Hvordan filosofere med små barn?

Transkript

1 1 Dette er en utvidet versjon av artikkelen som sto på trykk i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri tanke nr. 1/2011. Tekst: Morten Fastvold Hvordan filosofere med små barn? Å ha filosofiske samtaler med små barn er min jobb og min lidenskap, sier den britiske pedagogen Sara Stanley. Hun er en stor kapasitet på fagfeltet og gjestet nylig Norge for å holde kurs og foredrag, blant annet i Humanismens hus. Til daglig er Sara Stanley lærer på en førskole (på engelsk kalt nursery) for tre- til femåringer i Norwich, East Anglia. Det har hun holdt på med i femten år, og har i denne tiden opparbeidet seg god erfaring i å lede filosofiske samtaler med små barn. Disse erfaringene formidler hun blant annet i boka Creating Enquiring Minds, som en mye brukt verden over. Videre er hun en initiativtaker til det nettbaserte forumet som blant annet kurser pedagoger i filosofisk samtaleledelse. Av og til inviteres hun også utenlands for å holde kurs, slik tilfellet nå var. Førstelektor Beate Børresen ved Høgskolen i Oslo har lenge ivret for å få Sara Stanley til Norge, og da dette omsider lot seg gjøre, synliggjorde det en betydelig interesse for emnet filosofi i barnehagen. På Lillehammer kom så å si alle som har med barnehager å gjøre, rundt tre hundre personer (!), for å høre på Sara Stanley. I Oslo stilte et femtitalls Kanvasbarnehageansatte på et tilsvarende møte, og på et helgekurs arrangert av HEF og foreningen Filosofere sammen, deltok nærmere førti førskolelærere og andre interesserte. Disse fikk prøve ut noen av hennes metoder i praksis, i tillegg til å få del i tankene som ligger bak. Og tilbakemeldingen fra kurs- og møtedeltakerne? Dette var svært nyttig og inspirerende! EN FILOSOFISK LEKENHET Med seg i kofferten hadde Sara Stanley et lite arsenal av barnebøker, hånddukker, små figurer av eventyrpersoner og en masse laminerte kort med et begrep og en tilhørende tegning på. Det var bare et lite utvalg av det arsenalet hun har hjemme i England, forteller hun. Men det er ingen vanlig lekestue hun holder, heller ikke for treåringene. Bøkene og tingene gjøres i stedet til utgangspunkt for samtaler av filosofisk art, og da på et vis som engasjerer barna. Sara Stanley kan for eksempel tegne en borg på flipoverarket, med høye murer og en stor, stengt dør i midten. Så legger hun en kongedukke, en heksedukke og en dragedukke på gulvet fremfor seg og spør: «Hvem av disse tre ville du be om hjelp til å komme inn i borgen?» Og: «På hvilken måte kunne hver av dem hjelpe?» Dette kan barn forholde seg til, og i samtalens løp få en økt forståelse av hva ulike former for makt kan brukes til. I stedet for å leke handler det om å oppnå lekenhet i form av en filosofisk samtale. Her kan gjerne fantasien aktiveres, i tillegg til de tenkeevner som finnes selv hos små barn. Resultatet er en bevisstgjøring og en refleksjon som både utvider ordforrådet og forståelsen av generelle begrepers betydning, samt viktigheten av å begrunne det man mener eller synes. ET VERKTØY FOR LIVSLANG LÆRING Når de er tre år gamle begynner britiske barn i førskolen, som både fysisk og pedagogisk er knyttet til en grunnskole. Der tilbringer de tre timer daglig, inntil de i femårsalderen går videre i skolesystemet. Sara Stanley underviser også på de laveste klassetrinn, helt til barna er

2 2 åtte år. Da er de blitt mer enn dobbelt så gamle som da de første gang ble avlevert i førskolen, og har utviklet seg formidabelt både fysisk og mentalt. Like fullt er prinsippene for en filosofisk samtale de samme for alle alderstrinn også for ungdommer og voksne. Det handler jo om å tenke kritisk og logisk og fornuftig og selvstendig, og det foregår ikke kvalitativt forskjellig hos barn og voksne. Vår rasjonelle evne er der fra starten av og kan stimuleres i en langt tidligere alder enn det pedagoger hittil har trodd. Sara Stanleys og andre erfaringer vitner om det. Når barn tenker filosofisk, får de på et kraftfullt vis avdekket hvor komplekst livet er, sier Stanley. Derfor er undersøkende, filosofiske gruppesamtaler et viktig verktøy for livslang læring. LÆRER AV BARNA Sara Stanley har ingen filosofiutdanning i sin bagasje. På universitetet spesialiserte hun seg i barnelitteratur, og bruker i tråd med dette ofte barnebøker i sin samtaleledelse. Hun medgir at fraværet av akademisk filosofisk kompetanse kan gjøre henne engstelig for å bli arrestert av fagfilosofer, selv om det knapt nok har skjedd. En slik respekt for filosofer deler hun nok med lærere flest, og forstår at mange rygger tilbake for tanken om å lede filosofiske samtaler, selv med små barn. Men pedagoger trenger ikke å bekymre seg over at de ikke er filosofer, fastslår Stanley. Det er tilstrekkelig at de bestreber seg på å bli filosofiske. Barna har lært meg det, de lærer meg stadig noe nytt når vi sammen undersøker ulike temaer filosofisk. I tråd med dette har hun endret sin samtalepraksis opp gjennom årene. Det vil hun fortsette å gjøre, for her er det snakk om «learning by doing». Hva fungerer og hva fungerer ikke, dét er spørsmålet, og ikke hva man ut fra etablerte metoder skal gjøre. For å kunne lære av barna å bli filosofisk, må jeg ta dem på alvor ved å være genuint interessert i hva de mener, sier hun. Og ikke tillate dem å prate tull fordi de «bare» er barn. Å romantisere barndommen som sorgløs og la barn slippe unna med ufornuftige utsagn fordi de «er så søte», har hun lite til overs for. Barn forsøker å klare seg i hverdagen som best de kan, slik også voksne gjør, og det må vi forholde oss til. Å SKILLE MELLOM VÅRE OG BARNAS TANKER På et nærmest lingvistisk vis merker Stanley seg hvordan barna snakker. Men hun går ett skritt videre enn lingvistene ved ikke bare å merke seg måten ord og setninger formuleres på, men også hva meningsinnholdet er. Vi må i størst mulig grad holde oss til barnas egne formuleringer og ikke la oss friste til å foreslå andre og «bedre» formuleringer for dem, understreker hun. Vi vet jo ikke om barnet legger det samme i ordet eller formuleringen som det vi gjør. Følgelig må vi unngå å projisere våre egne tanker i barns utsagn, og avstå fra å parafrasere eller fortolke dem eller komme med vår egen mening. At dette ikke er lett, medgir hun straks og forteller om en gang hun kom til å si noe sånt som at «Han ga henne blomster! Det var snilt!». Men er det nødvendigvis snilt å gi noen blomster? Slett ikke, for det kan tenkes andre og mindre snille grunner til å gjøre det, som at man vil innynde seg hos noen. Sier vi slikt som at det er snilt å gi blomster, tilkjennegir vi ikke bare vår egen mening; barna kan også tro at vi lærer dem at det er snilt å gi blomster. Vi må unngå å uforvarende «lære» dem noe slikt, særlig i spørsmål om kjønnsroller og andre sentrale anliggender. Dette poenget blir viktigere jo yngre barna er. Eldre barn spør aldri om hva jeg mener, heldigvis. Med små barn stiller det seg annerledes, de er mye mer avhengig av å høre hva jeg sier, nesten som om jeg var en mor for dem. Men morsrollen må unngås, for i en filosofisk samtale skal det ikke være noen mor som vet best og forteller hvordan ting er.

3 3 BÅDE LYTTE OG GI EKSEMPLER Siden små barns ordforråd er begrenset, kan læreren ikke alltid nøye seg med å lytte og gjengi barnas formuleringer. Av og til må Stanley gi modell-eksempler på riktige grammatikalske og uttrykksmessige formuleringer, slik at barna får høre hvordan det skal lyde. Uten en slik minimumskunnskap blir de jo ikke i stand til å uttrykke seg forståelig. Hvordan det kan skje uten å pådytte dem egne meninger, blir da en balansekunst, medgir Stanley. Om noen av barna tror at jeg nå har fortalt dem hvordan noe i verden er fordi jeg har lært bort et eksempel på riktig formulering, er ikke alltid lett å vite. Et mangelfullt ordforråd kan også gjøre det vanskelig å stille meningsfulle spørsmål. Stanley har erfart at barn ikke er så fulle av spørsmål som det vi voksne gjerne vil ha det til. Snarere sitter de tause og i villrede om hva de skal si når læreren ber om spørsmål ut fra en tekst som er lest opp eller en historie som er fortalt. For å bli i stand til å stille gode spørsmål må barn først kunne forholde seg til ord og begreper som er sentrale i teksten eller historien. FØRST BEGREPER, SÅ SPØRSMÅL En samtale ledet av Stanley kan derfor begynne med en utforsking av et bestemt begrep, eller kanskje et knippe begreper. Hun kan legge laminerte kort ut på gulvet der det står skrevet et ord, med en tegning ved siden av som illustrerer ordet. Ved å lese opp ordet på hvert av kortene, slik som «vennskap», «omsorg» eller «frykt», kan hun spørre om teksten eller historien handler om det på et eller annet vis. Eventuelt kan barna få plukke ut kort de mener passer, og så begrunne hvorfor. På denne måten fylles begreper med innhold, der også ulike betydninger eller bruksmåter av dem kommer for en dag. Barns ulike erfaringer fører rett som det er til at de gir et begrep ulike betydninger som i større eller mindre grad avviker fra hvordan begrepet vanligvis brukes. Ikke sjelden bruker barn begreper direkte feil. Slikt er det viktig å få klarlagt for å unngå misforståelser. Flere av deltakerne på helgekurset i Humanismens hus hadde erfart at det kan være lurt å starte med begreper. Pål Brekke Indregard, pedagogisk medarbeider i Suttestad barnehage på Lillehammer, ga følgende eksempel fra en filosofisamtale han nylig hadde i barnehagen (faktisk to dager tidligere, med Stanley som observerende gjest). Før de begynte, tok et av barna på seg en krone som lå der, uten at de øvrige barna syntes å reagere på det. «Hvorfor har hun kronen på hodet?» spurte Pål. Ingen av barna kom opp med noe svar. «Er det rettferdig at hun har kronen på hodet?» Da begynte noen av barna å murre. «Hm... Nei, det er det ikke!» Altså var det et så abstrakt begrep som rettferdighet, anvendt på dette konkrete tilfellet, som fikk diskusjonen i gang. Selv to treåringer har en formening om hva rettferdighet er for noe, og om hva som er rettferdig eller ei. Da de måtte begrunne hvorfor det ikke var rettferdig at den ene jenta hadde kronen på hodet, ledet samtalen til en utforsking av hva rettferdighet kan sies å være. Da går man fra et konkret tilfelle til å diskutere begrepet mer allment, noe som nettopp er å filosofere. Å FORSTÅ HENSIKTEN MED ET SPØRSMÅL Når Sara Stanley snarere starter med å la barna utforske begreper enn med å få dem til å stille spørsmål, bryter hun med den ortodoksi som er oppstått på fagfeltet filosofi med barn. Der har toneangivende pedagoger helt siden 1970-tallet betont viktigheten av å begynne med et spørsmål, noe som nok kan være riktig for større barn. Men når ordforrådet er for begrenset, som hos små barn, fører oppfordringen om å stille spørsmål i stedet til usikkerhet og taushet. Hvorpå læreren kan reagere med å snakke en

4 4 hel masse selv. Stanley har sett hvor ille dét kan være en gang hun videofilmet seg selv («I was horrified!»). Læreren skal jo hjelpe barna til å snakke, og ikke snakke i stedet for dem. En annen vanskelighet er at små barn kan spørre om mangt og mye uten å forstå hvorfor de spør. Da blir det uklart hva slags svar de forventer. Men nettopp det å forstå hensikten med et spørsmål står sentralt i en filosofisk samtale. Det kan først skje når barna innser hvilke begreper som er sentrale, og hva de innebærer: Jaha, er det kjærlighet denne historien handler om? Eller mot? Eller savn? Eller det å være redd for noe? Ja, da er det litt av hvert vi kan spørre om med utgangspunkt i historien. BARN LIKER Å VÆRE UENIGE Om små barn ikke er så glade i å stille spørsmål som det vi gjerne tror, liker de iallfall å være uenige. Særlig hvis de ikke må låse seg til ett standpunkt, men har lov til å skifte mening, er de med. En slags debatt der det går an å skifte mening er følgelig et godt konsept. Derfor begynner Sara Stanley ofte med å spørre barna om hva de liker eller ikke liker, eller synes eller ikke synes. Så må de begrunne dette. Da blir det som regel liv i samtalen, samt mulighet for læreren til å problematisere. Hva mener barna for eksempel om denne dragen læreren holder i hånden. Er den snill eller slem? Eller smart eller dum? Eller farlig eller nyttig? Her finnes ingen fasitsvar, bare ulike meninger, og ulike begrunnelser for disse. Hva ville du for eksempel velge av disse fire alternativer: 1) Å ha en pengepung som aldri blir tom, eller 2) å møte en lys levende fe, eller 3) å møte en lys levende dinosaur, eller 4) å finne en dør som fører inn til en annen verden? Velger vi alternativ 1, begrunner vi kanskje det med at vi da kan hjelpe mange fattige mennesker ved å gi dem penger. Men, kan læreren så spørre, vil de fattige da slutte å hjelpe seg selv? Et slikt spørsmål maner til ettertanke og fører til en bedre forståelse av de konsekvenser våre valg kan ha. Siden livet ofte fordrer at vi må velge mellom ulike onder, har dilemmaer en naturlig plass i filosofiske samtaler. Flere av barnebøkene Stanley bruker, rommer alternativer som alle er tvilsomme. Hva ville du velge av ikke å ha noe hår eller å ha et latterlig hår? Ville du helst hatt kald suppe eller varm iskrem? At en elefant sto i dusjen din eller at et neshorn lå i senga di? Burleske eksempler er ikke av veien, for å filosofere trenger ikke å være kjedelig! FILOSOFERING FREMMER DANNELSE Derimot må vi godta at filosofering tar tid. Møysommelig må regler for en filosofisk samtale diskuteres, slik at barna forstår hensikten med dem og blir enige. Hvorpå den vedtatte regelen kan skrives inn i en felles regelbok. I samtale etter samtale kan regler diskuteres, akkurat som man kan bruke flere samtaler på å drøfte en fortelling. (Og barn er opptatt av regler!) Når man møtes hver dag i flere år, slik som i barnehagen, blir dette mulig. Da trenger man som samtaleleder ikke å skynde seg, slik man lett synes man må hvis man bare har filosofisamtale en gang i blant. Man bare slutter når tiden er ute, og fortsetter der man slapp neste gang, om en dag eller to. Siden det er grenser for hvor lenge små barn kan ha all sin oppmerksomhet rettet mot et bestemt spørsmål, kan dét bare være en fordel. Det er ved å utvikle sin rasjonelle, kritiske evne at barn utvikler sin menneskelighet, sier Stanley. Hun mener bestemt at dette best kan skje i et undersøkende fellesskap, der det er mulig å utprøve og utvikle ideer sammen med andre. Fra å mestre de helt enkle tenkeferdigheter kan man gå videre til å forstå generelle filosofiske begreper, gjennom å diskutere hva som er likheter og forskjeller, og hvordan begreper kan knyttes til ulike temaer. Resultatet er en dannelsesprosess der barna lærer å uttrykke bedre hva de mener, og hvorfor. Videre lærer de å lytte til hverandre og å overholde regler for en filosofisk samtale, som å snakke etter tur og å godta at andre kan være uenige med det en selv mener. Da forstår

5 5 de også at deres egen mening er like mye verdt som andres mening og at det er lov å skifte mening hvis gode grunner tilsier det. Følgelig trenger vi ikke å godta at noe er slik og slik bare fordi noen sier at det er slik og slik. I stedet får vi, små som store, utviklet en kritisk holdning og et demokratisk sinnelag som vi vil ha god bruk for livet igjennom.