7 Fonetikk i språkfagene Emerentze Bergsland

Transkript

1 Vedlagte tekst er kap. 7 i boka Fremmedspråksdidaktikk (Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2014). Boka ble utgitt våren 2014 og er redigert av Camilla Bjørke, Magne Dypedahl og Gro-Anita Myklevold. 7 Fonetikk i språkfagene Emerentze Bergsland I dette kapitlet settes fokus på fonetikkens rolle i språkstudiene og i skolen, hvilken holdning man har til lydlære og intonasjon i språkformidlingen, og ikke minst hvordan man kan arbeide med emnet i praksis. Fonetikk handler om uttale, både hvordan vi oppfatter lyder og setningsmelodi gjennom å høre språk, og hvordan vi bruker taleorganene for å produsere språklyder. Fonetikk er dermed en sentral del av muntlig produksjon og lytteforståelse i språkundervisningen. Gjennom å sammenligne norsk og målspråket når det gjelder lydlære, blir vi bevisst ulikheter og likheter, og kan utnytte dem i språklæringen, slik det står i kompetansemålene for engelsk og fremmedspråk i læreplanene. Eksemplene i dette kapitlet hentes hovedsakelig fra fransk og engelsk, men det vil også være noen eksempler fra tysk og spansk. Engelsk, fransk, tysk og spansk omgir oss i veldig ulik grad i hverdagen, og det er stort sett bare engelsk i ulike varianter vi blir eksponert for gjennom media. Noen TV-kanaler har filmer og programmer på andre fremmedspråk, men det er svært lite sammenlignet med engelsk. Dermed får vi ikke så mye fremmedspråklig påvirkning i det daglige, og ferieturer i Spania, Tyskland og Frankrike kan ikke kompensere for dette. Dårlig uttale i engelsk og andre fremmedspråk er ofte et like stort hinder for kommunikasjon og forståelse som dårlige grammatikk-kunnskaper. Derfor er det veldig viktig at vi som språklærere har innsikt i fonetikk, og at vi har nok kunnskaper om fremmedspråket og morsmålet, slik at vi kan forklare og demonstrere for elevene hvordan de skal få til god uttale, og at vi som lærere også har en god uttale og intonasjon i det fremmedspråket vi skal undervise i. 1

2 For mange ferske språkstudenter og lærerstudenter er fonetikk et nytt og ofte noe vanskelig bekjentskap. De fleste har møtt lydskrift i ordlistene i de ulike læreverkene man brukte i skolen, men har vel neppe et aktivt forhold til lydsymbolene. Muntlig språk opplever elevene gjennom læreren som språkmodell og autentiske opptak gjennom ulike medier. Hvilken uttalenorm skal man velge? Hva mener vi egentlig med god uttale? Er det et krav at vi skal snakke like godt som en innfødt språkbruker? Hvilken uttalevariant skal vi legge oss på? Dette er spørsmål som har vært diskutert i mange år, og synspunktene divergerer (se kapittel 15). Engelsk har native speakers over hele kloden, og den engelsken vi hører i Asia, Afrika, USA, Australia, Canada og Storbritannia har forskjellige uttrykk, både rent fonetisk og også med hensyn til vokabular og syntaks, men alle er likeverdige. Tradisjonelt har britisk engelsk og amerikansk engelsk vært mest brukt i opplæringen. Dette skyldes at de fleste lærebøker i fonetikk og uttaleordbøker har brukt disse variantene som norm. I Norge bruker de fleste lærebøker den britiske varianten RP (Received Pronunciation) og noen den amerikanske varianten AE (American English) som norm, men det er naturligvis ikke noe i veien for å velge en annen variant dersom man behersker den. Som språkstudent eller språklærer er det viktig at man prøver å være konsekvent med hensyn til den uttalevarianten man velger. Det samme gjelder for fransk. Det er frankofone land og områder i Afrika, Asia, Canada og Europa, og fransken i disse områdene har alle sine særtrekk, men de er alle likeverdige. Tradisjonelt har man valgt språknormen français standard (FS) som er sprunget ut av behovet for å skape en enhetlig variant som kunne forstås av alle. Gjennom historien har Frankrike hatt et utall av dialekter og regionale språk som ikke ble allment forstått, og dermed ble det viktig å skape en norm som kunne virke samlende. Français standard er den uttalenormen man finner i de fleste læreverk og uttaleordbøker. Spansk er det tredje største språket i verden, og kastiljansk, som snakkes i Spania, er det nasjonale språket. I Latin-Amerika snakker flesteparten en variant av spansk som kalles español americano. Det er en del uttaleforskjeller mellom latin-amerikansk spansk og 2

3 kastiljansk, men begge varianter regnes som likeverdige, og sammenslutningen av de spanske språkakademiene, ASALE, behandler språkutviklingen og bruken av spansk som en helhet (Chiquito 2009: 10). Tysk tales i flere land med visse variasjoner i uttale og ordforråd. I Tyskland og Østerrike er det språknormen Standard Lautung som er den muntlige normen, og den brukes i media og på teateret, og er beskrevet i Dudens uttaleordbok. I Sveits brukes en variant av standardtysk som kalles Schweitzer Hochdeutsch. Dette er ett av de fire offisielle språkene i Sveits. Som en oppsummering av spørsmålet om språknorm, kan det konkluderes med at det i hovedsak er en standardvariant for de ulike språkene som velges, og ikke dialekter eller sosiolekter (se kapittel 8) Språkmodeller Det er både viktig og ønskelig at elevene har en god språkmodell fra første dag de møter målspråket. Derfor er det av stor betydning at læreren er i stand til å produsere, lytte og rette språket ut fra faglig forsvarlig fonetisk kompetanse. Dermed er det ikke sagt at læreren skal snakke like godt som en innfødt språkbruker, for det er sjelden mulig, og man kan spørre seg om det er ønskelig (se kapittel 15). Uansett bør læreren være konsekvent med hensyn til uttalevariant og representere en språkmodell som elevene kan ta som utgangspunkt for sin egen språklæring. Oftest vil dette være standardvarianten av målspråket. Det første møtet med målspråket danner grunnlaget for fremtidig uttale, og derfor er det viktig at dette møtet blir så optimalt som mulig. Hvis vi som lærere benytter en konsekvent uttale, vet hvordan lydene lages og skal høres ut, og kan formidle dette til elevene, vil vi kunne gi dem et godt grunnlag for egen språkutvikling. Det er nemlig vanskelig å plukke av elever og studenter gal uttale som er blitt terpet gjennom flere års språklæring. Med gal uttale menes ikke nødvendigvis norskpreget uttale, men rett og slett bruk av feil lyd i en språklig sammenheng som kan skape misforståelser. Det kan være bruk av nasalvokal i fransk, hvor en oralvokal skulle vært brukt i stedet. Dessverre benytter mange skoler språklærere som har utilstrekkelig kompetanse i språket de skal undervise i, og dermed får elevenes møte med fremmedspråket en uheldig start, noe som virker lite motiverende. Elevene hører fort om lærerens uttale virker overbevisende eller ikke, og om læreren virker komfortabel med 3

4 målspråket. Mange av begrepene i fonetikken har sin språklige opprinnelse i latin, og man møter betegnelser som frikativer, alveolar, fonemisk, approksimant, diftong, velar m.m. Naturligvis må man gjøre en liten innsats for å forstå hva som ligger i disse begrepene, men har man først gjort det for ett språk, har man det gratis for det neste. Dette er internasjonale betegnelser som man kjenner igjen selv om skrivemåten kan variere litt fra for eksempel fransk til engelsk; man skjønner fort at alveolar og alvéolaire betegner det samme. Lydskrift, vanlig skrift og uttale Det er grunnleggende viktig for en språklærer å beherske lydskrift, noe som betyr å kunne vite hva hvert enkelt symbol representerer i uttale og være i stand til å skrive lydtegnene. Som lærer er det også en stor fordel å kunne formidle lydskrift til elevene. Lydskrift er et redskap som gjør en trygg på at man til en hver tid kan slå opp et ord og være sikker på korrekt uttale, og det er også et nyttig redskap når man i «felten» hører et nytt ord som man ikke kjenner. Ved å notere ned ordet i lydskrift, kan man etterpå finne ut ordets skrivemåte. Symbolene som er utviklet i IPA-systemet er felles for mange språk, og har man først lært seg symbolene i ett språk, er overføringsverdien stor ved innlæring av et nytt språk. Naturligvis er det også en del tegn som er spesifikke for det enkelte språk, men det er ingen uoverkommelig oppgave å lære seg disse. Sammenhengen mellom skriftbilde og lydbilde er ikke alltid gitt. Vi vet fra engelsk at enough uttales [ɪnʌ f], og det er ikke opplagt. På fransk er det mange endelser som ikke uttales, og et ord som faisaient uttales [fəzɛ]. I spansk har vi ord som llave, hvor de to ll uttales som [j]. I tysk kan konsonantforbindelsen -ch- uttales på to måter: Buch har harkelyd [x], mens flertallsordet Bücher har [ç] som er som -kj-lyd i norsk i ordet kjele. Hvert fremmedspråk har sine særegenheter, som både gjør det forskjellig og sammenlignbart med norsk. Som språklærer er det viktig å kjenne til fonetiske grunntrekk i sitt eget morsmål, slik at man kan sammenligne dette med målspråket. Da kan man vise elevene hva som er likt og ulikt i språkene. Alle lyder som er like, skaper mestringsfølelse, og man kan fokusere på de 4

5 lydene som er forskjellige for å bevisstgjøre elevene hva de må arbeide spesielt med for å lykkes med uttalen. Både i engelsk, fransk og tysk har vi stemte konsonantlyder som vi ikke har på norsk. Typiske eksempler er frikativene [z,ʒ,v]. Norsk v-lyd er ikke en frikativ, men en approksimant, og uttales noe «slappere». Bokstavene i enkeltord kan være felles for morsmål og målspråk, men uttalen av dem varierer. Disse lydene som er nevnt ovenfor det viktig å fokusere på, fordi de er meningsdifferensierende i språkene. Vi kan lage mange såkalte minimale par, hvor det kun er én lyd som er forskjellig i ordparet, og denne ene lyden gjør at meningen også forandres, hvis man bytter ut en lyd med en annen. Stavemåten i disse eksemplene er irrelevant. Det er veldig viktig at vi ikke blander vanlig stavemåte med lydskrift. Se på disse eksemplene fra engelsk: eyes ice [aɪz] [aɪs], hvor motsetningen [z] [s] utgjør forskjellen mellom ordene. Tilsvarende par har vi i worse-verse [wɜ:s] [vɜ:s], hvor [w]-lyden krever at vi runder leppene, mens [v]-lyden realiseres ved at vi presser underleppen mot overtennene. Nordmenn har en tendens til å lage en lyd midt i mellom for både [w] og [v], og det gjør at engelskmenn ikke skjønner om vi mener det ene eller det andre ordet. Andre viktige lydmotsetninger har vi i [t]-[ɵ]: turd third [tɜ:d] [ɵɜ:d]. Naturligvis vil sammenhengen vi sier ordet i etterhvert bidra til riktig fortolkning, men vi kan bli ufrivillig komiske eller misforstått underveis (se kapittel 6). På fransk har vi ordpar som poisson poison [pwasõ] [pwazõ], boucher bouger [buʃe] [buʒe], og forbindelser som ils ont ils sont [ilzõ] [ilsõ]. I fransk kan vi sammenligne skrift og lyd, og se at en enkelt s mellom to vokaler skal uttales [z], mens en dobbel s alltid uttales [s]. Likeledes kan vi merke oss at skriftbildet ch alltid uttales [ʃ], mens uttalen [ʒ] krever et skriftbilde med g + fremre vokaler som e, i, y, som i ordet gilet [ʒilɛ], eller j + vokal; jarre [ʒar]. I latinamerikansk spansk lager man ingen forskjell i uttalen mellom skrevet s og z, og sier alltid [s], mens i kastiljansk blir z uttalt som th [ɵ] i det engelske ordet thief. På tysk får vi også 5

6 stemt s [z] når skriftbildet er en enkel s + vokal, slik som i Sie [zi:] og i Vase [va:zə]. Tysk har ordpar som reiβen reisen, og her er det motsetningen [s-z] som gir meningsforskjellen rive i stykker reise. Skriftbildet -β/-ss- blir uttalt som en vanlig ustemt [s], mens enkelt s + vokal blir en stemt lyd [z]. Mange konsonanter opererer i par, hvor hvert par har samme artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, mens forskjellen ligger i om stemmebåndene vibrerer eller ikke, med andre ord om lyden er stemt eller ustemt. Dette kan man lett vise og forklare ved å kjenne på strupehodet når man sier [s, z] og [ ʃ, ʒ]. Det er ingen vibrasjon utenpå strupehodet når man uttaler [s, ʃ], mens vi kjenner og hører duringen når vi uttaler [z, ʒ]. Fransk har i tillegg nasalvokaler som vi ikke har i norsk. Det finnes en mengde minimale par hvor forskjellen kun ligger i oralvokal mot nasalvokal: va - vent [va]- [vã], faut - fond [fo]- [fõ], salon [salõ] - salaud [salo]. I alle ordene med nasalvokal er det en n i skriftbildet, som bidrar til nasal uttale. Mange tror at det er OK å nasalere litt ekstra på alle vokaler for at det skal høres fransk ut! Da tenker man ikke på at det blir motsatt effekt, og at motsetningen mellom oral og nasal viskes ut, og meningen fordreies. Den samme fellen kan man gå i ved å stemme s'er som ikke skal stemmes. Eksemplene ovenfor viser at motsetningen [s-z] nettopp er viktig, fordi den skiller mellom betydningen på ordparene. Dermed blir det ikke noe mer fransk, tysk eller engelsk i uttalen om man stemmer lyder som ikke skal stemmes. Hvordan skal man bruke taleorganene for å få til uttalen? Det er flere lyder som er felles for engelsk, fransk og norsk, men hvor det er små uttaleforskjeller som gjør at lyden høres fransk, engelsk eller norsk ut. Et eksempel er ordet for drikken te: te, thé, tea. På norsk uttaler vi ordet te isolert sett slik: [tʱe]. Tegnet [ʱ] indikerer aspirasjon, det vil si at vi lager en pustelyd på t'en. Hvis vi holder hånden foran munnen når vi uttaler te på norsk, kjenner vi et pust i hånden. På fransk sier man thé [te] uten dette ekstra pustet, og for mange norske kan denne uttalen høres ut som [de]. På spansk bruker vi den samme t-lyden som på fransk. I de fleste østnorske dialekter lager vi t-lyden ved å sette tungen mot overtennene (dentes), det samme gjør man på fransk. På engelsk derimot, putter man tungen mot gummene 6

7 (alveoli), den harde kanten bak overtennene. Slik uttaler man også denne lyden i mange vestnorske dialekter. En såkalt dental eller alveolar uttale av t-lyden, gir to forskjellige lydinntrykk, og det gjør også den lille forskjellen som gir den rette engelske, franske eller norske uttalen. På tysk uttaler vi t-lyden som på norsk. Konsonantene er ofte enklere å forklare med hensyn til hvordan vi skal bruke taleorganene, fordi artikulasjonssted og artikulasjonsmåte er konkret definert, og vi kan kjenne om lyden er stemt eller ustemt. Vokalene er noe mer diffuse hva artikulasjonssted angår. Nordmenn har visse problemer med å uttale de sentrale engelske vokalene [ʌ, ɜ:], både fordi de norske vokalene [ø, ɶ] har et litt annet artikulasjonssted, siden de er fremre, men mest fordi det er en forskjell i lepperunding. De norske vokalene er rundet, mens de engelske er urundet. Derfor uttaler ofte nordmenn ordet cut [k ʌ t] snarere som [køt] enn som [kat]. Som lærer kan man demonstrere forskjellen mellom urundet og rundet leppestilling, og elevene kan sitte i par og trene på denne forskjellen, mens de observerer hverandres leppestilling. Fonotaks og stavemåter Ved å se på det enkelte språks fonotaks, det vil si de reglene for hvordan lyder kan kombineres med hverandre i et språk, blir man både bevisst skrivemåte og uttale for språkene. Fra gresk kjenner vi ord som psykologi. Kombinasjonen [ps] er ikke vanlig i norsk og engelsk, så her forenkler vi uttalen til [s]. Enkelte lyd- og bokstavforbindelser er felles i for eksempel engelsk og norsk: scream skrik [skr] i begynnelsen av ordet. Norsk kan ha kombinasjoner som ikke er mulig i engelsk: fnyse [fn]. Vi kan se hvor mange og hvilke konsonanter som tillates i begynnelsen og slutten av et ord. I engelsk kan vi i begynnelsen av et ord ha denne rekkefølgen [s] + [p,t,k]+ [r,l,j,w]: spring. Den samme kombinasjonen med unntak av [w] kan vi også ha i norsk: stjele. Både i norsk og engelsk kan vi ha maksimalt tre konsonantlyder i begynnelsen av et ord og fire konsonantlyder i slutten. I det engelske ordet texts har vi fire uttalte konsonanter [teksts] i slutten av ordet. Skriftbildet må ikke blandes med lydbildet, for i skrift kan det være flere eller færre konsonanter enn i uttalen. Et tilsvarende norsk eksempel er falskt. Denne kunnskapen kan man bruke som lærer når man lager kryssordoppgaver, både for stavetrening og uttaletrening. Dersom man bruker Scrabble eller Wordfeud i undervisningen, vil kunnskaper om fonotaks være til god hjelp når man skal bygge ut ord både vannrett og loddrett. Det går fint å lage kryssord med fonetiske 7

8 tegn; se øvelsen «Word search grid» nedenfor (Kelly 2010: 60). Word search grid The words in the grid may appear horizontally, vertically, diagonally and also in reverse. Vegetable grid: 10 vegetables are hidden in this grid. Try to find them. J s w i: t K Ɔ: n ə aʊ L F ɪ L ɒ k T ʊ K S p R aʊ t ə k æ R ə T N aʊ M k B V ŋ ɜ: B r ɑ: h ɪ Z ʊ N i: p T b dʒ F i: ɪ N f əʊ t eɪ T ə P Z ə Ord i sammenheng Så langt har fokuset hovedsakelig vært på enkeltord og hvordan disse uttales. Men vi snakker vanligvis ikke i enkeltord, så det er viktig å se på ord i sammenheng, og hvordan de oppfører seg der. Trykk er et viktig fenomen i språk. Trykk (stress, accent) virker på enkeltord og på setninger. I noen språk er trykket alltid på en fast plass, i andre språk kan trykket variere på ulike stavelser. På engelsk og norsk har vi trykk som kan falle på begynnelsen, midten eller slutten av ord, og vi kan legge trykk på et ord vi ønsker å fremheve. Ta de engelske ordene photography [fə'tɒgrəfi], photograph [ fəʊtəgrɑ:f], photographic [fəʊtə'græfɪk], hvor trykket faller på henholdsvis andre, første og tredje stavelse i ordene. Tilsvarende på norsk har vi fotogra'fi, foto'graf, foto'grafisk. På fransk derimot, faller trykket alltid på den siste stavelsen i ordet: photographie [fɔtɔgra'fi], photographe [fɔtɔ'graf], photographique [fɔtɔgra'fik]. På engelsk kan vi variere meningen i en setning ved å legge trykket på ulike ord i setningen: 8

9 I don't think he should get that job. I don't think he should get that job. I don't think he should get that job. Det samme kan vi gjøre på norsk: Jeg synes ikke at han skulle få den jobben. Jeg synes ikke at han skulle få den jobben. Jeg synes ikke at han skulle få den jobben. På fransk kan vi ikke legge trykk på enkeltord på samme måten, og vi blir nødt til å bruke syntaktiske virkemidler for å oppnå samme effekt: Moi, je ne pense pas qu'il doive avoir ce job. Je ne pense pas que lui doive avoir ce job. Je ne pense pas qu'il doive avoir ce job là. På fransk vil et enkeltord miste sitt trykk hvis det kommer i en større sammenheng. Fransk grupperer ordene i en setning i såkalte rytmegrupper, og det er den siste stavelsen i det siste ordet i rytmegruppen som får trykket: maison [me'zõ] ( hus ), la maison blanche [la mezõ 'blãʃ] ( det hvite hus ). Fransk har også en oppdeling i stavelser som ikke respekterer ordgrensene, og dermed kan det være vanskelig for fremmedspråklige å høre når et ord stopper og når et annet begynner. Setningen les enfants sont allés chez eux [lezãfãsõtaleʃezø] skulle vi tro kunne uttales [lez-ãfãsõt-ale-ʃez-ø], slik at vi uttaler hvert ord for seg, men det er ikke tilfelle, for vi deler opp slik: [le-zã-fã-sõ-ta-le-ʃe-zø]. Oppdelingen går på tvers av ordgrensene, og lyder flyttes fra et ord til det neste. Prinsippet for stavelsesdeling på fransk er blant annet å skape så mange åpne stavelser som mulig. En åpen stavelse ender på uttalt vokal, mens en lukket stavelse ender på uttalt konsonant. Her spiller ikke stavemåte inn. Vi må skille mellom lydbilde og skriftbilde. Eksempler på åpne stavelser: vous [vu], genoux [ʒə-nu], eau [o], eux [ø]. Eksempler på lukkede stavelser: port [pɔ:r], partir [par-tir], notre [nɔtr], six [sis]. I en engelsk setning vil gjerne det viktigste ordet komme sist i setningen og få et ekstra trykk og en toneglidning. Vi legger trykk på ord med mest informasjon (content words), og ikke på funksjonsord (function words) som bestemmerord og preposisjoner: I'm going to London. 9

10 He came for his notes [hi keɪm fər hiz 'nəʊts]. I dette eksemplet har ikke preposisjonen for trykk. Men det er mulig å legge trykk på funksjonsord også, dersom vi ønsker å fremheve ordet eller lage en motsetning. What did he come for? [wɒt dɪd hi kʌm fɔ:]. Ordet for har altså to ulike uttaler: trykksvak [fər], og trykksterk [fɔ:]. Vokalen [ɔ:] er en full vowel, mens [ə] er weak vowel. I sammenhengende tale på engelsk er det viktig at vi legger merke til vekslingen mellom trykklette og trykksterke stavelser, og at vokalkvaliteten berøres av dette fenomenet. Trykksterke stavelser har såkalte full vowels og trykklette stavelser har weak vowels, eller reduserte vokaler eller sågar bortfall av vokaler. Bortfall av vokaler kan vi også se i skriftbildet i contracted forms som: I'll, don't, there's, couldn't, we're. Den aller mest brukte vokalen i engelsk er [ə] som kalles schwa. Den står alltid i trykklette stavelser, og den har mange ulike skriftbilder Her er noen eksempler: colour [kʌlə], matter [mætə], compare [kəmpeə], polite [pəlaɪt], alert [əlɜ:t]. Assimilasjon og elisjon I sammenhengende tale i både norsk, engelsk og fransk har vi fenomener som assimilasjon og elisjon. Dette er naturlige fenomener som ikke har noe med slurvete uttale å gjøre, men er vanlig i rask dagligtale. Assimilasjon går ut på at to nabolyder påvirker hverandre. Det kan være to konsonanter som står ved siden av hverandre, og konsonant én påvirker konsonant to til å bli mer lik seg selv, eller det kan være omvendt. I ordet fruitcake [fru:tkeɪk] vil t'en bli påvirket av k'en, og uttalen blir ofte [fru:kkeɪk]. Her ser vi at konsonant nummer to [k] påvirker [t] til å bli lik seg selv. I ordgruppen did you [dɪd ju] blir det en assimilasjon som forandrer lydene til [dɪdʒu]. I det franske ordet médecin [medsɛ ] vil den ustemte [s]-lyden påvirke den stemte [d]-lyden til å høres ut som en [t]: [metsɛ ]. Når vi på norsk snakker om kronprinsen, uttales ofte ordet som kromprinsen fordi m og p har samme artikulasjonssted, og vi forbereder oss på å si neste lyd når vi er i gang med den første. Når vi går fra n- p, blir n til en m. Elisjon er et fenomen der en lyd faller bort. Det kan gjelde både konsonanter og vokaler. I ordene next stop [nekst stɒp], vil t'en i next ofte falle bort, og man uttaler [neks stɒp]. I ordet 10

11 history [hɪstəri], vil schwaen [ə] ofte ikke uttales, og vi sier [hɪstri]. I fransk er det et kjent fenomen at mange schwaer faller bort under gitte omstendigheter. Dette gjør at utlendinger ikke alltid oppfatter hva som blir sagt. Setningen Est-ce que je te reverrai demain? kan transkriberes slik: [eskə ʒə tə rə vere dəmɛ ]. Da uttaler man alle schwaene [ə]. Det er imidlertid ingen normal uttale av setningen, og de fleste vil uttale setningen slik: [eskə ʒ tə r vere dmɛ ]. Reglene som anvendes her sier at man uttaler en [ə] som har to uttalte konsonanter foran seg, mens man dropper [ə] der hvor det bare er én uttalt konsonant foran schwaen. I sammenhengende tale er det altså mange fenomener å ta hensyn til, som trykk, assimilasjon, elisjon, fullt uttalte vokaler, reduserte, svake vokaler og svake former av funksjonsord. Alt dette må vi tenke på i språklæringen, for når vi hører autentisk tale vil alle disse fenomenene være tilstede. Studenter og elever må oppøve lytteferdighetene ved å høre på autentisk tale, og også etterhvert øve selv på å bruke de forskjellige elementene som er naturlige i dagligtale. Det er også viktig å kjenne sitt morsmål når man skal undervise i et fremmedspråk, slik at man kan trekke forbindelseslinjer mellom språkene, og peke på likheter og forskjeller (se kapittel 6). Intonasjon Intonasjon, setningsmelodi, er også karakteristisk for hvert enkelt språk, og ofte vanskelig å formidle som lærer. Intonasjonen har mange ulike funksjoner. Den kan uttrykke sinnsstemning. Vi hører på setningsmelodien om en person er for eksempel ironisk, glad, rasende eller undrende. En del av disse uttrykkene skjønner man intuitivt, mens andre intonasjonsmønstre er veldig kulturspesifikke og må læres spesielt. Ulike dialekter i norsk har også ulike intonasjonsmønstre, og enkelte oppfatter andres dialekt som mer «syngende» enn sin egen, eller omvendt. Tilsvarende forskjeller finner man i mange språk. Mange norske dialekter har et prosodisk fenomen som kalles tonem. Det innebærer at det kun er tonegangen som skiller to ellers likelydende ord fra hverandre, for trykket er på samme sted og lydene er de samme. Skrivemåten er ikke vesentlig for tonembruk. De fleste er kjent med forskjellen i uttale mellom bønner og bønder i enkelte østnorske dialekter. Ordet bønder har det som kalles tonem 1 og bønner har tonem 2. Det finnes en rekke slike ordpar hvor bare tonegangen gir en meningsforskjell. Ta eksempler som lande (verb) landet (substantiv 11

12 bestemt form), bokser (hunderase) og bokser (idrettsmann), hender (substantiv flertall) og hender (verb, presens). En annen funksjon som intonasjonen har, er å dele opp setningene i logiske biter, slik at vi kan gruppere mening i håndterbare størrelser. Slik som vi bruker tegnsetting i skrevet tekst, bruker vi intonasjon for å dele opp setningene i logiske og grammatiske enheter. På engelsk deler vi setningene i tone units, hvor den viktigste informasjonen oftest ligger i det siste ordet i en tone unit. Dette ordet har også en spesiell tonegang på den trykksterke stavelsen i ordet (nucleus), og tonen kan enten være fallende eller stigende (falls and rises). Ulike toner kan signalisere ulike meninger, og tonen knyttes ofte til ulike typer utsagn. I vanlige utsagnssetninger vil det gjerne være fallende tonegang på slutten, det samme gjelder for ordre og utbrudd. Noen spørsmål vil ha stigende tonegang. Generelt vil en stigende tonegang indikere at man har noe mer man skal ha sagt, mens en fallende tonegang indikerer at man er ferdig, og andre kan få ordet (turntaking). En tredje grunnleggende funksjon med hensyn til intonasjon er muligheten for å skille mellom en vanlig utsagnssetning og et spørsmål. I eksemplene nedenfor går det fram at tegnsettingen i skriftlig tekst viser forskjellen mellom utsagn og spørsmål, mens det i tale er tonegangen som lager forskjellen. Dette gjelder for fransk, norsk og engelsk. Han kommer. -> fallende tonegang Han kommer? -> stigende tonegang. He is coming. -> fallende tonegang He is coming? -> stigende tonegang Il vient. -> fallende tonegang Il vient? -> stigende tonegang. I fransk og engelsk skiller man mellom spørsmål som starter med spørreord, og spørsmål som kan besvares med ja/nei. Spørsmål som innledes med spørreord har vanligvis en fallende tonegang, mens spørsmål som kan bevares med ja/nei, har stigende tonegang. Dette må nordmenn være oppmerksomme på fordi vi i mange dialekter (spesielt østnorsk) har stigende tonefall for begge spørsmålstyper, noe som dermed vil kunne høres «underlig» ut 12

13 for et fransk eller engelsk øre. Tu viens avec nous? Kommer du med oss? (stigende tonegang) Svar: ja/nei Comment vas-tu? Hvordan har du det? (fallende tonegang). Her må svaret bli noe annet enn ja/nei. Are you coming with us? (stigende tonegang) How did you get there? (fallende tonegang) Hvis vi sier How did you get there? eller Comment vas-tu? med stigende tonegang, klinger det østnorsk og dermed veldig ufransk eller uengelsk. Dette er grunnleggende elementer som språklærere må være bevisste på. Dermed er det viktig at elever og studenter lytter aktivt på autentisk tale, og jobber med intonasjonsøvelser som finnes på CD-er, på nettet og i andre medier, slik at de kan lære å oppfatte hvilke intonasjonsmønstre som formidler hvilke meningsforskjeller og holdninger. Budskapet i et utsagn kan endres med intonasjonen, og det sies at det er ikke det du sier som teller, men hvordan du sier det. Ta det lille ordet thanks. Hvis man starter på en høy tone og faller i tone, høres man glad og entusiastisk ut. Hvis man starter på en lav tone og faller ytterligere i tonegang høres man uinteressert og negativ ut. Dermed skjønner vi at det ikke alltid bare er ordet som teller, men måten man sier det på. Systematisk tilnærming Lydlære er et komplekst felt, og det utgjør en grunnleggende del av språkinnlæringen. Derfor er det viktig at fremtidige språklærere og deres elever jobber bevisst med uttale og intonasjon. Det å kunne lese og bruke lydskrift er nyttig i alle språk. Et bevisst forhold til hvordan vi selv skal bruke taleorganene for å oppnå riktig uttale, og lære oss til å høre forskjell på ulike lyder og toneganger, gjør at vi føler større sikkerhet når vi skal bruke og formidle målspråket. Videre er det viktig at vi bruker målspråket så ofte som mulig i klassesituasjonen, slik at det blir et naturlig verktøy og at elevene venner seg til å høre og bruke språket i ulike sammenhenger. Som med de fleste ting her i livet gjelder ordtaket: Øvelse gjør mester! 13

14 Engelske nettsteder: Franske nettsteder: Kilder og videre lesing Chiquito, Ana Beatriz (2009). Spansk referansegrammatikk. Moderne språkbruk i Spania og Latin-Amerika. Bergen:Fagbokforlaget Collins, Beverly & Mees, Inger M. (2003). Practical Phonetics and Phonology. A resource book for students.london: Routledge Girard, Francine & Lyche, Chantal. (2005). Phonétique et phonologie du français. (4. Utg), Oslo: Universitetesforlaget Kelly, Gerald. (2010). How to teach pronunciation. (12 th impression), Harlow: Pearson Education Limited Nilsen, Thor Sigurd. (2010). English Pronunciation and Intonation. British, American and World Englishes. (3.edition) Oslo: Universitetsforlaget Nilsen, Thor Sigurd & Rugesæter, Kåre N. (1999). Basic English Phonetics for Teachers. (2. Edition) Bergen: Fagbokforlaget 14