Dominans på idrettsarenaen til hvilken pris? Unge menns forhold til kropp, idrett og. prestasjon

Transkript

1 Dominans på idrettsarenaen til hvilken pris? Unge menns forhold til kropp, idrett og prestasjon Paper presentert på brukerseminar, Idrett, samfunn og frivillig organisering, arrangert av Norges forskningsråd. Norges Idrettsforbund, Ullevål Stadion, den 29. november amanuensis Fiona Dowling Norges idrettshøgskole Pb 4014 Ullevål Stadion 0806 Oslo

2 Introduksjon I det siste har det vært betydelig offentlig omtale av hvordan media i dagens Norge fortsetter å beskrive idretten som om det hovedsakelig er noe for gutter og menn. I et likestillingsland som Norge, hvor mange jenter og kvinner aktivt deltar i NIF-organisert idrett, og norske kvinnelige idrettsutøvere presterer godt i internasjonale konkurranser, skulle man kunne forvente at kvinneidrett tildeles like mye spalteplass eller sendertid som mannsidrett. Som feminist og kvinne er jeg selvfølgelig indignert over slike undertykkelsesmekanismer, men min presentasjon i dag skal ikke ta for seg akkurat dette temaet. Jeg nevner imidlertid denne debatten innledningsvis, fordi den illustrerer godt hvordan vi så lett kan omtale mannsidrett som bare idrett, mens kvinneidrett oftest må defineres i forhold til kjønn og kalles kvinneidrett. Med andre ord, det mannlige er normgivende og det kvinnelige er den andre. Denne virkelighetsbeskrivelsen har en rekke konsekvenser, ikke bare for kvinnelige idrettsutøvere, men også for gutter og menn som deltar i idrett, i tillegg til allmenne oppfatninger om kjønn i samfunnet generelt. Jeg påstår faktisk at norsk idrettsforskning hittil ikke har klart å belyse gutter og menns idrettserfaringer i et kjønnsperspektiv på en tilstrekkelig måte. Fordi det ikke er bare jenter/kvinners liv som er påvirket av oppfatninger om kjønn, men selvsagt gjelder dette like mye for gutter og menn. Jeg vil derfor fokusere på unge menns opplevelser av organisert idrett, sett i lys av en idrettsverden som er dominert av menn og såkalte maskuline verdier. Spesielt vil jeg problematisere tanken om universelle gutteerfaringer i idrett, og vise hvordan organisert idrett undertrykker ikke bare noen jenter og kvinner, men også noen gutter og menn. Som media viser er det menn som dominerer idrettsarena, men til hvilken pris? 2

3 Menn, maskuliniteter og maskuline verdier Før jeg presenterer noen av mine data, er det viktig å forklare hvordan jeg bruker begrepene menn, maskulinitet(-er) og maskuline verdier. Menn er en biologisk betegnelse for mennesker med et sett av seksuelle karakteristikker, nemlig mannlige kjønnshormoner og organer. Maskulinitet, eller nærmere sagt, maskuliniteter (fordi det finnes ikke bare en uttrykksform), sier oss noe om hva det betyr for individet å være gutt eller mann i et samfunn. Med andre ord hva slags sosiale forventninger samfunnet har til mennesker, som er biologisk definert som gutt/mann. Disse forventningene uttrykkes ofte som verdier, som for eksempel å være sterk eller å være konkurransedyktig, og kan slik sett kalles maskuline verdier. Her er det også viktig å understreke at det eksisterer store forskjeller i måten ulike kulturer definerer hva det betyr å være gutt på (for eksempel forventninger til maskulinitet i land i sør- Europa sammenlignet med land i Skandinavia), samt store forskjeller mellom ulike subkulturer i et gitt samfunn (for eksempel i arbeiderklassemiljøer eller innvandrermiljøer). Hva som defineres som maskulint ett sted, kan rett og slett oppfattes som ikke-maskulint i andre kontekster. Min forståelse av maskulinitet bygger dermed på det som kalles et sosialt kontruktivistisk syn på kunnskap, der kunnskap om maskulinitet skapes i den lokale, sosiohistoriske konteksten som studeres. Den enkelte gutt skaper aktivt sin kjønnsidentitet i forhold til kulturen han lever i med utgangspunkt i sin sosiale bakgrunn, fordi kjønnsidentiteten er uløselig bundet til klassetilhørighet og etnisitet. Tross erkjennelsen av muligheten for mangfold i hva det betyr å være gutt/mann i samfunnet, må det imidlertid poengteres at ikke alle former for maskulinitet er likestilte. Hvis vi tenker oss et hierarki av maskuliniteter, kan vi si at noen former for maskulinitet har mer status enn 3

4 andre i et gitt samfunn, og noen er faktisk marginaliserte. På den andre siden må vi også erkjenne at maskuline verdier til en hver tid og i en hver kontekst er foranderlige. Norsk idrett som et sted der gutter lærte å være gutter For å forstå dagens idrett i et kjønnsperspektiv, er det nyttig for oss å ta et kort tilbakeblikk på den moderne idrettens historie. I denne sammenheng kan vi minne oss om hvordan idealene ved English sport ble importert til Norge i slutten av det 19. århundre, fordi det er mye som tyder på at disse verdiene fortsatt lever. Innen idealene ved English sport ble idrett sett på som en viktig sosialiseringsarena for unge menn, hvor de kunne lære seg maskuline verdier til samfunnets beste. Det ble hevdet at idrett kunne lære unge menn å være patriotiske, galante, modige, sterke, utholdene og gi moralsk stryke. Ikke minst kunne idrett tilby menn en arena der de symbolsk kunne knytte bånd mellom seg, særlig mot kvinner, men også mot grupper av menn som truet normen, for eksempel homoseksuelle menn. Her er det er viktig å merke seg at idrett slik sett legitimerte dominans av enkelte grupper mennesker, og i noen tilfeller til å stadfeste bruken av aggresjon, kraft og vold. Med andre ord, bidro idrett til å opprette makt relasjoner der flertallet av menn hadde fordeler i systemet. Kvinner, som ble definert som biologisk underlegne, og menn som ikke levde opp til idealene, ble plassert i randsonen i idretten eller rett og slett utestengte. Dagens norske samfunn og maskuline verdier Mot slutten av året 2002 sitter vi imidlertid sikkert med et inntrykk av at ting har forandret seg. På mange områder i samfunnet har det funnet sted store sosiale endringer i kjønnsrelasjoner. Kjønnskvotering er på plass i offentlig og privat sektor, flertallet av kvinner er ute i arbeidslivet, menn har fått lovfestet rettigheter til å kunne delta i stell av spebarn, 4

5 homoseksuelle kan inngå partnerskap, og den såkalte myke mannen har vunnet fram som et reelt alternativ til machomannen. Med andre ord, har det foregått en utvikling bort fra et dualistisk syn på kjønn, hvor menn ble sett på som naturlig sterkere, rasjonelle, offentlige, kulturelle mennesker, i kontrast til kvinner som ble oppfattet som svake, private, omsorgsfulle. Idretten må vel ha blitt påvirket, den også? Kort om metode For å kunne belyse om idretten har forandret betraktelig med tanke på dens historiske plass i gutter og menns liv, vil jeg vise til data hentet inn i et prosjekt om unge menneskers fortellinger om sine kroppslige erfaringer fra organisert idrett. Kroppen betraktes som synonymt med selvet eller selvidentitet. Datainnsamlingen foregikk i perioden Utvalget besto i 31 unge menn, mellom år, som definerte seg som aktive i organisert idrett. De ble rekruttert til prosjektet fra 4 videregående skole i Oslo-område, som ble valgt fordi de representerte ulike sosiale sjikt. Idrettene disse drev med, inkluderte fotball (15), langrenn (2), alpint (2), Telemark (1), snowboard (1), håndball (3), basketball (2), kroppsbygging (2), ishockey (1), Taek-won-do (1), og friidrett (1). Først gjennomførte jeg gruppeintervju med en gruppestørrelse på 4, deretter individuelle, dybdeintervju med 5 såkalte interessante tilfeller, der temaet konstruksjonen av maskuliniteter, femininiteter og seksualitet i idrett ble grundig drøftet. 5

6 Tradisjonelle oppfatninger om kjønn fortsetter å dominere idrett Intervjuene viste faktisk at tradisjonelle oppfattninger om kjønn fortsatt preger dagens idrett. Tross forekomsten av konkurrerende maskuliniteter på andre samfunnsarenaer, fortalte de unge mennene i dette prosjektet at idrett krever en bestemt, tradisjonell måte å opptre på. Hva er den ideale maskuline identitet i dagens idrett? Hva er så den ideale maskuline identitet i dagens idrett? Det er en identitet som skapes rundt å være sterkest og best, uansett kostnadene til den enkelte eller de som man vil utkonkurrere. Identiteten bygger på en forståelse av kjønn som noe skapt av naturen. Menn er naturlig sterkere enn kvinner. Menn har et naturlig behov for å utvikle sin muskulatur og muskelstyrke. Menn har en naturlig disposisjon for å dominere over hverandre og over kvinner. La meg illustrere dette. Her er eksempelvis noen kommentarer fra et gruppeintervju om behovet unge menn har for å være sterke og vellykkete: Ove: Det er klart! Det er viktig å være sterk som kar. Jeg trenger styrke når jeg spiller fotball, all taklingen og slik. Vi spiller for å vinne, ikke sant? Det gjelder å komme først. Emil: Selvfølgelig må vi være sterke! Særlig i vårt miljø, idrettsmiljø, ikke sant? Det er jo konkurranse hele tiden. I idretten og på skolen. Du skal yte ditt beste. Det gjelder å hevde seg, å gjøre det bra. Det blir lissom sånn hierarki etter dem sterkestes rett, uansett. Går man i en folkemengde, så er det enkelte man viker litt unna, og sånt. Du får automatisk respekt, hvis du ser sterk ut. Det er ikke det at du prøver å opparbeide det nødvendigvis, men 6

7 Odd: Det hjelper å ha muskler, liksom. Du vil ikke forveksles med ei jente! Gutter er naturlig sterkere og det er viktig å ha store muskler. Men ikke for store. Du skal være sterk, men du skal ikke være helt bajas heller! Du trenger ikke å gå rundt med kokosnøttolje på kroppen og briefe på stranda! Som dere ser, jo mer muskuløs man er, jo mer mandig. De følgende kommentarene er typiske for hvordan de unge mennene posisjonerer seg som overlegne i forhold til unge kvinner i idrett, der kvinnene fort reduseres til et seksuelt objekt for menn eller anklages for å ha en uakseptabel seksualitet, nemlig å være homoseksuelle framfor heteroseksuelle. Den sistnevnte kan ses på som en strategi for å forhindre et større antall kvinnelige deltakere i idrett, fordi de ansees som truende for menns makt. Mennene ønsker å styrke sitt heteroseksuelle, mannlige privilegium: Jenter kan drive med den mest maskuline sporten de bare vil, men da sier jeg, nei takk hvis tilbudet ligger på bordet, liksom. De tiltrekker meg ikke. (Bjarne, 18 år). Jenter kan ikke spille fotball. Det er unaturlig for dem, liksom. De klarer ikke å gå skikkelig inn i taklinger eller sende harde, lange baller. Til og med de lesbiske på landslaget klarer ikke å spille, så det må være sant! fotballen deres kan best sammenlignes med spillet til paralympics eller 7-åringer. (Benjamin, 17 år) Med en gang du ser på Linda Medalen, føler du deg mer mandig, liksom. (Oddmund, 18 år) 7

8 På samme måten blir noen gutter også marginalisert, som ledd i å fremme idealet. Her er eksempelvis noen intervjusitater om gutter med innvandrerbakgrunn og homoseksuelle unge menn, som viser til dette. Jeg vil ikke ha noen innvandrerspillere på mitt lag. Det var noen pakistanere som spilte tidligere, og de var bare ute etter bråk. Kanskje ikke alle er like ille, de som er lik oss? (Finn, 18 år) Ola: Det hender at vi kaller hverandre homser, men det ligger ikke noe i det liksom. Det er bare moro! Leif: Men jeg hadde ikke følt meg tilfreds når jeg vet at det er en homo som kommer på banen og skal begynne å daske i rumpa mi. Benjamin: Jo, men det er stor forskjell mellom fotballmiljø og ballett, ikke sant? De er homofile alle sammen. Altså en gutt som driver med ballett og går i trange tights er noe helt spesiell. Å bare gå på tå og smiler. Denne siste kommentaren illustrerer godt hvordan det eksisterer sterke oppfatninger om hva er passende aktiviteter for gutter som vil være maskuline, og barrierene som eksisterer for unge menn som ønsker å oppsøke alternativer. Selvsagt er det ikke noen logikk i påstanden om et forhold mellom det å drive ballett og det å være homoseksuell, men de unge mennene diskriminerer konkurrerende former for maskulinitet for å underbygge statusen til sin foretrukne heteroseksuelle identitet. 8

9 Hvorfor fortsetter en tradisjonell oppfatning om maskulinitet å dominere i idrett? Det finnes selvfølgelig eksempler på gutter og menn som utfordrer den tradisjonelle formen for maskulinitet, men det var få av disse i mitt materiale. Det er derfor på sin plass å spørre hvorfor unge menn i den organiserte idretten i Norge, slutter seg til en slik identitet? Intervjuene viste tydelig at norsk likestillingspolitikk var ikke noe ukjent fenomen, og det må sies at mange innledet sine utsagn med uttrykk som, Jeg vet at dette ikke er politisk korrekt, men. De viste dermed at man kan risikere å bli marginalisert i samfunnet, hvis man ikke støtter opp under endringer i kjønnsrelasjoner. På den andre siden vil jeg påstå at avstanden mellom å erkjenne en offentlig politikk og det å leve med konsekvensene av den er stor. Jeg vil faktisk påstå at de unge mennene jeg snakket med var lut lei kravene som stilles til dem i de nye kjønnsrelasjonene i Norge. I et samfunn der kjønnsroller ikke lenge er gitte og der den enkelte heller må skape en kjønnsidentitet, vil jeg hevde at unge menn synes at det er befriende å delta på idrettsarenaen med dens klare form for maskulinitet. De oppdager med andre ord en viss trygghet der, fordi idrettsarenaen representerer en slags havn i alt kjønnsuværet. Som Idretten i USA ved begynnelsen av 19- tallet ble stryket på grunn av en oppfattet maskulinitetskrise, kan det argumenteres at den organiserte idretten i dag har den sammen funksjon for norske mannlige utøvere. Et annet forhold som burde trekkes inn her, er samfunnets fokusering på kroppen, der unge, veltrente, slanke kropper verdsettes mer enn utrente, feite kropper. Kroppen har nemlig en slags bytteverdi i et samfunn der den rette kroppen symbolisere helse, suksess, og velstand. De unge mennene i mitt prosjekt var fullstendig klare over de potensielle fordelene ved en veltrent kropp som idretten og den tradisjonelle formen for maskulinitet tilbyr dem, som følgende kommentarer illustrerer: 9

10 Arthur: Det er blitt mer press på gutter, å se bra ut. Det ligger litt i bakhodet og sånn. Arne: Ja, det gjør det. Det går mye på de musklene som synes best og teller mest. Oddmund: Jeg er enig i det. Når jeg trener i styrkerommet, så trener jeg mest overkropp. Bevisst, lissom. Ofte før sommeren tar jeg litt ekstra med push-ups. Man har mer selvtillit kanskje, når man går på stranden. Arthur: Jeg synes vi får en del gratis, liksom, vi som driver idrett. Vi får litt større muskler og slik. Når fordelene ved den mannlige, idrettslige kroppen i tillegg presenteres i globale media som symbol på god helse, suksess og velstand (hvor suksessrike mannlige idrettsutøvere selger ikke bare kapitalismes produkter men også patriarkiske verdier), er det ikke vanskelig å forstå hvorfor de som tjener på den ikke vil vrake den. Hvorfor, kan vi spørre, skal den organiserte idretten bekymre seg for dominansen av den tradisjonelle maskuliniteten? Til dette vil jeg si følgende. Idealet stiller store krav til den som etterstrever den og langt fra alle unge menn tilfredsstiller disse. Det fører til at noen er villige til å betale en altfor høy pris for å nå idealet, andre sliter med å forsone seg med følelsen av å mislykkes med sine kjønnsidentiteter, mens noen unge menn føler seg aldri velkommen i idretten. Statistikk fra MMI viser at det ikke lenger er bare unge kvinner som faller fra den organiserte idretten, men et økende antall unge menn velger den bort. Hvis den organiserte idretten mener på alvor at idrett er for alle, kan man etter mitt syn ikke fortsette å overse konsekvensene som en slik oppfatning om maskulinitet påfører gutter og jenter. 10

11 Jeg vil igjen vise til data fra prosjektet mitt. Sitatene illustrerer et hyppig rapportert problem for de unge, mannlige idrettsutøverne. Nemlig det at ønsket om å nå idealet fører dem ofte fram til å behandle kroppen som et objekt, som kan resultere i både fysiske og psykiske skader. Sosiale relasjoner kan trues når de fleste oppfattes som rivaler; ledd kan slites ut; og i de mest ekstreme tilfellene kan overvåkningen av egen kropp ende med spiseforstyrrelser eller doping misbruk. Livet mitt dreide seg om trening. Du går glipp av mye sosialt. Kan ikke dra på fester, være sammen med venner. Så lenge jeg ville satse, måtte jeg gi 100% til alpint. Skolearbeidet mitt har lidd. Nå får jeg mer tid til det. Jeg slet mye med betennelse i høyre ankelen min på grunn av støvlene og all treningen, men vis meg en alpinist som ikke lider! Jeg har hatt kjempeproblemer med et kne og, masse smerte. Men man kan ikke gi seg av den grunn! Trenere forlanger at du tar tablettene dine og holder kjeft. No pain, no gain! Det gjelder bare å få de beste tidene. (Oddmund, 18 år) Jeg holder ikke mål lenger. Løper ikke fort nok. Jeg hater meg. Og det er ingenting som jeg kan gjøre. Ingen verdens ting. Og det å løpe, det har vært livet mitt! Jeg er løper. Var Og ingen bryr seg. Ingen. Jeg ser ikke noe til treneren min lenger. Jeg er ikke interessant lenger, så hvorfor gidder han det, liksom? Og mine såkalte venner er for opptatt med å trene. Som du ser, kan jeg ikke spise noe særlig for tiden. Jeg husker faktisk ikke hvordan det føles å være sulten. Jeg vil ikke spise lenger. (Kjell, 18 år) 11

12 I forlengelsen av dette vil jeg mene at for noen gutter er møtet med idretten et bidrag til den såkalte maskulinitetskrise i dagens samfunn. Det vil si at noen grupper av menn betaler en altfor høy pris for å opprettholde patriarkiske verdier. I Norge er det statistikk som vekker uro med tanke på menns helse, antatt levealder, utdanningsresultater, deltakelse i voldelige forbrytelser, sosiale relasjoner og arbeidsmarkedet. Jeg mener at vi faktisk kan føye deltakelse i den organiserte idretten til denne listen. Med andre ord er det ikke bare kvinner som diskrimineres gjennom dominansen av den tradisjonelle maskuliniteten i idretten, men også noen menn. Som sagt innledningsvis, er unge menn selvsagt påvirket av kjønnsrelasjoner, de og. Oppsummering For å oppsummere, vil jeg si at etter mitt syn, står den organiserte idretten ovenfor en stor utfordring hvis den skal ta inn over seg konsekvensene av endringene i kjønnsrelasjoner i det norske samfunnet. Vi vet at idrett ikke er en organisasjon, som lever i et vakuum ved siden av det egentlige livet. I så måte uttrykker organisasjonen verdier, inkludert kjønnsverdier, på lik linje med andre institusjoner. Nyere idrettsforskning peker faktisk på at organisasjonen gjennomsyres av patriarkalske verdier bygget på et naturalistisk syn på kjønn. Hvis diskriminering på grunn av kjønn, enten det gjelder kvinner eller menn, ikke skal sanksjoneres av den organiserte idretten, må det finne sted en slags oppvask og selvgranskning på alle plan. Det vil si at ledere, trenere, og utøvere må utforske nye måter å danne kjønnsrelasjoner på innen idretten, der eksempelvis muskelstryke kan frikobles fra overlegenhet, mot frikobles fra vold, og ambisjon frikobles fra utnyttelse. 12

13 13