Rapport. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Miljøvernavdelingen Statens Hus 7468 Trondheim Tlf Telefaks Nr.

Transkript

1 Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Miljøvernavdelingen Statens Hus 7468 Trondheim Tlf Telefaks Rapport Nr TITTEL Forvaltningsplan for Sølendet naturreservat i Røros kommune FORFATTER/SAKSBEHANDLER Tom Johansen, Brit-Agnes Buvarp ANSVARLIG SIGNATUR DATO ANTALL SIDER 69 OPPLAG Stein-Arne Andreassen EKSTRAKT Rapporten inneholder en forvaltningsplan som skal ivareta verneformålet i Sølendet naturreservat i Røros kommune, som er et myrreservat med slåttemyr. Sølendet er et unikt utmarksslåttområde som er viktig både natur- og kulturhistorisk. Området er rikt og svært artsrikt med store forekomster av truede arter. Svartkurle (Nigritella nigra) har en av sine viktigste skandinaviske forekomster i området. Planen avklarer en del spørsmål omkring brukerinteresser og verneinteresser, samt at den inneholder forslag til tiltak knyttet til tilrettelegging og informasjon. Det har vært drevet skjøtsel i form av slått i området siden det ble vernet i 1974, og planen beskriver hvordan denne skjøtselen skal utføres. 100 Stikkord keywords Sølendet naturreservat Forvaltningsplan Myrreservat Skjøtsel av slåttemyr Sør-Trøndelag fylke Sølendet nature reserve Management plan Fen Nature reserve Management as haymaking in fens Sør-Trøndelag county ISBN

2 2

3 Forvaltningsplan for Sølendet naturreservat

4 4

5 Fo r o r d Skjøtselsdelen av forvaltningsplanen for Sølendet naturreservat er utarbeidet av Tom Johansen (Røros kommune, nå SNO) på oppdrag fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljøvernavdelingen og i forståelse med Røros kommune, som forvaltningsmyndighet. Brit-Agnes Buvarp hos Fylkesmannen har bidratt med deler og strukturering av forvaltningsplanen. NTNU Vitenskapsmuseet har gjort en stor innsats i form av forskning i forhold til skjøtselen på Sølendet helt siden vernet, og forvaltningsplanen er utarbeidet med bakgrunn i dette arbeidet og erfaringer fra den praktiske skjøtselen. På Vitenskapsmuseets nettsider finnes en oversikt over rapportene med tilgang til digitale utgivelser. Deler av forvaltningsplanen kan trykkes opp som et enkelt særtrykk for bruk i skjøtselssammenheng, uten kapittel 2 og 3 med områdebeskrivelse og brukerinteresser. Dag-Inge Øien har gitt direkte innspill til planen og fremstilt kartdataene som er brukt, og kartene er laget av Espen Sveen hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Jan-Erik Andersen og Therese Ruud hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har gitt nyttige innspill underveis. Planen er sluttført av Arnstein Engemyr Knutsen. Planen har vært til høring hos grunneiere, kommunale instanser, relevante instanser på fylkesplanet og andre interessegrupper i perioden Forvaltningsplanen er godkjent av Røros kommune, som forvaltningsmyndighet og vil tre i kraft den Planen vil være retningsgivende for forvaltningen av området. Planperioden er ti år, men planen kan revideres tidligere ved behov. Trondheim, Stein-Arne Andreassen Miljøverndirektør 5

6 In n h o l d Forord Innledning Bakgrunn Formålet med vernet Utfordringer Metodikk Beliggenhet Geologi, hydrologi og klima Natur- og landskapstype Vegetasjon og flora Fugle- og dyreliv Kulturhistorie Brukerinteresser Jordbruksinteresser og beite Friluftsliv Motorferdsel og annen ferdsel Tekniske inngrep eller andre påvirkninger Kulturminnevern Høyløer og slåttebuer Stakkstenger Status og forvaltning av området Forvaltningsmyndighet Oppsyn og skjøtsel Samarbeid med svenske forvaltningsmyndigheter Trusler og vurdering av verneverdiene Bevaringsmål og forvaltningsstrategi Skjøtselmessige oppgaver og tiltak Tidligere skjøtsel Slått Slåttetidspunkt Differensiert forvaltning og skjøtselssoner Intensivområdet Ekstensivområdet Gjengroingsområdet Endringer av grensene for skjøtselen Behandling av slåttegresset Bålplasser til brenning av gress og hogstavfall Rydding av kratt og skjøtsel av bjørk Differensiert skogskjøtsel Tilrettelegging for maskinslått Tilrettelegging og informasjon for besøkende Generell ferdsel Tråkkskader fra ferdsel Undervisning og forskning Ressursbehov for å holde Sølendet i hevd Nyttig litteratur

7 Ve d l e g g s l i s t e I II III IV V VI Verneforskrift for Sølendet naturreservat Forslag til endret verneforskrift Grunneierliste Grensebeskrivelse Liste over rødlistede arter registrert i området Oversiktsplan over ulike tiltak 7

8 8

9 1 In n l e d n i n g 1.1 Ba k g ru n n Sølendet naturreservat ble fredet som naturreservat ved Kgl. res. av 27. september 1974 i medhold av naturvernloven av 19. juni 1970 nr. 63 8, jf 10, 21, 22 og 23, og utvidet ved Kronprinsreg. res av 21. desember Sølendet er et unikt utmarksslåttområde som er viktig både natur- og kulturhistorisk. Området er svært artsrikt med store forekomster av truede arter og spesielle plantegeografiske lokaliteter. Opprinnelig ble 2854 daa fredet, men i 1990 ble 210 daa lagt til reservatet i nordøst og sørøst for å sikre vanntilførselen til myrområder i nord og viktige leveområder for den fredede orkidèen svartkurle (Nigritella nigra) i sør, som har en av sine viktigste skandinaviske forekomster i verneområdet (Øien & Moen 2006). Den er under kategorien sårbar på den norske rødlista, og ble fredet etter naturvernloven. En skjøtselsplan ble utarbeidet av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag i 1985 (Moen & Rohde 1985), som bygde på undersøkelser utført av Asbjørn Moen ved NTNU Vitenskapsmuseet (daværende Botanisk avd. ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet). Forslag til ny skjøtselsplan for utvidelsesområdet ble utarbeidet av Vitenskapsmuseet i Det ble utgitt en egen plan for skjøtsel og forvaltning av leveområder for svartkurla sør på Sølendet i 2005 (Øien & Moen 2005) i Botanisk notat , på gnr/bnr 80/5, 80/1 og til dels 90/1. Direktoratet for naturforvaltning (DN) kommer med handlingsplan for svartkurle i løpet av 2010 for å kartlegge status for lokalitetene, behovet for skjøtsel og tiltak, og etablere et overvåkningsplan for å øke kunnskapen om artens biologi generelt, også utenfor verneområder. Det faglige grunnlaget for denne er gitt i Moen & Øien (2009) der studiene på Sølendet står sentralt. Slåttemark generelt og slåttemyr spesielt har store biologiske og kulturhistoriske verdier som er truet i et moderne samfunn, og vil bli utvalgte naturtyper med egne forskrifter etter naturmangfoldloven i løpet av Handlingsplan for slåttemark (DN rapport ) omhandler generelle tiltak utenfor verneområder, og kan ha aktuelle tiltak i tilgrensende arealer til reservatet. I årene etter vernet av Sølendet har det vært betydelig forskningsaktivitet på effekten av slått på vegetasjonen. Viktige resultater fra denne forskningen er sammenfattet i NTNU Vitenskapsmuseets botaniske rapportserie (Øien & Moen 2006). Denne rapporten sammen med praktiske skjøtselserfaringer etter den gamle skjøtselsplanen legges til grunn for denne forvaltningsplanen. Forvaltningsplanen skal være et praktisk verktøy for å skape en helhetlig forvaltning av verneområdet, og unngå tilfeldige enkeltavgjørelser. Planen skal gi konkrete retningslinjer om bruk, skjøtsel, informasjon og tilrettelegging i området. 1.2 Fo r m å l e t m e d v e r n e t Formålet med vernet etter verneforskriften av er å bevare et større slåttemyrkompleks med en særlig rik og egenartet vegetasjon og flora som har særskilt vitenskapelig og pedagogisk betydning samt å bevare enkelte plantearter som er sjeldne eller som har særlig plantegeografisk interesse. I forslag til ny verneforskrift er formålet med vernet noe utvidet til å bevare et område som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, som består av natur- og kulturlandskap der våtmarksmassiver dominert av åpne myrflater er særlig verdifulle. Området har særlig betydning for det biologiske mangfold i form av at myrslått har gitt opphav til en rik og egenartet vegetasjon, flora og fauna. Området har stor vitenskapelig og pedagogisk betydning. 9

10 1.3 Ut f o r d r i n g e r Landskapet og artsrikdommen som er vernet på Sølendet er kulturbetinget gjennom slått og denne skjøtselen må opprettholdes for å ta vare på verneverdiene. Gjengroing av slåttemark etter opphør av slått er generelt en utfordring, og det er derfor laget en handlingsplan for slåttemyr generelt utenfor verneområder. Dette verneområdet er et spesielt verdifullt og rikt eksempel på gammel slåttemyr, og må spesielt ivaretas. Gjennomføring av skjøtselen fører til en del motorisert ferdsel både under selve slåtten og under transport av gresset ut av verneområdet. For å begrense kjørespor i terrenget, må ferdselen skje så varsomt som mulig. På grunn av det store artsmangfoldet og landskapskvalitetene er området rikt besøkt, og ferdselen bør kanaliseres for å bevare verneverdiene. 2 Me t o d i k k 2.1 Be l i g g e n h e t Sølendet naturreservat ligger nord for Brekken i Røros kommune, nordøst for riksvei 705 mot Tydal (VV i DN Naturbase). Reservatet ligger like nord for østenden av Aursunden på m.o.h. inn mot Skardsfjella og Hyllingsdalen landskapsvernområde (VV ), (Figur 3). Seneste måling av reservatets areal, gjort av NTNU Vitenskapsmuseet og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, viser at 3076 daa er vernet. Noen faktaopplysninger om Sølendet naturreservat er gitt i tabell 1. Grensebeskrivelser finnes i verneforskriften og i skjøtselsplanen fra 1985 (Vedlegg 3). Det vernede området berører følgende gnr/bnr: 81/2 Stenvolden, 82/2 Lien, 87/6 og 87/8 Saksgården, 87/9 Skottvollen, 87/10 Grovan, 87/11 Olderbuslåtten, 89/2 Nilsgårdbrekken, 90/1 Haugen, 91/8 Lillebuslettet og 92/5 Sollia (Figur 1 og Vedlegg 2) (Øien & Moen 2006). Tabell 1. Fakta om Sølendet naturreservat (Naturbase.no). Fakta om Sølendet naturreservat UTM WGS84 Sone 32N Høyde over havet moh Areal 3076 daa Kartblad N50 (M711) 1720 II DN Naturbase VV , BN , KF Internasjonal status IUCN IA Kommune Røros Verneform Naturreservat Vernedato Forvaltningsmyndighet Røros kommune Oppsyn Statens Naturoppsyn (SNO) 10

11 Figur 1. Sølendet naturreservat med markslagskart, løer og buer, stier og veier og eiendomsgrenser med gnr/bnr (Kart: Julia Olsson, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag). 11

12 Figur 2. Forenklet vegetasjonskart over Sølendet naturreservat (Øien & Moen 2006). 2.2 Ge o l o g i, h y d r o l o g i o g k l i m a Sølendet ligger på kalkrike kambro-siluriske bergarter som lett forvitrer, men like øst for området dominerer hardere bergarter som gir mindre baserik jord (Øien & Moen 2006). Området ligger på en morene med høyt leirinnhold og baserike løsavleiringer som gir grunnlag for høy forsumpning og myrdannelse. På flatene sør og øst for verneområdet er de øverste kvartærgeologiske løsmasselagene avsatt i vann, og består hovedsakelig av finkornet sand. Grensen mellom sandsedimenter og morene ligger på ca. 706 moh (Øien & Moen 2006). Sølendet heller svakt mot sør og sørøst, og over området ( moh) kommer det baserikt vann (ph <7) fra over 50 kilder (Øien & Moen 2006). Mange av kildene er stabile gjennom hele året og kombinasjonen med baserikt grunnvann og baserike morenemasser skaper grunnlaget for arealene med ekstremrikmyr som dominerer på Sølendet. Etter at vannet har passert myrene, samles det opp i små bekker og sig. Disse rike vassdalene har spesielt basekrevende vegetasjon og et rikt planteliv med mange sjeldne arter. De store sandmoene sør for Sølendet domineres av fattig vegetasjon. 12

13 Sølendet ligger i overgangen mellom den mellomboreale (MB) og den nordboreale (NB) vegetasjonssone, og mellom overgangsseksjonen (OC) og den svakt oseaniske (O1) vegetasjonsseksjonen (Moen 1998). Klimaet i området er en mellomting mellom kyst- og innlandsklima. Årlig nedbør er på omkring 600 mm, med mest nedbør fra juni til oktober. Årlig middeltemperatur ligger på + 0,6 C, med januar som den kaldeste og juli som den varmeste måneden med middeltemperaturer på henholdsvis -9,5 C og +10,5 C. Snøen ligger vanligvis dager i året, fra oktober til mai med en dybde på om lag 1 m midt på vinteren. Vekstsesongen er derfor kort, vanligvis fra slutten av mai til siste halvdel av september (Øien & Moen 2006). 2.3 Nat u r - o g l a n d s k a p s t y p e Sølendet er en svært viktig lokalitet for naturtypen slåttemyr, og et av Norges største sammenhengende områder med rikmyr. Myr dekker omlag halvparten av arealet, og resten av området er hovedsakelig 20 % skogdekt eng og 35 % hei (Figur 2, 4 og 5) (Øien & Moen 2006). Bakkemyr er den myrtypen som dominerer på Sølendet, men det finnes også flatmyr, kantplanmyr og øyblandingsmyr (DN Naturbase BN ). Sølendet tilhører landskapsregionen som omfatter viddebygdene i Sør-Trøndelag og Hedmark (DN Naturbase KF ). Området er et nasjonalt viktig kulturlandskap og er sammen med vannsystemet Øvre Glåma sørøst for verneområdet (BN ) en nasjonal og regionalt viktig naturtype (Figur 3), hvor kilder, myrer, bekker og sig utgjør et sammenhengende og velutviklet system. Figur 3. Sølendet naturreservat og vannsystemet Øvre Glåma, sørøst for verneområdet, utgjør en regionalt og nasjonalt viktig naturtype hvor kilder, myrer, bekker og sig utgjør ulike sammenhengende og velutviklede myrsystem (Kart: Norge Digitalt). 13

14 2.4 Vegetasjon og flora Det er registrert 296 karplantearter (hvorav 25 hybrider), hvorav flere sjeldne arter opptrer i store mengder, og 275 moserarter innenfor reservatet, og (Figur 6-11). Fullstendig artsliste finnes i Øien & Moen (2006). Rundt kildene dominerer arter som myrstjernemose, kalktuffmose, kildemoser og rød-/brunmakkmose i bunnsjiktet, og alpine arter som gulsildre og sotstarr i feltsjiktet (Øien & Moen 2006). De samme artene finnes på rikmyra, sammen med f.eks. gressvekster som trådstarr, breiull, hårstarr, særbustarr og gulstarr, og urter som gullmyrklegg, fjellfrøstjerne og gressvekster. Mot rikmyrkantene dominerer ofte sumphaukeskjegg og blåtopp. Mange basekrevende orkidèer som blodmarihand, engmarihand, lappmarihand og brudespore forekommer lokalt i store mengder på rikmyra. I gunstige sesonger blomstrer over to millioner individer av brudespore i reservatet. Totalt er det funnet 12 arter og minst 15 hybrider av orkideer. Figur 4. Utsikt over slåttemyra på Sølendet mot Vigelfjella (Foto: Miljøverndepartementet og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag). I engskogen er urter som marikåper, sumphaukeskjegg, skogstorkenebb og jåblom, og gressvekster som engkvein, gulaks og sølvbunke viktige. Orkideer som grønnkurle, skogmarihand og stortveblad er vanlige. Høgstaudene tyrihjelm, kvann, turt og mjødurt og breiblada gress som skogrørkvein og myskegress dominerer i mer frodig og høgvokst vegetasjon. Lundmoser, rosettmose og fager-/tornemoser er typiske arter i bunnsjiktet. På noe tørrere mark kan lave urter som blåklokke, flekkmure, kvitkløver, søtearter og marinøkler sammen med svartkurle danne blomstrende tepper (Øien & Moen 2006). Heiskogen har artsfattige plantesamfunn med lyngvekstene blåbær, tyttebær, blokkebær og fjellkrekling i feltsjiktet (Øien & Moen 2006). En del lite næringskrevende urter som marimjeller, skogstjerne og gullris og smalblada gress som smyle og finnskjegg er vanlige. Vanlige arter i bunnsjiktet er furumose, etasjemose og gåsefotskjeggmose. Det forekommer også en del lav som f.eks. reinlav og islandslav som kan være lokalt vanlig. 14

15 Figur 5. Utsikt ned mot Aursunden i sørvest (Foto: Miljøverndepartementet og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag). Svartkurle og andre rødlistearter Flere av artene på Sølendet står på den norske rødlista over truede arter, for eksempel svartkurla (EN, sterkt truet) (Figur 6). Kanten av vassdalene, med dreneringssystemene og bekkene på flatene nedenfor de store myrene, er trolig primærlokalitetene for svartkurle (Moen & Øien 2003, 2009). Arten krever åpen vegetasjon, og går ut når vegetasjonsdekket blir tett og høyt. De store populasjonene med mange blomstrende individer av svartkurle er sekundære lokaliteter som er avhengige av kulturpåvirkning som rydding, slått og beite for å kunne opprettholdes over lang tid. På Sølendet vokser svartkurle hovedsakelig i to plantesamfunn, en tørr og en fuktig type av åpen gressmark. Tørr gressmark karakteriseres med ryllik, marinøkkel, blåklokke og putehårstjerne, fjellbakkestjerne, snøsøte, flekkmure og blåvier. Typiske arter i fuktig gressmark er dvergbjørk, gullmyrklegg og myrfiltmose, og rikmyr-/fuktengarter som særbustarr, slåttestarr, jåblom, bjønnskjegg, gullmose og rosetorvmose (Moen & Øien 2009). Figur 6. Svartkurle (Nigritella nigra) (Foto: Bjørn Ragnbru). Andre rødlistede arter registrert i reservatet er bl.a. de to marinøkkelartene håndmarinøkkel (B. lanceolatum) som er nær truet (NT) og høstmarinøkkel (B. multifidum) som er sårbar (VU) (Kålås m.fl. 2010). Håndmarinøkkel trives på arealer som skjøttes, mens høstmarinøkkel vokser i fattigere engvegetasjon som ikke skjøttes og er i tilbakegang i skjøtselsområdene. Flere rødlistearter registrert i området finnes i vedlegg V. 15

16 Figur 8. Marinøkkel (Botrychium lunaria) (Foto: Brit-Agnes Buvarp). Figur 9. Legevintergrønn (Pyrola rotundifolia) (Foto: Brit-Agnes Buvarp). Figur 7. Brudespore (Gymnadenia conopsea) (Foto: Brit-Agnes Buvarp). Figur 11. Gulstarr (Carex flava) (Foto: Asbjørn Moen). Figur 10. Gullmyrklegg (Pedicularis oederi) (Foto: Asbjørn Moen). 16

17 2.5 Fu g l e- o g dy r e l i v Fuglelivet på Sølendet er typisk for fjellbjørkeskogsbeltet i Røros-distriktet (Arnesen m.fl. 2008, Miljøstatus 2010). Blant de vanligste fugleartene er trane, lirype, dobbeltbekkasin, enkeltbekkasin, rugde, småspove, gjøk, sivspurv, heipiplerke, blåstrupe, rødvingetrost, gråtrost, løvsanger, bjørkefink, gråsisik, steinskvett og stær (NT, nær truet). Arter som dvergspett, tretåspett, samt rødlisteartene hettemåke (NT) og makrellterne (VU) er også observert i verneområdet (Vedlegg V). I gode smågnagerår jakter jordugle, haukugle, fjellvåk og tårnfalk i området. Hare er meget vanlig og enkelte år er gnagere som lemen, klatremus og gråsidemus tallrike. Rødrev, grevling, røyskatt, snømus og mår forekommer regelmessig mens elg er vanlig i sommerhalvåret. På ettersommeren nyttes området også mye av tamrein. Av større rovdyr forekommer bjørn og jerv som streifdyr. Blant amfibier er buttsnute/vanlig frosk og firfirsle vanlig arter i reservatet. 2.6 Ku lt u r h i s t o r i e Sølendet har sannsynligvis vært brukt til slått eller beite siden før Svartedauden på 1300-tallet, men det er liten kunnskap om den tidlige bruken, og den har heller ikke etterlatt seg synlige spor i området (Øien & Moen 2006). Fra det ble etablert fast bosetting i Brekken på 1600-tallet og opp til andre verdenskrig spilte utmarka, og spesielt Sølendet, en sentral rolle for gårdene i Brekken. Fram til tallet ble det gjerne drevet en kombinasjon av jordbruk kombinert med arbeid for Røros kobberverk. Det ble hogd ved, sanka lauvkvist til dyrefôr i vårknipa og skåret never til taktekking. Bark ble nytta til koking av bjørkelåg til næringsrikt vann til dyra og til garving (Arnesen m.fl. 2008). Utmarka har gitt brensel, byggematerialer, bær, fisk og vilt. Den fattige heivegetasjonen ble av og til brukt til beite. Viktigst var imidlertid husdyrbeitet og slått til vinterfôr på myr og eng, og Sølendet ble brukt til utmarksslått fram til 1950-åra. Lokale stedsnavn forteller mye om tidligere tiders bruk (Figur 12) og blant annet ble myra og engskogen benyttet til slåttemark. Det totale slåttearealet på Sølendet var omkring 2 km² (2000 daa), men bare halvparten ble slått i løpet av en sesong (Øien & Moen 2006). Det kunne tas ut omlag 100 tonn høy årlig fra Sølendet og mer enn 30 personer kunne være i sving på Sølendet med ca arbeidsdager per sesong. Slåtten varte gjerne fra første halvdel av juli til langt ut i august/september. Høyet ble satt i stakk (Figur 27 og 28) og omlag 1/3 av høyet ble oppbevart i løer. Om våren ble engene og myra rydda for vindfall, kvister og stein, og trærne ble kvista opp til «slåttekarshøgde» (Øien & Moen 2006). Enkle gjerder av jord og kvist, hafeller, ble brukt både til å lede vann og holde beitedyr ute. 17

18 Figur 12. Lokale stedsnavn forteller om tidligere tiders bruk av Sølendet naturreservat (Moen 2006). 18

19 3 Br u k e r i n t e re s s e r 3.1 Jo r d b ru k s i n t e r e s s e r o g b e i t e Status og erfaringer Området har vært brukt som slåttemark i mange hundre år, og denne bruken er omtalt under kapittel 2.6. Etter noen tiår med gjengroing har store deler av Sølendet nå vært skjøttet som kulturlandskap siden Av skjøtselstiltak er det i all hovedsak gjennomført slått og noe uttak av døende trær (omtalt i kapittel 5). Sølendet har tradisjonelt sett ikke, eller i svært liten grad, vært benyttet til beite og det var neppe vanlig å la dyr beite i områder som seinere skulle slås. Beiting og slått kan tilsynelatende gi samme åpningseffekt i kulturlandskapet ved at busker og kratt holdes nede, og lyskrevende og konkurransesvake arter favoriseres (Moen & Øien 2009). Beiting gir imidlertid en annen og mer variabel påvirkning enn slått, og husdyrbeiting er derfor ingen erstatning for slått som skjøtselsmetode. Den viktigste forskjellen er at slått gir jevn mekanisk påvirkning, men beitedyr er selektive og unngår å beite på arter som er giftige, tornete eller lite smakelige. Slik oppstår et skeivt konkurranseforhold med mye beitetolerante arter som tyrihjelm, tistler og sølvbunke (Moen & Øien 2009). Det tilføres mer næring ved beitedyr i form av avføring, mens ved slått fjernes næringen med slåttegresset og næringsinnholdet i jorda synker inntil det oppstår ei likevekt mellom naturlig tilførsel av nitrogen og fosfor, og uttak (Norderhaug m. fl. 1999). Beiting gir generelt høyere mekanisk påvirkning i form av tråkkbelastning som er ekstra stor på myr, avhengig av hvilke beitedyr. Enkelte ettårige arter er avhengig av bar jord for frøspiring, mens andre høgvokste urter er sensitive for tråkk og vil ikke klare seg i beitemark. Vegetasjonen skades, jordoverflata blottlegges og torva presses sammen slik at det renner mer vann på overflata og eroderer (Norderhaug m.fl. 1999). Svartkurle er tråkksterk, og tåler moderat tråkk av menneske og husdyr, mens andre arter ikke tåler beite så godt (Moen & Øien 2009). Erfaringer med beite på Sølendet er begrensa til ca. 50 daa på utsida av reservatet inntil grensa i sørøst ved Haugen gård hvor 15 ungdyr av Norsk rødt fe beitet i perioden juni-september i årene Beitinga førte til store endringer i vegetasjonen, og artsantallet gikk ned. Etter opphøret av beiteaktiviteten gikk suksesjonen mot plantesamfunn tilsvarende den rike slåttemyrvegetasjonen på Sølendet(Øien & Moen 2006). På ettersommeren trekker et betydelig antall tamrein inn på Sølendet og den beiter i større grad enn sau ute på myrene og finnes spredt i hele reservatet. Reinen har antakelig alltid beitet i området, men det er rimelig å tro at dyra, i den tid reindrifta var mer intensiv, ble holdt unna slåtteområdene før slåtten. Det er urealistisk med dagens form for reindrift å hindre reinen i å beite på Sølendet. Mål Det skal ikke være beitedyr i området, med unntak av streifende tamrein. Det skal ikke være ordinær skogsdrift på Sølendet, men det skal tynnes og ryddes bl.a. bjørkeskog i skjøtselsøyemed (Kapittel 5). Aktuelle bestemmelser og retningslinjer (Verneforskrift, Vedlegg I) Området er vernet mot ethvert tiltak som kan endre naturmiljøet. Det er tillatt med vedlikehold av eksisterende bygninger, veier og andre anlegg. Forvaltningsmyndigheten kan forby eller regulere beiting og slått i hele eller deler av reservatet. Med unntak av gjengroingsområdet er det mulig med uttak av bjørk etter anvisning av forvaltningsmyndigheten. Uttak krever spesiell innsikt m.h.t. trær som skal plukkes ut fra oppsynet, og kvisten må fjernes. 19

20 3.2 Fr i l u f t s l i v Status Reservatet har vært mye brukt på grunn av sin botaniske verdi, og er i dag tilrettelagt med en natursti i den østre delen. Naturstien ble anlagt i 1991 og er svært populær for turgåere, både blant lokalbefolkningen og tilreisende (nærmere omtalt under delkapittel 5,8). All erfaring så langt tilsier at den frivillige kanaliseringen som skjer gjennom tilretteleggingen er tilstrekkelig for å hindre slitasje, og ferdsel og friluftslivsaktivitet i dag foregår med minst mulig påvirkning på verneverdiene. På ettersommeren er Sølendet mye benyttet under sopplukking. Nyvollveien er en mye brukt turvei og denne blir også maskinpreparert for skiløping om vinteren. Det jaktes elg i området, og det drives noe snarefangst av rype i ytre deler. Etter at naturstien ble etablert er det også laget bålplass ved Dalbua (Figur 1), som primært var til bruk for organiserte turer. Bålplassen er imidlertid en del brukt av andre besøkende, men så lenge det benyttes tørre kvister er dette ikke i konflikt med verneformålet. Mål Ta vare på et område med særskilt pedagogisk betydning, men friluftsliv i seg selv er ikke en del av vernet formålet. Friluftslivet skal ikke være til trussel for verneverdiene i reservatet. Aktuelle bestemmelser og retningslinjer Det må tas høyde for at nye former for friluftsliv som ikke er nevnt i verneforskriften av 1990 men som kan bli aktuelt i framtida, ikke nødvendigvis er forenelig med verneformålet. Derfor er det foreslått noen nye bestemmelser i forslaget til ny forskrift (Vedlegg II): Teltleirer, idrettsarrangementer eller lignende større arrangementer er forbudt uten søknad om dispensasjon. Sanking av bær og sopp, og jakt er tillatt etter gjeldende lovverk. Bålbrenning er forbudt, unntatt på etablert bålplass ved Dalbua og i skjøtselssammenheng. Bruk av sykkel og hest er forbudt, unntatt på Nyvollveien. Inntil forskriften er revidert, tilrådes det at besøkende i området allikevel følger disse retningslinjer. Tiltak Naturstien, rasteplassene og buene må vedlikeholdes, slik at friluftslivet kanaliseres til å benytte disse. Dette vil begrense slitasje på vegetasjonen som er formålet med vernet. Det er aktuelt med en revidering av verneforskriften i forhold til dagens situasjon slik at nødvendige retningslinjer kan hjemles i forskriften. Informasjon om bestemmelser og retningslinjer for friluftslivet ved adkomstene til verneområdene må etterses og oppdateres ved behov. 20

21 3.3 Mot o r f e r d s e l o g a n n e n f e r d s e l Status og utfordringer I følge dagens bestemmelser er motorisert ferdsel forbudt, med visse unntak, bl.a. for skjøtselstiltak. Nyvollveien er privat og brukes av grunneiere for å komme til og fra Nyvollen. Etter at dagens vernebestemmelser ble utformet er deler av veien lagt innenfor reservatet og kjøring på denne strekningen er ikke hjemlet i vernebestemmelsene. Vernebestemmelsene er ikke oppdatert i forhold til de hjelpemidler som i dag brukes i forbindelse med reindrift, jordbruk og skogbruk, og som antakelig gir mindre terrengskader enn kjøring med jordbrukstraktor på frossen mark. Det brukes i dag tohjulstraktor til slått i skjøtselsøyemed og 4-hjuling for å transportere ut gresset. Motorisert ferdsel i samband med skjøtsel omtales i videre kapitler om slått og skjøtsel. Det er tillatt med utkjøring av felt elg med lett beltekjøretøy som ikke skader myroverflaten, men det har også vært gitt tillatelse til grunneierne til bruk av 4-hjuling ved uttak av gress, skog og felt elg. Ridning og sykling er i følge friluftsloven tillatt på veier og stier under tregrensa og over alt i fjellet. Det ble tidligere brukt truger på hestene, og dette har til nå ikke hatt noe stort omfang. Med den utvikling både ridesporten og terrengsyklingen har gjennomgått de siste årene bør en være føre-var da stiene på Sølendet og terrenget utenfor ikke tåler denne typen ferdsel selv i meget begrenset omfang. Mål Den nødvendige motoriserte ferdselen i samband med skjøtselen skal være på et minimumsnivå. All ferdsel må skje varsomt og det må tas hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Aktuelle bestemmelser og retningslinjer Det anbefales endringer i verneforskriften for å hjemle bl.a. ferdselen på Sølendet. Etter forslag til ny verneforskrift (Vedlegg II) gjelder: Motorisert ferdsel og bruk av sykkel og hest er i utgangspunktet forbudt etter ny verneforskrift, unntatt på Nyvollveien og i skjøtselsøyemed. Unntak fra verneforskriften om motorisert ferdsel; - Ved gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, sikrings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed. - Om meldeplikt til forvaltningsmyndigheten i etterkant ved nødvendig motorisert ferdsel i forbindelse med akutte utfall på eksisterende kraftnett. Det kan søkes om nødvendig motorferdsel ved oppgradering av eksisterende kraftnett. - Om meldeplikt i forkant til oppsynet ved uttransport av sykt og skadd bufe. - Det er tillatt med utkjøring av felt elg med lett beltekjøretøy som ikke skader myroverflaten, og det kan søkes om tillatelse til uttransport av vilt med andre kjøretøy, eksempelvis 4-hjuling. - Nødvendig bruk av snøscooter på snødekt, frossen mark i forbindelse med jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring er også tillatt. Jakt, fangst og fiske regnes ikke som næring og leiekjørere skal medbringe dokumentasjon fra oppdragsgiver. - Transport av tømmer med traktor bør skje på frossen og snødekt mark/myr og på oppkjøring av fast spor. 21

22 3.4 Te k n i s k e i n n g r e p e l l e r a n d r e p å v i r k n i n g e r Status Det er ingen større tekniske inngrep i reservatet, med unntak av Nyvollveien som går gjennom den østre delen av verneområdet. I vest går veien fra Gropkåa over Tistelholmen i yttergrensa på reservatet. Det er ingen kraftlinjer i reservatet, men en kraftlinje følger vernegrensen et kort stykke i sørenden av reservatet. Automatiske målinger av grunnvannsnivå har pågått på tre lokaliteter på Sølendet siden 1999, to av dem fram til 2006 (Øien m.fl. 2007). Utstyr for måling av teledybde ble satt opp på 13 målepunkt på Sølendet i 1999 og Det ble etablert en helautomatisk værstasjon i 2007 på Tistelholmen sørvest i reservatet som måler temperatur, nedbør, luftfuktighet og snødybde. Det er lagt vekt på å plassere målestasjonen slik i terrenget at den ikke er lett synlig eller danner silhuett mot horisonten. Den er også holdt unna naturstier eller stier der det ferdes mye folk. Mål Det skal ikke gjennomføres nye tekniske inngrep og andre påvirkninger i reservatet, annet enn vedlikehold av eksisterende bygninger og anlegg. Aktuelle bestemmelser og retningslinjer Det skal ikke gjennomføres tiltak som kan endre naturmiljøet, se verneforskrift. Vedlikehold av eksisterende veier, bygninger og andre anlegg er tillatt, inkludert vedlikehold av eksisterende løer og buer. Drift og vedlikehold av kraftlinjer er tillatt, dersom det ikke forutsetter vesentlige fysiske endringer. 3.5 Ku lt u r m i n n e v e r n Status Verneverdiene på Sølendet har sin bakgrunn i den lange historien (Kapittel 2.6) med slått, og løene, buene og stakkstengene er en naturlig del av kulturlandskapet og vernet. Området har en pedagogisk verdi og hele kulturmiljøet er viktig for å forstå vernet og skjøtselen av slåttemyra. Mål Områdets pedagogiske betydning som gammel slåttemark og kulturlandskap skal brukes i undervisnings- og formidlingssammenheng på verneformålets premisser. Aktuelle retningslinjer Vedlikehold av bygninger, veier og andre anlegg på vernetidspunktet og som er istandsatt i dag skal vedlikeholdes. Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til istandsetting, vedlikehold og skjøtsel av kulturminner. Verneformålet etter den nye verneforskriften skal bevare et verdifullt natur- og kulturlandskap. 22

23 3.5.1 Høyløer og slåttebuer Status Under slåtten brukte folk å overnatte i løer eller i mer komfortable slåttebuer med ildsteder. Det har tidligere stått 3 slåttebuer og 8 høyløer på Sølendet. 2 slåttbuer, Olderbua og Dalbua, og 3 høyløer, Nerlaua, Midtilaua og Øverlaua, er i dag restaurert (Figur 13-16). De andre husværene som har stått på Sølendet er i en forfatning som gjør det umulig med restaurering, og innenfor gjengroingsområdet er dette heller ikke ønskelig. Buene og løene eies av grunneierne, men restaureringen har vært påkostet av forvaltningsmyndigheten, og etter restaureringen har det vært noe vedlikeholdsarbeid på buene. Takene er blitt måkt av i snørike vintre. Alle de restaurerte buene og løene ligger i tilknytning til naturstiene og står åpne for besøkende på Sølendet og forsynt med ved, og disse er viktig for å forstå hvordan livet på Sølendet artet seg. Det er få som raster i buene, men svært mange titter inn i dem. Nerlaua brukes til informasjon og Øverlaua benyttes til lagring av utstyr og høy. Mål Bygninger som er restaurert på Sølendet skal vedlikeholdes, men det skal ikke oppføres noe nytt som erstatning for de slåttebuene og høyløene som er forfalt. Tiltak: De 3 løene og de 2 slåttbuene som i dag er restaurert skal vedlikeholdes, og Forvaltningsmyndigheten påtar seg ansvaret for vedlikehold. Det bør gjøres en avtale med grunneier om at de står ulåst og er tilgjengelige for besøkende i reservatet, og at de kan disponeres av forvaltningsmyndigheten. Figur 13 og 14. Bildet til venstre viser Olderbua innvendig og på bildet til høyre viser Nerlaua med kasse for natursti-guiden (Foto: Brit-Agnes Buvarp). Figur 15 og 16. Midtilaua og Dalbua, førstnevnte er ei luftig høyløe med bjørke stokker som trolig er over 300 år gammel og her fotografert i 1976 (Foto: Asbjørn Moen og Trond Arnesen). 23

24 3.5.2 Stakkstenger Status Det meste av gresset som ble slått på Sølendet ble etter tørking satt i stakk og det var vanlig å bruke samme stakk i flere år (Figur 17 og 18). Høystakkene satte derfor sitt preg på området (Arnesen m.fl. 2008, Moen 2006). Etter restaureringsfasen er det satt opp flere stakkstenger og på enkelte av disse er det stakksatt høy i forbindelse med slåttedager og pedagogiske opplegg. De stakkstenger som i dag er på Sølendet opprettholdes og restaureres når dette er nødvendig. I området rundt naturstiene er det i dag totalt 6 stakker, hvorav av en er høysatt. 2 av stakkstengene står som poster på naturstiene og 2 i tilknytning til de store myrene i vest. Ungdomsskoleelevene i Brekken har hvert tredje år en slåttedag der det settes opp en høystakk som en del av undervisningsopplegget. Tiltak: Eksisterende stakkstenger skal vedlikeholdes. Figur 17 og 18. Prinsippskisse av høystakk etter Arnesen & Moen (2002) og oppsatt høystakk (Foto: Brit-Agnes Buvarp). 24

25 4 Status og forvaltning av området 4.1 Fo rva lt n i n g s m y n d i g h e t Direktoratet for naturforvaltning fastsetter hvem som skal være forvaltningsmyndighet i naturreservatet. Forvaltningsmyndigheten har tidligere vært tillagt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og er nå tillagt Røros kommune, som: - skal utarbeide forvaltningsplan og informasjon - behandle dispensasjoner - er ansvarlig for grensemerking og skilting Dispensasjoner fra verneforskriften gitt etter de generelle bestemmelsene i naturmangfoldloven 48 har særskilte krav til søknad og begrunnelse, som må inneholde nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. Forvaltningsmyndigheten har etter forvaltningsloven 11 veiledningsplikt overfor søkere. Det kan gis flerårige dispensasjoner/tillatelser for arrangementer osv som omsøkes. 4.2 Oppsyn og skjøtsel Status Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer, kan gjennomføre skjøtselstiltak etter verneforskriften, som jf. 5 ikke er til hinder for gjennomføring av oppgaver i oppsyns-, skjøtselsog forvaltningsøyemed. Dagens skjøtsel følger en skjøtselsplan som ble utarbeidet av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag i 1985 (Moen & Rohde 1985). I perioden var grunneier Nils Stenvold oppsynsmann og sto for restaurering og skjøtsel av reservatet. Oppsynet for Sølendet naturreservat har etter det vært lagt til Røros kommune, men er nå overført til Statens Naturoppsyn (SNO) som utfører skjøtsel og tiltak etter anbefalinger gjort av forvaltningsmyndigheten. Det blir hvert år lagt ned omlag 4 månedsverk fra SNO, i forbindelse med naturoppsyn og skjøtsel i området. NTNU Vitenskapsmuseet har det faglige tilsynet med skjøtselen, og kommer med anbefalinger til forvaltningsmyndigheten (Vedlegg VI). Det er viktig at det blir ført en oversiktlig logg og fotodokumentasjon over tiltak som gjennomføres, slik at en kan holde oversikt over tilstand og framdrift, og sammenligne med tilsvarende områder. Dette kan også være nyttig for dokumentasjon i forhold til å søke om midler til tiltak. Oppsynet er ansvarlig for - skjøtsel av slåttelandskapet - at naturstien blir vedlikeholdt og oppdatert - at buer og løer vedlikeholdes - generell veiledning og informasjon - å påse at vernebestemmelsene overholdes Tiltak Det bør settes opp ei bu ved redskapsgarasjen som kan brukes til opphold og overnatting i forbindelse med skjøtselsarbeid, ettersom den eksisterende brakka i tilknytning til redskapsskuret er i veldig dårlig stand og ikke passer inn i landskapsbildet Samarbeid med svenske forvaltningsmyndigheter Det er inngått et samarbeid med svenske forvaltningsmyndigheter i Länsstyrelsen i Jämtland med hensyn til skjøtsel i Hamrafjället naturreservat og Klinken (Natura-2000-område) som ligger øst for Sølendet. Praktisk vil dette bety at både svenske og norske maskiner benyttes på begge sider av landegrensen, og at de ansvarlige samarbeider om skjøtselen. Samarbeidet innebærer mer effektiv maskinbruk og dermed lavere kostnader. I tillegg utvides det faglige miljøet med tanke på erfaringer innen skjøtsel, hvilket kommer alle verneområdene til gode. 25

26 4.3 Tru s l e r o g v u r d e r i n g av v e r n e v e r d i e n e Samlet vurdering Restaurering og skjøtsel av slåttemarkene på Sølendet har foregått siden 1977 og fungert svært bra. Reservatet er i dag et referanseområde for skjøtsel av utmark nasjonalt og internasjonalt, og det er derfor viktig at skjøtselen opprettholdes på dagens nivå (Øien & Moen 2006). Det er ingen grunn til store endringer i eksisterende skjøtselsplan, men Øien & Moen (2006) foreslår mindre endringer med hensyn til populasjonen av den fredede orkidèen svartkurle og andre faglige hensyn. Å bevare artsmangfoldet og øke utbredelsen av svartkurle krever både faglig oppfølging og skjøtsel. Dette innebærer en hyppigere slått av svartkurle-engene, som i praksis legges til intensivområdene. Status for svartkurla Populasjonen av svartkurle i Norge totalt er nå på under 15 % av det den var på midten av 1900-tallet. Populasjonen i og ved Sølendet er den største i Norge med over 3000 individer som tilsvarer ¼ av den totale populasjonen i verden (Moen & Øien 2009). Mye av tilbakegangen av svartkurla skyldes opphør av ekstensiv utmarksslått og - beite, men opprettholdelse av dette alene trenger ikke være nok til å øke en forekomst. Langtidsstudier utført av NTNU Vitenskapsmuseet, viser at svartkurlas økologi er komplisert. Høy dødelighet ved blomstring, lav spireevne og lang utviklingsperiode fra frø til grønn plante, samt beiting fra smågnagere er viktige faktorer som påvirker populasjonsstørrelsen. En økende andel av de blomstrende svartkurlene finnes i dag utenfor reservatet sør for gårdene Haugen og Ryan, både i de skjøtta og uskjøtta områdene (gnr/bnr 80/5, 80/1 og til dels 90/1). I 2009 var over 80 % av det totale antallet blomstrende individer utenfor reservatet. Dette gjelder spesielt et område på omkring 25 daa som har vært beitet av storfe og siden 2005 vært skjøttet etter en skjøtselsplan (Øien & Moen 2005). Denne kraftige økningen skyldes trolig at områdene nylig har blitt rydda og at det har blitt bedre blomstringsforhold. Trusler Gjengroinga og suksesjonen av det gamle kulturlandskapet er den største trusselen for artsmangfoldet og landskapsverdien. Et varmere og våtere klima i framtida vil forsterke disse prosessene. Det er stor ferdsel av botanisk interesserte og andre besøkende, men dette er kanalisert til naturstien i et begrenset område av reservatet og er ikke en trussel for verneverdiene. Det er også en betraktelig motorisert ferdsel i samband med skjøtselen, men dette er nødvendig for å bevare de botaniske og landskapsmessige verdiene i området. Det ser ikke ut til å påvirke området nevneverdig med unntak av noen mindre passasjer med kjøreskader. 26

27 4.4 Bevaringsmål og forvaltningsstrategi Forvaltningsmål Med utgangspunkt i verneformålet er det utformet mål med forvaltningen av naturreservatet: Skjøtselen skal opprettholdes på et nivå som bevarer slåttemyra som kulturlandskap. Forvaltningen av naturreservatet skal bidra til å fremme opplevelsen av et unikt slåttemyrkompleks, kulturhistorie og store botaniske verdier. All ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Ferdselen skal kanaliseres ved hjelp av naturstien. Bevaringsmål Med utgangspunkt i natur- og kulturlandskapskvalitetene som er vernet, så er formålet med den videre skjøtselen delt i flere deler; Å opprettholde et gammelt kulturlandskap på lang sikt. Å opprettholde et slåttemarkskompleks med flere sjeldne arter og vegetasjonstyper, jf. de lange forskningsseriene. Gjennom skjøtselen å øke utbredelsen av svartkurle ut fra dagens status og bevare arten for fremtiden. I handlingsplan for slåttemark er hovedmålsettinga at alle undertyper av slåttemark, inkludert slåttemyr, skal bevares gjennom skjøtsel og drift, på en måte og i et omfang som på lang sikt sikrer naturtypene og artene som er bundet til dem. De nasjonale resultatmålene for bevaring av biologisk mangfold går blant annet på variasjon i naturtyper, artsmangfold og kulturlandskap. Sistenevnte resultatmål stadfester at Kulturlandskapet skal forvaltes slik at kulturhistoriske og estetiske verdier, biologisk mangfold, og tilgjengelighet blir holdt ved lag (St. meld. Om regjeringens miljøpolitikk og Rikets miljøtilstand). 27

28 5 Skjøtselmessige oppgaver og tiltak 5.1 Ti d l i g e r e s k j ø t s e l Siden Sølendet ble vernet, er det lagt ned mye arbeid i rydding, slått og restaurering av bygninger (Direktoratet for naturforvaltning 2009). Ca daa. av arealet ble tidligere slått til den tradisjonelle utmarksslåtten opphørte omkring 1950 etter at den i flere år hadde avtatt i intensitet (Øien & Moen 2006). Restaureringen av det gamle slåttelandskapet ble påbegynt i 1977 og besto de første årene for det meste av rydding av kratt fra i alt 560 daa (Figur 19). Slått er spesielt viktig i restaureringsfasen for å fjerne næringsstoffer og få ned produksjonen i feltsjiktet. Etter restaureringsfasen har det vært en vedlikeholdsfase med årlig skjøtsel, hovedsakelig slått, men også årlig rydding av vindfall og tynning av trær i engskogene (Figur 19). Det ble utarbeidet en skjøtselsplan for Sølendet i 1985 som forutsatte jevnlig slått, rydding av vindfall samt forsiktig tynning av skog for å sikre rekruttering av ungtrær. Den gamle skjøtselsplanen hadde som formål å fremme visse arter og bevare et kulturlandskap skapt gjennom århundrelang markslått, herunder åpne slåttemyrer og halvåpne, parkliknende engskoger med høyløer, buer og stakkstenger (Moen & Rohde 1985). Intensivområdene har blitt slått hvert tredje år, og resten av arealene hvert 5-10 år (Figur 19). Slåttegress og ryddingsavfall har blitt samlet opp og fjernet. Det mest verdifulle engfôret er levert til reindriftsutøvere og gårdsbrukere i regionen som tilleggsfôr og myrgresset er blitt brent ettersom forsøk på kompostering ikke fungerte. Utvidelsen i 1990 er lagt til som ekstensivområde, der to mindre felt på Nilsenga slås. Den tidligere driften, skjøtselen og forskningen er godt omtalt i NTNU Vitenskapsmuseets årsrapporter fra Sølendet og i Øien & Moens (2006) sammenfatning av erfaringer etter 30 år med skjøtsel. 28

29 Figur 19. Oversikt over slått gjennomført på Sølendet siden opprettelsen av reservatet i 1974 (Øien & Moen 2006). Mesteparten av arealet har blitt slått tre ganger eller mer, og arealene innefor intensivområdet er slått 8-11 ganger (kategori A). Område B er ekstensivområdet og C gjengroingsområdet. 29

30 5.2 Sl å t t Erfaringer med slått Slåttetidspunkt, stubbehøyde, slåtteintervall og fjerning av gresset etter slått er faktorer som påvirker artssammensetningen på slåttemark (Norderhaug m.fl. 1999, DN 2010, upublisert). Slått og rydding av kratt har ført til betydelige endringer i mengdefordelinga mellom artene, men få arter har forsvunnet eller kommet til som følge av skjøtselen (Øien & Moen 2006). Vegetasjonen har blitt slått i lang tid, og perioden med gjengroing har vært for kort til at det har inntrådt vesentlige endringer i artssammensetningen ettersom utmarksslåtten ble gjenopptatt bare få tiår etter at den tradisjonelle slåtten opphørte. Busker, lyng, dødt plantemateriale og urter med høyt vekstpunkt har blitt kraftig redusert. Lave urter, rosettplanter, gress og andre konkurransesvake arter med lavt vekstpunkt og med rotknoller som blant annet orkidèer er blitt vanligere. Nedliggende, teppedannende moser har økt, mens oppreiste og tuedannende moser som torvmoser har gått tilbake ved slått. Endringene i arts- og individtettheten etter slåtten varierer også mellom vegetasjonstypene, og øker med økende slåttefrekvens i de to bjørkeskogstypene, hvor gjengroinga førte til nedgang i artsantallet og dominans av noen få, storvokste arter (Øien & Moen 2006). På rikmyrtypene er arts- og individtettheten uforandret eller går noe ned ved slått, ettersom god lystilgang og næringsstress endrer seg mindre. Mange vegetasjonstyper vil ha den største artsrikdommen noen år etter siste slått, gjerne med rikt innslag av orkideer og sjeldne arter. De fleste orkideartene blir kraftig redusert av regelmessig slått hvert år eller annet hvert år, og moderat slåtteintensitet vil derfor fremme både forekomst og blomstring av for eksempel svartkurle. Vassdalen, Nerlauengene og Nilsenga sørøst i reservatet er viktige leveområder for den fredede orkidèen svartkurle og har vært en viktig del av langtidsstudiene som har pågått siden slutten av 1970-tallet (Øien & Moen 2006). Deler av Vassdalen har vært skjøtta siden 1978, deler av Nerlauaengene siden 1991, og deler av Nilsenga siden Det er store naturlige svinginger i antall blomstrende individer, men gjennomgående er antallet likevel minkende på grunn av gjengroing av de fleste voksestedene, spesielt i fuktige og høyproduktive arealer som nederst i Vassdalen og øverst på Nilsenga (Moen & Øien 2003). Rydding er ikke nødvendigvis positivt på de tørrere engene lenger ned med lite kratt, med den største forekomsten av svartkurle de siste 20 år er på Nerlauengene. Status Det slås gjennomsnittlig daa pr år på Sølendet, og gresset har blitt samla opp og fjerna på noe over halvparten av dette arealet, men dette har variert mye. Det totale arealet som holdes i hevd gjennom skjøtselen på Sølendet utgjør ca daa, av de totalt 2000 daa som ble drevet før den tradisjonelle slåtten opphørte. Hvilke områder som er slått og skal slås for hvert år i de ulike områdene finnes i Vitenskapsmuseets rapportserie botanisk notat med årsrapport og oversyn over aktiviteten gjennom året. Utstyret som brukes er lett i vekt for ikke å skade myra, samtidig som det skal gjøre slåtten mest mulig effektiv (Figur 20 og 21). I dag brukes det hovedsakelig tohjulstraktor med slåttesnute, og kantklipper eller ljå rundt steiner, tuer og trær. Til raking brukes det motorisert venderive på det jevneste underlaget, ellers manuell sleperive og vanlig rive. Til oppsamling og utkjøring brukes tohjulstraktor med høysvans og terrengmotorsykkel (4-hjuling) med tilhenger. 30

31 Figur 20 og 21. Skjøtselen på Sølendet foregår ikke lenger med ljå, men er viktig for å bevare det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet. Skjøtselen foregår nå med tohjulstraktor, sleperive og firhjuling (Foto: Tom Johansen og Asbjørn Moen) Slåttetidspunkt Tidlig slått før midten av juli favoriserer arter som blomstrer og setter frø tidlig, og fjerner mer næringsstoffer enn ved sein slått fra august som gir flere arter mulighet til å sette frø og lagre næring (Norderhaug m.fl. 1999, DN 2010 upublisert). I de fleste tilfeller vil slått i månedsskiftet juli-august være optimalt i forhold til artsmangfoldet, men dette vil selvfølgelig variere litt fra år til år og være avhengig av når de ulike artene setter frø de ulike år. Tidlig slått vil gi best overlevelse for etablerte svartkurleplanter siden det meste av bladmassen ligger nært overflata og ikke berøres av slåtten. Sein slått gir økt frøspredning, og fremmer etableringen av nye individer dersom slåttegresset blir liggende på marka noen dager. Det beste for svartkurla er trolig en kombinasjon av tidlig slått i restaureringsfasen for å få ned produksjonen og fjerne gammelt gress, og sein slått i en seinere skjøtselsfase når vegetasjonen er stabilisert. Det er viktigst å slå til riktig tidspunkt i engskogene, tilsvarende det tidspunkt som har vært slått tradisjonelt. 5.3 Differensiert forvaltning og skjøtselssoner I denne forvaltningsplanen vil Sølendet bli inndelt i tre forvaltningssoner, tilsvarende de tre skjøtselskategoriene som har vært tidligere (Moen & Rohde 1985), med en liten justering på arealene som skjøttes. Forvaltningssonene har noe ulike mål om ønsket sluttilstand for naturverdier innenfor rammene av verneforskriften. Denne inndelingen gjør det enklere å differensiere skjøtselen. Forvaltningssonene er ikke nødvendigvis sammenhengende områder, men områder av samme kategori som kan forvaltes noenlunde likt. Sonene har bakgrunn i at slåtten på Sølendet ble slått med ulike intervaller avhengig av produksjonen, og at det i dag på deler av området så godt mulig ut i fra tilgangen på ressurser skal opprettholdes en slått tilsvarende det som har skapt landskapet (Figur 22). to soner skal eller kan skjøttes (intensivt og ekstensivt, område A og B) en sone skal ikke skjøttes, men være referanseområde (gjengroingsområdet,område (C) 31