3.0 Underveis i løpet Ved målstreken... 10

Transkript

1

2 Innhold: 1.0 Innledning På startlinjen Underveis i løpet Ved målstreken Kilder:

3 1.0 Innledning Jeg småløp opp trappetrinnene til sykehjemsavdelingen jeg hadde praksis. Der satt de alle sammen, godt forberedet på en ny arbeidsdag. De så i allefall slik ut, i sitt hvite og blåe arbeidstøy. Var jeg godt nok forberedt? Klokken var nøyaktig 07.25, og det var fem minutter til nattvakten skulle holde rapport. Jeg noterte ivrig ned hva nattvakten rapporterte fra natten, og begynte å tenke på hvordan dagen kom til å bli. Det var min tur å være leder for gruppen over 9 beboere. Denne dagen skulle jeg være sykepleier, nærmere sagt; jeg skulle utføre alle sykepleieoppgavene og lede gruppen gjennom en hel dag. Kom jeg til å lykkes? Store ord som faglig forsvarlighet, makt, prioritering, autonomi og etikk strømte gjennom hjernebarken min. Det var da jeg kom frem til problemstillingen: -Hvilke lederfunksjoner har sykepleier i sykehjem? 2

4 2.0 På startlinjen Først må vi se litt nærmere på sykepleierens ansvar i sykehjem. I følge Hauge (2008) er sykepleierens ansvar i sykehjem fordelt mellom disse nivåene: ansvar i møtet med beboer eller pårørende, ansvar for å lede pleieteamet, ansvar for fagutvikling og ansvar for dokumentasjon av sykepleien. Som sykepleier har man selv ansvar for å organisere arbeidet sitt i løpet av en arbeidsvakt. Samtidig har sykepleieren ansvar for å lede avdelingen med ulike yrkesgrupper og ufaglærte slik at det blir optimal kvalitet på tjenestetilbudet. Ved å fordele arbeidsoppgaver slik at de ansattes kompetanse og kunnskaper blir utnyttet til beboernes beste, setter man faglig standard. Som sykepleier må man tørre å differensiere mellom arbeidsoppgavene, samtidig som at man bør reflektere høyt om hvordan personalet skal fordeles. I dette arbeidet skal man først og fremst vektlegge sykehjemmets beboere. Dermed bør man ha personalet som er kjent hos beboere som krever spesiell observasjon, samt ha den av personalet som har god kommunikasjon med den urolige beboeren hos han eller henne. I tillegg til dette skal sykepleieren jobbe for at alle medarbeidere inspireres til å gi et godt faglig tjenestetilbud til beboerne, som er i tråd med de lover og forskrifter som regulerer tjenesten. Sykepleieledelse er delt mellom rollene den faglige sykepleielederen og den administrative sykepleielederen. Den faglige sykepleielederen har ansvar for oppfølging av sykepleieprosessen, kvalitetssikring og dokumentasjon av sykepleien og faglig ledelse og veiledning til sine medarbeidere i pleieteamet. Den administrative sykepleielederen har arbeidsgiver- og personalansvar, samt ansvar for budsjett for avdelingen. I tillegg har den administrative sykepleielederen ansvar for daglig drift av avdelingen og det overordnede ansvaret for kvalitetssikring, dokumentasjon og saksbehandling (Pfeiffer 2002). Ved sykehjemmet jeg hadde praksis fikk jeg prøve meg som faglig sykepleieleder, siden avdeligen har en avdelingsleder og hver sykepleier er gruppeleder for en beboergruppe. Over til min dag som faglig sykepleieleder og ansvaret dette medfører.. Etter rapport fra nattvakten, samlet jeg teamet mitt for å fordele beboere og oppgaver i teamet for denne dagen. Vi var en hjelpepleier og tre sykepleierstudenter. Jeg tenkte at dette kom til å bli en 3

5 stor utfordring, siden to av sykepleierstudentene ikke var kjent med beboerne på denne gruppen. Under fordelingen av beboere og arbeidsoppgaver, lot jeg pleierne være med å avgjøre hvem de skulle ha ansvar for og hvilke arbeidsoppgaver de ville ha denne dagen. Deretter informerte jeg litt om hver enkelt beboer, hvem som skulle dusje og hvem jeg skulle gi smertestillende til før morgenstellet. Det var 9 beboere på denne gruppen, og man må stort sett være to stykker på hver av de. Dermed fordelte jeg den sykepleierstudenten som var kjent på gruppen sammen med en ukjent sykepleierstudent, hjelpepleieren fikk ansvar for å hente en av oss når hun hadde behov for hjelp, og jeg gikk sammen med en ukjent sykepleierstudent. Da vi hadde blitt enige i hvilke arbeidsoppgaver og hvilke beboere hver enkelt skulle ha ansvar for denne dagen, stod hele teamet samlet på startlinjen og forhåpentligvis ville vi klare å komme i mål. 4

6 3.0 Underveis i løpet En av sykepleierens viktigste arbeidsoppgaver er å dele ut medikamenter til beboerne. Etter fordelingen av beboere og arbeidsoppgaver, ga jeg medisiner til beboerne som skulle ha dette før morgenstellet. I følge Bieleci og Børdahl (2008) skal man sjekke pasientens hovedkurver før man gir medisiner, og skaffe seg nødvendige kunnskaper om medikamentets effekt, indikasjon, halvveringstid og bivirkninger. Etter at man har gitt pasienten medikamentet skal man signere i medisinkurven, så andre kan se at medikamentet er gitt. Etter gitt medikasjon må man observere om pasienten får bivirkinger. og rapportere disse til legen. Under medikamenthåndtering er det viktig at man undersøker om de 7 R-er; riktig pasient, riktig legemiddel, riktig legemiddelform, riktig tid, riktig måte, riktig dose og riktig styrke stemmer. Det å dele ut legemidler er en svært ansvarsfull oppgave. Det er derfor er det viktig at man kontrollerer de 7 R-er for å forebygge skadevirkninger og feil. Det er spesielt viktig at man kjenner pasientene godt når man skal gi legemidler til pasienter med demens, siden det kan hende de ikke er i stand til å gjøre rede for sitt navn og hvilket årstall de er født. Etter to uker på avdelingen har jeg blitt godt nok kjent med beboerne til at jeg vet hvem som er hvem, derfor kunne jeg dele ut medikamenter til beboere som ikke er i stand til å si sitt navn eller fødselsårstall. Etter den første medisinrunden, tok jeg en blodprøver av en beboer med demens i forbindelse med årskontroll. Jeg har kun tatt en blodprøve før, derfor tok jeg med meg en sykepleier på denne oppgaven. Sykepleieren veiledet meg under stikkingen, og jeg fikk til å ta blodprøvene. Heldigvis traff jeg på første forsøk, fordi det kan være en stor utfordring å ta blodprøver av en beboer som muligens ikke forstår hva vi gjør eller hvorfor vi gjør det. Måten vi kommuniserer med personer med demens har stor betydning, så jeg forsøkte å snakke med en tydelig og rolig stemme underveis i prosedyren. Berentsen (2008) beskriver at man i tillegg til et tydelig verbalt språk, må bruke sitt nonverbale språk, ansiktsminikk og stemmedynamikk riktig for at pasienten skal ha et bedre grunnlag for å forstå hva vi som helsepersonell ønsker å formidle. Dersom pasienten ikke forstår hva vi sier eller gjør, kan dette føre til angst og at pasienten ikke klarer å kontrollere hva hun eller han 5

7 sier. Manglede forståelse kan også føre til at pasienten bruker vold mot helsepersonell. Vi må vise respekt for pasienten og være vennlig i vår yrkesutøvelse. Pasienter med alvorlig grad av demens har sterkt redusert språkfunksjon, svekket orienteringsevne, svekket oppmerksomhetsevne, dårlig hukommelse og svekket evne til abstraskjon (Berentsen 2008). Med disse nedsatte kognitive funksjonene har vi som sykepleiere mulighet til å utøve nokså mye makt i møtet med pasienten med demens. Bruk av makt er et av lederens viktigste arbeidsverktøy for å kunne utføre jobben sin. Makt kan beskrives som evne og myndighet til å utøve visse former for sosial innflytelse, kalles potensiell makt. Samtidig er makt det å utøve en slik nevnt innflytelse aktivt, noe som kalles aktuell makt. Når man har makt har man altså muligheten til å påvirke omgivelsene både konstruktivt og deskonstruktivt. Ved deskonstruktiv måte å utøve makt kalles det et maktmisbruk (Pfeiffer 2002). I situasjonen hvor jeg tok blodprøve av beboeren med alvorlig grad av demens, brukte jeg makt på en positiv måte. Jeg hadde tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter, og visste hvor viktig det er at blodprøven ble tatt. Dermed hadde jeg makt til å kunne utøve sykepleieoppgaven, og da ble utfordringen å få beboeren til å godta dette. Beboeren hadde ikke mulighet til å motsette seg behandlingen ved å bruke språk, men hun kunne brukt kroppsspråket. Jeg visste hvor viktig det er at blodprøvene ble tatt, og derfor informerte jeg kort til beboeren om hva som skulle skje og hvorfor. Beboeren lå helt i ro og slappet av med armen sin, noe som ikke er så typisk henne. Vanligvis motsetter hun seg det meste av hjelp til stell og pleie, ved å slå og klipe pleierne. I praksisen møtte jeg noen beboere med atferdsproblemer der vold har vært mest utbredt på grunn av deres grad av alvorlig demens, og jeg fikk ofte vite at ved disse beboerne måtte jeg forberede meg på å bruke tvang under stell og sykepleieprosedyrer. Jeg spurte om de hadde vedtak på dette, men det var det ikke alle beboere som hadde. Når jeg gikk inn til disse beboerne fulgte jeg nøye de rådene som jeg har lest i geriatriboka mi, og aldri fikk jeg bruk for tvang. Jeg er overbevisst om at dersom man viser respekt og forståelse i møte med alle pasienter skaper man et godt grunnlag for å kunne hjelpe pasienten. Dette er et godt eksempel på at teori og praksis henger sammen. 6

8 I følge Hauge (2008) skal man hos pasienter med demens banke på døra, og vente noen sekunder før man går inn. Deretter går man rolig inn og håndhilser på pasienten og forklarer kort hvorfor man er der. Man skal gi pasienten tid, prate rolig og informere om hvilken dag, dato og hvor pasienten er. Så kan man forklare en gang til hva som skal skje nå, og at en er der for å hjelpe pasienten. Det er viktig å forsøke å holde pasientens oppmerksomhet og observerer pasientens reaskjoner. Man bør gi en beskjed om gangen, og la pasienten få tid til å forstå hva vi sier. Sykepleieren skal også legge til rette for at pasienten får brukt sine funksjoner så langt det er mulig, og gi ros for det hun eller han får til. Dette øker pasientens mestringsfølelse og bidrar til verdighet. Det å tilrettelegge for at pasienten får bruke sine funksjoner og jobbe for at pasienten skal føle verdighet er viktige sykepleietiltak hos pasienter med demens. Det kan være vanskelig å vite hva som er rett og galt i sykepleien. Hva når pasienter får medisin servert i syltetøy uten å bli informert om at det er medisin de svelger? Etikk er læren om hva som er rett og galt, og det er ikke hele tiden man finner et konkret svar på hva som er rett i den konkrete situasjonen. Da blir det nødvendig å veie for og i mot, og forsøke å resonere seg frem til en god løsning. Det som er viktig her, er at løsningen skal være til det beste for Pasienten. Derfor, skal pasienten være med i ayeiørelsene så langt det er mulig. Når man reflekterer over hva som er rett og galt å gjøre i en situasjon, er teorien om de fire prinsippers etikk relevant. Disse fire prinsippene er autonomi, rettferdighet, velgjørenhet og ikke skade. Autonomi vil si, * rett til selvbestemmelse. Rettferdighet handler om at lik situasjon skal behandles likt, og for eksempel at alle har krav på å få den samme behandlingen for sin sykdom. Prinsippet om velgjørenhet vil si at man gjør noe man selv mener er godt for den andre personen i sin handling. Det siste prinsippet som er å ikke skade, handler om at vi må finne den løsningen som gir minst skade (Brinkmann 2008). I praksis fikk jeg erfare at mange pasienter ble utsatt for tvang, uten at vedtakene lå til grunn eller nødvendig dokumentasjon i pasientjournalene som tilsa at det var nødvendig for pasientens helsetilstand å bruke tvang. En dag fikk jeg beskjed om å gi medisiner i syltetøy til en beboer med demens, og da ble det påpekt hvor viktig det var at jeg stod bak beboeren og førte skjeen mot munnen hennes, for da tok hun medisinene sine. Jeg spurte om dette var 7

9 noe brukeren hadde vedtak på, men da sa sykepleieren at nei det fantes ikke. Det tok visst for lang tid å få et vedtak.. Javel, også gjør dere dette likevel? Ja, det var bedre at brukeren fikk medisinene sine, enn at vi ikke fikk til å gi dem, fikk jeg til svar. Jeg skjønte at sykepleieren mente at dette var til brukerens eget beste, og at prinsippet om velgjørenhet ble brukt her. Men jeg ville ikke dele ut medisiner på en slik måte, fordi det strider mot mine personlige holdninger, samt vet jeg at sykepleieren ikke har lov til å utføre slike handlinger basert på tvang uten hjemmel i lovverket. Dersom vi skal utføre slike tiltak skal alle andre tiltak basert på frivillighet forsøkes først, og hvis det heller ikke går, må vi dokumentere nødvendige opplysninger i Profil og deretter straks sende inn forslag til vedtak. Som en god sykepleieleder har jeg lært at man skal være faglig og bruke sine kunnskaper best mulig, og en slik behandling som jeg møtte i praksis stider i mot det. I følge Yrkesetiske rettningslinjer for sykepleiere (NSF 2007) punkt 3. som omhandler sykepleieren og profesjonen, står det i punkt 3.1 at "Sykepleieren erkjenne et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig". Det står også i punkt 4.2 som handler om sykepleieren og medarbeidere at "Sykepleieren ivaretar et faglig og etisk veiledningsansvar for andre helsearbeidere som deltar i pleie og omsorgsfunksjoner". Jeg kan vel ikke akkurat si at de yrkesetiske retningslinjene ble fulgt så nøye i denne situasjonen.. En annen viktig sykepleieoppgave er å dokumentere. Sykepleierens dokumentasjonsplikt er nedfelt i Helsepersonelloven av 1999, 39, som hevder at den som yter helsehjelp skal nedtegne eller registrere relevante og nødvendige opplysninger om pasienten (Helsepersonelloven, 1999). Hensikten med sykepleiedokumentasjon er å sikre kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten og ivareta pasientens liv og helse (Dahl, Heggdal og Standal 2005). Sykepleieren har også ansvar for å sørge for at det blir holdt tilstrekkelig med rapporter på avdelingen, slik at viktig informasjon om pasientens tilstand, dagsform og sykepleiebehov fremkommer for pleiepersonalet. Rapportene bør holdes mellom hvert vaktskift, og gjerne en gang midt på dagen for at oversikten over pasientene skal bli bedre. Avdelingslederen har hovedansvaret for rapporter, og skal sørge for at relevante opplysninger fra hele avdelingen kommer frem på rapportene. Mens den sykepleiefaglige lederen skal fokusere på sin pasientgruppe, og samle teamet til gruppemøter ved behov for det. Hovedmålet med 8

10 rapport er å sikre kontinuitet og riktig sykepleie til hver pasient og til enhver tid. Ved rapporten skal alle medarbeidere i pleieteamet bli informert og orientert, og sykepleietiltakene skal evalueres, samt det tas beslutninger om nye tiltak når det trengs (Pfeiffer 2002). Jeg synes rapportene på denne avdelingen var oversiktlig og informative. På morgenvakt fikk vi først rapport fra nattvakta, og deretter fikk vi en rapport fra kveldsvakta fra forrige døgn. Dette ga kontinuitet i pleien, og gjorde så vi ble mer kjent med beboerne. Når det var min dag å være gruppeleder var det ingen av beboerne som ble utsatt for tvang, uten at det fantes vedtak på det. Alle fikk likevel morgenstell, medisinene, mat, drikke og den pleien og behandlingen de hadde behov for. Jeg fikk dokumentert relevante opplysninger om beboernes helsetilstand og de sykepleietiltak som ble utført. Den tiden jeg la opp medisindosetter, delegerte jeg arbeidsoppgaver til de andre i pleieteamet. Til slutt fikk jeg gitt rapport til senvaktene, før jeg ruslet ned trappetinnene til garderoben igjen. Jeg var fornøyd over teamets innsats, vi kom jo tross alt i mål denne dagen også! Eller..? 9

11 4.0 Ved målstreken Av denne dagen lærte jeg at som sykepleier må man ha god oversikt over beboerne og hvilke arbeidsoppgaver som skal gjøres. Man må være godt kjent med rutinene i sykehjemmet for at man skal kunne å prioritere riktig. Dagen ga meg et godt innblikk i hvilke ansvarsoppgaver man har som sykepleier, og det er nokså mye å ta fatt i. Som 3.årsstudent med sykepleiefaglig lederansvar for en periode i praksis, har jeg fått et mer helhetlig syn på sykepleie og ser at det er behov for holdningsendringer, økte kunnskaper og forandringer ved sykehjem. Vi er stort sett flinke til å ivareta pasientens fysiologiske behov, men ikke så flinke til å ivareta pasientenes individuelle behov når det kommer til den sosiale, åndelige, psykiske delen av mennesket. Dessverre ser det ut til at bruk av makt skjer nokså ofte uten at andre tiltak blir forsøkt først. Vil vi noen gang komme i mål ved norske sykehjem? 10

12 Kilder: Berentsen, V.D. (2008), Kognitiv svikt og demens, I: Brodtkorb, K., Kirkevold, M., og Ranhoff, A.H. (red.), Geriatrisk sykepleie, god omsorg til den gamle pasienten, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. Bielecki, T. og Børdahl, B. (2008), Legemiddelhåndtering, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. Brinchmann, B.S. (2008). Etikk i sykepleien. (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk. Dahl, K., Heggdal, K. og Standal, S. (2005). Sykepleiedokumentasjon i Grunnleggende sykepleie, (Bind 4) i Kristoffersen, N., Nortvedt, F. og Skaug, E-A Oslo: Gyldendal Norsk forlag AS. Hauge, S. (2008), Sykepleie i sykehjem, I: Brodtkorb, K., Kirkevold, M., og Ranhoff, A.H. (red.), Geriatrisk sykepleie, god omsorg til den gamle pasienten, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. Helsepersonelloven, Lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr 64 [online]. Tilgjengelig fra: [Lastet ned 11.september 2011]. NSF (2007), Yrkesetiske rettningslinjerfor sykepleiere, Oslo: Norsk Sykepleierforbund. Pfeiffer, R. (2002), Sykepleier og leder, den administrative og den faglige sykepleierlederens funksjon, Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke. Bildehenvisning: Bildet fra forsiden er hentet fra: document id= [Lastet ned 4.Desember 2011]. 11