RONA JAFFE. Det beste i livet. Oversatt av Waldemar Brøgger. Silke

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "RONA JAFFE. Det beste i livet. Oversatt av Waldemar Brøgger. Silke"

Simon Holmen
8 år siden
Visninger:

2 RONA JAFFE Det beste i livet Oversatt av Waldemar Brøgger Silke

4 Det beste i livet av Rona Jaffe Originaltittel: The Best of Everything Copyright 1958 Rona Jaffe Første norske utgave 1959 Denne utgaven er basert på Stabenfeldts forkortede utgave fra 1959 Oversatt av Waldemar Brøgger Oversettelsen er bearbeidet av Børge Lund Omslag: Monika Ottosson Petrovski Tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN ISBN (trykk)

Første norske utgave 1959 Denne utgaven er basert på Stabenfeldts forkortede utgave fra 1959

5 Kjære bokvenn! New York! The Big Apple! Det er noe evig forlokkende ved storbyen over alle storbyer. Skyskraperne og de gule taxiene er velkjente fra filmer og tv-serier, vi har lest artikler om de mest trendy barene og vi har hørt byen bli hyllet i sanger. Og når vi kommer dit, lever New York opp til våre forventninger. Ikke sant? Slik var det også i 1958, da Det beste i livet kom ut. Etter annen verdenskrig var New York blitt stedet der alt var mulig, der drømmer kunne bli til virkelighet eller legges i grus for alltid. Det beste i livet handler om akkurat dette. Rona Jaffe forteller om svikefulle menn, intriger på kontoret, skuffede foreldre, varmende vennskap og tapte illusjoner. Det ble selvfølgelig skandale bare tanken på at kvinner skulle ha andre ambisjoner enn ekteskap og barn, var opprørende! Men leserne elsket romanen. De kjente seg igjen i Caroline, April, Barbara og de andre Jaffe forteller om. Etter over 50 år er boken fremdeles en sidevender. På den ene siden fengsler den meg som et skarpt tegnet tidsbilde; på den andre siden føler jeg at den kunne handlet om meg og mine venninner i dag. For selv om vi har det mye bedre enn 1950-tallets kvinner, sitter vi likevel i det sosiale garnet. Og mens jeg ivrig leser videre, takker jeg Rona Jaffe for at hun skapte en ny sjanger. Uten hennes bok ville ikke etterfølgere som Sex og singelliv blitt til. Det beste i livet er en moderne klassiker og en sjeldent god bok. Jeg anbefaler den på det varmeste. Nyt den! Lena Sanfridsson Silke Forlag

Og når vi kommer dit, lever New York opp til våre forventninger. Ikke sant? Slik var det også i 1958, da Det beste i livet kom ut.

6 Du Fortjener Det Beste I Livet, Den beste jobben, de beste omgivelsene, den beste lønnen, de beste kontaktene. Fra en annonse i New York Times

7 1. Hver morgen kvart på ni kan man se dem når de kommer strømmende opp fra undergrunnsbanen hundrevis og atter hundrevis av unge piker som skynder seg ut fra Grand Central-stasjonen og krysser Lexington og Park og Madison og Fifth Avenue. Noen av dem ser ivrige ut, andre gretne, og noen ser ut som om de ikke er stått opp i det hele tatt. Noen har vært oppe siden halv syv det er pikene med morgentogene fra Brooklyn og Yonkers og New Jersey og Staten Island og Connecticut. De drasser på morgenavisene og fulle vesker. De er kledd i lyserøde eller gule kåper og fem år gamle sko med ankelrem og håret i krøllnåler under hodetørklene. Men noen er kledd i smarte drakter, som riktignok kanskje er fra i fjor, men hvem kan se det? Og de har hvite hansker og matpakker i blomstret papir fra et eller annet kjent firma. Men ingen av dem har nok penger. Kvart på ni onsdag formiddag 2. januar 1952 kom en pike på tyve år ved navn Caroline Bender ut fra Grand Central og gikk oppover mot Radio City. Hun var en virkelig pen pike med mørkt hår og klare øyne og et mykt, følsomt, intelligent ansikt. Hun var kledd i en grå tweeddrakt som hadde vært gåbortdrakten hennes på college, og i den lille dokumentmappen lå det en lommebok med fem dollar, et billetthefte, noen sminkesaker og tre magasiner med titlene Korset, Mitt hemmelige liv og Amerikas kvinner. Det var en av disse kalde, tåkete morgenene midt på vinteren i New York, morgener som får en til å tenke på lungebetennelser. Caroline skyndte seg av sted og la ikke merke til noen. Hun var nervøs og redd og litt oppspilt. Dette var den første dagen på hennes livs første jobb, og hun regnet seg egentlig slett ikke som en pike som ville fram i verden på den måten. I fjor hadde hun regnet med å være gift ved disse tider. Siden

Noen har vært oppe siden halv syv det er pikene med morgentogene fra Brooklyn og Yonkers og New Jersey og Staten Island og Connecticut. De drasser på morgenavisene og fulle vesker.

8 hun hadde vært forlovet, hadde jo det vært temmelig logisk. Nå var hun ikke forlovet lenger, og det var heller ingen hun var interessert i, så det å ta seg en jobb var ikke bare godt for økonomien, det var nødvendig for følelseslivet. Hun trodde ikke det kunne være særlig spennende å være maskinskriverske på et stort forlag; men hun aktet å få det til å bli spennende. Hvis ikke ville hun komme til å tenke og huske på altfor mye Forlaget Fabian Publishing opptok fem luftkondisjonerte etasjer i en av de moderne bygningene i Radio City. I denne første uken av det nye året var de vanlige nyansettelsene nettopp unnagjort. Tre sekretærer hadde sluttet en for å gifte seg, to for å begynne i bedre stillinger. Tre nye sekretærer var blitt ansatt og skulle begynne onsdag den annen januar. En av dem var Caroline Bender. Klokken var fem på ni da Caroline kom opp i den etasjen hvor maskinskriverskene holdt til. Hun ble forbauset over å finne at det store rommet lå i mørke, og at alle skrivemaskinene var tildekket. Hun hadde vært redd for å komme for sent, og så var hun den første! Hun fant bryteren og slo på lyset, og så ruslet hun omkring og ventet på at noen av de andre skulle komme. Rommet var temmelig stort, og bordene med skrivemaskinene sto på rekke og rad. Fra rommet førte lukkede dører inn til redaktørenes kontorer. Forgylte juleklokker og røde sløyfer var fremdeles klistret på noen av dørene; de så triste ut nå da julen var over. Hun gløttet på dørene og så inn i kontorene innenfor. Kontorene lot til å øke i størrelse etter redaktørens betydning noen av dem var små og hadde likevel to skrivebord, andre var større med bare ett skrivebord, og de to siste kontorene var romslige med tepper på gulvet og lenestoler og pent panelte vegger. Av bøkene og magasinene som lå utover i dem, forsto hun at det ene tilhørte redaktøren av Derby-bøkene og det andre redaktøren av magasinet Korset. Hun hørte stemmer ute i salen og lyden av latter og hilsener. Plutselig kjente hun seg forlegen og gikk langsomt

Hun trodde ikke det kunne være særlig spennende å være maskinskriverske på et stort forlag; men hun aktet å få det til å bli spennende.

9 ut av redaktørens kontor. Klokken var ni, og rommet myldret av unge piker. De kom strømmende inn og la overhodet ikke merke til henne. Piken ved fjernskriveren sto og tok krøllnålene ut av håret og kjemmet det. En av maskinskriverskene gikk fra bord til bord og samlet sammen tomme glass og tok opp bestillinger på kaffe. Hetter ble tatt av skrivemaskinene, kåper ble hengt på hengere, aviser ble brettet ut, og stadig kom det inn flere unge piker som ble hilst med glade tilrop. Det lød som om de hadde vært borte fra hverandre i ukevis ikke bare fire dager. Caroline visste ikke hvilket bord som var hennes, og hun ville ikke sette seg ved en annens bord, så hun ble stående og se på dem alle og med ett kjente hun seg som en fremmed som har forvillet seg inn i en privat selskapsklubb. En mann kom inn. Han beveget seg raskt og litt forlegent som om han var dukket opp i et teselskap for damer. Noen av pikene rettet seg opp og prøvde å se mer forretningsmessige ut. Mannen var i slutten av førtiårene, middels høy, men så mager at han virket mindre, og ansiktet var blekt og herjet, hvilket man la desto mer merke til fordi det var tydelig at han tidligere hadde sett svært godt ut. Han stanset ved drikkefontenen og drakk lenge. Så rettet han seg opp og forsvant inn på et av redaktørkontorene. Han hadde på seg en kamelhårsfrakk med et stort, brent hull etter en glødende sigarett på oppslaget. «Hvem var det?» spurte Caroline den piken som var nærmest henne. «Rice. Han som redigerer Korset. Du er ny, ikke sant?» sa hun. «Jeg heter Mary Agnes.» «Caroline.» «Håper du vil like deg her,» sa Mary Agnes. Hun var tynn og så alminnelig ut med bølget, mørkt hår. Hun hadde på seg et svart skjørt av ull og en gjennomsiktig nylonbluse. Hun var svært flatbrystet. «Det håper jeg også,» sa Caroline.

Hetter ble tatt av skrivemaskinene, kåper ble hengt på hengere, aviser ble brettet ut, og stadig kom det inn flere unge piker som ble hilst med glade tilrop.

10 «Du kan ta hvilket du vil av de to bordene der borte. Du skal arbeide for frøken Farrow denne uken, for sekretæren hennes har sluttet. Hun pleier å komme ved ti-tiden. Hun vil vise deg omkring og presentere deg for alle sammen. Vil du ha litt kaffe?» «Gjerne,» svarte Caroline. Hun la dokumentmappen og hanskene i skuffen på et av de ledige bordene og hengte jakken over stolryggen. Mary Agnes vinket på den piken som tok opp bestillinger på kaffe. «Brenda! Dette er Caroline.» «Hei,» sa Brenda. Hun var lys og fyldig og ganske pen. Men da hun smilte, så en tydelig at hun manglet en tann på hver side. Var det ikke sånn varulver så ut, tro? «Hvordan vil du ha kaffen servert? Du bør ta den i glass, ikke i pappkrus.» «Takk,» sa Caroline. Brenda gikk tilbake til bordet sitt med vrikkende hofter. «Vær forsiktig med henne,» sa Mary Agnes som en god sammensvoren da hun var utenfor hørevidde. «Hun lar deg betale for kaffen og glasset, og siden leverer hun glasset tilbake og beholder panten. Ikke finn deg i det.» «Nei,» sa Caroline. «Jeg skal passe på.» «Har du nøkkel til dametoalettet?» «Nei.» «Da kan du få låne min når du trenger den. Bare si fra. Så du tennene hennes?» «Hvem sine tenner?» «Brendas. Hun er forlovet, og nå trekker hun ut alle de dårlige tennene sine for at mannen skal spandere nye på henne når hun blir gift. Hva gir du meg?» Mary Agnes fniste og satte et ark med karbon- og gjennomslagspapir i maskinen. «Han der herr Rice, var det ikke det han het? Hvordan er han?» spurte Caroline. Hun likte kamelhårsfrakker på mannfolk. Alle

Hun la dokumentmappen og hanskene i skuffen på et av de ledige bordene og hengte jakken over stolryggen. Mary Agnes vinket på den piken som tok opp bestillinger på kaffe. «Brenda! Dette er Caroline.

Like dokumenter

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde