Kontroll, terapi eller begge deler? - Samarbeid om familievold mellom politi, barnevern og familiekontor

Transkript

1 Fokus på familien Nr 04 - "Kontroll, terapi eller begge deler? - Samarbeid om familievold mellom politi, barnevern og familiekontor" av Heine Steinkopf, Ragnhild Laukvik Leite, Gunhild Gjedrem Spikkeland, Linda Karlsen, Paul Magne Lunde Side 242: Kontroll, terapi eller begge deler? - Samarbeid om familievold mellom politi, barnevern og familiekontor Av Heine Steinkopf, Ragnhild Laukvik Leite, Gunhild Gjedrem Spikkeland, Linda Karlsen, Paul Magne Lunde Abstract: Work with domestic violence is difficult and challenging. Cultural taboo s make it difficult to detect violence, and subsequently to administer proper actions to ensure safety for victims, and therapeutic interventions with both victims and perpetrators. This article describes a collaboration project between the Agder Police department, Kristiansand Child Protection Unit, and the Vest-Agder Familiy Service. These different units provide services ranging from ensuring safety for victims, punitive action towards perpetrators, and therapeutic measures directed towards both victims and perpetrators. Results of the project include better lines of cooperation and communication between the services involved. In addition, experiences from the project indicate that therapeutic actions should be carried out conjointly with agencies that provide social control. These suggestions contradict to some extent the general notion that psychotherapy should be carried out in a noncontrolling and non-normative environment. Results from this project suggest that in the domain of domestic violence, such strategies should sometimes be the treatment of choice. Vold som problem Familievold har vært et skjult og tabubelagt emne. I løpet av de siste årene har partnervold mot kvinner fått mer oppmerksomhet og oppfattes som et betydelig samfunnsproblem. Opprettelsen av krisesentrene har vært en sentral faktor i samfunnets «oppdagelse» og anerkjennelse av problemet. Vold mot barn i hjemmet har så langt fått mindre file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (1 of 21) :17:43

2 oppmerksomhet. Imidlertid synes det nå å være en økende erkjennelse av at familievold også rammer barn, både som direkte ofre og som vitner til vold mellom foreldrene. Ny kunn Side 243: skap peker på at det å være vitne til vold kan være like, om ikke mer, skadelig for barn (Isdal 2002). De psykologiske langtidsvirkningene er dramatiske og svært kostbare for samfunnet (Kirkengen 2005; Bengtson, Steinsvåg & Terland 2004). Nyere kunnskap peker også på at de minste barna faktisk blir mest skadet av et miljø preget av vold og høyt konfliktnivå, gjennom forstyrret tilknytning og hormonell påvirkning av hjernen (Perry 1997; Kirkengen 2005). Det synes også å være slik at det er de minste barna (0 3 år) som er mest utsatt for direkte vold fra foreldrene (Finkelhor & Dzuiba-Leatherman 1994). Vi vet for lite om hvor stort problemet er. Haaland, Clausen og Schei (2005) finner at ca. 27 prosent av kvinnene i deres utvalg hadde opplevd en eller flere former for vold i parforhold, og ca. ni prosent hadde opplevd livstruende vold. En studie fra Finland avdekket at fem prosent av alle barn utsettes for grov vold fra sine foreldre (Sætre 1997). Tall fra USA viser at 14 prosent av alle barn blir utsatt for vold av sine foreldre (Sætre 1997). Andre studier fra USA har vist at så mange som 94 prosent av alle foreldre i USA bruker fysisk straff i oppdragelsen av barn (Isdal 2002). Disse tallene er usikre. Det er vanskelig å innhente eksakt kunnskap om et så tabubelagt område (Leira 2003), samtidig som definisjonene på vold varierer. Kunnskapen om de langvarige skadevirkningene hos barn ved familievold understreker behovet for tiltak. Samtidig er arbeid med familievold ofte svært vanskelig. I vår kultur er vold mot barn tabu- og skambelagt. Dermed vil foreldre sjelden gi slik informasjon videre, og barn fremstår med en sterk lojalitet til foreldrene (Mullender et al. 2002). Det kan også være slik at de som utsettes for volden «trues til taushet» (Vatnar 2000). Samtidig kan også problemet med å oppdage volden ligge i hjelpetjenestene, ved at kompetansen på å identifisere og avdekke fysisk vold mot barn ikke er god nok. Det hersker ofte stor usikkerhet om rutiner for oppfølging av voldssaker: hvem har ansvar, og hva skal en gjøre dersom en faktisk avdekker vold? Hvem følger opp videre, og på hvilken måte? Noen ganger kan det være slik at en ikke er tilstrekkelig kjent med de skadevirkningene volden har, slik at en ikke ser behovet for handling. Kanskje har vi for stor respekt for privatlivets fred, og tør ikke invadere file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (2 of 21) :17:43

3 en familie med ubehagelige mistanker. Ikke minst kan det handle om at en rett og slett ikke vet hva en skal gjøre, og at det ikke finnes planer og rutiner i kommunen for hvordan slike saker bør håndteres. En annen problemstilling i slike saker er at en ofte møter ulike presentasjoner av virkeligheten. Den som utøver volden vil ofte bagatellisere sine handlinger, og beskylder partner eller barn for å ha en skjult agenda med sine påstander om vold. Barn beskyldes for løgn, eller for å overdrive, eller for å ha misforstått situasjonen. Partneren som har vært utsatt for vold kan også i mange tilfeller bagatellisere eller benekte volden (Metell 2002). Ofte ser vi at volden «smuldrer bort» og forsvinner som tema i kontakten med hjelpetjenestene. Vi ser også at det kan inntreffe en polarisering, ved at partene allierer seg med ulike aktører i hjelpetjenestene og får råd om å unngå dialog. Etter vår erfaring gjelder dette særlig advokater og krisesenteret. Noen ganger kan dette være fornuftig, men andre gan Side 244: ger ser vi at det bidrar til en eskalering av konflikten og kan føre til at konstruktive løsninger ikke blir mulige, og at barna blir fanget i et konstant konfliktfelt mellom foreldrene. Det må understrekes at den kontakt eller dialog vi her omtaler, ikke nødvendigvis innebærer samvær eller direkte kontakt mellom ofre og utøvere. Familievold ved Agder politidistrikt Ved Agder politidistrikt registreres det anslagsvis 100 familievoldssaker per år i Kristiansand. I løpet av 2004 ble det delt ut 55 voldsalarmer til kvinner, og 89 menn hadde fått besøksforbud på grunn av vold eller trusler om dette. Alle politidistrikt skal ha en familievoldskoordinator. Noen steder er dette en fulltidsstilling, andre steder en deltidsstilling. I Agder politidistrikt var det i en periode ikke tilsatt familievoldskoordinator, men fra mars 2005 er dette en 50 % stilling som skal dekke hele politidistriktet. Politiet møter ofte mennesker i krise. På utrykning til det som tidligere ble betegnet som «husbråk», ble sakene ofte ordnet på stedet (med koden «OPS; Ordnet På Stedet»). Mange polititjenestemenn har opplevd dette som svært lite tilfredsstillende, samtidig som politiet ofte rykker ut til samme adresse mange ganger. Det er anslått at 90 % av politiets file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (3 of 21) :17:43

4 utrykninger ved familievold er såkalte gjengangere, og at det gjennomsnittlig har vært åtte voldsepisoder før familievold blir meldt til politiet (Politidirektoratet 2002). Mange tjenestemenn har vært opptatt av hva som skjer videre med særlig barna i disse sakene og ønsket at det fantes systemer som tok sakene videre. I henhold til avtalen med barnevernsvakten skal politiet, når de får melding om familievold, rutinemessig undersøke om det finnes barn registrert på den aktuelle adressen. I så fall skal representanter for barnevernsvakten følge patruljen på utrykningen, og dermed møte familien sammen med politiet. Når dette ikke er mulig, skal det uansett sendes melding til barnevernsvakten. Barnevernsvaktens erfaring Barnevernsvakten i Kristiansand har erkjent at kvaliteten i det barnevernsfaglige arbeidet rundt familievoldssaker har vært for dårlig. Tiden som gikk fra barnevernsvaktens intervensjon i voldssaker og barnevernstjenestens igangsetting av undersøkelse/tiltak var for lang. Dette førte til en tidsforskyvning mellom avsløring av vold og videre arbeid som i mange tilfeller førte til at familien «lukket seg» og benektet og bagatelliserte volden. Politiet underrapporterte forekomst av vold i familier med barn til barnevernsvakten. Dette handlet sannsynligvis om mangel på faste rutiner, men kunne også handle om en manglende tro på at det ville nytte å melde fra. Barnevernstjenesten opplevde også at de ikke kunne formidle hjelp ut over de tradisjonelle barnevernstiltakene til familier der det ble brukt vold, og signaliserte derfor liten tro og engasjement i forhold til endring. Familiekontorets arbeid med familievold Over flere år har det vært interesse for emnet ved kontoret i Vest-Agder. Høsten 2002 ble det opprettet et eget familievoldsteam ved kontoret, som har vært aktivt i forhold Side 245: til utvikling av modeller for arbeid med familievold i Kristiansand kommune. Dette innebærer bl.a. deltakelse i styringsgruppe for «Familievoldsprosjektet» i Kristiansand kommune, og mangeårig engasjement for TVERS, et tverretatlig tiltak rettet mot seksuell vold mot file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (4 of 21) :17:43

5 barn (se Søftestad, Hilden, Haga & Bjørtvedt 2006). I løpet av 2004 ble familiekontoret invitert med i det landsdekkende prosjektet «Barn som lever med vold i familien», ledet av stiftelsen Alternativ til vold, og Senter for krisepsykologi. For tiden drifter kontoret flere gruppetilbud: gruppetilbud for menn med aggresjonsproblemer (i samarbeid med Sørlandet Sykehus), gruppe for kvinner som har vært utsatt for partnervold, og gruppe for barn som har opplevd vold i familien. Barnegruppen drives i samarbeid med A-BUP (Sørlandet Sykehus) I det terapeutiske arbeidet viste det seg ofte vanskelig å holde på volden som tema. Volden ble forsøkt bagatellisert, bortforklart og fortrengt. Siden tilbudet ved familiekontoret er helt frivillig, og vi ikke hadde tilgang til dokumentasjon om hva som hadde skjedd, var det få muligheter til å «tvinge» klientene til å snakke om vold. Vi begynte å spørre oss selv om et helt frivillig tilbud var tilstrekkelig, og om det var nødvendig å bringe inn etater som hadde vært vitne til, eller hadde tilgang til dokumentasjon om konkrete voldshendelser, slik at en bagatellisering ikke ville være mulig. Et prosjekt blir til Gjennom en dialog mellom leder for barnevernsvakten, familievoldskoordinator ved politiet og familiekontoret, ble ideen om et prosjekt til. Barnevernsvaktens erfaring var at utøvere av familievold kunne virke mottakelige for et terapeutisk tilbud umiddelbart etter «avsløring». En hurtig tilgang på et terapitilbud syntes ønskelig. Familiekontorets kompetanse på forandringsarbeid kunne være et svar på barnevernets dilemma: «vi har oppdaget volden, men hva gjør vi nå?», og barnevernsvakt/politi kunne være svaret på familiekontorets behov for en instans som kan bidra til å holde volden fast som tema i det terapeutiske arbeidet. For politiet ville et slikt samarbeid avhjelpe deres frustrasjon over stadige utrykninger til «gjengangere», og sikre at familier fikk andre tilbud enn besøkforbud og voldsalarm. Samtidig kunne dette være en anledning til å utvikle videre samarbeidet mellom politi og barnevernsvakt og bidra til større bevissthet i politiet om skadevirkninger for barn, slik at saker i større grad ble brakt videre til barnevernet. (For en nærmere beskrivelse av prosjektet, se Appendix.) Tiltakskjeden Politiet har en spesiell rolle i forhold til oppdagelse og avdekking av vold, enten ved utrykning eller ved anmeldelse. Politiet tar i neste omgang file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (5 of 21) :17:43

6 kontakt med barnevernsvakten, som innleder kontakt med familien. Barnevernsvakten gjør en vurdering av mulige tiltak og om det er aktuelt å gi familien et tilbud om behandling ved familiekontoret. I denne vurderingen inngår også en eventuell overføring til undersøkelsesavdelingen ved barnevernstjenesten. I noen tilfeller kan en familie henvises både til familiekontoret og til undersøkelsesavdelingen. Side 246: Ved familiekontoret gjøres det avtaler om behandlingskontakt, og forholdet til barnevernstjenesten avklares. I noen tilfeller avtales det at barnevernsvakten deltar aktivt i behandlingen, i andre tilfeller blir avtalen at familiekontoret melder tilbake til barnevernsvakten, enten ved endt behandling eller dersom familien uteblir eller ikke ser ut til å nyttiggjøre seg tiltaket. «Kari»s familie er et eksempel som illustrerer tiltakskjeden: Kari er sju år gammel. Politiet blir tilkalt av en nabo etter en voldsepisode i hjemmet. Far hadde slått og sparket mor, mens mor forsøkte å skjerme Kari. Han truet også med å drepe mor mens han holdt en kjøttkniv foran henne. Politiet ble tilkalt, tok far med seg til arresten for avhør og kjørte mor og barn til krisesenteret. Samtidig sendte politiet skriftlig melding til barnevernsvakten. Mor gav politiforklaring neste dag. Av denne kom det frem at mor over lengre tid hadde blitt slått av sin mann. Politiet ila besøksforbud i forhold til barna i tre måneder, og besøksforbud i forhold til mor i seks måneder. Barnevernsvakten snakket med mor dagen etter voldsepisoden. Hun fortalte om langvarig mishandling og flere forsøk på å bryte ut av forholdet. Mor sa at det var første gang Kari hadde vært vitne til volden, og hun tror denne hendelsen må ha virket svært skremmende for henne. Kari hadde vært trist og grått mye. Barnevernsvakten informerte om samarbeidsprosjektet, og mor takket ja til et tilbud for seg og Kari. Det ble sendt melding til undersøkelsesavdelingen i barnevernstjenesten, siden det var tydelig at familien trengte mye hjelp og oppfølging. Mor gav uttrykk for at hun ikke trodde far ville motta hjelp. Seks dager etter denne voldsepisoden møtte mor og Kari på familiekontoret sammen med en representant fra barnevernsvakten og saksbehandler i undersøkelsesavdelingen. Mor ble spurt om det var greit at Kari fikk snakke fritt om det hun hadde opplevd, og kom til at hun ikke file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (6 of 21) :17:43

7 ønsket det ennå. Kari ventet da på venterommet under denne samtalen. Under samtalen informerte barnevernsvakten om forløpet fra politiet fikk melding, og om deres samtale med mor. I denne samtalen ble det klargjort hvilke behov mor hadde for umiddelbar hjelp og hvordan et mer langsiktig hjelpetilbud kunne se ut. Avtalen videre ble at saksbehandler fra undersøkelsesavdelingen ville ha fortløpende kontakt med mor vedrørende praktiske ting som for eksempel økonomi, samt være koordinator mellom familiekontoret og familien. Terapi med Kari foregikk med saksbehandler fra undersøkelsesavdelingen til stede, ettersom hun hadde fått en god relasjon til familien og hadde fortløpende kontakt. Saksbehandler formidlet også kontakt mellom far og voldsteamet på familiekontoret, slik at Karis «stemme» skulle kunne formidles til far. I en periode var det dårlig rekruttering gjennom barnevernsvakten. Andre deler av barnevernstjenesten (Tiltak og Undersøkelse) begynte å vise interesse, slik at en del familier ble henvist til familiekontoret gjennom disse kanalene. Etter hvert ble sakstilgangen så stor at den sprengte rammene for prosjektet. Side 247: Fokus på familievold Prosjektet har, sammen med andre tiltak og medienes generelle interesse, bidratt til et større og bredere fokus på familievold. Vi ser en økt kunnskap om familievold i offentlige instanser, og kompetanse er synliggjort. Dette ser ut til å ha bidratt til en økt trygghet i hjelpetjenestene, slik at saker i større grad blir oppdaget og ført videre i systemene. Et eksempel på dette er at barnevernstjenesten har sett en økning i antall meldinger om familievold i prosjektperioden. Det samme er tilfellet på familiekontoret. Prosjektet har også bidratt til å gi tydeligere fokus på politiets rolle i disse sakene. Dette er særlig viktig ettersom politiet, i likhet med andre etater, sentraliserer oppgaver gjennom større operasjonssentraler. Dette bidrar til mindre grad av personlig kjennskap og kontakt og stiller større krav til politiets profesjonalitet og grad av forståelse, stilt overfor mennesker som tar mot til seg og kontakter politiet etter lang tids overveielse. file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (7 of 21) :17:43

8 Knytting av samarbeidslinjer/økt trygghet i hjelpesystemene Som en direkte konsekvens av prosjektet er det blitt knyttet kontakter mellom politi, barnevernsvakt og familievern. Det er etablert en tiltakslinje fra oppdagelse av vold mot barn og til oppfølging av familiene via barnevernstjenesten, og videre til et behandlingstilbud gjennom familiekontoret. Prosjektet har bidratt til bevissthet i politiet om en behandlingsmulighet som bidrar til at saker føres videre i systemet. Personer som henvender seg til politiet i forhold til familievold, utenom utrykninger, blir oppfordret til å ta direkte kontakt med familiekontoret. Etter hvert som prosjektet har blitt mer kjent i distriktet, har det kommet henvendelser fra andre aktører, som andre avdelinger i barnevernstjenesten, skoler og familiesentre ved helsestasjonene. Vi antar at kjennskapen til at det finnes samarbeidslinjer og etater med kompetanse på familievold bidrar til en redusert opplevelse av maktesløshet, og at flere på den måten kan føle trygghet til å ta tak i saker med familievold. En ringvirkning av prosjektet er et konkret samarbeid mellom familiekontoret og A-BUP (Avdeling for barn og unges psykiske helse, Sørlandet Sykehus) om en barnegruppe, rettet mot barn som har opplevd vold i familien. Prosjektet har også bidratt til at Kristiansand kommune har bevilget penger til opprettelse av en ny fagkonsulentstilling i barnevernstjenesten. Disse midlene ble bevilget etter at prosjektet ble presentert i politiske fora. Rekkefølge av tiltak Prosjektet har bidratt til en tenkning omkring rekkefølgen av tiltak. Når politi og/eller barnevernsvakten får kontakt med en voldsutsatt familie, blir det vurdert om oppfølgingen kan skje på familiekontoret, eller om det også må sendes melding videre til undersøkelsesavdelingen i barnevernstjenesten. Politiet vurderer hvorvidt det skal tas ut tiltale eller deles ut voldsalarm og besøksforbud. I utgangspunktet var det tenkt at en familie kunne følges ved familiekontoret, og eventuelt føres tilbake til file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (8 of 21) :17:43

9 Side 248: barnevernstjenesten dersom familien ikke fulgte opp eller ikke lot til å nyttiggjøre seg tilbudet. Erfaringen i prosjektet er at familier ofte hadde kontakt med undersøkelsesavdelingen i barnevernvernstjenesten samtidig som det var en behandlingskontakt ved familiekontoret. I mange tilfeller var undersøkelsesavdelingen aktive deltakere i behandlingsprosessen. Dette har også bidratt til refleksjon i barnevernstjenesten over hvordan en undersøkelse kan foretas. I mange tilfeller har en tenkt at behandling bør vente til «omsorgssituasjonen er avklart», med andre ord at barnevernstjenesten skal gjøre sin jobb før det gis et terapeutisk tilbud. Ofte har dette blitt en «sovepute» for behandlingssystemene ved at de avventer barnevernets avklaring, og overser at barnevernet ikke rår over metoder som sikrer slik avklaring. I den andre enden har barnevernet ofte unnlatt å handle når terapiinstanser er involvert, med begrunnelse i at klientene er ivaretatt og dermed ikke trenger et engasjement fra barnevernstjenesten. I prosjektet er prinsippet om tidlig intervensjon profilert høyt og har dermed indirekte ført til parallelle tiltak fra flere instanser samtidig: etterforskning ved politiet, undersøkelse ved barnevernstjenesten og behandling gjennom familiekontoret. I prosjektet har vi etter hvert oppfattet dette som en ønsket modell, samtidig som det inneholder en del problemstillinger. Disse vil vi komme tilbake til senere i artikkelen. Mulig økt trygghet/sikkerhet for ofre Vi tror at denne samtidigheten av tiltak kan bidra til økt sikkerhet for ofrene, ved at utøvere av volden i mindre grad får mulighet til å bagatellisere volden og at ansvaret i mindre grad pulveriseres. «Anette»s situasjon kan illustrere dette: Barnevernstjenesten mottok melding fra en lærer angående Anette. Hun hadde fortalt at hun ble utsatt for vold fra far. Både barnevernstjeneste og politi ble involvert, og foreldre og barn fikk tilbud ved familiekontoret. Etter en del samtaler sier Anette: «Nå må det snart bli slutt på disse samtalene. Nå vet jeg at han ikke tør å gjøre meg noe mer, for da kommer politiet og tar ham!» Synliggjøring av behov for å snakke med barn file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (9 of 21) :17:43

10 Det har ikke alltid vært vanlig å snakke med barn om familievold, verken ved familievernet eller i barnevernet. Begge deler synes paradoksalt. Barnevernsvakt/mottak i Kristiansand viser til mange meldinger om familievold som ble henlagt uten at noen snakket direkte med barna. Familiekontorene har hatt liten tradisjon for å snakke med barn i det hele tatt. Barn trenger en verifisering av det som har skjedd, og mulighet til psykologisk bearbeiding. Dette skjer i liten grad hvis ikke hjelpetjenestene «bestemmer» at det skal skje. Ofte har foreldrene hindret denne kontakten, noe som understreker behovet for en mer normativ tilnærming hvor foreldres ønske om å «holde barna utenfor» blir overprøvd. I et samarbeid mellom barnevernstjeneste, politi og familiekontor (terapiinstans) er denne muligheten reell. Side 249: Hurtig intervensjon og betydningen av rask respons for endringsmotivasjon Hurtig intervensjon handler om å stoppe volden, trygge ofrene, ta vare på mulig motivasjon hos utøveren, bidra til å rydde i opplevelse av kaos og bidra til å styrke den ikkevoldelige forelderens kompetanse til å ta vare på barna. Videre kan det være viktig å tilby bearbeiding av traumatiske opplevelser på et tidlig tidspunkt. Erfaringen fra prosjektet er at vi ofte lyktes med å tilby slik hurtig hjelp: «Jon»s mor kom med Jon og storesøsteren på politivakten og anmeldte far (som hun er skilt fra) for vold fredag kveld. Tidligere samme dag hadde far tatt kvelertak på mor og truet med å drepe henne. Jon var vitne til episoden. Politiet kontaktet barnevernsvakten, som hadde kontakt med både mor og far i løpet av helgen. Den påfølgende onsdagen møtte mor og far sammen med barnevernsvakten på familiekontoret. I dette tilfellet fikk familien oppfølgende samtale på familiekontoret i løpet av fem dager. Jons mor er sint, men sier hun er opptatt av oppfølging til sønnen. Far opptrer desorganisert, virker fortvilet og sint. Han erkjenner bruk av vold overfor sin ekskone, men beskylder også henne for å dramatisere situasjonen. Han sier han ikke har til hensikt å drepe henne. Sammen med barnevernsvakten går vi gjennom hendelsesforløpet, som bekreftes av både mor og far. Vi spør foreldrene om hvordan de tror Jon opplevde file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (10 of 21) :17:43

11 hendelsen. Både mor og far gir uttrykk for at de tror han var redd, og sier at de ønsker han skal komme til familiekontoret for videre kontakt. Vi gjør avtale om ny samtale hvor Jon skal være til stede. Både mor og far får tilbud om individuelle samtaler. I denne tidlige fasen var vi opptatt av om foreldrene klarte å se hendelsen fra barnets posisjon, og samtidig innhente en formell tillatelse fra foreldrene for barnet til å snakke fritt om sine opplevelser og sine fortolkninger. I denne aktuelle saken opplevde vi at foreldrenes konfliktnivå var høyt, men at begge foreldrene lot til å være i stand til å se barnets behov. Samtidig var vi bekymret for fars tilsynelatende psykiske ustabilitet. Sikkerheten ble vurdert å være ivaretatt ved at mor hadde flyttet inn hos en venninne, og at mor og far var skilt. Det var ikke samvær med far i denne situasjonen. Uken etterpå kommer mor, far og Jon sammen til samtale. Innledningsvis har vi en kort sekvens hvor vi snakker om hva som er hensikten med møtet, og far og mor gir Jon lov til å snakke om hva han vil. Deretter snakker vi med Jon alene. Jon er en liten, forsiktig gutt. Han forteller likevel om den aktuelle hendelsen og beskriver sin frykt, særlig knyttet til at far hadde sagt at han ville drepe mamma. Vi blir enige om hva som skal sies til mor og far av det han har sagt til oss. Under evalueringen av denne spesielle saken har vi spurt oss selv om vi burde ha brukt mer tid individuelt med både mor, far og barn før vi brakte dem sammen. Et «hurtig intervensjon»-prinsipp brakte behandlingsteamet direkte inn i familiens kaos. Samtidig ble det normative perspektivet tydelig, og aktørene hadde mindre anledning til å konstruere forskjellige og konkurrerende virkeligheter, noe som kanskje lettere kan skje ved parallelle individuelle prosesser. Side 250: I denne saken opplevde vi at det ble mulig å holde på volden som tema, som kanskje kan attribueres til den hurtige responsen, og inngangen til terapi gjennom politianmeldelse. Noe senere ble det arrangert en ny felles sesjon i denne familien, med mor, far og Jon til stede: I individuell samtale med en av terapeutene hadde Jon sagt at han ønsket at far skulle be om unnskyldning for det han hadde gjort. Han ønsket også file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (11 of 21) :17:43

12 at far skulle si at han forsto at Jon hadde vært redd. Dette var formidlet til far. I den felles samtalen ba far om unnskyldning, han sa han var lei seg for det han hadde gjort, og at han var lei seg for at han hadde gjort Jon redd. Timen ble avsluttet ved at Jon og far omfavnet hverandre. Historien om Jon er, slik vi oppfatter det, et eksempel som illustrerer de positive sidene ved et «hurtig intervensjon-prinsipp». Familien ble møtt i en kaotisk situasjon, fikk bidrag til å sortere tanker og følelser og til å gjennomføre fornuftige handlinger. Utøveren av volden tok ansvar for det han hadde gjort, han hadde kanskje ikke tid til bortforklare og rasjonalisere, og formidlet dette ansvaret til gutten. Det som hadde hendt ble verifisert og bekreftet for barnet. Det ble gitt en mulighet til alle parter for en psykologisk bearbeiding av traumatiske opplevelser. Vi har imidlertid også erfaring som kan illustrere noen problematiske sider ved «hurtig intervensjon-prinsippet». Sjuåringen «Per» kommer til familiekontoret sammen med mor. Mor har anmeldt far for vold mot henne, i en situasjon hvor «Per» var til stede. Far er på rømmen fra politiet. Under samtalen med mor og Per spør vi gutten litt om hans tanker rundt det som har skjedd, og hans forhold til pappa. Gutten forteller om redsel, og også om voldshandlinger som har skjedd tidligere. Han kommer inn på fars rusproblem. Mens vi snakker om dette, observerer vi at mor blir urolig. Vi spør henne om årsaken til hennes uro. Hun sier hun mener at en ikke skal snakke med små barn om slike ting. Denne samtalen illustrerer at vi kanskje var for raske med å tilby barnet en terapeutisk samtale. Vi hadde ikke brukt tid i forkant på å forhandle med mor om hva vi kunne snakke med barnet om. Det ble klart at mor hadde en helt annen modell for hva som var bra for barn enn det vi hadde. Bakgrunnen fra prosjektet antyder at hurtig intervensjon er et godt prinsipp. Samtidig har vi sett at motivasjonsarbeid i de fleste tilfeller kan være langsomt og møysommelig. Den umiddelbare «avsløringsmotivasjonen» kan være et godt utgangspunkt, men trenger i tillegg en langvarig og tålmodig oppfølging. Vi ser at det kan være nødvendig å bruke tid sammen med foreldrene for å avklare deres modeller for hva som er barns behov, før vi innleder terapeutisk kontakt med barna. Barna trenger også en tydelig beskjed fra foreldrene om at de har tillatelse til å snakke om det som er vanskelig. Dialog med voldsutøver file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (12 of 21) :17:43

13 I prosjektet var vi opptatt av å få til kontakt med voldsutøver, og på et tidspunkt hvor denne kunne ha en motivasjon for endring. Noen ganger lyktes vi med dette, som beskrevet i eksemplet med Jon ovenfor. Det kan være viktig å presisere at denne kontakten ikke har som formål å bidra til å Side 251: unngå oppløsning av familien gjennom skilsmisse/brudd. I mange tilfeller vil dette være det riktige og uunngåelige utfallet av en prosess. Selv om volden kan ha opphørt, kan forholdet ha blitt så destruktivt at det ikke er tjenlig med et videre samliv. Vi har vært opptatt av å ha en kontakt med voldsutøver for å bidra til redusert aggressivitet og fiendtlighet ved at utøver føler seg sett og får en opplevelse av å bli sett på som en viktig person i forhold til barna. Vi har også sett at dette kan være viktig for barn som ikke har kontakt med faren, siden de kan være bekymret for hvordan han har det, og kan ønske samvær for å «passe på far», selv om de er redde for ham. Vi har sett at når vi kan fortelle barnet at han har det bra og at vi har kontakt med ham, så kan dette bidra til en ro hos barnet, og at det blir mindre viktig for barnet å søke samvær på et tidspunkt hvor dette gjerne ikke er å anbefale: Sju år gamle «Kari» har vært vitne til at far slo mor og truet henne med en kniv. Hun bor på krisesenteret sammen med mor. Far har besøksforbud i forhold til både mor og barn. I samtalen med henne snakker vi om far. Kari tegner far når han er sint og når han er blid. Vi snakker om at far kan være både sint og farlig, og blid og snill. Kari sier hun savner far. Terapeuten spør: «Vil du at jeg skal snakke med far og fortelle ham hvor redd du ble for ham?» «Ja», svarer Kari og smiler. Etter å ha snakket med «Kari»s far, har vi en ny samtale med henne: Terapeuten sier: Jeg har snakket med far og fortalt ham at du har det bra. Han sier at han har det bra, at han sover bedre, og at han treffer kameratene sine. Kari smiler, og tegner med en gang en tegning av seg selv sammen med far og ber om at vi gir tegningen til far. I en senere samtale med mor får vi vite at Kari nå virker mindre opptatt av samvær med far, og maser mindre om dette. Gjennom prosjektet har vi likevel i liten grad lykkes med å integrere voldsutøver i prosessen. Ofte har denne ikke møtt til samtaler og har også file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (13 of 21) :17:43

14 i noen grad fått råd fra advokat om å unngå å delta i et behandlingsopplegg. Vi har også sett at kvinner har fått råd om å nekte å delta i en prosess dersom voldsutøver deltar, selv om hun ikke skulle møte ham fysisk. Disse rådene ble ofte gitt av advokater og krisesenteret. Det blir en sentral utfordring i det videre arbeidet å finne gode strategier for å sikre en dialog med voldsutøver. Kontroll vs. terapi/valg av terapeutisk metode Vanlige idealer for terapeutisk intervensjon er å opptre lite styrende, være opptatt av det klientene er opptatte av, «følge etter» klientene, være lite normativ. Elementet av frivillighet har vært svært tydelig. Klientens historie blir det viktige (f.eks. Hubble, Duncan & Miller 1999). I dette prosjektet har vi innført et element av styring og kontroll ved at representanter for barnevernet ofte har vært fysisk til stede under den terapeutiske prosessen, og åstedsrapporter fra politiet har vært lagt frem og referert til flere ganger under forløpet. Dette bryter med tradisjonelle terapeutiske prinsipper. Vi har vært opptatt av hvilke effekter dette kan ha hatt på den terapeutiske prosessen. Vi tror at dette samarbeidet har bidratt til å understreke et alvor og samtidig virket Side 252: som et korrektiv for foreldrene, slik at de ikke uten videre kan trekke seg fra samarbeidet, selv om prosessen oppleves som ubehagelig. Vi tror også at dette samarbeidet har bidratt til økt sikkerhet for ofrene ved at en kontrollinstans deltar aktivt i prosessen, og ved at denne kontrollinstansen også er tilgjengelig utenom møtene på behandlingsarenaen. Vi tror videre at denne strategien bidrar til redusert tabuisering ved at flere «vet om det» og deltar i hjelpeprosessen. Det er også vår erfaring at samarbeidet med barnevernstjenesten bidrar med et positivt relasjonsperspektiv ved at medarbeidere i barnevernet hjelper til med praktiske gjøremål og treffer familiemedlemmene på andre arenaer. For barnevernet kan en deltakelse i en terapiprosess virke positivt ved at de terapeutiske perspektivene kan åpne for håp og mulighet, med et større fokus på ressurser og mestring. Vi tror også at barnevernet har hatt nytte av kompetanse på familievold på familiekontoret, og på den måten opplevd større trygghet i sin undersøkelsesprosess. file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (14 of 21) :17:43

15 Innvendinger mot denne samarbeidsformen kan være at familiemedlemmene blir engstelige for hvordan informasjon som fremkommer i terapiprosessen kan bli brukt, slik at de blir redde for å snakke fritt, redde for å utlevere seg. Muligens kan vi risikere en instrumentell prosess hvor de viktige temaene ikke blir snakket om. For barnevernet kan deltakelsen i en slik prosess bidra til at en får så stor medfølelse med foreldrene at omsorgssvikt blir oversett eller tilslørt. Det kan være at en slik samarbeidsmodell oppleves god for hjelpetjenestene, men mindre god for klientene. Begrepet «brukermedvirkning» kan få et annet innhold, ved at en slik modell inneholder et klart normativt perspektiv og ikke alltid følger klientenes umiddelbare behov og ønsker. Denne arbeidsformen krever tydelige avtaler mellom barnevernstjenesten og det terapeutiske teamet. Det må f.eks. avklares om barnevernstjenesten kan bruke informasjon som er fremkommet under terapeutisk behandling ved en eventuell prosess i fylkesnemnda (omsorgsovertakelse). Kanskje vil denne modellen være lite tjenlig når barnevernstjenesten allerede har gjort vurderinger som går i retning av omsorgsovertakelse. Når saken både er under etterforskning hos politiet, og også i undersøkelsesfase i barnevernet, kan andre problemstillinger oppstå: Far til «Kari» på sju år er anmeldt for grov vold mot mor. Mor bor på krisesenteret sammen med barna. Vi har kalt inn far for samtale på familiekontoret. Vi spør om far kan gi sin versjon om hva som har hendt, i forbindelse med at vi sier at det er viktig for Kari å få verifisert sin opplevelse av hva som skjedde. Far sier at han ikke kan snakke med oss om dette, fordi han i avhør med politiet har nektet å forklare seg. Han stoler ikke på at vi ikke «lekker» til politiet hvis han betror seg til oss. I saken om «Knut» på sju år opplevde vi en annen problemstilling: Far var anmeldt for vold mot mor og hadde stukket av. Han var ettersøkt av politiet. På et tidspunkt hadde vi mulighet til kontakt med ham. Politiet rådet oss til ikke å ha kontakt med ham så lenge han var ettersøkt, siden dette kunne hindre politiets arbeid. På tross av innvendingene ser vi positivt på dette samarbeidet. I disse sakene kan ikke Side 253: behandlingssystemene sitte og vente på at avklaringer skal gjøres av file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (15 of 21) :17:43

16 andre, men bør delta med et ansvar på et tidlig tidspunkt. I saker som er forbundet med sterke sosiale og kulturelle tabuer, som familievold og seksuelle overgrep mot barn, kan det være avgjørende nettopp å blande makt og terapi. Uten bruk av makt vil det ofte være vanskelig å bringe erfaringer opp i lyset, slik at de kan gyldiggjøres og gjøres gjenstand for videre bearbeiding (Søftestad et al. 2006). Utfordringen blir å formidle denne makten på en omsorgsfull måte, slik at maktbruken ikke stenger for en terapeutisk prosess. Det vil være hensiktsmessig med grundig forhandling med familien før spesifikke terapeutiske intervensjoner settes i verk, og vi tror det er viktig med tydelige rolleavklaringer, både i oppstart og underveis. Kanskje kan begrepet «åpen dialog» (Seikkula 2000) danne en god modell for slike samarbeidsrelasjoner, hvor vanskelige ting diskuteres i åpenhet med de aktørene som er involvert. I en slik modell kan en unngå at det konstrueres forskjellige versjoner av virkeligheten, og at aktører i hjelpetjenestene settes opp mot hverandre. Parallelle prosesser og toleranse for usikkerhet Arbeid med familievold krever toleranse for usikkerhet og kaos. Familiene er ofte i krise og spiller lett sitt kaos ut mot hjelpetjenestene. Instanser blir spilt opp mot hverandre, og deltakere i behandlingsteamet kan utvikle sympatier og antipatier og dermed komme i konflikt med hverandre. Det er vanskelig å vite hva som er «sannheten» og finne ut hvem en skal tro på, når det presenteres ulike versjoner av virkeligheten. Dette arbeidet krever at en setter av tid til drøfting, og at det blir satt ord på uenighet og konflikter innad i behandlingsteamene og i hjelpetjenestene. Veien videre/konklusjon Vi oppfatter at den samarbeidsmodellen vi har beskrevet i denne artikkelen kan være et skritt videre i forhold til det generelle arbeidet med familievold. Prosjektet fremhever de ulike etatenes innbyrdes avhengighet, og hvor de ulike rollene blir viktige for å fremme sikkerhet rundt endringsarbeidet med familiene. Politiets rolle synes spesielt viktig, både i forhold til oppdagelse av volden og til sikkerhets- og kontrolltiltak. Ellers inneholder modellen et «vi kan ikke vente på de andre»-prinsipp, og understreker at arbeid med familievold bør og skal være et samarbeidsforetak. file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (16 of 21) :17:43

17 Vi mener at erfaringene fra dette prosjektet kan munne ut i følgende refleksjoner: Bør alle etater som kommer i kontakt med familievold samarbeide med barnevernstjenesten? Er det mulig å arbeide trygt med slike saker uten nært samarbeid med politi/barnevern? Bør det innføres rutiner ved behandlingsenheter som innebærer at en må aktivt begrunne hvorfor en eventuelt ikke melder til barnevernet eller til politiet når en har kontakt med en voldsutsatt familie? Bør tradisjonelle terapeutiske idealer utfordres ved at en unngår det lukkede terapeutiske rom og inntar en mer normativ rolle overfor familiene? Kan terapi- og kontrollinstanser arbeide tettere sammen Side 254: i disse sakene? Vil mer normative familieterapeuter blir en for stor utfordring for familieterapifeltet? Hvordan kan man finne frem til modeller som bidrar til at utøveren av volden blir inkludert i endringsprosessene på et tidlig tidspunkt? Det kan være interessant å invitere domstolene til dialog rundt mulighetene som ligger i begrepet «restorative justice», hvor voldsutøver kan tilbys kontrakt for behandling i stedet for påtale ( 2006). Bør alle barnevernstjenester ha en koordinator for familievoldsarbeid som regulær drøftingspartner for andre instanser i kommunen? Bør barnevernstjenesten sikre en mer pragmatisk inngang og samhandling i familievoldssaker? Det synes som om smidighet i samarbeid og unngåelse av fragmentering (gjennom å flytte familien mellom ulike avdelinger i barnevernstjenesten) vil være vesentlig for godt resultat. Arbeid med familievold er ressurskrevende. Gode tiltak avhenger at det blir satt av slike ressurser. Det blir det ikke gjort i dag. For alle tre etater er det typisk at det forventes at en skal ha familievold som et satsingsområde. For ingen av etatenes vedkommende følger det økonomiske ressurser med. Et eksempel file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (17 of 21) :17:43

18 kan hentes fra familiekontorenes deltakelse i prosjektet «Barn som lever med vold i familien», som ledes av ATV og Senter for krisepsykologi. Ikke for noen av de involverte familiekontorene er det gitt ekstra ressurser for å ivareta dette engasjementet, men det tas som en selvfølge at en skal delta aktivt i prosjektet. Dette bør dermed være en klar utfordring til bevilgende myndigheter. Arbeid med familievold er vanskelig, utfordrende, spennende og ressurskrevende. Godt samarbeid og lav terskel for å gjøre feil er nødvendig. Vi håper at erfaringene fra dette prosjektet kan bidra til å bringe arbeidet med familievold videre, samtidig som vi vil invitere til debatt omkring de refleksjonene vi har gjort oss underveis. Familievoldsfeltet er tjent med åpenhet, nysgjerrighet og respekt for ulike synspunkt. Voldsutsatte barn og deres familier fortjener at vi «vrir hjernene våre» for å utvikle gode metoder for å hjelpe dem. Appendix Beskrivelse av prosjektet Prosjektet ble formelt startet opp i august 2005, med avslutning april Prosjektet hadde en styringsgruppe bestående av leder for barnevernsvakten, leder for familiekontoret og familievoldskoordinator ved Agder politidistrikt. Prosjektmedarbeider ble tilsatt i 25 % stilling som var fysisk plassert i barnevernsvakten. I tillegg bidro familiekontoret med arbeidskraft tilsvarende 60 % stillling, fordelt på de tre medarbeiderne i familievoldsteamet. Dialog barnevernsvakt politi I henhold til påtaleinstruksen og barnevernsloven har politiet plikt til å melde til barnevernet der hvor barn direkte eller indirekte er utsatt for vold. Kvalitetssikringsrutiner for dette var allerede innført før prosjektstart ved at Side 255: barnevernsvakt hver morgen, også i helger, møtte på politiets operasjonssentral og sammen med operasjonsleder gikk gjennom politiloggen for siste døgn for å kontrollere at politiet hadde gitt file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (18 of 21) :17:43

19 barnevernet alle de aktuelle meldingene i forhold til barn som er offer for vold. Hensikten i prosjektet var at en i minst mulig grad skulle innføre nye rutiner, men styrke de rutiner som allerede fantes. Prosjektmedarbeider hadde innledningsvis i prosjektet en spesiell oppgave med å gjennomgå disse rutinene og sikre at de fungerte etter intensjonen. Vilkåret for at politiet, innenfor rammene av taushetsplikten, kunne delta i prosjektet med utveksling av informasjon, var at politiet har en meldingsplikt overfor barnevernet der barn er offer for vold, men at disse opplysningene ikke uten videre kan kommuniseres til andre. Derfor er dialogen med barnevernet sentral for politiets deltakelse i prosjektet. Informasjonsarbeid I forhold til politiet ble det avholdt to runder med informasjon. Først en runde hvor prosjektmedarbeider sammen med familievoldskoordinator i politiet møtte på fem parolemøter i politiet (Vennesla, Søgne og Kristiansand). Senere ble den samme runden gjentatt med deltakelse fra familievoldsteamet ved familiekontoret. På disse møtene ble det gitt generell informasjon om prosjektet, betydningen av å bringe saker videre til barnevernsvakten, og muligheten for å bringe familier inn i et terapeutisk samarbeid med familiekontoret. Samtidig ble det gitt informasjon om voldens psykologiske skadevirkninger, særlig overfor barn. Dette ble gjort så vidt omfattende for å nå så mange som mulig av polititjenestemennene, og bidra til en bevisstgjøring som kunne få effekt over tid. Familievoldskoordinator ved politiet gjennomførte et informasjonsmøte på familiekontoret, og familievoldsteamet møtte staben ved barnevernsvakten og gav informasjon om prosjektet. Familiekontorets bruk av ressurser På familiekontoret ble det satt av en behandlingstime ukentlig som skulle være til fri benyttelse for barnevernsvakten, enten ved at barnvernsvakten ledsaget en familie til første kontakt, eller ved at barnevernsvakten hadde mulighet til å bruke denne tiden til drøfting av aktuelle saker. Hele voldsteamet var tilgjengelig i denne tiden. I tillegg ble det satt av 1œ file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (19 of 21) :17:43

20 arbeidsdag til oppfølging av saker og interne drøftinger. Referanser Bengtson, M., Steinsvåg, P.Ø., Terland, H. (2004): Ungdom bak volden. Forståelse og behandling av ungdom med volds- og aggresjonsproblemer. Universitetsforlaget, Oslo. Finkelhor, D., Dzuiba-Leatherman, J. (1994): Children as victims of violence: A national survey. Pediatrics (94). Hubble, M.A., Duncan, B.L., Miller, S.D. (1999): Directing attention to what works. In: Hubble, M.A., Duncan, B.L., Miller, S.D. (Eds.), The heart and soul of change. What works in therapy? American Psychological Association, Washington DC (ss ). Haaland T., Clausen, S.E., Schei, B. (2005): Vold i parforhold ulike perspektiver. Resultater fra den første landsdekkende undersøkelse i Norge. NIBR-rapport 2005:3. Side 256: Isdal, P. (2002): Vold og psykologi. Tidsskrift for norsk psykologforening, 39:1 2. Kirkengen, A.L. (2005): Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget, Oslo. Leira, H. (2003): Det gode nærvær. Kulturens psykologiske betydning. Fagbokforlaget, Bergen. Metell, B. (2002): Att vara mamma och bli utsatt för våld. In: Metell, B., Eriksson, M., Isdal, P., Lyckner, B., Råkil, M. (Eds.), Barn som ser pappa slå. Gothia, Stockholm (ss ). Mullender, A., Hague, G., Imam, U., Kelly, L., Malos, E. & Regan, L. (2002): Children s Perspectives on Domestic Violence. Sage Publications, London. Perry, B.D. (1997): Incubated in terror: Neurodevelopmental factors in the «cycle of violence». In: Osofsky, J. (Ed.), Children, youth and violence: The search for solutions. Guilford Press, New York (ss. 124 file:///c /Documents%20and%20Settings/Kenneth/Skrivebor...ld%20mellom%20politi,%20barnevern og familiekontor.htm (20 of 21) :17:43