stortinget er kvinneandelen 35 %. I motsetning til oppfattelsen av minoritetskvinner som undertrykte vesener uten innflytelse, viser deltakelsen i politikken en mer likestilt tendens. Schizofreni=minoritetslidelse? En norsk avhandling og studier gjennomført i Sverige og Danmark viser oppsiktsvekkende funn om minoriteter og psykiatri. Av Claudio Castello - Traumatiserte flyktninger har de siste årene blitt en stor utfordring for helsepersonell i Norge, og mange migranter sliter med psykiske problemer som kan gjøre det vanskelig for dem å etablere seg i det norske samfunnet, skriver Valentina Maria do Rosário Cabral Iversen i sin avhandling Mental health and psychological adaptation of clinical and non-clinical migrant groups utgitt tidligere i år ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Hyppigere diagnose I hennes avhandling kommer det frem at innvandrere oftere blir diagnostisert med schizofrenisamtidig at asylsøkere oftere blir innlagt på psykiatrisk akuttavdeling. Samtidig diagnostiseres de oftere med en eller annen form for tilpasningsforstyrrelse enn hva som er tilfellet for innvandrere og etniske nordmenn. Afrikanske pasienter dominerer Videre skriver Iversen at asylsøkere og flyktninger fra Afrika som legges inn ved psykiatrisk akuttavdeling oftere blir diagnostisert med schizofreni enn asylsøkere og flyktninger fra Asia og Europa. Nærmere bestemt ca. 50 % av asylsøkerne og 80 % av flyktningene fra Afrika fikk diagnosen schizofreni ved innleggelsen, ifølge Iversen. Tilsvarende tall var 5 % og 47 % for asiater og 15 % og 45 % for europeere. Flyktninger ble hyppigere tvangsinnlagt enn asylsøkere, men asylsøkere ble ved innleggelse oftere diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Lignende tall også i Danmark og Sverige En studie gjennomført av svenske og danske leger fra slutten av 90-tallet viste også at schizofreni allerede var på vei opp som registrert lidelse blant flyktninger og innvandrere. Studien, gjennomført av legene P.B. Mortensen fra Århus Universitetssykehus, E. Cantor Graae og K. Zokolwska fra Lund Universitets Psykiatriavdelning Du vil finne mer informasjon på våre nettsider: og T.F. Mc Neil fra MAS Malmø, hadde som formål å verifisere en slik økende tendens hos minoritetsdansker. Imidlertid viste det seg vanskelig å henvise til validitet i befolkningsutvalget, spesielt når det gjaldt nøyaktig hvor mange som tok behandling, når de gjorde det og for hvilke symptomer. Ut fra denne premissen og flere mørketall i beregningen, så man ha en viss feilmargin i betraktning. Insidensraten viste en stadig høyere forekomst av schizofreni og andre ikke-affekterende funksjonspsykoser, først og fremst blant utenlandske statsborgere. Forskerne gjennomførte også en kontrollanalyse blant ulike minoritetsgrupper (utenlandske borgere, innvandrere som har dansk pass, samt andre og tredjegenerasjons-innvandrere). De konkluderte med å hevde at schizofreni og lignende lidelser har vist en stigning, samtidig som man måtte vise en viss forsiktighet i tolkningen og bruk i forskningsmessig forstand ettersom en stor del av studiematerialet besto av besøkende, nylig ankomne familiegjenforeninger og øvrige som kan muligvis ha feilrapportert bevisst. Overraskende konklusjon I den svenske studien gjorde man funn i Malmø, som jo er byen i Sverige med høyest innvandrertall i forhold til befolkningen ellers. Her kalkulerte man blant annet raten på innleggelsesrisiko i forhold til etniske svensker. Siden man hadde et bedre og mer konkret befolkningsutvalg fikk man også nøyaktigere tall. Studien fra Sverige viste blant annet at man hadde visse forskjeller mellom minoritetssvensker født i landet og de som kom til landet. Sistnevnte viste en sterkere tendens til å utvikle SLP (schizofrenilignende psykoser), og særlig var østafrikanere utsatt. Her sammenlignet man også tall som man tok med fra en britisk undersøkelse som viste lignende tilfeller blant afrokaribere. Svenskene konkluderte noe overraskende med en sluttobservasjon hvor man hevdet at selv om det finnes en overbærende økt risiko for psykoseutvikling blant innvandrere, utenlandske borgere og flyktninger, så er ikke migrasjonsprosessen, og stresset rundt, kun i seg selv som årsak medvirkende. Flere studier påpeker at innvandrere og flyktninger er spesielt utsatt for psykoselignende diagnoser. Flyktningene er mest utsatt. ILLUSTRASJONSFOTO utrop as BESØKSADRESSE POSTADRESSE ORG.NR ANNONSER OG ABONNEMENT MARKEDSSJEF Hausmansgate 23 Utrop AS P.b Youngstorget 0028 Oslo annonse@utrop.no / yassar@utrop.no Yassar Nazir KO N S T I T U E R T REDAKTØR REDA K S J O N S L E D E R E-POST TEL SMS FAKS Alfredo Biamont Jørgen Flatabø utrop@utrop.no B I D R AG S Y T E R E Alfredo Biamont Amal Wahab Anne Grete Storvik Arezo Naghavian Assad Nasir Brit Lynnebakke Claudio Castello Hannah S. Weinstein Henrik Lunde Jørgen Flatabø Katrine Sviland Kjetil Hegna Lorenz Khazaleh Naushad Ali Qureshi Noshin Saghir Tonje Brustuen Tove Andersson Yousef Abu Afifi Utrops publiseringsvilkår kan du lese her: utrop.no/betingelser FOTOGRAF LAYOUT FORSIDEB I L D E AV I S T E G N E R TRYKK Henrik Kreilisheim Leoncio Espinosa Illustrasjonsfoto Fanney Antonsdóttir Nr1Trykk AS Utrop arbeider i tråd med regler for god presseskikk slik disse er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale kan reise klage for Pressens Faglige Utvalg, Boks 46 Sentrum, 0101 Oslo. Telefon , faks U T R O P. N O F O R 5 Å R S I D E N innvandrere i Norge Hver femte innbygger i Oslo er innvandrer, og Norge fikk nye innvandrere i fjor. Irak var det enkeltlandet som bidro med flest. Publisert: :17 Innvandrerbefolkningen i Norge talte ved inngangen til 2002 omkring personer, viser SSBtallene. Det tilsvarer 6,9 prosent av den norske befolkningen, en økning på 0,3 prosent siden i fjor. Innvandrerbefolkningen økte med personer i 2001, av disse var førstegenerasjonsinnvandrere. SSB regner også personer født i Norge av to utenlandske foreldre med i statistikken over innvandrerbefolkningen. Tallet på innvandrere fra Somalia økte med i fjor. Fra Pakistan kom og fra Afghanistan kom 900. Førstegenerasjonsinnvandrere som bor i Norge: I alt: Kilde: SSB Sverige Danmark Pakistan Irak Bosnia-Hercegovina Jugoslavia Vietnam Iran Tyskland Somalia Det er flest ikke-vestlige innvandrere i bydelene Gamle Oslo, Stovner, Romsås og Søndre Nordstrand. 45 prosent av alle innvandrerne i Norge hadde ved årsskiftet norsk statsborgerskap.

3 september - 3. oktober 2007 nyheter nyheter 5 Minoriteter på fremmarsj i lokalpolitkken Å SI DET PÅ NORSK Av Naushad Ali Qureshi Hvilken rasisme? En mandag i august ble Ali Haji Mohamed Farah slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Politiet og ambulansen ankommer parken. Vitner reagerer sterkt på ambulansepersonalets språkbruk og oppførsel, spesielt fordi ambulansen drar uten Farah. Ullevål sykehus hevdet først at den skadede fikk en tilfredsstillende medisinsk vurdering, mens de beklaget at øyenvitner reagerte på måten hendelsen ble håndtert av ambulansesjåførene. Etter hvert har som dokumentasjon kommer frem i media, innrømmer sykehuset kritikkverdige forhold, og beklager feilvurderinger i saken. Hendelsen har opprørt mange, og flere har karakterisert opptredenen til ambulansepersonellet som diskriminerende og rasistisk. Helseministeren uttaler at dette er helt uakseptabelt, og hun vil ha full gjennomgang av saken. Likestillings- og diskrimineringsombudet vil se på om begge instansene kan ha brutt likestillingsloven. Khamsajiny Gunaratnam, ung og ny flerkulturell kraft i Oslo Ap. Norskpakistaner fra Ap på femteplass like bak Fabian Stang. Andre innvandrerpolitikere kan også juble. I det nye bystyret har 10 av 59 representanter minoritetsbakgrunn. Av Claudio Castello Khalid Mahmood har all grunn til å la champagnen sprette. Med sine personstemmer kom han på en sammenlagt femteplass i bystyrevalget. Han er Aps tredje best valgte politiker i byen, bare slått av ringreven Rune Gerhardsen og den svært drevne Nina Bachke. Sterke kandidater Han kom på plassen bak Høyres Fabian Stang, som var Oslos ordførerkandidat. Karima Abd Daif, også hun fra Ap, kommer etter Mahmood og får representantnummer seks. Hun fikk personstemmer fra Oslos velgere. SV-politikerne Akhtar Chaudry og Balwinder Khaur ligger på henholdsvis på 25. og 38. plass i bystyret. Chaudry fikk og Kaur 8247 personstemmer. Sterkt av begge å holde plassen etter et meget svakt valg for partiet. Flerkulturell ungdom kommer For mange er det oppmuntrende å se at flerkulturell ungdom gjør sitt inntog. RVs Negar Enayati, hvis foreldre har kurdisk bakgrunn, og Khamsajiny Gunaratnam, som er norsktamilsk, er født i henholdsvis 1987 og Enayati havnet på 43. plass og fikk 4432 personstemmer. Gunaratnam på sin side fikk Arbeiderpartidominansen fortsetter nedover rekken. 28- årige Kamil Azhar, som for to år siden markerte seg rikspolitisk i motstanden mot bokutgivelsen av Satans Sønner, får fortsette i bystyret med sine 1964 personstemmer. Partikameratene Wais Ali Ahmed og Rupinder Kaun Bains følger hakk i hæl på 50. og 52. plass. Helt sist på 55. finner vi Yasmin Mujahid, fra samme parti. Selv om tallene fortsatt er bak en ideell sluttmålsetning, står dette langt mer i stil med Oslos representasjonstall FOTO: Elena Prieto Landaluce Flere må vente Best valg blant vararepresentantene med minoritetsbakgrunn gjorde Mohammed Iqbal Raja, som fikk 1429 personstemmer. Hamsa Mohamed, også han fra SV, fikk nok til at han endte opp som vara, noe som må betegnes som en fjær i hatten for den 23 år gamle norsksomalieren, med tilhold i SVs internasjonale utvalg. Elvis Chi Nwosu, som tidligere i år markerte seg sterkt i sexkjøpsdebatten under Aps siste partikongress, fikk ikke mer enn 987 personstemmer. Han må dermed vente til neste valgperiode for å bli valgt inn som fulltidsrepresentant. Kaga Ismet og Syad Mohammed Morsal havnet lenger nede på listen. Høyres minoritetskandidater havnet også på varalisten. Aamir. J Sheik, Mertefe Bartinloglu og Sanam S. Bokhari er navnet på de heldige. Flerkulturelt bystyre 10 av 59 fulltidsrepresentanter i bystyret har altså en eller annen form for flerkulturell/minoritetsbakgrunn, noe som gir ca. 17 %. Selv om tallene fortsatt er bak en ideell sluttmålsetning, står dette langt mer i stil med Oslos representasjonstall, hvor ca 25 % av befolkningen har en annen bakgrunn enn etnisk norsk. Det eneste bra med hendelsen og saken er god dokumentasjon og årvåkne øyenvitner, som også er helsepersonell, mens resten av saken er tragisk, trist og alvorlig. Episoden illustrerer mer enn godt nok hvordan språk og atferd har med holdninger av diskriminerende art å gjøre. Framfor alt har saken satt fokus på diskriminering på etnisk grunnlag og ikke minst mangel på redskaper som kan avdekke den typen negativ diskriminering. Episoden er nå blitt ferdig gransket av fylkeslegen i Oslo, og konklusjonen er at opptredenen til ambulansepersonellet er klart diskriminerende oppførsel, med rasistiske overtoner. Diskusjon, påstander om og opplevelsen av diskriminering og rasisme fremkaller som regel sterke følelser hos majoritets- og minoritetsbefolkningen. Den første gruppen tar på sin side sterk avstand fra fenomenet, da de vanskelig ønsker å bli identifisert som rasister. Hos den andre gruppen fremkaller fenomenet sterkere reaksjoner, da deres opplevelser ikke oppfattes som alvorlige. Begge grupper må tas alvorlig hvis man på en hensiktsmessig måte ønsker å arbeide konsekvent mot etnisk diskriminering og fremme etnisk likeverd og likestilling. De fleste forskere i Norge har lenge hatt en tradisjon for å forholde seg til den tradisjonelle definisjonen av rasisme, som ideologisk har vært begrunnet med biologiske kjennetegn; både definisjonen og utøvelse. En har ikke vært særlig opptatt av nyere definisjoner, av utøvelsen eller opplevelsen av rasisme, i Norge slik man har gjort i flere andre land. Rasismen har endret karakter, ikke minst er det endringer i det allmenne ideologiske, politiske og moralske klimaet i Europa og Norge. Derfor trenger vi nye begreper for å kartlegge og identifisere rasisme i dagens samfunn. I dagens Norge er det aktuelt å forstå hva som ligger i rasisme, hvor begrepet kultur, verdier og religion er kjernen. Rasisme kan defineres som en systematisk negativ forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet (nasjonalitet, religion, språk, hudfarge eller kulturytringer). Rasismen finnes vanligvis på tre strukturelle, institusjonelle og personlige nivåer, enten skjult eller åpent med ulike begrunnelser. Diskriminering på etnisk grunnlag eller rasistisk motiverte holdninger forsvinner ikke selv om sterke krefter prøver å bortforklare fenomenet. En viktig erkjennelse i dette arbeidet er å unngå ignorering av etnisk diskriminering, som mange tross alt erfarer så og si på alle nivåer i samfunnet.

4 september - 3. oktober 2007 nyheter nyheter 7 Oftere i kontakt med psykiatrien Utenlandsadopterte - i tillegg til dem som har foreldre med ulik etnisk opprinnelse - er oftest i kontakt med psykiatrien. M I N HELSE Av Anne Grete Storvik En dansk undersøkelse viser blant annet at personer med én innvandrerforelder oftest er i kontakt med psykiatrien. Bak undersøkelsen står Det danske folkehelseinstituttet og Videncenter for Transkulturel Psykiatri (VFTP). Forskerne fant at unge utenlandsadopterte kvinner har mer enn dobbelt så mye kontakt med psykiatrien som etniske danske kvinner. Mens andre generasjons innvandrere har hyppig kontakt med psykiatrien, er førstegenerasjons innvandrere i mindre kontakt med psykiatrien enn andre (ikke-danske) etniske grupper. Vanskelig i tidlige leveår Professor Monica Dalen ved Institutt for spesialpedagogikk er leder for et nytt prosjekt ved Universitet i Oslo. Målet er å sammenligne den sosiale utviklingen hos adoptivbarn med barn som er født i Norge. Hun mener det er viktig ikke å overdramatisere resultatene fra den danske rapporten. - All forskning i Skandinavia viser at de fleste som adopteres fra utlandet, klarer seg bra, rundt 75 prosent. Det er egentlig forbausende bra i forhold til deres spesielle bakgrunn. Samtidig er det viktig også å være klar over at en viss prosentandel, mellom fem og syv prosent, utvikler til dels alvorlige psykiske problemer. De trenger profesjonell hjelp, og hjelpeapparatet må få mer kunnskap om de spesielle problemene de unge sliter med, sier Dalen. Sårbarhet - Barn som adopteres fra utlandet, har ofte hatt en vanskelig første levetid. Mange har tilbrakt de første årene på institusjon, der de har fått liten anledning til følelsesmessig omsorg og tilknytning. Dalen mener dette gjør dem sårbare i forhold til senere tilknytning og tillit til andre mennesker, og til omverdenen generelt. - Andre har opplevd separasjon fra en biologisk mor eller en fostermor, hendelser som også kan forårsake sorg, savn og utrygghet og vansker med ny tilknytning senere. Naturlig nok kan en slik fortid gi grobunn for utvikling av psykiske vansker i pubertet og ungdomsår, forklarer hun. Det adopteres flest jenter fra utlandet. Derfor vil antallet unge kvinner som får problemer, naturlig nok være høyere. Observante adoptivforeldre Dalen sier en forklaring kan være at adoptivforeldre kan være mer observante vedrørende barnas problemer, og at de dermed raskere - og oftere Samtidig er det viktig også å være klar over at en viss prosentandel, mellom fem og syv prosent, utvikler til dels alvorlige psykiske problemer. - vil mobilisere hjelpeapparatet i forhold til barna sine. Adoptivforeldre er generelt svært opptatt av hvordan barna deres har det - og hvordan de utvikler seg ikke minst barnas psykologiske tilpasning. - De skandinaviske samfunn sliter med forhold tilknyttet diskriminering og rasisme overfor mennesker med annen etnisk bakgrunn, noe som i særlig grad rammer innvandrere og flyktninger. Men de utenlandsadopterte vil også merke negative holdninger, og de sliter nok også ofte med at de har en annen etnisk bakgrunn enn majoriteten av befolkningen i de landene de vokser opp i, tilføyer Dalen. - Slike forhold kan også være med å forklare at noen får alvorlige problemer på grunn av annerledeshet og negative reaksjoner fra samfunnet både knyttet til sosialt samvær, jobb og familieetablering. Positivt Sosionom Ingvild S. Huse i Adopsjonsforums rådgivertjeneste synes det er positivt at utenlandsadopterte bruker psykiatrien når de har problemer: - Denne gruppen har mange opprivende hendelser bak seg, og mange av dem har hatt en tøffere start på livet enn gjennomsnittet. Huse påpeker at det er viktig å sette spørsmålstegn ved de ulike sidene med å være adoptert. - Det er for eksempel ikke slik at alle adopterte har et intenst behov for å vite hvor de kommer fra, men de kan likevel slite med det ukjente som er tilknyttet Utenlandsadopterte og barn med en foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn er oftere i kontakt med psykiatrien i Danmark, viser en nylig utgitt forskningsrapport. ILLUSTRASJONSFOTO egen bakgrunn, presiserer hun. I 2005 ble det adoptert 890 barn. Fire av fem av de adopterte kom fra utlandet. Av disse kom 490 barn, to tredeler, fra Asia. For sjette året på rad var Kina det største adopsjonslandet med 330 barn. Til sammen utgjorde barn fra Asia nær halvparten av alle utenlandsadopterte i 2005, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Innvandrerkvinner frykter legen Ifølge rapporten har innvandrerkvinner mindre kontakt med psykiatrien enn øvrige kvinner. Samtidig oppsøker innvandrerkvinner psykiatrien mindre enn innvandrermenn. Ifølge spesiallege Karin Helweg- Larsen i Det danske folkehelseinstituttet kan dette tyde på underdiagnostisering av innvandrerkvinner. - Det kan være at innvandrerkvinner er mer redd for å gå til legen. I andre kulturer er man gjerne mindre individualistiske slik at man ikke «prioriterer» denne typen lidelse, og har et annet syn på behandling. I Danmark har vi gode registre for denne gruppens legemiddelforbruk, og vi må se på hva som gjør at de har mindre kontakt med psykiatrien, sier Helweg- Larsen til Dagens Medisin. Overrasket Rapporten baserer seg på data om personer; blant annet om diagnose, innleggelsesårsak - og hvor lenge de var innlagt. Deretter er opplysningene supplert med likelydende data om personenes kontakt med psykiatrien i perioden 1995 til Forskerne er overrasket over at personer med én innvandrerforelder har mye kontakt med psykiatrien. De mener dette strider mot antakelsen om at det er en sosialt beskyttende effekt å ha en etnisk dansk forelder. I rapporten pekes det også på at årsaken til at man ser en stor grad av selvskadende adferd, nervøse lidelser og personlighetsforstyrrelser hos utenlandsadopterte og personer med én innvandrer forelder, kan være en avspeiling av spesielle identitetsproblemer. Dagens Medisin 14/07 De utenlandsadopterte vil også merke negative holdninger, og de sliter nok også ofte med at de har en annen etnisk bakgrunn enn majoriteten. FOTO: Henrik Kreilisheim - Rasistiske Ullevål? Ali ble i begynnelsen av august forlatt i Sofienbergparken av ambulansepersonell. Utrop stilte Ullevål-direktøren noen spørsmål i sakens anledning. Av Arezo Naghavian - Ja vi har fått sterk kritikk i denne saken og må bare beklage sier Tove Strand, direktør på Ullevål universitetssykehus. - Hvorfor gikk dere ut og støttet ambulansepersonalets utsagn så tidlig som dere gjorde? - Det som skjedde var at de som svarte først forholdt seg til ambulansepersonalet, og mente det var riktig. Da fylkeslegen sa at han vil granske hendelsen og beslutta politietterforskning, kunne vi ikke snakke med vitner lenger. Av Arezo Naghavian -Hvordan har denne saken preget Ullevåls ansatte? -Kollegaer i AMK har følt dette direkte på kroppen, de har blitt vist fingeren til, fotografert og blitt fysisk hindret på veien av andre biler. Dette har en vært belastning for hele Ullevål, sier fagforbunds representant, Hans Martin Aase på Ullevål universitetssykehus. -Jeg synes dette har fort blitt fokusert på som rasisme. Det - Du var ikke på jobb den dagen, og ut fra helsetilsynets rapport er det tydelig at dette var rasisme. Vil dette endre sykehusets syns på rasisme? - Alle på Ullevål er lei seg for det som har skjedd. Vi har ca ansatte og jobber kontinuerlig med verdier. Vi jobber sterkt for det flerkulturelle arbeidsmiljøet vi har på Ullevål og ser hvor verdifullt det er for oss når hver 5. pasient har flerkulturell bakgrunn. - Har dere hatt henvendelser fra ansatte? - Vi er i god dialog med de ansatte, men har hatt mange henvendelser fra pasienter. Pasienter som sier de ikke kjenner seg igjen og gir Ullevål ros er fryktelig beklagelig overfor familien og pårørende, men jeg synes dette kanskje er et mer generelt problem enn det er rasismeproblem, supplerer han. - Virker det ikke litt rart ingen har tatt kontakt med dere hvis vi tenker på sakens omfang? Kan det oppfattes som mistillit? - Våre medlemmer med fremmedkulturell bakgrunn mener vi gjør en god jobb. Vi hjelper dem med deres rettigheter som å få fast ansettelse og kontraktskrivinger. for måten de ble behandlet på av sykehuspersonell og vi har de som har ringt inn og fortalt egne erfaringer med rasismeproblematikken. - Hva gjør sykehuset med disse henvendelsene? - Vi behandler dem som enhver annen klagesak. Det gledelige for oss er vel at det flertallet av de som har ringt har gitt oss positive tilbakemeldinger. - Kan hendelsen betraktes som positiv eller negativ for Ullevål? - Dette har ikke vært positivt for familien det gjelder eller for Ullevål, men den har satt i gang en debatt som på sikt vil kunne være positivt. Og det er godt det. At folk engasjerer seg, avslutter Ullevål-direktøren. Fagforbundet får ikke henvendelser Utrop gjengir noen av fagforbundets synspunkter på Ali farah-saken. -Hvorfor har fagforeningen vært så stille i denne saken? - Vi har vært ute i media og sagt om hva både forbundet og vi mener noe om all type oppførsel som går på dårlig oppførsel. - Hva synes dere om den første uttalelsen fra ledelsen på Ullevål? - Fagforbundet kan ikke ta ansvaret for det. Dette er det ledelsen som må ta ansvaret for. Vi har gitt ledelsen råd i det vi mener er riktig, men det blir vanskelig for oss å ta ansvar for det ledelsen har gjort, sier fagforbundets representant på Ullevål.

5 september - 3. oktober 2007 nyheter nyheter 9 - Spontanabort ble barnedrap Komiker Ali Djabbary er svært kritisk til medias dekning i saker som handler om flerkulturelle, og viser til et feilaktig drapsoppslag i Norges største avis for å understreke sitt poeng. - Det VG skrev var et barnedrap på et asylmottak viste seg å være en spontanabort, sier han. Av Kjetil Hegna Ifølge Djabbary var ikke VG interessert i å dekke pressekonferansen der det ble fastslått at det avisen hevdet var et barnedrap, dreide seg om en spontanabort. Ali Djabbary kommer opprinnelig fra Iran, og er kanskje mest kjent som programleder i «Radio Yalla», der han raljerte med det norske språket. Han har også bidratt til boken «Mellom to kulturer», som handler om hvordan det oppleves å komme til Norge fra et annet land og en annen kultur. Fundamentalistisk tid På en konferanse om mangfold og lønnsomhet i arbeidslivet forleden, påpekte Djabbary at vi lever i en fundamentalistisk tidsalder der det er krevende å bli kvitt fordommer og jobbe for det man tror på. Han fortalte om hvordan det føltes å bli sett på som et problem, og ikke en ressurs, da han kom til Norge. - Jeg bodde på et asylmottak som tidligere hadde vært et høyfjellshotell, men som hadde blitt gjort om til mottak fordi det gikk dårlig økonomisk. Det var knapt en norsk sjel der. Et par ganger i uken ble vi stappet inn i en maxitaxi og skysset til nærmeste by, hvor vi i flokk og følge skulle få nærkontakt med den etnisk norske befolkningen. Ikke overraskende fungerte opplegget ikke særlig bra. Lønnsom klokskap Administrerende direktør i HR Norge, Even Bolstad, mener satsing på mangfold i arbeidslivet er lønnsom klokskap. Han advarer mot det han kaller medias stakkarsliggjøring av flerkulturelle. -Stadige medieoppslag om at flerkulturelle ikke får jobb gjør noe med mennesker. De blir klientifisert og ofre som ikke klarer å selge seg inn slik de burde, sier Bolstad. Han mener det er mye bedre å fokusere på lønnsomhet og mangfold fremfor integrering og diskriminering. Rekrutterer mangfold Konsulentselskapet Accenture finnes i mange land. Erfaringen deres er at internasjonal arbeidskraft er nøkkelen til suksess. I Ali Djabbary leste høyt fra boka «Mellom to kulturer» på konferansen om mangfold og lønnsomhet i arbeidslivet. USA og Storbritannia har 20 prosent av selskapets nyansatte asiatisk bakgrunn. Den norske avdelingen består av ansatte. Mellom 8 og 10 prosent har flerkulturell bakgrunn. - Det er ikke snakk om at vi klarer å opprettholde kvaliteten på staben dersom vi ikke rekrutterer mangfoldig, sier Accenture Norge-sjef, Nils Øveraas. Strenge regler UDIs strenge regler stikker imidlertid kjepper i hjulene for den norske avdelingen, som har mange medarbeidere i India. - Det er gjort på noen få dager å få sendt folk til India, men motsatt vei tar det veldig mye lenger tid. Og det gjør det vanskelig for oss, sier Øveraas. Accenture Norge rekrutterer nye medarbeidere ved å reise rundt på universiteter og delta på arbeidsmesser. De opplever det som et konkurransefortrinn å ha en mangfoldig stab, fordi det tiltrekker seg flere jobbsøkere. - Sjansen for at flerkulturelle søker jobb øker dersom bedriften fra før har ansatte med ulik kulturell bakgrunn, sier Øveraas. FOTO: Henrik Kreilisheim Fikk jobb i USA Leder i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), Akhenaton de Leon, mener store deler av det norske næringslivet sover, og at dette koster landet dyrt. - Vi er ikke flinke nok til å benytte oss av kompetansen og arbeidskraften til de som allerede er her, og som det ikke koster en eneste skattekrone å dra nytte av, sier de Leon, og forteller om en flyger som ikke fikk jobb i Norge. Da han så en ledig stilling som flyger i USA i International Herald Tribune, søkte han, fikk jobben og flyttet med familien til USA. I et annet tilfelle tok det hele fem år før en flymekaniker fra India fikk en skikkelig vurdering av hva slags tilleggsutdannelse han trengte for å bli godkjent flymekaniker i Norge. I løpet av den tiden kunne han rukket å utdanne seg til flymekaniker på nytt nesten to ganger. - Når en nordmann har internasjonal erfaring er det positivt. Når en utlending har det, er det ikke positivt, mener de Leon. Stadige medieoppslag om at flerkulturelle ikke får jobb gjør noe med mennesker. De blir klientifisert og ofre som ikke klarer å selge seg inn slik de burde.

6 september - 3. oktober 2007 nyheter nyheter 11 Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg For nesten 400 år siden bodde det flere utlendinger i Kongsberg enn innfødte. Det vakte mindre oppsikt den gang enn det ville ha gjort idag. Norge trengte innvandrerne for å bygge opp nye næringer. Og kontakt med folk fra andre land hadde nordmenn dengang allerede hatt ganske lenge. A K A D E M I S K HJØRNE Av Lorenz Khazaleh Den som besøker Kongsberg i dag, kan ikke uten videre forestille seg at byen, for år siden, har vært en av de viktigste i Norge. På midten av 1700-tallet var Kongsberg Norges nest største by etter Bergen, og var nesten blitt Norges hovedstad. Tar du en titt inni kirken får du en anelse av datidas rikdom: Kirken har 2400 sitteplasser, og er en av Norges største og vakreste. Og på Bergverksmuseet kan du se en av verdens vakreste sølvsamlinger. Ved siden av museet finner du Norges eldste bedrift: Den Kongelige Mynt. Alle norske mynter er blitt produsert i Kongsberg i over 300 år. Det er sølvet som er kilden til Kongsbergs betydning. I 1623 ble det kjent at det finnes sølv i fjellområdet vest for Kongsberg. Kong Christian IV smilte omkapp med sola når han tenkte på rikdommen som sølvet ville bringe til kongehuset. Straks reiste han til funnstedet, og grunnla byen Kongsberg og Sølvverket. Men som i mange tilfeller, før og etterpå, hadde ikke Norge nok fagkompetanse til å kunne utnytte naturressursene sine. Og som i mange andre tilfeller før og etterpå, hentet Norge fagfolk og arbeidere fra utlandet. Norsk oljeindustri ble startet opp ved hjelp av utenlandske eksperter og fagarbeidere. Engelske og tyske glassblåsere sto bak de første norske glassverkene på midten av 1700-tallet. Omtrent samtidig bidro finske innvandrere (kvener) til å modernisere jordbruket i Nord-Norge. Til papir- og kruttmøller ble det rekruttert nederlendere og tyskere. I tekstilindustrien spilte engelskmenn en viktig rolle. De fleste apotekere kom fra Nederland. Sveitsere introduserte moderne fjøsstell og meieridrift i Norge. Til Kongsberg Sølvverk hentet Kong Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom noen tyskere fra andre gruver i Norge. Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de aller fleste av de 150 arbeiderne og funkskjonærene tyskere. Nordmenn ble lært opp av tyskere, og etter få år ble de første nordmenn ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 var det 150 tyskere og 240 nordmenn. Mot slutten av 1600-tallet steg antallet arbeidere betraktelig, og mange nordmenn fra andre deler av landet kom til byen. Likevel var I Kongsberg rettet en seg etter den tyske bergrettsordningen, tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning ( Knappschaft ) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. de fleste funksjonærstillingene, både høyere og lavere, i lang tid etter dette besatt av tyskere. Kongsberg ble etterhvert et lite stykke Tyskland i Norge. Alle gruver fikk tyske navn ( Segen Gottes Grube f.eks), gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på norsk. I Kongsberg rettet en seg etter den tyske bergrettsordningen, tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning ( Knappschaft ) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Det var kult å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør ( Oberberghauptmann ), hadde opprinnelig et norsk navn. Da han som ung dro på utenlandsreise til tyske bergverk, forandret han sitt norske navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen. Det er merkelig nok først i de siste ti år at historikerne (og språkviterne) har begynt å interessere seg for innvandrernes betydning i Norges historie. I Nordnorsk Kulturhistorie (1994) leser vi om kvenenes innvandring fra Finland, Pomorhandelen med russerne og fiskevær som ble grunnlagt av skipbrudne fra Spania. En reisende fra tidlig på 1800-tallet forteller at det ble snakket åtte språk på kaia ved den nordnorske kysten. Språkvitere som Ernst Håkon Jahr bidro med nye perspektiver på norsk språkhistorie. Mange konferanser handlet om kontakten mellom nedertysk og nordiske språk i hansatida - om språkfellesskapet i et slags EU i middelalderen - fra Novgorod i Russland i øst til London i vest, fra Brügge, Köln og Kraków i sør og til Bergen i Norge i nord. I et annet forskningsprosjekt undersøkte Yacoub Cisse afrikanernes plass i Danmark- Norge i perioden 1600 til idag. Det er fortsatt få som vet at det ikke var på 1970-tallet de første afrikanerne kom til Norge. På Norsk Folkemuseum i Oslo kunne en i 2003 se utstillingen Mulighetenes land - Innvandring til Norge Utstillingen minner om at EUs prosjekt med fri flyt av mennesker over landegrensene ikke er noe nytt, og at det på 1600-tallet bodde flere innvandrere enn nordmenn i Bergen. Historikerne Knut Kjeldstadli, Grete Brochmann, Jan Eivind Myhre, Erik Opsahl, Einar Niemi, Hallvard Tjelmeland og Sølvi Sogner, ga høsten 2003 ut et tre-binds bokverk om norsk innvandringshistorie. Myten om at Norge innen få tiår er blitt et såkalt flerkulturelt samfunn, er i ferd med å bli avlivet. Nå virker tyskere og nederlendere kanskje ikke like fremmede på nordmenn som somaliere. Likevel: Som vi får vite i Norsk ILUSTRASJONSFOTO innvandringshistorie, så kunne katolikker bli møtt med samme mistro og skepsis som muslimer møter i dag. Svenske innvandrere gjaldt som dagdrivere og kriminelle, og finske innvandrere som barbariske folk. Det er heller ikke tvil om at den tyske bergmannskulturen framsto som et fremmed kulturinnslag, som det var vanskelig å tilpasse seg ifølge historiker Bjørn Ivar Berg. Arrogant oppførsel fra tyskernes side gjorde ikke akkurat samhandlingen lettere. Men de fleste tyske arbeidere ble raskt norske og med røtter i tysk bergmannskultur og norsk bondekultur ble det dannet en egen norsk bergmannsstand, ifølge Berg. Innflytelsen fra de tyske innvandrerne merker du fortsatt i dagens Kongsberg. Det finnes tyske familie- og gatenavn, og en kan høre innbyggerne si noe som: Nå kan vi fange an ( anfangen betyr å begynne på tysk). Bergmannsdrakten blir fortsatt flittig brukt i bryllup og på høytidsdager. Og de lokale guidene på Bergverksmuseet framhever at det å leve sammen med folk fra andre land - det er folk fra Kongsberg vant til!

7 september - 3. oktober 2007 kultur & samfunn kultur & samfunn 13 Kolonitidens Kongo: Mektige gjenstander Har kolonigjenstander betydning for holdninger blant mennesker i dag? Dette er spørsmålet som stilles på utstillingen Mektige gjenstander eller estetiske uttrykk? ved Historisk museum i Oslo. Av Brit Lynnebakke De kongolesiske gjenstandene som stilles ut i Mektige gjenstander ble samlet inn av noen av de mange personene fra Norden som oppholdt seg i Kongo på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, i kong Leopolds tjeneste, eller som misjonærer. Utstillingen vises parallelt med Kongospor, en vandrerutstilling som omhandler Nordens tette bånd til Kongo siden slutten av 1800-tallet og de første nordiske reisende til Kongo. De to utstillingene er to sider av samme sak, forteller museumsguide og antropolog Tone Wang, men legger til med et lite smil i øynene at det har vært størst interesse for Kongosporutstillingen. - Det er noe med historier om nordmannen som reiser ut i verden som fenger for mye av publikum, sier hun. Kunst fra Kongo - slik kongolesere ville ha den. FOTO: Brit Lynnebakke Fremmed hjemmekos Det har blitt gjort anslag om at de første nordiske kongofarerne som presenteres i Kongospor tok med hele gjenstander fra Kongo til Norden. I anledning utstillingene har Historisk museum børstet støv av sitt eget rikholdige lager av gjenstander som de normalt ikke har plass til i montrene; hele én åttendedel av museets etnografiske samling kommer fra Kongo. Tidsånden tro, var ønsket til de nordiske etnografiske museenes om å kjøpe samlingene til hjemvendte kongofarerne motivert av å dokumentere menneskehetens ulike utviklingstrinn. Men hva var årsaken til at kongofarerne samlet dette enorme antallet trofeer og suvenirer? I følge utstillingsboka begynte objektsamlingen som et forsøk på å gjenopprette en følelse av orden i det de oppdagelsesreisende opplevde som Kunst fra Kongo - slik europeere ville ha den. Det er noe med historier om nordmannen som reiser ut i verden som fenger for mye av publikum, truende omgivelser. Følelsen av ubehag ble forsterket av at alle kongofarerne i perioder opplevde skremmende sykdommer og utmattelser som de prøvde å lege med alkohol, narkotika og medisiner. For å skape det hjemmekoselig i palmehyttene på de fjerne breddegradene, tydde de reisende paradoksalt nok til kongolesiske gjenstander for å pynte opp. Plassert i egne hjem forsterket gjenstandene deres selvforståelse som eventyrere som hadde beseiret et ukjent terreng, og bidro således til å skape orden og identitet. Populære fetisjer De nordiske innvandrerne i Kongo benyttet seg av både veloppdragne og barbariske metoder for å erverve seg gjenstandene. I noen tilfeller var de et resultat av byttehandel, som da en kongoleser med høy status ønsket å bytte en harpe mot en pyjamas han ønsket seg et tydelig eksempel på at hva som er mangelvarer og dermed statussymboler skiller seg i ulike kulturelle kontekster. Mange av gjenstandene ble også kjøpt som suvenirer, i en utvidelse og tilpasning av kongolesernes lange handelstradisjoner. I andre tilfeller ble gjenstandene ervervet med makt i god gammeldags vikingstil når nordboerne brøt seg inn i hus og satt fyr på dem. Særlig de såkalte fetisjene, som man kan se mange av på utstillingen, var populære å stjele under toktene. Fetisj var navnet europeere satt på religiøse trefigurer som ble brukt til å styrke og beskytte hus, familier eller hele landsbyer i Kongo. Ordet var en overføring av et begrep som portugisiske katolikker (som var misjonærer i Kongo) brukte om sine egne alterfigurer. Etter hvert har fetisj-ordet fått så negative konnotasjoner at man i kunstog museumssammenheng har gått over til å kalle figurene for FOTO: Brit Lynnebakke kraftladede gjenstander eller det kongolesiske ordet nkisi som i en bokstavelig oversettelse betyr hellig medisin. Figurene, som ofte forestiller vanskapte figurer med spikre gjennom deler av kroppen, ble svært kjent i Europa, og i fortolkningen anla europeere alle sine forestillinger om kongolesere som primitive og underutviklede. Meningsbærende gjenstander fra andre samfunn og andre tider kan nytes for sin prakt eller forskrekke i all sin grufullhet. Forstås kan de bare innenfor den sammenheng hvor de er produsert. Slik er det med mektige gjenstander, har utstillerne formulert det, og fastslår videre at europeerne betraktet disse trefigurene som avguder som Dåpscene: Missionærenes oppdrag i Afrika var å sivilisere og kristne de afrikanske hedningene. Mange kongolesere ble døpt gennom massdåp. FOTO: Svenska Missionskyrkans arkiv, det nærmest var en bibelsk godgjørende handling å befri afrikanerne for. De kraftladede gjenstandene fikk også hard medfart av nykristne kongolesere: under vekkelser samlet de inn gjenstandene og brant dem i store bål. Men fetisjene overlevde; europeiske misjonærene ble fortvilte da kongolesere ganske enkelt laget nye figurer etter slike raid. Stereotypienes speil - Gjenstandene i utstillingene symboliserer hva europeerne ville ta med hjem og syntes var stas, det var ikke nødvendigvis helt det samme som hva kongoleserne syntes var stas, sier Tone Wang. Utstillingen illustrerer hvordan gjenstander kan speile stereotypier og egenforståelse, og viser en fascinerende kontrast mellom kunsten kongolesere laget for å tilfredsstille europeere og kunsten de laget for sin egen del. Som man kan se i mye suvenirproduksjon, begynte kongoleserne etter europeernes ankomst å produsere kunst som tilfredsstilte de reisendes stereotypier. Da de for eksempel oppdaget at europeerne var villige til å betale mer for gjenstander som så gamle og tradisjonelle ut, utviklet de materialer og teknikker som gjorde det mulig å lage slike produkter. - For sin egen del var kongolesere mer interessert i å lage kunst som ga uttrykk for deres kontakt med verden utenfra, forteller Wang. I utstillingen kan man for eksempel se trefigurer av tropehatter og svært pyntelig påkledde misjonærer og militærfolk. - Noen av europeerne ved de største stasjonene skiftet opptil seks ganger om dagen. Gjennom å overdrive klesskift markerte de avstand fra det de ikke var, forklarer Wang. Også en maske som trolig er produsert med tanke på europeere viser innflytelsen av kontakten utenfra: til tross for dens tradisjonelle utseende, er frisyren til figuren inspirert av bobfrisyren som var moteriktig for europeiske kvinner på 30-tallet. Forventningene om at afrikansk kunst skal oppfylle de europeiske forventningene er fortsatt til stede i dag. På en kunstutstilling på 70-tallet fikk en ugandisk Gjenstandene i utstillingene symboliserer hva europeerne ville ta med hjem og syntes var stas, det var ikke nødvendigvis helt det samme som hva kongoleserne syntes var stas, kunstner pepper av norsk media fordi kunsten hans ikke var afrikansk nok. Også i dag er de fleste afrikanske samtidskunstnere begrenset av forventningene til rike, vestlige kunstnere som utgjør de fleste kundene - om å skape tradisjonell afrikansk kunst. Skal de selge, må de tilfredsstille kundens fordommer, konkluderer en av museumsplansjene med. Men generelt reiser utstillerne mange spørsmål som de forsøker å la være å besvare. Hvorfor snakker man for eksempel i det hele tatt om afrikansk kunst, i stedet for å rett og slett kalle det kunst? Hvor: Historisk museum, Frederiksgate 2, Oslo 27. april - 18.november 2007 Gratis omvisning kl 1300 tirsdag til søndag.

8 september - 3. oktober 2007 kultur & samfunn kultur & samfunn 15 HVA SKJER? Sanger fra en persisk hage Manu Katche og hans band Nasjonal jazzscene er stolt over å kunne presentere turne med trommelegenden Manu Katche og hans band, som inkluderer to av våre fineste blåsere, Mathias Eick på trompet og Trygve Seim på saksofon! Det er få land som har klart å holde Katche i en uke men Nasjonal jazzscene har lykkes i å sette fem norske stoppesteder på releaseturneen for Katches nyeste album Playground (ECM, slippes i høst). Manu Katche er en av nåtidens viktigste trommeslagere. Som groovegarantist for popkongene Sting og Peter Gabriel og en drøss andre, og som sideman for vår egen saksofonlegende, Jan Garbarek har han vært med på å sette standarden for både pop og jazz. Katche har en imponerende diskografi, men bare fire egne album. Siden 2005 har han vært i Manfred Eichers rikholdige katalog med albumet Neighbourhood som inkluderte blant andre Garbarek og den polske trompetnestoren Thomas Stanko. I høst kommer neste ECM-utgivelse, Playground. Katche har beholdt kompet med Wasilewski og Kurkiewicz på hhv piano og bass, men erstattet de to legendene med yngre norske talenter, - Trygve Seim og Mathias Eick. De to burde passe perfekt som arvtagere etter Garbarek/ Stanko og vi gleder oss masse til å høre det ferdige resultatet. Norges første flerkulturelle avis Abonnér nå! utrop@utrop.no Ja, jeg vil abonnere på Utrop avisa for 6 mnd. Navn/Org Adresse Ja, jeg vil abonnere på Utrop avisa for 1 år. Postnummer og sted NB! Konsertstart kl. 20:00. dørene åpner kl. 19:00 Manu Katche - Drums Mathias Eick - Trumpet Marcin Wasilewski - Piano Slawomir Kurkiewicz - Double bass Trygve Seim - Sax Tid: 7. Oktober Sted: Cosmopolite Film fra Sør Det er duket for den 17. utgaven av Film fra Sør, som har vokst til å bli den største festivalen i Nord-Europa med fokus på film fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.Festivalen byr bl.a. på seriene New Crowned Hope, Mark Lee Ping-bing, og Filmfotografens valg. Tid: Oktober Sted: Cinemateket, Oslo Norges første flerkulturelle avis To ganger i måneden, nyheter, aktualiteter, reportasjer etc. Abonnementet for privatpersoner koster kr. 150,- for 1/2 år, og kr. 300,- for 1 år. Abonnementet for institusjoner/bedrifter koster kr. 500,- for 1/2 år, og kr. 950,- for 1 år. Jeg har lest og godtatt vilkårene (For vilkår se: Signatur Jeg ønsker privatabonnement. Jeg ønsker institusjons- /bedriftsabonnement. Telefon Mobil E-post Equatorial Rhythms Equatorial Rhythms setter fokus på et verdensområde der musikken er en helt vesentlig del av både samfunnet og samtidskunsten. Tittelen indikerer prosjektets utgangspunkt; kulturer i og omkring området rundt ekvator; som har influert utviklingen av musikk og kunst langt utover deres egne grenser. Prosjektet presenterer mangfoldige og beslektede kulturelle identiteter; den kunstneriske dialogen og fusjonen mellom musikk og visuell kunst og slektskapet mellom musikalske tradisjoner fra forskjellige deler av verden. Prosjektet vil stimulere til grensesprengende dialog mellom kulturer og mellom kunstdisipliner, og ta opp diskusjonen om senter og periferi ved å rette fokus på land som har vært helt sentrale i utviklingen av moderne musikk, men som først nå begynner virkelig å bli tatt med på lik linje med vestlige land når det gjelder samtidskunsten. Det vil bli rettet fokus på områdene Karibien/Sør-Amerika, Afrika og Asia gjennom kunst og musikk fra Trinidad og Tobago, Jamaica, Cuba, Puerto Rico, Mexico, Colombia, Venezuela, Brasil, Nigeria, Senegal, Congo, Elfenbenkysten, Vietnam og Indonesia. Tid: 28. september-30. Desember Sted: Stenersenmuséet, Oslo KUN kr.150,- Dersom det er ønskelig, kan du registrere ditt abonnement på vår nettside, eller ved å sende en e-post til utrop@utrop.no. for 6 mnd Gjelder privatabonnement P O R T O Utrop AS P.b Youngstorget 0028 Oslo To søstre fra Iran har samarbeidet musikalsk med den norske gitaristen Knut Reiersrud. Resultatet er den nye Cden Songs from a persian garden. Av Tove Andersson En maidag i Teheran. Norske og iranske musikere samler seg i en hage. Søstrene Masha og Marjan Vahdat har kastet hijaben og synger foran et publikum på 200. Akkompagnert av Knut Reiersrud og fem andre musikere fyller de klangfulle stemmene lufta med tonesatt poesi av persiske diktere som Rumi ( ) og Mansour Hallaj (ca.858). Hagen tilhører en ambassade. Månen lyser. Det er vindstille. Opptakene til CDen Songs from a persian garden er i gang. Trojansk hest En trojansk hest der innpakningen er veldedighet og innholdet er en utfordring av presteregimets kvinneundertrykkende lover. Ordene er Knut Reiersruds. Vi sitter i en annen hage, bak Oslo Domkirke, og snakker om hvordan prosjektet kom i gang. -Det er 5 år siden George W.Bush innførte begrepet ondskapens akse om Iran, Irak og Nord-Korea. Dette er et svar på den retorikken, sier mannen som er kalt Norges mest allsidige og geniale artist. Hage av skjønnhet Prosjektet begynte med Lullabies from the Axis of Evil i regi av Erik Hillestad fra Kirkelig Kulturverksted. Hillestad har uttalt at det er et paradoks at Iran, en hage av skjønnhet og poesi, fremstilles som en fiende. Et samarbeid om å nyansere det medieskapte bilde av Iran ble født. -Erik Hillestad tok blant annet med Syria og Cuba, land stigmatisert som ondsinnede kulturer, på voggesangprosjektet - og to voggesanger er med på konsertopptaket. Jeg lytter til Gole Laleh (Tulip Flower), en tradisjonell persisk voggesang, og hører urfølelser uttrykt på et fremmed språk, i fremmede skalaer som krysser grenser. Tonene sprer en indre ro. Melodiene er utviklet av søstrene og inspirert av ulike regioner i Iran. Tekstene er av store poeter. Sufien og filosofen Jalal du-din Rumi ble en kilde til inspirasjon for de europeiske trubadurene og 800-årsjubileet feires den 30.september i flere land. Chahar Pareh, spor fem på Cden, er skrevet av en kvinnelig poet og den første som avdekket sitt ansikt under Qajar-dynastiet. Hennes stemme ble stilnet. I dag blir en kvinne uten hijab arrestert. Masha er sterkt i mot lovfestet plikt til å bruke hijab offentlig og synes det burde være opp til den enkeltes tro, noe hun mener de fleste iranske kvinner vil være enig med henne i. - I Iran, når jeg er i offentlige rom, bærer jeg hijab siden det er lovefestet. Men privat bærer jeg det som jeg føler for, sier hun To søstre Jeg lar meg lokke inn i den persiske hage. Undrer meg over søstrenes etternavn Vahdat. Om de har å gjøre med uttrykket vahdat beh kasrat gud leder til alt eller kasrat beh vahdat - alt leder til gud. Mahsa forteller at navnet betyr enhet. Min undring er av filofofisk art. Jeg lar spørsmålet ligge. Masha sangpedagog i Teheran, men kan ikke utøve sin kunst offentlig. Søsteren Marjan bor i Tyskland. Sammen kjemper de på sin måte mot lover praktisk talt dyttet ned over ørene på iranske kvinner etter den islamske revolusjonen i Sammen avløser stemmene hverandre som ekko. Det er 5 år siden George W.Bush innførte begrepet ondskapens akse om Iran, Irak og Nord-Korea. Dette er et svar på den retorikken Persisk og jazz Sangene bærer et budskap og en historie om samfunnsforhold. -Jeg anser musikk som noe som gjør meg trygg og gir meg makt til å fortelle om hvordan jeg opplever samfunnsforholdene, sier Masha. Akkompangementet er jazz-blues, Amir Eslami på ney, Rune Arnesen trommer, Atabak Elyasi spiller setar, Audun Erlien bass og Davis Wallumrød keyboards. Tilhøreren lar seg forføre av bildeskapende lyd: krydderkaravaner, seterjentas lokking, indisk film, arabisk dans, bulgarske skalaer, folkemusikk, måten de improviserer fram melodier i bestemte skalaer, før She s goot the whole world legger seg mykt inn med sårbar klang. BI MAN MARO (Go not without me) Rumi ( ) Sweetly parading you go-my soul of soul, go not without me; Life of your friends, enter not the garden without me. Sky, revolve not without me, and time, go not without me. Earth travel not without me, and time, go not without me. Sweetly parading you go-my soul of soul, go not without me; Life of your friends, enter not the garden without me. Others call you love, I call you the king of love; O you who are higher than the imagination of this and that,go not without me. With you this world is joyous, and with you that world is joyous; In this world dwell not without me, and to that world depart not without me. Paradoks Himmelen har begynt å skye over. Det er lummert. Hva synes du som musiker om forbudet mot å synge offentlig, spør jeg Knut Reiersrud. - Kvinner har bare lov å synge som korister. Hva jeg synes? Totalt absurd, svarer gitaristen uten spor av det følelsesladde uttrykk han har på scenen. Jeg lurer på om denne innspillingen, tatt opp i en paviljong under løvtrærne i ambassadens hage, ble oppfattet som en provokasjon av myndighetene. - Det var ingen ren provokasjon, men både innsamling til et barnehjem sør i landet og regimekritikk. Det er motsigelsesfullt dette, sier Reiersrud; du har varmen og inderligheten i menneskene - som jeg blir fascinert og ærbødig overfor - og så har du trakasserin- Søstrene Masha og Marjan Vahdat er sangerinner fra Iran. De er aktuelle med CDen Songs from a persian garden, hvor de samarbeider med gitaristen Knut Reiersrud. FOTO: Atabak Elyasi og Jason Carter gen og hvordan de takler den Han forteller hvordan hijabpolitiet rettet på søstrenes hodeplagg når de beveget seg offentlig. Mine tanker går til naboen Irak, som har kastet seg på realitybølgen med Iran Stars, en form for Idol, hvor menn og utilslørte kvinner deltar i en sangkonkurranse. Et annet paradoks. Det er nærliggende å spørre om prosjektet både er et musikalsk og et politisk engasjement. -Det er flott å jobbe så tydelig med musikk som flytter steiner, som ikke bare underholder og dette ble gjennomført under påskudd av å feire 17.mai. -Og ambassadørens rolle? spør jeg med tanke på de diplomatiske forbindelsene. -Jeg vet ikke om det hadde med saken gjøre, men ambassadørens periode i Iran var omme, - og dette var kanskje slik han valgte å sette punktum. I ført limegrønne crocs slentrer Knut Reiersrud ut på Karl Johan. Innspillingen av filmmusikken til Unni Lindells filmer venter. Mahsa er glad for å være med på et prosjekt som viser en annen realitet, som introduserer en del av den persiske litteraturen og musikken for land utenfor aksen. Søstrene har tatt meg med på en spennende reise. Den siste sangen toner ut, stemmene er finstemte strenger og den ensidige betegnelsen av Iran som islamistenes utgangspunkt for terror punkteres. CD: Sanger fra en persisk hage- Kirkelig kulturverksted.

9 16 plenum september - 3. oktober 2007 plenum 17 Kjører Hitler ambulanse? 6. august i Sofienbergparken skjedde episoden som har satt dype søkk i mange av oss. En svart mann ligger hardt skadd, og ambulansen skjeller ham ut før de forlater stedet uten å ta ham med. K R O N I K K Av Henrik Lunde, informasjonsleder Antirasistisk Senter Aktørene var mange, og forvirringen stor om hvem som egentlig hadde skylden for at ikke ting gikk som de skulle. Skylden diskuteres ennå, men resultatet ble at Ali Haji Mohamed Farah ikke fikk den hjelp ethvert menneske i Norge har krav på. Saken medførte en sensasjonell bevegelse i den offentlige debatt. Etter mange år med ensidig fokus på forhold innad i minoritetsmiljøet har rasisme igjen kommet på dagsordenen. Våre politikere har mye å gjøre og mange ting som krever deres oppmerksomhet, og det er litt trist og lite overraskende å registrere hvor mange som nå har våknet og oppdaget at rasisme faktisk også foregår i Norge. Et sentralt poeng er hvorvidt det var en rasistisk dårlig behandling eller bare dårlig behandling. Spørsmålsstillingen er av sekundær interesse, når resultatet ble så ille, men det er av stor samfunnsmessig betydning. Vi har alle i utgangspunktet samme risiko for å bli dårlig behandlet. Noen har større risiko enn andre, men etniske minoriteter har en tilleggsrisiko som hvite mennesker slipper. De kan bli utsatt for rasistisk diskriminering i tillegg til alle andre former for ulikebehandling. Folk på kjøret kan bli behandlet dårligere enn pene, gamle damer, men en svart mann på kjøret kan bli utsatt for rasisme i tillegg til det hans hvite venner på kjøret kan bli utsatt for. Denne dimensjonen har kommet fram i påstander om at dette ikke ville ha skjedd en hvit mann i Frognerparken. Da trekker man inn både det sosioøkonomiske som ligger i østkant og vestkant-dimensjonen, og man trekker inn etnisitet som en tilleggs- og forsterkende faktor. Vi kjenner sjåførene så godt, sa Tove Strand. At direktøren er skikkelig godt kjent med ambulansesjåførene tillater jeg meg å tvile på, men det er sikkert bare mine fordommer. Nå viste det seg etter hvert at Direktør Strand ikke kjente sjåføren sin godt nok til at hun viste om hans fortid i Boot Boys. Men, men en kan jo ikke vite alt heller. Men hva hadde direktørens kjennskap til sjåføren med saken å gjøre? Hvis vi lar oss rive med for å psykologisere de to ambulansefolka da havner vi på et billig villspor, for ikke å si blindgate. Det var et voldsomt trykk fra media før avsløringen om at den ene sjåføren hadde fortid i nynazistgruppa Boot Boys. Jeg var svært knapp i mine kommentarer, for jeg ville ikke at vi skulle havne der igjen. Det er så lettvint å peke på en stygg og slem nynazist og si DER er problemet. Vi andre norskingene er helt i orden, men det er dessverre noen råtne epler i kurven. Så enkelt er det ikke. Under valgkampen ble Oslo Høyres Toril Fiskerstrand avslørt med skjult mikrofon da hun lirte av seg rasistiske søppelkommentarer. Hennes forsvar var todelt; hun hadde Reaksjonene i etterkant av Ullevål-skandalen viser at folk i Norge ikke vil ha et samfunn der minoritetsbefolkningen blir diskriminert, skriver Henrik Lunde ved Anti-rasistisk senter. mange venner i mange land og hun var ikke rasist. Neivel? Vennekretsens fargerikhet er en gammel traver i unnskyldningsverdenen, men det er så himmelropende irrelevant at det ikke fortjener å bli tatt seriøst. At man ikke er rasist derimot, den må vi dvele litt med. Vi har hørt det mange ganger, og Tove Strand hadde muligens ingen grunn til å tro at de av hennes folk som forlot Ali i Sofienbergparken var rasister. Det er en utbredt misforståelse og tidvis en behendig avledningsmanøver å tro at man må være rasist for å gjøre eller si noe rasistisk. Det er jo ikke sånn at de som måtte være selverklærte rasister løper rundt og gjør rasistiske ting fra de står opp om morgenen til de stuptrøtte av rasisterier ramler inn i dynen om kvelden. Selvfølgelig ikke, og det er like selvfølgelig at alle andre automatisk er engler. Hvis jeg ikke regner meg som en dust, kan jeg dermed ikke si noe dumt? Kan jeg ikke ha vært full i går, fordi jeg ikke er alkoholiker! To utsagn som de fleste vil mene faller på sin egen urimelighet. Men at man ikke kan ha sagt noe rasistisk fordi man ikke er rasist? Er det noe annet? Hvis man reduserer hele denne problemstillingen til å jakte på rasister blant ambulansefolk da er vi på et alvorlig blindspor. Etter fylkeslegens krystallklare rapport og mediestormen Etter mange år med ensidig fokus på forhold innad i minoritetsmiljøet har rasisme igjen kommet på dagsordenen. raste som verst våknet regjeringen og innkalte organisasjonene på feltet til møte. Der stilte ikke mindre enn tre statsråder samt en representant fra Justisdepartementet. Nå skulle det ryddes opp, og det ble varslet kartlegging av diskriminering i det offentlige og ny handlingsplan mot rasisme. Sylvia Brustad fikk med rette mye ros for sin resolutte opptreden under saken hvor hun i veldig klare ordelag forklarte at i Norge skulle alle ha samme behandling av helsevesenet. Basta bom! Ja, det er faktisk bare det vi ønsker alle sammen ILLUSTRASJONSFOTO og så enkelt er det faktisk. Brustad hadde også innkalt hele ledelsessjiktet i Helse- Norge for å forsikre seg om at alle ansatte hadde de rette holdningene. Og nå begynner det å bli verre. Å innkalle alle på teppet for å gi klare signaler er kjempebra. Ikke bare et brev eller et rundskriv om en måned, men hele gjengen må sette seg på flyet og stille opp hos Brustad. Utmerket og et eksempel til etterfølgelse. Men kan selv den mest velvillige leder forsikre om at alle ansatte har de rette holdningene? En umulig oppgave. Nye folk begynner hver dag og holdninger er under konstant endring. Det er ikke så enkelt, men det er godt tenkt. Den store kartleggingen av rasisme blir nok ikke så stor som ordene som Bjarne Håkon Hansen brukte under møtet og i media. Når detaljene kommer fram, så ender det med at departementene skal rapportere om hva de selv har gjort, og så planlegges nok en handlingsplan mot rasisme. Den forrige handlingsplanen var så blottet for handlinger og konkrete mål at tittelen var sterkt misvisende, men håpet skal ingen ta fra oss og kanskje, kanskje blir det mer tak i planen som lanseres neste år. Ullevål varslet full gjennomgang for å bl.a. se om kultur og atferd blant de ansatte er i tråd med sykehusets verdigrunnlag. Fine greier, og Ullevål sykehus leide inn et konsulentfirma og etablerte en rådgivningsgruppe som skulle bistå denne gruppen der jeg sitter. Granskingen skal være ferdig i september, men det er dessverre ikke grunn til å ha for høye forventinger i forhold til denne heller. Ledelsens mediearbeid skal ikke evalueres, brukernes erfaringer med ambulansetjenesten vil ikke tas opp i en egen undersøkelse, og holdninger hos ambulansefolkene er heller ikke noe tema. Det er med mange års erfaring all grunn til å frykte mange ark og store ord, men svært lite forpliktende handlinger og lite i praksis. Men vi er villige til å la oss overraske. Det er lett og kanskje til og med billig, å harselere over alle som våkner opp av skandalen i parken, men hvis alle nå først er våkne så er jaggu tiden inne til å holde dem våkne og presse på for at de store ord og gode ønsker blir omsatt til konkrete handlinger for dem det handler om. Den massive reaksjonen som kom fra hele samfunnet på denne skandalen viser at folk i Norge ikke vil ha et samfunn der minoritetsbefolkningen blir behandlet på denne måten. Det gir grunn til håp og kraft til handling.

10 18 plenum september - 3. oktober 2007 magasinet 19 Sunn økonomi K O M M E N T A R Av Assad Nasir På sommeren, når solen skinner og fuglene kvitrer, er det deilig å være ute. Det er vel alle enige i. Det er også sunt å være ute i solen. De deilige sommerkveldene, da jeg var ute og spaserte på Furuset i Oslo, møtte jeg ofte en gruppe norskpakistanske kvinner som også var ute og spaserte. I år som tidligere år. Men, på vinteren er det sjelden man møter noen. Forståelig nok. Det er kaldt og mer fristende å sitte inne i varmen. En god helse er viktig. Det er viktig for livskvaliteten, og det er viktig for å leve er langt og godt liv. Men det er ikke alltid like lett å leve sunt. Sunn mat er dyr mat, og hvis det allerede er skralt med penger blir det fort billig og usunt. Det er heller ikke lett å vite hva som er sunt. Ja, bortsett fra frukt og grønnsaker. Ferdigproduktene inneholder så mye rart som man ikke vet hva er, et tall kan tross alt bety hva som helst. I tillegg er så å si alt tilsatt sukker, og det skulle ikke overraske meg om sukkeret også var tilsatt sukker. Hos legen får vi vite at er du norsk-pakistaner er det større sjanse for at du får diabetes. Nå som det er ramadan går det ekstra mye i fet og sukkerholdig mat. Vi trenger ikke å bryte fasten hver kveld som om det skulle vært vårt siste måltid. Mithai, pakistanske sukkerbomber, må ta noe av skylden. Jeg har hørt at det er forbudt i Sverige. Uavhengig av om det er Sunn mat er dyr mat, og hvis det allerede er skralt med penger blir det fort billig og usunt. Det er heller ikke lett å vite hva som er sunt sant eller ikke synes jeg vi burde vurdere et forbud. Mange muslimer, og norsk-pakistanere spesielt, har sluttet å spise kylling i Norge. Dette fordi de mener at når kyllingene får støt dør en viss andel av dem før de blir slaktet. Noe som visstnok er bekreftet av mattilsynet og slakteriene. Hvitt er sunt og anbefales framfor storfe Å føle seg jødisk i Norge og i USA K O M M E N T A R Av Hannah S. Weinstein Vi er inne i en viktig årstid i mange religioner. I Islam har Ramadan begynt. I min egen religion, jødedommen, finner to av de viktigste helligdagene sted om høsten. Det nye året, Rosh Hashanah, kommer først. Og ti dager senere er forsoningsdagen, Yom Kippur. Dette er den første gangen jeg har tilbrakt disse høytidene utenfor hjemlandet mitt, USA. Jeg vokste opp på et sted med en ganske stor jødisk befolkning. Det er mange synagoger som jødiske folk kan besøke, og flere jødiske skoler. Når jeg ikke var på en slik jødisk skole, besøkte jeg en synagoge hvor jeg dro når det var Sabbath og kveldsskole. Jeg har tilbrakt så mye tid i ett jødisk miljø at jeg var veldig interessert i å se hvordan jødiske folk og synagogen var i Oslo. Jeg har ikke fått tilbringe mye tid i det jødiske miljøet i Oslo, men jeg har lagt merke til en del forskjeller fra USA. Ut fra hva jeg har lest, er osv. Her bør det gjøres noe, slik at muslimer i Norge kan gjenopprette tilliten til at kyllingene blir slaktet på riktig måte, og begynner å spise hvitt kjøtt igjen. Den sunne kyllingen blir erstattet med annet usunt kjøtt. Jeg ser det som myndighetenes ansvar å legge til rette for at hele befolkningen kan leve et sunt og godt liv. europeiske jøder mer fryktsomme mot å oppleve diskriminering enn hva jøder i USA er. Kanskje dette er en grunn til at det er større bevoktning ved synagogen i Oslo enn det pleier å være hjemme i USA. Når jeg går til en synagoge i USA trenger jeg ikke å gå gjennom en sikkerhetssjekk hvor jeg blir stilt spørsmål om hvem jeg er og hva jeg gjør i Oslo. Siden måtte jeg gjennom en dør, lukke den første bak meg, og vente til en annen vakt åpner den neste døren inn til synagogen. Det er mer utspørring i Oslo enn det er i jødiske miljøer hjemme. En annen forskjell er at det jødiske miljøet i Oslo er veldig lite. Det er kun en synagoge i Oslo, så folk har ikke mye å velge mellom. Imidlertid er dette en bra forskjell, ettersom det betyr at jødiske folk i Oslo kan møtes ett sted, og kultivere vennskap der. Likevel er noen ting med synagoger og gudstjenester det samme verden over. Liksom muslimske gudstjenester blir gjennomført på arabisk, blir langt de fleste jødiske seremonier gjennomført på hebraisk. Selv om jeg er på den andre siden av kloden, blir det derfor enkelt for meg å delta i gudstjenester i Oslo. Det er på grunn av dette at jeg kan relatere meg til min jødiske identitet, samme hvor jeg er i verden. Når jeg går til en synagoge i USA trenger jeg ikke å gå gjennom en sikkerhetssjekk hvor jeg blir stilt spørsmål om hvem jeg er og hva jeg gjør i Oslo. Ansikt i fokus: Av Katrine Sviland Foto: Henrik Kreilisheim Khalid Mahmood Ap politiker Khalid Mahmood tar fatt på sin sjette periode i bystyret, og er fornøyd med at Oslo-borgerne stemte han frem til en femteplass. -Er du fornøyd med valgresultatene generelt for partiet ditt? -Arbeiderpartiet har gjort et veldig bra valg. Selvfølgelig skal vi aldri være helt fornøyd; vi kunne gjort det enda bedre. Vi ser også potensialet for å gjøre det bedre, for vi ser at valgdeltakelsen i de tradisjonelle Arbeiderpartiområdene er fortsatt lav, men sett i lys av det mener vi at vi har gjort et bra valg og er fornøyd med innsatsen. - Nå har jo 17 prosent av bystyrerepresentantene etnisk minoritetsbakgrunn; på hvilken måte tror du dette vil påvirke politikken? - Ja, nå er jeg jo av den oppfatning at en demokratisk sammensatt representasjon alltid bør gjenspeile det som egentlig er sammensetningen av samfunnet. Så sånn sett er jo det veldig positivt. Samtidig må jeg jo også få understreke at her bidrar Arbeiderpartiet veldig sterkt; i vår gruppe har jo minoritetsbakgrunn. SV har for så vidt også et bra bidrag. Så her synes jeg de andre partiene har noe å tenke på. - Skulle du helst sett at det var flere? - Ja, hvis de andre partiene hadde klart å bidra med noe, hadde vi klart å få med flere og det hadde jo definitivt vært et pluss. - Du har vært innom de fleste områdene innenfor politikk; nå i det siste har du blant annet engasjert deg for idrett, for eksempel cricket? - Jeg har jo vært både skolepolitiker, miljøpolitiker, samferdelspoliker; og nå er jeg i byutviklingskomiteen. Så alt dette er jo et stort interessefelt. Men jeg må jo få lov til å si at idrett er jo det jeg ser på som den beste måten for ungdom å utfolde seg på. Gjennom idrett kan vi oppfostre en bra energi og stimulans for ungdommen. Idretten gir jo også så mye tilbake til samfunnet i form. Cricket er en stor idrett i verdenssammenheng; og den kom tilbake til Norge gjennom innvandringen. Det har jo bidratt til at den idrettsgrenen er i stor vekst her. Derfor bør det legges til rette for at den idretten kan utfoldes på en forsvarlig måte, og slik er det ikke idag. Det er dårlige forhold på de banene som finnes; og vi synes at denne idretten har blitt såpass viktig at disse ungdommene fortjener noe bedre. Det kommer til å være en gledens dag for meg når det blir et nytt klubbhus på Ekebergsletta. - Du uttalte deg om Toril Fiskerstrand i etterkant av de rasistiske bemerkelsene som ble tatt opp av en skjult mikrofon av P3 under valgkampen. Ble du skuffet da hun likevel ble valgt inn i bystyret? - Jeg ble ikke overrasket. Men skuffet ble jeg. Jeg vet ikke hva som ville skjedd med Toril Fiskerstrand om hun ikke hadde kommet med disse uttalelsene. Men hvis det er slik at uttalelsene var grunnen til at hun ble valgt inn, så er dette selvfølgelig veldig skuffende. Jeg tror at vi lever i et samfunn som er i ferd med å akseptere et flerkulturelt samhold, derfor er det trist at slike uttalelser ikke hindrer å føre en slik person videre i systemet. Men det er jo retten til velgerne å avgjøre slik de vil. Det som er skuffende for oss, er at vi har en kollega som bærer på slike holdninger. Er Khalid Mahmood Oslos neste ordfører? Khalid legger til at han lurer på hva som ville blitt utfallet om slike uttalelser hadde kommet fra en muslimsk politiker- om det norske samfunnet. - Hvordan ville vi reagert? - Jeg er ikke overrasket, som sagt. Jeg vet at det er mennesker der ute med visse negative holdninger. Men jeg er spesielt skuffet over denne representanten, og jeg kan komme til ha store problemer med å forholde meg normalt til denne personen. Jeg vil alltid sitte med en mistanke om at hun mener at jeg, eller andre med pakistansk og afrikansk bakgrunn, kan sees på som snyltere på fellesskapet. - For noen måneder ble det skrevet et kronikk av en ung homofil muslim som du svarte. Han skrev om i hvilken grad han var i stand til å stå frem som homofil i muslimske og pakistanske miljøer. Du har sagt at du vil kjempe for at homofile muslimer skal aksepteres, er dette noe du vil ta initiativ til å diskutere igjen? - Min holdning er jo veldig klar her. Jeg mener at når vi går inn for forby diskriminering basert på rase og etnisk opprinnelse, så må vi også være beredt på å jobbe mot diskriminering basert på kjønn og seksuell legning. Og hvis det er noen som ber meg om det, hvis dette er noe som blir et autorisert tema, så må vi som politikere gå i bresjen for det. Jeg har blitt personlig blitt hetset for det synet, men det er noe jeg kommer til å fortsette å ha.

11 september - 3. oktober 2007 magasinet magasinet 21 Portrettet: Shaista Ayub En pådriver for minoritetshelse Jeg møter Shaista Ayub på jobben hennes på Aker sykhus. Vi går gjennom lange korridorer hvor sykepleiere farter forbi. Ayub jobber som fagkonsulent på Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring, som er tilknyttet sykehuset. P O R T R E T T E T Av Jørgen Flatabø Foto: Geir Dokken Ayub viser meg vennlig inn på konotoret hennes, og byr meg en plass og noe å drikke. Hun er ung kvinne med en allerede imponerende erfaring fra helsearbeid. I dag jobber hun vesentlig med minoritetsspråklige som har en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Hun startet på Lærings og mestringssenteret (LMS) på Aker Sykehus da det var et prosjekt i Ayub forteller med iver. - Jeg jobbet en halv stilling der og en halv stilling på hjerteposten i et års tid. Deretter fikk jeg tilbud om jobb fra Norges Diabetesforbund om å være prosjektleder for et prosjekt som blant annet gikk ut på å nå ut med informasjon om diabetes i Oslo og Akershus. Det var et helse og rehabiliteringsprosjekt som varte i 3 år. Jeg gikk på slutten av prosjektet i svangerskapspermisjon, og da jeg skulle tilbake spurte min tidligere leder fra Aker LMS om jeg kunne tenke meg å jobbe med minoritetshelse på et nasjonalt nivå. Pr dags dato finnes det 44 LMS-sentre tilknyttet sykehus eller kommunen. Det er også flere prosjekter på gang. Ayubs engasjement smitter, og det er ikke vanskelig å skjønne at hun har hatt en indre drivkraft for å holde på med det hun gjør. - Det som gjorde at jeg valgte å knytte meg til dette, var blant annet en unik mulighet til å sette fokus på tema som jeg brenner for. Samtidig har jeg veldig sans for ideologien LMSsenterne er bygget på. Nemlig at alt det som skal skje av tilbud for brukere skal planlegges, gjennomføres og evalueres i samarbeid med brukere. Dette er måten det jobbes på, og som jeg mener er spesielt viktig når en også skal ha tilbud for minoritetsspråklige med en kronisk sykdom og / eller en nedsatt funksjonsevne. Ayub skal jobbe med et kurs som kalles Ulike kulturer- hva så?- sykdom, mestring og minoriteter i oktober i år. Dette er et kurskonsept som gir basiskunnskap om viktige temaer innen minoritetshelse. Kurset er laget i samarbeid med Nasjonal Kompetanseenhet for minoritetshelse. Siden begge sentre arbeider nasjonalt, så er målet å ha dette kurset i alle Helseregioner. Ayub har også tilknytning til de ulike helseregionene fordi de forskjellige LMS-sentrene finnes der, og hun jobber nasjonalt som en rådgiver for dem, forteller hun. - Kan du fortelle litt om bakgrunnen din? - Jeg har pakistanske foreldre, er selv født og oppvokst i Norge og har bodd i Oslo. Jeg har flere ganger vært i Pakistan. Jeg er gift og har et barn. Jeg hadde lyst til å utdanne meg innen helse, og det var helt tilfeldig at det ble sykepleien. Jeg ble ferdig høsten 1998, og startet på Universitetet i Oslo i fjor for å ta en master i Helsefagvitenskap på deltid i tillegg til jobben. - Hva gjør du til daglig? - Tja, det er mange sider. Det viktigste har vel vært å stimulere til at det finner sted læringstilbud for minoritetsspråklige som har en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Dette kan skje i samarbeid med LMS, avdelinger på sykehus, andre møteplasser som allerede har tilbud osv. Det er en del utfordringer man kan møte når man ønsker å få dette til. Den største er vel å få tak i brukere allerede ved planleggingsfasen og deretter å nå brukere. Jeg har tidligere selv jobbet lenge med å finne utradisjonelle måter å løse dette på, og har fått det til på mange vis. Det andre er også å få frem brukernes stemme. Nå er det ikke slik at jeg har foredrag om slik mener somaliere, og sånn erfarer tyrkere det osv. Det er snakk om felles erfaringer, utfordringer og trekk. Jeg er også blitt opptatt av at det må til mer forskning på området, og har selv vært med i ulike prosjekter. Akkurat nå samarbeider vi med Næringsakademiet i Drammen som har fokus på Helse og Mestring ( spesielt for minoriteter) og har et samarbeid med NAV og mange andre. Der håper vi å få til et forskningsprosjekt med Høgskolen i Buskerud. Det er flere norske brukerorganisasjoner som Norges Diabetes forbund, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke osv, som begynte å henvende seg til meg fordi de jobbet med ulike prosjekter, men følte de visste lite om hvem de skulle ta kontakt med, hvordan nå ut til miljøer osv. Nå har vi fra januar 2007 dannet nettverket BRU- NETT- brukerorganisasjonenes nettverk innen minoritetshelse. BRUNETT består av mange brukerorganisasjoner som blant annet ønsker å sette tema som minorietetshelse og levekår på dagsorden. De ønsker også å bli synlige i miljøene. Jeg har koordinert dette hittill, men ser at det er så stort nå at vi håper å få økonmiske midler til at en person kan jobbe videre og utvikle det. Jeg er også med i en del referansegrupper, utvalg osv som gjør at jeg også har en rådgivende funksjon for myndighetene. Det er tydelig at Ayub ikke kjeder seg så mye på jobben. Jeg spør om hva som er spesielt utfordrende for henne. - Det mest spennende er vel at det hver gang blir en ny måte man utfører ting på. Det kommer an på planleggingsgruppen og de man samarbeider med. Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en skal gå frem. Det som er gøy, er å få tips fra brukerne selv for hvordan man kan gjøre det. Et eksempel: en av brukerorganisasjonen ønsket å nå ut med forebyggende informasjon om diabetes og hjerte- og kar sykdommer. Vi hadde med brukere i planleggingen som skulle hjelpe til med å få til arrangementet. De ringte selv til kvinnene. Det ble enighet om at det skulle være musikk og dans som skulle tiltrekke folk, men også fordi den sosiale siden er like viktig som informasjon og råd. Dette arrangementet ble veldig vellykket. Men igjen, så trenger det ikke å være slik for en annen gruppe. Ayub kommer inn på at det finnes situasjoner som kan oppleves som spesielt krevende, og nevner et snevert kulturbegrep som et forhold. - Det som dessverre er realiteten er at det finnes det en del fordommer og myter både blant helsepersonell, men også blant minoritetssprågklige, som det kan være vanskelige å avlive. Jeg tror ikke det vil skje noen gang. Noe vil nok være der hele tiden, men det som ofte er synd er at man da ikke klarer å se personen man har foran seg. Det budskapet jeg ofte gir er å ikke være redd for å spørre, og tørre å tenke at ethvert menneske er forskjellig. Det blir feil å si at det finnes en pakistansk kultur, en marrokansk kultur osv. Kulturbegrepet er vidt, og det er faktisk masse vi har til felles i forhold til det som er ulikt. Så jeg mener det blir feil å legge skylde på kun kulturforskjeller ved misfortåelser osv. Men det er også mer håndfaste problemer som kan oppstå, røper hun. - Det andre som er slitsomt er vel det med økonomiske midler til tiltak. Jeg har ofte sett at flere møteplasser som er etablerte eller har tilbud på gang, plutselig må legge ned eller redusere på grunn av økonomi. Det som er så synd er at den tilliten og nettverket som man da har opparbeidet seg fort faller. Og det kan ta sin tid å få det opp igjen I følge Ayub finnes det absolutt språklige utfordringer. - Det foregår mye intern diskusjon om hvilken måte som er den beste for å nå for eksempel pakistanske kvinner med diabetes type 2. Som oftest har det vært tilrettelagt tilbud med tolk. For å nå de ressurssvake så må man som oftest få til tilbudet på deres språk, forteller hun. - Kan det være verre å ha en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne som innvandrer/ minoritet? - Det jeg har erfart hittil er at det er nok mange ting som blir vanskeligere pga mange utfordringer minoritetsspråklige møter i møte med det norske helsevesenet. Bare det å forstå hva det betyr å ha en kronisk sykdom kan være Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en skal gå frem. Det som er gøy, er å få tips fra brukerne selv for hvordan man kan gjøre det. forskjellig. Det å for eksempel ha et barn med nedsatt funksjonsevne kan for noen være et tabubelagt område. Det er mange eksempler på hvorfor det kan føles verre for noen. Det er helt klart at utdanningsnivå, bakgrunn, nett- verk, språk osv, har mye å si for hvordan en takler det hele. - Du snakker flere språk, og har reist en del. Har du noen synspunkter på helsearbeid for eksempel i Pakistan kontra Norge? - Jeg har vært i Pakistan, også på noen studiereiser. For meg er det vankelig å takle helsesystemet der, pga måten jeg er oppdratt på og tankemåten min. Her i Norge så har jeg for eksempel rett til å få opplæring om jeg har en kronisk sykdom. Denne opplæringen som finner sted her kan være tilrettelagt for meg, og jeg kan bli bedt om å ta et ansvar for min egen sykdom. Min erfaring fra Pakistan, da jeg var i Diabetesforbundet i Karachi, er at de hadde en mal for undervisning. Et eksempel på det er at ernæringsfysiologene brukte tabeller med bilder av mat og grønt og rødt lys. Det ble forklart hva du kan spise eller ikke spise. De mente at pasientene skjønte det selv om de var analfabeter. I Norge sier man at alt kan spises men med måte, og at det er viktig med balanse osv. Mange er ikke vant med å få muligheten til å bli spurt og være med på å bestemme fordi man tror legen vet best osv. Så det er mange slike forskjeller som kan skape misforståelser og hindre riktig behandling Ayub skal være med på å arrangere en konferanse i november, med tittelen Ulike kulturer-hva så?. Målet med denne er å øke fagkompetansen for de som var ansatt ved de forskjellige LMSsentrene. Panelet består av minoritetsspråklig helsepersonell eller etnisk norsk helsepersonell med lang erfaring fra feltet som diskuteres. Disse vil da gi innspill i forhold til temaene. Målgruppen er de som jobber med minoriteter og helse. Ayub forteller at de også planlegger et kurs i Helse-Sør med fokus på psykiatri i slutten av jaunar, samt andre kurs i samarbeid med NAKMI og andre. - Planer for fremtiden, etter endt utdanning? - Jeg har kommet nesten halvveis i utdanningen nå, og har først en oppgave som jeg må skrive. Jeg er utrolig heldig som har en slik posisjon hvor jeg både har tilknytning til brukere, helsepersonell og myndighetene, og en reell påvirkningsmulighet. Angående fremtiden, så er jeg klar over at det også skjer en del spennende ting omkring. Så jeg tar det som det kommer, avslutter hun med et smil.

12 september - 3. oktober 2007 magasinet magasinet 23 Helsegevinster og ulemper under fasten TY P I S K PAKISTANSK? Under fastemåneden Ramadan faster muslimer fra soloppgang til solnedgang. Og mange lurer på om det ikke er farlig å sulte fra morgen til kveld. Av Noshin Saghir Å faste vil si å avstå fra mat, drikke og seksuelt samliv fra daggry til solnedgang. Det gjelder også å avstå fra inntak av for eksempel medisiner eller tobakksrøyk, injeksjoner og blodoverføring. Det er anbefalt å spise og drikke før fasten starter ved daggry, og å bryte fasten ved solnedgang med dadler og vann før man spiser et middagsmåltid. Unntatt fra påbudet om faste er barn og mentalt syke. Eldre og syke som ikke tåler påkjenningen er fritatt, i likhet med reisende. Kronisk syke kan innta nødvendig medisin uten å bryte fasten. Menstruerende kvinner og kvinner med post-natale blødninger tillates ikke å faste, mens gravide og ammende kvinner fritas hvis fasten er utilrådelig for dem selv eller barnet. Avhengig av grunnen til at man ikke faster, må enten fasten tas igjen på et senere tidspunkt, eller gjøres opp for ved å betale et måltid mat for en trengende. Voksne, friske mennesker kan og bør arbeide som vanlig under fasten, men naturlig nok vil noen velge å ta ut ferien sin i denne tiden. Barn i puberteten er ikke pålagt å faste, men de minste vil gjerne faste noen timer i helgene eller på enkelte dager som en tilvenning. Fasten har positive konsekvenser både åndelig, helsemessig og i form av sosial bevissthet. Ved å faste går man raskt ned i vekt, og det blir enklere å gå i lengre perioder uten mat. De fleste er overrasket over hvor liten matlyst de har under fasten. Det fører i tillegg til at de giftige stoffene i kroppen forsvinner. Fordøyelsessystemet får under fasten den hvilen den så sårt trenger. Når en faster blir allergiske reaksjoner, astma og høy feber forminsket. Under fasten tørker unaturlige væsker fra ankler og legger, og hevelser i kroppen går ned. Ved å faste går også høyt blodtrykk ned uten bruk av medisiner. I de fleste lene av høyt blodtrykk går dette ned til et trygt nivå innen to uker. Og blodtrykket vil fortsette å være lavt etter fasten, hvis personen tilfel- spiser riktig og lever sunt. Å faste gjør det enklere å overkomme dårlige vaner og avhengigheter. Mange folk har vent seg av med røyking, alkohol, til og med narkotika. Fasten dysser ned suget etter nikotin, alkohol, koffein og andre stoffer. Under fasten blir huden renere og hvitøyet blir klarere. Og de fastende sine smaksløker blir bedre og maten smaker aldri så godt som under fasten. Dette er den perfekte måten å starte en sunn livsstil på. Den gir motivasjon og Bli med som DAGRAVN i bydel Stovner! Her kan du både bidra til et tryggere og triveligere nærmiljø samtidig som du får mosjon ved å gå ute i nærmiljøet på dagtid. Vi trenger deg som er over 18 år og liker å gå tur eller vil gjøre noe konkret for nærmiljøet ditt. Ta kontakt med Stovner Frivillighetssentral! Stovner Frivillighetssentral, Ole Brummsvei 5 (Haugenstua) tel: eller entusiasme til å starte på ny, og forplikte seg til en ny og bedre livsstil. Når en faster, krymper magen til sin normale størrelse, og folk blir tilfredsstilt med mindre mat. Det er ikke bare fordeler ved å faste. Tvert imot kan det forekomme konsentrasjonsproblemer, hodepine, sløvhet og irritasjon. Dette er ofte et resultat av å være sulten i flere timer. Dette kommer av at blodsukkeret synker. Dessuten advarer leger mot usunn mat og overspising under ramadan. Om dagen er de fastende for sultne og slappe til å mosjonere. Om kvelden er appetitten så sterk at de ikke klarer å spise med måte. Det er bekymringsfullt at mange fastende i tillegg drop per mosjon. Man bør unngå snacks og friterte retter. Dette gjelder særlig samosaer og pakora. Fastende må ikke spise for mye like etter at solen går ned. Når man har fastet i mange timer, og hele mage- og tarmsystemet har vært uten fast eller flytende føde, så er Fordøyelsessystemet får under fasten den hvilen den så sårt trenger. Når en faster blir allergiske reaksjoner, astma og høy feber forminsket. det dumt å hive i seg kraftig og fet kryddermat med én gang. Det er lurt å begynne litt rolig. Det finnes både gode og dårlige konsekvenser ved å faste, alt etter hvordan man selv velger å tilrettelegge det. Men alt i alt er en ting sikkert, nemlig at fasten gir et avbrekk fra det hverdagslige som gjør oss nødt til å fokusere på hva vi spiser og gir oss en sjanse til å endre på våre dårlige vaner. Av Arezo Naghavian - Maman, har det skjedd noe med Adrian? M A M A N OG A T O O S A - Nei lillevenn, det har heldigvis gått bra, selv om det kunne gått galt. - Hva var det som skjedde? - Adrian sitt fotballag var i Gjøvik for å spille finalen i Adidas-Cup. Laget hans bodde på Raufoss hotell. Så drar hele laget til butikken for å kjøpe godteri. Der blir de angrepet av tre ungdommer. Heldigvis ser Adrian og de en politibil som hjelper dem ut av situasjonen. - Var de guttene store? - En var 18, han andre 19 og den tredje var ett år eldre enn Adrian og de. - Var han siste 15 år? - Ja. - Var han også full? - Jeg sa ikke at de var fulle jenta mi. - Maman, jeg hørte deg snakke med tante Shahla om det. Du husker at jeg legger igjen ørene mine hos dere voksne når jeg ikke er i samme rom som dere. - Ja, de var fulle alle sammen. - Er asylmottak et skjellsord? - Det er det ikke. - Hvorfor hadde de guttene kalt Adrian sitt lag for et jævla asylmottak? Jeg hørte også at de hadde kalt Jonatan for nigger før de kastet øl flasker og begynte å slå dem. - Det er fordi de ungdommene har fordommer. De har sikkert vokst opp i fordomsfulle hjem. - Hva er fordommer? - Fordommer er et sett av forestillinger om andre mennesker som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. - Tante sa de er noen jævla rasister hele gjengen. Kommer tante til å la Adrian spille fotball igjen. - Klart han skal spille fotball igjen. Han lever for det. Dessutten er han en veldig flink fotballspiller. - Men tante sa at hun skal sette i gang en kampanje der de bor for å boikotte fotballen. At de fleste var i mot deres hjemplass. Hun sa at selv dommere er i mot lag fra deres klubb. Hun sa at fotballen er i ferd med å lage tapere fremfor vinnere av ungdommen der ute. - Du får ikke lov til å fortelle dette til Adrian. Det var ikke meningen du skulle høre oss prate om dette. Din tante var sint og såret. Det var derfor hun sa disse tingene til meg. - Synes ikke du at tante har rett? Synes du de bare skal finne seg i å bli behandlet utrettferdig? - Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes de skal klage. - Når du sa det til tante ble hun sint og sa at hun ikke gidder å klage lenger for det har de gjort så mange ganger uten å bli hørt. Tante sa hun er redd for at guttene skal vokse opp og bli aggressive unge menn. - Jeg er ikke enig med tante. Jeg mener at de skal klage og klage til de en gang blir hørt. - Maman, du har lært meg at, den vet best hvor skoen trykker den som har den på, og tante sa til deg at du verken bor der tante bor eller har barn som spiller fotball. Veit du egentlig da hva du snakker om? B L E K, MEN FATTET For mye av det gode er fremdeles for mye Av Tonje Brustuen Hva er helse? Den dårlige helsen er ikke vanskelig å finne. Man føler seg dårlig, forkommen, hanglete, indisponert, klein, krank, sjaber, skral, skranten, skrøpelig, tufs og uvel. Men hva er god helse? God helse er langt verre å sette fingeren på. For hvor går grensen? Hvor frisk må man være før man ikke kan bli friskere? Er man først ved god helse når absolutt ingenting er feil? Per Fugelli, samfunnsmedisiner, skriver at ordet helse har rot i gammelnorsk heill, som betyr hel. I alle de store helse/ sykdomssystemene i verden, bortsett fra i vestlig medisin, er det helhetsperspektivet som dominierer. Dette er feil, skriver Fugelli. Vi opplever helse i samspill med hele vår væren som mennesker, ikke på den måten som medisinen fokuserer på delene - molekyler og organer. Fugelli vil ikke definere helse. Dette ville øve vold mot to av helsens kjennetegn, skriver han. Med dette mener han for det første helsens mysterium: Helsen er langt på vei det gode liv. Men livet skal ikke defineres, det skal leves. For det andre sikter han til helsens individualitet: Det finnes ikke èn helse. Bare i Norge er det nesten 4,5 millioner helser. Vestlig medising stiller opp et glansbilde av helse, skriver Fugelli. Helse krever fravær av sykdom og risiko, nærvær av funksjon og velvære. Mennesket skal være perfekt. Målet er null avvik, null smerte, null risiko, null sykdom, aldring og død. Dermed blir naturlige variasjoner, sunne farer og tilværelsens nødvendige tyngde sykeliggjort. Folk blir syke av å ville være friske! Man skal ikke underslå at vestlig medisin har gjort et par smarte oppdagelser gjennom årene. Men det står fremdeles igjen en gåte: Placeboeffekten. En italiensk forsker testet nylig denne ved å erstatte morfin med saltvann hos en gruppe deltagere. Saltvannet fjernet også smerten. Så fikk noen av Dermed blir naturlige variasjoner, sunne farer og tilværelsens nødvendige tyngde sykeliggjort. Folk blir syke av å ville være friske! deltagerne et stoff som blokkerer effekten av morfin. Utrolig nok var smerten tilbake. Stoffet hemmet heroinens virkning, selv om deltagerene aldri hadde fått heroin. Disse resultatene er interessante fordi det viser at det skjer noe fysisk i kroppen ved placeboeffekten. Dette tyder på at det kan være noe biokjemisk bak placeboeffekten, at tankene våre har en effekt på kjemien i kroppen. Så er det virkelig sant hva de sier: Det er ikke bare hvordan man har det, like viktig er det hvordan man tar det. Så vi får prøve å minne oss på dette når vi klager over alle våre vondter og frykter for fremtidens sykeleier. All sannsynlighet tilsier at vi ikke får gå gjennom livet fri fra lidelse. Da er det kanskje en trøst i Per Fugellis tolkning av Aldous Huxley sin roman Brave New World. I boken møter vi den vidunderlige nye verden, en verden uten synd, uten sykdom, røyk, koteletter, sterke følelser eller lidenskap, og med velsignet uvitende mennesker. -Det vi snakker om her, sier Fugelli, er Gud bevare meg vel dødsriket.

13 TIPS OSS! Ser du noe? Skjer det noe? Har du en historie å fortelle? Tips oss! Tlf: mail: Postboks 8962, Youngstorget 0028 Oslo S I V H MEHNSEN Stemor på dagtid og borettslagspolitiker på kveldstid. Alltid opptatt, alltid ledig. Det er hun vi elsker å hate, og hater å elske: Sivh Mehnsen. La deg ikke skremme av hennes sterke fremtoning. Hennes slagord er: noen må jo ta drittjobben!. Dersom det er noe du lurer på, eller ønsker at Sivh skal ta opp er det bare å sende henne en e-post på: Siv@utrop.no Kumulering et demokratisk problem? Innvandrere er overrepresentert i noen kommunestyrer. I Oslo og Drammen har politikere med innvandrerbakgrunn kommet inn i by og kommunestyrer på grunn av personstemmer og kumulering. Det betyr at dersom en folkegruppe er samstemt, kan denne gruppen ha ganske stor innflytelse over hvem som sitter i bystyrer. Som for eksempel tamilene. I forrige periode satt Yogaraja Balasingam (Ap), men så ønsket han og trekke seg og den unge Khamshajiny Gunaratnam ble oppmuntret til å stå til valg. Ved siste kommunevalg var Balasingam en av de som fikk flest personstemmer og ble valgt inn i bystyret i Oslo. Og denne gangen var det Gunaratnam som var ment å komme inn, og dette fikk tamilene til. Somaliske Ahmed Ali Wais er et annet eksempel. Han er gjenvalgt for en ny periode. 8 av 15 bystyrerepresentanter for Arbeiderpartiet i Drammen har innvandrerbakgrunn. Fire av disse er inne takket være personstemmer. I Drammen har mellom18 og 19 % av innbyggerne en annen kulturell bakgrunn, mens i bystyret blir det altså 29 % med minoritetsbakgrunn. (14 av 49 har minoritetsbakgrunn). Å kumulere og gi personstemmer er en demokratisk rett. De få etniske nordmenn som gir politikere personstemmer, og derfor gir det skjeve utslag når innvandrere i stor utstrekning benytter seg av denne demokratiske muligheten, påpeker valgforsker. Denne ordningen er lite kjent for nordmenn. Problemet oppstår imidlertid dersom nordmenn begynner å favorisere etnisk norske. Da kan innvandrere lett forhindres ved at etniske nordmenn favoriserer og gir personstemmer til listekandidater med norske navn. Da har vi kanskje et demokratisk problem eller hva? Øyeblikket... Diktet Gruppe VS individ: Av Yousef Abu Afifi Journalist, fotograf, krigskorrespondent og nødhjelpskoordinator. Rosina Ynzengas liv og karriere er mangfoldig. Hun har gitt ut en rekke bøker og publikasjoner, produsert utstillinger og dokumentarfilmer og holdt kurs for krigsreportere. Hun er blitt hedret med prisen «Spanias modigste kvinne». Rosina Ynzenga har hatt et nært samarbeid med Norsk Folkehjelp i en årrekke, i tilknytning til organisasjonens arbeid Nord-Irak. Ynzenga har som krigskorrespondent dekket internasjonale og sosiale konflikter blant annet i tidligere Jugoslavia, Albania, Palestina, Kosovo og Irak. Utstillingen Mirada contra mirada viser fotografier av kvinner i Nord-Irak der Ynzenga i dag er stedlig representant for SiA for kvinnerelaterte nødhjelpsprosjekter. Utstillingen ble åpnet den 13. september og finner sted på Oslo Museum, avd. IKM. Utstillingen står til 28. oktober. Gruppe Gruppe indivie Gruppe Gruppe individ individ individ Gruppe Gruppe individ Gruppe Gruppe Uttafor FOTO: Maria Skjønsberg