Hvite jenter kan ikke syn ge blues

Transkript

1 Hvite jenter kan ikke syn ge blues

2

3 Martine Johansen Hvite jenter kan ikke syn ge blues

4 Co py right Vigmostad & Bjørke AS 2015 Gra fisk pro duk sjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: Yokoland Pa pir: 90 g Mun ken Print Cream 1,5 Bo ken er satt med 12,2/15,5 pkt. Adobe Garamond Pro 2. opp lag 2015 ISBN: Spørs mål om denne bo ken kan ret tes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Te le fon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke ko pi e res fra denne bo ken i strid med åndsverkloven eller avtaler om ko pi e ring som er inn gått med Kopinor.

5 1 «Sant eller usant: Det er blues ar tist jeg skal bli?» Jeg er tjue, Lennon er tjuefire. Vi lig ger begge som slakt på hver vår grel le, grøn ne sofa og lyt ter til John Lee Hooker for femte søn dag på rad. I hån da holder jeg en resirkulert notatblokk med gult omslag, fylt med ak kor der i moll og dia lo ger fra gårs da gens ut skei el ser. Jeg pæl mer no tat blok ka i ret ning bakhodet til Lennon, som ligger horisontalt og hvilende over for meg. Og bom mer på må let. Lennon en ser det ikke. «Sant,» sva rer han uten å snu seg mot meg. Digitalmottakeren under tv-en blin ker «Jeg har ikke pak ket. Og da vet jeg at du ikke har pakket.» Lennon har rett. Vi rei ser oss sam ti dig. Slen ger det mest nødvendige i to bager. Veks ler blikk mens jeg pak ker lp-er i plas t og Lennon hen ter fo to bø ker. Vet at vi ikke fin ner en pla te spil ler med det før s te. Vet også at vi skal se nye steder, vakre omgivelser og mennesker med 5

6 ryn ker i an sik tet. Vi tren ger ikke lenger å lete etter bed re liv i billedbøker. Eller lyt te til pla ter for å leve i en annens dokumenterte øyeblikk på tretti centimeter i diameter. «Drit i pla te ne, June,» sier Lennon. «Ikke snakk om. Det te er den før s te gan gen jeg for la ter Oslo på nes ten ti år. De må med.» «Nei, jeg men te det ikke sånn. Vent her.» Lennon lø per inn på kjøk ke net, jeg hø rer ham åpne en skap dør og ta noe ut. Han kom mer tilbake med noe metallisk i hånda. «Her. Jeg gikk på Deichmanske og over før te alle pla te ne dine her og noen av mine til mp3 og las tet dem over på denne.» Han rek ker meg en ipod og pe ker mot de gule hodetelefonene fra syttitallet som hviler oppå ste reo en. Jeg pak ker med et par lp-er uan sett. Jeg skrur av mo bi len og plas se rer den for sik tig på stuebor det. Det er ikke snakk om at den får være med. Vi ven ter på 12-trik ken ned til hav na. Ban ner. Bygningsarbeidere strødd rundt i gatene. Tavla ved holdeplassen viser til en utvidet betydning av begrepet sanntid mi nut ter. Ca. nå. Det krib ler i føt te ne. Lun ge ne bren ner som om de ikke har kjent frisk luft på evig he ter. Trik ken an kom mer. To da mer i pene kå per skal ut døra som vi vil inn, men Lennon og jeg tren ger oss forbi før dem. Set ter oss ba kerst, 6

7 fire stopp før trik ken be gyn ner å sum me. Bil lettkon troll. Jeg ser kon trol lø re ne vise frem la mi ner te id-kort i byt te mot rei se kort i mid ten av vog na. Faen. Vi sit ter så langt unna som vi kan kom me. Rei ser oss. Ett stopp til, og vi er hel skin net frem me ved hav na, bare de vandrende oppblåsbare dukkene fra Securitas er for tre ge med å kom me bak hit og ta oss. En ung kvinne med barnevogn mangler gyldig billett. Dette oppholder billettbøllene. Trikken stopper, dørene åpnes. En av kontrollørene kommer bakover i vogna og vin ker på oss. Jeg pe ker på klok ka og trek ker på skuld re ne idet vi hop per ut med hver vår bag. Lennon ler. Pang start. Vi sprin ter nedover hav na. For voks te fug ler og et di gert skip. Det er så vidt vi rekker ombordstigningen. Blues er sann het. Bru talt, ær lig og di rek te. Ord, to ner og takt kokt ned til mar gen av den men nes ke li ge til stand. Når man skri ver, skal man be gyn ne med begynnelsen og fortelle historier fra barndom til skriven de stund. Det er stan dard. Holden Caulfield nektet. His to ri en hans var ikke av den ty pen. Han var bare ær lig. Sann het kan bli til noe du må lete etter i et nett av løg ner. Men da er det ikke blues. Blues skal være per son lig, og ofte er det per son li ge også pri vat. Og sårt. Det er som med kafe: mest fyl dig hvis ufiltrert. Tonene som bærer fortellingene, er det 7

8 derimot van ske lig å få til å pas se re gjennom trakta uten pa pir trå der som trek ker til seg det inn hol det med mest smak. Ofte glir filt rer te løg ner let te re ned. Vi sit ter i stua, far og jeg. Jeg er sju år, og far vi ser meg en Okeh Records-lp med Mamie Smith. Idet låta «Crazy Blues» be gyn ner å spin ne, le ner far seg tilbake med albuene mot gulvet og lukker øynene. Stemmen til Mamie skurrer som blåseinstrumentene i bakgrunnen: li den de, men opp rømt. Jeg får lyst til å dan se i medlidenhet. Mamies hender klapper i kirken hver søn dag, spil ler pia no blidt, og stem men hennes syn ger med kva ler mens hun ad va rer de unge mot å fal le for fort. Gram mo fo nen pluk ker meg opp og le der meg i sving mens far gyn ger på ho det i takt. Knip ser. Den hvi te skjor ta hans er som et lokk han vil åpne for å slip pe løs takt slage ne. Han ten ner en Marlboro og syn ger med dyp og sår røst. En du ett med Mamie Smith og Aslat. Jeg vil også syn ge, men stem men min er for lys og barn lig. Han vin ker på meg som tegn til at jeg skal kas te meg uti det. Jeg dan ser, snur rer og fal ler over de ut strak te bei na hans. Far ler og trek ker meg mot seg, ho det mitt mot hjer tet hans. Mamie syn ger «It s Right Here For You», og min net mitt falmer med vi ny len og hak ke ne i long-playing-pla ta. På kvelden spoler far vhs-kassetten med Sverdet i stenen tilbake til start, før den blir lagt inn i co ve ret. Klikk. 8

9 Tid for tann puss. Det er et ri tu al med film før Colgate og ho det på puta. Far set ter seg ved sen ge kan ten og tenner en liten lampe på kommoden. «Hva kan jeg gjø re for å få deg til å sove?» Jeg øns ker meg en av fars god natt his to ri er, slik jeg gjør hver kveld. Og han for tel ler om ul ven som dre per en rein, spi ser hal ve og et ter la ter den på vid da. Da han kom mer tilbake, fin ner han re ven som har spist res te ne, og det er ingen nis te igjen til ham. Re ven rund lu rer så ul ven for selv å bli lurt av en krå ke. Jeg for står ikke for tel lin ge ne, men far gjen gir med innlevelse. Han roper, vifter med armene og hopper rundt på sto len. La ger reve ører med hen de ne, ga per med ulve munn, knur rer og uler. Jeg ler til jeg sak te drar de lubne barnehendene mine over øynene og sov ner. Noen ti mer se ne re vek kes jeg til ly den av knust glass og sin te ord utenfor so ve roms dø ra mi. «Ikke gå inn der nå, hun so ver!» Fars stemme er buldrende. Ustødige skritt stavrer bortover gan gen, vekk fra meg. Jeg smy ger meg ut av sen ga og set ter meg på huk. Åp ner døra så vidt for å lage en gli pe å se gjennom. Det er ikke lys i gan gen. Lam pa som plei er å stå på kom mo den, lig ger på gul vet i ujev ne bi ter. I en den av gan gen står mor, lut i ryg gen med en arm over ma gen. Hun spyr utover gul vet og et par bru ne skinn sko. Far ban ner og gri per tak i henne. 9

10 «Faen da, Helle! Gå på ba det,» sier han. Far stik ker ho det inn i kot tet, jeg hø rer han rom ste re før han går ut på kjøk ke net. Vann trefer plast bunn. Så kom mer han tilbake med klut og bøt te. Hendene hans vrir opp stofkluten i bøtta og begynner å vas ke uten noen klar fremgangs måte. Jeg luk ker døra inntil og lis ter meg tilbake til sen ga. Kjenner at jeg har holdt pus ten. Pak ker dyna rundt meg og la ter som jeg so ver, pus ter dypt, men stil le, selv om det ikke er noen andre i rom met. Nes te mor gen la ger far fro kost til oss. Hav re gryns grøt. James Cotton «Mississippi Mud» brer seg fra stua og inn på kjøkkenet. Pianotangenter klimprer lett mens munnspillet gri ner og den dype stem men til Cotton hol der på hvert ut pust, han kom mer til å tren ge det til nes te sta vel se. Vi snak ker ikke når mu sik ken strøm mer ut av høyt ta ler ne. Far strør ka nel over grø ten min og gir meg en skje. Mor er ikledd gul ba de kå pe med en på sydd and over brys tet og stir rer på bol len frem for seg, men rø rer den ikke. Jeg kys ser henne på kin net idet jeg for la ter bor det for å ta på meg yt ter jak ka og rek ke sko len. Det luk ter fort satt rart i gan gen. «Bik kja spis te sjo ko la de i går,» ro per mor fra kjøkke net. Jeg vet ikke hva det vil si, men nik ker likevel som om det for kla rer alt. Far hen ter meg etter sko len den da gen. Vi drar innom nær bu tik ken på vei hjem og kjø per klor. Og to seks pak nin ger med Aass. 10

11 Noen da ger se ne re får jeg en gave fra far. En slitt og stiv beint Gibson es-335 fra 1972, med av skrap ninger på fremsiden un der pick u pen. En gang i ti den var den gyllengul. «Den er gam mel,» sier mor. «Det er en klas si ker. B.B. King spil te på en slik en. Og det er uan sett ikke al de ren på gi ta ren som be tyr noe, men sje len du leg ger i spil lin gen,» sier far. Han læ rer meg å klimp re, om gitt av lp-plater som han har sam let gjennom fle re tiår. Går rett til moll- og syverakkorder. Syn ger og jam mer som om vi er ekte mu si ke re. Far har tatt med seg hele sin lp-sam ling fra Maze, som lig ger et sted mellom Kautokeino og Alta. Vi flyt tet til Oslo da jeg var to år gammel. Mor hadde fått en administrativ stilling hos Te le ver ket som krev de bo set ting i Oslo. Mor og far reiste til storbyen. Mor med store forventninger. Far med mis tro. De kjøp te en lei lig het og en bikkje. Og opp dro meg i ur ba ne om gi vel ser til ly den av trikkestans og lukten fra grillen til kebabsjappa på hjørnet. «Bluesen er det eneste menneskeskapte som kommer fra dy pet av sje len. Og det kan du ban ne på er sant,» sier far ofte før han skrur opp vo lu met. Ly den av blues bæ rer ham til et annet sted, pak ker seg rundt ham og sen der ham bort fra ly den av Oslo som får ham til å vem mes. Alle ver dens pro ble mer kan lø ses 11

12 med sang og gi tar spill. Og om de ikke kan lø ses med sang og gi tar spill, så kan det være det samme. Mine for eld res pro ble mer kan ikke lø ses med en seksstrenger og hes vo kal. Det te er klart for meg og alle i gata med et åpent vin du. Vi lyt ter til ly den av va ser som knu ses, og hy len de gråt. Mor og far bru ker helst interiøret i leiligheten til å trene kastearmene med. Og ofte må de gå til inn kjøp av nye va ser og ser vi se for å kunne opprettholde denne hobbyen. Til gjengjeld deler de en interesse for å kaste gjenstander. Det enes te som får stå urørt, er den li den de jesusfiguren i bok hyl la. Far er tro en de. Mor går i kir ken når det er natt verd. Da får hun al ter vin for stre vet. Far fortel ler henne ikke at den er al ko hol fri. Den da gen de skil ler seg, er det ingen møb ler å krang le om. De er alle ny lig kjøpt inn. Jeg er tolv. Det er man dag, og vi spi ser en stil le fro kost på kjøkkenet. Den morgenen stopper kranglingen. Det er ikke mu sikk på an leg get, ingen sier stort. To ski ver ris tet brød med jord bær syl te tøy. Mor og far fullfører kafekoppene sine hurtig, før de reiser seg for å gå på jobb, og mor sier: «Men hva med hun den?» «Ikke faen om jeg tar den,» sier far. De nik ker og går ut døra: mor med en kofert, far med en bag, og begge med ter mos. Det er først 12

13 en uke se ne re, far har ennå ikke kom met hjem, at jeg for står hva denne sam ta len egent lig drei de seg om. Etter det te er jeg opp slukt av å ob ser ve re og no te re ned alt som blir sagt og gjort. Kom me til bunns i det, slik at ikke noe går meg hus forbi igjen. I til legg er det jo bluesmateriale. I de åtte på føl gen de åre ne bor jeg hos mor, som be holder lei lig he ten i Oslo og bik kja T-Bone Walker. Mor lar T-Bone sove ved fot en den om nat ta, selv om bik kja snor ker høy lytt og ofte har ma re ritt. Lø per i søv ne med po te ne i luf ta, gryn ter og knur rer. Mor bryd de seg aldri stort om bik kja før. T-Bone var fars hund. Det før s te far plei de å gjø re da han kom hjem fra jobb hos Vegvesenet, var å leg ge seg på stue gul vet og trille tennisball mens T-Bone Walker laget spastiske ri per i par ket ten. Nå er T-Bone mors hund. Og hver gang bik kja har ma re ritt, våk ner hun og stry ker ham be ro li gen de over den rosa bu ken. Jeg kan høre det gjennom veg gen. Hun lul ler T-Bone i søvn igjen med kjær lig nyn ning. Det te er den enes te end rin gen i mors opp før sel jeg mer ker meg. Hun ser ikke ut til å sav ne far de før s te åre ne, og nav net hans blir sjel den nevnt. Mor sen der meg til en psy ko log så jeg kan snak ke om far med noen andre enn henne. Jeg sier at jeg ikke vil gå uten T-Bone, så bik kja får også pro fe sjo nell hjelp. Jeg er sik ker på at han tren ger det mer enn meg. 13

14 Kontoret til psykologen, Lise Karlsen, ligger på Tøyen. Med en frukthandler mellom T-banestasjonen og ringeklokka. Idet jeg passerer frukthandleren, vet jeg at det er un der ett mi nutt igjen til hode dok to ren tar meg i hån da og tit ter olmt på bik kja. Lise Karlsen ha ter T-Bone Walker. Det er ty de lig på må ten hun ut stø ter små hikst på hver gang han stu per inn på konto ret hennes og sikkelet fra bik kja flyr utover hennes pertentlige interiør. Hendene til Lise Karlsen knytter seg. An sik tet vrir seg i en gri ma se som ly ser av av sky. Munn vi ke ne trek ker seg helt ned til de er på lin je med haka. Hun luk ker øy ne ne, men fordi øye bry ne ne trekker seg opp mot hårfestet, mens kinnene migrerer mot kje ven, blir det små gli per mellom øye lok ke ne. Dermed kan Lise Karlsen fort satt se ska de ne T-Bone på fø rer gulv og møb ler play-by-play i real time. Det gir meg en varm følelse å observere misnøyen hennes mens hun stir rer på T-Bone, pa ra ly sert. Etter at sko len rin ger hjem og for tel ler mor at jeg har tru et med å hop pe ut av vin du et om jeg ikke slipper mat te ti men, blir jeg på lagt å gå til Lise Karlsen fast. Og jeg må gå alene: «I femte time på en tirs dag står jeg i vin dus karmen. Hol der fast med begge hen der for ikke å tip pe fordi jeg har tær ne helt på kan ten. Gar di ne ne hen ger ro lig, det er vind stil le. Det er en kon tei ner på bak ken, fire eta sjer ned. Oppi den lig ger en mad rass. Jeg vil 14

15 kanskje kla re å lan de på den, men jeg kom mer jo ikke til å hop pe uan sett.» «Og så ble du ut vist?» «Ja.» «Men ikke bare på grunn av den ene hen del sen?» «Nei.» «Hva skjed de den samme uken?» Lise Karlsen ret ter på de run de bril le ne, som står til den run de krop pen hennes. Hun kan tril le av stolen sin når som helst. «Jeg kas tet Elisabeth Høy es bi bel ut av vin du et i religionstimen. Den landet til høyre for konteineren. Det er to talt to an merk nin ger av al vor lig grad på en uke. Og derfor ut vis te de meg. Idio tisk.» «Hva er idio tisk?» «Å bli ut vist for å kas te en bok ut av et vin du og for å ta litt frisk luft.» «Du sy nes ikke det er idio tisk å kas te bø ker ut av vin du et eller å stå i vin dus kar men og true med å hop pe? Du kun ne falt og ska det deg.» «Jeg had de ikke tenkt å hop pe.» Vet ikke hvorfor hun tror jeg kun ne hop pet, eller hvorfor hun er redd nå fordi jeg kun ne falt da. Kanskje fordi det er van ske lig å vite om noen hop pet eller falt, i et ter tid. Og at selv om re sul ta tet er det samme, så fø les det ulikt for dem som ikke hop pet eller falt. Lise Karlsen me ner at opp før se len min er et re sul tat av at 15

16 far dro. At jeg er sint på ham. Ikke bi be len, ma te matikk eller meg selv. At det er derfor jeg ikke får sove. Det ir ri te rer meg at hun tror det. Jeg vet ikke hvorfor far dro, eller hvor, bare at han ikke er her lenger. Kanskje han kom mer tilbake, slik mor sier. Hun er glad jeg får et di plom, og at jeg trefer Lise Karlsen til fas te ti der, men jeg har ikke so vet godt på så lenge jeg kan huske. Og disse samtalene over en notatblokk går ingen vei. Stak kars T-Bone som ikke har noen å snak ke med. Det er jo han som har ma re ritt hver natt. Noen gan ger sav ner T-Bone far mer enn både jeg og mor gjør. Han lig ger på fars side av sen ga til rundt den ti den far plei de å kom me hjem fra jobb. Da flytter han seg til gan gen med snu ta på velkomstmatta. Mor drik ker likevel mer vin enn bik kja. Det er over glas set hennes at vi snak ker mest sammen. «Sant eller usant: Du vet hvor far er.» «Usant.» Mor sva rer mo no tont. Som om jeg spør henne hva klok ka er, eller om jeg må på sko len igjen nes te dag. «Sant eller usant: Han er i Memphis.» «Usant.» «Hvordan kan du vite at han ikke er i Memphis, hvis du ikke vet hvor han er?» «Ikke still så mange spørs mål, June. In gen ting i denne ver den er enten eller. Det fin nes ny an ser. 16

17 Grå to ner. Og noen gan ger er løg nen et bed re al terna tiv fordi den er det man vil høre.» «Sant eller usant: Far kom mer hjem.» «Sant.» «Er det det?» «Det er det vi begge vil høre, sant?» Etter hvert læ rer jeg å ikke spør re etter far mer. Et gjennomgående samtaleemne for husholdningen blir hel ler at mor ber meg om å leg ge fra meg no tat bo ka mi og gi ta ren for å kom me tilbake til den vir ke li ge ver den. Hun står foran meg og tit ter på top pen av ho det mitt uten å si noe. Stir rer meg i senk til jeg leg ger fra meg seksstrengeren. «Mor, det er den vir ke li ge ver den jeg skri ver lå ter om.» Jeg for sø ker å for kla re. Ser på henne med det jeg hå per lik ner då dyr øyne. Men det fun ker ikke. «Vil du ikke bare la det lig ge? Kan du snak ke med meg om noe hyg ge lig fremfor å syn ge om noe trist? Få nesa ut av den her sens no tat bo ka.» «Vi kan skri ve brev til hverandre?» sier jeg forhåpningsfullt. Som svar ak ker mor seg og kas ter ar me ne i væ ret, for så å la dem fal le ned igjen langs si de ne. Opp gitt. Når hun blir opp gitt, gri per hun fatt i et glass med vin. Hun la ger ikke mat, men hun drik ker gjerne vin mens hun la ter som om hun la ger noe. Tar fer dig mat 17

18 ut av em bal la sjen, stik ker plastbeholderen i mikrobølge ov nen og fy rer den opp. Far la get ma ten da jeg var li ten, og mor lær te seg aldri å lage noe skik ke lig. Selv om hun en gang gjør et ær lig for søk på å lage et mål tid fra bun nen av. Det blir med den ene gangen. Men his to ri en er verdt å gjen gi. Jeg kom mer hjem fra skolen etter juleavslutningen i syvende klasse og fin ner mor stå en de lent over kjøk ken bor det med hen de ne langt inni en kal kun. Skin net lig ger i et tynt nett av ryn ker over kjøt tet. Crè me fraîche og ca shew nøt ter fly ter i ulo gis ke ret nin ger fra åp ningen på kal ku nen og utover in ven ta ret. Mor skjelver. Tå re ne renner fra kin ne ne hennes og nedover kal ku nens nak ne bryst. Jeg vil snu meg rundt og løpe til ba det, men rek ker det ikke og kas ter opp på kjøk ken gul vet rett foran bor det. Jeg ser på den ho delø se kal ku nen, mens mor skri ker. Hun prø ver å gri pe fatt i noe å kas te etter meg, men hen de ne hennes er for dypt inne i kal ku nen, og hun mis ter ba lan sen. Kal ku nens kropp, som er fer dig fylt bare i fron ten, kom mer sei len de av bor det og lan der i dam men av ma ge sy re. Tar me ne vrir seg i angst, og kal ku nen ma ri ne rer vi de re. Mor vil ta kni ven og kom me etter meg, pus ter tungt og hur tig, som et vilt dyr. Men hun syn ker sammen på kjøk ken sto len med et akk. Hun gjen tar om og om igjen at jeg er en gave fra Gud. Jeg spør henne hva hun egent lig me ner med det, 18

19 hun ler og sier at det er derfor hun aldri kan le ve re meg tilbake. Det virker betryggende. Mor hol der sin pakt med Gud og le ve rer meg ikke tilbake. Hun er der og klem mer meg når jeg kom mer hjem. Hun fin nes ikke mo der lig, og hun la ter ikke som om hun er det, hel ler. Hun bare klemmer meg. Og jeg re spek te rer henne for at hun ikke prø ver å være noe annet enn seg selv. Til gjen gjeld lar jeg henne kas te ting når hun er sint. Hun trefer meg aldri, og det er opp lagt at hun ikke for sø ker, for hun er sab la god til å kas te. Hun var at let i sin ungdom. Med lang kropp, slank og mus ku løs. Vi lik ner ikke. An sik tet hennes er fir kan tet, med en bred kjeve og sto re øyne som tidvis gjem mer seg bak po se te øye lokk. Når hun ikke er ut slitt, ser hun kon stant overrasket ut. Øynene mine er smale, kinnbeina høye visstnok en egen skap som gjør meg bed re rus tet til å tyg ge seigt kjøtt. Ikke at det te er spe si elt nyt tig for meg. Min spis se hake, mine sma le øyne og min kor te kropp får meg til å se litt barn lig ut. Som en klein grand danois-valp. Jeg lik ner på far. Mer og mer for hver dag som går. Jeg er tjue år gam mel og sit ter ba kerst i Maze kir ke med en snirk le te bok i hån da og skrib ler takt fast. Det er fars begravelse. Han har veltet med en gravemaskin i fyl la. Nå lig ger han i en kritt hvit kis te med bloms ter 19

20 ar ran gert i run de for mer. Midt un der «Dei lig er jorden», som jeg ten ker er jæv lig mor bid å syn ge i en be gra vel se og sær lig i denne, rei ser mor seg brått. Hun snur seg mot meg, gri per blok ka og kas ter den gjennom rommet mot kirkedørene. Hånda hennes dir rer med fremtredende blod årer som jeg ikke har sett før. Ly den av den lil le bo kas sam men støt med den massive inngangsporten designet for å kunne slip pe men nes ker inn, og ut igjen, som sten ger folk ute og sten ger dem inne, og som nå er luk ket un derstre ker hvordan kir ke byg get er kon stru ert nettopp med den hen sikt å opp nå god akus tikk. Hen del sen krever hele forsamlingens oppmerksomhet. Fortsatt har jeg van s ker med å gå inn en kir ke dør uten å høre ly den av Guds drøn nen de tor den og fø lel sen av brennen de blikk mot hu den. Mor og jeg står foran gra ven hans. Jeg er egent lig syv cen ti me ter kor te re enn mo ren min. Jeg har vært det de sis te tre åre ne og ser ikke ut til å vok se mer. Men mor er sam men krø pet nå og sy nes å ha blitt be ty de lig kor te re over nat ta. En sval bris rom sterer i pan ne lug gen min og får meg til å vil le bar be re alt vekk fordi pan ne lug gen tar al vo ret bort fra øyeblik ket. Mor vil jeg skal hol de rundt henne, støt te henne. Men jeg kla rer ikke å røre henne. Gra ven til far er re ne re enn de andres, ny, med et tre kors. Grav steinen ven ter på la ger et sted ved Alta. Jorda er 20

21 fort satt for høy et med bloms ter der hvor kis ten med krop pen hans er blitt sen ket ned. De har ikke snak ket sammen på nes ten ti år, fa ren min og mo ren min. Men hun har visst hvor han opp holdt seg. Hva han gjor de. Hun prø ver å gri pe etter hån da mi, men jeg put ter den i lom ma og knu ger om fô ret. «Ting er an ner le des nå,» sier hun. Stem men er vag, hal sen hennes er sår av gråt som hol der et kve len de tak om henne. In gen ting har egent lig end ret seg. Det vet vi begge. Men på et eller annet vis for står jeg hva hun me ner. «Jeg vil hjem,» sier jeg. Hjemlengselen skyter fra føttene og opp til panna der lug gen vif ter. Jeg har hatt denne leng se len si den jeg var tolv år gam mel. Men det er ikke før nå det er ty de lig at jeg ikke kan kom me hjem igjen. Far kan ikke kom me hjem igjen. Om det ikke var far som lå i den gra ven, men mor, had de jeg kanskje kun net være trist nå. I ste det er jeg for ban na. Jeg lukker øy ne ne for ikke å se mors våte kinn. Sko en min skum per i den ny lig opp grav de jorda. Luk ter at den er fuk tig etter reg net i natt. Un der der lig ger han. I det te øye blik ket lo ver jeg far å skjer pe meg. Å star te på nytt. Jeg sier ikke noe til mor. Jeg kjen ner fa ren min like godt som jeg kjen ner mo ren min. Jeg er for tro lig med ham. Det te til tross for at de leng ste sam ta le ne jeg har hatt med fa ren min, har vært mo no lo ger jeg 21

22 har fremført i nat te mør ket. Jeg snak ker sant til ham som da jeg var barn. Kanskje det er han som kjen ner meg. Jeg skul le øns ke vi had de spilt og sun get mer for hverandre. Man vil aldri kun ne vite hva et annet menneske tenker til enhver tid. Aldri kjenne følelsene som lø per gjennom krop pen deres, eller vite med sik ker het at de me ner det de sier til en. Men man nen du mø ter på gam le pla ter, en svart mann som sit ter på trap pa foran sørstatshuset og jam rer fordi kona har for latt ham til for del for na bo ens bik kje han over fø rer noe av seg selv til deg. Du kan leve li vet hans med ham. Så jeg spil ler blues for far, og dypt nede i den dei li ge jorda tror jeg han lyt ter.

23 2 Lennon og jeg til brin ger nat ta på en lu gar som vir ker mind re for hvert mi nutt. Inn re det med en dob beltseng på stør rel se med en enkeltseng, et bad som er mind re enn du sjen i lei lig he ten hjemme i Oslo, og ingen vin du er. Min høy re al bue har an tatt en blå lig farge etter tannpussen kvelden i forveien. Helvetes sky ve dør. Jeg vil spil le på gi ta ren min, men det er umu lig å skri ve vet tug mu sikk på 8,4 kvadrat meter. I til legg luk ter det in ne stengt. Bur de være bedre ven ti la sjon på et skip. Må let hel li ger middelet, antar jeg. «I hver havn skal jeg skri ve blues med fan tas tis ke por tret ter av men nes ker vi kom mer til å møte, og du kan ta bil der av dem med den nye ka me ra lin sa di,» sier jeg til Lennon. «Lin sa er med, men jeg tvi ler på at den tje ner seg inn igjen. Kos tet to må neds løn ner. Hvorfor skal det være så dyrt å gjø re noe krea tivt?» Lennon ris ter på ho det. 23

24 «Vi kan ikke ha pen ger om vi skal være krea ti ve i sam fun nets øyne. Kunst ne re må være fat ti ge om de skal ska pe noe bra. Vi må leve opp til my ten.» Det te får Lennon til å smi le. Da jeg først fore slo å røm me lan det, tvil te han på at det var en god idé. Men han had de ingen lang sik tig plan for til væ relsen. Og det er få job ber for fo to gra fer i Oslo. Altså hav net vi i kramp ak ti ge lu ga rer på skip fra Oslo til Køben, vi de re til Hamburg og nå til Venezia. Det er lavt un der ta ket på lu ga ren. For lavt for Lennons lan ge kropp. Det te tvin ger ham til å ha en vag knekk i knærne, krumme ryggraden og tilte hodet til siden. Noe som får ham til å vir ke for und ret over alt som skjer. Han tit ter på meg slik. For und ret, med ho det på skak ke. Der jeg sit ter på gul vet i lu ga ren og hol der fast i det ene bei net hans. Bå ten vug ger fra side til side, men det er ingen be ha ge lig vug ging som lul ler meg i søvn. Det er en kval men de vug ging som gjør meg usik ker på mine ind re or ga ners plas se ring i forhold til hverandre. Jeg er ingen sjø ulk. Det vet jeg nå. Lennon set ter seg ved si den av meg, tar hån da mi og spør om jeg vil ha noe. Kanskje en cola kan hjel pe. Jeg drik ker aldri cola. Han er klar over det. Men Lennon er overbevist om brusens medisinske virkning. Han strekker frem høyre hånd og åpner minibarens lille dør. Den er fullas tet med sjo ko la de, brus og al ko hol. 24

25 Søtt fris ter ikke, så jeg gri per en grønn flas ke på stør rel se med et shotglass. Skyl ler ned den svai en de opp le vel sen av sjø ens gang med sterk ab sint som teg ner kort va ri ge lin jer av ild ned over hal sen hver gang jeg svel ger. Når lin je ne trefer ma gen, ten nes en ovn. Gjør meg varm og trygg. Som et tep pe pak ket rundt skuld re ne. Tan ken om en li ten grønn fe som vifter med en tryllestav og åpner verden, appellerer til meg. Minibaren forstår dette. Lennon åpner en flaske med gin og en med tonic water. Jeg ler og kal ler ham en femtitalls husfrue. Vi leg ger oss. Be ve ger oss sak te re enn van lig. Jeg plasserer beina mine rundt de spisse hoftebeina hans mens hen de ne mine ki ler den lan ge rygg ra den. Jeg for va rer meg i de mør ke krøl le ne hans, de grøn ne mandelformede øynene, den myke skjeggveksten og den heng sle te krop pen med bre de skuld re som om favner meg. Romfølelsen blir betydelig mer komprimert på denne må ten, men vi de ler in ne stengt he ten og gir dermed rom i hverandre. Det te sam spil let er ulikt oss, men sam ti dig ikke sje nert. Om det er ab sin ten eller frem me de lands og vanns fri gjø ren de efekt, er uvisst. Lennon sov ner, jeg lig ger vå ken. My ser ut i rom met. Ven ter på å få se veg ge ne fy sisk flyt te seg inn over i små krumspring. Med en lommelykt fra nattbordskufen i mun nen gri per jeg penn og pa pir for å skri ve. 25

26 Kjæ re mor Det er stil le far vann, og ski pet sei ler stø dig. Jeg ven ter på stor men. Lennon hil ser og sier at du vil le likt li vet til sjøs. Per son lig vet jeg ikke om blått er din far ge. Jeg be kla ger at jeg dro uten å si ha det, så jeg sier det nå. En ting er å ven te på fars hjem komst sammen, men det er noe annet å ven te på gjen opp stan del sen hans. Det had de vært fint å sen de deg det te bre vet per flas ke, men jeg gjet ter at det er et post kon tor i neste havn. Din datter Salt vann. Luk ten av det ki ler i ne se brusk og blir me tal lisk mot stein. Ly den av bøl ger som trek ker sjø ut fra land, og deretter dri ver vann mas se ne inn igjen, til kun res te ne av et stort na tur lig vann kraft verk pipler mellom glat te stei ner. Sjø opp le ves an ner le des fra land. Mer inn by den de. Ingen kval me. Re flektert sol lys gir var me som om slut ter oss. Sma ken av det lokale brennevinet buldrer i brystkassa, lyden av menneskene og mopedene med lasteplan vekker oss, mens de nærgående måkene gir en følelse av å være langt borte fra vant vir ke lig het. 26

27 Lennon tar opp ka me ra et fra den sto re svar te ba gen med fle re lom mer enn jeg kan for stå be ho vet for. Han har den med seg overalt. Det er hans Gibson. Han vil fan ge et bil de av meg lent mot et esel. Vi er på vei ned fra en li ten by på øya Stromboli, som ser ut til å stik ke rett opp fra ha vet. Byen plei de å være mid ten av en vul kan som øde la hal ve øya i et ut brudd og et terlot seg en bratt og ving le te vei til top pen. Be liggenheten beskyttet en gang byen fra fiendtlige styrker iført tunge rustninger, bærende på enda tyngre våpen. Ese let har hele sitt liv vand ret opp og ned fjel let i en samsarisk sirkel uten betydning, bærende på tunge amerikanere. Turistene roper, klamrer seg til hårtuste ne langs dy re nes nak ke og vil ri om kapp med hverandre. Dokumentere opplevelsen og laste opp klei ne gifs på net tet. Hå ret på krop pen er stritt og slitt, mu len flek ke te og øy ne ne blas se, men det er en gjenkjen nel se i øy ne ne til dy ret. Og det te er grun nen til at jeg, i motsetning til de andre vestlige nomadene, nek ter å tvin ge Burro til å bære den femti kilo tun ge krop pen min opp til top pen. Derfor tvin ger jeg også Lennon med på det vanvittige prosjektet å bestige fjellet, fyl le syk, før fro kost. Den ste ken de he ten fra sola trefer stei ne ne vi går på, og det blan ke ha vet ved foten den av klip pen, før ly set re flek te res tilbake mot oss. Jeg tror han ha ter meg litt idet det går opp for ham at vi ikke skal ri, men han sier det ikke. I ste det ler han. 27

28 «Er du sint på meg?» spør jeg idet en svet te drå pe renner fra hår fes tet hans og fal ler fra ne se tip pen ned mot de var me stei ne ne foran føt te ne våre. «Fordi du ikke vil ri om kapp på esel?» «Ja. Det te er ikke akkurat av slap pen de.» «Jeg kun ne jo ridd opp på et esel, så kun ne du gått. Men jeg går med deg, ikke sant?» «Skal jeg bære deg?» spør jeg og smi ler. «Takk, gjerne det,» sier han og ler. Vi tras ker videre og puster tyngre. Halv veis opp til top pen, på en vei som sy nes å bli brat te re for hvert skritt, stop per vi opp. Det er plas sert et lite bønne hus med et bil de av jom fru Maria på inn si den. Hun smi ler, med en hånd he vet mot be søken de, som for å hil se oss vel kom men. Å stan se der inne i den kjølige lufta på innsiden av bedehuset hjelper ettertrykkelig på den dunkende følelsen i nakken som jeg på før te meg selv kvel den før. En pas se ren de tro på velsignelse og syndsforlatelse sveiper over meg, og jeg ten ker på jesusfiguren på hyl la hjemme. Mor kas tet den ut først tre år etter at far dro. Jeg kom hjem, og den var bare borte. Jeg spur te ikke hvorfor hun gjor de det. På top pen av fjel let ved en li ten kafé som har ut sikt langt forbi bå tens for tøy ning, blir vi ser vert et mål tid ita lie ner ne stolt kal ler lo kal spe sia li tet. 28

29 Vin og vann følger måltidet og styrker barnetroen. Vin helles i glassene våre fra en blåmalt keramikkmug ge, og vi skå ler høy lytt. Spi ser fo cac cia og pes to som får meg til å set te spørs måls tegn ved det jeg har kjøpt hos ba ke ren hjemme i Norge. «Kan man skri ve blues når man er mett og glad?» spør jeg Lennon. Han ven ter med å sva re. Mun nen er full av mat. Sansene konsentrerer seg om smakene på tunga og vel let av mat på tal ler ke nen foran ham. «Du fin ner ut av det når du blir helt nødt til å skrive blues, eventuelt når du må betale regninger nes te må ned. Det plei er å skrem me deg til å klimp re på gi ta ren,» sva rer han og gli ser. Skuld re ne våre slap per av, ryg ge ne er rake og blik ke ne våk ne. Vi er krye sammen. Over denne delte seieren over fysisk motgang. Å bestige en topp sammen er å mest re sym bolsk mot stand som kan opp stå i fremtiden. Jeg er mer opp tatt av sym bo likken ved opp le vel sen enn Lennon er, men det er ikke vik tig. På vei en ned fam ler jeg etter sol bril le ne, men kom mer på at jeg har lagt dem igjen på bå ten. Etter et kort av brekk fra sola vir ker den enda mer blenden de. Jeg for sø ker å ikke myse der jeg står ved ese let og smi ler inn i ka me ra et. Et ferieminnesmil som vi kan ta med oss i kofer ten. Øye blik ket er brått 29

30 ufat te lig trist. Jeg vil ta med meg Burro om bord på bå ten, gi ham en ny start ved nes te havn. Lennon ler igjen. Han ris ter på ho det og hol der meg i hån da. Han har full til tro til at selv om de nes te par da ge ne kom mer til å være hjem søkt av snakk om det te ese let, og denne mu lig he ten det har til å flyk te med oss, så vet jeg bed re enn å ta dy ret med til Venezia. Så jeg for la ter kaia tom hendt og ang ren de, men med et håp om at ese lets nes te liv vil være det over bæ ren de dyret verdig. Inn sei lin gen til Venezia er ny, men vir ker vel kjent. Still he ten. De le nen de byg ge ne kan syn ke og bli borte uten for var sel. Det er ikke helt som å kom me hjem til familiemiddag. Heller som å se igjen tremenningen, som du sist så i bryllupet, i begravelsen. En følelse av angst og ube hag i form av for trengt per son lig forhis to rie som lig ger la tent i rom met, men som ingen snak ker om. Mor, far og jeg spis te mid dag sammen noen kvel der før far dro. For tært i still het. En vond svulst som voks te sak te un der bor det. Den enes te ly den var gafler som klir ret mot asjett, mun ner som tyg get, og spo ra disk flyt ting av sto ler. Mors røde øyne fes tet på far. Fars blikk uten fes te, tå ke te og flak ken de mens pupillene passerte vinduet. Mor reiste seg. Kastet en vann mug ge i veg gen, halv full. Skrek til far. Far satt stil le og tyg get til van net rant over gul vet, 30

31 og de blå ull sok ke ne mine ble våte. Jeg vil le ta fars hånd, men han var for rask og sleng te asjet ten hardt mot vas ken. Den knus te, og det samme gjor de kafekoppen som had de ven tet der på vask. Kop pen del te seg skrått på mid ten, og de le ne skled fra hverandre slik en bre løs ner fra land. Far gikk ut i stua og smel te døra igjen på vei en. Mors hul king var uunn gåe lig. Og jeg sav net brått den tru en de still he ten før stor men. Lennon og jeg står på dekk med vind som ri ver i hår og klær. Byg ge ne vug ger og vir ker tru en de. De er på vei mot oss. Jeg ser for meg at det mas si ve ski pet vil kom me til å syn ke mellom de le nen de byg ninge ne, split tes i to og et ter la te både Lennon og meg på bun nen av ha vet. Men ski pet man øv re rer vant og selv sik kert. Jeg gri per etter hån da hans, min er klam, og han la ter som om han ikke mer ker det. Han lar hån da gli fort over buk se bei net på de slit te jean se ne. Jeg har aldri sett en slik inn sei ling. Aldri har jeg vært så im po nert. Truk ket inn i en til stand av tid løs het. Og aldri har jeg vært så vett skremt. Likevel gir det meg déjà vu. Jeg har vært her før, jeg er på rett vei. Mor for tal te meg en gang at denne fø lel sen av å ha vært i et øye blikk før uten å kun ne plas se re fø lel sen, egent lig er et tegn på at hjer nen din svik ter et lite se kund. Jeg hå per det te er en av mange løg ner. Det pla ger meg at stem men hennes run ger i ho det mitt 31

32 i det te øye blik ket, og jeg tar meg til tin nin ge ne. Gnir så hardt jeg kla rer, med tre fing re. Krop pen min skjel ver, og Lennon hol der rundt meg. Han pas ser på meg så jeg ikke skal fal le eller hop pe over bord og bli borte i ha vet. Det kun ne i rea li te ten ikke fal le meg inn, det å hop pe. Idet vi an kom mer til La Forcola ho tell, tjue mi nut ter fra Venezias por ter, gir en ung dame fra re sep sjo nen oss nøk le ne og pe ker mot en trapp bak en bloms terkrea sjon av stof. Lennon er sli ten og vil leg ge seg. Opp gan gen luk ter gam mel to bakk, innrøyket fordoms fritt gjennom så mange år at luk ten umu lig kan bekjempes med vaskemidler alene. Veggene dunster og er grå li ge av lag på lag med sot. Da vi kom mer inn på rom met der vi skal sove den nat ta, er jeg glad for å se et tosifret antall kvadratmeter. Veggene er de ko rert med fem ti talls ta pet i pas tell far ger som akkompagneres med åttitallsmøblement. Dusjen er ny de lig og bred, lik den jeg har for latt i Oslo. Lennon har en dusjfetisj. Noe med me tall, glass, vann, luk ten av såpe og hud. Om jeg ikke viss te bed re, had de jeg trodd at han egent lig for sø ker å skju le en bakteriefobi. At sto re de ler av kvel den kom mer til å til bringes i denne du sjen, er uunn gåe lig. Og litt såpelukt kan bare gjø re oss godt. To bakks luk ten i rom met ble for ster ket allerede idet vi kom inn fra gan gen. 32

33 Jeg for so ner meg med at aro ma en kom mer til å sive inn i klær ne våre og bli en del av dem. Slik kan vi ta med oss det te ho tel let hjem, hvis vi skal hjem. Tre ten årings gut ter og to jen ter lå ser seg inn sam tidig som oss på rom met ved si den av. Om nat ta hø rer vi dem le høyt innimellom ly der av sex der krop per slår mot hverandre. Det er an stren gen de ikke å la nysgjerrigheten ta overhånd. «Jeg lu rer på om det er to par og en fyr som er blitt ute latt, eller om det er en form for vill or gie som fore går der inne,» sier jeg. «Had de du likt om det var det? Kanskje vi skal ban ke på og spør re om å få være med?» «Ja, det had de vært noe å skri ve hjem om,» sier jeg. Lennon ler med hele an sik tet. Det er sjar me ren de hvordan øy ne ne hans blir til sma le buer, ryn ker former seg rundt munn vi ke ne og de ytre øye kro ke ne. Noen gan ger stop per ikke ryn ke ne mellom munn og øyne, men strek ker seg helt ut til øre ne og oppover pan na. Slike trekk smit ter av. De blir væ ren de i deg som et adoptert lag av karakteristisk egenart. Dette er den bes te su ve ni ren man kan ta med seg fra noen. Det er en måte å min nes et men nes ke som har betydd noe ekstraordinært for deg, på. En T-skjorte, et klisjéaktig postkort, en hatt eller cd kan hen tes 33

34 eller sen des tilbake. Et sær trekk kan derimot be va res for evig tid. Det blir til en del av deg. Uav hen gig av renselsesritualer, tannpuss eller geografisk tilbakelagt distanse. «Nes te gang,» sier Lennon mens han leg ger seg til rette. Den bass drev ne or gi en på den andre si den av veg gen roer seg. Lennon sov ner med meg på ar men. Selv lig ger jeg i timevis og grub ler på hvem av tenårin ge ne som po ten si elt kan ha blitt ute latt fra se xen. Om det er slik at noen ble ute latt. Jeg er lys vå ken. Jeg vil også at Lennon skal være det, prikker ham i ryggen, rett under venstre skulderblad. Han får gjerne vondt der. En øm ner ve i klem eller noe. Derfor våk ner han litt hver gang, men det va rer ikke lenge om jeg ikke får ham i prat. Så jeg spør ham om han kan for tel le meg noe fra barn dom men sin, eller et even tyr. «Det er ikke noe nytt å si, June. Vi har jo vokst opp sammen. Du kjen ner alle barndomshistoriene mine. Sov nå,» mum ler han. Lennon trek ker dyna over skul de ren for å dekke til det såre punk tet på ryg gen, og sov ner mo mentant. Jeg pus ter ut og ser for meg at inn hol det fra lun ge ne mine sprer seg i luf ta i rom met. Små luftlom mer som fes ter seg til ta pe tet og blan der seg med 34

35 gam mel to bakks aske, dan ner mer ke li ge mønst re. Hån da mi trek ker frem en lom me lykt fra natt bordskufen og leker skyggeteater i taket til rastløsheten tar meg. Bei na fin ner vei en ut av dyna og ned på gulvet. Gi ta ren står inntil veg gen ved ska pet, så jeg tar den med meg inn på ba det sammen med fotobagen til Lennon. I en li ten sort filmrullboks med grått lokk lig ger tre fer dig rul le de bøn ner og noen gram grønt. Lennons ka me ra er di gi talt, men den filmrullboksen har fortsatt nytteverdi. De kjølige flisene på gul vet fø les godt mot nak ne føtter mens jeg fy rer opp og spil ler «Rainy Day» av John Lee Hooker. Denne arbeidsfordelingen om natta er ikke uvanlig. Og om morgenen våkner Lennon uthvilt, mens øynene mine har fått en ny rosa ny an se. Fjerde dag i Venezia stad fes ter for meg at det ikke er mer å se i byen før sola er gått ned, annet enn horder av turister i gatene. Derimot er de påfølgende kveldene latterfylte. Flertallet av turistene er dratt hjem eller vi de re på cruise skip. Vi har be stemt oss for å bli. Luf ta er kjø lig, med vind fra nord vest, men lat ter var mer oss. Venezia, med sine regnvaskede gater og kanaler. Vi forelsker oss i Venezia. Gatelys blir til stjerner reflektert i disse vannveiene gjennom en gam mel by. Må nen fyl ler ga te ne, og vi går oss vill, igjen og igjen, i la by rin ten av bro stein, ly sen de 35

36 stjer ner og mørkt grum se te vann. Å orien te re seg i Venezia er som å man øv re re i en bol le spa get ti med en pin ne. Vi går rett inn i en vegg den før s te kvel den. Går i sirkler den andre. Finner trappenedganger til ka na le ne den tredje. Snur og prø ver igjen. «Det er slike øye blikk jeg skul le øns ke jeg had de vært i spei de ren som gutt un ge. Da kun ne jeg lest stjer ne ne eller noe som et kart, sant?» fli rer Lennon. Den fjerde nat ta føl ger vi Piazzetta San Marco til Canal Grande. Det te le der oss uven tet over den vak res te av de 400 av mar mor for ster ke de bro ene som kas ter seg over ka na le ne: Rialtobroen. Rialto er et bin de ledd over Den sto re ka na len og frak ter oss fra én spagettibolle til en annen. Vi ler ukon trol lert og stav rer langs Canal Grande med usik re be ve gel ser i en hyllest til impromptu oppdagelsesferder. Dukkemakere, absintbryggere, masker i utall og små trattoria er av dek kes idet vi run der nye hjør ner. Et turistinvadert om rå de, men vi bryr oss ikke. Klok ka slår ti. Stearinlys, gatelykter, våre to tente sigaretter og blit sen fra Lennons ka me ra bry ter med mør ket som stjer ne skudd og kas ter sitt skinn over små, ele gant på dek ke de bord. Vi set ter oss ved et bord nær dueplassen. Kelnerne utfører instruerte runder bærende på fat med vin glass og ost. Mu sikk dan ser i vin den som ri ver langs ka na le ne og bæ rer med seg luk ten 36

37 av søtt brød, rø kel se og par fy me. Lennon be stil ler en kafe, som i Italia be tyr en es pres so, som han ven ter på at skal kjøl ne. Han drik ker aldri kafen varm, eller raskt. Han ven ter og nip per. Jeg ber om en dob bel lungo, for å få fø lel sen av kafen til å vare, men tøm mer kop pen min lenge før Lennon er fer dig med sin. Jeg har aldri tål mo dig het til å ven te på at kafen skal kjøl ne. Jeg kan hel ler ikke ta mo de ra te slurker. Norske kafekopper passer meg, store kopper med gra tis på fyll. Helst vil jeg be stil le kan ner, men det har de sjel den utenfor Norge. Mu lig de har små es pres so kan ner. Kafen blir god, men den va rer ikke. Og man vil alltid at noe godt skal vare. Etter kafen be ve ger vi oss igjen uten ret ning. Vi tumler blant skrånende bygninger og teller vinduer som fort satt har lys i seg med våk ne men nes ker på innsiden. «Har du tenkt på å bo her?» spør jeg Lennon, selv om jeg vet sva ret. Sje len hans er til pass her. Han er Italia, om han er klar over det eller ei. «Hm. Ja. Jeg kan ta bra bil der her. Kanskje jeg kun ne dre vet med pro dukt foto av ita li ensk mat. Bilde ne av ret te ne til noen av dis se re stau ran te ne er jævlige. Jeg mister matlysten.» Lennon har ar bei det med pro dukt foto i to år på frilansbasis, det vil si i søken etter en fast ansettelse. 37

38 Han ønsker å spesialisere seg innenfor matfoto. Jeg mis ten ker at det te har mest med mat gle den hans å gjø re, og at han kanskje had de vært tjent med en kokkeutdannelse. «La oss gjø re det. Vi kan se etter et sted her fra og med i mor gen. Kanskje fin ner vi lei lig he ten vi begge har leng tet etter uten å vite det.» Jeg mener hvert ord, og entusiasmen i stemmen er ufiltrert. «Du er gæ ren.» Lennon er al vor lig, men an sik tet er fylt med det smilet som opprettholder en form for verdensforestilling for meg. Eller kanskje en vrang fore stil ling, om at alt kom mer til å gå bra. Men alle tren ger vrangfore stil lin ger. «Hvem er ikke gæ ren?» sva rer jeg og gjen gjel der smi let etter bes te evne. Lennon hum rer, og vi rus ler vi de re uten å snak ke mer om å flyt te. Vi vet begge at Venezia en dag vil syn ke. Det er noe fa re tru en de ved det te, som tiltrek ker oss. Det er likevel van ske lig å se for seg å bli væ ren de i Venezia og ven te på den da gen jeg tar meg vann over ho det. Vi lei er et lite rom hos et gam melt ita li ensk ek te par. De er skjøn ne. Ek te man nen Lorenzo er en ma ger, li ten mann som alltid går i mørk dress og skjor te, med 38

39 en hatt på ho det. Jeg hå per i all hem me lig het at han skal dra frem en stokk til å støt te seg på for å kom plettere inntrykket av eldre italienske herremenn i dress, men det skjer ikke. I låta om Lorenzo må han ha en stokk. Sant eller usant. Uten er det som om han mang ler et lem han aldri har hatt. Lorenzo snak ker litt av alle språk. Det te er noe han har pluk ket opp fra tidligere leietakere, som sjelden synes å bli værende lenger enn et par måneder, samt snakkesalige turister som pas se rer kjøk ken vin du et dag lig etter å ha tatt til venst re i ste det for høy re på vei til Basilica San Marco. Lorenzos kone, Nicoletta, er av run det i kante ne. Det grå hå ret hennes er alltid stramt i en knu te på bak ho det. Og hun bæ rer be stan dig et for kle som vit ner om at hun er klar til dyst på kjøk ke net. Hun er som sva ret på Lennons bøn ner i form av vak re italienske retter som serveres rykende ferske rett fra hennes renskurte kjøkkenbenk. Dette kommer særlig godt med om kvel den i bak ha gen etter at Lorenzo og Nicoletta har lagt seg. «Fry ser du?» sier Lennon mens han gafler ned en munn full kald fettuccine Alfredo. Kon sen trert blikk og fløtesaus på nesetippen. Han gnir ullsokkene kjær lig mot un der si den av føt te ne mine mens vi røy ker en filmrullrullings. Det er storm vær. Den mør ke grå far gen som opp står når him mel og hav spei ler hverandre i grum se te sinne. Regn fal ler på 39

40 hus tak, trær, gress og i vann. Hvert sam men støt har sin egen lil le lyd. «Nei. Det går fint.» «Får du sove nå?» Jeg nik ker, set ter meg nær me re ham på ben ken un der tak og ser på det våte gres set som dek ker tretti kvadratmeter. «Om litt.» «Jeg må leg ge meg snart. Før s te dag på job ben i mor gen,» sier Lennon med en tungt suk ken de drage munn. «Må du job be på den fotosjappa? Jeg trod de du skul le ta bil der av mat, ikke fremkalle dem.» «Ingen vil be ta le, de vil hel ler ta bil der med te lefo ne ne sine. Vi får ikke bo her gra tis, June. Du kan ikke be ta le hus leie med hjemmemekka lå ter.» «Vi fin ner ut av det,» sier jeg. «Jah.» Lennon mum ler noe ube stemt og leg ger ar men rundt meg kjapt før han rei ser seg og går inn for å legge seg. Da ger og net ter pas se rer i Italia, uten at noe end rer seg. Jeg leg ger fra meg gi ta ren. In gen ting in spi rerer. Venezia er et tids mes sig va kuum. Tupperwareka lender da ger. Jeg skri ver fire brev til mor, og jeg opp da ger fort at jeg ikke har noe nytt å skri ve om. 40

41 Ba si li ka en står på samme sted som før. Nicoletta duf ter av ore ga no og moz za rel la, Lorenzo har lært seg et betydelig antall norske fraser, Lennon jobber på fo to bu tik ken, og vi snak ker lite sammen. Jeg lu rer på hvordan mor har det, men ikke nok til å sup ple re med en avsenderadresse. Kjæ re mor Lite å mel de fra Venezia. Jeg tror ikke ita lie ne re li ker blues. Nicoletta har kjøpt seg et nytt for kle med rød bloms ter de kor. Lennon har fått seg ar beid i en fotosjappe i nær he ten. Han er aldri hjemme. Jeg vet hel ler ikke om han vil være det. Vil le du være hjemme da jeg var barn? Vil le far det? Det er nok bare en dår lig må ned. Kanskje jeg bur de rin ge dok tor Karlsen. Din datter

42

43 3 Klok ka er Jeg våk ner. Lem per begge bei na over kan ten på sen ga og plas se rer føt te ne på bak ken. Forsøker å puste. Det er en gummistrikk rundt lungene mine. Rei ser meg sak te og kjen ner et uut hol de lig trykk mot den blø te hu den un der haka. Hjer tet slår mot rib bei na mine, og kval men lø per oppover ryggraden. Bei na mine er tun ge og låst til bak ken. Ver den blir var somt dem pet, nær lyd løs, mens krop pen min kald svet ter. Jeg vil spy. Da jeg var barn, ble jeg for talt at det fan tes pil ler mot det te. At jeg treng te dem daglig, og jeg trod de på det. Jeg gikk til en lege i Oslo før Lennon og jeg for lot lan det, fordi jeg had de van s ker med å sove. Le gen skrev ut en re sept, og jeg pop pet sovepiller som C-vitaminer. I den sporadiske sekstimeter sprint søvnen drøm mer jeg sta dig om fritt fall med hen de ne over ho det og blik ket fes tet ned i hå pet om å se en mad rass å lan de på. Men jeg våk ner opp på gul vet ved si den av sen ga. Svett og kald. Et fy sisk mi ra kel. I Venezia må jeg fin ne et le ge kontor som kan for nye re sep te ne mine eller gi meg noe bed re. 43

44 Så jeg tar til venst re ved ba si li ka en og fin ner vei en til et sykehus. Jeg snak ker ikke ita li ensk, men jeg for står nok til å skjøn ne at det står psy ko so si al-et-eller-annet på døra. Kalde svarte blokkbokstaver klistret på en glassdør. Det ser mer ut som en dom enn en av de ling på et behandlingssenter. Jeg går inn bak glassdøra. Lukten av medisin og antibac fyller neseborene mine, og jeg har et akutt be hov for å kas te opp. Ma gen rum ler, og sy ren svir ba kerst i hal sen. Ly den fra min egen kropp over dø ver alt annet. Det står en flet tekurv til venst re for meg innenfor døra. Jeg le ner meg mot den i til fel le sy ren fin ner vei en opp. Kur ven er fylt med sko trekk i plast. Å dra på meg pin li ge blå sok ker vir ker me nings løst. Jeg vil be hol de sko ene på i til fel le jeg om be stem mer meg og vil fort ut på gata igjen, over ka nal bro er, og bli borte mellom de le nen de byg ge ne. I til fel le jeg vil hjem til Nicolettas kjøk ken og lyt te til fransk, dansk, tysk, hin di og russisk utenfor vin dus kar men. Det er uan sten dig rent her. Jeg sni ker meg små skjel ven bort til skran ken for å skri ve meg på ven te lis ta. Blek ker nav net mitt helt nederst på ar ket un der ra der av bok ser å krys se av for mu li ge pla ger i, og ser opp på en di ger hvit klok ke som hen ger på en enda hvi te re vegg. Den har stop pet. Sik kert grun net den over drev ne mengden antibakterielle stofer i lufta, som fyller rommet 44