Kultur. I skyggen av

Transkript

1 Kultur I skyggen av Hans største rival var storebror Gustav Vigeland. Få vet at Emanuel også var Norges fremste glassmaler og kirkekunstner. I år er det 60 år siden han døde.

2 Gustav

3 Emanuel så på Gustav som et lysende forbilde. I fravær av en far, som Storebror Gustav var berømt og fikk sin Vigelandspark. Lillebror Emanuel ble stilt i skyggen. Da deres veier dramatisk skiltes i 1902, begynte rivaliseringen for alvor. Året er år gamle Emanuel Vigeland er nervøs, spent og forventningsfull. Han skal åpne sin første separatutstilling i Oslos fremste kunstgalleri, Wang. Mest av alt er han spent på hva storebroren vil mene. Storebroren som han ser mest opp til av alle. Et stort publikum kom, kritikerne kom og Gustav Vigeland. Men anerkjennelsen Emanuel forventet fra sin bror, uteble. Dagen han trodde ville bli et av livets høydepunkter, ble en av de mest dramatiske. For ordene Gustav formidlet til en opprømt lillebror, resulterte i et alvorlig og ugjenkallelig søskenbrudd: «Og da han (Emanuel) saa holdt utstilling, synes jeg flere av de ting var litt for nær mine arbeider, og jeg sa det til ham. Da var det slutt.» Storebror Gustav var ikke den eneste som påpekte likheten. Kritikerne gjorde det også. Kunsthistoriker Tone Klev Furnes, som har skrevet bok om Gustav og Emanuel Vigeland, mener det er lett å forstå at uttalelsene fra storebroren og pressen var vanskelig å fordøye for Emanuel: Han var nok svært vàr og sår. Da skulle det ikke mye til for å feiltolke den annens uttalelser. Emanuel så på Gustav som et lysende forbilde. I fravær av en far, som drakk under deres oppvekst, søkte han en sterk bror. En påvirkning fra broren kunne også ha vært omtalt som positiv slik det ofte gjøres når kunstnere gjensidig påvirker hverandre. Men det kan ha vært mangelen på anerkjennelse og oppmuntring fra broren som ble uoverkommelig for Emanuel. Da Gustav Vigeland døde i 1943, var det uten å forsone seg med sin bror. Til tross for at Emanuel så opp til sin storebror, konkurrerte han med ham hele livet. Også i konkurransen om å etterlate et monument over seg selv, kom lillebroren til kort. Mens Gustav med Oslo kommunes hjelp fikk reist både Vigelandsmuseet og Vigelandsparken som mastodontiske minnesmerker, brukte Emanuel 20 år av sitt liv, ved egen hjelp og et rundhåndet, privat bidrag, på å reise et FAMILIEN VIGELAND: Her er Gustav og Emanuel Vigeland avbildet på fanget til sin far, Elesæus Thorsen. Emanuel sitter til høyre. Brødrene fikk et traumatisk forhold til faren, som var meget streng og pietistisk. privat mausoleum i sin egen hage på Slemdal i Oslo. Mens utlendinger strømmer til Vigelandsparken i tusentall, ligger Tomba Emanuelle, som Emanuels museum kalles, som en relativt godt bevart hemmelighet. Utilgjengeligheten er like stor som uvitenheten om den lille perlen av freskomalerier bygningen inneholder. Å gå inn i museet fortoner seg som en åpenbaring. Den spesialdesignede smijernsporten er lav; man må ærbødig bøye hodet for å komme inn i kunstnerens store livsverk. Det er ikke uten grunn, som vi skal komme tilbake til. Dette er et sted man husker, som gjør inntrykk på alle, enten man liker det eller ikke. I motsetning til Vigelandsparken, der turistene kommer i busslaster, er Tomba Emanuelle et sted man må finne selv eller bli tatt med til, fordi det ikke reklameres for. Det gjør opplevelsen spesiell. Dessuten blir folk overrasket over beliggenheten, der det ruver blant villaer med store haver. Mausoleet er et unikt rom med få paralleller. Mørket, akustikken og det neddempede lyset forsterker kunstopplevelsen, sier Kjartan Hauglid, museets intendant. Det var seks års forskjell mellom brødrene Vigeland, som ble født i Mandal. Gustav var født i 1869 og Emanuel i Opprinnelig bar de etternavnet Thorsen etter sin far, men de forandret det til Vigeland, stedet der deres kjærlige morfar hadde et småbruk vest for Mandal. Navneendringen har sin naturlige, men tragiske forklaring: Faren, Elesæus, var en pietistisk, hard og underkuende mann som brødrene hadde et angstfylt forhold til. Brødrene led hele livet under mangelen på kjærlighet fra sin far. Dette sies å være grunnen til at begge hadde et sterkt behov for å markere seg og for å bli sett. Når øynene venner seg til mørket i Emanuel-mausoleet, er det så en kan se og kjenne intensiteten i den kjærligheten og lidelsen Emanuel maner frem med sine pensler. Enkelte har fremhevet freskene som sterkt erotiske og frastøtende, andre blir revet med av styrken i livssyklusen han forteller. Kunsthistoriker Tone Klev Furnes ser ikke freskene som rent erotiske skildringer: De skildrer hans kunstneriske program, livsløpet fra vugge til grav. Emanuel var en troende. Det ser man i freskene. Selv har han skrevet i sin skissebok: «Ligesom vaaren folder seg ut og begynder et nyt liv ligesaa begynder den unge modne kvinde at føle læng- 8

4 drakk under deres oppvekst, søkte han en sterk bror. BARNDOMSHJEMMET: Barndomshjemmet i Mandal er i dag åpent for omvisning, inventaret er delvis beholdt, delvis restaurert etter tidens ånd. Bysten som kunsthistoriker Tone Klev Furnes står ved er av Emanuel og utført av storebroren, like før bruddet mellom dem. Tone Klev Furnes, kunsthistoriker STJERNE: Den ser ut som en lysende stjerne, lampen Emanuel Vigeland designet for Trefoldighetskirken i Oslo. Øverst opp mot taket står en engel med spredte vinger og vender seg mot alteret. HOVEDVERK: Oscarskyrkan i Stockholm regnes som Emanuel Vigelands hovedverk, hva angår glassmalerier i kirker. Dette oppdraget fikk han av datidens svenske erkebiskop. Og så verdifulle er glassmaleriene for kirken, at de under de under 2. verdenskrig ble demontert og oppbevart i kjelleren. selen efter en mand for ogsaa at kunne frembringe et liv. Det er jo bare for å frembringe liv at man lever.» Gustav hadde en vanskeligere personlighet, han var enerådende, kontrollerende og herskesyk, sier Furnes. Og han var stormannsgal, det kan man jo se av parken og museet. Det samme var jo også Emanuel, om enn i mindre målestokk. Det var ikke bare bruddet med storebror Gustav som gikk hardt inn på Emanuel. Et annet nederlag kom også til å prege hans liv og kunstretning. I forbindelse med Universitetets 100-årsjubileum i 1911 skulle den nye festsalen utsmykkes. Derfor ble det utlyst en konkurranse som Emanuel Vigeland nedla mye arbeid i. Den ble en personlig stor nedtur for ham; ikke bare måtte han se seg slått av sin konkurrent Edvard Munch, men han mottok også negativ kritikk for sitt eget utkast. Nederlaget i aulaen tok svært hardt på Emanuel, forteller seniorkurator Nils Messel ved Nasjonalmuseet i Oslo. Kritikken var sterk, men uten tvil var Munchs utkast det beste. Muligens som et utslag av nederlaget viet Emanuel mer og mer av sin tid til glassmalerier, spesielt i kirker. Det ble hans dominerende uttrykksform i årene som fulgte. Han fikk en rekke oppdrag i kirker i Norge og Sverige. Hans hovedverk utenfor Norge er Oscarskyrkan i Stockholm. Om Emanuel levde i skyggen av sin bror generelt, nøt han stor anerkjennelse som kirkekunstner og glassmaler. Han er unisont fremhevet som en av Norges fremste og mest betydningsfulle innen glassmaleri i kirker. Begge brødrene ønsket å sette ettertrykkelig spor etter seg. Men Gustav lå alltid et hestehode foran: I 1919 foreslo han for kommunen å gi kommunen alle skulpturene han eide, og originalmodellene, mot å få et nytt atelier hvor hele hans produksjon kunne bli bevart for fremtiden. Et palasslignende bygg i nyklassisistisk stil oppført på Frogner, offisielt kalt Gustav Vigelands atelier og museum, der han også fikk en stor leilighet. I 1931 ga bystyret også grønt lys for Vigelandsparken. Fra sitt hjem på Slemdal fulgte Emanuel nøye med på det monumentale livsverk storebroren reiste. Også Emanuel ville ha en prangende bauta, et museum han kunne fylle med glassmalerier, fresker, skulpturer og tidlige malerier. Da han i 1926 plutselig mottok kroner fra en anonym velgjører, kunne han realisere drømmen: Planleggingen og utbyggingen av det som skulle bli hans livsverk og hovedbeskjeftigelse i 20 år, fra 1927 til 1947, Tomba Emanuelle. Siden 1948 har det vært hans gravkammer, og på samme måte som urnen av storebror Gustav er trygt forvart i tårnet på Vigelandsmuseet, er lillebrorens urne plassert i en nisje over døren. Av INGER-LISE KLEPPE, MARTE VIKE ARNESEN (foto), JAN JOHANNESSEN (foto), ROGER NEUMANN (foto) og NICOLAI PREBENSEN (foto) epost: inger.lise.kleppe@vg.no marte.vike.arnesen@vg.no jan.johannessen@vg.no roger.neumann@vg.no nicolai.prebensen@vg.no 9

5 Det er jo bare for å frembringe liv at man lever Emanuel Vigeland PROVOSERENDE: Mange blir fascinert, andre blir provosert av Emanuel Vigelands frescomalerier i hans mausoleum på Slemdal i Oslo. Museet er en godt bevart hemmelighet for folk flest, og siden det bare er åpent på søndager, er tilgjengeligheten deretter. FARGERIKT: Dette er et av glassmaleriene i Borgestad kirke i Skien. Emanuel Vigeland har satt mange spor etter seg, ikke bare i norske kirker, men også i svenske og danske. Emanuel Vigelands viktigste arbeider Fresker, lysekrone og glassmaleri i Vålerenga kirke Glassmaleri og altertavle i freske, Vaterland småkirke Malerier til altertavler i Holm kirke og Rødven kirke, Møre og Romsdal Fresker, lysekrone og glassmalerier i Vår Frelsers kirke, senere Oslo domkirke. Fresker, glassmalerier og lysutstyr til Det gamle kapell, Vestre Gravlund Glassmalerier i Kråkerøy kirke ved Fredrikstad Glassmalerier, prekestol, alter, altertavle, lysutstyr i Bryn kirke, Bærum. Kalkmalerier i vestibyle og forhall i Universitetsbiblioteket. Glassmalerier og altertavle i Uranienborg kirke Glassmaleri i Grefsenåsen kapell Freske i Paulus menighetshus, Oslo Glassmalerier i Fredrikstad domkirke Glassmalerier i Olberg kirke, Krødsherad Glassmalerier i Borgestad kirke, Porsgrunn Fontenegruppen Jomfruen og enhjørningen i Nygårdsparken, Bergen Kalk- og glassmalerier i Nordlandets kirke, Kristiansund Mosaikk, glassmalerier og altertavle i Gjerpen kirke i Skien Glassmaleri til rosevinduet i Olavshallen, Akershus slott Lysekrone m.m i Immanuelskirken, Halden Lysekroner, vegglamper i selve domkirken, samt glassmalerier i Bispekapellet i Stavanger domkirke Lysekrone i Trefoldighetskirken, Oslo Glassmalerier i trappeoppgangen til Kunstindustrimuseet, Oslo Glassmalerier i Århus domkirke, Danmark Glassmalerier i Vor Frue kirke, Kalunborg Glassmalerier i Lund domkirke Glassmalerier i Aurland kirke Glassmalerier i Oscarskyrkan i Stockholm, som anses som hans kirkelige hovedverk 10 SELVPORTRETT: Unge Emanuel Vigeland ble ansett som en av datidens store portrettmalere. ALLSIDIG: Emanuel Vigeland var en allsidig kirkekunstner, noe man ser eksempler på i Gjerpen kirke i Skien, der han har laget både altertavlen og selve alteret, som er utskåret, med blant annet vakre engler i hvert av hjørnene. Konkurranse skaper kunst Rivalisering mellom store mestere har alltid vært en stor drivkraft i kunsthistorien. Den har vært grunnleggende for skaperkraften. Ja, selvfølgelig har den vært det. Slik man så den utspinne seg mellom Emanuel Vigeland og Edvard Munch da de konkurrerte om å få smykke ut Universitetets gamle aula, har store mestere til alle tider konkurrert om å utsmykke, det være seg kirker eller rådhus. Konkurransen var et viktig element, sier Frode Haverkamp, konstituert leder for samling og utstilling ved det nye Nasjonalmuseet. Rivalisering i malerkunstens verden er et kjent fenomen. Og har ikke de store mestere konkurrert seg imellom, kan det være at mesenene har konkurrert med hverandre om å ha de beste i sin «stall». At Emanuel Vigeland tapte konkurransen mot Edvard Munch, var et stort nederlag for ham, men det sies at det var enda vanskeligere å svelge for Edvard Munch at Gustav Vigeland ble tilgodesett med både Vigelandspark og -museum. Det danske brødreparet Asger Jorn ( ) og lillebroren Jørgen Nash ( ) knivet med hverandre nesten på lik linje med Gustav og Emanuel Vigeland. Asger Jorn betegnes som en av etterkrigstidens største danske kunstnere, mens lillebroren var en mer utagerende rebell, også han kunstner. De italienske barokkmalerne Michelangelo Caravaggio og Giovanni Baglione hadde begge stor innflytelse på italiensk kunst, mens Leonardo da Vinci ( ) knivet med den guddommelige Michelangelo ( ). Rembrandt forsøkte å overgå Rubens, og alle samtidige prøvde å bli større enn Tizian.