Nasjonalbiblioteket Depotbi bl ioteket

Transkript

1 / Nasjonalbiblioteket Depotbi bl ioteket DET KONGELIGE JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENT Høringsinstansene jf. vedlagte liste Deres ref. Vår ref. Dato ES GGK/AME/an Høring om kriminalisering av visse forberedelseshandlinger til seksuelle overgrep mot mindreårige ("grooming") Bruk av internert og elektroniske kommunikasjonsmidler inntar en stadig større del av barn og unges hverdag og virkelighet. Flere sider ved nye kommunikasjonsmidler som internert og mobiltelefon har imidlertid gjort barn mer sårbare for overgrep. Det er derfor viktig at lovgivningen som beskytter barn mot overgrep er tilpasset den virkeligheten som barn og unge lever i. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen uttalt at den vil intensivere innsatsen mot overgrep mot barn og i den forbindelse vurdere innføring av en bestemmelse som retter seg mot det å møte barn for å begå overgrep. Justisdepartementet sender på høring forslag om et straffebud som retter seg mot den som med forsett å begå et lovbrudd som nevnt i straffeloven 195,196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c, møter et barn under 16 år, som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger. I høringsnotatet presenteres tre alternative utforminger av en eventuell bestemmelse. I tillegg foreslås det å presisere at alternativet "overfor" i straffeloven 201 også rammer adferd som skjer gjennom bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, som telefon, pratelinjer på internert osv. Departementet ber om høringsinstansenes syn på de foreslåtte endringene. Høringsfristen er 1. oktober Postadresse Kontoradresse Telefon - sentralbord Ix)vavdelingen Postboks 8005 Dep Akersgt. 42, Telefaks 0030 Oslo / Ore. Org. nr.: Saksbehandler Aina Mcc Erlzeid

2 Justisdepartementet arrangerte 10. mars 2006 et nordisk seminar om "grooming". Enkelte av innleggene på seminaret følger vedlagt som bakgrunnsmateriale. En liste over høringsinstansene ligger ved. Vi ber høringsinstansene vurdere om det er behov for å forelegge forslaget for underliggende etater. Flere eksemplarer kan fås ved henvendelse til Justisdepartementet, Lovavdelingen telefon Høringsbrevet og utredningen er også tilgjengelig på internett i departementets elektroniske informasjonsteneste, Offentlig dokumentasjon og informasjon i Norge (ODIN) på nettadressen Høringsuttalelsene sendes til Justisdepartementet, lovavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo. Med hilsen gl. avdelingsdirektør Q.&Lrr^ Guro Glærum Kleppe fung. lovrådgiver Side 2

3 HØRINGSINSTANSER Departementene Høyesterett Lagmannsrettene Bergen tingrett Nord-Troms tingrett Oslo tingrett Stavanger tingrett Trondheim tingrett Domstolsadministrasjonen Riksadvokaten Statsadvokatene ØKOKRIM Politidirektoratet Politiets sikkerhetstjeneste Sivilombudsmannen Barneombudet Forbmkerombudet Datatilsynet Abelia Alcatel Telecom Norway AS Alfa Nett BarneVakten Broadwave Communications AS Broadnet Norge AS Amnesty International (norsk avdeling) Alternativ til Vold Barne- og ungdomspsykiatrisk forening Bergen forsvarerforening Dagbladet.no D atakrimutvalget Den Norske Advokatforening Den Norske Dataforening Den norske Dommerforening Den norske lægeforening Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø Det kriminalitetsforebyggende råd (KRAD)

4 Det norske Mcnneskerettighctshuset DIXI ressurssenter for voldtatte Ericsson AS Etterutdanningsrådet for dommere Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere Forbrukerrådet Foreningen for voldsofre Forsvarergruppen av 1977 IKT-Norge Incestsenteret for menn (IFM) Innvandrerkontoret Institutt for informatikk, UiO Institutt for medier og kommunikasjon, UiO Institutt for menneskerettigheter, UiO Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO Institutt for rettsinformatikk, UiO Juridisk rådgivning for kvinner - JURK Jusshjelpa i Nord-Norge Juss-Buss Jussformidlinga i Bergen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep Kompetansesenter for likestillingsarbeid Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter Kontoret for voldsoffererstatning Kontor og Datateknisk forening Krisesentersekretariatet Kvinnefronten Kvinnegruppa Ottar Kvinneuniversitetet i Nord Kvinneuniversitetet på Løten Lmdsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold rettferd for taperne landsorganisasjonen i Norge Likestillings- og diskrimineringsombudet Medietilsynet Microsoft Norge MIRA-senteret Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn NetCom GSM Norge AS Nokia Norge Norges politisjefforening Norges Forsvarerforening Norges Kvinne- og familieforbund Norges Juristforbund 2

5 Norges Lensmannslag Norges Røde Kors Norsk fengsels- og friomsorgsforbund Norsk forening for jus og EDB Norsk forening for kriminalreform - KROM Norsk forbund for voldsofre Norsk Krisesenterforbund Norsk Kvinnesaksforening Norske kvinnelige juristers forening Norsk Presseforbund Norsk Psykologforening Norsk Rikskringkasting - NRK AS Norsk Tele- og Informasjonsbrukerforening Næringslivets Hovedorganisasjon Politiembetsmennenes Landsforening Politiets fellesforbund Politihøgskolen Post- og teletilsynet PRO-senteret Prostituertes interesseorganisasjon (PION) Redd Barna Rettspolitisk forening Schibsted ASA Sense Communications Siemens AS Selvhjelp for innvandrere og flyktninger Senter for kvinne- og kjønnsforskning SlNTEFTeleogdata ' Sosial- og helsedirektoratet Statens teleforvaltningsråd Statuett Statsadvokatenes forening Stine Sofies Stiftelse Straffedes organisasjon i Norge (SON) Straffelovrådet Støttesenter for fornærmede i straffesaker Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn Støttesentre mot incest Tele2Norge AS Telenor AS TV 2AS TV4- Nordisk Televisjon AS TV3AS TV Norge AS UNINETT 3

6 UPC Ventelo Voldtcktsmottakcnc 4

7 JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET i Høringsnotat i Lovavdelingen Snr Juni 2006 FORSLAG OM KRIMINALISERING AV VISSE FORBEREDELSESHANDLINGER TIL SEKSUELLE OVERGREP MOT MINDREÅRIGE ("GROOMING") L OVERSIKT OVER FORSLAGENE 2 2. BAKGRUNN 2 3. GJELDENDE RETT Innledning Straffeloven 195,196 og Straffeloven Straffeloven Straffeloven 201 bokstav c 8 4. DEPARTEMENTETS VURDERINGER OG ENDRINGSFORSLAG Bør det innføres et nytt straffebud som rammer visse former for forberedelser til seksuelle overgrep? Utgangspunkt Skadefølgeprinsippet er det nødvendig mcd et nytt straffebud? er straff hensiktsmessig? Departementets syn før høringen Bestemmelsens innhold Gjerningsbeskrivelsen Skyldkravet Straffbortfall ved jevnbyrdighet Utkast til ny bestemmelse Presisering av straffeloven Sidel

8 1. Oversikt over forslagene Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på om det bor innføres et straffebud som retter seg mot den som med forsett å begå et lovbnidd som nevnt i straffeloven 195, 196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c, møter et barn under 16 år, som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger. I tillegg foreslås det å presisere at alternativet "overfor" i straffeloven 201 også rammer adferd som skjer gjennom bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, som telefon, pratelinjer på internett osv. I punkt 2 nedenfor beskrives kort bakgrunnen for høringsnotatet. Et viktig utgangspunkt for departementets vurderinger av behovet for et nytt straffebud, er i hvilken utstrekning forberedelser til overgrep mot mindreårige er straffbart etter dagens straffebestemmelser. I punkt 3 gjennomgås derfor rekkevidden av gjeldende rett på området. Om det bør innføres et straffebud som retter seg mot det å møte et barn for å begå et overgrep, bør ses i sammenheng med de alminnelige prinsippene for kriminalisering som departementet har lagt til grunn for arbeidet med ny spesiell del i straffeloven. Hvordan et straffebud som nevnt forholder seg til prinsippene for kriminalisering, drøftes i punkt 4.1. I punkt 4.2 diskuteres sider ved den konkrete utformingen av et straffebud som beskytter barn mot overgrep på et tidligere stadium i dag. Departementet presenterer tre alternative utforminger av en objektiv gjerningsbeskrivelse. I tillegg fremheves flere del-problemstillinger som departementet særlig ønsker høringsinstansene skal uttale seg om. I punkt 4.3 foreslås et presiserende tillegg i straffeloven 201 om at seksuell adferd anses forøvet overfor noen også når det skjer ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. 2. Bakgrunn Storbritannia vedtok i 2003 en egen straffebestemmelse som gjør det straffbart å møte eller reise for å mote et barn man tidligere har hatt kontakt med, dersom møtet finner sted for å begå overgrep mot barnet. Den relevante delen av section 15 i Sexual Offences Act 2003 lyder slik: "15 Meeting a child following sexual grooming etc. (1) A person aged 18 or over (A) commits an offence if- (a) håving met or communicated with another person (B) on at least two earlier occasions, he (i) intentionally meets B, or (ii) travels with the intention of meeting B in any part of the world, Side 2

9 (b) at the time, he intends to do anything to or in respect of B, during or after the meeting and in any part of the world, which if done will involve the commission by A of a relevant offence, (c) B is under 16, and (d) A does not reasonably believe that B is 16 or over." Bestemmelsen trådte i kraft 1. mai /2005 var det 185 registrerte overtredelser, med en oppklaring på 28 %. Den britiske bestemmelsen var foranlediget av en konkret sak der en voksen mann ble pågrepet da han var på vei for å møte ei 14 år gammel jente. Han var tidligere dømt for seksuelle overgrep mot ei 13 år gammel jente som han hadde opparbeidet et tillitsforhold til gjennom kontakt på internett. Formålet med den britiske bestemmelsen var å gi politiet en mulighet for å stoppe planlagte overgrep før de er påbegynt. Britiske myndigheter har gitt uttrykk for at bestemmelsen har vært effektiv. Etter den britiske straffebestemmelsen ble vedtatt, har Barneombudet og Redd Barna tatt til orde for å innføre en tilsvarende bestemmelse i norsk rett. Justisdepartementet arrangerte 10. mars 2006 et nordisk seminar om temaet. Seminaret sto på programmet for Norges formannskap i Nordisk Ministerråd Seminaret belyste forskjellige sider ved det britiske straffebudet og ved en eventuell kriminalisering i de nordiske landene. En kopi av programmet og enkelte av presentasjonene er vedlagt høringsnotatet. Opplysningene om britisk rett er i det vesentlige hentet fra redegjørelsene til Senior Crown Prosecutor Vivien Goddard og Det. Inspector Brian Ward. 3. Gjeldende rett 3.1 Innledning I punkt drøftes hvorvidt de handlingene som rammes av den britiske straffebestemmelsen er dekket også etter gjeldende norske straffebestemmelser, særlig gjennom forsøksansvaret. I punkt 3.5 drøftes hvorvidt kontakt via elektroniske kommunikasjonsmidler, kan rammes av straffeloven 201 som seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd. 3.2 Straffeloven 195, 196 og 200 Straffeloven 195, 196 og 200 annet ledd gjelder henholdsvis seksuell omgang med barn under 14 eller 16 år og seksuell handling med barn under 16 år. Straffeloven skiller mellom seksuell omgang og seksuell handling. Samleie er en kvalifisert form for seksuell omgang, men seksuell omgang omfatter også samleielignende forhold, masturbasjon og befølinger av en viss intensitet. Som seksuell handling regnes berøringer eller befølinger som er av lavere intensitet. Side 3

10 Felles for disse bestemmelsene er at de retter seg mot selve den seksuelle akten og først er overtrådt ved denne. Det sentrale etter den britiske straffebestemmelsen (Sexual Offences Act 2003, section 15) er at straffansvaret mntrer før den seksuelle kontakten har skjedd. Bestemmelsen kriminaliserer med andre ord visse forberedelseshandlinger til seksuelle overgrep mot barn. De norske bestemmelsene suppleres imidlertid av et generelt straffansvar for forsøk på forbrytelser, jf. straffeloven 49. Forsøksansvaret kjennetegnes nettopp ved at forbrytelsen ikke er fullbyrdet, det har for eksempel ikke kommet til seksuell kontakt, men det er foretatt andre handlinger som viser at gjerningspersonen har tenkt til å utføre forbrytelsen. Forsøksansvaret rammer likevel ikke alle forberedelsesstadier eller forutgående tilrettelegginger av den straffbare handlingen. Det må trekkes en grense mot handlinger eller forberedelser som ligger for fjernt fra selve forbrytelsen. Hvor i hendelsesforløpet frem mot en straffbar handling man skal trekke forsøksansvarets nedre grense, beror på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering. Typisk relevante skjønnsmomenter som er utviklet gjennom rettspraksis og teori, er hva som er foretatt og hva som gjenstår, nærhet i tid til fullbyrdelse, den psykologiske forskjellen mellom det som er gjort og det som gjenstår, hvor omfattende forberedelser som er gjort og om handlingsforløpet viser en konsekvent forbrytersk vilje. l Spørsmålet er om de handlingene som rammes av den britiske straffebestemmelsen ( Sexual Offences Act 2003 section 15), er omfattet av forsøksansvaret etter straffeloven 195, 196 og 200. Problemstillingen er ikke berørt i forarbeidene og synes heller ikke direkte behandlet i rettspraksis eller kommentert i juridisk teori. Man er følgelig henvist til de generelle vurderingskriteriene som kan utledes av rettspraksis og teori om forsøksansvarets nedre grense jf. ovenfor. Ved å møte eller reise for å møte et barn har personen utført en handling som er nødvendig i handlingsforløpet frem mot fullbyrdelse av straffeloven 195 eller 196 eller 200. Det gjenstår likevel flere handlinger, som kan skille seg vesentlig psykologisk, tidsmessig og risikomessig fra det som er gjort. Samtidig kreves det ikke for straffbart forsøk at man har påbegynt selve den handlingen som er beskrevet i straffebudet, jf. Rt side denne saken hadde en person lokket med seg en fem år gammel pike opp på et loft, men videre hendelsesforløp var blitt avbrutt av utenforstående som tok barnet med seg. Saken endte med domfellelse etter den dagjeldende bestemmelsen i straffeloven 212 annet ledd som tilsvarer dagens 200 annet ledd. Høyesterett uttalte: "Med hensyn til dommens lovanvendelse finner jeg nemlig at tiltaltes optreden sett i sammenheng fører så langt frem mot forbrytelsens utførelse at det ikke reiser sig 1 Jf. for eksempel Rt side 95, Rt side 17, Rt side 766. Side 4

11 grunnet tvil om at han i umiddelbar forbindelse med de allerede utførte handlinger vilde ha bragt forbrytelsen til utførelse hvis han ikke var blitt hindret ved tredjemanns inngripen." Saksforholdet i denne avgjørelsen skiller seg fra gjerningsbeskrivelsen i den britiske straffebestemmelsen ved at gjerningspersonen var kommet lenger i handlingsrekken frem mot et overgrep. Vedkommende hadde her fått med seg barnet til et skjennet sted, og et overgrep fortonet seg som nært forestående. Det samme var tilfellet i saken inntatt i Rt side 67 hvor tiltalte hadde fått med seg fornærmede (to piker på 12 år) inn i sin leilighet. Der hadde han spurt pikene om de hadde noen seksuell erfaring. Deretter spurte han om de ville bli med inn på badet og vaske ham mot å få penger. Pikene ble redde og forlot leiligheten. Tiltalte ble dømt for forsøk på utuktig handling (daværende 212 annetledd). Det vil følgelig ha betydning for forsøksansvaret hvordan møtet mellom barnet og den voksne skjer. Hvis møtet skjer på offentlig sted, vil det gjenstå mange elementer i handlingsforløpet frem mot mulig fullbyrdelse av seksuell kontakt. Annerledes er det hvis møtet skjer i et privat hjem eller på et avsidesliggende sted med få muligheter for oppdagelse eller inngripen fra utenforstående. I de sistnevnte tilfellene kan fullbyrdelse skje i umiddelbar forbindelse med møtet, jf. Rt side så fall kan forsøksgrensen være overtrådt allerede på møtetidspunktet. I en del saker har forberedelsene pågått over lang tid. Overgriperen kan for eksempel ha hatt langvarig kontakt med fornærmede og bygget opp en nær relasjon med vedkommende. Det å møte barnet kan da forholdsmessig fortone seg nærmere fullbyrdelsen både psykologisk og i tid. I så fall kan det argumenteres for at nedre forsøksgrense kan være passert. Også arten av og innholdet i den kontakten som tidligere har funnet sted mellom den voksne personen og barnet kan ha betydning i vurderingen. Dersom kontakten har hatt seksuelt innhold, for eksempel samtaler om seksuelle temaer, utveksling av bilder med seksuell ladning, avtaler om seksuell kontakt eller lignende, kan dette tilsi at den psykologiske forskjellen mellom det å møte barnet og det å ha fysisk seksuell kontakt, er mindre. I punkt 2.5 drøftes om seksuell adferd over pratekanaler og lignende kommunikasjonsmidler rammes av straffeloven 201. At andre straffebud eventuelt er overtrådt som del av forberedelseshandlingene kan også tale for at grensen for straffbart forsøk anses som passert, jf. for eksempel Rt side 95 som gjaldt forsøk på sjekkbedrageri. Høyesterett uttalte: "De bedragerihandlinger domfelte var i ferd med å skulle foreta, forutsatte et omfattende forberedende opplegg, med handlinger som bl a innebar fullbyrdede overtredelser av andre straffebud." I den nevnte saken hadde handlingsrekken imidlertid kommet meget langt, og bedrageriet ville være fullbyrdet i løpet av kort tid. Side 5

12 Rent subjektivt sett kan det tenkes at en person som tidligere har begått overgrep mot barn vil ha en lavere terskel mot å gjøre det igjen, slik at den psykologiske forskjellen mellom det å møte barnet og det å begå et overgrep, vil være mindre. En slik rent subjektiv tilnærming er imidlertid avvist i teorien, jf. Husabø: Straffansvarets periferi, Bergen 1999, side 295 med videre henvisninger. Konklusjonen blir samlet sett at handlingene som er beskrevet i den britiske straffebestemmelsen som hovedregel vil være å bedømme som straffri forberedelse etter norsk rett. Det vil i de fleste tilfellene være for stor forskjell mellom det som er gjort og det som gjenstår. Det kan være store muligheter for at den voksne likevel ikke vil gjennomføre planen, for eksempel på grunn av moralske kvaler, mulighet for oppdagelse eller at det å se barnet gjør at den voksne ombestemmer seg. Det kan likevel ikke utelukkes at omstendighetene rundt møtet eller den forutgående kontakten i enkelte saker er av slik karakter at forsøksansvaret kan inntre allerede når den voksne reiser for å møte barnet eller møter barnet. Til sist nevnes at det er et absolutt vilkår for forsøksansvar etter gjeldende rett at gjerningspersonen hadde fullbyrdelsesforsett, det vil si at vedkommende ønsket å gjennomføre forbrytelsen. Det må altså bevises at gjerningspersonen ønsket å gjennomføre seksuell omgang eller handling med et barn under 16 (eventuelt 14) år. På tidligere stadier av forsøksansvaret kan det være tvil om hvor langt gjerningspersonen ønsket å gå, for eksempel om forsettet omfattet seksuell omgang, eventuelt også samleie, eller seksuell handling. Hvis det foreligger tvil, vil man måtte legge det mildeste alternativet til grunn, altså seksuell handling. Dette vil likevel bare ha betydning for straffutmålingen, ikke straffansvaret. 3.3 Straffeloven 193 Straffeloven 193 rammer den som skaffer seg eller annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. Bestemmelsen er ikke begrenset til seksuell omgang med mindreårige. Det er særlig misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold som kan være aktuelle i denne sammenheng. Den britiske straffebestemmelsen retter seg typisk mot tilfeller der den voksne har opparbeidet seg et vennskapsforhold eller tillitsforhold hos barnet, som så siden tenkes utnyttet for seksuell kontakt. I forarbeidene til straffeloven 193 nevnes som eksempel på overtredelse at en person innleder et fortrolig forhold til fornærmede ved lureri eller manipulasjon, og ved misbruk av dette skaffer seg seksuell omgang, se Ot.prp. nr. 28 ( ) Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd), side 113. Det kan også tenkes at den voksne har gitt barnet gåver eller lån eller ytet tjenester eller lignende som gjør at barnet føler seg i et avhengighetsforhold til den voksne. Side 6

13 I likhet med straffeloven 195,196 og 200 annet ledd som er drøftet foran, kreves det for overtredelse av straffeloven 193 at den seksuelle omgangen har skjedd. Bestemmelsen rammer ikke selve opparbeidelsen av tillitsforholdet eller avhengighetsforholdet Forholdet til forsøksansvaret vil i hovedsak være det samme som for bestemmelsene drøftet foran i punkt 2.2. Man kan imidlertid spørre om det har betydning for forsøksansvaret at straffeloven 193 forutsetter et tillitsforhold eller avhengighetsforhold, slik at opparbeidelsen av et slikt forholdet kan påvirke forsøksgrensen. Når en person som har opparbeidet et tillitsforhold til et barn, reiser for å møte barnet for å ha seksuell omgang med det, kan det argumenteres for at handlingen oppfyller mer av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 193 enn i straffeloven 195,196 og 200 annet ledd. På den annen side er en slik tilnærming problematisk fordi selve handlingen - seksuell omgang - er den samme. Straffeloven 193 fremstår i forhold til straffeloven 195,196 og 200 annet ledd som en spesialbestemmelse. Også i forhold til straffeloven 193 vil derfor handlingene beskrevet i den britiske bestemmelsen som hovedregel falle utenfor forsøksansvaret. 3.4 Straffeloven 203 Straffeloven 203 retter seg mot den som mot vederlag har seksuell omgang eller handling med en person under 18 år. For overtredelse kreves det som for bestemmelsene drøftet foran, at den seksuelle omgangen har funnet sted. Forholdet til forsøksansvaret er ikke kommentert i forarbeidene. Det foreligger nokså lite rettspraksis om straffeloven 203, enn mindre om forsøksgrensen. I de fleste tilfellene hvor straffeloven 203 er anvendt, har gjerningen vært fullbyrdet. I en sak fra Nord-Troms tingrett (TNHER ), ble en mann som ble funnet skyldig i at han flere ganger strøk en 15 år gammel gutt på innsiden av lårene mot penis og testikler, også funnet skyldig i forsøk på overtredelse av straffeloven 203 ved at han sa til 15 -åringen at han skulle få kr 200 dersom domfelte fikk suge penisen hans, og at beløpet neste gang skulle økes til kr 500. På dette tidspunktet befant imidlertid gutten seg i domfeltes hjem, slik at fullbyrdelse ville kunne skje umiddelbart. Ved den forutgående berøringen om innebar en overtredelse av straffeloven 200 annet ledd, var også den psykologiske barrieren for fullbyrdelse av straffeloven 203 senket. Spørsmålet er om forsøksgrensen kan være passert allerede på et tidligere tidspunkt - for eksempel hvis den voksne møter eller reiser for å møte en person under 18 år og det foreligger en avtale om seksuell omgang mot vederlag. Det er ikke upraktisk at voksne ved kontakt over internett tilbyr kontantkort, klær, penger eller lignende for seksuell kontakt med mindreårige. Hvis det på dette grunnlaget avtales et møte, kan gjennomføringen av selve den seksuelle kontakten fortone seg som nærere og sikrere forestående enn i tilfellene drøftet i punkt 3.2. Forespørsler eller avtaler om kjøp av seksuelle tjenester kan dessuten rammes av straffeloven 201. At det allerede er begått Side 7

14 en straffbar handling, kan som nevnt i punkt 3.2 indikere et fastere forbrytersk forsett og senke den psykologiske barrieren for fiillbyrdelse. Veiledning om forsøksansvarets nedre grense kan muligens hentes også fra andre straffbare områder. I forhold til kjøp av narkotika, har rene foresporsler om kjøp ikke blitt ansett som straffbart forsøk - med mindre det tidligere er foregått kjop eller salg mellom de samme parter, jf. Rt side Det kan derfor argumenteres for at en henvendelse om seksuell omgang mot vederlag kan straffes som forsøk dersom slik avtale har blitt fullbyrdet ved tidligere anledninger. I slike tilfeller kan det også argumenteres med at den psykologiske forskjellen mellom det som er gjort og det som gjenstår, er mindre, og at handlemåten gir uttrykk for et fast forsett. I Rt side 1265 uttalte Høyesterett seg mer generelt om grensen for forsøk på kjøp av narkotika: "At domfelte har hatt til hensikt å kjøpe narkotika og at han har foretatt planlegging, undersøkelser og andre forberedende skritt med henblikk på dette mål, er ikke tilstrekkelig. Det må kreves at domfelte, med det forsett å foreta kjøp, har tatt skritt som viser at han går i gang med selve realiseringen av dette forsett". Samme vurdering anvendt på straffeloven 203, kan tilsi at forsøksgrensen er overtrådt når den voksne møter eller reiser for å møte et barn under 18 år, forutsatt at det foreligger (eksplisitt eller implisitt) avtale om seksuell omgang mot vederlag. Selve forespørselen eller avtalen om seksuell omgang mot vederlag, vil derimot normalt ikke være tiltrekkelig. Konklusjonen er dermed at en del av tittellene som rammes av den britiske bestemmelsen, kan rammes av forsøksansvaret etter straffeloven 203 forutsatt at det foreligger en avtale om vederlag. 3.5 Straffeloven 201 bokstav c Straffeloven 201 bokstav c retter seg mot den som utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd "i nærvær av eller overfor barn under 16 år". Det som skiller seksuelt krenkende adferd i forhold til omgang eller handling, er at gjerningspersonen ikke er i fysisk kontakt med den fornærmede. Handlingen foregår overfor noen, ikke med noen. Typiske eksempler på seksuelt krenkende adferd er blotting eller slibrige kommentarer. Spørsmålet er om "overfor" kan omfatte adferd som skjer gjennom kommunikasjonsmidler som for eksempel pratekanaler på internett, sms eller lignende. I Rt side 668 ble en person dømt for å ha fremsatt krenkende uttalelser over telefon. I en avgjørelse fra Agder lagmannsrett (LA ) ble det lagt til grunn at en tekstmelding over telefon (sms) med innholdet "ønsker nærkontakt med deg", etter Side 8

15 omstendighetene ble ansett som krenkende etter straffeloven 201 bokstav c. Det synes heller ikke å være noen grunn til at tekstmeldinger over telefon eller uttalelser fremsatt i pratekanaler skulle bedømmes annerledes enn for eksempel samtaler i telefon. Også det å sende bilder med seksuelt krenkende innhold kan antagelig rammes av straffeloven 201 bokstav c. 4. Departementets vurderinger og endringsforslag 4.1 Bør det innføres et nytt straffebud som rammer visse former for forberedelser til seksuelle overgrep? Utgangspunkt Seksuelle overgrep kan føre til svært alvorlige skadevirkninger for dem som rammes. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse mot overgrep, og at det ville være en stor fordel om overgrep kan forhindres og forebygges. Flere sider ved nye kommunikasjonsmidler som internett og mobiltelefon har gjort barn mer sårbare for overgrep. Blant annet er det lettere for voksne å komme i kontakt med barn uten kontroll fra andre voksne. Muligheten for anonymitet kan redusere oppdagelsesrisikoen og senke den psykologiske barrieren mot å ta kontakt. De uforpliktende sidene ved kommunikasjonen over internett og lignende kanaler, kan også påvirke barn og unge til å utlevere mer om seg seiv til fremmede eller eksperimentere med andre og kanskje mer utfordrende roller. Siden kontakten foregår med fysisk avstand opplever de situasjonen som trygg og tror gjerne at de har kontrollen over det som skjer. Noen voksne bruker imidlertid helt bevisst slik kontakt for å komme i posisjon til å begå seksuelle overgrep. Bruk av internett og elektroniske kommunikasjonsmidler inntar en stadig større del av barn og unges hverdag og virkelighet. I en undersøkelse i 2006 av SAFT Norge om internettbruk i gruppen barn 9-16 år, svarer 97 % at de bruker PC til leker, surfing, e post og lignende. 2 Av de spurte har 92 % tilgang til internett hjemme. Videre har 50 % av barna egen pc. Utviklingen går dessuten i retning av at pcene hjemme i større grad står i soverom og kontor og i mindre grad i fellesrom. Undersøkelsen viser en økning i antall barn som har møtt personer i virkeligheten som de bare har kjent fra internett. I de fleste av disse tilfellene var chattevennen en jevnaldrende, men det har også skjedd en økning i antall barn som har blitt forsøkt skadet etter ha møtt noen som de bare har kjent fra internett, og i de sistnevnte tilfellene var personen oftest en voksen. Det er nødvendig at lovgivningen som beskytter barn mot overgrep er tilpasset den virkeligheten som barn og unge lever i. Som drøftelsene i punkt 3 viser, vil det variere 2 SAFT (Safety, Awareness, Facts and Tools) er et EU-fmansiert prosjekt ledet av Medietilsynet for å fremme sikker bruk av elektroniske medier blant barn og ungdom. Tallene er hentetfra sammendraget av Barnerapporten som er tilgjengelig på Side 9

16 etter omstendighetene i den enkelte sak hvorvidt bestemte forberedelseshandlinger vil rammes av gjeldende straffebestemmelser. Spørsmålet er om straffansvaret for overgrep mot barn, blant annet som folge av den teknologiske utviklingen. bor inntre på et tidligere tidspunkt enn i dag. I Ot.prp. nr. 90 ( ) om den nye straffeloven har Justisdepartementet drøftet hvilke prinsipper som bør være bestemmende for hva som er straffbart/1 Skadefølgeprinsippet er utpekt som hovedretningsgivende i denne vurderingen. Straff bør som hovedregel bare benyttes overfor handlinger som kan føre til skade, og fordelene med å kriminalisere må veie klart tyngre enn ulempene. I tillegg la departementet til grunn at straff bare bør brukes når andre, tilstrekkelige virkemidler ikke finnes, og når straff anses hensiktsmessig. Nedenfor drøftes hvordan et utvidet straffansvar for forberedelser til seksuelle overgrep vil forholde seg til disse generelle prinsippene for kriminalisering Skadefølgeprinsippet Utgangspunktet for skadefølgeprinsippet er individenes handlefrihet, og at straff bare bør brukes når tungtveiende grunner taler for det. I Ot.prp. nr. 90 ( ) Om lov om straff (straffeloven) la departementet til grunn at fordelene ved kriminalisering i utgangspunktet bare vil kunne være store nok dersom "handlingene som man ønsker å hindre, kan medføre skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig vern. Til slike interesser regnes særlig individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser". Departementet drøftet også forholdet mellom skadefølgeprinsippet og kriminalisering av forberedelseshandlinger, se Ot.prp. nr. 90 ( ) Om lov om straff (straffeloven), side Departementet mente at det fortsatt kan være behov for enkeltbestemmelser som rammer forberedelseshandlinger innenfor mer begrensede områder, og at slik kriminalisering lar seg forene med skadefølgeprinsippet fordi forberedelsen bidrar til å skape fare for at skade kan oppstå, se Ot.prp. nr. 90 ( ) Om lov om straff (straffeloven), side 105. Skadefølgeprinsippet er dermed neppe til hinder for å kriminalisere visse forberedelseshandlinger i tilknytning til seksuelle overgrep. Handlingen man ønsker å hindre er selvsagt selve overgrepet, men også handlinger eller situasjoner som medfører en fare for at barn utsettes for overgrep. Departementet er enig med professor dr.juris Erling Johannes Husabø (se innlegget fra seminaret 10. mars) i at selve den fysiske grunnhandlingen kan være helt normal og hverdagslig - handlingen blir straffverdig bare på grunn av et forsett eller hensikt om å begå et seksuelt overgrep. Dette er et generelt dilemma når ved kriminalisering for å forebygge skadelige handlinger. At kriminalisering av forberedelseshandlinger rammer 3 Se Ot.prp. nr. 90 ( ) Om lov om straff (straffeloven), kapittel 7. Side 10

17 slik, er imidlertid ikke ukjent ellers i strafferetten. Et eksempel er straffeloven 161 som lyder slik: Med fengsel inntil 6 år straffes den som i den hensikt å begå en forbrytelse, anskaffer, tilvirker eller oppbevarer a) skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff, eller b) særlig utstyr for å tilvirke eller anvende slike gjenstander. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 10 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte. " Også her kan grunnhandlingen være helt normal. Det er gjerningspersonens subjektive formål med handlingen som gjør den straffverdig. I vurderingen av hva som innebærer skade eller fare for skade må også slike subjektive forhold kunne trekkes inn. Professor dr.juris Erling Johannes Husabø hevdet i sitt innlegg på seminaret 10. mars at den avgjørende rollen som den forbryteriske hensikten vil ha ved en kriminalisering av forberedelseshandlinger, gjør at gjerningspersonen blir holdt ansvarlig for overgrepet på forhånd. Etter departementets mening er det imidlertid straffverdig i seg seiv å skape en fare for overgrep på den måten som er beskrevet i den britiske straffebestemmelsen. Dette kan altså kvalifisere til et selvstendig straffansvar. Faren for skade er til stede når en person møter eller reiser for å møte et barn som vedkommende har bestemt seg for å begå et overgrep mot, også om den voksne senere likevel skulle ombestemme seg eller overgrepet av andre grunner ikke lar seg gjennomføre Er det nødvendig med et nytt straffebud? Et første spørsmål er om det er nødvendig å straffebelegge forholdet eller om andre tiltak kan være tilstrekkelige. Forebygging av seksuelle overgrep mot barn krever mange forskjellige tiltak. Straff er selvsagt ikke tilstrekkelig alene, men det betyr heller ikke at straff ikke kan være nødvendig. Justisdepartementet har opprettet en arbeidsgruppe som ser på andre tiltak for å bekjempe internett-relaterte overgrep mot barn, ved for eksempel opplæring av barn og voksne i trygg internettbruk, og kontrolltiltak som chatteverter og lignende seiv kan iverksette. En straffebestemmelse vil kunne gi økt styrke til slike andre tiltak. Seiv om det er vanskelig å måle, antar departementet at en strafftrussel også kan ha en preventiv virkning, blant annet fordi politiet kan få et bedre grunnlag for sin kontrollvirksomhet og derigjennom øke oppdagelsesrisikoen. En straffebestemmelse vil også gi politiet mulighet til å bruke tvangsmidler som kan bidra til å avdekke og awerge forestående overgrep. Det siste kunne riktignok noe på vei oppnås ved rent forebyggende tiltak hjemlet i politiloven. Departementet antar likevel at en straffebestemmelse vil ha størst effekt. Side 11

18 Et annet spørsmål er om det er nødvendig med et nytt straffebud når forholdet under visse omstendigheter allerede rammes av gjeldende straffebestemmelser, jf. drøftelsene foran i punkt 3. Departementet mener i utgangspunktet at eksisterande straffebestemmelser på området bør benyttes før det eventuelt vedtas nye. Enkelte av de sakene som rammes av den britiske bestemmelsen, kunne ha vært prøvd opp mot eksisterende norske straffebestemmelser. På den annen side kan det at gjeldende bestemmelser ikke er brukt på handlingene vi her drøfter, være nettopp fordi de oppfattes å ligge noe utenfor kjerneområdet for bestemmelsene. I Storbritannia mente man at reglene om forsøk ikke ga tilstrekkelig beskyttelse for barn. Det kan videre være fordeler med en spesialisert bestemmelse også om den skulle overlappe enkelte av de gjeldende straffebestemmelsene. Den nedre grensen for forsøksansvaret beror på en konkret og skjønnsmessig bedømmelse som det kan være vanskelig på forhånd å forutsi resultatet av. En egen og mer spesifikk straffebestemmelse vil kunne gjøre straffansvaret mer effektivt, blant annet ved at det vil være tydeligere når politiet kan benytte tvangsmidler. En klar bestemmelse vil også ha rettssikkerhetsmessige fordeler, slik advokat Elden påpekte i sitt innlegg på seminaret 10. mars. I Ot.prp. nr. 90 ( ) Om lov om straff (straffeloven) har departementet fremhevet at mer spesialiserte straffebud gjør internasjonalt samarbeid enklere Er straff hensiktsmessig? Om straff anses hensiktsmessig vil i stor grad avhenge av om straffebudet vil kunne håndheves på en effektiv, rettssikker og rettferdig måte. Det kan være usikkert hvor ofte politiet vil få de opplysningene som er nødvendige for å gripe inn på et så tidlig tidspunkt som bestemmelsen tar sikte på. Det vil blant annet bero på om barna forteller voksne om forestående møter. I sakene i Redd Barnas rapport 2004 om barn som møter overgriper på internert, var det ingen av barna som hadde fortalt foreldre eller andre voksne om det planlagte møtet. Seiv om den siste undersøkelsen fra SAFT viser at foreldrene har økt kunnskap om slike personlige møter, kan man ikke legge til grunn at dette vil skje i flertallet av tilfellene. Dermed vil håndhevelse i større grad avhenge av kontroll fra politiet seiv, for eksempel gjennom overvaking av prategrupper på internett osv. Dette forutsetter ressurstilførsel og kompetanseoppbygging, slik også Cecilie Gulnes påpekte i sitt innlegg på seminaret 10. mars. Dette er likevel ikke i seg seiv argumenter mot en kriminalisering. Politiet utfører allerede i dag en viss interaksjon og kontrollvirksomhet på nettet. Det kan tenkes at et klarere straffansvar vil føre til at politiet prioriterer dette arbeidet høyere. Reglene om provokasjon og utradisjonelle etterforskingsmetoder markerer en yttergrense for hvor aktive politiet kan være. I Storbritannia synes det å være positive erfaringer med straffebudet. Detective Inspector Brian Ward ved New Scotland Yard ga på seminaret 10. mai uttiykk for at bestemmelsen var effektiv. Han fortalte at de fikk informasjon blant annet fra beslaglagte pcer, egen overvaking og interaksjon på internett, informanter osv. Det kan Side 12

19 imidlertid synes som om det er visse forskjeller mellom norske og britiske regler for politiets bruk av provokasjon og utradisjonelle etterforskingsmetoder. Siden hensikten eller forsettet om å begå et overgrep er det avgjørende for om handlingen er straffbar eller ikke, kan det reises spørsmål om hvordan dette kan bevises, se blant annet innleggene fra seminaret 10. mars 2006 fra førsteamanuensis dr.philos Ragnhild Hennum og professor dr.juris Erling Johannes Husabø. Dette er imidlertid en generell problemstilling i strafferetten som ikke er særegen for et eventuelt nytt straffebud. For eksempel er det et grunnleggende vilkår for forsøksansvaret etter straffeloven 49 at gjerningspersonen har tenkt å fullbyrde lovbruddet. Hvis vedkommende ikke har slikt forsett, er forsøksansvar utelukket, også om det er foretatt handlinger som kan legge til rette for et lovbrudd. Tiltaltes tanker eller overveielser er ikke gjenstand for direkte observasjon eller bevisførsel. Man er derfor henvist til å trekke slutninger fra ytre observerbare trekk ved handlingen. For eksempel kan forhistorien for et møte, det avtalte møtested osv., kunne fortelle noe om tiltaltes subjektive forhold. Her som ellers gjelder at dersom det er tvil om forsettet, må resultatet bli frifinnelse. Det avgjørende er ikke tiltaltes evne eller mulighet til å føre bevis for sin uskyld, men om påtalemyndigheten kan bevise vedkommendes skyld Departementets syn før høringen Justisdepartementet mener det er behov for å styrke barns vern mot seksuelle overgrep. Kriminalisering av visse former for forberedelser til seksuelle overgrep er ett av flere tiltak som kan beskytte barn mot overgrep. Et slikt straffansvar er etter departementets syn helt forenlig med de alminnelige prinsippene for kriminalisering som er fremhevet i forarbeidene til den nye straffeloven. Det er ikke den onde vilje eller hensikt alene som kriminaliseres, men den fare for overgrep mot barnet som skapes ved at den voksne har tatt skritt for å realisere sitt forsett. Departementet antar at det er mest hensiktsmessig å forankre straffansvaret i et eget straffebud fremfor som et tillegg i de eksisterende bestemmelsene om seksuelle overgrep mot mindreårige. På denne måten får man frem at handlemåten i seg seiv anses som straffverdig - uavhengig av om den senere fører til et seksuelt overgrep. 4.2 Bestemmelsens innhold Gjerningsbeskrivelsen Generelt Ved utformingen av en gjerningsbeskrivelse gjør motstridende hensyn seg gjeldende. På den ene siden bør det tas hensyn til at handlingene det er spørsmål om å Side 13

20 kriminalisere befmner seg i ytterkant av det vanlige straffansvaret. Dette kan tale for at straffebudet gjøres så konkret og snevert som mulig. På den annen side er det viktig for straffebudets effektivitet at det ikke utformes for kasuistisk. Det er vanskelig å ha oversikt på forhånd over hvilke fremgangsmåter som kan benyttes for å forberede seksuelle overgrep mot mindreårige. Sakene kan variere sterkt både i hendelsesforløp, omfang og straffverdighet. I Ot.prp. nr. 90 ( ) Om lov om straff (straffeloven), side 105 har departementet drøftet de motstridende hensyn og konkludert med at det beste ved kriminalisering av forberedelseshandlinger er en mest mulig konkret og målrettet utforming Kravet til forutgående kontakt Den britiske bestemmelsen krever at den voksne tidligere har hatt kontakt med barnet ved minst to anledninger. Bakgrunnen for kravet om gjentatt kontakt var et ønske om å avgrense mot personer som handlet på impuls eller et enkeltstående innfall, jf. Redd Barnas rapport 2004 om barn som møter overgriper på internert. Har man derimot tatt kontakt flere ganger, viser dette et fastere forsett. Gjentatt forutgående kontakt kan også gi en indikasjon på hva som var formålet med et senere møte. Senior Crown Prosecutor Viv Goddard viste i sin redegjørelse på seminaret 10. mars 2006 til at det som regel vil være lett å skaffe tekniske bevis for den tidligere kontakten. Departementet mener det i en norsk bestemmelse bør stillcs krav til forutgående kontakt mellom den voksne og barnet. Det kan imidlertid være usikkert om lovteksten skal være så spesifikk som den britiske på dette punktet eller om man bør velge en mer generell formulering som for eksempel "gjentatte ganger tidligere". En generell formulering vil overlate den nærmere grensedragningen til domstolene, noe som vil medføre mindre forutberegnelighet. Det kan problematisk både for straffebudets effektivitet og av rettssikkerhetshensyn. Departementet mener bestemmelsen bør utformes mest mulig konkret. Kravet i den britiske bestemmelsen om to tidligere kommunikasjoner var utarbeidet blant annet i samråd med The paedophile unit i Scotland Yard, jf. Redd Barnas rapport 2004 om barn som møter overgriper på internert, side 27. Departementet ser foreløpig ikke noen grunn til å velge et annet antall av forutgående kommunikasjoner. Den britiske bestemmelsen er teknologinoytral og rammer også forutgående direkte kontakt, for eksempel ved samtaler på lekeplassen eller lignende. Departementet ser ikke noen grunn til å avgrense bestemmelsen til å gjelde bestemte former for forutgående kontakt. Det kan diskuteres hvorvidt det bør kreves at den forutgående kontakten har vært av en spesiell karakter, for eksempel slik at den rammes av straffeloven 201 bokstav c. Et krav om at den forutgående kontakten er av seksuell karakter, ville gjøre bestemmelsen mer målrettet og lette bevisførselen om tiltaltes forsett om å begå seksuelle overgrep. På den annen side ville et slikt krav gjøre beskyttelsen av barna mindre effektiv. Det Side 14

21 ville være nødvendig å skaffe bevis for at den tidligere kontakten har vært av seksuell karakter og at tiltalte på det tidspunktet var klar over fornærmedes alder. I mange saker vil det dessuten være slik at den voksne opparbeider tillit hos barnet nettopp ved å avstå fra seksuelle temaer. Også i det britiske parlamentet ble et slikt krav diskutert, men forkastet, jf. Redd Barnas rapport 2004 om barn som møter overgriper på internett, side Departementet ber om høringsinstansenes syn på om den forutgående kontakten bør være av en kvalifisert karakter. Departementet ser ikke grunn til å avgrense bestemmelsen til å gjelde kontakt bare fra fremmede eller fra personer som ikke har noen naturlig forbindelse med fornærmede. En slik avgrensning ville også by på betydelige praktiske problemer. I prinsippet vil derfor bestemmelsen kunne anvendes også i forhold til personer som står fornærmede nær. I en del slike tilfeller vil det nok likevel være mer naturlig å bruke det alminnelige forsøksansvaret for overgrep mot mindreårige Når bør straffansvar inntre - ved et møte eller også på reisen til møtet? Etter den britiske bestemmelsen inntrer straffansvaret allerede ved at den voksne reiser for å møte barnet. I tråd med drøftelsene i punkt 3 kan det være nokså stor forskjell i straffverdighet mellom det å reise for å møte et barn og det å gi seg til kjenne og ta kontakt med barnet på møtestedet. Ved å ta kontakt med barnet har gjerningspersonen overskredet psykologiske grenser i forhold til oppdagelsesrisiko og gjennomføringsvilje. Det kan være bevismessige vanskeligheter med å la straffansvaret inntre tidligere. På den annen side ville det i enkelte saker av hensyn til barnet være en fordel om politiet kunne gripe inn før selve møtet ble gjennomført. Det kan for eksempel være at det avtalte møtestedet forutsetter en lengre reise også for barnet. Departementet ber høringsinstansene uttale seg om også det å reise for å møte barnet bør omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen bør etter departementets mening ikke utformes slik at den forutsetter en forutgående avtale mellom den voksne personen og barnet om å møtes. Det avgjørende er at de møtes, og at dette skjer forsettlig fra den voksne personen. Også tilfeller der den voksne uanmeldt tar kontakt med barnet for eksempel på skolen, på lekeplassen eller lignende, bør omfattes av bestemmelsen når de øvrige vilkårene er oppfylt. Det er heller ikke nødvendig for straffansvar at det er den voksne som har tatt initiativet til kontakten eller møtet - så lenge det skjer forsettlig fra den voksnes side Ytterligere krav til møtet? Det kan, som tidligere fremhevet i punkt 4.1.2, være problematisk om den objektive gjerningsbeskrivelsen blir utformet på en slik måte at den rammer helt normale og hverdagslige handlinger. Den britiske bestemmelsen er utformet slik at gjerningspersonens subjektive forestillinger er det eneste som skiller en normal og lovlig handling fra den straffbare. Samtidig er det slik at bevisførsel for forsettet vil måtte skje på bakgrunn av ytre observerbare omstendigheter rundt selve handlingen. Side 15

22 Det kan derfor spørres om disse momentene som typisk vil indikere forsett om å begå et overgrep, også burde innarbeides som del av den objektive gjerningsbeskrivelsen. Lovteknisk kan dette gjennomføres på ulike måter. En løsning er å angi i lovteksten omstendigheter ved møtet eller forberedelsene som er gjennomført, som typisk vil indikere forsett om å begå et overgrep. P2n slik tilnærming ville gi konkrete og objektive holdepunkter for når straffansvar inntrer. På den annen side vil det kunne redusere straffebudets effektivitet dersom straffansvaret knyttes til svært spesifikke omstendigheter. En slik avgrensning vil kunne virke noe tilfeldig ettersom det på forhånd ikke vil være mulig å forutse alle fremgangsmåter som vil voksne vil benytte for å begå overgrep mot barn. Et svært spesifikt straffebud vil også øke risikoen for omgåelser. En annen løsning er å angi et mer generelt vurderingstema i lovteksten med eksemplifisering av typisk relevante skjønnsmomenter i forarbeidene. På den måten vil man sterkere få understreket sammenhengen mellom det å møte barnet og selve overgrepet. Gjerningsbeskrivelsen kunne for eksempel utformes slik at den retter seg mot den som møter et barn "under omstendigheter som leder mot et lovbrudd som nevnt i 195, 196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c". I vurderingen av omstendighetene leder frem mot et seksuelt overgrep, vil typiske momenter blant annet være varigheten av og innholdet i den forutgående kontakt mellom den voksne og barnet, hvor og når møtet skal finne sted og om den voksne har oppgitt fiktiv identitet. En alternativ utforming, men i samme retning kunne være om straffebudet retter seg mot "den som forbereder et lovbrudd som nevnt i 195,196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c, og som møter et barn under 16 år som vedkommende tidligerc har hatt kontakt med minst to ganger, og som ved møtet har forsett om å begå et slikt lovbrudd." De typiske vurderingsmomentene for hva som skal regnes som forberedelse, vil være de samme som nevnt foran knyttet til omstendigheter som leder frem mot et seksuelt overgrep. En ulempe ved å bruke begrepet forbereder, er at det gir inntrykk av et krav om kvalifiserte tilrettelegginger av overgrepet i forkant av møtet. Det sentrale er imidlertid at selve møtet kan ses som en forberedelse til overgrep. Dette kan sies å innsnevre straffebudets anvendelsesområde sammenlignet med de øvrige alternativene. På den annen side vil den praktiske forskjellen trolig være mindre. Dersom det ikke er foretatt noe i forkant av møtet som kan betraktes som forberedelscr til et overgrep, vil det uansett være vanskelig å bevise at tiltalte hadde et slikt forsett. Departementet ser fordeler og ulemper ved alle løsningene som er skissert foran. På bakgrunn av de forutgående drøftelsene presenteres i punkt tre alternative utforminger av den objektive gjerningsbeskrivelsen som høringsinstansene bes uttale seg om. Ytterligere et spørsmål som kan stilles er om det bør oppstilles som et vilkår for straffansvar at motet og den forutgående kontakten er gjennomført uten samtykke fra foreldre eller andre som har ansvaret for barnet. Med et slikt krav ville det objektive gjerningsinnholdet skille seg noe mer fra vanlig og hverdagslig kontakt mellom barn og Side 16

23 voksne. Et slikt krav må imidlertid ses i sammenheng med aldersgrensen i bestemmelsen. Dersom aldersgrensen settes til 16 år, som stemmer overens med de øvrige bestemmelsene om seksuelle overgrep mot mindreårige, kan det være urimelig å kreve at foreldrene skal samtykke i hvem barnet møter. Ettersom det kreves at gjerningspersonen ved møtet har forsett om å begå et seksuelt overgrep mot barnet, kan det også argumenteres for at det å gjennomføre møtet er straffverdig uavhengig av om det skjer med foreldrenes viten og samtykke. Departementet mener derfor før høringen at det ikke bør oppstilles et slikt krav til manglende samtykke fra foreldre, men ber om høringsinstansens syn Fornærmedes alder Den britiske bestemmelsen beskytter barn under 16 år. I en norsk bestemmelse vil det neppe være aktuelt med noen høyere aldersgrense enn 16 år. Derimot kan det spørres om bestemmelsen bør begrenses til å verne barn under 14 år. På den ene siden bygger gjeldende straffelov på at overgrep mot barn under 14 år gjennomgående er mer straffverdig enn overgrep mot barn mellom 14 og 16 år. 4 Siden straffebestemmelsen gjelder forhold som ligger i strafferettens ytterkant, kunne man derfor tenkt seg en avgrensning av bestemmelsen til de mest alvorlige tilfellene av overgrep. På den annen side er også barn mellom 14 og 16 år svært sårbare. Når det gjelder kontakt over internett og lignende medier, kan dessuten denne aldersgruppen være mer utsatt enn de yngre barna. Barn mellom 14 og 16 år vil gjennomgående ha større selvstendighet enn de yngre og vil dermed lettere kunne møte fysisk personer de har snakket med på internett. De vil kanskje også i større grad utforske og eksperimentere med egne roller og seksualitet og dermed være lettere for voksne å komme i kontakt med. I avgjørelsene i Redd Barnas rapport 2004, var også flere av barna over 14 år. Departementet mener aldersgrensen i forberedelsesbestemmelsen bør være sammenfallende med den seksuelle lavalder, altså 16 år. Departementet vil vurdere aldersgrensene i seksuallovbrudskapittelet i tilknytning til arbeidet med spesiell del i den nye straffeloven Skyldkravet Grunnhandlingen For grunnhandlingen - altså det å møte et barn som man tidligere har hatt kontakt med minst to ganger - vil det etter straffeloven 40 første ledd kreves forsett. Departementet ser ikke grunn til å gjøre unntak fra dette. 4 Se for eksempel side 56 i Ot.prp. nr. 28 ( ) Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd). Side 17