May Grethe Lerum Solstorm 2 Nymånenatt

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "May Grethe Lerum Solstorm 2 Nymånenatt"

Torbjørn Didriksen
8 år siden
Visninger:

2 May Grethe Lerum Solstorm 2 Nymånenatt

3 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 DEL 1

5 Kapittel 1 Shhh Shssss Tak-tak-tak. Maja visste ikke hvor lenge hun hadde sittet i det kjølige rommet på sykehuset og lyttet til respiratoren som holdt storebror Thomas i live. Visst var det hennes skyld at han lå der! Det hjalp ikke å tenke på at uhorvelig mange andre mennesker i Norge og halve verden sikkert var i samme situasjon. Massevis av mennesker døde for tiden, og det var jo egentlig ikke noens skyld. Når selveste sola ble sint og sendte stormer mot jorden, kunne intet menneske stanse det. All elektrisitet var borte. På et blunk i oktober hadde kraftledningene blitt ødelagt på hele den nordlige halvkule. Maja forsto ikke alt det om transformatorer som smeltet ned, og hvorfor satellittene ikke tålte den samme partikkelstormen som alltid hadde skapt nordlys. Men hun hadde bitterlig forstått at folk frøs ihjel, sultet ihjel, og døde fordi de ikke fikk medisiner og hjelp. Noen døde fordi de ble smittet av E. coli, eller fordi de ikke fikk tak i jordmor. Eller rett og slett fordi de eide ting plyndrergjengene ville ha tak i. Men Thomas broren hennes han hadde jo bare sklidd og falt ut i et iskaldt tjern. På selveste nyttårsaften, da alle andre endelig kunne le og smile og håpe. Bare to personer visste at lommene hans hadde vært fulle av stein. Bare Maja og halvbroren Kristian, som hadde tatt steinene vekk før mamma og de andre oppdaget dem.

Massevis av mennesker døde for tiden, og det var jo egentlig ikke noens skyld. Når selveste sola ble sint og sendte stormer mot jorden, kunne intet menneske stanse det. All elektrisitet var borte.

6 Respiratoren vislet og tikket i vei. I denne militære delen av sykehuset var det både rent og oppvarmet, men Maja frøs så hun skaket under det hvite teppet. Mamma Johanna kom nok snart tilbake, hun skulle bare på toalettet og kanskje snakke med den snille legedamen. Bare minutter ville det ta, så var ikke Maja alene i det golde sykerommet mer. Lyden fra maskinen trengte seg inn i hodet hennes, og hørtes plutselig annerledes ut. Shhh Shssss Tak-tak-tak. Maja skalv, ørene ble hete. Snakket respiratoren til henne? Sa den egentlig: Hyssssjjjjj Ikke si det! Hold kjeft om det du vet, Maja! Her ligger broren din, Thomas, med blå lepper, og en maskin puster for ham. Det er fordi han ikke orket å puste og leve selv. Han gjorde som du sa. Han stakk og døde. Stakk-stakk-stakk? Lyden av klaprende skritt fra korridoren varslet om at hun ikke var alene på sykevakt lenger. Maja rettet seg raskt opp i den lave skinnstolen, og gned hendene sammen for å myke dem opp. En hvitkledd sykepleier ble stående i døråpningen. De skarpe korridorlampene laget en glorie av det blonde håret hennes. Maja kjente at kroppen ville krype sammen, som et dyr foran lynende billys. Kvinnen som sto der oppførte seg vennlig, men på brystet bar hun den velkjente røde og gule logoen. To snodde S-er over en O: Sannhetens Sterke Ord. De kristne galningene. Sekten som ingen fornuftige mennesker i Fredrikstad ville oppsøke, men som kapret fortvilte folk og tok over livene deres. Det hadde Maja i alle fall hørt, lenge før Solstormen.

Lyden fra maskinen trengte seg inn i hodet hennes, og hørtes plutselig annerledes ut. Shhh Shssss Tak-tak-tak. Maja skalv, ørene ble hete. Snakket respiratoren til henne?

7 Hun møtte ikke kvinnens blikk, svarte knapt på spørsmålet fra henne. Går det bra med deg? Kanskje du trenger å strekke litt på bena, få deg noe å spise? Nei. Moren din kommer straks, sa sykepleieren blidt. OK. Kvinnen puslet litt med maskinen, strøk Thomas over pannen, tok håndleddet hans, sjekket pulsen ved å se på klokken sin. Hun stolte visst ikke helt på maskinen, for der blinket jo tallene som viste pulsen. Kvinnen hadde hender som klør, syntes Maja. Et gyllent kors dinglet i et sølvkjede rundt halsen. Tausheten i rommet ble tung å puste i. Endelig subbet en velkjent skikkelse inn i det halvmørke rommet. Mamma Johannas hånd strøk så vidt over Majas kinn, før hun kastet seg over sin bleke sønn og kysset ansiktet hans. Hun klappet det mørke håret, strøk pekefingertuppen over de tørre leppene. Maja kunne se hvordan moren grep den slappe guttehånden, hun kysset den også, ristet den. Men Thomas reagerte ikke nå heller. Maskinen shhh-et og tak-et; Maja kunne ikke høre morens små snøft, men hun kunne se at øynene holdt på å renne over igjen. Kanskje moren kom til å bryte ut i hulkegråt. Eller kanskje ikke. Det var åpenbart at hun kjempet en hard kamp mot tårene. Mamma Johanna seiret over fortvilelsen. Hun rettet ryggen, gikk rundt sengen og slo armene om Maja. Kjære lille gullimi, tror du at du kan gå og sove litt nå? Jeg har fått ekte kaffe og varm suppe. Nå tar jeg over her. Maja ristet langsomt på hodet.

Hun stolte visst ikke helt på maskinen, for der blinket jo tallene som viste pulsen. Kvinnen hadde hender som klør, syntes Maja. Et gyllent kors dinglet i et sølvkjede rundt halsen.

8 Jeg vil være her, mamma. Hos Thomas. Og deg. Jeg kan ikke sove. Mamma Johanna sukket tungt, men protesterte ikke. Den lyshårede sykepleieren blandet seg inn. Jeg synes du skal bli med meg, unge frøken Maria Magda Lena, sa pleieren med verdens mykeste stemme. Brått var ikke hendene hennes klør lenger. De strøk så lett som englevinger over Majas rygg, mens pleieren fortalte de gode nyhetene. Det står en gutt utenfor sykehuset. Han sto der da dere kom inn hit på nyttårsnatten, og neste morgen sto han der igjen. Og i dag har han stått der hele dagen. Andreas? hvisket Maja. Kvinnen nikket. Han vil nok veldig gjerne snakke med deg. Men ingen slipper inn på sykehuset. E. coli-smittefaren, vet du. Maja ble tørr i munnen. Hun husket den fæle plasttunnelen alle måtte gå gjennom når de kom til denne militære delen av sykehuset. Kjemikalier ble sprøytet på dem, de måtte vasse i små bassenger, men likevel sette plastposer på skoene. Men slipper jeg inn igjen hvis jeg har vært ute og kanskje blitt smittet? Den høye, slanke kvinnen smilte litt og ga Maja en rask klem, før hun rakk å trekke seg unna. Blå, lekne øyne glitret. Ved siden av SSO-gullmerket og korset bar pleieren et enkelt hvitt skilt med navnet sitt på. Selvsagt hadde hun et englenavn. Nei, folk får ikke gå inn og ut. Men jeg har en plan. Kom med meg, sa Gabriella og blunket lurt mens hun raslet med et digert nøkkelknippe. Du får bare en halvtime altså, advarte hun.

De strøk så lett som englevinger over Majas rygg, mens pleieren fortalte de gode nyhetene. Det står en gutt utenfor sykehuset.

9 * Vinden kom inn fra havet, full av kraft og varmegrader. Den ønsket visst å blåse landskapet rent for snø og is, selv om det bare var januar. På en balkong nesten på toppen av sykehusbygning- en røsket stormkastene så heftig at Maja måtte trekke pusten dypt nede i jakkekragen. Andreas slapp ikke hånden hennes, trakk henne bare tettere inntil seg, og klemte alle fire nevene deres ned i lommene sine. To hutrende skikkelser presset seg tett inntil veggen for å finne ly. Maja. Kjæreste Majaen min... går det bra med deg? Jeg er så lei meg, jeg skulle så gjerne vært hos deg i går! Men jeg slapp ikke inn. Hun ristet tungt på hodet, men ga ham et lite smil. Jeg vet. Ingen slipper egentlig inn, hvis de ikke har tenkt å bli her for å hjelpe til. Det var Gabriella som fikset dette møtet. Hun er nok snillere enn jeg trodde. Verdens vakreste Andreas så ut som han hadde lyst å kysse henne, han lente seg frem. Pusten hans luktet av noe fremmed, noe syrlig, men ikke ubehagelig. Maja ble brått oppmerksom på metallsmaken i sin egen munn, kom på at hun ikke hadde pusset tenner på flere døgn. Hun trakk seg litt unna. Øynene hans var så alvorlige, store, svartblå i halvmørket. Varsomt dro han i skjerfet sitt, strakte det ut slik at det laget litt mer ly for ansiktet hennes. Balkongen de sto på skalv under de verste stormkastene, et sted slo metall mot metall i vinden. Hvordan går det med broren din? Jeg vet ikke. Han lever jo. Men de klarer ikke å finne ut hvor skadet hjernen hans er uten de riktige

Andreas slapp ikke hånden hennes, trakk henne bare tettere inntil seg, og klemte alle fire nevene deres ned i lommene sine. To hutrende skikkelser presset seg tett inntil veggen for å finne ly. Maja.

10 maskinene. Dessuten er det nesten ingen leger på jobb. Han er i koma fremdeles? Men fikk en respirator som funker? Mm. Kristian fikset det. Den store soldatbroren min har nok mer makt her enn vi forsto. Andreas smilte stramt, hun så et glimt av de hvite tennene hans. Vinden blåste de fuktige krøllene flate mot kinnet og fikk ham til å snurpe ansiktet. Men helskjønn var han uansett. Det er helt fryktelig at en slik ulykke skulle skje akkurat da vi trodde det verste var over, sa Andreas. Heldigvis sa han ikke mer om «det verste». Døgnene som gissel hos den rabiate Ronny var noe Maja helst ville glemme. Nå var det hun som lente seg frem, la hodet tungt mot skulderen hans. Hun skulle så inderlig ønske at hun kunne fortelle ham sannheten. Sannheten om steinene Thomas hadde hatt i lomma. Sannheten om at hvis hun hadde tatt Thomas mer på alvor, vist ham litt mer forståelse, sagt at hun var glad i ham litt oftere... så hadde han kanskje ikke gjort det han gjorde. Men det var umulig. Vi får bare håpe at det verste er over, hvisket hun. At Thomas våkner opp, og så blir alt bra. Ja, det bare må skje, svarte han mykt. To av hendene deres knuget hverandre fremdeles, der nede i lommen. Den andre armen smøg han fast om livet hennes. Den var sterkere enn stormen som rev i dem begge. Det er i alle fall mange som tenker på dere. Foreldrene mine, lærer Guro og Ruth. Ja, forresten skulle jeg hilse fra Møkk... jeg mener Morten også. Det er fint, Andreas. Takk. Bare hils alle tilbake. Er det noe mer jeg kan gjøre for deg, Maja mi? Hente

Vinden blåste de fuktige krøllene flate mot kinnet og fikk ham til å snurpe ansiktet. Men helskjønn var han uansett.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot