I et lite hus på Øvre Blåsenborg Vekslende kår i unge år Vandringen går videre -

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "I et lite hus på Øvre Blåsenborg Vekslende kår i unge år Vandringen går videre -"

Transkript

1 alvor I

2 STAVANGERFORLAGET

3 Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: Fra spak til alvor Den som visste - Sistemann setter sluttstrek Lende'n Meninger om mangt og mye (20 radiokåserier og 8 epistler) Lende'n i storm og striregn Pensjonist på interrail Adle kan snofla (40 petiter på dialekt) Stavangerske rariteter Folk og forhold i gamle Stavanger To repriser (En uhyggelig weekend, og Sistemann -) I et lite hus på Øvre Blåsenborg Vekslende kår i unge år Vandringen går videre - Bortsett fra dem som er merket med *), kan berkene fortsatt skaffes. Sats: Omega trykk as, Stavanger Trykk, innbinding: Aase Grafiske A/ S Bind IV utgitt år 1994 O Stavangerforlaget #ampensg. 42,4024 STAkTANGER, telefon ISBN

4 Neste bok i memoarserien: «Nærmere målstreken» er planlagt å foreligge ferdig høsten Interesserte kjøpere som ønsker bøker med personlig dedikasjon, kan ringe til forfatteren, tlf , og forhåndsbestille. Det er bare hyggelig!

5 MER SP0K ENN ALVOR (Firkløveren) På sin 85 års-dag, 13/4 1994, ble Gottfi-ed utnevnt som det første æresmedlem i Madla Historielag. Bildet vis0 nes fformannen i laget, Oddvar Høiland, i det han med noen anerkjennende uttalelsn; overrekker den skriftlige bekreftelsen. (Foto: Fredrik Moss-lvmsen)

6 INNHOLD Side Forord... 7 Lendegutten med Fagamatøren... 9 Sildebein i halsen Dobbelrolle Kjøpmann Grønn og sønn Dompapper. eller: Dom papper Min første bokutgivelse på samnorsk Pusekatten Radiokåsøren lager skandale 24 Elleve øre En pinlig historie Hastverk En underlig forelesning All slutning er vanskelig Vesle «Kramkar-Henry» Fire Sfinx-humoresker på stavangerdialekt Han Sjarles Gullungen min Han Kornelius Tyrannen Sjøbloms avskrivningskontor feirer 10-års jubileum Damen med løstennene Sangproduksjonen Byrået utvider og flytter i høyden Skyhøye planer Byråets 10-års jubileum. med festforestilling i Teateret års festen på Kampen Den første sangen jeg selv skrev på bestilling Fra Hitler og Stalin Min befatning med revolvere Skipsførerens yngste datter Leilighetssang-parodien Dagligliv på byrået

7 Dårlige leilighetssanger Strannagutten er en av dem To malerier Julegaven Sanger til Per. Petrine og Agnes En vinterdags opplevelse Null og null er null Hattemaker Eriksen Sverre Ivan og hans skulptureksperiment Min ukjente. kjccre venninne. spinningskjeringå Hjelmtvang - også for mopedkjørere? Noen små påskeoppfinnelser Lenden og gjeidå «Spionasjevirksomhet» Emissærer på kino På de små skrå bredder Gamle byoriginaler Hyggelige priser i Billettpris med buss til Oslo for 15 kroner Til byens brannmenn! Flere minner fra tiden i manufakturbutikken Litt om fotballinteresse i begynnelsen av tretti-årene Det gamle panoptikon Prolog av Odd Overland Hansen ved Byråets 10-års jubileum i Stavanger Teater 6/ En underlig hilsen Maleri av Reinhold Nicolay Stafangr Buudsticke Rettelser i tidligere utkomne bøker 206 Reiseruten for interrail-turen i Flere av illustrasjonene og faksimilene som forekommer i boken. er plassert mellom stoffet. uten at de i alle tilfeller har noe med den nærliggende teksten å gjøre. eller at det gis en forklaring i hvert enkelt tilfelle. Der det er mer nødvendig. f.eks. i forbindelse med person.fotografier. tas navn etc. med.

8 FORORD Mens jeg forberedte arbeidet med min neste memoarbok: «Nærmere målstreken», som etter planen skal utgis i 1995, fikk jeg en innskytelse, nemlig i mellomtiden å sende ut en gøyal bok, med et noe uensartet innhold, nærmest en smule i likhet med min debutbok «Fra spøk til alvor» i 1941, bare med langtflere sider og enda mer allsidighet. Debutboken ble nokså snart utsolgt, og jeg tror ikke at den fortsatt finnes i særlig mange stavangerske bokhyller. For noen år siden var det en samler som i en avisannonse etterlyste «klenodiet», uten at noen reagerte, så her må det vel nesten dreie seg om et verdifullt samleobjekt, slik det også kan bli tale om når det gjelder samtlige av mine førsteutgaver. Den som lever tilstrekkelig lenge får se. Skribenten selv vil nok være avskåret fra å kunne delta i gleden! I og med at jeg i en alder av 85 år har to ganske omfattende bøker i produksjon samtidig, er det ikke til å unngå at jeg neppe får lagt tilstrekkelig vekt på språkbruken, slik intensjonen hele tiden bør være. Skulle det oppdages feilskjær som har passert min venn dataskriveren og den etterfølgende korrektur, ber jeg om lesernes forståelse. For meg har det jo vært viktigere å få bøkene ferdig mens min hjerne er intakt, enn ikke å få fulljiørt noe i det hele tatt. Med vennlig hilsen Gottfred

9 Ordfører Brit Egaas Roen avduker skulpturen.

10 LENDE-GUTTEN MED «FAGAMAT0REN» Prolog ved avdukingen av skulpturen lsrdag 23. oktober 1993 Her står han, Lende-gutten, med den rette futten, - reine storsjarmren, selle «Fagamatøren», - det berømta blade', spør om folk vi ha det. Tittelen den same. Snakk om fin reklame for det samfunnsarbeid som Lars Lende dreiv, og de mange visdomsordå så han skreiv. Men om han va' amatør gjekk han på med godt humør som blad-distributør. Kjekkast va' det, absolutt, når han fekk ein flinke gutt med et prima salgstalent te å vera assistent, vorså han som ifra denne stunden ska' ha sin permanente plass i Lendelunden. Samtidig som jeg retter en hjertelig takk til den utøvende kunstner, Gøril Førsund, for hennes vellykkede arbeid, har jeg æren av å anmode byens nye ordfører, Brit Egaas Røen, om å avduke og dermed overta skulpturen, som heretter skal være hele byens eiendom, til glede for alle som i årenes løp passerer den på vandringen til og fra «gamle Stavanger». Og så er det laget så velsignet at denne Lende-gutten ikke eldes med årene, blir heller aldri grånet i hårene - i likhet med meg selv og samtlige av byens øvrige nålevende innvånere. En mager trøst: Han kommer til å overleve oss alle sammen. Vær så god, ordfører!

11 SILDEBEIN I HALSEN Eller: Hva innbilningskraften kan forårsake Vi hadde sild til middag. Det hadde vi forresten ofte, ikke minst i sesongene, når de kjempesvære stimene var i farvannet i fjorden og i sin uvitenhet villig lot seg fange i fiskernes nøter, uten å være i stand til å ane hvilken fryktelig skjebne de gikk i møte. Det vet imidlertid inderlig vel de mange mennesker som kan ha gleden av å nyte byttet. Sild er nemlig herlig mat, servert i de fleste fasonger, ikke minst tilberedt fersk eller røykt og fortært sammen med kokte poteter og flatbrød. Men den har, med rette, ord på seg for å være utstyrt med litt for tallrike bein i kroppen. (Kanskje for å bevise at ingen skal være feilfrie her på jorden!) Men hadde jeg ikke nettopp sittet her og påstått at beina ingenting har å si, når en bare vet å renske fisken på rptte måten, og så like etter, før måltidet var til ende, oppleve at ett av disse fordømte sildebeina satte seg fast inne ved tungeroten. Jeg tok øyeblikkelig i bruk det eneste middelet jeg kjente til, nemlig flatbrødet. Ved hjelp av disse harde, men sikkert næringsrike byggmelplatene søkte jeg å svelge «fremmedlegemet». (Alt i livet -kanskje unntatt vareprisene -har som kjent lettere for å gå ned enn opp!) Det gikk tre-fire dager, og jeg hadde allerede glemt hele episoden, da jeg plutselig kjente noe kvast nede i halsen. Sildebeinet! Du godeste, det satt der ennå! Egentlig vondt gjorde det ikke, men det ville neimen ikke være bra å traske omkring resten av levetiden med en slik ubehagelig tingest innvortes, og da minst av alt i «provianteringskartalen». Så vekk måtte beinet! Men hvordan? Universalmiddelet flatbrød hjalp altså ikke. Det måtte vel en fagmann til - en lege. Mon en allmennpraktiserende ville greie det, eller måtte jeg søke en spesialist? I så fall en halseller en beinspesialist?

12 Nå pleier ikke jeg ha for vane å renne til medisinmenn i utrengsmål. For noen år siden hadde jeg imidlertid fått det i hodet at jeg hadde hovne mandler (ikke brente!), men da jeg slett ikke hadde noen utpreget lyst til å klippe dem, gikk jeg - med respekt å melde -til en kvakksalver, som for fem kroner ga meg en «resept» på noen snurrige piller jeg skulle sluke før og etter maten i så og så lang tid. Da heller ikke det hadde den virkningen jeg onsket, og da jeg dagen derpå skulle holde avholdsforedrag i radio og derfor helst ikke burde ha en altfor sløret stemme, måtte jeg ty til en virkelig og autorisert medisinmann, nemlig Sven Oftedal (som senere, etter siste verdenskrig, ble sosialminister). Han kunne konstatere at mandlene på ingen måte var hovne, men at jeg rett og slett hadde en vanlig halskatarr. Men denne gangen var det annerledes. Et sildebein i halsen! Det måtte bli en vanskelig oppgave å få et slikt fremmedlegeme vekk. Nå var jeg tåpelig nok til å fortelle om dette ulykksalige beinet til nær sagt alle kjente jeg traff på min vandring. Og hver og en hadde noe å trøste meg med. «Kanskje må de røntgenfotografere halsen,» sa noen. «Det hender de må skjære en åpning på utsiden,» sa andre. Men best var han som betrodde meg at det just var slike «irritasjonsmomenter» som var årsaken til kreft. Jeg kunne rett og slett få strupekreft hvis jeg gikk lenger, sa han. Jeg ble stående som lamslått. Fyren hadde utvilsomt rett, - dette kunne bli en alvorlig historie! Det var som følte jeg halsen stod i brann. Beinet måtte fjernes øyeblikkelig. Men de legene jeg prøvde å få tak i, hadde ikke kontortid så seint på dagen (klokken var 18.30). Jeg besluttet derfor å ta sjansen og vente til neste dag, som pussig nok var 1. april. Av grunner som allerede tidligere er antydet, har jeg ikke hittil hatt bruk for noen huslege, så jeg stakk innom den første og beste doktoren jeg kom over på veien. Han

13 kjørte et skohorn, eller hva det nå var for noe rart, inn i munnen min for å holde tungen nede. Litt etter tok han remediet ut igjen og sa til sin måpende pasient: «Det er nok ikke noe sildebein du har, men bare en lett halskatarr.» Denne gangen også! «Hva?» Jeg trodde ikke mine egne ører. «Er det ikke noe sildebein?» «Nei.» «Er De sikker på det?» «Skråsikker! Bare en lett halskatarr.» - Lett halskatarr - det som jeg har til alle tider - -Jo, når jeg først kjente etter, så var det akkurat slik kribling jeg var så vel fortrolig med fra tidligere. Men nå hadde jeg altså fått den fikse ideen at det denne gangen var et sildebein. Så jeg var nesten en smule skuffet. Skjønt jeg burde naturligvis ha vært strålende tilfreds. Det var jeg nå forresfen også, når jeg skal være helt ærlig. Men at innbilningskraften kan være så stor, hadde jeg ikke tenkt meg. DOBBELTROLLE Det var seint på kvelden. Midtvinters, under krigen. Jeg hadde hatt overtidsarbeid på kontoret og skyndte meg hjem. Hvis det med uttrykket «skyndte» tenkes på lynrapp marsj eller noe i den retningen, så stemmer det ikke helt med de faktiske forholdene. En må nemlig ta i betraktning at det på den tiden var blending og s&mmende mørkt, og under slike tilhøve er det jo visse forsiktighetsregler å ta omsyn til. Ikke minst når det samstundes er glatt holkeføre. I nærheten av Torget hørte jeg stemmen av en full østlending like ved siden av meg. - Kan De si åssen jeg skal komme fram til huset mitt? ble det spurt. - Hvor bor De da? - I Egenesveien - hikk.

14 - I Egenesveien hikk? -Ja, ved siden av banksjef - hikk. -Jeg kjenner ingen ved det navnet. - Gjør ikke De? Kjenner De kanskje ikke meg heller? - Beklager, men Vel, mitt navn er Frydenlund -bror av direktør Frydenlund som eier Frydenlunds bryggeri i Oslo. Jeg holdt på å miste pusten. Følte det nærmest som et av skjebnens snurrige påfunn, at jeg - totalavholdsmannen par excellence - skulle bli stilt ansikt til ansikt med en herremann som tilhørte en så fornem alkoholfamilie. - Da passer det jo glimrende at De opptrer beruset, tillot jeg meg å bemerke. - Beruset - er jeg beruset? Vel, jeg har kanskje tatt en dram for mye - en tår over tørsten som dem sier, he, he. Jeg har vært i møte hos advokat - hikk. - Hikk - han også? - Hos advokat Schvenn Holmåt, ser De. - Nå vel, i direksjonsmøte kan jeg tenke? - Nettopp, i direksjonsmøte. De er snurre meg skarp, De. - Fenemonal skarp, tilføyde jeg, idet jeg en slik beksvart vinterkveld fant at det ville være for ubeskjedent av meg å sette mitt lys under en skjeppe! -Da må De vel også være i stand til å si meg åssen jeg skal komme hjem. Jeg sanser ingen ting, skjønner De. Det går trill rundt for meg alt. Mitt navn er - hikk. - Hikk - hva sa De? -Mitt navn er - Pasmer. (Her brukt som pseudonym.) - Men De hette jo Frydenlund for et øyeblikk siden? -Ja, men jeg heter altså Pasmer. - Pasmer - skuespilleren? - Ganske riktig. Vi er kommet hit til byen for å filme, ser De. Vi kom nettopp i dag, hele butikken - hele selskapet, som det kalles. Skal filme, forstår De. Unnskyld! Han hilste gjentatte ganger med hatten og tumlet videre bortover. Jeg stod måpende igjen. Hvem var mannen i mørket? Var han bror av brygge-

15 ridirektør Frydenlund, eller var han den landskjente skuespilleren Pasmer? Kan hende ingen av delene! Når alt kom til alt var han ikke seg selv engang. Han hadde ved hjelp av en berusende væske latt seg omskape. Resultatet var slett ikke oppmuntrende! KJBPMANN GRØNN OG SBNN Eller: Man suppe på en spiker ei kan koke (Uten tvil inspirert av Johan Herman Wessel) Her i vår by bor Grønn, en ostehandler med sin sønn. Og denne sønn, vi kan forstå, i farens fotspor ville gå, og bakom disken stå og selge. Men han fikk ikke lov å velge. For faren mente, kort og godt, at det var ei så gromt og flott å ha en diskenspringer-sann. «Nei, han skal kalles pastor Grønn. Jo-ho, det skal han riktig, det. Om noen år skal folk få se en stilig mann i prestekjolen forkynne Ordet ifra Stolen.» Men gutten, stakkar, bar seg ille, og sa til faren: «Søte, snille, du vet så vel jeg heller ville bli handelsmann, som deg, min far.» Men denne slo i bord til svar: «Du skal bli prest og stå på Stolen!» Og gutten måtte gå på skolen... Dog håpet brast for kjøpmann Grønn. (Fortuna driver ofte gjøn!) For gutten viste seg å være

16 en dåre, som ei kunne lære sin lekse i den lærde boken. Til hver eksamen fikk han «Nogen». Til slutt sa skolens rektor: Stopp! Og fyren måtte gi det opp... Moralen blir, med andre ord (Vi går i Johan Wessels spor): Man suppe på en spiker ei kan koke. Langt mindre får man idioter kloke! DOMPAPPER Eller: Dom papper I en av Kringkastingens visekonkurranser for flere år siden var «Dompapper» oppgitt som stikkord. Jeg følte meg inspirert til å yte mitt bidrag med en noe usedvanlig «vri» på oppgave-ordet, ved å dele dette i to, noe som også gjorde det nødvendig å bruke en slags østlandsdialekt: Je' tjuge år har venta å få et sted å bu. Til slutt je' mista jenta, for luta lei blei hu. Je' var så reint fortvila, - da aller verst det kneip je' traska halve mila for å få kjøpt et reip. Men før je' løkka laga, je' fyllepennen greip, for nå je' ville klaga til sjølve statsråd Seip. Det lenge itte varte før je' fikk grei beskje', at hvis je' penger sparte, et under ville skje - - Je' bau' fram tusen-lapper, og da blei Seipen bli'. Nå malerne DOM PAPPER og sparkler og står i. Je' ber at dom seg rapper, for je' har lita ti'. Ja, tenk, at nå dom papper i Husbank-stua mi!

17 Jeg hører ikke til dem som syntes at Postkontoret ved Breiavatnet var lite pent, og derfor gjerne så at det ble revet. Her vises bygningen, sverst sett på avstand og nederst mot Torget, der hovedinngangen var. Den moderne «erstatningen» tvers over gaten er så visst ingen skjønnhetsåpenbaring, noe den kanskje heller ikke var tenkt å være.

18 MIN FØRSTE BOKUTGIVELSE PÅ SAMNORSK I KRIGSARET 1941 Helt fra jeg var 12 år hadde jeg planer om å skrive bøker. Allerede mens jeg gikk på Storhaug folkeskole, for ikke å snakke om St. Svithuns Middelskole, kontaktet jeg flere Oslo-forlag, og fikk seriøse svar, naturligvis negative, men ligavel! I 1941 bestemte jeg at nå skulle det skje, i form av en samling av likt og ulikt, med andre ord en slags «blanna drops», med noe for enhver smak. Derfor fikk boken tittelen «Fra spøk til alvor», med vekselvis humor og rørende, realistiske skildringer fra livet, de siste gjerne med en viss brodd mot de mektige i samfunnet, og der det selvsagt var min naturlige oppgave å ta i forsvar den svakeste parten. Egentlig er vel satiren den form som ligger best til rette for meg, og den har jeg vel fortrinnsvis dyrket både skriftlig og muntlig. Det har falt meg lett å se de humoristiske sidene ved tilværelsen, selv i pinlige episoder hvor jeg virkelig skulle ha grunn til å skjemmes. Den siste episoden hendte forleden dag, da jeg, som syklist, av forsiktighetsgrunner skulle stoppe opp for en bil i et veikryss i enden av Eiganesveien. Bilen fra venstre hadde stoppeplikt for meg, men for ikke å risikere noe uheldig, stanset jeg resolutt, men sindig, og steg av sykkelen. Dermed kom jeg til å dreie styret på denne slik at den falt, og jeg med den. Verst var det at den høyre foten ble liggende så forkjært at jeg slett ikke kunne få den 10s og dermed bli i stand til å reise meg opp. Situasjonen var i høy grad tragikomisk. Biler, la jeg merke til, stanset i lange kolonner, men av hensyn til den sterke rushtrafikken i den tverrgående hovedtrafikkåren og nysgjerrigheten fra dem bak rattene, kunne alle medfølende og villige «hjelpere» i de forskjellige bilene, som rimeligvis måtte tro at den tilsynelatende ubehjelpelige oldingen i gaten enten var overkjørt eller hadde fått et illebefinnende og måtte fraktes til hospitalet.

19 Endelig var det tre forskjellige pene yngre damer som klarte å komme ilende bort til meg, og spent spurte om jeg hadde vondt noe sted. Det benektet jeg, som korrekt var. «Men dere må være snille og hjelpe meg opp,» ba jeg. Den ene fikk reist sykkelen, så jeg fikk løs foten, og de to andre dro meg opp i stående stilling. Ingen skade var skjedd (bortsett fra et skjult skrubbsår på venstre kne). Men jeg betrodde det hjelpsomme redningskorpset at verst av alt var det pinlige momentet ved situasjonen. Det var så ubeskrivelig flaut, sa jeg. Og det kunne de så godt forstå. Komikken, der jeg selv spilte hovedrollen, var jeg i høy grad oppmerksom på - hvis det bare hadde vært i en seriøs og morsom Chaplin-film - og ikke en fortærende tabbe på en asfaltbelagt gate like fm den eneste rundkjøringen på den eksklusive Eiganesveien en kjølig sommerdag i år Men - du gule kineser - det var jo debutboken i 1941 jeg skulle fortelle om! Utgivelsen skulle offisielt finne sted på Dreyers Forlag, som også serget for kontakten med Boksentralen i Oslo, som på sin side igjen fordelte opplaget på ett tusen eksemplarer (men med et svinn på bortimot et par hundre) til landets bokhandlere. Noe økonomisk forlis led visst verken Dreyer eller forfatteren, men heller ikke noen egentlig økonomisk gevinst ble partene til del. Forsiden og reklameplakaten så ut slik det framstilles på neste side. Samme illustrasjonen brukes, som leserne nok har oppdaget, i årets bok, bare med den forskjellen at tittelen nå lyder: MER SPOK ENN ALVOR Tegningen framstiller situasjonen der hovedpersonen møter den søte pusekatten en fredelig julekveld. Av de opprinnelige historiene tas her med 8 av humoreskene, og - som en kontrast - den vemodige om vesle Kramkar-Henry. Som en kuriositet kan opplyses at på den tiden da debutboken ble lansert, var det blitt innført en ny, radikal

20 rettskrivning, den såkalte samnorsk. Personlig hadde jeg sans for denne endringen, nemlig dette at de to målfordene, ved tillempninger fra begge parter kunne la oss få ett Mlles skriftspråk i landet vårt, så vi slapp å slite med to temmelig like skriftvarianter. a I DREYERS FORLAG + STAVANGER Illustrasjoner av Trygve M. Davidsen og Henry Imsland. 19

21 For selv å bidra til reformenes virkeliggjøring, skrev jeg derfor både boken i 1941 og romanen «Den som visste -D på det nye fellesspråket. Det er således ikke helt utelukket at det i de 8 aktuelle reprisene som er tatt med i årets bok muligens kan forekomme noen skjønnhetsfeil som ikke er blitt revidert, noe jeg i så fall beklager, fordi jeg jo gjerne vil at alt det jeg skriver skal være mest mulig feilfritt. PUSEKATTEN Eller: Den gangen jeg trodde å ha en misjon i livet Det er jamen trist å være ungkar en julekveld. Jeg vet hva jeg snakker om, - for jeg er ungkar selv. Fem og førr og uten håp. Ikke nettopp så å forstå at ungkarslivet sånn i sin alminnelighet behøver å være trist. Slett ikke! Til sine tider: Tvertimot. Men, som sagt, julekvelden er det bedrøvelig. I hvert fall hvis en skal være nødt til å tilbringe den i ensomhet på en hybel. Slik som jeg. Det var i fjor jul. Heldigvis var det snøfritt. Når jeg - sikkert til forbauselse for noen hver - sier heldigvis, så er det rett og slett fordi julesnø gjør meg aldeles, komplett skrullet. Den minner meg nemlig så ubeskrivelig om de lykkelige barndomsårene hjemme på lensmannsgården, da hele familien for til kirke med gamp og slede, dombjeller og alt det De vet som hører med til det vanlige, romantiske juleutstyret. I fjor var det altså ikke en snøfille å oppdrive, så det kunne gjerne ha vært midt i hundedagemne for den saks skyld. Gamle Bertine, som jeg gikk i kost hos, og som for øvrig pleide gjøre alt som stod i hennes makt for å hygge for meg, var fluksens reist hjem for å ta farvel med en døende bror. Jeg satt alene tilbake i leiligheten med et humør som lå grader under middels. Hvilket vil si faretruende slett.

22 Etter gammel sedvane hadde jeg deltatt i gudstjenesten om ettermiddagen, likesom jeg hadde gasset meg med mye lekker mat. Men hva hjalp det alt sammen, når jeg skulle sitte der mutters alene i den tomme stuen hele kvelden! Riktignok hadde jeg fått meg tilsendt en populær smakebit av årets bokflom og en bunke vakkert utstyrte julehefter fra en hyggelig søster oppe i Trøndelag. Litt tidsfordriv var det jo alltid. men - nei, jeg orket det simpelthen ikke. Jeg tok frakk og hatt på meg, puttet de lange fingrene mine (ikke kan jeg hjelpe for at jeg er langfingret!) ned i et par mørkebrune hansker, klemte entredloren godt igjen og gikk meg en tur. Rundt i gatene mest helt på måfå. Fra annethvert hus hørte jeg bedårende julemelodier og lyden av mange føtter som gikk og gikk. Å, jul med din glede! * Det har sikkert aldri hørt til god takt og tone å lytte. Jeg vet oppriktig talt ikke om det er skjedd en radikal endring i reglementet siden radioen ble tatt i bruk, da selv ikke våre mest framtredende personligheter unnser seg for å være «lyttere». Men hvordan det nå enn forholder seg- enten folkeopinionen vil kalle meg dannet eller udannet - så er det et uomtvistelig faktum at jeg stilte meg foran det ene vinduet etter det andre og lyttet med gapende munn. Det var likesom jeg tok del i barnas og de voksnes juleglede innenfor de nedrullede gardinene. Mens jeg stod slik og drømte - det var forresten utenfor feiermester Nathanielsens bolig - kom en liten kattunge trippende bort til meg og ga seg til å kjærtegne støvteskaftene mine. Glad i dyr som jeg til en viss grad er, bøyde jeg meg ned og tok den vesle «frieren» opp i armen min. «Pusen, 'takars pusen,» hvisket jeg sukkersøtt inn i dens ene ore.

23 «Nrrrrrrrrr.....» malte dyret til svar. I erotikk-språket skal det jo være noe som kalles «kjærlighet ved første blikk». Det høres kan hende en smule innbilsk, men jeg overdriver visselig ikke når jeg påstår at kattungen -la oss inntil videre kalle den Rosa - etter snaue to minutters bekjentskap var blitt vilt forelsket i meg. Så grenseløst forelsket at den, etter at jeg hadde sluppet den ned på gaten igjen og fortsatte min vandring, tok til å følge meg hakk i hel. Med det samme la jeg ikke særlig vekt på det, men da forfølgelsen vedvarte flere kvartaler oppover, begynte jeg så smått å få bange anelser. Jeg satte farten opp - småsprang. Stakk rundt det første, det beste gatehjørnet. Rosa fulgte etter i full galopp. Jeg lurte meg inn i et åpent gårdrom, der jeg nær kom til å skremme livet av en eldre dame med et lyseblått sjal over skuldrene. Rosa ga seg ikke. Jeg forsøkte å jage den vekk. «Gå nå pent hjem, pusen!» sa jeg i en tone som verken var barsk eller sukkersøt. «De venter på deg med julegrøten.» «Mjau!» svarte katten og sendte meg et av sine forelskede og bønnfallende blikk. Det gikk et julelys opp for meg: Dyret hadde ikke noe hjem! Nei, visst. Slik hang det i hop. Kan hende det vesle kreket både frøs og sultet. Midt på selveste julekvelden! Saken stod øyeblikkelig helt klar for meg: Her hadde skjebnen sendt meg som en reddende engel til en skapning i nød! Min gjerning var opplagt: Jeg skulle sørge for at Rosa fikk et hjem, ble varm og mett. Andre mennesker tilfredsstiller sin mer eller mindre ømme samvittighet ved å putte en krone i slumsøstrenes gryter eller forære en velslitt trøye til «Fattige barns bekledning». Jeg skulle få gjøre en liten kattunge lykkelig. Hver sin oppgave! Etter i en fei å ha gjort disse refleksjonene bøyde jeg meg ned og løftet Rosa opp i armen min for annen gang. Og så bar det avsted hjemover.... Naturligvis følte jeg meg litt flau - jeg er dessverre

24 noe sjenert av meg, skjønner De -, men til alt hell var gatene praktisk talt sopt rene for levende vesener, så det var ikke så fælt mange som fikk ta meg og «børen» min i øyesyn. Men jeg gledet meg nok for tidlig! Katastrofen inntraff! Hadde uttrykket «dø av skam» vært mer enn en tom frase, er det Lite sannsynlig at stedets kemner lenger ville hatt glede av meg som skatteobjekt. Nettopp som jeg skulle skrå over Baron von Storkendorfs plass, rente jeg, forsyne meg, like på kontorets kvinnelige bokholder, frøken Bløme. Hva hun egentlig gjorde ute på dette tidspunktet, var neimen ikke så liketil å skjønne, sånn med det samme. «Å gid, er det Dem, herr Sakkariassen?» utbrøt hun og ble flammende rød. «Ja, og... Dem, frøken Blame,» svarte jeg og fikk Samme kuløren. «Men hva ser jeg!» ropte hun, idet hun stirret interessert bort på Rosa, som lå trygt i armen min og glodde fram for seg med store øyne. «En fille kattunge,» bemerkte jeg en smule forvirret. «Jeg skal gå å drukne den.» «Hva er det De sier - skal De....» «Ja, absolutt,» avbrøt jeg. «Den er dødssyk, ser De, og jo lenger tid det går før jeg rekker fram til sjøen, jo mer seigpines den.» «De er vittig, herr Sakkariassen,» sa frøken Bløme alvorlig. «Jeg er aldeles overbevist om at Bamse ikke er mer dødssyk enn De og jeg. Men det var jo ordentlig heldig at De fant den, så jeg slipper å gå lenger her og lete.» Jeg gir historien en brå avslutning på dette tidspunktet. Nærmest for å slippe å skildre den tort og svie jeg fikk i beleinning for min oppriktige trang til å ville gjøre julekvelden lys og hyggelig for en stakkars liten hjemløs pusekatt.

25 RADIOKÅSBREN LAGER SKANDALE «Foredragsholderen er ennå ikke kommet, så vi sender en grammofonplate så lenge.» --v «Vi hørte «Lucky start» av McHugh. Dessverre lar foredragsholderen fremdeles vente på seg. Vi sender derfor en ny plate.» - Hva kan det bety? De av lytterne som hadde apparatene sine innstilt på «vår» stasjon så undrende på hverandre. Det at den annonserte foredragsholder ikke møter fram i studio til avtalt tid, er jo en meget sjelden foreteelse. «Han må være full,» hvisket enkelte, som var uvitende om at den ventede herre ikke nøt annen alkohol enn den som skal forekomme i brød og sur melk, «noen annen løsning kan ikke finnes!» Jo. Og atter jo! En annen bsning kan finnes. Den hnrres riktignok noe usannsynlig. Men til hvilken nytte er det vel å slå en skrøne i en så sannhetssøkende lesekrets som det formodes kan omfatte denne trykksaks mest lojale og sympatiske venneskare? Og dermed overlater vi ordet til den mystiske radiokåsøren: --- Jeg er ingen egentlig sportsmann, som ynder å slå denne eller hin rekord på idrettsarenaen, begynner han. Det eneste jeg dyrker, er sykkelsporten. Den gir ypperlig mosjon for en stillesittende, skrivende mann med anlegg for hengemage og andre ulemper. Etter en dags mer eller mindre slit ved pulten smaker det vidunderlig å komme seg et aldri så lite stykke utenfor bygrensen og nyte en smule frisk luft. Selv om denne til sine tider kan ha en ikke helt ubetydelig beisk smak av forråtnende ekskrementer. ---

26 Nå hadde skjebnen ordnet det så - jeg hadde nær kommet i skade for å si viselig - at jeg skulle holde et 20 minutters foredrag i radio forleden kveld. I den hensikten å kunne forberede meg riktig godt, slik at det jeg hadde å servere i eteren skulle komme til å slå best mulig an, hadde jeg ut på ettermiddagen tatt meg en tur til Byneset, for der i fred og ro å lese gjennom manuskriptet mitt og, om nødvendig, foreta en liten finpussing. En slik deilig sommerdag på landet kryr det imidlertid som regel bestandig av folk alle steder. Men jeg fant på råd! Like ved Byneset ligger den store og ikke helt ukjente paraplyspil-fabrikken. Til bedriften hører det et betydelig tomteareal, som for øvrig er omgitt av et nesten 3 meter høyt massivt nettinggjerde med flere rader tjukk piggtråd øverst oppe. Jeg satte sykkelen fra meg et stykke innenfor porten og fortsatte til fots videre bortover. Nede ved vasskanten, der elven som driver paraplyspil-fabrikkens maskineri forlater fastlandet, satte jeg meg godt til rette under et rognetre. Her tok jeg fram manuskriptet og ga meg i kast med foredraget. De eneste tilhørerne var et selvinvitert fuglepar, som lot til å ha en særlig interesse av å kretse i min umiddelbare nærhet. Sjelden, eller (hva det er mest sannsynlig) aldri, har vel de to små bevingede skapningene lyttet til en mer interessant forelesning! Det forsikrer jeg. På ære og samvittighet! --- Jeg så på uret. Det viste Om godt og vel en time skulle jeg være i studio. Nå var det heldigvis ikke stort mer enn 15 minutters vei pr. sykkel dit hen, så jeg hadde forholdsvis god tid. Fant derfor på å ta en siste generalprave på foredraget, slik at jeg skulle være absolutt sikker når jeg satt foran mikrofonen. ---

27 Klokken presis reiste jeg meg og ruslet tilbake til utgangspunktet. Hvem kan vel sette seg helt inn i den situasjonen jeg plutselig stod overfor? - Sykkelen stjålet, vil kanskje noen tenke. Nei - men porten låst! Jeg gjentar: Porten låst! Jeg har neppe verken før eller siden følt hvor fryktelig det er å være innesperret på et avgrenset område, som i det øyeblikket. Selv om jeg hadde hatt god tid, ville virkningen ha vært sterk og umiddelbar. Men nå -jeg stod som lammet. Det svirret for øynene mine et lite sekund, strupen snørte seg i hop - - Nei, jeg makter ikke å skildre situasjonen slik som den virkelig fortonte seg. Hvert minutt var fra nå av dobbelt kostbart. Hva skulle jeg vel gjøre? Jumpe over gjerdet var helt utelukket - selv om jeg hadde vært norgesmester i stavhopp. Dessuten måtte jeg ha sykkelen med, ellers ville jeg ikke rekke fram til fastsatt tid. Dersom det var en alminnelig forsamling jeg skulle ha talt til, hadde det ikke vært så farlig - der spiller det vanligvis ingen som helst rolle om en begynner en halv time eller mer etter fastsatt tid. Radioprogrammene skal derimot følge minuttstrekene med pinlig nøyaktighet. - Om 20 minutter var det min tur. --- Som en desperat villmann for jeg bortover «fengselsgården» med sykkelen ved siden. Til min glede fant jeg omsider en åpen grind ut til jernbanesporet i den andre enden av eiendommen. Men for det første er det som kjent forbudt å gå (for ikke å snakke om sykle) langs linjen, og dessuten var denne omgitt av høye gjerder på begge sider. Ikke en åpning å øyne noe steds! Fortvilet som jeg var, gikk jeg på enhver hindring uten å reflektere. Sykkelen slengte jeg over det ene gjerdet etter det andre. Selv hoppet jeg over etterpå. At det dermed kom en

28 flenge eller to i den nye dressen min, spilte ingen rolle. Det bidro bare til å gjøre meg enn mer desperat. --- Nå var jeg endelig kommet til det siste - forholdsvis lave gjerdet, som skilte meg fra friheten. Armbåndsuret viste nøyaktig Jeg ville så vidt greie å nå fram i noenlunde rett tid. Det vil si hvis jeg kjørte alt hva remmer og (flerret) tøy kunne holde. Trett og utmattet etter strabasene søkte jeg å lempe mitt to-hjulte befordringsmiddel over. En, to, tre, der hadde jeg det nesten! Men - da lød det et kraftig smell. - Bakringen fikk en flerre av piggtråden, som var festet på kanten av gjerdet, og tømtes øyeblikkelig for luft. Verre skjebne kunne umulig ha rammet meg! «Det ser ikke ut til at foredragsholderen kommer, så vi sender nok en grammofonplate. - Vi hører «Happy End» av Wood.» I forbindelse med utgivelsen av Gottfreds første bok i 1941 måtte han la seg fotografere i Alf Norlands atelier i Kongsgt. 22, vis-&vis inngangen til Byparken. Huset ble senere revet.

29 ELLEVE BRE Jeg stod en lys julikveld ved det såkalte «blinkende øye» i min kjære fødeby og betraktet en hvit, men svært lite ren svane som kom svømmende i langsom kino med den ene svarte foten hvilende på ryggen. Domkirkens ærverdige klokker ringte just menneskeungene hjem for natten, ergo måtte klokken være sånn et par-tre minutter over Det var usedvanlig stille i været - hadde nyss regnet en smule - og vatnet skinte derfor like blankt som skrivebordsplaten min da den var nypolert. Svanen kom sakte bort imot min ringhet, trodde visst jeg hadde mat å forære vekk, hvilket jeg slett ikke hadde akkurat da. Forresten, den var mett nok - hadde til beskytter selveste advokat Penneknekt, som punktlig sørget for at alle Byselskapets inntekter gikk til fuglemat - skam sku' tigge! Antagelig var det slik svanemor tenkte i sitt, for øyeblikket stille sinn, da hun med kneisende hals padlet seg vekk igjen med den foten som ikke lå på =-Y * Men ikke før hadde skapningen forlatt meg, før en ny kom meg i møte: En temmelig låg og atskillig ubarbert herremann - muligens i 30-årsalderen -i noen altfor velbrukte og av den grunn ikke helt uklanderlige klær. «Golkveld, mister!» Han lettet på sin fabelaktig skitne sixpence på en klosset høflig måte. «God kveld.» Jeg besvarte hilsenen nokså galant, skjønt jeg på forhånd visste meget vel hva «besøket» gjaldt. «Hørr, mister, eg går ronnt og spnrrre itte 65 øre te' nattelosji på Frelsesarmeens herberge... Ål så nå, -jeg kjente den der ramsen fra før. «Di konne vel 'kje hjelpa meg, så eg slapp te ligga ude i nått?» Jeg forsikret at: Nei, det kunne jeg dessverre ikke. «Bare med ein 50-oring, då?» Nei.

30 «25?» «Absolutt ikke.» «Å, du har vel nå alltid någen slantar - 15 eller 10.~ Vi var allerede blitt dus lot det til. «Kunne De ikke like så godt prutte beløpet ned til 5 øre?» foreslo jeg - det hadde jeg muligens råd til. Dette foregikk nemlig en del år før likningsmyndighetene hadde funnet på at jeg egentlig burde være en «formuende mann» - med en bankkonto på kroner og 4 regningssvarende aksjer i skulpturstøperiet på Fagernes. «Di vett ikkje ka det vil seia å leva sånn så eg gjårr.» Dus-formen var alt jagd på porten. Noen tårer felte jeg ikke av den grunn! Nei, gudskjelov, det visste jeg ikke. Men -jeg gjorde meg passelig verdig i stemmen - kunne det ikke la seg gjøre å begynne fra nytt av... ikke leve «sånn», men på en mer normal måte? Det var kan hende ikke det klokeste jeg kunne si, men slike ord faller en så lett i munnen, når en snakker med samfunnets utskudd. Som svar ga han seg til å fortelle meg at han en gang for 5-6 år siden hadde arbeidet ved hermetikkfabrikkene i brislingbyen et par uker, samt vært på ansjosfiske utenfor Island noen dager. Nå var han kommet hertil med «Vikingen» for å... ja, det fortalte han selvsagt ikke. «Men De snakker jo stavangersk,» sa jeg detektivaktig. Jo, han var, ganske riktig, født i Stavanger. Bodd henne da? Hos en kjerring på Ska'en, eller der i nærheten, for 25 kroner måneden. «Det var formodentlig den gangen De hadde fast gasje på islandsfisket?» Jo - jovisst. * Men selv om jeg på denne måten søkte å lede samtalen inn på slike - skal jeg si fjerntliggende - felter, glemte

31 han ikke de 65 ørene til natteherberget. Forresten hadde han ikke smakt mat siden i går heller, når unntas noen få smørbrød like før middag. Jeg forholdt meg likevel kald som en istapp. Her kom så mange og klagde sin nød overfor meg, armingen, sa jeg. Og oppriktig talt - som det sannhetskjærlige menneske jeg innbiller meg og andre å være - løy jeg ikke særlig kraftig den gangen. For enten grunnen nå kan være den at jeg ser ut til å være i besittelse av mye klingende mammon, eller mitt utseende minner om en fysakk som det går an å få til alt mulig, nok om det - noen sjeldenhet er det i hvert fall ikke at mer eller mindre profesjonelle betlere praier meg på gaten. Ja, han var såre enig med meg i det, - der gikk så alt for mange dessverre - og «praiet». «Men,» sa han og viftet formanende med den ene hånden under haken min, «sånne lassaroner ska' Di 'kje tru någe på, - di har gjedna både kåna og hus... Men når eg komme og seie at eg har 'kje plass te ligga i nått, då, då...» Tja, ja, jeg tvilte såmen ikke på at mannen var et utmerket menneske i og for seg, sa jeg, - men hvem kunne skille klinten fra hveten... når en ikke var møllearbeider av fag, la jeg - kanskje litt ironisk - til. «Di må 'kje tru eg gjårr det for fornøyelsens skyld,» sa han meget alvorlig. Nei, nei, bevars. «Her går jeg nu for hvermanns dør, Gud vet at jeg det nødig gjør...d siterte han ordrett fra ABC-en. «Tja, det er meg bare så ufattelig at De kan klare å holde ut en slik kummerlig tilværelse. For eksempel: Hvordan skal De få mat i morgen?» «Ja, det vett 'kje eg nå.» Men hvordan det kunne gå? «Å, det... det må gå.» Jeg syntes tydelig jeg hadde hørt de glosene før!.... Enskjønt nå om sommeren var det ikke fullt så vondt, holdt han fram. Men om vinteren?

32 «Ja, då gjårr eg akkerat så isbjørnen: Eg suge på labben, og går øve med loppa og lus.» * Jeg hadde imidlertid vrengt de fire vestelommene mine med det resultat at det kom for dagen to «femmere» (av kopper), en enkel enøre samt et 10-øres Abel-merke. Dette siste hadde han ikke bruk for - skrev aldri brev formodentlig -, men metallstykkene grep han begjærlig. Skjønt like misfornøyd var han. Elleve øre! «Har du 'kje marr?» spurte han bare. Endelig, da jeg på ære og samvittighet hadde tilstått at lommene mine ikke inneholdt det som vanligvis penger kaltes, gjorde han som svanen: Han forlot meg. -For å ta fatt på sitt neste offer, som satt på en av de grønnmalte benkene vis-a-vis. * Men borte ved hjørnet hadde en politikonstabel stått på lur. Jeg skyndte meg vekk. Likte ikke å være vitne til noen arrestasjon akkurat da. EN PINLIG HISTORIE om en biltur i påsken Tilfellet ville at jeg skulle gå hjemme i byen og slenge hele påskehelgen. Vennene mine ville hatt meg med til fjells, men skjebnen hadde andre planer. Jeg ble altså hjemme, og lot de andre reise. Har du, kjære leser, stått på bryggen og sett rute- og ekstrabåtene fylles av strålende livsglade unge mennesker? I så fall har du sikkert hatt denne eiendommelige følelsen, som jeg for øvrig tror er felles for alle hjemmesittere. Du føler deg, om ikke akkurat sveket, så i hvert fall forlatt. Lik en eremitt som for bestandig er fratatt alle menneskerettigheter.

33 Hva i all verden skal du fordrive tiden med? Skrive noveller? Nei, det gjør jo alle de andre. Lese noveller? Glad du slipper! Ta småturer i omegnen? Ingen dum ide! --v Jeg kikket igjennom avisens annonser under rubrikken: «Reiseliv og utfart». Min oppmerksomhet festet seg straks ved en kunngjprring om en 5-mils tur med turistbiler til Porsheia, der en ny vei nettopp var ferdig. Jeg ringte fluksens opp byrået og bestilte billett. Turen skulle foregå annen påskedag med start fra Timianstorget klokken 9 formiddag. Da, som tidligere nevnt, vennene mine var på sitt sted, var jeg nødt til å reise alene. På grunn av mitt upåklagelige sovehjerte skal jeg villig innrømme at klokken snarere var over enn under 9 da jeg heseblesende innfant meg i min vogn. Den omstendighet gjorde at jeg måtte ta til takke med den plassen som kunne skaffes til veie. La det straks være sagt: Jeg ble plassert ved siden av en yngre, ganske pen dame som - antakelig fordi hun var litt av det en kaller morgenfugl, i motsetning til meg, altså - satt og fordrev ventetiden med å lese i ett eller annet ukemagasin. Bilene ble satt i gang og turen tok sin begynnelse. --- Hvis det ikke lyder en smule ubeskjedent, vil jeg få lov til å betegne meg selv som litt av en naturtilbeder. Det kan således aldri falle meg inn å lese verken ukemagasiner eller bøker under en reise. Da nyter jeg utelukkende utsynet. Jeg lot derfor også denne gangen blikket interessert gli hen over de vakre landskapene vi passerte. Damen ved siden av meg la omsider lesestoffet vekk og ga seg, som de øvrige passasjerene, til å fordype seg i omgivelsene, først innen selve vognen og siden utenfor.

34 Det kan neppe la seg hindre at to mennesker som sitter klint opp i hverandre i noen tid, nødvendigvis må innlede en samtale. Hvem av oss det var som begynte, kan være det Samme. Det er nok å slå fast at etter en tids forløp var damen og jeg i livlig konversasjon. Samtalen dreide seg til å begynne med om de mest dagligdagse ting. Det viste seg imidlertid at vi hadde visse felles interesser, så vi kom ikke til å stå opprådd for stoff! Det var en deilig tur. Bare synd at tiden gikk så forbistret fort! Før vi fikk sukk for oss, var vi ved målet: Porsheia. Samtlige turister steg ut av bilene og tok fotturer i alle retninger. Da dama «mi» i likhet med meg var mutters alene, falt det så velsignet naturlig at vi slo oss i hop og spaserte innover vidda. Vi nøt naturen og det behagelige Samværet. Hadde det riktig festlig som bare to - jeg kom nær i skade for å si forelskede - unge mennesker kan ha det en slik deilig påskedag ute i ensomheten. Begge hadde vi tatt med oss litt å bite i, hun også en termosflaske med kaffe -jeg, som på utferder hyller enkelthetens prinsipp, bare noen smørbrød og litt frukt. Vi satte oss på et lunt sted og delte nisten vår. Det smakte vidunderlig! «Se der,» sa plutselig damen og pekte i sørvestlig retning. «Ja,» svarte jeg, «den ligger flott!» Det var en hytte det dreide seg om. Folk var der også, for vi så røyk fra skorsteinen. Vi ble enige om å ta en tur dit bort. Kanskje var det mennesker vi kjente. % Vi traff en frøken i hytten. Hun kunne vel ikke være helt alene? Nei, fortalte hun, vennen hennes var der, men han hadde tatt seg en liten utferd på egen hånd. Kom visst straks tilbake.

35 Vi ble bedt om å sitte ned, -hun hadde nettopp hengt kjelen over, så hvis vi ville stanse litt. Jo, mange takk, vi hadde tid til det, - det var ennå næmere 3 timer til bilen vår skulle returnere til byen. * Litt etter viste vennen seg i døren. Og dermed akter jeg å avslutte denne historien. Det vil forbause deg, kjære leser, jeg er klar over det. Du vil føle deg snytt og bedradd! Men da skal jeg trøste deg med at jeg vet et menneske som i langt høyere grad har følt seg bedradd. Mennesket er ingen ringere enn min dame fra bussen. Det viste seg nemlig at «vennen» som kom til syne i hyttedøren, var damens kjæreste. Han hadde fortalt at han skulle reise på påsketur sammen med noen kamerater. Og så hadde den laban av en elsker i stedet funnet seg en ny «darling» og reist på hyttetur med henne. Jeg har aldri verken før eller siden opplevd noe så pinlig. Så du forstår at jeg nødig vil dvele mer ved dette, ikke sant? Hestemønstring på Lutsi i Den unge mannen midt på bildet mener jeg het Eiane og var grønnsakselger på Torget. Gottfred ytterst til høyre. Barna er ukjente, men de hørte kanskje til i teltet inne i skogen.

36 Lars H. Lende må være med også i denne boken. Teksten til det nederste bildet forteller når og hvor det er tatt, nemlig Fredrikstad i Kjøredoningen øverst, med en tungtveiende kone på setet, er jofotografert et sted i Norge, men hvor? Året er sannsynligvis Lendes motto var å glede barna, ikke bare i Stavanger, og han for vidt omkring.

37 Tindebestigeren (med høydeskrekk) har her latt seg avbilde fire steder i Rogaland På Vdrlivarden.

38 Rast ved siste veiviseren for Prekestolen sommeren Ledsagere var stavangermannen Harald Oftedal Salomonsen og hans to sønner, Gunnar og Helge (bosatt i Tranby). Med Lysefjorden langt nedenunder sliter Gottfred seg opp de bratte skråningene, til målet i høyden, men det var denne gangepr ikke Prekestolen.

39 HASTVERK Et lite hverdagsbilde fra avskrivningskontoret Det bankes forsiktig - overmåte forsiktig - på kontordøren. «Vær så god!» Det bankes på ny. «Vær så god!» Lang pause. «Kom inn!» nesten roper jeg. «- Vær så god, kom inn!» supplerer assistenten, som tydelig lar til å irritere seg over sendrektigheten. Virkningen uteblir ikke. Merkelig nok. Døren åpner seg nemlig, om enn uhyre langsomt. Et bebrillet ansikt kommer til syne i sprekken. Dersom jeg forteller at ansiktet tilhsrer en mann fra landsbygda, risikerer jeg å bli steinet av den tallrike skaren mennesker som regnes til den gjeve og besungne bondeætta. -A ha, vil de si, en skittviktig byfant som vil søke å latterliggjøre grunnstammen i det norske folket, vi kjenner ukruttet! Derfor skal jeg klokelig unnlate å røpe hvorfra mannen stammer, kanskje ikke minst fordi jeg jo har en mengde gode kunder nettopp fra landsbygda! SA pass egoist må en da ha lov til å være! Ikke sant? «Æ dettane avskrivningskontoret?» spør mannen i dsråpningen da han har summet seg en stund. «Jo, vær så god, det stemmer det, som han sa, pianostemmeren, han var ferdig med arbeidet sitt.» Jeg søker av gammel (u)vane å gripe etter en hsvelig blødme, hvilket jeg denne gang kunne ha spart meg. «Kæ kosta' det?» sperr den fantasiløse. «Tja, det kommer an på hvor mange vitnemål De har, hvor store de er og hvor mange kopier De vil ha av hver sort.» «Dæ kjæme an på prisen...b Jeg får omsider mannen til å ta attestbunken opp av lommen.

40 «Hvor mange kopier har De bruk for?» spør jeg. «Dæ kjæme an på prisen... ««Skal vi si 3,4,5 eller 6?» «Neimen om eg veid.» «Eller kanskje De skal ha 15,20 eller » «Ål nei, longt derifrå, berre nokre fåe...» «Vel, vel, nå skal jeg regne ut hva det blir for 3 kopier.» Jeg setter opp mitt regnestykke, som jeg viser mannen. Han blir stående en stund. Derpå sier han: «Men ka verte det for 4 av kvar?» Jeg nevner belspet. «Enn for 6?» Også det får han opplyst. «Ja, ja, eg konne ta tri, men» - legger han til - «spursmålet æ om du fær det ferdigt te eg ska reisa...» «Hva tid går båten, da?» «Ka for ein båt, meine' du?» «Den De skal reise med!» «Eg ska' då vel ikkje reisa med nokon båt.» «Ål nå, De skal følge toget, da, formoder jeg?» «Tenk det og, eg ska' ikkje fylgja nok0 tog.» «Ikke det heller, - men De skulle jo reise, sa De?» «Eg sae så, ja. Det helle stikk, det!» «Men verken med båt eller tog - -» «Nei, det helle stikk, det!» «Tja, da er det så vidt jeg kan se bare to utveier tilbake: Bil og fly - - Eller kanskje det dreier seg om sykkel eller karjol?» «Rutebussen,» svarer han kort og godt. «Nå vel, og den går....?d «Bussen, -ja, den går. Det er sant og visst, sann!» «Jeg mener, den går klokken - - -?» «Om klokkå går? Æ det mi du meine?» «Nei, jeg mener kort og godt hva tid rutebussen Deres e- >> «Det æ 'kje min,» avbryter mannen. «Nei, nei, jeg skjønner det!» Min tålmodighet er nå på

41 bristepunktet. «Det jeg vil ha svar på er når den rutebilen går, som De skal følge.... >> «Klokkå 12.D Jeg kaster et hurtig blikk på uret: «Men kjære Dem, den mangler jo bare tjue minutter! På så kort tid er det uråd å få arbeidet utført.» «Tek det so long tid?» Mannen stryker seg gjentatte ganger rundt haken sin. «Ja, då fær det berre vara. For eg ska' segja deg: Eg har hastverk!» EN UNDERLIG FORELESNING I min forholdsvis korte levetid har jeg deltatt i et utall møter av alle slag, og lyttet til hundrevis av mer eller mindre belærende foredrag. men jeg kan neppe minnes å ha vært tilstede ved en snurrigere «forelesning» enn den jeg nedenfor skal gi et autentisk referat fra. Et avertissement i Aftenbladet forleden hadde denne ordlyden: Kom og har! Den internasjonale bekjente reisende Victor Larsen Sand holder foredrag her i byen torsdag aften kl i Samholds store sal. Hans levnetsløp i og utenom fengslene såvel her i landet som i flere andre land vil forklares på en gripende måte, samt de underlige opplevelser i hans liv. Ingen vil angre besøket, som er av de sjeldne. Entre 50 øre. Alle velkomne. Jeg har bestandig hatt sans for det sensasjonelle, så det er i grunnen litt av en tragedie at jeg var en ukjent størrelse for «Dagbladet» i den perioden av mitt liv da jeg ikke hadde sagt nei til et engasjement der i gården. (Nå kan det være just det samme!) Nok om det.

42 Hva nevnte annonse angår, vil De nok være enig med meg i at det hele smakte litt av sensasjon. Og som jeg nettopp har gitt uttrykk for, er jeg ikke den som lar slikt gå min nese forbi. Om lag 30 kvinner og menn, hvorav minst tredjeparten synlig påvirket av alkohol, har plassert seg på de primitive benkene i «Samhold» da kveldens foredragsholder trer fram på podiet. Det er en liten, tykkfallen, skallet herremann, rolig i sine bevegelser og helst godslig å se til. «Jeg sier sannheten så langt jeg formår,» er de første ordene som kommer over leppene hans, << - om jeg lyver litt, så får det ikke hjelpe.» Mer blir foreløpig ikke sagt. Han snur seg vekk og forsvinner inn i siderommet. Litt etter kommer han tilbake: «Jeg har bronkitt, mine ærede tilhørere, og er så svak i stemmen at jeg håper dere holder kjeft mens jeg taler.» Billettmannen, som mangler atskillig på å være edru, avbryter: «Men klåkkå e' 'kje hall ni ennå!» «Jeg veit det. Men gå du til ditt arbeid!» (Ærbødig til publikum:) «Unnskyld!» Foredragsholderen går atter inn i siderommet. Han blir imidlertid snart kalt ut igjen av en utålmodig tilhører, og mottar smilende og bukkende forsamlingens applaus. Han er scenevant, lar det til - har opptrådt for tusener av mennesker både i Sverige og Norge, forteller han. Her i byen talte han for 32 år siden. Det var i Understøttelsens store sal, det, sa han halvt stolt, halvt vemodig. «Jeg er født på en hei i Sand i 1869 og begynte min karriere som gjetergutt. Min skolegang var ikke rar - vi hadde omgangsskole den gangen, ser De. Som 14 års gammel gutt kom jeg til Stavanger, der jeg begynte i bakerlære hos Larsen på Holmen. Jeg tenkte den gangen ikke mer på forbrytelser enn de fleste (km.) av dere, mine tilhørere, gjør nå mens dere hører på meg. Men så kom jeg sammen med «Joden i glasskassen» og stjal. Jeg ble dømt til 45 dagers fengsel i celle nr. 23 på Lagård, det var vinteren Annen juledag skrev jeg i fengslet en

43 sang, som Alexander Kielland trykte gratis for meg. Sangen var ikke god - nei da - men «trykken» var finfin. I 1886 kom jeg til Kristiania. Her ble jeg snart hekta for tyveri. Men etter innesperringa dro jeg over grensa til Sverige, der jeg ble i fire år. En tid var jag endog karuselleier - ja, da. Men så stjal jag og kom i fengsel i Malmø i tri månader. (Ni må unnskylde at jag av og til1 bruker noen svenske ord, for jag talar mycket bra svenska!) Kommet tilbake til Norge igjen, ble jeg løytnant i Frelsesarmeen i Hønefoss. Men armeen var for streng for meg... Jeg ble sendt hjem, og her fikk jeg hyre med Kornelius Olsens båt «Hanna af Stavanger», som forliste. De ville sende meg til New York, men jeg ba om å få komme til London i steden. Og det fikk jeg. I London ble jeg satt i fengsel i 1889 for tyveri. Jeg tigger aldri, men stjeler hver gang det er nødvendig! Jeg erkjenner at jeg er en skurk, en tyv, en svindler. Skulle jeg fortelle om alle skurkestrekene mine, ville det bli fælt! Det er kjedelig å være på en slik bane som jeg, men skjebnen skal Gud i himmelen skjenke oss. Jeg er ikke religiøs - ingen hykler - men jeg tror på Gud. En gang overnattet jeg i en løe på landet. Jeg hørte der en stemme som hvisket til meg fra høystakken: «Gå til høyre!» Jeg gikk til høyre og unngikk derved å falle ned i en åpen luke og bli drept. Det var Gud! Gud holder i tømmene - han har holdt meg til i kveld. Jeg er i alt dømt 22 ganger og har tilbrakt 14 år av livet mitt i fengsel. Dessuten har jeg 7 ganger vært innlagt på sykehus og 2 ganger på sinnsykeasyl. De trodde jeg var gal - jeg var bare en dyktig skuespiller - og ved to anledninger slapp jeg fengsel av den grunn.» Fengslene i Norge er meget humane, forteller foredragsholderen videre. «Her er i forsamlingen finnes kjente ansikter, som har sittet sammen med meg på Akershus, og som kan bevitne det.» (En robust herre som føler sin ære krenket: «Så for svingende si hvem det

44 er!») Du har det godt i fengslet -hva mat og stell angår. Men du trives Likevel ikke. Hvorfor ikke? Fordi du ikke får prate med Per og Pål, slik som jeg i dag. Når du hører en fugl synge, da gråter du om du aldri har gjort det før. En flue på vinduet. -Du blir glad i dyr. Hadde jeg nå hatt alle de pengene jeg har stjålet, kunne jeg vært eier av minst tre svære hus her i byen og enda hatt atskillig til overs. Men det følger ingen velsignelse med den slags, - det som lett kommer, skal lett gå!. Foredragsholderen ville rose svenskene. «De har lært meg dannelse,» sier han. «Om du ikke har sko på beina, så hilser de svenske gossarna ærbødig på deg: «God dag, min herre! Hur står det till i Norge?» Men om barna her er uhøflige, så er det ikke deres skyld, men lærernes. I Norge er det ingen herregård som vil huse meg. Men i Sverige er det! Om finnene har jeg for liten erfaring, så dem kan jeg ikke uttale meg om, men England er fælslig kaldt. Syntes jeg i all fall! Det finnes ikke en dør i denne byen, ikke en lås -jo, kanskje en lås - men intet vindu som jeg ikke skulle kunne åpne. Det viste seg for to år siden, da jeg rømte fra Akershus - og da var jeg 61 år gammel! Jeg er så dum - herregud så dum jeg er. Men jeg sier: Stjel ikke fra de fattige, men stjel fra dem som har mye - hvis du gjør det - og heng heller noe bort til dem som lite har... Om denne mannen nå hadde spilt sin rolle til ende? Om han ville unne seg alders hvile? Det lot ikke til det. Han ønsket å vite enda mer om livet, var meningen. Han burde ha lært tilstrekkelig, synes jeg. Synes De?

45 Dikteren Blekkskvetts bitre erfaring: ALL SLUTNING ER VANSKELIG Eller: Hvor kan man plukke roser, hvor ingen roser gror? Under forutsetning av at De, kjære leser, driver et land.- handleri eller en annen forretning som jeg ikke misunner Dem, og en god kunde ber om å få kj0pe en bestemt vare som De har vanskelig for å skaffe, -ja, da tror jeg nesten De så noenlunde vil kunne sette Dem inn i hva det vil si for meg - dikteren Blekkskvett - å få et slikt brev fra redaktøren av «Til Nytte og Glede»: «Da satsen til vårt sommernummer nå er ferdig, og det viser seg at det mangler en side underholdningsstoff, ber vi Dem pr. omgående sende oss en liten, men god historie som kan fylle det ledige tomrommet. Ærbødigst Johs. Emanuel Mostasche ed. av «Til Nytte og Gledex P.s. Deres bidrag vil i tilfelle denne gangen bli honorert! D.s. Takk, skjebne! Her sitter jeg nettopp i sommerheten og strever med en nærmest vitenskapelig artikkel om «Nordisk overtro», som jeg i parantes sagt tenker å prakke innpå fungerende bladstyrar i «Langstrands Sokneblad». Og så..... en liten, men god historie!.. pr. omgående.. Jeg slenger øyeblikkelig «Nordisk overtro» bort i hyllen og åpner manuskriptskuffene mine. Blar febrilsk gjennom papirbunkene. «Livsløgn. En tragisk novelle om to unge mennesker.» Nei, den går ikke. «Tro, håp og - << Altfor lang! Og ikke videre interessant heller, om jeg

46 --A så skal si det selv. «Støvtørrende mannfolk.» Ubrukelig! «Stolen som gikk opp i limingen.» Ubrukelig den også (novellen altså, stolen kan jo repareres!). Har De noensinne diktet, kjære leser? Det har De ganske sikkert -De som alle andre.... Kan hende De da har lagt merke til at det som De i fjor syntes var så vidunderlig, så strålende mesterlig, at neppe Victor Hugo (eller Bjørnstjerne Bjørnson, for å ta en av våre egne) kunne ha prestert det bedre, - selvsamme produkt finner De i år er temmelig middelmådig, for ikke å si redselsfullt. Moralen som kan trekkes herav skulle vel altså være noe slikt som: La alt av ånd lagres et års tid før det sendes ut på markedet! Sett ikke opp sure miner om forleggeren eller redaktøren refuserer det De mer eller mindre møysommelig har smørt i hop! De høster ikke mynt på det -nei vel, men var det ikke så at vi skulle ta aldri så lite hensyn til medmenneskene våre også? Etter disse merknadene, som i grunnen ikke direkte har noe med denne historien å gjøre, må jeg sikkert ha maktet å stille meg selv i et edelt perspektiv like overfor mine elskverdige lesere. Imidlertid er dette med edelheten litt av en misforståelse. Hensikten er nemlig utelukkende den å få Dem awennet med skrivingen, slik at sjansene for meg kan bli tilsvarende starrre. Og - tro meg - det trengs! Hvorom allting er: Jeg hadde ikke på lager en ene-ste «liten, men god historie» som kunne fylle en side i «Til Nytte og Glede». Den eneste utveien jeg derfor hadde, var i en fart å trylle fram ett eller annet fra mitt i egne øyne så geniale hjerneskrin. Ha stadig det for øyet, kjære leser, at det denne gangen var utsikt til et aldri så lite honorar. - Og det er nå engang pengene som har noe å si her i verden. Selv for en dikter. Kanskje ikke minst for en dikter, forresten! Men for å skrive en historie, den være seg kort eller

47 lang, må en nødvendigvis ha en ide. Og det viste seg snart at det var nettopp den jeg manglet. Jeg grunnet fram og tilbake - time etter time. Men nei, - kjødet var mer enn villig, mens ånden derimot - nok sagt! * Det var blitt kveld den samme dag. Alt så like håpløst ut med hensyn til historien. Jeg orket simpelthen ikke å sitte inne lenger. Forlot derfor fortvilt mitt arbeidsværelse (hadde ikke avdøde kollega Ibsen et sånt?). Nå ville jeg ut i ensomheten - i naturen, for der å søke etter ideen. Jeg gikk og jeg gikk, langs vatnet, opp den bratte skråningen p3 østsiden, over den øde sletten, gjennom bjørkelunden med de kvitrende måltsoster (kanskje var det lerker - zoologi er ikke min hobby), ned en ny skråning, fram til mitt mål: Min vesle dikterhytte i dalsøkket. Hytten er sannelig ikke stor - 2x3 meter kan jeg tenke meg, - men hvilke geniale ideer er ikke i tidens løp blitt unnfanget der! Jeg gikk inn og låste døren forsvarlig bak meg, skjønt intet menneske fant på å besøke meg der i ensomheten. Slengte jakken over en stolrygg og kastet meg dernest selv ned på brisken ved vinduet med ansiktet vendt mot taket, som ville jeg derfra søke det jeg begjærte. En ide! Et kongerike for en ide! * Det tok til å skumre. Lommeuret tikket og tikket. Lyden tok etter hvert til å irritere meg. Men det skal en urmaker eller et ubetenksomt barn med en hammer til å stanse en klokke om kvelden når den er opptrukket om morgenen. Så den fikk bare tikke så mye den lystet. Nærmest i desperasjon hadde jeg gitt meg til å skrive på en novelette. Jeg skrev side opp og side ned i blokken min. Først litt om vær og vind, om «småsprudlende bekker i ulendt terreng» og den slags ordinære ting. Så om henne som gikk der og stundet.. Om han som på sin side gikk og..

48 Nei, så sannelig - jeg fikk gi det hele opp! Jeg hadde jo ingen idd! Jeg hadde bare skrevet og skrevet i håp om at inspirasjonen skulle komme etter hvert som handlingen skred fram. Inspirasjonen til å skape en «ende». Jeg kom til det eiendommelige resultat at det i grunnen er noe sludder når ordtaket vet å fortelle at «all begynnelse er vanskelig». Det er slutten som er vanskelig! Så menn er det det. I hvert fall når en skal spille en dikters ingenlunde lette rolle. * Det er fryktelig å tenke på, men ikke desto mindre sant, at da jeg endelig fant meg selv igjen neste morgen etter en natt fylt med kval og smerte på grunn av mitt trøstesløse jag etter «idden», var det så vidt det var krefter nok igjen til å skrive følgende brev: Herr Redaktør Johs. E. Mostasche, «Til Nytte og Glede». Da jeg for tiden har bundet meg til så mange avtaler med aviser og magasiner, beklager jeg å måtte meddele at jeg denne gangen ikke får anledning til å fylle Deres tomrom. Ærbødigst Leonard Blekkskvett (Dikter) Idet jeg klebet konvolutten igjen, kom jeg til å tenke at i grunnen ville de eventuelle leserne av «Til Nytte Glede» være best tjent med tomrommet...

49 Fra Wkingetiden. Uforskammet fyr som aldrig kan holde sig hjemme! Træller, kom hit! l Læg mit visitkort i brevkassen l Fra Molbopostens jubileumsnummer 1925.

50 Av de 14 kontrastene i boken «Fra spøk til alvor» fra 1941 er her tatt med seks av den muntre kategorien. Jeg finner det rimelig at det også gjengis en av de alvorlige, sosialpregede novellene, nemlig VESLE «KRAMKAR-HENRY» Henry hadde aldri undret seg over at foreldrene hans var fattige. At de bodde i en kjellerleilighet, at møblene var få og tarvelige, at det ofte hendte at maten ikke strakk til - alt det syntes ham nesten naturlig. Det skulle visst være slik! Han manglet noen måneder på ti år, Henry. Kroppen var spinkel og mager - klærne, ikke minst, rspte den armoden foreldrene fortvilet måtte kjempe med. Stort likere var det ikke med hans fire søsken heller - like fillete og uttærte alle. Jo, det var nok slik menneskene måtte ha det! Enskjønt... Karlsen ovenpå hadde mye flottere msbler - til og med stoler med fjører i setene - og Karlsens unger fortalte at de fikk ete så mye mat de ville, nesten, og faren deres gikk regelmessig på arbeid... hans pappa hadde bare av og til noen jobber. Så sannelig, når han ville tenke seg om, måtte det være gildere å bo hos Karlsen, likevel. Men han fikk seg ikke til å tenke.... Så liten som Henry var, måtte han være med å skaffe penger og mat til veie. Han fikk unngjelde for at foreldrene var fattige. Som om han hadde skylden! Hadde han gjort noen fæl forbrytelse siden han måtte straffes med noe verre enn fengsel og tortur - en ulykkelig barndom, ja kanskje et helt ulykkelig liv... Det var faren som hadde funnet på at han - eldste barnet - skulle gå fra hus til hus og selge kramvarer: Såpe, nåler, skrivepapir og liknende, - for faren mente som så, at det måtte vekke medkjensle når den blåfrosne, lasete smågutten banket på dørene til de rike. Ville i det hele

51 tatt noe vekke medkjensle hos pengefolkene, så jamen måtte det være Henry! Når han lå på kne foran entredøren med den vesle håndkofferten sin åpen og viste fram herligheten, ja, det var et syn en måtte be Gud fri seg fra å se om igjen! Det måtte være noen riktig hardhjertede mennesker som kunne smelle døra igjen for ham. Men det hendte - det hendte ofte -nesten bestandig. «Nei, vi har skrot nok i huset fra før!» kunne svaret lyde, eller litt høfligere: «Takk, men vi kan dessverre ikke kjøpe noe i dag. Vesle «Kramkar-Henry» - ungene i nabolaget hadde gitt ham det ærefulle navnet - ble snart vant med den slags svar, og det var som om en uvilje mot tilværet og menneskene vokste i ham. Med bestemthet visste han at ikke alle småguttene måtte ha det slik som han - de slapp da, de andre, å selge kram iallfall... Aviser var en annen ting, det var ingen skam. Nei, det var nok bare på ham folk stirret medlidende, bare til ham de sa: «Stakkars gutt!» Men stirre medlidende og si «stakkars gutt», det kunne alle, det... Men hva hjalp det ham? * En dag hadde han tumlet seg opp i det aller gjeveste villakvarteret. Du verden, så flotte hus! Nesten slik måtte slottene i eventyrene se ut, om de ble til virkelighet. Praktfulle hager med roser og grønne grasplener! Det måtte jamen være små konger som bodde der. De kunne vel ha råd til å kjøpe en såpe til 30 øre, eller seks ark skrivepapir til Men da trodde han feil. «Småkongene» kjøpte praktisk talt ikke noen ting. Nettopp de klemte dørene kraftigst igjen, nettopp de var mest ubehagelige i stemmen. Hvorfor? Han kunne umulig fatte det.... * Et sted opplevde han noe: Mørket tok til å falle på, - han var trøtt og sulten, og tenkte derfor å dra hjem til kjellerleiligheten igjen. Men først ville han besøke det siste huset i alleen, en villa som

52 lå nesten skjult bak en rekke kjempegraner. På en blank messingplate på døren stod gravert med sirlige bokstaver: Ikke så å forstå, verken navnet eller tittelen imponerte ham mer enn alle de andres i kvartalet. Der hadde det stått både lege, pastor, konsul, skipsreder, høyesterettsadvokat og en rekke liknende flotte ting, så høyttravende ofte at han ikke skjønte meningen. Nå, han ringte på hos direktør Mangen. En gutt på hans alder - sønnen i huset - kom ut og gjorde et galant bukk for den fremmede, som var det en greve han hilste på. Om de ville være så snille der i huset å kjøpe noe? «Å er det du har å selge da?>> «Dette...D Kramkaren holdt fram den åpne kofferten sin, senket unnselig blikket, for gutten snakket så fint og hadde slike vakre klær at han med sitt gatespråk og sin lappete dress følte seg helt skamfull. Den fyren slapp nok å selge såpe og skrivepapir, slapp sikkert å gå med aviser også. Koffertens innhold ble nøye gransket, - direktørsønnen grov og lette gjennom hele beholdningen, rotet alt om hverandre, så eiermannen fikk vondt av å se på. Men kjøpmenn må som kjent finne seg i alt! Endelig kom en pen, original lommekniv for dagen. <<Å mye koster den der?>> «En femti,» kom det spakt. «En femti? Jeg vil kjøpe den, jeg. Bare vent litt...» Med et livlig ansiktsuttrykk skyndte han seg inn i huset, men kom snart tilbake med sure folder i fjeset. «Jeg fikk ikke lov for mamma å kjøpe kniven din,» sa han, «men hvis du vil bytte den i noe, så...» «Bytte?» «Ja, enten i et par rulleskoyter, eller i en 1eketøybil.n

53 «E - nei,» Henry dro på det, «jeg tør ikke for faren min.» «Men om det var en liten fin kutter, da?» fristet den andre. «Jeg har den nede i hagelysthuset. Kom, bli med ned og se på den!» * Lysthuset, kledd med frodig, grønn eføy bruktes mest til leikestue for barna. På golvet lå det strødd dokker, trehester, småvogner og slikt noe i massevis. Døren var ikke låst, så guttene slapp uhindret inn. Kuttermodellen ble hentet ned fra en hylle, og Henry fikk beglo den riktig grundig. Den var ganske liten, ikke en halv meter lang, men svært pen og naturtro laget. En riktig ønsketing for et barnhjerte, så det var neimen ikke rart at fattiggutten ble sterkt forelsket i den. «Men tør du bytte bort den fine båten din?» spurte han synlig forbauset. «Skitt, jeg har sånn en mengde ting fra før, så jeg bryr meg ikke noe om den. Hvis de spør hvor den er blitt av, sier jeg naturligvis bare at den er forsvunnet.» - Og Kramkar-Henry fikk båten mot å gi kniven i pant. * Da han litt seinere gikk ut gjennom hageporten, kom en fin herre imot ham. Det var ingen ringere enn direktør Mangen sjøl. Kan være at hans høyhet gjorde store øyne da han oppdaget den fremmede gutten med en av sønnens julegaver under armen. «Si meg, hvor har du fått den der fra?» spurte han med barsk stemme. «Jeg har.. byttet den i en kniv.. med gutten i dette huset...» Henry skalv, så alterert var han. «Byttet den - hva er det du sier? Det er jo Nicolays båt!» «Det... det var han som fant på det..» «For noe sludder. Bli med meg opp, så får vi undersøke forholdet nærmere!» Det var ikke noe annet for gutten å gjøre enn å adlyde

54 mannen. Forresten behøvde han jo ikke å være redd, - feilen var ikke hans. * Nicolay benektet imidlertid å ha hatt noen befatning med hele saken, langt mindre tatt noen kniv i bytte, og faren var dum nok til å tro det. «Ja, der ser en pøbelungenes oppførsel,» sa han oppbrakt og med lynende øyne, - «de hvis foreldre klorer seg fast til samfunnslegemet som grådige blodigler og suger det ut - suger oss ut, som holder samfunnet oppe.» Direktøren tilhørte den mennesketypen som kan bli aldeles rasende for en tilsynelatende bagatell. Han la i vei på en måte som nesten ville være en opphisset agitator verdig: «Og takken? En spytter på oss, forbannede pakk, skjeller oss huden full, for til sist å røve vår eiendom fra oss! Småungene blir opplært. Ta fra de rike, sier en til dem, plyndre aristokratene, ribb dem til beinet! Hvilken moral... I hullet med pøbelen!» <<Jeg har ikke stjålet...d Henry kjempet med gråten. «Nei, så sannelig tillater ikke fyren seg attpåkjøpet å lyve meg rett opp i ansiktet. Dette skal anmeldes til skolen eller politiet, så du kan få deg et vel fortjent opphold på tvangsskolen. Det er vel forresten neppe din første forbrytelse, dette... og blir antakelig ikke det siste heller.... Hva er navnet ditt?» «Jeg har slett ikke stjålet og løyet. Han der har selv funnet på det,» sa den beskyldte og pekte på Nicolay. «Det har jeg aldeles ikke!» innskjøt sistnevnte frekt. «Nei, gutten min, jeg vet du bestandig forteller sannheten,» svarte faren mildt og strøk sønnen over hodet, «men du, knekt, hva heter du?» «Det sier jeg aldri, for jeg har ikke gjort noe galt!» «Vil du altså vi skal ringe til politiet?» «Ja, det får dere heller.» -- Nicolay ble urolig, enten det nå var samvittigheten som begynte å gnage, eller frykten for at straffen skulle ramme ham hvis den riktige sammenhengen ble oppdaget. Nok om det, han trakk faren i armen og hvisket

55 noen ord i øret hans. Disse ordene gjorde slik virkning på direktøren at han straks etter snudde seg til Henry: «Du kan gå. Min sønn tilgir deg og vil ikke ha deg straffet. - Men husk, den slags går ikke oftere verken hos meg eller andre!» Den tiltalte ble stående likevel, uten å si noe. Men entredøren ble lukket foran nesen hans.... Her var intet å gjøre, selv om retten var på hans side, Han var liten og hjelpeløs, direktør Mangen stor og mektig! Men, men.... hva ville far si når han kom hjem og fortalte det? Henry kunne ikke lenger holde gråten tilbake. Ål om han bare kunne.... Nei, det var umulig, han ville aldri få rett! Med tunge skritt gikk han nedover mot hageporten. Da hørte han en stemme oppe fra huset: «Hei, du!» Han snudde seg og oppdaget direktørens sønn. «Se, her har du kniven din tilbake!» ropte gutten, idet lian kastet gjenstanden nedover mot eiermannen. «Be-hold den, din usling!» svarte Henry stammende, slengte samtidig kofferten fra seg og sprang oppover mot Nicolay. Nå skulle han få ordentlig juling, den feige uslingen! Og vær skråsikker, han hadde fått juling som sa seks, om han ikke hadde vært klok nok til å smette innenfor døren! Men alt levende er klokt når det gjelder å redde sitt eget skinn. * Vesle Kramkar-Henry var på vei hjemover. Varekofferten dinglet fram og tilbake i hånden hans, hodet lutet forover, og munnen var fast sammenknepet. Det var eventyrslottene og småkongene han nå forlot, - det var mot kjellerleiligheten og fattigdommen han stevnet. Han hadde kikket litt inn i den for ham ukjente herligheten. Men det han hadde sett, hadde skuffet ham. Sannelig, det var ikke bare de små i samfunnet som kunne være kjeltringer. - De store, de som satt inne med rikdom og anseelse, var kanskje vel så durkdrevne.

56 KRAFT ELEKTRISKE KOMFYRER NORSK FABRIKAT Solidifef - Vakkert utseende - Effektiv utnyttelse av str~rnrnen. Rimelige avbetalingsvilkbr Koke og steke maten Approbert av elektrisitetsverkene FABRIKANT: J. KRAFT */c Moderne reklame i Forlang demonstrasjon

57 Stavanger Sparekasse Konf rabok (/5 paginerte sider) med Sfavanger Sparekasse for (Bosted) / /I e$r,rbp.--8

58 FIRE SFINX-HUMORESKER PÅ STAVANGERDIALEKT Ved forrige århundreskifte virket to morsomme skrivende kvinner i Kristiania, den ene under pseudonymet «Fru Amalie Pettersen, født Schwanenflugel», den andre med dekknavnet «Sfinx». Begge utga gøyale, populære bøker, som jeg i min ungdom - og mange med meg - var svært begeistret for. Sistnevntes borgerlige navn var Edle Hartmann Schjødt, født 1862 i Larvik. Språket var i høy grad sjargongpreget, og hennes historier passer derfor naturligvis best å bli lest slik de foreligger, nemlig på østlandsdialekt. Men jeg fikk tidlig den id6 å oversette de av petitene som egner seg, til stavangerdialekt. Jeg har foreløpig valgt ut fire, som her presenteres: HAN SJARLES «Ja, her ska dåkker få se gutten min (sier den stolte moren). Akkurat 5 månar va' 'an nå tirsdag så va', og sette ikkje guttongen alt bein onna seg, tror dåkker! Og bare se nå, kossen 'an hyppsa på seg. Ja, det e' ein flinke onge, det. Men så spis 'an så godt atte, reint så ein voksen kar. Ja, vil dåkker tru det, guttongen legge i seg to svere tallerkar med kålsuppa te middag, og ennå te kjydd og poteter og pibbarrotsos. Og 'an spise fisk, og 'an drikke kaffi, - a, skitt, det naua ikkje mer litt kaffi, å langtifra! Og sill, dåkker, jøss, e' 'kje guttongen så galen itte sill, atte auene hans står stive så pinnar på 'an om lørdagen, når det e' sill og graud, - og han fekte og mase både med armane og beinå, og synes i&je att 'an kan få det fort nok. Og flesk, dåkker! Han hålle di tjokke fleskabedane så trofast i hånnå som ein kar, og potte i mo'en så fort, så fort atte, ja, det går vorså et olja lyn. -Ja, friske, han Sjarles! Han har aldrig feilt så møje så bag på hånnå mi. Ja, litt maga-

59 syga nå og då, vett dåkker, det ska jo bådden ha, men det har jo ikkje någe på seg, for det så ska ud, det må ud. Forkjøla? Han Sjarles?? Ford6 om at han nyse??? Vett dåkker ikkje at det e' di friskaste bådnå, di så nyse? Nei, Sjarles har våre friske, han, heilt fra han kom te verå, og det va' endå'te -ja, dåkker kan'kje tru så kleine og liden han va' den gongen -ja, hu sa det, jormorå, at det va' reint et under at han livde, - men se på 'an nå, ja, der kan dokker se ka maden kan jørra. Han hadde det me det for ei ti' siden, att han va' 'kje goffer å spisa. Men så begynte eg å legga fadost på sjevene hans, og då sko dokker tro kossen de' jekk ner! Ja, han fekk ein abbetitt, guttongen! Og så får 'an bare nysilte melk, vett dåkker, og bryst med siå av, så han lie sandeligt ikkje någen nau! Nei, eg har 'kje visst av å hatt ei einaste urolige nått med han, eg, -ja, han våkkna jo klokkå 4 om morningen, de' jørr 'an. Men han e' så snille atte og ligge så stilt, så stilt, at det knette ikkje i han, når han bare får lov te å dra meg litt i håret då og då. Han tar ett og a'ent hårstråe om gongen, og så drar han te', og det synes han e' den besta moroå han kan tenka seg te. Ja, Sjarles e' min gutt, det. - Men heila nåttå sov 'an så han reint snorke, og når han våkne lide grann, så bare pott' eg tytten i mo'en på 'an, - ja, den tytten sin e' han vel gla i - ja, se bare på 'an kossen han ler, -ja, han sjynne allting, han e' reint omfram den pjokken. Han e' mesten som ein gammalle mann! Ja, du Sjarles, du e' 'kje någe glae i tytten din, du, e' du vel? Ska mamma ta 'an ifra deg, kanskje? Og je 'an te damå? Nei, du, det ska' eg slett ikkje. Tytten e' din te odel og eie! Ka va det nå eg sko ha sagt. Jo, nå ska dåkker hørra: I forbindelse med tytten, så pleie eg å tygga ein kavring, og blanna med litt sokker, og legg 'an i ei lidå fine filla og dypp 'an i litt søde fløde og bare stikk 'an inn i mo'en på 'an, og då ro 'an seg så godt atte. Ja, Sjarles e' min gutt, det. Se nå bare på den h å så går der bårte med den vesle pynta pysen sin, bare se kor bleige og Meine og tander

60 Tegning av Olaf Culbransson. han ser ud. Ja, fine folk, di svelte nå ongane sine mange gonger, di e' så redde for å je di mad, -ja, eg veid om ei gromme frua som hadde ei tulla så døe bare forde atte hu fekk for lide mad i seg. Ja, e' det ikkje både synn og skam, dokker, folk så har flust opp av adle ting. Nei, di e' reint galne sådden, mange. Men ka ska di leva av, di stakkarane, når di ikkje får mad i seg? - Maden e' jo halla føå, så di seie. Nei, ikkje bytte eg mitt gudlabaden imod han bleigfisen der, nei ikkje om eg fekk tusen kroner på bordet! Nei, han Sjarles'en min, han e' gutten i røygen, han! Og aldrig e' han redde for fremmane, nei då! Det e' så det ska vera, allting, med han Sjarles.»

61 GULLUNGEN MIN Før, i gamle dager, fantes det koner som Livnærte seg med å vaske klær for folk. Nilla var en av dem. Forleden dag skulle jeg bort til henne for å høre etter noe tøy som forlengst skulle ha vært tilbakelevert. På lang avstand hører jeg stemmen hennes. Hun er, som vanlig, i gang med å «oppdra» sønnen sin, han Edvar: «Edvar, - hørre du ikkje, Edvar? Den traven! Ka mon han bestille nå? Edvar? Vil du se å komma deg opp or baljen, med di skitne beinå dine! Vil du -ja, nå ska eg komma å ta deg. E' det rektigt, synes du, å stå på den der måden, når mor di snakke te deg? Va' det ikkje deg så hadde om det fjera budet i relligion i går, ka? Huske du ikkje ka der står for någe om de så ikkje hedre sin fader og sin moder, så det kan gå dem vel, og de må lenge leve i landet? Ja, det e' nok best du begynne å tenke litt på det. Ka va' det du sa? Ja, nå sko han pappa hørrt deg. Bevare meg vel, sådden ein utidige onge. Ka tror du han pappa ville ha sagt om han hadde hørrt deg nå? Ka? Ka e' det du mokke om? Sei det ein gong te, om du våge. Ja, du Edvar, du Edvar, du komme nok ein gong te å sanna mine ord, det skal du få se på, det. Har du lov te det, synes du, å gjørra foreldrene dine så møje sorg og skam? Vil du se te å komma deg opp or stampen, eller ska eg --ja, du vett ka det e' for någe så står bag speielen. Bare ta deg i akt, du! Hørrte han pappa deg nå, så tenke eg du fekk. Vil du se te å få trekt beinå dine vekk fra det skitna sølevattene'? Vil du? Du vil ikkje, seie du. Eg ska gje deg «vil ikkje» ein a'en plass, eg. Ja, han pappa ska nok få veda kossen du e'. Eg tenke det e' best du komme på poltikammerse' med ein gong, eg. Vil du ta beinå vekk, seie eg. Du skamfere di nye skonå dine. Fy, skamme deg, Edvar. Nei, magen te guttonge. Og så forkjøla så du bler i det våda vattene'. Så ska me kosta dokter på deg, og begravelse og abbotek og

62 allting. Ja, du sko hatt, du! Vil du ta vekk beinå? Men Edvar, e' du reint spinngalen? Ka e' det du seile med i det sølevattenefl då? Jyss, bevar' oss, tror eg ikkje det e' han pappa sine tøfler, så guttongen rett og slett har toge i brug te seilebåd. E' du reint ifra vedet nå, Edvar? Ka? Vil du se te å komma bårt med tøflene? Edvar, står du å jeibe te di eiå mor? Ka tror du at Gud så ser alt, seie te det, då? Kor tror du, at du komme hen når du gjørr sådden någe? Ka tror du forresten han far ville ha sagt om han hadde sitt deg nå? Sjekke du og? Edvar, Edvar, ka tror du det ska bli te med ein sådden ein, så deg, som ikkje eingong har rispekt for si eiå kjødelige mor, så har fydt deg te verdå med smerte? Kan det ble folk av slikt, tror du? Trampe du med beinå dine te mor di? Eg ska lera deg, eg! Din travonge! Ja, nåde deg, Edvar, om du nå skvette på vaskå mi, så henge der på snorå, nåde deg, seie eg! Edvar, vil du se te å ta opp det blåa forklee' så du har reve ner for meg? Sa du någe? Ja, når han pappa komme, så ska han sandeligt få veda kossen du har båre deg åd. Så tenke eg du får, eg. Edvar, ka e' det du bestille der? Går han ikkje verkeligt, så sant så eg står her, og grise ud frøken Pedersen sine fine linneder med den svarte kålbeden! E' du reint fra sans og samling i dag, då, eller ka betyr dette herane for någe? Ka tror du at den fina frøken Pedersen vil seia om det når eg komme te 'na med vaskå? Ja, du tar gjedna levebrødet ifra mor di, du bryr deg ikkje om det, du. Å nei, då! Så kan du pent få eda brød uden smør og drikka vatn te maden, istedenfor nå, då du får kveidebrød med meirismør og nydelige, fine kaffi med kremfløde oppi. Kor tror du at sådden någe komme ifra, du? Tror du det komme dettanes ner fra skyene kanskje, heller ka meine du? Nei, Edvar, e' du reint - reint - - stikk' 'an ikkje liksågodt kjeppen inn imydlå blondene på onnebokså te fru Hermansen. Vil du la vera å røra di! Nei, nei, nei, nei, men Edvar, Edvar! Står 'kje guttongen liksågodt og drar på seg den fina blondebokså! Har du sitt på magen!

63 Trøste meg, eg bler heilt ulykkelige, eg. Ka tror du hu vil seia når hu oppdage' det? Edvar, vil du vera så grusomt stygge med mor di? Konne du ikkje finna på någe nyttigare å ta deg te, enn te å søla på det reina tøyet for meg? Edvar, eg ska seia deg ein ting, eg, ka trur du det e' for, at eg har fydt deg te verdå, eg og far din? Trur du det e' bare for fornøyelsens skyld, kanskje? Heller tror du det e' forde atte du ska konna gjørra så møje ugagen så du bare har lyst te? Ka seie du? Tror du 'kje heller det e' for det atte du ska ble et godt menneske og gjørra dine foreldre glede og Gud era? For du ska huska på atte han ser adle ting så skjer, han. Det kan 'kje skjulast for hans auer, ikkje at ein spurv falle te jordå eingong! Ska du gå te 'na bestemor, seie du, og fortella at eg skjenne på deg? Kadle du det for skjenning, du, atte eg formane deg te det så rett og rektigt e'? Ja, gå te bestemor di, qu, og hels 'na fra meg og spør 'na om at hu någen gong har - - Nei, jysses, Edvar, eg bler ulykkelige, eg, hvis atte du stikke hål på skjortå te Larsen. Va' der hål før, seie du? Å ja, det e' hål i hål, heila greiå. Og sådden någen kadle seg for bedrefolk! Eg ville ikkje gå med det, om atte - nei, ikkje om atte eg - -. Men gå bare te bestemor di med ein gong, du, - eg e' gla'e atte hu ikkje e' mi mor, kan du helse 'na fra meg å seia. Ka e' det du pynska på å gjørra nå, Edvar? Edvar, du må for all del ikkje røra slibesteinen! Det e' fort gjort å skamfera hånnå! Edvar, hørre du ka eg seie? Du kan ganske forderva deg. Ja, eg ska ta deg, eg, din røvarsonge, hvis du ikkje ser te å pitla deg vekk fra slibesteinen, og det på fyganes flekken. Ka ska det bli te med deg, tror du? Du slutta 'kje, du, før du enne på tukthuset.» I samme øyeblikk får den ordrike mor Nilla 0ye på meg, som innfinner meg for å etterlyse den innleverte «vasken» som etter avtalen skulle vært ferdig for lenge siden, og fortsetter:

64 «Spør bare den fina fruå der om at eg ikkje har rett. Ja, der kan du hørra, Edvarden min, når atte ei fine frua seie det, så må du vel tru det? Ja, stakkars Edvarden min, han e' litt vilter av seg, men han e' nå så inderligt go'e, den gutten, når ein bare skjynne å ta 'an på rette måden. Der finnes ikkje vondt i 'an, nei då. Men me har jo formant 'an og formant 'an, eg kan gjedna sei fra han kom te, - å ja, der e' møje gle'a med bådden. Og sånt selskab, Dokker! Eg seie titt, eg, atte den mektigaste bølgå i verå, det e' morsbølgå, hu slår høgast av adle. Edvarden min, ikkje rør nå tøyet då, gullongen min, så ska du få någe godt av meg siden. Så la nå tøyet henga pent på snorå. Men ka fekk du av den snilla fruå? Meine eg ikkje det e' ein femtiøring, ja, det blir vel stas! Bokke du pent og seie takk nå, godgutten min? Nei, den pena hånnå, vett du. Så ja, det va' flinke gutt, det. Eg seie allti' det, at den komme ingen vei, så ikkje har fått ein go'e oppdragelse. Ka ska du gjørra med den femtiøringen, då, gullongen min? Ska du legg 'an på sparebørså di? Va' det ikkje det du ville seia? Ja, det va' forstandige gutt, det. Fruå har 'kje gitt deg pengar for det atte du ska gå å sløsa di bårt på någe hennesløysa. Ja, om adle folk tenkte litt merr på å spara te alderdommen komme, og de dage om hvilke vi må sige, at de behage mig ikke, å ja, å ja! Ja, vaskå komme eg med imårå kveld. Men fruå må unnskylda så møje at der har komt et par rustflekkar på den stysste damaskdugen. Men her hos meg har de ikkje komt på, så de må ha våre der på forhånd. Så va' der någe eg ville få lov å spørra om. Om fruå har någe imod at eg tar med meg ein av blomstrane mine, når eg komme med vaskå. Det e' bare ein simpel fuksia, - eg har såddennågen enfoldige blomster, eg. Men hvis atte te eg kan få lov å gje 'an te fruå, så kan Dokker se at han har knoppar på flerne plasser, og avleggerar i mengdevis. Men han e' jo så simpel, så simpel. Men han e' gitt av et godt hjerta, og det e' rart med blomster, det e' nå blom-

65 ster ligavel. Ja, du va' heldige, du gullongen min, så fekk pengar av den snilla fruå. Men se, der ude på gadå, den onge gutten så komme sjanglanes så fodle, så fodle. Tenke seg te atte han og har ei mor så sidde og sørge øve han! Ja, der e' møje sorg i verden, det e' jo syndens sold, det, å ja, å ja. Gud styrke og bevare både meg og Dokker og adle i hob.» «Kor e' du henne, for svarte?» lyder en grov røst inne fra huset. «Kaffer har du iaje huskt på det eg sa? Ka har me ei kjering te, når hu ikkje kan huska på den ringaste tingen?» Da får mor Nilla en lukket munn et øyeblikk, og den «snilla fruå» lister seg vekk, mens «gullongen» piler over til snobå med femtiøringen sin. Så noen hjelp til hans alderdom blir den dessverre ikke. MAN KORNELIUS Madam Eliassen og madam Jonsen sitter på trappen og prater. - Å ja, sier madam Eliassen, det e ein stri før ein får di ifra seg. Men jammen synes eg ikkje det va ganske rart, då han Kornelius jekk avsted i mårres. Han har fått seg plass, vett dåkker, på kontore' hos Bru og Ånesta, di så drive den fine grosserarforretningen på Breialmenningen, ja, di e kjende nok øve heile byen, di fålkå. Og rektig snille sjefar har di or på seg for å vera mod personalet sitt. Eg kan 'kje nettopp seia eg vett det, men eg tvile ikkje på at det e sant. Og e bare han Kornelius hallparten så vell tjente me' di, så di blir me' han, så har det sandeligt ikkje någen nau. For eg trur nok eg våge å seia det uden å rosa mitt eie baden, at bere og flinkare gutt ska ein få lov te å leida itte. Han e vorså ein gammalle mann, han. Ja, han e så eneståanne atte. Ja, det seie eg så e hans eien mor. Ja, den gutten - nei, ingen kan tru kossen han har våre. Han va' kje som andre bådden han, ser dåkker. Al-

66 Tegn ing av Olaf Gulbransson. drig at han, sådden så di andre ongane i gadå, ville je seg te å slåsst og grisa seg te, nei, han ville helst sidda inne, han, og lesa i någe, når han hadde någe, og jamen hållt eg ikkje <<Allers» ett heilt år bare for hans sjyll. Og trur dåkker ikkje atte guttungen jissa kver einaste ei av disne kryssordgådene og fikserbilledene di kadle, og det ein ska ha så goe forstann te å sjynna seg på, så innvikla så di e. Han såg ka di sko fårestilla me' ein einaste gong. Aldrig at han Kornelius låg og rakka seg te, så di andre guttongane - dåkker vett kossen ongar e! - Nei, han va så pertentlige og pene av seg, atte. Ja, kossen brødre kan vera forskjellige, dåkker! Di har same far og mor, og ennå kan di vera så forskjellige som ill og vatten. Ja, e det ikkje foronderligt? Bare se på han Kornelius og han Olof der, bokså hålle ikkje på han ifra mårå te udpå ittemid-

67 dagen, og aldri så fort e an udanføre dørene, han Olof, før han e så sjeden at det ikkje e muligt å se ka han e gjort av. Ikkje at han e usjikkelige på någensomhelst måde, han Olof heller, nei, han e så goe den gutten og, at det e fele greier. Men han e merr lige faren på mange mådar, mens han Kornelius slekte merr på mitt fålk. Det e 'kje på langt ner den hushyggå me' han Olof som me' han Kornelius. Han va 'kje store pjokken før han sa te meg, atte når eg bler rige, mor, sa han, så ska du sleppa å slida, og du ska få kaffi og kveidebrø' med ekta meierismør på sengå kver bidige morning, sa han. Og han va 'kje store kroppen då han fekk ros av biskoppen på overhøringå. Han klapp' an på håve, og så sa han det, biskoppen, at eg sko ikke ha någe høgare ønske enn atte prestane mine konne tingå så godt, sa han. Og det va 'kje småtteri han blei hørte i, kan dåkker tro, for det va ennå heila det deranne vonna om jenfødelsen og fornydelsen og alt det vrina bagerst i bogå. Ja, og så skreiv 'an ei skrift, så va som den finaste trykk, me' store svingar og greier. Ja, og så nydeligt så han kunne synga! Ja, det va reint så et syn å hørra 'an synga, og tror dåkker ikkje at guttungen hadde lert seg sjøl å spela på trekkspel, og jissa kor gammalle han va då? På det tålta året, det e så sant så eg sidde her. Og sådden ein medfølelse han hadde både me' mennesker og dyr. Han va 'kje i stann te å se ei flua pinas. Ein gong kom han draganes me' ei lidå skarvebikkja så hadde vont i beine og ville ha meg te å legga graudomslag på 'na. Så kan eg huska ein kvell, eg hadde fått åbne fydder av å stå og vaska, og eg måtte je meg reint og ligga et par dager. Så kom han vesle Kornelius bårt te sengå og glante på meg me' de store auene sine: «Kossen e det mer deg, mor mi?» Og han va vel ikkje merr enn åtta-ni år gammalle. Ein kunne snakka me' han som me' et gammalt menneske. Ein gong fant han håndveska te ei fine frua, og då fekk han to kroner i finnarlønn. Men tror dåkker at han sløste di vekk, så tar dåkker feil. Å nei,

68 han kom te meg me' kvert øre. Og sådden et skarpt aua han har te å finna firkløver! Og så troskyldige så han e. Kom han ikkje her og spurte meg koffer det bare va hukattana så fekk ongar. «Jo, for det atte di e så møje snillare,» sa eg, «enn hannkattane.» Ka aent sko eg vel seia te badne? Og så e han sanndrømmanes. Drømte han ikkje her forleden at håve hans va så follt at det yrte og krøyb. Dåkker vett nå vel at det betyr pengar? Og ganske rektig, dagen itte fekk han fem og tyve øre av ei dama så han hadde gått æren for. Mange andre ting har slått te på same måden. Ja, får han bare behålla helså, så greie nok han seg! Goe te sjikka seg mydlå fålk e han og, og det e ingen liden ting. Nå e 'kje eg akkurat av den sorten, så skrøyde av mitt eget, men det må eg ha låv te å seia, ennå eg e hans egen mor, atte den gutten e verkeligt ein av di sjeldne! TYRANNEN Moderne kvinnesakskvinner og likestillingsforkjempere vil neppe være overbegeistret for innholdet i denne humoresken, selv om replikkene er lagt i munnen av en kvinne, riktig nok for uendelig mange år siden, noe som får tjene som unnskyldning. I den tiden kunne man tillate seg å skjemte med den såkalte kvinnediskrimineringen, som vel til alle tider har eksistert, endog i moderne kulturstater og ikke bare blant fjerntliggende, primitive folkeslag. Forfatterinnen av «Tyrannen» har satt som motto: «Kvinne, husk, det er meg som er herre i huset,» sa skredderen, han krøp under bordet. Han har meget bestemte meninger, min venn Pettersen. De er bestemt av hans kone! Han kan være så pussig med sine små spredte betroelser. «Eg sjynne ikkje det, eg,» kan han si, «at hvis ikkje kvinnene frir en gang imydlå, kossen då enkelte ekte-

69 skaber i det heila tatt kan komma i stand? E det ikkje rart, dåkker, at den fysste dumheten ein mann gjørr når han e blitt et fornuftig menneske, det e å gå hen å gifta seg? Og så ska eg sei dåkker ein ting te, og det e, at av to kvinnekandidatar ska du velga den så ikkje vil ha deg. Og e det ikkje rart, dåkker, at ein allti e mest glae i den som minst fortjene det? Akkja, akkja, det e vel derfor Gud skapte kvinnen, fordi det va for godt for maen å vera aleina. Ja, ikkje så å forstå, ein gammale pibbarsvenn kan nok vera ein tosk han og, men det har den fordelen at han ikkje så titt bler minde om det. Kvinnen sitt kall e underkastelse. Men te gjengjell så får han ikkje ha si meining i fred eingång. Men eg e lure eg, ser dåkker, for eg beholde meiningane mine for meg sjøl, eg, så e det ingen som kan nekta meg retten te å ha di. Hu e jo både kloge og fine, kjeringå mi, men ein ting kan hu ikkje fatta, og det e ka eg ska me' lommapengar. Me kunne ha det så bra, bare at hu ikkje va så uforskamma. Vett dåkker ka hu sa for någe i går? Jo, du e 'kje eingong kloge nok te å skjynna din egen dumhed, sa hu forsyne meg, - stikk den! Ja, når eg bare kunne skjynna koffer hu e så nertrykte og pygren stytt og stadigt, kjeringå mi. Kaffi får hu på sengå om morningen og tri goe måltider om dagen, og ellers alt det hu bare pega på med fingen. Men her forleden dag blei hu så sinte! Det va jebursdagen min, og så hadde hu forert meg ein brevåbnar av syllplett. Då tog eg mod te meg og spøkte litt med 'na - for det va jo jibbursdagen min, den eine i året. Og så sa eg det -ja, ikkje for vondt, forstår dåkker: «Men kjera deg, kånå mi du e jo brevåbnaren min,» sa eg og klappte 'na litt på ryggen. Ja, for hu åbne adle brevene så komme te meg, ser dåkker. Men då sko' dåkker sitt på lyn og torna -å jøssbevaremegvel! Og mens me ennå va forlovte -ja, at di kan forandra seg sådden! - Ja, hu va så ei dua! Som han sa, ein av kameratane: «Eg skjynn' ikkje kor det bler av adle di søde unge pigene,» sa 'an. «Eg ser bare gamle, sinte kjer-

70 ringar, eg,» sa 'an. Akkja, akkja, någen forlovelser enne lykkeligt, andre enne med ekteskab. Ha, ha, som han sa kusken te Jensen, då han blei spurte om han va gifte: Neidå, sa 'an, disse riftene så eg har i ansiktet skrive seg fra då eg kveltra med vågnå. Ja, ja! Nei, men i går va hu goe den litle jentungen vår. Kånå mi hadde kjypt seg ein galante silkejumpers, og så sko hu belera tullå då, liksom. Og så sa hu, at tenk, denne silken her e komt ifra ein ganske liden orm, sa 'u. Jentungen grunna på dette her då, og så spurte hu: «E det han pappa du meine?» Ha, ha. -Ja, då måtte eg le ein hjertelige ein. Så va det ein dag hu sa någe te jentungen, eg huse ikkje ka, men eg kom til å seia det: Nei, det e 'kje sånn, sa eg. Og vett dåkker ka jentungen svarte meg? Joho, det e sånn, sa hu, for når mamma seie at det e sånn, då e det sånn, sjøl om det ikkje e sånn, sa 'u. Ja, hu e kvikke i tankegangen, den tyttå. Dåkker sko forresten hørt ka han little Nilsemann sa her forleden dag, itte han hadde hørrt morå kjeggla med meg. «Du pappa,» spurt' an, «viss atte te at ein liden gutt e' rektigt snille og lydige, behsve han då plent å ble gifte når han bler store?» spurt' an. Hermed er det på tide å sette munnkurv på Tyrannen, selv om Sfinks lar ham fortsette en stund til. Er der 6 eller 7 stykker Sc fast nogcn aieblikke o de vil Borandre DELLERIN'S Foriang altid Pellerinc Margarin I Et morsomt reklamekort med den cforanderlige* illustrasjonen. I

71 Humoristen, øverst som sjdf0r uten sertifikat, men med passasjerer i luksusbilen, Ål i Hallingdal 1943; nederst som Napoleon Bonaparte ved Bjorheimsvatnet i

72 SJOBLOMS AVSKRIVNINGSKONTOR FEIRER 10-ÅRS JUBILEUM og innehaveren nytter høvet til å skrive sine memoarer «Ha - ha - ha - -» Børstefabrikant Skaftenkost kommer stormende inn på kontoret. Han skyver hatten bak i nakken og ler så hjertelig at verken jeg eller de tilstedeværende kunder kan unnlate å bli smittet. «Hva er det egentlig De finner så rasende morsomt?» spør jeg, og blir plutselig alvorlig. «Det skulle vel aldri være meg - byråsjef Malvin Sjøblom - som De holder for narr?» «Ha - ha -ha - -» fortsetter børstefabrikanten. «Ha - ha - ha -» istemmer jeg idiotisk. Flirer han av meg, så flirer jeg av ham! Øye for øye, og tann for tann. «Nå må De være så vennlig å fortelle hva grunnen er til Deres høyst besynderlige opptreden,» sier jeg da han har ledd så pass lenge at det vil være på sin plass å komme til saken. Ja, for mannen har selvsagt ikke kravlet opp de 15 trappetrinnene bare for å få seg «ein billige lått». «Ha - ha - ha - - Jo, herr Sjøblom, jeg synes det er så komisk å tenke på at her kommer vi - kvinner og menn - akkurat lik verpesyke høns - - «Som hva, sa De?» «Som verpesyke høns. Vi har strevd og strevd med å klekke ut et egg - - >> «Egg? Men «Egg, ja. Åndelige egg, skjønner De - -.n «Nei, det skjønner jeg virkelig ikke.» «Jo, åndelige egg, eller dikt som de kalles. Så møtes vi altså her hos Dem og slipper egget. Plopp «Hva?» «Plopp, sa jeg. Og i neste øyeblikk ligger egget - eller

73 diktet - i hånden Deres. De skal lage eggedosis av det, forøke det - - «Mangfoldiggjøre det, mener De.» «Nettopp. De driver med andre ord en slags utklekkingsanstalt. Alle de verpesyke hønene tropper opp her og legger fra seg. Ha - ha - ha - - Tanken er så kostelig at jeg kan le meg kvekk i hjel.» Det virker kanskje noe fjollet, dette, men i grunnen har han rett, filosofen -ja, for filosof må han sies å være, den gode Skaftenkost. Plutselig står det klart for meg hvilken ansvarsfull stilling i samfunnet jeg har som innehaver av den åndelige utklekkingsanstalten som i daglig tale bærer det fordringsløse navnet AVCKRIVNINGSKONTOR - eller «Avskrivningsbureau» som de skrev det for noen år siden. Jeg har et slikt «bureau» på min samvittighet, har hatt det i ti lange år, og må det derfor være meg forunt å betrakte meg som litt av en fagmann på området. De ti årene som er gått siden den beskjedne starten, har slett ikke vært grå og triste, som en uinnvidd gjerne skulle tro. Selvsagt er det mye «negerarbeid» som må utføres, noe som for en utpreget individualist ofte kan være gørr kjedelig. Men ellers er arbeidet svært avvekslende og gir utøveren anledning til å treffe en mengde ulike mennesketyper som gjør «hver dag ny». Jeg har tenkt å feire jubileet ved å gi ut disse enkle memoarer, og dessuten arrangere en offentlig minneforestilling i byens teater. Dessverre er mangt og mye gått i glemselens bunnløse osean. Ellers må jeg jo være overmåte forsiktig i min behandling av stoffet, slik at jeg ikke risikerer å komme i kasjotten på grunn av injurierende betroelser. Saken er nemlig den at et avskrivningskontor ifølge sin art nødvendigvis må iaktta den

74 strengeste diskresjon. Vi får så mange rent personlige ting å ta oss av at vi er nødt til å holde munn. Etter disse, etter fattig evne noenlunde velvalgte, innledende gloser, tenker jeg vi begynner med STARTEN Den var, som allerede nevnt, beskjeden. Skjønt folk som den 1. oktober 1933 leste annonsene i byens aviser, måtte jo få et annet inntrykk. Kanskje noen ble imponert, mens andre nok syntes jeg var en tanke dristig. Som alle unge himmelstormere mente jeg imidlertid å kunne litt av hvert - uten at jeg egentlig hadde grunn til å betrakte meg som fagmann på noe område. Men forholdene hadde nå engang gjort det slik at jeg- mitt pasifistiske livssyn til tross - fant å måtte kjøpe meg en kanon og begynne for meg selv. Jeg leide et lite kjellerhål inne i et gårdsrom for fem kroner måneden, lys inklusive. Det siste var ganske viktig, for på grunn av det evige mørket som hersket i «hålet» måtte jeg nytte kunstig belysning hele dagen, sommermånedene ikke unntatt! En gutt som var atskillig yngre enn meg (og jeg var ingen olding, gudbedre) påtok seg å lage reklameskilt i samsvar med annonseteksten. Men da skiltet omsider var ferdig og med møye og besvær opphengt over porten, viste det seg å være så ubeskrivelig heslig at huseieren skånselsløst utstedte en forordning med øyeblikkelig virkning, der det ble pålagt meg å fjerne den skjemmende sinkplaten. Om byen ikke nettopp kunne rose seg av å være begunstiget med et særlig våkent og handlekraftig skjønnhetsråd, så ville det sikkert nå krype ut av hiet og få anfektelser, ble det framholdt. Og da jeg aldri har hatt til hensikt å skade medskapningene mine (aller minst noe så bedårende som et skjønnhetsråd), varte det ikke lenge før jeg tok forordningen ad notam. Så det der var i grunnen «en skitt historie».

75 KONTORETS INVENTAR besto av mitt private skrivebord i dragestil, en vaskeservant av tre på tre bein, for ikke å si trebein, laget på sløyden i sjette klasse på folkeskolen. Servanten tjente som skrivemaskinbord. Men for at hele stasen ikke skulle ramle i golvet (hva den forresten en gang gjorde), måtte jeg tjore den til veggen med en solid hyssing. Det viktigste av alt - skrivemaskinen, var en brukt liten tingest som jeg hadde gitt seksti kroner for hos en smart subagent. Duplikatoren var en enkel norsk modell som jeg hadde oppdaget på en varemesse. Foruten disse større gjenstandene rådde jeg over blekkhus, penn, blyant, «dabbe», stempel med tilhsrende svertepute, et lite viskelær og Aftenbladets kjempedigre «Kart over Europa». Det var vel det hele. Så gikk jeg da til «kontoret» for fsrste gang (med en mappe under armen), satte meg ved skrivebordet og ventet med spenning og gru på den første «klienten». Det varte og det rakk før han kom. Like før jeg skulle gå hjem om kvelden den andre dagen, kom det en ung mann med et blankt papirark i neven. Han skulle ha avskrevet en søknad til politimesteren i løpet av noen få minutter. Død og plage, her gjaldt det å bevare fatningen! Jeg var alterert som en jaget harepus, men søkte å gi det utseende av at jeg ikke hadde gjort noe annet i mitt hittil troskyldige liv enn å skrive søknader. Når mannen tilsynelatende hadde vært så forutseende å ta med seg papir, var grunnen utelukkende den at han skulle ha en spesiell sort, og ikke - som de infame leserne tror - fordi han regnet med at jeg ennå ikke hadde fått anledning til å anskaffe en sånn luksus som brevpapir. Det hadde jeg nemlig vært forutseende nok til å gjsre. (Bæ!!) Blant annet hadde jeg tatt risken og kjøpt en hel pakke (500 ark) «cyklostyle» og minst 4-5 stensiler. (Lite ante jeg vel den gangen at jeg senere skulle foreta papirbestillinger på

76 opptil ark i slengen, og samtidig ta imot stensilsendinger for flere hundre kroner. Men nok om det. Jeg satte «klientens» papir i maskinen. Slo på tastene: Til Politi Så langt gikk det feilfritt. Men heller ikke lenger. Da jeg langt om lenge var kommet omtrent halvveis i det første avsnittet, fant jeg det ikke tilrådelig å ødelegge resten av det kostbare arket. Jeg sa «Fanken», eller noe i den stilen, << - dette går visst ikke. De skjønner jeg har gjort et par feil, så det ville kanskje være best om De ville gå et annet sted og få søknaden avskrevet.» Hva den arme mannen sa da han forlot kjellerhålet med uforrettet sak, husker jeg ikke. Men jeg syntes selv at jeg hadde spilt rollen overordentlig slett. Men - never mind! Hvis slike episoder skulle kunne greie å ta motet fra meg, så kjenner De Malvin Sjøblom dårlig. Dertil kom ellers den omstendighet at det var nok av dem som bak ryggen min tisket seg imellom og mente som så at den «forretningen» ble nok ikke mange uker gammel. «Blir det femti øre dagen, så må han være sjeleglad,» sa de skadefro til hverandre og hadde det så morsomt at det var en gru. Slikt snakk skjerper bare utholdenheten, om det kan virke aldri så nedslående og sårende. Den femte dagen hadde jeg den store og gledelige opplevelsen at den første «sang-kunden» innfant seg. 30 bryllupssanger kr. 2/50. Dessverre hadde jeg nok for lite sverte på trommelen, slik at teksten dårlig lot seg lese! En uke deretter kom det en større ordre, nemlig 40 s~lvbryllupssanger. På slutten av måneden ble det stor travelhet på kontoret, idet fru Spinkelgren (Signet være hennes minne!) sørget for at jeg fikk en bestilling fra Frelsesam6ens Hjemforbund på sier og skriver ett hundre - sanger til en sum av kr. 3/00. Dessuten fikk jeg en del andre oppdrag som jeg nå skjønner ble gitt meg av ren veldedighet av kjenninger som ville oppmuntre meg.

77 Regnskapet den første måneden så slik ut: INNTEKTER: Diverse rundskriv kr. 10,50 Bokfaring << 2,OO Festsanger 10,80 Attestavskrifter << 1,25 Kort << 1,75 «Trafikkregler» avskrevet << 0,50 Kr. 26,80 + funnet på gulvet << 0,05 Samlede inntekter Kr. 26,85 UTGIFTER: Kjøring av «kontormøbler» 1 pakke papir Stensiler og andre rekv. Telefon Stempel 1 hl. kull 1 sekk avfallsved 2 pensler Porto til reklameforsendelser Skilter 0.1. Husleie kr. << << << << << << << << << << Samlede utgifter Kr. 88,30 Underskottet den første måneden ble altså kr. 61,45. Neste måned økte bruttoinntekten til kr. 32,05, heri medregnet kr. 10 som jeg fikk for en skatteklage. Jeg hadde hittil i det forholdsvis korte tidsrommet verden hadde vært min, ikke hatt noen som helst befatning med skattemyndighetene. Var derfor ikke høy i hatten da jeg på anmodning troppet opp hos en eldre, erfaren fabrikkbestyrer for å tjene som konsulent i inn-

78 fløkte skatteproblemer. Jeg spilte visst rollen upåklagelig bra, gjorde meg passe verdig og svarte «ja» og «nei» og «så vidt jeg kan forstå - - D, og så videre i den duren. Det er ganske pussig, men når jeg i dag - med ti års rutine - får ukjente problemer til behandling, opptrer jeg langt mer forsiktig enn den gangen jeg var helt fersk. Men det er nesten en dyd av nødvendighet for en konsulent å gi det utseende av at han er ekspert. Dersom han vakler, røper tvil, mister nemlig klienten tilliten, og det er jo ikke bra! Selvsagt vil jeg dermed på ingen måte anbefale bløff i noen form, men hvis konsulenten er i besittelse av et sunt folkevett, kan resonnere fornuftig og i tillegg hertil har en del allmennviten, vil han kunne greie oppgaver som kan synes å være temmelig vrange. Og et avskrivningskontor får de mest forunderlige oppdrag. i For å få litt fart i sakene, besluttet jeg å gi ut et reklameblad, som skulle spres i et opplag på Da jeg jo nødig ville tape penger på den affæren også, sendte jeg skriftlige forespørsler til alle byens forretninger hvis firmanavn begynte på S (Spekesildcentralen, A/s Såpekokeriet, Selleridyrkernes Salgskontor, Syversens Snopebutikk, Slakter Spekelår og så videre). Bladet skulle nemlig hete <&-BLADET». Enden på visen ble at jeg fikk 13 firmaer med på (u)notene, og bladet kunne sendes i trykken. Lederartikkelen begynte slik: «Det er fryktelig så fort tiden går,» sa gutten, han fylte seks år. Nå ja, vi tør vel være enig med ham, de fleste av oss - tiden går fort! Om ikke på annen måte, så merker vi det hver gang julen nærmer seg. Den nærmer seg nemlig utrolig ofte. Og med julen alt matstrevet - all travelheten. Det var en gang en spøkefugl som tenkte seg kriseproblemet løst ved å innføre jul en gang hver måned. Og det

79 er sant, kunne planen gjennomføres, ville det utvilsomt bli liv og virksomhet i en verden som nettopp sukker under mangel på fritt, sprudlende liv. En klam neve har likesom tatt tak i produksjons- og omsetningslivet. Men julen stimulerer. Derfor imøteses denne høytiden med udelt glede av alle dem som har noe å frambringe og selge...» Ved siden av noen små vitser bød side 2 og 3 på en lett kryssordoppgave og en såkalt «tålmodighetsprøve», som gikk ut på å telle hvor mang S-er det var medgått til oppsetningen av S-bladet. Av det øvrige, «lødige» innholdet nevnes følgende poem av redaktøren: Når mot julehelg det li'r, da det liv i leiren blir, - det er hundre tusen ting som da skal gjøres. Df-r skal bakes ditt og datt, for til jul en trenger mat! Etter penger i en sådan tid det spørres. Og presanger kjøpes skal: Lillemor vil ha en ball, vesle Olemann, han ønsker seg en tromme. Tor vil være voksen mann, - gå med kniv - det fordrer han - i sin ene, meget dype bukselomme. Så skal mor og far ha sitt, tanter, onkler også litt, og kusiner, fettere og mange flere. -- Men det er 'ke bedre vel for en stakkars ensom sjel som har penger nok, men slettes ingen kjære! For å få bladet planmessig og samvittighetsfullt distribuert, averterte jeg etter to gutter for en ukes jobb.

80 Resultatet av annonsen var en lang kø av halwoksne gutter, som etter hvert fylte hele gårdsrommet. Det var i en tid da ledigheten blant den oppvoksende slekt var enorm, så det gjaldt å nytte enhver sjanse. To pengesedlerpa henholdsvis 1921 og Den ene er en tysk million-mark, den andre en russisk, pålydende rubler. Mynthandler Knud E. Frost kan fortelle at en gammel mann en gang hadde nevnt at det i de problematiske inflasjonsårene etter første verdenskrig kom en russisk båt til Stavanger. Mannskapet fikk ikke lov til å gå i land. De hadde imidlertid stort behovfor nær sagt alt mulig, og prøvde å få tak i aktuelle ting ved hjelp av disse pengesedlene som de leverte over rekken i rikelige mengder. Det virket unektelig imponerende med de skyhøye valørene, men i virkeligheten var sedlene praktisk talt verdiløse. Det er de også fremdeles, men unektelig artige å være i besittelse av for samlere.

81 Jeg var forberedt på et større innrykk, så jeg hadde på forhånd alliert meg med min gode venn Niels. Han var interessert i at det gikk mitt foretagende vel, og var villig til å gjøre sin innsats. Ved denne anledningen bestod innsatsen i å agere sekretær og dørvakt. Han åpnet døren og sa «Vær så god, neste!», hvorpå han satte seg ned og noterte søkernes navn og adresse og andre opplysninger som sjefen personlig behaget å ønske om den enkelte. Det virket fryktelig vidløftig og kunne neppe unnlate å gjøre et uutslettelig inntrykk på alle ungdommene som stod foran porten til arbeidslivets nesten uoppnåelige eventyrslott. Ville porten denne gang åpnes for dem? Skulle de virkelig oppleve å tjene sin første tier? Spenningen var stor. For oss som hadde avgjørelsen i våre hender, var det slett ikke så liketil å finne de rette. Vi drøftet situasjonen meget grundig da vi omsider syntes vi hadde tilstrekkelig mange tilbud, og derfor kunne sette oppslag på døren om at «Stillingene er besatt». Det var de aldeles ikke. Men vi greide omsider å samle oss om to som måtte kunne være kvalifisert til å ombringe de innholdsrike reklameblad: Den ene en nybakt underoffiser, som stilte seg i giv akt for den mest betydningsløse henvendelsen, den andre en fotballspillende gutt med solid merkantil utdannelse. Sikkert var det mange med enda større kunnskaper, men det må da fordundre meg være grenser! Så spredtes da disse julebladene rundt omkring i hjemmene. Dessverre lå nettopp isen fin og blank på Mosvatnet i de dagene, så ryktet visste senere å fortelle at en del av opplaget for den mest lettvinte veien, nemlig inn i kakkelovnen hos den av distributørene som bodde nærmest shyteisen. Fred være med både bladene og gutten! Hvorvidt de averterende firmaer merket noen nevneverdig øket omsetning etter at publikasjonen var spredt for alle vinder, har jeg aldri fått brakt i erfaring. Men jeg

82 oppnådde i det minste å slå et slag for mitt eget nystartede byrå, slik at det ble kjent. (Endog i vittighetspressen!) Da jeg etter et års slit skulle gjøre opp firmaets regnskap, viste det seg at jeg hadde hatt en personlig årsinntekt av kr. 129,15. Dertil kom byråets emaskinelle utstyr» og øvrige inventar på i alt kr Men etter som tiden gikk, økte kundekretsen og dermed også inntektene. Nå vil jeg gjerne ha presisert at det aldri hadde vært tanken min å gjøre avskrivningskontoret til en gullgruve. Hvis noen av de ærede lesere måtte nære ønske om å slå seg fram til millionær på kort tid, bør de helst ikke velge seg denne bransjen. Det skal Sannelig arbeides intenst for å kunne oppnå en noenlunde anstendig inntekt. Men hver gang folk spurte meg hvordan det gikk (og det var de elskverdige nok til å gjøre rett ofte), svarte jeg bestandig: - Fint! Hemmeligheten var nemlig den at jeg hele tiden stilte ganske beskjedne forventninger til forretningen. Derved kunne jeg ikke bli skuffet, men snarere oppmuntret hver gang jeg oppdaget at alt gikk bedre en beregnet. Skal jeg være ærlig, kan jeg forresten tilstå at det slett ikke var forutsetningen å skape et permanent levebrød av byrået. Det skulle nærmest tjene som en slags midlertidig «overgangsbeskjeftigelse>> i en tid da virkelysten og (tilgi min skammelige ubeskjedenhet!) begavet ungdom ikke stod i særlig høy kurs på arbeidsmarkedet, i det minste ikke hvis vedkommende vegret seg for å selge sin sjel til et eller annet politisk parti eller hadde en innflytelsesrik slektning i bakhånden. Men da det etter hvert viste seg at dette arbeidet i grunnen egnet seg særlig bra for meg, og det levnet så pass fortjeneste at mine forholdsvis beskjedne krav til livet ble tilfredsstilt, slo jeg andre planer ut av hodet og ga meg «avskrivningstjenesten» i vold. Etter nøyaktig fem års skyggetilværelse i det fior omtalte kjellerhålet, besluttet jeg å gå til utvidelse. Mer om det senere i boken.

83 Arbeidet ved et kontor som har begrenset sitt virkefelt til «avskrivning og mangfoldiggjøring» skulle synes å være temmelig stereotypt og uinteressant. Det er imidlertid slett ikke tilfelle. For det første kommer en i berøring med en mengde forskjellige mennesketyper, og hver ny kunde bærer noe nytt i sitt skjød. Hva består så dette «nye» i? En sang? Et rundskriv? En årsmelding? Et regnskap? En novelle? En avhandling? Et vitnemål? En søknad? Et testamente? En selvangivelse? En klage? En kontrakt? Et vanlig brev? I så fall hva slags innhold? Alltid noe nytt. Riktignok er det slik at avskriveren ikke fester seg særlig ved innholdet, det hele går ofte ganske mekanisk, og alt er glemt etter kort tid. Jeg har personlig skrevet om alt mellom himmel og jord, fra skilsmisseandragende med dertil hørende skildringer av de mest intime ekteskapelige forhold -til strikkeoppskrifter, fra delikate arvesaker - til søknader om å få påmontere karbidgenerator på bilen. Apropos Søknader, så dreier de fleste seg om ledige stillinger, da først og fremst i stat og kommune. Offentlige stillinger regnes jo som de beste, fordi de er «sikrest» og gir løfte om en økonomisk trygget alderdom. Et fenomen under siste krig var de mange søknader om å få sluttseddel. På grunn av mangel på arbeidskraft, var kroppsarbeiderne nesten av større verdi enn gull. Og gull gir en nødig fra seg godvillig. Så en måtte ha vektige grunner dersom en ønsket å forlate jobben sin. -- Rent objektivt sett må det være tillatt å si at et avskrivningskontor har sin store berettigelse, ikke minst for den hjelpen det yter ved oppsetting av brev, kontrakter, søknader og liknende. Vi skryter - og sikkert med rett - av å leve i et land som kulturelt står meget h0yt. Hos oss kan alle lese og skrive. Ja, det første kan visst alle - men skrive -. En får neimen ikke noe overbevisende inntrykk av

84

85

86

87

88

89 Når De overlater Deres venner kopien, gi dem da en postanvisning påsatt den persons navn og adresse som står øverst på listen. Påse at Deres venner poster kr. 5! Send ikke noe annet enn pengene! Dette må gjøres før brevet overrekkes vedkommende. Ved personlig overlevering fra venn til venn garanteres kjedens fortsettelse, og De får hurtigere Deres kr Tar De imot dette brev, må det være en æressak for Dem å følge ovenstående helt nøyaktig. Min oppgave bestod i å skaffe tekst og påføre de ti navnene. Hvert sett ble betalt med 40 øre, men jeg regnet som så at det er mengden som skal gjøre det regningssvarende. Selv har jeg ingen som helst sans for lotterier og andre hasardiøse foretagender, så jeg hadde liten eller inge tro på hele greia. Men det raket jo ikke meg, om voksne folk ville la seg bedra. Det eneste var at jo flere som gikk på limpinnen, jo flere ører fant veien til pengeskuffen min. Til slutt ble det ellers øvd slikt press på meg, at også jeg måtte ut med en femmer. Den ble, som foreskrevet var, sendt pr. postanvisning til en herr Pettersen i Torbjørn Hornkloves gate. Selvsagt rykket jeg aldri så høyt opp på listen at jeg fikk to øre igjen. Utenom nevnte herr Pettersen vet jeg ikke om en sjel som tjente noe på svindelen. Derimot kjenner jeg hundrevis som ofret. DAMEN MED LOSTENNENE Enkelte mistet helt fatningen. De la ned sitt arbeid for en tid og for byen rundt som forvirrede markmils for å samle troskyldige medspillere. Og det er nærmest en skam for den lovpriste hvite rase hvor mange tilsynelatende oppvakte personer som lot seg dåre. Men det hele virket så logisk - en måtte simpelthen gjøre forretning. En dag opplevde jeg noe urkomisk, som kan få meg til å skrubb-le hver gang jeg tenker på det. En ellevill frøken i seksti-årene kom inn sammen med sin unge niese.

90 O s l o l mai 1947; STORTINGET Gode Borghammer. Svogeren min skal ha sekstiaarshrdgtid 10 mai. Eg har maatta sala min Pegasus ( han er troytt og gama1 naa ) og maa ha opuset gjort kjent. Kan De laga 75 trykk til laurdag 10 mai kl. ll? Utstyr &J! faar De ta som De sjølv finn havelegt. Med v y a l s i n g Lars hamndal. Brev fia stortingsmann Ramndal Hun snakket seg varm om velstandskjedens mangfoldige fordeler. Jeg søkte (lite forretningsmessig som det var) å tvile litt på at alt var bare herlighet og glede. Flertallet måtte nødvendigvis forlise sine utlegg, mente jeg.

91 Hun fortsatte med lovtalene sine, og fektet vilt med armene. Da skjedde katastrofen. «Klask!» sa det idet gebisset til frøkenen deiste i golvet. Hun bøyde seg ned med lynets hurtighet, grep tanngarden og puttet den behendig inn igjen på sin rette plass. Dette greide verken niesen eller jeg å stå oss for. Vi satte i å le så hjertelig at ingen makt i verden kunne stanse oss. Det var ikke pent gjort, jeg innrømmer det villig, men vi mente selvsagt ikke noe vondt med det. Å være lattermild er neimen ingen spøk! «Hva ler dere av?» spurte damen og lot som hun ikke skjønte det kvekk. «Av ingen ting,» svarte vi og lo enda mer. I og for seg en bagatell-historie. Men det er gjerne slike som er med å ((forlenge livet». De skaffer ofte en sunnere og mer velgjørende latter enn et par timers kabaret. Bare ikke latterens årsak hører til de snerpete eller nærtagende typene. For da er det ikke alltid fullt så hyggelig! Her sluttet mitt manuskript til den påbegynte boken. Mye morsomt stoff ble dermed ikke nedtegnet. Noen spredte ting vil likevel dukke opp før denne boken er ferdig, men Malvin Sjøblom vil fordufte på dette tidspunkt, og den identiske hovedpersonen står åpent fram og tilstår det som ikke bør forties. SANGPRODUKSJONEN var, uten tvil, den beskjeftigelsen som etter hvert ble dominerende ved byrået. Det gjaldt nok i første rekke mangfoldiggjøring av medbrakte tekster for alle tenkelige anledninger, der brylluper og konfirmasjoner toppet statistikken. Etter hvert viste det seg at behovet for originaltekster stadig ble større. Under krigen var trangen til å synge enorm. Folk kom gjerne sammen i festlige lag for å «kompensere». Matmenyene ble ikke alltid så vari-

92 erte og fyldige som ønskelig, og utefester tilsvarende reduserte. Det var derfor rundt om i hjemmene folk gjerne samlet seg for å gjøre det beste ut av forholdene. Det gjaldt visesang og kanskje ikke minst: gode, gamle fedrelandssanger og salmer, foruten mer fordekte, ironiske viser som helst ikke burde synges hvor som helst. Mange personer gikk i gang med å lage egne tekster, ofte enormt lange og iblant noe haltende hva rim og rytme angikk. Men med en god del velvilje gikk det jo å fremkvede produktene. Iblant oppstod det skribenter som leverte ganske brukbare tekster. Da jeg personlig ikke var så lysten på å tilbringe kvelder og helligdager med å dikte leilighetssanger, fikk jeg kontakt med mer profesjonelle privatpersoner, som hadde den rette gnisten, og som jeg kunne stole på ville klare jobben. A drive den slags skapende åndsarbeid var nesten uråd i kontortiden. Kalven, Den i aviserne omskrevne levende fedte kalv med 2 hoder, 6 ben, 2 rygrader og 2 haler, forløst av hr. stats- og politidyrlæge Hanson, Drammen, fedt paa Sjeldrum gaard i Skoger, forevises under markedet paa Kiellands tomt ved Karusellen.

93 Etter i fem år å ha tilbrakt en noe tilbaketrukket tilværelse inne i kjellerlokalet i Vaisenhusgaten 5, tok jeg 1 / det store spranget å flytte byrået til et mer iøynefallende sted i byens sentrum, nemlig i Bergjelandsgaten 1, med vinduene vendt rett mot St. Petri rødmalte statskirke. Hele 2. etasje hadde lenge stått ledig. Opprinnelig var den bebodd av huseieren selv, skipsfører Julius 01- sen og hustruen Albertine. Ekteparet ble velsignet med to døtre og en sønn. Sistnevnte slo seg ned i Amerika, mens begge døtrene ble boende, ugfite, i fedrehjemmet all sin tid, de senere årene i tredje etasje. Den eldste, som var tynn og vever, var ute i yrkeslivet som kontorjomfru, b1.a. på Stavanger Støberi & Dok. Hennes navn var Gurine. Den yngste, Bergit, var rund og l'ubben, og var hjemmeværende datter - med kunstneriske interesser, dog kanskje uten de mest fremtredende nådegaver når det gjaldt kunstmaleri. Hun Likte øyensynlig også å dekorere krukker og fat med blomster i grelle farger. En hobby skulle jo en kapteinsdatter ha. Verken hun eller storesøsteren lot til å bli noen virtuoser i pianospill, så instrumentet stod stadig ubrukt i de siste årene (mer om Bergit i et senere kapittel). I mange år drev doktor Chr. Langberg sin virksomhet i 2. etasje, og etter han kom tannlege Henrik Helliesen. Etter sistnevnte kom der en utenbys naturlege eller kiropraktor. Noenlunde samtidig med meg startet en damefrisør i to av de gamle storstuene mot Bergjelandsgaten. Samtidig ansatte jeg en ung, intelligent, tegnende og maskinskrivende medarbeider, E. Kåre Johannessen fra Blåsenborg. Han skulle til å begynne med ha en fast gasje på femti kroner pr. måned. Mer tjente ikke mange unge menn med god utdannelse, selv på byens rederikontorer, i enkelte tilfeller kanskje minst nettopp på disse. For min egen del var jeg så optimistisk at jeg regner

94 med at sjefen sjøl ville kunne oppnå en noe høyere inntekt enn volontøren, men det måtte jo tiden vise. SKYH0YE PLANER Ikke før var vi kommet på plass i Bergjelandsgaten, før våre hjerner tok til å sysle med nye, høytflyvende ideer, utvilsomt inspirert av den unge, nye medarbeideren Kåre, som utvilsomt var både begavet og oppfinnsom. Han viste seg å være i besittelse av uvanlig gode anlegg som tegner, i første rekke på det humoristiske område. Allerede i barneårene eksperimenterte han med å lage tegneserier, og da han nå som attenåring foreslo at vi skulle henvende oss til et stort antall aviser og tilby regelmessige serier, hadde jeg lite å innvende. Dermed gikk vi i vår optimisme i gang med å forme og framstille et rundskriv, ikke bare til norske publikasjoner, men til de fleste i hele Skandinavia, sammen med et prøvetrykk av den første fire-delte serieåpningen, som gjengis nedenfor i forminsket målestokk. For kuriositetens skyld skal også brevet som fulgte, avsløres for denne bokens priviligerte lesere. Vær så god: Melding til Nordisk Presse! Stavanger, 11. oktober 1938 Vi tillater oss med dette å meddele, at vårt byrå i Stavanger fra nu av også vil omfatte vanlig PRESSETJENESTE med egen avdeling for tegneserier og illustr. Formidling av: Underholdningsstoff, intervjuer, aktualitet, barneog ungdomsstoff etc. Idag har vi den fornøielse å tilby Deres blad en liten morsom avsluttet tegneserie: «Radiogymnastikk», som gjengis stencilert nederst på dette ark. MATRICEN (med full disposisjonsrett) vil bli levert for Kr. 10,- til aviser med oplag under ekspl. (med oplag over

95 10.000: Kr. 15,-, over ekspl.: Kr. 20,-.) Bare en avis på hvert sted kan få benytte tegningene. Den samme regel gjelder også stoffet forøvrig. Bestillinger på denne tegneserie må være oss i hende senest 25. okt. (Innrykning vil skje samtidig i de aviser som ønsker å benytte seg av tilbudet). Videre meddeles at vi i nær fremtid vil sende ut en original tegneserie på ca. 100 billeder (4 pr. gang). Det dreier sig om en fantastisk historie: «Reidar Rytt's oplevelser», hvor handlingen for det meste foregår under havflaten. (Spennende både for voksne og barn!) Prisen for matricene vil avhenge av bestillingenes antall, men vil i alle tilfeller bli overkommelig selv for mindre aviser. Serien kan bestilles med forbehold. Idet vi håper at vi i fremtiden på forskjellig vis må få anledning til å stå til tjeneste for Deres avis, tegner Ærbødigst Borghammers Byrå (signatur) Så ble det da de nærmeste dagene å vente med stor spenning og forventning på at de velvillige, interesserte kundene skulle la oss bli overstrømmet med bestillinger. Jeg må bare straks innrømme at ikke stort mer enn to publikasjoner kontaktet oss. Den ene var «Fremtiden» i Drammen, pr. brev, og den andre «Gula Tidend» i Bergen, pr. telefon. Det sier seg selv at dette var et altfor snevert kundegrunnlag til at planen kunne gjennomføres! Kåre, stakkar, hadde visst allerede ett hundre morsomme tegninger parat

96 Melding Stavanger, 11. okt Til N o r d i s k P r e s s e!... Vi tillater oss med dette K meddele, at vart byrå i Stavanger fra nu av også vil omfatte varllig PRESSETJENESTE ++++, ! b+++++ med egen avdeling for tegneseiier og illustr. Formidling av: Undtrholdnj.ngsutoff, intervjuer, aktualitet, barne- og ungdomsstoff etc

97 DRAMMEN Borghammr ra 3yr&, Stav: ngc r. fra Dcm sk..l meddalas at vi gjfrna vil kj6pi tranaseri "Eodiogymnastikk". TI1 oriantarinq kan oplyses at Frem 5rn har r t oplag p& omkring 17, e talin~an far skul P silades bli 15 kr. Det framgår ilidlertid ikke,av tilbud om d* nnc ba taling ejeldarchvt rt enke l t qatrisr, for larkscrien i sia hclhet. Og P5r vi slutter noen ~indend avtale a6d Cem må vi be om k f6 dette farhold klarlaat Vi hnr tenkt i bruka tcgnesericn i fi'rcatidens radioti Der Ire*, som P5lecr ard avisen hver Predag. Drammrn 14 oktober 1938 For Frrmtidtns red LANDETS TREDJE STØRSTE AVIS UTENFOR OSLO

98 BYRÅETS 10 ÅRS JUBILEUM med festforestilling i Teateret I og med at byrået startet i 1933, hadde det jo i 1943 eksistert i hele ti år. Hvorfor ikke markere det på en eller annen måte? Med en festforestilling i Teateret for eksempel? Det måtte vel være det grommeste. Vi lekte Litt med ideen. Niels bodde ikke i Stavanger lenger, ellers hadde det nok vært naturlig å få han med på foretagendet. Men han hadde jo for lengst slått seg ned i Oslo, med ektemake, barn, pianoelever og spilleoppgaver, fra organistvikariater til restaurantmusikk og repetitørengasjementer (etter hvert mange år fast på Det Norske Teateret). Hovedbyrden med feiringen måtte jeg nødvendigvis legge på mine egne skuldrer. Og det var mye som skulle foretas ved en slik anledning; planlegging av programmet, leieavtale med Teateret, konferanser med de potensielle medvirkende, trykking av programmer og annonsering, for bare å nevne noen stikkord. Alt skulle besørges. Det var jo midt under krigen, så det måtte søkes om «løyve» av det nasistiske, statlige «Teaterdirektorat» i Oslo - med forhåndssensurering av de tekstene som skulle brukes, for så vidt av hele programmet. Her dreide det seg jo om en forholdsvis ufarlig oppsetning, så jeg fikk grønt lys for hele greia, etter godkjenning av den stedlige «propagandaleder». Slik lød brevet: Statens Teaterdirektorat S.T.j.nr. 694/43 EBINH Borghammers Byrå v/herr G.B. Underhoidninspronram. Deres brev av 10.d.m. Borghammers Byrå har hermed Teaterdirektoratets bevilling til å arrangere en underholdningsaften med 2matører i Stavanger Teater torsdag 8. april d.å. med det program som er godkjent av propagandaleder C. T.

99 I Gottfred Borghammel arrangerer underholdnings ondag 8 april kl. BORGHAMMERS BYRA program i Teatret arrangexer et populsxt - undezholdningspxogxam: Og gir ut roman TY Her er diktende trang" tit hasten MEDVIRKENDE: - 8 MANNS ORKESTER Fsrstkommende torsdag blir det rangert et stort og allsidig underh ningsprogram i Teatret. Programmet er lagt p& et hegt, i likwel populært plan, og er bere: ogsa pzi folk som ikke har for van g& i Teatret. Det blir sang av Stavar Damekor, som teller 40 personer. I: gent er den kjente korleder K. K n e n. Dessuten gir et spesielt Samn satt orkester, ledet av Harry L a r s J et par konsertavdelinger. De spiller a. Poem Fiebich, Wienerblut Strauss, Stiindchen av Schubert, et 1 purri over norske folkemelodier i Cellisten Aksel W o l d spiller Ve meys sang av Halvorsen og fiolini! M HUSHER Dm Ivan Kn ud aen Czardaa av Mont~ Videre blir det opplesning av Ila n s en og Gottfred B o r gh i Over 20 forskjellige melodier m er. Den siste, som har ansvaret omfatter den sangpotpourien som programmet, vil lese dikt av tre S *blikum skal være med og synge i anger-lyrikere, bl. a. av Ounnar.Sa Teatret i kveld. sen. Til slutt blir det en festlig sa Billettsalget hos Hals har gatt fint. parodi, der bilde kor og pubikum, men det er forhapentlig enno noen plas- tar Det blir sikkert en riktig hyggl ser ledige for dem som snsker a over- hyeld. være det allsidige underholdsningsprogrammet. Tilstelningen i Teateret ble behørig dekket i byens aviser, som i 1943 bestod av Stavanger Aftenblad, Stavangeren og Dagbladet Rogaland. Som kjent måtte «Iste Mai» innstille virksomheten etter å ha trykt redaktør Hegnas legendariske artikkel «Ingen nordmann til salg». I denne forbindelse kan nevnes Borghammer til hesten akter gi u! bok -.Den som visste -.a Av forhhdsmtldinger framgir det boka er underholdende og gir unge eldre stoff til ettertanke. Men det er ferst til hesten.

100 Da det dreier seg om et amatørforetagende må en forlange at 25% av det økonomiske overskudd tilfaller NS Hjelpeorganisasjon og imøteser regnskap for arrangementet. Oslo, den 13. mars 1943 Heil og sæl T. W. Borch v 34er er diktenbe trang". arrangert av BORGHAMMERS BYRA ianlednincj av 10 års jubileet.

101 1. PROLOG. Odd Hansen (gjengis side 192: 2.6 MANNS ORKESTER: (Leder: Harry Larsen) L. Orvan: «Jegermarsj». 3. ÅPNINGSSANG. (Publikum synger): (Mel.: Stavanger, det er ingen filleby) Det er for oss i kveld en frydfull trang, fallera, å stemme i en ganske liten sang, fallera. Vi synger alle med det nebb vi har, fallera, og bryr oss ei om låten blir litt rar, fallera. For vi gir ikke slipp på vårt humør, fallera. (Om det kan hende var litt bedre fror, fallera!) Vi synes det må være veldig trist, fallera, å leve livet her som pessimist, fallera. Det hjelper nemlig ei å gå omkring, fallera, å sutre, jamre for hver liten ting, fallera. Den strorste gleden vi på jord kan ha, fallera, det er som kjent å gjøre andre gla', fallera. 4. ORKESTERET: J. S trauss: «Wienerblut». Ole Bull: «I ensomme stunder». Fiebich: «Poem». 5. OPPLESNING. Gottfred Borghammer: R. Nicolay: «Sirkus». S. Obstfelder: «Regn». G. Salvesen: «Tribonius». << «Det finnes et land». << «Bare et menneske». 6. CELLOSOLO. Aksel Wold: J. Halvorsen: «Veslemøys sang». 7. STAVANGER DAMEKOR (Dir.: K. Knudsen): K. Wendel borg: «Gjeterguttens sang»

102 Oscar Borg: «Pinselilje». Alf Wold: «I midnattssolen». PAUSE: 7 minutter. 1. ORKESTERET. O. Måseide: «Norske folkemelodier». E Schubert: «Standchen». 2. OPPLESNING. Odd Hansen: «Sildah» (av O.H.) «Hastverk» (av G.B.) 3. FIOLINSOLO. Ivan Knudsen: Monti: «Czardas». 2. KÅSERI. G.B.: «Her er diktende trang.» Festsang-parodi v/ kor og publikum. 5. DAMEKORET. H. Schafer: «Aftenen». E. Gluck: «Skumring». Rotter & Jurmann: «En underbar tango». 5. SLUTNINGSSANG. (Publikum synger.): (Mel.: «Rhenvinets lof») Så i sang vårt samvær ender, vier arbeidsdagen inn, mot og håp i bryst det tender, legger vår og sol i sinn. La den stå blant skjønne minner, hver en løftet samlingsstund, : / : så vi alltid, alltid finner ungdomstro i hjertets grunn! : / : 7. ORKESTERET. K. Noak: «Nissenes parade».

103 I siste avdeling står oppført «Festsang-parodi», der publikum deltar med å synge sammen med damekoret. Det er for det meste de samme versene - og etter samme ideen - som er tatt med i den potpurrien som følger litt lenger ute i boken. Odd Hansen, som hadde skrevet og leste prologen og et par humoresker i programmet, var stavangermann, født 1919 og oppvokst i Pedersgaten 11, bror av gullsmed Leif Hansen. Odd hadde evner på flere felter, b1.a. som tegner, skribent og naturfotograf. Han var speiderleder i Frelsesarmeen, studerte senere teologi og endte som sokneprest i Lilleborg, Oslo (foto side 192). I 1993 fylte han 75 år. Det var C. Hals Als i Kirkegaten som besørget den forretningsmessige del av arrangementet, og det ble dagen etter levert en detaljert avregning, sålydende: Inntekt: Billettsalg: Av 598 billetter ble solgt: Parkett 62 Kr. 4,- Kr. 248,- 1. balcon, 1. benk 15 ««4,- «60,- 1. « ««2,50 «70,- Parterre 68 ««3,- «204,- 2. balcon 18 ««2,50 «45,- Galleri, ståplass 23 ««1,- «23,- I alt solgt 214 Kr. 650,- Fribilletter 45 17,50 I alt 259 Kr. 632,50 Overpriser «58,- Samlet solgt for Kr. 690,50 Men så var det utgiftene, da: Politivakt (forestillingen varte i 2,5 timer!) Kr. 11,-

104 Brannvakt a 18,- Billetter G 10,- 5% provisjon til konsertbyrået.x 34/53 4 annonser 139,06 Leie av Teateret 250,- Luksusskatt, 12% << 82/86 Tono-avgift 1 % << 6,91 Honorarer: Orkester Kor Dirigent Prologforf. og opplesn. Trykning av sanger Kr. 552,36 << 250,- << 70,- << 10,- 25,- << 24,- Samlede utgifter kr. 931,36 Underskudd: kr. 240,86 Tidlig neste morgen kom orkesterdirigenten farende ned til konsertbyrået, i samme øyeblikket døren ble åpnet, for å sikre seg de 250 kronene før disse kanskje forsvant til dekning av andre fordringer, slik at musikantene ville bli sittende igjen med skjegget i postkassen, noe jeg selvsagt ville ha hindret. Tas det i betraktning at været var så ufyselig som vel mulig, med storm og regn, må en ha grunn til å mene at oppslutningen til forestillingen var ganske akseptabel, med 295 tilhørere + de mange medvirkende. Umiddelbart etter awiklingen av tilstelningen falt det arrangøren inn at han kanskje burde ha vist en nærmest utrolig generøsitet ved å ha latt adgangen til Thalias lokale tempel være fullkommen gratis, og dermed sikret en smekkfull sal med alle seter besatt og hver smitt og smule av ståplassvolumet utnyttet - til tross for det fryktelige uværet, som gjorde sitt ytterste for å legge en demper på tilstrømningen. Men intensjonen var fra første stund at arrangementet skulle være hundre pro-

105 sent «proff». Omregnet til pengeverdien i 1994 ville utgiftene og dermed underskuddet ha blitt over ti tusen kroner, og det kan neppe betegnes som «lommerusk». Vi ville jo da ha sluppet å betale 12% i luksusskatt. Men bidraget til NS Hjelpefond ble vi i det minste fritatt for! Noen gjentakelse av offentlige feiringer ved senere merkepeler kom ikke på tale, når en kanskje ser bort fra førti årsdagen i 1973, da en avisannonse kunngjorde: BORGHAMMERS BYRÅ 40 ÅR Jubileumstilbud i oktober: Førsteutgaven av innehaverens bok «Sistemann», solid og pent innbundet, med dedikasjon, HALV PRIS kr. lo,-. Hver tiende bok gratis! Prøv den nye trappen i Bergjelandsg. 1 (vis-&vis Politikammeret) - også når det gjelder FESTSANGER!

106 Like etter at krigen var slutt, nærmere bestemt i oktober 1945, skal det ikke forties at det på Kampen ble holdt et tolv års-kalas for de fleste av dem som til da, mer eller mindre, hadde vært tilknyttet byrået. Noen av bildene som ved den anledning ble knipset og sanger som ble sunget unisont, skal være en slags dokumentasjon, for ikke å si sannhetsvitne, på den «midlertidige beskjeftigelsen» jeg i 1933 startet som en ren nsdlssning, mens jeg i depresjonsårene ventet på å ta fatt på det som egentlig var min livsoppgave, og som b1.a. ga seg uttrykk i femten bøker og litt til, som ettertiden får dsmme om var umaken verdt. VELKOMSTSANG (Mel.: <<Daisy Daisy») Kjære venner, velkommen hit i kveld! Dere kjenner grunnen til festen vel? Det er ikke «store stasen», men dog så mener «basen» det feires må at tolv år nå er det borghammerske byrå. Her ved bordet sitter en «ånde-hær», mange «store» som står herr Ibsen nær. De sadler så titt sin «ganger» og lager flotte sanger, som vel slår an hos hver en mann som på dikter-kunst har forstand.

107 Oppslutningen om det genersse tilbudet var imidlertid ikke tilnærmelsesvis så imponerende at reklameutgiften ble dekket. Noe liknende viste seg da det siste bindet i memoartrilogien ble tilbudt «Mortepumpen»s tolv tusen pensjonistabonnenter, med 25% rabatt. Det meldte seg, sier og skriver, 2 -to- interesserte, enda salgssummen skulle tilfalle et sosialt formål. Utgivelse av litteratur på et begrenset salgsområde blir sjelden regningssvarende - i hvert fall ikke i Stavanger. Så fikk jeg sagt det også! Ingen rockesanger, men Gottfred som leser sin prolog ved SOT'S jubileumsfest for firmaets ansatte i Folkets Hus 20/ og2214 i Victoria Hote1 for aksjonærene. 105

108 Andre hamrer trutt på sitt hakkebrett. Ingen jamrer om de er noe trett. En fjerdemann tegner streker mens han i iver preker om fred og rett, barmhjertighet, - ønsker en statsråds-taburett Men i kveld vi legger vårt våpen ned. Her er heldigvis slik en osjordsk fred! Vi avslutte vil vår vise, for nå skal alle spise seg god og mett av enkel rett som for oss er blitt tilberedt. Leilighetsmedarbeider Agnes Landmark bidro med følgende sang, som var illustrert av Louis Osjord: (Mel.: «Neri Coragadå») Sanger liker du jo godt, og når du har vært så flott denne kveldsstund å spandere på oss alle, er det vel min simple plikt å prestere nok et dikt. Altså, harr på meg når jeg for deg vil tralle. (Mel.: «Tyven, tyven») Første gang jeg i byrået trådte inn, jeg husker grant. Jeg av søster hadde fået grei beskjed hvor det jeg fant.

109 Der du stod så from enda jeg jo kom med bestilling rar som altfor lang tid tar. Neste gang i spøk jeg sagde: <<Jeg bestillinger vil ta.» Straks du alvor i det lagde og omtrent som så du sa: <<Det er jamen bra. Nå jeg en kan ha å henvise til så ofte som jeg vil.» (Mel.: <<Å kjøra vatn») Den første sangen jeg skrive fikk var til en 80-årig kvinne, der hennes tanker tilbake gikk til bryllupsdagens skjønne minne. Det var et gullbryllup av sjeldent slag. For mannen hennes jo på denne dag i jorden lå. Men barna så et høve til sin mor å hedre. (Mel.: «Tordenskjold») Siden gikk det slag i slag. Bryllup, dåp og fødselsdag, alltid feires med en sang som har rytme, rim og klang. (Mel.: «Tenk hvor i gamle dage») Det var i gamle dager da du ennå var sprek og ung, men hadde sorg og plager

110 Byråets 12-års jubileum Øverste bilde, 1. rekke fra venstre: Louis Osjord, Øystein Gaudesen, Tormod Mehlum-Hansen. 2. rekke: Agnes Landmark, byråsjefen i egen person, Margot Nilsen. 3. rekke: Odd Øverland Hansen, Eivind Halvorsen, Leif Ambjørnsen, Einar Kåre Johannessen. Nederste bilde: Deltakerne ved festbordet, muligens noe mindre velassortert enn ønskelig, for det var så vidt krigen var endt og rasjoneringen var på langt nær avsluttet. Men feststemningen var slett ikke rasjonert!

111 for slunken var din pung. Da et byrå du startet, modig startet. Snart fullt av kunder fartet til deg med manuskript. Tolv år er siden svunnet, og ditt byrå utvidet er. Du har nok ikke blundet i arbeidstiden der. To kontorister har du, tenk, det har du! En tegner dertil lar du hver sang utstyre fint. Vi deg vil gratulere med tolv års virksomhet så flott! Så mangt du kan prestere, og allting gjør du godt. Vi her din skål utbringer, glad utbringer. Vår kaffekopp vi svinger og tømmer den til bunns. DEN F0RSTE SANGEN JEG SELV SKREV PÅ BESTILLING Brudgommen, Arne Holgersen, var min klassekamera på Storhaug skole, men oppdragsgiveren var på bru dens side. I og med at sistnevnte het Astri, valgte jej tonen «Astri, mi Astri». Amor er spøkefull, det må vi sie, - han kjenner alt mellom himmel og jord. Ønsker han først at en herre skal frie, er han ei sparsom på velvalgte ord: :/ : «Vil du ha Arne, vil Arne ha deg. Astri, mi Astri, hva svarer du meg? : / :

112 Begge på Uldal, de gikk for å lære stenografi - helst en vanskelig ting. Begge het «A», og da kan det vel være Amor fikk fart med å sette i sving. : / : Venner de ble førenn kurset var slutt. Arne, han følte seg ganske kaputt. :/ : «Ut vil jeg, ut,» det har Bjørnson skrevet. Astri, hun tok det som myntet på seg. Lenge nok har jeg gått hjemme og strevet. Nå vil jeg ut! Og så la hun i vei... : / : Til Rivieraen nådde hun frem, - men i Paris helst hun hadde sitt hjem. : / : Arne, her hjemme i Norge han fartet, - skisport han dyrket på Ustaos' sne Hardanger han har ikke heller foraktet, - vakker natur som jo der er å se. :/ : At de har herlige minner, vi tror, - hun i fra Syden og han i fra nord. : / : Men så omsider kom Astri tilbake. Arne han ble vel i festlig humør! Likevel skulle det gå år og dage førenn de alvor av planene gjør. :/ : Nå er det skjedd, og vi gler oss med dem, som har besluttet å skape et hjem. : 1: Hjemmet, det ligger fra byen et stykke, riktig idyllisk, en funkis-modell. Alle vi ønsker dem glede og lykke, at det må gå dem så inderlig vel. : / : Derfor vi roper, oppriktig og glad, for brudeparet et kraftig hurra! : l:

113 FRA HITLER OG STALIN Et av de rareste sangoppdragene jeg fikk, var da en al mine «klienter» skulle gifte seg noen få år etter at kriger var slutt. Mannen var i virkeligheten en kjekk kar, sel\ om han muligens kan ha vært på «den gale siden», -not jeg merket lite til fsr sangene skulle skrives. Brudgommen var i det minste en humoristisk kar, og : besittelse av så mye selvironi at han ville ha to sanger den ene fra selveste Hitler, den andre fra Stalin. TE KOMPISSEN MIN, - HAN TORGRIM PÅ ENSRETTINGSDAGEN ÅR 6 ITTE DET DU VETT (Tone: «Turalleri, turalleran) Hallo, gamle kompiss, her har du «han sj0l». - Heil Hitler, heil, - du tar 'kje feil, eg leve fremdeles, men slutt er alt «brøl»: - Heil Hitler, - ikkje steil! Det hemmeligt e' kor eg nå hålle te', eg går her «inkognito», fristas å le. - Turalleri, - nå e' forbi heila mitt hitleri. - Men eg skulle ønska eg fekk ta meg fri, - turalteri - ei lidå ri' og gjesta deg Torgrim med kjeringå di, - då sko' det radling bli! Me enige va' jo i msje og mangt, og begge to va' me og komne svert langt! - Men det blei slutt, ganske kaputt, skjsnt me holdt tappert ut.

114 Du og fant ei Eva, me heldige va', - heil falturi, heil faltura! Ja, nå kan du vera så strålande gla' - kånå e' sikkert bra! Snart stikke eg opp, for som eg har for skikk å radla med dåkker om vår politikk. - Ja, me ska' ha ordskifte da. Levvelogbra! H urr a! Adolf H - (Ukjent oppholdssted) TIL MIN HOYT ELSKEDE TORGRIM MED LIVSLEDSAGERINNE ved kontraktsinngåelsen (Mel.: «Rallarvise») Her er Stalin - din forbundne barndomsvenn som har lyst å være Torgrims brudesvenn. Vi har jo lekt mye sammen helt fra vi var bitte små, så det er naturlig at jeg kommer nå! Da du drev ditt verdenskjente snekkeri, var det ikke sjelden at jeg stod deg bi. Når du trengte hjelp og støtte, var jeg villig til å gi, ja, jeg hjalp deg jo på gli, så du fikk fri. Da du fridde, sa din Guri jo straks ja, (Hun var redd at Stalin ville henne ta!) Men jeg unte deg det beste, så du flerten skumme fikk. Jeg er veldig raus og gavmild av meg slik. Snart jeg tenker på å komme på visitt. Jeg har jo, som kjent, en veldig appetitt. Så jeg håper jeg får gasse meg med mye melk og smør, slik at jeg, om mulig, kan bli mere «før»!

115 Lykke til med dagen, kjære brudepar! Jeg vil ønske dere lyse, rike da'r. La oss fortsatt kjempe sammen, løfte fanen rød mot skj Ta imot meg når jeg kommer i mitt fly!!! Kreml, Din for evig, Josef. MIN BEFATNING MED REVOLVERE Som pasifist må det jo sies at mitt interessefelt neppe ha: omfattet våpenbruk. For den saks skyld burde jeg vel hi tatt aktiv del i den organisasjonen som hadde som mot to: «Ned med våpnene!» Riktignok hadde jeg som barr en serie med små infanterisoldater utskåret i tre, og er del støpt av tinn. Som stiftere av en slags klubb hadde v hver vår hjemmelagte tredolk i en voksdukslire, hen. gende i et belte rundt magen. På hodet bar vi en slag! skottelue med dusk foran, og utstyrt med ulike banc som anga grad og verdighet for hver enkelt offiser og menig. Rangsforskjell til tusen, uten at vi hadde til hen. sikt å myrde hverandre ved hjelp av våre tredolker. Men så var det revolveren da, den som jeg hadde fåti nesten gratis av Knut Roll, som foruten å være min skolekamerat også var sønn av den øverstbefalende for infanteriregiment nr. 8, oberst Carl Roll. Knut var så lite barsk og krigersk som et menneskebarn kan være, stakkars liten! Det var etter han fikk en anmodning om å oppsøke Bøkkersmugets tivoli i hus nr. 9's bakgård og kjeller at han følte trang til å overlate sitt våpen til står ellers omtalt i bind I på side 96.) Revolver nr. 2 var neimen ikke noen troskyldig kruttlappistol, men «forrektige». Den hadde tilhørt Haakon Asche Moe. Her bodde jo han og de to tilårskomne sask-

116 nene nokså avgjemt oppe i Madlaliå (eller «Mallelien» som han selv sa, fordi dette var den gamle skrivemåten), og her på dette bostedet, uten nære naboer, var det jo ganske nifst å tilbringe nettene. Hva skulle vel de tre gamle eneboerne foreta seg hvis noen skumle slusker ville trenge seg inn og overfalle dem? Tanken var ikke til å holde ut. Her måtte de gardere seg, mente Haakon, og gikk til anskaffelse av en skikkelig, ladd revolver, plassert på nattbordet. Heldigvis slapp han å ta den i bruk, men den fulgte jo med i bagasjen da de flyttet til Hommersåk (der frykten for illgjerningsmenn ikke var mindre), og siden til huset nær Gassverket. Da så sistlevende søster Ella var på vei ut til sitt aldershjem, ønsket hun aldeles ikke å bringe med seg noe skytevåpen. Hun spurte da meg - husvennen - om jeg var interessert i å overta gjenstanden. Etter en tids betenkningstid fant jeg det riktigst å takke nei. Hvor våpenet til slutt havnet, vet jeg ikke. At jeg mange år senere skulle få noe mer med «skytere» å bestille, lar seg ikke nekte. Da jeg nemlig etter krigen ble utkommandert for å gjennomgå fire ukers kurs i Reservepolitiet, ble jeg nødt til å få en viss opplæring i Her står pasifisten Gottfred, maskert med den ufarlige rmolveren han i barneårene fikk av oberst Rolls sønn Knut, og skremmer livet av en fredelig person (Niels) i et tilsynelatende skummelt strøk.

117 våpenbruk. Det forbausende var at jeg i skytekonkur ranser med revolver faktisk talt var en av de beste hvi treffsikkerhet angår. En av dem jeg dog ikke «slo», va: rektor Johannes Kopren, men da han var gammelt med lem av skytterlaget, «sko han goe vera»! (Min tjeneste Reservepolitiet vil jeg komme nærmere tilbake til sene re.) Jeg var jo ikke helt ferdig med den tredje revolverer under krigen. Den var - uten at jeg visste det - i mir besittelse, og havnet omsider hos Statspolitiet og Gesta, po, etter et innbrudd i Byrået. Spennende, ikke sant: Folg med! I bind V kommer skildringen. Sangkonsert på tømmerstabelen. Som dirigent fungerer Gottfred foi noen av reservepolititroppen. Karsten spiller også på en liten balalaika. 116

118 ;e to bildene er tatt i Vagleleiren i 1954, da G. var under opplæring litiresewen, og vis te seg å være forbausende treflsikker på skytet. På nederste foto (med maskinpistol) i knestående er han ytterst til :tre. På det øverste foto er han nr. 2 i høyre rad, bak Olav Høiland. istnevntes høyre side er Karsten Johannesen og Karl Røstvik.

119 SKIPSFBRERENS YNGSTE DATTE Bergit Olsen var en høyst original dame, som etter ht ble kjent av alle stavangere. I sin ungdom var hun s, deles vakker, det framgår av et stort fotografi som 1- etterlot seg. Originaliteten gav seg uttrykk på flere r ter. Ikke minst ble hun kjent for sine markskriker kostymer, som hun til stadighet skiftet. Hun elsket bi juggel til utstaffering. Det ene halsbåndet dekket o det andre og dinglet som svære lassoer på brystet. For moro skyld begynte jeg en dag i 1954 å føre «d bok» over hennes kostymer de dagene jeg så henne på fortauet, der hun gjerne stilte seg opp for å se på kelivet og prate med forbipasserende som ville stol opp. En dag husker jeg hun ropte på en person som h tet forbi. «Hør, De! Hør, De!>> ropte hun. Vedkommer gikk bort for å høre hva det gjaldt. «Der er sol i da Den intetsigende opplysningen skulle være innledr gen til den kontakt hun savnet. Mine notater forteller følgende om noen av dam kostymer, som aldri var helt de samme fra dag til da Gule sko, beige hatt, beige sjal og svart kjolc (regnvær): Hvite sko, hvit lue, hvitt sjal, blå kjole og hvit veske. Lyserøde sko, lyserød lue og lakserød kåpe. Hvite sko, hvit hatt, lyserødt sjal og hvit kjo Gule sko, rustbrun hatt, do. jakke og skjørt, svart veske. Svart kjole, svart «napoleonshatt», ferskenrr kåpe + lyserødt stort perlekjede. Sterkt gule sko, beige sjal med frynser, rustr hatt og blågrått skjørt. Lilla lue, beige sko, lilla skjørt, rosa kåpe og rosa genser. Grønn kåpe, grønn hatt, grønn veske og grønnkantede sko.

120 Rustrød kåpe, dyprød hatt og do. kjole. Lyse sko. Hvit lue/ hatt, mørkblå kåpe og do. skjørt. Hvitspraglet strikkegenser og hvitt (flagrende) tørkle. Svart kåpe, mørk hatt og mørke sko. Brun kåpe, brune sko, rød hatt og grått skjerf med røde blomster. Stor, vid hatt, svart, brun kåpe, do. skjørt, sterk rød bluse med brune ringer innfelt. Grsnn kåpe, beige hatt, beige skinnkrave, gule sko og grønn veske. Gul kjole, svart kåpe, gul hatt, brune sko og gult skjerf. Blå hatt, blå kåpe med skinn på ermene, hvittlrødt skjerf og svart veske. Svart hatt, svart kjole og gråspraglet kåpe (som ullteppe). Fiolett hatt og bluse, svart kåpe. lår ikke alle dager er observert og notert, så skyldes det La. at jeg jo ikke la merke til damen hver eneste dag, og anskje tillot ikke tiden at jeg noterte. Men utvalget er jo ieget stort likevel. Den første julen jeg var leieboer hos frøknene, ville de jerne vise hvor stor pris de satte på meg. De inviterte leg opp til et lite juleseskap, der de hadde tatt spanderuksene på, og av sin leieboer i 1. etasje, frukthandleren, iøpt en flaske brus. De gammeldagse brusglassene var leget små, og flasken inneholdt faktisk talt mer enn tre oenlunde fylte glass. Vi hadde derfor ett hver, og enda ar det mer væske i flasken. Bergit trakk imidlertid dene nærmere seg, slik at den kom til å bli delvis skjult bak.i potteplante. Derfor kunne hun reservere resten av uneralvannet for sin egen hals når æresgjesten var gått. De siste årene levde Bergit oppe i familieleiligheten i edje etasje, omgitt av foreldrenes møbler, malerier og ~dreiendeler, sin egen originale garderobe, hånd-

121 malte krukker og sm).kkejuggelsamling, kjøpt for en bi lig penge på auksjoner, eller ervervet på annen måte. C midt oppe i alt rotet tuslet hun omkring sammen me sin sauegjeterhund. Senere kom det flere valper, so: hun ikke ville skille seg med. Det varte ikke lenge før urensligheten ble så stor den i høy grad kom til å sjenere leieboerne i de underli; gende etasjer. Den intense lukten trengte seg ned tra] pene og forpestet luften så ubeskrivelig at våre klienter i tillegg til oss selv - burde ha blitt utstyrt med gas masker for å oppholde oss i huset. Vi gjorde henvende ser til Helserådet, men de ville nødig trenge seg inn I privat område uten at det gjaldt livet. En anmodning 1 den kommunale dyrevernsnemnda førte heller ikke 1 noe positivt resultat. Hundene fikk jo mat og følte kai skje ikke noe særlig ubehag i sine forpestede omgive ser! Men etter mange måneders tålmodige lidelser for o leieboere, som til slutt måtte sette opp plakater på kol tordørene med teksten: «Unnskyld stanken, - den kon mer ovenfra!», skjedde det at husets dronning midle tidig skulle flytte til en av byøyene der hennes «oppa serinne» bodde. Dermed kom veterinæren inn i bildc Han fikk gitt det firbente menasjeriet hver sin sprøyt Det hjalp jo atskillig. Men først etter dronningens de og grundig rengjøring av leiligheten, fortok stanken se Sant å si føltes det vemodig å være vitne til at kaptei Olsens gamle eiendeler ble lempet opp på lasteplan sammen med den yngste datterens mangfoldige og 01 ginale garderobe. Det siste som toppet lasset, var alt krimskramset c juggelet hun hadde gledet seg med å bære rundt hals, I bryst og armer år etter år. Ville jeg i det øyeblikket ha gitt mine kjensler ful spillerom, tror jeg ikke det skulle vært vanskelig å 1. presset ut noen oppriktige tårer over den tragiske a1 slutningen på den menneskelige skjebne, slik den fo toner seg for alle dem som er «siste mann ut».

122 LEILIGHETSSANG-PARODIEN Jår en i nærmere et snes år har drevet et byrå som for en kor del har til oppgave å produsere leilighetssanger, er iet en lett sak å kunne bekrefte at «Her er diktende :ang» i Norge, at vi i sannhet er et syngende folk. Og.et får en vel si er storartet. For vi vet jo at Sangen har lysning! Sangen har varme! Sangen har evighet! Sangen forener, - og Sangen forsoner. Det er med andre ord ikke den ting som sangen ikke r i stand til å utrette. Den skaffer endog arbeid. Arbeid sr leilighetspoeter og avskrivningsbyråer! Så syng kun i din ungdoms vår! Syng om du har grånet hår! Syng når du alene går! Syng når fler' skal sammen bindes! Syng så steinen spruter gnister! Syng så dyrehammen brister! Her er det meningen å gi en prøve på hva det gjen-,omsnittlig presteres og leveres av leilighetsviser. - Det 'g kan få med i dette vesle programmet, blir derfor noe fullstendig. Men det gir da et aldri så lite tverrsnitt av poesien». Poesien i gåseøyne. Det har hendt noe stort i familien Johannesen: Et barn r født til verden. Et lite nøste har i dag vært til dåpen og itt navn. Begivenheten må feires i familiens skjød. Og å - mine damer og herrer - får LISE sin første sang:

123 (Tone: Brahms voggevise) Denne dagen er stor for din far og din mor. De med fryd står og ser på sin baby så kjær. LISE - navnet hun bær'. Hun fortryllende er, der hun ligger og ler i de snehvite klær. Men i et hus i en annen bydel - hos Hermansen - hadc de noen måneder tidligere fått en gutt. De ga ham na net KISSA. Ja, egentlig skulle det ha vært Kristian, mer daglig tale ble det altså KISSA. Han fyller ett år. C hvorfor ikke hylle jubilanten med en sang? (Tone: «Lille Lotten) Kissa, han for første gang fødselsdag skal feire. Derfor får han denne sang, - siden kommer fleire. Han vårt kjære «gudlaba» er bestandig bare gla' - unntatt når han grine' for sin magepine. Omsider blir LISE 4 år. Og da synger familien: (Mel.: «Tordenskjold») Du, å du, hvor tiden går! LISE hun er fire år, denne vesle jenta vår med det gyllenbrune hår.

124 los KISSA feires stort 5-års kalas: (Mel.: «En vakker pike i ringen går») En liten gutt vi i stuen har, han fem år nå kan fylle. Og tanter, onkler, mor og far vil ham så gjerne hylle. Du er oss så kjær. I det fjerne lykkens stjerne til deg vinker, kjære venn. Gid du må dit opp finne - lykken vinne! )en første virkelig store hendingen i de fleste mennes-.ers liv er vel konfirmasjonen. Det er da virkelig også,oe å se hen til, ikke sant? Presanger av alle slag, flun- :ende nye klær («voksne klær»), selskaper med lassevis v brus og bløte kaker - og sanger. Ja, jeg sa sanger i lertall, for det bør minst være to. Skal det være, så skal let være - ikke noe knussel! los LISE synger de av full hals: (Tone: «Hvor i verden du går») Gratulerer i dag vi er samlet til lag denne høytidens stund i ditt hjem. Ute godt, hjemme best, og i kveld er her fest - våre ønsker, de bærer vi frem.

125 KISSA skal også ha sin porsjon skrøyd for anledninge: (Tone: «Jungmann Janson..B) Nå vi synge vil en vise om en gutt som er blitt stor. Vi vil ham så gjerne prise - maken hans fins ei på jord (*) Han er alltid grei og stille, - gjnr en flue ei fortred. Ja, han KISSA e' så gilde, har et glupende «ved». (*) Selv om han er den største røveren som kan gå i et par sko! Uten kunnskap ingen mann kommer fram i dette land. Både Lise og Kissa må gjennomgå den «torturen» sor kalles skole. Man en sjelden gang holder de en liten fes Og da synger de f.eks.: (Tone: «Liten ekorn satt.. D) Ja, det er en stri i vårt slaveri. Vi må henge i helt fra klokka ni. Mye skjenn å få, lekser pugge på, om vi ikke kan et grann forstå. Men de hamler da med - og når omsider så langt at d kan ta artium. Og i russetiden skal det festes som al& før. (Tone: «Gaudeamus.. c) Glade lakser samlet er her til denne festen, sammen med vår hjertenskjær, som er hedersgjesten.

126 Vi vil alle bruke måle', noen liker best å skåle, synge, plystre, juble, skråle : / : mer enn naboen kan tåle. : / : den tilbake til familien Johannesen. LISE fyller 17 år, og tet synges: (Mel.: «Livets fargespill*) LISE er sytten år, midt i sin blomstring står. Hun har så mangen gang sittet på - - mammas fang! )g hos Hermansen er KISSA en vakker dag blitt 18 år. Ivorfor ikke tolke det i sang? (Mel.: «Har ar gudagott att vara») KISSA, han er nå blitt myndig og står foran livets krav. Han til verden smiler yndig, og vi ham jo holder av. Vær nå med og stem i sangen, ja, syng med så det forslår! For vår KISSA denne gangen er i dag blitt atten år. dyttårskvelden - der er vel festenes kveld framfor noen nnen. Alle som kan krype og gå slutter seg sammen for : se det gamle året vel av sted, og denne kvelden synges tet vel mer enn noensinne: (Mel.: «Her er liv, ja, liv i leirenn) Her er nyttårsfest i staden, gøy og leven i hvert hus, seige wienerbrød og brus. Men vi syter ei for maten. Her er dittam, her er duttam, fulle fater og krus.

127 Nyttårskvelden treffes LISE og KISSA. Det blir selvsa, kjærlighet ved første blikk, og påsketider neste år feir kan hende forlovelsen - med sang: (Mel.: «En pige vandred.. «) Det hender mangt her i denne verden, - i dag jo LISE og KISSA har høytidelig lovt på livets ferden å vandre som et forelsket par.... Ja, så vandrer de da slik - - inntil den store begivenhet6 omsider inntreffer: B yllupsfesten. Har det vært sung før, så synges det mangedobbelt her. Brudens foreld og brudens søsken, hjemmeværende og fraværende - brudgommens mor og far, søstre og brødre, begges tal ter og onkler, besteforeldre, venner og venninner - al skal de vise brudeparte sin ære - i sang. En stor del 2 sangene er «drøvtygg», det vil si sanger som andre hi brukt tidligere. Noen av dem har gått igjen i hundrev av brylluper, for eksempel denne: (Mel.: «Å kjøre vatn..») Å være vakker, å være snill, å være munter og spøken, å være sådan som mannen vil er ingen sak for en frøken. La bare kona bli som jenta var, da mannens kjærlighet du alltid har. Vær bare glad, lag lekker mat, da blir det morosamt å leva! Denne er heller ikke ualminnelig: (Mel.: «Millom bakkar og berg») Når nå LISE og KISSA har våget sine pjalter i sammen å slå, vil vi hermed få gi dem det rådet, at de ikke hverandre må flå.

128 Men å elske og ære hverandre fra den tidlige morgen til kveld, så de livsveien sammen kan vandre i velsignelse, lykke og hell. Ifi år er gått. KISSA og LISE synes de må feire denne >egivenheten. Her er det kanskje bare en eneste «for anedningen forfattet sang», nemlig: (Mel.: «Alle fugler små.. D) Ti år sammen har de levd som to turtelduer. Begge har de kavd og strevd - de for intet gruer. Fire barn de sammen har, som er glad i mor og far. Vi et mønsterektepar ser i disse stuer. Epranget til sølvbryllupet er ikke så langt. Nå er de fleste LV barna blitt voksne. Og så er det deres tur til å dikte anger - til FAR OG MOR: (Mel.: «Se Norges blomsterdal») Om salvet er det sagt, har tusen år i jord det lagt, vil glansen dog bestå og ei av rust forgå. Og dette er et tegn, at lykken med sitt sølverhegn har vernet dere to i deres felles bo. \Tår mor er femti år, kan det ikke passere ubemerket. Det nå skrives i avisen, festes og synges:

129 (Mel.: «Nisser og dverge») Femti er LISE, - det kan ei vise på hennes ansikt, som ennå er pent. Flink til å strikke, feil gjør hun ikke. (Nei, tenk det, da!) Hun henger i både tidlig og sent. LISE og KISSA blir velsignet med et langt og lykkeli samliv. Raske og rørige kan de feire sitt gullbryllup. (Mel.: «Når solen ganger... «) Vi sitter her benket om bordet omkring vårt ærverdige par. Samtidig så griper vi ordet, i minnenes album vi blar... Så meget omskifter i livet på veien fra vogge til grav. Ei bare det gode blir givet - vi møter atskillige krav. KISSA er - så utrolig det enn høres - blitt åtti år - e aktet og hvitskjegget borger av samfunnet. Han er enn forholdsvis lett på foten, og lett av sinn. Så han tar ikk anstøt om hyllingskvadet går på en litt kvikk melodi: (Mel.: Gjest Bårdsen-visa) Vår elskede far fyller åtti i dag. Vi derfor ham hyller med blomster og flagg. En sang han fortjener, det alle nok mener, som samlet er her i vårt festlige lag. At han nå er åtti, vi neppe kan se, for lett som en ungdom han tripper av sted. Må han lenge leve og slippe å streve, så hundreårsdagen kan feires i fred!

130 Det ble ingen hundreårsdag. Så sangen til åttiårsdagen ble nok KISSAs nest siste. Den aller siste skal ifølge tradisjonen ikke mangfoldiggjøres i et avskrivningsbyrå - den skal trykkes i boktrykk - med sørgerand. Så den slipper altså vi, som får nøye oss med de røde, grønne, blå og gule sangene til livets og gledens pris. Og det er da også en oppgave i livet! Ikke sant? Strø noen sanger på den vei vi vandrer (Mel.: «Gi meg en blomst») Gi meg en sang mens jeg lever, og spar ei på kjærlige ord. Jeg sangene kan ikke høre når jeg - senket er i jord. Så stakket er livet her nede, og hvorfor forstår en dog ei av sang og av sol å sprede et vell på hverandres vei? skildret av «første-kopist» Eivind Halvorsen og lest på Byråets 12-års jubileumsfest i 1945: Klokken er fem minutter på ti. Halvorsen slentrer lett opp trappen og tenker på dagens strid. --- Morn, morn, er alt jeg sier. Maskinen til Gaudesen tier ~g et tostemmig «Godmorn» erklærer at dagen kan begynne. --- maskinen er stensilen på plass ~g på bordet ligger manuskripter i store lass, jom alle skal skrives ned.

131 Ja, folk de synger og trives med det. Du hold 'an te venstre med plass te tegning, ska ha en to tre på sia. Jeg kjenner denne sjefens beregning. En lærer jo litt med tida. Det at folk vil ha sanger er en av nåtidens gode sider, og for Borghammer, meg og visse andre betyr det gode tider. --- Dagens kunder begynner å komme. Det innfinner seg mange far dagen er omme, og bestillingene strømmer inn. «Kan De trykka denne sangen?» roper de alt mens de er i gangen, og Borghammer svarer som regel ja, og spør så hvor mange de skal ha, deretter hvem den er til og fra. Og spør så med listig beregning: Ka e han, ka e hu, e han kort eller lang? Jeg har hørt det samme så mangen en gang. Kunden sier at bruden syr og at han er garver. Vel, så foreslås det to ulike farver. --- Snart blir det forandring i tonen. Det er den velsignede telefonen, som røper at nå skal det snakkes og tatles. Ja - hallo, sier jeg, mener det mest som en vennlig hilsen. Det er meg, du harer vel, det er fru Nilsen? I tanken er jeg på Mariero, nærmere bestemt i det nilsenske bo, hvor fruen skriver sanger fra ni til to, men likevel også får tid til no'. Inn gjennom døren kommer mannen i huset og hilser flott. (De kjenner ham sikkert, agenten for Glott.) Nå kjære kone, skal jeg få noen skiver? Jo, men ser du ikke jeg sitter og skriver.

132

133 Margot Nilsen greier absolutt alt, like fra hus og mann og barn. Et ideal må hun bli kalt, i alt er hun fullbefar'n. Dessuten skriver hun en sang når hun får en. Kvinnen av i dag? Nei - hun er kvinnen av i morgen! Borghammer tar rerret, begynner nesten å skjelve, da fruen sier: Jeg kommer med toget ti over elleve. Jeg har sangen med, den til hun som er sytti år. Jeg skrev den i dag, jeg var så trett i går. Det er i kveld den skal brukes, det må gå litt fort. Jo, sier Borghammer, det skal bli gjort. Med de vanlige fraser legges der på, klokken er tyve over ti, og hva så? --- Nå må 'an komme, for ellers går det gale! Sjefen er arg, det merkes lett på hans tale, og særlig når han snakker om ham, De vet nok hvem det er. Jo, ganske riktig, det er Osjord, han sitter forresten der. I det samme herrer vi raske skritt, jeg ser på Borghammer at hjertet hans stopper litt, og mens derren går opp, så utbryter han: Takk og pris! Nei, tenk at Osjord har vært presis! Det er nesten som å ha kjelleren på loftet. Det kan nok hende, men det er ikke ofte. Osjord går ut og får av seg fillene, svinser litt rundt mens han tar på seg brillene, men endelig så sitter han da ved tegnebordet, Borghammer griper så fluksens ordet, o& gir den ene og den andre beskjed, men Osjord tenker på hobbyen, den evige fred. Han skal gå ut og reformere verden. Her er mitt ønske: Lykke på ferden! Men Osjord betrakter meg bare nøyere han og svarer at Halvorsen er gal, han er h~yremann. For når Osjord kommer med sine teorier blir det slutt på Gaudesens og mine skriverier,

134 og vi lytter begge ivrig til, men Borghammer kommer med en ny stensil, og dermed dør det hen, det frie ordet. --- Mens vi arbeider som aller best kommer en mann inn døren, mumler om en attest. Bare ved å høre dette ordet snur Gaudesen seg resolutt mot bordet og begynner sin vante eksaminering om attestenes antall og disses kopiering. Det viktigste moment er kopienes henting. Byråets motto er: Ingen venting, men Borghammer sier uten å blunke, at her ligger en kolossale bunke, og flere av disse har ligget snart en måne'. Gaudesen sukker: Ja, me e meste gåne. Mannen sier forsiktig: Eg ska liga te Tonstad. Resultat: Kom i morgen på onsdag. --p Skal en kunde ha diktet en sang i en fei, er det godt vi kan ty til en dame så grei. Agnes Landmark, får hun oppgitt gode «momenter», på «sangen til mor» vi forgjeves ei venter. --- Nå må jeg ta det store steget å slutte, ellers blir det for meget. Jeg avlegger denne erklæringen: Skal ikke gå yrkesskribentene i næringen. Denne beretningen ble jo i lengste laget (selv om noe av originalen er kuttet vekk), men den skal være et minne om og en takk til Eivind Halvorsen, sønn av gamle tannlege W. Halvorsen i Pedersgaten 14. Eivind tok siden sin juridiske eksamen og havnet til slutt på et offentlig kontor i Hamar, der han også ble gift. Han døde barn- Lss i forholdsvis ung alder. Han hadde ellers to brodre,

135 tannlege Karl Lauritz og sjømann Arne. Begge er døde, den første med etterkommere. Det var faren som bidro til at Eivind skulle få litt praksis på byrået, der han viste seg å være en velegnet medarbeider, småvittig, underfundig, og svært interessert i å snappe opp pussige stavangerske lokaluttrykk, som han smilende repeterte. Selv var han født i Langesund, og brukte sin østlandske dialekt. Faren kom fra Haugesund, som sønn av den kjente kulturpersonligheten overlærer Halvorsen, som b1.a. har skrevet bysangen «Ser du havet vest der ute» og byhistorien «Haugesund i 50 år» i Under et stevne i Øyslebø i 1947 lot Gottfred og organist Moe seg iføre +orrektige» tyskerhjelmer, for med tregeværer rede til å tjenestegjøre spm aktpågivne vaktsoldater, oppstilt foran regnværskuret: Førstnevnte person må vel nærmest kunne betegnes som det snikende ullteppe i oppreist stilling. Slett ikke å forrakte å være besjelet av «det barnlige sinn» i en alder av 38 år!

136 TABBER OG MORSOMME EPISODER En må vel regne med at alle mennesker og «virksomheter» opplever både morsomme og kjedelige episoder i årenes løp. Noen er til å smile av (for eksempel om kunden som mistet gebisset på golvet under en samtale, og som jeg allerede har skildret). En annen gjelder den unge kineseren som oppsøkte byrået for å få kopiert et eller annet dokument. Da jeg leverte papiret, spurte han på en blanding av kinesisk, engelsk og norsk hva han skulle betale for den utførte tjenesten. For å vise hvor «human» jeg kunne være, i dette tilfelle når det gjaldt en representant for den gule rasen, sa jeg så elskverdig jeg kunne: «Det holder med en krone og femti øre, takk.» Kunden åpnet da sin portemone, tok opp et kronestykke og sa med sitt blideste smil: «Vaer så god, det stemmer.» Jeg skjønte jo straks at han ikke oppfattet hva jeg hadde sagt, bortsett fra «femti øre». Da han naturligvis fant et slikt beløp altfor beskjedent, doblet han altså til en krone. For ikke å skuffe ham, bukket jeg dypt og takket hjerteligst. Han bukket både en og to ganger, idet han med et triumferende smil forlot kontoret, mens jeg fortsatte å bukke, som tegn på min lykke for å ha mottatt to tredeler av det usle beløpet jeg hadde forlangt. Den generøse kineseren skulle få beholde illusjonen! En dag kom det inn en en mann som skulle ha skrevet en eller annen søknad. Han virket ikke helt edru. Jeg satte meg ved skrivemaskinen, med ryggen til mannen. Selv satte han seg i en stol nær ovnen, som sjelden ble brukt, da det jo var enklere og mer praktisk med elektrisk oppvarming. Det tok litt tid med utformingen av dokumentet. Jeg reiste meg da tiden var inne og lot ham få lese det. Han betalte salæret og gikk. Luften i lokalet hadde fått en umiskjennelig stenk av alkohol. Jeg kom da til å se ned på golvet, der jeg oppdaget en tom brennevinsflaske i ovnskroken. Mannen hadde altså sittet der og brukt tiden til å svelge (kanskje han ville ha brukt

137 ordet nyte) atskillige slurker av sin medbrakte, berusende væske, og kunne derfor komme seg ut på gaten ustø, som hadde han vært inne i en skjenkestue med alle rettigheter, slik det gjerne så tillokkende lyder i reklameannonsene. Så var det «tabbene» da. I farten minnes jeg bare tre, men de var kjedelige nok. Den ene var den gangen vi hadde mangfoldiggjort to helt vidt forskjellige rundskriv. Det ene var en innbydelse til en kristelig sammenkomst, med tale av menighetens forstander og sang av ungdomskvintetten, frie vitnesbyrd og mere til. Det andre rundskrivet gjaldt en dansetilstelning som skulle arrangeres av et idrettslag. Byrået skulle påta seg å sende reklamebrevene med innbydelsene, i posten. Ved en ytterst beklagelig feiltakelse ble de to høyst ulike papirene forbyttet, slik at de religiøse personene fikk innbydelsen til dansemoroen og de verdslige til bønnemøtet. Sant å si husker jeg ikke hvordan den grusomme situasjonen ble taklet, men det skjedde sannsynligvis slik at nye konvolutter ble sendt ut til de respektive mottakere, som forhåpentligvis fikk beskjeden så pass tidlig at de havnet på de riktige stedene! En gang skulle det lages noen sanger som skulle brukes i Filmteatret ved åpningen av et landsmøte, der det også var tilstede representanter fra Storbritannia. De respektive fedrelandssanger skulle synges ved åpningshøytideligheten. For sent ble det oppdaget at det stod «God save the King», etter at landet nylig hadde fått som monark en kvinne, og det derfor skulle stått «God save the Queen». En fryktelig opplevelse for den som var ansvarlig for feilen, det kan rette vedkommende bekrefte. Hans navn skal ikke røpes. Byrået skulle en gang lage noen fine rundskriv for trygdeselskapet Hygea. Byråsjefen visste meget vel at det eldste apoteket i Stavanger i alle år hadde båret navnet «Hygiea», ergo måtte vel også forsikringsselskapet skrive navnet på samme måten. Resultatet ble at hele arbeidet måtte gjøres om igjen.

138

139 DÅRLIGE LEILIGHETSSANGER Strannagutten er en av dem Etter at jeg i over førti år har måttet tilbringe mye av min tid med å behandle tusenvis av såkalte leilighetssanger, tror jeg det er berettiget å betrakte meg som litt av en spesialist på området. Å mangfoldiggjøre alle disse skribleriene ble jo etter hvert en rutine. Hadde kundene en sang som de gjerne ville ha sunget i et bryllup, en konfirmasjon, fødselsdag, jubileum, eller hva det måtte være, var det jo ikke min oppgave å fraråde dem, fordi jeg fant at en betydelig del av produktene på langt nær holdt mål. Jeg forsøkte jo i enkelte tilfeller å fikse litt på forkjærte, nærmest usyngbare rytmer, noe mange ba meg om og var takknemlige for. Men det hendte saktens iblant at noen syntes de var flinkere selv, og derfor mislikte forbedringene, slik at jeg kunne ha spart meg for ekstraarbeidet. Jeg har tatt vare på de grusomste eksemplarene av makkverket, som til dels knapt kunne synges i det hele tatt. Vanligst var det jo at folk kopierte gamle sanger, som gikk igjen i hundrevis av festligheter. Selvsagt forekom det jo at sanger var skrevet av mennesker som virkelig hadde anlegg for slik virksomhet. Kom det en eller annen fra disse begavede, var det en lyst å behandle dem. Men det var med lange mellomrom! En gruppe for seg var de kunder som ba oss besørge sangen forfattet i henhold til medbrakte punkter, eller opplysninger. Disse produktene måtte jo byrået være ansvarlig for var brukbare, for å si det beskjedent. Personlig var jeg lenge ikke innstilt på å nytte tiden til dikting av leilighetssanger, taler, prologer etc. Men en sommer hadde jeg tatt imot to bestillinger, uten å være klar over at vedkommende medarbeider var reist på ferie. Da jeg ikke kunne ta sjansen på å skuffe oppdragsgiveren, idet heller ikke noen vikar var disponibel, syklet jeg ut til Mosvatnet og satte meg nede ved strandbredden og fullfarte oppdraget, til kundens tilfredshet.

140 Dermed ble det til at jeg i flere år kom til å utføre enkelte slike oppdrag, som jeg dog helst ønsket jeg slapp. Etter at jeg i 1975 definitivt avsluttet byråvirksomheten, har jeg neppe forfattet stort annet enn de bøkene jeg har produsert, og som jeg finner å være en mer betydningsfull måte å anvende alderdommen på. I og med at noen kanskje vil oppfatte min kritikk mot andre, endog navngitte personer, som et utslag av «sjalusi» eller misunnelse, må jeg på det sterkeste protestere. De to det gjelder, hadde jeg det beste forhold til. Reinhold Nicholay f.eks. sendte gjerne sine oppdragsgivere til mitt byrå. Han var jo kjent som en lokal poet, som påtok seg leilighetsjobber for private, utelukkende fordi han trengte penger. Dermed hadde jeg inntrykk av at han ikke la så mye arbeid i skrivejobbene at han kunne vente så mange rosende omtaler av produktene. Han gjorde det vanligvis på letteste måte, ved b1.a. å bruke enkle, lettvinte rimord, selv om han ikke fusket noe særlig i rytmen når standardmelodiene hørte til dem han var fortrolig med. Laurits Torssen pleide, særlig i de siste årene han levde, komme innom, godslig, smilende, og leverte sine pent oppsatte, maskinskrevne manus. De oppfylte de krav og ønsker som hans klienter aksepterte og gjerne syntes var bra. Heller ikke jeg vil, med en skånsom bedermmelse, mæle et klandrende ord. Noe helt annet er hans berømte vise «Eg e fydde på Straen, eg». Den har vært meg til stadig mer og mer gremmelse, men jeg har vegret meg for å si min hjertens mening, verken muntlig eller - som nå - skriftlig. Men etter at jeg sist herrte det festlige og dyktige stavangerske mannskoret, med radiatoren som kjennemerke, under en konsert i Sølvberget kulturhus proklamerte at de nå ville synge Stavanger bys ukronede «nasjonalsang»: «Eg e fydde... D, unnskyld, da måtte jeg (etter i årenes løp å ha hørt den framført 124 ganger) ile vekk fra åstedet, for ikke å få kvalme.

141 Det dreier seg nemlig om det mest dilletantiske produkt, som for mange år siden burde ha blitt gjemt vekk sammen med de «åndelige bykuriositetene». Vi kjenner til at visen ble laget i hast, til bruk i en av de populære markedsukene i Folkets Hus, der inngangspengene var sølle 50 øre (og hvor også jeg i mine tidlige ungdomsår var en forholdsvis flittig tilhører, på den tiden uten kritiske ambisjoner). Jeg vet at Torssen selv senere ikke følte at det egentlig var noe mesterverk han den dagen rablet ned på papiret. Men visen slo an, og grunnen var for det første at den var knyttet til en populær og lett «antennelig» melodi, dernest at ideen var god: Tjuagutten fra Straen. Først noen ord om bydelen. Egentlig hørte bebyggelsen på strandsiden ikke til det som kunne betraktes som byens «eastend», hva den ellers ikke geografisk sett kunne sies å være. Det var helst folk fra sjømannsstanden,som kom til å bosette seg her, i nærheten av havnen og skutene der. Senere ble det mer slik at det ble finere å ta bopel andre steder i byen, på Våland, Eiganes, Storhaug og Stokka, for å nevne noen eksempler. Dermed forfalt småhusene i Strandgatene og ble overtatt av mindre bemidlede familier, etter hvert også av kommunen, med noen planer om sanering og til bruk for fattige, barnerike familier, som måtte skaffes husrom av fattigkassen. Dermed kunne en tenke seg at en <ajøyde>> eller «snåttapave» kunne holde til huse her i smågatene og smauene. Men ikke nå lenger - for i våre øyne er det både populært og gromt å ha adresse i dette strøket, som gjerne vises fram for både gud og hvermann, ikke minst for turistene som blir guidet hit. Så skal jeg gå over til å peke på det dilletantiske produktet jeg brutalt skal bidra til blir slaktet, fordi det nesten ikke på noe punkt holder mål, selv med et aldri så lite snev av velvilje. Jeg har nok inntrykk av at noe i årenes løp er blitt korrigert og forbedret av den opprinnelige teksten, men det er ille nok likevel. Jeg har foran meg den originale teksten, som Aften-

142 bladet offentliggjorde da forfatteren ble fotografert i full fargeprakt samtidig med at han ble tildelt avisens «Markblomst» (noe Laurits fortjente, bare ikke for denne teksten!). Min kritikk når det gjelder «Eg e fydde på %aen» omfatter selvsagt ikke Laurits Torssens viseproduksjon i sin alminnelighet. Foruten en rekke bryllupsssanger fra hans hånd, som det ikke er noe kritikkverdig ved, har han jo skrevet flere stavangerske revyviser, som det ikke ville falle meg inn å si ett vondt ord om. Her skal nevnes 5: «Eg har fart heila verå omkring», «Mor vår e'kje hjemma», «Då ska' me bu udpå Bakkeland», «Bådsmaen» og «Hu Karoline på Yvra Blåsenborg», fine og vellykkede alle sammen. Det er bare det fortærende at den mest dilletantiske av hans produksjon, skal bli ført fram som hans «flaggskip». Det heldigste (og nesten utslagsgivende) ved visen er rett og slett melodien. Den er festlig og fengende. Ideen er også god, dette med å framstille en halvstor «sjøyden snåttapave» i et fattigslig miljø som vi forlengst har kvittet oss med, slik at de som etter krigen har vokst opp i en by uten bestemte fattigstrøk, der ongane måtte gå i «triskostyvlar» og ikkje smaga ein aldrig så liden slork med bringeberbrus, ikke kan kjenne seg igjen, og helst ikke lenger bør dvele ved den livsformen som antydes. Skal vi så se litt på detaljene: Vers 1 slutter slik: «om eg har lappe bag, slutta å Mag'» Menes det at folk som ser lappen, skal slutte med klagingen, eller betyr det at gutten selv ikke finner grunn til å beklage seg? I begge tilfeller er det språklig ukorrekt. Så kommer koret: «Eg e fydde på Straen, eg, eg e Strannagutt,» slik L.T. uttrykte seg, og som ble brukt i Aftenbladet i forbindelse med tildelingen av Markblomsten. Her er det brukt et par varianter, den ene er «eg e Strannagutt», den andre som Aftenbladet har valgt, nemlig «trallalallala», som hver gang det brukes bare er en lettvint måte å unngå rimord. «Om eg mangla kulør» betyr formodentlig at gutten

143 ikke har fått brunfarge i ansiktet, selv om solen skinner like kraftig i alle bydeler, «så har eg fin-fint humør», som dessuten rimer på bondesmør. Første ordet «så» bør sløyfes, det bryter nemlig rytmen, som i enhver sang er viktig å ha med. Det samme gjelder «ei» foran trihjulskjerrå. Men hvem i all verden har kjerrer med tre hjul i Stavanger? De hjemmelagde «bilene» har jo fire hjul. I hovedpersonens hjem har de ikke springmadrasser, fordi «halmen e' gol». At de ikke har «grammafon», var ille nok, men det å ha «niks telefon» var svært alminnelig hos folk i hele byen. Privattelefoner hadde bare en liten del av befolkningen, mens de i dag brukes så å si hos de aller fleste. I dette hjemmet på Straen har de selvsagt ikke forrektige bil. Men her skal det i nabolinjen finnes et ord som rimer på denne bilen. Bravo, her går det et Mauritzens lys opp for forfatteren: «Chesterfield», selv om guttungen ikke aner hva ordet betyr! I?orssens versjon heter det: «Me har ikkje Jo-jo, men det tar eg med ro». I Aftenbladets siste versjon er «Jojoen» heldigvis tatt vekk, men i stedet er det kommet: «Og me har bare do, men det tar eg med ro.» Hvor mange utedo finnes det i byen nå, tro? Så er det verset der det heter at i guttens hjem ikke finnes det som kalles syltetøy (pga. fattigdommen?), men de har det likevel «gøy». I siste verset må gutten si noe positivt om seg sjøl, nemlig «Her ser du kompis mel strage her... Mon det fins någen her som har gildare kler, trallallala (falturiltura!)». Endelig skal jeg omtale det verset som dreier seg om farens drikkfeldighet: «Me har 'kje kjellar med fin akevitt. Far min han liga 'kje aent enn sprit» (som nok i dette tilfelle betyr «denas», dvs. denaturert sprit). Det er vel tvilsomt om han ville avslå hvis noen bød ham et glass eller tre av den sterkeste olsorten, vin eller brennevin for den saks skyld. Den gangen Torssen fikk Aftenbladets «markblomster», var dette verset forandret. Det tør væ-

144 re en teori at siden Torssen nå var blitt med i Kameratklubbens virksomhet, så ønsket han selv denne endringen. Dermed kom nevnte vers til å lyde slik: En kan jo av og te tysta et grann, men det fins rå' med det, - springen har vann. Aldri får me i hus bringeberbrus. Me har 'kje syltetøy, men har det gøy. Kan leserne fortenke meg i at jeg ikke tåler å høre spelkorlaget framføre sangen i Sølvberget kulturhus, eller noe annet sted? Blant byens renovatører var Trampe-Johan i mange år en kjent type. Han bodde i det som på folkemunne ble kalt «Sekken», en liten gatestump som stakk inn på høyre side av Kongsteinsgaten, ved nr. 15. Mannen gikk i tresko, og det hørtes på trampingen når han var ifarvannet. Et annet kjennetegn skal ikke settes på t rykk, for selv originaler bør behandles med pietet. Tegningen er laget av Louis Osjord. Arenaen er midt på det gamle Torget, ved Kiellands-monumentet, der dette h var plassert. Feiesymbolikken synes også å være merkbar.

145 TO MALERIER Jeg var en gang i mine unge år på en maleriauksjon. En rekke vakre bilder ble budt fram, og folk kjøpte -. I den rikholdige kunstsamlingen festet jeg meg spesielt ved to naturmotiver. Det ene forestilte en større vestlandsk bondegård, med høye fjell i bakgrunnen. Solskinn og sommer, herlighet og glede. Rammen omkring dette maleriet var forgylt og bred. «Et vakkert bilde,» sa jeg til meg selv. «Gi bud!» ropte auksjonarius. Ingen bød. «Gi bud!» kommandertes på ny. «Ti kroner,» var det en mann som svarte. Han fikk tilslaget. Det neste maleriet som ble holdt fram, var mørkt og nesten ensfarget. Det skulle visst forestille et slags skogsområde, sett med en moderne kunstners øyne. Rammen her var også forgylt, men smal og enkel. «Et fattigslig bilde.» sa jeg til meg selv. «Gi bud!» ba auksjonarius. «Hundre kroner,» ropte straks en middelaldrende herre i forsamlingen. «Hundre og tyve,» kom det fra en annen. Den første fikk omsider tilslaget for ett hundre og nitti kroner. Hvordan kunne det nå ha seg at det største, lyseste - og for meg det vakreste bildet - ble solgt for den ringe sum av ti kroner, mens det minste, mørkeste - og for meg ikke særlig beundringsverdige - oppnådde en pris som var nitten ganger større? Løsningen fant jeg snart: Maleri nummer to var lagd av en mann som hadde slått igjennom som kunstner, og dermed fått et skattet navn. Skaperen av det første var imidlertid ingen anerkjent kunstner. Her kan det være fristende å minnes den verdensberømte maleren Edvard Munchs bilde «Skriket», som ble stjålet i Motivet er så grotesk at de færreste neppe kunne tenke seg å ha det på veggen, men det har en takstverdi på fire hundre millioner kroner. Det slo meg at det måtte være en smal sak for en dertil egnet kunstmaler å etterlikne dette maleriet så nøyaktig at det kun-

146 ne henges opp på samme sted i Nasjonalgalleriet, uten at det kunstelskende publikum ville miste nytelsen - hvis det ikke ble proklamert at det dreide seg om et perfekt plagiat! Vel bekomme, sier nå ubetydelige lille jeg, som i mine unge dager falt pladask for Ola Varhaugs kunstverk: «Møllen ved bekken» og «Jaerhus på Varhaug», begge malt på deler av et gammelt rullegardin og betalt med i alt en femkroneseddel. Innrammingen av motivene var noe dyrere, men verdt utlegget. F~lgende humoreske er skrevet av Agnes Landmark og ble offentliggjort i Illustrert Familieblad nr Modellen (hr. Borg) er Gottfred B., og innholdet minner om faktiske hendelser i Kampensgate 42: Bokholder Fredrik Borg hadde for lengst fylt forti år. Men ennå befant han seg i ungkarsstanden. Han elsket fred og ro over alt i verden, og kunne ikke tenke seg et hjem med bråkende unger og en masende kone. Slik for- 145

147 tonte seg nemlig for ham de fleste av de ekteskap han hadde kjennskap til. Da var det bedre med en omsorgsfull mor som alltid gjettet hans ønsker og hadde måltidene ferdig på klokkeslettet. Om han ble forsinket på kontoret en og annen gang, var hun like blid og forståelsesfull. For noen år siden hadde han kjøpt seg et hus med to leiligheter i. Annen etasje og de to rommene på loftet beholdt han selv. Første etasje leide han ut til en familie med to halvvoksne barn. Det var rolige og hyggelige mennesker, så han hadde det like fredelig som i en enebolig. Det ene året etter det andre gikk uten noen forstyrrende hendelser. Så var det en kveld på siste nyåret at fruen i første kom opp og ba om en samtale. Hun så helt forknytt ut, så han skjønte det var noe ekstra hun hadde på hjertet. Han forsøkte å hjelpe henne på glid: «Nå, fru Jørgensen, hva gjelder det?» Da kom det i rivende tempo: «Kunne De tenke Dem å leie ut det ene loftsrommet til min bror? Han er nettopp ansatt ved postkontoret. Men han kan ikke ta imot stillingen hvis han ikke får et sted å bo. Han skal ha kosten hos oss, så hvis han bare kunne få et rom å sove i, ville han være hjulpet. Nå det er så vanskelig om hus kan De vel ikke ha det rommet stående tomt lenger likevel.» Hun snappet etter pusten, så fort hadde hun snakket. «Hm, nei, jeg liker best å ha loftet for meg selv,» svarte Borg tvert. «Det kan også være greitt å kunne ta imot en farende venn ved tid og leilighet, og da har jeg ikke noe annet sted å plassere ham.» Dette hørtes ikke ut som et avgjort nei, så fru Jørgensen ble modigere. «Det blir jo bare om natten han kommer til å være der, og han er en skikkelig og rolig mann. Han verken røyker eller drikker, så jeg kan garantere at det ikke blir noe bråk med ham. Og i feriene reiser han hjem,» la hun ivrig til.

148 «Vel, jeg kan jo tenke på det,» svarte Borg, «De skal få svar i morgen.» «Så er det håp da?» kom det skjelvende fra fru Jørgensen idet hun reiste seg fra stolen. «Jeg vil ikke love noe,» svarte Borg avvisende, og med dette måtte hun gå. Fredrik Borg var ingen hardhjertet mann, selv om det kunne virke slik. I virkeligheten hadde han vanskelig for å si nei til en bønn, også når han visste at oppfyllelsen av den ville få ubehagelige følger for ham selv. Derfor hadde han det som prinsipp aldri å ta en avgjsrelse før han hadde tenkt grundig over tingen. Da han neste morgen gikk til kontoret, stakk han innom fru J~rgensen for å berolige henne med at broren skulle få leie rommet. I en måneds tid gikk alt vel og bra. Den nye leieboeren så han lite til. Den vanlige fred hersket på loftet. Men en dag de møttes i trappen, ba han om å få snakke et par ord med huseieren. «Ja, vær så god, snakk vekk, hva gjelder det?» «Jo, ser De, jeg er forlovet, og vi vil gjerne gifte oss. Men det er umulig å få leilighet akkurat nå. Når en er gift, er det lettere å få tak i noe, sies det. Har De noe imot at vi bor sammen på rommet mitt til vi får noe annet?» Borg følte seg overrumplet og visste ikke hva han skulle svare. Så for det som et lyn gjennom hjernen hans: Barneskrik! Nattevåking! Han hadde ikke sovet riktig godt i det siste, og skulle han nå risikere å bli vekket av en skrikende unge, ville han ikke bli mye skikket til sitt arbeid i banken. «Det har jeg ikke lyst til,» sa han så morskt han kunne få det til. «Rommet er dessuten altfor lite til to, og skulle det bli flere...» «Å nei, barn har vi ikke råd til med det første, så noe slikt skalde ikke være redd for,» avbrøt den unge mann. Borg skjønte ikke hva det gikk av ham da han mot sedvane fant det rådeligst å få saken avgjort straks. «Ja, ja, De har jo vært en utmerket leieboer hittil, og jeg

149 går ut fra at Deres kone blir like grei, så hvis det bare blir for en kort tid, må det vel kunne gå, men ingen småbarn! Det er betingelsen!» «Det skal jeg love,» svarte mannen lettet. «Vi vil jo helst ha en leilighet, og som sagt, den blir det større sjanse til å få når vi er gifte.» Det unge paret installerte seg på loftsrommet og tok etter hvert også en god del av loftet i bruk. For der skulle det kokes. «Nå ja, bare det ikke blir noe somforstyrrer nattesøvnen, får det våge seg,» tenkte Borg. Men helt trygg følte han seg ikke. Den minste lyd kunne gjøre ham lys våken. Hans bange anelser skulle snart gå i oppfyllelse. Utpå høsten ble det synlig for enhver at store begivenheter var i vente. Uten tvil ville den lille loftsverden snart bli forøket. Ja, var det ikke det han visste! Unge mennesker var lettsindige! Å sette barn inn i verden når en så vidt har tak over hodet! Nå måtte de vel å få noe annet. Men det så ut til at ekteparet var lykkelig nok hvor de var. Han herrte i hvert fall aldri noe hardt ord ble vekslet mellom dem. Tvert imot, det formelig strålte av dem. Tenk, de gledet seg kanskje til det barnet som skulle komme? Men det gjorde ikke han, nei! Søvnbsheten hans hadde tiltatt svært i det siste. Ofte lå han våken flere timer midt på natten. Var det alle disse fremmede menneskene som begynte å gå ham på nervene? Det led mot jul. En dag Borg kom hjem fra kontoret, var hans mor helt oppskaket. «Har du hørt det, Fredrik?» «Hva for noe?» «Fruen på loftet har fått tvillinger, to piker.» Borg ville ikke tro sine egne ører. Tvillinger! Som om det ikke skulle være nok med en skrikerunge! Det var jo det rene bedrageri. Han fikk henvende seg til en sakfører den dag i dag. Han hadde da ikke noe med å skaffe hus til andres unger!

150 Da han ennå en stund hadde utgytt seg om det meningsløse i situasjonen, tok han hatt og frakk på og gikk ut. I fri luft er det lettere å tenke. Hjernen ble klarere etter hvert som han gikk, og han begynte å se saken fra de unge foreldres synspunkt. De var da virkelig i en fortvilet stilling. Ikke hadde han greidd å bo på et lite rom med kone og to nyfødte barn. Han grøsset ved tanken. Det måtte da bli altfor lite luft til så mange lunger. De små barna kunne trenge et rom for seg selv. Men hvor skulle en finne det? Gi dem ditt soverom! Det ville bli en fin julegave til tvillingene! Du kan selv ligge på divanen i stuen! Nei, aldri i verden! Jeg er da ikke blitt gal! Her har de menneskene trengt seg inn på meg, og så skulle jeg attpå belønne dem for det! Han lo hånlig, snudde seg på hælen og vendte nesen hjemover. Dagene gikk, og snart skulle mor og barn hentes hjem fra klinikken. Hjem! Et loftsrom med knapt ti kvadratmeters golvflate og skråtak! Borg hadde forsøkt å holde tanken på tvillingene på avstand den siste uken. Men da hjemkomsten ble nær forestående, var gnaget der igjen. Han kunne ikke få fred for det faktum at de trengte eget rom. Da han lille julaftens morgen gikk forbi den store granen på torget, klang tonene av de gamle, kjære julesangene ut i den klare vinterluften. Uvilkårlig nynnet han med: «Her kommer dine arme små.» Der kom tvillingene for ham igjen! Dette var ikke til å holde ut. Nå måtte han ta en avgjørelse. Med det samme han kom inn på kontoret, grep han penn og papir og skrev et brev adressert til postassistent Karl Hansen, Fredensgate Innholdet av brevet gjorde et lykkelig foreldrepar enda lykkeligere. For dagen var omme ble to yndige babykurver plassert i det beste loftsrommet. Tilstede var husverten i egen høye person. Forlegen, men synlig rørt betraktet han to små, lyserøde ansikter som så vidt tittet opp over dunteppet.

151 Det ble en glad jul for Fredrik Borg. Han følte det som var det han som hadde fått en stor gave. A.L. Agnes Landmark var i mange år lærer i Stavanger (sist ved Kampen skole). Hun var en allsidig personlighet, som b1.a. var leilighetspoet og leverte festsanger til Byrået. Meningen er å komme nærmere tilbake til henne i min neste bok. Når det angår ekteparet med tvillingene, deltok jeg i deres bryllup og skrev personlig denne litt ironiske sangen Til PER når han har latt seg binde til sin PETRINE (Mel.: «Mot i brystet...») Når den staute postmann Per er gift med sin Petrine får han sikkert høre mange pene ord. Begge to i brudestasen sitter her så fine ved et delikat og vakkert bryllupsbord. Også jeg har trang i en liten sang å få ønske lykke til i dag. Må de trives, aldri kives, da vil de erfare at det yndig er å vandre to i lag...

152 De har neimen ikke lenge dinglet som forlovte. Helst det gikk en smule fort, det synes jeg. Men så har de heldig vært, og fått seg oppå loftet nå en vakker leilighet - det skyldes meg! Men en ungkar sær husets eier er, så nå blir det mangt å huske på: Ikke brage, aldri lage noen stsy og plage, - da vil dere kjeft og reprimande få! I den første tiden Per blir kanskje litt alene. Kona hans er opptatt på en annen plass. Det blir lengting da på begge sider, skal jeg mene. Når de møtes ved hver weekend blir det stas. Men til neste år blir det bedre kår, da de flytte sammen skal for godt. Fryd og glede blir tilstede i det lille rede som de i Stavanger nå hos meg har fått. Jeg blir deres sure husvert, som de har å lystre. De må gå på tøfler, lukke dører pent. PER får synge lågt og kviskre, slettes ikke plystre! Han har ikke lov å være ute sent! Men allikevel gir jeg dem i kveld ønsket om at alt går såre bra. PER - PETRINE jeg vil trine fram, be alle hine være med å rope for de to H U R R A! Vennligst Husverten.

153 Omtrent på denne tiden fylte «Agnes, min deilige sommerfugl» sin 60 års dag, 08 fikk av byråsjefen dette hyllingskvadet på stevtonen «A, kor du brygger, å, kor du bakar»: En vakker høstdag en gang det hendte det kom til verden en liten jente med mørke lokker og øyne blå. Hun kunne bite sin storetå. Så snål en baby du aldri så. Og denne baby, som var så liten, hun vokste til og ble større siden. På skole kom hun og flittig var, ga bare kloke og rappe svar. Hun var det svenskene kaller «rar». Med folkeskolen hun så ble ferdig men da hun fortsatt var svært iherdig, hun i gymnasiet peiste på så hun sin artium kunne få, for lærerskolen dernest å gå. Så tok hun på seg sin yrkes-kjole og startet ferden i livets skole. Hun gikk til Kampen med lyst humør, som jo en småskole-frøken bør, og som de fleste da ellers gjør! Vår Agnes hun har så mang' slags gaver, og ikke ned sine pund hun graver. Hun er jo en pedagog av rang og da ei minst når det gjelder sang, den dyrker hun hele dagen lang. Det finnes rimsmeder i Stavanger, som lager viser og bryllupssanger. Hun skriver «dikt» og hun skriver «sant» og tjener derved så mang en slant!

154 Og så det glemmes skal ikke heller, hun skriver pussige små noveller som slukes rått i hver redaksjon og vekker publikums-sensasjon. Kun synd papiret er på rasjon! Og hun har gavmilde engle-hender. Til sine venner hun pakker sender. For alle er hennes omsorg stor. Ja, hun av somme blir kalt for MOR, - de sender tanker til «høye Nord».. Jeg kunne sitte en klokketime og nesten rime meg helt i svime og presse fram alt det jeg formår til hennes ære som fyller år og som fortjener hver blomst hun får. Men jeg får lukke min munn og tie og bare nøye meg med å sie: Ha takk for allting av godt du ga! Må du i framtiden ha det bra! For Agnes roper vi høyt: H u r r a! Gottfred. Gottfred, karikert av Sverre Ivan. (Bordkort ved Agnes Landmai-ks 60-års dag, 2/9 1949).

155 LEDÅL UTSALG Løkkeveien 43 Skattetakst kr Kjære, gamle Bikuben i drene. Store speilglassruter, men mangelfull utnyttelse til varepresentasjon. Atter et amatørfoto av Lende med ponni og passasjer i kjerren, på torget i Stavanger.

156 EN VINTERDAGS OPPLEVELSE I slutten av tenårene falt det meg inn å lage en parodi på et dikt av Reinhold Nicolay som muligens var inspirert av bysbarnet Sigbjørn Obstfelder. Min harmløse harselas fikk denne ordlyden: En vinterdag, det var kaldt, det var frost, det var en ubeskrivelig, bitende kulde. Jeg vandret under himmelens hvelving på gatens brostener, langs husrekkene. Vinden pep, den ulte, den brølte - som en torden. Da så jeg i et vindu en pike. Det vil si, hun så mig først Og smilte til mig forst Jeg smilte igjen. Hun var skjønn, deilig var hun, vidunderlig, herlig, praktfull, som en lilje. --- Jeg forsmådde henne likevel, hadde simpelthen ikke fortjent hennes skjønnhet Tross alt, stormen ulte, den brølte. Jeg fortsatte å gå under himmelens hvelving, på gatens brostener. --- Da traff jeg Nei, nu må jeg slutte! Jeg ser jeg kan ikke mer.

157 NULL OG NULL ER NULL Den 18. januar 1925 var jeg tilhører på en såkalt folkeviseaften, ved den litt aldrende teatersjef Rasmus Rasmussen. Han fortalte blant annet en selvopplevd, munter historie, som fengslet meg så sterkt at jeg ilte hjem og festet den på papiret, etter hukommelsen. Selv om beretningen ikke har noe med Stavanger å gjøre, tar jeg den med her i boken: Rasmus søkte i sin ungdom (omkring år 1840) å få seg en kontorjobb i Bergen, og ble derfor interessert da han i avisen leste en annonse som fortalte at «en kontorkarl får plads hos Knud Didrichsen Marken». Ynglingen Rasmus gikk øyeblikkelig til den oppgitte adressen og banket på den første og beste døren. Ingen reaksjon. Han åpnet forsiktig, men det fantes ikke et menpeske i rommet. Så banket han på neste dør. Heller ikke her skjedde det noe. Forsiktig åpnet ynglingen også denne døren, og kom på ny inn i et tomt værelse. Dette var da merkelig, tenkte han, idet han knakket på den tredje døren - uten å høre en lyd fra innsiden. «Besynderlig,» sa han til seg selv, og åpnet også denne døren. Heller ikke her noe levende vesen. Først etter å ha åpnet den fjerde døren fikk han øye på en mann bak en pult der han satt fordypet over en lang papirstrimmel med mange tall. «Null og null er null og null og null og null er null, og fire er fire og null er fire og null er fire og seks er null og en i mente.» Rasmus forsøkte å vekke oppmerksomhet, han kremtet, men det hjalp ikke. Han trampet i golvet, det hjalp heller ikke. Så trakk han i snoren på en stor skipsklokke. Da endelig løftet Marken blikket. «Kven e' dåber?» ville han vite. «Jeg er ute for å søke kontorpost. Er det ikke her det er en ledig?» Mannen lot til å ha dårlig hørsel og utbryter:

158 «Bevares, - kven kan høyra det? Kom bort og rop inn i øyra mitt, eg e' tunghøyrt, må du veta!» Søkeren gjentok spørsmålet så høyt han kunne. «Jo, bevares, det e' då vel det!» «Kan jeg få begynne da?» «Ja, bevares, dåkker kan vel det, då! Men ka e' dåkkers navn, då?» «Rasmus Rasmussen.» Ja, bevares, det e' då vel ingenting å seia på navnet. Det skjemme då ingen. Men - - men - - kor e' dåkker ifrå då?» «Molde.» «Ja, bevares vel, det e' då ingenting å seia på det. Der kjeme mange gode folk frå Molde, og. Men - - men - - kan du skriva då?» «Jo, jeg kan skrive.» «Enn rekna då, - kan dåkker det, då?» «Ja, regne, det kan jeg også.» «Vel, når ei tønna tran kostar førti kroner, kor møje kostar så to tønner?» «Åtti kroner.» «Ja, dåkker va' dyktige, dåkker. Men - - dåkker ska 'kje stola for mykje på håve, heller - -. Dåkker ska seia: To gange null e' null, og to gange fira e' åtta, og åtta og null e' åtti. - - Dåkker vil vel ikkje skriva navnet mitt?» Rasmussen skrev: Knud Didrichsen Marken. «Nei, eg skrive 'kje navnet mitt på den måten. Eg skrive K med punktum etter, D med punktum etter og Marken med punktum etter. Altså blir det: - -» «K. D. Marken.» Etter denne prøven ble Rasmus antatt, og han opplevde mye rart det året han arbeidet på dette kontoret.

159 til og punbom til

160 HATTEMAKER ERIKSEN I det vi i ettertid betegner som «gamle dager», fantes det en del virksomheter og titler som ikke lenger er i bruk i Stavanger, og bare unntaksvis andre steder i Norge. Tenk på bøkkerfaget (som jeg tidligere har nevnt i forbindelse med Bøkkersmauet). Gjørtlere er det vel ikke lenger flere av, heller ikke stukkatører, eller gipsmodellører. Kusker er det knapt noen lenger som kan kalle seg, heller ikke desinfektører. En ganske akseptabel tittel den gang var hattemaker. Blant disse hørte de tre ugifte brødrene Eriksen i Bredgaten. I det minste på sine gamle dager gikk de samlet ute og spaserte - med verdighet. De ble regnet for å være litt særegne, og etter hvert gjorde jo alderdommen sitt til at - i det minste den ene - ble noe psykisk redusert. En mørk vinterkveld passerte han utenfor Petrikirken en venn av meg. «Si meg, hva er dette for noe?» spurte Eriksen og pekte på kirkebygget. Min venn hørte at det lød orgelmusikk innenfra, og så at det var lys på galleriet, nærmest tårnet, og regnet derfor med at det var de musikalske lydene som hadde vakt speirrerens oppmerksomhet. «Det er nok bare organisten (som forresten også het Eriksen) som sitter og øver seg.» «Jeg mener, hva slags hus er dette?» lød hattemakerens nye spørsmål. «Jo, det er Petrikirken,» opplyste min venn, da han skjønte at den gamle herre nok var blitt atskillig åreforkalket. «Sier De det,» mumlet Eriksen og ruslet videre.

161 SVERRE IVAN OG HANS SKULPTUREKSPERIMENT Sverre Ivan, født 1925, var jo kjent som en ganske produktiv kunstmaler, som etter hvert laget store mengder av malerier og akvareller, ikke minst med stavangerske motiver. Han var i sine yngre dager litt i spekulasjon om han kanskje heller skulle prøve å velge billedhoggerfaget. Det var derfor han, etter at vi ble kjente, fikk lyst til å forsøke å lage en byste av meg, bare selve hodet, uten hals eller skuldre. Jeg ble kjent med Sverre under krigen, og det var hos Agnes Landmark i Tordenskjolds gate 68. Han konsulterte henne i forbindelse med sin sangerkarriere, jeg fordi hun leverte sangtekster til byrået, og fordi vi dessuten hadde felles interesser og synspunkter på viktige samfunnssaker, b1.a. fredssaken (Hun var styremedlem i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, jeg i Fredsforeningen). Sverre gjorde seg snart bemerket også som en meget dyktig sangsolist. Jeg husker godt da han like etter at krigen var slutt deltok i en konkurranse på Presseforeningens 7. juni-tilstelning i Bjergsted, og så å si ble berømt fra samme stund. Det var mange tusen mennesker tilstede den gangen, slik det ellers var vanlig når disse årlige tilstelningene ble holdt. «Eg har lyst te å prøva å lage ei bysta av deg,» sa Sverre en gang vi begge var sammen i Agnes Landmarks koselige toppleilighet. Dermed begynte modelleringen hjemme hos meg. Han var jo nybegynner i faget, men hadde satt seg grundig inn i framgangsmåten ved behandlingen av leiren, og deretter ved gipsavstøpningen. Det siste var i grunnen det mest spennende leddet i prosessen, og som skapte mest hodebry. Vanlig gips ville være for svak hvis bysten skulle sluttføres og bevares uten i bronse. Tannlegegips ville være løsenet, den var nesten bastant som fjell.

162 Foto: K ~ IS. L Vi?zdfallet. ~ Nå var det så heldig at tannlege Henrik Helliesen også dyrket sangkunsten og hadde Agnes Landmark som akkompagnatør. Dermed ble det bestemt at bysten skulle støpes på Helliesens laboratorium i Olavskleiva 6 (revet i forbindelse med oppføringen av Hote1 Atlantic). Jeg fikk - som modell - være tilstede og delta i spenningsnytelsen, selvsagt bare som forveden tilskuer. Takk og pris, alt gikk som det skulle. Det ble endog i samme stund fattet vedtak om at her skulle det gå skikkelig for seg: Bysten skulle avdukes med en festlig tilstelning noen dager senere på Kampens Plass - innenderrs, så klart. I modellens leilighet. Mange var invitert - om ikke akkurat ordføreren og borgermesteren! Dessverre tror jeg samtlige tilstedeværende nå hører til «de hensoveden, og da jeg, sannsynligvis den eneste gjenlevende, ikke noterte en stavelse, er det

163 ikke mulig å huske selv vedkommende som holdt den høytidelige avdukingstalen. Men det jeg ikke kan glemme, er mitt eget typiske narrespill, som gikk ut på følgende: Jeg har i min besittelse en gipsbyste av kollega Henrik Ibsen. Denne plasserte jeg på et bord under et klede, ved siden av en blomsteroppsats. Talen for den ferske skulpturen og personen som den skulle forestille, ble seriøst framfmt, og duken ble deretter trukket vekk. Det tilstedeværende spent forventningsfulle publikum - ikke minst taleren og kunstneren - ble sittende og stående en stund, måpende og spørrende. Hva var dette for noe sludder? De oppfattet jo snart spøken, og latteren runget i stuene. Jeg måtte stå fram og beklage «forvekslingen», hvoretter jeg gikk ut i entreen og hentet det riktige hodet. Lenge etterpå kom Sverre Ivan på at han ville sende inn sin aller første skulptur til Vestlandsutstillingen, som skulle åpnes i Ålesund i Av en eller annen uforklarlig årsak kom gjenstanden ikke fram. Den var sporløst forsvunnet, og til slutt måtte både Sverre og jeg gjøre oss fortrolige med at vi aldri mer ville få nyte synet av gipshodet. Av en breweksling, som senere ble funnet i arkivet fra 1951, ble imidlertid gåten til slutt løst. Etter en forespørsel fra meg til Aalesund Kunstforening, mottok jeg f0lgende svar: Aalesund, den 21. april 1951 Herr G.B. Vi har mottatt Deres skriv av 16. ds. og beklager meget at De ikke har fått i retur nevnte skulptur. På innmeldingsskjemaet hadde Sverre Ivan Larsen undertegnet med Stein Bratt, Kampensgt. 42, og skulpturen ble sammen med en rekke andre returkolli ekspedert herfra den 23/2 til nevnte navn og adresse, da vi selvfølgelig gikk ut fra at dette var riktig.

164 Vi har nå gjort henvendelse til herværende d/ s-ekspeditør som har lovet å sette undersøkelser i gang, og så snart det foreligger noe nytt vil De bli underrettet omgående. Ærbødigst Aalesunds Kunstforening Sigurd Quale sekretær Stavanger, den 24. mai 1951 C. Middelthons dampskibsekspedisjon. Jeg hadde lånt ut en skulptur til Vestlandsutstillingen. Skulpturen ble sendt fra Ålesund til Stavanger den 23. februar til Stein Bratt (skulptørens pseudonym), Kampensgt. 42. Da leieboerne i 1. etasje ikke kjente til dette navnet, ble følgebrevet av postbudet returnert. Da jeg erfarer at skulpturene fra Ålesund ble sendt til Deres eksp., ber jeg Dem undersøke hvor denne til Kampensgt. er blitt av. Jeg har tidligere pr. telefon konferert om denne saken uten resultat, men da andre har fått sine ting gjennom Dem, skulle det synes naturlig at også denne har gått samme veien. I håp om at skulpturen må komme til rette, og at De i så fall vil kontakte meg snarest, tegner Ærbødigst G.B. Stavanger 28. mai 1951 Tilbakesendes herr G. Borghammer, idet meddeles at vi har nøie undersøkt angående denne sending og kan kun bekrefte at 1 kasse byste merket Stein Bratt, Kampensgt. 42 ikke er ankommet her, hverken med direkte skib fra Ålesund eller via Bergen. Vi finner at det 17/3 ankom to retursendinger fra Ålesund (malerier) via Bergen, speditør i Bergen er K.A,Foss. Vi har derfor for sikkerhets skyld også skrevet til Bergen om sendingen, og så snart vi horer fra exp. K.A.Foss, får

165 vi komme tilbake på saken. Forøvrig måtte den beste måten å få rede på kassen være å la senderen i Ålesund ta den expedisjon hvor kassen er levert. Ærbødigst Pr. Pro. C. Middelthon's Dampskibsexpedition C. Middelthon jr. Aalesund, den 29. mai 1951 Herr G.B. Vi har mottatt Deres skriv av 16. ds. og kan meddele at vi etter nye undersøkelser har funnet Deres skulptur og har ekspedert den direkte til Deres adresse med S. D. selskap som har sydgående båt herfra imorgen. Bysten er på en eller annen måte blitt stående etterglemt hos en d/ s.ekspeditør og vi kan vanskelig forstå at vi ikke har fått beskjed. Ved forsendelsen tegnet vi assuranse, og vi håper at De mottar bysten i god stand. Vi ber Dem undskylde forsinkelsen, og tegner ærbødigst Aalesunds Kunstforening Sigurd Quale sekretær Feilen var vel i grunnen at Sverre unnlot å fortelle meg at han hadde innlevert bysten under et pseudonym (antakelig for at juryen ikke skulle vite at det var en maler som hadde produsert den, og at han sannsynligvis også hadde sendt malerier i eget navn). Etter alle disse viderverdigheter kom da det etterlyste klenodium til slutt tilbake til eieren. Siden har det i en menneskealder vært plassert i min stue. Hvor det skal settes når min tid er ute her på jorden, er uvisst. Sverre Ivans levetid utlaip i En liten stund før dødsfallet fikk jeg det for meg at jeg skulle besøke ham i hans hjem i Paradisveien 68A.

166 For noen år siden hadde jeg ellers i radio et samtaleprogram med Sverre, der han fortalte og sang. Tapen er oppbevart i min samling av egne radioprogram. x- I tilknytning til det jeg hittil har fortalt om Sverre og hans skulptureksperiment, vil jeg ta med, og slutte meg til det som maleren Kjell Pahr-Iversen en gang skrev som et nærbilde om sin kollega: Naturen viser seg for oss i motsetninger og i likheter, i avveksling og ensartethet. I livet, som på billedflaten, Noen få år etter at Sverre Ivans byste av Gottfred var kommet til rette, kom klassekameratene sammen i sistnevntes hjem. Ba~e fire er i 1994 fortsatt i live. 1 første rekke fr-a venstre: Theodor Hornmersand, Knut Rage, Lars Fenne, Arne Lindø. 1 andre rekke: Martel Mai-tinsen, Martin Helle, Johannes Bøe, Berthold Hindal, Finn Paulsen. l øverste rekke: Odd Tjeldfåt, Conrad Dalaker, Terje Gudmundsen, Erling Bjørnsen, Nils D. Danielsen, 3ygue Opsal, Type Wallem, Sigurd Grude og ytterst til høyre Gottfred med bysten i den ene hånden og den utstoppede papegøyen Jakob i den andre. Alle sammen gir til kjenne at de er i godt humør.

167 synes det alltid å være lettere å oppfatte og å fremstille kontraster, elefanten - myggen, sort -hvitt, natt - dag. - Men mellom ytterpunktene ligger våre liv med sine minutter, timer og år av rutiner og vaner. Den maler som vil bygge livets mangfold, må ha et sinn og en arbeidsmetode som lukker opp for både det store og det lille, og de myriader av liv som ligger i mellom. Bare den tålmodige og ydmyke makter å gi det ubetydelige og oversette et billedliv. Fordi dette er det vanskeligste: å gi betydning og verdighet til det hellige alminnelige dagligliv. Sverre Ivan, billedpoeten, som bedre enn noen har gestaltet ettermiddagslyset over Storhaug, som en tilstand i sinnet, har fortalt hvordan et kunstverk blir til. Sverre Ivan hadde hele sommeren holdt på med å male lyset i noe vissent gress på Brusand. Dette hadde i lang tid gått dårlig. Nå var det helt gått i stå. Sverre Ivan hadde nå tenkt å gjøre følgende: Han ville kle seg i dress, kjøre ut til Brusand og gå ned til motivet, ta hatten av, legge seg på kne, og si til det visne gresset: «Hjelp meg, så jeg får malt dere.» Dersom du er nedfor, eller verden går deg imot, tenk på denne historie, tenk på Sverre Ivan, maleren som på kne foran sitt motiv, trykker det til sitt hjerte: Hjelp meg så jeg får malt dere! For et stimulerende syn!

168 MIN UKJENTE, KJÆRE VENNINNE, SPINNINGSKJERINGA Overskriften virker nok en smule fjollet, og for noen muligens endog aldri så lite anstøtelig, for ikke å si frastøtende. Edderkoppen, eller som jeg har kalt denne spesielle, på godt stavangersk - Spinningskjeringå, er ikke noen skapning som voksne, forstandige mennesker føler trang til å innlemme i venneflokken. Men her dreier det seg om en skapning som jeg til dags dato ikke har sett med mine egne øyne. Jeg vet, sant å si, ikke om hun er stor, liten eller middels. Jeg vet bare at hun eksisterer på et bestemt område, og at jeg så å si har tatt henne under mine beskyttende vinger, uten at hun på sin side aner hvem jeg er. Dertil er jeg alt for velvoksen i forhold til henne. La meg forklare hvordan forholdet oppstod. En morgen midt i juli måned åpnet jeg kjellerdøren for å bære ut min trofaste venn, sykkelen. Det var deilig og varmt i solskinnet, og jeg hadde tenkt å trille en liten mosjonstur i omegnen. Uten å merke noen hindring i dmåpningen, følte jeg tydelig en ubehagelig påminnelse i ansiktet, som fikk meg til å rygge tilbake. Jeg skjønte jo straks hva det var, et finmasket spindelvev i det høyre hjørnet i døråpningen. Nettet var solid forankret på alle kanter. Ved min brutale berøring røk faktisk alle bardunene, og det var neimen ikke mye igjen av mange timers spinnevirksomhet. Jeg ble oppriktig lei meg fordi jeg hadde forkludret et individs innsats i kampen for tilværelsen. Men det var jo ikke med vilje gjort fra min side, så jeg måtte bare slå det hele fra meg, og håpe at «kjeringå» ville finne et annet sted å gjenreise byggverket. Neste morgen skulle jeg ut samme &ren. Atter en gang fikk jeg spindelvevet rett i trynet. Dette var ille! Her hadde krypet (som jeg fremdeles ikke fikk øye på) rutinemessig trukket seg tilbake til en eller annen hemmelig hule i treverket, der hun forskanset seg mot en

169 antatt fiende som ville henne til livs, eller mest sannsynlig at hun ønsket å ligge på lur for snarest mulig å kunne sikre seg et smakfullt bytte som intetanende hadde havnet i hennes lumske fangnett. Nå måtte hun da gi seg, og se at slaget var tapt. Liv og lemmer og produksjonskjertelen var fortsatt intakt, og instinktet måtte vel fortelle henne at hun ikke hadde valgt det aller gunstigste stedet som operasjonsfelt. Det hendte - ufattelig nok - ikke mindre enn fire dager på rad at jeg ble fanget i nettet. Men da fikk jeg faktisk talt vond samvittighet. Det var ikke til å holde ut lenger. Uten å ha sett denne flittige og utrettelige spinnersken, følte jeg slik medynk med henne at jeg mente at noe effektivt måtte foretas, så mine herjinger mot en uskyldig medskapning måtte få en ende. Jeg besluttet å sette opp en trelist på skrå i det høyre hjørnet i darråpningen, slik at jeg senere kunne bli minnet om nettverket når jeg skulle ut. Nå lot spinnemesteren til å ha fått nytt mot og håp om at hennes utholdenhet skulle bli kronet med hell. Ganske riktig, - nettet ble på ny nøyaktig spunnet, og de nedre bardunene fast festet i trelisten. Selv om jeg neppe får se snurten av edderkoppen, er den underlig nok blitt som en god venninne, som driver sin fangstvirksomhet under min beskyttelse og kan bo trygt i sitt ønskehjem på min eiendom. Ikke vet jeg forresten om fangsten er så overvettes stor, men jeg lever i håpet om at skapningen har nok til å opprettholde livet. Småfluene og myggene som havner i nettet (og som jeg forresten også synes synd på) blir vel transportert inn i den allerhelligste delen av området og fortært der, uten af jeg kan få føre noen kontroll. Jeg har i det minste bidradd mitt til at systemet fungerer. Selv om jeg i prinsippet ville ha foretrukket en venninne med vegetariske tilbøyeligheter. - Men gjerne hadde det da blitt for mange fykende insekter i naturen, og de som sørger for balansen har sikkert en oppgave, selv om jeg, med min menneskelige livsfilosofi måtte finne den lite human og attråverdig.

170 Lærerkurset i Stavanger, holdt i sommerferien, Bildet er hel- tatt med for å vise de innvendige dimensjonene i det daværende avholdslokalet, Vaisenhusg. 5. Det ble jo ironisk antydet at meningen var å konkurrere med Petl-ikirken. Senere ble jo taket betydelig senket. De mannlige deltakerne på sommerskolen i Orkdal Til venstre: Håkon Odd Christiansen, DNTU's sekretær, o.r.sakfører Kr. Vik, den blindefiolinisten og muntrasjonsrddet Jack Doksæter, Johs. Voldsund, Lars Berge og ytterst til høyregeneralsekretær Nils Høgevold. Gottfred nr. fire fra venstre.

171 Jeg har hatt to mopeder i mitt liv, og de var nyttige og gilde befordringsmidler, både i det daglige liv og på turer i inn- og utland. Håper jeg senere får berette litt om disse. I 1961 ble det snakk om å innføre hjelmtvang. Dette reagerte jeg på, og skrev i den anledning følgende om saken: Spørsniålet om å innføre hjelmtvang for motorsyklister har i årevis svevd i luften. Nå lar det til at flertallet i samferdselskomit~en vil gå inn for at et slikt påbud blir gjennomført. At hjelm ved alvorlige trafikkulykker kan være av betydning, er vel hevet over enhver tvil, og at førerne av de tunge kjøret~yene som ungdommen elsker å sette fartsrekorder med på landeveiene, bør bruke hjelm på hodet, skulle derfor være selvsagt. Heldigvis er det «tøft» å iføre seg slike hodeplagg for disse trafikantene, så for dem synes det ikke å være noe problem. Verre blir det dersom et tvangspåbud skal gjelde også for alle som kjører moped. Disse enkle kjøretøyene er konstruert slik at de ikke kan oppnå noen kjempefart. De er nærmest å regne som hurtiggående sykler med liten motor. Men i stor utstrekning bruker de unge også hjelm når de kjører moped, fordi de kan «tøffe» seg som var de ordentlige motorsyklister. Godt er det når det blir mote å beskytte seg selv! Men oss da - vi som er kommet en smule over den første ungdomsperioden? Selv har jeg kjsrt moped i 20 år og hatt mye glede og nytte av det. Jeg har kjørt til og fra kontoret i byens sentrum, og jeg har tatt lange ferieturer på samme doningen - gjennom hele Sentral-Europa -i alle år uten hjelm. Best liker jeg å få mest mulig sol i ansiktet og føle meg frank og fri. En hjelm ville ha fratatt meg en stor del av gleden ved kjøreturene. Skulle jeg et snarærend ett eller annet sted, måtte jeg takket være

172

173 en tvangsforordning bli nødt til å spenne på meg en fastsittende ubehagelig hodebekledning. Nei, og atter nei! La meg - og alle i samme kategori - få slippe denne tvangen! Skån oss forsiktige og tilårskomne mopedister for et slikt påbud, men henstill gjerne til ungdommen om frivillig å bruke hjelm, selv om de bare kjører moped. Den dagen lovverket bestemmer hva jeg skal ha på hodet når jeg er ute på en liten kjøretur, da tror jeg nærmest jeg ser meg nødt til å skille meg av med min kjære tohjulte kamerat. Jeg har en så utpreget trang til å bære min hatt som jeg vil - eller la være å bruke hatt, for den saks skyld. $ Stavanger Aftenblad laget i julenummeret 1961 en helsides enquete i sakens anledning, med innlegg av en rekke kjente personer. Selv fikk jeg en sentral plass med kjempefoto, der jeg opptrådte i en utlånt hjelm, som var noen nummer for liten fordi Sportshuset ikke hadde starrre. Komisk virket det i hvert fall. Det bør for ordens skyld nevnes at jeg senere fant hjelmtvangen for mopedførere berettiget. Så de siste årene brukte jeg naturligvis en ganske stor og kraftig hjelm, rødlakkert og virkelig tøff. Når det angår hjelmer for brukere av trøsykler, kan det sikkert være nyttig, ikke minst for barn. Men en aktpågiven olding over 85 år vil være glad så lenge et eventuelt påbud vil ha visse unntaksbestemmelser.

174 Litt harsellas fra emolbopostenn 1925: NOGEN SMAA PAASKEOFFINDELSER «Molboposten»s påskenummer 1925 brakte denne artikkelen (For sikkerhets skyld gjør vi oppmerksom på at det er redaktør Jocumsen som er forfatter): Jeg tillater mig, hr. redaktør, at gjøre opmerksom paa en høist sensationel opfindelse, som helt vil revolutionære skiløbningen. Som kjendt har man nylig i Tyskland opfundet en erstatning for seil, idet man anbringer to roterende cylindre foran og bak. Disse drives saa rundt av vinden, og skibet gaar fremover. Dette system har jeg overført paa skiløbningens omraade. Foran paa begge ski anbringes en roterende cylinder. Ved vindens hjelp drives man saa fremover. Man kan paa denne maate opnaa kolossal fart, slik at man tar bakker som ingenting. I en snestorm f.eks. kan man greie 100 mil i timen. For at undgaa haardkokte egg, har jeg konstruert en sindrig kasserolle. Ved et hul i siden, sættes den ved hjælp av et rør i forbindelse med en anden kasserolle. Fra det øieblik vandet koker, og eggene legges oppi, render vandet langsomt gjennem røret over i den andre kasserollen. Og naar alt vand er rundet ut, ligger eggene tørre og nøiagtig passelig kokt paa bunden. I den andre kasserollen kan man imens koke noget andet. Ærbødigst Lars H. Lende

175 Han va' kje bare ein barnavenn, Lenden, men liga møje ein dyrevenn. Me huske han vel best som «ma'en me' ponnyane», men før den ti' hadde han et par gjeider, me' lange fryktinnjydanes hådden og greier. Ein syndags ittemiddag då han va' ude ein tur me' den eina, trefte han ett ektepar. «Du e' ude og lofta gjeidå di,» sa maen. «Ja, - og det same e' du åg, ser eg,» svarte Lenden og blonka te kånå. Om hu' hadde den same humoristiske sansen fortelle ikkje historiå någe om, men han Lars våga nå vonå, han, - pleide ikkje vera så skogaredde når han kom me' replikkane sine. Han hadde fritt språg, enten han gjekk i gadene elle sto på talarstolen. Lars H. Lende hadde stadig i tankeneat barna og ungdommen måtte ha noe d sysselsette seg med. Som et ledd i sitt sosiale arbeidfikk han ved hjelp av noen digre, solide bjelker satt opp et lekeapparat med tre «disser» på Ledaalsmarken noen dr før siste krig. Da politibetjent Alf Endsjø tok dette bildet, var det tre jenter som moret seg, mens mange holdt seg i nærheten og ventet pd å slippe til. De virker sd snille og tdlmodige, alle sammen, og det var en atmosfære som Lenden satte pris på.

176 Vi hadde utført et mangfoldigjøringsarbeid i byrået. Kan ikke huske hva innholdet dreide seg om. Men oppdragsgiveren kontaktet meg like etter for å forsikre seg om at stencilen var makulert og ikke tilgjengelig for noen som senere kunne finne på å ta kopier. Min spøkefullhet ga seg da utslag i at jeg sendte et svar, sålydende: Det kan på ære og samvittighet bekreftes at nevnte stencil er makulert, og derfor ikke lenger brukbar. Jeg går ellers ut fra at De selv ikke senere vil få bruk for den. Ellers var jeg forutseende nok til å ta tre tusen ekstraeksemplarer av rundskrivet, av disse er solgt til Bulganin for rubler. De øvrige fem hundre eksemplarer er solgt for god pris til andre stater i Qstblokken. Pengene for disse er imidlertid enda ikke kommet oss i hende. Skulle De gjøre krav på noen andel av det økonomiske utbyttet, skal jeg stille meg forståelsesfull, vel å merke dersom kravet holdes innenfor rimelighetens grenser. Med vennlig hilsen ERKESPIONEN PERSONLIG EMISSÆRER PÅ KINO For mange år siden ble den svenske filmen «Prasten från Uddarbo» vist i Verdensteateret. Den kvelden jeg så filmen, kom det en flokk emisszrer som deltok i et sekretærmøte i Stavanger. Det var jo høyst uvant for dem å gå på en verdslig kino, men denne filmen kunne nesten regnes som «religiøs», Da emissærene forlot kinolokalet (samtidig med meg), utbrøt en av dem: «Det var sannelig en god film, faktisk den beste jeg har settt på lenge.» «Hva tid så du en film sist?» spurte en av de andre i flokken. «Det var vel i 1926, det,» lød svaret, «for akkurat tredve år siden.»

177 De som har finlest mine memoarbøker, kan neppe ha unngått å merke at mine interesser i oppvekstårene også omfattet sceniske sysler, hovedsakelig i samarbeid med min venn fra skoleårene, Niels. I tillegg til de små vaudevillene som tidligere er omtalt, ble det oppsatt (for å ri det pompøst) et par mer seriøse enaktere i det koselige lokalet over Parkkafeen, Kongsgaten 41, tilhørende Underordnede Handelsstands Forening. Naturligvis ble det ved inngangen utdelt programmer, som til og med hadde reklameannonser, nemlig: 1) Organist Niels Nielsen, Wessels gt. 35, tlf Pianoelever mottas. 2) Vordende foreldre - husk frk. Retz' barnehave, Dronningens gt. 19.3) Borghammers Byrå, Vaisenhusgt. 5. I. «TANTE BILLAD, Komedie i l akt: Personer: Tante Billa (tittelrollen) Hermansen, fullmektig Fru Hermansen, hans hustru Deres barn: Anna Ella Kitty Hansemann Kalle Killy student Arne Aas, Annas forlovede Thea, Hermansens hushjelp Glimt, detektiv Ingebjørg Sletten GottfredBorghammer Karen Retz Emilie Paulsen Randi Larsen Thordis Mæhle Karl Nilsen Niels Jules Nielsen Arne Solberg Agnes Larssen Kjeld Jensen Regi: H. Abel Lunde. Handlingen foregår i Hermansens leilighet.

178 11. «ERINDRINGENS TEMPEL» Skuespill i en akt av Sigurd Ibsen. Personer: Gabriel (30 år) Niels Jules Nielsen Adolf (36 år) Gottfred Borghammer Evelyn (22 år) Randi Larssen Handlingen foregår i Gabriels arbeidsværelse. GAMLE BYORIGINALER I min bok «Stavangerske rariteter (1985) har jeg tatt med en rekke av de mest kjente gamle originaler. Historiene som knyttet seg til disse menneskene, var jo mange. Noen var autentiske, andre mer eller mindre oppdiktet, eller fikset på av fortellerne. I min gjennomgåelse av et par av ble uteglemt tre små episoder, som nå skal komme med i denne bok. De lyder slik: Halte-Nils skal en gang ha arbeidet en periode i «Dokken» (Stavanger Støberi &Dok). Det var i seilskutetiden, og jobben hans bestod i å plukke opp kopperspiker, som den gang bruktes meget. For dette arbeidet fikk Nils to kroner dagen. En dag røk han uklar med formannen, og Nils, som neppe var så godt inne i myntverdien, gav dette svaret: «Tror dåkker eg vil gå her å arbeia for to kroner dagen, når eg kan få ei-femti kor eg vil i byen?» Samme Halte-Nils var en flittig gjest på kontoret hos Falck, for å spørre etter nytt fra skutene, både på grunn av egen forvedenskap, men like mye for å kunne farre nyhetene videre til mannskapenes familier, noe som kanskje medførte en liten påskjønnelse av ulikt slag. En gang var det en kontorist som ertet Nils, og det gjorde ham sint. Da han gikk ut, sa han oppbrakt: «Aldrig mærr ska eg tre inn på kontoret med Falck sin fod!» Nummer to av byoriginalene var Dibbe-Tollag. Han kom en dag inn til skomaker Bredal og ba om et lån på

179 fem kroner, fordi han ville starte egen «forretning» i støvlelisser og skosverte. «Du drikke bare opp pengene,» sa Bredal. «Eg har 'kje smakt någe på to månar,» sa Tollag. «Har du glemt at jeg traff deg i forrige uke oppe ved Brannvakten, så full at du verken kunne snakke eller gå, og at jeg fikk deg opp i en vogn og kjørt deg hjem?» <<Ja, viss atte te det e' sant det så du fortelle, Bredal, så gjer eg meg,» svarte Dibbe-Tollag. HYGGELIGE PRISER I 1933 Når jeg blar igjennom gamle papirer som tangerer priser på varer og tjenester før siste verdenskrig, er det alltid med underlige kjensler. Jeg føler meg nærmest som hensatt til et uvirkelig tidsavsnitt, i en annen verden. I forbindelse med et ungdomsstevne i Stavanger i 1933 skriver jeg brev til to yngresavdelinger, den ene «Fram» i Kristiansand og den andre «Ankergrunn» i Haugesund, og redegjør for de praktiske sidene ved arrangementet. Her heter det bl-a.: Det har lyktes for meg å få samtlige utenbys deltakere innkvartert på den prektige Solborg ungdomsskole like ved bygrensen. Vi spaserer dit etter festen 1. pinsedag. Det er jo et godt stykke å gå så sent på kvelden, men skulle det være ønskelig, kan vi jo bestille noen busser. Fra skolen bærer det så neste morgen til landstedet på Vaulen, likeledes til fots. De som ønsker det, kan få god frokost på skolen for 1 krone, melk og kaffe for 25 øre. I Stavanger vil melk eller kaffe koste 10 øre pr. kopp. Middag på restaurant ca. kr. 1 pr. porsjon. Festen 1. pinsedag: 25 øre, ikke medlemmer 50 øre. «Minimiddag» på landstedet (pølse, rundstykke og banan) 35 øre.

180 BILLETTPRIS MED BUSS TIL OSLO Kr. 15,- i 1937 Før Sørlandsbanen var ferdig, var det ikke så lettvint og snart å komme fra Stavanger til Oslo. I 1937 ble det startet en «reiseforening» som skulle gjøre det mulig å foreta bussturer til en rimelig pris. Ordinær rutebusstrafikk var det ikke tillatt å gå i gang med, men å etablere en forening der medlemmene leide en buss til å kjøre att og fram, og spleise på en sjåfør, lot seg gjøre. Bilteknisk konsulent G. Otterbech var den ansvarlige arrangør, og Thorleif Svihus eide kjøretøy og førte passasjerene (eller «medlemmene»). I juni 1937 skulle godt og vel 12 personer til et møte i Oslo, og på vegne av disse skrev jeg høytidelig under en kontrakt med Stavanger og Rogaland Reiseforening, G. Otterbech. Avgang fra Stavanger var lørdag 3. juli kl morgen, og retur fra Oslo fredag 16. juli ved middagstider, mot en betaling stor kr. 30,- pr. person, turretur. Problemet var at det jo ble en lang ventetid i Oslo. Det var derfor viktig at det kunne transporteres en gruppe «medlemmer» i motsatt retning nokså umiddelbart, og at foreningen holdt det gående slik i håp om at det kontinuerlig ble noen med hver vei. Det var neppe bestandig like praktisk gjennomførlig og lønnsomt. Stavanger RutebiL I - 1 ~ b~iti~~s, Oslo. l abritius. Oslo. 2 bussbilletter i Stavanger, da prisen var 25 øre for voksne og 15 for barn, omtrent som pd karusellen.

181 TIL BYENS BRANNMENN! I 1977 ble jeg bedt om å kåsere ved en tilstelning på by- 'ens brannstasjon. Innledningen kom til å lyde slik: Når jeg for første (og sannsynligvis siste) gang har den store ære å stå åsyn til åsyn med så mange utsøkte brannspesialister, burde jeg ha holdt en flammende, ildfull tale. Jo, jo. Kalte jeg dere for effektive ildslukkere, kunne det bli oppfattet som et kompliment. Sa jeg derimot ildslukere (med en k) ville dere straks bli stilt i klasse med fakirer og trollmenn, og det var uten tvil ikke fullt så populært. Enda verre ville det nok være om jeg brukte tittelen illgjerningsmenn, så det gjør jeg selvfølgelig ikke de MAI BILEN «PETER PIRSCH* Stavanger brannvesen var stasjonert på flere steder under higen. Her er et gammelt fotografi som er tatt på Ledaal. I spissen for et sf~amt lag av redningsmenn, er brannformann Nils Kornelius Nilsen. Sjåføren er ukjent, men de tre øvrige er brannkonstablene Svendsen, G. Bergeland og E. Østbø, sistnevnte til høyre for sin eldre leder. Navnet på brannmannen ytterst til høyre er ukjent. Det er blitt en tradisjon at denne gamle bilen, som ble bygget i 1936, og har en usedvanlig kraftig 12 sylinder motor, fortsatt kjører i spissen for hvert eneste 17de mai-tog. Derfor kalles den kort og godt for 17de mai-bilen, den gamle sliteren som var med og beskyttet liv og eiendom under krigen.

182 FLERE MINNER FRA TIDEN I MANUFAKTUR-BUTIKKEN På min 25 års fødselsdag i 1934 sendte en av mine tidligere kvinnelige «kolleger» en hilsen, der hun gjerne ville minne om noe av det som hendte. Det skulle egentlig være på rim, men i og med at at det nok var både første og siste gangen hun bega seg ut på den galeien, får det selvsagt tilgis at det mottas og leses i en ukritisk ånd og uten korrigeringer - som et supplement til det jeg selv fortalte i epistelen «Muntre minner fra forretningslivet», i bind 11, side 60. Husker du, da du var fjorten, og i filialen gikk? Trasket rundt med store pakker, og av sære kvinnfolk fikk overhaling - over ting som du bragte galt avsted, og på travle dager hjalp i butikken med. Solgte bånd og pynteting til de unge fagre jenter. Men du mest forfjamset ble når de skulle se på ting som var «intime», og vi andre fikk av deg et lite blikk som kunne tydes slik: «Kom og hjelp - eg besvimef!» Men til kunden et elskverdig nikk: «Hva slags benklær skal det være, gule, grønne eller blå?» En annen ting kan også minnes, den gang mam' Troholt var vår sjef. Da alt gammelt skrammel skulle gjøres om til mynt.

183 Sorte hansker skulle selges for en slikk og ingenting, og da disse jo er dyre, måtte kundene få spørre: «Hvorfor denne lave pris? Er de ikke noe tess?» Du villig gav beskjed om deres oppholdssted de siste tyve år: «Det er noe gammelt skrot som har ligget i et kott i flerfoldige år, uten å bli solgt,. men som vi nå håper mynt vil gi -ja, helst en masse - i firmaets slunkne kasse.» At det liten handel ble av slik lssmunnet ærlighet, er lett å forstå. Mam' Troholt var naturligvis ikke bli': «Den slags må man ikke si, når varer skal selges, de rette argumenter må velges. Man skal, med et smil, bare lytte til hva der fra kundehold sies. Oppriktige svar bør helst forties!» Med henblikk på de unådige, kritiske uttalelser jeg på annet sted i nærværende bind har rettet mot dårlige, dilletantiske forsøk på poetiske og rytmiske utgydelser, gjorde jeg denne gang et unntak, idet jeg sendte min forhenværende forretningskollega en skriftlig takk, der jeg fortalte at jeg var både en smule rørt og flau. «Din dikteriske utløsning skal bli oppbevart som et kjært minne i en formodentlig lang tilværelse. Måtte denne åndelige gnist være innledningen til et fruktbart liv for deg. Nedgrav ei ditt pund!». Når sant skal sies, gjorde hun nok det. Men livet skulle vise seg å bli langdrygt for oss begge - -.

184 LITT OM FOTBALLINTERESSE I BEGYNNELSEN AV TRETTI-ÅRENE («Første Mai» ca ) Forrige søndag stod en mann og leste de siste telegrammene som var opslått. - Det var sørgelig, sa han melankolsk til kameraten sin. - Flyveulykken i Frankrike? spurte kameraten. -Nei, at de tapte, svarte mannen idet han drog et dypt sukk. At både Sif og Viking tapte! 46 tapte menneskeliv ved en flyvekatastrofe, det var «blåbær» mot noe så hårreisende, som dette at Stavanger-guttene led nederlag i fotball! De er snart tellende, de mennesker (kvinnene selvsagt iberegnet) som ikke interesserer sig for den i og for sig «enfoldige» sport, fotballsparking. Selvsagt økes interessen betraktelig omkring finale-kampene, ikke minst når en av ens egne klubber har chansen til å seire. Vi var vidne til den søndagen Sif spilte mot Frigg og vant 5-4, og Viking spilte uavgjort mot Ørn. Hvor vi kom i byen snakket folk om de enestående begivenheter, diskuterte avgjørelsene og kritiserte eller roste spillet. Vi så det forrige søndag, da semifinalen ble utkjempet i Drammen, og Vikingene sloss for livet i Bergen. Da resultatene nådde hit gjennem høittalerne i Teatret, Folketeatret og Folkets hus og derfra spredtes over byen, blev det almindelig sorg blandt befolkningen. De lyse forhåpninger var gått i kloakk-kummen! >C Det finnes ennu - tør jeg si gudskjelov? - mennesker som ikke er grepet av «fotballdilla». Persoiilig må jeg nok regne mig til dem. Den vesentligste grunnen til dette er antagelig at jeg til dato ikke har vært tilstede på en ordentlig fotballkamp. En «match» på «Kjøvigen», Slettå eller «Parra» mellem «ongane i gadå» (hvilket i dette tilfelle vil si de utallige gutteklubbene her i byen) er ikke

185 nok til å skape særlig interesse for den edle(?) sport. Det kan vel best skje ved å legge veien opp til selve stadion. Men dit gidder man ikke gå så lenge interessen ikke er fangen. Og interessen fanges altså ikke før man har vært der! I-Ivad skal man så gjøre? Lese avisenes referater? Ja, de er skam fyldige og inngående nok. Selv de minste detaljer fra kampene er tatt med. Om f.eks. snoren sprakk på Vallens høire støvel, vilde referenten uten å blunke ofre et helt avsnitt på det. For ikke å snakke om hvis samme støvel besørget ballen inn mellom målstengene! For fotballreferatene må alt annet stoff vike i avisene. Og for så vidt kan man ikke by leserne noe mer uskyldig og ufarlig... * Som et bevis på at det ennu finnes mennesker for hvem fotballsporten er helt fremmed, skal jeg til slutt nevne følgende, som er helt sannferdig: En av mine bekjente skulde forleden søndag på fotballmatineen i Folkets hus. Like foran ham gikk to middelaldrende kvinner. - Ka e' de' her ska' vera? sier den ene til den andre da hun ser så mye folk strømme inn. E' de' konsert? - Nei de' e' fodball, svarer den andre sakkyndig. -Nei, ka seie du; e' di bejynt å spenna fodball inne nå? Ja de' va' kje så naude de' -nå, når de' bler så kjøligt ude. Gobo. Øverst foto: Fotballkamp på «Parra», den lokale sportsarena som ble planert oppå alt søppelet som i flere år ble dumpet i innerste vågen i Hillevågsvatnet. Her ved bredden brente det uavbrutt i papiravfall og treverk. Midterste foto: Yngres avd. «Fremskritt» i Totalen, stiftet 1929 (se bind l, side 114), utviklet seg til et populært ungdomslag. Det kadde b1.a. en fotballklubb, som b1.a. konkurrerte med tilsvarende i Haugesund og Kristiansand. På fotografiet finner vi lovende fotballspillere somjeks. Lauritz Abrahamsen, nederst til venstre, et par av Bertelsenguttene, T ype Stensland, Einar Langberg og Egil Bø. Nederste bilde: Gottfred, Borghild Hjelmervik, Haugesund, og Eygve Storm-Bern tsen, Kristiansand, lederne i de respektive by-lag.

186

187 DET GAMLE PANOPTIKON I en av mine «kister med det rare i» har jeg liggende et gammelt «titteapparat» som min tante Grethe i sin ungdom fikk av ektefellen Jacob, sjsmannen som omkom i den mexicanske gulf (jf. bind I, side 30). Disse såkalte panoptikon var svært populære rundt om i hjemmene, og gjorde tjeneste som datidens «fjernsyn». Ved å plassere et dobbeltbilde i en bevegelig ramme og sikte avstanden inn etter «styrken» i titterens øyepupiller, kunne en få ganske fascinerende opplevelser. Mine bilder består blant annet av en serie med amerikanske fotografier, for eksempel «On Brooklyn Bridge», «Up Chestnut Street from Ledger Building», «Spring St. Los Angeles, Gal.», «Canal St. New Orleans». To plater viser fattige «niggerboys», og flere forestiller «elskende par», i all ærbarhet for øvrig, og «Up to date Girls», som selv i omhyggelig påkledning vel var noe av det «dristigste» som i den tidsepoken kunne sendes ut på markedet uten å vekke synderlig anstøt. De nevnte bilder er gulnet i tidens løp, og er derfor mindre skarpe. Derimot er fargefotografiene forholdsvis bra bevart og kan uten vanskelighet beskues gjennom titteren. Et yndet motiv er frieren som i all hemmelighet bessker sin elskede og er uheldig hver eneste gang, idet han i det kritiske øyeblikk blir iakttatt av de uskyldsrene jentenes foreldre og kan vente seg en ugjestmild overhaling med sopelime eller spade! Smilende barn er det også flere utgaver av, noen seilende i en liten trestamp. En barsk harejeger imøteser med fryd i sinnet «a good Dinnem. Damer viser tidens moter, en t0ff sigarettrøykende kvinnesakskvinne hviler den ene foten over stangen på en herresykkel for å vise sitt likeverd, en annen er derimot så mannsunderlegen at hun lar seg bære over en elv, mens to skjsrtemennesker rir på esler. Noen kler seg til ballet, og fire i nattkjoler ssker å hindre en ubuden ung mannlig inntrenger i å

188 Foto: Knut S. Vindfallet. sette sine f~tter innenfor dairen. «Keep him out, girls!» lyder teksten. Alt sammen virker jo i dag temmelig antikvert og umoderne, men det var god og populær underholdning i den tiden da en måtte ta til takke med de små, enkle gleder, fordi «de store» ennå ikke var oppfunnet. Mon de siste har gjort menneskene gladere og mer tilfredse? Det virker ikke sånn!

189 56. Helping Herself 18. The Dawn of Easter 95. Baby's Bath 90. Playing School 73. Two Pair - Queens and Jacks 58. Eavesdroppers 188

190 14. Crossing the Brook 93. Dressing for the Ball 12. Only a Mouse 24. Fishing Under Difficulties 40. Love Confidences 33. "Keep Him Out, Girls"

191 PROLOG av Odd Overland Hansen ved Byråets 10-års jubileum i Stavanger Teater Her er diktende trang Vel møtt - og la det straks bli klart for dere alle at vi her vil søke å blande de reneste farger - i lette og lyse nyanser - dyppe penslene og med entusiastens glød dekke over det som er trist og grått og gi alt et islett av solskinn og blått - dekke - lyse opp - som et fattig forsøk å skape noe enkelt og forståelig, men vakkert - som heiens - ødemarkens fyrste - lyngen, med sin brunrøde kappe - dekker, skjermer og skaper glød og farge - hvor alt var trist og bart. Vi vil i kveld ødsle av hjertets fulle trang med farger - i dikt - i toner - og sang. Jeg har sadlet min Pegasus men må erkjenne jeg føler meg litt sår i baken - vi skylder det på kriselæret i sadlen. Jeg mangler sporer - og kappen er bare et laken, men hvorfor bryr jeg dere med slikt - det har jo ingenting å gjøre med saken. Der sitter kanskje en kritiker - mer eller mindre kompetent - og rister på hodet - av gammel vane ofte kaller det presterte for plaskregn og søl, og tar på seg i tanken sin varme kofte og tenker bare på seg sjøl.

192 Får vi glød - får vi glede av å stenges - bli møtt av mur av kritikk. Er det ikke lyst humør og sol som trenges - hvem skal skape den? Han eller hun? Nei, du og jeg. Hvad er Ibsen, Bjørnson, Wessel? spør mange, eller Wergeland, mot meg? Jeg skriver dikt og mange sange og rimer flott i veg. Hver linje og hvert vers er gjevt - for pennen er dyppet i hjertets blodpøl - med skaperens trang - er det blitt strevd - og godt er jo det som er lagt av meg sjøl. Og hvorfor ikke? Har ikke hver enkelt rett og lov å se lyst på sitt? Det skaper glede - og alt som skapes er godt - edelt - rent - det onde skapes ikke - det smyker seg fram av råttenskaps dynd, sprer uro omkring seg og synd. Her er diktende trang... og den går som et brus over land og hav - som regnflommen kommer den, og gir som den gav oss før. Den slår ned som stormens knyttneve hvit over knokene. Men oftest kommer den som vårbekken. Vi drikker som vi drakk før av den og sier takk - noen forsiktig - andre i villhet - det gjaldt få den tømt - atter andre fråtset med den i jubel og oppdagte så bratt den var borte - forsvunnet - den var rømt.

193 Vi onsker å få kontakt med dere i kveld - og byr på en passe blanding her av gleder - åndelig føde. Og skulle du finne et lite gullkorn blant dette som kommer, så behold det som finne-lønn. Vær da velkommen - Olsen - Nilsen og Jensen! Vi åpner med Festpolonese av Svendsen. Med hilsen til Odd, som fylte 75 år! EN UNDERLIG HILSEN til min 85-års dag fikk jeg fra en av mine anonyme lesere (for ikke å si «beundrere»?), og siden dette skal være en artig bok, kan det usedvanlige rimeriet gjengis her: Gratla med de fem og åtti! Det er godt gjort å ha nått di, med alt det som du har stått i. Hvilken skole har du gått i? Hva slags fotspor har du trått i? På hodet hår med grått i, en nese uten snått i, en munn med mye lått i, sang flott som Pavarotti. Du må ha blod med blått i. (Et dikt langt borti nåtti!)

194

195 STAFANGR BUUDSTICKE I min bok «Stavangerske rariteter» (1985) har jeg omtalt byens navnkundige vittighetsblad, «Molboposten», og de to samarbeidspartnerne Henry Imsland og Gunnar Salvesen. Førstnevnte etterkom en anmodning fra meg om å skrive en beretning om bladets tilblivelse og utvikling til bruk i nevnte bok, og i forbindelse med et radioprogram jeg presenterte Imslands allsidighet og dyktighet var uomtvistelig. Under planleggingen av nærværende bok fikk jeg den fikse ideen å la Imsland bli representert i form av noen sider fra det fornøyelige ekstrabladet som ble skapt og distribuert ved byens 800 års jubileum i året 1925, nemlig STAFANGR BUUDSTICKE. Det gjelder de følgende helsides illustrasjoner, som alle er meget morsomme, men - med ett unntak - sikkert de mest kvinnediskriminerende personansamlinger som er satt på trykk, idet utelukkende menn er funnet verdige til å vises fram. På de nzrmeste fire sider kommer disse hærskarene av tidens kjente offentlige menn: Bildet på foregående side: Distriktsleder ved Storhaug sos ialkon tol; Leif Ma. Larsen, har tatt vare på 3 akvareller som er laget av Reinhold Nicolay. Jeg har lyst til å ta med en forminsket utgave av den ene, selv om fargen unektelig er nokså mørk og gjerne uegnet til å reproduseres i en bok av denne kategori. Reinhold har datert bildene 1971/72/73, og dedisert dem til sine «gode venner og nære huskamerater til minne om ogfia R.N.2 Det er hans medpasienter på Stokka sykehjem det siktes til. Han oppholdet seg der til han døde.

196 alan oil ber iee aue btabene fienbte $erfoner meb Biffop Weinatb i bvibfen Base fra B6mfierfen i yroce3iion til RongBgaarb. 1: Bispeprosesjonelzfra Domkirken, anført av organist Gustav Eriksen, deretter den nye bispen, i? C. Pettersen, videre oppover: C. Middelthon, borgermester Bertr. C. Middelthon, domprost Gierløfl, senere fylkesmann John Norem, redaktør L. N. Rygh. De øvrige i prosesjonen kan ikke navngis, bortsett fra redaktør Jocumsen.

197 %i bringer $er et BiUebe frfl beit belifuehe geit i Ribberfalrlt. 2: Festen i Riddersalen, ved høyre langbordside: Borgermesteren; videre oppover jernbanedistriktssjef Just Broch, L. N. Rygh, Peder l? Næsheim, S. Løge, overlege Pedersen. Øverst ved bordet: Kong Haakon. På motsatt side: Biskop Petersen. Opp langs venstre bordside: Skipsreder Torjer Meling, konsul Torgrimsen, John Norem, urmaker Kristiansen, kj~pmann L. T. K. Giertsen, skoleinspektør R. Tveteraas og så videre.

198 I 8ranboa~jenet rqcter ub. 3: Brand i staden: Mannen med vann i hjelmen: Stadsingeniør H. Juel. Vikingen med sverdet: Politimester l? C. Ruus. Ellers opptrer sannelig tre kjente politiker-kvinner.

199 ar fremfprebe8 et ngt 6tgcfe,,Det nikne 6verbu, font miifte Fg at aare meget jpcenbenbe. 4: Biografen: Stort sett representanter for almuen.

200 På de følgende 7 bogsider presenteres nogle av byens velagtede næringsdrivende, der med tre undtagelser forlængst er vandred heden, deres storhed og indflydelse til trods:

201

202

203

204

205

206

207 RETTELSER i tidligere utkomne bsker Memoarserien, bind I: På side 74 har P. A. Wedell fått tittelen baron, mens han i boken «Folk og forhold i gamle Stavanger» er kalt greve. Baron er det korrekte. - Under fotografiet på side 26 er den midterste damen kalt Maren. Det skal være Hanna, gift med Ole Gausel i New Zealand. - På skole-bildet, side 118, er to navn falt ut. Det gjelder blant de guttene som står etter Arne Holgersen, nemlig Olav Thomassen og Jonas Hovland (sistnevnte med mørk matroslue). En beklagelig trykkfeil i bind I er en over-flødig «r» i ordet memoarer på omslaget og tittelsiden. Memoarserien, bind 11: På side 92 står det at rutebåten «Høgsfjord» ligger ved H0le-bryggen. Det skal være bryggen i Bersagel. På side 223 skal det angitte årstall ikke være 1936, men På samme side er personen i mørk dress, generalsekretær i DNT og initiativtakeren til Motorførernes Avholdsforbund (MA), Nils Høgevold, feilaktig kalt Helgevold. Memoarserien, bind 111: På side 60 skal stå Asbjørn Hove (ikke Haave). På side 91 står: «Hjelm med vikinger», som skal være «Hjelm med vinger». I min nå snart utsolgte bok «Pensjonist på interrail», som ble utgitt i 1983, var det ved en inkurie (som ikke skyldtes forfatteren) utelatt de to siste planlagte sider, som inneholdt den imponerende reiseruten. Disse følger på neste side. Endelig må en kjedelig lapsus i boken «To repriser» korrigeres. På side 3 er den navngjetne Mr. Hitchcock blitt betegnet som «den bersmte mesterdetektiv». Det skal selvsagt vzre «den berømte mester-regissør»!

208 Reiserute for interrailturen i 1980, gjennom 13 europeiske land. (Ved en forglemmelse i trykkeriet kom listen ikke med på de to reserverte sidene i boken da den ble produsert.) Tirsdag 1 / 4: Onsdag 2 / 4: Skjærtorsdag: Langfredag: 1. påskedag: 2. påskedag: Tirsdag 8 1 4: Onsdag 9 1 4: Torsdag 1014: Fredag : Lørdag 1214: Søndag 1314: Mandag 14/4: Tirsdag 15/4: Onsdag 161 4: Torsdag 1714: Fredag 1814: Lørdag 1914: Søndag 20 / 4: Mandag 21 /4: Tirsdag 22 / 4: Onsdag 23 / 4: Stavanger - Kristiansand Ferge: Kristiansand - Hirtshals Hirtshals - Hjørring - Padborg - Luneburg Luneburg - Hannover - Basel Basel - Genova - Viareggio - Lucca - Prato (Uscita) - Firenze - Livorno - Pica C - Roma Roma - Firenze - Roma - Trieste Trieste - Venecia - Beograd Beograd - Athen Athen Athen Athen - Laritsa - Thessaloniki Thessaloniki - Athen - Korintos - Athen - Thessaloniki Thessaloniki - Skopje Skopje - Beograd Beograd - Zagreb - Venecia Venecia - Milano C - Bologna - Milano - Basel Basel SBB - Lausanne - Geneve - Grenoble - Valence Valenc6 - Port Boa - Barcelona - Valencia - Madrid Madrid - Cordoba Cordoba - Sevilla - Ayamonte Ferge: Ayamonte - Vila Real de St. Antonio Sato Antonio - Lisboa Lisboa - Pampilhosa Fuentes de Onoro - Medina del Campo - San Sebastian

209

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon Scene for en mann og to kvinner Manus kan kjøpes på www.dramas.no Axel slår opp med Nymse, fordi han ikke elsker henne på den riktige måten. Hun ender med å sitte

Detaljer

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene.

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene. AMATØRENE Av: Pål Sletaune (IVER) Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene. EXT. GATE UTENFOR/INT. GATEKJØKKEN ETTERMIDDAG En litt forhutlet skikkelse kommer

Detaljer

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 VETERANEN By Alexander J. L. Olafsen Copyright (C) 2014 Alexander J. L. Olafsen Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 1 INT. I STUA - DAG (SKUDD AVFYRES) I en stor hvit

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

Du er klok som en bok, Line!

Du er klok som en bok, Line! Du er klok som en bok, Line! Denne boken handler om hvor vanskelig det kan være å ha oppmerksomhets svikt og problemer med å konsentrere seg. Man kan ha vansker med oppmerk somhet og konsentrasjon på

Detaljer

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene ANITA forteller om søndagsskolen og de sinte mennene Tekst og foto: Marianne Haugerud (Fortellingen bygger på virkelige hendelser, men er lagt i Anitas munn av Stefanusalliansen.) 1 Hei! Jeg heter Anita,

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem

Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem Nora. Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Der er øvet meget urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg. Helmer. Hva! Av oss to. - av oss

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting.

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting. 1 Vi og de andre Jeg heter Lene Jackson, jeg er frivillig i Angstringen Fredrikstad og i Angstringen Norge. Jeg begynte i Angstringen i 2000 og gikk i gruppe i 4,5 år, nå er jeg igangsetter og frivillig.

Detaljer

Charlie og sjokoladefabrikken

Charlie og sjokoladefabrikken Roald Dahl Charlie og sjokoladefabrikken Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Oddmund Ljone Det er fem barn i denne boken: AUGUSTUS GLOOP en grådig gutt VERUCA SALT en pike som forkjæles av sine foreldre

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

JOE Kathleen Kelly. Hei. For et sammentreff. Har du noe imot at jeq setter meg? KATHLEEN Ja det har jeg faktisk. Jeg venter på noen.

JOE Kathleen Kelly. Hei. For et sammentreff. Har du noe imot at jeq setter meg? KATHLEEN Ja det har jeg faktisk. Jeg venter på noen. DU HAR MAIL KATHELEEN FORHISTORIE: Joe og Kathleen er bitre fiender i arbeidslivet, etter at Joe har åpnet en konkurrerende, kommersiell bokhandel like ved Kathleens tradisjonelle bokhandel som hun har

Detaljer

Dette er Tigergjengen

Dette er Tigergjengen 1 Dette er Tigergjengen Nina Skauge TIGER- GJENGEN 1 Lettlestserie for unge og voksne med utviklingshemming og lærevansker 2 3 Skauge forlag, Bergen, 2015 ISBN 978-82-92518-20-5 Tekst og illustrasjoner,

Detaljer

Helene Guåker. Juksemaker

Helene Guåker. Juksemaker Helene Guåker Juksemaker Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign og illustrasjon: Kord AS ISBN: 978-82-419-1204-7 ISBN: 978-82-419-1203-0 (trykt)

Detaljer

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord.

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord. MAMMA MØ HUSKER Bilde 1: Det var en varm sommerdag. Solen skinte, fuglene kvitret og fluene surret. I hagen gikk kuene og beitet. Utenom Mamma Mø. Mamma Mø sneik seg bort og hoppet over gjerdet. Hun tok

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene.

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. Reiselyst Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. Det er ikke bare av og til. Det er faktisk hver dag! Derfor kikker han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. På null-komma-niks

Detaljer

EN GLAD GUTT. Øivind mistet bukken. Navnet ditt:...

EN GLAD GUTT. Øivind mistet bukken. Navnet ditt:... EN GLAD GUTT Øivind mistet bukken Navnet ditt:... EN GLAD GUTT Øivind mistet bukken Øivind hette han, og gråt da han blev født. Men alt da han satt opreist på morens fang, lo han, og når de tendte lys

Detaljer

Eventyr og fabler Æsops fabler

Eventyr og fabler Æsops fabler Side 1 av 6 En far, en sønn og et esel Tekst: Eventyret er hentet fra samlingen «Storken og reven. 20 dyrefabler av Æsop» gjenfortalt av Søren Christensen, Aschehoug, Oslo 1985. Illustrasjoner: Clipart.com

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Fest&følelser Del 1 Innledning Om seksualitet http:///kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Dette er manuset til innledningen og powerpoint-presentasjonen om seksualitet. Teksten til hvert bilde er samlet

Detaljer

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org Lynne og Anja Av Oddvar Godø Elgvin Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org FADE IN EXT, KIRKEGÅRD, MOREN TIL SIN BEGRAVELSE (21), med blondt hår, lite sminke, rundt ansikt og sliten - er tilskuer

Detaljer

Jostein Gaarder. Froskeslottet

Jostein Gaarder. Froskeslottet Jostein Gaarder Froskeslottet 1988, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2011 ISBN 978-82-03-25364-5 Bibliotekutgave - kun

Detaljer

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det?

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det? THE NORMAL HEART Av Larry Kramer Ned og Felix, som er svært ulike, er på date hjemme hos Ned. Utenforliggende utfordringer, som samfunnets aksept av homofil legning og den konstante overhengende smittefaren

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

LIGNELSEN OM DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN

LIGNELSEN OM DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN LIGNELSEN OM DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN TIL LEKSJONEN Tyngdepunkt: Samaritanen og den sårede veifarende (Luk. 10, 30 35) Lignelse Kjernepresentasjon Om materiellet: BAKGRUNN Plassering: Lignelsesreolen

Detaljer

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn.

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn. Oversikt over vers Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn. Alltid andres ve og vel aldri sparte du deg selv.

Detaljer

Inghill + Carla = sant

Inghill + Carla = sant Ingeborg Arvola Inghill + Carla = sant Carla, min Carla Bok 3 Til Carla Prolog Jeg drømmer at jeg er voksen. I drømmen vet jeg at jeg drømmer. Jeg er meg selv, og samtidig ikke. Er jeg voksen? tenker jeg

Detaljer

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té LÆR MEG ALT vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té vekk meg opp før signalet kommer og legg en plan over kor vi ska gå fyll

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel Preken 2. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 11. jan 15 Kapellan Elisbeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

The agency for brain development

The agency for brain development The agency for brain development Hvor er jeg, hvem er jeg? Jeg hører pusten min som går fort. Jeg kan bare se mørke, og jeg har smerter i hele kroppen. Det er en ubeskrivelig smerte, som ikke vil slutte.

Detaljer

SNAPSHOT. Et bilde viser kun det Positive, aldri det Negative. Andre versjon. Skrevet av Jonas B. Ingebretsen

SNAPSHOT. Et bilde viser kun det Positive, aldri det Negative. Andre versjon. Skrevet av Jonas B. Ingebretsen SNAPSHOT Et bilde viser kun det Positive, aldri det Negative Andre versjon Skrevet av Jonas B. Ingebretsen Jonas B. Ingebretsen TehJonez@Gmail.com 91695100 BLACK SCREEN: SUPER: En film av Jonas B. Ingebretsen

Detaljer

NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER

NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER NOEN BØNNER TIL LIVETS MANGFOLDIGE SITUASJONER ET TAKKNEMLIG HJERTE Du som har gitt meg så mye, gi enda en ting: et takknemlig hjerte. Ikke et hjerte som takker når det passer meg; som om din velsignelse

Detaljer

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig.

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig. 1 Vår kirke var en veldig bra kirke mente vi. Vi gjorde alle de tingene som kirker gjør og vi gjorde tingene så godt som de kunne bli gjort og vi snakket om vår grunnlegger med stor respekt og oppriktig

Detaljer

NORDEN I BIO 2008/09 Film: Kjære gjester (Island 2006) Norsk tekst

NORDEN I BIO 2008/09 Film: Kjære gjester (Island 2006) Norsk tekst 1 -Har du kjøpt nok? -Vel, jeg vet ikke. 2 Hva synes du? Bør jeg kjøpe mer? 3 -Er det noen på øya som ikke får? -Ja, én. 4 -Én? -Ja...deg. 5 Jeg er ikke på øya. Du er min øy. 6 Unnskyld! 7 Å, skitt. Vent.

Detaljer

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. NATT En enakter av Harold Pinter INT. KJØKKEN. NATT Jeg snakker om den gangen ved elva. Hva for en gang? Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. Jeg husker ikke. På brua. Vi stansa og så på vannet.

Detaljer

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled.

Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Av: Betty Cathrine Schweigaard Selmer Jeg 1 år var og var

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg.

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg. Kapittel 1 Pappa og mamma hadde stilt inn høyttalerne i bilen sånn at musikken bare hørtes bak. Hedda kunne nesten ha så høyt volum hun bare ville. Hun hørte på sommerhits som var lystige og trallete,

Detaljer

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof.

Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. PROOF Proof ble skrevet som et teaterstykke og satt opp på Manhatten i 2001. Senere ble det laget film av Proof. Forhistorie: Cathrine og Line er søstre, svært ulike av natur. Deres far, Robert har gått

Detaljer

Kvinner møter kvinner

Kvinner møter kvinner 1 Kvinner møter kvinner I noen land er det vanlig at kvinner "skravler" i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig å prate med en hjemløs kvinne på gata, en som

Detaljer

En ankomst. Versjoner

En ankomst. Versjoner En ankomst. Versjoner Alt skjedde på en gang, hulter til bulter, og ingen har klart å finne ut av rekkefølge og årsak, det var meg, sa T. Kanne senere, det var min telefonsamtale den søndag ettermiddagen,

Detaljer

PALE Jeg er her. Ikke vær redd. PALE Ikke vær redd. Jeg er klin edru. ANNA Jeg er litt full. Hvordan kom du deg inn?

PALE Jeg er her. Ikke vær redd. PALE Ikke vær redd. Jeg er klin edru. ANNA Jeg er litt full. Hvordan kom du deg inn? BURN THIS Anna og Pale har vært i et forhold tidligere. Hun har laget en danseforestilling basert på forholdet hun hadde med Pale. Dette er deres første møte etter premieren, som de begge har sett. INT.

Detaljer

Fellesskap og Brobygging

Fellesskap og Brobygging Preken Stavanger Baptistmenighet Tekst: Filipperne 2, 1-5 Dato: 21.05.2006 Ant. ord: 2076 Fellesskap og Brobygging Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

Everything about you is so fucking beautiful

Everything about you is so fucking beautiful Everything about you is so fucking beautiful Innholdsfortegnelse Hva er psykisk helse? Dikt Hvordan skal jeg håndtere denne psykiske lidelsen? Dikt av Rikke NS Hva kan du gjøre for å hjelpe? Tekst av Karoline

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik S. J. BOLTON Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang. Prolog For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

Historien om. John Wesley. av Bjørn Olav Hammerstad

Historien om. John Wesley. av Bjørn Olav Hammerstad Historien om John Wesley av Bjørn Olav Hammerstad Copyright 2012 IKO-Forlaget AS, Oslo Utgitt i samarbeid med Metodistkirken i Norge Omslag: Trygve Skogrand Illustrasjon s. 119: Wesley children silhouette

Detaljer

Mariken Halle. Min middag med

Mariken Halle. Min middag med Mariken Halle Min middag med Harald Eia Stemmer 7 Om forfatteren: Mariken Halle (f. 1982) er utdannet filmregissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Eksamensfilmen Kanskje i morgen (2011) fikk strålende mottakelse

Detaljer

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to.

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. PÅ DIN SIDE AV TIDEN v5.0 SC1 INT KINO (29) og (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. hvisker i øret til Pål Vil du gifte deg med meg? Hva? trekker

Detaljer

Krypende post Uke 42. Epledagen: Livet på avdelingen:

Krypende post Uke 42. Epledagen: Livet på avdelingen: Livet på avdelingen: Feiekosten er en stor favoritt for tiden. Vi har mange flinke feiere som feier både gulv og tepper.. Krypende post Uke 42 Epledagen: Fredag 17.oktober var det epledagen!! Dette ønsket

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

Mari Lindbäck. Kom hjem

Mari Lindbäck. Kom hjem Mari Lindbäck Kom hjem DEL 1 Katten min er borte. Det er en sånn katt folk legger merke til. Den rødlige pelsen, trekantansiktet, den lyse snuta, de grønne smaragdøya. Den er nydelig. Silkemyk å ta på.

Detaljer

engelsk, og det var vanskelig å skjønne hvordan den digre, tunge sognepresten hadde klart å finne en så liten, lett dame i England.

engelsk, og det var vanskelig å skjønne hvordan den digre, tunge sognepresten hadde klart å finne en så liten, lett dame i England. 3.11.1984 På skråss Da jeg besvimte prestefruen For noen uker siden fortalte jeg om den gangen jeg var syk og hadde skarlagensfeber. Da fikk jeg trekkspill av faren min. Så satt jeg der i sengen og øvde

Detaljer

Vlada med mamma i fengsel

Vlada med mamma i fengsel Vlada med mamma i fengsel Vlada Carlig f 14.03 2000, er også en av pasientene på tuberkulose sykehuset som Maria besøker jevnlig. Etter klovn underholdningen på avdelingen julen 2012 kommer Vlada bort

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet Sinnets fengsel av Eva Lis Evertsen INNESTENGT / UTESTENGT By Oda Jenssen Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen Oda Jenssen 93294925 odajenssen@gmail.com 1 EXT. RIKMANNSBOLIG - KVELD HVITT HUS OG HAGE, I VINDUENE ER LYSENE

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

Det er her jeg skal være

Det er her jeg skal være Hilde Hylleskaar Det er her jeg skal være Gyldendal 1 Jeg kaster et blikk tvers over rommet mot det store speilet, og ser at jeg ser utrolig glad ut. Jeg holder et champagneglass i hånden. Det bruser og

Detaljer

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland. Det blir pinlig uansett

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland. Det blir pinlig uansett Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland Det blir pinlig uansett Om forfatterne: Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland kjente ikke hverandre mens de skrev denne boka. De skrev uten å ha snakket sammen,

Detaljer

Innledning: Elsket. Dette er en hemmelighet fordi veldig få av oss er klar over det, og enda færre klarer å tro at det er sant.

Innledning: Elsket. Dette er en hemmelighet fordi veldig få av oss er klar over det, og enda færre klarer å tro at det er sant. Forord Å lese Elsket er som å prate med en morsom og veldig klok bestevenn. En som sier det som det er, som heier på deg, som peker på Gud for deg, og som kan le godt i løpet av praten. Ønsker du å forstå

Detaljer

Kjære Nytt Liv faddere og støttespillere!

Kjære Nytt Liv faddere og støttespillere! Kjære Nytt Liv faddere og støttespillere! Da var det klart for nyhetsbrevet for Juni. Også denne måneden er det mange ting som har skjedd. Her blir det aldri kjedelig «A» og «R». Jeg fikk telefon fra ex

Detaljer

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

Runar Mykletun Repetisjonsøvelse. Roman

Runar Mykletun Repetisjonsøvelse. Roman Runar Mykletun Repetisjonsøvelse Roman Om forfatteren: Runar Mykletun (f. 1980) jobber til daglig i Cappelens antikvariat. Repetisjonsøvelse er hans debutroman. Niklas R. Lello Om boken: 19 år gammel tar

Detaljer

Kjærlighetshistorie. Utenom og hjem. Et epos. eller. eller. En roman i to akter av GINE CORNELIA PEDERSEN

Kjærlighetshistorie. Utenom og hjem. Et epos. eller. eller. En roman i to akter av GINE CORNELIA PEDERSEN Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos En roman i to akter av GINE CORNELIA PEDERSEN FORLAGET OKTOBER 2015 Første akt Solveig: detta er ikke noe epos det er ikke den uendelige, udødelige

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

Ingunn Aamodt. Beistet

Ingunn Aamodt. Beistet Ingunn Aamodt Beistet DEL 1 1 Rådhusplassen koker idet EK entrer scenen som neste artist, et voldsomt sug melder seg i Monas mage. Regnet som har silt ned i hodet på henne de to siste timene, tenker hun

Detaljer

Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen

Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Livet er herlig Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om krukka i vinduskarmen og hvorfor det gror hår overalt på menn Caro sier at hun har en dagbok hjemme som hun skriver alle hemmelighetene

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 MOR Av Abdulgafur Dogu 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 1 INT. KJØKKEN/STUA. DAG Det er en sørgelig betonet stue med noen bilder på veggen. Veggene er nøytrale i fargen, og ellers

Detaljer

Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman

Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman Linnéa Myhre Evig søndag Roman En tilfeldig søndag Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater. På nyåret hadde jeg begynt å gå lange strekninger utendørs, uten å vite verken hvor

Detaljer

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett»

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I dag skal vi tale over emnet «Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I tillegg skal vi tale om hvordan du kan ta imot ditt mirakel. Siden vi er i oppstarten av en nytt «menighetsår»

Detaljer

H. C. Andersen: Keiserens nye klær

H. C. Andersen: Keiserens nye klær H. C. Andersen: Keiserens nye klær For mange år siden levde det en keiser som var så veldig glad i pene, nye klær at han brukte alle pengene sine for å pynte seg. Han brydde seg ikke om soldatene sine,

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

MORALSK RESSONERING: Karakteregenskaper:

MORALSK RESSONERING: Karakteregenskaper: MORALSK RESSONERING: Karakteregenskaper: Historie: Martin og Anders er gode kamerater. På flere fester har Martin drukket alkohol. Anders begynner å bli bekymret for kameraten. Dilemma: Skal Anders si

Detaljer

Anne Karin Elstad. Hjem. bokklubben

Anne Karin Elstad. Hjem. bokklubben Hjem bokklubben jeg hadde vært i skibakken sammen med Gudrun og Annlaug hele formiddagen denne flotte søndagen i mars. Vi hadde laget i stand et spretthopp i bakken, etter middagen skulle en gjeng fra

Detaljer