R A P P O R T. Forvitring av klebersteinsportaler. N i d a r o s d o m e n o g E r k e b i s p e g å r d e n

Transkript

1 N i d a r o s d o m e n o g E r k e b i s p e g å r d e n R A P P O R T Per Storemyr Forvitring av klebersteinsportaler i Bergen Utførte undersøkelser og forslag til tiltak

2 Tidligere utgitte NDR-rapporter Per Storemyr (1995): Gjenopptakelse av middelalderens steinbrudd? Muligheter for fremtidige steinleveranser til restaureringen av Nidarosdomen. Geir Magnussen (1995): Praktisk bruk av gamle håndverksteknikker. Kalkpussing av gavlvegg på Erkebispegårdens vesthus Per Storemyr (1995): Tekniske undersøkelser, sikringstiltak og vedlikehold av Nidarosdomen Utdrag av byggeledernes dagbøker, årsrapporter og andre rapporter. Per Storemyr og Atle Elverum (1996): Kapittelhuset i Nidaros domkirke. Forvitringsundersøkelser og bevaringsforslag for vestveggen. Øystein Ekroll og Per Storemyr (1996): Vår Frue kirke i Trondheim. Bygningshistorisk oversikt og tilstandsundersøkelse Per Storemyr og Øystein Ekroll (1996): Tilstandsvurdering av Stavanger domkirke Øystein Ekroll og Geir Magnussen (1997): Utstein kloster, Rogaland. Tilstandsrapport for det gamle murverket; dagens tilstand og restaureringsforslag med prioriteringer. Per Storemyr og Geir Magnussen (1997): Tilstandsundersøkelse av vesttårnet på Snåsa kirke. Øystein Ekroll og Per Storemyr (1997): Synfaring av Nærøy kyrkje, Nord-Trøndelag. Per Storemyr og Øivind Lunde (1998): Restaureringsplan for Nidarosdomen Birgitta Odén (1999): Kunsthistorisk analyse av kalkmaleriene i Erkebispegården i Trondheim Rapportene kan bestilles ved henvendelse til Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1999 Layout ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider Trykk: Øien & Indergaard, Trondheim Forside: Mariakirkens sørportal. Foto: Per Storemyr 1999 ISBN

3 R a p p o r t Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider Telefon: Postboks 4447 Hospitalsløkkan Telefax: N-7418 Trondheim nidarosdomen@kirken.no Rapportnummer NDR 9902 Dato 1. desember 1999 Tittel Forfatter Oppdragsgiver Forvitring av klebersteinsportaler i Bergen. Utførte undersøkelser og forslag til tiltak Per Storemyr Instanes A/S v/ Bjørn Hammer ISBN Sammendrag Rapporten omhandler Korskirkens nordportal, Mariakirkens sørportal og portalen i Nykirkens nordfløy i Bergen. Tilstanden til de tre klebersteinsportalene beskrives på bakgrunn av utførte undersøkelser og befaringer og det gis forslag til bevaringstiltak. Alle de tre portalene trenger omfattende konserveringsarbeider som må ses i sammenheng med murverket og fasadene de står i. I rapporten gis det forslag til arbeider som bør utføres både i de umiddelbare omgivelser og på selve portalene. Av strakstiltak kan nevnes: Radikal omlegging av vannavrenningssystemet omkring Mariakirkens sørportal. Bygging av beskyttende tak over Korskirkens nordportal Sikring av oppsprukket stein på portalen i Nykirkens nordfløy. Disse tiltakene er imidlertid langt fra tilstrekkelige for å senke den høye forvitringshastigheten til portalene. Det bør derfor legges opp til bevaringsprosjekter som først bør inneholde supplerende undersøkelser og forskning, og deretter tiltak som utbedring av omkringliggende murverk, vannavrennings- /nedbørsbeskyttelse, montering/fornying av beslag, rensing, fjerning/fornying av jerndybler/kramper, utbedring av fuger, liming/konsolidering av stein og eventuelt komplettering og utskiftning av stein. 1

4 2

5 Forord Mariakirkens sørportal, Korskirkens nordportal og portalen i Nykirkens nordfløy i Bergen hører til de fineste, men mest skadde klebersteinsportaler i Norge. Foreliggende rapport beskriver tilstanden til portalene og gir overordnede forslag til bevaringstiltak. Rapporten er en del av et større arbeide for flere gamle kirker og andre bygninger i Bergen. Disse tilstandsundersøkelsene utføres av Instanes A/S på oppdrag fra Bergen kommune og skal ende opp i konkrete bevaringstiltak. Rapporten er utarbeidet på grunnlag av diverse undersøkelser og befaringer utført på 1990-tallet. En supplerende befaring ble utført i november 1999 sammen med Bjørn Hammer (Instanes A/S), Jan Sælensminde (BeTec A/S), Jan Lohne (Gunnarsen & Lohne Arkitekter A/S) og Geir Magnussen (Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider). Takk til Geir Magnussen for kommentarer til manuskripet. Trondheim 28. november 1999 Per Storemyr 3

6 Innholdsfortegnelse SAMMENDRAG... 1 FORORD... 3 INNHOLDSFORTEGNELSE INNLEDNING GENERELT OM BEVARING AV KLEBERSTEINSPORTALER... 8 Dokumentasjon... 9 Oppmåling... 9 Gipsavstøpning og fotografering... 9 Bygningshistoriske undersøkelser... 9 Forvitrings- og skadeundersøkelser... 9 Tester av mulige konserveringstiltak Bevaringsplanlegging Bevaringstiltak Sikringstiltak Vedlikeholdstiltak i umiddelbar nærhet av portalene Tiltak i omgivelsene Beskyttelse mot nedbør eller avrenning av vann Direkte bevaringstiltak Presentasjon Oppfølging og vedlikehold Utarbeidelse av vedlikeholdsplan Jevnlige undersøkelser av tilstandsutvikling Korreksjon av utførte bevaringstiltak og/eller utførelse av nye KORSKIRKENS NORDPORTAL Kort historisk oversikt De viktigste skadene Forslag til bevaringsinngrep MARIAKIRKENS SØRPORTAL Kort historisk oversikt

7 Skadene innvendig i søndre sideskip før siste restaurering Sørportalens materialer og skader Forslag til bevaringsinngrep PORTALEN I NYKIRKENS NORDFLØY Kort beskrivelse av tilstanden Bevaringstiltak OPPSUMMERING OG VEIEN VIDERE BIBLIOGRAFI

8 6

9 1 Innledning Klebersteinsportalene i Bergen hører til de fineste av sitt slag i Norge. Portalene dekker et vidt tidsrom og mange arkitekturstiler; fra den romanske sørportalen i Mariakirken og den gotiske vestportalen i Domkirken, via renessanse- og barokkportalene i Korskirken (1632) og Nykirken (1670) til mangfoldet av portaler på Bergenhus og ellers i byen. Alle Bergensportalene fortjener gode beskrivelser, tilstandsundersøkelser og bevaringstiltak, men i denne rapporten er det Mariakirkens sørportal, Korskirkens nordportal og portalen i Nykirkens nordfløy som blir viet oppmerksomhet. Dessverre hører de nevnte portalene også til de mest forvitrede og skadde i Norge. Dette skyldes "naturlig" forvitring i det fuktige Bergensklimaet og et århundre med relativt sterk luftforurensning, men ikke minst også uheldige restaureringstiltak i tidligere tider, slett vedlikehold og vanskeligheter med å finne frem til egnede konserveringstiltak for forvitret kleberstein. Diskusjonene om portalenes tilstand, spesielt på Mariakirken og Korskirken, har pågått i offentligheten og blant fagfolk i flere tiår, men dette har i liten grad resultert i gode og høyst nødvendige bevaringstiltak. Det er derfor fortjenstfullt at Bergen kommune og Instanes A/S nå setter portalene på kartet. Noe er selvsagt blitt gjort i løpet av de siste år. I første rekke gjelder dette Margrethe Moes omfattende undersøkelser av Korskirkens nordportal. Moe har i sin avhandling "Korskirkens Nordportal" (1998) utført ved Konservatorskolen i København, satt en standard for det videre arbeidet med både denne og andre portaler. Hun har blant annet vist at forhastede konklusjoner og tilfeldige bevaringstiltak ikke bringer mye godt med seg på lang sikt. Hennes funn av ørsmå fargerester viser for eksempel at nordportalen opprinnelig var polykromt bemalt, noe som er av stor betydning for valg av bevaringstiltak: Portalen trenger sårt til rensing, men siden tradisjonelle rensemetoder også visker bort de fleste spor av farger, må man finne frem til andre og bedre metoder. Vi vet at portalen i Nykirkens nordfløy også har spor av farge, men ennå er det ikke funnet spor på f.eks. den mye eldre sørportalen på Mariakirken. Den høye standarden Moe har satt for arbeidet med Bergensportalene vil naturligvis ha stor betydning for hvordan de videre undersøkelser bør legges opp, hvilken kompetanse som må trekkes inn på de forskjellige stadier og for kostnader til og finansiering av bevaringsprosjektene. Siden det kun er Korskirken som har vært gjenstand for omfattende, rapporterte undersøkelser, er det på det nåværende stadium vanskelig å gi en fullstendig oversikt over hvilke tiltak som trengs. I denne rapporten skal det likevel gjøres et forsøk basert på Moes undersøkelser og undertegnedes egne studier av portalene, spesielt sørportalen i Mariakirken. De sistnevnte studiene ble startet som en del av undertegnedes doktorarbeid i 1992 (se Storemyr 1997), og er siden fulgt opp ved flere anledninger. De er ikke tidligere rapportert. Rapporten er delt inn i fire hoveddeler: Den første delen tar for seg generelle spørsmål knyttet til forvitring og bevaring av klebersteinsportaler; mens de andre er viet de enkelte portalene. 7

10 2 Generelt om bevaring av klebersteinsportaler Målet med bevaringen av den type gamle objekter som klebersteinsportalene representerer vil aldri være helt entydig. De fleste, inkludert Riksantikvaren, vil nok likevel i dag være enige i at det på et overordnet plan dreier seg om å legge forholdene til rette og utføre tiltak på en slik måte at portalene bevares i den overleverte stand og med minimal videre nedbrytningshastighet. De viktigste trinn for å nå dette målet er vanligvis: Dokumentasjon, inkl. forståelse av tilstanden og bevaringsplanlegging Oppmåling, f.eks. gjennom manuelle metoder, ortofoto eller fotogrammetri Fotografering Eventuelt gipsavstøpning Bygningshistoriske undersøkelser (tilgjengelig litteratur, arkivundersøkelser og studier in-situ) Forvitrings- og skadeundersøkelser (kartlegging og tolkning). Denne må ses i sammenheng med murverket/fasaden befinner seg i. Tester av mulige konserveringstiltak Bevaringsplanlegging Bevaringstiltak Sikringstiltak (strakstiltak for å hindre f.eks. nedfall av steinbiter) Vedlikeholdstiltak i umiddelbar nærhet av portalene (f.eks. stoppe lekkasjer etc.) Tiltak i omgivelsene (som f.eks. å legge om trafikkmønster eller endre fuktforholdene) Eventuell beskyttelse av portalen mot nedbør eller avrenning av vann fra omliggende fasade Direkte konserveringstiltak (rensing, konsolidering av stein, utbedring av fuger etc.) Presentasjon av portalene etter konserveringsarbeidet Oppfølging og vedlikehold Utarbeidelse av vedlikeholdsplan Jevnlige undersøkelser av tilstandsutvikling Korreksjon av utførte bevaringstiltak og/eller utførelse av nye Såvidt vites har det vært diskutert å utføre drastiske tiltak som for eksempel omfattende steinutbytting, og kopiering av en hel portal - for så å sette "originalen" på museum (Korskirkens nordportal). Slik undertegnede bedømmer situasjonen i Bergen, er ingen av portalene i så dårlig stand at dette vil være nødvendig (se også konklusjonene til Moe 1998). Her kan det for øvrig også vises til renessanseportalen (1656) på Austrått i Sør-Trøndelag. Diskusjoner om tilstanden førte til at hele portalen ble kopiert stein for stein, men grundigere tilstandsundersøkelser viste at det slett ikke var nødvendig å skifte originalen ut (se Storemyr 1995). Kopieringen gav likevel et bra resultat, nemlig en ypperlig dokumentasjon av portalen. Her må det legges til at flere av portalene i Bergen trolig ikke vil tåle den type gipsavstøpning som ble gjort forut for kopieringen av Autråttportalen.

11 Generelt om bevaring av klebersteinsportaler DOKUMENTASJON Med unntak av Korskirkens nordportal er ingen av de aktuelle portalene dokumentert på en slik måte at det kan være til direkte hjelp i det konkrete bevaringsarbeidet. Men selvsagt finnes det omfattende, i første rekke historisk, dokumentasjon for alle portalene, f.eks. i "Norges kirker", som er av avgjørende betydning for tolkningen av dagens tilstand og planlegging av bevaringsarbeidet. Oppmåling Grunnlaget for den dokumentasjon som må utføres på portalene (igjen med unntak for Korskirkens nordportal), er oppmåling. Oppmåling kan i praksis gjøres på flere måter, enten som på Korskirkens nordportal ved hjelp av fotogrammetri, ved bruk av ortofoto eller ved manuelle metoder. Inntil det siste har det vært umulig å få utført god arkitekturfotogrammetri i Norge - dette vil forhåpentlig snarlig endre seg som følge av et EU-prosjekt som for tiden utføres ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Gipsavstøpning og fotografering Hvis det synes nødvendig med tredimensjonal dokumentasjon av portalenes dekorative utstyr, har den tradisjonelle metoden vært å foreta gipsavstøpning. Såvidt vites finnes det gipsavstøpninger av deler av Bergensportalene; iallefall for deler av Mariakirkens sørportal. Problemet med gipsavstøpning er at den silikonkappen som i dag benyttes for å lage avstøpningen kan skade følsomme, forvitrede deler av objektet. Hvis dette antas å kunne skje, bør man i stedet utføre indirekte 3D-dokumentasjon ved hjelp av laserscanning (og fra denne lage en modell hvis nødvendig). Uansett bruk av 3D-dokumentasjon eller ikke, så er gode fotografier alfa og omega i et bevaringsprosjekt, ikke minst for å kunne vurdere tilstandsutviklingen. Såvidt vites er alle de aktuelle portalene fotografert med jevne mellomrom fra slutten av forrige århundre, men det finnes trolig ikke nyere, gode detaljfotos av Mariakirkens sørportal og portalen i Nykirkens nordfløy. Bygningshistoriske undersøkelser De nødvendige bygningshistoriske undersøkelser kan deles i to: 1) studier av tilgjengelig litteratur og arkivmateriale; 2) in-situ studier av konstruksjon, bygningsmaterialer, dekor, bemaling, innskrifter, tidligere restaureringsinngrep osv. Studier av litteratur og i arkiver må utføres av kompetente personer, f.eks. bygningsarkeolog, kunsthistoriker eller konservator. For in-situ studiene gjelder at et samarbeide mellom disse fagfeltene og naturviter er nødvendig. Dette er fordi det kreves mineralogiske og kjemiske analyser av materialene som er benyttet på portalene. Dokumentasjonsmetoder for de funn som gjøres ved kartlegging in-situ er under rivende utvikling. Generelt gjelder at papiralderen er forbi - nå kartlegges det ved hjelp av den digitaliserte grunnlagsoppmålingen direkte på bærbar PC, f.eks. ved bruk av pixel-baserte programmer som Adobe Photoshop eller vektor-baserte programmer som AutoCad. Dette er arbeidsbesparende, men krever i våte Bergen at stillasene som må settes opp omkring portalene midlertidig bygges inn. Forvitrings- og skadeundersøkelser Forvitrings- og skadeundersøkelsene danner sammen med de bygningshistoriske undersøkelsene grunnlaget for tolkning av dagens tilstand, årsakene til dagens tilstand, hvor raskt skadene har utviklet seg og - ikke minst - for å gi brukbare prognoser for fremtiden. 9

12 Generelt om bevaring av klebersteinsportaler Undersøkelsene foregår vanligvis som en kombinasjon av in-situ kartlegging, fortrinnsvis digital etter samme system som nevnt over, og laboratorieundersøkelser (materialegenskaper, forvitringssprodukter etc.). I mange tilfeller vil ikke de observerte skadene være mulige å tolke uten forvitringseksperimenter i laboratoriet. Ei heller er det mulig å gi prognoser for fremtiden uten å sammenligne dagens tilstand med historiske fotos og annen historisk dokumentasjon. I de fleste tilfeller vi det dessuten være nødvendig med spesialundersøkelser for lokalisering av jernkramper, for forståelse av fuktforhold etc. Når det gjelder viktige årsaker til skadene som inntil nå har blitt observerte på Bergensportalene, er det under gitt en kort oppsummering i tabells form. Vær oppmerksom på at svært få skader skyldes én årsak alene - oftest er det komplekse kombinasjoner av årsaker som fører til de observerte skadene. Viktige årsaker Viktige virkninger (fare for skader) Omgivelsene Lekkasjer og uheldige avrenningsforhold Luftforurensning (hovedsakelig svoveldioksid) Mineraloppløsning, frost- og saltforvitring, biologisk vekst (alger, lav) Økt mineraloppløsning, dannelse av sorte (gips)- skorper, saltforvitring Oppstigende fukt Salt- og frostforvitring, biologisk vekst Materialene Jernkramper og -dybler Rustsprengning, oppsprekking Opprinnelige kalkmørtlers egenskaper, f.eks. knyttet til uheldige blandingsforhold, aggregattyper og bearbeidingsforhold Klebersteinens egenskaper, spesielt skifrighet og tilstedeværelse av sulfider Tidligere restaureringstiltak Mange problemer, f.eks. knyttet til svinnriss og forvitring av aggregater. Delaminering (skifrig stein), oksidasjon og saltforvitring (sulfider) Rensing og vasking med lut og saltsyre Mineraloppløsning, saltforvitring (klorider) Bruk av uheldige mørtler, spesielt Portlandsement Minkende fleksibilitet i konstruksjonen, dannelse av riss og sprekker, lagring av fukt, saltforvitring (alkalisk salt) Bruk av andre uheldige produkter, f.eks. enkelte konsolideringsprodukter Direkte menneskelige inngrep Forandring av fuktbalansen, økt fare for saltforvitring Avhugging av detaljer, forandring av dører osv. Dekorative detaljer som blir borte! Tester av mulige konserveringstiltak Tester av mulige konserveringstiltak, spesielt de tiltak som direkte berører materialene, hører naturlig inn i dokumentasjonsfasen i et bevaringsprosjekt. I Norge har vi ennå minimal erfaring med konservering av kleberstein, hvilket betyr at lovende metoder for f.eks. rensing og konsolidering absolutt må prøves ut under vitenskapelig kontroll på små testfelt på det aktuelle objektet. Senere skal de mest lovende metodene som ble prøvet ut av Moe (1998) beskrives nærmere. 10

13 73/74 74/75 75/76 76/77 77/78 78/79 79/80 80/81 81/82 82/83 83/84 84/85 85/86 86/87 87/88 88/89 89/90 90/91 91/92 92/93 Concentration ( g/m 3 ) Generelt om bevaring av klebersteinsportaler Bevaringsplanlegging Det siste leddet i dokumentasjonsfasen er selve bevaringsplanleggingen. Dette berører beskrivelse av tiltak, nødvendig infrastruktur, personell, tidsplaner, kostnader, finansiering og ellers alt som hører med til planleggingen. Her skal det også nevnes at digitale dokumentasjonsmåter nevnt tidligere bør benyttes også for beskrivelse av tiltak. På denne måten får man på en oversiktlig måte kontroll med alt fra bygningshistorie, via skader og forvitring, til planlagte tiltak. BEVARINGSTILTAK Med bevaringstiltak menes i denne sammenhengen alle typer tiltak som utføres for at portalene bevares i den overleverte stand og med minimal videre nedbrytningshastighet. Tiltakene kan med andre ord både være direkte (sikring, konservering) og indirekte (vedlikehold, kontroll med omgivelsene). Selv om det ikke alltid er mulig, bør naturligvis de indirekte tiltakene utføres før man starter med krevende direkte tiltak: Det er ingen vits i å konservere stein hvis ikke lekkasjene som har ført til skadene er stoppet! I den grad det er mulig bør i det minste utførte direkte tiltak dokumenteres bl.a. ved hjelp av nevnte digitale dokumentasjonssystem. Sikringstiltak Sikringstiltak er strakstiltak som utføres for å hindre f.eks. nedfall av dekorative detaljer eller graverende lekkasjer på portalen. Slike tiltak må være reversible; dvs. at de enkelt kan gjøres om ved det videre arbeidet med objektet. Vedlikeholdstiltak i umiddelbar nærhet av portalene Dette dreier seg om bygningsmessige vedlikeholdstiltak i umiddelbar nærhet av portalene, noe som i Bergen i stor grad vil dreie seg om å stoppe lekkasjer som har fått utviklet seg gjennom mange tiår eller hindre/forandre uheldig avrenning ned på portalene. Det kan også dreie seg om utbedring eller legging av nye beslag på utsatte steder på portalene. Tiltak i omgivelsene Selv om luftforurensningen i Bergen som de fleste andre steder har sunket drastisk i de senere år, kan det likevel være nødvendig å sjekke om aktuelle utslippskilder fortsatt kan ha betydning for portalenes ve og vel. Her skal det legges til at det stort sett er svoveldioksid som fører til økt forvitring av stein - svoveldioksid er jo den forurensningsformen som har sunket kraftigst, mens andre former som nitrogenoksider og støv fortsatt har et høyt nivå. Om det viser seg at utslipp i portalenes omgivelser er foruroligende høye, bør tiltak settes i verk Air concentration of SO2 in the winter season Oslo Bergen Trondheim NILUs målinger av svoveldioksyd i vintersesongen i Oslo, Bergen og Trondheim siden

14 Generelt om bevaring av klebersteinsportaler Ellers dreier tiltak i omgivelsene seg om enklere forhold, som f.eks. kontroll med fuktforholdene omkring portalene. Det kan være nødvendig å skjerme portalene bedre (ved hjelp av trær og busker), eller det kan være nødvendig å fjerne trær for å gjøre det jevnt over tørrere. Det kan også være nødvendig å foreta tiltak for å hindre oppadstigende grunnfukt. Dette vil naturligvis være et større tiltak som vil berøre hele bygningen. Under tiltak i omgivelsene kan man også ta med eventuelle skjermingstiltak for å hindre vandalisme. Beskyttelse mot nedbør eller avrenning av vann Å eventuelt beskytte portalene mot nedbør eller avrenning av vann fra overliggende fasade kan dreie seg om alt fra et meget enkelt tak til full innbygging. I alle tilfellene vil slike tiltak medføre større eller mindre estetiske forandringer, og bør naturligvis bare vurderes dersom det er eneste måte å hindre forvitring på. Dessuten må det kunne dokumenteres at tiltaket ikke medfører høyere forvitringshastighet, noe som teoretisk kan skje hvis et objekt med mye salt bygges inn og får tørrere klima. Minst en av portalene har tidligere vært innebygget i våpenhus (Korskirken). I dag vil vel ikke nye våpenhus være aktuelt - en arkitekt bør eventuelt engasjeres for å tegne forslag til moderne løsninger. Våpenhus foran Korskirkens nordportal. Tegnet av F. Bøe Etter Lidén og Magerøy 1980 Direkte bevaringstiltak De direkte bevaringstiltakene (eller konserveringstiltakene) vil utgjøre den mest krevende delen av arbeidet med portalene, ikke minst fordi vi har begrensede erfaringer med konservering av kleberstein. Viktige mulige tiltak er (se også Moe 1998): Fjerning eller passivisering av rustede jerndybler og -kramper Utbedring av fugesystem Liming av oppsprukket stein Rensing av steinoverflater og reduksjon av saltmengder 12

15 Generelt om bevaring av klebersteinsportaler Konsolidering av stein Eventuelt kopiering av ødelagte detaljer i ny stein Eventuelt ny oppmaling av hele eller deler av portalene Legging av nye eller utbedring av gamle beslag I det følgende skal det gis noen kommentarer til hvert enkelt punkt: Rustende jerndybler og -kramper er vanskelige å fjerne uten å ødelegge omliggende stein. Under NDRs nylig avsluttede restaureringsarbeide på Stavanger domkirke ble det utviklet metoder for slik fjerning (utboring), men i mange tilfeller kan det være bedre å midlertidig ta ned stein med kramper/dybler for så å fjerne dem og erstatte dem med syrefast stål med egnede festematerialer, f.eks. bly. Man kan også passivisere jernet ved å hindre fukttilgang. Uansett gjelder det å være meget påpasselig med avveining av fordeler og ulemper ved "jernbehandling". Utbedring av fugesystem gjøres i dag som i gamle dager best ved hjelp av rene, eventuelt pigmenterte kalkmørtler (våtlesket kalk), eller kalk med meget små hydrauliske tilsatser. Problemet ligger mer i å fjerne gamle fugemørtler, spesielt harde sementmørtler som ofte er godt festet til steinene på den ene siden av fugen. For liming av oppsprukket stein har NDR i den senere tid gjort gode erfaringer med "Billys Stenlim", et to-komponent polyesterlim som man hvis nødvendig blander med klebersteinsmel. Andre lovende limtyper for utfylling og til sprekker er f.eks. "sementlimet" Mowilith 9742-S og mikrokrystallinsk voks, begge blandet med klebermel (se Moe 1998). Bruk av alle disse limtypene har en vesentlig svakhet, nemlig at man ikke kjenner langtidsbestandigheten. Rensing av steinoverflater for relativt løstsittende støv, sot og skitt (og alger/lav) gjøres best med rent vann og myke børster, eventuelt med forutgående oppmykning. For hardere sorte (gips)skorper må det andre metoder til, av hvilke de mest lovende er mikrosandblåsning med egnede media og Nd:YAG laser (Moe 1998). I begge tilfellene vet vi ikke hvordan metodene påvirker eventuelle underliggende malingfragmenter. Det kreves derfor videre objekt-relatert forskning på disse metodene. Reduksjon av saltmengder (desalinering) med kompresser eller innpakninger er omstridte metoder, men kan være nyttige å prøve ut på de deler av Bergensportalene som har mest salt. Et av de mest omstridte feltene innen steinkonservering er såkalt konsolidering, dvs. bruk av ulike kjemikalier for å styrke strukturen til forvitret stein. De to store problemene med slike metoder er at de er vanskelige å benytte når det er store saltmengder til stede og at de kan forandre fuktbalansen slik at forvitringen etter påføring skjer raskere. På flere av Bergensportalene er det likevel behov for å bruke konsolideringsmidler, og i slike tilfeller kan enten kiselsyreester- eller kalk-baserte metoder vise seg å være de mest brukbare. I forbindelse med forvitret kleberstein blir det forøvrig for tiden forsket på disse to metodene i et EU-prosjekt i regi av NDR. Hvis man ikke ønsker å benytte konsolidering, og aktuelle stein er meget ødelagte, kan det være behov for å bytte dem ut (eller kopiere dem i ny stein). Dette anses av undertegnede for å være absolutt siste utvei når det gjelder Bergensportalene. Siden iallefall to av portalene tidligere har vært bemalt (Korskirken, Nykirken), skal man ikke helt glemme muligheten for å delvis male dem opp igjen, vel å merke hvis det er mulig å rekonstruere polykromien. Dette har vært gjort i tilsvarende tilfeller i utlandet. Her det viktig å være klar over at tradisjonell bemaling kan virke bevarende på steinene. Presentasjon Som en idé til presentasjon av aktuelle portaler etter avsluttede bevaringsprosjekter kan det være verd å nevne muligheten for å benytte kunnskap utviklet gjennom prosjektene. Siden polykrom bemaling er 13

16 Generelt om bevaring av klebersteinsportaler det mest spektakulære ved portalenes "glemte" historie (iallefall for Korskirkens del), kunne man f.eks. tenke seg alt fra rekonstruert polykrom belysning av aktuelle portaler på kveldstid, til gode plansjer med rekonstruert polykromi i nærheten. OPPFØLGING OG VEDLIKEHOLD Når begrepet "avsluttet bevaringsprosjekt" er nevnt over, er dette naturligvis en sannhet med modifikasjoner - et bevaringsprosjekt kan prinsipielt ikke anses for avsluttet: det trengs med kortere eller lengre mellomrom ulike former for tilstandsundersøkelser og vedlikehold. Slik kan man snakke om bærekraftig bevaring over lang tid. Her kan det også legges til at et digitalt dokumentasjonssystem som nevnt over vil være til uvurderlig hjelp for oppfølging og vedlikehold. Utarbeidelse av vedlikeholdsplan Allerede under bevaringsplanleggingen bør det tas hensyn til en vedlikeholdsplan; dette er fordi enkelte skader ikke kan utbedres uten ved hjelp av jevnlig vedlikehold eller fordi man må benytte konserveringsprodukter man vet har begrenset levetid. En vedlikeholdsplan må ellers ta hensyn til alle punktene nevnt under kapittelet om bevaringstiltak. I Europa har man såvidt begynt å gi konservatorer og/eller håndverkere langsiktige vedlikeholdskontrakter i steden for kortsiktige konserverings/restaureringskontrakter. Dette gjøres fordi man har innsett at det ikke er mulig å øke levetiden til mange objekter uten jevnlige, begrensede og korrigerbare inngrep. Et slikt system kommer det også til å bli lagt opp til på Stavanger domkirke, der NDR etter "avsluttet" restaureringsarbeid i 1999, inngår avtaler med Riksantikvaren/Stavanger kommune om vedlikehold. For Bergensportalene skulle det også være mulig å utarbeide et tilsvarende system. Jevnlige undersøkelser av tilstandsutvikling Vedlikehold kan ikke utføres uten ved hjelp av jevnlig observasjon av tilstandsutviklingen. Her er det viktig at observasjonene dokumenteres på en slik måte at det er objektivt mulig å følge utviklingen over år og årtier. Ikke minst er det viktig at utførte inngrep på et objekt blir kontrollert slik at man kan overføre erfaringene til andre objekter. Slik er det også mulig å bringe forskningen om bevaring av klebersteinsobjekter videre: ved å sikre at feedback fra praktisk arbeid kommer forskningen til gode. Korreksjon av utførte bevaringstiltak og/eller utførelse av nye Siden man må forvente å korrigere inngrep utført under de mest intense delene av bevaringsarbeidet, er det viktig at inngrepene så langt det lar seg gjøre er reversible, eller som nevnt tidligere korrigerbare. 14

17 3 Korskirkens nordportal Korskirkens nordportal i november Portalen befinner seg i den nordre korsarmen på kirken i et relativt fuktig "bakgårdsmiljø". Foto: Per Storemyr

18 Korskirkens nordportal KORT HISTORISK OVERSIKT Den følgende korte oversikten er hentet fra Moe (1998): 1632 Nordre korsarm bygges, portalen oppføres og bemales 1746 Kirken brenner for tredje gang på 100 år 1747 Våpenhuset foran portalen bygges 1825 Dørene omhengsles Kirken og portalen restaureres av Chr. Christie. Våpenhuset rives 1866(?) Stort rundvindu settes inn over portalen Restaurering av kirken og portalen av Schak Bull Istandsettelse av kirken og noen inngrep på portalen av Rohde 1962 Portalen anses for å være i dårlig tilstand 1990 Portalen nødkonserveres av A. E. Wierzeiska Portalen undersøkes av M. Moe DE VIKTIGSTE SKADENE Bl.a. bortsett fra skader som ble påført under bygging og riving av våpenhuset, ser de fleste andre skader ut til å ha utviklet seg drastisk fra første halvdel av dette århundre og frem til i dag. Dette vil si at skadene har utviklet seg etter restaureringen til Christie (som trolig inkluderte vasking med saltsyre), etter at portalen ble fullt eksponert til det ytre klima, etter at rundvinduet som ble satt inn ovenfor begynte å drenere vann rett på portalen og etter at luftforurensning kom inn i bildet som en viktig forvitringsfaktor i begynnelsen av dette århundre (Moe 1998). For de mest alvorlige skadene, som finnes i relieff-feltene over arkitravene, ser det altså ut til at en kombinasjon av uheldig vannavrenning, luftforurensning og muligens saltsyre-rester er de viktigste årsakene. Man finner helt eller delvis bortforvitrede relieffer, tykke sorte gipsskorper og tynnere hinner av gips. I stor grad dreier det seg altså om saltforvitring, der de viktigste saltene er gips (CaSO 4 *2H 2 O), halitt (NaCl) og mindre mengder andre sulfater. Man skal legge merke til at skadene er mest alvorlige i overgangssoner mellom beskyttede og helt eksponerte områder; dvs. der saltene lettest blir oppkonsentrert. Nordportalen i Foto: Neupert, etter Moe 1998 Nordportalen i Foto: Thorkildsen, etter Moe 1998 I tillegg til disse skadene finnes det en rekke andre, hvorav de mest alvorlige er knyttet til det store antall jerndybler og -kramper (og dørhengsler) som finnes på portalen. Mange av jernene er omsluttet av bly, men da blykappen ofte oppsprukket har jernet begynt å ruste og dermed sprengt biter av stein bort eller forårsaket sprekkdannelser. Et annet forhold som må nevnes er at hele nordveggen luter kraftig utover. Trolig skjer det ikke videre utoverhelning, men dette må sjekkes. 16

19 Korskirkens nordportal Steinforvitring (t.v.) og forekomster av sorte skorper, lav etc. (t.h.) på Korskirkens nordportal. Kartlagt og tegnet av Moe (1998) Korskirkens nordportal: Steintyper og lokalisering av jern (t.v.) og steinskader (t.h.). Kartlagt av M. Moe (1998) 17

20 Korskirkens nordportal Korskirkens nordportal like etter regnvær. Legg merke til at rundvinduet, som ble satt inn under restaureringen til Christie, drenerer vann rett ned på portalen. De mest skadde relieff-feltene er for en stor del tørre, noe som betyr at salt kan konsentreres her og skade steinen. Foto: Per Storemyr

21 Korskirkens nordportal FORSLAG TIL BEVARINGSINNGREP De viktigste forslagene til bevaringsinngrep for nordportalen er (se også Moe 1998): Hindre vannavrenning fra vinduet over (bygging av beskyttende tak) Rensing av portalen med metoder som ikke ødelegger malingfragmentene. Det kreves flere ekstra undersøkelser både i forbindelse med malingfragmentene og rensemetoder. Passivisering/fjerning av rustende jern (og eventuelt erstatning med syrefast stål). Utbedring av fugesystem og utfylling/liming av sprekker Utbedring av blybeslag på arkitravene Det mest problematiske spørsmålet er kanskje hva som bør gjøres med de mest skadde relieff-feltene. Disse har mye salt og det er meget usikkert om det vil la seg gjøre å konsolidere steinene. Alternativer er å bytte ut de aktuelle stein med kopier - eller å la forvitringen gå sin gang; forhåpentligvis langsommere enn før hvis de over nevnte tiltakene blir utført. 19

22 4 Mariakirkens sørportal Mariakirkens romanske sørportal og arkitekt Christies gavl fra restaureringen i forrige århundre. Bilde tatt under høstlig regnvær. Legg merke til hvordan vann dreneres inn på portalen fra ødelagt nedløpsrenne i hjørnet mellom gavlen og søndre tårn. Foto: Per Storemyr Til forskjell fra Korskirkens nordportal ser det ut til at skadene på Mariakirkens sørportal er sterkt knyttet til omliggende murverkskonstruksjoner. Dette er fordi portalen - selv om den er sekundært innsatt - er en del av den bærende konstruksjonen i søndre sideskip. Korskirkens nordportal er ikke i samme grad en del av bæresystemet, men ligger mer som "limt" utenpå konstruksjonen. Dessuten befinner sørportalen seg rett ved siden av søndre vesttårn - av erfaring vet man at slike overgangssoner, i dette tilfellet mellom søndre sideskip og tårnet, ofte har statiske problemer og/eller lekkasjeproblemer. På Mariakirken er det lekkasjene som er det mest problematiske. Siden skadene på sørportalen ikke tidligere har vært rapportert, vil dette kapittelet ta for seg forholdene på en noe grundigere måte enn hva som var tilfellet med Korskirkens nordportal.

23 Mariakirkens sørportal KORT HISTORISK OVERSIKT Frem til 1913 er den historiske oversikten hentet fra Lidén og Magerøy (1980), etter 1913 bygger den på brev, rapporter og notater i Riksantikvarens arkiv tallet Portalen sekundært innsatt i søndre sideskip Middelald. Flere branner som også kan ha skadet sørportalen Søndre sideskip forhøyet og lagt under felles tak med midtskipet Kirkegulvet, også i søndre sideskip, tatt i bruk til begravelser 1859 Søndre tårn nedrevet under ark. Stockfleth og senere gjenoppbygget Kirken restaurert av Chr. Christie. Av betydning for sørportalen: Sideskipets forhøyelse tatt bort og nytt tak lagt. Gavl over sørportalen bygget. Sørportalen restaurert Murverket utvendig renset for kalk og prikkhamret Murverket innvendig pusset Varmeanlegg bygget. Piper i søndre sideskip - disse ble nedtatt på 1920-tallet som følge av overgang til elektrisk oppvarming 1913 Sørportalen restaurert (??) 1916 "Ved den rike sydportal er det indsat 2 stkr. mindre gesimsstene, over kapitælerne, da her var huller, som samlet vand, hvorved man kunde befrygte at frosten vilde ødelægge kapitælerne" (Schou) 1930 Murpartiet inne i søndre sideskip, bak portalen, svært forvitret. Området pusses trolig som en del av de store restaureringsarbeidene som foregår på denne tiden "Maleriet på skipets søndre vegg må fjernes foreløpig for at det ikke skal bli skadet av fuktighet og salpeterutslag fra murveggen" (Krafft) 1968 Sørportalen er delvis under sterk forvitring. Partier må reddes! (Kaland) Rekonstruksjon før brannen i Tegning: Chr. Diaz, etter Lidén og Magerøy 1980 Kirken i Tegning av Reichborn. Etter Lidén Lidén og Magerøy 1980 Søndre sideskip i 1860-årene. Foto: Knudsen. Etter Lidén og Magerøy Voldsom lekkasje mellom søndre sideskips tak og tårnet (altså rett over sørportalen) fra nedløpsrenner som midlertidig var fjernet fra søndre tårnhette. I søndre tårnfot har det også tidligere vært lekkasjer (Lidén) 1972 Ødeleggelsene på sørportaler er langt fremskredet. Det antydes at "tærende stoffer i atmosfæren" er en del av årsaken (Kloster) 1977 Det foreslås å bygge en "glasskive" foran sørportalen (Bjørge). [Ikke utført] 1981 Sørportalen beskrives som i meget dårlig tilstand, luftforurensning får skylden. Det foreslås å beskytte portalen med en glasskonstruksjon (Roede og Lidén). [Glass ikke utført] 1982 Det besluttes å utarbeide forslag til glasskonstruksjon foran portalen (Skurtveit). [Ikke utført] 21

24 Mariakirkens sørportal 1985 Forslag til gipsavstøpning av deler av sørportalen utarbeidet av NDR (Suul og Solem). [Utført] Restaureringsarbeider. Tak- og nedløpsrenner omkring portalen utbedret. Søndre sideskip pusset innvendig Forøvrig kan det legges til at en av de virkelig bekymringsfulle sakene som er omtalt i brev og rapporter i Riksantikvarens arkiv siden 1920-tallet, dreier seg om oppvarmingen av kirken og det tørre, skadelige inneklimaet som elektrisk oppvarming skapte. Et annet spørsmål er om det tidligere var en form for våpenhus foran sørportalen. Dette kan ikke bekreftes i de skriftlige kilder. Den nedenstående situasjonsskissen og bildet fra innsiden av søndre sideskip tatt i 1992 skulle gi en grei oppsummering av den historiske oversikten. Situasjonskisse som viser hvor de fleste skadene på Mariakirkens sørportal opptrer, hvor det er lekkasjer(t.v), samt hvor forvitret søndre sideskips vegg var innendørs før ny puss ble påført i (t.h.). Foto tatt av P. Storemyr i Del av området i søndre sideskip som ble pusset i Det er tegn til at skadene kommer igjen. Foto: P. Storemyr

25 Mariakirkens sørportal SKADENE INNVENDIG I SØNDRE SIDESKIP FØR SISTE RESTAURERING Som man kan forstå er det svært sannsynlig at det er en sammenheng mellom lekkasjene som har forårsaket de hyppig tilbakevendende skadene innvendig i søndre sideskip og skadene på portalen. Derfor blir skadene i søndre sideskip beskrevet først. Situasjonen ble overfladisk kartlagt i 1992, altså før påføringen av ny puss i Grov skisse over materialer og skadegrad i søndre sideskip i Mariakirken. Legg merke til at situasjonen er kartlagt FØR siste pusspåføring i ). Det ytterste kartlagte pusslaget ble trolig påført i 1930 (kalk eller KC), mens de eldre pussrestene trolig stammer fra restaureringen i Lite, middels og sterkt skadet refererer til grad av fargeendringer, avflaking og utbredelse av saltutfellinger. 23

26 Mariakirkens sørportal Under kartleggingen i 1992 ble det også tatt en hel del prøver av salt og puss som senere ble relativt grundig analysert. Analysene viste at det finnes ekstremt mye salt i murverket/pussen i søndre sideskip og at saltsystemet er et av de mest komplekse som undertegnede noensinne har påtruffet. Nedenstående tabell oppsummerer analyseresultatene. Forenklet oversikt over saltanalyser foretatt på prøver fra søndre sideskip i Mariakirken. Prøvelokalisering er markert på kart på foregående side. Analysemetoder: Mikroskopi, mikrokjemi og røntgendiffraksjon. Utført ved ETH Zürich i 1993 Prøve nr. Type Gip Eps The Aph Hal Nit Hum Dar Tro 9-92 Salt u xxx xxx u Salt/puss xx x xxx x u Salt/puss s xx s xxx Salt/puss xxx xxx s Salt/puss s xx x s xxx Salt/puss s u xx xx s xxx Salt/puss u x x xxx u xxx Salt/puss xx u xx s Salt/puss x xx xx xxx Salt/puss x s xx xx xx Salt/puss x xx x xx Salt/pulver Ikke analysert Salt xx x x xx Salt xx xx Salt/puss xx xx xx Salt xxx Salt/skorpe s xx xx Salt/pulver x xx xx u Salt/pulver x xx xx Salt/skorpe xx xx u xx Salt xxx x Forklaring til tabellen: Mengder Saltgruppe Navn Forkort Kjemisk formel Mulig kilde xxx Mye Sulfater Gips Gip CaSO 4*2H 2O Murverksmaterialer, gipsmørtel Epsomitt Eps MgSO 4*7H 2O Murverksmaterialer xx Middels Thenarditt The Na 2SO 4 Portlandsement etter kjemisk reaksjon Aphthitalitt Aph K 3Na(SO 4) 2 Portlandsement etter kjemisk reaksjon x Lite Klorider Halitt Hal NaCl Rensing med saltsyre, mørtel, regnvann? Nitrater Nitrokalitt Nit KNO 3 Grunnfukt, restaureringsmaterialer?? s Spor Blandsalter Humberstonitt Hum K 3Na 7Mg 2(SO 4) 6(NO 3) 2*6H 2O Usikker, kjemiske reaksjoner? Darapskitt Dar Na 3(SO 4)(NO 3)*H 2O Usikker, kjemiske reaksjoner? u Usikker Karbonater Trona Tro Na 3H(CO 3) 2*2H 2O Portlandsement Det kan ikke være tvil om at salt er hovedårsaken til at forvitringen i søndre sideskip var såvidt langt fremskredet før siste pusspåføring. En annen årsak til skadene kan være bruk av for mye kasein (skummet melk, melkeprotein) i pussblandingen under arbeidene i 1930 eller Den skadde pussen var nemlig svært brun over store områder, noe som i følge Hauglid (1981) er en indikasjon på overdoser skummet melk. Dette medfører også sterke overflatespenninger i kalken og påfølgende avflaking. Situasjonen og det historiske forløpet er for lite undersøkt til å kunne gi noen definitiv tolkning av skadeutviklingen og opprinnelsen til det komplekse saltsystemet, men under skal det likevel gjøres et forsøk. 24

27 Mariakirkens sørportal Trolig har vestre del av søndre sideskip "alltid" vært et område med tilbakevendende lekkasjer pga. beliggenheten i overgang til tårnfoten. Gamle lekkasjer mobiliserte salter fra murverket selv, i første rekke sulfater (gips og epsomitt). Dette er vanlige murverkssalter i klebermurverk, og er funnet på en rekke bygninger i Norge, også i koret på Mariakirken (se bilde under). Gips kan også ha blitt introdusert gjennom bruk av gipstilsats i pussmørtelen i søndre sideskip. Bygging av søndre tårn på tallet introduserte sement i murverket i umiddelbar nærhet av overgangen til søndre sideskip. Lekkasjer gjennom sementmurverk introduserte store mengder alkaliske salter til området (trona), se også bildet til høyre. Eventuelt kan alkaliske salter også stamme fra sement i pussen som ble påført i Fortsatte lekkasjer i over 100 år etter byggingen av tårnet har medført at "sementsaltene" har kommet i kontakt med de "gamle" murverkssaltene i overgangssonen. De alkaliske saltene har blitt nøytralisert av sulfater og gitt thenarditt og aphthitalitt som resultat. Restaureringsarbeidet kan ha inkludert bruk av saltsyre for å rense murverket (Chr. Christie brukte store mengder saltsyre under restaureringen av Nidaros Domkirke), hvilket kan forklare forekomstene av klorid (halitt). Ellers kan klorid komme fra eventuell sjøsand benyttet som mørteltilslag. Nitrater (nitrokalitt) og blandsalter (darapskitt og det svært sjeldne humberstonitt) er vanskelige å forklare opprinnelsen til. Nitrater forekommer jo gjerne ved oppadstigende grunnfukt, men i dette tilfellet kan det ikke være mye grunnfukt til stede siden man da ville ha forventet salt og forvitring i en større sone i søndre sideskip. Dog skal man ikke se bort fra at overflatevann fra takrenner kan gi oppadstigende grunnfukt rett ved portalen. Det er videre mulig nitratene og blandsaltene via kjemiske reaksjoner kan stamme fra Søndre tårnfot mot sør. Pussavskallingene skyldes bl.a. alkaliske salter fra lekkasjer gjennom sementholdig murverk. Foto P. Storemyr 1992 Mariakirkens kor. De røde feltene indikerer steder med steinforvitring og saltforekomster. Tallene refererer til saltprøver som er funnet å inneholde epsomitt og noe gips. Foto fra Aune Forlag, kartlegging av P. Storemyr 1993 oksidasjon av aminosyrer i de mulige kasein-tilsatsene i pussen. Det er vel usannsynlig at det har blitt benyttet salpetersyre under tidligere rensing av murverket? Og det er vel utenkelig at et rom i tårnet eller over hvelvet i søndre sideskip har blitt benyttet til kruttlager? (Krutt gir nitrater ved lekkasjer.) 25

28 Mariakirkens sørportal Utviklingen av skadene i søndre sideskip og tårnfoten er også sterkt knyttet til oppvarmingen av kirken. Det tørre klimaet skapt av den elektriske oppvarmingen fra 1920-tallet har medført langt sterkere krystallisasjon av salter enn ellers ville vært tilfelle. Siden situasjonen prinsipielt ikke har endret seg etter den nyeste pusspåføringen i , er det ganske naturlig at man nå ser tegn til at saltforvitringen "kommer i gang igjen". SØRPORTALENS MATERIALER OG SKADER Sørportalens beliggenhet rett ved det sterkt belastede området i overgangssonen mellom søndre sideskip og tårnfoten indikerer at lekkasjene og saltene har en finger med i spillet også for portalens forvitring. Før skadene og forvitringen beskrives, vil portalens materialer bli gjennomgått. Lidén og Magerøy (1980:35f, 50f) har gitt en grei beskrivelse av portalens konstruksjon, så her skal det bare gjøres rede for detaljer i materialbruken. Man skal være oppmerksom på at kartleggingen av materialene ikke er fullstendig. Det trengs en ny kartlegging for å få en bedre oversikt. Materialer og fugeskader på Sørportalen i Mariakirken. Grunnlagstegning av J. Meyer 1897 etter G. Bulls oppmåling i 1850-årene. Riksantikvarens arkiv. Portalens klebersteiner er av varierende kvalitet. Det finnes minst seks forskjellige typer, men siden kleberstein generelt er en meget heterogen bergart, er det ikke umulig at alle typene kan komme fra ett og samme brudd, f.eks. i Samnanger-distriktet der det er et stort antall gamle brudd. Bortsett fra de to små gesims-steinene som ble satt inn i 1916, ser det ut til at alle stein ellers er middelalderske. Den snodde marmorsøylen på østsiden er trolig også middelaldersk, men ingen vet i dag hvorfor den er satt inn eller fra hvilket brudd den kommer. 26

29 Mariakirkens sørportal Murverket omkring portalen, og muligens deler av portalen selv, ble renset for kalk under restaureringen i forrige århundre. Da ble også murverket i meget stor grad prikkhamret. Hvorvidt portalens steiner også ble "pusset opp" er uklart, selv om det kan ses tegn på prikkhamring her og der. Omkring portalen og i den nye gavlen fra restaureringen i forrige århundre er det fuget med brunlig/grålig sementholdig mørtel, enten ren Portlandsement eller kalksement. Dette er også tilfelle på store deler av portalen. Trolig var det Christie som spekket nesten alle portalens fuger med en knallhard, grålig sementholdig mørtel. Denne mørtelen har i dag et sort lag med gips på overflaten. Ellers finnes det gamle, hvite kalkmørtler bak sementmørtelen. Disse kan ses i til dels meget tynne fuger - ytterst hvor det er spekket er fugene ofte utvidet slik at de ser bredere ut enn de egentlig er. Fugene er i varierende stand; det er stort sett i de øvre deler av portalen med buen man finner mye riss og sprekker. Dette er portalens svakeste punkt, og kan f.eks. ha sammenheng med eventuelle små differansesetninger mellom det sørvestre tårnet og sideskipet. Siden det er åpne fuger på gavlens dekk og ellers i gavlen kan sprekkene også skyldes lekkasjer herfra. De øvrige skadene på sørportalen er vist på følgende grove kart. A A B B Mariakirkens sørportal. Grovt kart over skader. De blå feltene (avskalling) er for det meste "gamle" skader som kan observeres på fotografier fra tidlig i dette århundre. Gule felter angir områder hvor det tilsynelatende er aktiv forvitring, ofte fulgt av litt saltutblomstringer. Oransje felter virker relativt stabile. Fotografiene viser typisk hvordan henholdsvis "aktive" skader og gode steinoverflater ser ut. Tallene refererer til saltog andre prøver tatt i (se analyseresultater under). Foto: P. Storemyr

30 Mariakirkens sørportal Som det går frem av kartet på forrige side er den vestlige siden i vesentlig dårligere tilstand enn den østlige. Dette gjelder søyler og buesteiner såvel som kapiteler. Forskjellen er at den vestlige siden har mer aktiv og "dyptgående" forvitring enn den østlige. Utbredelsen av sorte gipsskorper og -hinner er noenlunde lik på de to sidene. Foruten en temmelig stor utbredelse av gipskorper og gipshinner finnes det også hvite saltutblomstringer på portalen. Disse er konsentrert i området midt i buen samt til enkelte steder på vestsiden. Utblomstringene kan tydelig ses, men de sitter temmelig "dypt" i overflateporer i klebersteinene og er gjerne fulgt av forvitring i form av oppflising og pulverisering. På østsiden finnes det ikke synlige saltutblomstringer, noe som etter alt å dømme skyldes at lekkasjene i overgangen til tårnet "ikke når helt hit". Salttyper og resultater fra andre analyser finnes i tabellen under. Forenklet oversikt over resultater av analyser foretatt på prøver fra sørportalen på Mariakirken. Prøvelokalisering er markert på kart på foregående side. Analysemetoder: Mikroskopi, mikrokjemi og røntgendiffraksjon. Utført ved ETH Zürich i For forklaring på salttyper, se tabell på side 23. Prøve nr. Prøvetype Resultat 1-92 Pulver/salt Gips og et annet sulfat som kan være epsomitt (?) 2-92 Pulver/salt Gips og et annet sulfat som kan være epsomitt (?) 3-92 Pulver/salt Gips, Na, litt K, små mengder Mg, ikke Cl eller NO 3, ikke alkalisk 4-92 Pulver/salt Gips, en del K og Na, samt Cl. Det er ikke funnet NO 3 eller Mg Mørtel Kalkmørtel med lite tilslag og med tynn gipshinne på yttersiden 6-92 Mørtel Spekkemørtel av sement med mørk gipshinne på yttersiden. Kalk på innsiden 7-92 Mørtel Grå, hard spekkemørtel av sement med kalk på innsiden 6-93 Pulver/salt Epsomitt 7-93 Mørtelbit Kalk 8-93 Pulver/salt Gips 9-93 Mørtelbit Kalk (sort gipsskorpe over) Pulver/salt Gips, epsomitt, mulig klorid Mørtel/pulver Svart spekkemørtel, saltene er gips og epsomitt Mørtel/salt Saltet er epsomitt Pulver/salt Thenarditt og litt gips Pulver Ikke analysert Pulver Gips, epsomitt Som man kan se har sørportalen et langt enklere saltsystem, bestående av gips, epsomitt, litt thenarditt og noe klorid, enn hva som er tilfelle på den innvendige veggen. Gips som sorte gipsskorper og utblomstringer kommer trolig for det meste fra (tidligere) luftforurensning, mens en del nok også kommer fra murverket selv. Sistnevnte kilde er sannsynligvis den viktigste for epsomitt. Klorid, trolig i form av halitt, kan enten komme fra sjøsprøyt under stormfulle dager, fra eventuell sjøsand benyttet som tilslag i mørtelen eller fra eventuell vasking med saltsyre under restaureringen i forrige århundre. Thenarditt kan komme fra sementbaserte mørtler på portalen selv eller i murverket som sådan, via reaksjoner mellom de alkaliske karbonater i sementen og sulfat (alkaliske karbonater er ikke stabile ved tilstedeværelse av sulfat). Det er viktig å legge merke til at det ikke finnes nitrat på portalen. Dette indikerer at nitratforekomstene på veggen innvendig virkelig henger sammen med tidligere restaureringer. Selv om det er lite "aktiv" forvitring på østsiden av portalen, finnes det her like mye sorte gipsskorper fra luftforurensning som på vestsiden. Dette viser at det ofte ikke er nok med "bare" luftforurensning for å skape alvorlige skader på stein. Man må ha lekkasjer eller en annen relativt stor fuktkilde i tillegg - og ofte må fukten komme "innenfra" (dvs. gjennom murverket) for å skape skadene. Dette fenomenet kan man observere mange steder der man har med tette steintyper å gjøre, 28