Silent disco. Quiet Parties

Transkript

1 NB21

2 Foto: Ketil Born Quiet Parties Har du nokon gong opplevd å møte venner på ein pub eller ein bar og ha vanskar med å føre ein samtale fordi musikken blir spelt for høgt? I 2002 hadde to amerikanske musikarar fått nok av dette og lanserte konseptet Quiet Parties. På ein slik «stillefest» kommuniserer deltakarane ved å skrive lappar til kvarandre, og det er berre éin viktig regel; det er ikkje lov å snakke! If you can t beat them, join them. Silent disco Det ser kanskje rart ut, men Silent disco har blitt svært populært og da særleg på somme musikkfestivalar. Det finst ingen høgtalarar i lokalet som på vanlege discotek, musikken blir overført via FMsendarar til trådlause hovudtelefonar. Dei som ikkje har på seg hovudtelefonar, høyrer ingen musikk, men ser berre eit rom der folk dansar til stilla. Ein av fordelane med Silent disco er at ein kan halde fram dansefesten i timane etter eventuelle påbod om stille 4 33 Kva finst i stilla? Og, finst det eigentleg stille? John Cage var ein amerikansk komponist som blant anna forska i dette. Ein av dei mest kjende komposisjonane hans heiter 4 33, og her blir det ikkje spelt ein einaste tone. Dirigenten løftar taktstokken, orkesteret løftar instrumenta, men ikkje ein lyd tonar ut mot publikum. Så kva finst i stilla? Herren på tredje rad kremtar og bukselomma gir frå seg ein bitte liten tekstilert protest når han leiter etter lommetørkleet. Det knitrar i silkestrømper når legger blir kryssa og han på sjette kviskrar (nesten) uhøyrleg til sidemannen. Dette er lyden av Ulik ved kvar framføring, men så heiter det også chance music, eller sjansemusikk.

3 Innhold «Musik ska byggas ut av glädje» av Vigdis Moe Skarstein Musikalsk tidsfordriv for 250 år siden av Hans Olav Gorset Utlån av digital musikk av Ingjerd Skrede BibZoom.dk av Pernille Schaltz Fot for rock av Ingjerd Skrede Svartmetallets potensial av Guiliano D Amico Med øye for musikk av Ingjerd Skrede Black Metal i Nasjonalbiblioteket av Richard Gjems Slyngler, eksosryper og Elvis av Hans Otto Engvold Takk, Marit av Ingjerd Skrede Svendsen-utgaven underveis av Jørgen Langdalen a-ha-manifestet av Ingjerd Skrede Ville gjenskape sine barndoms drømmer av Marte-Kine Sandengen Nyoppdaget originalmanuskript i Nasjonalbiblioteket av Øyvind Norheim Musikkformidling i mediateket Andre sats, tredje sats av Ketil Bjørnstad Kontinenter i fuglesangen av Ingjerd Skrede Enquête Oppdagar og lydreddar av Ingjerd Skrede Musikar og polarforskar av Ingjerd Skrede MIC øker bruken av norsk musikk av Martin Revheim Dig elsker jeg; om songen, musikken, Nasjonalbiblioteket og ein songpedagog av Ingjerd Skrede Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede Redaksjonen: Merethe Myrvang Redaksjonen avsluttet 14. juni 2011 Design: Melkeveien Designkontor AS Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS Opplag: Forside: John Erik Andersen, vokalist og gitarist i metal-bandet Allfader. Foto: Ketil Born 241 MILJØMERKET Trykksak 681

4 4 VIGDIS MOE SKARSTEIN Foto: Ketil Born

5 «Musik ska byggas utav glädje» VIGDIS MOE SKARSTEIN, NASJONALBIBLIOTEKAR «Musik ska byggas utav glädje av glädje bygger man musik» heter det i en sang med tekst av Björn Barlach som Lill Lindfors har gjort populær i hele Norden. Enda mer konkret enn i Lill Lindfors framføring av sangen bygger Nasjonalbiblioteket musikk av glede. Fordi musikk er en viktig del av den kulturarven vi er satt til å bevare og formidle. Fordi vi har en pliktaveleveringslov som gjør at all musikk som skapes i Norge leveres til Nasjonalbiblioteket for å tas vare på i et tusenårspespektiv. Derfor bygger Nasjonalbiblioteket et musikkarkiv som en del av vårt hus fysisk og digitalt. Musikk er ytring, både kunstnerisk og kunnskapsmessig en dokumentasjon for vår tid. Wolfgang Plagge ser bokstavelig talt musikken som ytring, når han i sin artikkel i dette magasinet snakker om å se og snakke gjennom musikk. Med andre ord, musikk gir et bredt spekter av opplevelser og derfor: «Musik, det får ni ändå medge, gör glädjen ännu mera glädjerik». «Mitt hus är byggt av båda dera, mitt hus det la dom grunden till för flera tusen år sen eller mera.» Kunnskapen og kunsten fra for flere tusen år siden er grunnlaget for et nasjonal bibliotek også når det gjelder musikk, selv om det norske vi har som faktisk dokumentasjon selvsagt er yngre enn musikk som fenomen. Nasjonalbiblioteket har nesten helt siden det ble opprettet som en del av Universitetsbiblioteket i Oslo hatt en egen norsk musikksamling som har vært kilde både til å utøve musikk og til å studere den. I dag har vi 5

6 et musikkarvprosjekt sammen med Institutt for musikk ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo som går ut på å få registrert flest mulig komposisjoner som ikke hittil er registrert for å bidra til at de fortsatt lever, kan forskes på og spilles. Johan Svendsen er den første vi studerer i dette perspektivet. Jørgen Langdalen skriver om det i sin artikkel. Dokumentasjon, arkivet både fysisk og digitalt er en solid grunnmur i vårt hus for musikk. «Så stig in känn er som hemma om ni vill» Rockheim i Trondheim er et hus som bygger på Nasjonalbibliotekets musikk-grunnmur. Som en kan lese i artikkelen om Rockheim kjenner mange som er opptatt av pop og rock seg heime der. Om lag besøkte museet de første fem månedene. I Nasjonalbiblioteket er vi stolte over at vedtak i Stortinget la grunnlaget for at vi kan være arkiv for pop og rock og samarbeide med det nasjonale rockemuseet i Trondheim som er profesjonell på formidling. For med rocken åpnet plutselig generasjonskløften seg med et brak bokstavelig talt, eller slik Hans Otto Engvold sier det i artikkelen «Slyngler, eksosryper og Elvis»: bråket seg inn i kulturarven og kjente seg hjemme der. I dag kommer den kanskje til syne som et Iron Maiden-album i hendene på barnebarnet. «Hva er dette, mormor?», slik en ansatt hos EMI forteller. Det er lett å forkaste, glemme, gjemme, men i Nasjonalbibliotekets arkiv kan det finnes igjen til forskning og dokumentasjon på tiden som var. Det hjelper oss til å forstå dagen i dag, eller enda viktigere; hva vi vil og hva vi kan bli. Eller bare til glede. Mange stiger på også når musikk formidles i Nasjonalbibliotekets lokaler. For å synliggjøre denne delen av våre samlinger, lages utstillinger og arrangeres konserter. I forbindelse med avskjedskonsertene til a-ha trakk utstillingen «Hunting High and Low: a-ha gjennom 25 år» flere tusen besøkende til Nasjonalbiblioteket. Men i Nasjonalbioblioteket finnes ikke bare pop og rock, men musikk fra alle genre, alle tidsepoker, eller for igjen å si det med Lill Lindfors: «Mitt hus ar sju oktaver högt, cirka sexton takter brett. Som skorsten har jag en dragbasun och ena flygeln är en spinett. En vägg består av symfonier, entreen är et preludium.» Innenfor veggene, i entreer, laboratorier, skuffer, skap og magasiner, finnes Black metal og talls musikk, a-moll konserten i originale noter er nennsomt plassert i egnet rom, den som lytter kan fortsatt høre utdødde språk samlet av nesten glemte etnologer. Det lever på vinyl, magnetbånd, voksruller, shellac og som ettall og nuller i digitale filer. «Här mår jag bra, hur känner ni er? Vi bygger ständigt till så får ni rum» Jeg håper dere trives med musikken i dette nummer av NB21, men også at dere kommer inn og opplever at vi stadig bygger nye rom. Det nyeste er «rommet» til Willy B. Willy B. som samlet på det som av mange ble ansett som mindreverdig og ikke finkulturelt nok. Pocketbøker, konsertplakater og den slags. I Nasjonalbiblioteket har vi rom for en slik samling som dermed også er sikret en plass i nasjonens hukommelse. For at denne hukommelsen skal bli så lett tilgjengelig som mulig, har vi bygd et nytt fysisk rom i Nasjonalbiblioteket i Oslo: Mediateket. Der kan en lytte til musikk og se på film, en kombinasjon som gjør gleden enda mere glederik. Og film det vil vi ha som tema i neste nummer av nb21. «Så stig in känn er som hemma om ni vill.» 6

7 Dette er et fragment av en liturgisk sangbok (antiphonarium) kopiert i annen halvdel av 1100-tallet, sannsynligvis i Norge. Vi vet ikke hvordan det kom i Nasjonalbibliotekets eie, men tre andre fragmenter fra samme bok har vært benyttet til å binde inn lensregnskaper for Hardanger og Halsnø som nå er i Riksarkivet. Boken de har vært en del av, ble sannsynligvis benyttet i Bergen bispedømme i middelalderen. Det er musikknotasjon på fire røde linjer. 7

8 ANNIKEN HUITFELDT gledet seg over gjenhør med a-halåter under åpningen av utstillingen: «Hunting High and Low: a-ha gjennom 25 år». Foto: Jina Chang/Nasjonalbiblioteket 8

9 Utlån av digital musikk Bibliotekene har i mange år lånt ut musikk på CD-er. I dag blir det meste av nyprodusert musikk utgitt digitalt. Hvordan skal bibliotekene låne ut musikk i en digital tidsalder? INGJERD SKREDE I dag arbeider Nasjonalbiblioteket og Norsk kulturråd med et konkret forslag til hvordan dette kan gjøres. Forslaget er etter samme modell som Bokhylla.no. Når utlånsordningen settes ut i livet vil vi ha en prøveordning i to år. Slik kan vi gjøre oss noen erfaringer og evaluere ordningen ut fra det, sier kulturminister Anniken Huitfeldt. Oppgaven er ikke bare enkel, fortsetter hun. Vi har online musikktjenester, som for eksempel norske WiMP. Denne tjenesten er et godt tilbud til mange. Så en utfordring er å tilby en tjeneste som ikke konkurrerer med de andre aktører. Vi har hatt dette som mål lenge, men forretningsmodellene endrer seg fort. Vi ønsker å sikre fortsatt oppkjøp av norsk musikk, men det er klart at overgangen til flere nettbaserte utgivelser vil påvirke innkjøpsordningen for musikk, understreker Huitfeldt. Ja, hvordan vil det påvirke innkjøpsordningen? Vi kommer ikke til å endre innkjøpsordningen før det er behov for det, men vi må gjøre noe med den. Det blir utgitt færre CD-er, selv om man på noen områder fortsatt vil ha CD-distribusjon. Mange folkemusikere og klassiske utøvere ønsker fortsatt at deres musikk utgis på CD, fordi de mener lydkvaliteten på de digitale filene ikke er god nok. Endringer blir det, men det blir fortsatt viktig å sikre oppkjøp av norsk musikk, konkluderer statsråden. Fakta om innkjøpsordningen for norsk musikk: Innkjøpsordningen for musikk skal øke kjennskapen til og spredninga av musikk fra Norge, og skal bidra til å opprettholde en bred produksjon av kvalitetsutgivelser. Innkjøpsordningen for musikk er en selektiv ordning. Hvert år blir det kjøpt inn et utvalg nye utgivelser, for tiden 555 eksemplarer av hver. Disse blir distribuerte til mottakere i Norge og utlandet. De norske mottakerne er folkebibliotek, fag- og forskningbibliotek, arkiv, videregående skoler med musikklinjer og kulturskoler. Norsk kulturråd har et eget utvalg som vedtar hvilke utgivelser som skal kjøpes inn. Innkjøp blir gjort ut fra en helhetlig vurdering av de påmeldte titlene. 9

10 10

11 Fot for rock Rockheim har enno ikkje rukke å fylle eit år. Likevel har titusenvis av føter gått over dørstokken i dette monumentet av eit rockehistoriebygg. Så mange at rockebastionen er blitt Trondheims største turistattraksjon nest etter Nidarosdomen. TEKST: INGJERD SKREDE, FOTO: KETIL BORN I ein stålrøyr- og respatexmøblert femtitalskafé byr Vigdis Sjelmo på kaffi. Ho er formidlar og ei av årsakene til suksessen i dette huset. I tillegg til å utarbeide framtidige utstillingar og nye måtar å presentere musikkhistoria vår på, har formidlarane ansvaret for omvisarane, eller vertane som dei heiter på Rockheim. Og Rockheims vertar er ikkje som omvisarar på andre museum. Dei må ha menneskekunnskap og vite når dei skal hjelpe folk, og når dei besøkande skal få lov til å finne ut av ting sjølve, forklarer Vigdis. Vertane formidlar levande informasjon. Det vil seie at du som publikum i mange tilfelle vil bli fortald historier og fakta av eit anna menneske, ikkje berre frå ein plakat på veggen. Vi tenkjer munnleg formidling i førebuinga av nye utstillingar, men det betyr sjølvsagt ikkje at vi ikkje har tekstbasert informasjon. Utstillinga er jo interaktiv og det er meininga at folk skal leite litt sjølv. Men ikkje alle er vande til den teknologiske tankegangen og treng nokon gonger litt ekstra hjelp. Vi kastar kaffibegera i søppelkassen, passerer nokre generasjonar blinkande jukeboksar og stansar i eit rom der ein Thunderbird breier seg raud og elegant midt på golvet. Eller Trønderbirden, som eg har lært at den blir kalla her, ler Vigdis. Dette er forresten ein etasje der vi får veldig mykje informasjon frå publikum, forklarer ho. fakta Rockheim, det nasjonale opplevingssenteret for pop og rock, opna 5. august Om lag besøkte museet dei første fem månadene. Rockheim er Noregs einaste museum for populærmusikk Nasjonalbiblioteket har den overordna funksjonen som eit nasjonalt arkiv for pop og rock, og samarbeider med Rockheim om langsiktig bevaring av arkivmateriale. I tillegg leverer Nasjonalbiblioteket digitalt innhald frå eiga samling til formidling i Rockheim. 11

12

13

14 Informasjon frå publikum? Kva meiner du? Jo, utstillinga er jo for det meste digital, men her står det ein del gjenstandar som heilt tydeleg vekkjer minne. Ei av dei viktigaste oppgåvene til vertane er å observere korleis folk reagerer, høyre kva dei seier. Det er mykje god og nyttig informasjon i dette. Så når eg får gode historier frå publikum gir eg dei vidare til mine kollegaer som igjen kan vidareformidle dette. På den måten blir forteljingane heile tida større og fyldigare og vi har enda meir å dele med nye besøkjande, seier ho. Og sjølv om veggene i 50-talsrommet i hovudsak er dekt av teknologi frå vår eiga tid, klarer Kurér-radioar, hekla puter og broderte løypestrenger å få fram nostalgiutbrot og formidlartrong i mange. Det er for eksempel morosamt å sjå når besteforeldre har teke med seg barnebarna hit. Stoppar begeistra opp framfor eit radiokabinett, eller ein platespelar og fortel entusiastisk korleis desse tinga fungerer. Barn i dag anar jo ikkje korleis desse greiene verkar. Med eit vink til usynlege sensorar lokkar Vigdis fram bilete, lyd og film frå veggene og vi har akkurat det rette soundtracket i øyret idet vi forlet rommet med amerikadraumen. Mari Boine, Åge Aleksandersen og eit par av medlemmene i Satyricon følgjer oss med blikket frå meterhøge interaktive skjermar ved inngangspartiet ti museet. Det er interessant å sjå kor folk går. Vigdis peiker på ein synthesizar med spesielt mange knottar og spakar. Dei som ser ut som musikarar eller er musikarar, går ofte rett til den avdelinga der dei får vite dei tekniske detaljane rundt innspelingar og utstyr. Dei yngste går til 2000-avdelinga. Utlendingane går til svartmetallutstillinga og set seg inn i alt det som finst der. Dei blir der. Lenge. Ho tar ei lita tenkjepause. Mitt inntrykk er at musikk har sett store avtrykk i ungdomstida hos folk. Ja, det verkar som den blir lagra i minnet på ein heilt unik måte. Når folk høyrer igjen musikk, så kjenner dei lukter og ser bilete. Vigdis stryk det lange håret bort frå ansiktet. Kvar gong eg høyrer a-ha for eksempel, ser eg for meg bror min med skinnreimer rundt handleddet. Vi ler litt av det gjenkjennelege ved dette, snik oss forbi Diesel Dahls berømte trommesett, Trond 14

15 Graffs elektriske orgel og songanlegget Prepple brukte da han prøvesong for Dumdum boys. Kven er det eigentleg som kjem hit? Alle. Vigdis slår ut med armane. Familiar, unge, gamle, besøk frå firma, frå skoleklasser. Ja, alle som er musikkinteresserte. Og mange kjem tilbake fleire gonger. Og da har dei gjerne med seg vener eller familie. Det er jo mykje materiale her, så det tek tid å komme igjennom. Men personleg er eg glad for at det også er plass til noko som er interessant for dei musikkunnige. At ikkje vi er så generelle at det blir blodfattig. Kva trur du er årsaka til suksessen de har hatt? Vigdis viser meg plass i ein turnébuss mens ho tenkjer. Eg glir ned på eit av dei raude skaiseta. Ja, som eg nemnde er direktekontakten med publikum viktig. Ved sida av dette går utviklinga mot å påverke fleire sansar, og det gjer vi her på Rockheim. Så er det eit levande hus der det skjer mykje. Vi har konsertar kvar onsdag der nye, unge band blir presenterte. Vi vekkjer minne, gir ahaopplevingar og prøver å skape utstillingar som er underhaldande og morosame. Vi vil få folk til å verdsetje popmusikken. Kvifor er det viktig? Den har hatt så mykje å seie for mange. Popmusikken fortel masse om samfunnet vårt, og langt ut over det som blir formidla reint musikalsk. Det kan vi bruke til å lære noko om den røynda vi er ein del av. Og, vi har så mykje å tilby av kunnskap og arkivmateriale. Eg får nok ikkje rydda kontorpulten på nokre år, avsluttar Vigdis. Turnébussen tek ein slak sving. Utanfor vindauget duvar lofotlandskapet forbi som eit av dei mange landskapa Rockheim tilbyr gjestene ei reise i. 15

16 16 Foto: Ketil Born

17 Med øye for musikk Svein Boye Andersen har fotografert artistar i 35 år. På Rockheim er av bileta digitaliserte. Vi viser eit bittelite utval her. INGJERD SKREDE Det heile starta med eit tips frå ein nabo på Sandaker i Oslo, fortel Svein Boye Andersen. Tipset frå sandakernaboen handla om skolefotografering og tilhøyrande innteningsmoglegheiter. Boye meinte han ikkje hadde eit godt nok kamera, men naboen hadde allereie gjort avtale med rektoren på skolen, så det var berre å få tak i noko å ta bileta med. I fotobutikken fann han eit 6x6 Flexaret. Og trass i at han ikkje hadde pengar, fekk han låne kameraet. Etter at pengane for jobben var delt med naboen, var det framleis nok igjen til å betale kamera, og fotografkarrieren var eit faktum. Ved sida av skolegang og fotografering spelte Svein Boye Andersen i band. Eller, eg let som eg spelte, avslører han. Det kunne jo ikkje gå i lengda, og etter ei stund blei det bestemt at han skulle ta bilete og skrive i staden. Og, sida han var i musikkmiljøet var det naturleg å ta bilete og skrive om menneska her. Det tok ikkje lang tid før han blei oppdaga. Allers blei først interessert. Sidan blei det Poprevyen, Dagbladet, Vi menn og mange andre magasin og tidsskrift. Og nokre platecover er det også blitt. Eg kunne få ein telefon frå eit plateselskap som spurde om eg hadde eit bilete av den eller den, levert same kvelden. I dag set ein coverjobbane bort til designbyrå eller fotokunstnarar. Det har endra seg. Svein Boye Andersen fotograferte artistar til langt ut på nittitalet. På Rockheim har dei digitalisert av bileta hans, og det er enno mykje å ta av. Kor mange er ikkje Andersen sikker på, men over tre tiår med fotografering har gitt resultat. 17

18 Boye Andersen om bileta: 1. The Vanguards. Truleg frå «Mot ukjent sted»-tida. Dette biletet kom på trykk i Popnytt Wenche Myhre. Eg har følgt henne frå starten av karrieren hennar, så det har aldri vore noko problem å få kontakt med henne etter at ho blei stjerne. Det er ikkje mogleg å ta dårlege bilete av Wenche. 3. Dette er Saft. Dei er rekna som eit av dei største bergensbanda i pophistoria. Dette trur eg er frå Ragnarockfestivalen i Holmenkollen i Jan Eggum. Da eg møtte han første gongen, var han ein fattig trubadur. Eg skulle intervjue han og inviterte han ut på kinarestaurant. Han var svært nøgd og svært svolten. 5. Alex. Dette trur eg er teke i -77, eller -78. Ho var glad i å bli fotografert, og det var viktig på den tida. Det var jo ikkje så ofte dei kom på TV. 2

19 3 4 5

20 Slyngler, eksosryper og Elvis Det er ganske utrolig, men det har faktisk aldri tidigere vært skrevet en dokumentarbok om hvordan ungdomskulturen oppstod i Norge, forteller Hans Otto Engvold (43). I over fem år har statsviteren og amatørhistorikeren arbeidet med et bokprosjekt som tar for seg hva som skjedde da det på 1950-tallet utkrystalliserte seg en tredje alderskategori en aldersgruppe mellom barn og voksne nemlig tenåringene. Det genuint nye som oppstod i Norge og resten av den vestlige verden i siste halvdel av årene, var at ungdom begynte å se seg selv som en særegen gruppe med en del interne fellestrekk og felles interesser, og at også voksenverdenen gradvis begynte å forholde seg til «tenåringer» som en spesifikk samfunnsgruppe og i neste omgang også som en egen kommersiell kundegruppe. Dette fikk varige konsekvenser for samfunnsutviklingen og måten man i dag tenker på. Tidligere hadde man hatt ulike former for ungdomsaktiviteter innenfor for eksempel idrett, kor og korps, speiderlag, bygdeungdomslag og politiske partier, men langt på vei var alle disse fritidsaktivitetene underavdelinger av voksenkulturen. Det var ikke noe som var forbeholdt ungdommene alene. Men med rocken åpnet plutselig generasjonskløften seg med et brak bokstavelig talt. Boken, med den foreløpige arbeidstittelen Slyngler, eksosryper og Elvis. Starten på norsk rock og ungdomskultur, dekker både kulturelle og sosiale utviklingstrekk i Norge i perioden På mange måter var særlig Elvis Presley en katalysator og samlingsfigur for den første fasen av ungdomsopprøret også her i Norge. Den moderne ungdomskulturen som oppstod, omfattet imidlertid ikke bare rockemusikk, men også klær, dans, språk, snackbarer, motorsykkelgjenger, fritidsproblemer, økt materiell velferd og en masse andre elementer. Det dreide seg i bunn og grunn om en helt ny holdning hos unge mennesker en litt uklar form for opprør og frihetstrang som også kunne manifestere seg ved måten tenåringer turnerte tyggegummien i munnen mens de hang over mopedstyrene på lokale gatehjørner. For å virkelig fange opp fenomenet, holder det ikke med kun å studere rock n roll som en musikkform. Rocken inneholdt langt mer. Ved siden av å ha intervjuet flere hundre tidsvitner og nøkkelpersoner fra perioden, har Hans Otto Engvold hatt god hjelp av Nasjonalbibliotekets ressurser i arbeidet med boken. Det er ikke få timer jeg har brukt på å spole igjennom mikrofilmer i avisarkivet, og søke i den elektroniske avisdatabasen Retriever som Nasjonalbiblioteket har til gratis disposisjon. Engvold har i tillegg samarbeidet med Nasjonalbibliotekets seksjon for film og musikk, Oslo byarkiv, og det nasjonale opplevelsessenteret Rockheim i Trondheim med å samle og arkivere både fotografier og annet historisk materiell fra perioden. Han har også blitt engasjert av Popsenteret i Oslo til å forhåndskurere deler av senterets permanente historieutstilling. 20

21 21 Foto: Ketil Born

22 Plakat fra samlingen etter Roald Stensby. Heldigvis har man de siste årene fått et gradvis større fokus på denne pionertiden innen norsk rock, sier Engvold, men det er fortsatt store hvite flekker på kartet. Tradisjonelt har norske akademiske miljøer konsentrert forskningsinnsatsen mot ungdom og norsk ungdomskultur fra tiden rundt midten på 1960-tallet og frem til i dag. De har nesten uten unntak tatt utgangspunkt i Vietnamkrigprotestene, hippiemiljøet i Slottsparken og studentopprøret når de har utarbeidet ulike forskningsartikler og rapporter, og drevet med teoriutvikling. Hvordan ungdomskulturen opprinnelig oppstod i årene og hvordan den utviklet seg de første ti formative årene, har de imidlertid stort sett unnlatt å studere, forteller Engvold. Jeg har spurt en rekke ledende forskere på feltet om de kan forklare hvorfor man har denne åpenbare blindsonen innen norsk kulturhistorie og ungdomsforskning, men jeg har egentlig ikke fått noe skikkelig svar på det. Engvolds innsamling av bakgrunnsinformasjon og harde fakta har således hatt preg av nybrottsarbeid. For det meste har jeg måttet gå helt tilbake til originalkildene, det være seg avisartikler, registre og ulike rapporter fra nevnte periode. Og ikke minst enkeltpersoner som stod midt oppe i det hele, sier Hans Otto Engvold. Slik sett har det vært et tidkrevende, men samtidig utrolig spennende arbeid. Mange av dem jeg har intervjuet i denne boken, flere av dem sentrale aktører både innen tidlig norsk rock og norsk ungdomsarbeid, har aldri tidligere blitt spurt om dette. Så selv om alle undertemaene og rammene for bokprosjektet til tider kan ha virket nokså overveldende, har jeg hele veien følt at det har vært et meningsfylt arbeid, forteller han. Det er viktig at også denne delen av nyere norsk kulturhistorie blir bedre dokumentert for ettertiden. Ambisjonen er å få ferdigstilt og utgitt boken innen utgangen av året. I tillegg til å bli en historiebok, vil det ferdige produktet også inneholde en rekke vedlegg og referanselister, blant annet femti minibiografier over de viktigste norske rockeartistene på 1950-tallet, tidligere ukjente hitlister fra de tre største norske byene, og en komplett oversikt over både de første norske rockeinnspillingene, og de første norske sølv- og gullplatene. Det er veldig mye spennende å ta av. Ekstra artig er det at jeg har klart å identifisere Norges antakelig første kvinnelige rockeartist; den fargerike alenemoren Åse Marie «Rocke-Lill» Amundsen fra Stavanger. Likeledes å kunne dokumentere at det var flere, tidligere ukjente, ungdomsopptøyer i Oslo forut for det mye omtalte bråket utenfor Sentrum kino i september 1956 i forbindelse med Oslo-premieren på filmen Rock Around The Clock. Dette ligger an til å bli en nokså stor murstein, sier Engvold med et smil. Men temaet fortjener det. 22

23 Svendsen-utgaven underveis JØRGEN LANGDALEN Musikkarvprosjektet er et nasjonalt, tverrfaglig forskningsprosjekt som tar sikte på å bevare og tilgjengeliggjøre den klassiske norske musikkarven. Den første samlede utgaven av Johan Svendsens verker er et pilotprosjekt i dette arbeidet. Johan Svendsen ( ) var en betydelig komponist og orkesterdirigent i siste halvdel av 1800-tallet, og en av de sentrale musikkpersonlighetene i Den norske gullalderen, sammen med den jevnaldrende Edvard Grieg. Han vokste opp under kummerlige forhold i Vika i Christiania, spilte som ung i brigademusikken og spedde på med frilansoppdrag i Christianias underholdningsliv. Gutten spilte mange instrumenter og skrev dessuten god underholdningsmusikk i form av populære danser og marsjer for orkester. Så stakk han utenlands for å søke lykken, og på en eller annen måte greide han å komme inn på konservatoriet i Leipzig. Herfra gikk karrieren rett til himmels. Alt som student skrev han oppsiktsvekkende bra orkester- og kammermusikk i Johan Svendsen. Fotograf ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket. 23

24 24 Jørgen Langdalen Foto: Ketil Born

25 den store romantiske tradisjonen fra Mendelssohn og Schumann. Hjemme i Christiania deltok han i oppbyggingen av det profesjonelle musikklivet og skrev musikk som føyde seg fint inn i den nasjonale stemningsbølgen. Samtidig reiste han verden rundt som dirigent for de fremste orkestrene. Metropolitan-operaen i New York prøvde å få ham til sjefsdirigent. Svendsen overtok Det Kongelige Kapel i København i 1883, og tilbrakte de siste 25 årene av yrkeskarrieren som sjefsdirigent der. Da var det stort sett slutt på komponeringen, men han etterlot seg likevel ved sin død i 1911 et imponerende livsverk, bestående av symfonier, solokonserter, symfoniske dikt, kammermusikk og sanger. Veldig mye av denne musikken er ikke lenger tilgjengelig, og en ny komplett utgave har vært sterkt imøtesett. Eldre noter er ofte utgått fra forlaget, og enkelte forlag er nedlagt. Eksisterende utgaver er ikke alltid til å stole på. En rekke verk har aldri vært utgitt og forligger kun i manuskript. Svendsen-utgaven er et pilotprosjekt i Musikkarvprosjektet. Dette er et nasjonalt musikkedisjonsprosjekt hvor Nasjonalbiblioteket har ansvaret for dokumentasjonsarbeidet. Store deler av kildematerialet som inngår i Musikkarvprosjektet, oppbevares i Nasjonalbibliotekets samlinger. Nasjonalbiblioteket arbeider med å katalogisere alle relevante kilder og gjøre dem tilgjengelig for edisjonsarbeidet. I selve ederingen er selvsagt notekildene sentrale, både håndskrifter og eldre trykte noter. Alle Svendsen-manuskriptene er allerede tilgjengelig i det digitale biblioteket på nb.no, også notetrykkene blir nå digitalisert. I tillegg kartlegges mange andre kilder som brev og dagbøker, arkivmateriale fra noteforlag samt publisert materiale som forlagskataloger, aviskritikker og fotografier, for å nevne det viktigste. Også her har Nasjonalbiblioteket et stort materiale, blant annet en betydelig brevsamling. Svendsen-utgaven blir første skritt i en ny undersøkelse av musikkens rolle i det Den norske gullalderen. Svendsens posisjon i denne konteksten er ikke helt entydig, og hans verk går ikke restløst opp i den gjengse forestillingen om «den nasjonale tonekunsten». Kildebasert forskning generelt og ikke minst edisjon kan være effektive virkemidler i nyfortolkningen av historisk musikk som er tynget under senere tiders ideologier. Svendsen-utgaven kan også ha en slik virkning. fakta Jørgen Langdalen er ansatt i et fireårig engasjement for å jobbe med Svendsen-utgaven på heltid. Han er musikkhistoriker og sitter i redaksjonen for Svendsenutgaven, som ellers teller dirigentene Bjarte Engeset og Jørn Fossheim samt komponist og musikkforsker Morten Christophersen ved Institutt for musikkvitenskap, UiO. 25

26 FOTO: Frode Skjold Ville gjenskape sine barndoms drømmer Willy var ein vi beundra, og vi såg han var rett mann på rett plass. Og nå ser vi at også Nasjonalbiblioteket har følgt hans eksempel: Rett bibliotek på rett plass. Slik reagerte forfatter Einar Økland på meldingen om at Nasjonalbiblioteket i januar kjøpte samlingen til venn og samlerkollega, den nå avdøde Willy B. MARTE-KINE SANDENGEN 26

27 Willy B. stod godt planta i b-kulturen, som musiker og musikkjournalist, men det er kanskje som samler han satte dypest spor etter seg. Willy B.s unike samling av konsertplakater, småtrykk, pocketbøker og seriehefter ble tidligere i år kjøpt inn av Nasjonalbiblioteket. En viktig, av og til uglesett og ofte ikke pliktavlevert del av populærkulturen i etterkrigstida er dermed sikret en plass i nasjonens hukommelse. På vei fra nattoget til et ærend i hovedstaden tar Einar Økland seg tid til en prat med Nasjonalbiblioteket om Willy B. og hans samling. Er det noe å spare på? Willy B. var nok litt på utsiden sosialt i oppveksten, antyder Økland, men det var trolig derfor det fiktive universet ble en så sterk tiltrekning for ham. Seriebladene, kiosklitteraturens masseproduserte kriminalmysterier og den kulørte presses estetikk ble hans univers, hans tilflukt. Et univers han skulle bruke resten av sitt liv på å forsvare og bevare. Men det var ikke bare barndomsnostalgien som motiverte Willy B. til å fylle hus og loft med cowboyer, lettkledde damer og detektiver. Irritasjonen over at institusjoner som Universitetsbiblioteket i Oslo ikke var seg sitt ansvar bevisst når det kom til bevaring av denne delen av vår felles kulturarv, var nok også en viktig beveggrunn, mener Økland. Gjennom systematisk innsamling og nesten kjærlige konservering av b-kulturen og undergrunnskulturens trykksaker, kjempet Willy B. en idealistisk kamp mot høykulturens og akademias nedvurdering av dette materialet. Som forfatter regnes Einar Økland blant det vi kan kalle høylitterære forfattere, og han er således godt synlig og ivaretatt i både akademia og i bibliotek. Men som samler selv, med en forkjærlighet for periodika, deler Økland Willy B.s frustrasjon over at de nasjonale arkiver ikke har hatt en større bevissthet omkring bevaringen av b-kulturen. Kan dei ikkje i det minste føre lister over det som manglar, sier han oppgitt, og føyer til at den eneste formen for marginalia (håndskrevne notater i margen på en bok) han bedriver, er et enkelt pluss- eller minustegn i margen som indikerer om en referert tittel er å finne i Bibsys eller ikke. Fantes egentlig Diesel? Nå er det vel slik at det er større deler av vår kultur som går tapt enn det som blir bevart. Men det er et faktum at dersom Willy B. ikke hadde plukka ned konsertplakaten til bluesrockbandet Diesel en gang på 1980-tallet, så er det overveiende sannsynlig at det ville være umulig for en retrorockinspirert borger av, tja, la oss si 2037 å finne ut om bandet noensinne hadde eksistert. Noen av de banda hvis postere Willy B. samla inn, ga nemlig aldri ut plater, og Willys samling blir dermed framtidas bevis på deres eksistens. For dette framtidige publikumet si skuld håpar eg Nasjonalbiblioteket vil ta vare på og formidle dette materialet som ei einskapleg samling, sier Økland. Einar Økland Foto: Marte-Kine Sandengen 27