FAFO RAPPORT. Arbeidsledighet. sysselsetting. Thorbjørn Overholdt (Red.) Januar 1986 NR. 53

Transkript

1 FAFO RAPPORT Januar 1986 NR. 53 Thorbjørn Overholdt (Red.) Arbeidsledighet og sysselsetting Med bidrag av: Egil Bakke Hanne Bogen Juul Bjerke Tom Colbjernsen Arvid Fennefoss Nanna Kildal Jon Ejyind Kolberg Pål Kraby Karl O. Moene Birger B. Rasmussen Eivind Rei1en Sidsel Renbeck Per Schreiner Nils ToUancl FAFO Fagbevegetsens senter for torsjtning, utredning og dokumentasjon Lilletorgel Oslo 1 Telefon

2 Konjeranserapport Arbeidsledighet og sysselsetting Med bidrag a1j: Egil Bakke Hanne Bogen Juul Bjerke Tom Colbjørnsen Arvid Fenne/oss Nanna Kildal Jon Eivind Kolberg Pål Kraby KarlO. Moene Birger B. Rasmussen Eivind Reiten Siclsel Rønbeck Per Schreiner Nils Totland Red.: Thorbiørn Overholdt

3 Innholdsfortegnelse

4 ~nnholdbfort 9n.l 3 INNHOLDSFORTEGNELSE. ThorbjØrn Overholdt, FAFO: Forord s. 5 Eivind Reiten: Problemer og utfordringer i arbeidsmarkedspolitikken fram mot år s. 7 Sissel RØnbeck: Problemer og utfordringer i arbeidsmarkedspolitikken fram mot år 2 OOO...s. 15 Tom Colbjørnsen: Arbeidsmarkedet i dagens Norge og utviklingen framover s. 25 Per Schreiner: Er det mulig å planlegge seg bort fra arbeidsløsheten? s. 37 Egil Bakke: Kan de frie markedskrefter eliminere arbeidsløshet?, Jon Eivind Kolberg: Arbeidsledighetens konsekvenser for velferdsstaten s. 57 Nanna Kildal: Sosiale konsekvenser av arbeidsløshet s. 73 KarlO. Moene: Eierstruktur og sysselsetting pål Kraby: Framtiden!:) arbeidsmarked s. 101

5 4 Innholdsfortegnelse Birger B. Rasmussen: Internasjonalisering av norsk næringsliv - en forutsetning for Økt norsk sysselsetting Hanne Bogen: Erfaringer med offentlige arbeidsmarkedstiltak: Det kommunale sysselsettingsprogrammet (Rettedalprogrammet) s.125 Nils Tot.land: Arbeid - en vederstyggelighet eller et onde? s.131 Arvid Fennefoss: Arbeid - en vederstyggelighet eller et onde? s~137 Juul Bjerke: Strategi for full sysselsetting

6 Forord 5 FORORD av Thorbjørn Overholdt, ass. instituttleder, FAFO. Innenfor det samfunnsvitenskapeli.ge miljø i Norge har forskeren og hans forskningsresultater i altfor stor grad levd en tilbaketrukket tilværelse. Det er en tendens FAFO Ønsker å endre. vi vil at FAFOs forsknings-, utrednings- og dokkumentasjonsarbeid skal nå ut til flest mulige. Om vi lykkes, avhenger mye av oss selv. Som en del av formidlingsvirksomheten arrangerer FAFO konferanser som har utspring i ett eller flere forskningsprosjekter ved instituttet. Det var også tilfelle for FAFO-konferansen i 1985, som tok opp temaene "arbeidsledighet" og "sysselsetting". Temaene "arbeidsledighet" og "sysselsetting" har en tverrfaglig karakter som dekker de fire hovedprioriterte programområdene ved FAFO, d.v.s. organisusjonsforskning, velferdsstatsforskning, næringsutvikling og arbeidsmarkedsforskning. på denne måten får forskerne ved FAFO presentere en del av sine arbeider for et større publikum, d.v.s. både overfor konferansedeltakerne, og gjennom den brede mediedekni.ng som ble viet konferansen. Det at FAFO-forskerne presenterte sine arbeider var bare ett av formålene med konferansen. Det viktigste var å belyse temaene "arbeidsledighet" og "sysselsetting" fra ulike vinklinger med innledere og deltakere fra forskjellige miljøer i det norske samfunnet. Vi tror det har noe for seg at det politiske miljø, forvaltning, fagbevegelse, næringslivet og forskningsmiljøene kommer sammen for å drøfte ett og samme tema. For nettopp i skjæringspunktene mellom de ulike sektorene og mellom de forskjellige faglige disipliner er det mulig å vinne ny innsikt, men også mulighet til å omsette innsikten til konkret handling. Vi tror at FAFO-konferansen 1985 om "Arbeidsledighet og sysselsetting" innfridde dette Ønske. Denne boka er et uttrykk for noen av de synspunkter og det datagrunnlag som ble lagt fram i løpet av de to dagene konferansen varte. Vi har vært nødt til å gjøre et utvalg blant de mer enn 30 innleggene som ble presentert de to konferansedagene. Innleggene er minst mulig beskåret i forhold til slik de ble framført på konferansen. Lengden på de ulike artiklene varierer

7 6 Forord betydelig, avhengig av hvilket seminar innlederne deltok denne samlingen dekker det samme tverrsnitt som deltok personer fra fagbevegelsen, forvaltningen, forskningen, politiske liv. på. Bidragsyterne i på konferansen, d.v.5. næringslivet og det Vi håper at de artiklene som er tatt med i denne boka er representative for de mange gode og fine innleggene som ble holdt. Gode og fine i den forstand at de gir ny innsikt i temaene "Arbeidsledighet og sysselsetting" både i dybde og bredde.

8 Eivind Reiten 1 1. PROBLEHER OG UTFORDRINGER I ARBEIDSHARKEDSPOLITIKKEN FREH HOT AR av Eivind Reiten, statssekretær i finansdepartementet. Dagens høye arbeidsledighet er et av de vanskeligste politiske problemene i den vestlige verden. Arbeidsledigheten i Vest-Europa er den høyeste på mer enn 50 år. Ved siden av at den skaper meget alvorlige sosiale problemer, innebærer arbeidsledighet en sløsing med ressurser. Tilliten til demokratiets evne til å organi.sere samfunnsutviklingen settes også på harde prøver i situasjoner med høy og langvarig ledighet. Det synes heller ikke å være grunn til å regne med noen vesentlig bedring i situasjonen på arbeidsmarkedet i den industrialiserte verden i de nærmeste årene. Selv om den Økonomiske veksten har Økt i de siste årene er det få tegn som tyder på at verdensøkonomien har kommet ut av den lavvekstperioden som har preget utviklingen i det siste tiåret. Internasjonale organisasjoner og prognoseinstitutter regner med at arbeidsledigheten fremdeles vil være høy i OECD-området i de kommende årene. F.eks. antar OECD i siste halvårsrapport at ledigheten i OECD-området som helhet vil bli liggende på omtrent dagens nivå, dvs. 8 1/3 pst. frem til utgangen av For OECD-Europa regnes det med en ytterligere Økning av ledigheten fra 11 til 11 1/4 pst. av arbeidsstyrken. Jeg vil ikke bagatellisere arbeidsledighetsproblemene i Norge - men sett i forhold til situasjonen i de fleste andre land i OECD-området er ledigheten svært lav. I 1984 utgjorde arbeidssøkere uten arbeidsinntekt, som er ArbeidskraftundersØkelsenes mål på ledigheten,3 pst. av arbeidsstyrken. Og 1 motsetning til i mange andre OECD-land er ledigheten på vei nedover. Antallet registrerte ledige var i mai lavere enn for et år siden. OECD anslår at ledigheten i Norge som et gjenomsnitt for 1985 vil falle til 2 3/4 pst. av arbeidsstyrken. Også i Norge vil det imidlertid være en meget krevende oppgave å holde full sysselsetting i de nærmeste årene. Vekstutsiktene for verdensøkonomien er som

9 8 Eivind R.tt.n nevnt ikke spesielt gunstige. Det synes neppe grunn til å regne med noen reell Økning i oljeinntektene frem til Samtidig må antallet personer som vil ønske lønnet arbeid forventes å vokse sterkt. I Langtidsprogrammet er det anslått at utfordringen i programperioden vil kunne bestå i å innpasse i størrelsesorden arbeidssøkere pr. år i arbeidslivet. Hovedutfordringen for den Økonomiske politikken i årene fremover vil derfor være å sikre vekst og sysselsetting i en verden der arbeidsledigheten fortsatt vil være høy og der vekstutsiktene vil være moderate. Regjeri.ngen har i Langtidsprogrammet skissert en Økonomisk politikk for de kommende 4 år som trolig vil gi en sysselsettingsvekst som vil være høy nok til at ledigheten vil bli redusert ytterligere. vi har lagt vekt på å utarbeide nøkterne og realistiske anslag, i stedet for å proklamere full sysselsetting uavhengig av den Økonomiske utvikling vi ser. Hvis f.eks. utviklingen ~ verdensøkonomien blir gunstigere eller prisveksten innenlands lavere enn lagt til grunn, vil dette kunne åpne for en sterkere vekst i etterspørselen og en sterkere sysselsettingsvekst. Det kan også være at den omstilling og nyskapning som finner sted i næringslivet, vil bli sterkere enn det Regjeringen har funnet det forsvarlig å legge til grunn. Hvis det skulle skje vil det gi mer til fordeling. Jeg regner ikke med at det vil skape noen problemer. Når en skal drøfte problemer og utfordringer i arbeidsmarkedspolitikken er det lett for ensidig å bli opptatt av problemene knyttet til arbeidsledigheten. Fra en økonomisk synsvinkel skal vi heller ikke lukke øynene for at knapphet på arbeidskraft kan sette grenser for den Økonomiske utvikling. Utover i 1990-årene vil det trolig skje så store endringer når det gjelder tilgangen av arbeidskraft, at problemene med å holde arbeidsledigheten på et lavt nivå vil kunne reduseres vesentlig. Statistisk Sentralbyrå har nylig publisert nye fremskrivninger av arbeidsstyrken. Det er her utarbeidet to alternative fremskrivninger. I årene er veksten i arbeidsstyrken i disse to alternative (målt i pst.) mellom en tredjedel og halvparten av den anslåtte veksten i årene Også i fremskrivningen av utviklingen i antall timeverk er reduksjonen av samme størrelsesorden. Nå er det selvsagt betydelig usikkerhet knyttet til slike fremskrivninger. Bl.a. knyttet til veksten i. kvinners yrkesdeltaking. Resultatene må derfor selvsagt tolkes med en viss forsiktighet. Men selv om en gir rom for en slik

10 Eivind Reiten 9 forsiktighet viser fremskrivningene at det må regnes med en meget sterk reduksjon i arbeidskrafttilbudet. Samtidig må en regne med at det fortsatt vil være sterke Ønsker om betydelig vekst både i fellesforbruket og i privat forbruk. Befolkningsutviklingen tilsier f.eks. at det må regnes med en sterk vekst i behovet for omsorg og sykepleie p.g.a. en meget sterk vekst i antall personer over 80 ~r. Det vil også være nødvendig med en relativt høy vekst, hvis ikke finansieringen aven rekke av de kostnadskrevende reformer som er innført i løpet av de siste ti årene skal gå for sterkt på bekostning av andre prioriterte oppgaver. Jeg kan her f.eks. vise til innstillingen fra Trygdefinansieringsutvalget. Situasjonen på arbeidsmarkedet i 1990-årene kan derfor fort bli forskjellig fra hva den er i dag. Dette betyr imidlertid ikke at en kan ta en full sysselsetting for gitt. Skal man holde ledigheten nede på et lavt nivå, må både arbeidsmarkedet fungere relativt tilfredsstillende og de langsiktige hensyn ivaretas i opplegget av den Økonomiske politikken. på lang sikt må politikken bl.a. legges opp slik at den gir en rimelig balanse i Økonomien. Det gjelder både mellom offentlig og privat sektor, i utenlandsøkonomien og for de offentlige budsjetter. Dessuten må det bl.a. legges vekt på å bevare en variert næringsstruktur. Dette vil gjøre Økonomien mindre sårbar og sikre en jevnere distriktsmessig utvikling og større yrkesvalgmuligheter. Denne balansegangen setter klare grenser for hvor ekspansive de offentlige budsjettene kan gjøres i dag uten at det løpes betydelig risiko for at kraftige tilstramminger blir nødvendig senere. Jeg mener bestemt at de alternativer som til nå er presentert til Regjeringens økonomiske opplegg, tar altfor lett på disse langsiktige balanseproblemene. Det er en tendens til at når vi nå er i en situasjon med f.eks. solid driftsbalanse overfor utlandet, så er det ikke klima for å antyde at vi fort kan få problemer med vår utenriksøkonomi. I Langtidsprogrammet er det presentert nye beregninger for utviklingen i norsk Økonomi frem til år Disse beregningene viser bl.a. at skal balansen i utenriksøkonomien opprettholdes, vil det være nødvendig med vekst i konkurranseutsatt produksjon, selv om det skulle bli betydelig vekst i oljeskattene. Dette er en viktig årsak til at en ikke kan gjenta den etterspørselsstimulerende

11 10 Eivind Reiten politikken som ble innført på 1970-tallet. Den gang ble det da også etter kort tid nødvendig med en betydelig ti.lstramming bl.a. for å hindre en sterk nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet i Norge. Dette illustrerer også at det er viktig å vurdere om enkelte tiltak som tar sikte på å sikre sysselsettingen på kort sikt, kan lede til en næringsutvikling som er uheldig på lang sikt. Den handlefrihet Norge har, må brukes til å styrke Økonomiens konkurransedyktighet, d.v.s. til å opprettholde den balansen mellom konkurranseutsatt og skjermet produksjon som er nødvendig på lang sikt. En ensidig etterspørselsstimulerendepolitikk vil svekke vekstmulighetene for de utsatte næringene. Det skjer ved at en generell etterspørselsvekst isolert sett fører til sterkere vekst i priser og lønninger, og ved at det blir vanskeligere for de utsatte næringene, å rekruttere kvalifisert personell. For å sikre sysselsettingen vil det dermed være viktig å dempe kostnadsveksten. En politikk for å dempe kostnadsveksten må gjelde alle sektorer av Økonomien. P.g.a. at lønnskostnadene har særlig stor betydning for kostnadene pr. produsert enhet i de fleste næringene vil det være viktig at lønnsveksten dempes. En av de største utfordringene i arbeidsmarkedspolitikken fremover ligger derfor på det inntektspolitiske område. Regjeringen ofrer derfor også inntektspoli.tikken betydelig oppmerksomhet i Langtidsprogrammet. Inntektspolitikken kan ikke forutsettes å rette opp konsekvensene aven pris- og kostnadsdrivende finanspolitikk. Inntektspolitikken må snarere dele ansvaret med finanspolitikken for å sikre et samlet økonomisk opplegg som gir en forsvarlig etterspørsel. Om jeg et Øyeblikk skulle kaste blikket på Arbeiderpartiets Økonomiske opplegg for kommende 4-års periode, måtte en av mine hovedinnvendinger nettopp bli at det der legges inn overdrevne forestillinger om hva en i det lange løp kan rette opp ved inntektspolitisk samarbeid. Vi skal selvsagt ta ut store deler av vår velstand gjennom høye lønninger, - men ikke for høye. HØye lønninger betyr høyt kostnadsnivå som 19Jensetter store krav til effektivitet, produktutvikling og markedsføring, for at produksjonen skal være lønnsom. For å sikre en tilstrekkelig lønnsomhet i næringslivet, må det derfor i tillegg til en demping av kostnadsutviklingen legges vekt på å skape nye arbeidsplasser som kan tåle betydelige omstillinger i norsk Økonomi. Slike omstillinger er ofte ubehagelige, men de er i stor grad den pris vi må betale for vårt høye inntektsnivå.

12 Eivind Reiten 11 De vurderinger vi har gjort av den regionale fordeling av tilbud og etterspørsel av arbeidskraft tyder nok på betydelig regional ubalanse i arbeidsmarkedet. A sikre full sysselsetting uten omfattende flytting av arbeidskraft fremstår derfor som en helt sentral del av sysselsettingspolitikken frem mot år Vestlandet og Nord-Norge er særlig utsatt. Gjennom de siste ti-femten åra har veksten i statlige og kommunale/fylkeskommunale arbeidsplasser tatt hovedbyrden med å tilføre disse områder arbeidstilbud. En tilsvarende vekst på disse områdene de kommende år er urealistisk, og dermed Øker kravet til å skape grunnlag for andre arbeidsplasser. Mer enn noen gang vil også tilbud om arbeid til både kvinner og menn være avgjørende for å sikre bosettingen. Disse kravene til regionalpolitikken kommer altså i en tid da vi som nevnt må være innstilt på betydelige og stadige omstillinger. Hvis det legges opp til en politikk som gir liten omstillings- og nyskaperevne og høy kostnadsvekst i næringslivet samtidig som offentlige utgifter og innenlandsk etterspørsel holdes oppe, vil en gradvis få en synkende konkurranseutsatt produksjon og Økende underskudd i utenriksøkonomien. Selv om oljeinntektene skulle bli meget høye, vil Norge på lengre sikt bare ha begrenset handlefrihet til å bære en sterk økning i importen. Med underskudd i utenriksøkonomien vil handlefriheten i utenriksøkonomien etter hvert bli redusert. Samtidig vil Økte renteutgifter på utenlandsgjelden bidra til å redusere forbruksmulighetene. Dette vil i tilfelle føre til lavere vekst i produksjonen og Økende arbeidsledighet. Erfaringene fra andre land viser at i en slik situasjon kan arbeidsledigheten lett Øke meget raskt til et høyt nivå. Erfaringene fra andre land viser også at når en først har kommet i en slik situasjon, vil det være svært vanskelig og en meget smertefull prosess å komme tilbake til en situasjon med god vekst og lav ledighet. Skal ledigheten i Norge holdes nede vil det dessuten være viktig å bedre tilpasningen i arbeidsmarkedet. Til tross for at ledigheten ligger på et høyere nivå enn for 3-4 år siden og at antallet personer som deltar i arbeidsmarkedstiltak eller er berørt av driftsinnskrenkninger, har Økt, er det fortsatt i mange sektorer et betydelig antall ledige jobber. Med en dårlig tilpasning mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft, vil bedrifter hindres i å utvide eller de byr opp lønningene slik at det skapes lønnspress. Om tilpasningen i arbeidsmarkedet bedres vil dette i seg selv bidra til å redusere arbeidsløsheten. I tillegg vil en slik utvikling gjøre det lettere å Øke samlet etterspørsel og dermed også ytterligere bidra til å redusere arbeidsledigheten.

13 12 Eivind Reiten Det vil være en viktig oppgave for arbeidsmarkedspolitikken å bidra til en smidigere ~ilpasning mellom tilbud og etterspørsel. Tilpasningsproblemene må imidlertid i sterk grad sees i sammenheng med at en rekke institusjoner og Økonomisk/politiske forhold setter klare rammer for tilpasningen i arbeidsmarkedet. Bl.a. gjelder dette: skattesystemets utforming lønnsdannelsen ansettelsesvilkår og oppsigelsesvern - regler for permisjoner og trygd kompetansekrav og profesjonalisering opprettholdelse av bosettingsmønsteret på alle disse områder må det legges avgjørende vekt på konsekvensene for utviklingen i arbeidsmarkedet i utformingen av tiltak på de ulike områder. Med en Økonomisk politikk hvor de langsiktige hensyn tillegges tilstrekkelig vekt, og med et arbeidsmarked som fungerer tilfredsstillende skulle imidlertid problemene med å holde full sysselsetting reduseres betydelig frem mot år Sett i lys av dette må det stilles store spørsmålstegn ved fornuften av at det i mellomtiden - for å løse eventuelle midlertidige sysselsettingsproblemer gjennomføres større arbeidstidsreformer som legger begrensninger på tilgangen av arbeidskraft. Slike reformer vil måtte få store konsekvenser for den langsiktige Økonomiske veksten. Dette gjelder både ved pensjonsreformer og ved endringer i normalarbeidsdagens lengde. F.eks. vil en reduksjon av normalarbeidsdagen til 6 timer noe avhengig av hvilke tilpasninger som skjer blant deltidsansatte - redusere antallet utførte timeverk med i størrelsesorden pst. Dette innebærer i tilfelle at den gjennomsnittlige sysselsettingsveksten over årene vil bli redusert med i overkant av 1 pst. pr. år. Isolert sett vil dette tilsi at den Økonomiske veksten vil bli redusert tilsvarende. I de langsiktige beregningene i Langtidsprogrammet gir de alternativene med full sysselsetting en vekstrate for BNP på 2 Og 3 pst. Sett i forhold til disse beregningene ville dermed en slik reform redusere den samlede økonomiske veksten med mellom halvparten og en tredjedel. En så vidt betydelig prioritering av m~r fritid som en slik reform vil innebære, vil altså måtte få store konsekvenser for veksten både i privat forbruk og i fellesforbruket. Slike endringer i rammebetingelsene som legger begrensninger på den enkeltes arbeidsinnsats synes altså etter min vurdering å være lite hensiktsmessig ut fra en vurdering av vår samlede tilgang på ressurser. på den annen side bør det

14 Eivind neiten 13 legges vekt på å bedre mulighetene for å legge arbeidstiden til rette i samsvar med den enkeltes Ønsker. Dette vil Øke tilpasningsevnen i arbeidslivet, og gi den enkelte selv valgmuligheten mellom Økt inntekt eller mer fritid. Jeg har her sett bort fra de mange gode argumenter som tilsier redusert arbeidstid for småbarnsforeldre. Dette fordi dette etter min vurdering mer er familiepolitikk enn virkemiddel i sysselsettingspolitikken. Nå vil fremtidige endringer i arbeidstidens lengde i betydelig grad avhenge av forhandlingene mellom partene i arbeidslivet. Men også politiske myndigheter vil på forskjellig vis bli berørt av og vil måtte ta standpunkt til eventuelle arbeidstidsendringer og konsekvensene av dem. Det vil derfor være nødvendig at en interesseavveining kan skje på grunnlag aven bred avklaring av hvilke alternativer som vil kunne være aktuelle og de konsekvensene ulike valg medfører. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal utrede spørsmålene i forbindelse med arbeidstid og arbeidstidsmønster i fremtiden.

15 14

16 Siaul R.nbtclc PROBLEHER OG UTFORDRINGER I ARBEIDSHARKEDSPOLITIKKEN FRAH HOT AR 2000 av Sissel Rønbeck, stortingsrepresentant. I essens er utviklingen på arbeidsmarkedet et spørsmål om velferdssamfunnets være eller ikke være. For det er arbeidet vi lever av, som enkeltmennesker og som samfunn. Det er gjennom arbeidet vi skaper verdiene og grunnlaget for kollektive forbedringer, for sosial og økonomisk framgang. Derfor er det reaksjonær luksusradikalisme å proklamere arbeidsløshet som arbeidsfrihet og henfalle til ymse strategier for privat-kos og hjemmeproduksjon på middelalderstadiet. eliminere det. Utfordringen er - nå som før - å reformere arbeidet, ikke vi må omforme og omfordele arbeidet, ikke flykte fra det. I løpet av de siste årene har Norge beveget seg inn i en enestående Økonomisk situasjon: * Statens utenlandsgjeld er nedbetalt. * Vi har fått store overskudd i utenriksøkonomien, langt større enn forutsatt. * Statsbudsjettet er gjort opp med 10-talls milliarder i overskudd. * Valutareservene har Økt til over 100 milliarder kroner. * Oljeinntektene har steget jevnt og trutt og blir i inneværende stortingsperiode 2-3 ganger større enn tilfellet var i den foregående. * De siste par årene har også deler av eksportindustrien fått opp dampen på grunn av den internasjonale konjunkturoppgangen. Eller for å si det med Kjell Olsson, Økonom og redaktør i det velrenommerte svenske bladet "Veckans Affarer": "Norge er i den situasjon at det kan planlegge morgendagens samfunn og pløye store investeringer inn i utvikling," "Det har en enestående Økonomisk handlefrihet." "En positiv handelsbalanse og store valutareserver i utlandet er en drømmetilstand for alle land." Vi kan altså trygt slå fast: Aldri har noen norsk regjering hatt så stor handlefrihet og så store muligheter som Willoch-regjeringen. Men dessverre: Aldri har heller gapet mellom muligheter og resultater vært større enn nå. t r løpet av de tre siste årene har vi satt etterkrigsrekord i ledighet.

17 16 St8sel RønbRek Fremdeles er den registrerte ledigheten dobbelt så stor som i * Fra ble det skapt færre ordinæ~e arbeidsplasser på tre år enn det ble skapt pr. år i forrige stortingsperiode. Veksten er redusert til 1/3 - fra til arbeidsplasser i året. * Selv om vi inkluderer arbeidsmarkedstiltakene og regjeringens forutsetning om en samlet sysselsettingsvekst på hele i 1985, vil resultatet likevel bli at antallet arbeidsplasser under Willoch-regjeringen bare har Økt med Dette er færre enn i forrige stortingsperiode. * Det siste året var søkningen til arbeidsmarkedet lavere enn normalt. Yrkesdeltakelsen sank for første gang på flere tiår. Det gjelder også kvinneandelen i arbeidsmarkedet. * Til gjengjeld viser antallet sosialklienter, uførepensjonister og langtidsledige en sterk og stabil vekst gjennom hele den siste fireårsperioden. Det gjør også antallet kommanditister. Det er rekordomsetning på BØrsen - og på landets sosialkontorer. En viktig del av høyresidens Økonomiske strategi i 1981 var den dynamiske skattepolitikken. Kombinert med markedsstimulerende tiltak, privatisering, deregulering, reformpause og reversering av velferdsordninger som hemmet folks arbeidslyst ~ skulle dette få fart på Norge igjen. Ved å befri det private initiativ fra sosialdemokratiske bindinger skulle flere få mulighet til å arbeide mer i den private sektor. Sett i forhold til disse analyser og målsettingene er resultatene ikke mindre enn oppsiktsvekkende: * Sysselsettingen i privat virksomhet service-sektoren inkludert - har så langtifra Økt. Tvert imot. Den har sunket med hele Dette til tross for at antallet deltidsarbeidende samtidig har Økt. Veksten i sysselsettingen de siste fire årene må altså først og fremst tilskrives offentlig virksomhet. stilt overfor denne mangelen på samsvar mellom teori og virkelighet, er det altfor lettvint å skjønnmale resultatene og svartmale mulighetene, slik ulike talsmenn for regjeringspartiene nå gjør. Man kan ikke fraskrive seg ansvaret for alt som går galt og samtidig ta æren for det som går bra - uten å gi avkall på ethvert krav til saklighet og troverdighet underveis. Også når vi løfter blikket utover Norges grenser, f.eks. til Vest-Tyskland og England, viser det seg raskt at det langtifra er noen enkel og innlysende sammenheng mellom offentlig innstramming og privat ekspansjon. En av dem som har vist oss dette klarere enn de fleste er president Reagan. Han tok raskt konsekvensen av at nyklassikernes spareresept ikke virket. Isteden har han

18 17 gjennomført en offentlig ekspansjonspolitikk og en underskuddsbudsjettering går milevidt lenger enn selv HØyres versjon av Arbeiderpartiets langtidsprogram. Den private sysselsettingsveksten i USA - Qg den påfølgende Økonomiske oppgangen i Norge, er derfor snarere et resultat av Reagans uansvarlighet enn av Willoch-regjeringens knuslete moderasjonslinje. som Mens Reagan i en situasjon med store finansieringsproblemer bruker offentlig innsats som et overrislingsanlegg for å få spirene til å gro i den private Økonomien, opptrer Norges statsminister som onkel Skrue: Selv om pengene strømmer inn i landet i så store mengder at pengebingen må utvides og man knapt nok vet hva man skal bruke reservene til, så har regjeringen likevel skrudd igjen kranene. Man har iallfall prøvd å gjøre det selv om fjorårets kredittopplegg sprakk med ikke mindre enn 20 milliarder kroner. Det som pussig nok - sett med regjeringens øyne, ikke sprakk, var prisprognosene. Ikke desto mindre: Fylker og kommuner har gått på fattigmannskost og stadig større lånefinansiering. Utbyggingen av barnehager, sykehjem, sykehusplasser, boliger og eldreomsorg har stagnert, mens behovene har eksplodert. Den innenlandske etterspørselen er - bortsett fra i valgåret - holdt tilbake på en slik måte at Statistisk Sentralbyrå i flere år på rad har gitt svikten i hjemmemarkedet skylda for veksten i arbeidsledigheten. Denne ledigheten som nå er i ferd med å bli et kronisk langtidsledighetsproblem - er altså ikke et resultat av naturlige Økonomiske væromslag. Den er først og fremst et forutsigbart produkt av politiske og Økonomiske valg - aven feilslått og gammelmodig styring av norsk Økonomi. Godt er det derfor å vite at vi skal få en dag i morgen - da vi likevel kan rette opp feila fra i går. Det kan vi nemlig - hvis vi vil. I løpet av de neste 15 årene må det ikke bare skapes Økt sysselseting til flere hundre tusen nykommere på arbeidsmarkedet. Det må også skapes arbeidsplasser som folk kan leve av. Og som kjent: Ingen kan leve av deltidsarbeid og praksisarbeidsplasser til 67 kroner dagen. Heller ikke kvinner og ungdom. Som gruppe har norske kvinner allerede gjennomført 6 timers-dagen - uten lønnskompensasjon. For deler av de såkalte "dessert-kullene" har man likeledes innført 4 timers-dag i såkalt "vårlig" arbeid som avisbud og jordbærplukker også dette uten lønnskompensasjon. Samtidig ser vi at et voksende mindretall i de beste jobbene arbeider stadig mer. Overtida Øker. Det gjelder å stå på, som YAP-ene sier. Og lønnsstatistikken dokumenterer at de får solid kompensasjon og

19 18 Si l Aønbeck mer til. Altså: vi står ikke bare overfor en formidabel oppgave med å skape flere. arbeidsplasser. Vi må også utvikle ordninger som sikrer at dette arbeidet blir rettferdig fordelt. 6 timers normalarbeidsdag er en slik ordning. Samtidig vil den bygge bro over det misforholdet som nå eksisterer mellom arbeidslivs- og hverdagsorganisering et misforhold som bremser yrkesinnsatsen og Ødelegger mange familier. Dessuten er kortere normalarbeidsdag en kollektiv måte å ta ut de velferdsgevinstene Økt produksjon vil gi oss. Sagt med andre ord: 6 timers-dagen betyr en mer rettferdig fordeling av arbeid og inntekt og av lønnet og ulønnet arbeid i samfunnet. Den åpner veien for et mer solidarisk og et mer familievennlig samfunn. som I hele arbeiderbevegelsen mener vi at 1/4 av veien mot 6 timers-dagen bør tas i neste stortingsperiode dvs. 37 1/2 timers normalarbeidsuke. I Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mener vi desuten at resten av veien bør være tilbakelagt før århundreskiftet. Men målet om å fordele arbeidet rettferdig reiser også andre utfordringer. En av dem er at arbeidsplassene må skapes der folk bor. Det hjelper ikke arbeidsløse jernverksarbeidere at det gror opp konsulentfirmaer i Asker og Bærums "Engineering Valley". Og, som det står i Arbeiderpartiets handlingsprogram for næringslivet: "For mange kystkommuner kan mangelen på allsidige arbeidsplasser for kvinner bli et like stort problem for å opprette bosettinger, som tilgangen på fisk." Dette er noe av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet nå vil likestille tjenesteyrtende næringer med industrien i distriktspolitikken.. I arbeidet for en. mer rettferdig fordeling av arbeidet støter vi også på følgende utfordring: Moderne teknologi kan gi mange arbeidsplasser, men like sikkert er det at andre vil forsvinne - og det finnes ingen markedsmekanisme som sikrer at de med jobber som forsvinner automatisk får adgang til de nye som kommer. Derfor kreves det en betydelig offentlig innsats til planmessig kompetanseoppbygging og omstilling for å sluse folk over fra stagnerende til voksende bransjer. Derfor kreves det også at de ansatte blir trukket sterkere med i omstillings- og nyskapingsprosessen.

20 19 Vellykkede omstillinger oppnås nemlig ikke gjennom pålegg og passiv lydighet. De oppnås først og fremst gjennom aktiv deltakelse fra de ansatte. Dette poenget har den borgerlige regjeringen og kønservative næringslivsfolk dessverre ikke skjønt. Ved å gi fagbevegelsen skylda for det meste som er galt i norsk arbeidsliv, ved å avvise alle forslag som peker framøver søm inflasjonsdrivende eventyrpolitikk og ved å innføre reformpause og reversere viktige velferdsordninger, har høyresiden bidratt effektivt til å undergrave både tilliten, viljen og interessen for å påta seg de forpliktelser som omstillingen krever. For arbeidsfolk må nemlig vite at de også får noe igjen. At takken for moderniseringsinnsatsen ikke er å bli satt på porten. At bedriften ikke blir kjøpt opp av YAP 'ete børsspekulanter. At lønnsmoderasjonen brukes til å Øke sysselsettingen og styrke velferdsordningene. At produktivitetsforbedringene blir brukt til å gi lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Kort sagt, det er ikke ved å svekke fagbevegelsen - eller knuse den som Maggie forsøker men ved å mobilisere og aktivisere de fagorganiserte at vi også kan få fart 1 nyskapingen. Dette illustreres ved følgende poeng: Det har vært en vedtatt sannhet i den borgerige leir at motkonjunktur-politikken i 70-årene også virket som en motstrukturpolitikk. Nyere forskning viser imidlertid at den yrkesmessige mobiliteten i Norge aldri har vært høyere enn nettopp i motkonjunkturens og den fulle sysselsettingens tid. Og, - det viser seg dessuten at mobiliteten har sunket med Økende arbeidsledighet. Det er altså ikke den fulle sysselsettingen, men arbeidsledigheten og mangelen på alternative jobber, som får folk til å klamre seg til den tua de sitter på. Det er først og fremst slik det oppstår stivhet" i arbeidsmarkedet. Det er bl.a. derfor vi i arbeiderbevegelsen knytter handlingsplanen for utvikling og nyskaping 1 næringslivet sammen med fortsatte reformer 1 arbeidslivets organisering. Det er bl.a. derfor vi vil utdype bedriftsdemokratiet, utvikle nye eierformer og prøve nye organisasjons- og ledelsesformer. En utbredt tese i myndighetenes analyse av arbeidsmarkedssituasjonen er 'at arbeidssøkerne mangler de kunnskapene som er nødvendig for å fylle de ledige jobbene. Implisitt, - det er ikke mangel på jobber; det er de arbeidsløse det er noe galt med. Universalresepten mot ledigheten har følgelig blitt utdanning og omskolering og atter utdanning og omskolering. De siste 4 årene er det f.eks. skapt ekstraordinære elevplasser i den videregående skolen. I den skolen som først og fremst var ment å skulle virke for åringer, men der