KJØNN OG SKJØNN I MUSIKKJOURNALISTISKKEN

Transkript

1 55 CHARLOTTE MYRBRÅTEN KJØNN OG SKJØNN I MUSIKKJOURNALISTISKKEN «Begge er forresten dydig ikledd trange bukser, men med utfordrende overdeler. Ingen av dem har spesielt store pupper, men er ubeskrivelig sexy» skrev Beats Tor Milde om Dollie de Luxe. Det har skjedd mye siden Tor Milde og Dollie de Luxe hadde sin storhetstid. Heldigvis. Og jeg tror (og håper) det hadde vært vanskelig å få noe slikt på trykk i dag. Likevel er det fortsatt mer enn nok grums når det gjelder hvordan norske musikkskribenter skriver om artister som også tilfeldigvis er kvinner. Det eksisterer fortsatt et avleggs tankemønster i hvordan det skrives og kommuniseres om musikk og kjønn. Det kan for eksempel være Madonna som feirer 50-årsdagen sin på en scene i Oslo og hvor musikkskribenter mener hun er for gammel og minner mest om et gammelt skinn. Nå er det på tide at gamla får på seg fillene, gamle damer på 50 år er jo ikke sexy! Og begreper som «syngedame», «popdame» og «jenteband» er fortsatt mye mer naturlige kategorier for skribenter enn for artistene selv. Men det røskes stadig i vante oppfatninger om kjønn og musikk. Stadig flere blir opptatt av hvordan artistene kjønnes i kritikken, og det finnes et klima for å påpeke hvordan kvinnelige artister ikke alltid opplever samme behandling som sine mannlige kollegaer. For eksempel Twitter har blitt en slik arena der både artister og journalister diskuterer tekster og arresterer skribenter. De siste fem årene har det blitt vanskeligere å være en dårlig anmelder. Susanne Sundfør kickstartet mange viktige debatter om musikk da hun trakk seg fra Spellemann-kategorien beste kvinnelig artist i Hennes ønske om å være «artist» framfor «kvinne» rørte ved sentrale punkter i spenningsfeltet mellom musikken og hvordan vi snakker og skriver om den. Nå er kategorien borte. Men fortsatt dominerer menn Spellemann-kåringen. Artistene Jenny Hval og Susanna Wallumrød har tidligere snakket om hvor overflatisk og lettvint Tori Amos og Kate Bush brukes som referanser til all mulig musikk laget av kvinner, mens andre har reagert på hvor påfallende mye omtale de mannlige produsentene får når kvinnelige artister slipper nye album. Musikkjournalistikken har vært like mannsdominert som rockescenen selv, og det har i stor grad vært nettopp rocken som har vært den dominerende sjangeren i musikkjournalistikken. Det har lenge vært en gjeng med menn som har fått være rockens premissleverandører og bestemme hva som er «skikkelig musikk». Og dette gjelder i stor grad fortsatt. Det maskuline rammeverket fra 1960-tallet eksisterer fortsatt, men det går også gradvis fremover og andre sjangere verdsettes (selv om dette foreløpig ikke er synlig når musikkritikerne lager sine «Best of»-lister). På 2000-tallet har kommersiell pop blitt omfavnet i langt større grad enn tidligere, og kommersiell pop musikk har fått en mer sentral plass. Med yngre musikkjournalister, også kvinner, har vi fått en reevaluering av pop som viktig musikk. Dette skulle også kunne åpne for flere kvinner i musikk og musikkjournalistikk, da kvinner er bedre representert i popen enn i rocken. Men ettersom kvinner i større grad kommer frem som frontfigurer, har det også blitt viktigere og viktigere for musikkjournalistene og finne de som trekker i trådene. I boka «The Decade in Pop» beskriver den britiske journalisten Tom Ewing årene mellom 2000 og Han påpeker hvordan kvinnelige artister blir tilsidesatt til fordel for produsenten, selv om popen begynte å få mer kred. I norske anmeldelser ser man det samme; mannlige artister samarbeider med produsenten, mens kvinner i større grad får hjelp. Tom Ewing skriver også om

2 56 hvordan teknologien og beaten plutselig vektlegges mer enn (den kvinnelige) artisten. Selv om popen ble anerkjent, gjenspeilet ikke dette seg nødvendigvis i hvordan kvinnene ble omtalt. Anmelderne fant andre vinklinger som fortsatt passet med gamle konvensjoner. Eller som medieviter Matias Helgheim formulerte det i teksten «Bak enhver kvinne» i tidsskriftet Fetts spesialnummer om pop: «Liker vi pop skal vi jaggu dytte det inn i et Phil Spectorsk geniet-bak-bimboene-narrativ!». Det siste året har det vært en rekke debatter om artister og andre ymse kjendiskvinners trang til å kle av seg på forsiden av diverse manneblader, og om Dagbladets elsk på disse sakene. «Jeg har ingen problemer med å spille på sex» er en frase i tiden. Tone Damli har blitt anklaget for å la nakenheten overdøve manglende musikalsk særpreg og kunstneriske visjoner. Medieviter Aksel Kielland mener at kvinnelige artister som kler av seg, og kritikk fra feminister som skulle ønske artisten bare satset på musikken, er et av de mest velbrukte dramaturgiske grepene i tabloidjournalistikken: «Kjent kvinne naken + feministisk protest = medieføljetong». Om Tone Damli skriver Kielland at «hennes nakenhet er ikke mer enn et salgstriks som er klistret utenpå det opprinnelige produktet på samme måte som Dagbladet på sine nettsider ynder å bruke bilder av nakne kvinner for å få sine lesere til å klikke seg inn på saker om alt fra brystkreft til inngrodde tånegler. Nakne kvinnekropper blir en vegg for unge jenter. Når en kvinnelig artist eller kjendis kler av seg, slutter hun seg til den store gruppen kvinner som er villige altså interesserte i eller opptatt av, men villige til å spille på kropp og sex fordi det er slikt kvinner i media gjør. Denne formen for nakenhet er verken modig, utfordrende eller interessant, men forutsigbar og konvensjonell, og dens utøvere utgjør etter hvert en så omfattende gruppe at det er umulig å skille de ulike nakenprosjektene fra hverandre». Jonas Pettersen i Dagbladet har forstått at sex generer klikk på nettsida. Kiellands poeng er enda mer åpenbart i saken hvor Pettersen lager saken «Sundfør spiller på sex» om musikkvideoen til «The Silicone Veil». Pettersen skriver at Susanne Sundfør lar «andre stå for nakenheten i den ferske musikkvideoen til singelen «Silicone Veil». Resultatet er den mest seksuelt eksplisitte musikkvideoen en norsk Spellemann-vinner har vært involvert i». Alle som har sett videoen ser derimot umiddelbart ubehaget i musikkvideoen, som handler om en sliten prostituert i USA. I den fem minutter lange videoen spiller den amerikanske kunstneren Rya Kleinpeter en prostituert kvinne som utfører seksuelle tjenester på en rekke menn. I åpningsscenen utfører hun munnsex på en mann i en bilvask. Det er absolutt nakenhet i videoen, men det finnes ikke noe sexy velbehag. Tvert imot. Det er jeg overbevist om at Pettersen også synes, men det forhindrer han ikke i å formulere saken som Sex + Sundfør = Sant: «Da nakendebatten rundt Tone Damlis musikkvideo til låta «Look Back» raste som verst våren 2012, ble Susanne Sundfør trukket fram som en artist med integritet, en som ikke trenger å bruke sex for å selge plater». Det er hun heller ikke. De to musikkvideoene er svært forskjellige når det gjelder kvalitet, på både video, musikk og kunstnerisk utfoldelse. Det er også forskjellig motivasjon for å bruke nakenhet som virkemiddel i de to videoene. Der Damli åpenbart vet at naken hud og veltrent kropp selger (som hun selv snakker om i sin egen dokumentar der hun og manageren teller nakenoppslag i avisene fornøyd). Pettersen undergraver Sundførs prosjekt ved å putte henne inn i «sex selger»-kverna. Heldigvis oppklarer Sundfør til en sensasjonsjagende tabloidjournalist: «Det er mye seksuelt i popmusikken. Ikke bare visuelt, men tekstmessig også. Jeg tror det handler mer om fokus, og hvis det er nødvendig med en sexscene for å uttrykke det en har å si, så ser jeg ikke noe etisk galt med det. Her er ikke sex brukt som virkemiddel, det er en del av historien om hovedpersonen i filmen. Hvis vi skulle prøvd å selge på sex så hadde ikke jeg stilt opp i en rosa pyjamaskjole i videoen». «Sex selger»-kverna ble igjen satt i bevegelse da Sandra Kolstad i sin musikkvideo «Run Away» (Where We Are)», var naken med et hull i brystet. Dette var ikke nakenhet som var ment å behage, men å forstyrre. Men i media bedøver en naken pupp alt, og unge kvinners kunstneriske prosjekter drukner i Dagbladets behov for flere klikk. Mot alle odds: En annen tendens er at enkelte musikkskribenter vil fremheve kvin-

3 57 Sandra Kolstad, Foto: Ingrid Pop

4 58 Susanne Sundfør, Foto: Luke Gilford

5 59 ner og vektlegger hvor uventet gode de er til å traktere instrumentene sine. Tanken er god (forbilder for andre jenter er alltid godt), men det er ender dessverre ofte som en bjørnetjeneste. Vokalist og gitarist i I Was A King, Anne Lise Frøkedal, sa i en debatt under Øyofestivalen på Stord at hun ikke ville være «negeren i bandet», og derfor ofte takket nei til intervjuer som ønsket å fokusere på «jenta i bandet med så mange gutter». Ifølge Frøkedal var dette noe skribenter stadig prøvde på (inkludert, når sant skal sies, et par forespørsler fra undertegnede). Begreper som «sterke kvinner», «dame med baller», «jenteband» og «mystiske kvinnelige artister» blir fortsatt brukt altfor ofte av norske musikkjournalister. Det ligger en «mot alle odds»-faktor i disse begrepene som ikke er heldig. Man må slutte å erkjenne hva kvinner har fått til på tross av alt, og man må slutte å vektlegge hvor uventet gode de er til å spille på instrumentene sine. Fortsatt blir forventninger til det kvinnelige, utseende og alder, sterkt vektlagt, til tross for at det er musikken som bør stå i fokus. Ideen om den «kvinnelige artisten» eksisterer trolig sterkere i hodet til noen musikkskribenter enn i virkeligheten for mange ulike kvinnelige artister - artister som i tur og orden har snakket i media om de undergravende båsene. Derfor trenger vi å bli minnet på at språket må følge utviklingen. Ettersom kvinner har en selvsagt plass i musikkbransjen, bør det heller ikke beskrives som noe sensasjonelt eller imponerende når en kvinne er god på sjangeren sin. En som mente det godt, men som tråkket feil, er Andre Løyning. I en større sak i Klassekampen skriver han om «kvinnestemmen»: «Det har slått meg at innen de fleste sjangre av musikk, er det kvinnene som står for nyskapingen, sjangerspredningen og den store utforskingen. Kanskje nettopp fordi de tør og klarer å la dette skje med deres aller viktigste instrument: stemmen». Deretter kjører han på med eksempler som Ane Brun, Siri Nilsen, Susanne Sundfør, Mari Kvien Brunvoll og Rebekka Karijord. Fordi de er kvinner som bruker stemmen sin. Som et tankeeksperiment er det vanskelig å se for seg at noen ville skrevet en tekst om «den mannlige stemmen», og John Olav Nilsen, Stein Torleif Bjella og Odd Nordstoga. Det gjelder å ha tunga rett i munnen når det skrives om kjønn, og på hvilken måte og i hvilke situasjoner den kjønnede erfaringen kan være viktig eller ikke. Kvinner tar stadig større plass i musikkbransjen, men om denne trenden skal fortsette, må måten vi skriver om musikk på også reflektere dette. Fordi det er en vei å gå, og samtidig som det ikke er bra å skrive om kvinner med «mot alle odds»-faktoren, trengs det fortsatt vektlegging av kvinners innsats og fokus på framskrittene som gjøres. Under årets Spellemann ble det delt ut priser i 19 kategorier. 15 gikk til menn, to til kvinner og to til likestilte prosjekter. Om man ønsker å endre dette, må man også rense opp det kjønnsstereotypiske språket som preger mye av musikkjournalistikken. Det må være ønskelig at flere jenter kommer inn i bransjen og at flere legger merke til de gode. Det er fortsatt et stykke igjen.