STERNA. c*rtrelf svar pi forholdet omkring rovviltproblemet, han svarer. At1 Edvurd K. Burfb.

Transkript

1

2

3 STERNA Tidsskrift utgitt ov Stavanger Museum og Norsk ornitologisk forening. Bind 3, hefte 1 Januar 1958 ROVFUGLENE I NATURENS HUSHOLDNING At1 Edvurd K. Burfb. Nir det gjelder rovfuglene, koiiinier probleniet onikring nilturens ytterst mangekantete maskineri i sgkelysct i enda hgyere grad enn ellers. Dette er en meget vanskelig sak, og vi ser gang på gang at de som roper hgyest og hevder temmelig skrisikre meninger, det er de son1 i realiteten vet minst. Den som gir ct c*rtrelf svar pi forholdet omkring rovviltproblemet, han svarer galt! Med hensyn til folks syn på disse ting er det nqdvendig fgrst d nevne litt om <gamle dagers. Dcn dag i dag sliter vi nenilig med en grunnpillar i samfundets skolering som ble rammet dypt og fast i siste halvdel av forrige Irhundre. Det jeg sikter til, er det syn som ble formet av to dyktige og iherdige vitenskapsmenn og jegere, professor H. H. Rasch og forstmester J. B. Barth. Det var med stor forundring og interesse at jeg for et par år siden gjennomgikk en elæsebog for Folkeskolen og Folkehjemniet. Tredje Skoletrin. Kristiania 1863.~ (Med tredje skoletrinn menes visstnok de giverste klassene i en altså tredelt skole). Av Icscbokas 350 sider heter et avsnitt på 60 sider af3cdrcnclandets. 40 sider av dette avsnitt er viet dyrelivet, og forfatterne her cr Rasch og

4 Barth. Med jakthistorier som utgangspunkt eller bakgrunn beskriver de haugevis av fugler, pattedyr og en del lavere dyr pi fjellet, i skogen og ved kysten. Der omtales en mengde fugler som nåtidens skolebarn aldri får hgrc et eneste ord om, og det kanskje viktigste av alt: Stoffet er fremlagt i en ganske underholdende form som ganske sikkert har interessert barna. I et scnere avsnitt, som heter averdeno, har professor Rasch to lcscstykkcr til i samme bransje, <Om Menneskets Forhold til dc Ovrige Skabningcr~ og omcnneskets Pligt mod Dyrcne.~ Du store verden! - kan en fristes til å si. I forrige århundre leste hvert eneste menneske i Norges land alt dette. Det var et ngdvendig ledd i alnienutdannelsen, og det hadde en så dominerende stilling i forhold til annet larestoff. Jeg har ikke brakt p.? det rene i hvor mange år denne leseboka var i bruk i skolen. (Cappelens Forlag). De naturfagsopplysninger den inneholdt, var p3 mange måter glimrende, nien de hadde in stor svakhet, sctt med moderne forsknings flyne: De var for bloddryppende. Det var jegerinstinktet som dominerte, og det ble skutt i gst og vest etter nesten all slags fugl. Det er fra den tiden folk har fått i seg - gjennom sin barnelrrdom - at de kan og bor skyte det meste av det rovvilt de får ~ ye på. Det har bestandig vart min mening, at f#r vi kan fl en virkelig morsom og korrekt naturfagsundervisning inn i skolen, ikke minst i folkeskolen, kan vi ikke ha håp om at folk fullt ut larer naturen å kjenne. A belxre voksne er ikke alltid helt lett. Når en ser hvilken formgrkelse som stort sctt har hvilt over det jcg vil kalle ufriluftszoologien~ i vårt land i 3040 lr av dette irhundre, er det ikke.? undres over at det vil ta sin tid å fi vakt saken til live igjen i folks bevissthet - og vel å merke under en synsvinkel som p.? vesentlige punkter pcker i annen retning enn forskerne hevdet for 60 år siden. Den gang var dct fgrst og fremst rovviltcf solil var synderen, det blc antatt at hvis en i tilstrekkelig grad fikk desimert det, ville viltmengdene ~kc. Det er svart s~rgelig at det ikke i vår nye jaktlov ble tatt til folge de forslag som kom om i innfgrc plikt til i undervise litt i viltstell (kjennskap til rovfuglartene m. m.) i alle våre skoler. Uten at en får disse ting inn sorii barnclxrdom, vil senere jegere vanskelig kunne Irre tingcnc effektivt.

5 Jeg skal fortelle litt fra noen observasjoner jeg har gjort ute i marken, samtidig som jeg vil vurdere situasjonen i hvert tilfelle. - I Myllingsjuvet, en trang fjelldal oppunder Rondane, ligger det flere gamle r n e reir, som år om annet er i bruk. I 1945 ruget ett par der. De hadde bare 1 unge, og den ble drept. De gamle berget seg. I 1946 ruget de p? nytt, da i et av de andre reirene. De hadde n? 2 unger, som igjen ble drept, mens de gamle slapp unna. I 1947 ble det igjen 2 unger. Dette året ble bare 1 unge tatt, mens den andre flgy sin vei. Jeg så familien (tre stykker) sveve over Atnedalen flere ganger utover hosten. På vårvinteren 1948 ble en gammel grn tatt i itcsaks et sted nxr ved. Det har sannsynligvis vxrt en av Rondane-brnene. Sommeren 1948 sto nemlig alle de gamle reirene tomme. Men ett av dem ble pyntet med friskt furubar. Våren 1949 var et av grnereirene pibygd med mye ny kvist og pyntet med friskt furubar og lyng. Midt i april si jeg to grner sveve over reir-området. Gammel~rncn hadde funnet seg en ny make. Men cgg ble det likevel ikke det år. Reirene ble stående unyttet. Antagelig har den nye maken vart i yngste laget. Ørnen trenger ca. fem år for å nå forplantningsdyktig alder. I april-niai 1950 såes igjen noen pyntckvister i det samme reiret som iret fpr, nien mer ble det ikke. Den 19. niars så jeg et tydelig tegn på en grns jaktriieritter. Det var i grensen av fjellskogen nxr Rondane; jeg hadde fulgt et rcvespor som slynget seg niellom sniåbjdrker langs etter fjellbandet. Plutselig skjzrer revesporet ut i strak linje, og samtidig er det tegnet to tydelige vingeslagsmerker i sngen pi hver side av har vxrt nedpå og forsgkt seg, - men, revesporet fortsetter, og jeg fant ut at Mikkel klarte scg den gangen. En annen sporobservasjon, som en av mine naboer berettet, forteller om et bedre jaktresultat for en kongegrn. En morgcn i februar hadde et rådyr kommct i vill fart ut av skogen og krysset et vann. Hakk i hel har den hatt en rev etter seg. Eii prn har fulgt med i jakten, og midt ute på den snglagte isen griper den inn i bildet. Og hvilket dyr velger den? Jo, reven! Den ruver minst, og grnen har sikkert vxrt i kast med slike fgr. Riidyret er et noe mer uvanlig dyr i de traktenc, - Kampen blc neppe lang; resultatet var tydelig å lese i snpen. - På en anncn

6 Ungfugl av jaktfalk ligger som bytte i et grnereir ved Rondane. Dessuten sees ~tskilligc harelabber. - Jtiv. Falco wsticoliis utril set.eral bure's feet in eyrie of Ailriilu cbrysai.'/or. kant av bygda kom en kar en dag i oktober syklende opp den siste stigningen på bilveien nær Gunstadsctercn på vei mot Ringebufjellet. Plutselig letter to grncr fra kjerret nokså nær veien. Han tar en tur dit bort hvor prnene lettet. Der ligger en fullvoksen rev - halvspist. I det bebodde grnereiret i Myllingsjuvet, som jeg hadde under stadig observasjon i 1947, fant jeg bl. a. en ungfugl av jaktfalk som bytte. Ingen bctydningsl~s observasjon når en vet at jaktfalken er den mest spesialiserte rypejegeren vi har. Rester av ravn, eggtjuen fremfor noen, fant jeg og& i ~rnereiret der. Rov- viltets gjerrsidi,qe bcsknfnirrg av hverandre har tidligere blitt tillagt alt for liten oppmerksomhet. Hverken i eller hekket det noe grncpar på de gamle reirplassene i Myllingsjuvet. I 5 iir i trekk haddc de nå stått ubenyttet. Hver vår - i april-mai - haddc jeg puttet et tau i ryggsekken og tatt turen over Atnedalen og inn i Myllingsjuvet. Ved det reiret som var pibygd og pyntet i 1949 og 1950,

7 hadde jeg best håp hver gang. Og - i ble det 2 egg i dette reiret, men bare 1 unge vokste opp, og så vidt jeg vet, fikk den hpve til å fly sin vei i fred. På 9 år, fra og med 1945 til og med , hadde fglgelig bare 2 grneunger fått leve opp i Myllingsjuvet. Fra 1954 til 1957 har jeg dessverre ingen egne observasjoner der oppe fra, og ingen andre har kunnet fortelle meg hvordan situasjonen har artet seg. Jeg må her uvilkårlig berpre et punkt som er av stor viktighet for alle observasjoner ute i marken. Det er verdien av kontinniteten i en observasjonsrekke. I szerdelcshet når det gjelder rovfugler og deres samspill med smågnagere og med det jaktbare småviltet, er det av den stgrste betydning å sgkc å holde det samme terreng under observasjon gjennom så mange år som mulig. Fprst da kan vi ha et håp om etterhvert å få reelle holdepunkter for de ofte så markene svingningene i bestanden. Eksemplene med prnereirene i Myllingsjuvet er et av de mange lignende i landet vårt. Ikke å undres over at kongegrncn er den skyeste av alle fugler - mer redd mennesket enn noen annen, så den holder seg helst på kilometers avstand, når en kommer til reirplassen. - Har folk gyldig grunn til denne etterstrebelscn? Sett i sammenheng med alt dyreliv i sin helhet har de ikke det. I enkelte sjeldne tilfelle kan det kanskje bevises at prncn har tatt lam. De fleste bønder mister nok lammene sine av andre årsaker. Og hva viltpleien angår, skal det slåes ugjcndrivelig fast at det er til skade og ikke til gagn å utrydde kongegrncn. Målet for all vettlgs etterstrebelsc er vel utryddelse. La oss se litt på h u b r o e n med det samme. Den må da vel i hvert fall anses som utpreget skadefugl, mener folk. Tja, både og. Hva finner vi på hubroens spiseseddel foruten mus og jaktbart vilt? Reveunger, røyskatt, fjellvåk, spurvehauk, ravn, kråke, skjære m.m. Det er samlet atskillig materiale de siste årene som beviser dette. Regnestykket er enkelt. Det gagner absolutt ingenting at en jeger drcper en grn eller to, eller en hubro. Rovviltet er så utpreget tilpasset en gjensidig beskatning av hverandre, at de lukene som blir åpne etter grn og hubro gyeblikkelig fylles av de rever, jaktfalker og kråker m.m. som ville ha vandret i orneog hubromagene, hvis disse store fuglene hadde fått leve. Der et rovvilt forsvinner, tar andre plassen isteden.

8 I-Iubroreir ved Atnasjpen. ca 3-1 dager gamle unger. Bytterester: 1 kr3kc uten hode og vinger, 1/2 grret, oppr. ca. 30 cm. - Ncst oj Biibo brrbo uitb yoirng ca. 3-5 days old.-ltr the ircrf also I Corz.iir rortiis, I/Z Trorrt, orig. Ictrgfh about JO cm. Det er et sgrgelig faktum at alminnelige jegere ikke greier å kjenne rovfuglene fra hverandre. Et eksempcl for noen år siden: Et stcd vcd Øvre Folldalen ble en hel familic hornugler utslettet - de voksne og alle ungene - fordi folk mente det var hubro! Hornugla er neppe halvt så stor som hubroen og er fredet året rundt i hele landet. Ikkc langt fra dettc stcd ble en fjellvåkfamilie utslettet, fordi det angivelig lå knokler av lam i reiret. At fjcllvåkcn tar levende lam er temmelig utenkelig. - Mulighetene for feilvurderinger n3r cn analyserer byttcrcster i rovfuglreir bgr nevnes. Hvis man virkelig finner rester av lam i et fjcllvåkrcir, så nlå det varc et forulykket lam sorn fjellvåken har forsynt seg av. Samnicnhengcn mellom rovfugler og sm~yrragere er av vesentlig betydning. Det er fastslått at det er mus og lignende som danner grunnlaget for de synkrone svingningene i rovfuglbestanden. Det er i fjellet at disse svingningene gir de mest markerte utslag.

9 I 1938 hadde vi en rik hekking av f j e l l v å k i Dovrefjell og Rondane; i 1941 og 1942 opptrådte også en del, og omkring 1945 var bestanden nokså stor. I 1948 og 1949 fikk vi et nytt maksimum av smågnagere og fjellvåk. I 1950 og fantes det til gjengjeld ikke et eneste fjellvåkreir i hele det vidstrakte fjellområdet viste tegn til oppgang, og i 1953 inntraff en ny topp i bestandkurven. Senere har det vart dårlige år for smågnagere og fjellvåk i Dovre-Rondane. - Disse rytmiske bestandsvingningene f~lges ikke ad i de forskjellige landsdelene. En har tydelig inntrykk av at smågnagerkulminasjonen ruller som en bølge fra S~rlandshciene og Hardangervidda nordover til Finnmark, og den bruker et par år på å forskyve seg dit opp var et storår for mus og lemen på Hardangervidda, og fjellvåk var det samtidig sikkert mange av. Hvis $vanlig regninga hadde holdt stikk, skulle vi i 1957 opplevd en klimaks i Dovre-Tr~ndelag. Det har gjerne gått 3 4 år mellom hvert av toppårene, men de respektive toppene har variert meget i sin relative bestandtetthet. - Våren 1957 viste ingen merkbare tegn til smågnager-oppgang i Dovre og Rondane. Sommeren og h@sten viste ingen synlig forandring, og rovfuglbestanden holdt seg liten i disse traktene. Selv om fjellvåkbestanden svinger i takt med smågnagerne, er det fastslått at ernæringen også består av mange andre byttedyr, rgyskatt f. eks. kan være vanlig. Selv har jeg funnet diverse voksne ryper, voksen orrhane og til og med rester av voksen r@y i fjellvåkreir. Fjellvåken er i Sør-Norge knyttet til fjellet, og reirplassen ligger helst i bratte berg. Men av og til kan reiret ligge i en stor furu eller gran i mer og mindre tett skog. Det ser ofte ut til at nettopp slike skogbeboere er mcr spesialiserte på å ta fugl som bytte. Fjellvåken er langt fra en fluktkunstner som kan måle seg med falkene. Den er henvist til å slå sitt bytte på bakken eller i et tre, så overraskelsesmomentet spiller en avgjorende rolle for utfallet. I skogsterreng er dct lettere i komme usctt inn på et bytte; kanskje spiller det også inn at tusm~rket i sommernettene gjgr seg mer gjeldende i skogen enn på snaufjellet. Det hevdes fra flere hold at både fjellvåk og musvåk ser godt i skumringen, og at de da kan overraske fugler som har satt seg til ro for natten. - Hareunger og kyllinger av våre

10 Ung fjcllv5k med cn rgyskatt. - Iltv. Bttleo lagoptts wiih a Mrsfrla rrtninea.

11 ville hgnsefugler kan fjellvåken også ta; men ser vi arten under ett, dominerer smågnagerne fullstendig på matseddelen. - En ting, som vi skal huske på, er at så sant en fugl eller et pattedyr er skadct cller sykt, så det ikke oppfører seg helt normalt, vil det nokså snart kunnc bli tatt av en rovfugl. En kan si at rovfuglene på denne miten rensker opp ute i naturen. I 1946 leste jeg en beretning om ct musvåkreir hvor det var funnet rester av hareunger og rgykylling. Dette ble fort som avgjgrende bevis på at m u s v å k c n også belaster jaktviltet. For alt hva jeg vet kan resonncmentet være riktig i ovennevnte tilfelle, men så helt sikkert behgver det ikke å være. Opplysninger fra utlandet pekcr nemlig på at flere uuskyldige~ rovfugler kan få skylden for å ha tatt jaktbart vilt, niens det faktiske forhold er at de i slike hovc har stjålet byttet fra sine iner griske kollcgcr. For ckscmpel skal vandrefalken ofte kunnc crtes og plages til å slippe sitt bytte og overlate det til en annen rovfugl. Jeg nevner dette for å gi cnnå et eksempel på hvor lett det er å trckkc feil slutning ved bare å se på det solil ligger i dagen uten i gå dyperc i problemene. Jeg nevnte v a n d r c f a l k e n. Den skal angivelig av og til ha en nokså spesiell a~livnin~smetode av sitt offer. Den spidder det i flukten i bakhodet med et stgt med en klo. Det er Carl Schgyen som i sin tid mcntc å ha funnet ut dette i fuglefjellene nordpå. - Mens vi er inne på rovfuglenes jaktmetoder, kan cn observasjon av en j a k t f a l k i aksjon vare av interesse. Det var i september 1952 i snaufjellet nord for Kongsvoll på Dovre: Vi går to mann der inne pi reinsjakt. Plutselig far vi sc to fugler komme susende riiot oss i lynsnar flukt lavt over vierkrattet. I fgrstc sekund tror jeg at det er to ryper, men si ser jeg at den bakerste er en falk, en jaktfalk, som forfalger en rype. På et blunk er rypa bare 20 meter fra oss, hvor den nå passerer over en 20 meter bred og 8 meter dyp senkning i terrenget. I saniine pyeblikk som rypa kommer ut over den vesle dalsenkningen, gjgr falken - som er en 5-6 meter etter - en lynsnar bue oppover og stuper så ned - med mange ganger stgrrc hastighet enn rypa - og smeller imot den bakfra og litt ovenfra. Rypa hvirvlcr rundt og går i bakken som en stein i bunnen av dalscnkningen. Den er helt Iivlgs. Falken er ennå

12 Bytterestcr fra vandrefalkreir på Dovre: 3 kriker, 5 skjærcr, 2 jordugler, 1 and, 1 rugde, 1 snipe, 1 gjgk, 2 trost, 3 stxr og 1 harcungc. Rcstcr av ecdlcre» jaktvilt fantes ikke. - Samfiles front the cyric of Falco percgrirrrrs: 3 C. corriix, I P. Pica, 2 Asio flancmnis, 1 Anas SP., l Scolopax, 1 Tringa sg., t Ctic. canorris, 2 Trrrdss, 3 Stwrntrs, 1 yotrng Lcprrs timidiis. ikke blitt var oss, den suser noen meter videre cttcr sammenstgtet, svinger seg opp i en bue og slår rett ned der rypa ligger en 15 meter fra tilskuerne. Fgrst da summer den seg såpass at den får gye på oss, 2 mann og cn klgvhest. Vi overtok rypa og studerte den ngyc. Dcn viste intet tegn til annen skade enn et kraftig slagmerke et par cm til siden for haleroten, hvor bckkenbenet var knckkct. En overarm var også knekket, men det Raft ha inntruffet idet den smalt mot bakken. Falken har antagelig slått rypa med brystkammcn, og muligens er dette en vanlig mctodc den bruker. - Dctte sjeldne drama har jeg iakttatt denne ene gangen på nzrt hold, og jeg kan kanskje regne med at dct vil bli den eneste.

13 H u b r o c n, den kan praktisere en elegant ~vlivnings~iietode av sine medskapninger. Med et eneste hugg med nebbet kan den kappe hodet fra kroppen på en annen fugl og slynge hodet bortover i luften. Slik kan den i en handvending ta livet av en cllers jevnbyrdig rovfugl som en hgnsehauk f. eks. Eller den kan ta livet av en annen hubro, når overraskclscs~iiomentet er iiicd i spillet. Slik rcn kannibalisme innenfor rovfuglene er intet ukjent fenomen. Et år pi ettersommeren hadde jeg en interessant opplevelse hjemme i Sollia. Jeg var pi vei hjem fra bygda oppover lia i kveldingen. Kommet opp i den gvcrste furuskogen, får jeg plutselig hgre en kraftig fresing fra bjgrkeskogen hgycre oppe. I fartcn tar jeg det for cn orrhanekylling, som gjgr sitt fgrste spillforsgk i scnsommerkvclden. Jeg stanser i stien og lytter. Det lufter svakt fra fjellskogen nedover mot nieg. I det saniiiic freser det pi nytt, og jeg hgrer nå at det mi vxrc fra et dyr i sinne. Plutselig gir det over i et hest reveskrik, som skingrer ut av stillheten. Det gir kanskje sekunder, si skriker det til igjen, iiicn ni atskillig lenger nord i lia. Reven må ha sprunget for full fart. Nå fglger skrikene i ustanselig rekkefolge son1 i ren panikk cn stund. Så dabber de av noe og flytter seg meget raskt sotover igjen og nedover niot meg. Det er blitt så skumt at det er urilulig i se detaljer i landskapet. Plutselig ser jeg et langstrakt dyr fare ut fra den kronglete bjgrkeskogen, men det tvcrrkaster i skarp vinkel nordover og oppover igjen. Reven vil selvsagt ikkc ut i det åpne furuskogfeltet, der jcg står. I det samiiie feier en skygge lydlgst etter i revens nye retning. Hubroen har våget scg pi et tcmmelig stort vilt i kveld. Voksen rev var det kanskjc ikkc, men en velvoksen unge. Hubroen mi opp i hgyden over noen tette bjgrkebuskcr. Den koninicr opp mot fri himmel fra niin synsretning. Brede, kraftige vinger. Straks etter skriker reven på nytt og freser, lyden sier at den kaster nedover niot meg. Jeg håper å få se den igjen; riien nei, den har nok på ny dradd nordover, og det tcmmelig langt; de siste skrikene taper seg i naer ubestenimclig retning. Jeg står lenge og lytter, men hgrcr ikke mer av tragediens gang. Opplevelsen bestyrket ii~cg i at kampen for tilvxrelsen og balansen ute i naturen gir seg oftc uttrykk som folk flest ikkc er klar over.

14 En indignert brevskriver fra Sogn spurte meg en gang om han ikke gjorde rett når han skjgt en hubro som terroriserte fuglcv~rct-hans. Selvf#lgclig gjorde han rett - sett ut fra sitt personlige syn og sirr gevinst av handlingen. En annen sak er at den samme hubroen, for alt det vi vet, kanskje en natt ovcrrasket en sovende vandrefalk, og tok den som bytte. Denne vandrefalken hadde kanskje gjennom lengre tid terrorisert et nrr~~ct fuglevxr, som derved ble fri sin plageånd. Det kan ikkc nok understrekes hvordan dyrelivet opprinnelig er noye tilpasset til en naturlig balanse. Det er vi mennesker som i stadig stigende grad har forrykket likevekten, samtidig son1 klimatiske forandringer gjgr seg gjeldende på Icngre sikt. Vi har ennå meget igjen i Ixrc oin naturcns iiiangckantcdc niaskincri. En mengde tråder trekker i hver sin retning, og vi mi ha tak i dem nllc ja' rn gnn,q hvis vi skal kunne bcdgmme enhver situasjon rett. SUXIh[AKY. 'I'lic author givcs observations ori habits of ccrtain rjptors, Aq u i l ;i chrysaetos (orn), Buteo lagopus (fjcllvik), B. butco (musvik). F a l c o p c r e g r i n u s (vandrefalk), F. r us t i c o l u s (jaktfalk). B u b o b u b o (hubro), and gires esamplcs of the conipctition bctwccii them and their prcying upon cach other ar wc11 as upon riiammals such as Fox and Stoat (Vulpcs, hlustela crniinen). Fluctuations in the populatioris of small rodcnts and B u t e o I a g o p u s are nicntioncd. i Ionsehauken, cn ungfugl, har tatt en tirnfalk os bcviser sentensen «hauk over hauk> ute i natiircii. - Irri flrcibi1r.r ~('trlilis hus kil- Ictl <r I:ul<-o tilltrr~ll- CIIIII<.

15 DAS VORKOMMEN VON OENANTHE OE. LEUCORRHOA (GMEL.) IN DEN ZUGZEITEN AUF JAEREN IN SUD-NORWEGEN. Von A. Bcrnhoft-Osa. bfittcilung No. 14 von Ornitologisk Stasjon, Revtangen. Den 1. Oktober 1936 wurde Ocrrnrtfhc oc. lerrcorrhoa das erste Mal in Norwegen gcfunden, indem H. T h o. L. S c h a a n n i n g ein Exemplar auf der Insel Utsira in Rogaland beringte (6). Im September 1937 sammelten C h a w o r t h M u s t e r s und der Verfasser auf Utsira 6 Stuck von den ungewohnlich zutraulichen Steinschinatzern, dcren Flugclmass mit le~tcorrhoa ubereinstimmte. Ausserdem beobachteten wir etwa 36 Exemplare (7). Spater wurde le~rcorrhoa mchrcre Male auf diescr Insel gefunden (3, 4 und 9). Da leltcorrhon so zahlrcich auf Utsira wihrend des Herbstzuges auftrat, war es selbstverstandlich, dass der Vogcl auch auf dem Festlande vorkommen musstc. Wahrend meiner Arbeit als Leiter von unserer Aussenstation auf Revtangen, Jaeren, habe ich deshalb in den Ictztcn Jahrcn versucht festzustcllen, wic haufig dicsc Steinschmatzerrasse in der Umgebung von Ornitologisk Stasjon vorkommt. Und wie angenommen, hat es sich gezcigt, dass die meist zutraulichcn Steinschmatzer zu dcr Rassc leucorrhoa gchoren. Unscre norwegischen Steinschmatzer sind im Herbst so scheu, dass es gewohnlich nicht moglich ist, den Vogeln naher zu kommen als ctwa Meter, wahrend lcrrcorrhon sich oft auf einem Abstand von 5-6 Meter betrachtcn Iasst. Mit etwas Ubung ist es deshalb moglich die Rassc zu bestimmen, ohne den Vogel in der Hand zu haben. Lcttcorrhoa wirkt, wic bckannt, etwas feister als die europaische Rasse. Hat man Gelegenheit, dcn Vogel draussen in der Natur aus nicht zu grosser Entfernung zu beobachten, kann man dies konstatieren. Dazu kommt, dass leucorrhoa im Herbstkleide auf der Unterseite satter rostbraun ist als Oe. oc. oeiinrithe. \Veiter konnte ich fcststellcn, dass die Gronlander, wie es in der Literatur auch angegcben isr, sich mit Vorliebe in dcn Wipfeln

16 der kleinen Kiefcrn in ciner I'flanzung niederliessen. Die hohcn Pfosten in dem Fanggartcn fur Kleinviigel, waren auch beliebtc Sitzplitze. Wihrend dcs Fruhjahrzugcs wurdc auch nach Irtrcorrhou gesucht. Den 3. Mai 1938 habe ich das crstc norwegische Fruhjahrsexemplar erlegt. Zu dieser Jahreneit ist es nicht immer moglich die Rassenangehorigkeit der Steinschniitzer, die sich auf Revtangen zeigcn, mit Sicherheit zu bcstitnmen, wenn man die Vogel nicht in der Hand hat. Dcnn irn Fruhjahr ist ktrcorrhou naturlich nicht so zutraulich wic im Herbst. Deshalb habe ich, um sichere Belcge zu habcn, cinigc Excmplare gesammelt. Wir konnen nun davon ausgchcn, dass I~trcorrhoa wahrscheinlich jihrlich, wenn auch in gcringcrcr Anzahl als ini Hcrbst, wahrend des Friihjahrzuges Jaercn passiert. In dcr Tabelle sind nieine bisherigcii Beobachtungen zusammengestellt. Aber Ictrcorrhor~ ist sichcr iiichr gewohnlich auf Jaeren, als aus der Tabelle hcrvorgcht, dcnn meine Untersuchungen habcn sich bis jctzt haupts!chlich auf die engere Umgebung von Ornitologisk Stasjon beschrinkt. Dazu kornmt, dass es nur zeitweise Gelcgenheit gab, spcziell nach lr#corrhon zu sehen. Doch bekam ich den bestimmtcn Eindruck, dass der Vogel im Fruhjahr 195 l und ini Hcrbst 1953 und besonders zahlreich auftrat. \Venn Ic~rcorrl~oa cinc so gcwiihnliche Erscheinung auf Revtangen ist, konnen wir davon ausgehen, dass dieser Vogel in den Zugzeiten an vielcn Stcllen der norwegischen Westkuste entlang, vorkommt. \Vie fruhcr mitgeteilt, sah ich im September 1949 wenigstens 3 Excniplarc auf Lista in West-Agder (1). Spiter wurde dcr Vogel auch dort observiert (2, 5 und 9). Infolge einer Mitteilung von Dr. S v c i n H a f t o r n, hat das Museum in Trondheim cin Excmplar (Flugel: 102,5 mm) von Froan, Trondelag, crlcgt ani 3. klai Uit fers~rchtc Friihlirtgscscnr~lrrrc vart Kcvfarzgett J Folgende 10 Excniplarc sind auf Revtangen cingcsammelt. Die Flugelmasse zcigcn, dass siiiitlichc zu der Rassc Ictrcorrbon gehoren.

17 V L C C r ru- :- G "'36 3 FL 2 - =r B 2 r m " : C c- o o E E r?

18 Datum August D i s D 2 l a 3 6. a a v v i 31.» 2 1 I. Scptcmbcr D v w 1 1 -i 6. a i., 8. und 3. Scpt Scptembcr , v a , T9 1 I O v P v D v p P » v a B 3 i. Okrobcr 1 3. D D.a w B 2 IS P Nacli dicscn meincn Untcrsuchungeii schcinc cs dcuclich liervorzugehen, dass Or. oc. Icr~corrhon cin regclmissigcr Zug-

19 vogel auf Jaeren ist, denn nach meiner Auffassung ist es nicht wahrschcinlich, dass es sich in allen dicscn Fallen um Vogel Iiandelt, die bei westlichen \Vinden in ostlichcr Richtung von ihrcr normalen Zugroute verschlagen wurden, und dabei die norwegische Kuste erreichten. Aber um diese Fragc cndgultig entschciden zu konnen, braucht man weitcre Observationen niehrere Jahrc hindurch, nicht nur auf Jaeren, sondern auch an anderen Orten in Westnorwcgen. Werden dicse Observationen init den Wcttcrverhiltnissen in den betreffenden Gebieten vcrglichen, wird es sich zcigen, ob Ictrcorrhorr cin rcgclrechter Zugvogel bei uns ist, oder ob sein Vorkommen von den WetterverhZltnisscn abhangig ist. \Venn wir die Steinschmatzer, die auf den Faroer und in Island sowie in Gronland bruten, zu der Rasse Ie~rcorrhoa rcchncn, ist es naturlich in vielen Fallen nicht mtiglich mit Sicherheit zu konstatieren zu welcher Population die untersuchtcn Vogel gehoren. Aber die Flugelmasse dcuten darauf hin, dass nuch viele Exemplare aus Gronland sich unter den langflugligen Steinschmatzern, die jahrlich Jaeren passieren, befinden. SACHTRAG Wahrend des Herbstzuges 1956 wurden auch mehrere Ii~trcorrhoa auf Revtangen obser\~iert. So bcobachtete ich den Stuck, , 3-9 2, 4-9 3, 6-9 2, , , , und Stuck. LITERATUR. I. BERNHOFT-OSA. A.: Noen trekkobservasjoner fm Lista hosteii Stavanger?vluseum. Arbok GRIFFiN, D. XI. & NISBET. I. C. 'I'.: Ornithological Observations from Lista Sterna No. 8, HOLGERSEN, HOLGER: Ornithological Observations from Utsira Sterna No. 6, HOLGERSEN. HOLGER: Ornithological Observations from Utsira Sterna No. 12, Y. HYATT, J. H. & MYLNE, CH. K.: Ornitholo~ical Obscrvations from Lista Stcrna No. 7, SCHAANNING, H. THO. L.: Vingede skarer - trekkresultater fra Utsira. Stavanger Museum, Arshefte SCHAANNING, H. THO. L.: Fortsatte trckkrcsultater fm Uttira 19J7. Stavanger Museum. Arshefte SWALES, BI. K.: Ornithological Obscrvations from Lista Stcrna No. 14, 1914.

20 9. WILLGOHS, JOHAN F.: Ornithological Notes and News I. Universitetet i Bcrpcn, Arbok Nnturvitenskapclig rekke. No. 7. Trykket med bidrag fra A/S Norsk Varekrigsforsikrings Fond ved Stavanger hluseum. RINGGAS - EN HENVENDELSE TIL NORSKE ORNITOLOGER The International Wildfowl Rcsearch Bureau har sendt ut en sxrlig forcspgrscl til flere curopeiskc land for å skaffe en oversikt ovcr bcstandcn av ringgis (gaul, Braafa bcr~zicla) som i den siste menneskealder har gjennomgått en sterk tilbakegang. Nedgangen er etterhvert blitt så stor at man i de kretser som arbeider internasjonalt med fuglcfredning, er begynt å bli alvorlig bekymret for artens frcmtid. På et mgte i den interniisionale fuglefredningskommisjon i Edinburgh i 1916 ble det fremholdt av rcprcscntancene fra U.S.S.R. at ringgåsa ikkc trekker ovcr de baltiske land (Ostersjg-området). De pekte pa at fuglcnc (vel de som kommer fra de arktiske dclcr av Sovjet, altsi nominatrasen) antagelig ovcrvcicndc velger den lange rutcn rundt Nordkapp og langs vestkysteii av Norge sprover. (If~lgc norske hfndbgker skal det være bare en del av populasjonen av Bro~rta b. ber~ricln son1 trekker langs Norges vestkyst.) Hvordan nå dette er, så er en i alle tilfelle interessert i i fi rede pi fglgcndc fra norske ornitologer: i. Om vi kan si oss enige i den russiske oppfrtiiiiig av ringgiisas (den gstligc formens) trekkveger. 2. Om vi vet nlr ringgasa ankommer til Nordkapp-omridet pi Iigsttrekket (vest-og sprovcr). 3. Oin vi kan peke ut lokaliteter langs norskckystcn der trckkendc ringgisflokker hviler (furasjerer) under trekket. Det synes ai frcmgå av skrivelsen at det mest er hm-trekket det tenkes pi, nien det sies ogsi at cn er interessert i ringgisas rasteplasser undervegs, fordi cn mener at en pa slike steder har mulighet for i kunnc orgnniscrc en telling av trckkcnde ringgjcss og siledes fi et inntrykk av hvor mye av arten son1 passerer Norge. Og slike tellingcr kan vcl ogsd gjgrcs om varen. De son1 niener 5 kunnc gi opplysninger av betydning i forbindclsc med de spprsmil som her er nevnt, bes sende dem til Norsk ornitologisk forening, eller Iiclst direkte til formannen i den norske nasjonale seksjon av den internasjonale fuglefredningskommisjon (C.I.P.O.) : Dr. Yngv~r I-Iagcn, adresse Zoologisk Museuni, Sarsgt. 1, Oslo.

21 PURPURHEGRE OG AMERIKANSK RØRDRUM I ROGALAND. Den 13. oktober i 957 skremte jeg opp en purpurhegre, Arden p~rrp~irca L., i en buskfuruplantning pi Revtangen i Klepp. Fuglen var bare 12 ni foran iiicg da den fl~y opp fra en liten, åpen flekk i skogen og flakset av sted lavt bortover i retning fra meg. Men snart snudde den og skrudde seg opp til kanskje m hgydc. Der foldet den halsen sammen og flgy en stund rolig vendt rett mot den sterke nordavinden, men uten å avansere. Omsider snudde den og seilte med vinden over i retning av Orrevannet, og det siste jeg si til den, var at den straktc ut hals og bein og gikk ned bak en stgrre skogplantning der. Jeg hadde da iakttatt den i nxrmere 10 minutter, ined binokular kikkert i2 x 50. Tidspunktet var kl ; lysforholdene var gode, for selv om det var nokså skyet, var det store flekker bar himmel. Solen var tildekket, incn lyset kom fra siden og bak meg, så fuglen var godt belyst. Det var en ungfugl, med utbredt og igyncfallende rgdbrun farge. Jeg kjenner tidligere arten fra Nederland, der jeg sommeren 1956 så den flere steder og i stort antall. I Norge er det såvidt vites gjort bare 4 tidligere funn av purpurhegre, nemlig: 1) 1. juni 1886 Aurskog, Østfold; 2) 1 5. oktober 1890 Signaldalen, Lyngen, Troms (Collett 1894) ; 3 ) 1 5. oktober 19 1 O Bergsfjord, Finnmark (Collett <Norges Fugles 1921) ; og 4) 24. juli 1950 Trettenvann, Varangerhalvgya, Finnmark (Stcrna nr. 10, 1953). Funnet på Revtangen blir dermed det femte norske og det forste i Rogaland fylke. Et betydclig mer intcrcssant funn innen samme orden og samme familic fikk vi kjennskap til hgsten Den 26. august dette ar ble det nemlig på Rodvelt i Eigersund herred, Rogaland fylke, skutt en amerikansk rgrdruni, Botanrzrs lcntigit~osns Rackett. Fuglen ble av Einar Birkeland og Harald Ribland sendt til Stavanger Museum, der den er oppbevart.