Utredning for DN Nr

Transkript

1 Utredning for DN Nr

2 Refereres som: Direktoratet for naturforvaltning, Forvaltningssplan for sjøørret på Skagerrakkysten og i Oslofjorden. DN-utredning

3 Forvaltningsplan for sjøørret på Skagerrakkysten og i Oslofjorden Utredning for Direktoratet for naturforvaltning TRONDHEIM

4 Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Utredning for DN j Nr. 1996^11 Tittel: Forvaltningsplan for sjøørret på Skagerrakkysten og i Oslofjorden Forfattere: Dag Matzow, Kristine Lund Bidragsytere: Jakob Gjøsæter, Bror Jonsson, Jan Atle Knutsen, Frode Kroglund, Tor Atle Mo Antall sider: ISSN Dato: vedlegg ISBN mars 1996 TE 688 Emneord: Keywords: sjøørret bestandsituasjon trusselfaktorer handlingsplan sea trout status of stocks factors of threats plan of action Ekstrakt: Utredningen gir oversikt over dagens kunnskap om sjøørret i vassdrag og sjø, biologi, lovgrunnlag og retningslinjer for forvaltning. Beskatning, status og trusselbilde for sjøørret i Skagerrak-Oslofjordregionen blir beskrevet. I regionen er det karakteristisk at en vesentlig del av sjøørretens produksjonsområder finnes i små kystvassdrag og sidebekker til elver, og at en stor del av sjøørreten overvintrer i sjø. Handlingsplanen gir forslag til strategier og tiltak for å etablere en effektiv, bestandsrettet forvaltning av sjøørret i regionen. Abstract: An overview is given ofexistingknowledge of anadromous trout infreshwater and sea, together with laws an regulations concerning management. Fishing, stock status and threats to sea-trout in the Skagerrak - Oslofjord region is described. A substantial part of the reproduction areas are situated in small rivers, brooks and tributaries. The sea trout in the region seems to a great extent to stay in the sea trough the winter. An action plan is presented, proposing strategies and measures aiming to establish an effective stock-based management of anadromous trout in the region.

5 Forord Sjøørret er en betydelig biologisk ressurs som har stor rekreasjonsmessig verdi for en stor del av landets befolkning. Likevel har den ikke på langt nær blitt tillagt samme vekt som laks innen forskning og forvaltning ble det utarbeidet en utredning for Direktoratet for naturforvaltning om forvaltning av sjøørret og sjørøye, som oppsummerte kunnskapsstatus og trusselbilde og skisserte tiltak for å bevare og nytte sjøørret- og sjørøyeressursene. Høsten 1994 tok fylkesmennene i Aust- og Vest-Agder initiativ til et seminar i Arendal om forvaltning av sjøørret på Skagerrakkysten og i Oslofjorden. Som følge av seminaret ble det tatt initiativ til å utarbeide en forvaltningsplan for sjøørret for denne regionen. Direktoratet for naturforvaltning oppnevnte 7. februar 1995 følgende referansegruppe for utarbeidelse av en regional forvaltningsplan: Dag Matzow, fylkesmannen i Aust-Agder, formann. Erik Garnås, fylkesmannen i Buskerud Bjørn Kristensen, Norges skogeierforbund Øyvind Fjeldseth, Norges jeger- og fiskerforbund Ivan Sagebakken, Marnardal kommune Bror Jonsson, NINA Raoul Bierach, DN Kristine Lund, Fylkesmannen i Oslo og Akershus har vært sekretær for gruppa. Målet for arbeidet har vært å identifisere konkrete utfordringer innen kunnskapsnivå og forvaltning, beskrive status så langt,den er dokumentert og foreslå konkrete, gjennomførbare tiltak. De viktigste målgruppene er offentlig forvaltning, grunneiere og sportsfiskerorganisasj oner. Utredningen er skrevet av Dag Matzow og Kristine Lund. Flere delutredninger er utarbeidet for prosjektet av andre forfattere. Disse er samlet som vedlegg etter rapporten. Vi vil takke Jan Atle Knutsen, Jan Henning L'Abée-Lund, Dagfinn Gausen, Stig Johansson, Henry Knutsen, Pål Alfred Larsen, Reidar Strand, Anne Skov, Kato Lunder, Leif Roger Karlsen og Heidi Hansen for verdifulle innspill og kommentarer. Vignetter er tegnet av Jan Henrik Simonsen Arendal, 13. mars 1996 Dag Matzow

6 Innholdsfortegnelse SAMMENDRAG INNLEDNING...»»..»»».»..""" KUNNSKAPSGRUNNLAGET - HVA VET vi OM SJØØRRETEN...»...»...»»...!? 2.1 Sjøørretens livshistorie Bestandsvariasjoner og habitat- og næringsvalg hos sjøørret langs Skagerakkysten Sykdommer og parasitter hos sjøørret Toleranse mot forsuring Beskatning av sjøørret Utfordringer FORVALTNING AV SJØØRRET Lovgrunnlaget Offentlige forvaltningsorganer, fiskerettshavere og andre aktører Utfordringer REGULERING AV FISKET, OPPSYN Landsomfattende forskrifter i medhold av lakseloven Lokale forskrifter og fredningssoner Fangststatistikk Oppsyn Utfordringer SJØØRRETENS STATUS OG TRUSSELFAKTORER Bestandstatus Trusselfaktorer i vassdrag og sjø Kultivering av sjøørret Utfordringer STRATEGIER OG TILTAK Kunnskapsgrunnlaget Forvaltningen av sjøørret Regulering av fisket, oppsyn Sikring av sjøørretens leveområder LITTERATUR VEDLEGG Vedlegg 1. Bror Jonsson: Sjøørretens livshistorie. Vedlegg 2. Jakob Gjøsceter og Jan Atle Knutsen: Bestandsvariasjoner hos sjøørret på Skagerakkysten. Vedlegg 3. Jan Atle Knutsen og Jakob Gjøsceter: Habitat og næringsvalg til sjøørret ute i sjøen Vedlegg 4. Tor Atle Mo: Sykdommer og parasitter hos sjøørret, Salmo trutta, med fokus på regionen fra Aust-Agder til svenskegrensa. Vedlegg 5. Frode Kroglund: Forsuring og sjøaure.

7 Sammendrag Bakgrunn På et seminar i Arendal høsten 1994 om forvaltning av sjøørret på Skagerrakkysten og i Oslofj orden ble det pekt på en rekke særtrekk for bestandene av sjøørret i regionen. Det ble også konstatert at man manglet den nødvendige kunnskap for å sikre en tilfredsstillende forvaltning av arten. Som en følge av dette ble det tidlig i 1995 satt igang arbeid med en forvaltningsplan for regionen. Kunnskap om sjøørreten Forvaltningen av sjøørret er fortsatt preget av manglende kunnskap om sentrale sider ved sjøørretens livshistorie og habitatbruk. Det nåværende kunnskapsnivå gir mangelfullt grunnlag for å sikre det genetiske mangfold innen arten. Vi kan konstatere at det finnes en del sjøørret i Skagerrak - Oslofj ordregionen, men bestandsstørrelsen er ikke kjent og vi vet ikke om deri er stabil eller i en sårbar eller truet situasjon. Mye tyder på at en vesentlig del av sjøørretproduksjonen skjer i små kystvassdrag og sidebekker til hovedvassdragene. I regionen finnes det mange små og ustabile sjøørretbekker. Det er mulig at disse ikke kan opprettholde separate bestander, men at sjøørreten i flere bekker samlet utgjør en bestand. En bestandsrettet forvaltning av sjøørret forutsetter at en kan finne fram til en avgrensing av bestandsenhetene. Vår kunnskap om forsuringseffekter på sjøørret er svært mangelfull, og man vet ikke hvorvidt sjøørret har vannkvalitetskrav lik stasjonær ørret, eller om den som laksen stiller høyere krav på grunn av det sårbare smoltstadiet. Beskatningsundersøkelsen som er gjennomført tyder på at sjøørreten har større økonomisk og rekreasjonsmessig betydning enn det som fremgår av offentlig statistikk. Særlig synes fangstene i sjø å være sterkt underestimert. Forvaltningen Kommunen er det lokale forvaltningsorgan innen den offentlige fiskeforvaltning. Dette er en ny situasjon som kom med loven i 1992, og fortsatt er den kommunale fiskeforvaltning lite utviklet. Dette skyldes i hovedsak at kommunene har manglet kompetanse, ressurser og formell myndighet. I dag skjer kommunikasjonen hovedsakelig mellom lokalplanet (fiskerettshavere og fiskere) og fylkesmannens miljøvernavdeling. På fylkes- og kommunenivå er det i mange tilfeller behov for bedre koordinering av ulike instanser, f. eks. miljøvern-, landbruks- og vegmyndigheter. Fiskerettshaveme har plikt til å ta vare på og nytte ressursene av sjøørret og laks, bl.a. ved å utarbeide driftsplaner. Fiskerettshavere organiseres i stadig flere vassdrag, og de fleste større vassdrag med anadrome laksefisk er godt organisert. Fortsatt er likevel mange småvassdrag uten organisering. Fritidsfiskerorganisasjoner har mange steder en viktig rolle i praktisk fiskestell. Organer som kan samordne de ulike aktørene til beste for fiskebestandene, fiskerettshavere og allmennheten har hittil vært ufullstendig utviklet. Dette gjelder både

8 10 innen de enkelte vassdrag og i større områder, som fjordsystemer, kommuner og fylker. Fiske og oppsyn Fisketidene i vassdrag og restriksjoner på redskapsbruk varierer både fra fylke til fylke og fra vassdrag til vassdrag. Generelt sett kan man si at i elver hvor det er god lokal organisering er fiskesesongen forsøkt tilpasset de lokale forhold. I vassdrag som ikke er tilfredsstillende organisert vil fisketida være mer begrenset. Det er ønskelig at de fylkesvise forskriftene om fiske i vassdrag med anadrome fisk til harmoniseres, slik at de følger et felles grunnlagsoppsett, og at det er et logisk samsvar mellom fylkene i fastsettelse av fisketider og redskapsbegrensinger. Dette gjelder både regler i uorganiserte vassdrag og i organiserte vassdrag. Når det gjelder beskatning av sjøørret tyder en undersøkelse som er utført for denne utredningen på at fangstene i sjø er sterkt underrapporterte. I kilenot og krokgarn er reell fangst beregnet å være i størrelsesorden tonn. I tillegg kommer fritidsfiske som anslås til 3-12 tonn som fanges av aktive fritidsfiskere. Fiske fra mindre aktive fritidsfiskere er ikke vurdert, men kan være betydelig. Ulovlig fiske antas å være tonn, mens bifangst ved tradisjonelt fiskeri er ikke beregnet. Sjøfangstene av sjøørret er følgelig minst i størrelsesorden tonn i regionen, mens den offentlige statistikk bare viser 900 kg. Oppsynet er noe ulikt organisert i fylkene i regionen. I alle fylkene er det imidlertid frivillige med begrenset politimyndighet som utfører oppsynet i vassdragene og i ' fjordområder nær vassdragene. I sjøen utføres oppsynsarbeidet forøvrig av lokale oppsynsmenn, politi eller tollere. Det er satt igang felles oppsynsordninger for flere av fylkene. I Aust- og Vest-Agder utføres oppsyn i sjøen av Kystoppsynet i regi av Fiskerisjefen for Skagerakkysten. I tillegg foretas flyoppsyn som dekker området fra svenskegrensa til Lindesnes. Erfaringer fra fylkesmennenes miljøvernavdelinger tyder på at oppsynet i dag har utilstrekkelig organisering og ressurstilgang til å kunne redusere det betydelige omfanget av ulovlig fiske etter sjøørret. Spesielt er oppsynet mangelfullt i sjøen og i mindre vassdrag hvor grunneierne ikke er organisert. Status og trusselfaktorer Sjøørretens bestandstatus vil i stor grad påvirkes av menneskeskapte faktorer. I et vassdrag er det ofte interessekonflikter, og mange faktorer som kan endre vassdraget og dermed sjøørretens gyte- og oppvekstvilkår. Forsuring nevnes som den viktigste trusselfaktoren i flest vassdrag i regionen som helhet. Nesten like mange vassdrag har jordbruksforurensning som den viktigste trusselfaktoren. Vandringshinder, kanalisering og annen forurensing er også svært utbredte trusselfaktorer. Av 193 kystvassdrag er det kun 25 mindre bekker som ikke er negativt påvirket av en eller flere faktorer. Som et mål på bestandstatus blir alle vassdrag med anadrom laksefisk kategorisert etter et system utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning sjøørretvassdrag i regionen er tilsammen 24 % av bestandene utryddet eller truet av utryddelse. 35 % av vassdragene har nedsatt produksjon eller sårbare bestander p.g.a trusselfaktorer Bare i 2 % av vassdragene er bestanden god og har vært god i lang tid.

9 11 Utfordringer En bestandsrettet forvaltning av sjøørret i regionen må bygge på å: Skaffe nødvendig kunnskap om sjøørretens biologi, bestandstørrelse, trusselfaktorer og beskatning Utvikle forvaltningsrutiner som sikrer sjøørretressursene, med spesiell fokus på vern av mindre kyst- og sidevassdrag Harmonisere forskriftene i regionen utfra et felles referansegrunnlag og tilstrebe en tilpasning til lokale forhold Finne strategier og effektive tiltak for å redusere ytterligere tap. Gjenopprette og eventuelt øke områdets produksjon av sjøørret. Dokumentere betydningen av sjøørretvassdragene for grunneiere og lokal forvaltning Strategier og tiltak Økt kunnskap Fra og med 1996 bør det etableres et FOU-program med formål å bygge opp den nødvendige basiskunnskap om, sjøørret, med spesiell fokus på Skagerrak- Oslofjordregionen. Programmet bør ta sikte på å involvere flere forskningsinstitusjoner som har kompetanse i vassdrag og sjø, og må bygges opp i samarbeid med det nasjonale overvåkingsprogrammet for anadrome fisk. Programmet bør omfatte 5 hovedelementer: Habitatbruk i små bekker Bestandsundersøkelser: a). Sjøørret i "indekselver" b). Sjøørret i sjøen Utvidelse av det nasjonale overvåkingsprogrammet Beskatning av sjøørret Videreutvikling av forvaltningsorganer og -rutine Det bør utarbeides tverrsektorielle saksbehandlingsrutiner som sikrer at fiskeinteressene bin 1 ivaretatt av offentlige instanser som forvalter vassdrag og arealer som grenser inn til vassdrag. Dette gjelder først og fremst landbruksmyndighetene, veg- og vassdragsmyndighetene. I samspill med fiskerettshavere, grunneierog fiskerorganisasjoner må forvaltningen bidra til videre organisering og til utarbeiding av driftsplaner for vassdrag eller fiskeområder. Dette kan bla gjøres gjennom serier av endags seminarer for fiskerettseiere og kommuner. Det bør utvikles praktiske organisasjons- og driftsmodeller for småvassdrag med produksjon av sjøørret. Det er ofte en god løsning at fiskerorganisasjoner forpakter vassdragene og står for vedlikehold, stell og oppsyn. Disse organisasjonene representerer de store gruppene av fritidsfiskerne som beskatter sjøørreten ute i sjøen, og de er høyt motivert for å ta vare på og utvikle fiskens gyte- og oppvekstområder i vassdragene. For å samordne ulike lokale aktører og interesser bør det opprettes fagråd i de store vassdragene, med sidevassdrag. Like viktig er det å etablere fagråd som omfatter mellomstore og små vassdrag. Initiativet til å opprette fagråd bør ligge i kommunene. Det anbefales også etablert et regionalt fagråd for hele regionen, som vil ha til oppgave å bistå forvaltningsorganene og allmennheten med informasjon og koordinering av tiltak.

10 12 Fornuftig og lokalt tilpasset regelverk fulgt opp med effektivt oppsyn Det må legges vekt på at regelverket skal være enkelt, forståelig og velbegrunnet, og at det kan håndheves effektivt. For vassdrag som er godt organisert bør det være stor frihet til å tilpasse forskrifter til forholdene i det enkelte vassdrag. I vassdrag hvor fisket ikke er organisert bør fisketid være kort: I sjøen bør fiske etter anadrome laksefisk med stang fra båt være tillatt hele året. Fiske med flere stenger eller oter bør ikke være tillatt i vinterperioden. Isfiske med håndsnøre bør være tillatt. Nedsenkningspåbudet bør utvides til å omfatte alle maskestørrelser i hele regionen. Det er også ønskelig at det trer i kraft allerede l. mars og at det omfatter alle fiskere. De enkelte fylker må etablere fredningssoner for å beskytte sårbare bestander. Omfanget av ulovlig fiske i vassdrag og sjø er svært stort og må reduseres. Dette kan løses gjennom ulike typer tiltak: Holdningsskapende tiltak, informasjon Bedre regelverk Forbedret oppsyn For å bedre fangstrapporteringen i organiserte vassdrag gis god og synlig informasjon til fiskerne om rapportering av fangst. Direktoratet for naturforvaltnhig bør utarbeide et standardisert tilbakemeldingskort som er motiverende og enkelt å bruke. For fiske i sjø er det nødvendig å gjennomføre en grunnlagsundersøkelse av fritidsfiskets omfang. Med bakgrunn i en slik undersøkelse kan en ved årlige, enklere utvalgsundersøkelser beregne variasjonene i beskatning fra år til år. Totalbevilgningen til oppsyn i regionen foreslås doblet innen Det sjøgående kystoppsynet på Skagerrakkysten bør ikke videreføres i nåværende form, i stedet bør midlene omdisponeres til lokaloppsyn. De enkelte fylkesmenn bør i løpet av 1996 utarbeide en instruks som klargjør hvordan oppsynet skal organiseres, hvilke oppsynsoppgaver som skal prioriteres og hvor mye av de bevilgede midler til lakseoppsyn som skal øremerkes sjøørret. Ved videre utvikling av Statens naturoppsyn (SNO) må det vurderes om dette kan omfatte vassdrag og munningsområder i sjøen. Sikring av sjøørretens leveområder DN har utviklet to databaser, Lakseregisteret og Limnobase, som samler opplysninger om vassdrag og fisk. Disse basene må samordnes, slik at kategorisering av fiskebestander blir entydig for alle fiskearter. Det må tas sikte på at alle sjøørretbekker i regionen, også de som bare har lokal betydning, kartlegges og innlemmes i lakseregisterets kategorisystem og i Limnobase. Fylkesmann og kommuner må samarbeide om å synliggjøre sjøørretressursene, slik at de viktige og sårbare leveområdene i vassdragene kan bli tatt vare på og utvikles. Dette kan gjøres ved å utarbeide kommunale fisketiltaksplaner. Hovedmålet for tiltaksplanene er at sjøørretbekkene skal være godt kjent for de ulike lokale instanser innen arealforvaltningen. For å gjenoppbygge tapt produksjon av sjøørret må det settes i verk habitatjusterende tiltak. Hvis det skal settes ut fisk må regelen være at det settes ut yngel eller ungfisk. Det skal brukes fisk av stedegen stamme. Kommunen vil være en viktig pådriver og initiativtaker for å sette i gang nødvendig kalking i samarbeid med grunneiere. I områder som har forsuringsproblemer bør en plan for kalking av sjøørretbekker inngå som del av kommunale fisketiltaksplaner. Sjøørretbekker må inkorporeres i de kommunale beredskapsplanene for akutt forurensning.

11 13 1. Innledning Sjøørret er en anadrom fiskeart. På samme måte som laksen tilbringer den de første leveårene i vassdragene, før den vandrer ut i sjøen. Til forskjell fra laksen vandrer sjøørreten ikke langt fra sin elv etter utvandringen. I tillegg til gytevandringene vandrer sjøørret ofte opp i vassdragene på nærings- eller overvintringsvandringer. Da istida tok slutt for ca år siden ble vassdragene etter hvert kolonisert av fisk som vandret inn fra sjøen. En av disse artene var sjøørret, som etter hvert vandret videre opp i vassdragene der det var mulig. Som følge av sin store tilpasningsevne har ørreten dels ved egen hjelp, dels som følge av landhevning og isoppdemninger under og etter isavsmeltningen og dels med menneskers bistand til slutt blitt utbredt over hele landet, fra fjell til fjord. Sjøørreten er opphav til så vel vandrende som stasjonære ørretbestander, og den er kilden til hele det genetiske mangfold av ørretstammer som eksisterer i dag. Sammenlignet med laks har sjøørret hittil blitt lavt prioritert innen både forskning og forvaltning. Årsaken til dette er først og fremst at Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar for den atlantiske laksebestanden, ettersom en vesentlig andel av de eksisterende lakseelver finnes i Norge. Det har vært en generell oppfatning at laksen er i en spesielt vanskelig situasjon i forsuringsrammede områder, med hensyn til havbruksnæringen og rømming av oppdrettsfisk og med hensyn til over- og feilbeskatning. En medvirkende årsak kan også være at laks har større nasjonaløkonomisk betydning enn sjøørret. Følgen av den lave prioriteringen er at dagens kunnskap om sjøørretens biologi og økologi er mangelfull. Den offisielle fangststatistikken viser at det fiskes betydelig mindre sjøørret enn laks i hele landet. På landsbasis ble det i 1994 fanget totalt 996 tonn laks og 97 tonn sjøørret og sjørøye, de sistnevnte utgjorde 9,7 % av totalfangsten av anadrom fisk. Langs kysten fra Lista til svenskegrensa, der det er få gjenværende produktive laksevassdrag er forskjellen enda høyere, fangstene var henholdsvis 67 tonn laks og 5 tonn sjøørret, andelen sjøørret er her 7,6%. I Vestfold og Buskerud, som har de største lakseelvene Numedalslågen og Drammenselva, fanges 60% av laksen. Tallene gir inntrykk av at sjøørret har relativt liten fiskerimessig betydning sammenlignet med laks, men det har lenge vært kjent at fangststatistikken ikke er tilfredsstillende. Det er grunn til å anta at fangsttallene for sjøørret er sterkere underestimert enn for laks, spesielt for sjøfangster. Dette gjelder ikke minst i Skagerrak- Oslofjordregionen, der det utøves et betydelig fritidsfiske i sjøen hele året av fastboende og tilreisende. En undervurdering av fangstene fører til at den samfunnsøkonomiske betydningen av sjøørreten blir undervurdert. I de sju fylkene som grenser til kyststrekningen fra Lista til svenskegrensa bor det i overkant av 2 millioner mennesker, dvs 46% av landets befolkning. Samtidig omfatter den samme strekningen bare 10% av landets totale kystlinje. Sammenlignet med resten av landet blir derfor kystområdene og vassdragene i Skagerrak-Oslofjordregionen gjennomgående utsatt for et større press fra tettsteder, forurensing, veibygging og andre inngrep, samtidig som de blir mer intensivt nyttet som rekreasjonsområder.

12 14 Figur 1.1. Oversikt over Skagerrak-Oslofjord-regionen. Symbolene viser vassdrag hvor det er registrert sjøørret, i alt 193 vassdrag. Så lenge man ikke vet hvor stor den samlede sjøørretbestandener, og kunnskapen om biologi og levevis er mangelfull vil forvaltningen være uten tilstrekkelig grunnlag til å sikre tilfredsstillende vern om de enkelte bestandene. Det er heller ikke godt nok grunnlag til å fastsette regelverket slik at bestandene kan utnyttes som den ettertraktede ressurs de er, uten risiko for overbeskatning. I 1994 laget Direktoratet for naturforvaltning (DN) en utredning om forvaltning av sjøørret og sjørøye, hvor kunnskapsgrunnlag og status blir gjennomgått, og det ble sått fram forslag om konkrete tiltak. Frå Miljøverndepartementet er det frå 1995 gitt signaler om at sjøørret (og sjørøye, som finnes i fylkene nord for Trøndelag) skal prioriteres høyere. Høsten 1994 ble det holdt et seminar i Arendal om regional forvaltning av sjøørret på Skagerrakkysten, med bred deltakelse fra lokal og sentral forvaltning, forskermiljøer og interessegrupper. Erfaringene fra dette seminaret ga grunnlag for å definere Skagerakkysten/Oslofj orden som en særskilt forvaltningsregion, karakterisert ved dominans av små vassdrag, klima og avrenning, befolkningstetthet og bruk av kystsonen.

13 15 Noen karakteristiske trekk for regionen ble påpekt: I regionen er det stor produksjon av sjøørret. Mesteparten produseres i små, kystnære vassdrag. Sjøørretbestandene i regionen er gjenstand for et omfattende trusselbilde, både i større vassdrag, i småvassdrag og i sjøen. Mange bestander er truet eller tapt. I vassdrag er trusselfaktorer, effekter og aktuelle tiltak langt på vei kjente, mens de nærmest er ukjente i sjøen. Det kreves en samlet framstilling av dette for å gi grunnlag for i- gangsetting av tiltak. Det er påvist betydelige kunnskapsmangler om sjøørretens generelle biologi og habitatbruk, slik at en optimal, bestandsrettet forvaltning i praksis ikke er gjennomførbar. Spesielt er vandringene, samt habitatbruk og næringsvalg i sjøen for lite kjent. Sjøørreten på Skagerakkysten synes på flere måter å skiller seg ut fra det bildet som vanligvis beskrives av artens livshistorie og habitatbruk, først og fremst ved at en stor del av bestandene ser ut til å overvintre i sjøen. For befolkningen i regionen er sjøørret en betydelig ressurs, sannsynligvis av større betydning enn laks. På denne bakgrunn ble arbeidet med å utarbeide en forvaltningsplan for Skagerrakkysten og Oslofjorden igangsatt. Planen tar sikte på å legge fram dagens kunnskap om sjøørretens biologi og økologi, kartlegge gyte- og oppvekstvassdrag og trusselfaktorer som påvirker dem og framskaffe dokumentasjon av fiskeutøvelse og beskatning, spesielt i sjø. På dette grunnlaget trekkes det opp strategier for hvordan bestandene og deres leveområder best kan sikres og utvikles i framtida gjennom konkrete tiltak, bestandskontroll, overvaking og regelverk. Den regionale og lokale ansvars- og oppgavefordelingen mellom fylkesmann, kommuner, rettighetshavere og interesseorganisasjoner er lagt til grunn.

14 16

15 17 2. Kunnskapsgrunnlaget 2.1 Sjøørretens livshistorie Sammendrag av vedlegg 1: Bror Jonsson: Sjøørretens livshistorie. Bestandsstruktur Artbegrepet Sjøørret og stasjonær ørret (Salmo trutta L.) tilhører samme art, og kan være to deler av de samme bestandene. De kan bli produsert av de samme foreldrene, og de kan gyte sammen i de samme elvene og bekkene. Slike spaltede bestander er vanlig i kystvassdrag med fri oppgang fra sjøen. Arten er oppdelt i en rekke genetisk atskilte populasjoner, og det er en eller flere populasjoner i hvert vassdrag der arten forekommer. Tidligere rådet det usikkerhet om sjøørret og stasjonær ørret var samme art. Linné beskrev 4 arter ørret, en av dem var sjøørret som han kalte S. eriox. Siden den gang er ca. 50 arter av ørret beskrevet. Utbredelse Sjøørreten er i sin opprinnelse en europeisk fisk. Den er utbredt fra Kvitsjøen i nordøst til grenseområdet mellom Spania og Portugal i sør. Ørret er satt ut i minst 20 land utenfor Europa, og sjøørret forekommer i flere av disse. I Norge finnes arten i de fleste kystvassdrag av noe størrelse, der fisken har mulighet til å vandre opp og gyte. Den forekommer i alle fylker med kystlinje fra Enningdalselva i Østfold i sør til Grense Jakobselv i Finnmark i nordøst. Langs Skagerrakkysten synes sjøørreten å være minst vanlig i vassdrag i Østfold men er ellers tallrik. Kj ønnsforskj eller Kjønnsproporsjonen innen ørretbestander er vanligvis 1:1. Kjønnsforholdet er ikke nødvendigvis likt innen de habitatene en bestand kan utnytte. I spaltede bestander er det vanligvis overvekt av hunner blant de vandrende og hanner blant de stasjonære fiskene. De stasjonære fiskene kan være rene dvergene sammenliknet med de sjøvandrende (anadrome) individene. Generelt utnytter hunnene mer risikofylte habitater der næringstilgangen er god mens hannene i større grad utnytter trygge lokaliteter, men med dårligere næringstilgang. Likevel har hunnene gjennomgående noe høyere levealder enn hannene. Dette henger sammen med hannenes lavere alder ved kjønnsmodning. Fisk som kjønnsmodnes tidlig dør ung. Hvorfor vandre? Ørretens vandring er bestemt av både arv og miljø. Miljøet påvirker fiskens valg av levested gjennom næringstilgangen. Rask vedvarende vekst i ferskvann favoriserer stasjonære individer. Den nedarvede komponenten påvirkes gjennom ulik gytesuksess hos ulike genotyper av ørret. I fiskeoppdrettsanlegg er ofte ferskvannsveksten god. Etter utsetting stagnerer veksten. Utsetting av anleggsprodusert smolt gir som oftest opphav til ferskvannsstasjonær fisk. Hvorvidt et individ skal bli vandrende eller stasjonært avhenger både av arv og miljø. I enkelte lokaliteter kan all ørret være stasjonær, andre steder kan det overveiende være vandrende fisker. Ofte er imidlertid situasjonen en mellomting mellom disse to ytterpunktene. Det synes å være to forhold som er spesielt viktige for om en ørret skal bli vandrende

16 18 eller stasjonær. Det ene er gyteforholdene, det andre er vekst- og overlevelsesmulighetene i de habitatene fisken kan velge mellom livet igjennom. Generelt vil ørret utvikle seg til vandrefisk hvis dette øker muligheten til vellykket reproduksjon. Den relative betydningen av arv og miljø er imidlertid fortsatt ikke klarlagt. Forekomst av spaltete bestander Sammensetningen av vandrende og stasjonære individer i en bestand se ut til å endres med breddegrad langs Europas Atlanterhavskyst, med en økning av anadromi mot nord. I nord er fordelen ved sjøvandring større enn i sør fordi vekstforholdene i sjøen i forhold til ferskvann øker med breddegrad. Bunnsubstratet på gyteplassen synes også å påvirke sammensetningen ved at andelen ferskvannsstasjonære (og antakelig sjansen for snik-gyting) er høyere i storsteinete elver enn i elver der substratet er finere. Gytelokalitetens størrelse kan også påvirke sammensetningen av gytebestanden ved at ekstremt små bekker kan ha mer stasjonær fisk enn noe større bekker. Nærvær av innsjøer ser også ut til å favorisere en økt andel stasjonær fisk. Habitatbruk gjennom livet Sjøørreten gyter i rennende vann. Gytelokalitetene er fra store elver til små bekker, også bekker som nesten tørker ut sommerstid. I småbekker langs Skagerrakkysten er ofte ørreten eneste fiskeart. Sjøørreten kan imidlertid også utnytte større elver og vassdrag med innsjøer i nedbørfeltet og der leve sammen med flere andre fiskearter, f. eks. røye, sik, abbor og forskjellige arter karpefisk. Ørreten skiller seg fra laksen ved sin sterkere tendens til å utnytte små bekker, samt å leve på mindre strømsterke partier i de større elvene. Ungene kan leve i rennende vann inntil utvandringen til sjøen. Er det fri adgang til innsjøer vil ungene gradvis bevege seg dit. Vandringen til innsjø kan starte like etter at ungene kommer opp av grusen og tar til seg mat fra omgivelsene, men mange kan også starte ett eller flere år senere. I rennende vann foretrekker ungene forholdsvis strømsvake partier på stein og mosedekket bunn med gode skjulmuligheter. Ettersom ungene blir eldre begynner de å foretrekke dypere høler i elva. Ungenes oppholdssted og aktivitet endrer seg gjennom året. Om sommeren er fisken mer dagaktiv enn den er vinterstid. Om vinteren søker ungene ned i bunnsubstratet om dagen, men de kan komme opp for å ete om natta. Fiskenes evne til å se når belysningen er svak endrer seg på en tilsvarende måte med sesongen slik at nattsynet er best vinterstid og dårligst om sommeren. Denne sesongvekslingen i aktivitet kan være utviklet som et forsvar mot rovdyr. Fisk er vekselvarme dyr, det betyr at muligheten til aktivitet er avhengig av omgivelsestemperaturen. Når det er kaldt i vannet er vekslevarme dyr trege, og blir lett bytte for varmblodige rovdyr som fugl eller pattedyr. Ved å begrense aktiviteten til natten reduseres sjansen for å bli oppdaget, og de kan dermed redde livet. Den kritiske grensen for dagaktivitet går mellom 6 og 10 C. Vandring Vandringsstimuli Økende daglengde stimulerer ørretens smoltifisering (den fysiologiske prosessen som gjør ørretungene, kalt parr, tilpasset til et liv i saltvann) om våren. Hastigheten i overgangen fra parr til smolt påvirkes av vanntemperaturen. Dess høyere temperatur, dess raskere skjer smolttransformasjonen. Smolten vandrer gjerne ut i forbindelse med flom. Tidspunktet for selve utvandringen er påvirket atv lyset. Det meste av smolten vandrer ut seint om kvelden, men før midnatt. I de nordligste landsdeler har lyset mindre betydning.

17 En del kjønnsmodne; ogsmohrfisererikke Vandrer med strømmen til sjøen på vår/forsommeren ener 1-7 år i ferskvann. j Tidspunktet avhenger av temperatur og vannføring i elva SMOLT! - -*»«* POSTSMOLT Ernæring i sjøen om sommeren, overvintrer i ferskva eller brakkvann FJORDER/ KYSTFARVANN GYTERSK Etter gyting med strømmen til havs. Tilbake til eh/a de forlot som smolt ved neste gyting. Gyting om hesten VOKSNE Fig Sjøørretens livssyklus Spredning i sjøen I sjøen sprer risken seg frå utløpet av hjemelva utover i fjorder og kystfarvann. I sjøen er arten mest tallrik i overflatevann, ofte nær land. Vandringen er primært en fjordvandring der vandringslengden øker med lengden på fjorden. Merkeundersøkelser viser at de fleste individene se ut til å oppholde seg nær utløpet av hjemelva og antallet gjenfanget fisk avtar raskt med avstanden frå elva. Tilbakevandring til ferskvann Sjøvandrende ørret vender ofte tilbake til ferskvann om høsten. Dette er først og fremst kjønnsmoden fisk som skal opp for å gyte, men det kan også være umodne individer som vandrer opp for å overvintre. For de umodne individene er antakelig oppvandringen et forsvar som reduserer predasjonsfaren og dødelighet på grunn av osmotiske problemer i kaldt sjøvann. Oppvandring av umodne individer til ferskvann er sjelden i små bekker uten innsjøer eller andre steder egnet for overvintring. Det er ikke kjent hvor sjøørreten fra slike lokaliteter tilbringer vinteren, men det er sannsynlig at de overvintrer i brakkvann utenfor munningen av vassdrag. En kan heller ikke se bort fra muligheten for at noen kan vandre opp i fremmede, større elver. Gytefisken overvintrer i ferskvann hvis det er egnete overvintringssteder i vassdraget der den kan gyte. En del overvinter muligens også i sjøen. Hos oss er det antakelig størst sjanse for overvintring i fjorder der innslaget av ferskvann er høyt. I hvilken grad sjøørreten vandrer tilbake til eget vassdrag når de skal gyte har vært diskutert i litteraturen. Det sterkeste beviset for presis heimfinning er den genetiske

18 20 atskillelsen som man finner mellom nærliggende bestandene av sjøørret. Det er klare forskjeller mellom bestander fra forskjellige vassdrag, så vel som mellom fisk fra ulike sidebekker/elver i samme vassdrag, selv om det kun er få km mellom dem. Sjøoppholdets lengde Tidspunktet for utvandring og oppvandring til ferskvann varierer med elvas beliggenhet og størrelsen på fisken. Generelt vandrer fisken tidligere ut og senere tilbake til ferskvann i sørlige enn i nordlige elver. På Sørlandet kan fisken allerede vandre ut i april-mai, mens utvandringen hovedsakelig skjer i juni lengst nord i landet. Tilbakevandringen til ferskvann kan starte allerede i juni, men vanligere skjer dette mellom juli og november. En del sjøørret vandrer ut igjen kort tid etter gytingen om høsten, en del blir i vassdraget til neste vår. Store individer vandrer ut tidligere enn mindre artsfrender. Utvandringen synes ofte å skje i forbindelse med økende vanntemperatur, men økende vannføring kan også virke stimulerende på utvandringen. Lengden på sjøørretens sommeropphold i sjøen kan variere. I Nord- og Midt-Norge synes det å vare 2-3 måneder, mens ørreten i Østersjøen og ved Irland ofte overvintrer i sjøen. Livshistorievariasjon Smolt I norske sjøørretbestander varierer smoltalderen mellom l og 7 år, med 2-4 år som det mest vanlige. Generelt øker smoltalderen hos norsk sjøørret fra sør mot nord med den yngste smolten langs Skagerrak-kysten og den eldste i Finnmark. I Sør-Norge er vanligste smoltalder 2 år, og gjennomgående med et større innslag av 3- enn 1-årig smolt i vassdragene. Smoltalderen er antatt å være noe lavere i små bekker enn i større elver i nærheten. Lavere smoltalder i småbekkene kan være en lokal tilpasning til liv i ustabile miljøer der små individer klarer seg forholdsvis bedre enn større. Tørke og lav sommervannføring se ut til å favorisere lav smoltalder. I en bestandsundersøkelse av sjøørreten i 5 små bekker i Vest-Agder ble det imidlertid funnet en gjennomsnittlig smoltalder på 2,0-2,5 år, som er på samme nivå som tidligere undersøkte elver på Skagerrak-kysten. Veksthastigheten i ungestadiet påvirker fiskens smoltalder. Dess raskere vekst, dess lavere alder ved smoltifisering. Vanlige smoltlengder i norske elver er mellom 10 og 25 cm, med gjennomgående noe mindre smolt i sør-norske enn i nordnorske elver. På Skagerrak-kysten er cm vanlige smoltlengder. Tilsvarende som for smoltalderen antas liten smoltstørrelse i små bekker å være en tilpasning til liv i ustabile lokaliteter. Sjøvekst Ørretens lengdeøkningen første sommer i sjøen varierer mellom 8 og 22 cm. Generelt øker små smolt mer i lengde enn de større gjør. På Skagerrak-kysten er vanlig lengdeøkning første år ca cm. Det kan se ut som sjøørreten har maksimal vekst når vanntemperaturen er nær gjennomsnittstemperaturen for området der fisken naturlig beiter om sommeren. Det foregår eksperimentelle undersøkelser ved NINAs anlegg på Ims for å undersøke dette nærmere. Lengdeøkningen i sjøen avtar med økende størrelse og sjøalder. Kjønnsmodning Kjønnsmodning i parrstadiet er vanligere hos hanner enn hunner. Kjønnsmodne individer blir vanligvis ferskvannsstasjonære noe som resulterer i overskudd av hunner blant de vandrende individene. Ørretunge-

19 21 ne kan kjønnsmodnes allerede som ettåringer, men to og tre år er mer vanlig i sørnorske elver. Enkelte sjøørret kan kjønnsmodnes etter første sommer i sjøen. På Skagerrak-kysten vil noen individer bli kjønnsmodne første sommer i sjøen, men flertallet vil vente til annen og tredje sommer. Kjønnsmoden sjøørret vil kunne variere i lengde frå 25 cm til nærmere l m, eller i vekt frå 150 g til nærmere 15 kg. Vanlig gjennomsnittsstørrelse for kjønnsmoden sjøørret i norske vassdrag varierer mellom 40 og 45 cm i lengde og 0,5 og 1,0 kg i vekt. Innen bestander er hannene mer variable og gjennomsnittlig noe mindre i størrelse enn hunnene. Dette henger sammen med at hannene kan ha god gytesuksess både som små og store individer, mens hunnenes suksess er direkte relatert til antallet egg de produserer. Det er også nedarvete, kjønnsbundne forskjeller i alder og størrelse ved kjønnsmodning hos ørreten, som er uten tilknytning til forskjeller i vekst. Det er liten forskjell i størrelsen på sjøørreten fra store og små vassdrag, med unntak av de aller minste bekkene. Der er fisken vanligvis relativt liten. Gjentatt gyting Over halvparten av de kjønnsmodne fiskene i en bestand vil vanligvis bare gyte en gang før de dør. En del kan imidlertid gyte to eller flere ganger. Det ser ut til å være en sterkere tendens til gjentatt gyting i sørnorske (vanlige bestandsgjenåomsnitt: 40-50%) enn i mer nordnorske bestander (30-40%), men variasjonen mellom elver innen samme område er betydelig. Dette skyldes antakelig først og fremst forskjeller i predasjon, fisking inkludert. Årsaken til den høyere andelen av gjentatt gyting i sør enn i nord kan være en sterkere tendens til å "hvile" (ikke gyte) året etter kjønnsmodning i nord enn i sør, kanskje på grunn av lavere temperatur og dårligere vekstforhold i nord. Livslengde Dødeligheten i sjøen er høy. Hos sjøørret fra Vardneselva på Senja ble sommeroverlevelsen første år i saltvann estimert til 37%, og den totale førsteårsoverlevelsen estimert til minimum 25%. Hos eldre sjøørret varierte overlevelsen i sjøen mellom 56 og 68%. Annengangs-vandrerne hadde en årlig overlevelse på 37% og eldre fisk hadde årlig overlevelse på ca. 50%. Det finnes få andre detaljerte undersøkelser sjøørretens dødelighet. På grunn av sjøørretens lave overlevelse blir livet forholdsvis kort, ofte ikke mer enn 5-6 år langs Skagerrak-kysten og 8-9 år lengst nord i landet. Også livslengden varierer betydelig mellom vassdrag slik graden av gjentatt gyting gjør. Ved siden av fiske er vanntemperatur, veksthastighet og kroppsstørrelse de viktigste faktorene som bestemmer fiskens livslengde. Dess varmere vann det er i lokaliteten der fisken lever, dess kortere tid lever den. Veksthastigheten påvirker også livslengden negativt slik at raskere vekst gir kortere liv. Kroppstørrelsen på sin side virker motsatt; dess større fisk dess lenger lever de.

20 Bestandsvariasjoner og habitat- og næringsvalg hos sjøørret langs Skagerakkysten Sammendrag av: Vedlegg 2: Jakob Gjøsæter og Jan Atle Knutsen: Bestandsvariasjoner hos sjøørret på Skagerrakkysten Vedlegg 3: Jan Atle Knutsen og Jakob Gjøsæter: Habitat- og næringsvalg til sjøørret ute i sjøen. Bestandsvariasjoner I perioden har Havforskningsinstituttets Forskningsstasjon Flødevigen foretatt strandnotfiske langs Skagerakkysten fra Torvefj orden i Vest-Agder til Indre Oslofjord og Hvalerområdet. Oslofjordområdet er dekket fra Notfisket har hvert år blitt gjennomført i tidsrommet september- oktober med 120 nottrekk på ulike lokaliteter langs kysten. Selv om det primært har vært fisket etter andre fiskeslag, har det også vært en del sjøørret i fangstene. Ettersom undersøkelsene utføres på samme måte hvert år kan fangstene gi en indikasjon på hvor mye sjøørret som står langs kysten om høsten. Selv om mange faktorer, f.eks. vindretning og temperatur vil kunne påvirke de enkelte strandnotfangstene, er det sannsynlig at de trendene materialet indikerer er pålitelige. Dersom man ser hele perioden under ett antyder materialet at sjøørretbestanden var god i åra, og på et minimum mellom 1960 og Mengden av sjøørret synes nå å være stigende. Gjennomsnittfangstene varierer også geografisk i regionen. Fjordområdene utenfor Vest- og Aust- Agder vest for Grimstad og Oslofjorden har de høyeste gjennomsnittsfangstene. I Aust-Agder øst for Grimstad er fangstene noe dårligere, mens områdene rundt Kragerø, Grenlandsfjordene og Sandefjordområdet har de laveste gjennomsnittsfangstene. Habitat- og næringsvalg i sjøen Selv om sjø-ørretens opphold i det marine miljø er av stor betydning både mht til næringsopptak og vekst, er det utført få vitenskapelige studier på denne arten i sjø. Oppholdsplasser for sjøørret i sjøen Undersøkelser i strandsonen i fjordsystem ved Arendal i perioden mars-desember i årene viste at hele 80 % av sjøørreten var yngre enn 4 år. I brakkvannsområder ble det også fanget årsunger. Sjøørreten foretar ikke lange næringsvandringer slik som laksen, men holder seg stort sett i nærheten av sin barndomselv eller fjordområde på jakt etter føde. På vinterstid og tidlig vår er det først og fremst den umodne ungfisken som står ved elvemunningen og på fjordsystemets gruntvannsområder, mens kjønnsmodne individer overvintrer i vassdragene. Senere på året okkuperer den utvandrede sjøørretsmolten gruntvannsområdene. Smolten kan vanligvis observeres ved utløpet av elvemunningen og i de tilliggende brakkvannsområdene et par uker før den svømmer ut i fjorden. Den store sjøørreten svømmer raskt ut av brakkvannsområdene og fjordene på vårparten og finner sin plass i de ytre delene av skjærgården helt ut mot havet. Storfisken returnerer til fjordsystemet først når gytesesongen begynner å nærme seg. Noen av de

21 23 store sjøørretene foretar næringsvandringer ute i havet. Næringsvalg i sjøen Sjøørret spiser fisk, humler, veps, mygg, fluer og biller, men også alger, småstein og skjell. Den vanligste føden er fisk, mest sild/brisling, fulgt av sil-larver, tangkutling, trepigget stingsild, tobis (storsil/småsil) og svartkutling. Sjøørreten spiser også mye insekter. Undersøkelsene i Arendalsområdet viste at både fisken som gikk i brakkvannsområder og den som ble fanget ute ved kysten hadde spist mye insekter, spesielt små fluer og mygg. Variasjoner i føden med oppholdssted, alder og årstid. Sjø-ørreten endrer spisevanene sine igjennom året. Et annet typisk trekk er at mageinnholdet til sjøørreten hovedsakelig består av de organismer som det finnes mest av på den årstid og på det levested som den oppholder seg. I brakkvann og poller har vanligvis sjøørreten et variert mageinnhold. Her finner vi at fisken både har spist landlevende insekter og insekter som lever i ferskvann, såvel som krepsdyr og strandfisk fra sjøen. Insektene utgjør den viktigste byttedyrgruppa. I fjordområdene dominerer de umodne 3-4 årige sjøørretene, som ser ut til å befinne seg der mesteparten av året. Tre- og fireårig sjøørret spiser mye fisk, men også en god del krepsdyr, landlevende insekter og insekter som lever i ferskvann. Hvilke fiskeslag som spises synes først og fremst å være avhengig av hva som er tilgjengelig. Den store sjøørreten, som gjerne er å finne mer ut mot åpent farvann helt ut mot kysten, spiser stort sett fisk som lever ute i de frie vannmasser (sild, brisling, tobis, tobislarver) og insekter som den tar fra overflata. Vi har higen undersøkelser fra norske farvann som kan vise hva 3-4 åringene spiser i vinterhalvåret og tidlig på vårparten ute i sjøen. Imidlertid finnes det irske og skotske undersøkelser som viser at børstemarkene utgjør en viktig byttedyrgruppe for dem på denne årstiden. Det samme kan være tilfelle for Skagerrakkysten. Konklusjon Undersøkelsene viser at sjøørreten i sjøen ernærer seg på et vidt spekter av byttedyr, og at den avhengig av årstiden velger føden som det er lettest å fange der den lever. Oppholdet ute i sjø er en svært viktig fase av sjø-ørretens liv. Smolten tredobler vekten i løpet av de første månedene etter utvandring. Undersøkelsene tyder på at sjøørreten på Skagerrakkysten benytter seg av det marine habitat i større utstrekning enn hva som har vært tradisjonell oppfatning.

22 Sykdommer og parasitter hos sjøørret Sammendrag av vedlegg 4: Tor Atle Mo: Sykdommer og parasitter hos sjøørret, Salmo trutta, med fokus på regionen fra Aust-Agder til svenskegrensa Innledning I de siste 20 årene har det blitt økt fokusering på sykdommer og parasitter hos våre ville fiskearter/-bestander. Den økte fokuseringen har først og fremst sammenheng med erfaringene etter introduksjonen av parasitten Gyrodactylus solaris og frykten for infeksjonsspredning fra oppdrettsfisk til ville bestander. Forvaltningen av norske fiskeressurser skal i første rekke være kunnskapsbasert, men i og med at fokuseringen og hensynet til sykdommer og parasitter er av relativt ny dato, har forvaltningen hittil manglet mulighet til å tilegne seg de nødvendige kunnskaper som skal danne basis for beslutninger og tiltak. Dette vanskeliggjøres ved at basisundersøkelser som skal legges til grunn for kunnskapshevingen i det alt vesentlige mangler. I dagens situasjon må forvaltningen av sykdommer og parasitter hos villfisk i stor grad baseres på kunnskap og erfaring ervervet fra sykdomsproblemer hos oppdrettsfisk. 1 I og med at sykdommer og parasitter er et innarbeidet begrep i norsk dagligtale brukes det også her selv om det faglig sett er upresist. Begrepet sykdom beskriver en tilstand hos verten (fisken) uten å si noe omårsaken. Mange bruker imidlertid begrepet sykdommer som en fellesbetegnelse for virus, sopp og bakterier. Slike organismer er vanlige hos fisk, men bare ett fåtall forårsaker sykdom. Likeledes er parasitter (parasittiske dyr) vanlige hos fisk og noen forårsaker fiskesykdommer. Parasitter er imidlertid relativt store og mange forårsaker andre skader som kan være vel så alvorlige for en fiskebestand. Forfatteren foretrekker å bruke infektive organismer som et fellesbegrep for virus, sopp, bakterier og parasitter. Infeksjoner hos sjøørret - statusoversikt Det er ikke gjennomført spesielle undersøkelser for å kartlegge forekomst av sykdommer og parasitter i regionen Aust- Agder til svenskegrensa. De ulike infektive organismer som er påvist hos sjøørret innen regionen er registrert i forbindelse med ulike enkeltstående undersøkelser. Vimsinfeksj oner Det er ikke påvist virus hos vill sjøørret, men IPN-virus er påvist hos sjøørretunger i kultiveringsanlegg i regionen. Soppinfeksj oner Ferskvannssoppen Saprolegnia sp (trolig S. parasiticd) er vanlig å finne på voksen sjøørret om høsten i mange elver, særlig i elver i og rundt Oslofjorden. Disse soppinfeksjonene kan som regel settes i sammenheng med gytestress og gyteskader. I tillegg er soppinfeksjoner vanlig å finne hos voksen fisk med UDN skader (se "sykdommer med ukjent årsak). Bakterieinfeksj oner Furunkulosebakterien Aeromonas salmonicida var. salmonicida har vært tilstede på laksefisk i Numedalslågen siden midten av 1960-tallet. Bakterien er hovedsakelig påvist i laks og regnbueørret, men også i enkelte sjøørreter. Parasittinfeksj oner Det er påvist til sammen 17 parasitterter hos sjøørret i regionen Aust-Agder til

23 25 svenskegrensa, bl.a haptormarkene Gyrodactylus derjavini og Discocotyle sagittata og krepsdyret Argulus coregoni (stor fiskelus). Disse har blitt studert nøye på sjøørretunger i Sandvikselva. Alle tre kan også påvises på voksne sjøørret i elva. Den store fiskelusa ser ut til å overleve sjøopphold og oppvandrende ørret kan ha mange store, vokste individer av disse parasittene. I sjøen er det observert lakselus på sjøørret. Sykdommer med ukjent årsak Ulcerativ dermal nekrose (UDN) er en vanlig sykdom hos voksen laks og sjøørret i mange elver i regionen, særlig i elver i og rundt Oslofjorden. Mye tyder på at UDN er forårsaket av et epiteliotropt virus. Infeksjoners betydning for sjøørret Effekten av de ulike infeksjonene på sjøørretbestandene er dårlig kjent. Dødelighet hos villfisk er imidlertid vanskelig å registrere fordi svekket/døende fisk raskt blir predatert. Noen av de parasittene som er påvist kan forårsake fiskedød. Den vanligste effekten ved parasittinfeksjoner er imidlertid redusert vekt (kondisjon), vekst og levealder. Slike effekter kan være av vel så stor betydning for bestandens størrelse og biomasse som direkte dødelighet. Fiskesykdomsloven med tilhørende forskrifter ivaretar det overordnede mål om å huidre smittespredning mellom vassdrag og oppover vassdrag i forbindelse med flytting og utsetting av fisk. All fisk som skal flyttes eller settes ut frå settefiskanlegg skal ha godkjent helseattest. Seiv om kultiveringsfisken er fri for alvorlige, meldepliktige sykdommer, kan utsettinger endre infeksjonsstatus hos sjøørreten i elva. Økt tetthet av ørret etter utsettinger, eller andre tiltak, gir som oftest økt smittepress. Samtidig er utsettingsfisk ofte mer mottakelige for "nye" infeksjoner fordi de ikke har vært utsatt for tilsvarende infeksjoner under oppveksten i anlegget. Spesielt ugunstig kan det være å sette ut fisk til de tider på året da infeksjonsnivåene hos villfisk er på det høyeste eller de settes ut på lokaliteter i elva hvor infeksjonene er høyest. Tiltak i elva bør ikke være av en slik karakter at de begunstiger infeksiøse agens og deres eventuelle mellomverter mer enn det bedrer forholdene for sjøørreten. Overtallige sjøørretbestander bør unngås fordi resultatet kan bli redusert helse, kondisjon og kvalitet. Mest iøynefallende er Saprolegnia - og UDN-infeksjonene hos gytemoden sjøørret i mange østnorske elver. Til tider dør en stor andel av bestanden før, under og etter gyting. Faktorer som har relevans for forvaltning av sjøørretbestandene I og med at nødvendige basisundersøkelser ikke er gjennomført, kan det bare gis vage og helt generelle vurderinger som har relevans for framtidig forvaltning av sjøørretbestandene i regionen. Fig Lakselus, Lepeophtheirus salmonis

24 Toleranse mot forsuring Sammendrag av vedlegg 5: Frode Kroglund: Forsuring og sjøørret Forsuring er den viktigste enkeltfaktor som reduserer det biologiske mangfoldet i ferskvann i Norge. Alle ferskvannsorganismer har vannkjemiske preferanser og optima, men forskjellige arter, stammer og livsstadier har ulike krav til habitat og vannkvaliteten. Giftigheten til forsuret vann i Skandinavia er primært forårsaket av aluminium (Al), og da av Al på uorganisk labil form (LAI). Ustabile former for aluminium har vist seg å være spesielt giftige. Når surt Al-holdig vann blandes med vann med høyere ph øker giftigheten til Al betydelig, men giftigheten vil avta og helt forsvinne etter en tid. Varigheten av slike blandsoneeffekter øker ved lavere temperatur. Forsøk i blandsoner har vist at de er ekstremt giftige, og dødeligheten er like stor for sjøørretsmolt som for laksesmolt. I surt vann utenfor Handsonene er dødeligheten større for lakse- enn for sjøørretsmolt. Laks er mer følsom enn sjøørret, men sjøørret er mer følsom enn stasjonær ørret. For laks er det vist at smolt er betydelig mer følsomme for surt vann enn parr. Når bestandsstørrelsen av laks avtar som følge av forsuring, øker forekomsten av sjøørret i vassdraget, sannsynligvis på grunn av redusert konkurranse. Dette er samtidig en indikasjon på at både anadrom- og stasjonær ørret normalt vil være mer tolerant enn laks mhp forsuring. Når et vassdrag blir forsuret vil forsuringsskader først inntreffe på enkeltindivid, først på cellenivå men etter hvert vil egenskaper som adferd, vekst, hormonbalanse og muligens reproduksjon bli påvirket. Først når vannkvaliteten er kritisk giftig vil skader på bestandsnivå påvises (som endring i bestandsstørrelse og alderssammensetning). Fisketomme lokaliteter er således siste trinn i en skadeutvikling, og det er viktig å påvise vannkvalitetsendringer tidlig dersom man ønsker å ta vare på biologisk mangfold. I Aust- og Vest-Agder var kun 25 % av ørretbestanden fortsatt god pr. 1990, mens 20 % av ørretbestandene ble betegnet som skadet og 55 % var utdødd. Denne forskjellen i bestandseffekt skyldes sannsynligvis to vesentlige forhold; forskjeller i vannkvalitet, og forskjeller i toleranse for surt vann hos de ulike ørretstammene. Fastsettelse av kritisk kjemisk verdi for innlandsørret tillater identifisering av forsuringstruede vann og igangsetting av kalkingstiltak før skaden har påvirket bestandsstrukturen. Tilsvarende vannkvalitetskrav er ikke identifisert for sjøørret. Vår kunnskap om forsuringseffekter på anadrom ørret er svært mangelfull, og man vet ikke hvorvidt anadrom ørret har vannkvalitetskrav lik stasjonær ørret, eller om vannkvalitetskravene likner på laks på grunn av smoltstadiet. Selv om man i forsøk har brukt avkom fra sjøørret, er det vanskeligheter med å skille anadrom ørret fra stasjonær ørret før smoltifisering. Det er derfor usikkert om de publiserte undersøkelsene er gjennomført på det som skulle bli den anadrome del av bestanden, eller på den stasjonære. I snøsmeltingssituasjoner er det de senere år påvist dødelighet på alle stadier av laks og sjøørret, selv ved ph-verdier høyere enn 5,5 og svært lave Al-konsentrasjoner. Dette er forhold som normalt har vært betraktet