Samhandlingsstatistikk

Transkript

1 =51617%= % *425*26=272829% *425* =51617% =51617% *425* *425* % =51617% *425* % *425* % =51617% =51617% *425* % *425* % *425* % *425* % =51617% =51617% *425* *425* % =51617% *425* *425* % =51617% *425* % *425* % Rapport IS-2040 Samhandlingsstatistikk

2 Rapportens tittel: Samhandlingsstatistikk Utgitt: Februar 2013 Utgitt av: Redaktør: Bidragsytere (alfab.): Postadresse: Besøksadresse: Bestillingsnummer: Helsedirektoratet Avdelingsdirektør Beate M. Huseby, Avdeling økonomi og analyse Anders Ledsaak Nordlund Beate M. Huseby Bjørnar Alexander Andreassen Ellen Blom Inger Johanne Gjøen Ingrid Børset Sundet Jon Hilmar Iversen Kristian Roksvaag Marit Sitter Michael Christian Kaurin Paul Martin Gystad Sara Marie Nilsen Sigrunn Gjønnes Solfrid E. Lilleeng Thorstein Ouren Turi Saltnes Vegard Håvik Pb St Olavs plass, 0130 Oslo Sluppenveien 12 C, 7037 Trondheim Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks: IS-2040 ISBN-nr Heftet kan bestilles hos: Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen e-post: Tlf.: Faks: Ved bestilling, oppgi bestillingsnummer: IS-2040 Grafisk design: Trykkeri: 07 Media AS Andvord Grafisk AS

3 Forord Samhandlingsreformens formål om å gi mer koordinerte tjenester og helhetlig behandling av pasientene skaper økt behov for å kunne vurdere helse- og omsorgstjenestene i et helhetlig og samlet perspektiv, på tvers av finansiering og ansvarsfordeling. Den nye kommunerollen gir kommunene et større ansvar for det helhetlige tilbudet av helsetjenester til befolkningen. Formålet med denne rapporten er derfor å utvikle en samlet statistikk for helse- og omsorgstjenestene på kostnader, tjenester og pasientgrupper. Ettersom samhandlingsreformen ble implementert i 2012, er det også viktig å følge utviklingen knyttet til de nye insentivene for samhandling som ble innført dette året. I denne rapporten vises det til at mye har skjedd det første året. Dette gjelder i særlig grad samarbeidsavtalene mellom kommunene og helseforetakene som har lagt et fundament for god kommunikasjon og sømløs pasientbehandling i kommende år. Mange kommuner har også tatt et ekstra løft for å ta imot utskrivningsklare pasienter dette året og viser at innsatsviljen for økt samhandling og bedre pasientbehandling er stor. Denne rapporten er et element i Helsedirektoratets ansvar for å følge utviklingen i helse- og omsorgssektoren både generelt og spesielt i forhold til samhandlingsreformen. Vår ambisjon er at rapporten skal være nyttig for offentlige helsemyndigheter, regionale helseforetak og helseplanleggere i kommunene. Helsedirektoratet, februar 2013 Bjørn Guldvog Helsedirektør

4 2 Samhandlingsstatistikk Innhold 1 Innledning og oppsummering Ett år etter at reformen ble innført hvordan går det? Komparativ statistikk for årene før samhandlingsreformen 8 2 Komparativ statistikk kostnader Innledning Kostnader til helse- og omsorgstjenester på nasjonalt nivå Endringer i kostnader til helse- og omsorgstjenester på nasjonalt nivå Variasjoner i kostnader mellom helseregioner og kommunegrupper Variasjon i kostnader mellom kommunegrupper for de ulike helsetjenesteområdene Datagrunnlag og metode 22 3 Pasienter og mottakere i spesialist- og primærhelsetjenesten Innledning Bruk av spesialisthelsetjenester og primærhelsetjenester Utviklingen i perioden fra 2009 til Variasjoner mellom regioner og kommuner i tilbud, tilgjengelighet og behov for helseog omsorgstjenester Data og metode 44 4 Bruk av spesialisthelsetjeneste og fastlege for 9 pasientgrupper Innledning Data og metode Om pasientgruppenes størrelse Endringer i pasientgruppene fra Sammenhenger mellom kommunenes bruk av spesialisthelsetjeneste og fastleger Variasjoner mellom kommuner Variasjoner mellom regioner og kommunegrupper 60

5 Samhandlingsstatistikk Psykisk helse og rus i kommuner og i spesialisthelsetjenesten Innledning Datakilder og klassifisering Nasjonale tall for personer med psykiske helseproblemer og/eller rusproblematikk Fastlegen Sammenligning av befolkningens bruk av fastlege og psykisk helsevern Sammenligning av årsverk i spesialist helsetjenesten med årsverk i psykisk helse arbeid i kommunene Årsverk innen kommunalt rusarbeid Avslutning Sammenliknende statistikk Helsepersonell Innledning Årsverksutvikling i spesialist- og primærhelsetjenesten Helse Sør-Øst Helse Vest Helse Midt-Norge Helse Nord Sammenfatning Kommunal medfinansiering i somatisk spesialisthelsetjeneste Innledning Data og definisjoner Utviklingen på nasjonalt nivå Variasjon mellom regioner og kommunegrupper Utskrivningsklare pasienter og reinnleggelser i somatisk spesialisthelsetjeneste Innledning Data og definisjoner Utviklingen i liggedager for utskrivningsklare pasienter fra Risiko for reinnleggelser blant pasienter totalt per 2. tertial Risiko for reinnleggelser av utskrivningsklare pasienter 137

6 4 Samhandlingsstatistikk Samarbeidsavtalene Innledning Status på inngåtte samarbeidsavtaler Bruk av tvisteløsningsnemnda til samarbeidsavtalene Øyeblikkelig hjelp døgnopphold og utviklingen i øyeblikkelig hjelp i spesialisthelsetjenesten Bakgrunn Status Organisering av tilbudet om øyeblikkelig hjelp-døgnopphold Utviklingen i øyeblikkelig hjelp i spesialisthelsetjenesten Utviklingen i ø-hjelp nasjonalt og regionalt Forskjeller i ø-hjelp mellom kommuner med og uten tilskudd til et kommunalt tilbud? Korttidsplasser Innledning Hva vet vi om bruken av korttidsplasser i dag? Stor kommunal variasjon Oppholdstid for korttidsplasser ny kunnskap gjennom IPLOS Har korttidsplasser effekt på nivået av øyeblikkelig-hjelp i sykehus? Frisklivssentraler Frisklivssentraler beskrivelse og historikk Utvikling av kommunale frisklivssentraler Ressurser og kompetanse Habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator Innledning Definisjon av habilitering og rehabilitering Individuell plan og koordinator Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering fra forskrift til lov Data om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator 161 Vedlegg: Kommunegrupper etter kommunenummer 167

7 Samhandlingsstatistikk Innledning og oppsummering Samhandlingsreformen skaper økt behov for styringsinformasjon. Både kommuner, helseforetak, fylkesmenn og offentlige helsemyndigheter har økt behov for å kunne følge utviklingen i helsetjenestenes kostnader, tilgjengelighet og organisering for andre deler av helse- og omsorgstjenestene enn før. For kommunene innebærer samhandlingsreformen at det vil være viktigere enn tidligere å følge med på egne innbyggeres bruk av spesialisthelsetjenesten, og for helseforetakene vil det nå være viktig å følge utviklingen i kommunenes tilbud av helsetjenester for å kunne planlegge riktig kapasitet og bemanning. Dette illustrerer nettopp samhandlingsreformens formål; å skape tettere bånd mellom primær- og spesialisthelsetjenesten og sette fokus på sammenhengen mellom de helsetjenestene som tilbys i kommunene og av helseforetakene. Samhandlingsreformen skaper behov for mange ulike typer styringsinformasjon. Det er behov for systematisk kunnskap om effekten av ulike typer forebygging, om de små men effektive tiltakene som gjør at behovene for innleggelse på sykehus modereres. Det er også behov for god kunnskap på detaljert nivå om utviklingen innen de enkelte helse- og omsorgstjenester og for statistikk som viser de store sammenhengene og gir et helhetlig perspektiv. Vi ønsker å være tydelige på at denne rapporten ikke har som ambisjon å dekke alle aspekter av samhandling eller alle informasjonsbehov rundt samhandlingsreformen. Denne rapporten fokuserer i større grad på helsetjenester enn på folkehelseperspektivet, og på oversiktstall enn på detaljene for den enkelte kommune. Rapporten har to hovedformål: Å gi komparativ informasjon og hovedtall for utviklingen i ulike deler av helse- og omsorgstjenestene. Å følge med på særlige insentiv og fokusområder innen samhandlingsreformen for å kunne vurdere utviklingen i henhold til de målene som ble satt for reformen. Disse to formålene representerer rapportens to deler. I den første delen av rapporten har vi inkludert seks kapitler som har som formål å frembringe komparativ statistikk. Det er inkludert komparative tall fra både spesialist- og primærhelsetjenesten for kostnader til helsetjenester, utviklingen i pasienter og mottakere av ulike helse- og omsorgstjenester, utviklingen i årsverk for spesialist- og primærhelsetjenesten, og utviklingen i bruk av helsetjenester for utvalgte grupper av pasienter innen somatikk og innen psykisk helsevern og rus. Disse analysene er basert på kvalitetssikrede data for årene , og vil representere utviklingen forut for reformen. I den komparative delen av statistikken vil hovedfokus være på utvikling og endring, samt på variasjoner mellom kommunene. I den andre delen av rapporten settes det fokus på særlige fokusområder og insentiv i reformen. Mange av analysene i del 2 av rapporten inkluderer data fra 2012 (eller data til og med 2 tertial 2012). Del II inneholder kapitler om utviklingen i finansielle insentiv og virkemidler (kommunal medfinansiering og liggedager for utskrivningsklare pasienter), et kapittel om samarbeidsavtalene og et om tilskuddene til opprettelse av et kommunalt døgntilbud for øyeblikkelig hjelp. Andre del av rapporten inneholder også en beskrivelse av utviklingen i korttidsplasser innen pleie- og omsorg, et kapittel om Frisklivssentralene og et om rehabilitering. Fordi det knyttes særlig interesse til spørsmålet om hvordan det første året i Samhandlingsreformen har utviklet seg, beskriver vi i fortsettelsen først en oppsummering av de kapitlene som inngår i del 2 og stiller spørsmål ved hva vi kan si om utviklingen knyttet til samhandlingsreformen. Deretter gir vi en oppsummering fra den komparative statistikken som viser hovedtall fra årene før samhandlingsreformen ble implementert. 1.1 Ett år etter at reformen ble innført hvordan går det? Samhandlingsreformen er i sin spede begynnelse, og før april juli 2013 foreligger det ikke endelige tall for verken kostnadsutviklingen, utviklingen i pasienter og mottakere av helse- og omsorgstjenester eller årsverksutviklingen for I skrivende stund (januar 2013) bør vi derfor være forsiktige med konklusjonene med hensyn til

8 6 Samhandlingsstatistikk reformens evne til å nå sine mål. Det er likevel interessant å følge utviklingen i 2012 innen de områdene hvor data allerede foreligger, og gi en vurdering av hvordan det første året i reformen har forløpt. I denne rapporten analyserer vi utviklingen i kommunal medfinansiering og utskrivningsklare pasienter per 2. tertial 2012 sammenlignet med tilsvarende periode for 2010 og Vi har også analysert utviklingen i reinnleggelser, både for pasienter totalt og for pasienter som blir meldt utskrivningsklare. Rapporten gir også en kort beskrivelse av utviklingen i 2012 når det gjelder samarbeidsavtalene, øyeblikkelig hjelp døgntilbud i kommunene og frisklivssentraler. Vi følger også tallene for korttidsplasser i kommunene og rehabilitering (data til og med 2011). I det følgende gjengis en kort oppsummering av utviklingen innen disse områdene. Gitt de data vi har på samhandling og utviklingen av dette i 2012, er den viktigste konklusjonen som kan trekkes på dette tidspunktet at både kommunene og spesialisthelsetjenesten er godt i gang med tilpasninger og utvikling tilpasset hovedmålene i samhandlingsreformen. Arbeidet med samarbeidsavtaler, tilrettelegging for et øyeblikkelig hjelp døgntilbud i kommunene, og kommunenes økte mottak av utskrivningsklare pasienter, viser at både kommuner og spesialisthelsetjeneste har startet prosessen og arbeidet for å oppnå en bedre samhandling mellom nivåene i helsetjenesten. Ved utgangen av det første året i samhandlingsreformen, ville den mest kritiske konklusjonen være at ingenting var endret og ingen skritt i retning av økt samhandling var tatt. Slik er det imidlertid ikke, og samhandlingsreformen ser ut til å ha bidratt til å gi forbedringsarbeidet i helse- og omsorgstjenestene en ny retning. Kommunal medfinansiering Det var vekst i aktiviteten ved sykehusene i perioden fra 2010 til 2012, og dette medfører at den beregnede kommunale medfinansieringen (KMF) også har økt dersom ordningen hadde vært innført tidligere. Veksten i aktiviteten som inngår i beregningsgrunnlaget for kommunal medfinansiering var imidlertid noe lavere enn den samlede veksten i aktivitet. Dette betyr at aktivitetsveksten var større innen behandling som ikke omfattes av kommunal medfinansiering (hovedsakelig kirurgisk behandling) enn for behandling som inngår i kommunal medfinansiering. I kroner per innbygger (faste priser) var den estimerte veksten for kommunal medfinansiering 1,4 prosent, mens veksten i den samlede aktiviteten var om lag 2 prosent 1. Tallene representerer et estimat for 2012 basert på data fra 2. tertial. Det var betydelige variasjoner mellom kommunegrupper og kommuner i nivå og utvikling i kommunal medfinansiering i perioden fra 2010 til De minste kommunene (kommuner med under 5000 innbyggere) i tre av regionene (ikke Helse Nord) hadde en beregnet nedgang i kostnadene til kommunal medfinansiering fra 2010 til 2012, mens storbyene hadde oftere økt aktivitet innen behandling som nå omfattes av kommunal medfinansiering. Totalt sett var det størst økning i aktivitet som omfattes av kommunal medfinansiering i Helse Vest og Helse Nord i perioden fra 2010 til Utskrivningsklare pasienter og reinnleggelser Det har vært en betydelig nedgang i liggedagsraten for utskrivningsklare pasienter etter innføring av kommunalt finansieringsansvar fra og med Omfanget av pasienter som ble meldt utskrivningsklare falt med 31 prosent fra 2011 til 2012, mens liggedagsratene for disse pasientene ble redusert med 59 prosent. Utviklingen i perioden fra 2010 til 2012 varierer imidlertid betydelig mellom regioner og kommunegrupper. For pasienter generelt ble risikoen for reinnleggelser noe redusert fra 2010 til Nedgangen i reinnleggelser var størst fra 2010 til 2011, men risikoen for reinnleggelse var også lavere i 2012 enn i Risikoen for reinnleggelse påvirkes av pasientenes alder og av oppholdstiden ved det forutgående oppholdet og pasienter med lengre opphold hadde lavere risiko for reinnleggelse enn pasienter med korte opphold. Våre analyser viser at utskrivningsklare pasienter har en forhøyet risiko for reinnleggelser sammenlignet med 1 Estimerte data for 2012 basert på data fra 1. og 2. tertial Kroner per innbygger er korrigert for prisvekst og befolkningvekst. Prisveksten er korrigert gjennom bruk av enhetsrefusjonen for 2012 i hele perioden. 2 Rate indikerer tall per 1000 innbygger.

9 Samhandlingsstatistikk andre pasienter. Det er rimelig å anta at dette skyldes at disse pasientene har et annet morbiditetsmønster og funksjonsnivå enn andre pasienter ettersom de har et særskilt oppfølgingsbehov etter utskrivning. Antallet pasienter som ble tatt imot av kommunen samme dag eller dagen etter at de ble meldt utskrivningsklar økte betydelig i 2012, og disse pasientenes risiko for reinnleggelse var høyere i 2012 enn i 2010 i Helse Sør-Øst og i Helse Vest. Risikoen for reinnleggelse økte ikke signifikant fra 2011 til 2012 i noen av regionene. Samarbeidsavtalene Helsedirektoratet har mottatt ajourførte tall fra alle RHFene per 15. oktober. Alle kommuner og helseforetak har i realiteten nå oppfylt lovens krav om å inngå samarbeidsavtaler, selv om ikke alle kommuner har rukket å fullføre selve signeringsprosedyrene og et par meklingsrunder gjenstår. Også i områder med sykestuer ligger det nå etter framlegg av neste års statsbudsjett til rette for å fullføre signeringsprose dyrene. Alle de inngåtte avtalene inneholder de lovpålagte elementene. Øyeblikkelig hjelp døgnopphold i kommunene Innen skal alle kommuner ha etablert et tilbud om øyeblikkelig hjelp døgnopphold. I 2012 var det i alt 144 kommuner som hadde konkrete og forpliktende planer om å starte opp et tilbud. 111 av kommunene fikk tilskudd fra Helsedirektoratet. Totalt ble det utbetalt 123,4 millioner kroner gjennom direktoratets tilskuddordning. Utviklingen i korttidsplasser Det er store variasjoner mellom kommunene i utbygging og bruk av korttidsplasser. Det er også en tydelig tendens til at det etableres flere plasser samtidig som liggetiden reduseres. Selv om samhandlingsreformen ikke startet før i 2012 er det trolig kommunenes tilpasning til denne reformen som har påvirket trendene. Dersom dette er en riktig antakelse vil vi se en fortsatt økning i plasser og trolig også en reduksjon i liggetid per plass i kommende år. For kommuner med lavt eller middels nivå av korttidsplasser, er det ingen systematisk sammenheng. Den store variasjonen mellom kommunene i tilbudet av korttidsplasser viser at kommunene har ulike strategier for å møte utfordringene i samhandlingsreformen. Helt sentralt står trolig bruken av hjemmetjenestene og tilbudet og bruk av korttidsplasser bør sees i sammenheng med disse. Frisklivssentralene Antall etablerte frisklivssentraler har økt fra 42 i 2008 til 150 i Seks frisklivssentraler er organisert som interkommunale samarbeid mellom totalt 27 kommuner. Frisklivssentraler er en del av kommunehelsetjenesten og har tilbud om hjelp til endring og mestring av levevaner ved hjelp av helsesamtale, fysisk aktivitetstilbud, tilbud om kostholdsendring, samt tilbud om røykeslutt. Noen kommuner har utvidet sitt tilbud til å omfatte personer med risikofylt alkoholbruk, personer med utfordringer knyttet til psykisk helse, tilbud til barn og unge og deres familier og/eller helsefremmende og forebyggende tiltak rettet mot eldre. Helsedirektoratet ga i 2011 ut en veileder for etablering og organisering av frisklivssentraler som blir revidert i løpet av Alle fylker utenom Finnmark hadde minst én frisklivssentral. Om lag 45 sentraler hadde egne tilbud om røykesluttkurs og ca. 90 sentraler hadde tilbud om oppfølging av ernæring (fortrinnsvis Bra mat for bedre helse-kurs). Stillingsandeler ved frisklivssentralene varierer fra 0,2 3 årsverk. Om lag 50 % av sentralene har mindre enn 1,0 stilling. For å sikre faglig forsvarlige tilbud ved frisklivssentralene er det behov for å styrke kompetansen. Kompetansebyggingen har til nå vært gjennomført av Helsedirektoratet, fylkeskommunene og fylkesmennene i samarbeid med høyskoler. Kommuner med et høyt nivå av korttidsplasser for eldre pasienter eller med høy andel korttidsplasser har færre liggedager for øyeblikkelig hjelp på sykehus blant eldre.

10 8 Samhandlingsstatistikk Komparativ statistikk for årene før samhandlingsreformen Med komparativ statistikk mener vi sammenlignende tall for spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Formålet med en komparativ statistikk er å skaffe et informasjonsgrunnlag for å vurdere og sammenligne vekst og utvikling på ulike områder. Den komparative statistikken baserer seg på årsdata fra mange ulike datakilder som publiseres i perioden april juli og inkluderer ikke tall for I denne rapporten har vi forsøkt å samle tilgjengelige tall fra årene 2009 til 2011 der dette har vært mulig. Kostnadsutviklingen for helse- og omsorgstjenester i årene før samhandlingsreformen I årene før innføringen av samhandlingsreformen var veksten i kostnadene til helseforetakene omtrent på samme nivå som veksten i befolkningen, mens refusjonene til private spesialister økte noe sterkere. Det var kostnadsvekst i primærhelsetjenesten, og i årene før samhandlingsreformen økte kostnadene til forebygging og refusjoner til fastleger mer enn kostnadene til spesialisthelsetjenesten. Det er gjennomgående forskjeller mellom regionene i kostnad per innbygger til ulike helse- og omsorgstjenester. Helse Vest hadde de laveste kostnadene per innbygger til både helseforetak, forebygging og refusjoner til fastleger, mens Helse Nord hadde de høyeste kostnadene. Ved korrigering for behov (NOU 2008: 2) reduseres forskjellene mellom regionene og kommunegruppene. Utviklingen i pasienter og mottakere av helse- og omsorgstjenester i årene før reformen Fra 2010 til 2011 var det vekst i antallet pasienter i spesialisthelsetjenesten, hos fastleger og på legevaktene. Antallet pasienter hos fastlegene og hos kommunal legevakt økte mer enn antallet pasienter i spesialisthelsetjenesten. Fra 2010 til 2011 var det noe nedgang i mottakere av praktisk bistand i hjemmet, men flere fikk hjemmesykepleie enn tidligere. For de eldste pasientene (80 år og over) var det noe større økning i antall pasienter i spesialisthelsetjenesten (særlig på poliklinikk) enn hos fastlege og legevakt. Dette kan henge sammen med at 97 prosent av eldrebefolkningen hadde kontakt med fastlege/fastlønnet lege også i Utviklingen i årsverk i årene før reformen Det siste året før samhandlingsreformen trådde i kraft (2011) var det sterkere vekst i årsverkene i kommunehelsetjenesten enn i den somatiske spesialisthelsetjenesten. Det var vekst i legeårsverkene i både kommuneog spesialisthelsetjenesten, men den prosentvise veksten var klart større i kommunene. Den prosentvise veksten i årsverk for sykepleiergruppen og annet personell har også vært større i kommunehelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten. Det er til dels store regionale forskjeller i både spesialistog kommunehelsetjenesten. Det har vært en særlig høy prosentvis vekst for legegruppen i kommunehelsetjenesten i Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge. Dette er i tråd

11 Samhandlingsstatistikk med samhandlingsreformen intensjoner. Det har også vært en stabil vekst i sykepleierårsverk for både spesialistog kommunehelsetjenesten, men veksten har vært noe høyere i kommunene enn i spesialisthelsetjenesten. Det har vært tilnærmet nullvekst for gruppen annet personell i spesialisthelsetjenesten, mens gruppen har hatt god vekst i kommunehelsetjenesten. Psykisk helse og rus For mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblem -atikk vil samhandlingsreformens mål om tidlig innsats, flere oppgaver til kommunene og en mer spesialisert spesialisthelsetjeneste, samt tydeliggjøringen av kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester i den nye helse- og omsorgstjenesteloven, trolig ha betydning for bruken av ulike tjenester. Tilgjengelig statistikk og styringsinformasjon på psykisk helse- og rusfeltet vil derfor være viktig for å kunne følge utviklingen i reformarbeidet knyttet til denne gruppen. Per i dag finnes det imidlertid ingen systematisk oversikt over hvor mange personer som årlig får hjelp i form av utredning eller behandling for et psykisk helseproblem eller et rusmiddelproblem. Deler av helsetjenesten har ikke individbaserte dataregistre, samt at det heller ikke foreligger koblingsmuligheter mellom registre på ulike forvaltningsnivå. Det er derfor ikke mulig å presentere det totale omfanget av pasienter som mottar tjenester, samt å utføre analyser av pasientforløp i kommunehelsetjenesten eller mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten for denne gruppen av pasienter. Analysene i kapittel 5 viser at 5,5 prosent av alle barn og unge og om lag 16 prosent av alle voksne var i kontakt med fastlegen for et psykisk helseproblem eller rusproblem i I tillegg kommer pasienter som kun har vært i behandling innen spesialisthelsetjenesten dette året. Fastlegen og psykisk helsevern retter sine helsetjenester mot ulike pasientgrupper. Dette er belyst ved omfanget av konsultasjoner hos fastlegen og innen psykisk helsevern for både barn og unge og for voksne. For de voksne pasientene fant vi at fastlegene hadde en betydelig andel konsultasjoner grunnet rusproblematikk som i mindre grad ble gjenfunnet i poliklinikkenes og avtalespesialistenes konsultasjoner. Pasienter med schizofrenidiagnose, som utgjorde en betydelig andel av pasientene i døgnbehandlingen i psykisk helsevern ble i liten grad gjenfunnet hos avtalespesialistene og hos fastlegen. For barn og unge var det også noen forskjeller i pasientpopulasjon hos fastlegen og i psykisk helsevern. Mens andel konsultasjoner knyttet til barn og unge med hyperkinetiske forstyrrelser eller andre atferdsforstyrrelser utgjorde to like store grupper hos fastlegen, var den sistnevnte gruppen i mindre grad representert i psykisk helsevern. Fastlegen hadde en mindre andel av konsultasjonene knyttet til pasienter med nevrotiske lidelser og en større andel av konsulta sjonene knyttet til pasienter med fysiologiske lidelser sammenlignet med spesialisthelsetjenesten. Avslutningsvis i kapitlet har vi sammenstilt årsverksinnsatsen knyttet til psykisk helsearbeid i kommunene og i det psykiske helsevernet. Formålet med analysene av psykisk helse og rus i denne rapporten er derfor å presentere analyser basert på de data som er tilgjengelige om bruk av tjenester blant pasienter med psykiske vansker/lidelser og/eller rusproblematikk. Kapitlet belyser hvor mange pasienter hos fastlege/legevakt og innen spesialisthelsetjenesten som får hjelp for psykiske problemer og/eller rusproblematikk; med spesielt fokus på fastlegens pasienter og pasienter i psykisk helsevern. Habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Statistikk på rehabilitering viser at det har vært en nedgang i antall pasienter som mottar rehabilitering i spesialisthelsetjenesten de senere årene, uten at det er mulig å måle økt rehabiliteringsaktivitet i kommunene. I spesialisthelsetjenesten har det vært en dreining i aktivitet fra døgnbasert rehabilitering til poliklinisk rehabilitering. Tilgjengelige data på rehabilitering viser tydelige regionale forskjeller og et lavere nivå av rehabilitering i Helse Vest enn i andre regioner, kommunene og spesialist- 3 Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet, Helsedirektoratet 2012

12 10 Samhandlingsstatistikk helsetjenesten sett under ett. Slike regionvise forskjeller kan gå på bekostning av pasient- og brukerrettighetene, og målet må være et mest mulig likt tilbud uavhengig av bosted. Det er imidlertid viktig å utvise forsiktighet med hensyn til å konkludere i retning av at pasientene i Helse Vest får et dårligere tilbud enn pasientene i andre regioner, ettersom kvaliteten på data er usikker- spesielt for tall knyttet til rehabilitering utenfor institusjon i kommunene. Samhandlingsreformen søker å tilrettelegge for en venstreforskyvning av ansvar fra spesialisthelsetjeneste til kommunen og samhandling på tvers av tjenestenivåene vektlegges sterkere enn før. I 2012 har Helsedirektoratet utgitt en rapport om ansvars- og oppgavefordeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet 3. I denne anbefales det at det utarbeides kvalitetsindikatorer for god samhandling om rehabilitering på tvers av nivåene. I tillegg anbefales en generell styrking av rehabiliteringsfeltet både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. I følge rapporten bør noe av den polikliniske rehabiliteringen og den mindre komplekse døgnrehabiliteringen som i dag utføres i spesialisthelsetjenesten overføres til kommunen.

13 Samhandlingsstatistikk =51617%= % Del I: 232*425*26=272829% *425* % Komparativ statistikk =51617% =51617% *425* % *425* % =51617% =51617% *425* % =51617%= %

14 12 Samhandlingsstatistikk Komparativ statistikk kostnader Det var stor variasjon i kostnadsutviklingen til ulike helse- og omsorgstjenester fra 2009 til Kostnad per innbygger til spesialisthelsetjenesten var stabil, med unntak av kostnader til private spesialister som økte. Primærhelsetjenester hadde kostnadsvekst i perioden, mens kostnader til legemidler ble redusert. I årene før samhandlingsreformen økte kostnadene til forebygging og refusjoner til fastleger mer enn kostnadene til spesialisthelsetjenesten. Kostnad per innbygger i helseregionene og kommunegruppene varierte mye for de ulike helse- og omsorgstjenestene i Helse Vest hadde gjennomgående de laveste kostnadene per innbygger til ulike helsetjenester, mens Helse Nord hadde de høyeste kostnadene. Ved korrigering for behov (NOU 2008:2) reduseres forskjellene mellom regionene og kommunegruppene. 2.1 Innledning I dette kapitlet beskrives kostnader til ulike deler av den norske helse- og omsorgstjenesten, endring i kostnader over tid og variasjon mellom helseregioner og ulike kommunegrupper 1. Formålet med kapitlet er å se på kostnader til primær- og spesialisthelsetjenesten i sammenheng, og variasjon i kostnader mellom helseregioner og kommunegrupper. På nasjonalt nivå presenteres totale kostnadstall og kroner per innbygger til ulike helse- og omsorgstjenester. Her fremlegges også nasjonale endringstall justert for prisvekst fra 2010 til 2011 og fra 2009 til På regionalt og kommunegruppenivå presenteres kroner per innbygger, relativt kostnadsnivå og realendring fra 2010 til 2011 for ulike helsetjenester. Kostnad per innbygger og relativt nivå justeres også for behov (NOU 2008:2). For noen helse- og omsorgstjenester presenteres kostnader til eldre 80 år og over, både på nasjonalt- og kommunegruppenivå. Eldre innbyggere har et større behov for en del helsetjenester, og det kan derfor være interessant å følge utviklingen i kostnader for denne aldersgruppen. Se delkapittel 2.6 for beskrivelse av datagrunnlag og metode. 2.2 Kostnader til helse- og omsorgstjenester på nasjonalt nivå Kostnader til somatisk sektor i spesialisthelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenester i primærhelsetjenesten utgjorde de største kostnadsgruppene til norske helsetjenester i Se tabell 2.1 for kostnader til helse- og omsorgstjenester på nasjonalt nivå. Spesialisthelsetjenesten hadde omtrent 109 mrd kroner i kostnader 2 i 2011, dette var kroner per innbygger. Det var kostnader til somatisk sektor som utgjorde størst andel med 74 mrd kroner. I tillegg hadde folketrygdens helserefusjoner samme år 2,4 mrd kroner i kostnader til private spesialister med avtale, private psykologer og private lab/røntgeninstitutter. Kostnader til pleie- og omsorgstjenester i primærhelsetjenesten var i 2011 på omtrent 83 mrd kroner, dette er kroner per innbygger. Det var kostnader til pleie og omsorg ved institusjoner og for hjemmeboende som 1 Se vedlegg 1 for oversikt over hvilken kommunegruppe de ulike kommunene tilhører i Inklusive kapitalkostnader.

15 Samhandlingsstatistikk utgjorde størst andel av disse kostnadene, med rundt 39 mrd kroner til henholdsvis institusjonsbeboere og hjemmetjenester. Forebygging i primærhelsetjenesten hadde 3,4 mrd kroner i kostnader i 2011, per innbygger var dette 683 kroner. Behandling, rehabilitering og habilitering i primærhelsetjenesten 3 kostet 14,2 mrd kroner samme år, og per innbygger var dette kroner. Herav utgjorde refusjoner til fastleger 4 3,7 mrd kroner. private lab/røntgeninstitutter og kiropraktor. Realveksten var over 10 prosent for disse helsetjenestene. Realnedgang i samme periode omhandlet kostnader til administrasjon og kapital i spesialisthelsetjenesten, samt folketrygdens helserefusjoner til legemidler. Kostnad per innbygger for befolkningen totalt På grunn av befolkningsveksten i perioden fra 2009 til 2011 er realveksten målt per innbygger lavere enn realvekst for totale kostnader. Folketrygdens helserefusjoner til legemidler var i 2011 på 10,2 mrd, dette var kroner per innbygger. For flere av kostnadsgruppene er det også mulig å se på andel kostnader til eldre 80 år og over (tabell 2.2). Kostnadene til somatiske spesialisthelsetjenester for eldre var i 2011 omtrent 12 mrd kroner, dette utgjorde kroner per innbygger 80 år og eldre. Kostnadene til pleie- og omsorgstjenester for eldre var 38 mrd kroner samme år, dette var kroner per eldre innbygger. Kostnader til pleie og omsorg ved institusjoner utgjorde 74 prosent av disse kostnadene, 28 mrd kroner. 2.3 Endringer i kostnader til helseog omsorgstjenester på nasjonalt nivå Totale kostnader Det var stor variasjon i kostnadsveksten fra 2009 til 2011 for ulike helse- og omsorgstjenester (tabell 2.1). Kostnad per innbygger til spesialisthelsetjenesten ved HF/RHF hadde en liten realvekst i perioden. Pleie- og omsorgstjenester hadde en økning per innbygger på litt over 1 prosent, økningen gjaldt tjenester til hjemmeboende. Størst vekst i kostnad per innbygger fra 2009 til 2011 gjaldt private spesialister, forebygging, fastleger, legevakt og kiropraktor. Kostnader til legemidler hadde en nedgang samme periode. Størst vekst i perioden 2009 til 2011 gjaldt kostnadene til tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten, annet forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten, og folketrygdens helserefusjoner til Spesialisthelsetjenesten hadde en kostnadsvekst på 0,2 prosent per innbygger fra 2009 til Kostnad per innbygger var tilnærmet uendret for somatiske tjenester og psykisk helsevern, mens det var en økning for TSB på 7 prosent og for ambulanse/pasienttransport på 4 prosent. Økningen fant hovedsakelig sted i perioden 2009 til Kostnad per innbygger til administrasjon gikk ned med 27 prosent og kapital gikk ned med 9 prosent i perioden. Folketrygdens helserefusjoner til private spesialister økte fra 2009 til Private spesialister med avtale hadde en realvekst per innbygger på 6 prosent og private lab/ røntgeninstitutter hadde en realvekst på 19 prosent. Kostnad per innbygger til pleie og omsorg for institusjonsbeboere viste en realnedgang på 1 prosent fra 2009 til Nedgangen gjaldt hovedsakelig fra 2009 til Pleie og omsorg til hjemmeboende økte med 4 prosent i perioden, og kostnader til aktivisering- og servicetjenester hadde en realvekst i underkant av 1 prosent. I kapittel 3 ser vi at denne kostnadsutviklingen henger sammen med en økning i antall mottakere av hjemmesykepleie, og en liten nedgang i antallet mottakere av institusjonsplasser. Det var en økning i kostnad per innbygger til forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten fra 2009 til Kostnad per innbygger til forebygging, helsestasjon- og skolehelsetjeneste (funksjon 232 i KOSTRA) og kostnader til annet forebyggende arbeid (funksjon 233 i KOSTRA) økte med henholdsvis 5 og 9 prosent i perioden. 3 Denne kostnadsgruppen gjelder funksjon 241 i KOSTRA og refusjoner fra folketrygden til fastleger, legevakt, fysioterapeuter og kiropraktor. 4 Fastleger inklusive fastlønnede leger.

16 14 Samhandlingsstatistikk Behandling, rehabilitering og habilitering med mer omhandler kostnader til diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering (funksjon 241) i KOSTRA, samt folketrygdens helserefusjoner til fastleger/fastlønnede leger, legevakt, fysioterapeuter og kiropraktor. Kostnad per innbygger til diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering 5 økte med 3 prosent fra 2010 til Kostnader til fastleger og fastlønnede leger økte med 6 prosent per innbygger fra 2009 til 2011, legevakt økte med 3 prosent og refusjoner til kiropraktor økte med 11 prosent. Folketrygdens helserefusjoner til legemidler hadde en realnedgang per innbygger på 4 prosent fra 2009 til Mye av nedgangen skjedde fra 2010 til Nedgangen knyttes til sterkere grad av prisregulering på legemidler, og at nye virkestoffer har blitt inkludert i trinnprissystemet. Kostnader til pleie- og omsorgstjenester totalt for eldre 80 år og over viste ingen realendring fra 2009 til 2011 når vi justerer for befolkningsveksten. Til grunn for nullvekst lå en liten økning i kostnader til institusjonsbeboere, og en kostnadsreduksjon til hjemmeboende og aktiviserings- og servicetjenester i perioden. Dette er motsatt trend sammenlignet med endringstall for pleieog omsorgstjenester for alle innbyggere totalt. Det var en økning i kostnad per innbygger for eldre til både fastleger og legevakt fra 2009 til Kostnader til fastleger økte med 11 prosent, og kostnader til legevakt økte med 5 prosent i perioden. Det var en realnedgang i refusjoner til eldre innbyggere for legemidler. Realnedgangen var på 4 prosent fra 2009 til Kostnad per innbygger til eldre 80 år og over Kostnader til somatiske spesialisthelsetjenester hadde tilnærmet nullvekst fra 2009 til 2011 per innbygger 80 år og eldre (tabell 2.2). Folketrygdens helserefusjoner til spesialister med avtale og private laboratorier- og røntgeninstitutter hadde vekst samme periode. 5 Denne kostnadsgruppen gjelder funksjon 241 i KOSTRA eksklusive refusjoner fra folketrygden til fastleger, legevakt, fysioterapeuter og kiropraktor. 6 Data for 2009 er ikke tilgjengelig, realendring fra 2009 til 2011 kan derfor ikke presenteres.

17 Samhandlingsstatistikk Spesialisthelsetj. inkl. folketrygdens helserefusjoner Pleie- og omsorgstjenester Forebygging Behandling og re-/habilitering mm Legemidler Somatisk spes.helsetj. 1 Psykisk helsevern 1 Rusbehandling 1 Annet 2 Private spesialister 3 Privat lab./røntgen 3 Pleie- og omsorg institusjonsbeboere 4 Pleie- og omsorg hjemmeboende 4 Pleie- og omsorg aktivisering/service 4 Forebygging, helsestasjon- og skolehelsetjeneste 4 Annet forebyggende arbeid 4 Diagnose, behandling og re-/habilitering, ekskl refusjoner 5 Fysioterapeut/kiropraktor 3 Fastleger 3 Legevakt 3 Legemidler 3 Figur 2.1 Kostnad per innbygger til spesialisthelsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, forebygging, behandling, rehabilitering og habilitering mm. og legemidler i Data fra Samdata spesialisthelsetjenesten 2011 (Helsedirektoratet, 2012). 2 Annet består av kostnader til ambulanse, pasienttransport, administrasjon og kapitalkostnader i spesialisthelsetjenesten. 3 Data fra KUHR (Helsedirektoratet). Data omfatter kun kostnader til Folketrygdens helserefusjoner knyttet til de ulike helsetjenestene. 4 Data fra KOSTRA (ssb.no) 5 Data for diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering (f241) er hentet fra KOSTRA (SSB). Kostnader til folketrygdens helserefusjoner til fastlønnede- leger, fysioterapeuter og legevakt som utbetales direkte fra HELFO til kommunene er trukket ut fra denne funksjonen. Dette gjøres for å unngå dobbeltelling av kostnader mellom data fra KOSTRA og KUHR. Per capitatilskudd fra kommunene til fastleger er inkludert i denne funksjonen.

18 16 Samhandlingsstatistikk Tabell 2.1 Kostnader og realendring totalt og per innbygger for spesialsithelsetjenesten, primærhelsetjenesten og folketrygdens helserefusjoner i 2011 på nasjonalt nivå Totalt, mill kr Pst endr Pst endr Per innbygger, kroner Pst endr Pst endr Spesialisthelsetjenesten Helseforetak inkl. kapital ,4 2, ,9 0,2 Somatikk totalt¹ ,0 2, ,3 0,3 Somatikk KMF-aktivitet¹ ,4 * ,1 * Psykisk helsevern¹ ,0 3, ,3 1,1 Tverrfagl. spes. rusbehandling (18+)¹ ,0 10, ,4 7,5 Ambulanse og pasienttransport¹ ,4 7, ,0 4,5 Adm. m.m.¹ ,4-24, ,5-26,8 Kapitalkostnad¹ ,0-6, ,2-9,0 Folketrygdens refusjoner til private spes * * 473 * * Spesialister med avtale² ,7 8, ,3 6,0 Psykolog² Private lab. og røntgeninstitutter² ,9 18, ,4 15,6 Primærhelsetjenesten Pleie- og omsorgstjenester ,5 4, ,1 1,4 Institusjonsbeboere (f253+f261)³ ,2 1, ,1-1,0 Hjemmeboende (f254)³ ,9 6, ,5 4,0 Aktivisering/service (f234)³ ,5 3, ,1 0,6 Forebygging ,3 9, ,9 6,3 Forebygging, helsestasjon- og skolehelsetjeneste (f232)³ ,2 7, ,8 5,1 Annet forebyggende arbeid (f233)³ ,1 12, ,6 9,3 Behandling, re-/habilitering mm * * * * Diagnose, behandling og re-/habilitering (f241 ekskl. refusjoner) ⁴ * * * * Fastleger² ,6 8, ,2 5,9 herav fastlønnede leger² 271 6,2 8,3 54 4,8 5,5 Legevakt² 507 3,5 6, ,1 3,5 herav kommunalt bet. Legevakt² Fysioterapeuter² herav fastlønnede fysioterapeuter² Kiropraktor² 118 8,1 13,9 24 6,7 11,0 Legemidler² ,4-1, ,7-4,0 * Data er ikke tilgjengelig. 1 Data fra Samdata spesialisthelsetjenesten 2011 (Helsedirektoratet, 2012). 2 Data fra KUHR (Helsedirektoratet). Data omfatter kun kostnader til refusjoner fra Folketrygden. 3 Data fra KOSTRA (ssb.no) 4 Data for diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering (f241) er hentet fra KOSTRA (ssb.no). Kostnader til folketrygdens helserefusjoner til fastlønnede- leger, -legevakt og -fysioterapeuter som utbetales fra HELFO til kommunene er trukket ut fra denne funksjonen. Dette gjøres for å unngå dobbeltelling av kostnader mellom data fra KOSTRA og KUHR. Per capitatilskudd fra kommunene til fastleger er inkludert i denne funksjonen. 5 KUHR inneholder kun elektronisk registrerte krav for psykologer og fysioterapeuter. Andelen elektroniske krav har økt de siste årene, dette fører til kunstig stor vekst for disse områdene. Endringstall er derfor ikke med i tabellen. Manuell registrering av krav utgjorde omtrent 2 prosent i 2011, disse er ikke med i kostnadene. 6 Registrering av refusjoner til fastlønnet legevakt er nylig innført i KUHR. Forbedret rapporteringspraksis påvirker endringstall i stor grad, og er derfor ikke med i tabellen.

19 Samhandlingsstatistikk Tabell 2.2 Kostnader og realendring totalt og per innbygger til spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten og folketrygdens helserefusjoner i 2011 på nasjonalt nivå til eldre (80 år og over) Totalt, mill kr Pst realendr Pst realendr Per innbygger, kroner Pst realendr Pst realendr Spesialisthelsetjenesten Spes.helsetj. somatikk totalt¹ ,7 0, ,5 0,2 Spes.helsetj. somatikk KMF-aktivitet¹ 911 0,5 * ,3 * Folketrygdens refusjoner til private spesialister 211 * * 953 * * Spes.helsetj. spesialister med avtale² 183 2,4 5, ,2 4,4 Spes.helsetj. psykolog² Spes.helsetj. private lab. og røntgeninstitutter² 28 13,7 21, ,5 20,5 Primærhelsetjenesten Pleie- og omsorgstjenester ,6 0, ,4 0 Pleie- og omsorg til institusjonsbeboere (f253+f261)³ ,3 1, ,1 0,5 Pleie- og omsorg til hjemmeboende (f254)³ ,5-0, ,3-1 Pleie- og omsorg aktivisering/service (f234)³ 998-0,8-3, ,2 Behandling, re-/habilitering mm. * * * * * * Diagnose, behandling og re-/habilitering (f241 ekskl. refusjoner) * * * * * * Fastleger² 392 6,9 0, ,7 11,3 herav fastlønnede leger² 32 5,2 0, ,2 Legevakt² 51 2,5 0, ,3 4,8 herav kommunalt bet. Legevakt² * * * * * * Fysioterapeuter² Kiropraktor² 2 15,5 0,2 7 15,3 19,6 Legemidler² ,5-3, ,6-3,8 * Data er ikke tilgjengelig. 1 Data fra Norsk pasientregister (Helsedirektoratet). Alle kostnader til somatiske spesialisthelsetjenester er fordelt etter nøkkel for antall DRG-poeng per kommune til eldre 80 år og over. 2 Data fra KUHR (Helsedirektoratet) omfatter kun kostnader knyttet til refusjoner fra Folketrygden. Pasienters alder er tilgjengelig i KUHRdata, og det er derfor mulig å skille ut refusjoner som gjelder eldre 80 år og over. 3 Data fra KOSTRA (ssb.no). Andel kostnader til eldre 80 år og over estimeres ved bruk av data fra IPLOS (SSB). 4 KUHR inneholder kun elektronisk registrerte krav for psykologer og fysioterapeuter. Andelen elektroniske krav har økt de siste årene, dette fører til kunstig stor vekst for disse områdene. Endringstall er derfor ikke med i tabellen. Manuell registrering av krav utgjorde omtrent 2 prosent i 2011, disse er ikke med i kostnadene.

20 18 Samhandlingsstatistikk Somatisk spes.helsetj. Private spesialister Priv. Lab/røntgen Pleie- omsorg institusjon Pleie- omsorg hjemmeboende Pleie- omsorg aktivisering/sevice Forebyggende arbeid Annet forebyggende arb. Diagnose, behandling1 Fastlege/ fastlønnetl. Legevakt Fysioterapeut Helsestasjon Kiropraktor Legemidler Figur 2.2 Minimum, maksimum og gjennomsnittlig kostnad per innbygger til helse- og omsorgstjenester i 2011 for kommuner. 1 Diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering eksklusive fastlønnstilskudd til fastleger og legevakt. 2.4 Variasjoner i kostnader mellom helseregioner og kommunegrupper Det var stor variasjon mellom kommunene i kostnader til ulike typer helse- og omsorgstjenester i Figur 2.2 viser minimum- og maksimumsnivå i kommunenes kostnad per innbygger til ulike helse- og omsorgstjenester i Figuren viser at det var størst spredning mellom kommunene i kostnader til pleie- og omsorgs tjenester. 16 prosent (tabell 2.3). Kostnader til pleie og omsorg for institusjonsbeboere hadde relativt standardavvik på 47 prosent, og hjemmeboende hadde relativt standardavvik på 39 prosent. Fastleger hadde et relativt standardavvik på 22 prosent samme år. Det var altså mindre variasjon mellom kommuners kostnad per innbygger til somatiske spesialisthelsetjenester og fastleger, enn til pleie- og omsorgstjenester ved institusjon og for hjemmeboende. Kostnad per innbygger til somatiske spesialisthelsetjenester hadde i 2011 et relativt standardavvik 7 på 7 Relativt standardavvik viser gjennomsnittlig avvik fra gjennomsnittet i prosent. Beregnes ved å dividere standardavvik med gjennomsnitt og multiplisere med 100.

21 Samhandlingsstatistikk Tabell 2.3 Deskriptiv statistikk for kostnad per innbygger til helse- og omsorgstjenester i Min. Max. Gj.snitt for kom. Stand.-avvik Relativt st.avvik i prosent Somatisk spesialisthelsetjeneste¹ ,2 Avtalespesialister² ,3 Privat lab/røntgeninstitutter² ,1 Pleie- omsorg ved institusjon³ ,3 Pleie- omsorg hjemmeboende³ ,8 Pleie- omsorg aktivisering/service³ ,9 Forebyggende arbeid³ ,3 Annet forebyggende arbeid³ ,9 Diagnose, behandling og re-/habilitering ekskl. refusjoner⁴ ,1 Fastlege/ fastlønnetlege² ,1 Legevakt² ,9 Fysioterapeut² ,6 Helsestasjon² ,1 Kiropraktor² ,3 Legemidler² ,4 1 Data fra Samdata spesialisthelsetjenesten 2011 (Helsedirektoratet, 2012). 2 Data fra Kuhr (Helsedirektoratet). Data omfatter kun kostnader til Folketrygdens helserefusjoner knyttet til de ulike helsetjenestene. 3 Data fra Kostra (ssb.no). 4 Data for diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering (f241) er hentet fra Kostra (ssb.no). Kostnader til folketrygdens helserefusjoner til fastlønnede- leger, og -legevakt som utbetales direkte fra Helfo til kommunene er trukket ut fra denne funksjonen. Dette gjøres for å unngå dobbeltelling av kostnader mellom data fra Kostra og Kuhr. Data for refusjoner til fastlønnede fysioterapeuter er ikke tilgjengelig på kommunenivå, og er derfor ikke trukket ut. Per capitatilskudd fra kommunene til fastleger er inkludert i denne funksjonen. Variasjoner i kostnader mellom helseregioner Tabell 2.7 og 2.8 viser kostnad per innbygger og relativt kostnadsnivå i 2011 til de ulike helseregionene og kommunegruppene for somatiske tjenester, pleie- og omsorgstjenester, forebyggende arbeid, diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering og fastleger. Helse Sør-Øst var tett på landsgjennomsnittet i kostnad per innbygger til de ulike helsetjenestene, med unntak av diagnose, behandling, rehabilitering og habilitering i primærhelsetjenesten. Regionen hadde et relativt kostnadsnivå per innbygger på 9 prosent under landsgjennomsnittet til disse helsetjenestene i Helse Vest lå under eller på landsgjennomsnittet for alle helsetjenestene, og var gjennomgående den regionen med de laveste kostnadene per innbygger. Helse Vest sin kostnad per innbygger til somatiske spesialisthelsetjenester var 6 prosent under landsgjennomsnittet. Til forebyggende arbeid var regionens kostnad per innbygger 10 prosent under landsgjennomsnittet, og til fast leger var regionen 9 prosent under landsgjennomsnittet. Helse Midt-Norge hadde kostnader på eller noe over landsgjennomsnitt i Regionens høyeste relative kostnadsnivå gjaldt somatiske spesialisthelsetjenester, 5 prosent over landsgjennomsnittet. Helse Nord hadde de høyeste kostnadene per innbygger til alle helsetjenestene i 2011, med unntak av kostnader til fastleger hvor Helse Sør-Øst lå noe høyere. Helse Nord hadde et relativt kostnadsnivå 14 prosent over landsgjennomsnittet til disse helsetjenestene samlet. Det var også denne regionen som hadde størst variasjon i kostnader mellom de ulike kommunegruppene.