Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr Ansvarlig redaktør: Tonje Grave, Merethe Myrvang Redaksjonen: Ingjerd Skrede

Transkript

1 NB21

2 2

3 Innhold Kulturarv i bevegelse av Vigdis Moe Skarstein Kulturminneåret 2009 av Erik Solheim Forvaltning av UNESCOs Verdensarvliste av Lyder Marstrander og Inger Heldal Når utsjånaden tel av Anne Eidsfeldt Bokhylla.no fra perm til perm på skjerm av Stig Bang Banebrytande avtale mellom Aftenposten og Nasjonalbiblioteket Svalbard globale frøhvelv av Grethe Helene Evjen Har kartet noen gang stemt med terrenget? av Bente Lavold.. 24 Immensum In Parvo, Verda i dine hender av Ingjerd Skrede.. 29 Kan atmosfæren fredes? av Pål Prestrud Klima i Arktis en peker mot framtida Regnvêr over Markens grøde av Ingjerd Skrede Kulturminnevern med bjørnerifle over skuldra av Ingjerd Skrede 41 Russisk ørevoksskje og Willem Barents hatt av Ingjerd Skrede 44 Fortsatt ingen papirkonservatorutdanning ved Universitetet i Oslo av Ingjerd Skrede Bevaring av Edvard Munchs auladekorasjoner av Hanne Moltubak Kempton, Karen Mengshoel og Mirjam Liu.. 65 Etablering av et nasjonalt musikkarkiv av Svein Arne Solbakk Kva ville du teke vare på for ettertida, privat og globalt? av Ingjerd Skrede Stavbrekk av Henrik H. Langeland Nedbryting av kulturminner på Svalbard av Anne-Cathrine Flyen 84 Rerum Danicarum historia av Nina Hesselberg-Wang og Bente Lavold A Transient Cultural Heritage by Vigdis Moe Skarstein Year of Cultural Heritage 2009 by Erik Solheim Svalbard Global Seed Vault by Grethe Helene Evjen The Atmosphere: A World Heritage Site? by Pål Prestrud Rain on the Growth of the Soil by Ingjerd Skrede The Preservation of Edvard Munch s Murals by Hanne Moltubak Kempton, Karen Mengshoel og Mirjam Liu 109 The Broken Ski Pole by Henrik H. Langeland Hårete ark redder norske manuskripter av Ingjerd Skrede En ukjent original av Wlodek Witek Evig liv i bruk og gjenbruk av Lars Gaustad Billebæsj og mp Et tusenårsperspektiv på Arkivverkets bevaringspolitikk av Ivar Fonnes Ingjerd Skrede er koordinator og journalist for Nasjonalbibliotekets fagmagasin NB21. Hun jobber som programleder i NRK, og tar skuespilleroppdrag. Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr Ansvarlig redaktør: Tonje Grave, Merethe Myrvang Redaksjonen: Ingjerd Skrede Redaksjonen avsluttet 8/ Forsidefoto: Ketil Born Design: Melkeveien Designkontor AS Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS Opplag: Nynorsk bearbeiding: Gunnar Hagen Engelsk oversettelse: Deborah Dawkin og Erik Skuggevik

4 Kulturarv i bevegelse VIGDIS MOE SKARSTEIN Nasjonalbibliotekar Et frosset kulturminne Forsida på NB21 er denne gangen fra Svalbard. Akkurat disse taubanene som fraktet kullet fra gruvene til utskiping i Longyearbyen, brukes ikke mer. De står der som industri- og kulturhistorie og er fredet, inntil de forvitrer og forsvinner som en bevegelig, skiftende del av kulturlandskapet. De representerer en viktig dokumentasjon av vår kulturarv, et symbol på en del av vårt næringsgrunnlag og industri som i et tusenårsperspektiv har kort levetid. Også dokumentasjonen av epoken kan bli kortvarig, i hvert fall slik den står i reell størrelse i sitt naturlige element. Naturen som arkiv Frosset i den naturen det oppstod i blir minner som dette bevart i original, i full størrelse så lenge naturen og naturkreftene tillater det. Det er til låns. Klimautviklingen kan tyde på at kulturminner som disse kan komme til å vare enda kortere enn før. Kunnskapen de representerer kan imidlertid ikke bare være til låns. Fysisk kulturarv må restaureres, konserveres og registreres slik at vi kan vite hvem vi har vært og er. Bare slik kan vi bygge framtida på historien om fortida, slik kan kunnskapshistorien hjelpe oss til å generere ny kunnskap. For at forskerne skal få tilgang på nødvendig dokumentasjon, må vi fryse nåtida gjennom å bevare dokumentasjonen. Sikre dokumentasjon Vi kan imidlertid ikke ta vare på alt. Spørsmålet om representativitet, om når det skal defineres et originalpunkt som «fryses» for bevaring og når det skal få skje en naturlig utvikling, enten den er generisk eller har form av forvitring, er og bør være en løpende debatt. Det som er hevet over debatt er imidlertid at når vi ikke lenger kan dokumentere vår historie i full fysisk størrelse som for eksempel taubaner på Svalbard, stavkirker eller oljeplattformer, må kunnskapen om dem tas vare på i arkiv, bibliotek og museum. Enten dette skjer i form av trykte, analoge eller digitale dokumenter, gjør kvantiteten spørsmålet om fullstendighet eller representativitet viktig også i denne sammenhengen. I Nasjonalbiblioteket er vi opptatt av å tilstrebe fullstendighet. Pliktavleveringsloven gir oss et godt utgangspunkt for å kunne realisere det. Det er viktig at samtida ikke gjør valg som hindrer ettertida i å gjøre egen vurdering av utviklingen, enten det gjelder genetisk mangfold eller et kulturelt. Sikre mangfold En viktig forutsetning for vår framtid er klimautviklingen. For å påvirke den trengs kunnskap om den. Som det går fram av en av artiklene i dette nummeret av NB21, peker klimamodellene ut Arktis som det området på jorda som får hurtigst 4

5 og størst oppvarming på grunn av økte konsentrasjoner av drivhusgasser. Derfor blir nettopp Svalbard et viktig område for å måle og å forstå de globale klimaendringene. Forskere fra hele verden kommer til Svalbard for å følge med på utviklingen. Det gjelder også innen andre naturvitenskapelig forskningsområder som er fundamentale for å forstå endringene i forutsetningen for liv på kloden. En ting er klima som forutsetning for liv. En annen ting artenes utvikling. Det er viktig å beholde et genetisk mangfold. Svalbards globale frøhvelv med mer enn forskjellige typer frø er også et arkiv for menneskeheten. Det skal sikre mest mulig av det globale plantemangfoldet og er back-up for oppbevaring av duplikater fra slike frøsamlinger over hele verden. Det blir ett av flere «Trusted repositories». Trusted repositories Det trengs hvelv eller pålitelige magasiner for å ta vare på alle typer av vår egenart, enten det er det biologiske, genetiske eller kunnskapen. Slik går det en linje fra frøhvelvet på Svalbard til både de fysiske og digitale sikringsmagasinene for eksempel i Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet. Alle steder har arkivene store utfordringer når det gjelder både å registrere, konservere og bevare materialet. Arkivets nye utfordringer Også i arkivene skjer en bevegelse, en forvitring. Det fysiske materialet må restaureres og konserveres for å kunne bevares, enten det er på papir, er lyd som musikk og både levende bilder og stillbilder. I tillegg kommer at dagens arkiver ikke lenger er definert og forvart i institusjonenes magasiner, men lever et flyktig liv i ulike databaser og på nett. I det digitale ligger faren for forvitring i det flyktige, i mangel på standarder, i datasikkerhet, ja, i det blotte faktum at internett er vårt viktigste arkiv og at det i sin egenart er kaotisk. Det er en utfordring for kulturarven, både intellektuelt og teknologisk. Vi må søke nye måter å finne fram på, nye nødvendige hjelpemidler for å huske og å gjenfinne. Å fange forandringen NB21 har i tidligere nummer hatt fokus på strukturelle endringer som påvirker Nasjonalbiblioteket og andre samfunnsinstitusjoners tjenester: det digitale samfunnet, endringer i den litterære institusjonen og i litteraturens estetikk, moderne formidling. Vi har hatt mye fokus på at ny tid gir nye metoder. Om vi skal kunne formidle kulturarven i moderne innpakning, må vi også tilstrebe forståelse og kunnskap om de materielle endringene i alt vårt materiale, i måten å bevare og konservere den kunnskapen på, som er forutsetningen for formidling. For Nasjonalbiblioteket som skal bevare alt i et tusenårsperspektiv, blir det viktig kunnskap å erkjenne og å følge med på de utfordringene som ligger i utfordringene med bevaring og konservering. Dette nummeret av NB21 handler i vid forstand om utviklingen for mange institusjoner på dette området. Hvert dokument, hvert objekt må ses ut fra sin egenart. Hvert medium må ses ut fra sin tid og sin kontekst, for å fange den kulturarven som er i bevegelse. Taubanen på NB21s forside er frosset midt i sin virksomhet, er blitt statisk. Som kulturminne er den likevel i stadig bevegelse: i naturen, dokumentert i arkivene, konservert og formidlet digitalt her som foto. Vigdis Moe Skarstein Nasjonalbibliotekar This article can be read in full in the English section in the back of the magazine. 5

6 Kulturminneåret 2009 ERIK SOLHEIM Miljø- og utviklingsminister Foto: Bjørn H. Stuedal 2009 står i kulturminnenes tegn. Men hva er så et kulturminne? Kulturminner finner vi overalt spor etter folk som har levd før oss, deres liv og virke. Vi har mange flotte bygninger, vel verdt å ta vare på. Og vi har lang tradisjon for å ta vare på dem. Men kulturminner er også mye mer enn de storslåtte bygningene. De er mangfoldige og representerer viktige biter av vår felles historie. Vi har ikke råd til å la dem forsvinne, ingen av dem. De representerer forbindelsen mellom fortida, nåtida og framtida. Alle bør kjenne og forstå sin egen historie. Gjennom innsikt i egen historie blir det lettere å forstå og akseptere andre folks egenart. Slik skaper vi levende lokalsamfunn bærebjelken i kulturminneforvaltningen. Dette ønsker jeg å få fram i kulturminneåret. Mange husker sikkert tolv år tilbake i tid, til 1997 det forrige kulturminneåret. Da så vi stor aktivitet over hele landet. Mange aktører, fra ulike nivå og felt i samfunnet, tok aktivt del i markeringene. Kulturminneåret 1997 var så vellykket at regjeringa ønsket at det ikke bare skulle være en engangsforeteelse, men en gjentatt suksess derfor Kulturminneåret Som i 1997, er også Kulturminneåret 2009 et samarbeid mellom Kultur- og kirkedepartementet og Miljøverndepartementet, og denne gangen er også de andre statlige sektorene trukket med i arbeidet. Både kultur- og kirkeminister Trond Giske og jeg ønsker at det frivillige arbeidet skal stå sentralt, om kulturminneåret skal bli vellykket. De frivillige organisasjonene gjør en uvurderlig innsats for å ta vare på kulturminnene. Vi ønsker at denne innsatsen skal sette sitt preg på året. Derfor setter vi stor pris på at Norges kulturvernforbund, som paraplyorganisasjon for de frivillige organisasjonene på området, har tatt på seg ansvaret for å koordinere den frivillige innsatsen i forbindelse med Kulturminneåret Men for å få et slagkraftig kampanjeår må også museene og forvaltningen spille en aktiv rolle, både sentralt og lokalt. For å sikre et godt samarbeid mellom ulike aktører, har departementene i fellesskap satt ned en gruppe som skal koordinere aktivitetene i kulturminneåret. Den består av representanter for Norges kulturvernforbund, Riksantikvaren, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum (ABM-utvikling), Norges museumsforbund og KS kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon. Dessuten har alle kommunene og fylkeskommunene blitt utfordret til å utpeke en kontaktperson. Kulturminneåret 2009 skal være et spennende år, som man vil snakke om i lang tid etterpå. Men det klarer ikke vi politikere uten veldig god hjelp fra alle ildsjelene ute i lokalsamfunnene. For at vi skal klare å ta vare på kulturminnene, trenger vi engasjement et bredt lokalt, regionalt og nasjonalt engasjement. Det beste vernet får vi når hele lokalsamfunnet samarbeider. For det er ikke vernemyndighetene 6

7 som «eier» kulturminnene, og arbeidet for å ta vare på dem kan aldri bli vellykket uten at det lokale engasjementet er til stede. Lokal forankring og samarbeid mellom mange parter er viktig for at vi skal lykkes samarbeid mellom kulturmyndighetene, kommunen, grunneierne, de frivillige organisasjonene, museene, bibliotekene, skoleverket og lokalbefolkningen. Regjeringa ønsker at Kulturminneåret 2009 skal legge vekt på den verdien kulturarven har for lokalsamfunnene. Målet er at det enkelte lokalsamfunnet skal bli i stand til å leve i og med kulturminnene. Det forrige kulturminneåret gav oss mange gode erfaringer å bygge videre på. Den storstilte mobiliseringen vi da så, skal vi finne fram til på nytt i løpet av dette året. Jeg ønsker at vi skal nå fram til mulighetene kulturminnene og kulturmiljøene byr på. Vi skal ta vare på historia vår, lære av den. Den rommer masse spennende fortellinger som vi skal lytte til og fortelle videre. Vi skal også forvalte de store økonomiske ressursene kulturminnene representerer, på en god måte, og, ved hjelp av dem, skape merverdier for samfunnet. Kulturminneåret 2009 er et år for hele folket, til gagn for hele befolkningen, og skal til fulle vise mangfoldet som finnes. Nøkkelord er aktivitet, deltakelse, glede, engasjement, stimulering og motivering. Tema er «dagliglivets kulturminner», og jeg ønsker at det også skal legges vekt på å vise fram arbeidslivets kulturminner i vid forstand, som en viktig del av dagliglivets kulturminner. Et viktig mål er å vise hele spekteret av kulturminner, også de som representerer det flerkulturelle Norge. Særlig i løpet av de siste åra har Norge blitt et samfunn med langt større mangfold enn tidligere både kulturelt, religiøst og verdimessig. Dagens samfunn består av mennesker med ulik opprinnelse, ulike språk, ulike tradisjoner og ulike skikker. Dette byr på store utfordringer og jeg ønsker at disse ulikhetene, dette mangfoldet, skal gjenspeile seg også i kulturminneåret. Vi skal få fram urbefolkningens kulturminner, de nasjonale minoritetenes kulturminner og kulturminnene som representerer nesten 40 års innvandring fra andre kulturer, alle som en del av dagliglivets kulturminner og våre felles omgivelser. På den måten er Kulturminneåret 2009 en naturlig forlengelse av Mangfoldåret Jeg er opptatt av at kulturminnene blir brukt. Bruk er det beste vernet. Da er det selvsagt viktig at forholdene blir lagt til rette for at det skal kunne skje. Derfor ønsker jeg at det blir fokusert på tilgjengelighet i bred forstand. Det finnes i dag mange muligheter for å lette tilgjengeligheten til kulturminnene, også for folk med ulike funksjonshemninger. Her er det viktig å finne fram til gode og balanserte løsninger, som bedrer tilgjengeligheten og samtidig tar vare på det unike i kulturminnene, uten å forringe dem. Gode løsninger til beste for alle parter. Gjennom Kulturminneåret 2009 skal vi bygge en plattform mellom forvaltningen og de frivilllige organisasjonene som et godt utgangspunkt for framtidige relasjoner og samarbeidsformer rundt kulturarven vår. En god forvaltning og en god politikk på området er avhengig av et godt samarbeid mellom alle som gjør en innsats i lokalmiljøet. Når alle gode krefter spiller på lag og trekker i samme retning, får vi fram de gode resultatene. Slik skal Kulturminneåret 2009 bli det spennende året vi alle ønsker oss et år med glede, engasjement og økt innsikt, et år som setter spor etter seg! Så min oppfordring til dere er: Vær aktive. Ta del i aktivitetene. Gå flere kulturminneløp og lag gjerne egne. Dere finner «oppskrift» og gode ideer på kulturminneårets nettsider: Godt år og lykke til! Erik Solheim Miljø- og utviklingsminister, april 2009 This article can be read in full in the English section in the back of the magazine. 7

8 Forvaltning av UNESCOs Verdensarvliste Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv ble vedtatt i 1972, etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme eller ganske enkelt forfall. Konvensjonen oppfordrer alle land til å fremme vern av kultur- og naturarv av lokal eller nasjonal betydning. Å bli nominert som verdensarvområde innebærer ikke noen ny form for vern, men en ekstra anerkjennelse og status. Til nå har 187 stater undertegnet konvensjonen. Behovet for et felles løft, både menneskelig og økonomisk, ble synlig gjennom den internasjonale redningsaksjonen av kulturminner i Egypt og Nubia, da Aswan-dammen skulle bygges tidlig på sekstitallet. Seksti land deltok, deriblant Norge. Norge ratifiserte konvensjonen i 1977 og fikk sine to første steder på verdensarvlisten allerede i 1979 Bryggen i Bergen og Urnes Stavkirke. I dag har Norge fire steder til innskrevet: Røros bergstad, helleristningsfeltene i Alta, Vegaøyene og Vestnorsk fjordlandskap. I tillegg kommer fire punkter på Struvemeridianen som ligger i Norge. Konvensjonens fremste mål er å identifisere kultur- og naturarv av universell verdi. Det vil si monumenter, bygninger enkeltvis eller i grupper, kulturlandskap eller naturområder. Den kan være naturskapt, eller skapt av mennesker og natur i fellesskap. Den kan være et byggverk som representerer et viktig historisk utviklingstrinn, et menneskelig mesterverk, eller et naturfenomen av eksepsjonell estetisk eller vitenskapelig betydning. UNESCO har en egen Verdensarvkomité som har ansvar for oppfølgingen av listen over Verdensarvsteder. I dag finnes det 878 monumenter på listen, av disse er 679 kulturområder og 174 naturområder, mens 25 er blandet. Det finnes også en viktig liste over truede verdensarvsteder. Komiteen følger opp stedene med periodiske rapporteringer. Den yter også assistanse til statene når det gjelder studier, undersøkelser, ekspertise, trening av ansatte, skaffe utstyr og gi lån og tilskudd. Alle statsparter har plikt til å beskytte verdensarven på sine territorier. Derfor må de lage en generell politikk for bevaring etablere en forvaltning som tar vare på kulturen og naturen gjennomføre vitenskapelige studier og forskning for å hindre ødeleggelse av verdensarven etablere lovverk og administrative og økonomiske mekanismer som skal beskytte verdensarven utvikle nasjonale sentre for opplæring og utdannelse i bevaring av kultur- og naturarven og oppmuntre til forskning En hovedutfordring for Verdensarvkomiteen er å arbeide for en mer balansert verdensarvliste, både geografisk og tematisk. Derfor lanserte UNESCO en Global Strategi i 1994 for å sikre kulturarven i fattige land. Det afrikanske kontinentet var spesielt underrepresentert, men det siste tiåret har nye steder kommet med. Naturområder blir spesielt prioritert. I 2006 ble African World Heritage Fund stiftet for å styrke forvaltningen av kulturarv på det afrikanske kontinentet. 8

9 Urnes stavkirke i Luster, Sogn og Fjordane. Foto: Arve Kjersheim Riksantikvaren Helleristninger i Alta. Foto: Arve Kjersheim Riksantikvaren De nordiske landene er representert i Verdensarvkomiteen, og har en felles agenda når det gjelder verdensarv: Følge opp konvensjonen innen Norden og innen de utviklingsland som man har kontakt med. Den nordiske listen må vurderes for å se om den er representativ i forhold til kulturminnebestanden Forbedre den geografiske balanse på verdensbasis og særlig sørge for at utviklingsland får nominert monumenter til listen Sørge for god kontakt mellom de nordiske kulturminneforvaltninger og tilsvarende forvaltninger i de nordiske samarbeidsland Sørge for at verdensarven er en integrert del i nasjonale handlingsplaner Involvere folk, særlig unge, i alle land i beskyttelse av verdensarven Riksantikvaren forvalter verdensarvlogoen på vegne av Miljøverndepartementet som er det ansvarlige departementet for Verdensarvkonvensjonen. Det vil si at alle søknader om bruk av verdensarvlogoen skal sendes Riksantikvaren som vil behandle søknaden og eventuelt gi tillatelse til at emblemet kan brukes. De norske verdensarvstedene har ingen spesiell formell status i forhold til andre kulturminner og forvaltes av de respektive kommuner. Riksantikvaren har en budsjettpost øremerket tiltak for å beskytte de norske verdensarvstedene i tråd med forpliktelsene i konvensjonen. I 2009 er denne posten på ca 40 mill kroner. Artikkelen er skrevet av Lyder Marstrander og Inger Heldal, begge seniorrådgivere hos Riksantikvaren. 9

10

11 Når utsjånaden tel Don t judge a book by its cover, seier eit engelsk ordspråk. Men, korleis boka ser ut, betyr alt for korleis ho blir motteken. TEKST: ANNE EIDSFELDT FOTO: ANNE TOVE ØRKE Korleis vi har oppfatta ein tekst i ei bok, heng ofte nøye saman med boka sin materialitet, altså korleis boka ser ut. Det er interessant å sjå korleis utsjånaden til ei bok endrar seg over tid samtidig som mottakinga av teksten endrar seg. For Nasjonalbiblioteket, som forskingsbibliotek og ivaretakar av nasjonen sitt minne, er det nødvendig å kunne dokumentere alle sider ved norsk bokproduksjon i fortid og notid, òg boka sin materialitet. Materialitet og resepsjon i bokhistoria Bevaring og konservering av eldre bøker er viktig. Målet må vere å gjere så få inngrep som mogleg i den opphavlege forma til boka. Det er vesentleg å kunne dokumentere korleis bøker såg ut da dei vart produserte og presenterte for publikum. Ut frå eit bokhistorisk perspektiv er det viktig å kunne dokumentere ulike utgåver og variantar av ei bok. Det er ikkje alltid tilstrekkjeleg å vise til berre eitt eksemplar, ei eller to utgåver av ein og same tekst. For folkebiblioteka, dels òg for universitetsbiblioteka, har det å ta vare på den opphavlege forma til bøkene ikkje alltid stått sentralt og heller ikkje vore primæroppgåva deira. Det vesentlege for desse biblioteka har vore å kunne dokumentere sjølve teksten. Å ta vare på opphavlege bokbind og bokomslag har vore mindre sentrale faktorar i biblioteket si verksemd. For Nasjonalbiblioteket stiller det seg annleis. Med boka sin materialitet meiner vi boka sitt fysiske uttrykk, slik som format, papirkvalitet, illustrasjonar, typar, i tillegg til bokbind og bokomslag. Òg meir tekstlege faktorar slik som omtale av boka på bokomslaga, på vaskesetelen og i innleiingar seier noko om korleis teksten blir forstått. Mottakinga av ein tekst kan variere, særleg over tid. Parallelt med skifte av oppfatninga av ein tekst, endrar ofte òg utsjånaden til boka seg. Måten ei bok er utstyrt på, vitnar om korleis ei tid forstår teksten. Materialiteten kan òg seie noko om sosial tilknyting. Dette kjem særleg til uttrykk gjennom bokbinda til bøkene, før forlagsbinda si tid, den gongen folk sjølv måtte sørgje for innbinding av boka dei hadde kjøpt. Det blir derfor viktig i størst mogleg grad å ta vare på boka sitt opphavlege uttrykk gjennom bevaring og konservering. For å illustrere det som ANNE EIDSFELDT Seniorrådgiver, Nasjonalbiblioteket 11

12 Nordlands Trompet kom i trykken første gong i er nemnt her, vil eg vise døme frå utgivingshistorikken av Petter Dass Nordlands Trompet. Korleis vart diktverket oppfatta da det kom ut i trykt form for første gong i 1739, og korleis såg desse utgåvene ut? Dei står i sterkt kontrast til nokre av dei siste utgåvene frå vår tid, særleg praktutgåvene frå Stenersens forlag med Karl Erik Harr sine illustrasjonar. Kva har skjedd på vegen? Nordlands Trompet som topografisk informasjonskjelde Nordlands Trompet kom i trykken første gong i 1739, over 30 år etter at Dass var død. Diktverket vart på denne tida oppfatta som gamalmodig og uaktuelt, hevdar Hanne Lauvstad i doktoravhandlinga si om diktverket frå 1997, Helicons Bierge og Helgelands schiær. Nordlands Trompets tekst, repertoar og retorikk. Derimot var det eit nyttig skriv i tidsånda i den forstand at det gav faktakunnskapar om Nordland. Resepsjonen var i samsvar med opplysningstida. Nordlands Trompet vart først og fremst oppfatta som ei topografisk informasjonskjelde om landsdelen. Det var informasjonen det vart lagt vekt på, ikkje det poetiske. Denne måten å forstå diktverket på heldt seg opp gjennom 1700-talet, og fram til kring midt på 1800-talet. Det er mykje som tyder på at denne mottakinga av teksten blir spegla av i utforminga av bøkene. Dette kan vi sjå i kva format utgåvene hadde, papirkvalitet og tittelvariasjonar. Boka var nok først og fremst mynta på eit lite kjøpekraftig publikum, og måtte vere så rimeleg som mogleg. Nesten alle utgåvene på denne tida kom ut i Bergen. Vi skal ikkje sjå bort frå at Nordlands Trompet vart populær lesing mellom dei nordnorske fiskarane som reiste til Bergen for å selje fisken sin (og som også er skildra av Dass i Nordlands Trompet). Alle utgåvene frå denne tida er oktavar. Ved å velje eit lite format brukte ein mindre papir. Papir var den dyraste kostnaden i bokproduksjonen, og bruk av minst mogleg papir heldt prisen nede. Papiret som er brukt i desse utgåvene er heller ikkje av beste kvalitet. Som informasjonskjelder måtte desse utgåvene òg ha eit praktisk format, eit lite format. Vandrande, vegfarande, sjømenn og andre som ikkje kunne føre mange bøker med seg, ville helst ha dei små formata. Boka skulle fylle eit praktisk behov og vere lett tilgjengeleg i kvar ein situasjon. Titlane på desse utgåvene seier òg noko om forståinga av verket. Ei av førsteutgåvene frå 1739 (frå Petter Povelsen Nørvig sitt trykkjeri i Bergen) har ein lang og skildrande tittel. Tittelen speglar av kva oppfatning opplysningstida hadde av verket, det er eit verk som gir topografiske faktaopplysningar om 12

13 «Nordlandene». Verket blir omtalt som ei skildring, og ord som dikt eller poesi er ikkje nemnde. Tittelen gir lesaren og ein potensiell kjøpar signal om kva slags bok dette er, det er først og fremst ei informasjonskjelde. Det nasjonale gjennombrotet Det har vorte hevda frå fleire hald at ein artikkel skriven av J.S. Welhaven om Petter Dass i Nordisk Universitets-Tidsskrift i 1856 førte til at Nordlands Trompet endeleg vart verdsett som poesi. Welhaven såg det poetiske, ikkje dei topografiske faktaopplysningane, som overordna verdi i Nordlands Trompet. Han var òg den første, og dei fleste har òg oppfatta det slik seinare, som meinte at Nordlands Trompet var Dass sitt hovudverk. Ifølgje Lauvstad er resepsjonen av Dass i perioden etter artikkelen til Welhaven i 1856 ein skjønnlitterær resepsjon, og dette har vore det dominerande synet dei siste 150 åra. I artikkelen sin plasserer Welhaven Petter Dass sitt forfattarskap inn i den nasjonale skjønnlitteraturen vår for første gong, og her har han sidan vorte ståande. Utover på 1800-talet blir altså Nordlands Trompet meir og meir oppfatta som eit skjønnlitterært verk, der det poetiske blir meir verdsett enn dei reine topografiske nytteopplysningane. Samtidig blir verket oppdaga av fleire lesarkrinsar, og i løpet av dei siste tiåra av 1800-talet får vi heilt nye presen- ORDFORKLARINGER Oktavar: Bokformat der arket er bretta tre gonger slik at det blir åtte blad, altså 16 sider. Kvart: Bokformat der arket er bretta to gonger slik at det blir fire blad, som gir 8 sider. Folio: Bokformat der trykkarket er bretta ein gong. Sjirting: Fint tett bomullstøy. 13

14 14

15 tasjonar av diktverket. Dei små, enkle trykka frå og 1800-talet blir no avløyste av utgåver som er langt meir påkosta. Det verkeleg store løftet for Nordlands Trompet kom med Aschehoug si utgjeving i For første gong kjem diktverket ut i eit større format, nemleg i kvart. På denne tida har forlagsbinda vorte meir vanlege på bokmarknaden. Aschehoug ønskjer å setje pris på diktverket ved å gi det ei innbinding i grøn sjirting med illustrasjonar og tittel prega i gull på fordekkelen. Aschehoug engasjerte kunstnaren Thorolf Holmboe til å illustrere boka, og det er heile 61 illustrasjonar i boka, frå små vignettar til heilsides bilete. Boka vart lansert som ei praktutgåve og vi ser av bokutstyret at Nordlands Trompet no har vorte gjort viktig. Den fysiske utforminga av boka signaliserer at dette er stor og viktig litteratur. Med utstyret sitt er ho ei vakker bok. Dette er ikkje lenger ei praktisk, billeg lita bok å ha i jakkelomma på veg nordover. På 1900-talet slo den skjønnlitterære resepsjonen av Nordlands Trompet verkeleg rot, og dette fekk òg utslag i presentasjonskontekstar og i utgåvene sin materialitet. Dei kanskje mest storslåtte utgåvene av Nordlands Trompet gitt ut i nyare tid, er utgåvene frå forlaget J.M. Stenersen. Stenersen gav ut den første versjonen av Nordlands Trompet i Det mest slåande med desse utgåvene, er formatet i folio. Formatet signaliserer at dette er ei viktig bok, noko ein ønskjer å framheve, noko ein ønskjer å gjere stas på. Elles er utgåvene illustrerte heilt gjennom av kunstnaren Karl Erik Harr si tolking av Petter Dass som person og Nordlands Trompet som diktverk. Dette legg utan tvil føringar på lesaren, og Harr representerer ikkje noko nytt. Det er den same begeistringa som vi har sett i nærast alle utgåvene frå og med slutten av 1800-talet. The Importance of Appearances They say, Don t judge a book by its cover. But the appearance of a book can have a huge effect on how it will be received, writes book historian Anne Eidsfeldt. She has done research into the appearances and reception of versions of the North Norwegian 17th Century poet Petter Dass Nordlands Trompet. The reception of a text in a book is closely related to the way it looks. It is interesting to see how the format of a book will change over time in tandem with how the reception of it changes. To the National Library, as a research library and keeper of the nation s memories, it is important to be able to document all aspects of Norwegian book production, both past and present, including the materiality of the book. It is therefore important to preserve a book s original format as much as possible. Examples from the publishing history of Petter Dass Nordlands Trompet, illustrate this. The book was first printed in 1739, more than 30 years after Dass death. Despite being a poetic work, it was primarily seen as a useful document in that it gave factual information about Nordland in the North of Norway. Therefore its referential value was stressed rather than its poetic merit. The book was probably targeted primarily at a less affluent readership and had to be made as inexpensive as possible. It seems that it was not until the poet J. S. Welhaven wrote an article about Dass in Nordisk Universitets-Tidsskrift in 1856 that Nordlands Trompet was finally appreciated as poetry. What interested Welhaven in the work was not the topographical information it offered, but its poetic qualities. So Nordlands Trompet was discovered by a new readership, and during the last decades of the 1800s we see it published in entirely new and expensive bindings. Aschehoug s publication in 1892 is bound in green cloth with illustrations and title in gold on the front cover. In addition the book is furnished with 61 illustrations. By the start of the 20th century the literary appreciation of Nordlands Trompet had really taken hold, and this continued to be reflected in the styles of various editions. The most magnificent editions of Nordlands Trompet published in modern times are the editions from the publisher J. M. Stenersen. The most striking aspect of these books is the folio format. The dimensions clearly signal that this is an important book; something one wishes to celebrate, to draw attention to. 15

16 Bokhylla.no fra perm til perm på skjerm TEKST: STIG BANG FOTO: KETIL BORN STIG BANG Nettformidler, Nasjonalbiblioteket Da Bokhylla åpna i NBdigital med en startkapital på rettighetsbelagte bøker, var det en viktig dag for digital formidling. Det fantes få norske bøker på nett fra før, og så godt som ingen yngre enn 70 år. I Nordområdeprosjektet ble noen hundre nyere bøker lagt ut i fulltekst. Dermed kunne Nasjonalbiblioteket og rettighetshaverne få faktakunnskap om brukeratferd og teknologi. Nordområdeprosjektet la grunnlaget for ei digital bokhylle i storskala. Ved utgangen av 2011 vil alle bøkene som ble gitt ut i Norge på 1990-tallet, ligge ute på nett, opp mot verker. Dette er unikt, ikke bare i Norge. Det omstridte Google Boksøk lar deg søke i bøker, men viser bare et klipp og peiker deg videre til nettbokhandel eller bibliotek. I Bokhylla kan alle i Norge lese hele boka på skjerm, takket være en avtale mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor. «Bøker på skjerm?! Kan det bli det samme som ei ekte bok, da?» tenker vi og maner fram soldovne bilder av påskehytta, kakao med krem og årgangs Agatha Christie. Ja takk, begge deler, kanskje? Et blikk inn i en vanlig førsteklasse viser at seksåringer lærer bokstaver på tastatur, lærer å lese på skjerm, skriver og lagrer og lærer med en selvfølgelighet som får det til å gå lettere rundt for en mann som har opplevd Norge før TV. Det er så man hører Dylan i det fjerne: «Ei ny tid er i emning.» Jeg elsker bøker, gjerne i en chesterfieldstol med dekadent hestehårsstopp, leselampe med grønn skjerm og bugnende bokhyller i tungt treverk som klatrer opp mot halvmørket under taket. Jeg liker følelsen av papir under fingrene, lukta av ærverdige 16

17 skinnbind og aldeles nytrykte pocketbøker med glorete omslag. Kort sagt, jeg elsker bøker, og hva er nå egentlig ei digital bokhylle? Ingenting kan erstatte den taktile opplevelsen av «bok», men først og fremst er boka det som huserer mellom permene; innholdet, budskapet, det en forfatter har hatt på hjertet og ønska å formidle på tvers av tid og rom: informasjon, kunnskap, opplevelse. Hva som er bærer av informasjonen, er foranderlig. Forfattere har kommunisert sine tanker til leseren i kileskrift på leirtavler, gudsord på steintavler, hieroglyfer, runestaver, kalveskinn, papyrus. Hver dag ruller barnefamilier og trailersjåfører rundt på veiene med bok på stereoanlegget, mens avissalget stuper fordi nyhetene ligger på nett. Budskapet kommer over høyt og tydelig uansett informasjonsbærer. Bokhyller er fulle av muligheter. Hvor deilig er det ikke å leite med fingeren langs hyllekanten, plukke ut ei bok, bla i den, se på innholdsfortegnelsen, lese en passasje her og der, og låne eller kjøpe den. Med ei digital bokhylle får du noe helt nytt i tillegg: ikke bare ei og ei bok, men alle bøkene samtidig. I NBdigital kan du søke i all tekst og alle metadata i de digitaliserte bøkene. Når Bokhylla er ferdig fylt, betyr det at du søker i 9 millioner boksider i ett søkevindu, pluss alle bøkene som er falt i det fri, og andre materialtyper som radio, film og aviser. Hvilke sammenhenger kommer vi til å oppdage når vi kan søke i hele 1990-tallets bokproduksjon i Norge: skjønnlitteratur, faglitteratur, lærebøker, kokebøker, kiosklitteratur og lyrikk? Enn når vi sammenholder 1990-tallet med utgivelsene på 1690-, og 1890-tallet, for de er også med i Bokhylla, med artikler, biografiske opplysninger, utvalgte bøker og forskjellige innganger til materialet. Jeg kommer aldri til å slutte å elske knitrende boksider og håndfaste bokhyller i mørkt tre, men allerede nå begynner jeg å finne meg svært vel til rette i min virtuelle chesterfield, med skjerm og tastatur og tusenvis av bøker tilgjengelig under fingertuppene. God bok! Bokhylla.no from Cover to Cover on Screen In April 2007 a pilot scheme, Nordområdene (the Northern regions) was launched, in which the National Library, together with several rights organisations, provided access to a limited number of books and articles on a chosen topic. The aim was to gather information on user behaviour and technology, and to lay the foundation for Bokhylla.no. In May 2009 the project Bokhylla.no opened at the National Library. Bokhylla (which means bookshelf) contains digitized books from the 1690s, 1790s, 1890s and 1990s. Through an agreement between the National Library and Kopinor (The Copyright Protection Agency) books that are in copyright can be read in full on screen. At the start of Bokhylla.no there were 10,000 books available. During the project period (until the end of 2011) readers in Norway will have access to 50,000 complete books. Payment for access will not be charged from individual users but covered by the collective agreement which Kopinor has entered into with the National Library on behalf of rights holders. Users will be able to search in the content and the metadata of all books in the program. The 50,000 books add up to approximately 9 million book pages. Will we discover new, unexpected links when we can search all the books that were published in Norway in the 1990s, including literature, non-fiction, textbooks, pulp fiction and poetry? 17

18 Banebrytande avtale mellom Aftenposten og Nasjonalbiblioteket Konstituert sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, og nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein. Foto: Anne Tove Ørke Nasjonalbiblioteket og Aftenposten er i ferd med å fullføre digitaliseringa av alle Aftenpostens aviser sidan mars i år signerte nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein og konstituert sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, ein avtale som får mykje å seie ikkje berre for digital bevaring og formidling av Aftenposten, men også for samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og andre norske aviser. Sidan sommaren 2007 har Aftenposten levert sine digitale utgåver av papiravisa for bevaring. Samarbeidet har i tillegg til å leggje standardar for digital avlevering, utvikla seg til å omfatte digitalisering av det historiske avisarkivet og formidling av den digitale utgåva til erstatning for papir og mikrofilm. Avtaleverket som er utvikla i piloten vil liggje til grunn for samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og andre norske aviser. I løpet av 2009 vil heile Aftenpostens arkiv vere digitalisert. Digitaliseringa har vore gjennomført etter ein 50/50 kostnadsdelingsmodell mellom Aftenposten og Nasjonalbiblioteket. 18

19 Superskannar erstattar mikrofilm Nasjonalbibliotekets avissamling utgjer rundt 5 millionar avishefte. Å digitalisere heile samlinga er ein tids- og kostnadskrevjande prosess. Prioritering av materiale vil frå Nasjonalbiblioteket si side basere seg på etterspurnad frå brukarar. Avistenesta vil vere tilgjengeleg for publikum i Nasjonalbiblioteket, i universitets- og høgskolebiblioteka og i folkebibliotek i løpet av I år vart den siste avisa mikrofilma i Rana. Dette arbeidet tok til i 1989, men no er ein æra over, og heretter skal avisene bli skanna. Dette er berre ei av oppgåvene til den nye sveitsiske skannaren. Denne maskinen har revolusjonert mykje av digitaliseringsarbeidet i Nasjonalbiblioteket. Manuelt kan det skannast 400 sider per dag. Med den nye skannaren kan ein ved hjelp av trykkluft, vakuum og 13-timars dag, skanne 4000 sider om dagen. Han tek alle format frå A1 til A6. Det finst kring 10 maskinar i verda av denne typen, han er sofistikert, full av kamera og sensorar, og krev mykje av operatørane. Groundbreaking Agreement between Aftenposten and the National Library The National Library and Aftenposten are in the process of completing the digitization of all Aftenposten s newspapers since On the 31st March this year National Librarian Vigdis Moe Skarstein and the Chief Editor of Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, signed a deal that will make a huge impact not only for the digital preservation of Aftenposten, but also for the cooperation between the National Library and other Norwegian newspapers. Aftenposten has provided the National Library with digital copies of its printed newspapers since the summer of Not only has this cooperative work established the standards for future digital deposits, but it is now widening its remit to include the digitization of the historical newspaper archive, and the dissemination of the digital edition in replacement of paper and microfiche. The agreements that have been reached in the pilot project will also form the foundation for cooperation between the National Library and other Norwegian newspapers. During 2009 all of Aftenposten s archive will be digitized. The cost of this work has been shared on a 50/50 basis between Aftenposten and the National Library. The newspaper collection of the National Library contains some 5 million individual editions. The digitization of the entire collection is a costly and time consuming exercise. The prioritization of material will, as far as the National Library is concerned, be governed by requests from its users. The Newspaper Service will be accessible to the public at the National Library, and through university, college and public libraries during 2009.

20 Foto: Ketil Born