Barn som pårørende fra lov til praksis

Transkript

1 Barn som pårørende fra lov til praksis Til helsepersonell behandlere og praktikere Dette skrivet er laget til deg som er helsepersonell og kanskje også behandler. Her finner du kunnskap og informasjon vi håper vil hjelpe deg i arbeidet med å ivareta barn og familier. Vi som er helsepersonell har i oppgave å gi en helsehjelp som også ivaretar pasientens barn. Det betyr at vi må være opptatt av hvordan barna har det og hvordan vi kan ivareta dem. Det er nemlig dette barn og unge trenger; å bli sett og tatt vare på når livet er vanskelig. Slik har vi en mulighet til å hjelpe barn i ofte kritiske øyeblikk i livet. Det er barna som blir sett som klarer seg best. Innhold 1. Om helsepersonell i lovbestemmelsene 2. Om barn som pårørende 2.1 Når er barn pårørende? 2.2 Hvordan er det å være barn som pårørende? 2.3 Hva er god hjelp til barna og familien? 3 Hvordan ivareta barn som pårørende? 3.1 Tre premisser i arbeidet med barn som pårørende 3.2 Tre hovedoppgaver for å ivareta barn som pårørende Oppgave 1: Oppgave 2: Kartlegging av barnas behov for informasjon og oppfølging Oppgave 3: Tiltak informasjon og oppfølging 4. Vurdering og dokumentasjon 5 Taushetsplikt og samtykke 5.1 Et gyldig samtykke 5.2 Hva hvis pasienten ikke samtykker? 6 Sjekkliste

2 1. Om helsepersonell i lovbestemmelsene Både helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven inneholder bestemmelser om hvordan barn som er pårørende skal ivaretas. Det er også laget et eget rundskriv som utfyller og forklarer lovbestemmelsene. Bestemmelsene har som formål å forebygge problemer hos barn og foreldre gjennom: Å sikre barn og unge tidlig hjelp Å hjelpe barn og foreldre til å mestre hverdagen når foreldre opplever sykdom, skade eller rusmiddelavhengighet Lovbestemmelsene gir alt helsepersonell en plikt til å bidra i ivaretakelsen av barn som er pårørende. Plikten skal sørge for at mindreårige barn får informasjon og nødvendig oppfølging når foreldre mottar helsehjelp som følge av psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Alle helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven skal ha barneansvarlig helsepersonell. Dette er fagfolk som en del av sin vanlige jobb, har i oppgave å legge til rette for å ivareta barn som pårørende. Du kan kontakte en barneansvarlig hvis det er noe du trenger hjelp til eller kunnskap om i arbeidet med å ivareta barn. 2. Om barn som pårørende 2.1 Når er barn pårørende? Begrepet, barn som pårørende, brukes i loven om barn av pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk skade eller sykdom. Lovbestemmelsene gjelder for mindreårige barn under 18 år og skal gjelde både for biologiske barn, stebarn, fosterbarn, adoptivbarn og andre. Loven omfatter ikke søsken eller andre nære familiemedlemmer. Det er likevel fornuftig å se barn som pårørende når nær familie rammes av alvorlige hendelser eller situasjoner. Barn er ikke pårørende slik voksne er pårørende. Barn skal få slippe plikter, omsorgsoppgaver og belastninger som er større enn de kan mestre. Samtidig er de unike individer med egne ressurser og har ofte viktige oppgaver i familien. De er knyttet til sine foreldre på godt og vondt, og trenger hjelp til å mestre den situasjonen de står i. 2.2 Hvordan er det å være barn som pårørende? Barn og unge er både utsatte og sårbare når de er pårørende. Hverdagen kan inneholde situasjoner og hendelser som påvirker deres trygghet og opplevelsen av å være beskyttet og passet på.

3 Mange barn forteller at det vanskeligste er å være redd og alene. Redselen er ofte knyttet til en utrygg og uforutsigbar hverdag hvor samspill, roller og rutiner endrer seg. Barn kan også ha vansker med å forstå det som skjer og det som kan komme til å skje. Samtidig føler de seg ofte alene om å forstå og takle det som skjer. Dette er en ensomhet mange prøver å skjule, men som kan vise seg i form av ulike reaksjoner. Vanlige reaksjoner hos barn som pårørende kan være: Angst, uro, bekymring og skyldfølelse Sinne, irritasjon og utagering Skoleproblemer og konsentrasjonsvansker Tristhet, ensomhet og tretthet Klengete og uselvstendige For store omsorgsoppgaver i familien Søvnproblemer, hodepine og magesmerter Det finnes likevel ikke noe enkelt svar på hvordan barn har det eller hvordan det reagerer. Noen mestrer det vanskelige, mens andre strever. Dette kan avhenge av barnets alder, modenhet og ikke minst hvordan forelderens sykdom eller avhengighet arter seg. Har situasjonen oppstått akutt eller har den vart lenge? Er situasjonen konstant eller varierer den i intensitet og styrke? For å forstå hvordan barn påvirkes er det også vanlig å snakke om faktorer som beskytter barnet og hva som utgjør en risiko. Noen av disse faktorene er knyttet til barnet selv, som for eksempel egenskaper hos barnet. Andre er knyttet til familien og kan handle om foreldres helse og samspill med barna. Andre igjen er knyttet til det øvrige oppvekstmiljøet slik som nettverk, barnehage og skole. Alle barn lever med både beskyttelses- og risikofaktorer. Hvis en mamma blir syk, er det heller ikke sikkert at barna hennes får det vanskelig. Men hvis barna opplever mye risiko rundt seg og lite beskyttelse, øker sannsynligheten for at de både har det vanskelig og kan utvikle egne problemer. De mest sårbare barna er de som lever med flere risikofaktorer over lengre tid. Felles for disse barna er at de forteller om redsel, utrygghet og ensomhet. Det som også er felles er at fortellingene deres ligner på hverandre, uavhengig av om foreldrene strever med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller somatisk sykdom. 2.3 Hva er god hjelp til barna og familien? God hjelp til barn som pårørende starter alltid med at vi som helsepersonell viser interesse og omsorg for akkurat deres situasjon. Ingen barn er like og ingen familier er like. Derfor kan vi heller ikke vite hvordan de har det og hva de trenger før vi blir kjent dem. Hvis barn opplever at voksne hilser, er nysgjerrige på hvem de er og hvordan de har det, føler de seg sett og inkludert i det som skjer. Denne følelsen er nødvendig for at barn skal oppleve trygghet i en vanskelig hverdag. Barn er avhengig av å bli regnet med, bety noe og dermed være verdt noe.

4 Når vi blir kjent med det enkelte barn og den enkelte familie, blir det enklere å tilpasse informasjonen barn som pårørende er så avhengig av. Vi kan tilpasse ord og innhold til det enkelte barns forutsetninger og behov. Samtidig kan vi gi beskyttelse og omsorg i situasjoner som kan være overveldende og skremmende. Når foreldre er våre pasienter har barn behov for mer støtte og omsorg og foreldrene mindre å gi. Derfor er familiene avhengige av vår hjelp til å mestre den situasjonen de befinner seg i. Barn skal få lov til å bli i sin rolle som barn selv om foreldre er syke eller rusavhengige. 3 Hvordan ivareta barn som pårørende? Hvordan vi kan være med å ivareta barn når de er pårørende er ikke lett å gi et enkelt svar på. Det avhenger av mange forhold, bl.a. tilstanden til mamma eller pappa, barnas alder og hvordan familiesituasjonen er. Vi vil likevel foreslå en fremgangsmåte for å ivareta barn og foreldre i trå med lovbestemmelsene. Fremgangsmåten består av tre premisser og tre oppgaver. 3.1 Tre premisser i arbeidet med barn som pårørende Hjelp til foreldre for å ivareta barna sine, samarbeid rundt familier og arbeid innenfor rammen av taushetsplikten er tre sentrale temaer i lovbestemmelsene. Temaene kan ses på som premisser som skal være tilstede i alt arbeidet vi gjør for å ivareta barn som pårørende. Det betyr at uansett hva vi gjør for å ivareta barn, skal vi søke å handle i trå med de tre premissene. A. Helsepersonell skal hjelpe foreldre med å ta vare på barna sine. Derfor skal arbeidet med barn som pårørende, så langt det er mulig, skje i samråd og samarbeid med pasienten. B. Hjelp til barn og familier skal være sammenhengende, helhetlig og meningsfull. Helsepersonell må derfor søke samarbeid rundt barna, både internt og eksternt (helsepersonelloven 25 tredje ledd). C. Alt arbeid med barn som pårørende skal skje innenfor rammene av taushetsplikten. Helsepersonell må derfor basere sitt arbeid på samtykke fra pasienten for å ivareta barna og samarbeide med andre. 3.2 Tre hovedoppgaver for å ivareta barn som pårørende Helsepersonelloven gir helsepersonell i oppgave å avklare om pasienten har barn, samt å bidra til at barn får informasjon og nødvendig oppfølging. Dette arbeidet kan struktureres inn i tre hovedoppgaver. Oppgavene utgjør tre hoveddeler som følger et pasientforløp; fra kontakten opprettes med en helsetjeneste, til den avsluttes.

5 1. Den første oppgaven handler om å avklare om pasienten har barn eller den akutte kartleggingen. 2. Den andre oppgaven handler om å kartlegge og bli kjent med barnas behov for informasjon og oppfølging. 3. Den tredje og siste oppgaven handler om tiltak, å medvirke til at barn og unge får god informasjon og oppfølging i en vanskelig situasjon Oppgave 1: Så tidlig som mulig i pasientforløpet skal det avklares om pasienten har barn. Det er viktig at stedet du jobber har gode rutiner for hvordan dere gjør dette og hvem som er ansvarlige for at det gjøres. I de fleste tilfeller vil dette være den som er ansvarlig for behandlingen. Akutt kartlegging Avklaringen om pasienten har barn kan gjøres ved å: - Spørre pasienten eller eventuell ledsager - Søke i pasientens journal, epikriser eller annen dokumentasjon - Undersøke i Folkeregisteret Den akutte kartleggingen bør inneholde informasjon om: - Barnas navn, alder og kjønn - Pasientens foreldreansvar - Den andre forelderens navn, kontaktinformasjon og foreldreansvar - Hvordan barna er ivaretatt når pasienten er innlagt eller får behandling - Barna har informasjon om at pasienten mottar helsehjelp Akutte tiltak Den akutte kartleggingen kan medføre at helsepersonell må handle raskt for at pasientens barn skal ivaretas. Barn kan være uvitende om det som har skjedd fordi det har inntruffet brått og uventet. Kanskje mamma har vært utsatt for en ulykke eller pappa har blitt akutt innlagt. Barna er kanskje i barnehagen, på skolen eller hos den andre forelderen. Vi som helsepersonell kan da bidra til at viktige omsorgspersoner informerer og ivaretar barna. Dette kan være den andre forelderen, barnehagepersonell, lærere eller andre familiemedlemmer. Gjennom telefon eller direkte kontakt kan helsepersonell: Gi relevant informasjon om det har skjedd Avklare hvem som bør informere barna Avklare hvem som kan ta ansvar for å ivareta barna akkurat nå Slik informasjon kan normalt kun gis etter samtykke fra pasienten.

6 Det hender vi oppdager barn som er overlatt til seg selv eller som ikke er godt nok ivaretatt. Barn kan plutselig ha blitt forlatt og er alene. Det kan også skje at vi oppdager barn som lever under svært bekymringsfulle forhold. Slike oppdagelser er alvorlige og krever umiddelbar handling. Når helsepersonell oppdager at barns akutte omsorgsbehov ikke er ivaretatt, har vi en plikt til å si fra. Dette er regulert i helsepersonellovens kapitel 6. På dagtid på hverdager kan du kontakte barneverntjenesten i kommunen barna bor i. Utenfor åpningstid kan du ringe Alarmtelefonen for barn og unge på telefon Alternativt kan du også kontakte politiet på telefon Oppgave 2: Kartlegging av barnas behov for informasjon og oppfølging For å bli kjent med hvordan barna har det, bør det gjennomføres en egen kartlegging. Hvilke konsekvenser har pasientens situasjon for barnas hverdagsliv? Blir de godt nok ivaretatt eller trenger de mer informasjon og oppfølging? En god kartlegging avhenger av at vi er villige til å involvere oss sammen med foreldre og barn. Når de merker at vi er interessert i hvordan de har det, øker sannsynligheten for at vi får et bedre bilde av situasjonen. En god kartlegging kan også være et godt tiltak, fordi den setter barna i fokus. Det er derimot sjelden at tiltak blir gode uten en god kartlegging på forhånd. I en kartleggingssituasjon går kommunikasjonen begge veier. Vi snakker sammen om det som skjer og hvordan det påvirker barna. Kartleggingen er derfor et naturlig sted å gi informasjon. Dette kan være informasjon om hvordan barn kan reagere ved foreldres sykdom og hvilke behov de kan ha. Det kan også være informasjon om hvordan dere på din arbeidsplass kan være med å ivareta barna og om andre aktuelle hjelpetjenester for barn og unge. Kartleggingssamtalen samtalen med pasienten om barna Kartleggingen av barnas situasjon har sitt utgangspunkt i egne kartleggingssamtaler med pasienten. Det er gjennom slike samtaler vi etablerer det samarbeidet vi er så avhengig av. Ikke bare for å bli kjent med barn gjennom foreldre, men også for å snakke om barns behov og for å få tillatelse til å snakke med andre om det som har skjedd. I kartleggingssamtalen er det viktig at vi viser en grunnholdning som er ivaretakende og tydelig på formålet med samtalen. Klarer vi det, slipper pasienten å lure på hvorfor samtalen finner sted og det blir enklere å fokusere på barnas situasjon. Et nyttig tips kan vær å bytte ut pasientbegrepet med en mamma eller pappa. Mange forteller at det kan gjøre det lettere å få til gode samtaler om barn. En annen nyttig tilnærming er å ta utgangspunkt i det som kan gjelde for alle barn som er pårørende. Gjennom å fortelle om vanlige reaksjoner og behov hos barn kan du spørre om hvordan det du forteller passer for pasientens barn. Dette er en fin måte både for å gi informasjon om barns behov og for å bli kjent med det enkelte barn og den enkelte familie.

7 Innhenting av samtykke har sin naturlige plass i kartleggingssamtalen. Når vi prater om barn, prater vi også om forholdene rundt barna; hva de liker, hva de kan og hvem som er viktige for dem. Når foreldre forstår hvor viktig det er at barna får hjelp og støtte i hverdagen, blir det naturlig både å snakke om og få samtykke til å informere både barna og andre voksne. Avslutningen av kartleggingssamtalen bør brukes til å begynne planleggingen av hvordan barna skal ivaretas underveis i behandlingen. Hvilke behov har barna for av informasjon og oppfølging, hvordan skal kontakten med barna opprettholdes eller etableres, og hvordan kan det legges til rette for at barna kan komme på besøk? Perspektiver og temaer i kartleggingen For at kartleggingen skal gi oss et godt grunnlag for å vurdere hvordan barna har det, er det viktig med både bredde og dybde i informasjonen. Bredden handler om å bli kjent med hvordan barn har det ved at vi bruker flere perspektiver; barna selv, familien og det øvrige oppvekstmiljøet. Dybden handler om at vi både ser etter det som beskytter barna og det som kan utgjøre en risiko for barna. Selv om det er mye vi kan fokusere på, betyr ikke det at alt skal tas med. Det viktige er å søke en helhetlig forståelse som virker meningsfull både for familien og oss. Dette gjør det også enklere å finne gode tiltak. Tabellen under gir en enkel oversikt over tre sentrale perspektiver, tilhørende temaer og forslag til noen komme i gang-spørsmål. Perspektiver Temaer Komme i gang-spørsmål Beskrivelser av barnet; personlighet, helse, behov, interesser, ferdigheter, mestring, hendelser, bekymringer? Kan du fortelle om barnet ditt? Barnet - Det enkelte barn Familien - Foreldre, søsken, annen nær familie Oppvekstmiljø - Venner, omsorgspersoner, nærmiljø, barnehage/skole, fritid, hjelpeinstanser Barnet og sykdommen; hva vet barnet, hva her det sett, hvordan har det reagert, hva trenger barnet? Barnet i familien; hvilken rolle har det, omsorgsoppgaver (praktiske oppgaver og emosjonell støtte)? Beskrivelse av familien; medlemmer, bosted, kontakt, viktige hendelser (eks. flyttinger)? Fungering og kommunikasjon; roller og fungering, hemmeligheter, konflikter, støtte, samhold, rus? Egen situasjon og barna; påvirkning, bekymring, ønsker for hjelp og oppfølging? Barnets venner og nærmiljø; støttende og stabile relasjoner, nabolag og fysiske omgivelser Barnehage/skole; mestring, miljø, samarbeid, hva vet de? Fritidsaktiviteter; idrett, musikk, lag, foreninger? Viktige ressurspersoner; lærer, idrettsleder, onkel, andre? Kontakt med hjelpeinstanser; fastlege, helsestasjon, PPT, barnevern, skolehelsetjeneste, andre? Hva tror du barnet vet om sykdommen? Hva gjør barnet for å takle situasjonen? Kan du fortelle om familien din? Hvordan takler dere vanskelige situasjoner? Hvordan tror du din tilstand påvirker barna? Har barnet ditt gode venner der dere bor? Hvordan kan bhg/skolen hjelpe barna? Hva gjør barna på fritiden? Hvem kan være viktige voksne for barna? Har dere kontakt med andre hjelpere?

8 Inkludere andre i kartleggingen For å få en helhetlig forståelse av hvordan barn har det, er det ofte nyttig å inkludere andre enn bare foreldrene i kartleggingen. Dette gjelder ikke minst barna selv. Inkluderingen av andre gir ofte gevinster på flere plan. Vi kan få informasjon om barna gjennom å kontakte barnehage, skole eller andre viktige omsorgspersoner. Vi kan samtidig gi informasjon om det som har skjedd. Vi kan også utløse ressurser rundt barna gjennom å inkludere andre. Når omsorgspersoner i barns nettverk gis status som viktige for barn og familier, fører dette ofte til at de også bidrar i ivaretakelsen av barna. Inkluderingen av andre i kartlegging kan være starten på et nødvendig samarbeid rundt barn. Inkluderingen av andre i kartleggingen skal så langt det er mulig skje i samarbeid med foreldre og etter samtykke Oppgave 3: Tiltak informasjon og oppfølging Hvis kartleggingen viser at barn har behov for mer informasjon og oppfølging, har helsepersonell plikt til å bistå med egnede tiltak. Dette kan være tiltak som du og din arbeidsplass står for, det kan være tiltak i regi av andre hjelpeinstanser, eller det kan være tiltak som familien selv tar ansvar for. Det beste er ofte en kombinasjon av ulike tiltak på ulike arenaer. Det viktige er likevel at tiltakene bidrar til at barna: Kjenner seg trygge og inkluderte i det som skjer Får hjelp til å forstå det som skjer Mestrer livet i hverdagen For at tiltakene skal virke best mulig for barna og familien er dette noen gode tips: Tenk at tiltakene skal være tilpasset barnas individuelle forutsetninger; alder og utviklingsnivå Samarbeid med foreldre og gjerne også barna, om valg og planlegging av tiltak. Planlegg tiltak sammen med de som skal gjennomføre dem, for eksempel helsestasjon, barnehage eller skole. Tenk systematikk i tiltakene, slik at de er forutsigbare i forhold til hvem som gjør hva og når det skal gjennomføres. To gode tiltak når barn er pårørende Det finnes mange gode tiltak for å hjelpe barn som er pårørende. På ressurssida finner du en egen fane hvor vi samler og presenterer tiltak fra både praksis- og kunnskapsfeltet. Her vil vi kort presentere to tiltak som kan være aktuelle nesten uansett hvor du jobber. Barn på besøk kontakt med foreldre Det første tiltaket handler om barn på besøk eller hvordan kontakten mellom barn og foreldre skal ivaretas under behandling. For barn som har daglig eller jevnlig samvær med sine foreldre, er det viktig at en innleggelse eller behandling ikke fører til brudd i kontakten mellom dem. For barn

9 som ikke har så mye kontakt med foreldrene sine, kan en behandling kanskje være en god anledning til å gjenopprette en kontakt? Uansett er det ofte slik at barn og unge har mange tanker og forestillinger rundt foreldres sykdom og behandling. Hvis de kan komme på besøk der mamma eller pappa er, kan de se med egne øyne hvordan de har det og at de blir godt tatt vare på. Det er viktig at kontakt og besøk planlegges. Snakk gjerne med foreldrene om hvordan barna kan forberedes. Husk å se og ta i mot barn når de kommer. Det er også fint hvis det finnes et besøksrom eller barnekrok, med bøker, spill, tv, leker eller annet egnet materiell. Samtaler med barn Det andre tiltaket handler om samtaler med barn. Den beste måten å gi barn informasjon på er gjennom egne samtaler, aller helst sammen med foreldrene, hvis det er mulig. Informasjon til barn må være konkret og ta utgangspunkt i det barna selv har opplevd; det de har sett og det de har hørt. Jo mindre barna er, jo viktigere er dette. Bruk også et språk som de forstår. Et godt tips er å høre med barna om hva de har fått med seg fra samtalen. Ofte er det nemlig slik at barn ikke har forstått det vi tror de har forstått. Barn bør være forberedt på slike samtaler. Be derfor om at foreldrene eller andre naturlige omsorgspersoner snakker med barna på forhånd. Noen barn kan være spente eller til og med grue seg for samtalen. En fin måte å ufarliggjøre situasjonen på er å fortelle at dette er noe vi gjør med alle barn og at mange barn lurer på ting når mamma eller pappa er syk. Det er ofte så lite som skal til for å få barn til å fortelle. Det viktige er at vi gjør situasjonen trygg gjennom gode forberedelser, gir barna en anledning til å snakke og viser interesse for det de forteller. Tiltak ved avslutning Avslutningen av en behandling er kanskje den viktigste fasen i arbeidet med barn som pårørende. Alle barn har et stort behov for en trygg og forutsigbar hverdag. Barn som er pårørende kan oppleve dette behovet ekstra sterkt siden situasjonen rundt foreldrene ofte er usikker og uforutsigbar. Derfor er det viktig at vi ikke bare har fokus på det som skjer når foreldre er pasienter eller brukere hos oss, men også bidrar til å tilrettelegge for tiden etter behandling. Det er særlig to tiltak som er aktuelle ved avslutning; avslutningssamtalen og samarbeid/kontakt med andre Den avsluttende samtalen samtalen om veien videre Avslutningssamtalen er en god anledning til å markere at en behandling går mot slutten og samtidig forberede familien på hverdagen som kommer. Hvis det er mulig og naturlig så inviterer du begge foreldrene til denne samtalen. Begge kan ha viktige oppgaver i tiden fremover. Andre sentrale omsorgspersoner rundt barna kan selvfølgelig også inviteres med.

10 I den avsluttende samtalen er det særlig tre temaer det er naturlig å fokusere på: - Hvordan har barna og familien blitt ivaretatt under behandlingen? Evaluering av foreldrenes opplevelse av arbeidet som er gjennomført - Hvordan er barnas situasjon nå? Er barna tilstrekkelig ivaretatt eller trengs det ytterligere tiltak. - Hvordan vil hverdagen bli? Om forventninger til hverdagen og planlegging for eventuelle hjelpebehov og kontakt med andre hjelpere. Avslutningen av en behandling er ofte preget av en usikker forventning for mange. Derfor er håp noe av det viktigste vi kan formidle under avslutningssamtalen. Troen på at det vil gå bra, at hverdagen vil ordne seg og at barna vil få det godt, er ofte en avgjørende faktor for at det vil gjøre nettopp det. Samarbeid og overføring kontakt med andre Den beste hjelpen til barn er den som virker i hverdagen. Vi må derfor sørge for at hjelpen vi gir barn og familier fortsetter å virke etter behandling. Dette kan vi klare gjennom kontakt og samarbeid med andre hjelpere og behandlere. Samarbeid handler om alt fra å sørge for at kunnskap om barna følger pasienten til nye behandlere, informere skolen om foreldres sykdom, til å delta i et tverrfaglig arbeid rundt en familie. Poenget er at hjelpen oppleves helhetlig og sammenhengende både for foreldre og barn. Et godt samarbeid hindrer dobbeltarbeid og fungerer ressursbesparende siden ansvar og oppgaver fordeles. En forutsetning for samarbeid er kunnskap om de aktørene som utgjør hjelpeapparatet for barn og familier, hvordan de samhandler og hvordan du kan kontakte dem. Det kan hende at arbeidsplassen din har en oversikt over gode hjelpere. Hvis ikke kan du etterspørre eller ta initiativ til at dere får en slik oversikt. Her er en oversikt lovpålagte tilbud og noen utvalgte aktører som kan hjelpe deg i ditt arbeid. Det varierer hvordan disse er organisert rundt om i landet, så det er viktig at du søker lokal kunnskap om instansene som er aktuelle for din arbeidsplass. Kommunen Spesialisthelsetjenesten Andre aktører Lovpålagte tilbud og andre aktuelle aktører Helsetjenester fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste Barnehage og skole pedagogisk-psykologisk tjeneste Kultur og fritid Barne- og ungdomspsykiatrien Offentlige lokale tiltak der du jobber; Forsterket helsestasjon, familiesenter, rustjenester og fritidsetat. Frivillige organisasjoner som Kreftforeningen, Røde kors og Barnas stasjon ulike lokale tiltak Nettressurser og kontakttelefoner som BAR barn av rusmisbrukere, Alarmtelefonen for barn og unge og Morild.no

11 4. Vurdering og dokumentasjon Underveis i kontakten med pasienten har helsepersonell en selvstendig plikt til å vurdere om pasientens barn er godt nok ivaretatt eller ikke. Det er viktig at du ikke blir stående alene om å gjøre denne vurderingen. Barnas situasjon bør derfor være et eget tema på behandlingsmøter eller andre egnede fora. Det bør også fremgå av egne prosedyrer hvem som har ansvaret for at vurderingen gjøres. Arbeidet med å ivareta barn som pårørende skal også dokumenteres slik at det går klart frem om de er godt nok ivaretatt. Hvordan dette skal dokumenteres varierer rundt om i Norge. Dette gjelder spesielt den elektroniske pasientjournalen (EPJ). Du bør derfor gjøre deg kjent med hvilke rutiner som gjelder på din arbeidsplass. Her følger en oversikt over opplysninger som bør dokumenteres i pasientens journal inndelt etter de tre hovedoppgavene: Akutt kartlegging Om pasienten har barn eller omsorg for barn. Barnas navn, kjønn, alder og bosted Den andre foresattes navn, kontaktinformasjon og foreldreansvar Eventuelle andre nære omsorgspersoner Barnas aktuelle omsorgssituasjon når pasienten er innlagt/til behandling Pasientens vurdering av barnas behov for informasjon og oppfølging Eventuelt samtykke Eventuelle akutte tiltak Helsepersonells egen vurdering av barnas situasjon og behov Kartlegging av barns behov for informasjon og oppfølging Om kartleggingssamtale er gjennomført Spesielle opplevelser og hendelser i forbindelse med sykdom, skade eller rusbruk hos foreldre Aktuell familiesituasjon Nettverk og viktige ressurspersoner Planlagte tiltak Kontakt med eksterne aktører/instanser Pasientens vurdering av barnas behov for informasjon og oppfølging Eventuelt samtykke Helsepersonells egen vurdering av barnas situasjon og behov Tiltak informasjon og oppfølging Hvilke tiltak som er gjennomført Eventuelle hjelpebehov etter behandling Kontakt med eksterne aktører/instanser Eventuell henvisning Eventuelt samtykke Pasientens vurdering av barnas behov for informasjon og oppfølging Helsepersonells egen vurdering av barnas situasjon og behov 5 Taushetsplikt og samtykke Arbeidet med barn som pårørende skal skje innenfor rammene av taushetsplikten. For å kunne gi barn informasjon og nødvendig oppfølging må vi derfor basere arbeidet på samtykke fra pasienten. Behovet for samtykke viser hvor viktig det er å samarbeide med pasienten om hvordan barna skal ivaretas. Et godt samarbeid gjør det enklere både å snakke om og få samtykke. 5.1 Et gyldig samtykke For at et samtykke skal være gyldig må det være gitt frivillig og uten utilbørlig press. Pasienten må forstå hva samtykket innebærer i form av hvem som skal informeres og hva det skal informeres om. Det sentrale er at pasienten forstår formålet, rekkevidden og konsekvensene av at taushetspliktige opplysninger gis videre. Et samtykke kan når som helst trekkes tilbake eller avgrenses.

12 5.2 Hva hvis pasienten ikke samtykker? Hvis pasienten ikke ønsker at barna eller andre omsorgspersoner skal informeres, er vi i utgangspunktet bundet av taushetsplikten. I slike situasjoner er det viktig å være klar over at vi likevel har mulighet til å gjøre noe uten å handle i strid med taushetsplikten. Vi kan snakke med barna om at de ikke kan lastes, at forelderen får god hjelp, hvordan helsetjenesten arbeider og hvordan barnet kan få nærmere hjelp til å forstå og mestre situasjonen. Slike opplysninger må gis i samråd med den forelder som har den daglige omsorgen for barnet, så langt barnet ikke selv, på grunn av alder og modenhet, kan bestemme slik kontakt. Vi kan gi også gi opplysninger til barnet som barnet allerede er kjent med. Slik kontakt forutsetter at den andre forelderen er enig i at informasjonen gis barnet, så langt barnet ikke selv, på grunn av alder og modenhet, kan bestemme slik kontakt. Hvis andre omsorgspersoner kontakter oss må vi vise til taushetsplikten. Samtid kan vi benytte anledningen til å informere om generelle behov og reaksjoner hos barn som pårørende, samt hvilke tiltak som finnes. Det vil ikke være i strid med taushetsplikten å informere den andre forelderen om forhold rundt det enkelte barn man har blitt kjent med som helsepersonell, og som den andre forelderen bør vite. Dette kan gjelde kjennskap til barnets reaksjoner og hvordan barnet synes å ha det, dersom den andre forelder ikke allerede vet om dette. Som helsepersonell fritas vi fra taushetsplikten hvis helsepersonelloven kapittel 6 om opplysningsplikt kommer til anvendelse. 6. Sjekkliste Her følger noen spørsmål og punkter du kan bruke for å kvalitetssikre eller evaluere arbeidet ditt med barn som pårørende. Tenk gjennom hvordan din praksis er; hva fungerer bra og hva kan du utvikle videre. Et tips er å gå gjennom lista sammen med en barneansvarlig eller lederen din og i samarbeid planlegge det videre arbeidet.

13 Sjekkliste for helsepersonell og behandlingsansvarlige Kjenner du lovbestemmelsene om plikten til å ivareta barn som pårørende? Lover, paragrafer og rundskriv Hvordan vurderer du fokuset på barn som pårørende på din arbeidsplass? Om arbeidet prioriteres og ses som viktig Har dere gode retningslinjer for ivaretakelsen av barn som pårørende? Beskrivelse av ansvar, oppgaver, rutiner og prosedyrer som er gjeldene på ditt arbeidssted Hvordan samarbeider dere for å ivareta barn som pårørende på din arbeidsplass? Med behandlingsansvarlig, barneansvarlig, ledelse og tverrfaglig Hvordan tilrettelegger dere for barn på besøk? Planlegging av besøk og fysisk tilrettelegging Er det laget en oversikt over aktuelle samarbeidsinstanser og aktører? Kontaktinformasjon og kontaktpersoner. Oppdateres oversikten? Disponerer dere gode verktøy og nyttig materiell? Samtaleverktøy, gode skjemaer til kartlegging og samtykke, informasjonsmateriell og aktuell litteratur Hvordan vil du vurdere din kompetanse som barneansvarlig? Hva kan du og hva ønsker du å vite mer om eller kunne bedre? Om barn som pårørende, samtaleferdigheter, lovverk og rettigheter, retningslinjer og prosedyrer, systemkunnskap om hjelpeinstanser/aktører for barn og unge, annet.