Saksframlegg. Formannskapet viser til rådmannens saksframlegg, og vil avgi følgende uttalelse:

Transkript

1 Saksframlegg HØRINGSUTTALELSE TIL FORSLAG TIL REGION- OG FORVALTNINGSREFORM - STORTINGSMELDING NR 12 ( ) REGIONALE FORTRINN - REGIONAL FRAMTID Arkivsaksnr.: 04/39925 Forslag til vedtak: Formannskapet viser til rådmannens saksframlegg, og vil avgi følgende uttalelse: 1. En helt nødvendig forutsetning for en robust og langsiktig forvaltningsreform er at betydelig mer ansvar og flere store oppgaver enn det som foreslås i Stortingsmelding nr 12, overføres fra statlig nivå til de nye regionene. Dette gjelder særlig innen områdene samferdsel, innovasjon og næringsutvikling, miljøvern, kultur og idrett, utdanning, forskning og helsetjenester. 2. Forvaltningsreformen må finne løsninger som er hensiktsmessige og robuste i et perspektiv på flere ti-år. Det etableres inntil 6-7 landsdelsregioner bygd rundt storbyene. Fylkeskommunemodellen anses ikke som et reelt alternativ for framtidig organisering av forvaltningen i Norge. 3. Det må etableres felles inndeling for statlige instanser og de nye regionene, som de statlige sektormyndighetene pålegges å følge. 4. Det er fra Trondheims kommunes side en forutsetning at en regionreform med tre forvaltningsnivå gjøres gjeldende for hele landet, også Oslo-regionen. 5. Storbyenes rolle i en framtidig arbeids- og funksjonsfordeling innenfor de nye regionene må avklares, for å unngå kompetansestrid om samfunnsutviklerrollen på kommunalt og interkommunalt nivå. 6. Trondheim kommune går inn for at det etableres en region som dekker Midt-Norge, her definert som Trøndelagsfylkene, 9 kommuner fra Nord-Møre, 5 kommuner fra Nord-Østerdalen og 8 kommuner fra Sør-Helgeland. En slik region vil ha over innbyggere og vil være en robust institusjon for ivaretakelse av nåværende fylkeskommunale oppgaver, og statlige oppgaver som desentraliseres. Tilpasninger til denne avgrensningen kan være aktuelt. 7. Skal landsdelsregionene få demokratisk legitimitet, er det nødvendig at representasjonen i regiontingene gjenspeiler bosettingsstrukturen. Dette kan best ivaretas gjennom et antall valgdistrikter, anslagsvis 7-8 i Region Midt-Norge. Konkrete løsninger for dette må utredes videre. Det vil være uheldig og lite hensiktsmessig om dagens fylkeskommuner utgjør valgdistriktene. 8. Administrasjonssenteret for Region Midt-Norge må ligge i Trondheim. Offentlige arbeidsplasser fordeles slik at det ikke bidrar til en sentralisering innen regionen, bl a ved å opprettholde antallet slike arbeidsplasser i Nord-Trøndelags fylkeshovedstad Steinkjer. Saksfremlegg - arkivsak 04/

2 Saksutredning: Bakgrunn Formannskapet behandlet i møte Trondheim kommunes uttalelse til Distriktkommisjonens utredning NOU 2004:19 Livskraftige distrikter og regioner og Kommunenes sentralforbunds (KS) utredning KOU 2004:1 Sterke regioner. Formannskapet vedtok å slutte seg til forslaget om en omfattende forvaltningsreform med folkevalgte regioner i form av en trenivåmodell under visse forutsetninger, hvorav de viktigste er: store og viktige oppgaver må overføres fra staten til de nye regionene regionene må sikres tilstrekkelig finansiering organiseringen av forvaltningen må redusere sentraliseringen av politikk og økonomisk makt i hovedstadsområdet oppgaver og ressurer skal være under folkevalgt styring bl a for å sikre samordning av sektorene regionene må være så store at de kan løse store oppgaver tilfredstillende, en inndeling i maksimum 6-7 regioner anbefales kriteriene funksjon, størrelse og identitet legges til grunn for regioninndelingen på en slik måte at en sikrer storbyenes rolle som landsdelssentra som ivaretar den mest avanserte tjenesteytingen storbyenes behov og utfordringer må ivaretas på en slik måte at storbyen gis mulighet til å fylle rollen som regional drivkraft i gjensidig forståelse med omlandet og distriktene fylkesmannens oppgaver rendyrkes til kontroll og ettersyn statlig regioninndeling må på alle sektorer tilpasses de nye landsdelsregionenes avgrensning. I møte behandlet Formannskapet to utredninger fra KS: Sterke regioner. Premisser, oppgaver og inndeling ved en forvaltningsreform av fra fylkesordførerne/-rådslederne, og Kommunene og forvaltningsreformen av fra KS administrative ledelse. Formannskapet sluttet seg til forslaget til høringsuttalelse og de presiseringer som er gjort i saksframstillingen: en konsistent reform med tre forvaltningsnivå gjeldende for hele landet inklusive Oslo-området en regionstruktur med inntil 6-7 landsdelsregioner regionene bør ha en storby som landsdelssenter, bl a som vertskap for den mest avanserte tjenesteytingen en valgordning som sikrer legitimitet ved å gjenspeile bosettingsstrukturen og som ikke baserer seg på gjeldende fylkeskommuner. Trondheim kommune vil fortsette arbeidet sammen med storbyene om en felles forståelse av byenes rolle og oppgaver i de nye landsdelsregionene. Uttalelsene ble oversendt Kommunens Sentralforbund og Kommunal- og regionaldepartementet. Stortingsmelding nr 12 ( ) om region- og forvaltningsreformen Kommunal- og regionaldepartementet la 8. desember 2006 fram St.meld. nr. 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid. Her presenteres oppgaveporteføljen til de nye regionene og prosessen for å avklare inndelingsspørsmål. Kortversjonen av stortingsmeldingen er tidligere oversendt Formannskapet. I høringsbrevet til kommunene av redegjør Kommunal- og regionaldepartementet for følgende tema: kommunenes rolle, alternative modeller for inndeling, Osloregionen, kriterier for regiontilhørighet og prosessen videre. Saksfremlegg - arkivsak 04/

3 Sentralt i regjeringens holdning til forvaltningsreformen er generalistkommuneprinsippet, en forutsetning om at kommunesammenslutninger fortsatt skal være frivillige, og at reformen ikke skal føre til sentralisering innad i regionene. Stortingsmeldingen presenterer tre alternative modeller for inndeling av det nye regionnivået. Modellene bærer med seg ulike egenskaper og konsekvenser. Både den forsterkede fylkesmodellen og regionmodellen vil ifølge regjeringen kunne være aktuelle ved gjennomføring av forvaltningsreformen. Det er verdt å merke seg at regjeringens foreløpige vurdering er at det kan overføres betydelige oppgaver uten store geografiske endringer. Regjeringen anser det som lite hensiktsmessig å legge mellommodellen til grunn for den framtidige inndelingen av det regionale nivået. I stortingsmeldingen foretas det en gjennomgang av styringsutfordringene i Oslo-regionen. Dagens organisering legger ikke godt nok til rette for å løse grenseoverskridende offentlige oppgaver i samsvar med viktige samfunnsmessige mål, nasjonalt og regionalt. Det presenteres fire alternative styringsmodeller som kan være aktuelle forvaltningsløsninger for regionen, men uten konklusjoner. I vurderingene av regiontilhørighet tas det utgangspunkt i tre kriterier størrelse, funksjonalitet og identitet. De nye regionene skal bidra til en bedre og forsterket regional utvikling i landet. Den enkelte region skal være bærekraftig, samtidig som den ikke skal bli så stor at koblingen til kommunenivået blir vanskeliggjort. Den enkelte region skal utgjøre en helhet der både tjenesteproduksjon og samfunnsutvikling har gode kår. Regioner må bygges rundt flere byer og tettsteder med omland på en måte som gjør at de utfyller hverandre for å få velfungerende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner. Det bør tas utgangspunkt i etablerte samarbeidsområder for kommuner, fylkeskommuner, næringsliv og andre aktører. Regjeringen har gitt fylkeskommunen ansvaret for å legge opp til medvirkningsprosesser som sikrer god forankring hos alle relevante aktører kommuner, nabofylker, regional statsforvaltning, næringsliv og frivillig sektor, slik at prosessene får en legitimitet som er viktig for gjennomføringen av reformen. Det er spesielt understreket at kommunene involveres og får tid til å ta stilling til inndeling og eventuelt egen tilhørighet. Regjeringen ønsker at kommunene skal fatte vedtak når det gjelder: 1. Prinsipielt begrunnet preferanse for forsterket fylkesmodell eller regionmodell. 2. Forslag til egen tilknytning innenfor a) foretrukket modell, og b) den øvrige modellen. Lokalt/regionalt skal det fattes vedtak i to omganger, et foreløpig vedtak innen 30. juni, og et endelig vedtak innen 1. desember Regjeringen skal så våren 2008 legge fram et forslag til Stortinget om den framtidige inndelingen. Reformen skal gjennomføres fra 1. januar Trondheim kommunes arbeid med stortingsmeldingen I et felles brev til departementet datert ga den politiske ledelsen i storbyene en foreløpig uttalelse til meldingen. I uttalelsen uttrykker storbyene at regjeringen burde hatt større oppmerksomhet mot storbyenes situasjon i arbeidet med meldingen. Storbyenes politiske ledelse møtte Kommunalkomiteen til høringsmøte 5. februar, og Trondheim kommune og Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner hadde møter med Kommunalkomiteen februar. Sammen med Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylkeskommuner har Trondheim kommune deltatt i arbeidet med utredningen Region Midt-Norge et nasjonalt kraftsenter, et grunnlag for de trønderske kommunenes høringsuttalelser til stortingsmeldingen. Det er redegjort for dette arbeidet i egen sak til Saksfremlegg - arkivsak 04/

4 Formannskapet (78/07). Formannskapet sluttet seg til opplegget for dialog med kommunene i regionen og andre berørte parter i møte Denne dialogen er nå gjennomført. I denne saken skal Trondheim kommune gi en foreløpig uttalelse til St meld nr 12 og besvare de to hovedspørsmålene som er referert ovenfor. Klare mål for forvaltningsreformen Distriktskommisjonen (NOU 2004:19) vektlegger betydningen av å motvirke den sterke sentraliseringen til det sentrale østlandsområdet. Å utvikle sterke og internasjonalt konkurransedyktige regionale nærings- og kunnskapsmiljøer vil være en viktig forutsetning for at Norge skal kunne videreutvikle sin høye nasjonale verdiskaping og velferd. Dette vil samtidig demme opp for en ensidig utvikling der Oslo-området blir stadig mer dominerende som tyngdepunkt, og dermed bidra til en balansert regional utvikling (s. 99). Effektutvalget (NOU 2004:2) understreker bl a viktigheten av å ivareta et helhetsperspektiv på samfunnsutviklingen ved å veie sektorpolitikk og nasjonale hensyn. Reformen må ivareta en sektorpolitisk samordning. Denne typen samordning ivaretas best av et folkevalgt organ på regionalt nivå. Effektene av den brede regionalpolitikken blir best når sektorpolitikkene virker sammen. En territoriell samordning, der de ulike politikkområdene sees i sammenheng i sin regionale kontekst, er derfor nødvendig (s. 17). Rådmannen mener forvaltningsreformen særlig skal bidra til å realisere følgende mål: Etablere en mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng innenfor den enkelte region. Bygge sterke lokalsamfunn og regioner gjennom verdiskaping basert på lokale og regionale fortrinn, og understøtte den potensielle vekstkraften i alle deler av landet ved å spre økonomisk makt på flere steder enn hovedstaden. Forsterke folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av politisk makt og myndighet. Styrke samspillet mellom by og land innen den enkelte region Styrke det regionale samspillet med aktører innen bl a næringsliv og kunnskapmiljøer. Som de tidligere vedtakene viser, gir Trondheim kommune en klar støtte til regjeringens alternativ regionmodell, med en del forutsetninger lagt til grunn. Store oppgaver en nødvendig forutsetning En helt avgjørende forutsetning, slik rådmannen ser det, er at det overføres betydelige oppgaver fra sentrale myndigheter til det nye regionale nivået. Lærdommen fra tidligere runder med reformdebatt er at oppgavene og de større regionene må på plass samtidig. Det settet med oppgaver som St meld 12 foreslår overført til regionene er langt fra tilstrekkelig til at regionene kan bli levedyktige over tid. Regionene trenger å få tilført betydelige oppgaver av tjenestekarakter dersom de skal etablere og opprettholde legitimitet i befolkningen. Regionene må få et langt større ansvar for hele samferdselsområdet, i samsvar med KS oppfatning. Dette innebærer ansvar for øvrige riksveger og Statens vegvesen regionalt, at fagapparatet for samferdsel må ligge til regionene, likeså ansvaret for kjøp av persontransport på regionale togruter og flyruter, og forvaltning av inntekter fra brukerfinansieringsordninger på veg. Dette gir mulighet for en regional samordning av de ulike transportmidlene som en hittil har savnet. Når det gjelder innovasjon og næringsutvikling må ansvaret for Innovasjon Norges distriktskontorers virkemidler og faglige apparat overføres til regionene. Også i forhold til miljøvern, kultur og idrett, videregående og høyere utdanning og Saksfremlegg - arkivsak 04/

5 forskning/utvikling, må det overføres mer ansvar enn det regjeringen foreslår. Rådmannen deler også KS oppfatning om at evalueringen av spesialisthelsetjenesten må settes inn i en tidsramme som gir mulighet for å vurdere endringer før iverksetting av forvaltningsreformen i Det er viktig at spesialisthelsetjenesten får en reell demokratisk forankring i de nye regionene. På hvilken måte det bør skje bør en ta stilling til når evalueringen foreligger. Regionene må være store nok til at de på sikt kan overta ansvar innen spesialisthelsetjenesten. Viktige kriterier for å vurdere inndelingen og oppgaveløsningen er om regionen er: Funksjonell og robust for å kunne ivareta regionale utviklingsoppgaver, tjenesteproduksjon og forvaltningsoppgaver. Av en slik størrelse at samordning av ressurser og samhandling med næringsliv, kommuner, kompetanseinstitusjoner og regional statsforvaltning sikres. Har forutsetninger for en rasjonell og effektiv løsning av de regionale oppgavene innenfor områder som bør ses i sammenheng. Vil ha kompetanse og kapasitet til å tilby et bredt spekter av tjenester overfor næringsliv, innbyggere og kommuner. Landsdelsregioner bygd rundt storbyene Den norske regjeringen har gjort valget mellom en forsterket fylkesmodell og en regionmodell til hovedspørsmålet i Stortingsmelding nr 12. I Sverige er struktur og oppgavefordeling i forvaltningen nylig utredet av en parlamentarisk komite bestående av politikere, sakkyndige og eksperter, den såkalte Ansvarskomiteen. Komiteens forslag er ganske gjennomgripende: 6-10 län og direktevalgte regionkommuner skal erstatte dagens 20 län og landsting. Borgernes innflytelse skal økes ved at regionkommunene tar over statlige oppgaver. Den statlige styringen av regionene og kommunene skal samordnes og gjøres sektorovergripende Ansvarskomiteen understreker at forslaget til en ny regional samfunnsorganisering utgjør en sammenhengende helhet. Det skal ikke bare løse dagens problemer, men framfor alt håndtere de utfordringer man kan forutse på et par-tre desenniers sikt. Dette forutsetter en ny regioninndeling, som bør utformes etter følgende kriterier: En felles inndeling for statlige instanser og de nye regionene som også de statlige sektormyndighetene må følge. Dette for å møte et av dagens hovedproblemer, sektoroppdelingen av staten. At en region skal ha 1-2 millioner innbyggere, og i alle fall ikke mindre enn halv million. At hver region bør ha et regionsykehus. At hver region skal ha minst ett universitet med betydelig faste forskningsressurser. At arbeidsmarkedsregionene, slik de forventes å være i 2030, utgjør byggesteiner i regioninndelingen, som ikke bør deles. At regionene avgrenses slik at en så langt som mulig tar hensyn til innbyggernes følelse av identitet. Selv om dimensjoneringen vedrørende folketall er forskjellig i Norge og Sverige, er dette kriterier som i stor grad sammenfaller med de kriterier rådmannen har lagt til grunn. Forvaltningsregionene må først og fremst tuftes på samfunnsregionenes grunnleggende egenskaper: De må bygges rundt store byer landsdelssentra som er vertskap for den mest avanserte tjenesteytingen. Regionene må bygge på de regionale institusjonene som er bygd opp de siste hundre år. Saksfremlegg - arkivsak 04/

6 Regionene må tilstrebe kunnskapsutvikling tilpasset det regionale næringslivets behov, og de stimulere regionenes egenutviklede kultur. Regionene må ta hensyn til folks følelse av tilknytning til ulike regioner. Robuste regioner forutsetter robuste landsdelssentra. Et av de viktigste kriteriene for forvaltningsregionene er at hver region må være bygd rundt store byer landsdelssentra som er vertskap for den mest avanserte tjenesteytingen. Slike funksjoner er bl a: universitet med forskerutdanning sykehus/spesialisthelsetjeneste av høyeste orden internasjonalt orienterte bedrifter med forsknings- og utviklingskompetanse-/aktivitet nettverk og næringsklynger nærhet til andre viktige beslutningstakere gode nasjonale og internasjonale kommunikasjoner/geografisk gunstig lokalisering kunst- og kulturinstitusjoner av regional og nasjonal betydning tradisjoner som politisk og administrativt sentrum både i nasjonal og regional målestokk. Storbyen må være sterk for at regionen skal kunne konkurrere nasjonalt og internasjonalt. Det er av stor betydning at de større byene utenfor Oslo får utvikle sin vekstkraft. Med dette utgangspunkt må en ut fra et nasjonalt perspektiv bygge landsdelene rundt store byer eller bykonsentrasjoner. Går en inn i den enkelte landsdelen, blir det igjen viktig med en god fordeling og et godt samspill mellom byene, og mellom byene og distriktene i regionen. Regionene må konstrueres slik at statsforvaltningen og regionene kan bli mest mulig sammenfallende. Av 40 statsetater (i 2002) hadde 17 en inndeling på fem eller seks regioner Dette er i seg selv et viktig argument for regionmodellen i form av landsdelsregioner. En region blir langt mer robust om den er sammenfallende med tilsvarende administrative enheter i staten, som fylkesmann og sektorforvaltning, slik også den svenske Ansvarskomiteen tydelig poengterer. Kongruente forvaltnings- og administrasjonsenheter skaper stabilitet og felles identitet ikke bare i befolkningen, men også i den offentlige forvaltningen, og letter samordningen mellom de statlige sektorene og mellom disse og de folkevalgte regionene. Rådmannen er enig når St meld nr 12 uttrykker at i et større geografisk perspektiv kan landsdelsregionmodellen tenkes å motvirke sentraliseringen til det sentrale østlandsområdet ved at administrasjonssentrene i sterkere grad kan konkurrere med Osloregionen om å tilby attraktive miljøer og arbeidsplasser (s. 88). Det er rundt klassen av norske storbyer vi må bygge landsdelssentre som kan danne regioner på et relativt høyt nivå. Storbymeldingen (St.meld. nr. 31 ( ) definerte seks byer som storbyer: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø, dels ut fra størrelse, men også ut fra rollen som landsdelssentra. Dette er en forståelse av våre storbyer som gir grunnlag for fem-seks landsdeler. En slik inndeling tar begrepet landsdelsregioner bokstavelig. Tre forvaltningsnivå i hele landet også for Oslo-regionen En forvaltningsreform som innebærer en tonivåmodell for Oslo og en trenivåmodell for resten av landet kan ikke aksepteres. Oslo med omland styrker stadig sin stilling, til tross for at det er ønskelig å understøtte den potensielle vekstkraften i alle deler av landet. I perioden økte antallet statlige årsverk i Osloregionen med 15%, mens økningen i øvrige landsdelssentra bare var på 7%, og i resten av landet var det en reell Saksfremlegg - arkivsak 04/

7 nedgang. (NOU 2004:2, s12). Videre er det grunnlag for å hevde at Oslo på en annen måte enn øvrige landsdeler og storbyer politisk og økonomisk er sammenvevd med det sentrale statsapparatet. Dette gir seg bl a utslag i virkemiddelbruk og overføringer som gir Oslo et økonomisk grunnlag som har muliggjort avvikling av eiendomsskatten. Med dette avstår byen fra enorme årlige inntekter. Parallelt har øvrige byer foretatt omtakseringer av eiendomsmassen for å øke inntektene for dermed å sikre en forsvarlig økonomisk drift. Som et ledd i arbeidet med å endre disse ordningene er det etter rådmannens vurdering hensiktsmessig å oppheve tonivåmodellen for Oslos del, for å bidra til mer likeartede forutsetninger i konkurransen om de statlige overføringene. Det er få eller ingen eksempler blant EU-landene på at hovedstaden uten omland utgjør en region. Hovedregelen er at hovedstedene inngår i en region sammen med sitt omland. I våre naboland Sverige og Danmark er hovedstaden en del av sine respektive landsdelsregioner. Således inngår Stockholm i Stockholms läns landsting sammen med andre kommuner. I Ansvarskomiteens ferske utredning er Stockholm en selvsagt del av Svealand og Mälardalsregionen (s ). Tilsvarende inngår København fra i en region sammen med nordlige Sjælland og Bornholm. En forvaltningsreform hvor en region består av en storby uten omland og naboregionene består av omland/distrikt uten storby, vil på ingen måte være robust. For det første bryter dette med grunnleggende forutsetninger i forståelsen av hva en landsdelsreform med tre forvaltningsnivå skal være i henhold til Distriktskommisjonen og et omfattende utredningsmateriale for øvrig. Videre vil en slik løsning opprettholde en særstilling i forvaltningen som ikke spesielt kan begrunnes ut fra funksjonene som landets hovedstad. Konsekvensen vil lett kunne bli at andre storbyer vil kreve samme status. Så langt rådmannen kan se er regjeringens valg mellom en forsterket fylkeskommune og en modell med få og store regioner neppe de reelle alternativene med sikte på en varig løsning. En videreføring av dagens ordning med fylkeskommuner vil ikke ha legitimitet og overlevelsesevne, og et mulig resultat vil kunne være være en landsdekkende tonivåmodell i kjølvannet av en omfattende kommunesammenslåing, eller eventuelt at storbyene etablerer seg som egne regioner og resten av landets kommuner inngår i restene av et fylkeskommunalt organ. Storbyenes rolle i de nye regionene manglende storbydimensjon Regjeringen har i arbeidet med St meld 12 hatt liten oppmerksomhet rettet mot storbyenes situasjon og relasjonen mellom en framtidig region og storbyene. Dette er spesielt uheldig fordi storbyene nå i flere år har forholdt seg aktivt til Storbymeldingen , som ga storbyene en motorrolle i sine regioner. I St meld 12 er det uavklart hvilke roller storbyene skal spille i en framtidig arbeids- og funksjonsfordeling, både når det gjelder tjenesteorganisering og for den økonomiske og innovasjonsmessige motorfunksjonen storbyene må ha for å sikre en god regional utvikling. I meldingen sier regjeringen: Kommunene og staten skal fortsatt være de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene skal være de sentrale regionale utviklingsaktørene. Det vil si at de skal være drivkraften i å utnytte lokale og regionale fortrinn. (s. 7) Avhengig av hva denne rollefordelingen praktisk skal innebære, ligger det en åpenbar fare i at de to forvaltningsnivåene vil komme i kompetansestrid om samfunnsutviklerrollen på kommunalt og interkommunalt nivå. På bakgrunn av Storbymeldingen ( ) har storbyene, i samarbeid med omkringliggende kommuner og andre utviklingsaktører, engasjert seg i ivaretakelse av næringsliv, kompetanseutvikling, kulturinstitusjoner, overordnete kommunikasjons- og samferdselsoppgaver, internasjonal profilering osv. Saksfremlegg - arkivsak 04/

8 Departementet synes å ha vært oppmerksom på problemstillingen, men foreslår ingen annen løsning enn å henstille til partene om å avklare dette selv (s. 96). Etter rådmannens oppfatning har de sentrale myndighetene ansvar for å bidra til styringssystemer med klare ansvars- og rollefordelinger, og med et minimum av kompetanseoverlapping. Ny region i Midt-Norge Det andre hovedspørsmålet som regjeringen ønsker svar på er kommunenes tilknytning innenfor foretrukket modell og eventuelt den øvrige modellen. For Trondheims vedkommende kan dette best besvares med forslag til en ny region Midt-Norge, som er utarbeidet i samarbeid med Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. Regjeringen presiserer at det ikke forutsettes at de nye regiongrensene må falle sammen med tidligere fylkesgrenser. Fylker kan med andre ord både slås sammen med andre og deles. Rådmannens geografiske utgangspunkt er en regionmodell som dekker Midt-Norge, her definert som Trøndelagsfylkene, 9 kommuner fra Nord-Møre, 5 kommuner fra Nord-Østerdalen og 8 kommuner fra Sør-Helgeland. En slik region vil ha over innbyggere og vil være en robust institusjon for ivaretakelse av nåværende fylkeskommunale oppgaver, og statlige oppgaver som vil kunne desentraliseres. Saksfremlegg - arkivsak 04/

9 Midt-Norge-regionen vil være en aktør med tung slagkraft, som kan trekke veksler på en variert sammensetning av regionspesifikke fortrinn og stedlige kvaliteter. Regionen vil omfatte Trondheim som Midt-Norges største by og landsdelssenter og flere andre byer, og ha betydelig kraft til å motvirke sentralisering av makt og sysselsetting til det sentrale østlandsområdet. Regioners vekstkraft er av avhengig av samspill mellom byer som huser viktige kompetanseinstitusjoner og et variert og spesialisert servicetilbud, og omlandet med befolkning og ressurser av stor betydning for verdiskapingen. Region Midt- Norge vil legge til rette for samling, etablering og utnyttelse av betydelige ressurser og miljøer for regional utvikling. Regionen vil i hele sitt område ha robuste og tunge verdiskapningsmiljøer som vil kunne motvirke intern sentralisering. En region som dekker Midt-Norge ligger innenfor regjeringens regionmodell og vil være et kompetent mottaksapparat for nåværende statlige oppgaver. En valgordning som gjenspeiler bosettingsstrukturen For at storbyene skal kunne spille en konstruktiv rolle i de nye landsdelsregionene er valgordningen helt avgjørende. Skal landsdelsregionene få demokratisk legitimitet er det nødvendig at representasjonen i regiontingene gjenspeiler bosettingsstrukturen. Et forslag om at dagens fylker skal utgjøre valgkretsinndelingen i 2009 er Trondheim kommune sterkt uenig i, fordi dette åpenbart vil bidra til å sementere gamle grenser og kulturer. Det vil også låse regioninndelingen til dagens fylkesgrenser, noe som er lite hensiktsmessig. De ble satt i tider med helt andre forutsetninger når det gjelder samferdsel, mobilitet og bosetting, og er i mange tilfeller lite hensiktsmessige i forhold til landsdelstilknytning. Kommuner i grenseområdene må få anledning til å påvirke sin regiontilhørighet på tvers av dagens fylkesgrenser. Rådmannen ser foreløpig for seg en løsning med 7-8 valgdistrikt innen region Midt-Norge. Eksempelvis vil et regionting på størrelse med Trondheim bystyre (85 representanter), beregningsmåte som ved stortingsvalg og med 8 valgdistrikt, kunne innebære at ingen av valgdistriktene har mindre enn 6 representanter. En konkretsering av valgordninger trenger nærmere utredning. Trondheim som landsdelshovedstad og administrasjonssenter En premiss for forvaltningsreformen er at regionene skal være underlagt folkevalgt styring. Av dette følger et folkevalgt politisk-administrativt system med tilhørende offentlige bygninger og forvaltningsorganisasjon. For at regionen skal kunne konkurrere nasjonalt og internasjonalt må landsdelshovedstaden være sterk. Uten et sterkt regionalt sentrum er det vanskelig å tydeliggjøre den nye regionale autonomien. I Midt- Norge innebærer dette at administrasjonssenteret må ligge i Trondheim. Trondheim er den ubestridte landsdelshovedstaden og er i dag et tungt administrasjonssentrum med betydelig kapasitet og kompetanse. Byen har et sterkt tverretatlig og tverrfaglig miljø med stor grad av regional tjenesteproduksjon. Etableringen av nye administrasjonsenheter og fornyelse i eksisterende virksomhet viser gode rekrutteringsmuligheter, samtidig som byen er en ettertraktet arbeidsplass. På den andre siden blir storbyen selv nødt til å bidra til utviklingen av hele regionen. Det innebærer bl a at selv om Trondheim er landsdelshovedstad og administrasjonssenter så skal antallet offentlige arbeidsplasser opprettholdes eller helst økes i Nord-Trøndelags fylkeshovedstad Steinkjer. Storbyen må i dialog med de omkringliggende områdene vise generøsitet. Med dette utgangspunkt skal offentlige arbeidsplasser fordeles slik at det ikke bidrar til en sentralisering innen regionen, slik regjeringen forutsetter. Operative og arbeidsintensive deler av virksomheten kan desentraliseres etter en distribuert modell. I fellesskap vil byene og distriktene måtte avklare spilleregler og roller, finne fram til strategiske satsingsfelt og foreta Saksfremlegg - arkivsak 04/

10 prioriteringer. Konklusjoner Mer ansvar til regionene en nødvendig forutsetning St meld 12 uttrykker at den foreløpige preferansen går i retning av å videreføre fylkesmodellen. Samtidig hevder meldingen at forslaget innebærer overføring av betydelige og store oppgaver til det regionale nivået. Etter rådmannens oppfatning kan det ikke foreligge noen betydelig overføring av oppgaver fra statlig til regionalt nivå når en samtidig mener at fylkesnivået kan ivareta oppgaveløsningen. Skal det nye regionale nivået bli robust og levedyktig i et langsiktig perspektiv, må betydelig mer ansvar innen samferdsel, innovasjon og næringsutvikling, miljøvern, kultur og idrett, høyere utdanning og forskning og helsetjenester overføres. Dette er å anse som en forutsetning for at det i det hele tatt er hensiktsmessig å gå videre med en forvaltningsreform av denne type. Inntil 6-7 landsdelsregioner bygd rundt storbyene Forvaltningsreformen må finne løsninger som er hensiktsmessige og robuste i et perspektiv på flere ti-år. I tråd med Trondheim kommunes tidligere vedtak anbefaler rådmannen at det vedtas en regionmodell med inntil 6-7 landsdelregioner bygd rundt landets storbyer, subsidiert bykonsentrasjoner landsdelssentra som er vertskap for den mest avanserte tjenesteytingen. Fylkeskommunemodellen ikke et reelt alternativ Rådmannen kan ikke se at regjeringens alternativ forsterket fylkesmodell på noen som helst måte er svaret på de utfordringene som er beskrevet. En videreføring av dagens ordning med fylkeskommuner vil ikke ha legitimitet og overlevelsesevne, og resultatet kan med sannsynlighet enten bli en landsomfattende tonivåmodell i kjølvannet av en omfattende kommunesammenslåing, eller at storbyene etablerer seg som egne regioner i likhet med Oslo, og resten av landets kommuner inngår i restene av et fylkeskommunalt forvaltningsorgan. Statlige institusjoner pålegges å følge regiongrensene Det må etableres en felles inndeling for statlige instanser og de nye regionene som også de statlige sektormyndighetene må følge. Dette for å møte et av dagens hovedproblemer, sektoroppdelingen av staten. Reformen må omfatte Oslo Det er fra Trondheims side en forutsetning at en regionreform med tre forvaltningsnivå gjøres gjeldende for hele landet. Dersom det aksepteres en tonivåmodell for Oslo, endres forutsetningene for Trondheims tilslutning til en regionreform med tre forvaltningsnivå, og saken vil måtte tas opptil ny vurdering. Storbyenes rolle i de nye regionene må avklares Regjeringen har i arbeidet med St meld 12 hatt liten oppmerksomhet rettet mot storbyenes situasjon og relasjonen mellom en framtidig region og storbyene. I St meld 12 er det uavklart hvilke roller storbyene skal spille i en framtidig arbeids- og funksjonsfordeling, både når det gjelder tjenesteorganisering og for den økonomiske og innovasjonsmessige motorfunksjonen storbyene må ha for å sikre en god regional utvikling. Avhengig av hva denne rollefordelingen praktisk skal innebære, ligger det en åpenbar fare i at de to forvaltningsnivåene vil komme i kompetansestrid om samfunnsutviklerrollen på kommunalt og interkommunalt nivå. Regjeringen har et ansvar for å bidra til avklaring av dette viktige spørsmålet. Saksfremlegg - arkivsak 04/

11 Region Midt-Norge med en halv million innbyggere Rådmannens forslag til geografisk inndeling er en regionmodell som dekker Midt-Norge, her definert som Trøndelagsfylkene, 9 kommuner fra Nord-Møre, 5 kommuner fra Nord-Østerdalen og 8 kommuner fra Sør-Helgeland. En slik region vil ha over innbyggere og vil være en robust institusjon for ivaretakelse av nåværende fylkeskommunale og statlige oppgaver som desentraliseres. Tilpasninger til denne inndelingen kan være aktuelt. Valgdistrikter som sikrer at regiontinget gjenspeiler bosettingen For at storbyene skal kunne spille en konstruktiv rolle i de nye landsdelsregionene, er valgordningen helt avgjørende. Et forslag om at dagens fylker skal utgjøre valgkretsinndelingen i 2009 er Trondheim kommune sterkt uenig i, fordi dette åpenbart vil bidra til å sementere gamle grenser og kulturer. Skal landsdelsregionene få demokratisk legitimitet er det nødvendig at representasjonen i regiontingene gjenspeiler bosettingsstrukturen. Dette kan best ivaretas gjennom et antall valgdistrikter. Konkrete løsninger for dette må utredes videre. Trondheim landsdelshovedstad og administrasjonssenter For at regionen skal kunne konkurrere nasjonalt og internasjonalt må landsdelshovedstaden være sterk. Uten et sterkt regionalt sentrum er det vanskelig å tydeliggjøre den nye regionale autonomien. I Midt- Norge innebærer dette at administrasjonssenteret må ligge i Trondheim. Offentlige arbeidsplasser fordeles slik at det ikke bidrar til en sentralisering innen regionen, bl a ved å opprettholde antallet slike arbeidsplasser i Nord-Trøndelags fylkeshovedstad. Rådmannen i Trondheim, Inge Nordeide rådmann Sigmund Knutsen Rådgiver Saksfremlegg - arkivsak 04/