Analyse av grossistmarkedet for overføringstjenester for kringkasting, for levering av kringkastingsinnhold til sluttbruker

Transkript

1 Analyse av grossistmarkedet for overføringstjenester for kringkasting, for levering av kringkastingsinnhold til sluttbruker

2 Innholdsfortegnelse Oppsummering og konklusjon Bakgrunn og rettslige rammer for markedsanalysene Bakgrunn Rettslige rammer for markedsanalysen Generelt om markedsavgrensning Beskrivelse av kringkastingsmarkedet Innledning Kringkastingsmarkedet Utviklingen i markedet Kringkastingslovgivning Aktørene Kringkastingsnettene generelt Bakkenettene Kabel-TV-nett Satellitt Nærmere om avgrensningen av det relevante produktmarkedet Markedsavgrensningen i Anbefalingen Innledning til PTs vurderinger Avgrensning mot markedene for overføringskapasitet Kontribusjonsnett marked 18 eller overføringskapasitetsmarkedene? Matenett marked 18 eller overføringskapasitetsmarkedene? Transportnett - marked 18 eller overføringskapasitetsmarkedene? Aksessnett marked 18 eller overføringskapasitetsmarkedene? Konklusjon Avgrensning mot tekniske støttesystemer Avgrensning mot innhold Substituerbarhetsvurderinger Generelt Substituerbarhet på tjenestenivå Substituerbarhet mellom bakkenett og kabel/satellitt Substituerbarhetsvurderinger i bakkenettet Substituerbarhet mellom kabel og satellitt Substituerbarhet med andre teknologier Konklusjon produktavgrensning Avgrensning av det relevante geografiske markedet Generelt Bakkenett Kabel-TV Satellitt Terskel for ex ante-regulatoriske inngrep Generelt Overføringstjenester for radio i bakkenett Markedet for overføringstjenester for lokalradio i bakkenett Markedet for overføringstjenester for riksdekkende radio i bakkenett Markedet for overføringstjenester for fjernsyn i bakkenett Overføringstjenester i kabel-tv-nett Oppsummering og konklusjon

3 Vedlegg 1 Ordliste Vedlegg 2 Markedsavgrensninger i andre land Vedlegg 3 Kabel-TV Vedlegg 4 Digitalt bakkenett Vedlegg 5 Telenor Vedlegg 6 Norges Televisjon (NTV) Vedlegg 7 Frekvensbåndene

4 Oppsummering og konklusjon Dette dokumentet inneholder den markedsanalysen som Post- og teletilsynet (PT) har foretatt på det som er vurdert å være de relevante nasjonale grossistmarkedene for overføringstjenester for kringkasting, for levering av kringkastingsinnhold til sluttbruker. Kapittel 1 inneholder en beskrivelse av bakgrunn og rettslige rammer for markedsanalysen, mens det i kapittel 2 gis en beskrivelse av markedet. I kapittel 3 vurderes og avgrenses det relevante produktmarkedet. Avgrensningen tar utgangspunkt i ESAs forhåndsdefinerte produktmarked. Ut fra vurderinger blant annet knyttet til etterspørsels- og tilbudssidesubstitusjon, har PT kommet til at markedet må inndeles i delmarkeder. Dette innebærer et avvik fra Anbefalingen. PT har i første omgang delt inn kringkastingsmarkedet etter teknisk plattform, i henholdsvis bakkenett, kabel-tv-nett og satellitt. For alle disse tre plattformene er produktmarkedet definert teknologinøytralt, og omfatter altså både digitale og analoge overføringer. Andre tekniske plattformer som kan benyttes for kringkastingsoverføring, blant annet xdsl, optisk fiber mv. er vurdert, men ikke funnet å utgjøre verken egne markeder eller å falle inn under noen av de andre plattformene. Bakkenettet er etter videre substituerbarhetsvurderinger inndelt tjenestespesifikt, i henholdsvis radio og fjernsyn. En tilsvarende inndeling er ikke gjort i markedene for kabel-tv og satellitt. For radio i bakkenett skilles det videre mellom lokale- og riksdekkende sendinger. Fjernsynsmarkedet er landsdekkende. Kringkastingssamband kan grovt sett deles i fire hovedtyper: kontribusjonsnett, matenett, transportnett og aksessnett. PT vurderer det slik at bare aksessnettet omfattes av marked 18. Det er også PTs vurdering at kjøp og avtaler om kringkastingsinnhold faller utenfor det relevante markedet. I tråd med gjeldende konkurranserettslige prinsipper og med stor vekt på Anbefalingen og Retningslinjene har PT dermed definert fem relevante produktmarkeder: - Overføringstjenester for lokalradio i bakkenett - Overføringstjenester for riksdekkende radio i bakkenett - Overføringstjenester for fjernsyn i bakkenett - Overføringstjenester for radio og fjernsyn i kabel-tv-nett - Overføringstjenester for radio og fjernsyn via satellittnett 4

5 En nærmere definering av kringkastingsmarkedene forutsetter en geografisk avgrensing, jf. Retningslinjene pkt. 57. I kapittel 4 vurderes den relevante geografiske avgrensingen av hvert av delmarkedene. PT har kommet til at overføringstjenester for kringkasting via satellitt er et transnasjonalt marked. PT har ikke anledning til å regulere slike markeder. Satellittmarkedet faller derfor utenfor den videre vurderingen av relevante nasjonale markeder. De øvrige fire produktmarkedene anses å være nasjonale. Siden inndelingen i delmarkeder innebærer et avvik fra Anbefalingen, foretas det i kapittel 5 en særskilt vurdering av hvorvidt det er behov for ex ante-regulering i de fire resterende delmarkedene. Følgende kriterier skal i henhold til Anbefalingen være oppfylt for at et produktmarked skal kunne kvalifisere til sektorspesifikk ex ante-regulering på det elektroniske kommunikasjonsområdet: 1 1. Det foreligger strukturelle eller regulatoriske etableringshindre i det relevante produktmarkedet. 2. Markedet har egenskaper som gjør at det ikke i tilstrekkelig grad beveger seg mot virksom konkurranse Alminnelig konkurranserett er ikke tilstrekkelig til å ivareta hensynene bak den sektorspesifikke reguleringen. Ved vurderingen av det siste kriteriet, hvorvidt de potensielle konkurranseproblemene i markedet i tilstrekkelig grad kan håndteres av konkurranselovens bestemmelser, skal det foretas en hensiktsmessighetsvurdering hvor det legges vekt på behovet for rettslig forutsigbarhet, behovet for et detaljert sett av forpliktelser og behovet for hyppige og raske inngrep. Reguleringsmulighetene som ligger i den alminnelige konkurranseretten må vurderes i forhold til eventuell sektorspesifikk forhåndsregulering. De tre kriteriene er kumulative, det vil si at alle tre må oppfylles for at det skal ligge til rette for ex ante-regulering. PT har vurdert fire delmarkeder opp imot de tre ex ante-kriteriene: - Overføringstjenester for lokalradio i bakkenett - Overføringstjenester for riksdekkende radio i bakkenett - Overføringstjenester for fjernsyn i bakkenett - Overføringstjenester for radio og fjernsyn i kabel-tv-nett 1 Anbefalingen punkt 12 og Explanatory Memorandum pkt. 3.2 og Anbefalingen benytter her begrepet effective competition, som best kan oversettes med virksom konkurranse. Retningslinjene definerer dette til å være et marked hvor aktører med sterk markedsstilling er fraværende, jf punkt 19. I Ot.prp. nr. 58 ( ) s. 99 heter det Dersom ingen av tilbyderne har sterk markedsstilling så antas det å være bærekraftig konkurranse i markedet. PT antar derfor at begrepene vil være sammenfallende for dette formålet. 5

6 For lokalradio i bakkenett har PT funnet at allerede det første av de tre kumulative kriteriene, ikke er oppfylt. For lokalradiokringkastere er det et reelt alternativ selv å bygge ut egen infrastruktur. I markedene for riksdekkende radio og riksdekkende fjernsyn i bakkenett har PT konstatert at begge markedene er preget av høye og varige etableringshindringer, og at markedene ikke har egenskaper som gjør at de beveger seg mot virksom konkurranse i løpet av de to til tre neste årene. Det siste ex ante-kriteriet er et spørsmål om hvorvidt de potensielle konkurranseproblemene i markedet i tilstrekkelig grad kan håndteres av den alminnelige konkurranseretten. I markedene for overføringstjenester for både radio- og fjernsynskringkasting er tilbyder og etterspørrer gjensidig avhengig av hverandre. Dette har bidratt til at forhandlingssituasjonen mellom partene har vært stabil over tid. Markedene har hittil fungert godt uten forhåndsregulering, og aktørene har uttrykt at de ønsker at videre utvikling i både radio- og fjernsynsmarkedet skal reguleres av markedet selv i tråd med kommersielle vurderinger. PT oppfatter at markedet regulerer seg selv i stor grad, kontraktene er langvarige og behovet for hyppige inngrep er ikke til stede. Markedet har dessuten den alminnelige konkurranseretten å støtte seg til dersom inngrep skulle etterspørres. PT har på denne bakgrunn kommet til at konkurranseretten er et tilstrekkelig rettsgrunnlag for å ivareta de hensyn som den sektorspesifikke ex ante-reguleringen er ment å adressere i disse markedene. Heller ikke markedet for overføringstjenester for kringkasting i kabel-tv-nett oppfyller alle vilkårene for sektorspesifikk forhåndsregulering. Det antas å være forholdsvis høye etableringshindringer i forbindelse med utbygging av nye kabelnett, men etter PTs syn beveger markedet seg mot virksom konkurranse. PT har med dette konstatert at ingen av de definerte produktmarkedene for overføringstjenester for kringkasting oppfyller vilkårene for sektorspesifikk ex anteregulering innenfor denne analysens tidsperspektiv. Slik regulering skal derfor ikke anvendes. Det er derfor heller ikke foretatt en videre analyse for å vurdere om en aktør har sterk markedsstilling i de respektive markedene. 6

7 1 Bakgrunn og rettslige rammer for markedsanalysene 1. Dette dokumentet inneholder den markedsanalysen som Post- og teletilsynet (PT) har foretatt på det som er vurdert å være det relevante grossistmarkedet for overføringstjenester for kringkasting, for levering av kringkastingsinnhold til sluttbruker, i henhold til gjeldende regelverk for elektronisk kommunikasjon. Det foretas en avgrensning av både produktmarked og det geografiske marked, samt en vurdering av hvorvidt de enkelte delmarkedene kvalifiserer for sektorspesifikk forhåndsregulering. 2. En første analyse av markedet ble sendt på høring 29. oktober PT mottok høringssvar fra BaneTele, Konkurransetilsynet, Kultur- og kirkedepartementet, Norges televisjon, Norsk Forbund for Lokal-TV, TDF Nordic, Telenor, TVNorge, TV2, UPC Norge og Viasat. I etterkant av dette ble en presisering av markedsdefinisjonen sendt på en egen høring i perioden 27. juli til 7. september Med unntak av UPC og Viasat leverte de samme aktørene innspill også til denne høringen. En fullstendig og oppdatert analyse ble sendt ut på høring 24. februar Høringsfristen var 17. mars PT mottok åtte høringssvar. En oppsummering av høringssvarene er å finne i Vedlegg A. PTs analyse ble notifisert til EFTAs overvåkingsorgan (ESA) 29. september ESAs kommentarer til analysen er å finne i Vedlegg B. 3. Tall og figurer er oppdatert slik at den senere tids utvikling kommer med. 4. PT har tatt utgangspunkt i de 18 markedene som er definert av EFTA Surveillance Authority (heretter omtalt som ESA) som relevante for sektorspesifikk regulering, men har i markedet for overføringstjenester for kringkasting funnet at nasjonale forhold tilsier en endring i markedsdefinisjonen. 5. Markedet og analysen av dette er imidlertid ikke fastlagt en gang for alle, men vil være gjenstand for jevnlige revurderinger. I markeder med hyppige og omfattende endringer vil slike revurderinger naturlig måtte gjennomføres rimelig hyppig. Denne analysen har en tidshorisont på to til tre år. Markedsanalysen er derfor begrenset fremadskuende, jf. Retningslinjene pkt Bakgrunn 6. I mars 2002 vedtok Den Europeiske Union (EU) fire nye direktiver som skal utgjøre det regulatoriske rammeverket for elektroniske kommunikasjonsnettverk og elektroniske kommunikasjonstjenester i tiden fremover. I tillegg ble et femte direktiv vedtatt i oktober Direktivene, som er EØS-relevante, trådte i kraft med virkning for Norge 1. november 2004 da de ble inntatt i EØS-avtalen og gjort gjeldende for EØS-området. De fem direktivene er: Rammedirektivet - Directive 2002/21/EC on a common regulatory framework for electronic communications networks and services; 3 Dokumentet og høringssvar finnes på et/venstremeny/hoeringer/hoering_hoved.html 7

8 Tilgangsdirektivet - Directive 2002/19/EC on access to, and interconnection of, electronic communications networks and associated facilities; Autorisasjonsdirektivet - Directive 2002/20/EC on the authorisation of electronic communications networks and services; USO-direktivet - Directive 2002/22/EC on universal service and users' rights relating to electronic communications networks and services; Personverndirektivet - Directive 2002/58/EC concerning the processing of personal data and the protection of privacy in the electronic communications sector. 7. Det nye regulatoriske rammeverket skal legge grunnlag for harmonisering av reguleringen i EU/EØS-området, begrense etableringshindringer og tilrettelegge for bærekraftig konkurranse til det beste for brukerne. 8. Som det er redegjort for i dokumentet Metode for markedsanalyse 4 (metodedokumentet), kan arbeidet med markedsanalysene naturlig deles inn i tre faser: 1. Definere relevante markeder, gjennom å definere relevante produktmarkeder og avgrense geografiske markeder. 2. Foreta markedsanalyser av hvert av de relevante markedene, med sikte på å avdekke hvorvidt noen tilbydere har sterk markedsstilling. 3. Ilegge forpliktelser på de tilbydere som er utpekt til å ha sterk markedsstilling. 9. Dette dokumentet inneholder PTs vurderinger av den første fasen. 1.2 Rettslige rammer for markedsanalysen 10. Med bakgrunn i blant annet EUs fem direktiver som nevnt over, har Stortinget vedtatt lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) 5, som trådte i kraft 25. juli Ekomlovens definisjon av sterk markedsstilling lyder etter 3-1 slik: En tilbyder har sterk markedsstilling når tilbyder alene eller sammen med andre har økonomisk styrke i et relevant marked som gjør at tilbyder i stor grad kan opptre uavhengig av konkurrenter, kunder og forbrukere. Sterk markedsstilling i ett marked kan føre til at en tilbyder har sterk markedsstilling i et tilgrensende marked. 11. Vilkåret sterk markedsstilling er i ekomloven lagt nært opp til den konkurranserettslige standarden dominerende stilling ( dominance ). Det følger av Norges forpliktelser under EØS-avtalen at utpekingen av tilbydere med sterk markedsstilling skal skje i samsvar med de retningslinjer og anbefalinger som er utarbeidet av ESA under nytt rammedirektiv for elektroniske kommunikasjonstjenester: 4 Metode for markedsanalyse, 6. januar 2005, utarbeidet av PT 5 Ekomloven er tilgjengelig på 8

9 Retningslinjer for markedsanalyser og bedømming av sterk markedsstilling (heretter omtalt som Retningslinjene ) 6 Anbefaling om relevante markeder (heretter omtalt som Anbefalingen ) Dokumentene er tilgjengelige på PTs nettsted under menyvalget SMP. 13. I følge Retningslinjene skal det ligge en markedsanalyse til grunn for vurderingen av relevante markeder og av sterk markedsstilling, og vurderingen skal forankres i konkurranserettslig metode. Retningslinjene og Anbefalingen vil derfor, sammen med ekomlovens bestemmelser, især 3-1 til 3-3, danne de rettslige rammene for markedsanalysen. Retningslinjene er imidlertid ikke uttømmende, og PT har derfor i et eget metodedokument utdypet kriteriene for markedsanalysen på enkelte punkter. I den grad Retningslinjene og Anbefalingen blir endret, vil PT løpende oppdatere det nevnte dokumentet. Det er det til enhver tid oppdaterte metodedokumentet som danner utgangspunkt for de markedsanalyser PT foretar. 14. I henhold til ekomloven skal ex ante-regulering av tilbydere med sterk markedsstilling kun benyttes der dette er nødvendig for å oppnå bærekraftig konkurranse i det aktuelle eller tilstøtende markeder. I det norske markedet kan regulatoriske forpliktelser bare ilegges aktører med sterk markedsstilling i de markedene ESA eller PT har avgjort at sektorspesifikk regulering er nødvendig. I hvert av disse relevante markedene må PT vurdere hvorvidt det eksisterer bærekraftig konkurranse. Bærekraftig konkurranse i denne sammenheng betyr at det ikke er noen aktør i det relevante markedet som alene eller sammen med andre har sterk markedsstilling. Se mer om dette under Generelt om markedsavgrensning, kapittel Metode for markedsanalyse utarbeidet av PT er ikke rettslig bindende, men gir uttrykk for PTs forståelse av de retningslinjer som PT er forpliktet til å følge. Markedsanalysene skal derfor foretas i samsvar med de synspunkter og vurderinger som kommer til uttrykk i metodedokumentet. Dersom det skulle vise seg å være uoverensstemmelser mellom metodedokumentet og Retningslinjene eller Anbefalingen, vil metodedokumentet vike. 16. Metode for markedsanalyse legger heller ingen føringer på Konkurransetilsynets vurderinger etter konkurranseloven. Selv om PTs vurderinger etter metodedokumentet i stor grad vil bygge på konkurranserettslig metode og dermed vil ligge nært opp til alminnelig konkurranserett, vil PTs vurderinger være motivert av behovet for generell ex ante-regulering, mens konkurransemyndighetenes vurderinger som hovedregel er ex post i forbindelse med konkrete saker. Konkurransetilsynets og PTs vurderinger etter de to regelverkene vil derfor kunne være avvikende selv innenfor samme eller overlappende markeder. 6 EFTA Surveillance Authority Guidelines 14/07/ EFTA Surveillance Authority Recommendation 14/07/2004 med Kommisjonens Explanatory Memorandum 2003/311/EC 9

10 1.3 Generelt om markedsavgrensning 17. Som angitt ovenfor, må PT i forbindelse med markedsanalysene vurdere om ESAs definerte markeder passer for norske forhold. Det skal gis en beskrivelse og avgrensning av produktmarkedet og foretas en avgrensning av det geografiske markedet. Deretter må det vurderes om forholdene i markedet er av en slik art at det er behov for sektorspesifikk regulering Produktmarkedet 18. Av Anbefalingen fremgår det at avgrensningen av produktmarkedet skal baseres på en vurdering av etterspørsels- og tilbudssidesubstitusjon. Et relevant produktmarked utgjøres av produkter eller tjenester som er tilstrekkelige substituerbare for brukerne. 19. Substituerbarhet på etterspørselssiden foreligger når to eller flere produkter i markedet, etter sluttbrukerens oppfatning, er innbyrdes ombyttelige eller substituerbare ut fra egenskaper, pris og bruksområde. 20. Substituerbarhet på tilbudssiden foreligger når tilbydere av andre (ikkesubstituerbare) produkter, som svar på en marginal prisendring på kort sikt, kan endre sin produksjon eller distribusjon og tilby substituerbare produkter uten å pådra seg betydelige tilleggskostnader eller vesentlig risiko. 21. En anerkjent metode for å analysere substituerbarhet er den såkalte hypotetisk monopolisttesten (SSNIP) 8, hvor man søker å finne det mest avgrensede marked der en hypotetisk monopolist kan utøve markedsmakt. Ved denne testen tar man utgangspunkt i en liten, men signifikant (i praksis 5-10 prosent) og varig prisøkning på det aktuelle produktet, med utgangspunkt i det antatte prisnivået i et marked med virksom konkurranse. Alle andre priser forutsettes uendret. Deretter foretar man en vurdering av effekten av prisøkningen i det aktuelle markedet, og vurderer totaleffekten på produsentens omsetning som følge av prisøkningen. Det vesentlige å fastslå er hvorvidt en slik prisøkning er lønnsom for produsenten. 22. Anbefalingen stiller ikke et absolutt krav om bruk av SSNIP-testen ved markedsavgrensning for markedsanalysene. En slik test vil uansett ikke alene kunne være avgjørende. Beskrivelsen av SSNIP-testen i Anbefalingen bør forstås som en beskrivelse av en fremgangsmåte og et sett av begreper for å vurdere markedsavgrensning. I de enkelte analysene vil det være naturlig og hensiktsmessig å basere en avgrensning på de begreper og den fremgangsmåte som SSNIP-testen beskriver selv om metoden ikke benyttes i sin formelle numeriske form. 23. Et ytterligere vurderingskriterium ved markedsavgrensning er om det er felles prisingsbegrensning mellom ulike produkter. I slike tilfeller kan en vente at både tilbyder og de som etterspør produktene i betydelig grad ser prising av produktene samlet, og at det derfor er den samlede prisen som er av betydning for etterspørselen. Slik felles prisingsbegrensning kan tilsi at produktene er i samme marked, selv om i utgangspunktet verken etterspørsels- eller tilbudssidesubstitusjon tilsier dette Det geografiske markedet 24. Etter at de relevante produktmarkedene er fastlagt, foretas en geografisk avgrensning av markedet. De ytre geografiske grensene for det relevante 8 Small but Significant Non-transitory Increase in Price. Se Retningslinjene pkt

11 produktmarkedet vil som hovedregel utgjøres av nettets utstrekning og det stedlige virkeområdet (jurisdiksjon) for den rettslige reguleringen av markedet. Hvorvidt det skal foretas en nærmere geografisk avgrensning av markedet vil bero på en vurdering av substituerbarheten av de aktuelle produkter og tjenester på tilbuds- og etterspørselssiden, ved en varig, marginal, men signifikant, prisøkning som beskrevet ovenfor. 25. Det relevante geografiske marked er det området hvor de aktuelle produkter og tjenester tilbys på tilstrekkelig like eller homogene konkurransemessige betingelser. Ved vurdering av substituerbarhet på etterspørselssiden bør man ta i betraktning preferanser og geografisk kjøpemønster, dersom slik informasjon er tilgjengelig. Med dette utgangspunktet kan markedene avgrenses regionalt innenfor landegrensene, nasjonalt eller transnasjonalt. PT kan bare definere regionale eller nasjonale markeder. 26. Vurdering av det relevante geografiske markedet vil være noe forskjellig avhengig av om vurderingen skjer ex post eller ex ante. En avgrensning av geografiske markeder ex ante må nødvendigvis ha et videre utgangspunkt og en mer generell tilnærming enn man har ved en avgrensning ex post. En ex post avgrensning baserer seg på en konkret hendelse som man kan kartlegge virkningenes utstrekning av, mens den fremadskuende vurderingen må basere seg på tildels andre forhold. Dette vil derfor også prege omfanget av vurderingen av det aktuelle geografiske markedet. 27. I henhold til ekomloven 1-3 jf. forskrift av 4. juli 2003 nr. 882 gjelder ekomloven for Svalbard, Jan Mayen, Bilandene og Antarktis. For Svalbards vedkommende er det imidlertid gjort unntak for kapittel 3 (sterk markedsstilling), kapittel 4 (tilgang) og 9-3 (konsultasjonsprosedyre). Elektronisk kommunikasjon på Jan Mayen, Bilandene og Antarktis antas imidlertid å ha svært liten betydning for de markedsanalyser PT gjennomfører i henhold til ekomloven Definisjon av avvikende relevante produktmarkeder/tilleggskriterier 28. Det kan bli aktuelt å definere markeder som avviker fra de markedene som er forhåndsdefinert i Anbefalingen. Dersom et avvikende produktmarked er definert skal følgende tilleggskriterier, i henhold til Anbefalingens Explanatory Memorandum pkt. 3.3, foreligge for at markedet skal kvalifisere til sektorspesifikk ex ante-regulering på det elektroniske kommunikasjonsområdet: 1. Det foreligger strukturelle eller regulatoriske etableringshindre i det relevante produktmarkedet. 2. Markedet har egenskaper som gjør at det ikke i tilstrekkelig grad beveger seg mot bærekraftig konkurranse Alminnelig konkurranserett er ikke tilstrekkelig til å ivareta hensynene bak den sektorspesifikke reguleringen. 9 Anbefalingen benytter her begrepet effective competition, som best kan oversettes med virksom konkurranse. Retningslinjene definerer dette til å være et marked hvor aktører med sterk markedsstilling er fraværende, jf. punkt 19. I Ot.prp. nr. 58 ( ) s. 99 heter det Dersom ingen av tilbyderne har sterk markedsstilling så antas det å være bærekraftig konkurranse i markedet. PT antar derfor at begrepene vil være sammenfallende for dette formålet. 11

12 2 Beskrivelse av kringkastingsmarkedet 2.1 Innledning 29. Konvergensutviklingen mellom tele-, medie- og IT-sektoren medfører at alle overføringsnett og tjenester bør omfattes av felles rammebetingelser. ESA har derfor anbefalt at også overføringstjenester for kringkasting skal anses som et relevant marked. 30. Dette produktmarkedet tilsvarer marked 18 i Anbefalingen fra ESA: Grossistmarkedet for overføringstjenester for kringkasting, for levering av kringkastingsinnhold til sluttbruker. 31. I kringkastingsloven 1-1 første ledd er kringkasting definert slik: Med kringkasting menes utsending av tale, musikk, bilder og liknende med radiobølger eller over tråd, ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten. 32. Det finnes ingen legaldefinisjoner for overføringstjenester for kringkasting, men overføringskapasitet generelt er i ekomloven 1-5 nr. 6 definert som: Elektronisk kommunikasjonstjeneste i form av fast etablert kapasitet for signaltransport som innsatsfaktor for produksjon av tjeneste eller som transport mellom ulike geografiske adresser for sluttbrukere. 33. Tilbud om overføringstjenester for kringkasting kan realiseres med forskjellige teknologier og på ulike overføringsmedier, som for eksempel satellitt, bakkenett og kabel-tv-nett. 34. Kringkasterne kan få tilgang til den fysiske infrastrukturen enten ved direkte avtale med tilbyder av overføringskapasitet, eller indirekte via avtale med en distributør. Det sentrale i det markedet som ESA har definert, er etterspørselen etter tilgang til fysisk infrastruktur og overføringsplattformer for utsending av sitt innhold. 35. Etterspørselen etter overføringstjenester for kringkasting kommer både fra kringkastingsselskaper, som Norsk Rikskringkasting (NRK) og TV2, og distributører av kringkastingsinnhold, som ViaSat, Canal Digital, Canal Digital Kabel-TV (i det videre forkortet CDK) og UPC (United Pan-Europe Communications Norge AS). 36. I og med at markedet er definert som et grossistmarked, vil kringkastere og rene distributører (det vil si de som kjøper overføringstjenester for å overføre programmer til sine sluttbrukere) være grossistkunder, og dermed ikke subjekt for regulering innenfor dette markedet (jf. Figur 1 i kapittel 2.2.3). Aktuelle aktører som kan bli regulert i dette markedet, er de som eier eller kontrollerer infrastruktur til overføring av kringkastingsinnhold. 12

13 2.2 Kringkastingsmarkedet Utviklingen i markedet 37. Omfanget av regulering av kringkastingssektoren har historisk sett vært begrunnet i at tilgangen til frekvensressurser er begrenset. Opprinnelig ble fjernsyn og radio (lydkringkasting) 10 kringkastet utelukkende over bakkebaserte, trådløse sendernett. Etter hvert ble det bygget ut kabel-tv-nett, først og fremst for å videresende kanaler fra naboland. 38. Tidlig på 1980-tallet førte utviklingen innen satellitteknologi til at mengden tilgjengelige kringkastingssendinger for både radio og fjernsyn økte betydelig. Dette førte til en oppblomstring av kommersielle kringkastingsselskaper over hele Europa. Disse baserte seg dels på overføring av signaler til parabolmottakere hos sluttbrukerne, og dels på overføring til kabel-tv-nett for videre distribusjon til sluttbrukerne. Det er vanlig at distribusjonsselskapene koder sendingene, slik at sendinger bare kan mottas av brukere med dekoder. 39. Mot slutten av 1980-tallet ble det utviklet teknikker for digital kringkasting, både for radio og fjernsyn. På grunn av digitalteknologiens kvalitets- og kostnadsmessige fortrinn i forhold til analog kringkasting, vil hele sektoren etter hvert bli digitalisert. Stortinget har vedtatt at det skal bygges et digitalt bakkenett for fjernsyn i Norge, og at de analoge sendingene med tiden skal utfases. 40. Myndighetene har historisk sett ansett begrensede frekvensressurser som en begrunnelse for å regulere innholdet i radio- og TV-kanaler. I kringkastingens begynnelse ble frekvensene forbeholdt offentlig eide kringkastere. I Norge hadde NRK lovbestemt enerett til å drive kringkasting. Etter hvert ble det et politisk ønske om større mangfold i eteren. Kommersielle kringkastere som har fått tilgang til begrensede frekvensressurser er pålagt allmennkringkasterkrav, det vil si at sendingene skal kunne mottas av hele befolkningen, inneholde en variert programmeny med et tilbud til alle, og generelt bidra til å styrke norsk språk, identitet og kultur Kringkastingslovgivning 41. Kringkastingsvirksomhet reguleres av lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven). Med unntak av NRK må alle kringkastere ha konsesjon fra Kultur- og kirkedepartementet (KKD) eller Medietilsynet (MT) for å kunne drive kringkasting, jf. kringkastingsloven 2-1. Statseide NRK har direkte hjemmel i loven til å drive kringkasting, jf. 2-1 første ledd. I de konsesjonene som er gitt for riksdekkende kringkasting er det stilt krav om at de skal drive allmennkringkasting. 42. I henhold til kringkastingsloven 2-2 kreves det også konsesjon for å anlegge eller drifte et trådløst bakkenett som hovedsakelig skal benyttes til kringkasting. 43. I kringkastingsloven skilles det mellom riksdekkende kringkasting (riksnett) og lokalkringkasting (lokalnett). 10 Radiokommunikasjon omfatter egentlig både lyd, fjernsyn og andre typer overføring. Radiotjenesten kringkasting er derfor et videre begrep enn de program og tjenester som kringkasterne sender ut. I denne analysen vil radio for enkelhets skyld bli benyttet for begrepet lydkringkasting. 13

14 44. Riksnett: Det drives i dag tre analoge nett for riksdekkende fjernsyn, der NRK1, NRK2 og TV2 distribueres. Det drives fem nett for riksdekkende FMkringkasting: i tillegg til P4 og Kanal 24 har NRK tre nett. NRKs ene FM-nett benyttes i deler av døgnet til distriktssendinger. Det er dessuten tildelt midlertidige frekvenstillatelser for et riksdekkende digitalt nett for radio basert på DAB (Digital Audio Broadcasting). 11 Kapasiteten i DAB-nettet er fordelt mellom tre aktører slik at P4 disponerer én andel, Radio 2 Digital 12 én andel og NRK tre andeler. 45. Lokale nett: Per 1. januar 2004 er det gitt 23 konsesjoner for lokalfjernsyn fordelt på like mange konsesjonsområder. 13 Det er i tillegg avsatt frekvensressurser til ytterligere seks områder der det i dag ikke er interessenter. TVNorge sender sine lokalsendinger dels via andre lokal-tv-selskapers nett. 14 Det er tildelt frekvenstillatelser til 148 nett for lokalradio der 267 konsesjonærer deler sendetid. 15 NRK benytter dessuten 64 lokale frekvenstillatelser for å distribuere program av typen Alltid Nyheter, Alltid Klassisk, Alltid Storting, MP3 og Samiradio. For regional DAB er det gitt en midlertidig tillatelse til NRK i Oslo-regionen. 46. TV2 er i henhold til sin konsesjon forpliktet til å formidle sine sendinger via bakkenett (i alle fall gjelder dette for dagens analoge nett). Også NRK plikter å sende sine sendinger i bakkenett. 47. Kringkastingsloven inneholder videre bestemmelser om plikt for kabel-tvnettene til å videreformidle NRK1, NRK2, TV2 og lokalfjernsyn, jf. kringkastingsloven I følge forskrift om fjernsynsmottakere 16 1 må alle som har fjernsynsmottaker eller videospiller med mottakerdel (tuner) betale kringkastingsavgift (TV-lisens). Denne avgiften skal betales årlig enten man eier, låner eller leier en fjernsynsmottaker. Kringkastingsavgiften fastsettes hvert år av Stortinget, og avgiften tilfaller i sin helhet NRK. 49. Lisensavgiften er altså knyttet opp til det å ha et fjernsynsapparat, og ikke til på hvilken måte en mottar kringkastingssendingene (kabel, satellitt eller bakkenett). Ved å velge kabel eller satellitt må en således betale både kringkastingslisens og abonnementsavgifter mv. til kabel-/satellittoperatøren Aktørene Hovedkategorier av aktører 50. En kringkaster som ønsker å levere kringkastingsinnhold til sluttbrukere i Norge, kan få slike overføringstjenester fra flere tilbydere og over ulike plattformer (bakkenett, kabel og satellitt). Valg av tilbyder baseres på en rekke faktorer, inkludert: dekningsområde og publikumstetthet tekniske aspekter, inkludert graden av digitalisering 11 DAB er forkortelse for Digital Audio Broadcasting. For DAB i bakkenett er betegnelsen formelt T- DAB; Terrestrial DAB 12 Mer informasjon om selskapet finnes på 13 Jf. forskrift om konsesjonsområder for analogt lokalfjernsyn av 25. august 1995 nr TVNorges riksdekkende sendinger distribueres via satellitt og kabel, mens lokalsendingene også formidles via bakkenett. 15 Jf. forskrift om konsesjonsområder for lokalradio av 10. oktober 2000 nr Forskrift om fjernsynsmottagere av 23. oktober 1980 nr

15 tilgjengelig kapasitet og begrensninger regulatoriske krav/hindringer, og differanser i kostnader og inntektsmuligheter knyttet til de enkelte plattformer 51. Kringkastere er vanligvis til stede på flere plattformer samtidig. Avgjørelsen av om en bestemt kringkaster overføres på en bestemt plattform kan i noen tilfeller dikteres av bestemmelser om formidlingsplikt. Der det ikke er formidlingsplikt, kan kringkasteren selv bestemme om programmene skal bli overført over ytterligere en plattform. Denne avgjørelsen baseres på det økte antall sluttbrukere kringkasteren vil nå ut til, i forhold til de kostnader/inntekter det vil medføre og nå disse ekstra seerne. Innenfor satellitt-tv finnes det for eksempel tilfeller av eksklusivitetsavtaler mellom kringkastere og distributører. 17 Kringkasterne kan gjennom slike avtaler hente inn store inntekter fra distributørene. De som kan tilby de mest populære programmene vil også kunne gjøre seg attraktive som reklamekanal. Aktører - roller Betalingsstrømmer Reklameinntekter, provisjoner av salg og kommunikasjon Offentlige bevilgninger til NRK Kjøp av innhold Innholdsprodusenter Lisens Kringkastere Senderettigheter Satellitt distributør Satellitt distributør Kabel-tv distributør -tv Abonnement, løssalg, avgifter Analogt bakkenett Satellitt overføring Satellitt overføring Kabel-tv overføring Kabel-tv Kjøp, leie av brukerutstyr, kjøp av kommunikasjon Kjøp av varer, tjenester Sluttbrukere Seere/lyttere Digitalt bakkenett NTV II Digitalt bakkenett NTV I Norkring Figur 1: Oversikt over aktører i kringkastingsmarkedet (Kilde: PT) 17 Det finnes eksklusivitetsavtale mellom TV2 og Canal Digital, og mellom Viasat og TV3. 15

16 52. Som det fremgår av Figur 1 består kringkastingsmarkedet av følgende hovedkategorier av aktører: Innholdsprodusenter (som f.eks. filmselskaper og kringkastingsselskaper) Kringkastere (blant annet NRK og TV2) Tilbydere av overføringskapasitet (innehavere av infrastruktur, f.eks. kabel- TV-netteiere som CDK og UPC, innehavere av transponderkapasitet i satellitt som f.eks. Telenor Satellite Networks og Nordic Satellite AB (NSAB), og Norkring som innehaver av analoge bakkenett. NTV vil med tiden tilby overføringstjenester over digitale bakkenett.) Distributører (selskaper som distribuerer kringkastingsprogrammer via abonnementsavtaler ut til seerne, som f.eks. CDK og UPC i kabel-tv-nett, og Canal Digital og Viasat i satellitt) Sluttbrukere (seere og lyttere) 53. Forholdet mellom de ulike aktørene kan kort forklares slik: Kringkasteres programtilbud består oftest av egenprodusert innhold samt innhold som kjøpes av andre innholdsprodusenter. For å få sitt innhold distribuert ut til sluttbrukerne, må kringkasterne ha avtale direkte med tilbydere av overføringskapasitet eller med en distributør av kringkastingsinnhold. Som eksempler på avtaler mellom kringkaster og tilbyder av overføringskapasitet, kan nevnes NRKs og TV2s avtaler med Norkring for distribusjon av kringkastingssendinger i analoge bakkenett. 54. For at kringkasterne skal bli distribuert i kabel og satellitt, må det inngås avtaler med distributører. I kabel-tv-nett inngås det da avtaler med for eksempel CDK og/eller UPC, mens det for distribusjon via satellitt inngås avtaler med Viasat og/eller Canal Digital. Norske kringkasterne vil i hovedsak ikke betale for å bli distribuert via kabel eller satellitt. Enkelte utenlandske kringkastere betaler imidlertid for å bli distribuert på disse måtene, men i de aller fleste tilfeller betaler distributørene for rett til å formidle de ulike kanalene. Distributørene får sine utgifter dekket gjennom betaling fra sluttkundene. I tilfeller med et direkte kundeforhold mellom kringkaster og leverandør for satellittoverføring hender det likevel at kringkaster betaler for overføringen. Satellittsignalet brukes i denne sammenhengen ikke til overføring til private hjem, men for å mate sendere i bakkenett. 55. Distributørene må, dersom de ikke eier infrastruktur selv, leie dette av andre. CDK og UPC disponerer nødvendig infrastruktur og har dermed kombinert rolle som tilbyder av infrastruktur og distributør. Distributørene i satellittmarkedet må leie kapasitet av andre. Canal Digital leier transponderkapasitet 18 av Telenor Satellite Broadcasting, mens Viasat leier transponderkapasitet av NSAB Ved formidling av kringkasting via kabel og satellitt er det distributørene som har det direkte avtaleforholdet med sluttbrukerne og som krever betaling for levering av innhold. I bakkenett er det per i dag ingen distributører, og sluttbrukerne må ikke betale noe ekstra (utover kringkastingsavgiften) for å motta innhold. Dette vil endre 18 En transponder er utstyr i kommunikasjonssatellitter, det vil si en elektronisk krets som mottar, forsterker og endrer bærebølgen til et signal, og til slutt sender det tilbake til jorden. 19 Nordic Satellite AB eier og opererer 2 Sirius-satellitter som dekker Norden, Baltikum, Øst- og Sentral-Europa. 16

17 seg når det digitale bakkenettet bygges ut og betal-tv-tjenester vil tilbys også over digitale bakkenett (Digital Terrestrial Television, DTT). NRKs allmennkringkasting skal imidlertid være gratis også over det digitale bakkenettet. 20 Norges televisjon as (NTV) I forbindelse med utlysningen av frekvenstillatelse og konsesjon for utbygging og drift av et digitalt bakkenett for fjernsynskringkasting (DTT) kom en ny aktør på banen i kringkastingsmarkedet: Norges televisjon AS (NTV). NTV ble stiftet i 2002 i forbindelse med første utlysning av frekvenser for digitalt bakkenett for fjernsynskringkasting. I utgangspunktet var NTV eid med like deler av NRK og TV2, men i 2005 gikk også Telenor Broadcast inn på eiersiden. De tre eier nå en tredjedel av selskapet hver. NTV var eneste søker om konsesjon for å bygge ut og drive et DTT-nett i Norge. NTV ble 1. juni 2006 tildelt konsesjonen, og har nå ferdigforhandlet de endelige konsesjonsvilkårene. 58. Ved siden av NTV er det opprettet et separat selskap, NTV Pluss, som også eies med like deler av NRK, TV2 og Telenor. Dette selskapet skal stå for drift av betal-tv over DTT. 22 NTV Pluss vil således være NTVs kunde, og kjøpe overføringskapasitet i bakkenettet. 59. NTV skal leie sendernettet av Norkring. NTV har inngått kontrakt med Norkring som totalleverandør av sendernettet. Avtalen omfatter utbygging og drift i 15 år. Allerede i 2004 anså NTV at Norkring var den beste kandidaten til en slik utbygging av DTT i Norge. Det har pågått både tekniske diskusjoner og forhandlinger med Norkring i lang tid. 60. I konsesjonssøknaden påpekes det at de to NTV-selskapene skal være uavhengige av hverandre, og at forhandlinger både med infrastruktureiere, andre betal-tv-aktører og kringkastere skal skje på armlengdes avstand. Det loves at ingen av de tre eierne av NTV skal forfordeles på områder der de kan sitte på begge sider av forhandlingsbordet. Dette vil for eksempel gjelde Telenor som eier av Norkring, eller NRK og MTG som eier av den nye betalingskanalen SportN og potensiell part i forhandlinger om tilgang til betal-tv-plattformen. 61. Med NTV som konsesjonsinnehaver, er Telenor involvert både som tilbyder av infrastruktur gjennom Norkring, tilbyder av utsendingstjeneste gjennom NTV og som distributør gjennom NTV Pluss. NRK og TV2 vil få roller som både innholdsprodusenter, kringkastere, tilbydere av utsendingstjenester og distributører. Både NTV som konstellasjon og de tre partene hver for seg skaffer seg dermed svært betydningsfulle posisjoner i det norske kringkastingsmarkedet. Som vist over er omstendigheten at en aktør er til stede på flere ledd i kjeden imidlertid også tilfelle både på satellitt og kabel, men ingen av aktørene der kan sies å spre sin virksomhet like bredt som NTV-partnerne. Det utgjør blant annet en vesentlig forskjell at i NTV er også kringkastere med i selskapet. 20 I NTVs søknad om konsesjon , s. 13, fremgår det at NRKs allmennkanaler (NRK1, NRK2, distriktssendinger og døvetolktjenesten) skal være gratis tilgjengelig i det digitale bakkenettet. I en tilleggsavtale til konsesjonen er det bestemt at TV2 skal distribueres gratis i bakkenettet frem til utgangen av Se for øvrig vedlegg Kilde: NTVs konsesjonssøknad 17

18 62. I forbindelse med denne analysen er NTV en part på etterspørselsiden. Selskapet er således ikke et potensielt reguleringssubjekt etter de reglene i ekomloven som forutsetter sterk markedsstilling, jf. ekomloven kapittel 3. NTV vil derimot som tilbyder av utsendingstjeneste i det digitale bakkenettet kunne reguleres etter ekomloven 4-3. Denne bestemmelsen slår fast at NTV som eventuell tilbyder av adgangskontrolltjeneste skal imøtekomme rimelige anmodninger om tilgang fra andre aktører, det være seg betal-tv-tilbydere eller individuelle kringkastere. Forpliktelser etter denne bestemmelsen forutsetter ikke analyse og utpeking av aktør med sterk markedsstilling Kringkastingsnettene generelt 63. Sluttbrukere kan i dag motta radio og fjernsyn via bakkenett, kabel eller satellitt. Det er ca. 2,1 millioner husstander i Norge. 23 Fordelingen av hvor mange som bruker kabel-tv, satellitt og bakkenett som sin primærkilde for mottak av fjernsynssendinger fremgår av tabell 1. Kabel-TV Satellitt Bakkenett Faktisk dekningsgrad av husstandene 42 % 30 % 28 % Teoretisk dekningsgrad av husstandene 65 % % NRK1 99,8 % TV2 90 % NRK2 52 % Tabell 1: Fordeling av husstander mht. primærkilder for mottak av fjernsynssendinger per 2004 (Kilde: PT og SSB, Norsk mediebarometer 2004) 64. Tradisjonelle kringkastingssamband kan grovt sett deles i fire hovedtyper: Samband mellom produksjonssteder (kontribusjonsnett) Samband for mating av signal til senderstasjon (matenett) Samband for transport mellom hovedsendere (i kabel-tv-nett fra hovedsentral til endesentral) (transportnett) Samband for distribusjon ut til sluttbruker (aksessnett) 23 Jf. opplysninger fra SSB: Inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger 2002 viste omlag 2,1 millioner husholdninger i Norge. Definisjonen på en husholdning er når folk bor sammen og har felles økonomi. Det er viktig å merke seg at borteboende studenter etter denne definisjonen blir å regne som egne husholdninger. 18

19 65. Selve infrastrukturen i kringkastingsnettene kan skjematisk fremstilles slik: Satellittnett Bakkenett Kontribusjon Matenett Transportnett Aksessnett Kabelnett Figur 2: Skjematisk fremstilling av infrastruktur for overføring av kringkasting (Kilde: PT) 66. Med kontribusjonsnett menes den delen av nettet der kringkastingsinnhold transporteres mellom for eksempel opptakssted og studio. 67. Med matenett forstås den delen av nettet som går fra kringkasteren og ut til første tilknytningspunkt i et sendernett eller transportnett (bakkebasert antenne, jordstasjon for satellitt eller tilknytning til kabel-tv-nett). Matenettet kan realiseres via forskjellige teknologier, vanligvis via fiber eller radiolinjer. 68. Med transportnett forstås den delen av nettet der signaler transporteres mellom første tilknytningspunkt mot kringkaster og frem til grensesnittet mot aksessnettene. I kabel-tv-nett kan dette være den delen av nettet mellom mottakspunkt av signaler (for eksempel fra satellitt) og ut i nettet frem til tilknytningspunkt for aksessnettet. Transportnettet har vanligvis høy kapasitet og kan bestå av fiber eller en kombinasjon av fiber og radio. 69. Med aksessnett forstås siste del av nettet ut til sluttbruker. I kringkastingssammenheng benevnes slike nett gjerne distribusjonsnett. Aksessdelen av kringkastingsnettene (distribusjonsnettet) er basert på enten satellittsamband, bakkenett (bakkebaserte radiosendere) eller kabel-tv-nett. Teknologisk utvikling har medført at også andre teknologier kan benyttes for kringkasting. Nærmere beskrivelse av dette vil bli gitt under kapittel I kabel-tv-nett vil aksessnett variere fra store (brukereide) nett med flere tusen tilkoblinger til enkle avgreininger med noen få tilkoblinger, og strekker seg til kontakten i veggen hos sluttbrukeren. I bakkenettene består aksessnettet av master og tilhørende senderutstyr (se kapittel ). 70. Det har tradisjonelt vært separat infrastruktur for tele- og kringkastingsnett, særlig aksessnettene (distribusjonsnettene). I de senere årene har imidlertid kabel-tvnettene blitt benyttet til også Internett og telefoni. I mate-, transport- og 19

20 kontribusjonsnettene kan infrastruktur benyttes til både telekommunikasjon og kringkasting. 71. Matenettene og transportnettene er i stor grad digitalisert. Satellittbasert kringkasting har fra 15. oktober 2003 vært heldigitalisert både i transponderne og mottak hos sluttbrukere. Aksessdelen i kabel-tv-nettene overfører både digitale og analoge signaler, men kabel-tv-nett med smal båndbredde overfører vanligvis kun analoge signaler. Det bakkebaserte kringkastingsnettet står også foran et skifte fra analog til digital teknologi. Digitaliseringen gir betydelig økt overføringskapasitet i den fysiske infrastrukturen. Det forventes at hele verdikjeden i fjernsynsmarkedet, med unntak av selve fjernsynsapparatene, vil være heldigitalisert i løpet av få år. Det innebærer at både produksjon, distribusjon og mottak av fjernsynssignaler vil skje digitalt. 72. Norkring har startet utbyggingen av et riksdekkende og et regionalt digitalt bakkenett for radio, DAB (jf. kapittel 2.2.2). Det riksdekkende nettet dekker om lag 70 prosent av husstandene i Norge, og i dette nettet sendes programmer fra NRK 24, P4 og Radio 2 Digital. I det regionale DAB-nettet, som dekker Oslofjordområdet, sendes i dag bare NRKs lokalsendinger Bakkenettene Innledning Bakkenett Kontribusjon Matenett Transportnett Aksessnett Figur 3: Skjematisk fremstilling av infrastruktur for overføring av kringkasting via bakkenett (Kilde: PT) 24 NRK sender følgende programmer digitalt: P1, P2, P3, mpetre, Alltid Nyheter, Alltid Klassisk, Alltid Storting, Alltid Folkemusikk og Samiradio 25 NRK Østfold, NRK Østlandssendinga, NRK Buskerud, NRK Telemark, NRK Vestfold, NRK Stortinget og NRK met.oslofjord 20

21 73. Matenettet i bakkenettene består av radiolink eller fiber frem til hovedsender (for eksempel Tryvann) eller frem til jordstasjon (for eksempel Nittedal). Fra dette punktet blir signalene videreført gjennom et transportnett, enten via bakkebaserte hovedsendere eller via satellitt, ut til sendere der signalene videreformidles til sluttbruker via distribusjons-/aksessnett. 74. Bakkenettene omfatter i dag blant annet tre sendernett for distribusjon av fjernsynsinnhold (jf. kapittel 2.2.2). For å overføre matesignaler fra fjernsynskanalen NRK1 til analoge bakkenett, brukes radiolinjer og fiber. Sendernettene som benyttes for å overføre NRK2s og TV2s sendinger er hovedsakelig matet via satellitt. 75. Norkring AS (Norkring) er i praksis den eneste tilbyderen av overføringskapasitet 26 i bakkenett. Norkring er et heleid datterselskap av Telenor. Da flere selskaper innen Telenor-konsernet omhandles i dette dokumentet, benyttes for enkelhets skyld selskapsnavnet Norkring. 76. Med hensyn til fjernsyn er det bare NRK1 og TV2 som har tilnærmet riksdekkende distribusjon via bakkenett alene. NRK1 har en beregnet teoretisk dekning på 99,8 prosent av husstandene, mens TV2 har beregnet teoretisk dekning på om lag 90 prosent. Tilsvarende er beregnet teoretisk dekning for NRK2 52 prosent av husstandene. 77. Hovedårsakene til at NRK og TV2 kringkastes i bakkenettene er at NRK tidligere eide dette nettet, samt de dekningskravene som er fastsatt i konsesjonen. Uten å benytte bakkenett hadde NRK og TV2 ikke klart å oppfylle disse dekningsforpliktelsene. 78. Sluttbrukerne mottar signaler fra analoge bakkenett via vanlig tak- /bordantenne. Det er ingen kostnader knyttet direkte til mottak av slike signaler, bortsett fra lisensbetalingen for NRK. Kostnaden ved kjøp av nødvendig antenne er vanligvis lavere enn 400 kroner. 79. De eksisterende analoge bakkenettene fungerer som en direkte distribusjonskanal for kringkasterne. I motsetning til satellittnett og kabel-tv-nett er det ingen særskilt aktør som pakker, markedsfører og selger innholdet i analoge bakkenett til slutbrukerne. 80. Etter hvert som digitale bakkenett bygges ut og settes i drift, vil dette imidlertid kunne endres. Den økte kapasiteten digitaliseringen medfører, gjør det mulig å tilby flere kanaler over bakkenettet. Det er naturlig å se for seg at programpakkedistributører vil søke å tilby tjenester til sluttbrukere over dette nettet. En slik innholdstilbyder vil i tilfelle etterspørre kapasitet hos netteier, eller den som disponerer nettet. Med NTV som konsesjonsinnehaver, vil NTV Pluss som eneste programpakkedistributør frem til analog slukking etterspørre kapasitet hos NTV Aksessnettets tekniske oppbygning 81. Bakkenettet i Norge består av om lag 6500 sendere fordelt på 47 hovedsenderstasjoner og 2700 mindre stasjoner. De store hovedsenderstasjonene står plassert på fjelltopper rundt i landet og inneholder sendere for både radio og fjernsyn. Det er disse hovedsenderstasjonene som mottar radio- og fjernsynssignalene fra kringkasterne, og som formidler dem videre til andre hovedsendere, mindre sendere 26 Norkring leverer overføringskapasitet innenfor produktområdene analog riksdekkende og regional/lokal jordbundet kringkasting av fjernsyn og radio. Se for øvrig vedlegg 5 Telenor. 21