Preken 17. søndag i treenighetstiden Islandsk-norsk gudstjeneste 5. oktober 2014

Transkript

1 Preken 17. søndag i treenighetstiden Islandsk-norsk gudstjeneste 5. oktober 2014 Kan man snakke med de døde? Dette var et tema i media for ca. 3 uker siden da et engelsk medium, Lisa Williams, var i Norge og opptrådte sammen med vår egen Prinsesse Märtha Louise. Lisa Williams har vært her i landet et par ganger tidligere og samler fulle hus til ganske stive billettpriser. Og neste år kommer hun tilbake og skal ha en møteserie i 17 norske byer! Så dette er åpenbart noe som mange er interessert i og tror på: At man kan få kontakt med sine avdøde slektninger eller med andre, for den saks skyld Også på Island vet jeg at det er stor interesse for spiritisme, dvs kontakt med verdenen på «den andre siden». Tematikken omkring spiritisme og medier, som Lisa Williams sier hun er, kunne det vært interessant å belyse nærmere. Det skal vi ikke gjøre i dag. Men tematikken kan danne et bakteppe for dagens tekst der Jesus vekker et menneske til live igjen. Ja, Jesus innleder jo hendelsen med å tale til den døde: "Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" Kan vi tenke oss noe mer spektakulært enn en oppvekkelse fra de døde? Tre ganger leser vi i evangeliene at Jesus gjorde dette. Vi hører om vennen Lasarus, bror til Martha og Maria. Vi hører om datteren til synagogeforstanderen Jairus. Og i dag er det en enkes eneste sønn vi hører om. Kanskje den mest tragiske av disse fortellingene, om det går an å rangere dem. For fremtidsutsiktene den gangen til en kvinne som både hadde mistet mann og barn/sønn - de var svært dårlige. En sannsynlig skjebne ville være å måtte tigge til livets opphold. Så dette klinger jo med i denne historien, når det står om enken at hun var «sin mors eneste sønn» For tilhørerne den gangen var det også en annen assosiasjon de fikk gjennom det som hendte, nemlig fortellingen om profeten Elia, som var den første leseteksten i dag. Den handler jo også om en gutt som blir levende og gitt til moren. Så det var med andre ord ikke helt fremmed for folket den gangen å tenke at slikt kan hende Så hva er poenget med disse fortellingene i dagens samfunn - de fleste mennesker i dag stiller seg vel tvilende til om dette i det hele tatt har skjedd. Ja, om det i det hele tatt gir mening å snakke om undre og 1

2 mirakler. Jeg leste en interessant artikkel her om dagen at med innsikter fra moderne sannsynlighetsregning så behøver ikke en tro på mirakler være så irrasjonell og stride så mot fornuften som vi kanskje tenker. Sannsynlighetsregning i dag forteller oss også at vi ikke bare må ta hensyn til hvor sannsynlig en forklaring er i seg selv, men at vi også kan vurdere den i lys av hvilken bakgrunnskunnskap vi legger til grunn. Hvis bakgrunnskunnskapen er at alt som finnes er fysiske prosesser i verden, er det veldig usannsynlig at noen kan vinne over døden. Men hvis forutsetningen er at det finnes andre dimensjoner, at det finnes en Gud som er god og som ønsker å åpenbare seg for mennesker, og som dessuten kunne tenke seg å bekrefte at en åpenbaring er fra Gud ved å «signere» den med et mirakel/under som bare Gud kan gjøre da kan det regnes som sannsynlig at så kan skje! Vel, uansett så dreier jo ikke kristendom seg om å resonnere seg frem til sannheter. Det dreier seg fundamentalt sett om tro. Det går en film på norske kinoer for tiden som heter Heaven is for real, eller Himmelen er på ornt li som boken heter på norsk og som var vært en bestselger både i USA og i Norge. Den handler om firåringen Colton som overlevde en sprukken blindtarm og som i månedene etterpå formidlet en nær-døden-fortelling om himmelen. Han beskriver Jesus, englene, hvor «veldig, veldig stor» Gud er, og hvor glad Gud er i oss. Han forteller om en verden der «ingen er gamle og ingen bruker briller». Vi kan smile av dette, men man skal ikke undervurdere barn! I kirkestua for tre år siden oppførte Økern parkteater et stykke av den danske forfatteren Kaj Munk. Stykket heter "Ordet" og handler om Johannes som tar mirakler på alvor i motsetning til andre mennesker i hans nærmiljø. Unntaket er lille Maren, hun støtter Johannes, hun har barnets tro på at Inger som er død skal våkne opp fra døden. Dette teaterstykket er blitt oppført flere ganger i Norge, sikkert også på Island. En kjent skuespiller og tidligere teatersjef her i Norge, Ola B. Johannessen, spilte rollen som Johannes da stykket ble oppført for mange år siden. Og han forteller i intervjuer at nettopp arbeidet med dette stykket og denne karakteren i stykket ble hans inngang til den kristne tro. Han forteller at det var som om noe eller noen snakket til 2

3 ham, - kalte på ham. "Gjennom skikkelsen Johannes hadde jeg hver kveld ansvaret for at det skulle skje et mirakel/under på scenen. Inger ligger der og er død. "Hvis dere bare trodde, ville vi kunne få henne til å leve igjen." Men ingen tror det er mulig. Bortsett fra et lite barn som til slutt sier: "Jammen jeg tror, onkel." Og da ber Johannes. Helt enkelt. Og så våkner hun til live..." Senere i intervjuet sier for øvrig Ola B. Johannessen noe interessant om forholdet mellom teater og religion, at "forbindelsen mellom teater og religion er så tett! Begge forutsetter hengivelse og overgivelse for at noe skal komme utenfra og endre deg..." Stikkordene hengivelse, overgivelse er jo veldig sentrale i kristendommen. Når vi har barnedåp leses fortellingen om Jesus og barna hvor Jesus sier at vi må bli "liksom et lite barn" for å komme inn i Guds rike. Det betyr ikke at vi skal være barnslige eller naive, men tillitsfulle, slik barn er det overfor sine foreldre. Vi skal være tillitsfulle overfor våre himmelske far! Da kan store ting skje! Jesus kom til jorden for å vise oss hvilke krefter det er snakk om når Gud får slippe til. Når han gikk omkring og gjorde under, så var dette tegn på det nye som var kommet til verden gjennom Jesus. Og det var tegn på det fullkomne gudsrike som en gang skal slå ut i full blomst. Men det var også bare tegn, for alle de som Jesus helbredet eller vekket til live igjen, de ble jo senere syke og døde. Men undrene var tegn på at en gang vil det bli slutt på alt ondt, på all sykdom og død, - i det evige Gudsriket! Alterbildet her i Nordberg er et vitnesbyrd om denne kraften, eller skal vi heller si disse oppstandelseskreftene. Tittelen på alterbildet er «Oppstandelse». Jesus kommer oss i møte og har overvunnet døden, og gir oss del i håpet om at døden ikke er det siste. Jeg var på Island for noen få år siden og var bl.a. innom det gamle bispesetet på Skålholt og så kirken som er blitt bygget der i nyere tid. Der er det også et alterbilde av Jesus, og han kommer imot oss på en lignende måte som vi ser det her i Nordberg, vennlig og innbydende. Alterbildet på Skålholt utstråler samtidig makt og myndighet slik også bildet her i Nordberg gjør det. Da vikingene på Island og i Norge ble omvendt til kristendommen kalte de Jesus for Kvitekrist. Han var den sterke som 3

4 overtok Odins plass i den norrøne mytologien. Og da kunne han ikke være en svekling! Han var sterk og mektig. Den norske forfatteren Roy Jacobsen har skrevet en roman som heter Frost. Den handler om islendingen Gest som blir fredløs 13 år gammel etter at han har hevnet drapet på faren ved å ta livet av en av Islands mektigste høvdinger. Gest lever i en vond og tilsynelatende ubrytelig sirkel av drap og hevn. Tittelen "Frost" henspiller på at livet hans er styrt av en slags indre frost. Men Gest utvikler seg. Etter hvert prøver han å kvitte seg med hevntankene ved å vende seg til Kvitekrist og la seg døpe. Kristendom handler om å vende seg til Kristus. Jesus representerer det radikalt nye. For et par søndager siden handlet prekenteksten i kirkene om at vi t.o.m. skal elske våre fiender. Og at vi skal vende det annet kinn til. Ikke underlig at dette budskapet vakte reaksjoner både blant Norges og Islands vikinger! Men gradvis vant den kristne etikk innpass i menneskesinn og samfunnsliv både her og på sagaøya Jesus viste jo ikke sin styrke slik mange den gangen forventet det, i forhold til for eksempel okkupasjonsmakten. Noen trodde jo han skulle bli den store politiske befrier. Men Jesu styrke lå på et annet plan. Og det gjør den også i dag. Det handler om kjærlighetens kraft. Kjærlighetens kraft er den sterkeste. Det er det viktigste i Jesu budskap! Som de fleste av dere i Nordberg menighet kjenner til, så var jeg sjømannsprest i Liverpool i flere år. Og derfor er vi i familien vår blitt ivrige Liverpool-fans både når det gjelder byen og fotballklubben der. I går ettermiddag spilte de på hjemmebane, på Anfield, og vant/tapte mot West Bromwich. Når Liverpool spiller er det jo alltid en sang som blir sunget av fansen, You ll never walk alone. Det skjedde garantert også i går. Det er fantastisk å være på en Liverpool-kamp å høre dette. Men det som er blitt spesielt med denne sangen, er at nå synges den ikke bare i glede, men også i sorg. Det begynte vel da Hillsborough-tragedien rammet Liverpool i Da bodde familien vår i byen og opplevde Anfield stadion dekket av blomster. I Liverpool-katedralen leste fotballstjerner bibelord og forsamlingen stemte i med fullt orgelverk: You ll never walk alone. Du skal aldri gå alene! Og da tolkes salmen religiøst: I sorg og i glede vil Gud gå sammen med deg på veien. Så lenge vi lever på jorden, og når vi alle 4

5 en gang går ut av tiden. Da kan vi ha «hope in your heart», håp i hjertet, og aldri behøve å være alene! Det er ikke gjennom å snakke med de døde at vi får trøst og oppmuntring. Det er tvert imot ved å be til og forholde seg til han som selv er stått opp fra de døde og som er selve garantisten for at Gud alltid vil være sammen med oss - i liv som i død. Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen 5