Statenes utenrikspolitikk

Transkript

1 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk Den russiske ubåten var på vei mot Nordpolen en augustdag i Oppdrag: å plante et russisk flagg på havbunnen ved polpunktet. Noen dager senere var bildet av det russiske undervannsflagget spredt verden rundt. Det vakte både latter og uro. Hva i all verden ville russerne oppnå med dette? spurte mange seg. Myndighetene i Canada, Norge, Danmark og USA var derimot ikke i tvil om hva dette betydde. Disse landene har lenge hatt interesser i polområdene. Russernes «flaggheising» var for dem et uttrykk for russernes nye vilje til å gjøre krav på ressursene i havet ved Nordpolen. Beregninger har vist at rundt en firedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser kan ligge i dette havområdet. Om den globale oppvarmingen gjør Nordpolen isfri, er alt duket for en voldsom internasjonal dragkamp om disse ressursene. I forrige kapittel så vi at verden er preget av både samarbeid og konflikt. I dette kapittelet skal vi se på hvordan dette påvirker statenes atferd på den internasjonale arenaen. Vi skal studere hvilke mål statene har, og hvilke ressurser og virkemidler de har til rådighet for å nå disse målene. Russernes flaggmarkering under vann var et uvanlig virkemiddel, men var samtidig en slående markering av landets utenrikspolitiske mål i nord. 254

2 Kapittel 18 statens utenrikspolitikk DEL 4 Statenes mål i utenrikspolitikken I vår tid er det stadig vanskeligere å skille innenrikspolitiske og utenrikspolitiske mål. Ufred i et hjørne av Europa vil i de fleste tilfeller få betydning for indre forhold i mange av statene omkring. Dessuten blir nasjonal og internasjonal økonomi og jus mer og mer sammenvevd. I Norge har utenrikspolitikken blitt et stadig viktigere verktøy for å oppnå nasjonale politiske mål som å trygge velferdsordningene. Det er vanlig å si at stater har fire mål i utenrikspolitikken: 1. Sikkerhetspolitiske mål forsvar av eget territorium, ressurser og befolkning 2. Økonomiske mål utvikling og vedlikehold av handel og velferd 3. Mål som gir prestisje og respekt som framvisning av symboler på makt 4. Idealpolitiske mål som miljøvern og ideer om demokrati Sikkerhet Sikkerhet står for alle stater som det viktigste målet. Sikkerhet innebærer at staten opprettholder sin suverenitet, det vil si kontroll over sitt eget område ved å motstå trusler mot landets grenser og ressurser, og sikre innbyggernes liv og eiendom. I vår tid er det ikke bare militær aggresjon som kan true en stat. Økonomi og velferd Sterk økonomi har lenge vært et viktig utenrikspolitisk mål. I nyere tid er stadig flere stater opptatt av at denne rikdommen skal øke kjøpekraften og gi grunnlag for offentlige velferdsordninger for landets innbyggere. Terror, miljøkatastrofer og datainnbrudd har vist hvor sårbar økonomien i dagens samfunn kan være. Dessuten får svingninger i oljeprisen og annen internasjonal økonomisk uro i vår tid raskt følger for den enkelte innbyggers økonomi. Til venstre Hvorfor brukte russerne store ressurser på å plante et flagg på havbunnen ved polpunktet på Nordpolen? Prestisje og respekt Tradisjonelt har prestisje og respekt knyttet seg til militærparader og statens framvisning av våpenmakt. Fortsatt er det betydelig status og prestisje knyttet til det å ha atomvåpen. I vår tid er det kanskje enda viktigere for en stat å vise at den ligger i forkant innenfor forskning og teknologi på andre områder, for eksempel innenfor digital teknologi rettet mot industri og forbrukere. I en tid når mediene styrer stadig mer av vår virkelighetsoppfatning, er det viktigere enn noen gang å ha et godt internasjonalt image. Norge vil heller bli framstilt som «den snille fredsbyggeren» enn som «det grådige oljelandet». Et godt omdømme gjør det lettere for en stat å nå fram med sine interesser og verdier, for eksempel under forhandlinger. Det er verdt å huske at det kommunistiske Øst-Tyskland brukte store summer på å dyrke fram en idrettselite som gjorde det svært godt i internasjonale konkurranser. 255

3 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Idealpolitikk Begrepet idealpolitikk er gjerne knyttet til miljøvern og til bekjempelse av fattigdomsproblemer og væpnede konflikter. For mange land er også spredning av ideer om fred, menneskerettigheter, demokrati og utvikling en viktig del av utenrikspolitikken. Norge bruker store summer på å bekjempe fattigdom og mekle for fred mange steder i verden. Mange mener at slik idealpolitikk blir stadig viktigere. Etter hvert som verden blir stadig sterkere sammenvevd, sprer problemene i en stat seg lettere til andre stater. Det kan derfor være god politikk å forebygge problemer i andre stater. På denne måten er det i statens egeninteresse å utøve idealpolitikk: En kjøper seg egen sikkerhet og stabilitet ved å opptre med idealistiske hensikter. Men idealpolitikk kan også være et resultat av altruisme. Staten er opptatt av å hjelpe uten å tenke på egen vinning. Andre utenrikspolitiske mål I internasjonal politikk møter vi også en rekke andre utenrikspolitiske mål. I mange arabiske stater er det et uttalt viktig mål å støtte palestinerne i deres kamp mot Israel. Også en rekke europeiske stater har som mål å støtte befolkningsgrupper i andre land. Altruisme: selvoppofrelse, uselviskhet, det vil si at en gjør noe uten å tjene på det selv Verdier og interesser i internasjonal politikk I samhandlingen mellom stater sier vi at det er en interessekonflikt dersom partene er enige om hva som er et gode, mens uenigheten går på hvor mye den enkelte staten skal ha av dette godet. I Midtøsten er for eksempel vann et knapphetsgode som det ofte er strid om. Når en elv renner gjennom flere land, hvor mye vann har hver enkelt stat krav på? En verdikonflikt er svært mye vanskeligere å løse enn en interessekonflikt, ettersom det ofte virker umulig å finne fram til kompromisser. Flere av konfliktene i Midtøsten kan stå som eksempler på denne typen konflikter, for eksempel stridighetene mellom jødedom og islam, der begge parter støtter seg på religionen sin når de begrunner kravene sine. Etter terrorangrepet i september 2001 hevdet USAs ledelse at dette var et angrep på demokratiet og vestlige holdninger, altså et verdispørsmål. Andre mente at dette var den fattige og ressurssvake verdens svar på USAs enorme makt over ressurser og landområder verden rundt, med andre ord en interessekonflikt. Makt og maktressurser Når vi studerer forholdet mellom stater, er begrepet makt helt grunnleggende. Hvem har makt over hvem, og hvordan blir makten brukt? Som vi så i kapittel 2, er makt evnen til å få viljen sin igjennom og nå de målene en har satt seg. I hvilken grad en stat er i stand til å utøve makt, kom- 256

4 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 mer an på hvor store ressurser den har. Det avgjørende blir likevel om staten kan og vil bruke disse ressursene for å oppnå makt og innflytelse. Ulik tilgang til militære og økonomiske ressurser gjør at vi kan dele statene inn i småstater, regionale stormakter og supermakter. Typiske småstater er da stater som Norge, Bolivia og Sierra Leone. Regionale stormakter er land som Russland, Kina og Brasil. Av supermakter finnes det etter Sovjetunionens fall bare én: USA. Kilder til makt: maktressurser i utenrikspolitikken I internasjonal politikk kan vi skille mellom tre kilder til makt og innflytelse: militære ressurser, økonomiske ressurser og ideologiske ressurser. Vatikanstaten har ingen militære styrker. Likevel regner en at paven har makt. Hvorfor? Militære ressurser Militære ressurser kan brukes til å avskrekke, true med krig eller gå til krig. Bare det å ha en sterk militærmakt kan være nok til at andre land føyer seg. USAs enorme militære styrke gir makt til å påvirke, selv uten å ta maktmidlene i bruk. Også regionalt ser vi at militær styrke virker avskrekkende. Israels posisjon i Midtøsten er et eksempel på det. Før ønsket statene først og fremst å ha et stort antall soldater og offiserer. I dag er det viktigere for et lands militære styrke å ha tilgang til høyteknologiske våpen. 257

5 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Økonomiske ressurser Økonomiske ressurser har lenge vært forbundet med vestlige land: store markeder, avansert teknologi, store økonomiske verdier, kapitalsterke bedrifter, investorer osv. Tilgang til viktige råvarer og naturressurser er også viktig her. USA er det landet som har overlegent størst økonomisk makt, men også Tyskland og Japan har lenge vært økonomiske stormakter. I vår tid seiler Kina opp som en viktig utfordrer. Slike stater har stor mulighet til å påvirke verdensøkonomien og dermed livet til svært mange mennesker. Ideologiske ressurser En tredje maktressurs er knyttet til ideer, verdier og religion. Enkelte stater blir forbundet med verdier som demokrati, menneskerettigheter, fredsbygging osv. Disse statene nyter dermed en form for troverdighet som kan gjøre det lettere for dem å nå sine egne mål. Vatikanstaten har et svakt militært og økonomisk maktgrunnlag, men kontrollerer en viktig religiøs maktressurs, som også kan ha politiske undertoner. Paven blir mottatt som en mektig statsleder verden over, og han blir lyttet til når han kommenterer internasjonale spørsmål. Stater kan ha viktige ressurser på ulike områder. Ofte blir det sagt at en stat enten har sektormakt eller generell makt. Norge har en viss sektormakt som følge av den store eksporten av olje og gass. Virkemidler i internasjonal politikk Stater har ulike utenrikspolitiske virkemidler. Virkemidlene bestemmes blant annet av hvilke maktressurser en stat har til rådighet, og hva som er statens kortsiktige og langsiktige mål. Etter mange år ser det ut til at USA til slutt har maktet å overtale Nord- Korea til å stoppe utvikling av raketter forsynt med atomvåpen. USA lokket blant annet med belønninger, for eksempel pengeoverføringer og tilgang til moderne teknologi. Overfor Iran har USA valgt en mye mer aggressiv linje. Det er truet med militære angrep for å få iranerne til å avslutte forskning som kan ha som mål å utvikle atomvåpen. I utenrikspolitikken kan vi snakke om en skala som går fra vennlige forsøk på overtalelse, via belønning og press og til full krig. Diplomati De fleste land i verden har diplomatiske forbindelser med hverandre. Det betyr vanligvis at statene har ambassader og konsulater i andre land. I forbindelse med en konflikt kan en viktig diplomatisk markering overfor et annet land være å innkalle ambassadøren i dette landet til et møte. Her blir han eller hun presentert for vertslandets synspunkter. En stat kan også velge å tilbakekalle ambassadøren sin eller rett og slett bryte de diplomatiske forbindelsene. Forhandlingsdiplomati er det vanligste virkemiddelet når handelsavtaler, havrettsspørsmål, klimapolitikk, grensespørsmål og rustningsavtaler skal avklares. Vi skiller ofte mellom bilaterale og multilaterale forhandlinger. For- 258

6 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 Det vanligste virkemiddelet i internasjonal politikk er diplomati, som her når Russland og Norge forhandler om grensespørsmål. Forhandlingslederne undertegner en protokoll i fiskeriforhandlingene mellom de to landene. handlinger om grensespørsmål mellom Norge og Russland skjer bilateralt (tosidig, mellom to parter), mens forhandlinger i WTO om lettelser i verdenshandelen blir ført multilateralt (flersidig, mellom flere parter). I internasjonale kriser blir det diplomatiske spillet varmt og intenst. Spillet kan innebære å mobilisere militære styrker, drive militærøvelser, sette i gang flåteforflytninger og henvise til allianseforpliktelser og invitasjoner til fremmede makter. Propaganda Politisk propaganda handler om å kontrollere, manipulere og vinkle informasjon for å påvirke andres holdninger. Utenrikspolitisk propaganda kan ha mange former, som målrettede radiosendinger, fjernsyns- og videoprogrammer, utstillinger eller etablering av «informasjonskontorer». I særlig spente situasjoner har vi sett eksempler på infiltrasjon av organisasjoner i fremmede land og dekkoperasjoner. Økonomisk press og belønning Økonomiske virkemidler blir ofte brukt til å påvirke en annen stats politikk. En kan gi gaver eller teknologisk bistand eller komme med løfter om investeringer, økt import og handelsfordeler. Økonomisk press kan være alt fra trusler om å trekke tilbake fordeler til iverksetting av straffetoll, boikott og embargo. 259

7 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Av økonomiske pressvirkemidler er det særlig straffetoll som er mye brukt. Det er en avgift som blir satt på en importvare, slik at prisen blir høyere. Å sette straffetoll på importerte produkter er en relativt mild, men likevel bestemt måte å markere seg på. Et annet virkemiddel er boikott. Det vil si at en unngår å handle med en vare, et land eller et selskap. Embargo kan innebære å hindre et land i å eksportere varer, kanskje gjennom en form for blokade. Fra tid til annen raser det en debatt i Norge om israelske varer bør boikottes eller ikke. Begrepet boikott stammer fra England i 1880-årene. En avis publiserte en artikkel med overskriften «BOYCOTT». Den handlet om irske bønder som organiserte motstand mot en engelsk godsforvalter, Charles C. Boycott. Han ble det første offeret for en boikott, siden ingen ville ta arbeid på godset han drev. Fordekt aksjon Fordekte aksjoner er gjerne hemmelige operasjoner med sikte på å undergrave myndighetene i en stat, ofte ved å støtte opposisjonen og påvirke utfallet av en indre maktkamp. Kanskje benytter en propaganda til å spre mer eller mindre sanne historier som svekker landets ledere. En kan også bruke økonomiske virkemidler, som bestikkelser, for å destabilisere et samfunn. Militære fordekte aksjoner kan være hemmelige våpenforsyninger, våpentrening, attentater og hemmelige kommandoraid. Mange stater gir støtte til væpnede grupper i andre land. Et klassisk eksempel er USAs fordekte aksjoner i Chile i begynnelsen av 1970-årene. De førte til at den lovlig valgte presidenten ble styrtet i et kupp, og diktatoren Augusto Pinochet tok makten. Bruk av militær makt Militære virkemidler trenger ikke nødvendigvis innebære å gå til krig. Et virkemiddel kan være å vise militær styrke for å overtale motstanderen til å gi seg uten at det blir krig. Under den såkalte torskekrigen mellom Island og Storbritannia i 1975 kappet islandske myndigheter trålen til britiske fiskere for å straffe fiskere som islendingene mente hadde fisket ulovlig. Storbritannia 260

8 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 svarte med å bruke kanonbåter og militærfly for å avskrekke islendingene. Da var striden i praksis avgjort. Trusler om bruk av militær makt har i mange tilfeller samme effekt som virkelig bruk av den. Under den kalde krigen truet USA og Sovjetunionen hverandre gjensidig med krig. Men det kom aldri til noen direkte konfrontasjon. Begge oppfattet den andres trussel som troverdig, og de ville unngå en ødeleggende krig med bruk av atomvåpen. Men ofte blir ikke truslene oppfattet som troverdige. I slutten av årene truet Nato og USA i flere måneder Rest-Jugoslavia med militær makt for å få landet til å stoppe overgrepene i Kosovo. Overgrepene fortsatte, og det endte med krig og bombing av Serbia i Da overgrepene i Kosovo ikke stoppet, valgte Nato å bombe Beograd i Innbyggerne ser på ødeleggelsene i en forstad til byen. Utformingen av utenrikspolitikken På papiret er det gjerne statsministeren, utenriksministeren og kanskje presidenten i en stat som sitter med ansvaret for utenrikspolitikken. I praksis er det mange aktører og forhold som bestemmer hvordan utenrikspolitikken til et land skal utformes. Først og fremst må vi skille mellom ytre og indre faktorer, selv som det er vanskelig å trekke en absolutt grense mellom dem. 261

9 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Indre og ytre faktorer i utenrikspolitikken Eksempler på noen indre faktorer som legger rammer for hva slags utenrikspolitikk en regjering fører: Landets beliggenhet og størrelse, folketall, økonomisk system, velferdsnivå Styreformen, i og med at et demokrati ofte har andre interesser og verdier og en annen atferd i internasjonal politikk enn et diktatur Nasjonale aktører, det vil si byråkratiet (ikke minst de ansatte i utenriksforvaltningen), indre pressgrupper (folkebevegelser og organisasjoner), nasjonale medier, bedrifter og kulturelle og etniske minoriteter. Ytre faktorer er alle forhold utenfor landet som påvirker den politikken landet fører internasjonalt. Noen slike forhold: Det internasjonale systemets anarkiske sider: maktkamp, vilkårlighet Verdensopinionen: meninger og holdninger hos innbyggere og politiske ledere i andre land Vilkårene for internasjonal handel og markedsøkonomi Internasjonale avtaler, folkeretten og de internasjonale organisasjonene som forvalter internasjonale avtaleverk USAs status som supermakt med globale interesser, regionale stormakter Internasjonale miljøproblemer Internasjonale medier Internasjonale bedrifter (transnasjonale selskaper) Andre internasjonale politiske og militære aktører og deres mål og handlinger Konflikter i naboland, for eksempel stridigheter mellom ulike etniske grupper Norsk utenrikspolitikk aktører og prosesser I en viktig stortingsmelding om utenrikspolitikken fra 1990-årene heter det at norsk utenrikspolitikks hovedoppgave er å styrke Norges sikkerhet. I tillegg kommer å sikre Norges næringsgrunnlag og sysselsetting, bidra til å bygge ut et bedre organisert verdenssamfunn basert på folkeretten, verne om grunnleggende menneskerettigheter og bidra til arbeidet for en bærekraftig økonomisk og miljømessig utvikling. Inntil for noen få tiår siden var Norges utenrikspolitikk i stor grad rettet mot å styrke Norges sikkerhet. Men etter hvert som globaliseringen har skutt fart, har problemer og utfordringer i andre deler av verden blir stadig viktigere for Norge og norsk utenrikspolitikk. I vår tid deler vi gjerne norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i tre deler: 262

10 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 Norge som pådriver for fred og demokrati. Nordmennene Erik Solheim og Vidar Helgesen var lenge svært sentrale i fredsforhandlingene på Sri Lanka. 1 Sikkerhetspolitikk sikre norske grenser, ressurser og befolkningen mot trusler utenfra 2 Utenriksøkonomisk politikk ta vare på Norges næringsinteresser i verden 3 «Myk» utenrikspolitikk arbeide for fred, demokrati, vern av menneskerettigheter og miljøvern i verden Det er liten tvil om at størrelsen og den geografiske plasseringen vår gjør oss sårbare i en verden der stormakter ofte tar seg til rette. Et hovedmål for Norge har vært å redusere den usikkerheten og vilkårligheten som små stater kan oppleve i en verden preget av anarki og maktkamp. Derfor satser norske myndigheter på internasjonalt samarbeid og på å bidra til å styrke folkeretten. En viktig del av dette er Norges mangeårige engasjement for FN, deriblant deltakelsen i FNs fredsbevarende styrker. Beslutningsmåter og aktører i norsk utenrikspolitikk Utenrikspolitikken er et av de viktigste arbeidsområdene til regjeringen. I praksis er det utenriksministeren som har det meste av ansvaret for utformingen av Norges utenrikspolitikk. Men denne statsråden har en rekke eksperter og rådgivere i Utenriksdepartementet å støtte seg til. Dessuten rådfører utenriksministeren seg også fortløpende både med statsministeren, andre statsrådskollegaer og lederne for partienes stortingsgrupper (parlamentariske ledere). 263

11 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Stortinget som aktør Store og prinsipielle spørsmål i utenrikspolitikken blir alltid løftet opp på stortingsnivå. Viktige internasjonale avtaler må godkjennes av Stortinget, særlig hvis de innebærer at norske lover må endres. På en måte kan vi si at Stortinget har delegert ansvaret for den daglige utenrikspolitikken til regjeringen, men at viktige beslutninger blir tilbakeført til Stortinget. I Stortinget er det først og fremst utenrikskomiteen som er involvert i utenrikspolitiske spørsmål. I større og prinsipielle spørsmål blir likevel den utvidede utenrikskomiteen brukt som kontaktforum mellom regjeringen og Stortinget. Her informerer regjeringen Stortinget, og regjeringen spør de folkevalgte om råd. Med i denne komiteen er de ordinære medlemmene i utenrikskomiteen, Stortingets president og visepresident, lederen for forsvarskomiteen og inntil 11 andre. Partienes parlamentariske ledere er vanligvis blant medlemmene i komiteen. Det legges opp til at en fritt kan utveksle synspunkter, uten at det blir tatt beslutninger. Møtereferatene er hemmelige og blir ikke offentliggjort før etter 30 år. Søker enighet og forutsigbarhet Den utvidede utenrikskomiteen blir brukt på en måte som demper partipolitiske forskjeller og fremmer harmoni. I likhet med svært mange andre små land er det et viktig mål for Norge å skape størst mulig oppslutning om den utenrikspolitikken som føres. Dermed blir det holdt en fast kurs, uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten. Men selv om en søker enighet i størst mulig grad, betyr ikke det at de politiske partiene er enige om ett og alt i utenrikspolitikken. I norsk sikkerhetspolitikk har det tradisjonelt gått et dypt skille mellom Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse / Rødt og Norges Kommunistiske Parti på den ene siden og alle de andre partiene på den andre siden i synet på tilknytningen til USA og Nato. I dag er Norges tilknytning til EU et aktuelt stridstema som berører viktige sider ved utenrikspolitikken. Norges rolle i Natos krigføring i Afghanistan har ført til politisk splittelse, også innad i for eksempel SV. Også i bistands- og innvandringspolitikken ser vi motsetninger mellom partiene. Indre påvirkning Mange interessegrupper og interesseorganisasjoner engasjerer seg i utenrikspolitiske enkeltsaker. Det dreier seg om viktige grupper innenfor næringslivet, men også ideelle organisasjoner, som Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Deler av industrien har knyttet sterke bånd til partier på Stortinget. Særlig skipsfarts- og eksportnæringene har tradisjonelt hatt en sterk posisjon når det gjelder å påvirke norsk handels- og utenrikspolitikk. Mediene har normalt hatt begrenset innflytelse over norsk utenrikspolitikk. Ofte støtter de myndighetenes linje i viktige utenrikspolitiske spørsmål. I vår tid, når krigen i Afghanistan kommer inn i stuene våre, og norske soldater blir drept, kan dette være i ferd med å endre seg. Gjennom dramatiske reportasjer kan mediene indirekte påvirke den norske utenrikspolitiske debatten. 264

12 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 Statsminister Jens Stoltenberg på Bali. Norge skal gi tre milliarder kroner årlig til et regnskogfond. Tror du Norge ønsker å oppnå noe mer med dette enn å redde regnskog? Folkemeningen har spilt en rolle i enkelte utenrikspolitiske saker. Det gjelder særlig spørsmålet om norsk medlemskap i EU. I dag er det utenkelig at Norge skulle melde seg inn i EU uten et ja i en folkeavstemning. Ytre påvirkning på norsk utenrikspolitikk Når Norge skal kjøpe inn nye våpensystemer, vil sterke politiske og kommersielle interesser i andre land ønske å påvirke Stortingets beslutninger. Tradisjonelt har Norge kjøpt mye av militærutstyret sitt fra USA, og dette har vært med på å befeste den sterke tilknytningen på det militære området mellom landene. Særlig i forbindelse med innkjøp av nye jagerfly til Forsvaret har det kommet klare advarsler fra amerikanske embetsmenn: Norge kan risikere å bli mindre viktig for USA, både militært og innenfor handel, dersom vi ikke kjøper amerikansk utstyr. Norge kan ikke overse sin store nabo i øst, Russland. Russisk opprustning og motvilje mot amerikansk dominans i Europa gjør at Norge må trå varsomt i en del sammenhenger. Også de enorme miljøproblemene på Kolahalvøya nær Nord-Norge og frykten for politisk ustabilitet i Russland spiller inn. Viktigst er kanskje likevel Russlands klare interesser i ressursene i og rundt Barentshavet. Grensene mellom Norge og Russland i dette havområdet er fortsatt ikke endelig avklart. Også når det gjelder oljepolitikken vår, har Norge stadig opplevd press utenfra, både fra olje- og gassimportører, som USA og EU, og andre produsentland, for eksempel Opec. Stadig oftere merker Norge trykket fra internasjonale ikke-statlige aktører. 265

13 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Hver gang det er snakk om å jakte på sel eller hval, får regjeringen og Utenriksdepartementet et enormt press, for eksempel boikottrusler organisert av miljøvernorganisasjoner. Andre eksempler på internasjonale pressgrupper er humanitære organisasjoner, frigjøringsbevegelser og terroristgrupper. En rekke transnasjonale selskaper som opererer i Norge, har interesser i å påvirke norsk utenrikspolitikk, for eksempel forholdet mellom Norge og EU. Sist, men ikke minst: Rekken av internasjonale avtaler og rettsregler som Norge har skrevet under på, legger klare rammer for hvordan staten Norge kan opptre på den internasjonale arenaen. Det gjelder ikke minst EØS-avtalen og WTO-avtalen. Også samarbeidet i Nato er en viktig faktor her. Demonstrasjoner mot norsk selfangst er noe alle norske regjeringer må ta alvorlig. 266

14 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 forum Nye virkemidler for statene? Militær kamp om landområder har historisk sett vært den viktigste formen for maktbruk. Men i stadig økende grad har vi sett at andre former for makt og maktbruk får betydning i den internasjonale rivaliseringen mellom stater. Økonomisk makt stadig viktigere Økonomisk makt har økende betydning i internasjonal politikk. Land som Japan og Tyskland har etter den andre verdenskrigen ikke prioritert militær oppbygging like høyt som andre rike stater har gjort. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har de fått relativt mye makt i verdenssamfunnet. De har kunnet bruke res President George Bush erklærer at oppdraget i Irak er utført, på dekket av et hangarskip 2. mai USA vant krigen, men ikke freden i Irak, sies det. Hva mener en med det? sursene til å bygge ut sin økonomiske makt. Slik makt har fått stadig større betydning i et verdenssamfunn som er preget av globalisering og internasjonal handel. I et økonomisk globalisert samfunn er militære maktmidler ofte uhensiktsmessige. En militært mektig stat kan kanskje vinne et slag, men bringer samtidig hele det skjøre økonomiske systemet ut av balanse og sitter igjen som taper til slutt. Tid for «myk» makt? Både militær og økonomisk makt kan vi kalle «hard» makt. Særlig etter den kalde krigen er verden preget av at «myk» makt blir stadig viktigere: Mange land opptrer nå ut fra ideelle målsettinger eller later som at de gjør det. Enkelte kaller «myk» makt «overtalelsesmakt». Trusler og vold er erstattet av avansert bruk av medier, argumentasjon og retorikk. I praksis vil slik maktbruk ofte handle om å sette 267

15 DEL 4 KAPITTEL 18 Statenes utenrikspolitikk Myndighetene i Nord-Korea liker å vise fram landets militære kapasitet. Samtidig har minst en million av landets befolkning dødd av sult de ti siste årene. den internasjonale dagsordenen og påvirke folkemeningen. Da USA invaderte Irak i 2003, ble det raskt klart at amerikanerne ikke ville være i stand til å vinne en rask og enkel militær seier. De stadige snikangrepene fra opprørs- og terrorgrupper mot de amerikanske soldatene i Irak viste en hel verden at selv en supermakt kunne være militært sårbar. Samtidig styrket angrepene selvtilliten til USAs motstandere verden over. Debatten blusset opp, også i USA, om den amerikanske regjeringen hadde lagt altfor mye tenk over Hvorfor får en ofte gjennomført mer med overtalelse enn med tvang? Hvorfor har ingen stater har brukt atomvåpen etter annen verdenskrig, selv når de har vært hardt presset? vekt på militære virkemidler, og glemt at en i vår tid ikke kan tvinge de beseirede til å underkaste seg, uten å innføre et rent militærdiktatur. En kan ikke seire uten å vinne befolkningens «heart and minds», og da må det andre virkemidler til enn bare militære. Om det viser seg at økonomisk og «myk» maktbruk er mer effektiv enn tradisjonell militær maktbruk, kan det gi rom for nye mektige aktører på den internasjonale arenaen. Ideelle organisasjoner, som Greenpeace, og transnasjonale selskaper, som General Motors, har ingen militærmakt, men gjennom økonomiske virkemidler, påvirkning og markedsføring kan de ha mye mer makt og innflytelse enn mange av statene. Ikke minst er det kanskje deres evne til å mobilisere på tvers av landegrensene som gir dem en spesiell maktposisjon. Noen mener at militære maktmidler igjen vil få økende betydning i årene framover. Russland og Kina bruker store deler av de enorme eksportinntektene sine på militær opprustning. Rivaliseringen mellom disse landene og USA kan bringe verden inn i en ny rustningsspiral, frykter enkelte. 268

16 Kapittel 18 Statenes utenrikspolitikk DEL 4 Repetisjonsoppgaver 1 Hvilke fire mål sier man vanligvis at en stat kan ha, og hva innebærer disse målene? 2 Hva er skillet mellom interesse- og verdikonflikter i internasjonal politikk? 3 Hvordan deler vi inn verdens stater etter tilgangen på ressurser? 4 Hvilke kilder til makt (maktressurser) er det vanlig å snakke om i internasjonal politikk? 5 Hvilke virkemidler kan stater ha til rådighet? 6 Hvilke indre og ytre faktorer er med på å påvirke utenrikspolitikken til en stat? 7 Hvilke tre deler er det naturlig å dele norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk inn i? 8 Hvem har hovedansvaret for den norske utenrikspolitikken? 9 Hvem sitter i Stortingets utvidede utenrikskomité? Hvilken rolle har den? 10 Hva slags indre og ytre forhold kan være med på å påvirke norsk utenrikspolitikk? 11 Hvorfor mener mange at økonomisk makt blir stadig viktigere? 12 Hva menes med «myk» makt i internasjonal politikk? Arbeidsoppgaver 1 Hva er hovedforskjellene mellom beslutningsprosessene i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken? 2 Forklar de ulike utenrikspolitiske målene for en stat og forsøk å rangere dem. Begrunn rekkefølgen du kommer fram til. 3 Drøft hvordan staten Norge vektlegger de utenrikspolitiske målene forskjellig. 4 Diskuter påstanden: «Det er først og fremst utenriksdepartementet som utformer norsk utenrikspolitikk.» 5 Presenter fordeler og ulemper ved at partiene står samlet bak hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. 6 Gjør greie for aktører og pressgrupper som er med på å påvirke norsk utenrikspolitikk. 7 Diskuter hvorfor det i demokratiske stater som oftest er slik at utenrikspolitikk blir til i et samarbeid mellom de fleste partier i nasjonalforsamlingen. 8 Finn andre mål stater kan ha enn de fire nevnte, og drøft i hvilken grad disse målene er viktige for Norge. 9 Skriv et innlegg med tittelen: «Myk makt viktigere enn hard makt?» 10 Diskuter påstanden: «Militære maktressurser er ikke lenger viktigst.» 269