For deg som behandler saker etter vergemålsloven

Transkript

1 For deg som behandler saker etter vergemålsloven Læringshefte for saksbehandlere i vergemålsforvaltningen Utarbeidet av sentral vergemålsmyndighet Sist oppdatert:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING VERGEMÅLSREFORMENS VERDIPLATTFORM OG NY LOV Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar Implementering av de etiske verdiene Veien mot ny vergemålslov NOU 2004: 16 om vergemål - Mandatet NOU 2004: 16 hovedpunkter Ot.prp. nr. 110 ( ) Om lov om vergemål (vergemålsloven) Lov 26. mars 2010 med tilhørende forskrift Vergemålslovens formål og virkeområde FYLKESMANNEN SOM LOKAL VERGEMÅLSMYNDIGHET OG STATENS SIVILRETTSFORVALTNING SOM SENTRAL VERGEMÅLSMYNDIGHET Fylkesmannens mandat Sentral vergemålsmyndighets mandat VERGEOPPDRAGET Generelle krav Krav om egnethet Vergen må samtykke i oppnevningen Vergen kan ikke selv ha verge Særkullsbarn som protesterer mot at ektefelle eller samboer oppnevnes Oppnevning av et særkullsbarn som verge Advokater som verger God vandel - kravet om politiattest for alle utenom nærstående I

3 4.2 Vergemål for mindreårige Vergemål for voksne Opprettelse av vergemål Begjæringsplikt og meldeplikt Vilkår for opprettelse av vergemål Det må foreligge en diagnose Legeerklæring Samtykkekompetanse Behovsvurdering Vergens utførelse av vergeoppdraget Vergens oppgave Dialog mellom verge og den som har verge Personens vilje skal vektlegges selv om den rettslige handleevnen er fratatt Vergens plikter ved forvaltning av eiendeler Vergens innhenting av samtykke fra Fylkesmannen Samtykke ved bruk av inntekter på vegne av personen med vergemål Samtykke ved kjøp og salg av fast eiendom Særlig om odelsrett Begrepet «større verdi» Lån av midler fra personen med verge Gjeldsstiftelse og pant Unntak fra samtykkekravet Gjeldsstiftelse og kausjonsansvar Vergens adgang til å gi gaver og arveforskudd på vegne av personen med vergemål Arveforskudd Samtykke ved avslag på en gave eller avkall på arv Særregler der ektefelle eller samboer er oppnevnt som verge Opphør av vergeoppdraget II

4 4.7 Endring og opphevelse av vergemålet Opphevelse Endring Inhabilitet Hvem anses å stå vergen nær? Oppnevning av midlertidig verge når vergen er inhabil Vergens taushetsplikt Vergens godtgjøring og dekning av nødvendige utlegg FRATAKELSE AV RETTSLIG HANDLEEVNE Særlig om resthandleevne ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE Oppnevning av representant Representantens egnethet og oppgaver Når faller oppdraget bort? Krav til vergen for enslige mindreårige SAKSBEHANDLINGSREGLER I VERGEMÅLSMYNDIGHETEN Generelle krav til forvaltningens saksbehandling Kravet til god forvaltningsskikk Lex specialis-prinsippet i vergemålsretten Hvem er part i en vergesak Enkeltvedtak Saker Fylkesmannen behandler Generelt om Fylkesmannens kompetanse Opprettelse og endring av vergemål Forhåndsvarsel Særlig om sakens opplysning Samtykkeerklæring Midlertidig vedtak III

5 7.6.7 Avvisning Klage Taushetsplikt Frivillig eller tvungen forvaltning etter andre regler Innsynsbegjæringer BANKLØSNING OG FINANSIELL FORVALTNING I VERGEMÅLSFORVALTNINGEN Kort om bankløsningen Vergeregnskap Vergenes regnskapsplikt Fylkesmannens oppdatering av økonomisk status på vergemålene Tilsyn DATALØSNINGEN FOR VERGEMÅLSMYNDIGHETEN Bakgrunn og behov Krav til dataløsningen Dataløsningen som saksbehandlerverktøy Ulike saksbehandlere og forholdet til dataløsningen ALTERNATIVER TIL VERGEMÅL Fremtidsfullmakter Hva er en fremtidsfullmakt? Hvilke formelle vilkår må være oppfylt ved opprettelsen av en fremtidsfullmakt? Andre opplysninger som bør fremgå av fullmakten Hva kan en fremtidsfullmakt regulere? Ikrafttredelse av fullmakten Stadfesting Tilbakekall av fremtidsfullmakt Kontroll med fullmektigen IV

6 Andre private representasjonsforhold som alternativ til vergemål Legalfullmakt Hva innebærer en legalfullmakt Hvem er nærstående Hva omfattes ikke av legalfullmakten Gaver og arv uten Fylkesmannens tilsyn Båndleggelse av midler - forvaltning underlagt Fylkesmannen INTERNASJONALE SPØRSMÅL VERGENS OPPGAVER ETTER SÆRLOVGIVNINGEN Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester med mer av 24.juni 2011 nr Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr Lov om adopsjon av 28. februar 1986 nr Lov om forsvunne personer mv. av 23. mars 1961 nr Lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 nr Lov om sterilisering av 3. juni 1977 nr Lov om mekling og rettergang i sivile tvister av 17. juni 2005 nr Straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr DEFINISJONER LITTERATURLISTE V

7 1 Innledning Stortinget vedtok 26. mars 2010 lov om vergemål (vergemålsloven), som erstatter lov av 28. november 1898 om Umyndiggjørelse og lov av 22. april 1927 nr 3 om vergemål for umyndige. Vergemålsloven trer i kraft 1. juli Fylkesmannen skal etter den nye loven fungere som lokal vergemålsmyndighet. Formålet med læringsheftet er å gi en innføring i arbeidet som skal utføres av lokal vergemålsmyndighet, med særlig vekt på å få frem de ulike sidene ved saksbehandlingen. Det er nødvendig å ha lovteksten foran seg ved lesningen av læringsheftet. Ofte refereres det til loven uten at selve ordlyden gjengis, og andre steder illustrerer eksempler hvordan de ulike bestemmelsene skal tolkes. Samtidig er det en fordel å ha NOU 2004: 16, Vergemål og Ot.prp. nr. 110 ( ), Om lov om vergemål (vergemålsloven) lett tilgjengelig siden læringsheftet ofte referer til disse som sentrale kilder. Hamar, mars 2013, Åsmund Haugseth opplæringsansvarlig 1

8 2 Vergemålsreformens verdiplattform og ny lov Alle mennesker har en ubetinget verdi. Det vil si at alle mennesker har et verd som det verken skjenker seg selv eller blir tildelt av andre, et verd som verken øker eller minker. De r- for er menneskeverdet også upåvirket av personens egenskaper, ferdigheter og funksjoner. Denne iboende verdigheten forutsetter og fordrer at alle mennesker har rett til selvbestemmelse (autonomi) og vern om integritet (ukrenkelighet). Tankegangen om menneskerettighetene er fundert på dette prinsippet. I det første grunnleggende menneskerettighetsdokumentet av internasjonal karakter, FNs verdenserklæring fra 1948, er dette uttrykt slik i artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Det samme prinsippet gjenspeiles i etterfølgende konvensjoner på menneskerettighetsområdet. Både Verdenserklæringen og FN-konvensjonene om sosiale og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966 gir uttrykk for at dette synet gje l- der uten unntak for all members of the human family. Historien viser likevel at dette ikke er en selvfølgelighet i praksis, verken i det daglige liv eller ved offentlig myndighetsutøvelse og tjenesteytelse. Blant annet har sentrale menneskerettskonvensjoner i mange land blitt tolket og gjennomført på en slik måte at rettighetene bare er ivaretatt for deler av befolkningen. Flere grupper har måttet kjempe for sitt rettmessige likeverd i samfunnet. Dette har blant annet resultert i vedtakelse av supplerende menneskerettskonvensjoner med formål å verne grupper som har opplevd å få sine rettigheter tilsidesatt. Dette omfatter FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering fra 1965, FN- konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner fra 1979 og FN-konvensjonen om barns rettigheter fra Spørsmålet om å utarbeide en konvensjon til vern for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble reist i 1987 i forbindelse med FNs tiår for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det ble imidlertid ikke oppnådd enighet om dette. I stedet vedtok FNs generalforsamling i 2

9 1993 politiske anbefalinger i form av FNs standardregler 1 for like muligheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Tilsvarende vedtok Europarådets Ministerkomité i 1999 en rekommandasjon 2 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne. Verken rekommandasjonen eller standardreglene er rettslig bindende for statene, og har dermed ikke fått det ønskede gjennomslag. FNs generalforsamling vedtok derfor i 2001 å starte arbeidet med en konvensjon. Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ofte forkortet CRPD) ble vedtatt 13. desember Norge undertegnet konvensjonen 30. mars I Prop. 106 S ( ), avgitt 11. mai 2012, har regjeringen bedt om Stortingets samtykke til å ratifisere konvensjonen så snart den nye vergemålsloven er trådt i kraft. 3 Ved ratifikasjon blir konvensjonen et rettslig bindende menneskerettighetsinstrument som kan påberopes av personer med nedsatt funksjonsevne. CRPD er den første menneskerettskonvensjonen som er vedtatt i det 21. århundre. I FNsystemet uttales det at konvensjonen markerer et paradigmeskifte i samfunnets tilnærming til mennesker med nedsatt funksjonsevne, fra å være betraktet som objekter for omsorg, til å bli anerkjent som subjekter med rettigheter. 4 Dette illustrerer hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne i stor grad har blitt «tatt hånd om», men ikke hørt. I forarbeidene til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) 5 fra 2008 er denne utviklingen beskrevet nærmere: «De siste 20 årene har det skjedd et skifte i hvilket perspektiv som benyttes i tilnærmingen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, både på internasjonalt og nasjonalt plan. Internasjonalt har tilnærmingen til situasjonen for mennesker med ned- 1 A/RES/48/96 2 Recommendation R (99) 4 3 Loven vil tre i kraft 1. juli United Nations Enable, 5 Lov 20. juni 2008 nr. 42 3

10 satt funksjonsevne tradisjonelt vært preget av veldedighets- eller omsorgstenkning. Rettsstillingen til mennesker i en slik situasjon er blitt betraktet som et velferdsspørsmål, ikke som et spørsmål om menneskerettigheter. Som en følge av dette er «disability» ikke særskilt nevnt som diskrimineringsgrunnlag i FNs menneskerett s- konvensjoner fra 1966, eller i Den europeiske menneskerettskonvensjon. I senere år kan man imidlertid se tegn til endret perspektiv. [ ] Årsaken til skiftet i perspektiv kan ha sammenheng med utviklingen i forståelsen av funksjonshemming. Den tradisjonelle biologisk/medisinske forståelse ser funksjonshemming som en egenskap ved individet. Dette synet er blitt utfordret av en relasjonell innfallsvinkel der funksjonshemmingen primært sees som en følge av samfunnets manglende tilpasning til mangfoldet i befolkningen. Mens den biologisk/medisinske forståelsen kan gi inntrykk av at funksjonshemmede er en særlig gruppe som samfunnet primært skal tilby behandling og særordninger, tydeliggjør den relasjonelle forståelsen at mennesker med nedsatt funksjonsevne er likeverdige borgere, og at det er samfunnets oppgave å tilpasse seg variasjonen i borgernes forutsetninger. Bare en slik forståelse kan sikre at alle kan delta i samfunnet på lik linje. Den relasjonelle forståelsen legger derfor til rette for et menneskerettslig perspektiv med likhetstankegang og fokus på vern mot diskriminering.» 6 Vergemålsreformens verdigrunnlag er uløselig knyttet opp til de verdier som ligger i CRPD. Den nye vergemålsloven må derfor forstås og praktiseres i lys av de samfunnsmessige endringer og den internasjonale utviklingen i bevissthet og holdninger overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. Både CRPD og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har bidratt til at antidiskrimineringspolitikken i Norge har fått et løft. I forbindelse med Grunnlovens 200-års jubileum i 6 NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet, s. 77 4

11 2014, er det også foreslått å innta et generelt diskrimineringsforbud i Grunnloven. 7 På det ideologiske plan er det neppe vesentlig uenighet om disse politiske målsettingene. Dagens verdimessige utfordring er dermed ikke knyttet til behovet for en fornyelse av idealer. Utfordringen ligger heller i realiseringen av disse idealene. 2.1 Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar Selv om alle mennesker har evnen til å ha rettigheter og plikter, er det ikke alle i alle situasjoner som er i stand til selv å ivareta egne interesser. Årsakene til redusert kapasitet er forskjellige, og personene som rammes kan ha ulikt fungeringsnivå og bistandsbehov. Det sentrale siktemålet for vergemålsforvaltningen er derfor å sørge for at interessene til mindreårige og voksne som ikke kan handle på egen hånd, likevel blir ivaretatt. Vergemålsordningen er på denne måten et viktig velferdsgode. Gjeldende vergemålslovgivning åpner ikke for individtilpassede løsninger i spennet mellom full umyndiggjøring og full rettslig handleevne med oppnevnelse av hjelpeverge. Ved hjelpevergemål har det dessuten vært vanlig å utforme mandatet generelt. Dagens lovgivning er også særlig utformet med tanke på å ivareta personens økonomiske interesser, og ikke så mye på bistand på det personlige området. Gjeldende vergemålslovgivning er fra 1898 og Synet på mennesket, dets verdi og dets behov for vern om egen integritet og selvbestemmelsesrett har endret seg på disse om lag hundre år. Det har derfor vært et behov for en grunnleggende revisjon av gjeldende regelverk. Den nye vergemålsloven bygger på en erkjennelse av at gruppen personer med behov for vergemål er sammensatt og uensartet. 9 Et sentralt siktemål med loven er derfor å sikre at vergemålet i større grad tilpasses den enkelte persons ønsker og behov, og at vergens mandat aldri er mer omfattende enn det behovet faktisk tilsier. 7 Dokument 16 ( ) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, s Lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse (umyndiggjørelsesloven) og lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige (vergemålsloven) 9 Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) 5

12 Med vergemålsreformen understrekes betydningen av at vergemålsforvaltningen og vergen opptrer med respekt for den enkelte persons verdighet og integritet. 10 Mens menneskeverdprinsippet betoner tanken om at alle mennesker har samme menneskerettigheter og samme rett til å få dem respektert, innebærer integritetsprinsippet at alle mennesker har rett til å bli møtt med respekt med hensyn til ulikhet i vurderinger og ønskemål, også om vedkommende mangler evne til helt og fullt å ta egne valg. Når den nye vergemålsloven opprettholder muligheten for å frata rettslig handleevne på bestemte områder dersom slike tiltak er nødvendige som en siste utvei, er dette under forutsetning av at adgangen praktiseres med varsomhet. Å benytte tvang eller å frakjenne noen sin rettslige handleevne eller kompetanse til å samtykke reiser både etiske og eksistensielle spørsmål. Hva er god omsorg, respekt og verdighet når sykdom rammer? Når er det riktig å gripe inn i andres liv? Hva er fri vilje? Og hva er sammenhengen mellom kropp og sinn, og mellom individ og omgivelser? Disse spørsmålene har ingen enkle eller eviggyldige svar. Like fullt er det viktig å drøfte hvilke verdier som til enhver tid står på spill. En sentral og underliggende problemstilling - som må undergis regelmessig refleksjon - vil derfor være spørsmålet om hvordan en skal oppnå best mulig balansegang mellom selvbestemmelse og omsorgsansvar. 2.2 Implementering av de etiske verdiene Den nye vergemålsloven har som målsetting å sørge for økt rettssikkerhet, mer likebehandling og økt kvalitet i vergemålsforvaltningen. En viktig forutsetning for dette er å samle den lokale vergemålsmyndigheten hos fylkesmannsembetene. Den nye vergemålsloven danner derfor grunnlaget for en omfattende organisatorisk reform ved at Fylkesmannen overtar ansvar og oppgaver fra dagens overformynderier i kommunene. Fylkesmannen skal treffe de vedtakene som er nødvendige i vergemålssaken og påse at personens rettssikkerhet blir ivaretatt. 10 Ot.prp. nr. 110 ( ), s. 1 6

13 Erfaringer med mennesker med nedsatt funksjonsevne har vist at mange opplever ikke å gis reelle valg. Et viktig virkemiddel for å endre på dette er å påvirke holdninger. Dette krever innsats både på politisk, administrativt og faglig nivå. Samtidig fordrer dette en erkjennelse av at et system langt på vei er summen av enkeltpersoner som treffer beslutninger og utfører handlinger. 11 Disse enkeltpersonenes handlinger påvirkes igjen av i hvilken grad ledelsen har lagt til rette for at oppgavene faktisk kan løses på en god måte. Etisk bevisstgjøring er derfor ikke bare en naturlig del av det å være medmennesker, men det er også viktig for virksomhetens måloppnåelse. For fylkesmennene og den sentrale vergemålsmyndigheten er dette direkte nedfelt i de etiske retningslinjene for statstjenesten. 12 Fylkesmannen har imidlertid ikke oppgaven med å opptre på vegne av personen med vergemål. Denne oppgaven tilligger vergen. Nærstående og andre frivillige i lokalsamfunnet som er villige til å påta seg vergeoppdrag, utgjør derfor selve bærebjelken i vergemålsordningen. En sentral oppgave for fylkesmennene vil være å følge opp vergene gjennom opplæring, bistand og veiledning slik at vergene settes i stand til å kunne utøve sitt verv på en best mulig måte. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) legger til grunn et prinsipp om beslutningsstøtte supported decision making for å hjelpe personen til å ta i bruk sin rettslige handleevne. Motsatsen er «substituted decision making» eller viljesubstitusjon. Prinsippet om beslutningsstøtte er ment å ivareta menneskers behov for støtte og hjelp på egne premisser, uten å frata dem selvbestemmelsesrett. Dette gir et sterkere incentiv til å kartlegge personens preferanser, ønsker og behov. Målet er å optimalisere personens beslutningskompetanse og medvirkning. På denne måten forlater konvensjonen den tradisjonelle biologisk/medisinske modellen til fordel for en menneskerettighetsorientert sosial modell. 11 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, s Etiske retningslinjer for statstjenesten, 26. april 2012, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, pkt. 1.1, s. 3 7

14 I den nye vergemålsloven er selvbestemmelsesprinsippet først og fremst kommet til uttrykk gjennom lovens 20 annet ledd, som stadfester hovedregelen om at vergemål skal opprettes på grunnlag av samtykke fra personen selv. Kravet om samtykke understreker respekten for personens integritet og menneskeverd. Samtidig er det bred enighet om at egenmotivasjon og vilje fremmer tillit og samarbeid. Samtykkekravet har således både en etisk og helse- og sosialfaglig begrunnelse. Etter vergemålsloven 59 (1) bokstav e skal det finne sted en «samtale» mellom Fylkesmannen og den det er begjært vergemål for. Det innebærer en samtaleregel som strekker seg lenger enn utgangspunktet etter forvaltningsloven 11 bokstav c. Hvordan denne samtalen skal foregå er ikke «understreket i loven». I følge lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 110 side 205) innebærer 59 (1) bokstav e en rett for den det er begjært vergemål for til å ha en muntlig samtale med en saksbehandler hos Fylkesmannen. Mange vergetrengende kan ha vanskelig for å tilegne seg skriftlig eller abstrakt informasjon. En slik samtale kan gjennomføres i møte eller per telefon. I det daglige er det vergens oppfyllelse av plikten til å høre den som har vergemål før det foretas disposisjoner av større betydning - også når dette ellers fremstår som naturlig, som vil sørge for den primære realiseringen av selvbestemmelsesprinsippet i tråd med lovens intensjon, jf. 33. Vergen kan dermed ikke foreta disposisjonen dersom den som har vergemål motsetter seg det, med mindre vedkommende er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle disposisjonen innebærer. Den sentrale vergemålsmyndigheten har et særlig ansvar for å vurdere løpende hvordan vergemålsordningen fungerer og om det er behov for tilpasninger i regelverket. Disse vurderingene må også være basert på brukernes erfaringskunnskap. CRPD pålegger statene å involvere mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres representative organisasjoner i utforming og implementering av sentrale strategier og tiltak, jf. artikkel 4 tredje ledd. Det 8

15 bør derfor etableres en fast dialog på fylkesnivå mellom organisasjonenes fylkeslag og Fylkesmennene, og tilsvarende på sentralt nivå med den sentrale vergemålsmyndigheten. Respekt Individtilpasning Kommunikasjon 9

16 2.3 Veien mot ny vergemålslov Her gis et kort innblikk i historikken på vergemålsområdet fra opprettelsen av Vergemålsutvalget i 2001 via vedtakelsen av ny vergemålslov 26.mars 2010 og frem til lovens ikrafttredelse 1. juli NOU 2004: 16 om vergemål - Mandatet Justisdepartementet oppnevnte 6. april 2001 et utvalg for å revidere lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse og lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål. Utvalget skulle foreta en grunnleggende gjennomgang og modernisering av gjeldende lovgivning med tanke på å ende opp med én ny lov om vergemål. Målet med revideringen var i hovedsak å bedre rettssikkerheten og sikre integriteten for umyndige og andre som lovene er ment å beskytte. Tilsvarende skulle nye regler sikre en forsvarlig forvaltning av økonomien til de berørte individer. Utvalget fikk også i oppgave å vurdere om overformynderiordningen fortsatt skulle være kommunal eller om en statlig ordning med sentralisering burde velges. Vergenes og overformynderienes oppgaver skulle gjennomgås, og det samme var tilfelle for spørsmålene om en lovfestet rett til godtgjøring for vergeoppdrag og finansinstitusjoners plikt til å opplyse om umyndiges midler. Det ble også tillagt utvalget å vurdere opprettelse av særlige regler for såkalte vedvarende fullmakter, tilpasning til internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner, samt å orientere seg om lovgivningen og eventuelt revisjonsarbeid i de andre nordiske land. Endelig skulle det vurderes om det forelå behov for særlige regler for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger NOU 2004: 16 hovedpunkter Vergemålsutvalget la frem sin utredning (NOU 2004: 16) 17. september Den inneholdt forslag til en særskilt lov om representasjon for enslige mindreårige asylsøkere (representasjonsordningen) og utkast til lov om vergemål. Sistnevnte lov var ment å erstatte både lov om vergemål 27. april 1927 nr. 3 og lov om Umyndiggjørelse 28. november 1898, og tok sikte på å fremme likebehandling av brukerne av vergemålstjenesten, herunder å 10

17 bedre rettsikkerheten og ivareta integriteten til mindreårige og voksne med behov for vergemål. De største forandringene var knyttet til økt profesjonalisering av overformynderienes organisering ved at vergemålstjenesten skulle administreres lokalt av overformynderiet under ledelse av en jurist og sentralt av et Vergemålstilsyn. Arbeidsoppgavene ble foreslått overført fra kommunalt til statlig nivå, slik at overformynderiene selv skulle regionaliseres med lokale servicefunksjoner der det måtte være behov for dette. Forvaltningen av midlene til personer med behov for verge ble foreslått sentralisert gjennom et forvaltningsselskap. I tillegg la utvalget bl.a. opp til et eget kapittel i loven med formålsparagraf og definisjoner av sentrale begreper, mulighet for hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne for voksne hjelpetrengende, grundigere saksbehandlingsregler, lovfestet krav på godtgjøring til verger og opprettelse av et felles system med faste verger. Endelig ble foreslått en lovfesting av adgangen til å opprette såkalte fremtidsfullmakter. Utredningen ble sendt på høring med frist for tilbakemeldinger 22. februar 2005 for representasjonsordningen for enslig mindreårige asylsøkere, og 15. august 2005 for forslaget til ny vergemålslov Ot.prp. nr. 110 ( ) Om lov om vergemål (vergemålsloven) Ot.prp. nr. 110 ( ) Om lov om vergemål viderefører i stor grad de forslag som ble fremlagt ved NOU 2004: 16. Endrede samfunnsforhold og økt bevissthet om svake gruppers rettigheter gjorde det viktig å oppdatere og forbedre reglene som fantes om representasjon for personer med behov for hjelp til å ivareta egne interesser. Det ble lagt opp til en større grad av individtilpasset vergemål med utgangspunkt i det minste middels prinsipp. Som en forlengelse av dette ble det også foreslått bestemmelser om hel- eller delvis fratakelse av handleevnen. En fratakelse av handleevnen kan skje både på det økonomiske og personlige området, men det er oppstilt klare begrensninger knyttet til fratakelse av handleevnen for personlige forhold. 11

18 Ulike organisasjonsmodeller for vergemålsmyndigheten ble vurdert, og det ble foreslått en regionalisering av den lokale vergemålsmyndighet ved overføring av oppgavene fra kommunene til fylkesmannsembetene. Hvert fylke skulle utgjøre et vergemålsdistrikt, med unntak av Oslo og Akershus som er ett distrikt. Den sentrale vergemålsenheten skulle være klage- og tilsynsorgan for hele landet. For å sikre rekrutteringen, ble det anbefalt å etablere en ordning med faste verger. Det foreslås å lovfeste at verger (med unntak av nærstående) skal ha krav på godtgjøring, og at godtgjøringen som hovedregel skal betales av den vergetrengende selv. Å bli oppnevnt som verge er betinget av at personen med behov for vergemål, som den klare hovedregel, selv skal samtykke i oppnevningen, og at vergen er egnet for oppdraget. I forbindelse med egnethetsvurderingen skal det foretas en kredittsjekk av vergen, og faste verger pålegges å innhente politiattest. Det ble foreslått detaljerte regler for vergens utførelse av vergeoppdraget. Vergen har bl.a. plikt til å høre personen med vergemål før ulike disposisjoner foretas, og vergen har taushetsplikt. Hvis ikke annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse, er det vergen som skal stå for forvaltning og disponering av midlene på vegne av personen med vergemål. Visse typer disposisjoner krever likevel at Fylkesmannen samtykker. Forvaltningen av de finansielle eiendelene til personene med verge som overstiger 2G, er foreslått lagt til Fylkesmannen gjennom plassering på individuelle bankkonti. Det er også gitt forslag til egne regler for forvaltningen av midler som ikke gjøres om til kontanter. Det er regler om meldeplikt og opplysningsplikt for ulike finansinstitusjoner. Selv om forvaltningslovens regler gjelder for vergemålsmyndighetenes saksbehandling, er det i tillegg foreslått egne saksbehandlingsregler for fylkesmennene og den sentrale vergemålsmyndigheten. 12

19 I proposisjonen er det også tatt inn bestemmelser om retten til å utarbeide en fremtidsfullmakt som et privatrettslig alternativ til vergemålslovens regler. Fremtidsfullmakten gir den enkelte rett til å bestemme fremtidige personlige eller økonomiske disposisjoner som skal skje på et tidspunkt hvor vedkommende ikke lenger er i stand til å ivareta sine egne interesser. Når den enkelte selv gis anledning til å bestemme på forhånd, sikres den enkeltes integritet og selvbestemmelsesrett. Det ble også foreslått en legalfullmakt som gir nærstående en representasjonsrett for familiemedlemmer med sinnslidelser eller alvorlig svekket he l- bred Lov 26. mars 2010 med tilhørende forskrift Prop. 4 L ( ) Ny vergemålslov, ble ved Innst. 154 L ( ) fremmet for Stortinget, og vedtatt 26. mars Som nevnt er den nye vergemålsloven påregnet å tre i kraft 1. juli Ny lov medfører et behov for utfyllende forskriftsregulering samt en del endringer i andre lover. I februar 2011 ble et notat om forskrift til den nye vergemålsloven og endringer i annen lovgivning sendt på høring. Nye forskrifter ble vedtatt 15. februar 2013 og har utfyllende bestemmelser om vergemålsmyndigheten, saksbehandlingsregler, verger og vergers regnskapsplikt, finansiell forvaltning, fremtidsfullmakter, lovens virkeområde og overgangsbestemmelser fra gammel lov Vergemålslovens formål og virkeområde Formålet med vergemålsloven er å bedre rettssikkerheten for personer som har vergemål. Loven skal også på best mulig måte ivareta integritet og hensynet til å sikre en forsvarlig forvaltning av økonomien til den som ikke har forutsetninger for å gjøre det selv. Lovens hovedintensjon er å ivareta interessene til personer under vergemål, mens andre samfunnsmessige hensyn er underordnet. Vergemålet skal være individtilpasset. Den som er berørt skal så vidt mulig bli hørt før verge tar beslutninger av større betydning. Vergemålslovens virkeområde er å ivareta mindreåriges økonomiske og personlige interesser der hvor disse ikke omfattes av annen lov. Videre skal den ivareta interesser for voksne personer som på grunn av psykisk eller fysisk funksjonsnedsettelse eller funksjonssvikt, ikke selv kan ivareta sine økonomiske interesser. 13

20 3 Fylkesmannen som lokal vergemålsmyndighet og Statens sivilrettsforvaltning som sentral vergemålsmyndighet 3.1 Fylkesmannens mandat Fylkesmannen er tillagt lokal vergemålsmyndighet. 13 Fylkesmannen er førsteinstans og er tillagt oppgaver med opprettelse av vergemål, endring av vergemål, oppheving av vergemål, og informasjon og opplæring i sitt fylke. I tillegg skal fylkesmannen drive tilsyn med vergene og kontrollere vergenes regnskap. Fylkesmannen skal også stadfeste ikrafttredelse av fremtidsfullmakter. I saksbehandlerprosessen skal embetene blant annet gjennomføre samtaler med den som er det begjært vergemål for. Fylkesmannen skal videre behandle søknader og treffe vedtak som førsteinstans i saker etter vergemålsloven. 14 Det skal også treffes midlertidige vedtak om vergemål og hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne dersom det er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for den det gjelder. Fylkesmannen skal reise sak om vergemål for retten med påstand om fratakelse av rettslig handleevne. Fylkesmannen skal oppnevne verger, engasjere faste verger og løse verger fra vervet. I dette ligger det også at fylkesmannen skal drive opplæring, veiledning og bistand i arbeidet. Bistandsplikten går lenger enn veiledningsplikten og innebærer et mer konkret engasjement i den enkelte saken. 15 Videre skal fylkesmannen som førsteinstans behandle klager fra verger og oversende klagesaker der vedtak opprettholdes til sentral vergemålsmyndighet. Fylkesmannen skal også gi samtykke til bestemte disposisjoner verger skal foreta på vegne av personen med verge. Det skal også være mulig å avklare uenigheter 13 Da NOU 2004:16, Vergemål, var på høring, ga forslaget om ny organisering av overformynderiene bred tilslutning. Ingen høringsinstanser tok til orde for å videreføre dagens ordning, jf. Ot.prp. nr. 110, punkt Som eksempel kan det nevnes søknader om forskudd på arv og gaver. 15 Ot.prp. nr 110 s