www. kraftverk prosjekt.com

Transkript

1 kraftverk45

2 Kraftverk er en antologi med dikt og prosa av uetablerte skrivere. Kraftverk ble utgitt første gang i Fra 2007 ble Kraftverk også lansert som internettbasert tidsskrift. Våren 2013 er nr 45 en nettutgave, og nr 46 en papirutgave. Nettutgaver kan leses og papirutgaver bestilles på Kunst, kultur og psykisk helse i Bergen kommune står bak utgivelsene. Et overordnet mål for KKPH er å stimulere til økt kunst- og kulturdeltakelse blant psykisk syke, med fokus på det skapende. Leder for Kunst, kultur og psykisk helse er Livelin Remme. www. kraftverk prosjekt.com Utgiver: Bergen Kommune Kunst, kultur og psykisk helse ved Bergenhus og Årstad kulturkontor Formgivning: Ian J M Holcroft Roast, Bergen ISSN: Kraftverk Redaktør: Fanny Holmin Redaksjon: Henning Bergsvåg Mariann Dalen Husveg Torfinn Langelid Randi Magnussen Gunnar Staalesen Kontakt redaktør Fanny Holmin: E-post: kraftverk@bergen.kommune.no Adresse: Bergenhus og Årstad kulturkontor, Kraftverk ved redaktør, Neumannsgate 1, 5015 Bergen Telefon: Kontakt for salg eller andre spørsmål: E-post: livelin.remme@bergen.kommune.no Telefon: En stor takk til bidragsytere og samarbeidspartnere. Det er ikke tillatt å kopiere fra dette tidsskriftet, uten med samtykke fra forfattere og utgiver. Vil du sende oss tekster? Mer informasjon finner du her:

3 Innhold 26 tekster av 14 skrivere 4 debutanter 22 dikt, 3 prosatekster og 1 aforisme 4 8 FORORD Fanny Holmin ESSAY Treet Hildegunn Dale 14 Kapasitet 29 Før eg skriv 44 Krum rygg May-Liss Albertsen, debutant 30 Eg spelar Simen Kjærsdalen Unnlaug Oppedal Messaoudi Is-ild Hviskestemme Sommerpust Part (in) two: Kjærlighet Bortebane 45 En murstein trenger ikke være lik den andre mursteinen Ole Pust 18 Irene Anderssen Introvert Eldrid Dyrset Alias Elias Helene Larsen Når svarene blir borte Lindusen, debutant Langsomme farger De skreller meg Vinterlys Jan Villåsen, debutant Showdown Åsane Line 225 Svev 40 Den gamle i meg Johanne Magnus 50 Gabrielle og ulven Hanne Østhagen, debutant 26 Eg bles gjennom byen Knut Olav Daasvatn Måker Lappeteppe 28 Når vi nå har smakt Rolf Johnsen 43 Samtale Marja Mathisen

4 Å VERE I SKRIVEPROSESSAR Av Fanny Holmin FORORD Fanny Holmin er poet og scenekunstnar. Ho debuterte med diktsamlinga Song for to stemmer og ein lukka munn på Aschehoug forlag. I mange år arbeidde ho i Bergen med eigne sceneproduksjonar og i samarbeid med musikarar, videokunstnarar og dansarar. Ho er no busett i Volda. Ho var også redaktør for Kraftverk i

5 Som redaktør og gjennom eiga skriving har eg erfart at det å arbeide over tid med skapande aktivitet kan få deg til å gløyme alt anna, gi glede, tru på eigne evner, og meistringskjensle når du endeleg kjenner at du i prosessen kjem fram til eit mål som har ein kunstnarleg verdi. Eg har også ofte erfart at det kan vere frustrerande og skape tvil, at du tek til å tenke over noko i deg sjølv eller i livet som er krevjande, eller at du må leggje vekk eit kunstnarleg prosjekt fordi det ikkje finn forma si. Begge desse prosessane er lærerike og utviklande. Å arbeide i eit skjønnlitterært språk gir rom til å arbeide med seg sjølv, gjennom seg sjølv og bort frå seg sjølv. For så kanskje å sjå seg sjølv og andre igjen med eit utvida blikk. Frå mi eiga skriving og erfaring veit eg at det er ei naturleg utveksling mellom to ulikt motiverte skrivarar i meg. Den i meg som skriv for å finne ut av noko i seg sjølv, og den i meg som skriv for å skape noko. Eg brukar mine eigne erfaringar, tankar og kjensler i det eg skriv, og på eit eller anna punkt så omskapar det seg det reiser seg opp og blir til poesi. Blir til eit uttrykk som har ein sjølvstendig kunstnarleg verdi lausrive frå opphavet av kaotiske tankar. Eg trur; at det å få fylgje ein skriveprosess også til det endelege stadiet der teksta riv seg laus frå deg og har skapt seg om til noko vakkert eller vondt, hardt, gripande, rørande, sugande, uforståeleg til eit kunstverk, det gir den skrivande eit løft og kan vere vesentleg for vidare vekst og kjensle av verdi. 5

6 Det handlar om den estetiske dimensjonen i uttrykksbehovet. At sjølve det å arbeide med estetikken og forma spelar inn på innhaldet. Å skrive dikt kan vere å lære noko om seg sjølv som ein ikkje visste at ein forsto, før ein har fått gitt det ei form som tankane kjenner seg forstått og sett i, og som i neste runde også kan gi gjenklang i noko i ein lesar. Eg får i blant spørsmål frå skrivarar om kva som er ein personleg tekst, og kva som er ein privat tekst, i skjønnlitterær tyding. Det er det mange ulike meiningar om. Og svaret på det er også noko som endrar seg med tida. For min eigen del tenker eg at gode tekster kan gjerne vere personlege, men om der er noko som blir av for privat karakter i teksta, så bikkar på ein vis det personlege over til å ekskludere meg som lesar, heller enn å inkludere meg. Og då får eg ei sånn uro i magen, som om eg er eit ufrivillig vitne til noko som eg strengt tatt ikkje har noko med å sjå på. Eg trur det er difor privatprega tekster kan vere sterke for den som har skrive dei, og for dei som kjenner bakgrunnen for personen. Fordi dei er i ein relasjon til teksta, utover dei orda som står på arket. Dei veit noko meir enn ein utanforståande lesar. Og slike private tekster er gull verdt, i mellommenneskeleg kommunikasjon og eigen utvikling fordi dei nettopp evnar å gi kjensler djupe, kanskje umedvitne eit språk, som kan verke frigjerande. Nokre slike private tekster kan også fint verte gode skjønnlitterære tekster for eit større publikum, men det kan av og til krevje at ein gjer nokre redigeringar kanskje nettopp i dei linjene som ein er

7 mest glad i i teksta. Det treng ikkje vere store ting. Men det er ofte litt krevjande for skrivaren. Og eg trur at i blant kan det vere eit godt val å bestemme seg for at denne teksta skal få vere akkurat slik den er, og heller konsentrere energien på nye tekster. Det kan vere noko frigjerande i å tenke det ein skriv som lenkjer i ei laus kjede, som innpust og utpust gjennom eit langt liv. Så ikkje kvart ord eller kvar enkelt tekst blir så skjebnesvanger. Over tid kan du sjå at det kan vere noko i ei tekst som du ikkje vart fornøgd med eller som ikkje fann forma si, som spora deg over til noko anna. Gav næring eller retning til ei anna tekst. Og medvitet om at det ikkje alltid er for ein lesar vi skriv, men for oss sjølve, for å få sjå våre eigne tankar. Vi er i ein menneskeleg og skrivande prosess og utviklingsgang. Eg ser fram til ein ny periode med redaktøransvar og er glad for tillita skrivarane viser oss i redaksjonen ved å la oss bidra med våre tankar inn i deira skriveprosessar. Takk til Annette Mattsson som var redaktør i Ho takkar skrivarar og lesarar for ein innhaldsrik og spennande redaktørperiode. Nå vil ho konsentrere seg om sitt eige forfattarskap, og nye utfordringar i kriminalomsorga, gjennom stillinga ho har som forfattar i Bjørgvin Fengsel. Fanny Holmin 7

8 TREET Av Hildegunn Dale ESSAY Hildegunn Dale (f. 1974) er forfattar. Etter debuten med diktsamlinga Solkant i 2003 har det blitt fleire diktsamlingar og ei barnebok. Siste utgjeving er diktsamlinga Armane mine handlingar frå Dale er frå Modalen og bur på Misje, ei lita øy på Sotra. I tillegg til å skrive bøker arbeider ho for tida i eit firma som bygger klatrevegger.

9 Kvifor skrive poesi? Det er innlysande. Det er eit liv! Eg sit i førarsetet med hendene på rattet, foten på gasspedalen. Er min eigen passasjer: Bilen skyt fart gjennom svingane. Tanken står nesten heilt stille. Andre tankar begynner å nøste seg ut, nesten utan at eg merkar det. Treet breier ut røtene, greinene. Krypande rykkvise rørsler over og under på ein gong. Røtene skubbar vekk stein, snor seg rundt andre røter. Ein vokster som viser inne i stamma. Det er innlysande. Lyset inn i kvart blad som endrar farge når sola skin. Treet er eit teikn. Det er eit vakkert tre, står aleine i ei lysning. Greinene er påfallande korte i forhold til stamma: Dei har ikkje strekt seg så langt: Eg konsentrerer meg. Det er først når tankane får søkkje at arbeidet ber frukter: Ei setning som plutseleg står i hovudet, klar til å skrivast ned. Det er ei rot over vegen. Kva?Eg skriv dikt av di det er ei rot over vegen. For å få høve til heile tida å reflektere over det eg ser. Fordi alt kan brukast, og får ein verdi utafor seg sjølv. Arbeidets verdi. Stamma er kraftig. Treet ganske høgt. Noko lilla og grønt, noko gult, av sol: Eg vil til treet når båtar og helikopter går rundt lik egg, fortøygd til brygga. Eg skriv dikt for å snakke med meg sjølv, som essayisten Montaigne, trur eg at eg er det beste studieobjekt for å forstå verda. Eg kjenner ingen betre enn meg sjølv, og likevel: Eg kjenner meg ikkje igjen: Kvifor skriv eg poesi? Ein ny orden tek form: Meir fragmentarisk, nærare kroppen, og med eit innhald som overraskar meg. Ei setning lysar sterkare enn ei anna, eg ryddar bort dei som ligg rundt, stolar på intuisjonen fordi det blir mørkt utan den. 9

10 Eg held eit kart over byen. Prøver å forstå: Eit rom i rommet. Av ulike delar og greinene veks ut frå stamma, bøyer seg i rykk og napp. Stadige brot og retningsendringar. Vegane er greiner ut frå sentrum, av Berlin. Den greina skiftar retning, må vike for ein hall, eit hus: Fordi Blomster, av Peter Waterhouse. Fordi vi er blomster. Du kan begynne no: Krysse ulike felt. Plutseleg skifte perspektiv. Sjå treet frå ein annan vinkel: Ei jente går ned på kne, balanserer ein planke i munnen, kva skjer i gapet mellom menneske og tre? Teknologien tek eit jafs av naturen. Eg kjenner lukta av kvae og nyleg kappa ved, sit i ein stabel mellom stammer og ser ut på tunet. Eg vil aldri bli eldre enn seks år. 20 år seinare vender eg attende til barnet med ein penn. Fordi barnet sine observasjonar er sterke og overraskande fulle av sol, skugge, død og liv. Du kan begynne no. Til og med angst er ei drivkraft, for angsten er ei gåte. Som ekspanderer og sprenger forma den var støypt inne i: Eg et eit granateple med skei, sjøar av saft renn ut i det skålforma krateret. Du kan begynne no!

11 Insistere på forholdet mellom ei indre og ei ytre verd, undersøkje den indre, bringe draumar og kjensler opp i dagen, prøve å finne ein balanse, mot det som er flatt, og ute av likevekt. Dikt er ein måte å forstå kroppen: Dei ulike delane kommuniserer: Skei, sinn, fot, arm og tarm: Skei? Yyyy Ei masse av tre, men no høyrer eg lyden, like ved sidan av. Den manglar bokstavar. Ei stamme i ferd med å falle, lenar seg mot ei frisk og rett stamme. Ein kvit flekk: Ein stump av ei grein har gnage barken bort. Kvar gong vinden flytter stamma er det ein pause i lyden av tre som blir gnidd mot tre. Kvar gong dette mennesket rører seg og skriv. Ei gjennomgåande rørsle som bringer kroppen opp i hendene: Ein liten lapp. Det har begynt: Ein dag på gymnaset. Alle vindauga står opne. Sol fell inn i ruter over pultar og golv: Ein naken arm i rørsle mot skriveboka. Vinden i bjørkene utafor. Eg memorerer rommet som intenst nærvær: Bøyer meg over notatboka og skriv: Eg vil bruke livet til å beskrive augneblink. Hildegunn Dale 11

12 12

13 13

14 Kapasitet Samlet i sirkel for å virke spredt Med oppløft i tyngden MAY-LISS ALBERTSEN

15 is-ild ditt åndedrett befrir demoner fra fortiden oppildnet av myke hender tines isen sakte IRENE ANDERSSEN 15

16 hviskestemme knapt hørbare vindpust stryker lett huden nupper seg i nakkegropen min silkemykt vekkes pulsen dvalen pustes bort våryr IRENE ANDERSSEN

17 sommerpust med jordbærstemme hviskes dryppende ord inn i sommernattens lyse blikk bokstavhjerter i bark IRENE ANDERSSEN 17

18

19 Introvert Introvert -mange er det For mange stemmer mellom oss blir virus tête-à-tête Heller ord som synker inn så jeg kan sortere i ro og fred. ELDRID DYRSET 19

20 Showdown Åsane KNUT OLAV DAASVATN Her vest er vinden vindare vesten vestare Her er lovens arm armare og du kan rekne med regnet Du kan rekne med hjorten smygande langs skogkantane og gatelyktene ravande i fortauskantane Her vest kan du rekne med pluss i julehandelreknearket Her skin ei stjerne over kvart eit kjøpesenter Her tjorar vi våre øk på asfaltprærien

21 Her vest tar drabanten ladegrep med stormagasinet fullt rettar munningen mot sentrum Kloss hald, ingen grunn til å finsikte, bilen skyt gjennom motorvegens løp Bles eit digert hôl i skallen på Fløyfjellet Å, desse herlege kalde dagane då krutrøyken ligg tjukk over Solheimsviken Vi er bygd og vi er by Pat Garrett og Billy the Kid Saman skal vi spele russisk rulett 21

22 LINE 225 Line 225 frå Skinstø vert befrukta av pågåande menn Kvinnene er i overgangsmodus og seier dei vil forlate oss for ei anna rute så snart vi når Åsane terminal. Det er førti av oss, alle kryp saman i seteleie, inneslutta i kvar vår fosterhinne. Det er sant at vi kan høyre musikken, men lydane utanfrå er berre ein jamn dur. Vi opnar augeloka for å øve. Fødaren ser på klokka, snart set vegane inn. 15 minutt, 8 minutt, 3 minutt mellom kvart hald. Snart ligg Olav Kyrres gate sin fødselskanal open framfor oss. Nokre siste rykkingar når vi køyrer inn på brusteinsdekket, og så dreg nokon i navlestrengen. Bussen opnar stållemmene med eit støn og føder manglingar, nyfødde nyttemenneske som myldrar ut for å befolke inkubatordagen. KNUT OLAV DAASVATN

23 23

24

25 SVEV Under bremmen på ein Fedora Borsalino, sjølvsagt mysar røynde auge mot maisola 17. mai er det Homburg som gjeld og om ikkje den lyse dressen er gått opp i saumane vert det Panama i juli Hendene kvilar på spaserstokkens ibenholthandtak Tida har slite huda papirlykttynn Han sit så lett, så lett på granittbenken under Merkurs gudestav Ein skugge skjenar over Torgalmenningens skiferdekke Kryssar over tuppane på Oxfordskoa på vegen mot Byparken Kråka kraksar: fly olding, fly Han helsar med handa seier ho må ha tolmod Først når kvelden fell på vil han tenne ljoset i seg og sveve over byen KNUT OLAV DAASVATN 25

26 EG BLES GJENNOM BYEN Eg bles gjennom byen, kviskrar i brusteinssprekkane Blandar meg i pusten til utrangla drankarar på Korskirketrappa Raslar i papiret kring ein halveten hamburgar Glir gjennom dampen frå ei ungjente sitt spy Ser ho der ho ligg, halvt samankropen oppetter fortauskanten i Vågsbunnen men kryp ikkje opp langsmed låra hennar, eg er ikkje slik Men bles eg ein varm sommars dag langsmed kanten av skulderstroppen på ein sommarkjole kan det hende eg dreg pusten ein ekstra gong for å kjenne lukta av kjølig bomull blande seg med angen av varm hud på ein naken kvinneaksel All byens ange tar eg til meg på vegen til eg tjuknar til ei sky og regner ned på eit lerret av heimkjensle: Festar til lerretet diesel og trøytte menneske på haldeplassen i Olav Kyrres gate om morgonen Kebab og ekte italiensk pizza servert slik berre ein libanesar kan det, på hjørnet ved Konsertpaléet

27 Det vert eit slags bilete av det, på lag av same storleik og form som steinhellene på Festplassen Så eg legg det der, og lar byen fernissere med fint gatestøv Snart finn måseskit og brukte tyggisar ein ny heim der Sola bleiker lerretet og lukt kan ikkje lenger skiljast frå farge, bilete ikkje skiljast frå by og eg som er vorten lett nok, bles gjennom byen KNUT OLAV DAASVATN 27

28 NÅR VI NÅ HAR SMAKT PÅ KUNNSKAPENS TRE FÅR VI SPISE OPP ETTER OSS, NOE ANNET VIL VÆRE UTAKKNEMLIG. ROLF JOHNSEN

29 FØR EG SKRIV Før eg set meg med diktblokka byd eg togna inn les eit partitur av Corelli lèt att auga til eg kjenner angen av harpiksstøv og gamalt trevyrke Koppen med raudvin ligg kjølig mellom hendene Medan brystkassa hever og senkar seg dreg ei rei av røynsler forbi det rykkjer ikkje eingong i handa når dei gamle såra opnar seg Til slutt er berre det kvite attende og suset frå naboens oppvaskmaskin Kanskje kjem eit ord no og kanskje lèt eg det gå vidare følgjer med pennen fotefaret SIMEN KJÆRSDALEN 29

30 EG SPELAR Når timane tyngjer hentar eg mandolinen frå klesskapet, opnar den sølvspente sarkofagen i brystet Eg krummar nakken slik veiken bukkar under tyngda frå flammen svanene på tjernet glid under snøtunge greiner Eg vil kvile i klangen vera eitt med ljoset som dryp frå istappar songen som løfter seg på sterke venger SIMEN KJÆRSDALEN

31 31

32 PART (IN) TWO: KJÆRLIGHET Etterfulgt. Etter vinter kommer vår. Jeg løfter hendene opp fra lommen. Våren forsøker å kle av meg vinteren. Du strekker hånden din mot min. Jeg stod der med hendene i bukselommen, som om den var håndtak. Jeg holdt den oppe. Jeg holdt meg inni og klamret meg lenger inn i boblejakken. Fra marg til bein. Jeg vil være hundemat, sier jeg og lar deg glefse (selv om jeg vet at det egentlig er et forsøk på et kyss). Trekker meg inn i hetten. Om du hadde trykket på meg, ville jeg smelt lik bobleplast. Tror meg ikke før jeg får se meg. Speilblank is smelter. Så seiler vi på Mjøsa. En bekk renner. Du kaller det vårslipp. Jeg kaller det tårekanaler, men sier ingenting. Jeg glemmer tiden jeg tok fra deg. Du skal ikke gråte for spilt melk. Tiner snøen med sola og Tine leverer lettmelk og helmelk fra meieriene. Sprengt brystmelk, tenker jeg, griper brystpartiet og kontrollerer at puppene er like flate. Fy flate, tenker jeg. Flatlus og guttelus. Følelser og fornuft har ikke møtt hverandre i speilet. Men jeg må ha det sånn, så ikke kom inn i bildet mitt. La glass være ramme. Alvor kommer. Love is in the air. Vår, tid for å kalle oss oss. Fuglene synger. Engelsken blander seg inn. Kjærlighet er på alle språk. Love him tender. Kjærlighet mest på pinne. En kvist knekker og en fugl reiser mot bakken. Fallen lykke (eller ulykke). Flaks redder den opp. Flyr opp, setter seg på en tykkere kvist. Sang ut i luften. Sang på første vers. Jeg aner ikke når den skal stoppe. Karusell roper på Tusenfryd. Jeg blir liten og plukker blomster, hvite små tusenfryder, i farmors hage. Alvor går videre.

33 Våryre fugler og mennesker i lette klær. Bare ben i gresset. Vi snakker ikke samme språk, Alvor og jeg. Kjærlighet er kanskje mest på fransk, så det kan jeg ikke. Jeg vil aldri lære fransk. Pariserloff får være nok. Jeg kan leve på luft, men ikke kjærlighet. Ikke i dag. Tid for kjærlighet, sier den biologiske klokken og de som tror de vet alt. Elske en annen. Sette en annen foran meg og legge armene rundt den. Jeg putter meg bak og kler meg. Genseren jeg finner i skapet, er altfor stor. Derfor tar jeg den på. Later som om jeg bygger plass til deg i den. Som et telt for to. En romantisk tomannsbolig. (Egentlig stenger jeg bare meg selv ute, men jeg skriver det ikke. Jeg har en flaske blanko klar i tilfelle du leser det likevel). Forfulgt. Jeg stenger av radioen, menneskene, fornuften, håpet, følelsene, kroppen, maten, vannet. Stenger av det du kaller livet, mennesket mitt. Jeg er en alien. Falt fra månen. Jeg lærer å fly som en gul ost. Planeter og kometer. Kanskje lander jeg i hodet på et annet menneske og det vil knuses. Du skjærer en gul skive av meg og sier jeg smaker godt. Jeg er gammelost, mumler jeg og du har munnen full. Allerede, før jeg sier nei. Takk, sier du, og lener deg mot meg. Som om du bare er halvveis i frokosten og jeg frykter for matforgiftning. Når slutter dagen, lurer jeg, finner klokken på armen og 33

34 tikker i takt. Jeg må redde deg (fra meg). Til deg fra meg. Livet, vær så god. Jeg trenger det ikke. Den største gaven. Lukker øynene og spiller trøtt, ergo utmattet. Jeg smiler og venter på at du skal si takk. Tusen takk, og takk for maten og bevege deg. Ut av rommet, huset, livet mitt, inn til det virkelige slottet. Velg kjærlighet. Din kommende kone. Ikke meg, vil jeg presisere, men kommer ikke så langt. Pust, sier du. Som om jeg glemmer å puste og skal føde. Som om jeg løper for fort til å rekke det viktige åndedrag. Men jeg løper ikke, jeg bare slutter å puste. Siste åndedrag. Svelger luften og blåser den vekk. Nordavind fra alle kanter. Finnes den? Bare slik, kan man forsvinne, ved å slutte å puste. Stopp pusten min, Amor. Jeg skyter pilen gjennom sjelen min og hvisker alt du ikke kan høre. Ikke i dag, ikke i går ikke i morgen: Ikke elsk meg. Plukk en prestekrage og velg elsker ikke: Her er jeg ikke. I morgen. HELENE LARSEN

35 35

36 Kjennskap i gangen henger jakken opp tar lua i hånda står der hilser dørklinka svarer jeg beveger og går ut BORTEBANE ingen hjemme mange borte, ute, her en mann i frakk en dame i bukse høye sko mot asfalten er de mine, spør jeg lavmælt kjenner ikke disse gatene går opp går ned hjertet slår puls klokke på armen din vektløs spør jeg deg Har du GPS? HELENE LARSEN

37 ALIAS ELIAS dikt for døve ører som bare liker å øyne leser, ser, inni seg et bilde en side en bok bibelen den aller største størst av alt er kjærligheten romanene skildrer kinn mot kinn og kyss på halsen smask til sammen hyllemeter jeg er der bak på ryggen av en bok et cover brøler som en løve der vi velter og du rydder bøker stabler støtter utside mot side tar stand Punkt um HELENE LARSEN 37

38 NÅR SVARENE BLIR BORT LINDUSEN

39 Det er når du slipper taket at jeg skifter mellom varmt og kaldt E Når du ikke skrur meg sammen som før Og bare bretter oss til et trumfkort å henge på veggen sammen med bilder fra alle de gangene du ikke var der jeg satt og ventet hodet mitt er fylt av dem og jeg har mindre hode enn deg og sikkert større hjerte Men det er jeg som har alle spørsmålene til tørk på sengestolpen 39

40 Den gamle i meg Jeg har en gammel sjel fanget i en ung kropp. Jeg liker godt å stå tidlig opp, høre på radio, spise skiver med tørr ost og drikke lunken te. Gjerne i flere timer. Jeg liker å se ut av vinduet på fuglene som flyr i ring over Sparebanken vest bygget. Jeg liker å sitte på det første setet på bussen hvor jeg kan se sjåføren og veien fremfor oss. Jeg liker å gå tur i rolig tempo til butikken. Se etter dagens tilbud og planlegge hva jeg skal spise til middag. Jeg setter stor pris på de små tingene, som oppholdsvær, en kopp kaffe, et godt måltid og dagsrevyen. Jeg liker stillheten og dager hvor ingenting skjer. Jeg gleder meg til en middagshvil som avløses av en kjeks og en kopp kaffe. Jeg ser frem til å legge meg i en varm seng, lenge før kveldsnytt. Jeg gleder meg til kroppen min blir like gammel som sjelen. JOHANNE MAGNUS

41 MÅKER over hustakene uten høydeskrekk gjennomtrekk i sivet puster vannboblelek MARJA MATHISEN 41

42 LAPPETEPPE jeg plukker ord syr sammen fargerike render rundt svart silke MARJA MATHISEN

43 SAMTALE hvorfor ringer du nå? spurte han ville bare høre stemmen din sa hun og la på MARJA MATHISEN 43

44 KRUM RYGG Eg såg han gå med krum rygg Han bar ei tung bør klarte ikkje å rette seg opp og lyfte blikket og sjå sjå lyset og sola Han gjekk der berre med krum rygg og såg ned UNNLAUG OPPEDAL MESSAOUDI

45 EN MURSTEIN TRENGER IKKE VÆRE LIK DEN ANDRE MURSTEINEN OLE PUST Når en sitter på en stol og ser ut av vinduet kan en se mye forskjellig selv om utsikten fra vinduet ikke er slik en ønsker for en murstein trenger ikke å være lik den mursteinen som den er murt fast i og et tre har mange greiner som ikke er like og når det er lyst inne og mørkt ute kan en se noe vakkert sitt eget speilbilde 45

46 LANGSOMME FARGER de bittesmå langsomme fargene de du må lete etter som fryser til iskrystaller når du kikker på stjernene og svever bort med frostrøyk i grålysning det er for meg de vakreste JAN VILLÅSEN

47 DE SKRELLER MEG De kommer ut av min egen skygge Jeg har ingen gud men mange demoner Med glasskår skreller de av mine skjøre skjold Så bare drar de derfra på englevinger JAN VILLÅSEN 47

48 VINTE

49 RLYS Langsomt flyter horisonten sammen med drømmene Hvite fantasier tipper over kanten maler farger i et frosset sinn JAN VILLÅSEN Underkjølte dråper av vellyst pipler fram og speiles i iskrystaller Med lukkede øyne ser alt litt annerledes ut i vinterlys 49

50 GABRIELLE OG ULVEN HANNE ØSTHAGEN

51 Vinden smyger seg rundt bare føtter. En kjølig bris av varmt håp er på vei. Pusten hun kontrollerer tar tak der hvor hjertet og magen forenes. I blodet strømmer nye, livgivende tanker som røde blodceller. Oppdriften fra håpet legger seg under armene hennes, og lettekraften trekker varsomt i det hvite kledet som omfavner henne. Solen åpner døren med et glimt for øyet, hun strekker armene ut i en varm hilsen. Hun kjenner hvordan hun løftes fra marken og hvordan fortiden forsvinner bak henne. Dagen er lys hvit, nesten gjennomsiktig. Pusten følger vingeslagene hennes der hun svever høyt under taket på himmelen. I illusjonen av skyene ser hun skapningen av livet hun en gang levde. Ulvens raseri glefser hissig mot henne. Dyret krymper og ynker seg i sultens desperasjon, men på hennes ferd oppover seiler bomullsdyret, lem for lem, fra hverandre og inn i naturens milde godhet. De blågrå øynene forener seg med toppene av fjellet. Den røffe pelsen legger seg mykt ned i det kortklipte, mosekledde landskapet, og på enden av den furukledde åsryggen logrer halen seg inn i posisjonen av en raggete fjellbekk. Det frådende gapet brenner seg inn i disen av solnedgangen, og dyrets morderiske våpen speiler seg i den glassklare innsjøen hun svever over, som hun også ser seg selv i. Tann for tann dykker refleksjonen av stjernene rundt henne ned i det mørke blå. Synet blir hvilende, men hun må videre, og flyter ukontrollert av gårde på sin selvskapte reise av pustens vingeslag. Langt der nede, hvor den smilende perleraden en gang var, spinner nå en glødende, blå krystallkule i all sin vakkerhet. Stillheten er hennes nåde. Rett over henne er reisens slutt. Ingen stjerner er lenger å se, men i kaleidoskopet av krystallkulens spinn blinker fremdeles ett stort lys. Det sterkeste av dem alle. 51

52 DESIGN: IAN HOLCROFT