Ofre for seksuelle overgrep på Internett:

Transkript

1 Ofre for seksuelle overgrep på Internett: Hva gjøres for å identifisere barna? Thale Skybak Desember 2004 ISBN nr

2 Innhold Redd Barnas arbeid mot overgrep mot barn på Internett er tilknyttet Redd Barnas Norgesprogram og ledes av Elizabeth Skogrand. Rapporten er skrevet av kriminolog Thale Skybak. 1 INNLEDNING 2 2 HVA ER BARNEPORNOGRAFI? BEGREPET BARNEPORNOGRAFI GJELDENE RETT I NORGE HISTORIKK HVA ER ET BARNEPORNOGRAFISK BILDE? OMFANGET 8 3 IDENTIFISERINGEN AV BARNA PÅ BILDENE HVEM ER PÅ BILDENE? HVA ER OFFERIDENTIFISERING? Måter å identifisere barna på bildene Offeridentifiseringen som en prosess HVORFOR ER SÅ FÅ BARN IDENTIFISERT? Hvorfor forteller de ikke? HUDDINGE-SAKEN 15 4 HVA BLIR GJORT I ARBEIDET MED OFFERIDENTIFISERING? POLITIETS ARBEID Kripos 18 Kripos arbeid med identifisering av barna på overgrepsbilder Interpol 21 Interpols arbeid med offeridentifisering 21 Hva fører Interpols arbeid til? Internasjonalt politisamarbeid FORSKNINGSMILJØENE Copine-prosjektet 24 VIP-prosjektet NGOER 26 5 UTFORDRINGER I OFFERIDENTIFISERINGSARBEIDET BARNEPERSPEKTIV Konsekvenser som følge av en identifisering Lite kunnskap om langtidseffektene Nødvendigheten av et godt hjelpeapparat Er det til barnets beste å bli identifisert? POLITIPERSPEKTIV Fokus på barnet Spørsmål om ressurser Behov for globale løsninger Kommunikasjon og informasjonsdeling Moralske dillemma SAMFUNNSPERSPEKTIV Samarbeid Verdien av NGOer Mangel på kunnskap Politisk vilje 40 6 AVSLUTNING REDD BARNAS ROLLE VEIEN FREMOVER 42 LITTERATUR 46 3

3 Forord Overgrep mot barn på Internett fokus på ofrene Bak et hvert bilde av barnepornografisk karakter ligger et seksuelt overgrep mot et barn. Redd Barna har som oppgave å drive holdningsskapende arbeid, informasjonsvirksomhet og påvirkningsarbeid. Vi ser det også som vår rolle å være en talsmann for de barna som blir misbrukt i overgrepsbilder på Internett og til å være en pådriver i forhold til å utvikle nye metoder, frembringe ny kunnskap og utvikle arbeidet videre for å hindre fortsatt vekst i barn som blir misbrukt og materiell som blir spredt over nettet. FNs barnekonvensjon sier at alle barn har rett på beskyttelse mot seksuelle overgrep og at alle parter som har undertegnet barnekonvensjonen skal gjøre alt de kan for å oppfylle retten til beskyttelse, ivaretakelse og omsorg for barn som opplever seksuelle overgrep. Hvorfor har det da vært så liten fokus på å identifisere barna på bildene og redde dem ut av det misbruket bildene viser, når vi vet at omfanget av overgrepsbilder på Internett har eksplodert de siste ti årene? Denne rapporten er skrevet av kriminolog Thale Skybak på oppdrag fra vårt prosjekt Overgrep mot barn på Internett og tar for seg nettopp hva som gjøres for å identifisere ofre for barnepornografi og hvorfor så få barn har blitt identifisert hittil. Det er vårt håp at rapporten skal bidra til å øke kunnskap og skape debatt i ulike fagmiljøer og i opinionen om hvilken skjebne disse ofrene lider og hvilke grep som må tas hvis vi skal oppfylle ofrenes rettigheter. En klar anbefaling som følge av den dokumentasjonen som foreligger i rapporten er at det må settes inn mer ressurser fra samfunnets side, både i Norge og internasjonalt, for å finne ut hvem barna på bildene er og redde dem ut av de forferdelige overgrepene de gjennomgår. Politiet er den mest sentrale instans i det praktiske arbeidet med å fysisk finne ofrene, men Redd Barna etterlyser også ytterligere forskning på feltet og utvikling av en internasjonal strategi tilpasset Internettmediets internasjonale karakter samtidig som vi ser at Redd Barnas innsats for å løfte frem barneperspektivet og barns rett til beskyttelse, ivaretakelse og omsorg må fortsette så lenge ofrene synes å forsvinne i den enorme massen av overgrepsbilder på nettet. Det er langt igjen til barn misbrukt på overgrepsbilder får sine rettigheter oppfylt. Gro Brækken Generalsekretær 1 Innledning Bak et hvert bilde av barnepornografisk karakter ligger et seksuelt overgrep mot et barn. Internett har åpnet nye veier for å distribuere bilder av seksuelle overgrep mot barn. Å finne bildene, stanse bildene og identifisere hvem som er på bildene og hvem som distribuerer overgrepsbildene blir vanskeligere og vanskeligere (Carr 2004). Flere tusen overgrepsbilder av barn er tilgjengelige på Internett, og kun få av barna blir identifisert. Det er rimelig å stille spørsmål ved hvert enkelt av de titusentalls bilder. Hvem er hun? Hvor kommer hun fra? Er hun i fare nå? Er hun allerede identifisert? Har hun fått hjelp? (Åström 2004). Barnas historie blir sjelden fortalt fordi vi har alt for lite kunnskap om barna som er på bildene veldig få blir identifisert (Taylor & Quayle 2003, Taylor 2002). Internett er et globalt medium og barna man ser på bildene kan komme fra hvor som helst i verden. Dette gjør den rettslige behandlingen av disse sakene mer komplisert. Det finnes ingen enkeltstående instans som tar ansvaret for etterforskningen og behandlingen av denne type saker og disse barna. Vi har ingen rutiner, tilrekkelig kunnskap og erfaringer med å identifisere barnet på bildet, og sette barnet på bildet i sentrum. Det har vært liten fokus på skjebnen til de barna som blir utsatt for seksuelle overgrep for å produsere denne type bilde-materiale. Det er mange problemstillinger som knytter seg til barnepornografi. Men først og fremst er det på tide å rette fokus på barnet, og barnets rett til beskyttelse i arbeidet med å bekjempe barnepornografi på Internett. For å sikre barnet den beskyttelse det har krav på må barna på bildene identifiseres. Offeridentifisering i forbindelse med avsløringer og beslag av overgrepsbilder av barn på Internett er: Den prosessen som foretas der barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og overgrepet er blitt filmet eller fotografert og distribuert via Internett eller annen elektronisk kommunikasjonsteknologi, er blitt identifisert og lokalisert. En politiførstebetjent ved Kripos som har flere års erfaring med å kartlegge og avsløre overgrep mot barn og barnepornografi som distribueres over Internett forteller: Per i dag er det tilgjengelig film og bilder av nær sagt alle typer av seksuelt betingede overgrep mot barn i alle aldre, og materialet er bare et tastetrykk eller to unna mottakeren. Svært mange av barna er i førpubertal alder, enkelte av dem er fremdeles spedbarn, og de utsettes for alle tenkelige og utenkelige former for overgrep, inkludert sex mellom barn og dyr. Enkelte av overgrepene er simpelthen hensynsløs utøvelse av rå vold, der volden i seg selv er den viktigste salgsvaren. Mange av de handlingene som filmes og avbildes, er så rå at de knapt lar seg beskrive (Kriminalpolitisentralen 2003, s. 9). Redd Barna ønsker å rette søkelyset på ofrene, og gjennom dette se hva som gjøres i arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene. Man vet at barna på bildene blir utsatt for seksuelle overgrep og denne rapporten vil belyse problemer og utfordringer i arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene som distribueres på Internett. Det vil også klarlegges i hvilken grad barna på bildene blir identifisert, hvilke metoder politiet bruker for å identifisere barna på bildene og hvorvidt politiet, både i Norge og internasjonalt, legger vekt på offeridentifisering i sitt arbeide med saker som omhandler barnepornografi på Internett. Det vil også rettes fokus på annet arbeid som gjøres på området, hovedsakelig innenfor forskningsmiljøer og NGOers arbeid. 4 5

4 1 Det anbefales å lese Aas-Hansen (2003): Barnepornografi på Internett. Fokus på rettspraksis. Redd Barna rapport Hva er barnepornografi? 2.1 Begrepet barnepornografi Begrepet barnepornografi er lite dekkende for de fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn som siden midten av 90-tallet har blitt gjort tilgjengelig, distribuert, byttet og solgt via Internett. Det dreier seg om bilder, filmer, tegninger og digitale eller animerte produksjoner der voksne forgriper seg på barn. Barn er verken seksualobjekter eller handelsvare. Redd Barna mener bilder av barnepornografisk karakter dokumenterer seksuelle overgrep mot barn. Et bedre begrep enn barnepornografi kan være bilder av seksuelle overgrep eller overgrepsbilder (Taylor & Quayle 2003). I denne utredningen vil i hovedsak begrepet overgrepsbilder bli brukt. 2.2 Gjeldene rett i Norge I henhold til Barnekonvensjonen er alle barn i Norge personer under 18 år. Seksuelle overgrep mot barn er regulert i Straffelovens kapittel 19 om seksualforbrytelser. De sentrale bestemmelsene som rammer seksuell omgang med barn, er straffelovens 195 og 196. Forbudet mot befatning med barnepornografi er regulert i straffelovens 204. Straffeloven 204 lyder: Den som (a) utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi, (b) innfører pornografi med sikte på utbredelse, (c) overlater pornografi til barn under 18 år, (d) produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, (e) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold, eller (f) forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i en kommersiell fremstilling av rørlige eller urørlige bilder med seksuelt innhold, eller produserer slike fremstillinger hvor noen under 18 år er avbildet, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år. Med pornografi menes i denne paragrafen: kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang. Med barnepornografi menes kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller som er fremstilt som barn. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål. I 2003 ble Barnekonvensjonen inkorporert i norsk lov. I følge loven har alle barn under 18 år egne rettigheter og krav til beskyttelse. Helt vesentlig er kravet i artikkel 3 om at myndighetene først og fremst skal legge vekt på barnets beste ved alle handlinger som berører barn. Artikkel 19 fremmer kravet om at barn skal beskyttes mot fysisk og psykisk misbruk, artikkel 34 forplikter statene til å verne barn mot seksuell utnytting, bl.a. ved at statene skal treffe tiltak for å hindre at noen utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske fremstillinger eller i pornografisk materiale. I tilleggsprotokollens artikkel 2 defineres barnepornografi som enhver fremstilling, uansett med hvilket middel, av et barn som er involvert i reelle eller simulerte seksuelle aktiviteter, og enhver fremstilling av barns ulike kjønnskarakteristiske kroppsdeler, for hovedsakelig seksuelle formål. Redd Barna bruker definisjonen i FNs tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og pornografi med barn som grunnlag for organisasjonens arbeid. Definisjonen omfatter enhver fremstilling av et barn, som er involvert i tydelige seksuelle aktiviteter eller fremstillinger av et barns kjønnsdeler av seksuelle årsaker. 2.3 Historikk Seksuelle overgrep mot barn er ikke et nytt fenomen, det er heller ikke barnepornografi. Før var det vanskelig å oppdage barnepornografi. Alt foregikk i det skjulte. Bytte av bildene og videofilmene skjedde privat eller gjennom sex-shops. Fordi man måtte oppgi navn og adresse for å motta post var imidlertid sjansen for å bli identifisert større (Taylor & Quayle 2003). De som produserte, distribuerte og byttet overgrepsbildene var gjerne pedofile og andre voksne med seksuell interesse i barn. I dag gjør Internett distribusjonen av barnepornografi mye mer tilgjengelig, effektiv og anonym i global skala. Overgrepsbilder finnes på web, via nyhetsgrupper, gjennom peer2peer, via spam og andre måter (Carr 2004). Publiseringen eller byttingen av disse bildene kan være kommersiell eller ikke kommersiell. Sammenliknet med tiden før Internett er det ingen tvil om at mange flere mennesker i dag samler og ser på overgrepsbilder av barn. I dag kan man sitte hjemme i sin egen stue og laste ned mengder av overgrepsbilder gratis fra Internett. Fordi Internett gjør det lettere for flere å involvere seg og distribuere bilder av misbrukte barn, er det sannsynlig at det er flere barn som blir misbrukt også (Taylor & Quayle 2003, Carr 2004). Flere studier støtter antagelsen om at det er en sammenheng mellom det å besitte og samle på barnepornografiske bilder og det å misbruke barn seksuelt (Carr 2004, Brottsförebyggande rådet 2003). 2.4 Hva er et barnepornografisk bilde? Hvert enkelt land i verden har sin egen lovgivning som bestemmer hva som anses som et overgrepsbilde. Når det gjelder å bedømme hva som anses som et overgrepsbilde ut fra norsk lovgivning finnes kriteriene i straffelovens 204. For det første sier paragrafen at barnepornografi er kjønnslige skildringer der det gjøres bruk av noen som faktisk er barn. Dessuten omfattes kjønnslige skildringer som gjør bruk av noen som må regnes som barn eller som fremstilles som barn. Begrepet barn er ikke knyttet opp til noen bestemt alder. Utgangspunktet er at alle mennesker som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen skal regnes som barn. Selve definisjonen omfatter rørlige og urørlige bilder uavhengig av hvilken teknikk som er benyttet for å gjøre bildene tilgjengelige for det menneskelige øyet. Rene nakenbilder av barn er i utgangspunktet ikke omfattet av bestemmelsen. Det avgjørende er om bildet er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Hvor grensen går for hva som er et barnepornografisk bilde og hva som ikke er det, er dermed uklar. Det er først gjennom rettspraksis at den nærmere definisjonen av bildet finner sted (Aas-Hansen 2003). I Norge er det med andre ord vanskelig å definere hva som er et barnepornografisk bilde. I flere barnepornografisaker viser det seg at bildematerialet gjerne består av bildeserier. Dette er bilder av de samme barna, bilder som gjerne viser alt fra barna med klær eller i bikini til nakenbilder og bilder av overgrep. Gitt denne formen for bildeserier vil en del av bildene ikke være ulovlige i rettslig forstand. Men sammen med bildene som viser overgrep kan det vise et slags mønster i den voksnes seksuelle interesse i barn. Et EU-finansiert prosjekt Copine under ledelse av Max Taylor, professor ved Universitetet i Cork, Irland, har foretatt en kategorisering av de bildene som er i omløp på Internett i dag (Taylor & Quayle 2003, s. 32). En bedømmelse av bildene gjøres ut fra den krenkelsen/det overgrepet som barnet har vært utsatt for. Bildene sorteres så i en database The Platform for Internet Content Selection (PIC) 6 7

5 Nivå Navn Beskrivelse av bildets art 1 Antydende Ikke erotiske bilder som viser barn i undertøy, badeklær m.m. som er tatt fra familiealbum. Bilder der barna lekre normalt, men bildets innhold antyder utilbørlighet. 2 Nudistiske Bilder der barn vises nakne eller halvnakne i en nudistisk sammenheng. 3 Erotiske Ulovlig (i hemmelighet) tatte bilder av barn på lekeplass eller annet skjermet miljø der barnet i varierende grad er nakent. 4 Poserende Bilder der barn poserer påkledd eller i varierende grad nakne. Bildene er tatt med den hensikt å vekke/lokke frem seksuell interesse. 5 Erotisk poserende Bilder av barn, påkledde, eller i varierende grad nakne, der de poserer i seksualiserende eller provoserende poser. 6 Tydelig erotisk poserende Bilder med fokus på barnets genitalier og der barnet er mer eller mindre nakent. 7 Tydelig seksuell aktivitet Barn som berører seg selv, eller hverandre, ulike typer av sam handling mellom barn uten at voksne er involvert. 8 Vold Bilder der barn blir formål for seksuell vold og der en voksen er involvert. 9 Grov vold Grove bilder av seksuell vold, penetrerende sex, masturbasjon eller oralsex der voksne er involvert. 10 Sadistiske/bestialske a. Bilder der et barn er fastbundet, blir slått eller pisket eller utsettes for andre handlinger som forårsaker smerte. b. Bilder der ett dyr er involvert i en eller annen form for seksuell art med et barn. og bedømmes ut fra en skala delt i ti nivåer. I denne skalaen inkluderes også de bildene som ikke er barnepornografiske, dvs. bilder som kan finnes i hvilket som helst fotoalbum. Men når de finnes i serier sammen med andre barnepornografiske bilder, kan også de relateres til den voksnes seksuelle interesse i barn. Om et bilde oppmuntrer seksuelle fantasier er ikke nødvendigvis avhengig av bildets innhold men hvordan bildet blir anvendt. I en politietterforskning kan det også forekomme bilder som ikke er av barnepornografisk materiale sammen med grove overgrepsbilder. I tillegg eksisterer også manipulerte bilder, der det ser ut som om barnet har blitt utsatt for ett overgrep. Med ny teknologi er det store muligheter for å manipulere bildene og det er nesten umulig for en person som ikke er vant til å se på denne type bilder å se at det ikke er bilde av et barn og et virkelig overgrep. I Svedin og Backs undersøkelse Varför beretter de inte? Om att utnyttjas i barnpornografi (2003) varierte de seksuelle overgrepene fra at overgriperen rørte ved barnets kjønnsorganer til orale, genitale og anale samleier. Barna ble oppmuntret eller tvunget til seksuelle aktiviteter med hverandre foran kamera, de ble fotografert med diverse gjenstander i analåpning, de har måttet onanere overgriper m.m. Forskerne fra Copine viser at barna på bildene i enkelte tilfeller ikke ser triste, urolige eller skremte ut. De forklarer dette med at barnet ler og smiler for at den som titter på bildene skal få bekreftet sine fantasier om at barnet nyter det. Overgriperen overtaler og manøvrerer barnet på en måte som gjør at de i de noen tilfeller ikke behøver å bruke vold for å begå overgrepet. Overgriperen tester ut hva barnet tolererer, og prøver å finne frem til og stimulerer erogene soner og fremkaller lystfølelser hos barnet. På denne måten gjøres barnet delaktig, sett ut fra overgriperens perspektiv (Taylor & Quale 2003, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn 2002). Sjefen for Kriminalpolitisentralen (Kripos) politimester Arne Huuse beskriver scenene som daglig avdekkes i arbeidet med overgrepsbilder av barn på Internett: Brutale voldtekter av barn helt ned i spedbarnsalderen der kjønnsorgan i enkelte tilfeller på størrelse med offerets ben presses inn i vagina og analåpning på barn som knapt har lært seg å gå. Bildene viser barneansikter forvridd av smerte, frykt og panikk, mens overgriperens ansikt ofte er sladdet. Det er heller ikke uvanlig å se barnehender bakbundet med remmer og lenker, og barn som er lenket til vegger og tak mens overgrepene utspiller seg. Mange av de scenene våre etterforskere avdekker hver eneste dag, lar seg vanskelig beskrive. Små barn utsettes for psykisk og fysisk tortur som skader dem for livet (Kriminalpolitisentralen 2003, s. 2-3). 2.5 Omfanget Mengden overgrepsbilder på Internett øker raskt. Det er vaskelig, om ikke umulig, å si noe om omfanget av barnepornografi på Internett. Interpol sitter i dag med en database som inneholder over barnepornografiske bilder 2. I følge Interpol er antallet barn som eksploreres på disse bildene om lag Fra forskningsprosjektet Copine, ved Universitetet i Cork, Irland, vet vi at det hver uke dukker opp mellom minst 4-5 nye barn i den barnepornografiske trafikken på Internett (Åström 2004). I mai 2004 overleverte Copine sin database med overgrepsbilder til Interpol. Denne databasen består av over overgrepsbilder som er lastet ned fra nyhetsgrupper på Internett (Holland 2004). For tiden arbeider Interpol med å gå gjennom samtlige bilder fra denne databasen. Mange av bildene er de samme som Interpol allerede hadde i sin database. Likevel er det viktig å gå gjennom hvert enkelt bilde i tilfelle det skulle være et nytt bilde. Dette er et tidkrevende arbeid som krever nøyaktighet og kompetanse i nødvendig analysemetoder. Høsten 2002 gjennomførte Copine en undersøkelse som gikk over seks uker. I løpet av disse seks ukene dukket det opp 20 nye barn i et utvalg nyhetsgrupper på Internett. I samme periode ble det postet totalt overgrepsbilder av barn i disse nyhetsgruppene, hvorav var nye overgrepsbilder som ikke allerede var en del av Copines database. Dette representerer et gjennomsnitt på overgrepsbilder per barn (Carr 2004). Før utbredelsen av Internett eksisterte det få muligheter til å utveksle bilder av seksuelle overgrep mot barn. Internett teknologien gir mulighet for rask og billig distribusjon over lange avstander uten å involvere for eksempel fotolaboratorier. Internettekspert John Carr (2004) fra NCH the Children s cha- 2 Intervju med Anders Persson, Crime Intelligence Officer ved Interpol, 8. november

6 rity, mener dette har ført til at mange flere mennesker samler på overgrepsbilder. Med denne økningen i antall mennesker som ser, samler og besitter overgrepsbilder av barn hevder Carr at flere barn blir utsatt for seksuelle overgrep. For det første mener han at det å samle, se og besitte denne type bilder lett kan lede folk til å forgripe seg på barn. For det andre mener Carr at etterspørselen etter nye overgrepsbilder øker, noe som fører til at nye barn blir utsatt for overgrep. I sin rapport Child abuse, child pornography and the internet viser Carr (2004) at det har vært en økning på 1500 % i antall tiltalte for besittelse eller produksjon av barnepornografi i England, fra 35 i 1988 til 549 i John Carr spør om denne utviklingen er et resultat av en økning i politiets arbeidsinnsats i denne type saker. Selv mener han politiet har fokusert mer på denne type saker fordi omfanget av denne type saker har kommet til politiets kjennskap (Carr 2004). I Norge er Kriminalstatistikken en viktig kunnskapskilde når vi ønsker å vite noe om de lovbrudd som skjer i vårt samfunn. Kriminalstatistikken omfatter bare den registrerte kriminaliteten, dvs. den gir en oversikt over antall anmeldte lovbrudd, antall etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner og oppklaringsprosent. Kriminalstatistikken kunne med andre ord ha vært en kilde for omfanget og utviklingen av barnepornografi. Det eksisterer imidlertid ingen statistikk over barnepornografi i Norge. Fordi Kriminalstatistikken ikke skiller mellom barnepornografi og annen pornografi, gir den dessverre ingen kunnskap om verken omfanget eller utviklingen av barnepornografi på Internett (Aas-Hansen 2003). 3 Identifiseringen av barna på bildene 3.1 Hvem er på bildene? For å få en viss forståelse av hva omfanget består av kan man se på arkivet med overgrepsbilder av barn som Copine har samlet sammen. Som tidligere nevnt ble dette arkivet overlevert til Interpol i mai Arkivet består av bilder som er lastet ned fra nyhetsgrupper og er på den måten et utvalg av det materialet som er tilgjengelig for alle som har tilgang på Internett. Arkivet inneholder gamle bilder som man vet er over 15 år gamle, nye bilder (mindre enn 10 år gamle bilder) og nylige bilder (10-15 år gamle bilder). Arkivet er underrepresentert av barn over år, fordi puberteten gjør det vanskelig å avgjøre alderen ut fra bilde. De nye og nylige bildene fokuserer på bilder av barn i 6-10 års alderen. Arkivet er stort og inneholder mest sannsynlig et representativt utvalg av nye bilder som er offentlig tilgjengelig på Internett (Taylor & Quayle 2003). Totalt inneholder arkivet i overkant av stillbilder og 400+ videoklipp. Av de bildene er godt over halvparten av jenter. Av de nye/nylige bildene som betegnes som meget grove overgrepsbilder (jfr nivå 7 ut fra kategoriseringen på s. 6) er ca 7 % av jenter og ca 26 % av bildene er av gutter. På disse nye/nylige bildene er ca 40 % av jenter og 50 % av gutter i alderen 9-12 år. Resten av barna er yngre enn 9 år. Hovedandelen av alle barna på de grove nye/nylige overgrepsbildene er hvite kaukasiere. Bildene av de asiatiske barna er gjerne mildere bilder (jfr nivå 5). Det er fravær av bilder av mørkhudede barn. Det er ingen åpenbare forklaringer på hvorfor det er slik. En mulig forklaring kan likevel være at samlerne foretrekker tynne, blonde barn, der genitalier er klart synlige og der det er overgrep som overgrepspersonen eller den som ser på bildene kan personifisere seg med (Taylor & Quayle 2003). I følge Taylor og Quayle (2003) kom det i 2001 inn ca to nye barn inn i arkivet per måned. Utviklingen tyder på at alderen på barna (spesielt jentene) er blitt yngre og at det er en økning av hjemmelaget produksjon. Det ser også ut til at det har skjedd en økning i antall overgrepsbilder av øst-europeiske barn. I 2002 var det en økning av antall bilder som hadde opphav fra kommersielle web sider fra Sør-Amerika og Øst-Europa. Dette innebar flere sider som krevde betaling, noe som tyder på en økning i en kommersiell vekst på markedet av barnepornografi (Taylor & Quayle 2003). Ut fra overgrepsbildene som er tilgjengelige anses over 400 av barna på de nye/nylige bildene å være offer for alvorlige seksuelle overgrep. Av de 2000 barna som har blitt fotografert nakne er det mest sannsynlig å anta at en viss andel av disse har blitt utsatt for seksuelle overgrep, enten uten å ha blitt tatt bilde av eller at bildene ikke er blitt distribuert enda. Det er også rimelig å anta at arkivet som Copine har samlet er et undervurdert antall av de bildene som faktisk sirkulerer rundt på nettet, spesielt med tanke på det ukjente antallet bilder som sirkulerer privat og i lukkede nettverk. Forskerne fra Copine hevder at undergrunns-produksjonen og distribusjonen er sentral i miljøet (Taylor & Quayle 2003). 3.2 Hva er offeridentifisering? Med det faktum at overgrepsbilder av barn legges ut på Internett må vi innse at flere og flere barn blir utsatt for seksuelle overgrep og at dette blir dokumentert med et kamera. Brottsförebyggande rådet (BRÅ) (2003) har gjort en kartlegging av politianmeldte og dømte seksuallovbrudd mot barn med innslag av seksuell utnytting i Sverige, der de blant annet analyserte barnepornografi. Kartleggingen viser at det er en sammenheng mellom seksuelle overgrep mot barn og barnepornografi. I nesten 40 % av tilfellene ble gjerningsmannen dømt for seksuallovbrudd mot barn i forbindelse med at han også ble dømt for barnepornografi-lovbrudd. Av den grunn er det avgjørende å identifisere barna slik at det settes en stopp for overgrepene og for at barna blir beskyttet mot nye overgrep og får tilbud om støtte og ivaretakelse. Som tidligere nevnt i rapportens innledning er offeridentifisering i forbindelse med avsløringer og beslag av overgrepsbilder av barn på Internett: den prosessen som foretas der barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og overgrepet er blitt filmet eller fotografert og distribuert via Internett eller annen elektronisk kommunikasjonsteknologi, er blitt identifisert og lokalisert Måter å identifisere barna på bildene Barna på overgrepsbildene man finner på Internett kan bli identifisert på flere måter. For eksempel kan barnet bli identifisert ved at: politiet identifiserer barnet gjennom en vellykket politietterforskning overgriper blir mistenkt gjennom en etterforskning og tilstår overgrep på barnet en pårørende/annen person fatter mistanke/oppdager at barnet blir utsatt for overgrep og fotografert barnet selv avslører overgrep Erfaringer fra saker der barn er blitt identifisert ut fra overgrepsbilder viser at barna nekter for å ha noe med bildene eller overgrepet å gjøre. De ønsker ikke å snakke om det og vil ikke erkjenne at det er de som er på bildet. I de tilfeller barna erkjenner å være på bildet sier de ikke mer enn det bildet dokumenterer. Dersom det eksisterer flere bilder som dokumenterer hva barnet har vært utsatt for er det flere av barna som ikke forteller noe fra det med mindre de ikke blir vist bildet (Svedin & Back 2003). Fra de sakene der barn er blitt identifisert på overgrepsbilder viser det seg at foreldre og pårørende ikke hadde mistanke om at barna var utsatt for overgrep og ble tatt bilde av. Ingen av barna fortalte om overgrepene verken til foreldre eller hverandre (Svedin & Back 2003)

7 3 Intervju med Anders Persson, Crime Intelligence Officer ved Interpol, 8. november Politiet kan gjennom etterforskning av en annen sak ha tatt ut siktelse mot en person. Personen kan uavhengig av den opprinnelige saken tilstå å ha begått seksuelle overgrep mot ett eller flere barn og tatt bilder av overgrepene. Barna blir da identifisert ved at overgriperen forteller identiteten. Barn som har vært utsatt for overgrep og blitt tatt bilde av blir imidlertid sjelden identifisert på denne måten. I de fleste tilfeller der barn har blitt identifisert på overgrepsbilder fra Internett har det skjedd gjennom politiets etterforskning. I de tilfellene blir gjerne barna utsatt for overgrep av en bekjent (for eksempel far/stefar, bekjente av familien, slektning) og overgriperen distribuerer overgrepsbildene på Internett. Parallelt går politiet gjennom et stort omfang av overgrepsbildene som overgriperen legger ut på Internett. Etter en vellykket etterforskning fra politiet klarer de å lokalisere barnet på bildene. Barnet blir ivaretatt, overgrepene tar slutt og overgriperen blir straffeforfulgt (Svedin & Back 2003, Kriminalpolitisentralen 2003) Offeridentifiseringen som en prosess I saker om overgrepsbilder av barn på Internett er det flere forhold å ta hensyn til og arbeidet har flere målsettinger. Blant annet vil det være et mål å redusere antall overgrepsbilder på Internett, å ta personene som produserer, besitter og distribuerer overgrepsbildene, å stoppe de seksuelle overgrepene som barn blir utsatt for og det vil være et mål å identifisere og hjelpe barna på bildene. Målene er ikke gjensidig utelukkende, men de medfører ulike strategier og forskjellig fokus. For å sikre gode resultater i arbeidet er det nødvendig å definere målet. Når det gjelder å identifisere barna på bildene er det sistnevnte målet av betydning. For å kunne identifisere barna på bildene er det nødvendig med et barnefokus. Det innebærer å tenke hva som er barnets beste. Forskeren Gemma Holland deler offeridentifiseringen inn i tre faser. Den første fasen, pre-identifisering, innebærer selve innledningen av en sak. Spørsmål som: hvordan får man kjennskap til overgrepsbildene? Hvem eier saken og hvem tar ansvaret for saken? Den andre fasen, identifisering, innebærer metodene man bruker for å kunne identifisere barna på bildene. For eksempel bildeanalyse, avhør og tverrfaglig samarbeid. Den tredje fasen, post-identifisering, innebærer den oppfølging og hjelpetiltak som settes i verk etter at barnet er blitt identifisert (Holland 2004). 3.3 Hvorfor er så få barn identifisert? Ut fra Interpol sin database er det per november 2004 blitt identifisert 297 barn ut fra overgrepsbilder, på verdensbasis. Mest sannsynlig er tallet på identifiserte barn noe høyere, siden Interpol ikke får kjennskap til alle sakene fra alle de nasjonale politimyndighetene. Det finnes ingen rapporteringsrutiner eller samlet informasjon om hvordan de enkelte landene og lokale samfunn håndterer barnas rett til støtte og rehabilitering, og om hvordan rettsprosessen foregår i denne type saker, eller hvordan beslaglagt materiale håndteres. Problemet er derfor at det ikke eksisterer et samlet bilde av det virkelige antallet identifiserte barn (Åström 2004). Et barn som er blitt utsatt for seksuelle overgrep og blitt tatt bilde av, og bildene distribueres på Internett risikerer derfor å forsvinne i det Per-Erik Åström kaller en uidentifisert barnepornografimasse. På den måten blir barnet utsatt for nye overgrep. Barnet risikerer også å aldri få hjelp til å fortelle om sine opplevelser eller kunne få oppreisning for de krenkelser som han eller hun er blitt utsatt for (Åström 2004). Hvorfor er så få av barna blitt identifisert? Mulige svar på dette kan blant annet være at det er mangel på barnefokus i arbeidet. Etterforskningen er mer rettet mot overgriper/ gjerningsperson. Når man har bilder av et straffbart forhold kommer identiteten til barnet i annen rekke. Man vet heller ikke hvordan man best mulig skal hjelpe barna. Et annet mulig svar på hvorfor så få barn er blitt identifisert er mangel på policy i denne type saker. Det er ingen globale strategier for arbeidet med å identifisere barna på bildene. Med Internetts globale karakter vil det være et spørsmål om hvor barna på overgrepsbildene er. Det vil si lokaliteten på der barna er. Man vet ikke hvor i verden barna befinner seg og dermed vet man heller ikke hvem som eier ansvaret med å etterforske saken. Videre kan det hevdes at media har bidratt til å rette fokuset mot den pedofile i denne type saker. Med et ensidig fokus på overgriperen blir barnet fremmedgjort og det fremmes ingen forståelse for overgrepene som er begått mot barnet. Problemstillingene rundt barnepornografi har også vært rettet mot Internett og har blitt ansett som et it-problem. Dette har bidratt til å gjøre temaet lite tilgjengelig for personer som ikke er Internett-kyndige. Med en forståelse om at barnepornografi er et IT-problem er det fravær av forståelsen om at barnepornografi er dokumentasjon av seksuelle overgrep mot barn. En annen viktig grunn til at mange barn ikke blir identifisert kan også være at ingen vet om overgrepene foruten overgriperen og barnet selv Hvorfor forteller de ikke? Empirisk og vitenskapelig dokumentasjon viser at barn har store vanskeligheter for å fortelle om overgrep. I Svedin og Backs (2003) undersøkelse om barn som har blitt utnyttet i barnepornografi forteller ingen av barna spontant om overgrepene. Det er mange grunner til at barna er tause og ikke forteller. Mange av barna vet ikke at de utsettes for overgrep. Yngre barn har ingen kunnskap om seksualitet og vet ikke at de blir utsatt for ulovlige handlinger. Dessuten kan overgriper være manipulerende og bruke lang tid på å knytte barnet til seg. Det kan være vanskelig for barnet å vite når leken går over i seksuelle handlinger. Noen barn husker ikke at de har vært utsatt for overgrep. Forskning viser at små barn kan huske men de har vanskeligheter for å fortelle, ettersom de ikke har evnen til å organisere hendelser i minnet og ikke har en klar tidsoppfatning. Barn kan imidlertid ha evnen til å ikke huske, selv om de gjør det. Det å ikke huske kan være en overlevelsesstrategi, for å stenge ute alle minner om redsel, skam og fornedrelse som barnet forbinder med overgrepet. Enkelte barn kan ikke fortelle om overgrepene av naturlige grunner. For eksempel små barn som ikke har utviklet språk, kan ikke fortelle om overgrep. Barn med funksjonshemninger har også problemer med å fortelle hva de har vært med på. Enkelte barn har fått rusmidler eller sovet under overgrepene og kan av den grunn ikke fortelle hva som har skjedd. Traumatiserte barn vil ha vanskeligheter med å fortelle om overgrep. Psykisk traumatisering kan oppstå når barnet har opplevd sterk frykt og hjelpeløshet. Barnet blir om og om igjen påminnet om traumet og fortsetter å føle frykten. Barnet kan da utvikle forsvarsmekanismer som fortrenger minnene og dissosiasjon. En årsak til at barn ikke forteller om overgrep kan også være taushet og hemmeligholdelse. Ved at familien holder overgrepene hemmelig og late som om ingen ting skjer, kan barnet tvile på sin egen virkelighetsoppfatning. Samtidig som barns sterke lojalitet til foreldrene gjør at barnet ikke forteller om overgrep. Barnet kan også føle at det inngår i en hemmelig pakt med overgriperen, og at de har en hemmelighet sammen som de lover å ikke avsløre. Følelser av skyld og skam kan også bidra til taushet. Enkelte barn påtar seg selv skylden for overgrepene, og føler seg medskyldige. Barn venter i det lengste med å fortelle om handlinger som assosieres 12 13

8 med følelser av skam, skyld og ubehag. Barna kan være redde for å ikke bli trodd. En grunn til at barna ikke forteller om overgrep kan også rett og slett være at de ikke har noen å snakke med. En forutsetning for at barn skal kunne fortelle om overgrep er at de har noen å henvende seg til. Uten kunnskap om barnets situasjon og reaksjoner kan barnets møte med politi og hjelpeapparat oppleves som en sekundær traumatisering (Svedin & Back 2003, SOU 2004:71). 3.4 Huddinge-saken Huddinge-saken i Sverige er et eksempel på en sak som belyser flere aspekter ved barnepornografiske saker. For det første belyser saken barns utsatthet i den barnepornografiske trafikken, for det andre et fremgangsrikt og internasjonalt politisamarbeid, og for det tredje viser saken fra Huddinge et godt samarbeid mellom myndighetene politi, sosialtjeneste, barn- og voksenpsykiatri lokalt. I 1997 ble internasjonale politikretser oppmerksomme på en spesiell barnepornografisk billedserie på Internett. Billedserien vokste og spredte seg raskt. Materialet inneholder alt fra nakenbilder av små jenter til dokumentasjon på en rekke grove seksuelle overgrep. Noen av jentene er fotografert mer enn andre, noen av barna er fotografert kun sporadisk. Bildeseriene omfatter totalt 37 i dag identifiserte barn. På et møte hos Interpol i juni 2001 påtok Kriminalpolitisentralen (Kripos) seg å spore opp materialets egentlige oppspring og barna. Totalt hadde Kripos tilgang på omlag 1600 av bildene, samt en del videofilmer som viste de samme jentene. Et omfattende systematiserings-arbeid ble startet og politietterforskerne hos Kripos hadde i løpet av det neste året kontakter med andre politiorganisasjoner for å kartlegge trafikken på materialet. I mai 2003 klarte politiet å identifisere og pågripe mannen i Huddinge som hadde begått seksuelle overgrep og produsert/spredt materialet. Den mistenkte var en to barns far i 40-års alderen. 37 av barna som han hadde filmet kunne identifiseres og oppspores, men mange av lovbruddene var foreldet derfor omfattet tiltalen kun 8 barn. Seks av barna hadde også vært utsatt for grove seksuelle overgrep over flere år. Barna var ved tidspunktet for overgrepet mellom fire og ti år. Ett av barna var hans egen datter og de andre var venner av datteren. Det antas at mannen har tatt bilder. Han har navngitt serier og videosekvenser og delt filmene inn i ulike kategorier, som han har spredt i pedofile nettverk på Internett. Pågripelsen var planlagt av norsk og svensk politi, sosialtjenesten, barne- og voksenpsykiatrien, skolen og den lokal politimyndigheten. Ledere ved de respektive myndighetene ble innkalt til et felles møte fire dager før de gikk til aksjon. Der informerte politiet om at de hadde planlagt en aksjon som omhandlet overgrep mot barn. Politiet ytret ønske om at tre personer fra hver myndighet skulle være på politihuset en navngitt dag. De skulle delta i et team bestående av en tjenestemann fra hver myndighet, som skulle befinne seg på tre ulike steder. Først samme morgen som aksjonen skulle foretas ble personalet informert av politiet om hele etterforskningen av mistenkt barnepornografilovbrudd. Samtlige av de involverte barna og deres familier ble kontaktet av politiet og sosialtjenesten. De involverte myndigheter ble enige om en rollefordeling der politiet hadde ansvar for avhør av barna, sosialtjenesten for å samordne støttetiltak, Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) for krisehjelp til barn og voksenpsykiatrien for krisehjelp til foreldre og pårørende. Sosialtjenesten stilte opp med støtte til barna som var i avhør og deres familier, noen ordnet møte med foreldre og andre hjalp den mistenktes familie. Samtlige myndigheter mobiliserte sine ressurser, prioriterte denne innsatsen og arbeidet raskt og effektivt. Sosialtjenesten hadde individuell kontakt med samtlige familier. Man la stor vekt på informasjon. Den første dagen ble det arrangert et møte for alle som arbeidet med denne saken og de berørte. Det ble også holdt informasjonsmøte for skolen, naboer, venner og foreninger. Ved disse møtene kom forelesere fra Rädda Barnen og politiet. Forelesere for voksenpsykiatrien foreleste om kriser og en advokat informerte om rettigheter og gangen i prosessen under etterforskningsperioden og når en dom er falt. Det ble åpnet to tipstelefoner en for de berørte og en for allmennheten. Møtene fortsatte frem til dommen ble avsagt i november Den 19. november 2003 ble det i Huddinge tingrett avgitt dom mot mannen. Mannen ble dømt til 7 års fengsel for grovt seksuelt utnyttelse av mindreårige, seksuell omgang med mindreårige og grov barnepornografilovbrudd. Mannen ble også dømt til å betale ni barn en erstatning på til sammen en halv million svenske kroner. Saken i Huddinge viser et godt mønster for hvordan lokalsamfunnets myndigheter kan samarbeide, tilby støtte og hjelp til de involverte barna og familiene deres. Og hvordan politiet kan samarbeide over landegrensene. 4 Hva blir gjort i arbeidet med offeridentifisering? 4.1 Politiets arbeid Det er politiets oppgave å etterforske og oppklare straffbare forhold. Formålet med politiets etterforskning av alle typer saker kan deles i fire: For det første skal en etterforskning foretas som følge av en anmeldelse, og det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger noe straffbart. For det andre skal politiet skaffe til veie de nødvendige opplysninger. For det tredje skal politiet være nøytrale i sitt arbeid. Og for det fjerde skal politiet etterforske saken så skånsomt som mulig og så raskt som mulig. Etterforskningen skal med andre ord avklare om det har skjedd noe, hva som er skjedd, hvem som har gjort noe kriminelt og hvorfor. Den siste tiden har politiet gjennomført flere aksjoner mot barnepornografibrukere her i landet, både på selvstendig grunnlag og som en del av større internasjonale operasjoner. Slike operasjoner kan ha en preventiv effekt. Den siste store norske aksjonen ble gjennomført i mai 2004 som ledd i en nordisk koordinert aksjon mot personer som er mistenkt for å ha satt seg i besittelse av materiale som dokumenterer seksuelle overgrep mot barn. I pressemeldingen i forbindelse med aksjonen ble det sagt at hovedhensikten med aksjonen var å sikre bevis i saker hvor det er skjellig grunn til mistanke for overtredelse av straffelov 204. Etterforskningen ble iverksatt for å avklare hvorvidt det er begått straffbare handlinger av enkeltpersoner. Gjennom denne type aksjoner arbeider politiet med det mål å identifisere gjerningspersonene. Spørsmålet i denne rapporten er om politiet arbeider med å identifisere barna på overgrepsbildene? I hvilken grad retter politiet fokus på barna som er på overgrepsbildene? Denne rapporten belyser først og fremst Kripos og Interpol sitt arbeid Kripos Kriminalpolitisentralen (Kripos) er et sentralt bistandsorgan for politi- og lensmannsetaten i Norge. De bistår politidistriktene med teknisk og taktisk etterforskning i alvorlige kriminalsaker samt nasjonalt og internasjonalt politisamarbeid ( I 2003 mottok Kripos over tips om barnepornografi og seksuelle overgrep som e-post på sin tipslinje (Kriminalpolitisentralens Årsrapport 2003)

9 4 Mye av informasjonen i dette kapittelet er basert på intervjuer med politietterforsker Håvard Aksnes og politiførstebetjent Bjørn-Erik Ludvigsen ved Kripos. 5 Politietterforsker Håvard Aksnes fra Kripos holdt foredrag om Operasjon ENEA i forbindelse med seminaret Gå inn i din tid! Høgskolen i Nesna, Mo i Rana, tirsdag 22. september Kripos arbeid med identifisering av barna på overgrepsbilder 4 I rapporten Overgrep som samfunnet ikke aksepterer som Kripos ga ut i 2003, kommer det frem at Kripos prioriterer sterkt å beskytte barn mot seksuelle overgrep. I denne rapporten gir Kripos en oversikt over en del av de forutsetningene de forholder seg til i arbeidet mot seksuelle overgrep mot barn. Her fremkommer det blant annet at de har særlig fokus på å identifisere og bistå i etterforskningen av seksuelle overgripere som bruker Internett og Internettbaserte kommunikasjonskanaler for å utnytte barn seksuelt. Dette gjøres gjerne i forbindelse med etterforskning av selve barnepornografisaken, det vil si etterforskningen av kjøpet, besittelsen eller distribusjonen av overgrepsbilder, som vanligvis er en selvstendig forbrytelse etter straffelovens 204d. Målet er å stanse pågående overgrep, hindre nye samt å straffforfølge overgriperne. Gjennom aktiv etterretning og bistand i etterforskning, samarbeid med andre lands politimyndigheter og aksjoner ønsker Kripos å forebygge, avdekke og hindre nye overgrep (Kriminalpolitisentralen 2003). I saker som omhandler overgrepsbilder på Internett sier politietterforskere hos Kripos 5 at de gjør følgende prioritering: 1. Identifisere offer, gjerningsperson og åsted Og gjennom dette: 2. Stanse pågående overgrep 3. Forebygge kommende/nye overgrep 4. Oppklare begåtte overgrep Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn er krevende, både faglig og i forhold til ressurser. De siste årene er det opparbeidet betydelig og verdifull kompetanse, både når det gjelder kartlegging og etterforskning av overgrepene. Kripos har i dag en rekke effektive virkemidler som kan begrense overgrepene mot barn. Flere av disse virkemidlene er imidlertid ressurskrevende. De besitter i dag kompetansen som skal til for å infiltrere og avsløre enkeltpersoners produksjon og formidling av barnepornografi eller samarbeidende nyhets- og diskusjonsgrupper som bruker Internett til formidling av adresser til aktuelle ofre og/eller produksjon/formidling av overgrepsbilder. Overvåking og anvendelse av denne type virksomhet er meget tidkrevende og forutsetter avansert høyteknologisk utstyr (Kriminalpolitisentralen 2003). Saksomfanget er imidlertid enormt og er i stadig økning. Datamengden som Kripos sitter med er så stor at de føler at de nærmest drukner i overgrepsbilder. Gitt dette problemet kan det være at det store sakstilfanget går på bekostning av selve identifiseringen av barna på bildene. Kripos har per i dag erfarne politietterforskere som har kompetanse, nødvendig ekspertise og erfaring med identifisering av barn på overgrepsbilder fra Internett. Mye tyder imidlertid på at arbeidet med å identifisere barna er tilfeldig. Det eksisterer ingen strategier på hvordan politiet skal gå frem i denne type saker. Ingen saker er like. Man må benytte seg av eksperter på ulike områder og anvende sin egen fantasi. Det første politiet tenker når de ser et overgrepsbilde, er om dette bildet er nytt eller om de har sett det tidligere. Politietterforskere ved Kripos prioriterer de nye bildene i sitt arbeid. Når det dukker opp et overgrepsbilde sjekker politiet om de har sett bildet før. Dersom bildet viser seg å være nytt blir det prioritert etterforsket. Videre er det sentralt for politiet å finne lokaliteten på bildet. Fordi Internett er et globalt media vet man sjelden hvor barna på bildene kommer fra, og dermed vet man ikke hvem som eier saken i et rettslig perspektiv. Kripos er den som initierer og tilrettelegger barnepornografisakene for politidistriktene i Norge, mens politidistriktene selv pågriper, ransaker og analyserer databeslagene. Dette skjer gjerne gjennom store aksjoner i samarbeid med andre land. Denne type storaksjoner kan virke preventivt ved at det blir stor oppmerksomhet rundt beslagene. Problemet i Norge er imidlertid at politidistriktene ikke har kapasitet, ressurser eller kompetanse til å følge opp sakene videre. Saker fra de to siste storaksjonene som er foretatt i Norge, Operasjon Pendulum i 2001 og Operasjon ENEA i 2004, er enda ikke fulgt opp og etterforskningen av flere saker er ikke avsluttet. Dette er en langsiktig og svært tidkrevende prosess for politidistriktene fordi man i mange tilfeller må prioritere andre saker med langt høyere strafferamme, i tillegg til at datamengden i det enkelte beslag kan være meget omfattende (Kriminalpolitisentralen 2003). Politietterforskerne hos Kripos bistår imidlertid konsultativt på telefon eller stedlig i noen tilfeller, men aldri over lengre tid. Det er grunn til å tro at arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene ikke blir prioritert i de enkelte politidistriktene. Kripos har et overordnet ansvar for å ivareta Norges rolle i det internasjonale politisamarbeidet. De har også bidratt med sin kompetanse i internasjonale saker. I den tidligere nevnte Huddinge-saken spilte for eksempel norsk politi en sentral rolle. I 2001 mottok Kripos i overkant av 1600 overgrepsbilder for å fullføre etterforskningen av disse bildene. Det første politietterforskerne hos Kripos gjorde da, var å spørre seg: Hvem er disse barna? Hvem er overgriperen? Og hvor finner dette sted? Samtidig som etterforskerne har disse spørsmålene i tankene ser de etter detaljer i hvert enkelt bilde. I Huddinge-saken viste det seg å være flere sentrale elementer å fokusere på for å finne identiteten på barna. Blant annet var det viktig å se på navnene som sto på bildene og hvorvidt det var annen skrift på bildene. Det var sentralt å se om det var flere som ble fotografert sammen og på den måten kunne antas å befinne seg på samme geografiske området. Det ble sett på detaljer som for eksempel klær og sko og andre gjenstander på bildene for å se hvor i verden det er produsert. Andre avgjørende elementer på bildene var å se på været, vegetasjonen, og hvorvidt bildene var tatt ved vann og fjell. Med hjelp av eksperter kunne politiet eliminere bort steder og på den måten fokusere på reelle geografiske områder der barna på bildene kunne befinne seg. Målet med å gå så detaljert og grundig inn i hvert enkelt overgrepsbilde er å finne et så lite geografisk område som mulig, og på den måten lettere kunne finne frem til identiteten på hvert enkelt barn og overgriperen. Ved å bruke en slik metode sier politietterforskerne at man må hele tiden være klar over at det de ser etter kan være et villedende spor. For eksempel kan det stå et navn på bildet. Dette navnet trenger nødvendigvis ikke være barnets egentlige navn. Det kan også stå en tekst på bildet som er skrevet på tysk uten at barnet behøver å være fra Tyskland. Politietterforskere hos Kripos forteller at det er viktig å kunne ha to tanker i hodet samtidig når man arbeider med å identifisere barn på overgrepsbilder. I Huddinge-saken klarte Kripos ved hjelp av denne metoden å finne frem til overgriperen og identiteten på flere jenter fra samme nabolag Interpol Interpol er den største internasjonale politiorganisasjonen i verden. Den ble opprettet i 1923 for å gjøre det internasjonale politisamarbeidet enklere. Interpol har i dag 182 medlemsland. Interpol støtter og assisterer alle organisasjoner, myndigheter og faginstanser som arbeider med det mål å forebygge eller bekjempe internasjonal kriminalitet. Interpols generalsekretariat er i Lyon, Frankrike, som er midtpunktet for kommunikasjon mellom politi fra hele verden. Et av saksområdene som blir prioritert hos Interpol er kriminalitet mot barn, blant annet barnepornografi på Internett og seksuelle overgrep mot barn. Dette startet de med i 1989 etter innføringen av FNs konvensjon om Barnets Rettigheter. I dag sitter Interpol med databaser og analyseverktøy som gir oversikt over saksområdet over hele verden ( Interpols arbeid med offeridentifisering 6 Det er Interpols eksperter på forensic analysis (teknisk etterforskning), intelligence (etterretning), investigation (taktisk etterforskning) og victim identification (offeridentifisering) som arbeider med identifisering av barna på overgrepsbilder som er tilgjengelig på Internett. Arbeidet som Interpol gjør i forbindelse med offeridentifisering kan deles i fire deler: 16 17

10 6 Mye av informasjonen i dette kapittelet er basert på intervjuer med Crime Intelligence Officer Anders Person og Crime Intelligence Officer John Ståle Stamnes ved Interpol, mandag 8. november Analyse av overgrepsbilder Victim Identification konferanse Victim Identification kurs for politietterforskere Manual for etterforskning av seksuelle overgrep mot barn Analyse av overgrepsbilder Interpol har en database som inneholder i overkant av overgrepsbilder av barn. Dette er bilder som ligger ute på Internett. Ved hjelp av analyseverktøy kan spesialister hos Interpol systematisere og studere bildene med det mål å finne lokaliteten på bildene. Analyseverktøyet kan sammenligne bilder og gå inn i detaljer som kan gi viktig kunnskap i arbeidet med å sortere bildene og finne lokaliteten på bildene. Som metode systematiseres bildene ut fra kjønn, land og bildeserier. Dersom arbeidet fører til kjennskap til lokaliteten på bildene, blir alle bildene i samme serie overrakt til politimyndighetene i det landet. Databasen gir informasjon om identifiserte bilder, uidentifiserte bilder, identifiserte barn uten distribuert bilde og etterforskningsbilder av åsted. Victim Identification konferanse Omtrent seks ganger i året arrangerer Interpol Specialist Group on Crimes against Children en VIP konferanse. Politi fra alle medlemslandene blir invitert til å delta. På dette møtet er det gjerne politiledelsen som deltar. Fra Norge er det politietterforskere fra Kripos som deltar. På denne konferansen presenteres blant annet nye overgrepbilder og bildeserier samt nye trender innen barnepornografifeltet. Dessuten blir det arrangert workshops i samband med konferansen. Dette er arbeidsmøter som er rettet mot det praktiske arbeidet med sakene. Det er et ønske om å sammen drøfte overgrepsbilder som kan lede frem til en identifisering av barna på bildene, samt å fordele saker til korrekt land. Målet med hele Victim Identification konferansen er å gi informasjon om materialet som etterforskes på og gi politimyndigheter over hele verden muligheten til å oppdatere seg på feltet. Victim Identification kurs for politietterforskere Ca seks ganger i året arrangerer Interpol kurs for politietterforskere fra medlemslandene. Tittelen på kurset er Computer Facilitated Crimes against Children. Kurset holdes rundt omkring i verden. Under dette kurset fokuseres det på arbeid med offeridentifisering. Kurset tar for seg teknologi, profilering av overgrepene og offeridentifisering. Som en del av kurset avholdes det en Workshop slik at deltakerne kan ta del i de bildeseriene som Interpol besitter, og muligheten for å lokalisere bildene blir lettere. Når overgrepsbilder blir kjent for politiet er det blant annet lokaliteten på bildet som er viktig å finne. Som kjent foregår bytte av overgrepsbilder i en internasjonal kontekst. For å klare å identifisere barna på bildene er det behov for lokal kunnskap som er sentralt for å kunne identifisere lokaliteten på bildene. Dette kurset som Interpol arrangerer er et tiltak for å samle et forum som sammen kan forsøke å identifisere barna på bildene. Når seminaret for eksempel blir arrangert i Hong Kong vil det bli presentert overgrepsbilder av barn med asiatisk utseende. Deltagere på seminaret vil mest sannsynlig inneha lokalkunnskap om detaljer i bildene som politietterforskerne hos Interpol ikke har. Hensikten med å arrangere kurset på forskjellige steder i verden er å nå ut med informasjon og kunnskap til så mange som mulig samt utveksling av lokal kjennskap. Manual for etterforskning av seksuelle overgrep mot barn Eksperter fra Interpol har utarbeidet en manual for hvordan etterforske saker om seksuelle overgrep mot barn. Den er ment som et hjelpeverktøy for politietterforskere i hele verden. Manualen beskriver blant annet hva seksuelle overgrep mot barn er, hva som må gjøres i etterforskningen av denne type saker, taktisk etterforskning, hva man må se etter, avhør av barn, avhør av mistenkte etc. Denne manualen er kun tilgjengelig for politietterforskere. Hva fører Interpols arbeid til? Interpol sitt arbeid med identifiseringen av barna på overgrepsbildene bidrar først og fremst i forhold til tre områder. For det første bidrar kursene som blir arrangert med et holdningsskapende arbeid spesielt blant politiet. Interpol viser politifolk fra hele verden at de fokuserer på identifiseringen av barna på bildene og at de har et offerperspektiv i sitt arbeid med bekjempelse av barnepornografi på Internett. For det andre kan Interpol sitt arbeid føre til preventive effekter. For det tredje kan arbeidet gi operasjonelle/etterforskningseffekter. Ved at politietterforskerne hos Interpol reiser rundt i verden og informerer om offeridentifisering, presenterer nye bilder og trender samt bidrar til diskusjon blant politi fra hele verden, gir en økt interesse for å identifisere barna på bildene samt en større forståelse av at det er levende barn på bildene Internasjonalt politisamarbeid For å bekjempe overgrepsbilder på Internett kreves det et velutviklet internasjonalt samarbeid. Barnepornografi på Internett er et globalt problem som strekker seg over landegrensene. Det krever både formelle og uformelle kontrakter mellom kriminalitetsbekjempende myndigheter i ulike land. Et godt eksempel på et vellykket internasjonalt politiarbeid er den nevnte barnepornografisaken i Huddinge i Bilde-serien av barnepornografiske bilder hadde vært tilgjengelig på Internett i flere år, før gjerningsmannen ble tatt. Bildene hadde blitt studert av forskere på universitetet i Cork i Irland, som antok at bildene var tatt i Europa. Bildeserien ble presentert på et møte i regi av Interpol. Kripos tok på seg arbeidet og begynte en global etterforskning som via Norge, Sveits, New Zealand og Canada klarte å finne frem til en IP-adresse som var koblet opp til et Telia-abonnement i Sverige. Kripos kontaktet Rikskriminalpolisen i Sverige som tok over arbeidet (SOU 2004: 71, Kriminalpolitisentralen 2003). Arbeidet til Interpol som er beskrevet ovenfor er også sentralt i det internasjonale politisamarbeidet i arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene. 4.2 Forskningsmiljøene Barnepornografi er et nytt kunnskapsområde der mye kunnskap gjenstår. Med viten om at omfanget av overgrepsbilder av barn i verden nærmest har eksplodert de siste 10 årene på grunn av Internett er det grunn til å ta problemet på alvor. Det eksisterer ikke så mye forskning på tema barnepornografi på Internett, spesielt lite er det om problemstillinger omkring identifisering av barna som er på overgrepsbildene som finnes på Internett. Det er først og fremst Copine prosjektet 7 under ledelse av Max Taylor, ved Universitetet i Cork, Irland, som har forsket på temaet Copine-prosjektet Copine står for Combating Paedophile Information Networks in Europe. Prosjektet ligger under institutt for anvendt psykologi, og har siden 1997 forsket på barnepornografi på Internett. Prosjektet er støttet av EUs Stop 8 og Daphne- 9 program. Forskere ved prosjektet er akademikere, men forskningen har utviklet seg gjennom samarbeid med politiet og andre disipliner som arbeider med forebygging og bekjempelse av seksuell utnyttelse av barn på Internett. Prosjektet har også inngått formelle avtaler med Interpol og National Centre for Missing and Exploited Children. Mye av arbeidet handler om å legge forholdene til rette for internasjonalt samarbeid på områder som er relatert til barnepornografi på Internett. Prosjektet arbeider hovedsakelig med fem hovedtemaer: Stop er et tilsyns- og utviklingsprogram for personer med ansvar for bekjempelse av menneskehandel og seksuell utnyttelse av barn. For mer informasjon: m/justice_home/project/stop_en.htm 9 Daphne er et EU pro gram som har som mål å støtte organisasjoner som utvikler mål og handlingsstrategier for å forebygge eller bekjempe alle typer overgrep mot barn, unge og kvinner og beskytter ofre og risi kogrupper. For mer informasjon: m/justice_home/founding/daphne/founding_daphne_en.htm 18 19

11 Den rettslige analysen av overgrepsbildene Prosessen som involverer overgrepsbilder og Internett Utviklingen av rådgivning og terapeutiske tilbud til ofre for barnepornografi Barn som offer Barne sex-turisme og trafficking. Forskerne ved Copine sprer sin kunnskap gjennom konferanser og seminarer. Det er også blitt utgitt noen fagartikler og boken Child Pornography. An Internet Crime (Taylor & Quale 2003). For tiden har det blitt foretatt noen endringer i virksomheten hos forskningsprosjektet Copine. Enkelte prosjekter er avsluttet og nye er startet. Et av prosjektene til Copine som er interessant for temaet i denne rapporten er Victim Identification Project (VIP-prosjektet). VIP-prosjektet Victim Identification Project (VIP-prosjektet) er et pilotprosjekt som var en del av EUs Daphne-program. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid mellom Copine ved Universitetet i Cork, Irland, Childnet International i England og Rädda Barnen i Sverige. VIP prosjektet var et pilotprosjekt som strakk seg over tre år. Det startet i 2001 og ble avsluttet i For tiden blir prosjektet evaluert og det drøftes om det skal utarbeides en rapport om prosjektet. Per dags dato eksisterer det ingen offentlig dokumentasjon om selve prosjektet og resultatene fra prosjektet. Begrunnelsen for å holde resultatene taushetsbelagte er av hensyn til de identifiserte ofrene og det sensitive materialet som foreligger. Grunnideen til Victim Identification Project knytter seg til å studere barnepornografisk materiale og utvikle metoder for å identifisere og spore opp de barna som er på bildene i den hensikt å stoppe overgrepene barna blir utsatt for, fjerne dem fra overgrepssituasjonen, finne egnede hjelpetiltak og generere straffesaker mot overgriperne. Gjennom å undersøke 14 saker som har blitt oppklart og der barna har fått hjelp har VIP-prosjektet sett på hvordan politiet har identifisert barna på bildene og hvordan politiet har samarbeidet med hjelpeapparatet. Det har også sett på hva slags terapi barna trenger i etterkant av identifiseringen. Gjennom dette arbeidet var målsettingen å se om man kan finne bedre løsninger som kan endre arbeidet til politiet og hjelpeapparatet i saker som omhandler barnepornografi på Internett (Holland 2004). VIP-prosjektet har gjennom sitt arbeid sett viktigheten av det å ha klare målsettinger, tverrfaglig samarbeid, utveksling av kunnskap og økt global offentlig oppmerksomhet rundt sakene. Prosjektet fremmer at det må foreligge et barnefokus i etterforskningen og at det må sikres psykososial oppfølging av barna og familiene ved en identifisering. Videre viser prosjektet at det er behov for globale løsninger i arbeidet med offeridentifisering i barnepornografiske saker siden problemstillingene er av global art (Holland 2004). som kommer over barnepornografi på Internett. Fra 2002 har alle tips som har kommet til Redd Barna blitt direkte videresendt til Kripos. Det er en målsetting at children@risk.online.no blir overført til Kripos, som en del av den tipslinjen som Kripos allerede har, fra og med mai Årsaken til dette er fordi Redd Barna mener det er politiets ansvar å håndtere dokumentasjon på kriminelle handlinger, som overgrepsbilder er. Arbeidet med å ta imot, følge opp innkomne tips og bedømme materialet er en viktig del av politiets virksomhet. For Redd Barna er det viktig at samfunnet og rettsvesenet er tydelige i sine reaksjoner på at misbruk av barnepornografi også er en del av overgrepet, der man gjennom å etterspørre og besitte overgrepsbilder av barn bidrar til å opprettholde en industri basert på stadig nye seksuelle overgrep mot barn (Aas-Hansen 2003). Redd Barna alliansen arbeider også aktivt med å rette fokus på barns rettigheter og problemet med overgrepsbilder av barn på Internett. I sin programerklæring om seksuelle overgrep mot barn på Internett (2003) fremmer Redd Barna alliansen en rekke holdninger og anbefalinger mot produksjon, utbredelse og besittelse av overgrepsbilder med barn. Anbefalingene retter seg mot nasjonale regjeringer, myndigheter, Internett og NGOer. Et av hovedfokusene i programerklæringen retter seg mot ofrene og identifisering av barna, med anbefaling om at det gis mer ressurser til politiet og de sosiale myndigheter i arbeidet med identifisering av barna på overgrepsbildene (Save the Children 2003). Rädda Barnen i Sverige, Childnet i England og International Center for Missing & Exploited Children (ICMEC) er eksempler på NGOer som har bidratt i arbeidet med temaet identifisering av barn på overgrepsbilder fra Internett. Rädda Barnen og Childnet deltok i det nevnte VIP-prosjektet i samarbeid med Copine ved Cork University i Irland. I 2002 arrangerte The International Center for Missing & Exploited Children (ICMEC) et forum med det mål om å sette barnepornografi på dagsorden og reise relevante internasjonale problemstillinger, samt skrive en handlingsplan for hva som bør gjøres i møte med dette globale problemet. Det ble opprettet et team med eksperter som har den nødvendige kunnskap og erfaring med bekjempelse av barnepornografi. Ekspertene rettet fokus på hvilke endringer som må til på det politiske, rettslige og det sosiale plan i et internasjonalt perspektiv. Med det faktum at barnepornografi er et stadig voksende problem på grunn av Internetts utvikling, konkluderte ekspertene med at det er for få spesialister på feltet og mangel på ressurser for å møte problemet. Resultatet av ekspertgruppens arbeid er en internasjonal handlingsplan kjent som The Dublin Plan. Dette er et verdensomspennende tiltak for å møte problemstillingene rundt barnepornografi, forbedre lovene, utvikle kunnskap og ressurser, samt påvirke samarbeid mellom politimyndigheter, politiske myndigheter og verdens befolkning. I denne handlingsplanen fremmes det noen anbefalinger om utvikling av strategier for identifisering av barna på overgrepsbildene, fremme res-surser og støtte til de identifiserte barna (Creating a Global Agenda to Combat Child Pornography 2004). 10 korrespondanse med Ethel Quayle, forsker ved COPINE prosjektet, 17. november Telefonsamtale med Birgitta Gälldin, Rädda Barnen, 13. oktober 2004 og telefonsamtale med Will Gardner, Childnet International, 21. oktober NGOer The nongovernmental sector (NGOer) i verden som arbeider med barns rettigheter kan ha en sentral rolle i arbeidet med overgrepsbilder på Internett. De sitter med nyttig kunnskap om barn og overgrep, de deltar i prosjekter og bidrar med ny forskning om temaet. På den måten kan de bidra med sin fagkunnskap. NGOer deltar også i internasjonale nettverk som gjør at de kommer i kontakt med kollegaer i hele verden. Redd Barna har vært en viktig pådriver i arbeidet med å bevisstgjøre Internettbrukere og samfunnet generelt til å ta avstand fra og anmelde bilder av seksuelle overgrep mot barn. I 1996 opprettet Redd Barna en tipslinje hvor funn av barnepornografi på Internett kan rapporteres (Aas-Hansen 2003). Som eneste frivillige organisasjon samarbeider Redd Barna med Kripos om å ta i mot tips fra Internettbrukere 20 21

12 5 Utfordringer i offeridentifiseringsarbeidet 5.1 Barneperspektiv Som det fremgår i denne rapporten mener Redd Barna det er viktig å rette fokus mot barna på bildene. Barna på bildene er levende mennesker. Det er derfor av stor betydning å få identifisert barna som er på overgrepsbildene, for å beskytte barnet mot overgrep og sikre barnet den hjelp og ivaretakelse det har krav på. Det er imidlertid mange faktorer som gjør det vanskelig å identifisere barna. Vi har liten praksis, rutiner, tilstrekkelig kunnskap og erfaringer med å identifisere barnet på bildet. Selv i de tilfeller der barnet blir identifisert, kan man stille en rekke spørsmål om de involverte barnas rett til beskyttelse og hjelp, og beskyttelse mot ytterligere spredning av bildene Konsekvenser som følge av en identifisering Man må være klar over de problemer barnet kan ha som en følge av det å være offer for barnepornografi. Det er vanskelig å skille de ulike skader og påvirkninger som et barn påføres når det blir seksuelt misbrukt og samtidig at overgrepsbildene blir spredt over Internett. Det er spesielt med tanke på tre forhold man tenker seg en reaksjon hos barn som har vært utsatt for pornografi: For det første er det virkningene av selve misbruket, for det andre er det virkningene etter å bli fotografert som et offer for seksuelt misbruk og for det tredje er det virkningene når et barn kjenner til at bildene sirkulerer og utveksles. I Redd Barna alliansens programerklæring om pornografi med barn og Internettbasert seksuell utnyttelse av barn (2003) illustreres dette problemet: Selv i de saker det har vært mulig å identifisere et offer, kan sjansen for å hjelpe et barn gjennom traumet over deltakelse i misbruket bli alvorlig kompromittert dersom barnet får vite at bildene kan skannes til digitalt format til oppbevaring i en datamaskin eller til utveksling over Internett. Dette gjør bildene til en offentlig tilgjengelig oppdagelse. De kan plutselig dukke opp hos naboen eller klassekameraten. Den kan også være gjenstand for salg på pornografisider eller på verdensmarkedet for barnepornografi (her i Save the Children 2003, s.12, min oversettelse). Det er dokumentert at mennesker kan påføres store skader hvis de blir utsatt for seksuelle overgrep som barn (se bl.a. Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn 2002, Hennum 2004). Med hensyn til fotograferingen viser forskning at det er vanskeligere for barnet å si stopp. Forskning viser også at barnet frykter at andre vil tro at det har deltatt frivillig, for eksempel fordi barnet smiler på bildet. I enkelte tilfeller viser ikke bildet at smilet er tvunget frem etter ordre fra overgriper med trussel om represalier. I de tilfeller barnet vet at bildematerialet blir distribuert til andre mennesker og dermed er offentlig tilgjengelig for enhver som ønsker å se det. Eller det kan dukke opp på naboens eller skolens datamaskin. Red Barnet i Danmark skriver om et offer som fortalte at han var redd hver gang det kom post fordi han fryktet at bildene ville være i posten og at moren hans ville se dem (Red Barnet 2003). Myndigheter og organisasjoner må utvikle strategier som beskytter barna mot konfrontasjoner med de overgrep som de har vært utsatt for. De aktuelle faginstansene må koordinere sitt arbeide på en slik måte at barna beskyttes mot ytterligere traumatiske opplevelser. Tilstedeværelsen av et kamera i overgrepssituasjonen kan forsterke og forlenge skadene av overgrepet for barnet (Save the Children 2003). Dette er forhold som det er viktig at fagpersonene er bevisste i møte med det identifiserte barnet. Det er også essensielt å beskytte barna mot ytterligere spredning av bildene. Blant annet er det av betydning å sentralisere overgrepsbildene, spesielt bildene av de identifiserte barna. Man kan spørre seg hvem som eier identifiseringen og rettighetene til overgrepsbildene? Er det barnet selv, politiet eller foreldrene? Har det en innvirkning på barnet at overgrepsbildene er tilgjengelige for politiet eller andre som driver tipslinjer? Politimyndigheter og tipslinjer rundt omkring i Europa samler inn ulovlig materiale fra Internett i databaser. Ved at det er mange aktører som laster ned overgrepsbilder vil materialet bli kopiert mange ganger. Kopieringen kan utgjøre et problem for barna, som i utgangspunktet ikke ønsker at bildene spres. For å hindre ytterligere spredning av bildene vil en løsning være å minimere antall databaser, og utvikle et internasjonalt system. Dette må være et system som krever strenge prosedyrer med hensyn til håndteringen av innholdet i databasen. Et system der for eksempel Interpol, med sin internasjonale politimyndighet, sitter med et samlet internasjonalt register med overgrepsbilder. Hvilken funksjon Interpol kan ha i denne sammenheng vil beskrives under pkt Barna på overgrepsbildene har blitt utsatt for en ekstra belastning ved siden av det å ha blitt utsatt for overgrep blir det stadig minnet på overgrepet gjennom bildenes eksistens. I en forlengelse av dette er det også en rekke etiske spørsmål. Hvem skal fortelle barnet om materialets omfang og spredning? Og når bør barnet bli fortalt dette? Som nevnt tidligere skiller Copine mellom nye og gamle bilder i sin database. Politiet bruker også denne metoden for å strukturere bildene. Det er eksempler der politiet har etterforsket bilder som er år gamle, i den tro at bildene var nye. Politiet prioriterer imidlertid å etterforske de nye bildene. De nye bildene er bevis på forbrytelser som nylig er begått eller som fortsatt kan pågå, noe som kan bety at barnet fortsatt blir utsatt for overgrep også i dag. Politiet mener derfor det er viktig å vite om bildene er nye eller gamle. Dette er et komplekst område, som krever spesiell analyseverktøy, kunnskap og strategier for å etterforske. Hva da med de gamle bildene? Hva med personene som er voksne i dag? I følge Taylor og Quayle (2003) kan det være problematisk å forsvare at man skal bruke ressurser på å finne identiteten til barna som er på de gamle bildene og som i dag er voksne. Det begrunner de ut fra to argumenter. For det første mener de at de få ressursene som er bør fokusere på overgrep som det er fare for at eksisterer i dag (pågående overgrep), fremfor overgrep som skjedde flere år tilbake. Ikke minst fordi det er her det største behovet ligger. For det andre trekker de frem enkelte effekter som kan oppstå ved å identifisere et barn som i dag er voksent og dets familie. Det er sentralt å se på offerets rettigheter til å ha kontroll over deres egne opplevelser. Når et individ søker hjelp, ved å avsløre hendelser fra fortiden, er det vanlig å følge opp denne avsløringen. Men det kan ikke være riktig å tvinge en avsløring på noen som har kommet videre i livet og kanskje lagt fortiden bak seg, og som kanskje frykter tap av kontroll over sin egen opplevelse ved å blande inn politiets etterforskning. Dette er ingen enkel forklaring i følge Taylor og Quale (2003), men det er av praktisk relevans for både den psykologiske helsen til offeret og politiets arbeid. Politiet selv ønsker å kunne eliminere bort samtlige overgrepsbilder og konsentrere seg om de nye overgrepsbildene som dukker opp. Dette vitner ikke mye om et barneperspektiv. Interpol anslår at overgrepsbildene i deres database er bilder av om lag barn hvorav 297 er identifiserte. Hva med alle de andre barna på bildene? Alle barn har krav på beskyttelse mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk (jfr Barnekonvensjonens artikkel 34) Lite kunnskap om langtidseffektene Vi har svært lite kunnskap om langtidseffektene for ofre som er involvert i barnepornografi. Viten om at bilder av overgrepene sirkulerer rundt lenge etter at barna er blitt voksne er bekymringsverdig, sett ut fra den psykologiske velvære hos offeret. Fordi både Internett og dets rolle i distribusjon av overgrepsbilder av barn er relativ ny har vi ikke mye evidens for langtidsvirkningene på dette (Taylor & Quayle 2003). Både frykten for å bli gjenkjent og de traumatiske minnene er klare kilder til bekymring. Mye tyder på at tilstedeværelsen av kamera under overgrepet og viten om at bildene ligger ute på Internett legger et til

13 leggstraume sammen med opplevelsen av det seksuelle overgrepet, og det er grunn til å ta dette alvorlig. Barna i Svedin og Backs (2003) undersøkelse viste ingen symptom som kunne tolkes som signaler om overgrep under selve overgrepsperioden. Avsløringen ble et sjokk for både foreldre og barn. Barna hadde håpet at foreldrene aldri skulle få vite noe. Barna i Huddinge saken viste heller ingen symptom på overgrep. Det var foreldrene som opplevde krise etter avsløringen. Alle barna i Svedin og Backs undersøkelse beskrev skyld- og skamfølelser. Livet etter avsløringen ble kaotisk og samtlige barn hadde det ikke noe bra. Barnas reaksjoner varierte fra lettelse over at det hele var avslørt til sterk fornektelse og fortvilelse over å måtte konfronteres med det som hadde skjedd. Etter avsløringen kunne ikke barna lenger forsvare seg med borttrengning, fornektelse eller isolering, de møtte isteden en storm av forvirrende følelser. Det tok opp til ett år før alt begynte å ordne seg. Omtrent 17 måneder etter avsløringen ble barnas psykiske helse registrert ved hjelp av intervjuer med barna og foreldrene. Av de 22 intervjuede barna viste 16 tegn på psykisk uhelse. Erfaringer fra undersøkelsen til Svedin og Back viser hvor betydningsfullt det er å ha kunnskap om de effekter barna kan ha i denne type overgrep og etter en identifisering. Det er behov for et godt fungerende hjelpeapparat bestående av fagpersoner med kompetanse på barns utvikling og traumer. Samtidig er det også avgjørende å ha en forståelse for den moderne teknologis innvirkning på overgrepsproblematikken Nødvendigheten av et godt hjelpeapparat Erfaringene fra Huddinge-saken viser hvor viktig det er med et godt hjelpeapparat etter en identifisering av et barn på overgrepsbilde. Ikke bare for barnet selv, men også for familie og pårørende. Denne saken illustrerer også viktigheten av et tverrfaglig samarbeid mellom politiet og hjelpeapparatet i en slik avdekkingsfase. Det viktigste for utfallet i Huddinge-saken ser ut til å være at politiet ledet og samordnet arbeidet, at politiet innkalte til et møte for samtlige berørte myndigheter samtidig, at politiet alltid tilkalte de berørte myndighetene ved avhør av barna og at sosialtjenesten tok ansvar for samordningen av rådgivning og støttearbeidet. Taylor og Quayle (2003) hevder at et tverrfaglig samarbeid mellom de aktuelle etatene og et godt hjelpeapparat er nødvendig i arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene. De mener det først og fremt er nødvendig at politiet og hjelpeapparatet retter fokus mot barnet i sitt arbeid. Først når det er innarbeidet kan man utvikle strategier for identifisering av barna. Taylor og Quayle (2003) illustrerer dette: Barn som er involvert i produksjonen av barnepornografi blir gjerne identifisert gjennom politiets etterforskning, fremfor barnets avsløring. Ofre for seksuelle overgrep, er ofte motvillige til å fortelle hva som har skjedd med dem. Selv om overgrepsbilder er klare bevis på om et overgrep er skjedd, forteller barna gjerne bare det de tror politiet allerede vet noe om. Dette kan resultere i den vanskelige situasjon at overgriper blir den eneste kilden som har informasjon om overgrepet, og kan på den måten ha kontrollen på hva som kommer frem om selve overgrepshendelsen ovenfor politiet. I forhold til barnets behov, er det derfor viktig at det er et nært samarbeid, utveksling av informasjon og kommunikasjon mellom politiet som etterforsker saken og terapeutene i hjelpeapparatet som behandlet barnet. De samme erfaringene viser Svedin og Back til i sin undersøkelse om Varför berättar de inte? (2003). Myndighetene i Norge fremmer behovet for samarbeid i saker om seksuelle overgrep mot barn (Sosialog helsedirektoratet 2003). Redd Barna har foreslått å etablere et Barnas Hus som et tilbud til seksuelt misbrukte barn i Norge. Dette er et tilbud som ivaretar barna på en helhetlig, barnevennlig og faglig forsvarlig måte (Skybak 2004). Dette vil være et godt tilbud for barn som har blitt identifisert ut fra overgrepsbilder på Internett Er det til barnets beste å bli identifisert? Man kan spørre hvorvidt det er hensiktsmessig å rette fokus mot identifiseringen av barna. Vi vet at arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene er svært ressurskrevende. Vil det være mer hensiktsmessig å bruke de ressursene som eksisterer på å stoppe spredningen av bildene på Internett eller bare fokusere på å ta de som produserer, distribuerer og besitter overgrepsbildene? Med økt fokus på det å identifisere barna på bildene og mer ressurser til identifiseringsarbeidet vil man anta at flere barn blir identifisert. Hva med de identifiserte barna som ikke får nødvendig hjelp? Som nevnt ovenfor er det nødvendig med et tverrfaglig samarbeid mellom de involverte faginstansene og et godt hjelpeapparat i arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene. Tilfellet i Huddinge viser hvor viktig det er å ha et godt hjelpeapparat. Hva med de barna som blir identifisert som kommer fra regioner med svak økonomi der hjelpeapparatet ikke blir prioritert? Er det til barnets beste å bli identifisert når man vet at det ikke er et hjelpeapparat som kan ivareta dem etter identifiseringen? En ny alarmerende utvikling på feltet barnepornografi på Internett er veksten av den organiserte kriminaliteten. Kommersielle websider som selger overgrepsbilder eksisterer. Det er særlig linker med barn utsatt for trafficking og barneprostitusjon som er av interesse. Flere av disse kan lokaliseres fra Øst- Europa. Hva med disse barna? Ut fra Barnekonvensjonens artikkel 34 har alle barn rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Den sier videre at partene skal treffe egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre at noen blant annet tilskynder eller tvinger et barn til å delta i enhver form for ulovlig seksuell aktivitet eller utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener eller i pornografisk materiale. Redd Barna mener man må rette fokus på barna på bildene, for på den måten rette oppmerksomheten mot nødvendigheten av å utvikle tiltak for å identifisere barna på overgrepsbildene, stoppe overgrepene barna blir utsatt for og sikre at barna får den ivaretakelsen de har krav på. I følge Taylor og Quayle (2003) bør identifiseringen av barna fra land med svak økonomi ha høy prioritet. De mener vi ikke må la oss skremme av de utfordringer et internasjonalt samarbeid kan by på i forhold til komplekse og forskjellige lover og rettsregler. Man kan ikke bare konsentrere seg om de bildene som stammer fra land med velutviklede lover og rettsregler på området (Taylor & Quayle 2003). Dette krever imidlertid internasjonalt samarbeid. The Dublin Plan foreslår å utvikle samarbeid mellom relevante eksperter på fagområdet og strukturer innen lokale politimyndigheter, sosiale hjelpeapparat og NGOer for å fremme og påvirke arbeidet med identifiseringen av barna på overgrepsbildene (Creating a Global Agenda to Combat Child Pornography 2004). 5.2 Politiperspektiv Å etterforske kriminelle forhold er politiets oppgave. Overgrepsbilder på Internett dokumenterer seksuelle overgrep mot barn. Med andre ord dokumenterer overgrepsbilder kriminelle handlinger. Det er derfor politiets oppgave å identifisere barna. Det å identifisere barna på bildene er en vanskelig oppgave og meget ressurskrevende og utfordrende for de som arbeider med det. Det er et arbeid som kan være svært ubehagelig og belastende for de som arbeider med det Fokus på barnet Etterforskningen av barnepornografisaker har først og fremst vært rettet mot distributøren/overgriperen og ikke ofrene. Politiet setter gjerne i gang storaksjoner mot de som distribuerer barnepornografi, men 24 25

14 veldig få av de barna som er på bildene blir identifisert og ivaretatt. Målet med politiets arbeid er å stanse pågående overgrep, hindre nye samt å straffeforfølge overgriperne (Kriminalpolitisentralen 2003). Gjennom det politiarbeidet som blir gjort i barnepornografisaker kan vi se en økende erfaring i det å bruke overgrepsbildet som bevis i forbindelse med en identifisering. Dette ser vi blant annet i lys av Kripos og Interpol sitt arbeid med denne type saker. Likevel ser vi at sakene ikke prioriteres når de kommer til politidistriktene. Strategier for identifisering av et barn på et overgrepsbilde krever gode etterforsknings-metoder, og det er av stor betydning at man utvikler og fremmer en best mulig strategi for dette. En mer effektiv og strategisk bruk av politiressurser med det mål å identifisere barnet på bildene vil bidra til en økt oppmerksomheten på offeret, nemlig barnet som er involvert i produksjonen av overgrepsbildene. Poenget er ikke å rette fokuset bort fra overgriper, men å rette fokuset også mot offeret og ha et barneperspektiv i arbeidet med barnepornografisaker. Et fokus rettet mot barnet krever spesielt to ting: for det første må det være et hjelpeapparat som kan ta imot barna når de blir identifisert. For det andre må politiets arbeid koordineres med et slikt hjelpeapparat (jfr. pkt 5.1.3). Med et barnefokus kreves det at barnas behov blir ivaretatt Spørsmål om ressurser Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn er krevende, både rent faglig og i forhold til ressurser. Spesielt arbeidet med å etterforske overgrepsbilder på Internett krever ressurser. Barnepornografi er et globalt problem, og alle lands politistyrker sliter med for lite folk, for lite kompetanse og for lite utstyr. Problemet med overgrepsbilder på Internett er verdensomspennende og har en enorm økning. Et globalt samarbeid er den eneste muligheten for å forsøke å begrense dette. I de siste årene er det opparbeidet betydelig og verdifull kompetanse i Norge, når det gjelder kartlegging og etterforskning av overgrepene (Kriminalpolitisentralen 2003). Arbeidet med barnepornografi på Internett krever kunnskap om teknisk og tidskrevende analysearbeid av data, harddisker, CDer, videokassetter og andre digitale medier (Åström 2004). Etterforskning av overgrepsbilder på Internett krever også nødvendig teknisk datautstyr og analyseverktøy som er meget kostbart. Ressurser til nødvendig ut-styr samt utvikling av metoder, både sentralt og lokalt hos politiet bør prioriteres. På grunn av den enorme økningen av omfanget av overgrepsbilder på Internett er det også behov for ressurser til bemanning, særlig i politidistriktene. Det er samfunnet som bestemmer om virkemidlene skal anvendes, med tanke på bruk av ressurser. Kripos mener det er behov for økt bemanning og mer ressurser for å hanskes med alle sakene og benytte den kompetansen og virkemidlene som faktisk foreligger (Kriminalpolitisentralen 2003) Behov for globale løsninger En global kriminalitet som barnepornografi på Internett lar seg ikke bekjempes av en nasjons innsats. Det er stort behov for globale løsninger. Dette krever internasjonalt samarbeid blant politimyndighetene. Et internasjonalt samarbeid mellom politimyndighetene er en stor utfordring. Det kan være vanskelig fordi et hvert land har sin egen lovgivning. Forståelsen av hva barnepornografi er varierer også fra land til land, i tillegg til at alderen som definerer hva som er et barn er forskjellig. I arbeidet med offeridentifisering i denne type saker er det med andre ord nødvendig å ta hensyn til kulturelle faktorer, til tross for at det eksisterende markedet for overgrepsbilder på Internett ignorerer kulturelle syn. The Dublin Plan foreslår å utvikle en best mulig praksis som kan fremstå som en global modell for å møte problemet med å identifisere barn på overgrepsbilder (Creating a Global Agenda to Combat Child Pornography 2004). Resultatene fra det nevnte Victim Identification prosjektet fra Copine, fremmer også behovet for globale strategier i arbeidet med identifisering av barn på overgrepsbilder fra Internett. Politiet mener imidlertid det vil være vanskelig å utvikle globale strategier for hvordan man skal arbeide i denne type saker. Dette begrunner de med den forskjellige lovgivningen hvert enkelt land har. Politiet mener det også vil være problematisk å ha en strategi for arbeidet fordi hver enkelt sak er så forskjellig. De hevder selv at det er ens egen sunne fornuft og fantasi som i mange tilfeller styrer hvordan man går frem i hver enkelt sak. Politiet som arbeider med barnepornografi ytrer ønske om bedre kommunikasjon og opplysning mellom landene. De foreslår et slags cyber-politidistrikt, slik at de som arbeider med å etterforske sakene ikke behøver å gå gjennom formelle kanaler hver gang de trenger informasjon i andre land Kommunikasjon og informasjonsdeling I saker om overgrepsbilder er kommunikasjonen og informasjonsdeling mellom politiet nødvendig på et lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan. Det er for eksempel ikke nødvendig at lokale politimyndigheter i Norge skal sitte med en stor database med overgrepsbilder av barn fra hele verden. Det bør eksistere en internasjonal database for registrering av nye overgrepsbilder og identifiserte barn. Interpol sitter med en slik database som inneholder overgrepsbilder av barn fra hele verden. Dette er bilder som ligger ute på Internett. Som beskrevet tidligere har Interpol en viktig rolle i arbeidet med identifiseringen av barna på bildene. Nasjonale politimyndigheter bør sende det barnepornografiske materiale som de beslaglegger til Interpol. I noen europeiske land er det rutine å sende bilder og informasjon til Interpol så raskt man har lykkes med å identifisere et barn. Om barn blir identifisert av Interpol får også de respektive land melding om dette. Likevel er det flere land som ikke har rutine på å sende nye overgrepsbilder som er oppdaget eller rapportere om identifiserte barn. Ved å sende nye bilder kan Interpol kontrollere bildene med de som allerede er i databasen, og på den måten ha oversikt over nye og gamle bilder. Ved å rapportere om identifiserte barn til Interpol, kan de registrere dette i databasen og ikke behøve å bruke tid på å identifisere et barn som allerede er identifisert. På den måten unngår man dobbeltarbeid, og man får større muligheter til å følge opp den mest prioriterte oppgaven, nemlig å redde barn fra overgrep og misbruk. Med bedre rapporteringsrutiner og kommunikasjon mellom politimyndighetene, på et lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan, vil man unngå mye dobbeltarbeid i arbeidet med identifiseringen av barna på overgrepsbildene. Victim Identification Workshop i regi av Interpol Specialist Group on Crimes against Children ser ut til å være en strategi i riktig retning. Det gir opplysning, det skaper kommunikasjon og nettverk mellom politietterforskere over hele verden. Politietterforskere ved Kripos forteller at denne type møter gjør det internasjonale samarbeidet lettere, men de fremhever at det fortsatt er behov for formelle samarbeidsrutiner som gjør arbeidet med denne type saker mer effektivt. Ett skritt på vei er å innføre rapporteringsrutiner i saker der et barn er blitt identifisert ut fra overgrepsbilder på Internett. For eksempel bør politidistriktene rapportere til Kripos om barn som er blitt identifisert i barnepornografisaker, der Kripos rapporterer videre til Interpol. På den måten vil det eksistere en felles internasjonal database som kontinuerlig er oppdatert, som gir informasjon om overgrepsbilder av barn som er identifiserte og ikke identifiserte. Med en slik rapporteringsrutine kan det være muligheter for politietterforskere i for eksempel Norge å kunne informere seg om hvilke barn som er identifiserte og hvilke saker som er oppklarte i andre land, til tross for at materialet fortsatt sirkulerer på 13 Intervju med Crime Intelligence Officer Anders Person ved Interpol, mandag 8. november

15 Internett. Med én internasjonal database begrenser man i tillegg antall databaser som inneholder overgrepsbilder av barn og på den måten begrenser ytterligere spredning av overgrepsbildene Moralske dillemma En etterforskning av identiteten på barna kan i noen tilfeller gi moralske dillemma for politiet. I de tilfeller politiet sitter med overgrepsbilder som er tydelige bevis på at barnet nylig har blitt utsatt for grove overgrep og trolig blir utsatt for flere overgrep, ønsker politiet å handle raskt. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig med andre strategier ved siden av etterforskningen, som for eksempel det å utgi noe informasjon til media for å kunne identifisere lokaliseringen eller barnet. Slike avgjørelser må selvsagt være nøye overveid, og alt må være godt gjennomtenkt. I slike tilfeller er det viktig å vurdere balansegangen mellom farene ved å publisere og farene ved at et barn kan forbli offer for overgrep. Det er eksempler på bruk av denne type strategier fra blant annet USA og Tyskland. I Frankrike ble det hengt opp bilder av barna på skoler for å klare å identifisere barna i en sak. Norsk politi har aldri benyttet seg av denne type strategier. Før man benytter seg at denne type strategier er det behov for en grundig trusselvurdering. Å gå ut i media med bilde av barnet eller andre ting som forbindes med saken kan være en ekstra fare for barnet. Overgriperen kan for eksempel straffe barnet eller skjule barnet som en følge av politiets strategier. 5.3 Samfunnsperspektiv Samarbeid Et gjennomgående behov i arbeidet mot barnepornogrfier samarbeid. Samarbeid mellom organisasjoner, politimyndigheter og hjelpeinstanser er nødvendig både nasjonalt og internasjonalt. Et internasjonalt samarbeid mellom organisasjoner som arbeider med å forebygge eller bekjempe alle typer overgrep mot barn og setter fokus på barns rettigheter er sentralt. Et eksempel på et slikt samarbeid er ECPAT (End Child Prostitution, Child Pornography and trafficing of Children for Sexual Purpose) som er et globalt nettverk av frivillige organisasjoner som arbeider på verdensbasis med å bekjempe og forebygge salg av barn, barnesexturisme og utnyttelse av barn i prostitusjon og pornografi. Det er nettverk i en rekke land og Redd Barna representerer ECPAT i Norge. Et annet eksempel på internasjonalt samarbeid er The Child Center for Children at Risk in the Baltic See Region, som er et regionalt IT-nettverk, der alle medlemslandene i Østersjøområdet deltar (Danmark, Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Russland, Sverige og Tyskland). Nettverket skal brukes til å styrke kontakt, samarbeid og erfaringsutveksling mellom medlemslandene i regionen. Dette vil være et viktig bidrag til å øke kommunikasjonen og det faglige samarbeidet på tvers av landegrensene mellom fagpersoner, offentlige etater og frivillige organisasjoner som arbeider med utsatte barn. Overgrepsbilder er som sagt bilder av seksuelle overgrep mot barn. I overgrepssaker av seksuell art er det særdeles viktig med informasjonsutveksling og koordinering av arbeidet som blir gjort i det enkelte land. Samarbeid mellom faginstansene er viktig for å unngå feilgrep, hindre dobbeltarbeid og for å sette inn de rette instansene til riktig tid, og generelt for å sikre best mulig resultat. I Norge har for eksempel alle ansvar for å oppdage eller melde fra om overgrep. I den videre prosessen når et barn er blitt identifisert har Barne- og ungdomspsykiatrien og sykehusenes barneavdelinger som oppgave å diagnostisere og behandle skade, mens barnevernet har som oppgave å beskytte barnet mot nye overgrep. Politiet har som oppgave å etterforske lovbrudd (Sosial- og helsedirektoratet 2003, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn 2002). Som nevnt tidligere kreves det at politiet også samarbei- der internasjonalt i barnepornografisaker Verdien av NGOer The nongovernmental sector (NGOer) spiller en sentral rolle i arbeidet med å sette fokus på problemområdene ved barnepornografi. NGOer kan bidra til å rette offentlig oppmerksomhet rundt temaet, og bidra på den måten at temaet blir tatt på den politiske agenda. NGOer har en unik rolle i samfunnet i forhold til å fremme anbefalinger og strategiforslag. De kan drive lobbyvirksomhet for å påvirke myndighetenes behandling av saker knyttet til barnepornografi, og ha kontinuerlig dialog med ulike politiske partier for å fremme barns rettigheter og endre den mangelfulle lovgivningen knyttet til barnepornografi. Videre kan NGOer bidra med viktig informasjon og kunnskap både nasjonalt og internasjonalt. De kan spre kunnskap om skadevirkninger og problemområder sett i et barneperspektiv. De kan bidra med holdningsskapende arbeid som er et viktig virkemiddel i arbeidet med å forebygge nye overgrep mot barn. Redd Barnas nettvettregler, som er åtte konkrete råd til barn om forholdsregler de bør ta når de chatter på nettet er ett eksempel. Dessuten kan NGOer arbeide med å sikre at barn som er utsatt for seksuelle overgrep og blitt utsatt for at overgrepsbilder av dem distribueres på Internett får den hjelpen og oppfølgingen de trenger og har krav på. Med tanke på identifisering av barna på overgrepsbilder er det vanskelig å se for seg hva NGOer kan gjøre. Arbeidet med å identifisere barna må være politiets ansvar. NGOs rolle bør derfor være å tilby sin kunnskap, bidra til kunnskapsutvikling og påvirke slik at offeridentifisering blir satt på den politiske agenda. Og vil på den måten være pådrivere for at det blir gitt mer ressurser til politiets arbeid Mangel på kunnskap Det er behov for mer kunnskap om problemstillingene rundt overgrepsbilder på Internett. Vi trenger mer kunnskap om den globale sitasjonen og dens kulturelle kontekst. Det er også behov for kunnskap om langtidseffektene av det å ha blitt eksplorert på Internett. Det er svært lite forskning direkte rettet mot barnepornogrfiog de problemstillinger som forekommer i forbindelse med denne type saker. Det tidligere nevnte VIP-prosjektet er det eneste forskningsprosjektet omkring identifisering av barn på overgrepsbilder som er gjennomført. Erfaringer fra VIP-prosjektet tyder på at en rekke problemstillinger meldte seg i forbindelse med det sensitive materialet som var gjenstand for forskning. Dessuten viste det seg å være et problem med gjeldende taushetsregler 14. En naturlig forklaring på at det ikke foreligger så mye forskning omkring overgrepsbildene er begrensninger i forhold til det faktum at materialet er ulovlig. Det er ikke andre enn politiet som har lov til å være i besittelse av overgrepsbilder. Det er imidlertid andre områder som det bør utvikles mer kunnskap. For eksempel trenger vi mer kunnskap i forbindelse med de tilfellene der barnet blir identifisert. Man kan stille en rekke spørsmål om de involverte barnas rett til beskyttelse og hjelp, og beskyttelse mot ytterligere spredning av bildene. Vi vet lite om virkningene av selve misbruket og hvorvidt det er en tilleggsbelastning at det er et kamera involvert i overgrepene. Vi vet heller ikke hvilke effekter det har på et barn som vet at det har blitt lagt ut overgrepsbilder av dem på Internett. Det ligger i Internetts karakter at spredningsmulighetene er globale og dessverre innebærer også dette at mulighetene for å få bort materialet fra nettet er begrenset. Det materialet som en gang vil bli funnet på Internett kommer mest sannsynlig alltid til å forbil der. Barnas rett til beskyttelse mot fortsatt og fremtidig misbruk har man for liten kunnskap om (Åström 2004). En mangel på forskning kan gjøre seg gjeldende på flere områder. Det er for eksempel mangel på grunn- 15 Telefonsamtale med Will Gardner, Childnet International, 21. oktober 2004 og telefonsamtale med Birgitta Gälldin, Rädda Barnen, 13. oktober

16 leggende komparativ kunnskap om distribusjon og bytte av overgrepsbilder på Internett, omfanget av materialet som er tilgjengelig, og metoder produsentene av overgrepsbilder bruker for å komme i kontakt med barna og de som etterspør materialet på Internett. Denne mangelen på grunnleggende kunnskap reflekterer en nærmest ikke-eksisterende begrepsutvikling innen dette feltet. For eksempel blir teoriene som man benytter i forståelsen av seksuelle overgrep mot barn, som ble utarbeidet før Internetts tid, brukt for å forstå barnepornogrfipå Internett uten at man har tilpasset teoriene til det nye mediet (Creating a Global Agenda to Combat Child Pornography 2004) Politisk vilje For å kunne identifisere barna på bildene og tilby barna den hjelp og ivaretakelse som det er behov for etter en identifisering er man nødt til å ha den nødvendige politiske vilje. Mangel på politisk vilje kan gjenspeiles i mangel på ressurser til politiets arbeid, til hjelpeapparatets arbeid og til forskning. I Norge gjorde Stortinget følgende enstemmige vedtak i juni 2003: Stortinget ber Regjeringen utarbeide et eget straffebud om overgrepsbildersom klart definerer at overgrepsbilderikke er alminnelig pornografi, men en skildring av overgrep mot barn. Forslaget fremmes for Stortinget så raskt som mulig, uavhengig av fremleggelse av ny straffelov (Innst. O. nr. 92 ( )). I skrivende stund venter vi fortsatt på departementets oppfølging av saken og den nye lovgivningen om barnepornografi. 6 Avslutning Internett har åpnet nye veier for å distribuere bilder av seksuelle overgrep mot barn. Å finne bildene, stanse bildene og identifisere barna på bildene og hvem som distribuerer overgrepsbildene blir vanskeligere og vanskeligere. For å sikre barnet den beskyttelse det har krav på må barna på bildene identifiseres. I arbeidet med å identifisere barna på overgrepsbildene som ligger ute på Internett er det mye arbeid som gjenstår. Veldig få barn blir identifisert. Ut fra de problemstillinger som er reist i denne rapporten ser det ut til at det er spesielt fem områder som er helt sentrale i det videre arbeidet med identifisering av barn på overgrepsbilder. Det må være et større fokus på barnet på overgrepsbildet Internasjonalt/nasjonalt samarbeid mellom faginstansene Videreutvikle strategier for å identifisere barna globalt Kunnskapsutvikling på feltet overgrepsbilderpå internett Nødvendigheten av et hjelpeapparat etter identifiseringen Det er usikkert hvor stort omfanget av overgrepsbilder som egentlig finnes på Internett er. I Interpols database er det i dag over overgrepsbilder. Interpol anslår antallet barn som utnyttes på bildene er omkring Det er ingen tvil om at problemet er gigantisk og mye tyder på at det ikke vil minske. Det er mye som tyder på at det også er en sammenhengen mellom overgrepsbilder på Internett og seksuelle overgrep mot barn. For å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk og sikre barn den ivaretakelsen de har krav på er det svært viktig å rette fokuset mot barna på overgrepsbildene. 6.1 Redd Barnas rolle Det er politiets oppgave å etterforske saker om seksuelle overgrep mot barn. De har imidlertid behov for nødvendig kompetanse og tilstrekkelig med ressurser for å kunne foreta etterforskningsarbeidet best mulig. Redd Barna kan være pådrivere i forhold til å rette fokus mot de ressursene som må tilføres for å kunne gjøre arbeidet best mulig. Det er også viktig at barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep er sikret faglig og lett tilgjengelig hjelp, og det er viktig at Redd Barna er pådriver i dette arbeidet. Videre kan Redd Barna bidra til å rette offentlig oppmerksomhet rundt temaet og bidra med sitt holdningsskapende arbeid, og på den måten forebygge nye overgrep mot barn. 6.2 Veien fremover Større fokus på identifiseringen av barna på bildene Det må komme tydeligere frem at det er levende barn på bildene, som har krav på beskyttelse mot seksuelle overgrep og krav på ivaretakelse. Dette krever opplysningsarbeid og en kunnskapsheving hos myndigheter, publikum, media og i fagmiljøer. Økte ressurser til aktiv etterforskning Politiet må arbeide aktivt med å avdekke og bekjempe overgrepsbilderpå Internett. Det må settes inn ressurser i etterforskningsarbeidet med å identifisere barna, slik at flere barn kan beskyttes mot seksuelle overgrep. Gjennom deltakelse i internasjonale saker og gjennomføringen av store aksjoner mot barnepornografibrukere viser Kripos et kvalifisert politiarbeid. Problemet oppstår spesielt når sakene blir overlevert til politidistriktene. Med økte ressurser, både bemanning, kompetanse og utstyr, vil politidistriktene kunne etterforske sakene ferdig. Kripos ville også kunne arbeide enda mer målrettet i kampen mot overgrepsbildene på Internett. Utvikle internasjonale strategier for å identifisere barna Virksomheten ved Interpol ser ut til å være et skritt i riktig retning. Økt kommunikasjon og informasjonsdeling mellom politimyndighetene nasjonalt og internasjonalt kan være en strategi. Det foreslås å utvikle en manual for hvordan etterforske og identifisere barn på overgrepsbilder. Et forslag er å etablere et slags cyber-politidistrikt slik at politimyndigheter som arbeider med saker som omhandler overgrepsbilder av barn på internett slipper å gå gjennom formelle kanaler hver gang de trenger informasjon fra andre land. Her kan det gis rom for en samkjøring av lover i denne type saker. Dette bør organiseres i regi av et internasjonalt organ, for eksempel FN. En internasjonal database Det er behov for en internasjonal database som inneholder overgrepsbilder av barn. En database som inneholder alle overgrepsbilder og som kan fungere som et analyseverktøy for identifisering av barna på bildene. Databasen må også inneholde bilder av barna som er blitt identifisert. På den måten har man et register over hvilke barn som er blitt identifisert og fått hjelp. Uten en slik database er det ingen som har oversikt over de overgrepsbildene av barn som er ferdig etterforsket og identifisert. Redd Barna mener det er viktig å ha færre databaser for å hindre ytterligere spredning av overgrepsbildene. Det foreslås å begrense databasene til kun en nasjonal database som politimyndighetene har ansvaret for og en internasjonal database som for eksempel Interpol har ansvar for. Dette krever en utvikling av rapporteringsrutiner nasjonalt og internasjonalt. Kripos bør ta initiativ til å utvikle rapporteringsrutiner i Norge, slik at politidistriktene rapporterer om identifiserte barn til Kripos, som rapporterer videre til Interpol. Dette 30 31

17 bør skje gjennom rammene for det arbeidet som pågår ved Interpol. Internasjonalt samarbeid i bekjempelsen av barnepornografi Det er helt nødvendig med et sterkt norsk engasjement i forhold til internasjonalt samarbeid. Barnepornografi er et internasjonalt fenomen som er grenseoverskridende, noe som krever politisamarbeid over landegrenser. Vi må delta i internasjonalt politisamarbeid og rettslig samarbeid på nordisk, europeisk og verdensspennende nivå, og være en pådriver i arbeidet med å styrke barns rettssikkerhet og beskytte barn mot seksuelle overgrep. Politietterforskere fra politidistriktene i Norge bør delta i Interpols Victim Identification kurs som blir arrangert månedlig, for å utvikle kompetanse og delta i det internasjonale samarbeidet i bekjempelsen av barnepornografi. Norge må også være delaktig i internasjonale rammebeslutninger, som for eksempel i forhold til å sikre en tilnærming av de enkelte lands lovgivning om bekjempelse av seksuell utnyttelse av barn og barnepornografi. Nødvendig med et kvalifisert hjelpeapparat Det er nødvendig med et hjelpeapparat som kan sette i gang hjelpetiltak og støtte barna og pårørende etter en identifisering. Dette krever kunnskap om de effekter barna kan ha som følge av å ha blitt utsatt for overgrepsbilder på Internett og seksuelle overgrep. Det er behov for kunnskap om hva slags hjelp og støtte de identifiserte barna trenger. Det finnes ingen praksis i forhold til når, hvordan og i hvilken utstrekning barnet skal informeres om at overgrepsbildene er blitt spredt på Internett. Både barnet og dets pårørende må tilbys profesjonell hjelp i forbindelse med den informasjonen som gis. Det bør utarbeides etiske retningslinjer for informasjon til barnet og pårørende omkring overgrepsbilderpå internett. Behovet for statistikk på omfanget av overgrepsbilder Barnepornografi må registreres som egen lovbruddstype. I dag har vi ikke oversikt over det registrerte omfanget av barnepornografi i kriminalstatistikken. Med en egen lovbestemmelse vedrørende barnepornografi vil blant annet medføre at en får statistikk over denne type lovbrudd. Dette vil gi meget viktig kunnskap. Det er også behov for en ny landsomfattende omfangsundersøkelse om seksuelle overgrep, som inkluderer de som har vært utsatt for barnepornografi. Det er ti år siden forrige omfangsundersøkelse ble foretatt (Tambs 1994). I denne omfangsundersøkelsen var ikke barnepornografi et tema. Denne type undersøkelse vil gi verdifull kunnskap på feltet og er svært viktig for den videre kunnskapsutviklingen og forståelsen i arbeidet med barn som er utsatt for alle former for seksuelle overgrep. Økt kunnskap om barn som har vært ofre for barnepornografi Det er behov for økte ressurser til forskning og kunnskapsutvikling om problemstillingene rundt barn som har vært ofre for barnepornografi. Med bedre kunnskap vil man lettere kunne tilby barnet adekvat hjelp. Med bedre og bredere kunnskap vil man også ha større muligheter for å utvikle god strategier, nasjonalt og internasjonalt, i arbeidet med identifisering av ofre for barnpornografi. En måte å utvikle mer kunnskap på temaet seksuelle overgrep mot barn og seksuell utnytting av barn på internett, er å legge det opp som en del av utdannelsen til faggrupper som arbeider med barn. For eksempel førskolelærer- og allmennlærerutdannelsen, barnevernspedagogikk, sykepleierstudiet og psykologistudiet. Andre utdannelser som IT, juss og politiutdannelsen bør også ha dette på lærerplanen. Samarbeid mellom faginstansene Det er viktig at faggruppene som er involvert i arbeidet med barn som er blitt utsatt for overgrepsbilder på Internett samarbeider. Politimyndigheter, barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrien og voksen- psykiatrien er sentrale faginstanser som må samarbeide i arbeidet med denne type saker for å kunne ivareta barnet på best mulig måte. Huddinge-saken er et godt eksempel på hvordan det tverrfaglige samarbeidet bør være i denne type saker. Litteratur Aas-Hansen, A (2003): Barnepornografi på Internett. Fokus på rettspraksis. Redd Barna rapport Brottsförebyggande rådet (2003): Sexuell exploatering av barn vad döljer sig bakom sexualbrottsstatistikken? BRÅ-rapport 2003:05. Stockholm: Brottsförebyggande rådet. Børnepornografi på Internettet. Strafferettsekspertgruppens Rapport om bekæmpelse af børnepornografi på Internettet. Nord 2001:28. København: Nordisk ministerråd. Carr, J. (2004): Child abuse, child pornography and the internet. Executive summary. The Children s Charity. Creating a Global Agenda to Combat Child Pornography (2004). International Centre for Missing & Exploited Children. Hennum, R (2004): Seksuelle overgrep mot barn. Omfang og rettsapparatets behandling. Redd Barna rapport Holland, G (2004): Identifying Victims of Child Abuse Images: An analysis of successful identifications. Copine Project, University College Cork. Power point presentasjon mai Kriminalpolitisentralen (2003): Overgrep som samfunnet ikke aksepterer. Kriminalpolitisentralens Årsrapport (2003). URL: Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn (2002): Seksuelle overgrep mot barn utvalgte temaer. Utgitt av Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn (NRSB). Red Barnet (2003): Internet-hotline mod pornografi med børn. Red Barnets arbejde mod seksuelle overgreb. Årsrapport Save the Children (2004): Position paper on child pornography and Internet-related sexual exploitation of Children. Save the Children Europe Group. Skybak, T (2004): Barnas Hus et helhetlig og barnevennlig tilbud til barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk. Redd Barna rapport Sosial- og helsedirektoratet (2003): Seksuelle overgrep mot barn. en veileder for hjelpeapparatet. Utgitt av sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet. SOU 2004: 71 Sexuell exploatering av barn i Sverige. URL:

18 Svedin, C. G. & Back, K (2003): Varför berettar de inte? Om att utnyttjas i barnpornografi. Rädda Barnen. Svedin, C. G. & Back, K (1996): Barn som inte berättar. Om att utnyttjas i barnpornografi. Rädda Barnen. Tambs, K (1994): Undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn. Seksjon for epidemiologi. Avdeling for samfunnsmedisin. Oslo: Statens Institutt for Folkehelse. Taylor, M. & Quayle, E. (2003): Child Pornography. An Internet Crime. New York: Brunner- Routledge. Taylor, M. (2002): The nature and dimentions of child pornography on the Internet. URL: Åström, P-E. (2004): Barnpornografi på Internet: Bortom all tollerans växande problem som kräver nya åtgärder. Rädda Barnen. Intervjuer/telefonsamtaler: Aksnes, Håvard: Politiførstebetjent Kriminalpolitisentralen. Gardner, Will: Forsker Childnet International. Gälldin, Birgitta: Rådgiver Rädda Barnen. Ludvigsen, Bjørn-Erik: Politietterforsker Kriminalpolitisentralen. Persson, Anders: Crime Intelligence Officer Interpol. Skogrand, Elizabeth: Rådgiver Redd Barna. Stamnes, John Ståle: Crime Intelligence Officer Interpol. 34

19 Redd Barnas visjon er en verden som respekterer og verdsetter alle barn som lytter til barn og gir barn innflytelse hvor alle barn har muligheter og håp om framtid i frihet og trygghet Redd Barna Hammersborg torg Oslo Postadresse Postboks 6902 St. Olavs plass 0130 Oslo Tel: Faks: