«En slik Gud er det vi har å gjøre med»

Transkript

1 lys p å v e g e n «En slik Gud er det vi har å gjøre med»

2 Innhold Startvansker 3 Hvem er en Gud som du? 4 Heltidskristendom 9 Ebed-Melek 16 Frelsens grammatikk 22 Av nåde alt jeg får 24 Utgiverne 25 Lyset fra Golgata 27 Rut 31 Mefiboset 33 p å v e g e n nr. 4/ årgang Utgitt av stiftelsen Lys på vegen Bladet kommer ut 4 6 ganger pr. år. Abonnement kr 200/år (utland kr 260) Utgivere Ottar Brekkå ottar@lys.cx Per Langåker per@lys.cx Svein Tore Mannes sveintore@lys.cx Tove Olsen tove@lys.cx Øystein Persson oystein@lys.cx Jan Rosberg jan@lys.cx David A. Sjøen (red.) david@lys.cx Margitta Sjøen margitta@lys.cx Adresse Postboks Åkrehamn Telefon: E-post: post@lys.cx Bank:

3 Til leserne Startvansker Om høstnummeret som kom til jul I det siste har vi fått flere spørsmål om når neste nummer av Lys på vegen egentlig kommer. Nå sitter du med det i hendene, og gleder deg forhåpentligvis til å lese det. Det har tatt altfor lang tid. Jeg har blitt bedre kjent med meg selv de siste månedene, og det har ikke vært behagelig. En stor del av årsaken til at bladet kommer så sent ligger nemlig i undertegnedes feil og mangler. Samtidig har det blitt klarere for meg hvor avhengig jeg er av nåde. En slik Gud er det nemlig vi har å gjøre med, en som visste alt om oss på forhånd, men likevel elsket, og likevel «gav sin enbårne Sønn». Men det er også denne nåden som er i stand til å forandre slike som meg. Jeg har mange ganger blitt trøstet av tanken på at han har års erfaring med slike. Vi håper og ber om at det vil gå bedre med neste utgave. Vi planlegger å utgi to nummer på våren, et om sommeren og to på høsten neste år. Men for at vi skal lykkes med dette arbeidet er vi avhengig av Herrens hjelp og deres forbønn. Et par bibelvers har stått for meg i det siste: «Hvem er da den tro og kloke tjener som hans herre har satt over sine tjenestefolk for at han skal gi dem mat i rett tid? Salig er den tjener som hans herre finner i ferd med å gjøre dette, når han kommer!» (Matt 24:45 46). Måtte det være slik han finner oss! Purringer Vi sendte ut en del purringer på ubetalte abonnementer for en tid tilbake, da summen av utestående beløp var svært høy. I den forbindelse kom vi i skade for å sende regninger til en del som hadde sagt opp abonnementet. Vi beklager dette på det sterkeste. Dersom du ikke ønsker å motta bladet, men har mottatt purring, kan du bare overse fakturaen. Vi stanser da abonnementet fra årsskiftet. E-post Bladets gamle e-postadresser er i ferd med å drukne i søppelpost. Dersom noen har sendt henvendelser til disse adressene uten å få svar, ber vi om at de sender en ny henvendelse til post@lys.cx David A. Sjøen

4 Foto: istockphoto.com/lukajani Øystein Persson Hvem er en Gud som du? Foto: istockphoto.com/duckycards

5 Bibelstudium Som troende kan vi i hovedsak se på Herren fra to forskjellige synsvinkler. Fra den ene side kan vi se Ham i lys av hva Han har gjort for oss. Vi er da opptatt med å betrakte Gud ut fra det verket Han har gjort til vår frelse. Vi gleder og fryder oss i hva Han har gjort for oss og det han har lovet å gjøre for oss som tror på Ham. Våre øyne er rettet mot de gjerningene Herren har gjort, gjør nå og vil gjøre til vår frelse. Fra en annen side betrakter vi Gud mest ut fra den Han er. Det er Hans person, vesen og egenskaper som opptar oss. Vi kjenner på en trang til å bli kjent med hans vesen, og tilfredsstilles ved å få være et barn som får nyte synet av Far. Vi må vel kunne si at det sistnevnte blikket på Herren er en frukt av det å vokse i nåde og kjennskap til Ham. Det er de milde hendene, det varme blikket, de trøstefulle ordene, de alltid lyttende ørene som begeistrer deg mer og mer. Lykkelig er du som har kommet i et slikt forhold til Gud. Tanken på at du får tilhøre ham er nok for deg. De ordene vi har for oss i dag er hentet fra Mika 7:18. Profeten stiller dette spørsmålet i hellig undring: «Hvem er en Gud som du?» Bare den som har vært i tilbedelsens og beskuelsens rom med Herren kan si dette. Da er vi inne i «det aller helligste». Da er vi på tomannshånd med Gud ved Nådestolen. Blikkene møtes. Fortrolige ord veksles. Gud åpenbarer seg. Vi skal nå stanse for to sannheter som profeten omtaler i dette verset. Det første vi skal se på er det han sier i slutten av verset: «... han har lyst til miskunnhet.» Hvem er det som omtales her? Jo, det er Gud. Her ser vi vår redning ved Herrens vesen. Det er den guddommelige kjærligheten, som elsker betingelsesløst. Som ikke elsker på grunn av hva vi har gjort, men som elsker på tross av hva vi har gjort. Han handler også på tross av alt vi burde ha gjort, men ikke var i stand til å gjøre. Forklaringen ligger i at «Gud er kjærlighet.» 1Joh 4:10 og 16. Ser vi på det vi har for oss her, så står det: «... han har lyst...» For en Gud! Det er ikke noe han må mases til, ei heller noe han blir tvunget til. Nei, det er noe som stiger opp fra Hans elskende hjerte. Han har lyst! Sakarja skriver i kap. 13:7b: «jeg vil igjen ta meg av de små.» Ser du hvordan hans indre har vært rettet mot deg fra evighet? Det var hans elskende lyst og hans frelsende vilje som drev ham til korset. I Ordspr. 8 ser vi denne sann-

6 Bibelstudium heten berørt når Visdommen (Kristus) taler. Når han forteller om at Han var for Faderens åsyn, og hvordan det var å være der, sier Han: «jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn.» (v30) Kan skjønne han frydet seg. Tenk å få nyte Faderens kjærlighet alene. Tenk å få være for Guds åsyn og få nyte barnets rettigheter hos en slik Far. Skulle han ikke da være fullkomment tilfreds? Fantes det noe som kunne oppta hans tanke under slike forhold? Ja! Det var deg og meg. Han så en menneskeslekt på veg mot fortapelsen. Han så ansikter som han kjente en brennende kjærlighet til. Han lengtet etter å bli den førstefødte, og ikke bli værende den enbårne. Vers 31 sier: «min lyst hadde jeg i menneskenes barn». Kan du tenke noe som kan tenne en slik glede i oss, som det å vite at vi var gjenstand for en slik kjærlighet fra evighet av? Det var de ansiktene han så som drev ham til korset. Det var de hjelpeløse små han tenkte på da han tidde mens piskeslagene åpnet hans rygg. «Han led tålmodig korset» fordi han så fram imot den glede som ventet ham. (Heb 12:2) Denne gleden bestod i å eie ditt hjerte. Denne gleden var å se at syndere øser av frelsens kilder. (Jes 12:3) Når han hadde en slik lyst etter deg fra evighet, før du hadde tatt imot denne store frelse, hvor stor en lyst tror du da han har for deg nå som du er blitt hans? Nå får vi erfare hans farsomsorg etter at vi har erfart hans frelsende kjærlighet. Johannes skriver så fint: «Guds kjærlighet ble åpenbart.» Det skjedde da Kristus ble åpenbart. Da ble kjærligheten åpenbart. Hva er da kjærligheten, om det ikke er et offer? Det er nettopp dette som viser dybden i Guds kjærlighet offeret. (1Joh 4:10) «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Vil vi lære Guds kjærlighet å kjenne, må vi vende øynene mot korset på Golgata. Skal vi få erfare denne kjærligheten i våre liv må vi lære å kjenne personen som ofret seg selv på korset. Så til det andre vi skulle stanse ved. Mika sier tidligere i verset vårt: «en Gud som tar bort misgjerning.» Uten denne sannheten, fantes det ikke noe evangelium. Vil du se en gang til hva profeten skriver? «en Gud som tar bort misgjerning.» I disse ordene hviler hele vår frelse. Jesaja sier at «deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud.»

7 Bibelstudium Våre synder lå for Guds ansikt som årsak til fordømmelse. Var det ikke for Guds elskende hjertelag ville hele menneskeslekten vært evig fortapt. Ordet sier at vi, alle som en, i denne håpløse situasjonen ikke en gang var i stand til å se behovet for å bli frelst. Paulus sier i Rom 3:11 at det er ikke en som er forstandig, «ikke én som søker Gud. Alle er veket av.» Jesaja skriver at «vi fór alle vill som får.» Men lovet være Jesus som så oss i en slik tilstand, og kjente en slik kjærlighet til dem han så. Han sier selv i Jes at «jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Legg merke til begynnelsen av dette innholdsmettede verset. «Jeg, jeg er den som» Det Herren her sier oss, er at han er den som er årsak til det som nå skjer. Samtidig sier han at han er den eneste som var i stand til å gjøre det som nå gjøres. Derfor skal all lovprisning og takk en gang stige opp til Ham, når vi skal hylle ham i herligheten: «Verdig er du!» (Åp 4:11) Da ypperstepresten kom inn i helligdommen med blod av bukker og kalver, var ikke disse ofrene i stand til å ta syndene bort. Folket fikk ved disse ofrene en påminnelse om synder. Syndene ble bare «dekket over». Da steg det opp et rop til Herren fra folket om når tid det skulle komme et offerlam som var i stand til å ta syndene bort. Så en dag kommer han som døperen Johannes peker på og sier: «Se der Guds Lam!» Her var det offerlammet som Gud selv hadde valgt ut. Han som Herrens blikk hadde hvilt på i evigheter. Han som hadde fått Faderens tilsagn både i profetordet, ved Jordan og på forklarelsens berg: «... i Ham har jeg velbehag.» Det står så fint om Jesus at «han ofret seg selv.» (Heb 7:27) Hyrden går i døden for sine elskede får. Da han bar sitt eget blod inn i den himmelske helligdom, for Guds åsyn, fant han en evig forløsning. (Heb 9:12). Da var vi forløst fra det som før fordømte oss. Da var våre synder utslettet, tatt bort for evig, ved Kristi blod. Da var veien inn til Gud åpnet for alle, den frelsesveien som Jesus vant oss ved sitt blod. Jesaja, som vi siterte i stad, sa: «dine synder kommer jeg ikke i hu.» Dette er hva Gud sier til deg. Han, den allvitende Gud, sier at han ikke husker dine synder. De er borte for alltid. Fjernet ved Kristi blod. Vi kan i undring si med Mika: Hvem er en Gud som du?

8

9 Reportasje John Sjøen Heltidskristendom en uke i en forsamling i München Lørdag Det er lørdag ettermiddag i München. Vi befinner oss i den travleste handlegaten. Det er et nydelig høstvær, men litt kjølig til oktober å være. Like i nærheten står det et lite bord overfylt med bøker. Helt fremst står det en liten lapp som forteller at bøkene er gratis. Bøkene har et trendy og moderne design. Rundt bordet står det 3-4 stykker og deler ut flyers, eller traktater som det også blir kalt. På en bossdunk står det en kraftig middelaldrende mann. Stemmen hans, som også er av det kraftige slaget, minner folk på det som har opprørt en hel nasjon i det siste. Det er den grufulle historien om babyen Kevin, som ble funnet død hjemme hos foreldrene sine. Også andre lignende historier har rystet Tyskland de siste årene. «Hva slags samfunn er det vi har fått?» spør mannen på bosskurven. «Et samfunn som regner barna som «müll», som avfall, noe vi ikke har bruk for? Barna er i veien for oss. For selvrealiseringen til oss voksne. Eller i veien for å få de offentlige budsjettene til å gå i boks.» Etterhvert som Alois, gatepredikanten, roper videre, kommer en tenåring av tyrkisk herkomst bort og ber ham lese fra boken han holder i hånden. Han tar fram Bibelen, slår opp i Matteus 18 og leser: «Men den som forfører én av disse små...» John Sjøen er 25 år gammel, og kommer fra Åkrehamn på Karmøy. Han studerer for tiden historie i Bergen. «En slik Gud er det vi har med å gjøre en som hegner om de minste og de svake. Men denne Gud er det vi ikke vil ha noe med å gjøre!» Mange stanser for å høre. Denne reportasjen er basert på det han opplevde da han studerte ved universitet i München i 2005/2006, og gikk i denne forsamlingen.

10 Reportasje Søndag Været er upåklagelig. Klokka er halv to om ettermiddagen. Noen pensjonister har allerede funnet veien til stamkneipen i nabolaget, men ellers er det en rolig søndag i bygatene. I Siegesstrasse 10, i den tidligere så berømte og beryktede bydelen Schwabing, strømmer det derimot folk til. Noen studenter, som kommer rett fra en felles bønnefrokost, har allerede innfunnet seg, et par barnefamilier kommer kjørende, en ungdom kommer med noen han har hentet fra aldershjemmet. Forsamlingen består for det meste av folk mellom 20 og 40, men noen barn tar del i søndagskolen på bakrommet. Midt i salen sitter også enkelte som er nærmere 100 enn 50. Forsamlingen har en variert bakgrunn. Noen er vokst opp i kristne hjem, andre kommer fra ikke-kristne miljøer. Deres bakgrunn spenner over alt fra forretningsliv til party- og rockemiljø, hooligans, grafittisprayere osv. De var en gang unådde, ukjente med evangeliet, selv om de levde i et tradisjonelt «kristent» samfunn. Etter at folk har hilst på hverandre og ønsket hverandre velkommen, stemmer de drøye 50 fremmøtte i en salme fra sangboken. Salmen er av den klassiske sorten som kan dateres til en gang på 1800-tallet. Etter at tre sanger er sunget, blir det ønsket velkommen. Nye, og de som bare er på besøk, blir presentert. Det blir båret fram hilsener fra folk som ikke hadde anledning til å komme. Én reiser seg og leser et velkomstord. 10

11 Reportasje I denne første delen er det brødsbrytelse. Brødsbrytelsen varer en drøy time. Man synger sanger til ære for Jesus Kristus som døde på korset. Flere er oppe og vitner om forskjellige aspekter ved Jesu nåde og hans verk på korset. Andre ber og takker Gud. I mellomtiden går vinen og brødet rundt, og alle som regner seg for å være et Guds barn tar del. Det blir tillyst et kvarters pause. Etter at man har trukket frisk luft, fått seg en kopp kaffe og noen har spilt et slag «kicker» (et fotballspill), trekker man inn i salen igjen. Det er tid for preken. Alois Böck, gatepredikanten på avfallskurven fra igår, tar idag utgangspunkt i fotballverdenen. «En fotballspillers ferdigheter blir utelukkende prøvd i kamper. Samme hvor god man er på trening, det nytter ikke hvis man ikke presterer i kamp.» Dette bildet blir anvendt på oss kristne. Vi kan være gode på «trening» ved å besøke bibeltimer, synge sanger, organisere osv. Men hvis alt skjer innenfor menighetens fire vegger, blir det bare på «treningsfeltet». For kampen er der ute. I det vi forlater menighetslokalet, begynner misjonsfeltet. Der begynner kampen for sjelene.» Når prekenen nærmer seg slutten, kjennes middagslukten i lokalet. Prekenen blir avsluttet, og samtlige blir invitert på middag etter en kort pause. En reiser seg for å si at de som vil være med på å dele ut traktater på rockekonserter som foregår denne uken, må melde seg. En annen spør etter folk som er villige til å stå ved bokbord utenfor universitet på dagtid. Ellers vil det også være bokbord utenfor et av de mest populære utestedene lørdag kveld og natt. Bokbordet er et bord hvor man legger ut gratis bøker med en evangeliserende profil. En forteller meg at interessen for bøkene er så som så, men det som virkelig er fint er at de nesten hver gang kommer i lengre prat med noen, og får si noe om Jesus. Onsdag I kveld er det tid for bibelundervisning. Etter hvert som også sinkene ankommer, blir lokalet også i dag stappfullt. Det blir sunget en halv times tid. Instrumentene er piano, afrikatrommer, gitar og bass. Det er livlig. Man runder sangdelen av, og samler tankene for å be. Bønneemner blir tatt opp, og man ber for disse og for den forestående bibellesningen. 11

12 Reportasje For tiden går man igjennom Romerbrevet. Én leder bibellesningen, og prøver å legge ut teksten. Men dette er ikke enveiskommunikasjon. Mange bryter ham av, noen med spørsmål, andre med tilføyelser. Ofte kommer også noen som er relativt nye, folk som man ikke helt vet «hvor står». Disse kommer også med friske innspill og kritiske kommentarer. Dette blir tatt på strak arm, hele tiden svares det med respekt. Andre innlegg er av den mer humoristiske sorten det gjelder å prøve å holde fokus for den som leder bibellesningen. Underveis går folk og forsyner seg av brødskiver, kaffe og kjeks. Normalt varer bibeltimene mellom 2 og 2 ½ time. Fredag Fredag kveld er det bønnemøte. Også på et slikt møte fylles lokalet. Etter sang tar man for seg dagens misjonsland. I Aserbajdsjan støtter menigheten familien König. Det blir bedt for landet, for misjonærene og for spesifikke bønneemner knyttet til kristent arbeid i dette landet. Etterpå finner folk fram papir og penn. Alle skriver en fyldig liste med dagens bønneemner. Folk forsyner seg innimellom med kaffe, juice og brødskiver. Så bøyer forsamlingen kne, og den ene etter den andre ser på lista si og legger fram emnene for Gud i felleskap. Først klokka 22:30, etter hele tre timer, blir det sagt et endelig «Amen». Dette viser seg å være normalt. En ung jente mener at det nettopp er vektleggingen på bønn som gjør at det skjer såpass mye rundt denne menigheten, både i målbar tilvekst av nye kristne, og ved aktiviteter av et mer langsiktig perspektiv. Tankevekkende Besøket i denne forsamlingen etterlot et dypt inntrykk. Ordet var det samme, Ånden var den samme, men en slik iver for evangeliets framgang har jeg sjelden opplevd. Og det fra min egen generasjon. Lyset er tent også i Europas storbyer. Kanskje det er nettopp er her hos oss i Europa, i våre store og små byer, misjonsmarken er? Rett utenfor menighetsdøren. 12

13 Reportasje Å være bibeltro, å legge vekt på den sunne lære, å ikke kaste vrak på innholdsmettede sanger som virkelig sier noe om Guds vesen, å ikke fare med jubel- og gledesforkynnelse, men snarere forkynne at tiden her på jorden er kort, og at vår herlighet er at Jesus Kristus har frelst oss og at herligheten venter i himmelen sammen med Ham. Alt dette er et fokus mange av de som leser dette kan kjenne seg igjen i. Samtidig ser en mange steder at arbeidet er tungt, og bærer tilsynelatende lite frukt. Gjennomsnittsalderen på bedehusene stiger for hvert år, og tilveksten av nye er liten. Og de som kommer, stammer oftest fra kristne hjem og kjenner miljøet fra før. Men de samfunnsgruppene vi bare leser om i avisen eller ser på TV, hvor blir de av? Hvorfor har vi så liten kontakt med dem? I Tyskland som i Norge er denne utfordringen stor i såkalte «bibeltro» menigheter. Men i München opplevde jeg en menighet som representerte et sunt, bibeltro og kunnskapsrikt felleskap. Som passer betegnelsen Ordets folk. Likevel var mye også uvant. Her ble det i det stille jevnlig lagt noen til menigheten, gjerne mennesker med en alt Alois Böck annet enn kristen oppvekst. Dette har skjedd siden tidlig på 70-tallet, da en ganske konservativ menighet opplevde at noen med hippie-bakgrunn ble frelst. Disse fikk flere med seg. Arbeidet vokste, og mange fra narkotikamiljøet kom også til. Senere fikk de inngang blant folk som kom fra byens underverden av house-partys og diskoteker. Og i denne menigheten har det også kommet en del studenter til. Alt dette har skjedd i en kulturkrets ikke ulik vår egen. Hva er hemmeligheten bak dette? Spørsmålene rettes til Alois Böck, en leder med mange års fartstid fra 13

14 Reportasje det kristne arbeidet i millionbyen München. De målbærer jo ofte denne tidsåndens meninger og tanker. Er det slik at om man legger vekt på mye bibelstudium og undervisning i en menighet, så vil evangelisering og diakoni komme i bakgrunnen, og vi ender opp med en teoretisk kristendom? Det kommer an på hvor fokus ligger i bibelundervisningen. Ingen kan vel studere Apostelgjerningene uten å få sans for misjon? Teori og praksis hører nøye sammen, og bør ikke adskilles. Hva er hemmeligheten bak at undommer er så ivrige etter å studere Bibelen og å nå mennesker med evangeliet? Det ser jo ut til at hele livet deres dreier seg om Herren, mens andre jevnaldrende nøyer seg med en 20 minutter lang andakt hver lørdagskveld. Jeg tror det er helt vesentlige stikkordet her er forbilder. Spesielt blant eldre som viser at det går an. Viser at Guds ord også funker i Og som med sitt liv viser hva en radikal etterfølgelse av Kristus betyr i vår tid. Det er i høyeste grad attraktivt også i Er studenter ekstra vanskelige å nå? Tvert imot. Mye taler for at nettopp disse er spesielt mottakelige for evangeliet. De er i en fase hvor man kan styre tiden selv, og har ansvaret for å fylle den. Da har man også tid til ettertanke. Mange spør seg hva vitsen med det hele er. Tomrommet blir synlig. Noen fyller det med festing; andre med et liv for Jesus. Men jeg merker hvordan bønneemnene har skiftet fra den tiden arbeidet mest var mellom narkomane til det nå mer og mer gjelder studenter. Før dreide det seg gjerne om en nær venn som lå i koma etter en overdose, nå går det mer i ønsker om kraft og styrke til å klare masteroppgaven! Du var selv en hippie med en kirkefremmed bakgrunn da du ble frelst, og kom i kontakt med en bibeltro og konservativ menighet. Hvordan opplevdes dette for en nyfrelst? Jeg var ute etter den ekte varen. Derfor oppsøkte jeg folk jeg trodde hadde mye kunnskap. Dette var et kultursjokk for meg. Klesstilen, sangene, språket alt var hinsides min 14

15 Reportasje virkelighet. Likevel ble jeg totalt fascinert av disse folkene, og den kunnskapen de satt på. Jeg var så ivrig etter å høre Guds ord at jeg ofte kjørte 60 km for å få gå på møte i menigheter som ikke akkurat representerte den største underholdningsverdien, men som kunne slukke min tørst etter kunnskap om Gud. Likevel var jeg hele tiden bevisst på at jeg ville ut med Guds ord, ville gi det videre til mine medmennesker der «ute». Etter hvert som forsamlingen har vokst har man fremfor å satse på en stor menighet, valgt å splitte arbeidet opp i mindre fellesskap, slik at det i dag finnes et titalls slike menigheter. Har menigheten noen strategi i forhold til dette? Egentlig ikke. Men vår oppfatning av hva en menighet bør være, er at Bibelen taler om den som en familie. Derfor tilbringer vi mye tid sammen, også utenom de faste tilstelningene. Og hele livet hører under misjonsarbeidet, ikke bare møter, traktatutdeling og synlig arbeid. Et måltid mat, vennskap og liknende hører også med. Vår oppfatning er at det er enklere å lykkes med dette i små felleskap. Med andre ord er familien forbildet. Hvordan unngår man å ende som en desillusjonert forsamling med en gjennomsnittalder på 60 år som fortviler over manglende tilvekst av unge? Økt fokus på misjon. Misjonsarbeidet foregår ikke først og fremst i forsamlingslokalet, men snarere begynner det i det du går ut døra. Hva symbolsaker og stridsspørsmål angår: Disse blir mindre fremtredende når man har mye kontakt med ikke-kristne og noen av disse blir vunnet for Kristus. Erfaringen tilsier at dette hjelper oss til å ha to tanker i hodet samtidig, og gjør at vi klarer å skille mellom det som er nødvendig, og det som ikke er det. I noen tilfeller ligger årsaken til tilbakegang et annet sted: Det nytter ikke å ha ord uten kraft. En elektromagnet virker kun med strøm. For at forsamlingen skal tiltrekke seg mennesker, må forsamlingen være fylt av Guds kraft, med andre ord av mennesker som søker Herren med hele hjertet. 15

16 Foto: istockphoto.com/pixonaut Ebed-Melek inspirasjon i krisetider Vi befinner oss i Jerusalem for omtrent 2600 år siden. Den kaldeiske hæren er stasjonert utenfor bymurene. Profeten Jeremia går rundt inne i byen, og forutsier dens store fall, og oppmuntrer kong Sidkia, embetsmennene og folket til å overgi seg. Der var frykt, sykdom, og tegn på sultedød. Enden var helt klart nær, men de som satt ved makten hadde ennå ikke innsett denne nye realiteten. Philip Nunn De var fremdeles mer opptatt av å føle at de hadde kontroll enn å bøye seg for Guds stemme gjennom Jeremia. Da sa høvdingene til kongen: La denne mannen drepe! For når han taler slike ord til de stridsmenn som er blitt igjen i byen, og til hele folket, da tar han motet fra dem! Denne mannen søker ikke folkets vel, han søker dets ulykke. I disse spente dagene rett før Jerusalems fall, tjenestegjorde en afrikansk slave ved navn Ebed-Melek i byens kongelige palass. (Jeremia 38:4+7) Kort tid før disse kaldeerne invaderte byen. sendte Herren, den allmektige en spesiell beskjed til denne hedningen fra arbeiderklassen: For jeg vil la deg unnkomme, og du skal ikke falle for sverdet, men du skal få livet til krigsbytte. (Jeremia 39:18) Hva gjorde Ebed-Melek så annerledes enn de andre i Jerusalem? 16

17 Bibelstudium Ebed-Melek en medfølende mann med en vid horisont Det hebraiske ordet Ebed betyr tjener, og Melek en konge. Denne etiopiske evnukken blir nevnt med navn seks ganger i Skriften, og alt vi vet om ham befinner seg i Jeremia 38 og 39. Når han første gang blir nevnt, blir vi fortalt at han akkurat hadde hørt at kongens embetsmenn hadde kastet Jeremia i brønnen. (38:7) Gitt Jeremias upopulære budskap og krisen i Jerusalem, er det rimelig å anta at lederskapet ønsket å bringe ham til taushet. Hvorfor skulle Ebed-Melek ville bli innblandet? Det som hendte med Jeremia var vel ikke hans ansvar? Når vi egentlig ikke har lyst å gjøre en ting, kommer mange gode grunner til overflaten i hodet vårt for å rettferdiggjøre passiviteten vår. Er det ikke Herrens oppgave å forsvare tjenerne sine? Kanskje Herren pusser på Jeremias karakter gjennom lidelser. Jeremia må dø en dag, hvorfor ikke denne uka? Når alt kommer til alt er ingen uunnværlig i Herrens arbeid! Men Ebed-Melek hadde utviklet et medfølende hjerte. Dette følsomme hjertet ville ikke la ham forbli likegyldig. Hvor lett er det ikke å være oppslukt av den endeløse travelheten i våre små verdener: Studiene mine, familien min, hjemmet mitt, jobben min, den lokale menigheten min, mitt velvære, min framtid. Hvis vi skal være brukbare for Herren i en videre krets, må også vi utvikle et medfølende hjerte, et hjerte som vil tilskynde oss til å høre, se og føle ut over våre vanlige ansvarsområder. Ebed-Melek en moralsk mann i harmoni med Gud Brønnen var dyp. Jeremia fant det vanskelig å bevege seg, og vanskelig å finne hvile i den sleipe gjørma. Han var våt. trøtt og sulten. Hva burde profeter gjøre i en slik situasjon? Har du noen gang følt deg fullstendig hjelpeløs? I Klagesangene beskriver Jeremia denne eller en veldig lik situasjon i poetiske ordelag: Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn. [...] Du var nær den dag jeg kalte på deg, du sa: Frykt ikke! (3:55+57) Etter slikt ømt nærvær, setter Herren igang med å utfri tjeneren sin. Dersom han lot Peter gå på vannet, kunne han ha latt Jeremia gå på bløt gjørme! Dersom Elia ble løftet opp i lufta, kunne Herren med letthet ha løftet Jeremia ut av avgrunnen. Philip Nunn er 44 år gammel, født i England, men har vært misjonær i Colombia siden Han er gift med Anneke og far til fire. 17

18 Bibelstudium Men, som han relativt ofte gjør, så foretrekker Herren å handle gjennom villige menneskelige tjenere. Hvem i Jerusalem var følsom for stemmen hans? Hvem kunne Herren bruke? Noen burde gjøre noe med dette, har vi så lett for å klage. Kanskje er det ikke så galt, begynner vi å tenke. Moralsk modenhet er en frukt av regelmessig øving (Heb 5:14). Sidkia, Judas konge kunne ha vært et ideelt redskap for Gud. Han var 32 år gammel, og hadde vært konge i tolv av dem. Han var i den priviligerte stillingen hvor han kunne få ting gjort. Men moralsk sett var han en svak mann. Hans evne til å skille godt og ondt var blitt utvisket av årevis med politiske kompromisser. Det var til fordel for ham å holde embetsmennene sine tilfreds (38:4-5). Også i dag ser Herren etter gudfryktige Som kristne ledere kan vi ende opp med å være bedre til å bedømme stemningen blant vennene våre og forsamlingen enn til å bedømme hva Herren har i tankene. Var det ingen som var på bølgelengde med Gud? Var det ingen som prøvde å lytte? Ebed-Melek hadde lyttet til Jeremia, og hadde en klar moralsk overbevisning, Han bedømte det som ille eller ondt, det som var blitt gjort mot Jeremia, og forberedte hjertet sitt på å gjøre noe med det. Hva gjør du når du merker at noe er galt? Det er lett å se en annen vei. menn og kvinner for å rette det som er galt. Kan Herren bruke oss? Ebed-Melek en modig mann som brøt tausheten Ebed-Melek forlot palasset, fant kongen, og sa: Herre konge! Disse menn har gjort ille i alt det de har gjort mot Foto: istockphoto.com/joaofilipe 18

19 Bibelstudium profeten Jeremia. (38:8-9) Dette er modige ord fra en tjener til herren sin. Konger liker vanligvis ikke å bli talt til rette, spesielt ikke i moralspørsmål. Likevel visste kong Sidkia dypt inne i seg at Ebed-Melek hadde rett. Han sørget blir du involvert i problemet. Kanskje kommer du til å bli behandlet likt den du forsvarer. Det kan bli stilt spørsmål ved din lojalitet mot fellesskapet. Det kreves mot for å bryte tausheten. Det kreves overbevisning for å gå mot strømmen. Kanskje har du lagt merke til noe som trenger å bli rettet på: Verdslighet som sniker seg inn i hjemmet ditt, uriktige fremgangsmåter som blir normale i firmaet, en avgjørelse eller en praksis i konflikt med Skriften blir akseptert i det kristne felleskapet du tilhører. straks for at Ebed-Melek fikk 30 menn for å dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør (38:10) Kanskje var der andre i Jerusalem som visste hva som hadde blitt gjort mot Jeremia, og følte seg ille berørt, men valgte å tie. Når du ytrer bekymring, Det er verd å legge merke til at Ebed- Melek ikke startet en moralsk revolusjon for å fjerne kongen eller embedsmennene hans. Han benyttet seg av de riktige kanalene. Han ble brukt til å få kongen til å skifte mening om saken. Han forklarte helt rolig før han handlet. Mang en god moral og mang en edel sak har blitt skadet av gal framgangsmåte. Vi er kalt til å gjøre Guds arbeid, men på Guds måte. Ebed-Melek en konsekvent mann som tok sin del av byrden Du trenger åpne øyne og oppmerksome ører for å legge merke til et problem. Du trenger et medfølende hjerte for å identifisere deg med det. Du trenger mot for å sette søkelyset på det. 19

20 Bibelstudium Likevel var Ebed-Melek ikke fornøyd med bare tanker, ord og avtaler. Han tok med seg mennene, noen filler, noe tau, og så drog de Jeremia opp med repene og fikk ham opp av brønnen. (38:11-13) Han ble skitten på hendene og tok sin del av byrden. Når Herren legger en brennende nød i hjertet vårt, vil han at vi skal handle på en eller annen måte. Å tenke og snakke er ikke nok. Dersom Herren gir deg nød for den åndelige tilstanden til en venn eller slektning, vil byrden ikke lettes før du begynner å handle. Be. Skriv en e-post eller et kort. Send henne en musikk-cd eller en bok. Inviter ham til en kristen tilstelning. Vær aktivt på utkikk etter muligheter. Herren tillot disiplene sine å se behovene på høstmarkene, og så bad han dem om å be: Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst! En stund senere sendte Jesus disse tolv for å gjøre noe på den høstmarken. (Matt 9:35-10:16) I Ebed-Melek ser vi et lykkelig samsvar mellom hjerte og hender, mellom bekymring og praktisk engasjement, mellom ord og handling. Ebed-Melek en rolig mann som valgte å stole på Gud Så snart Jeremia var ute av brønnen, vendte oppmerksomheten seg igjen om den globale krisen: Den nært forestående invasjonen. Kong Sidkia og Ebed- Melek var begge redde for den brutale hæren som hadde slått leir rundt bymurene. Kanskje var Ebed-Melek også redd for hva kongens embedsmenn kunne finne på å gjøre mot ham som hevn for at han hadde hjulpet Jeremia. Kong Sidkia kalte til seg Jeremia på tomannshånd og ba om å få et budskap fra Herren. Jeremias budskap hadde ikke forandret seg: Dersom du går ut til Babelkongens høvdinger, så skal du leve, og denne byen skal ikke bli brent opp med ild. (38:17) Når Sidkia overveide muligheten for å adlyde dette, ble han lammet av frykt. Hvem fryktet han? Jeg er redd for de jødene som er gått over til kaldeerne (38:19) Hvorfor fryktet han dem? Fordi Sidkia og embedsmennene hans behandlet dem som forsøkte og overgi seg dårlig. De kalte dem desertører og forrædere. De ble arrestert og slått (37:13-15) Sidkia visste at han var i en vanskelig situasjon: For å overgi seg til babylonierne, måtte han gjøre det som han 20