Sør-Trøndelag Jordskifterett

Transkript

1 Utskrift av rettsbok for Sør-Trøndelag Jordskifterett Avslutningsmøte i sak nr Øvre Haltdalen sameie Gnr i Holtålen kommune Påbegynt : Avsluttet :

2 2 Innholdsfortegnelse: Dom vedrørende fiskeretten side 6 Dom vedrørende jaktrett, gnr. 203, bnr Dom vedrørende jaktrett, gnr. 197, bnr. 6 og gnr. 209, bnr Dom vedrørende jaktrett, gnr. 209, bnr. 18 og gnr. 212, bnr Kjennelse vedrørende godkjenning av jaktrett gnr. 202, bnr Kjennelse vedrørende avvisning av krav om jaktrett fra eier av gnr. 192, bnr. 1 m. fl. 26 Vedtak vedrørende slåtteretter 27 Grenser 30 Vedtak om etablering av registerenhet 44 Vedtak om formalisering av hytter og buer 46 Vedtak om etablering av bruksordning 50 Vedtekter for Øvre Haltdalen utmarkslag 61 Sakskostnader 77 Forskjellige bestemmelser 80

3 3 År 2003 den 10. juli ble jordskifterett holdt i huset til Sigvart Sakrisvoll, Glåmos i Røros kommune. Rettens formann: Jordskiftedommer Sigurd Klepp. Jordskiftemeddommere: 1. Sigvart Sakrisvoll, 7482 Glåmos. 2. Per Ivar Sødal, 7482 Glåmos. Protokollfører: Konsulent Anne Ringlie Flå. Sak nr.: 7/1980-GS, utsatt fra Saken gjelder: Rettsutgreiing og bruksordning. Parter: ØVRE HALTDALEN SAMEIE leder: Svein Arild Snopestad, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 0/2 Opplysningsvesenets fond v/terje Skaug, Postboks 535, Sentrum, 0105 OSLO, eier av gnr. 193/1 Aage og Gunn Helen Smestu, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 193/2, 204/5 Lillian Tronsaune, Krikbekkv. 13, 7517 HELL, eier av gnr. 193/3 Stein Arne Åsvoll, 7386 SINGSÅS, eier av gnr. 193/4 Roar Baustad Drøivold, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 193/5 Ola H. Seeberg Nygård og Anita Lykkja Nygård, Trosterud, 1950 RØMSKOG, eier av gnr. 193/7 Jens Erik Nygård, Marienbergveien 2 B, 7020 TRONDHEIM, eier av gnr. 193/14, 193/16, 208/14 John Arne Aasen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 193/17 Laura Botten, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 194/1 Magnus Botten, Schøyensgt. 10 B, 7030 TRONDHEIM, eier av gnr. 194/2 Rune Håkensen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/1 Reidun Heksem, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/2, 209/4 Lars Kåre Dotterud, Tvethes gt. 1, 2613 LILLEHAMMER, eier av gnr. 195/3, 195/19 Jon Magnar Heksem, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/4 Ole Heksem, Tonstadbrinken 225, 7075 TILLER, eier av gnr. 195/5 Anders Ole Løvdal, Lundåsen 34, 7080 HEIMDAL, eier av gnr. 195/6, 195/37, 209/15 Johan Heksem, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/7 Kari Johanne Heksem, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/8 Jan Bjørnar Ranøien, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/9 Ingmar Rønning, Ludvig Musts v. 1, 7016 TRONDHEIM, eier av gnr. 195/10 Margit Bollingmo v/ingmar Rønning, Otto Skirstads. v. 14, 7022 TRONDHEIM, eier av gnr. 195/10 Ruth Hilda Tillerli v/ingmar Rønning, Vestre Rosten 39, 7080 HEIMDAL, eier av gnr. 195/10 Marit Chrissafopaulos, Andreas Grøttings v 20, 2401 ELVERUM, eier av gnr. 195/11 John Stensås' dødsbo ved Alfred Stensås, Innherredsv. 19, 7043 TRONDHEIM, eier av gnr. 195/14 Leif Dotterud, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/19

4 Morten Arne Jansson, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/21, 210/12 Kari Hjørdis Rimstad, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/28 Steinar Rimstad, Steinvegen 16, 9400, eier av gnr. 195/28 Oddbjørg Rimstad, 6444 FARSTAD, eier av gnr. 195/28 Oskar Rimstad Kjøsnes, 7633 FROSTA, eier av gnr. 195/28 Eli Gundersen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/30, 195/32 Aase Prytz, Camilla Colletts veg 4, 7045 TRONDHEIM, eier av gnr. 195/36 Jann Rønning, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 195/43 Marit Rønning, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 196/1 Åge Bergan, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 196/2, 196/3 Oddmund Prytz, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/1 Eva Fodor, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/3 Eva Fodor, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/4 Lusie Hilmo og Kåre Dypdalsbakk, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/5 Edvin Arvid Stensås' dødsbo ved??, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/6 Per Sende, Nyheimsvegen 20D, 7058 JAKOBSLI, eier av gnr. 197/7 Ottar Haugen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/8, 198/6 Ivar Ranøyen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/10, 197/11 Margot Irene Morken, Uståsen 139, 7082 KATTEM, eier av gnr. 197/10, 197/11 Hermann Magnar Ranøyen, Øvre Bergsvingen 9, 7051 TRONDHEIM, eier av gnr. 197/10, 197/11 Edel Solrun Ranøyen Aunmo, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/10, 197/11 Stian Greni, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 197/12, 209/25, 212/14, 212/15 Magnar Yseteng, Myrmannsv. 24, 7088 HEIMDAL, eier av gnr. 197/13, 209/3 Bjørn Morten Yseteng, Fjordgt. 11, 7010 TRONDHEIM, eier av gnr. 197/13, 209/3 Oddleif Yseteng, Volav. 36, 7374 RØROS, eier av gnr. 197/13, 209/3 Holtålen Kommune v/ordføreren, 7380 ÅLEN, eier av gnr. 197/17, 198/4, 209/23, 219/2 Aagoth Johanne og Paul Aadne Svendsen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 198/1 Jan Christer Erlandson, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 198/2, 198/14 Terje Melien, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 198/3 Wenche Prytz, Viktor Baumanns veg 30A, 7020 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/10 Margrethe Prytz Bollingmo, Brøsetv. 47, 7045 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/10 Petra Kosberg Prytz, Ysterhagav. 36 A, 7374 RØROS, eier av gnr. 198/11 Thor Kristiansen, Magnus Berrføtts v. 5 I, 7046 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/12 Georg Melien, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 198/13 Mariann Melien, 7380 ÅLEN, eier av gnr. 198/17 Jan Magnus Melien, Steinanvegen 86, 7049 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/17 Anne Berit Melien, Meiseveien 5, 7022 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/17 Kent André Melien Isbrekken, Meiseveien 5, 7022 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/17 Solrun Aspås, Bratsbergvegen 146 A, 7037 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/17 Ida Alice Julie Isbrekken, Meiseveien 5, 7022 TRONDHEIM, eier av gnr. 198/17 Roger Skjevik, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 199/1 Maj Gerd Birgit Engan, Saturnvegen 12 B, 7036 TRONDHEIM, eier av gnr. 200/1 Gunnar Bjørgård, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 201/1 Jostein Nordaune's dødsbo ved Håvard Nordaune, Karivollen, 7224 MELHUS, eier av gnr. 201/2 Hans Nordaune, 7380 ÅLEN, eier av gnr. 201/3 Kari og Morten Ivar Brennås, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 202/1 Ola Halvor Seeberg Nygård, 1950 RØMSKOG, eier av gnr. 202/2, 202/4, 202/5 Jens Jensen Nygård, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 202/2, 202/4, 202/5 John Simen Seeberg Nygård, Rudolf Nilsens veg 9B, 7024 TRONDHEIM, eier av gnr. 202/2, 202/4, 202/5 Leif Anders Seeberg Nygård, Rudsveien 55, 1346 GJETTUM, eier av gnr. 202/2, 202/4, 202/5 Lars Axel Seeberg Nygård, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 202/2, 202/4, 202/5 Jens Halstein Seeberg Nygård, c.o. Jens J. Nygård, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 202/2, 202/4, 202/5 Odd Geir Lund, Marie Sørdals v. 14B, 7036 TRONDHEIM, eier av gnr. 202/6 Esten Midtaune, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/1 Haltdalen Aktivitetssenter A/S ved Harald Brekken, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/2, 203/5 Esten Bollingmo, Røyskattvegen 61, 7082 KATTEM, eier av gnr. 203/3, 203/4 Per Inge Nordaune, 7590 TYDAL, eier av gnr. 203/6, 204/11 Hjørdis og Thor Stuedal, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/7 Jon P. Tronsaune, Lunavegen 5, 7037 TRONDHEIM, eier av gnr. 203/8 Hans Tronsaune, Lunavegen 5A, 7037 TRONDHEIM, eier av gnr. 203/8 Håkon Megård, Loholtbakken 5, 7049 TRONDHEIM, eier av gnr. 203/9 Konrad Megård, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/9 Anna og Kjell Ove Oftedal, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/11 Erik A. Midtaune, Kongens gt. 12, 1530 MOSS, eier av gnr. 203/12 4

5 Roger Tronsaune, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/13, 203/18 Morten Lillevold, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/14 Lars Halvas-Svendsen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 203/15 Ida Kristin Gundersen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 204/1 Bjarne Tronsaune's dødsbo ved Jan Helge Tronsaune, 7370 BREKKEBYGD, eier av gnr. 204/2 Johannes Tronsaune, Fjæremsfossen, 7549 TANEM, eier av gnr. 204/3 Bjørn Smestu, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 205/1 Maren Ødegård, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 206/1, 217/1, 218/1 Sigurd Nysetvoll, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 207/1 Gunnar Grøt, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 208/1 Gudbrand Grøt, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 208/1 Ole Tronsaune, Pottemakerv. 13A, 7048 TRONDHEIM, eier av gnr. 208/2 Asmund Enger, 2870 DOKKA, eier av gnr. 208/3, 209/8, 209/9, 210/2, 210/7, 214/2 Per Kulbotten, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 208/4 John Haugen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 208/5, 216/4 Aud og Geir Arne Gifstad, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 208/7, 208/16, 208/18 Ellen Ingeborg Bakken, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 208/9, 209/13, 210/4 Knut Jørgen Jensås, 7380 ÅLEN, eier av gnr. 208/10 Trygve Tronsaune, Martin Hollumsv. 1B, 7223 MELHUS, eier av gnr. 208/21 Margit Drøyli, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 209/1 Bjarne Lillemo, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 209/2 Aud Andersen, Reitan, 7380 ÅLEN, eier av gnr. 209/5, 210/11, 213/1 Oddmund Tamlag, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 209/6, 213/3 Odd Lyder Heksem, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 209/10 Peggy Okstad og Gunnar Quenild, Klettv. 13, 7083 LEINSTRAND, eier av gnr. 209/12, 210/9 Liv Margit Ekerhovd, Nina Griegs v. 17B, 7045 TRONDHEIM, eier av gnr. 209/18, 210/6 Jon M. Bjørgum, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 209/18 Kari J. Heksem og Svein Snopestad, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 210/1 Astrid Drøyvold, 3800 BØ I TELEMARK, eier av gnr. 210/3 Helge Melien, Høstad S, 7070 BOSBERG, eier av gnr. 210/8 Per Melien, 7336 MELDAL, eier av gnr. 210/8 Kell Ivar Krogstad, Sommerlystv. 20, 7019 TRONDHEIM, eier av gnr. 210/10 Gisken Trøan, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 210/13 Morten Volden, Steinåsen 29 I, 7049 TRONDHEIM, eier av gnr. 210/14 Gunvor Sveet Roar Gylland, 7236 HOVIN I GAULDAL, eier av gnr. 211/1 Gisken Kvernmo, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 212/1 Bjørn Morten Brennås, Øvre Tvereggen 6A, 7037 TRONDHEIM, eier av gnr. 212/2 Tor Brennås, Strindvegen 67B, 7052 TRONDHEIM, eier av gnr. 212/2 Ann-Kristin Brennås Vold, Kregnes, 7228 KVÅL, eier av gnr. 212/2 Magnar Haugen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 212/3 Gunnar Overbye, Søberg, 7223 MELHUS, eier av gnr. 212/4 Kjellrun Wien, Østre Alu 10, 2301 HAMAR, eier av gnr. 212/5 Kristine Nysetvoll, c.o. Sigurd Nysetvoll, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 212/6 Ole Knudsen, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 212/11 Gunhild Thomassen, Østeråsbk 9, 1361 ØSTERÅS, eier av gnr. 213/4 Johan Peter Gudde's dødsbo ved Tryggve Gudde, professor Mørchs v. 2, 7015 TRONDHEIM, eier av gnr. 213/4 Karen Sofie Aanjesen, Øvre Bakklandet 38, 7013 TRONDHEIM, eier av gnr. 213/4 Maja og Mathias Bruheim, Prost Brodkers v. 11, 7290 STØREN, eier av gnr. 214/1 Brit Nygård Christensen, Kroken 3, 2636 ØYER, eier av gnr. 215/1, 215/2 Roar Drøyvold, Vuluv. 33, 7563 MALVIK, eier av gnr. 216/1 Margit Ramlo, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 216/2 Pia K. Einvik Hårsaker, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 216/5 Morten Hårsaker, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 216/5 Asbjørn Baustad Drøivold, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 216/6 Inge Armand Ramberg, 7120 LEKSVIK, eier av gnr. 216/8 Margrethe Nyrønning, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 216/11 Gerd Bendiksvold, Bøckmans veg 61, 7022 TRONDHEIM, eier av gnr. 218/2 John Anders Øien, Flatåstoppen 86, 7079 FLATÅSEN, eier av gnr. 218/2 Per Tønder Kvernmo, 7383 HALTDALEN, eier av gnr. 218/3 Jon Magnar Tamlag, Ulstadv. 24, 7540 KLÆBU, eier av gnr. 219/1 Margot Prytz, 7380 ÅLEN, eier av gnr. 219/3 Jens W. Tamlagsrønning, Stormov. 42, 7374 RØROS, eier av gnr. 220/1 5

6 6 Til behandling: 1. Dom vedr. fiskeretten i Øvre Haltdalen fjellsameie 2. Dom vedr. rett til småviltjakt for eier av gnr. 203, bnr. 18, Arne Tronsaune. 3. Dom vedrørende jaktrett for gnr. 197, bnr. 6 og gnr. 209, bnr Dom vedrørende jaktrett for gnr. 209, bnr. 18 og gnr. 212, bnr Kjennelse vedrørende krav om jaktrett fra eier av gnr. 202, bnr. 6, Odd Geir Lund. 6. Kjennelse vedrørende krav om rett til småviltjakt for gnr. 192, bnr. 1 m.fl., framsatt av Lars Aksel Nygård. 7. Vedtak vedrørende avløsning av slåtterettigheter. 8. Vedtak vedrørende etablering av egen registerenhet for sameiet. 9. Vedtak om fastsetting av rettighetsforhold for hytter og buer i sameieområdet. 10. Vedtak vedrørende etablering av bruksordning med vedtekter for sameieområdet. 11. Avslutning av saken med oppgjør av kostnader etc. Ingen av partene er innkalt til møte i dag. Det ble nå avsagt slik enstemmig Dom: Øvre Haltdalen sameie er i historisk sammenheng en sameierest som forble udelt etter at skogdelinga som ble påbegynt 3. sept og slutta 9. okt Denne skogdelingen omfattet alle bruk på nordsiden av Gaula fra og med Haltdalen Prestegård, gnr. 193, og oppover til og med gnr. 220 i grensa mot tidligere Ålen herred. Berørte parter er enige om at skogdelinga er å forstå slik at den omfattet skog med den skogproduserende del av grunnen og storviltjakt. Det siste i samsvar med lokal sedvane. Beitet ble liggende i fellesskap som før, slåttene var uberørt av utskiftninga, og ved herredsrettsdom i 1949 er det slått fast at retten til småviltjakt og fangst ligger i fellesskap mellom sameiere og rettighetshavere i sameiet slik at en halvpart skal fordeles etter skatteskyld mellom rettighetshaverne, og den andre halvpart skal fordeles etter antall hoder som anses berettiget til jakt.

7 7 Etter jordskifterettens oversikter er det til sammen 119 sameiere og bruksberettigede eiere av bruk i Øvre Haltdalen sameie. Spørsmål knyttet til rettighetsforhold i sameiet har vært drøftet med partene gjennom en rekke saksforberedende møter, og for noen parters vedkommende gjennom dommer avsagt i jordskifteretten, senest i rettsmøte 3. september Gjennom disse prosessene er det i all hovedsak nå avklart hvilken status den enkelte gård og det enkelte bruk har i sameiet. Unntatt herfra er spørsmål om rett til småviltjakt og fangst for eieren av gnr. 203, bnr. 18, eier Arne Tronsaune. Dette spørsmålet vil jordskifteretten ta stilling til i en etterfølgende dom. Under rettsmøtet ble det fra Svein Snopestad sin side bestridt at eierne av henholdsvis gnr. 197, bnr. 6 og gnr. 209, bnr. 12 hadde jaktrett til småvilt. Per Kullbotten mente ar verken gnr. 209, bnr. 18 eller gnr. 212, bnr. 2 var berettiget til jakt på småvilt. Disse spørsmåla vil også bli belyst i særskilte dommer. Ellers er det, som en allerede har vært inne på, slik at alle berørte parter er enige om at det bortsett fra skogen, den skogproduserende del av grunnen og storviltjakta, er øvrige beføyelser å betrakte som en sameierest i forhold til det opprinnelige utgangspunkt, nemlig et stort fellesskap mellom alle berørte gårder fra gnr. 193 til gnr. 220, alle bruk beliggende på nordsiden av Gaula. Det er uenighet om retten til fiske er knyttet opp mot sameierett for den enkelte gård, eller om rettstilstanden vedrørende fiskeretten er sammenfallende med situasjonen på småviltområdet, jf. herredsrettsdom om dette spørsmålet i av sameierene har i brev til jordskifteretten av 18. august 1998 tatt til orde for at fiskeretten tilligger sameierne, og at grunneierne alene har rett til fiske. Disse 11 blir i nærværende tvist å rubrisere som saksøkere, og omfatter følgende eiere av bruk: Reidun Heksem, eier av gnr. 195, bnr. 2, John M. Heksem, eier av gnr. 195, bnr. 4, Johan Heksem, eier av gnr. 195, bnr. 7, Lars Kåre Dotterud, eier av gnr. 195, bnr. 19, Ågot Svendsen, eier av gnr. 198, bnr. 1, Esten Midtaune, eier av gnr. 203, bnr. 3, Gunnar Grøt, eier av gnr. 208, bnr. 1, Per Kullbotten, eier av gnr. 208, bnr. 4, Svein Snopestad, eier av gnr. 210, bnr. 1 og 5, Gisken Kvernmo, eier av gnr. 212, bnr. 1,

8 8 Ole Knutsen, eier av gnr. 212, bnr. 11 og Aud Andersen, eier av gnr. 213, bnr. 1. Slik nevnte gruppe av sameiere har formulert sitt standpunkt vil alle de bruksberettigede i sameiet som gjennom herredsrettens dom av 1949 er tilkjent rett til småviltjakt, bli å anse som motparter og dermed saksøkte i tvisten om fiskeretten i sameiet. De bruksberettigede har i hovedforhandlingen vedrørende spørsmålet om fiskeretten i sameiet vært representert ved Tor Stuedal og Morten Lillevold. Disse har oppgitt å representere: Stig Arne Åsvoll, eier av gnr. 193, bnr. 4, John Arne Aasen, eier av gnr. 193, bnr. 17, Lars Rønning, eier av gnr. 195, bnr. 43, Stian Greni, eier av gnr. 197, bnr. 12 m.fl., og alle eiere av bureisingsbruk fra gnr 203, bnr. 6 til og med bnr. 15 Per Inge Nordaune m.fl., til sammen 9 bruk. Hovedforhandling med bevisføring slik rettsboka viser ble avholdt 8. september 1998 i Aunegrenda Grendehus i Holtålen kommune. Umiddelbart etter gjennomført hovedforhandling holdt jordskifteretten domskonferanse og fastla resultatet i hovedsak. På grunn av klarlegging av en del andre forhold knyttet til hytter og buer i fjellsameiet, samt avklaring av delingsgrunnlaget for storviltjakta og det øvrige beregningsgrunnlaget som er en del av den avsluttende bruksordninga for jordskifteretten, har det tatt tid før en kunne beramme avslutningsmøte. Rettens formann har dessuten i tidsrommet etter hovedforhandlingen hatt et lengre sykdomsavbrekk. Saksøkerne Johan Heksem m.fl. har gjort gjeldende: I lakse- og innlandsfiskeloven fra 1992, 17 er grunneierens enerett til fiske i vassdrag fastslått. Lovens bokstav er uomtvistelig. Såfremt rettighetshavere og andre vil gjøre krav på å ha fiskerett i sameiet stiller dette strenge krav til en lang og ubrutt tradisjon, sedvane, og en klar utvetydig bruk ned gjennom tidene. Fisket i sameieområdet er tradisjonelt betraktet som lite interessant. Dette har ført til at sameiegruppen ikke har sett det som noe spesielt mål å håndheve sine eksklusive rettigheter. Alle

9 9 i bygda har fisket. Dette understrekes mellom anna i bygdeboka for Haltdalen, hvor det mellom annet heter: Fisking i fjellvatna har det vori heller lite av. Vi har få fiskevatn, og mange av dei ligg så høgt at fisken ikkje formerer seg. Det må såleis sleppest yngel. Haltdalen Jeger- og Fiskeforening ble stiftet i Ett av lagets mål har vært å arbeide for et bedre fiske. Det ble med utgangspunkt i dette bygd utklekkinganlgg for ferskvannsfisk ved Nysetvoll, og her er det produsert et betydelig antall fiskeyngel som ble satt ut i fjellvatn og bekker. Omtalen av innlandsfisket som ressurs i bygdeboka, forfattet av den samme Nygård som var formann i fiskeforeningen fra stiftelsesåret i 1927 og fram til 1949, viser at fisket har representert en ubetydelig ressurs. En klar pekepinn på dette er en uttalelse i herredsstyret år 1900 hvor herredsstyret uttaler seg mot å gi fiskeregler, ettersom det praktisk talt ikke foregår noen form for slikt fiske i bygda. Når det derfor opp gjennom årene ikke har vært slått hardt ned på at andre enn sameierene fisket, må en se dette på bakgrunn av mellom anna en velvilje som gikk på at alle i bygda skulle få ta del i denne ressursen. Antakelig skyltes også passiviteten bekvemmelighetshensyn. En ville ikke lage noe bråk om saken, og omfanget kan ikke sies å ha gått ut over det som man vanligvis oppfatter som tålt bruk fra rettighetshavernes side. En pekepinn på at man her har hatt å gjøre med et tålt fiske, eller rettere sagt, en bevisst holdning fra sameiernes side som gikk på at de hadde håndgitt fiskeretten til fiskeforeningen finnes mellom annet i møtebok for Haltdalen jaktsameie for året Under sak 5 i møte er det her protokollert : Vart fastsett slike avgifter for fiske i sameiget for dei som ikkje har fiskerett i sameiget: For ei veke kroner 5,-. For heile summaren kroner 15,-. Haltdalen J. & F.F. får fullmakt til å utstede slike kort, føre kontroll med fiske og får inntekta ved salg av fiskekort.

10 10 I møtebok for Øvre Haltdalen jaktsameie i sak 7/1969 er det uttalt: Da det syner seg at salget av fiskekort ikke er kommet i gang de to siste åra skal styret for jaktsameiget høre om jeger og fiskeforeningen ikke lenger er interessert i denne inntekt i motsatt fall vil jaktsameiget selv overta salget fra neste år. En finner det ikke rett at dette skal fortsette uten kontroll og betaling. Disse vedtakene i styret for jaktsameiet viser med all tydelighet at man her har hatt et utleieforhold basert på den grunnidè at jeger- og fiskeforeningen skulle forestå kultivering av vatn og vassdrag mot å få inntektene av salget av fiskekort. Etter at Haltdalen grunneierlag ble stiftet først på 1970-tallet, ble det gjort vedtak i grunneierlagets styre 27. november 1972 om å si opp avtalen med Jeger- og fiskeforeninga om disponering av fiskevatna. Haltdalen jeger- og fiskeforening nektet å etterleve denne oppsigelsen da de mente at de var berettiget til å fortsatt å styre med forvaltningen av fisket i området. På dette grunnlag tok Haltdalen grunneierlag ut forliksklage mot Jeger- og fiskeforeninga. Fiskerettsspørsmålet fikk imidlertid ingen avklaring i rettslig henseende, og diskusjonen mellom de to grupperingene fortsatte fram til nærværende jordskiftesak ble reist ved inngangen til 1980-tallet. Det ble på 1920-tallet oppført to buer på sørsiden av Hulta, nemlig Tjønnlibua først og deretter Grønnfjellbua. Hver av interessegruppene til disse buene bestod av fire personer, og i hver gruppering var det kun en interessent som ikke var sameier. Det ble drevet utstrakt fiskekultivering med utgangspunkt i settefisk fra klekkeriet på Nysetvollen. En tidligere oppsitter i sameiet, Sven Lian, la i denne forbindelse ned et stort arbeide. Han drev en intens fiskekultivering i et titalls tjønner på sørsiden av Hulta. Dette er også omstendigheter som viser at sameierene var tungt inne også når det gjaldt å utnytte og foredle fiskeressursen i sameiet. Når det gjelder øvrige utøvere av fisket enn sameiere, har dette foregått uten at det har vært avgrenset til den kretsen som har fått tilkjent rettigheter til småviltjakt. Mange av medlemmene i fiskeforeninga hadde ikke noen tilknytning til sameiet i form av parsellbruk med beiterett etc., men de var gjennom sitt medlemskap i fiskeforeninga aktivt med både på fiske og kulturarbeid. Etter sameierenes oppfatning blir det derfor en umulig konstellasjon å tilstrebe samme rettstilstand for fisket i sameieområdet, som det herredsretten i 1949 fastla gjaldt på sedvanemessig grunnlag for småviltjaktas vedkommende.

11 11 Saksøkerne har nedlagt slik Påstand: Fiskeretten i fjellsameiet og den delte skog følger grunneiendomsretten. Saksøkte representert ved Tor Stuedal, Morten Lillevoll m.fl. har framholdt: I utgangspunktet mener en at småviltjakta og ferskvannsfisket i sameieområdet har vært utnyttet på samme måte og av de samme personene. I herredsrettsdommen avsagt 28. juni 1949 er det lagt avgjørende vekt på hvem som fikk utbetalt jaktpenger i Kretsen av berettigede er på dette grunnlag avgrenset til sameiere og eiere av bruk med bruksrettigheter i sameiet. Denne sedvanemessige utnyttelsen av fisket understrekes gjennom de personene som har deltatt under oppsetting av buer og hytter i sameiestrekningen. Bellingsjøhytta, Grohytta, Tverråhytta og Hynntjønnhytta er alle eksempler på samarbeidsopplegg mellom eiere av hovedbruk og parsellbruk. Disse samarbeidskonstellasjonene har i stor grad holdt seg, slik at interessekretsen i dag til de enkelte hytter stort sett er slik som den var i utgangspunktet. For Bellingsjøhytta og Hynntjønnhyttas del understrekes dette av avtaler/dokumenter som er utferdiget i nyere tid i forbindelse med opprustning og påkostninger. Det har til tider vært drevet et aktivt kultiveringsarbeid i sameieområdet. I dette arbeidet var det vel så mye bureisere og eier av andre parsellbruk som sameiere som var aktiv og pådrivere. En god del av de som er eiere av parsellbruk har således deltatt i slikt kultiveringsarbeid på tallet. I forbindelse med framlegging av nye forslag til lovgivning på området, behandla Jeger- og fiskeforeninga 2. februar 1929 utkast til lov om fiske i ferskvann m.v. på grunnlag av en oversendelse fra herredstyret. Her er det i vedtaket fra foreningen uttalt at:

12 12 Dette utkast fastset retten til fiske i ferskvatn, og gjev reglar for utnyttelse av denne retten. Styret har gått igjennem lovutkastet, men finn liten grunn til rå til at utkastet blir opphøgd til lov for det første er fiskevatna her i bygda små, så det fisket som blir drive er berre til mat i huset, og ikkje til sal, og lova vil ikkje ha nokon særleg betydning. For det andre vil ei slik lov neppe gjera noko forandring i utnyttelsen av fiskeherlighetene, så det berre blir ei papirlov, og for det tredje om lova skulle bli streng etterhaldeleg so ville ho bryte med sedvaneretten for fisket i ferskvatn i bygda. Me vil derfor foreslå at herradsstyret uttaler at Lantmarks utkast til lov om fiske i ferskvatn ikke blir vedteke som lov. Dette kan kun forstås dit hen at man på dette tidspunkt så på fisket som en fellesressurs som lå der tilgjengelig for alle innvånere i bygda. Ressursgrunnlaget på parsellbrukene som etter hvert oppstod, og ikke minst på bureisningsbrukene som ble ryddet først på 1930-tallet, var slik at fisket tross sitt beskjedne omfang var et betydelig bidrag til matauken for den enkelte familie. Dette er også en pekepinn på at man oppfattet seg som rettmessig bruker av ressursen. Selv om interessekretsen i utangspunktet kunne være noe videre, var den egentlig naturlig sammenfallende med de som hadde gårdsbruk, store som små. Hele bygda eller alle dekker derfor den krets som tilsvarer de som i mellomkrigstida var ansett som jaktberettiget synliggjort gjennom lista over de som fikk utdelt jaktpenger i Før etableringen av Haltdalen grunneierlag tidlig på 1970-tallet, synes det å ha hersket fred og fordragelighet om disse spørsmåla. Protokollene for jaktsameiet viser at dette organet har støttet Jeger- og fiskeforeninga med økonomiske bidrag både til bygging av dammer og utsetting av yngel i regi av Jeger- og Fisk. Det har med andre ord vært et uanstrengt samarbeidsforhold til glede for hele bygda. En pekepinn om hvordan rettsforholdene har vært betraktet er også det faktum at fiskeforeningen ble innvilget erstatning/fritt lys m.v. i forbindelse med reguleringen av Store Bellingsjø. Dette skjedde i 1942.

13 13 De saksøkte har lagt ned slik Påstand: Fiskeretten er felles mellom eiere og rettighetshavere i Øvre Haltdalen fjellsameie mellom de samme bruk som er berettiget til småviltjakt, slik at en halvpart deles mellom sameierene etter skyld og en halv part etter antall hoder. Jordskifterettens merknader: I norsk rett er prinsippet om at fisket i vatn og vassdrag er underlagt privat eiendomsrett nedfelt. Det heter således i innlandsfiskeloven 17 av 1992 at Med de innskrenkinger som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel, har grunneieren enerett til fiske etter innlandsfisk i vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går. Denne bestemmelsen er en videreføring av 76 i lov om lakse- og innlandsfiske av 6. mars 1964: Grunneieren har rett til fiske i et vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går. Fisket er fritt i den utstrekning dette følger av lov, sedvane, bruk i alders tid eller annen hjemmel. I norsk lovgivning er det for øvrig nedfelt at det er forbud mot å skille fiskerett fra eiendommen for lengre tidsrom enn 10 år, jf. 19 i loven av Reglene om fiskeretten går langt tilbake i tid. I Christian den femtes Norske Lov er det bestemt: Ingen maa fiske i anden Mands Aa, eller Fiskevand, uden hand vil fiske for den, som Aaen, eller Fiskevandet, ejer. Bestemmelsen skriver seg fra landsloven av 1274 og landskapslovene. Fiskeretten fulgte eiendomsretten til jorda slik som Norske Lov fastslår:

14 14 Hver Mand skal Nyde Vand og Fiskeri for sin Jord, som af gammelt haver været.. Reglene i NL var bestemmende for den norske fiskeretten gjennom henimot 300 år. Ved lov om laksefiske og innlandsfiske av 6. mars 1964 ble bestemmelsen i NL avløst av, for innlandsfiskets vedkommende, regelen i 76. Lovgiverens arbeid med utforming av mer tidsmessige bestemmelser var i denne perioden først og fremst rettet mot å få tilstrekkelige klare regler for retten til laksefiske i sjø og elv. Loven av 8. april 1905 gjaldt således laks og sjøørettfiskeriene. Lovendringen som regjeringen fremsatte i 1929 dreide seg i utgangspunktet om forslag til endringer i loven av 1905, og rettet seg da i hovedsak mot tiltak for ytterligere beskyttelse av bestandsmessig karakter. Først ved Ot.prop. nr. 3 for 1962/63 om lov om lakse- og innlandsfiske ble reglene for laks- og sjøørretfiske og innlandsfiske samordnet. Det resulterte i den første lakse- og innlandsfiskeloven av 6. mars Med dette var fiskerettsbestemmelsene i N L 5-11 historie. Hovedregelen i Lakse- og innlandsfiskelovens 17 må vike når det foreligger såkalt fritt fiske i medhold av lov, lokal sedvane eller alders tids bruk og liknende. Den foreliggende tvist om rettsforholdene vedrørende fiskeretten innenfor sameieområdet i Øvre Haltdalen, jf. skogdelingen påbegynt i 1828, er således klassisk. Spørsmålet er om det ved hevd, alders tids bruk eller andre omstendigheter er etablert spesielle rettigheter for en gruppe av personer, eller eiere av en bestemt gruppe bruk, som i utgangspunktet ikke har sameierett. Når det i bygdeboka for Haltdalen er referert til uttalelse fra herredstyret i år 1900, om at man anså det unødvendig med fiskeregler av den grunn at det ikke foregikk ferskvannsfiske av betydning i bygda, peker dette i retning av at man på dette tidspunkt har hatt et lite bevisst forhold til rettighetsspørsmåla. Sannsynligvis var oppmerksomheten i stor grad rettet mot fisket i Gaula. Der hadde etterspørselen særlig fra engelskmennene medført at det etter hvert var et utleiemarked for retten til å fiske laks. Det ble da også på slutten av 1800-tallet og først på 1900-tallet inngått mange leiekontrakter vedrørende laksefiske i Gaula. Ved etableringen av Haltdalen jeger- og fiskeforening i 1927 synes innlandsfisket å ha kommet noe mer i fokus. Og kanskje særlig da med hensyn til en mer bevisst holdning til kultiveringsarbeid for å få opparbeidet fiskeressursene. Dokumenterte utskrifter av fiskeforeningas møtebøker viser da også at man i starten var opptatt av å fremme fiskebestanden

15 15 og få etablert et fiskeutklekkingsanlegg. Utskrift av protokollen for foreninga, fra møte 2. februar 1929, viser for så vidt at det på dette tidspunkt nok har hersket en rådende oppfatning om at fisket var ganske fritt i hele bygdelaget. For jordskifteretten er det vanskelig å slutte om dette gjaldt forholdene innafor sameieområdet, eller om uttalelsen henspeiler på en mer alminnelig tilstand i bygda. Det mest sannsynlige er at man på dette tidspunkt så på fisket som en svært begrensa ressurs med henblikk på matauk, og at den som hadde tid og anledning drev med dette heller uavhengig av eiendoms- og rettighetsgrenser. Etter jordskifterettens oppfatning, er protokollen for jaktsameiet i sak 5 for styremøte avholdt i august 1945 opplysende på den måten at det ser ut til at en fra sameiets side har ment at det var en avgrensa krets som var fiskeberettiget, og at de øvrige slapp til ved å løse fiskekort. Det synes videre å være etablert som fast praksis at Haltdalen jeger- og fiskeforening hadde fullmakt til å forestå kortsalget mot at de førte kontroll med fisket. De fikk også inntektene av kortsalget. Dette var noe av grunnlaget for det kultiveringsarbeid som pågikk. Protokollasjonen i dette møtet går i rette med at rådende oppfatning på den tiden skulle være at fisket var alminnelig tilgjengelig for bygdas innvånere. Det heter m.a. i vedtaket at fiskekortavgifter gjaldt de som ikke hadde fiskerett i sameiet. Mot denne forståelsen kan det argumenteres med at fiskekortsalget fortrinnsvis var myntet på utenbygdsboende. Etter jordskifterettens oppfatning er det lite trolig at det var noe særlig stor etterspørsel fra denne gruppen ved slutten av siste krig, og en utleder derfor at opplegget med fiskekort først og fremst henvendte seg til deler av bygdas egen befolkning. En viss interesse fra utenforstående kan dog ikke utelukkes. Det er ikke dokumentert eller ført bevis for konkrete begivenheter knyttet til utnyttelsen av fisket i sameieområdet de nærmeste årene etter krigen før jaktsameiet behandler spørsmålet i sak 9/1969 hvor det er protokollert at, ettersom salget av fiskekort ikke har kommet i gang de siste åra, skal styret for jaktsameiet forhøre seg hos Jeger- og fiskeforeninga om denne ikke lenger er interessert i inntekta dette salget medfører. I fall negativt svar ville en selv overta salget. Også denne protokollasjonen har i form en innretning eller karakter av at deltakerne i jaktsameiet har hatt den oppfatning, at jeger- og fiskeforeningen disponerte innlandsfisket på vegne av en krets av fiskeberettigede. Det har med andre ord eksistert en eller annen forestilling i lokalmiljøet om at fiskeretten var en avgrensa rettighet som ikke tilkom alle. Fiskeforeninga fikk lov til å

16 16 disponere denne ressursen for å få litt ordnede former omkring salget av fiskekort, kontroll og arbeidet med kultivering av vatn og vassdrag. Som en tidligere har vært inne på er hovedregelen i norsk rett er at fiskeretten følger grunneiendomsretten Dette er ikke til hinder for at det gjennom lokal sedvane eller alders tids bruk kan ha utviklet seg avvikende tilstander på rettighetsområdet for utøvelse av fisket. Da forekomsten av vatn og vassdrag i sameieområdet er relativt beskjedent, og mange av det vatna som er mest attraktive ligger høyt til fjells, vil bruken måtte få karakter av å være nokså sporadisk. Den har heller ikke vist seg i form av noen fast innretning. Etter jordskifterettens oppfatning vil det derfor vanskelig kunne snakkes om annet enn at den såkalte langhevd må være retningsgivende for kravet til hevdstid slik det er nedfelt i hevdslovens 8. Kravet til såkalt langhevd og det tidsrom alders tids bruk må være utøvd over dreier seg i begge tilfeller minst om 50 år. Det er tydelig at det har blitt stor uro om utøvelsen og dermed disponeringen av fiskeretten i forbindelse med etableringen av Haltdalen grunneierlag først på 1970-tallet. Uenigheten mellom grunneierlaget og fiskeforeninga resulterte også i at grunneierne fremmet en forliksklage mot foreningens medlemmer uten at en kan se at det har kommet til noen form for avklaring. Såfremt en tar utgangspunkt i at en utvida krets av rettighetshavere ble mer bevisst på sine rettigheter ved etablering av fiskeforeningen i 1927, vil en kunne si at en begynnende tidsepoke for hevd eller alders tids bruk startet på denne tida. Når det da så ble uro omkring fiskeretten og grunneierne gikk mer offensivt til verks for å markere sin rett omkring 1970, er det etter jordskifterettens oppfatning verken dokumentert bruk i alders tid eller oppfylt noen hevdstid etter reglene for langhevd. Den tålte bruken har naturligvis pågått lenge før den tid, men en finner at en mer systematisk holdning til disse spørsmålene manifesterer seg gjennom etableringen av Jeger- og fiskeforeninga i Således skiller retten til innlandsfiske seg klart fra forholdene knyttet til utøvelsen av småviltjakt. Som det fragår av herredsrettsdommen av 1949 fikk man allerede i 1903 istandbrakt jaktregler for sameiet. Jakta ble bortleid i perioder fram til Kretsen av jaktberettigede ble nærmere konkretisert ved utdeling av jaktpenger gjennom det kjente fordelingsvedtaket i Som en har gjort rede for i innledningen av disse merknadene har fiskeretten historisk vært knyttet til eiendomsretten fra tidlig mellomalder. Dette skiller seg klart fra bestemmelser om jaktretten. Grunneierens posisjon her ble først knesatt med jaktloven av 1899 selv om det mange steder var

17 17 tradisjon for at denne ressursen var en del av grunneiendomsretten. Jordskifteretten vil være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner om denne historiske forskjell også kan være noe av bakgrunnen for den ulike rettsoppfatning som har grodd fram i Haltdalen. Noe av bakgrunnen kan ligge her. Videre skiller fisket i sameiet seg klart fra jakt og fangst på småvilt da det må formodes å ha vært av langt mindre interesse og betydning. Betydning hadde fisket først og fremst som et tilskudd til ressursgrunnlaget for den enkelte familie som matauk. Dette fisket foregikk spredt både i tid og rom. Det truet dessuten ressursgrunnlaget til sameierene i liten grad. Fisket representerte ikke noe økonomisk potensiale av betydning, og en antar derfor at det ble sett gjennom fingrene med at mange i bygda høsta av denne ressursen. At det har vært tenkt slik kan en også slutte av den håndgivelse som tydeligvis har skjedd av fiskeretten til Jeger- og fiskeforeninga da den ble etablert i Rettighetshaverne så seg tjent med at disse tok hånd om fisket for å få det inn i ordna former med hensyn til kortsalg, oppsyn og kultiveringsarbeid. Det har sannsynligvis funnet sted en viss form for kortsalg allerede i mellomkrigstida. Jordskifteretten mener dette kan utledes av protokollasjon i det allerede nevnte styremøtet i jaktsameiet i Det utstrakte samarbeid om hytter og buer i fjella omkring Aunegrenda er fra de bruksberettigedes side påberopt som et sterkt moment som peker i retning av fiskerett for den samme kretsen som har rett til småviltjakt. Kretsen av interessenter knyttet til de ulike buene viser at denne aktiviteten først og fremst har vært utøvd av oppsittere fra gårdene Lia, Nysetvoll og videre innover Aunegrenda. Aktiviteten har således vært mer geografisk betinget enn rettslig betinget i den forstand at det later til å ha vært av underordnet betydning hvilken posisjon den enkelte hadde i sameiesammenheng. Dette er høyst forståelig når en tar utgangspunkt i de geografiske forhold i området med avstander og beliggenhet til brorparten av gårdene med sameierett. Formodentlig var det fiske med garn og bruk av lyster i bekker og elver som fra gammelt av var den mest utbredte fangstmåten når matfisken skulle bringes til hus. Dette fisket foregikk mye godt på høstparten, og det var derfor naturlig at det var oppsitterne som bodde slik til at de hadde overkommelig avstand til fjellvatna som deltok mest i denne aktiviteten. Av dokumenterte forhold knyttet til de enkelte hytter og buer oppført i mellomkrigstida fra tidlig 1920-tallet og utover, går det fram at sameierne har hatt en sentral posisjon. Dog har det for

18 18 eierskapet til noen av buene vært et betydelig innslag av eiere av parsellgårder som ikke har full sameierett. Etter jordskifterettens syn kan ikke denne aktiviteten, som her er utøvd av andre enn sameierne, karakteriseres til å gå ut over den såkalte tålte bruk. Buene eller hyttene må antas å ha tjent flere formål som f.eks jakt, fiske og rekreasjon. Bruken gir dermed ikke grunnlag for å trekke den konklusjon at det er etablert spesielle rettighetsforhold i fisket med utgangspunkt i alders tids bruk og/eller lokal sedvane. Jordskifteretten er, alle omstendigheter tatt i betrakting, kommet til at sameierene må få medhold i sin påstand om at fiskeretten ovenfor den delte skog tilhører sameierene, og at den i området for den delte skog følger den grunneiendom som vatn eller vassdraget er å anse som en del av i henhold til de alminnelige regler i vassdragsloven. Slutning: Fiskeretten i fjellsameiet og den delte skog følger grunneiendomsretten. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det nå avsagt slik Dom: Under de avsluttende forhandlingene om status til de enkelte parsellbruk som har fradelt hovedbruk under rettsmøtet 8. september 1998 oppstod det uenighet om eieren av gnr. 203, bnr. 18, Arne Tronsaune, hadde jaktrett til småvilt. Det ble derfor nødvendig for jordskifteretten å avgjøre spørsmålet i medhold av jordskiftelovens 17. Arne Tronsaune har pekt på: En gjør krav på å være berettiget til utøvelse av småviltjakt på linje med øvrige rettighetshavere med utgangspunkt i eiendommen gnr. 203, bnr. 18. Eiendommen var i utgangspunktet en skogteig beliggende ved Botnvollen i Hultdalen. Målet med ervervet av denne skogteigen i 1934 var å styrke ressursgrunnlaget på eiendommen Rya, gnr. 203, bnr. 13.

19 19 Da far til Arne Tronsaune, Birger Tronsaune, skulle overdra bureisingsbruket til sin sønn Arne i 1974, ble det slik at faren beholdt hjemmelen til nevnte skogteig, Botnvollteigen, gnr. 203, bnr. 18. Bnr. 13 ble i 1986 overdratt til sønnen Roger Tronsaune. Saksøkeren Arne Tronsaune ble fremdeles sittende med hjemmelen til Botnvollteigen, bnr. 18 som han hadde fått overdratt fra sin far i Saksøkeren har siden gjort krav på jaktrett til småvilt. Dette har ikke blitt bestridt. En mener å ha rettmessig krav på slik jaktrett i kraft av de tradisjoner som har eksistert omkring slike forhold i sameiet. Det finnes eksempler på at personer har ervervet mindre skogteiger nettopp for å få rett til å løse jaktkort som jaktberettiget. Arne Tronsaune har konkludert sin framstilling med å nedlegge slik Påstand: Gnr. 203, bnr. 18 tilkjennes jaktrett på småvilt. Johan Heksem m.fl. har tatt til motmæle og har pekt på: Utgangspunktet for at en bestrider jaktretten til gnr. 203, bnr. 18 er at en her mener det har vært snakk om ett bruk som hele tiden har vært betraktet som en enhet. Det faktum at far til Arne Tronsaune holdt tilbake skogteigen ved salget til sin sønn i 1974, i strid med bestemmelsene i jordloven om deling av driftsenhet, kan derfor ikke lede til det resultat at begge, både Arne Tronsaune som sitter med hjemmelen til skogteigen, og sønnen Roger Tronsaune som sitter med hjemmelen til parsellbruket, i dag kan kreve jaktrett. Dette gir et urimelig resultat. Johan Heksem har konkludert framstillingen med å legge ned slik Påstand: Gnr. 203, bnr. 18 tilkjennes ikke jaktrett på småvilt i Øvre Haltdalen jaktsameie.

20 20 Jordskifterettens merknader: I forbindelse med at Birger Tronsaune overdrog Rya, gnr. 203/13 til sin sønn i 1974 har det tydeligvis foregått en lovstridig deling av en driftsenhet som hadde vært på samme eierhånd siden 1930-tallet. Dette er klart i strid med delingsbestemmelsene i den jordloven som gjaldt på dette tidspunkt. Dette er imidlertid et anliggende som ligger utenfor jordskifterettens kompetanseområde. Det har ikke vært gjort framstøt av noe slag fra noen offentlig myndighet for å få gjort noe med at bruket på nevnte tidspunkt faktisk ble delt. Situasjonen i dag godt over 20 år etter at delingen fant sted må derfor betraktes som et festna forhold som en kun kan ta til etterretning. Under drøftinger av andre forhold knyttet til spørsmålet om jaktrett på småvilt har partene i nærværende sak, dette gjelder både sameiere og rettighetshavere, forklart at det har vært en lokal rettsoppfatning at erverv av skogteig var inngangsbillett til å få jaktrett på småvilt. I praksis artet dette seg slik at man fikk rett til å løse jaktkort til redusert pris. Som eksempel på dette har mellom annet vært trukket fram Magnus Botten., som eier av Botnli, gnr. 194, bnr. 2. Jordskifteretten ser det slik det er liten grunn til å behandle Arne Tronsaune som eir av 203/18 annerledes enn f. eks. Magnus Botten. Jordskifteretten er derfor kommet til at han må få medhold i sin påstand om jaktrett på småvilt. Dette er også i følge forklaringer fra partene i samsvar med den praksis som har vært fulgt siden Slutning: Gnr. 203, bnr. 18 tilkjennes jaktrett på småvilt.