MAGASIN FRA NORGES RÅFISKLAG NR

Transkript

1 MAGASIN FRA NORGES RÅFISKLAG NR

2 Leder: 70 år i forandring! Et jubileum er en god anledning til å se tilbake og oppsummere hva som har skjedd og hva man har oppnådd. Samtidig er det naturlig å skue framover og forsøke å spå litt om utviklingen de kommende årene. Når man tenker på alt som har skjedd siden 1938, i Norge generelt, og på kysten spesielt, kan man saktens undre seg over hvordan utviklinga vil gå i framtida. Dagens økonomiske kår og de sosiale forholdene for folk flest gjør det nærmest umulig å sammenligne med mellomkrigstida, da fiskerne, i nær dialog med myndighetene, besluttet å etablere Norges Råfisklag. Man trenger kanskje ikke gå lenger tilbake enn til 60-tallet før man får problemer med å forklare unge mennesker hvordan folk levde og hvordan de økonomiske rammene var. Det som har skjedd er fantastisk og Råfisklaget har definitivt vært en del av denne historia. Også på en rekke andre områder har utviklinga vært nærmest ufattelig: Teknologi, kommunikasjon, vårt forhold til andre land med bl.a. økt globalisering, utdanning osv. På noen områder har kanskje ikke forandringene vært positive litt avhengig av øynene som ser: Flyttestrømmene fra distriktene, økt materialisme, forurensing og klimatrussel. Velstandsmedaljen har en bakside, men de færreste med god hukommelse lengter av den grunn tilbake til de gode gamle dager. Og noe er nokså uendret: En komplisert geografi, tøffe klimatiske forhold, store sesong-fiskerier og drømmen om det store varpet. Det sier seg selv at også Råfisklaget har endret seg enormt fra starten og fram til i dag. Og forandringene vil fortsette i takt med nye krav fra kundene og omgivelsene for øvrig. Endringene skjer ikke nødvendigvis ved de store revolusjoner, men ved små og store steg fortrinnsvis i riktig retning. I dag er for eksempel økonomisk oppgjør gjennom Råfisklaget med garantert penger på konto for levert fisk, en selvfølgelighet for fiskerne. Dette gir sikkerhet for utkommet, men det kan være verdt å minne om at tjenesten ble innført så sent som rundt Før det var det mange fiskere som måtte bruke sommeren til å kreve inn oppgjør fra fiskekjøperne for leveransene fra vintersesongen. Blant Råfisklagets utfordringer i framtida, vil nok det å sikre et fortsatt dynamisk råvaremarked med god konkurranse om fiskernes produkter, være et hovedmål. Økt konsentrasjon, vertikal integrasjon og fiskeindustriens eierskap i fiskeflåten bidrar til å svekke konkurransen om fiskeråstoffet. Det er ikke lett å spå om hvordan dette vil se ut i framtida men det er neppe tvil om at færre og større aktører vil få mer makt i råvaremarkedet for fisk i vår region. I alle fall hvis trenden vi så langt har sett, fortsetter. Her har Råfisklaget og de øvrige fiskesalgslagene en stor utfordring med å sikre at det skal være plass for alle aktører både store og små. Det å sikre aktørene like konkurransevilkår minner på mange måter om utfordringene fra 1938 så kanskje ikke alt er så forandret Denne utgaven av På Første Hånd er i sin helhet viet til betraktninger om hva som har skjedd i disse 70 årene og ikke minst hva som er utfordringene framover. Vi håper leserne vil finne interessant stoff og grunnlag for noen framtidstanker om jubilanten og næringa våres. Husk; 70 år er ingen alder. Det er nærmest bare å regne som en god start for en organisasjon med viktige og langsiktige oppgaver for kysten, fiskerne og fiskerinæringa! Svein Ove Haugland Assisterende direktør 2

3 Gullskjerpet Trygve Myrvang har et engasjement, kanskje det også kan kalles en oppgave. Det er å gjøre samfunnet som helhet mer oppmerksom på de enorme verdiene Norge er velsignet med. Verdier som svømmer fritt rundt i havet. Vet ikke folk hvordan en torsk ser ut? På den ene siden er fisk en umistelig nasjonal ressurs og en sentral del av norsk nasjonal identitet. På den andre siden er fisk blitt redusert til noe diffust og anonymt og uinteressant og derved noe som færre og færre nordmenn har et personlig forhold til. Siste Fiskeribladet Det er hektiske timer i redaksjonslokalene til Fiskeribladet i Harstad. Det aller siste rene nummer av avisen ligger i bunker på disken i resep sjonen. Neste nummer er bare dager unna, men da er sammenslåingen med Fiskaren et faktum. Gategutt på Bugøynes Kjell Hastad har opplevd mye gjennom sine nesten tre tiår i Råfisk lagets tjeneste. Brøt kvinnebarrieren i Råfisklaget Rita Naustvik har skrevet seg inn i Råfisklagets 70-årige historie, og mindre engasjert er hun heller ikke i dag, selv om hun ikke lenger er fisker. Råfisk på første hånd i 70 år Samfunnsbygger eller bare aktør? Fotefar gjennom historien: Fra kokfesken til Seafood Kystens talerør for en bærekraftig fiskerinæring De som har ledet laget Råfisklaget fyller 70 år Hvor står hvitfisk næringen i 2020? Russerne kommer! Lett å skryte Større innflytelse Fra subsidier til marin potens Europas mest moderne kystvakt Tredje far i huset En interessant og enkel jobb Satset på design opplevde suksess Bare Kina er større Monopolet krever kostnadskontroll Ny tid om bord Allianse med miljøbevegelsen Fra Norges Råfisklag til noen rovfiskelag? På første hånd Utgiver: Norges Råfisklag, Postboks 6162, 9291 Tromsø Telefon: Ansvarlig redaktør: Svein Ove Haugland, svein.ove.haugland@rafisklaget.no Redaksjon: Svein Ove Haugland, Thor E. Kalsaas, thor.e.kalsaas@rafisklaget.no, Svenn A. Nielsen, svenna@svenna.no Forsidebilde: Kyst i Lofoten. Foto: Mitsunoba Ura, Eksportutvalget for fisk Redaksjon avsluttet: Opplag: 6500 Utforming og trykk: Lundblad Media AS ISSN

4 Gullskjerpet Av Svenn A. Nielsen Dersom vi kan bidra til å skape noen flere livskraftige kystsamfunn og styrke noen fiskerimiljøer, da er det verdt det, sier Trygve Myrvang. Direktøren i det jubilerende Råfisklaget leder en organisasjon som skal balansere mellom kontroll og forvaltning og mellom samfunnsansvar som koster penger, og arbeidet med å redusere utgiftene for medlemmene fiskerne. Vi må satse på ungdommene. Skal vi bidra til rekruttering, må vi også så litt. Derfor bruker vi fem, seks millioner på kystkultur, FoU og idrett i små samfunn selv om noen kanskje synes dette er vel mye penger, legger han til. Trygve Myrvang har et engasjement, kanskje det også kan kalles en oppgave. Det er å gjøre samfunnet som helhet mer oppmerksom på de enorme verdiene Norge er velsignet med. Verdier som svømmer fritt rundt i havet. Det er et paradoks, sier han, at samfunnet ikke ser hvor viktig det er at Norge kan være verdens beste leverandør av ren mat. At man ikke ser hvilket gullskjerp vi sitter på. Derfor er han bekymret når han opplever at unge mennesker i dag er fremmedgjorte i forhold til kysten, kulturen som har sine røtter der og den viktige næringsaktiviteten. Fiskerne er slik laga at fravær av grov kjeft anses som hederlig omtale. Det ser ut til at vi, dvs. barnehagene, skolene og næringen har noe å ta igjen, sier han, men legger til med et lønnlig håp: Kanskje ser vi nå tendenser til at pendelen svinger at ikke alt dreier seg om den siste sydenturen, den tredje for året, men at noen kanskje begynner å ta ungene med på sykkeltur til Lofoten i stedet. Råfisklagets første og fremste oppgave handler, i følge Myrvang, om å bidra til å redusere kostnadene for fiskerne og øke inntektene. Det skjer gjennom økonomi- og salgstjenestene som de siste årene, ikke minst takket være en rivende teknologisk utvikling, er betydelig effektivisert. Fiskerne har behov for en dyktig markedsorganisasjon. Gjennom denne er vi i stand til å skape merverdier langt utover det den enkelte fisker er i stand til på egen hånd. Som markedsorganisasjon utvikler vi markedsplassen slik at det oppstår konkurranse og merverdier på salgssiden, og vi gjør det langt bedre for flåten enn flåten enkeltvis kan gjøre det selv. På spørsmål om fiskerne er fornøyd med jobben, svarer direktøren: Fiskerne er slik laga at fravær av grov kjeft anses som hederlig omtale. Det er grei tale i et miljø der språkbruken er direkte. Sist i april i år vedtok Stortinget den nye Havressursloven. Der fikk Råfisklaget oppgaver utover det å bidra til fiskernes økonomiske velbefinnende gjennom forhandlinger og fastsettelse av minstepris. Det handler om kontroll. 4

5 Trygve Myrvang, Råfi sklagets direktør i jubileumsåret sluttsedler passerer hvert år gjennom våre systemer. Det gir oss en enorm database og et fantastisk utgangspunkt for å distribuere og selge fisk og kontrollere uttaket. Det er på en måte samspillet mellom vår oppgave som forvalter og vår oppgave som kontrollør som er betalingen tilbake til samfunnet, sier Trygve Myrvang. Men også dette handler om å skape en arena for like konkurransevilkår. Her er vi ved kjernen i Råfisklagets virksomhet. Gjennom arbeidet vårt bidrar vi til ryddige forhold og like regler noe som igjen skaper likeverdige aktører i næringa, sier direktøren, som ikke redd for kritikken om at Råfisklaget er bukken som passer havresekken. Vi har Riksrevisjonen som kikker oss i kortene. Det synes vi er flott. Dessuten sparer vi samfunnet for kostnader. Vi kan gjøre jobben og Stortinget slipper å bruke ekstra ressurser på dette. De pengene kan heller brukes til veier, skoler helse og alt annet vi trenger i samfunnet. Himmelen over norsk fiskerinæring har aldri vært skyfri. Den er det heller ikke det året Råfisklaget fyller 70. Årets skreisesong har vært god. Mange steder har mottaksanleggene vært overkasta av fisk. Båtene har kommet søkklastet til kai, og det har rammet kvaliteten. Arbeidet med å forbedre kvaliteten er et everlasting project. Siden vikingtiden har vi hatt kunnskaper om fisk som ikke er godt nok behandlet, og vi blir aldri ferdig. Skal vi lykkes må vi skjønne hvilken verdi som ligger i en knasende fersk torskeloins solgt på verdens fineste restaurant. Det er enorme verdier vi sitter på om vi kan utnytte dem rett, sier Trygve Myrvang. Selv om mye bra har skjedd i forhold til svart fiske og med mer omfattende avtaler om havnestatskontroll, gjenstår flere grep i Myrvangs hode: Vi skulle fått til en avtale med Russland om forbud mot omlasting til havs. Det hadde hjulpet mye. Trygve Myrvang, som kom til Råfisklaget som juridisk konsulent i 1983 og ble administrerende direktør i 1999, sier laget også må være omdømmebygger. Dette handler om åpenhet og informasjon, om interaktive nettsider, men kanskje mest om dokumentasjon. Vi må bli flinkere til å dokumentere at fisken kommer fra bærekraftige bestander, at den er lovlig fanget, at den er trygg og spise og bidrar til god helse og et sunt liv, sier han, og legger til at dette også handler om å vedlikeholde og øke de faglige kunnskapene slik at man kan delta i og være en premissleverandør i debatten enten den handler om olje og seismikk eller miljø. For Råfisklaget, som for alle andre, handler fremtiden i første rekke om å sikre ressursgrunnlaget. Det er dette vi lever og ånder for og ingen, selv ikke den mest ihuga miljøaktivist er mer opptatt av å ta vare på ressursene i havet enn vi, sier Trygve Myrvang. 5

6 Artikkelforfatter, førsteamansuensis Nils Magne Knutsen. Foto: Svenn A. Nielsen Vet ikke folk hvordan en torsk ser ut? Av Nils M. Knutsen Råfisklaget fyller 70 år i ei tid da norske fiskerier er på dagsordenen som aldri før. Eksportmilliardene ruller jevnt og trutt over avisenes forsider, torskekvotene gløder på debattsidene, og fra alle kanter oversvømmes vi med anbefalinger om å spise mere fisk, for det er kjernesunn og fornuftig mat som kostholdsekspertene elsker og som ansvarsbevisste foreldre bør presse inn i ungene så ofte de kan. Fisk og fiskerier er kort sagt en selvfølgelig del av norsk hverdag og norsk offentlighet. På den annen side er det tegn som tyder på at på nordmenn flest på det rent personlige plan har fått økende avstand til det råstoffet fiskerne bringer til lands. Derved er det blitt slik at mange av de som rusler ut av butikken med en pakke seifilet eller en pakke steinbitkaker, ikke vet stort om hva slags fisk de nå skal hjem og tilberede. I ei av Asbjørn Dybwads historier sitter to karer og prater om den nye ekspeditrisa på det lokale samvirkelaget. Den ene av dem har observert 6

7 Faksimile fra fl yselskapet Norwegians magasin nr. 1/08 vidunderet på nært hold, og han gir følgende inspirerte beskrivelse av damen: Ho e kvit og fin som ei småseilever. Allerede da dette ble skrevet, omkring 1960, var nok dette en ganske frisk og uventet billedbruk, men ikke verre enn at Dybwads mange beundrere både forsto hva han snakket om og forsto at her var det tale om stor begeistring og sterke følelser: Stort lekrere enn ei småseilever kan en kvinne ikke bli ikke for en mann med vett på gode råvarer! Schizofreni? I dag ville det nok vært mange som ikke hadde oppfattet humoren i Dybwads kostelige billedbruk, for replikken krever litt spesialkompetanse av tilhøreren. Denne spesialkompetansen synes å være på retur i dagens Norge. Spørsmålet er med andre ord om vi er i ferd med å utvikle et slags schizofrent forhold til fisk: På den ene siden er fisk en umistelig nasjonal ressurs og en sentral del av norsk nasjonal identitet. På den andre siden er fisk blitt redusert til noe diffust og anonymt og uinteressant og derved noe som færre og færre nordmenn har et personlig forhold til. Dette er selvsagt ganske løse antagelser og lettvint synsing. Men iblant kommer det noen signaler som bekrefter ens bangeste anelser, derfor er det på høy tid at en fiskerisosiolog nå kommer på banen og gjør noen undersøkelser. Man kunne f. eks. tenke seg følgende elementære spørsmål til det norske folk: Hvordan ser en torsk ut? Mange vet selvsagt det, sånn noenlunde, og medlemmene i Råfisklaget vet det veldig godt. Men sannsynligvis er det mange som ikke vet det, så utrolig det enn kan høres. La oss ta et eksempel: I siste nummer av magasinet til flyselskapet Norwegian (1/08) er der en entusiastisk reportasje fra Lofoten, bl.a. med et bilde av en fornøyd fisker og hans fangst. I billedteksten kan man lese at i Lofoten er det ikke uvanlig å få torsk på kilo, og det er selvsagt sant. Problemet er bare at det den blide fiskeren står med i fanget, ikke er en torsk, det er en sei! Muligens er dette bare en glipp og et hendelig uhell i redaksjonen. Men muligens er det verre enn som så, muligens er det faktisk et tegn på at ikke bare enkelte norske journalister, men en stadig større del av det norske folk har et overraskende fjernt forhold til noe som har vært allmennkunn skap i dette landet i tusener av år. Om det nå er slik at den alminnelige norske kunnskapen om våre viktigste matfisker er på retur, representerer det et stort tap, både i naturkunnskap, i kulturkunnskap og i matglede. Og det representerer en dreining i befolkningas interesser. I tusener av år har fisken vært en dominerende del av den norske hverdagen. Fisken har vært noe folk har vært avhengige av, snakket om, ventet på, drømt om, kjempet med, risikert livet for, skaffet seg kunnskaper om, lært seg vandringsveiene til, forsøkt å påvirke med både hvit og svart magi. Til sammen representerer dette en rik flora av praktisk kunnskap og erfaring og myter og tradisjoner, og nå er det altså grunn til å frykte for at hele denne kulturarven er i ferd med å forsvinne. Nordlands Trompet I norsk litteratur finner vi mange eksempler på hvordan fisken har preget både hverdagen og fantasilivet til folk langs kysten. Den fremste av norske fiske-forfattere er selvsagt Petter Dass. Ingen har som han portrettert matfiskene langs kysten, løftet dem inn i rim og taktfast rytme og laget vers som folk langs kysten har lært utenat og gledet seg over i hundrevis av år. Petter Dass hyllest til fiskene finner vi i Nordlands Trompet, i det kapitlet han i tidens barokk-stil kaller Svemmende Djur i det nordlandske Hav. Her gir han noen humørfylte og sakkyndige portretter av de viktigste matfiskene langs kysten, portretter det glitrer både matglede og naturglede og fiskerglede av. Øverst på liste troner selvsagt torsken: Nu maae jeg mig sno til den Nordlandske Torsk, Som Fiskerne kalde 7

8 maae Skreien på Norsk, Han kaldes maae Nordmandens Krone. Han kroner vor Gielde, han kroner vor Skiaae, O! Sæel est du Bonde, som Torsken kand faae, Han føder baad dig og din Kone. Med fyndig formuleringsevne slår dikterpresten fast at torsken er selve livsgrunnlaget for bosettinga i Nord- Norge: Her findes ey Druer at plukke. Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød, Og miste vi hannem, da lide vi Nød, Og jammerlig nødes at sukke. Du dronning i Vand... I totalkvantum og eksportverdi er ikke kveita på langt nær så viktig som torsken, men som individuell fisk har den høyest status, og Petter Dass skildrer den med stor begeistring: Du smuckeste Qveite, du Dronning i Vand, Hvor flad er din Bolig paa dybeste Sand, Hvorpaa du fremskrider saa sagte! Hvor findes din liige blandt svæmmende Kre? Din Ryg er som Ravnen og Bugen som Sne, Ja, viider end Skiæle paa Sanden. Og vilde man salte din eniste Krop, Du fylder et pakkede Tønde-Rum op, En Tønde! ja stundom halv-anden. Kveita er selve storviltet i havet. Går vi riktig langt tilbake i tida, ser vi at det var bare en eneste fisk våre steinalderfedre brydde seg om å hogge inn i fjellet, og det var kveita. Helleristningene var våre forfedres forsøk på å be maktene om god kveitelykke, og som ingen annen fisk har denne fisken vært omgitt av bønner og myter og magi og knep og kunster. Enkelte har hatt mest tro på ferskt haill, andre har trodd mere på å skvette kveiteblod på båt og bruk for å gi kveitelykke, en skikk som jo har røtter tilbake til gamle, førkristne blotritualer. På og 1800-tallet ble det vanlig å tegne et kristent kors med blod på kvitsida av fisken. Derved hadde man liksom helgardert seg og inngått allianse med både lyse og mørke makter. Den store manndomsprøven for en norsk fisker, det er jo nettopp kampen Tegning: Karl Erik Harr med storkveita. Denne kampen er skildret i folkevisa om Han Sjur- Svein som rodde seg på Moskenes Hav, men ellers er det underlig nok ikke skrevet mye om kveitefiske i norsk litteratur, til tross for den dramatikken dette fisket byr på. Men drømmen om storkveita har lekt i underbevisstheten til alle fiskere helt siden våre forfedre hogde dem inn i berget, og hver gang pilken setter seg fast i noe riktig tungt, da flakker den gamle drømmen gjennom nervesystemet inntil man skjønner at man atter en gang bare sitter fast i bunnen. I dag er det oppdrettskveite som ligger lekkert på isen i fiskediskene, og 8

9 Gud, ditt dyre navn og ære. I samme slengen tar han også med både nisa og makrellstørja (tanteyen): samt og tanteyen, som løber leyen, steenbid og skreien og torsk og seien og nise. Dette er vel å merke den opprinnelige versjonen. I den norske kirka var liksom ikke steinbiten og nisa og makrellstørja religiøse nok, derfor ble denne strofen fjernet. Men for Petter Dass var også fiskene en del av Guds hellige skaperverk, og derfor hørte steinbiten like mye hjemme i kirka som lammet og duen. for den ukyndige er kanskje dette bare en fisk blant andre. Men den som har sine fisker-gener intakt, kaster gjerne et ekstra blikk på utstillingskveitene, for dette er virkelig et vidunder av en fisk, dyrket og beundret i tusenvis av år. Laks og hyse La oss vende tilbake til Hr. Petter, for han har flere fisker han vil vise fram. Som en konferansier på en scene presenterer han oss for sine artister: Laksen, som i sin skjorte av sølv vandrer oppover elvene der den blir tatt i ruser av bøndene. Fru Hyse, med flekken bak øret, en bortskjemt og finspist dame som helst vil ha skjell til agn. Hun er dessuten litt tørr i fisken Tegning: Karl Erik Harr og bør derfor serveres med mye smør. En annen vanskelig dame er håkjerringa, som til forskjell fra kjerringer flest har alle sine sylskarpe tenner i behold. Så steinbiten, som ifølge Petter Dass ser så ille ut at man kunne tro den har pådratt seg franzosen, syfilis. Men, legger dikterpresten til, heldigvis er den bedre i siun end i røn, den smaker bedre enn den ser ut til. I moderne tid har enkelte hevdet at steinbit tidligere ble betraktet som uspiselig ufesk langs kysten, men det stemmer ikke, det har vi altså dikterprestens egne ord for. Såpass begeistret var Petter Dass for steinbiten at han endog tok den med, sammen med torsken og seien, i sin mest kjente salme, Herre Silda Silda får også behørig omtale av Petter Dass. I begynnelsen av Nordlands Trompet inviterer forfatteren sine lesere til et måltid, og der vil han bl.a. servere den slags sild han kaller for Bondegods, dvs. sild som er så lett saltet at den har surnet i tønna. Dette i kontrast til den fullsaltede spekesilda som ble kalt Kjøbmandsgods eller Christianiagods. Skikken med å la silda surne oppsto sannsynligvis fordi salt, middelalderens hvite gull, var dyrt og dårlig. Etter at saltet ble billigere og bedre, fortsatte norske bønder imidlertid med å spise den surnede silda, Bonde godset, for nå var de blitt vant til den og ville ikke ha noe annet. Skikken ble borte først mot slutten av 1800-tallet, blant annet fordi det oppsto (feilaktige!) rykter om at den sure silda kunne føre til spedalskhet. Varianter av denne tilberedningsmåten har overlevd fram til i dag, bl.a. i svenskenes beryktede og i Nord- Sverige høyt elskede! surströmming, og i den norske rakørreten. Nå er det selvsagt ikke bare Petter Dass som har skrevet om silda, for silda har en sentral posisjon i norsk kystkultur, i norsk folkeliv og i norsk historie. Som ingen annen fisk har silda hatt evnen til å skape store og 9

10 små samfunn, noe som Bjørnstjerne Bjørnson ganske presist peker på i romanen Fiskerjenten: Hvor silden i lang tid har hatt stadig innsig, danner sig etterhånden en by når leiligheten for resten er der. At dette stemmer, har vi mange bevis på; det er ikke uten grunn at det sies at både Stavanger og Haugesund og Bodø og Harstad er bygget på sildebein. Og den som kjenner Hamsuns nordlandsromaner, vet at også der dukker sildstengene opp når det virkelig trengs, både for den sindige Benoni og for den uansvarlige eventyreren August. På og 1700-tallet la norske forfattere fram ulike fantasifulle forklaringer på hvor silda kom fra, for de veldige sildestimene som årlig søkte inn mot kysten av Norge, ble med rette oppfattet som et av naturens store undere. Silda ble først og fremst oppfattet som et direkte redskap for Guds vilje, og når silda endret sine gamle vandringsveier og la et distrikt brakk, ble dette oppfattet som Guds straff for all umoralen på vedkommende sted. Moderne fiskeriforskning har etter hvert kommet fram til mindre morsomme, men til gjengjeld mer pålitelige, forklaringer på sildas vandringer. Du spralende sei... Den fisken som får den mest kjærlighetsfylte omtalen i Nordlands Trompet, er seien, som skildres som en del av den nordnorske sommeren, med sol over grunnene der fisken danser: Du spralende Sey! see jeg nær hadde glemt Din hoppende Springen og lystige Skiemt Udi mine Skrifter at teigne. Hvor smuk er din Dantz alt om Mid- Sommers Tiid, Naar Solen er skinnend og Vejret er blid, Et Menniskes Hierte maa qveigne! Det Petter Dass her forteller om, er gjenkjennelig for alle som har vokst opp ved kysten; seien er jo egentlig vår felles barndomskamerat som har fylt somrene med både lek og spenning. Det begynner med at vi ligger på ei kai med knappenålsangler og fisker fingerlang småmort. Så vokser vi til og får være med ut i båt for å dorge småsei langs land. På den måten fungerer seifisket som en utmerket lokal fiskerskole. Det er et fiske som foregår i godt vær på sommerstid, med enkelt utstyr, og der både gutter og jenter lærer seg å være i båt, lærer seg å passe bruket, lærer seg med ene og lærer seg å behandle fisken med bløgging, sløying og filetering. Og så en vakker dag, i begynnelsen av tenårene, er den store dagen kommet da vi endelig får vår første skikkelige storsei og tar den inn i båten uten hjelp av noen voksne. Om havet er en skole, så er robåten et utmerket klasserom, slik den har vært i hundre vis av år: Hvor mange bestefedre har ikke sittet der med sine barnebarn og sosialisert dem inn i fiskeryrket, lært dem å passe båt og bruk, lært dem å legge merke til naturen rundt seg, lært dem å kjenne fiskeplassene på heimsjøen ut og inn. Og når fisken ikke biter, er det rom for prat og historier og skrøner og gåter, for å få tida til å gå. Seien er i det hele tatt en gave til kystbefolkninga. En ting er nå dens rolle som hverdagshelt på middagsbordet, billig, god og anvendelig til alt. I tillegg kommer dens perfekte vekselbruk med torsken. Når våren kommer og torsken ikke er i full vigør lenger, da kommer seien. Nu e han kommen, roper naboene til hverandre, og da kan det selvsagt være tjelden de snakker om, men like gjerne er det småseien, det viktigste av alle vårtegn. Humør Detaljkunnskapen og humøret i det Petter Dass har skrevet om de ulike fiskeslagene, står i en særstilling i norsk litteratur. Men selvsagt er det også andre forfattere som har skrevet om fisk og om det tette forholdet mellom mennesker og hav, mellom folk og fisk. En av disse forfatterne er Andreas Markusson fra Ofoten. I en romantrilogi fra begynnelsen av 1930-åra, etter krigen omarbeidet til dobbeltromanen Fiskere I II, har han skrevet nært og sakkyndig både om debatten rundt motoriseringa av fiskeflåten etter 1905, og om den begynnende organiseringa av fiskerne, en prosess som førte fram til Norges Fiskarlag og til dannelsen av Råfisklaget i Markusson skildrer også det omslag i fiskernes menta litet som organiseringa bygger på, nemlig at om man er konkurrenter ute på feltet, så må man stå samlet på land, for det er egentlig der lotten avgjøres. For fiskere som hadde konkurransen med de andre i blodet, og som trodde at om man bare fraktet nok fisk på land, ville velstanden komme, var det en ganske smertefull prosess å venne seg til denne nye måten å forstå seg selv og sin rolle som fisker på. Respekten for det hverdagslige Er norsk fisk blitt for hverdagslig og for kjedelig? Må fisken være servert på utenlandsk vis for å være interessant? Ja, muligens, for det viser seg at ungdom som trekker seg gjespende vekk fra de tradisjonelle norske fiskerettene, de setter seg gladelig til bords i sushi-restaurantene for å spise rå kveite, ja, de er endog villige til å betale en hundrelapp for en liten bit rå breiflabblever! Når de ser hvor mye det koster for en liten munnfull, forstår de jo at dette er så fint at det MÅ de bare forsøke. Vil det være vanskelig å gjøre dem like entusiastiske for tradisjonelle måter å spise fisk på? Kanskje noen elementære kunnskaper ville hjelpe? I første omgang kan vi jo sørge for at all norsk ungdom lærer seg å se forskjell på torsk og sei. Så kan vi ta de øvrige fiskeslagene og deres personlighet og deres fascinerende kulturhistorie etter hvert. 10

11 Råfisk på første Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen. Foto: Scanpix hånd i 70 år Av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen Når Norges Råfisklag nå runder 70 år, er det som en høyst oppegående jubilant. Med råfisklovens intensjon og formål som utgangspunkt har 70-åringen vist evne til å møte stadig nye utfordringer fra en krevende, mangesidig og ofte turbulent næring. Laget har bidratt vesentlig til å skape trygghet, ikke bare for fiskere, men for alle som bor langs kysten fra Nordmøre og nordover. Norges Råfisklag står derfor i første rekke blant dem som har sørget for lys i husan. Råfisklaget har som få andre i næringen hatt en viktig rolle knyttet til samfunnsnyttig virksomhet. Laget har bevilget penger og på andre måter støttet opp om mottaksstasjoner, serviceanlegg, ismaskiner, egnebuer og velferdsstasjoner. Sponsing av idrettsutøvere i fiskevær, støtte til museer for å ta vare på redskaper og tradisjonell kunnskap om næringen, bidrag til humanitære organisasjoner og faglig kurs, blant annet om råstoffbehandling og kvalitet, er andre eksempler på lagets faglige og samfunnsbyggende virksomhet. Det står respekt av Norges Råfisklags 70-årige virksomhet som et talerør for fiskernes interesser og som en forvalter av fiskets grunnlov råfiskloven. Regjeringen ser verdien og nytten av virksomheten og har i Soria Moriaerklæringen slått fast at råfiskloven og deltakerloven skal opprettholdes. Færre fiskere og økte fangster Siden Råfisklaget ble dannet i 1938 har det preget næringen og samfunnsutvikling. Årene etter krigen var merket av gjenreisningspolitikken og modernisering av en teknologisk sett enkel næring. Ser vi på utviklingen i de siste 25 årene er tallet på fiskere og fiskebåter i dag blitt vesentlig redusert samtidig som gjennomsnittlig årlig fangst per fisker har økt betydelig. Næringen har vært gjennom en omfattende modernisering og rasjonalisering, både hva gjelder fartøy og utstyr. Det har ofte stått strid om hvor berettiget Råfiskloven er og derved også om salgslagenes virksomhet. Fra slutten av 1980-årene, i tiden etter at Moxnesutvalget hadde lagt fram sin innstilling, var det et sterkt fokus på liberalisering og endring av næringens rammebetingelser. Tilvirker loven ble avskaffet, Eksportloven endret og floraen av eksportutvalg omgjort til et stort felles eksportutvalg. Vi så speilvending av Sjøgrenseloven og bortfall av kjøpergodkjenning og pristilskudd. Flere av endringene kan spores tilbake til et behov for harmonisering av vårt regelverk med EFTAs og EUs regelverk, og til forhandlingene om EØS-avtalen. Speilvendingen av sjøgrenseloven bidro til at store kvanta russiskfanget torsk ble levert i lagets nordligste område. Ut over 1990-tallet, og et stykke inn i det nye årtusen, skulle dette komme til å prege næringen og kystsamfunnene, særlig i Øst- Finnmark. Både på godt og ondt. Fra å være en kilde til økt verdiskaping og aktivitet i mange fiskevær, til en situasjon preget av tung omstilling etter hvert som de russiske landingene ble færre og færre. Viktigst fremover - miljøhensyn og bærekraftig ressursforvaltning Modernisering og effektivisering av fiskeflåten har ført til et for høyt beskatningsnivå og skapt behov for tiltak for å gjenoppbygge og beskytte bestandene. For om lag tretti år siden ble fiskebestandene forvaltet slik at det optimale uttaket av den enkelte bestanden lå innenfor rammer som førte til at bestanden ikke kollapset. Tidshorisonten i datidens forvaltningsstrategi var forholdsvis kort og ikke sammenlignbar med dagens 11

12 mer langsiktige og samfunnsøkonomisk baserte forvaltningsstrategier. I dag står vi foran store utfordringer når det gjelder å se uttaket av den enkelte bestanden i en helhetlig sammenheng der biodiversitet og bevaring av sårbare og viktige økosystem er utslagsgivende. I Soria Moriaerklæringen har regjeringen slått fast at den vil føre en fiskeri- og havbrukspolitikk som legger til rette for en langsiktig og miljømessig forsvarlig verdiskaping for hele samfunnet, og som samtidig bidrar til en rettferdig fordeling av ressursene. Vi ser en voksende internasjonal oppmerksomhet om våre nordlige farvann. Konkurranse om fiskeressursene og klimaendringer, illustrert ved stigende havtemperatur og isfrie polområder, preger dagens nyhetsbilde. Havdebatten i FN og EUs utarbeidelse av en overordnet maritim politikk, viser med all tydelighet at det dreier seg både om globale miljøinteresser og om strategiske næringsinteresser. Her ligger også betydningen av vårt arbeid for å bekjempe det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket i Barentshavet. Vår legitimitet vil i så måte være påvirket av i hvilken grad vi klarer å feie for egen dør og gripe fatt i overtredelser i vår egen næring. Fiskeri- og kystdepartementet er et miljødepartement med et særlig ansvar for miljøet i havet. Forvaltning av levende marine ressurser og deres leveområder, sjøtransport og sjøsikkerhet, samt oljevernberedskap, er sentrale oppgaver. Enkelte oppgaver har vi delegert til Fiskeridirektoratet, Kystverket og salgslagene herunder Norges Råfisklag. Departementet har lagt frem forslag til ny Havressurslov. Denne ble behandlet og vedtatt av Stortinget 28. april i år. Loven betyr en mer helhetlig tilnærming til forvaltning av viltlevende marine ressurser sammenlignet med saltvannsfiske loven. Den vil gjelde for alle marine ressurser, fra hval og til de minste levende organismer i havet, og omfatter alle aktiviteter knyttet til utnytting av disse ressursene. Altså ikke bare knyttet til fiske og fangst. Loven inneholder også bestemmelser som vil bidra til å styrke kampen mot ulovlig fiske, og vil derfor bli et bedre redskap enn det vi har til rådighet i dag når vi skal bekjempe det ulovlige fiske i Barentshavet. Å virke for et sunt og godt miljø og en bærekraftig ressursforvaltning må, etter mitt syn, bli næringens og fiskeriforvaltningen viktigste hensyn i årene fremover. Lokal verdiskaping, sysselsetting og bosetting må være sentrale og førende mål i fiskeripolitikken. Det må ikke igjen bli slik at bedriftsøkonomisk lønnsomhet alene skal være det styrende prinsippet. Fiskerinæringen har i århundrer vært viktig for sysselsetting og bosetting langs kysten. Mye har endret seg de siste tiår, men fiskerinæringen er fortsatt det fundamentet mange kystsamfunn hviler på. Sunn, trygg og god sjømat næringens omdømme Produksjon og leveranser av sunn og 12

13 Foto: Kjell Ove Storvik, Eksportutvalget for fi sk god sjømat baserer seg, foruten miljø og bærekraft, på forbrukerfokus og markedskunnskap, produktutvikling og ikke minst kvalitetsarbeid gjennom hele verdikjeden fra fisker til forbruker. Og det dreier seg om etikk. Fra tid til annen er det oppslag i pressen som forteller om et sjokkerende likegyldig forhold til kvaliteten på råstoffet, og til det faktum at det tilbys som mat til folk både her hjemme og til store deler av verden. Det er nylig blitt vist frem bilder av råtten sei som etter sigende var klar for eksport selv om Mattilsynet tidligere hadde konstatert at partiet skulle destrueres. Det er utrolig trist å se slike oppslag fordi det påvirker folks syn på næringen, og på fisk som sunn og god mat. Nesten enda tristere er det å høre at Mattilsynet vurderer å måtte være tilstede når pålagt destruering skal gjennomføres for å forsikre seg om at det blir gjort! Kvotejuks Det er ikke bare fiskekjøpere og industri som bryter forskrifter og setter næringens omdømme på spill. I det samme tidsrom i vår kunne en også lese i pressen at hele 60 brudd på kvote- og omsetningsbestemmelsene var anmeldt i våre tre nordligste fylker. Enkelte av disse sakene dreide seg både om kvotejuks og om store mengder fisk som sto usløyd og uten kjøling på kai i flere døgn. Det skal ikke mye kunnskap eller fantasi til for å skjønne at slik behandling ikke gir grunnlag for leveranser av mat av topp kvalitet. En slik opptreden rammer selvsagt flere enn de som jukser. Langt de fleste fiskere og kjøpere forholder seg til gjeldende forskrifter og retningslinjer og inntar en langsiktig og profesjonell holdning til kvalitetsarbeidet. Jukserne vil med sin virksomhet ramme lovlydige yrkesbrødre og -søstre på flere måter. På den ene siden stjeler de fra fellesskapet ved å hente ut mer enn sin tilmålte andel, og på den annen side forringer de betydningen av den kvalitetsskapende virksomheten som næringen legger vekt på. Ulovlig fiske redusert Regjeringen har lagt stor vekt på å bekjempe juks og svindel internasjonalt. Det er lagt ned mye arbeid og bevilget store beløp for å styrke det internasjonale samarbeidet på dette området. Økt kontroll til havs og ikke minst i forbindelse med lossing har gitt resultater og redusert omfanget av det ulovlige fisket i Barentshavet. Skal vi kunne fortsette vår innsats på dette området med troverdighet, forutsetter det at vi rydder opp og sørger for orden i eget hus. Det handler om forvaltningens renommé og troverdighet. Det handler samtidig om miljø og bærekraftig forvaltning. Et uregulert, ulovlig og urapportert fiske vil gjøre bestandsestimater mer usikre. Når det ulovlige fisket blir så omfattende som tilfellet tidligere var i Barentshavet, må dette få en negativ innvirkning på det lovlige fisket i regionen. Det vil ha sosioøkonomiske konsekvenser ved at sysselsettingen svekkes, noe som vil bidra til å gjøre regionen til et mindre attraktivt sted å bo. 13

14 Bruk hele fisken En annen aktuell og viktig utfordring som preger både forvaltning og næring, er å få størst mulig verdiskaping ut av hvert kilo tilgjengelig marint råstoff. Det handler om å ta hele fisken i bruk filet, skinn, hode, magesekk og andre innvoller og bein alt! Det handler om å utvikle nye produkter og å høste av ressurser som vi i dag har liten erfaring med å utnytte. For å lykkes i kampen om forbrukernes gunst er forvaltningen men særlig næringen også avhengig av kunnskap og kompetanse for å ligge i forkant. Næringen er som samfunnet for øvrig, i stadig endring. På nær sagt alle områder må vi myndigheter og næring satse på en fortløpende kompetanse heving. Fiskeri- og kystdepartementet har vært, og vil fortsatt være et viktig forsknings- og utredningsdepartement. FoU-innsatsen har vært utslags givende for vår evne til å løse tidligere tiders utfordringer og slik må det fortsatt være. Fiskerinæringen og andre brukere av havet På toppen av det hele ser vi at annen næringsvirksomhet kaster sitt blikk på havet, fiskerinæringens arbeidsplass. At hav og fjorder også er transportårer, er vi vant til og det kan, med enkelte alvorlige og beklagelige unntak, sies at denne kombinasjonen blir tilfredsstillende håndtert. Det er imidlertid en jevn tilgang på andre næringsinteresser som ønsker å slippe til der fiskeri og skipsfart har vært nærmest enerådende i om lag tusen år. I snart 40 år har det vært petroleumsvirk somhet på store deler av norsk sokkel. I forbindelse med at det har blitt åpnet for nye områder for leting etter olje og gass, har seismikk og undersøkelsesvirksomheten medført konflikt. Vi ser også økt interesse fra reiselivsnæringen og fra energisektoren som har planer om vindmølleparker til havs. Dette stiller krav til myndighetene om å utarbeide gode planverktøy, som forvaltningsplanen til Barentshavet og Lofoten. Og det krever vilje til dialog mellom de berørte næringene. Vi må stokke beina slik at vi fortsatt kan høste av fisken i havet etter at oljen og gassen tar slutt. Samtidig har kysten særlig i Nord-Norge et skrikende behov for nye næringer og ny aktivitet. Fiskerinæringen vil fortsatt være selve årsaken til at det bor folk på Senjakysten og Vannøya, men fiskerinæringen kan ikke alene sikre framtidige arbeidsplasser til kystungdommen. Kystsamfunnene trenger flere bein å stå på. Ut av det lukkede rom Fiskerinæringen har oppholdt seg lenge i det lukkede rom. Med det mener jeg at næringen og myndighetene tidligere har hatt anledning til å utforme strategier for høsting av fellesskapets ressurser, uten innblanding fra andre miljøer og aktører. I noen år nå har vi sett stadig flere eksempler på at nye aktører trer inn på våre enemerker. Miljøorganisasjoner, lokalpolitikere og politiske ungdomsorganisasjoner, forbrukerinteresser, detaljister og supermarkedkjeder, og mange flere forlanger å bli hørt og å få være med i forvaltningsarbeidet. Bærekraftig forvaltning, kvalitet og et dynamisk og bredt varesortiment er fortsatt viktige og styrende premisser, men andre hensyn tvinger seg frem med økt kraft, så som krav om etisk produksjon og hensynet til dyrevelferd. Dette gjenspeiler en generell trend og forteller om betydningen av et åpent og gjennomsiktig samfunn der flest mulig berørte skal kunne bli hørt i saker av felles interesse. Jeg ønsker denne utviklingen velkommen, og jeg ser det som helt naturlig, riktig og nødvendig at f.eks. lokalpolitikere er opptatt av forvaltningen av våre marine ressurser. Med Råfisklaget inn i fremtiden 2007 ble et godt år for fiskerinæringen. I forhold til året før kunne Norges Råfisklag notere hele 12 prosent verdi økning av fangstene levert i lagets distrikt. Den samlede verdien nådde rekordhøye 6,6 milliarder kroner hvorav norske fiskere sto for 5,1 milliarder kroner. Den forrige rekorden for verdien av norske leveranser på 4,7 milliarder kroner er om lag 10 år gammel. Fiskerinæringen er dynamisk og konkurranseutsatt. Internasjonal politikk og globale økonomiske forhold bidrar til å skape rammevilkår som vi her i Norge i liten grad kan påvirke. Konkurranse i markedene er næringen vant til, i produsent- og detaljistsegmentene og etter hvert også i råvareleddet. Konkurransen kommer også fra råvarekilder som tidligere ikke var interessante eller tilgjengelig fra for eksempel Alaska pollack og asiatiske oppdrettsarter som Pangasius og Tilapia. Derfor er kampen mot det ulovlige fisket, fokus på kvalitet og etisk forsvarlig produksjon, samt innsatsen for å utnytte hvert kilo tilgjengelig råstoff optimalt, så utrolig viktig. Særlig for folk og samfunn langs kysten. Forbrukerkrav og miljø Det er særlig to trender som vil prege næringen i stadig økende grad: forbrukerkrav og miljøhensyn. Sammenhengen mellom disse to er åpenbar. Stadig flere forbrukere, i første omgang fra kjøpekraftige og modne markeder, krever at mat varetrygghet, bærekraftig forvaltning og krav til etisk fangst og produksjon skal være dokumentert. Norges Råfisklag har fanget opp disse trendene. Laget har min fulle støtte når det satser på å utvikle en norsk miljø standard for å kunne dokumentere at norsk fisk er sunn og god mat basert på lovlig og bærekraftig utnytting av en fornybar ressurs. Jeg gratulerer hjerteligst med 70-årsjubileet! 14

15 Siste Fiskeribladet Av Svenn A. Nielsen Det er hektiske timer i redaksjonslokalene til Fiskeribladet i Harstad. Det aller siste rene nummer av avisen ligger i bunker på disken i resepsjonen. Over datamaskinene svetter journalister som nå skal lære seg et nytt system. Neste nummer er bare dager unna, men da er sammenslåingen med Fiskaren et faktum, og til da må det nye datasystemet være i alle fall sånn noenlunde innarbeidet. Gunnar Grytås, mangeårig og høyt respektert fiskerijournalist og politisk redaktør svarer slik på spørsmålet om han har lært noe nytt i dag: Ja, og om jeg lærer det en gang til, vil det være like nytt da også. Gamle og velprøvde journalistfingre har ikke alle like lett for å tilegne seg nye datatider med et felles system tilpasset tekst og bildeutveksling i Norges Handels og Sjøfartstidendes datasystem. Jeg startet med skrivemaskin, manuell sådan, og har siden jobbet med mange slags systemer, men data er van skelig, sukker redaktør Terje Jensen, som ikke er i tvil om at Fiskeribladet/Fiskaren nå står foran en ny tid med nye og spennende muligheter. Jeg tror vi skal beholde identiteten vår, men samtidig bli en del av et mye større mediekonsern både nasjonalt og internasjonalt, sier han bestemt. Internasjonalt kobles de to avisene som nå slås sammen til store fiskeriaviser som Fishing News International og Fish Farming International etter Handels- og Sjøfartstidendes oppkjøp i Storbritannia. Aviser i vår egen bransje som vil gi oss mye, sier Terje Jensen. Han ble på mange måter kastet inn i den sterke omstillingen som en fusjon er, da han i fjor på sparket, måtte overta redaktørrollen etter at Harald Berg som ble syk. Det var for om lag 10 år siden Fiskeribladet virkelig ble satt på prøve. Da etablerte Fiskaren seg også i Nord- Norge. Ennå levde Fiskeribladet på et opplag hovedsakelig kjøpt av Norges Råfisklag. Et opplag på godt over Men vi spisset oss og ble bedre, og fra 2004 gikk vi også over til markedsstyret abonnementsordning. Vi måtte ringe alle våre abonnenter og spørre dem om de var villige til å betale for et blad de så langt hadde fått gratis. 15

16 I det siste nummeret hedrer Fiskeribladet sin grunnlegger, Freder Fredriksen, gjennom å trykke den aller første lederen han skrev i det aller første Fiskeribladet den 23. januar der legger han vekt på at Fiskeribladet skal være en avis som orienterer: Om problemer for fiskerinæringen, om gjenreisningsplaner og meldinger om fremskritt på det tekniske området, om eksportproblemer, handelsavtaler, orienteringer om priser og samarbeidet innen fiskernes og tilvirkernes organisasjoner. Ennå sitter Freder Fredriksen i veggene. Både Terje Jensen og hans forgjenger Harald Berg og dagens markedssjef, Bjørn Solstrand, ble ansatt av den legendariske avispioneren. Og det var også i hans ånd da Fiskeribladet som den aller første avis i Norge besøkte Russland like etter president Gorbatsjovs tale om glasnost og perestroijka. Terje Jensen har vært redaktør under fusjonsprosessen. Alle foto: Svenn A. Nielsen. Bjørn Solstrand etter 45 år i Fiskeribladet har han nå gått over i pensjonistenes rekker. Vi besøkte Sevryba, det gigantiske fiskerikonsernet med over 8000 ansatte og kjørte rundt i redaktørens hvite Mercedes, minnes Terje Jensen. Han legger til at det var en naturlig del av Fiskeribladets virksomhet da, og at det er like naturlig å følge dette sporet i dag da Barentsregionen er Europas sterkest voksende økonomiske område. Med fusjonen av Fiskeribladet/Fiskaren etableres det for første gang på lenge en ny riksdekkende avis i Norge. En avis som er til stede med lokalkontor på Hvalar i Østfold, i Bergen, Ålesund, Bodø, Lofoten, Vesterålen, Harstad, Tromsø og Vadsø. Harald Berg tok avskjed med kollegene, men vil nok ennå fra tid til annen være å se i redaksjonslokalene i Harstad. Kanskje skriver han en og annen sak også. Det var en tøff omstilling. Den stanset heller ikke opp, men fortsatte med at Fiskeribladet måtte kvalifisere seg til pressestøtte. Det fordret utgivelser tre ganger i uken mot to før. Det gikk bra det også, økonomien viste gode tall og da man for vel ett år siden gjennomføre en markedsundersøkelse, viste den et solid potensiale for vekst. Vi trodde vi kunne ta opp kampen med Fiskaren, men fikk i stedet meldingen om at vi skulle fusjoneres, smiler redaktør Jensen, og medgir at det kom litt overraskende på de ansatte, og også skapte en smule støy. Vi skal bli større, vi skal favne bredere, men vi skal fortsatt være Fiskeribladet med hovedvekt på Nord- Norge og fiskeristoffet, sier Terje Jensen som ser mange nye og spennede utfordringer for den gjenskapte sammenslåtte avisen. Gammelredaktør før tiden Harald Berg ble gammelredaktør før tiden. 61-åringen la inn årene etter at han først fikk en prolaps som resulterte i følelsesløse fingre og føtter og deretter ble rammet av et mildt slag. Mer enn 50 sting langs ryggraden fra nakken og nedover forteller om den alvorlige operasjonen han måtte igjennom. Tirsdag 29. april spiste han imidlertid pizza med sine tidligere medarbeidere, del- 16

17 te en vannbakkels med krem og en god kopp kaffe i spiserommet hos Fiskeribladet i Harstad. En moderat feiring av fusjonen med Fiskaren midt i en travel hverdag hvor alle skulle kurses i nye datasystemer. Jeg har min siste dag i huset nå, men jeg må bare si at det har vært en fantastisk tid, sa han lett rørt i en kort tale, og la til: Nå ja, det kan nok hende jeg stikker innom. Harald Berg overtok redaktørstolen etter Rolf Arvola i Til sykdommen rammet ham i fjor hadde han ingen andre planer enn å bidra til å gjennomføre fusjonsprosessen. Når det ble som det ble er han full av lovord og roser Terje Jensen, etterfølgeren som på kort varsel ble kastet inn i redaktørjobben og måtte overta hele fusjonsprosessen. Terje har gjort en kjempejobb, slår han fast. Harald Berg tror fusjonen kommer til å skape et flott avisresultat selv om det er to organisasjoner som har kriget i avismarkedet som nå skal jobbe sammen. Selv har han ledet avisen gjennom omstillingen fra kjøpt opplag på til et markedsbasert opplag som kom helt ned i før det igjen begynte å stige. Han har jobbet frem, sammen med en fantastisk stab, understreker han, ei avis som har økt antallet utgivelser fra to til tre i uken, og som har kvalifisert seg for pressestøtte og maktet å skape overskudd. Vi økte produktiviteten med en tredjedel uten å ansette en eneste ny medarbeider. Noen har sagt at dette var den mest ekstreme øvelsen noen i norsk presse har gjort. Jeg vet ikke om det er sant, men artig var det, selv om det kostet mye, sier han med synlig stolthet. Han har også godord om Råfisklaget: Råfisklaget var en god eier. Blandet seg ikke inn i redaksjonelle avgjørelser. Uproblematisk var det like vel ikke. Abonnementsprisen ble jo bestemt av Råfisklaget, og gikk avisen med overskudd ett år, ble prisen satt lavere neste år. Det var jo derfor også et slags nullsumspill. Enkelt var det heller ikke da Fiskeribladet måtte ta ringerunden til samtlige abonnter og spørre om de var villige til å betale for det de så langt hadde fått gratis. Harald Berg ser selvsagt det samme som alle andre observerer at det stadig blir færre akører i fiskerinæringen. Ikke minst dette har ført til behovet for å slå sammen ressursene også på avisfronten. Gjennom flere tiår har Harald Berg levd med fiskerinæringen og skrevet om den. Også der har omstillingene stått i kø. Jeg tror det nå er viktig at næringen kan få stabile vilkår. At det skapes litt ro slik at man kan ha en viss sikkerhet for hva morgendagen vil bringe. Noen bommet nok litt i struktureringen og mange av dem som var skeptiske har tjent gode penger. Dette er et paradoks, og jeg tror ikke alle mener det samme om dette tema som de gjorde for bare få år siden, smiler han. Næringen er, slik han ser den, blitt mer markedsorientert, og han mener også å merke en sterkere bevissthet rundt kvaliteten. Men det er ikke enkelt å holde fokus på kvalitet når et lite distrikt opplever et klondyke av et fiske, slik vi har sett flere steder i år, legger han til. Harald Berg tar jakken på, stikker hodet inn gjennom kontordørene og ønsker sine tidligere medarbeidere en god dag. Så snur han må innom kontoret, som han ennå ikke har ryddet, en tur til før han finner utgangsdøra. Jeg kommer nok til på bruke noen uker på ryddesjauen. Så fort blir de ikke kvitt meg, småler han før ytterdøren klikker igjen bak ham. 45 år i Fiskeribladets tjeneste Den spenstige kroppen rører seg ennå lett. Man kan ikke se det utenpå ham, men markedssjef Bjørn Solstrand har vært i Fiskeribladet i 45 år. Snart, ganske snart, er han pensjonist. Småbruket hjemme i Vesterålen skapte noen fysiske forutsetninger som jeg har forsøkt å ta vare på, forklarer han, når jeg ber om oppskriften på den ungdommelige kroppen. De var fem søsken, bare gutter hjemme, og når far var på fiske, var det guttenes ansvar å ta vare på småbruket. Ikke sjelden måtte seksåringen Bjørn opp klokka seks om morgenen for å dra slipsteinen. Jeg er også glad i skog og mark og bruker det mye. Så har jeg prosjekter gående. Jeg liker å organisere det jeg skal gjøre som prosjekter. Kona og jeg har overtatt hjemgården hennes ved Tjeldsundbrua, et våningshus fra 1880-årene. I fjor laget vi veranda, i år skifter vi tak. Gode prosjekter, sier mannen som har innehatt en rekke funksjoner i Fiskeribladet på markeds- og administrasjonssiden. Jeg husker det godt. Jeg ble ansatt 1. desember Det skjedde på Grand hotell i Tromsø. Salgssekretær, ble jeg kalt. Siden ble jeg annonsesjef, og da Freder Fredriksen, han var både redaktør og daglig leder, gikk av i 1986, ble jeg disponent. Siden ble stillingen som daglig leder igjen tillagt redaktøren, og da ble jeg markedsleder, forteller Solstrand. Omstillinger har egentlig, når han tenker etter, vært en del av livet i Fiskeribladet, og den siste nå, fusjonen med Fiskaren, ser han heller ikke mørkt på selv om han ikke skal være med og styre prosessen. 17

18 Samfunnsbygger Av Gunnar Grytås Ved inngangen til 1990-tallet var det en tidvis livlig debatt om Norges Råfisklag sin rolle som samfunnsbygger. Det lå noe ubetinget positivt i det ordet, og det hadde god klang for mange. I dag snakkes det ikke like mye om å bygge samfunnet. Stadig flere nøyes med å omtale seg sjøl som samfunnsaktør. Men hva gjør en aktør? Bygger opp, eller river ned? Striden for 15 år siden gjaldt om Råfisklaget var på vei ut av rollen som samfunnsbygger. Delvis fordi eierne, det vil si de fiskerne som hadde makt i laget, ønsket det. Men også fordi det på den tiden var andre som både ville skrive om historia, ta kontroll med regien og sparke ut noen av de gamle skuespillerne. Langt på vei var det også det som skjedde. Det var relativt tett mellom endringene: Lovendringer i kø Sjøgrenseloven ble speilvendt, slik at utenlandske fartøy kunne levere fangster i Norge. Eksporten av fisk ble frigitt, og tilvirkerloven ble opphevet. I forkant av Norges deltakelse i EØS-samarbeidet ble flere viktige poster i fiskeriavtalen fjernet. Det ble rett og slett forbudt å dekke ulike former for tap over avtalen, noe som i stor grad ble gjort før. Dette var ei av flere årsaker til at den årlige støtten gikk kraftig ned, men det var også andre. Da Norge ble medlem i EØSsam arbeidet i 1994 ble regelverket for utenlandske investeringer i fiskerinæringa liberalisert. Bare Råfiskloven unngikk større endringer, og til tross for omstridt modernisering og tilpassing kom salgslagene ut av denne perioden stort sett med fiskernes grunnlov i behold. Likevel ble både lovendringene og de nye internasjonale avtalene oppfattet slik at de gikk i mot fiskernes interesser. Dette ble også understreket ved at Fiskeridepartementet både under høyremannen Svein Munkejord og sosialdemokraten Oddrun Pettersen var helt tydelige på at de ønsket en sterkere organisasjon for fiskeindustrien. Under NHO-paraplyen ble Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening en realitet. Myndighetenes støtte kom klarest til uttrykk da de godkjente at FHL fikk ta opp et millionlån fra Eksportutvalget for fisk som egentlig hadde helt andre oppgaver. Motparten la nok merke til det som skjedde, men avsto fra altfor høylydte protester. Av gode grunner. Dobbeltroller og tillitsvalgte aktører med to hatter var jo ikke akkurat noe nytt. Ordskiftet om norsk fiskeripolitikk var ikke mindre hektisk på 90-tallet 18

19 eller bare aktør? enn ellers, men debattantene måtte lære noen nye ord. Det handlet om globalisering og markedstilpasning. Strippet for statstøtte På 1990-tallet lærte næringa hva globalisering egentlig var for noe. Nesten strippet for statsstøtte måtte inntektene hentes fra havet og bare der. I EU-kampen ble det hevdet at det ville bli store problem med å selge norsk fisk uten tollfri adgang til Vest-Europa. Det stemte ikke. EU hadde, i likhet med resten av verden, underskudd på fisk. Priskurvene for råstoff, for halvfabrikata og ferdigvarer kunne fortsatt gå i bølger, men hovedtendensen var positiv. Kysten i nord ble preget av dette. Russland mistet grepet på den enorme trålerflåten i Murmansk, Arkhangelsk og i Østersjøen. Russiske fangster fra Barentshavet ble landet over hele Europa, men en stor del kom til Nord-Norge. Omsetninga til Norges Råfisklag passerte seks milliarder i 1998 og holdt seg over dette nivået i fire år på rad. Det kunne både laget og enda mer norsk fiskeindustri takke russerne for. Landingene av russisk fisk var på det meste tonn i året, for det meste torsk. Og i de beste årene var verdien rundt to milliarder kroner. Mellom 25 og 35 prosent av landingsverdien var basert på russisk fiske og det handlet i hovedsak om ferskt råstoff som hadde stor betydning for arbeidsplassene. Mens den russiske ferskfisken var relativt billig, ble det betalt mye mer for fryst fisk. Trålere og autolinebåter satset på det nye globale markedet og fikk priser som fortonte seg eventyrlige. Fisken ble like gjerne solgt som råstoff til anlegg i Kina, Polen, Portugal som Ålesund. Det var alltid noen som hadde råd til å betale litt mer. Bare ikke i Nord-Norge. Russetorsk og leveringsplikt Sjøl om mange av trålerne var eid av fiskeindustrien og hadde leveringsplikt hjemme, var omstillinga uproblematisk så lenge de kunne etterfylle med russisk ferskfisk. Det gikk bra helt til russerne hadde fått penger nok til å bygge frysetrålere de også. I dag er landingene av russisk ferskfisk i Norge jamngodt med ingenting. For havfiskeflåten var dette ei naturlig markedstilpasning, men for fiskeindustrien og kystflåten ble den tildels svært problematisk. Bedre ble det ikke da politikere og myndighetene fortok sin egen tilpasning. Lokomotiv-fasen med store vertikalt integrerte anlegg ble kort, smertefull og kostbar. Tilpasning, javel. Men til et marked der Norge var 19

20 Audun Maråk i Fiskebåtredernes forbund diskuterer heftig med seinotreder Einar Helge Meløysund fra Nordland. Foto: Fiskeribladet/Fiskaren sjanseløse. Kina og andre lavkostland hadde allerede full kontroll. Den nye fiskeripolitikken lot også markedet få langt større spillerom i kampen om rettigheter og kvoter. Den kampen startet for alvor da kystflåten ble inndelt i et A-lag med fulle torskerettigheter og garantert fartøykvote, mens B-laget der de fleste fartøyene var måtte nøyes med å kappfiske på en maksimalkvote. Omsettelige kvoter var i utgangspunktet en styggedom for fiskere flest. Men til tross for retorikken fra talerstoler og i vedtak, var det på sikt ikke mulig å motstå markedets egen strukturering som gav to valg: kjøpe seg opp med flere rettigheter, eller selge seg ut. Alle de viktige fiskeriene ble lukket, og det gikk opp for stadig flere at allmenningen i realiteten var stengt. Handelen med kvoter gikk livlig i mange år før politikerne i lovs form åpnet for omsetning av strukturkvoter. Da havfiskeflåten startet sin strukturering på 70-tallet ble det i flere runder bevilget milliardbeløp til salg og kondemnering over fiskeriavtalen. På den tida kunne også overflødige fiskere fra trålere og snurpere etablere seg på nytt med egen båt i kystflåten. Struktureringa i kystflåten ble i mindre grad støttet med subsidier. Derfor ble også prosessen mye tøffere, og den ble ikke lettere ved at Fiskebåtredernes Forbund presset på for at også kystfiskeflåten skulle bygges ned. Hvis ikke det skjedde, fryktet havfiskeflåten at fangstkapasiteten i kystflåten ville fortsette å øke spise seg inn på havfiskeflåtens kvoteandeler og presse fram ei omfordeling av kvotene. Omstridt finansiering Norges Råfisklag og de andre fiskesalgslagene ble også trukket inn i disse konfliktene fordi det var overføringer fra salgsmonopolene som finansierte Norges Fiskarlag. Dette var forholdsvis uproblematisk så lenge det bare var en faglig organisasjon for norske fiskere. Nå var det to, og i tillegg et økende antall uorganiserte fiskere. Mange av disse oppfattet Norges Fiskarlag både som motstander og skadevolder i kampen om rettigheter, kvoter og struktur. Da hjalp det lite at Fiskarlaget i mange saker som fortsatt var ukontroversielle, gav kloke råd til myndighetene. For fem medlemmer av Norges Kystfiskarlag var begeret fullt. I 1994 saksøkte de Norges Råfisklag med krav om å få tilbake sin andel av faglagsavgifta til Fiskarlaget. Etter tap både i herredsretten og lagsmannsretten var søksmålet nokså nedgradert som trussel mot fundamentet for Fiskarlagets makt. Desto større var sjokket da dommen fra Høyesterett tikket ut av faksmaskinene 3. juli Dommen var så klar at det obligatoriske trekket til Norges Fiskarlag som alle fiskere måtte betale, ble stoppet på dagen. Faglagsavgifta var rett og slett ulovlig. Salgsmonopolet kunne ikke brukes til å finansiere en utvalgt fagorganisasjon med en omstridt politikk. For Fiskarlaget var den øko- 20