a:men Les om årets fasteaksjon til inntekt for Kirkens Nødhjelp Side 11 ASKØY MENIGHETSNYTT - NR

Transkript

1 a:men ASKØY MENIGHETSNYTT - NR Les om årets fasteaksjon til inntekt for Kirkens Nødhjelp Side 11

2 innhold: Redaktøren har ordet Teologi a:men Redaktør: Sokneprest Øystein Skauge e-post: Redaksjon: Tor Dag Kjosavik Johannes Kyte Tove Sneås Skauge Layout: Creo-x AS / lars@creo-x.no Side 3 : Teologi Side 4-7 Side 8-9 Gudstjenesten Ordinasjon i Strusshamn kirke Side 10 : Kortnytt fra kirkevergen Side 11 : Fasteaksjonen 2011 Side 12 : Familiesiden Side 13 : Slekters gang Side 14 : Plakater Side 15 : Annonser Side 16 : Gudstjenesteliste Bilde framside: Foto - Kirkens Nødhjelp Kasserer: Oddmund Sagstad Giro: Adresse: Askøy Kirkekontor Lyngneset 26, 5302 Strusshamn. Telefon: e-post: Mitt bibelvers «Herren er min hyrde.» (Salme 23) kirkekontoret@kirken-askoy.no Neste nummer av a:men kommer ut til påske. Redaksjonen må ha stoff innen 4.mars. Ugras Vi har nett hatt ein søndag i kyrkjeåret som dukkar opp berre svært sjeldan. Dei åra påska kjem så seint som det er råd, så går vi til kyrkje 5.søndag etter Kristi openberringsdag. Eg las ein stad at det kan gå 30 år mellom kvar gong denne søndagen er aktuell med sitt preiketema om ugraset i kveiten. I alle fall trur eg det var første gongen at eg for min del tok denne teksten med meg på ein preikestol. Kort sagt handlar Jesu likning om at ein mann sår kveite i ein åker. Hans uven sår ugras i same åkeren. Ugraset og kornet veks opp side om side. Plantane er til forveksling like, men han som eig åkeren vil ikkje at ugraset skal rivast opp, for då kan ein kome i skade for å rive opp kveiten i lag med det gode kornet. Først i innhaustinga skal ugraset skiljast ut og brennast opp. Det er synd at vi reflekterer så sjeldan over desse orda av Jesus i kyrkja vår. For den som vil vere ærleg i ettertankens klåre lys, vil truleg måtte innrømme at vi i kyrkjeleg samanhang har vore både ivrige og effektive i å sørgje for at det vi tenkte var ugras på den kyrkjelege åkeren vart rive opp, skore av, kasta bort. Eg ser for meg nokre konfirmantar som eg hadde lita tru på der dei sat og var utspekulert frekke i timane med presten. I alle fall i min tanke reiv eg dei ut or den kyrkja dei vende seg til med det som kanskje var ungdommeleg uforstand. Men var desse unge ugras? Eg minnest ord som fall i samtalar mellom kyrkjeleg tilsette. Ord om folk ute i kyrkjelyden. Ord som ikkje skulle vore sagt. Vi snakka om andre menneske, men brukte ord som om vi tala om ugras. For 25 år siden var jeg og mine barn utsatt for en trafikkulykke, hvor ingen - på utrolig vis - ble skadet. Vel hjemme, slo jeg tilfeldigvis opp på salme 23 i Bibelen og det slo meg sterkt at vi hadde blitt vernet. Denne salmen har siden fulgt meg og aldri sluppet taket, selv om jeg ikke alltid har følt at jeg har lagt på grønne enger. Salmen ble også lest for meg i en viktig begivenhet senere i livet mitt. Jeg velger derfor å leve i troen på at Herren er min Hyrde! Salme 23: 1. Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. 2. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, 3. og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. 4. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Men det var vel helst orda som var ugraset. Eg las ei viktig andakt på heimesidene til kyrkja i Askøy framfor denne sjeldne søndagen. Kollega Arve Hansen Haugland minna oss om ein del av dei som i dag bur i landet vårt, men som eigentleg ikkje er nordmenn frå fødselen av. Dei har søkt hit for å få ei betre framtid. Haugland skriv m.a.: «Med tanke på at Jesus selv ble forfulgt og var flyktning som lite barn, men fikk hjelp, kan det ikke være noen tvil om at det er vår klare plikt og oppgave å hjelpe dem som er i slike vanskeligheter. Samtidig vet vi godt om beskyldningene om at noen prøver å lure til seg fordeler ved ikke å fortelle sant om sin egentlige bakgrunn. Det finnes både godt korn og ugress. Men her må vi heller forsikre oss om at alle som virkelig trenger hjelp får det, og så får vi heller ta sjansen på at noen andre også lurer seg med.» Vi er så livredde for ugraset i samfunnet vårt. I det borgarlege samfunnet. I våre kyrkjesamfunn, anten dei har statens stempel på brevpapiret, eller om dei er frie kyrkjer som gjerne vil sjå ut som ein veltrimma grøn plen. Uansett, så ynskjer vi ikkje det uroande elementet av det som liknar på ugras inn der vi vil ha det velsmurd, reint og pynteleg. Eg takkar Gud for at det er han som styrer i himmelriket. For i det riket er det slik som likninga om ugraset i kveiten understrekar. Gud har plass for både det gode og det ureine. Side om side i åkeren. Nokon kvar av oss ville kanskje stått i fare for å bli reinska ut, om det ikkje var slik. Øystein Skauge Jorunn Lokøy 5. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. 6. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider. Profeten Elia en uredd botspredikant Tekst: Tor Dag Kjosavik Dette året skal vi ta for oss seks av Det Gamle Testamentets profeter. De som løser kryssord, treffer ofte på kodeordet «profet» og løsningen er som regel «seer» eller «spåmann». Møtet med GTs profeter viser oss at de var mye mer enn det. De var først og fremst botspredikanter. De våget å sette fingeren på det som var urett i Israel, enten det gjaldt konger eller andre i maktapparatet. De lot seg ikke styre av folkemening eller snakket folk etter munnen, i motsetning til lykkeprofetene. Guds lov og vilje var viktigere for dem enn egen sikkerhet. Elia virket som profet ca f. Kr. Hele fortellingen om Elia finner vi i 1 Kong 17,1-2 Kong 2,18. Politisk bakgrunn Kong David og hans sønn Salomo hadde lykkes i å holde Israel sammen som ett rike på tross av politiske spenninger. Men etter Salomos død i 926 ble riket delt i Juda-riket i sør med Jerusalem som hovedstad og Nordriket eller Israel med Samaria som hovedstad. Det var ofte krig mellom de to statene. Jeroboam I i Israel fikk laget to gullkalver som han satte opp i byene Betel og Dan for at folk skulle dra dit og ofre og ikke reise til Jerusalem. Meningen var at folk skulle tilbe Herren der, men offerhaugene ble snart sentrum for avgudsdyrkelse. Slik var det også da Akab ble konge i Israel i 871. I tillegg giftet han seg med Jesabel, en kongsdatter fra Sidon. Hun tok med seg avgudsdyrkelse fra Sidon og fikk Akab til å bygge et tempel for Ba al i Samaria. Konfrontasjonen med Elia var ikke til å unngå. Jesabel prøvde å utrydde alle Herrens profeter og fikk drept mange av dem. Hun stod bak flere av Akabs verste handlinger, så hun må ha vært en sterk personlighet, mens ektemannen ofte var svak. Elias virke Det første Elias gjorde var å forkynne at det skulle bli en langvarig tørke og hungersnød i Israel. Så fikk han beskjed om å gjemme seg for å berge livet. Fra denne tiden har vi den kjente fortellingen om Elia og enken i Sarepta. Da hungersnøden hadde vart en stund, gikk Elia til Samaria for å utfordre Akab og alle Ba al- og Asjera-profetene. Disse stevnet han til et møte på Karmel-fjellet. Da folket fikk se at Ba al var en maktesløs avgud i motsetning til Herren, oppfordret Elia folket til å gripe alle disse profetene og drepe dem. Regnet kom, men Jesabels vrede var nå tent for alvor og hun svor på å drepe Elia. Elia måtte flykte nok en gang. Men også denne gang var Gud med ham og beskyttet ham. Elia fikk beskjed om å dra til Damaskus og salve en ny konge over arameerne og en ny konge, Jehu over Israel og sin egen etterfølger, Elisja som profet. Ved å salve andre enn de regjerende til konger, gjorde han seg skyldig i politisk forræderi. Nabots vingård Det neste sammenstøtet med kong Akab og hans dronning fant sted da Elia refset kongen for urettmessig å ha tilegnet seg en fin vingård. Kongen sturet over at Nabot ikke ville selge den til ham, men Jesabel grep inn og fikk Nabot anklaget for å ha bannet Gud og kongen. Da Akab var blitt steinet på grunn av denne falske anklagen, gikk Elia til Akab og forkynte både hans og Jesabels død. Forunderlig nok ble ikke Elia drept. Kongen ydmyket seg og angret sine handlinger. Allikevel ble vitnesbyrdet over ham stående: Det hadde aldri vært en slik (ond) konge i Israel. En stund etter falt Akab i strid og hans sønn Akasja ble konge etter ham. Også Akasja dyrket Ba al og han var konge bare to år før han Philip Ratner: «Elias Ildvogn» (1984) ble syk og døde. Så ble hans bror Joram konge. Også han fortsatte med avgudsdyrkelse i Israel. Elia blir tatt opp til himmelen Elia selv gjorde flere under og opplevde også flere under mens han var på flukt fra sine fiender, og 2. Kongebok forteller også at han egen død var underfull. Han ble tatt opp til himmelen i en ildvogn, og på tross av leting ble hans legeme aldri funnet. Hans etterfølger Elisja fikk oppleve at mye av det Elia hadde forkynt, gikk i oppfyllelse. Han salvet Jehu på ny som konge over Israel og Jehu drepte både Akab og Jesabel og utryddet hele Akabs ætt. Jehu fikk stoppet dyrkingen av Ba al i Israel, men fortsatte å dyrke gullkalvene i Betel og Dan. Hans virke fikk et blandet vitnesbyrd fra forfatteren av kongebøkene, men han var konge i Israel i hele 28 år. 2 3

3 Hver søndag kommer de til kirke. Her på Askøy dreier det seg i gjennomsnitt om flere hundre hver eneste søndag. Hvorfor kommer de? Hvordan opplever de gudstjenesten? Tekst og foto: Øystein Skauge Vi har snakket med noen av disse menneskene i dette nummeret av a:men. I flere nummer utover vil vi sette gudstjenestelivet i fokus i bladet vårt. Men først vil vi spørre: Hva er egentlig en gudstjeneste? Noe fullstendig entydig svar finnes ikke. Til det er det for mange kirkesamfunn og for mange ulike kristne som ser ulikt på hva en gudstjeneste er. Noen steder er gudstjenesten veldig enkel, nesten som et bedehusmøte, til og med enda enklere. Andre steder og i andre kirkesamfunn er gudstjenesten en veldig komplisert sak med mange involverte og har gjerne en form som for uinnvidde kan synes tung å trenge inn i. Men vi våger oss likevel til å prøve å forklare hva en gudstjeneste egentlig er. Selve ordet «gudstjeneste» sier oss noe om en to-veis kommunikasjon. Vi som går dit, tjener den Gud som vi tror på med å delta i gudstjenesten. Vi tjener ham ved vår lovprisning i liturgiens lovprisningsledd, og ved vår salmesang. Vi tjener Gud når vi bekjenner våre synder og når vi i fellesskap seier fram trosbekjennelsen. Men samtidig tjener Gud oss. Først og fremst ved Ordet som lyder i bibellesningen og i forkynnelsen. Og ikke mindre tjener Gud oss i de hellige sakramenter, dåp og nattverd. Gjennom disse midlene, det vi gjerne kaller for nådemidlene, Ordet og sakramentene, bøyer Gud seg helt ned til hvert enkelt menneske og kommer oss nær. Gud er en tjener for oss. En kristen gudstjeneste blir på denne måten et møtested mellom to som er glade i hverandre: Gud og enkeltmennesker. Det er slik at Jesus på en særlig måte har lovet å være nær når troende mennesker samler seg i hans navn. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt 18,20) Det er derfor ikke tilfeldig at det kristne fellesskapet finner sammen i slike samlinger som en gudstjeneste er. Kristen tro og kristent liv er ikke ment å leves i et sololøp, men i fellesskapet som finnes i kirken, i menigheten, hos dem som samles til gudstjeneste. På Jesu tid var det vanlig å gå til gudstjeneste i tempelet eller i synagogen på sabbaten, hviledagen. Vi ser flere steder i NT at Jesus selv hadde dette som en helt selvfølgelig vane. Det henger selvsagt sammen med at gudstjenestefeiringen, både for Jesus og for oss, er forankret i det tredje av de ti bud: «Du skal holde hviledagen hellig». Også forfatterne av NT legger vekt på at det forventes av de troende at de samler seg til gudstjeneste: «Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane.» (Hebr. 10,25) I kristen tid har det blitt slik at den gudstjenesten Jesus selv deltok på på sabbaten, lørdagen, ble flyttet til den første dagen i uka, den dagen da Jesus stod opp fra graven. Hos oss er det søndag, som altså er vår helligdag, og for mange også en hviledag. Den dagen holdes først og fremst hellig ved at de som tror på den oppstandne Jesus søker sammen i gudstjenesten. Gudstjenesten har flere ledd. De fleste av disse leddene vil man finne i gudstjenester i svært ulike kirkesamfunn. Rekkefølgen av disse leddene er kjent helt tilbake til oldtiden. Ordene som brukes, og melodier på det som synges, vil variere fra kirkesamfunn til kirkesamfunn, og også fra tid til tid. Men selve grunnstrukturen vil man kjenne igjen. Vi kaller den ofte for Ordo. I våre gudstjenester har vi disse leddene: 1. Innledning med bønn og lovsang 2. Forkynnelse av Guds ord Skriftlesning Trosbekjennelse Preken 3. Forbønn 4. Nattverd 5. Avslutning med velsignelse. Gudstjenesten er bærebjelken Gudstjenesten klokka elleve på søndagene er det viktigste som skjer i en menighet. Her møtes menigheten til salmesang, bønn, dåp, nattverd og formidling av Ordet. Mange har dette som sitt faste rutine for søndagen, mens for andre er gudstjenesten bare en plass for barnedåp eller konfirmasjon. I forbindelse med ny gudstjenestereform til høsten vil a:men i flere nummer sette søkelys på gudstjenesten i kirkene våre på Askøy. I dette nummeret av bladet snakker vi med folk som ofte går i kirken på søndagene. Tekst og foto: Tor Dag Kjosavik og Johannes Kyte 4 5

4 Godt å finne roen Mange tror at kirkegjengeren er en ensartet gruppe, men det stemmer ikke. Vi er like forskjellig som folk flest, forteller Kari Margrethe Jakobsen som går i Strusshamn kirke med familien på gudstjeneste, om ikke hver søndag, så ganske ofte. Kari Margrethe Jakobsen er oppvokst på Breivik nordvest på Askøy. Der gikk hun på søndagsskole fra hun var liten. Etter studier i Oslo og jobbing etterpå i Bergen flyttet hun og familien for noen år siden tilbake til Askøy, nærmere bestemt Krokåsfeltet. Der bor hun sammen med mann og to jenter på fem og ett år i et koselig rekkehus. Hvorfor valgte dere å gå på gudstjeneste i Strusshamn etter at dere kom tilbake til Askøy? Valget stod mellom Tveit og Strusshamn kirke etter som de er nærmest. For meg ble det mest naturlig å gå i Strusshamn på grunn av mange gode opplevelser i kirken da jeg var med i Ten Sing. Mange sier at Strusshamn kirke ikke er fin, men jeg liker kirkebygget. Her er det godt å få sette seg ned og bare ta i mot. Hvorfor bruker du en søndagsformiddag til å gå på gudstjeneste? Jeg synes det er en god start på søndagen og uken. Selv om jeg kommer med ulik sinnsstemning enten jeg er opplagt eller uopplagt, så er det godt å finne roen. Kari Margrethe forteller at det er ikke noen enkeltdeler av gudstjenesten hun liker best, men hun mener at prekenen er viktig. Det er godt å få en «preik live» en gang i uken, og ikke bare nedskrevet på en stensil. Hun liker også liturgien, det å få synge sammen og oppleve felles bønn, selv om det av og til kan være vanskelig å holde konsentrasjonen når hun har med seg jentene på gudstjeneste. Som regel klarer de å finne roen med tegnesakene som de får utdelt, men jeg skulle ønske det var en barnesang eller noe annet som barna kunne delta i på alle gudstjenestene, og ikke bare på familiegudstjenestene. Det kan gjøre at de føler seg mer inkludert. For Kari Margrethe er det viktig at ungene får oppleve gudstjenesten og kirken fra de er små. Hva tror du må til for at flere skal komme til gudstjenesten? Jeg tror at hvis folk skjønte at i kirken er det lov å komme akkurat slik som du er, sette deg ned og oppleve roen i en søndagsgudstjeneste så ville flere komme. Etter hvert vil du oppleve at det også er fint å delta på sangene og i de felles bønnene. Hva betyr det for deg det som er rundt gudstjenesten slik som kirkekaffe og så videre? Da vi var ukjente i Strusshamn så var det ikke naturlig for oss å gå på kirkekaffe etter gudstjenesten. Vi måtte gå noen ganger før vi tok sjansen på å gå inn i menighetssalen til kirkekaffe, og i dag går dette helt greit. Samtidig vil jeg si at jeg går ikke til kirke for å treffe de som er til stede, men for å oppleve samværet med Gud. Mat for vår sjel Røter i oldkyrkja Naturlig å gå til gudstjeneste Det er høytid å komme inn i kirken på søndagen. Stemningen er satt allerede ved første tone. Anna og Magne Aspenes har gått til kirke på søndagene så lenge de kan huske. Men ikke når ungene var små, mimrer Anna. Nei, da gikk vi uten barn. Gudstjenesten ble for rolig for dem. Barna tok vi med på bedehuset på søndagskvelden, men i dag går vi på gudstjeneste så ofte det lar seg gjøre. Og så har det blitt mye lettere etter at vi fikk bil selv. Hvorfor bruker dere en søndagsformiddag til å gå på gudstjeneste? Det er mat for vår sjel, sier Anna. Derfor er det sentrale i budskapet så viktig, og vi er så heldige på Askøy at vi har prester som er flinke til å tale dette budskapet. Det er ikke alle som klarer det. Men for at prestene skal være åndelige ledere og bringe det sentrale budskapet så trenger også de mat. Det er høytiden og helheten de liker når jeg spør om det er noen deler av gudstjenesten de liker best. Magne liker å komme inn i kirken og kjenne på høytiden. Derfor er det så synd at folk kommer med hverdagsklær. Det skal være høytid å gå i kirken og da skal man kle seg deretter, mener han. Begge mener at i de siste årene har det blitt alt for ofte nattverd i gudstjenesten. Nattverden blir for alminnelig, mener Anna. Vi må få lov til å skjønne alvoret slik at vi tror på det vi får i nattverden. Nå blir det for alminneliggjort. I tidligere tider var det ikke vanlig med kirkekaffe etter gudstjenesten, og de syntes dette var litt merkelig da dette ble vanlig i Strusshamn. Nå ser de fram til praten rundt kaffekoppen. Men vi burde kanskje vært litt flinkere til å snakke om det som vi har hørt under gudstjenesten, mener de begge to. Hva mener dere må til for at flere skal komme til kirken på gudstjeneste? Vi har det for godt i dag, sier Magne. Anna supplerer med at i dag er det for mange andre ting som trekker, blant annet fotballen. Skal vi trekke flere folk inn i kirken så må vi få samlet menigheten i bønn. Skal vi få en åndelig vekkelse så må vi begynne å be. Harald Gjøsæter har vore på mange gudstenester i alle kyrkjene på Askøy dei åra han har budd her. Om ein skal våge å bruke nemninga «fast kyrkjegangar» om nokon, så må han vere ein slik. Kvifor brukar du ein søndag føremiddag til å gå på gudsteneste? For meg er det noko av det mest meiningsfulle eg kan bruka ein søndag formiddag til. Kva er det du likar med gudstenesta? Gudstenesta er det som først og fremst skil søndagen frå dei andre dagane. Det er eit pusterom og eit fint høve til eit møte med Gud og dei andre i kyrkjelyden. Er de delar av gudstenesta du set ekstra pris på? Det aller viktigaste er lesinga av Guds ord, og utlegginga av dette ordet i preika. Men heile liturgien er viktig, for ikkje å snakke om salmane. Vi ser deg i fleire av kyrkjene på øya. Er det ein stad der du går fast? Eg går fast til gudsteneste i Erdal så sant eg er heime. Dei søndagane det ikkje er gudsteneste her, går eg gjerne i ei av dei andre kyrkjene på Askøy. Er det noko du kunne tenkje deg å endre i vår måte å feire gudsteneste? Eg vil helst ha ei gudsteneste som føl den liturgien som har røter attende i oldkyrkja og er forma gjennom hundreåra, der både salmar og liturgi er prega av den tida då kunsten og kulturen nådde sine høgdepunkt. Underhaldning og andre påfunn for å gjera gudstenestene folkelege greier eg meg svært godt utan. Kunstnarlege innslag, enten det er instrumentalt eller eit kor som til dømes syng motettar har eg derimot stor sans for. Kva meiner du skal til for at fleire skal kome til gudsteneste? Eg har ingen tru på at å endra gudstenestene er det som skal til. Dersom folk merkar at gudstenestene er høgt prioriterte av oss som går der, og at det som skjer der er viktig for oss, så trur eg kanskje at nokon vert nyfikne på kva dette er, og kjem for å sjå. Kva betyr det sosiale livet rundt gudstenesta for deg? Det er kyrkjelyden som feirar gudsteneste, ikkje einskildpersonar, så fellesskapen i salmesongen, i nattverdgongen og i liturgien elles betyr mykje. Det sosiale rundt gudstenesta betyr elles lite for meg, sjølv om det alltid er hyggeleg å slå av ein prat og drikka kaffi saman med vener. Hanna Hansen Haugland er en ung kvinne som bor på Herdla. Hun er ofte å se i flere av kirkene på Askøy. Hun forteller hva gudstjenesten betyr for henne. Hvorfor går du til gudstjeneste her på Askøy? Siden begge foreldrene mine er prester har jeg gått masse i kirken gjennom hele oppveksten, derfor er det naturlig for meg å gå til gudstjeneste på søndagene. Hva er det du liker med gudstjenesten? Jeg liker at folk tar seg tid til å ta en liten pause i hverdagen for å fokusere på det vi egentlig burde fokusert mer på hver dag. Er det noen deler av gudstjenesten du setter ekstra pris på? Jeg liker spesielt de delene av gudstjenesten der hele menigheten er med på å si noe høyt, dvs veksellesning, salmene, Fader vår, syndsbekjennelsen osv. Går du i en fast menighet? Jeg går i flere menigheter. Jeg går i Herdla fordi det er der jeg bor, men det er også naturlig å gå i Ask siden jeg bodde der før, eller i BIM (Bergen Internasjonale menighet) hvor jeg også føler meg velkommen. Er det noe du kunne tenke deg å forandre på når det gjelder gudstjenesten? Jeg syns at forbønnen kan bli litt upersonlig, siden det stort sett er en standard bønn som blir lest opp hver gang. Jeg syns det er veldig fint de gangene noen har lagd en spesiell forbønn til gudstjenesten. Jeg føler at det er enklere å relatere seg til disse bønnene og at de burde brukes oftere. Hva mener du skal til for at flere kommer til gudstjeneste? Jeg tror ikke det er en enkel løsning på å få flere til å komme til gudstjeneste, da hadde den nok blitt tatt i bruk for lenge siden. Det som jeg ser på som viktig er å engasjere konfirmantene til å komme på flere enn de obligatoriske gudstjenestene Om en greier det, er en kommet langt på vei. Hva betyr det som er rundt gudstjenesten for deg? Kirkekaffe, det sosiale, selve menigheten etc. Det er veldig koselig treffe folk du ikke ser så mye av ellers. Det å føle seg velkommen i et fellesskap er jo medvirkende til at jeg kommer tilbake til gudstjenestene i en menighet. 6 7

5 Tekst: Tove Sneås Skauge / Foto: Nils Arne Sæbø Søndag 23.januar var det duket for festgudstjeneste i Strusshamn kirke. Da ble Hanne Kanchan Zimmermann ordinert til prest i Den norske kirke. Hanne er kalt til tjeneste som vikarprest i Vesthordland prosti, i første omgang som undervisningsprest i Askøy prestegjeld. Til ordinasjonsgudstjenesten var det møtt fram godt med folk i kirken, både fra Strusshamn og fra de andre menighetene på Askø. I tillegg stilte slekt og venner opp for å være med Hanne på den store dagen. Biskop Halvor Nordhaug stod for selve ordinasjonshandlingen, assistert av prosten i Vesthordland Erling Kopperud og flere prester og leke forbedere. Også far til ordinanden, sokneprest Asle Zimmermann deltok i forbønnshandlingen. I sin tale til ordinanden tok Nordhaug utgangspunkt i Rom 1,16-17: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet. Det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» Biskopen oppfordret Hanne til å vise frimodighet i tjenesten. Det var ordinanden, Hanne Zimmermann som holdt prekenen på ordinasjonsdagen. Før prekenen fortalte Hanne om et julekort som hadde gjort sterkt inntrykk på henne. Dette julekortet var fra noen her på Askøy som hun har vært i kontakt med i forbindelse med sommervikariatene, men som hun ikke tenkte ville huske henne. Nå fikk hun en hilsen der det kom klart fram at folk husket på henne, og det gjorde henne, som hun sa: Litt mer klar til innsats her på Askøy!» Hun trakk også fram de gode rådene som farfaren hadde gitt henne for prestetjenesten: 1. Prekenforberedelsen begynner med timene på kne i bønn. 2. Lov og evangelium skal forkynnes klart og greit. 3. Hold nattverd ofte. Venner hadde ellers gitt et godt råd når det gjaldt dagens preken: Den må være kort nok til at folk kommer tilbake til kirken og lang nok til at biskopen blir fornøyd! Prekenteksten var hentet fra Joh den kongelige embetsmannen i Kapernaum. Hanne trakk fram at teksten handlet om å tro; å tro på noe, med noe og om å handle i tro. Mer konkret: hva tror vi på? Hva gjør vi med det? Hvordan kommer vår tro til handling. I dagens samfunn opplever vi en slags troløshet. Når ingenting gjelder, hva skal da gjelde? Prekenteksten peker også på kraften i Guds ord. Vi har aldri nok tro- men Jesus har en tro som er sterk nok for oss alle. Gjennom Jesus blir Guds løfter oppfylt. Vi har ikke kraft nok til å gå ut for egen maskin, men vi får gå i Jesu kraft og i tillit til Guds nåde gjennom Jesus. Vår tro skal være inkluderende, den skal vitne om Gud, vi skal hjelpe Forbønnen for den nye presten. våre medmennesker og den skal forkynnes for hele verden. Etter gudstjenesten var det kirkekaffe for alle de frammøtte. Her var god mat og deilig kake til alle som ville ha, og enda var det litt igjen. Mange kom med hilsener til den nye undervisningspresten, Det er tydelig at mange har merket seg Hanne fra de to periodene hun har vært sommervikar på Askøy og derfor ønsket henne varmt velkommen til ny tjeneste på øya. Hva er ordinasjon? Ordinasjon er vigsling til prestetjeneste. Den som skal vigsles kalles ordinand fram til forbønnshandlingen er over og tegnet på prestetjenesten, stolaen,er lagt over skuldrende til ordinanden. Deretter er tittelen prest. Selve vigslingen inneholder flere ledd. Framstilling ordinanden blir presentert for menigheten. Bønn og påkalling av Den Hellige Ånd. Skriflesinger. Ordinasjonstale ved biskopen. Formaning og løfte. Ordinanden blir formant om hva prestetjenesten krever og avgir sitt troskapsløfte muntlig og ved håndslag. Biskopen sier bl.a følgende i sin formaning til den nye presten.: - at du forkynner Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige skrift - at du i sjelesorg og skriftemål drar omsorg for De som medvirket ved ordinasjonen: Rektor ved Misjonshøgskolen, Bård Meland; Hannes far, sokneprest Asle Zimmermann; barne- og ungdomsprest Margrethe Ølberg; Hanne Zimmermann; biskop Halvor Nordhaug; sokneprest i Strusshamn, Øystein a:men Skauge; prost Erling Kopperud; leder i Askøy kirkelige fellesråd, Trond Thorsen. a:men hvert enkelt menneske og bærer dem fram for Gud i bønn - at du trofast veileder og formaner til sann omvendelse, levende tro på Kristus og et hellig liv. - at du også selv av hjertet legger vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn trenger dypere inn i de hellige skrifter Håndspåleggelse og bønn. En forbønn der biskopen, assisterende prester og leke ber for ordinanden. Forbønnshandlingen avsluttes med at ordinanden får lagt stolaen (den røde) over skuldrene som et tegn på at hun nå er rett kallet prest i Den norske kirke. Påminnelse om det ansvaret menigheten har det er ikke bare den nye presten som har et ansvar overfor kirken, men også menigheten har et ansvar for å ta imot den nye presten med kjærlighet, stå sammen med henne i tjeneste, og ikke minst være med i forbønnen. 8 9

6 Kortnytt Diakoni - Kirkens Nødhjelps fasteaksjon 2011 Kortnytt fra kirkevergen Puter i Ask Ask kirke fikk i januar puter til kirkebenkene. Nå håper vi ingen lengre kan klage på «tresmak i baken» i Ask kirke. Barnehage nedlegges Etter å ha drevet barnehage i Ask menighetshus i 27 år har Ask menighetsråd vedtatt å avvikle driften fra sommeren Årsaken er økonomisk risiko, samt lite hensiktsmessige lokaler og ønske fra eier av menighetshuset om å frigjøre huset til generelt menighetsarbeid. Menighetsrådet har forsøkt å finne andre muligheter enn avvikling, men dette har beklageligvis ikke lykkes. Erdal grønn menighet Erdal menighetsråd har vedtatt å bli «grønn menighet». Det skal utarbeides en informasjonsbrosjyre som skal vise hvilke tiltak menigheten skal arbeide for. Fra før er Herdla blitt «grøn kyrkjelyd». Lydanlegg i Tveit kirke Tveit kirke fikk før jul et nytt lydanlegg med tråløse mikrofoner. Dette anlegget kan innstilles på nytt frekvensområde. I løpet av året må alle kirkene skifte ut lydanlegget. Bakgrunnen er, etter det vi har fått opplyst, at Regjeringen har auksjonert bort det frekvensområdet som har vært brukt av trådløse mikrofoner. For framtiden skal dette frekvensområdet brukes til mobilkommunikasjon. Konsekvensene av dette er at de fleste trådløse mikrofoner må erstattes av nytt utstyr som kan fungere på et nytt frekvensområde. Kurs før kirkevalg Det ble i avholdt kurs i menighetssalen i Strusshamn kirke om kirkevalget Kirkevalget skal avholdes samtidig med kommune- og fylkestingsvalget den 12. september i år. Nominasjonskomiteene er nå i gang med å finne kandidater til de 5 menighetsrådene i Askøy. Det skal også velges kandidater til bispedømmerådet. Forrige valg ble avholdt kun for 2 år siden, mens de som blir valgt denne gangen blir valgt for 4 år. 150-års jubileum i Herdla Herdla sokneråd er godt i gang med planlegginga av 150 års jubileet i Vigslingsdatoen var den 22. november i Det vert arbeida med å få til ei jubileumsbok. Utviding av gravplassen i Skiftesvik Den 1. desember startet arbeidet med å utvide gravplassen i Skiftesvik. Den skal utvides med 398 kistegraver, 65 urnegraver og en navnet minnelund. Antall parkeringsplasser blir også økt. Arbeidet skal være ferdig til august/september Tett tak i Strusshamn kirke Strusshamn kirke har nå endelig fått reparert taket over dåpssakristiet. Det flate taket har gjennom mange år forårsaket lekkasje som har vært forsøkt reparert. Denne gangen mener en å ha funnet årsaken til problemene og også denne delen av kirken er nå reparert og nymalt. Prosjektor I Herdla kyrkje ble det montert prosjektor rett før jul. Dermed er det kun Ask kirke som ikke har fast montert prosjektor. Dette satser vi på å få til i løpet av Praksiskandidat i menighetstjeneste I ukene 10-14, dvs. mellom 7.mars og 10.april, vil menighetene på Askøy møte en teologisk student fra Menighetsfakultetet i Oslo som skal være her som en del av sin praktiske utdannelse på vei til prestetjenesten. Det er stud. theol. Magnus Jansvik fra Mandal som kommer hit. I disse ukene vil han på selvstendig grunnlag utføre alle vanlige presteoppgaver med unntak av vigsel. Vi ber menighetene om å ta vel mot Magnus den tiden hans skal være hos oss. Nå er livet bedre Tekst: Kirkens Nødhjelp / Foto: KN/Greg Rødland Buick Da mamma fikk lån til å starte en grønnsaksbod, fikk Yohana (14) et helt nytt liv. Yohana (14) er i sin egen verden mens han trasker ved siden av moren sin. Det er tidlig om morgenen, og han er trøtt. De skal gå langt for å hente grønnsaker til boden på torget. Jeg hjelper mamma med jobben morgen og kveld. Det er en glede. Hun gir meg skolepenger slik at jeg kan få utdannelse, forteller Yohana. Han bor sammen med moren sin og tre søsken i landsbyen Chunya i Tanzania. For to år siden ble moren med i en VICOBAgruppe gjennom Kirkens Nødhjelp. Da ble livet bedre. Nå har vi råd til mat, klær og skole, forteller den unge gutten. Skaper forandring VICOBA (Village Community Banks) er spare- og lånegrupper der medlemmene sparer små beløp hver måned. Pengene samles i en pott, og medlemmene får anledning til å ta opp små lån for å investere i inntektsgivende arbeid og en bedre framtid. Vi startet arbeidet med VICOBA i I dag er det over 1000 registrerte VICOBA-grupper, forteller Godfrey Walalaze, Kirkens Nødhjelps programrådgiver i Tanzania. Det er medlemmene selv som eier «banken». Renter på lånene som tas opp kommer alle eierne til gode. Slik går overskuddet fra prosjektet tilbake til lokalsamfunnene. Kirkens Nødhjelp støtter VICOBA-gruppene med opplæring, i tillegg til bankbokser og annet materiell. Jeg blir stadig imponert av mennesker som tidligere ikke har hatt ressurser til å gjøre noe ut av livet sitt, men som nå reiser seg på VICOBA-møtene og forteller den ene suksesshistorien etter den andre: Om at de kan holde barna i skolen, om at de har skapt seg et levebrød og at de tjener penger, forteller Walalaze. Viktige menigheter I Tanzania er kirken er et naturlig sted å møtes for å ta tak i utfordringer i hverdagslivet. Mange som har blitt med i en VICOBA-gruppe har hørt om arbeidet gjennom sin lokale menighet, og mange VICO- BA-grupper har også møtene sine i kirken, selv om VICO- BA er et prosjekt på tvers av religioner. VICOBA gir mennesker styrke til å tenke igjennom hva de trenger og hvordan de kan få tak i det. Ansvaret blir lagt i deres hender, men vi kan gi dem kunnskap og støtte til å stå opp for sitt eget liv. Vi opplever at VICOBA-gruppene tenner håp, sier Walalaze. Salatblader og utdanning Yohana og moren er framme hos bonden der de skal hente dagens grønnsaker. Den unge gutten har drømmene klare for framtiden: Siden moren min er med i VICO- BA, kan jeg studere hvis jeg jobber hardt for det. Jeg har lyst til å bli politi. Eller jobbe for at landet skal bli mer rettferdig. Demokrati er viktig. Jeg vil være med å gjøre Tanzania til et godt sted å leve for mange. I dag er det salatblader som skal bæres tilbake til torget. Flaks! Stort volum, men lett å bære. Yohana smiler og myser mot sola. Denne dagen skal bli god. Kirkens Nødhjelps fasteaksjon april Over én milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom. Urettferdighet tar menneskeliv hver dag. I år setter Kirkens Nødhjelps fasteaksjon fokus på økonomisk rettferdighet. Sammen kan vi kjempe for en fremtid uten fattigdom. Det er menigheter landet rundt som står for gjennomføringen av Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. Menighetene på Askøy arrangerer aksjon tirsdag 12.april. Da kommer menighetenes konfirmanter på dørene med innsamlingsbøssene. I fjor ble det innsamlet følgende beløp i våre fem menigheter: Ask: kr ,-, Erdal: kr ,-, Herdla: kr ,- Tveit: kr ,-, Strusshamn: kr ,- Pengene som samles inn går til Kirkens Nødhjelps arbeid over hele verden. Støtt aksjonen direkte ved å Benytte kontonummer Ringe givertelefon (200 kroner) Sende en sms <KN100> til 2090 (100 kroner) 10 11