"Mellom Barken og Veden"

Transkript

1 "Mellom Barken og Veden" MBV Rapport 1999 "Tenk at jeg lille jeg, som har kjent de fleste av disse problemene på kroppen, fikk anledning til å hjelpe andre unge i samme situasjon..." Saynab, 21 år Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet 2. Målsetninger 3. Målgrupper 4. Metodikk 5. Gjennomføring av arbeidet i Statistikker 7. Kommentarer til statistikkene 8. Krise! 9. Referansegruppene 10. Forslag til tiltak 11. Videre framdriftsplan 1. Bakgrunn for prosjektet Fenomenet arrangerte ekteskap gjennom større eller mindre grad av tvang fra familienes side, har vi vært klar over lenge. Barn av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap, har til tider henvendt seg til vår organisasjon med sin uro og bønn om hjelp til å avverge et slikt ekteskap, eller i sin fortvilelse når ekteskapet var et faktum. Det har dreid seg om sporadiske henvendelser opp gjennom årene, slik at det var vanskelig å si noe om omfanget av problematikken. Fenomenet må også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto Selvhjelp en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om denne nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok Selvhjelp en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje. På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og Familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne

2 ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i Barne- og Familiedepartementets utarbeidelse av Handlingsplanen mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten Vi ser konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden, opplever vi usikkerhet og enkelte ganger tafatthet i de fagmiljøene som kommer i berøring med den ungdommen det gjelder. Skole, barnevern, saksbehandler på sosialkontorer og advokater henvender seg til oss for råd og bistand. Vi ser også her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Det ganske store antallet henvendelser den siste tiden gjør at vi ser behovet for å ta fatt i problemstillingen. Dette er bakgrunnen for prosjektet: "Mellom barken og veden". 2. Målsetninger Vår hovedmålsetning var å etablere vid kontakt med ungdom fra de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene og deres foreldre. Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, ville vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette ville gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. Vår andre målsetning var å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Med våre tidligere erfaringer og gjennom oppbygning av ekspertise som prosjektarbeidet ville medføre, var vår tredje målsetning å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene. En videreføring av prosjektet måtte også nødvendigvis ha som nok en målsetning å opprette en dialog med foreldregenerasjonen innenfor de forskjellige miljøene som praktiserer arrangerte ekteskap. Under denne dialogen ville vi informere om norsk lovverk på områder som berører barn og ungdoms rettigheter. Vi ville i tillegg formidle ungdommens synspunkter og bekymringer utifra ungdommens egne fremstillinger av sine problemer til oss.

3 På denne måten ønsket vi å kunne være med på en holdningsendring i foreldregenerasjonen. Denne siste målsetningen inngår i vår videreføring av prosjektet "Mellom Barken og Veden" i år Målgrupper Hovedmålgruppen var enhver ungdom, som trengte bistand og råd/veiledning angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid i dette prosjektet ikke rettet seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som følte seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske. Vår erfaring tilsa at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingen. 4. Metodikk Vår arbeidsmetode har bestått av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. I samarbeid den ungdommen som henvendte seg til oss, gutt eller jente, fant vi praktiske løsninger på de konfliktene som hadde oppstått i relasjonene innad i familien. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, har vi arbeidet med problemløsninger som innebar at vi kontaktet de instanser som nødvendigvis måtte inn i bildet, i tillegg til eventuell megling mellom familiemedlemmene. Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjedde i samarbeid med den ungdom det gjaldt, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 5. Gjennomføring av arbeidet i 1999 Som nevnt ovenfor, hadde Selvhjelp mottatt sporadiske henvendelser de siste årene fra ungdom som søkte hjelp i forbindelse med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Men først etter å ha påbegynt prosjektet "Mellom Barken og Veden" i januar 1999, ble en bredere kontakt med ungdomsgruppene etablert og vi fikk dermed også muligheten til å prioritere arbeidet blant ungdommen.

4 Utarbeidelse av informasjonsmateriell Det ble utarbeidet en informasjonsbrosjyre spesielt rettet mot ungdom og på et enkelt språk som ungdommen kunne forstå. I denne brosjyren informerte vi dem om hva Selvhjelp kunne bistå dem med. I brosjyren ble det særskilt lagt vekt på bistand til ungdom som under større eller mindre grad av tvang enten sto i fare for å bli giftet bort, eller allerede var giftet bort. Samtidig informerte vi om vår bistand på lang rekke områder hvor ungdom kunne ha behov for det, som f.eks: problemer på skolen, mobbing, skjemaveldet og offentlige kontorer. Brosjyrene ble distribuert til skoler, sosial- og barnevernkontorer og andre steder hvor ungdommen ferdes. Vi utarbeidet dernest et informasjonsskriv rettet inn mot skoler rundt om i landet med en viss konsentrasjon av elever med innvandrer/flyktningbakgrunn, med tilbud om skolebesøk. Ved disse besøkene ville vi snakke med elevene om: generasjonskonflikter, arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang, særskilte hverdagsproblemer og modeller for problemløsning. Denne informasjonen ble sendt til skoler i Oslo, Kristiansand, Ålesund og Trondheim, hvor Selvhjelp har avdelingskontorer. Organisering av arbeidet på Selvhjelp For å være tilgjengelig, ble åpningstiden utvidet etter behovet til ungdommen som henvendte seg til oss. Da størsteparten av ungdommen er skoleelever, har de fleste ungdommene henvendt seg for bistand etter skoletid. Spesielt ved vårt Oslo-kontor, hvor vi har mottatt de fleste henvendelser, har åpningstidene ofte strukket seg til klokken Vi så også nødvendigheten av å knytte til oss medarbeidere med tilhørighet i de respektive ungdomsmiljøene. Av den grunn ansatte vi en ung jente, med afrikansk bakgrunn, med base på vårt Oslo-kontor, men som har besøkt og arbeidet ved alle våre avdelingskontorer. Skoleturneer Høsten 1999 reiste to av våre medarbeidere i Selvhjelp på en turne til skoler i Oslo, Kristiansand, Ålesund og Trondheim. Vi besøkte både ungdomsskoler(9. og 10. klasser), videregående skoler og folkehøyskoler. På skolene hvor vi var invitert, informerte vi og snakket med elevene om forskjellige problemstillinger ungdom med innvandrer/flyktningbakgrunn møter, med særskilt fokus på arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. På denne første skoleturneen besøkte vi tilsammen 24 klasser i ungdoms- og videregående skoler, i tillegg til en samlet folkehøyskole. Skolene hadde selv valgt ut de klassene vi skulle besøke og vi hadde klasser som besto av elever både med innvandrer/flyktningbakgrunn og norske, og vi hadde klasser med bare elever som hadde innvandrer/flyktningbakgrunn. Interessen blant de norske elevene viste seg å være minst like stor som blant de med innvandrer/flyktningbakgrunn. Ungdommen med innvandrer/flyktningbakgrunn møtte oss med interesse og åpenhet. De fortalte om egne og ikke minst om "andres" erfaringer og problemer, og noen benyttet anledning om umiddelbart til å be om råd og bistand. Vi merket at de var lettet over å vite at noen brydde seg og hadde innsikt i deres situasjon. Vi erfarte også, i de fleste klassene, at de snakket friere med oss når lærerne ikke var tilstede, men det skal nevnes at vi også

5 møtte ildsjeler blant lærere som tydelig hadde gjort en stor innsats med å informere å snakke med elevene om de problemstillingene vi gikk inn på. Lærerne på sin side, uttrykte sin lettelse over at vi kom og snakket med elevene om disse vanskelige temaene, og at de nå visste hvor de kunne henvise elever som hadde behov for bistand. Noen av jentene uttrykte redsel for voldelige represalier fra sin familie dersom de motsa dem, og spurte også oss hva vi ville gjøre dersom vi ble angrepet. Vi sitter igjen med et sterkt inntrykk av at våre besøk og direkte kontakt med ungdommen i skolene satte igang en bevisstgjøringsprosess blant de unge, både jenter og gutter. Dette basert på spørsmål og kommentarer fra ungdommen i klassene og ikke minst på grunn av interessen og iveren etter å fortsette samtalen med oss i skolegården etter møtene. Ekstern informasjonsvirksomhet og kunnskapsformidling Etter hvert som arbeidet vårt i prosjektet "Mellom Barken og Veden" ble kjent gjennom problemløsning i enkeltsaker, mottok vi en lang rekke henvendelser fra fagmiljøer, utdanningsinstitusjoner og studenter med henstilling om å holde innlegg og bidra med informasjon og bakgrunnsmateriale om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Det var også behov for mer generell informasjon om livssituasjonen til de ungdomsgruppene vi arbeidet med. Vi har også mottatt flere henvendelser fra media, hvor vi har bistått med bakgrunnsinformasjon for dokumentarprogrammer og generelle oppslag om problemstillingene. Selvhjelp har etterhvert opparbeidet spisskompetanse på feltet og har blitt en kunnskapsbank som i stadig økende grad blir benyttet av skoler, barnevernskontorer, sosialkontorer, PP-Tjenesten, advokater og andre frivillige organisasjoner. Informasjon om og distribusjon av regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap Gjennom hele vårt arbeid i 1999 med prosjektet "Mellom Barken og Veden", har vi sett på Handlingsplanen som et verktøy og arbeidet for at den skulle iverksettes. I vår kontakt med de berørte offentlige instanser gjennom problemløsning i enkeltsaker, erfarte vi at ingen - dvs ikke ett eneste barnevernskontor, sosialkontor, skole, PP-tjeneste og heller ikke Utenriksdepartementet og utenriksstasjoner m.m. - hadde kjennskap til regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi fant at denne var en svært godt bevart offentlig hemmelighet! I løpet av våren, sommeren og høsten 1999, har Selvhjelp måttet informere om Handlingsplanens eksistens og har foretatt over 100 direkte forsendelser av Handlingsplanen til alle de ovennevnte instanser. Dette var helt nødvendig for å få de til å handle i enkeltsaker og fatte vedtak i samsvar med Handlingsplanen. Bistand i enkeltsaker I vårt arbeid med å bistå ungdom generelt i 1999, har vi fått henvendelser fra gutter og jenter, fra fire kontinenter og med vidt forskjellig nasjonal og religiøs

6 bakgrunn. I følgende tallmateriale og våre kommentarer til statistikkene vil vi gi en mer detaljert oversikt over vårt arbeid i de enkelte saker, på de forskjellige områder. Når det dreier seg om den spesifikke bistanden til ungdom som enten fryktet eller allerede hadde vært utsatt for arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, skal vi her bare skissere erfaringene generelt, både med den berørte ungdommen og de offentlige instanser vi nødvendigvis måtte kontakte underveis. Ungdommen som henvendte seg til Selvhjelp viste et stort behov for informasjon og råd. Det var tydelig at de unge hadde behov for å snakke med noen som lyttet og brydde seg. Mange av dem fortalte at de allerede hadde forsøkt å be om hjelp, hos lærer, barnevern, sosialkontor, m.v, men ingen hadde reagert. De unge uttrykte oftest fortvilelse og slet med lojalitetskonflikter ovenfor sin nærmeste familie. De uttrykte frustrasjon ovenfor foreldregenerasjonen som ikke ville lytte til deres behov og ønsker. I flere tilfeller hadde ungdommen gjennom oppveksten vært utsatt for grov vold og mishandling, og de som hadde bestemt seg for å si foreldrene i mot og flykte fra situasjonen, uttrykte frykt for eget liv og sikkerhet. I de alvorligste tilfellene gikk vår bistand ut på flytting til ny kommune, bosetting og skoleskifte under nytt navn, sikkerhetsalarm og sperret adresse. I arbeidet med å bistå ungdommen i krisesituasjoner, var det nødvendig å ta kontakt med skoler, sosialkontorer, barnevernet, politi/lensmenn, Utenriksdepartementet og ambassader, m.m. Det viste seg helt nødvendig, for at ungdommen skulle bli tatt på alvor og for i det hele tatt å få gehør, at representanter fra Selvhjelp var tilstede ved den første kontakten. Som før nevnt, var regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap helt ukjent for alle ovennevnte instanser. På de offentlige kontorene ga de åpent uttrykk for usikkerhet og mangel på innsikt og kunnskap når det gjaldt arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang spesielt, men også i møtet med ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer generelt. Vi ønsker likevel her å påpeke at reaksjonene i de aller fleste tilfellene var svært positive, etter skikkelig informasjon og veiledning fra Selvhjelp og etter å ha fått Handlingsplanen i hende. Ved skoler har rådgivere, sosiallærere og klasseforstandere mobilisert hele skolemiljøer for best mulig å kunne hjelpe og støtte elever i en krisesituasjon. På barnevernkontorer har det endelig blitt affære og vedtak har blitt fattet snarlig for å bistå de mindreårige. Sosialkontorer har reagert på samme måte, selv om vi der ofte har møtt byråkratiske barrier med hensyn til flytting til ny kommune, navneskifte og økonomisk bistand til livsopphold i følge Handlingsplan. Når det gjelder Utenriksdepartementet og utenriksstasjoner, så viste det seg at regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap både var ukjent og vanskelig å etterleve, da hensynet og respekten for de enkelte vertslands lover og gode diplomatiske forbindelser kom i første rekke. Det var ikke engang midler tilgjengelig i Utenriksdepartementet for å betale returbillett tilbake til Norge for et norsk kidnappet barn.

7 6. Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 1999: Totalt antall henvendelser: 206 Disse kom fra: Ungdom *: 184 Offentlige kontorer/media: 22 Av ungdom som henvendte seg var: Gutter: 28% Jenter: 72% Henvendelsene fra ungdom gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang: 35% Mobbing: 6,5% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): 58.5% * Ungdom her er gutter og jenter opptil 23 år. 7. Kommentar til statistikkene Arbeidet med selve prosjektet "Mellom Barken og Veden" medførte at ungdommen også kom for hjelp til problemløsning på en rekke områder som berører deres hverdag i Norge. For å kunne opprettholde den tilliten som arbeidet angående tvangsekteskap under større eller mindre grad av tvang forutsetter, kunne vi umulig avvise den hjelpesøkende ungdommen når de i tillit ba om hjelp til å løse flere andre problemer. Arbeidet med å gi konkret råd og hjelp til innvandrer/flyktningungdom med problemer som oppstår i hverdagen, ble et nødvendig supplement og en konsekvens av prosjektet "Mellom Barken og Veden". Grundig informasjon og veiledning når problemene dukker opp, er et viktig steg på veien til reell integrering i samfunnet. Tatt i betraktning den negative utviklingen blant noen grupperinger av innvandrer/flyktningungdom, den siste tiden i Oslo, var det viktig å etablere og systematisere et slikt tilbud ved siden av kjernen i prosjektet. Ad. totale henvendelser Av totalt 206 henvendelser, kom 184 av disse direkte fra ungdommen. Disse hadde behov for informasjon og bistand på en rekke områder. Henvendelsene ble først registrert, når Selvhjelp aktivt gikk inn med veiledning og problemløsning i samarbeid med den det gjaldt. Det kan også nevnes at vi merket en markant økning av henvendelser fra ungdom etter vår skoleturne. De 22 henvendelsene fra offentlige kontorer og media, gikk konkret ut på spørsmål angående problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang.

8 Ad. offentlige kontorer/ media Herunder kommer henvendelser fra skoler, PP-tjenesten, sosialkontorer, barnevern, helsestasjoner, m.m, for generell informasjon og konkret bistand i enkeltsaker forbundet med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Når det gjelder media dreier det seg her om forespørsler om bakgrunnsinformasjon til dokumentarprogrammer og oppslag. I tillegg dreier det seg om forespørsel om intervjuer og kommentarer til oppslag om den samme problematikken. Vi har også under samme punkt tatt med henvendelser om innlegg og deltagelse i offentlige debatter. Ad. henvendelser fra ungdom Fra tallmaterialet ser vi at 28% av de totale henvendelser kom fra gutter, mens 72% av de som henvendte seg var jenter. Den høye andelen jenter som kom til oss for bistand, har sannsynligvis på den ene siden, sammenheng med den tillit Selvhjelp har opparbeidet blant innvandrer/flyktningkvinner. På den andre siden, kan pågangen fra jentene også indikere at problemet med arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang er størst blant jentene i de forskjellige miljøene. Når det gjelder henvendelser fra ungdom under punktet "annen bistand", viser det seg at ungdomsgenerasjonen sliter med mange av de samme problemene som foreldregenerasjonen i innvandrer/flyktningmiljøene. Ungdommen føler det vanskelig å finne fram i den byråkratiske jungelen. De finner offentlige kontorer lite tilgjengelige, sliter med skjemaveldet, har store problemer på boligmarkedet. Norsk ungdom kan møte de samme vanskene, men har oftest mulighet til å be foreldrene om hjelp til å nå fram, mens ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer ikke alltid har denne muligheten. Når det gjelder henvendelser for hjelp i mobbesituasjoner, kom de fleste av disse fra gutter, i alderen 13 til 17 år. De henvendte seg for hjelp både på grunn av at de var mobbet av andre ungdommer, men også at de følte seg mobbet av lærere på skolen. Erfaringene her indikerer, selv om vårt tallmateriale her er lite, at ikke-europeiske guttebarn i puberteten, når de begynner å utvikle seg til unge menn, er en utsatt gruppe i dagens Norge. Guttene og jentene som henvendte seg til oss i forbindelse med arrangerte ekteskap under mindre eller større grad av tvang, kom fra familier med bakgrunn fra 3 kontinenter, med vidt forskjellig nasjonal og religiøs bakgrunn. Vi har tatt i mot henvendelser fra ungdom fra katolske hjem, greskortodokse hjem, muslimske hjem, buddhistiske hjem og hinduistiske hjem. Dette bekrefter at problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang ikke er religiøst betinget. Det dreier seg heller om tradisjoner som praktiseres i forskjellige samfunn rundt om i verden, og hvor samtlige religiøse grupper innenfor disse samfunnene følger de samme tradisjonene. Bistanden det her var behov for, var alt fra en lang samtale med informasjon om rettigheter og reelle valgmuligheter og konsekvenser, til konkret hjelp i krisesituasjoner hvor ungdommen motsatte seg familiens gifteplaner og hvor de måtte flykte fra hjemmet for å redde seg selv. Det var flest gutter som kom for informasjon og råd, mens jentene flyktet fra vold og tvang.

9 8. Krise! Vi vil her presentere noen få enkeltsaker som belyser både den akutte krisen unge mennesker i Norge kan komme opp i, og de vanskeligheter ungdommen møter i sin søken etter hjelp hos de forskjellige instanser. "Hvis jeg stikker av nå, vil lillesøster få enda mer juling..." Jente, 18 år, norsk statsborger Bakgrunn: Vietnamsk Religion: Katolikk Bodde sammen med foreldrene og to søsken, kom til Selvhjelp sammen med klasseforstander på videregående skole. Hadde før snakket med sosiallærer på ungdomsskole om sine problemer, men uten å få hjelp. Resymé av saken: Svært strenge foreldre og far som slo både henne og søster på 15 år for den minste ting. Viste oss merker etter slag med tykk kvist over baken. Jenta ville ikke anmelde faren for mishandlingen som har pågått i hele oppveksten. Foreldrene hadde planlagt ekteskap med 19-årig gutt med vietnamesisk bakgrunn, også katolsk, bosatt i samme kommune. Jenta ville absolutt ikke inngå dette ekteskapet. Hun ønsket derimot å flytte hjemme fra og håpet at familien da ville gi opp ekteskapsplanene de hadde lagt for henne og la henne være i fred. Hun ønsket også å fortsette på skolen, hvor hun gjorde det veldig bra. I den første samtalen, informerte vi jenta om hennes rettigheter og muligheter, som f.eks: økonomisk støtte fra sosialkontor, politi, trygghetsalarm, osv. Vi skisserte også mulige problemer og reaksjoner fra familiens side, når hun motsatte seg familiens planer. Jenta var fullt bestemt på å bryte ut og hvis nødvendig, flytte til en annen landsdel. Vi lovte henne å legge saken fram for sosialkontoret og bestille time for henne og klasseforstander. Ved henvendelse til sosialkontoret, ble vi satt over til flyktningkonsulenten(!), hvor vi forklarte saken og informerte om Handlingsplanen mot tvangsekteskap. Handlingsplanen var der ikke kjent, men etterhvert tok konsulenten saken alvorlig og vi fikk timeavtale. Klasseforstander informerte oss deretter at alle gode krefter ved skolen var involvert i å finne jenta en hybel. Et par uker senere hadde de funnet et bosted og det første sosialkontoret gikk med på å betale depositum og en måneds husleie. Deretter ville hun bli overført til sosialkontoret i nabokommunen, hvor hun hadde funnet hybel. Klasseforstander tok igjen kontakt på grunn av problemer som hadde dukket opp på det nye sosialkontoret. Der hadde jenta fått beskjed om å ta opp studielån og klare seg som alle andre. I mellomtiden hadde far slått henne igjen og ytret sine planer om å ta henne med til Vietnam i sommerferien, eventuelt for å dumpe henne der.

10 Vi kontaktet det nye sosialkontoret og slo i bordet med Handlingsplanen. Handlingsplanen var også der ukjent. De lovte da å vurdere saken på nytt og vi fikk timeavtale for jenta og klasseforstanderen. I senere telefonsamtale med klasseforstander fikk vi følgende rapport: Politiet hadde gitt jenta sikkerhetsalarm, etter først å ha insistert på at saken skulle anmeldes. Sosialkontoret hadde innvilget økonomisk stønad. Jenta gjorde det veldig bra på skolen. Mor og søsken hadde forstått at jenta fikk hjelp utenfra og bror hadde advart far mot å gjøre noe dumt. Jenta hadde vært hjemme på besøk hos familien noen uker etter at hun hadde flyttet. Lillesøster fortalte da at far var blitt "snill". Mor hadde til og med fått lov til å begynne å ta kjøretimer, noe hun hadde ønsket i mange år. "Far tok meg med til Libanon. Jeg har bare grått her, jeg ville ikke, men han spurte ikke meg. Han lurte meg..." Jente, 14 år, norsk statsborger Bakgrunn: Libanesisk Religion Muslim Mor og far skilt, jenta bodde hos mor som hadde den daglige omsorgen. Far hadde ingen kontakt med barnet, men foreldrene hadde delt foreldreansvar. En bror og en søster befant seg allerede i Libanon etter at far hadde dumpet dem der hos sine foreldre. Jenta gikk på barneskolen i Norge. Far hadde 2 barn fra tidligere ekteskap med norsk kone. Resymé av saken: Mor tok kontakt en ettermiddag i april 99, da jenta ikke hadde kommet hjem fra skolen. Hun var livredd for at far hadde kidnappet henne for å føre henne også til Libanon. Advokat ble kontaktet som sendte hastefaks til politiet om den mulige kidnappingen. Medarbeider fra Selvhjelp gikk samme ettermiddag med mor til politiet for å ettersøke datteren og gjøre politiet oppmerksom på faren for kidnapping. Dersom dette var tilfelle, visste moren at far også ville gifte bort jenta i Libanon. Politiet reagerte ikke på den mulige kidnappingen. Dagen etter fikk mor bekreftet kidnappingen av familiemedlem i Libanon. Far hadde plukket opp jenta etter skoletid, kjørt henne hjem til seg, sminket henne og kledd henne opp til å se eldre ut, slik at far kunne benytte passet til eldre halvsøster. De kjørte så til Stockholm, hvor turen gikk til Libanon. Jenta hadde forsøkt å skrike om hjelp, både på flyplassen i Stockholm og ved mellomlanding i Sveits, men far hadde bortforklart saken til politiet ved flyplassene. Advokat stevnet sak inn for Oslo byrett med begjæring om foreløpig avgjørelse i sak om barnefordeling (foreldreansvar) på grunnlag av kidnapping til utlandet. Stevningen ble sendt i april, men saken er ennå ikke berammet. Det ble samtidig tatt ut sak mot far for kidnapping av barnet, men saken er ennå ikke berammet. Advokat har gjentatte ganger henvendt seg til UD og ambassaden i Damaskus for bistand til å få jenta tilbake til Norge, men uten hell.

11 Selvhjelp har også kontaktet UD og snakket med ambassadøren i Damaskus. Vi har fått samme beskjed som advokaten: Norge har utenriksstasjon i Beirut med bare lokale ansatte. Etter libanesisk lov har faren full råderett over sin datter som etter libanesisk lov er libanesisk borger. De lokalt ansatte ved utenriksstasjonen i Beirut ville neppe kunne være behjelpelige. Da jenta bor hos sine besteforeldre nær den syriske grensen, spurte vi da om muligheten for bistand dersom jenta dukket opp på ambassaden i Damaskus (hennes norske pass var blitt sendt dit av advokaten via UD). Ambassadøren svarte da at de ikke hadde midler til å betale jentas flybillett. De kunne muligens hjelpe henne til flyplassen i Damaskus. En byråsjef i UD bekreftet deretter at de av prinsipp ikke betaler flybillett til norske borgere i utlandet, men kunne være behjelpelige med overføring av penger fra jentas mor til dette formålet, men da mot et honorar. Ellers fant de det vanskelig å bistå aktivt med jentas utreise fra Libanon, da dette kunne forpurre de diplomatiske forbindelser. Verken byråsjefen i UD eller ambassadøren var klar over at det overhodet fantes en Handlingsplan mot tvangsekteskap, med tiltak som berører deres arbeid. Mor har ikke klart å skaffe penger til billett til jenta. Far har informert Oslo byrett skriftlig om at jenta er voktet på av bevæpnede personer, for å unngå at noen skal kunne hjelpe henne ut av huset hvor hun blir holdt fanget og ut av landet. Der står saken i dag, 7 måneder senere. "Hva vil skje med meg på bryllupsnatta, når mannen min oppdager at jeg ikke er jomfru? Jeg er redd for at jeg kommer til å dø..." 18 år, norsk statsborger Bakgrunn: Tamil fra Sri Lanka Religion: Hindu Familien kommer fra høyt rangert kaste innenfor tamil-samfunnet på Sri Lanka. Jenta bor hjemme hos foreldrene og to brødre. Hun går på videregående skole, og ønsker sterkt å studere videre. Resymé av saken Jenta kom til Selvhjelp sammen med norsk kvinne ansatt i et ungdomsteam i bydelen. Jenta fortalte at hun hadde mange venner og venninner og hadde vokst opp som en vanlig norsk jente. Hun hadde hatt to kjærester, begge fra det tamilske miljøet i Norge. Foreldrene visste bare om den ene, men godtok ham ikke, fordi han kom fra lavkaste. Foreldrene fikk mistanke om at hun hadde "gått for langt" med den ene kjæresten de visste om. Far reagerte med å oppføre seg svært grovt ovenfor datteren, med seksuelle tilnærmelser og slibrige bemerkninger om at hun var en hore. Mor fikk det travelt med å finne "den rette" og presset på med sitt ønske om å få barnebarn. Hennes brødre presset også på for å få jenta bortgiftet snarest mulig. Foreldrene hadde nå funnet en verdig kandidat, også tamil bosatt i Europa. Begge de respektive familiene var enige, og ekteskapet skulle finne sted sommeren 2000, når jenta var ferdig med videregående skole. Jenta var helt fortvilt. Hun følte seg som en kasteball, at alle beslutningene ble tatt over hodet på henne. Hun følte at livet og ungdommen blir tatt fra henne. Hun var også livredd for hva som kom til å skje når hennes ektemann på bryllupsnatten oppdaget at hun ikke var jomfru. Hun var da redd for at han

12 enten ville sende henne rett tilbake til foreldrene, eller at han ville hevne seg ved å beholde henne og bruke henne som slavinne. Vi informerte henne om muligheter og rettigheter, om valg og mulige konsekvenser. Hun kunne nekte å la seg gifte bort og se hva da skjedde. Hun kunne nekte og flytte hjemmefra for en periode, for å se hva som da ville skje. Eller kunne hun leve med konsekvensene, dersom hun gikk med på det arrangerte ekteskapet. Vi hadde en lengre samtale om kvinnekamp, kvinneundertrykking, kvinnens økonomiske og sosiale muligheter i Norge, osv. Vi avsluttet samtalen med at jenta skulle tenke seg om og komme tilbake. Snart to måneder senere, har vi ikke hørt fra henne. Kanskje har hun avfunnet seg med ekteskapsplanene og de tragiske konsekvensene dette ville ha for henne. Eller kanskje kommer henne igjen for hjelp, før det er for sent. "Pappa sa han ville drepe meg fordi jeg var en hore. Han viste meg kniven han ville drepe meg med, og der var vi i hjemlandet hans, jeg helt fremmed og alene..." Jente, 18 år, norsk statsborger Bakgrunn: Jugoslavisk/albansk Religion: Gresk ortodoks /Muslim (far gresk ortodoks/mor muslim) Jenta bodde sammen med foreldrene. Hun gikk på videregående skole, og ønsket å studere videre. Resymé av saken Jenta kom til Selvhjelp sammen med norsk kvinne ansatt på helsestasjon for ungdom i bydelen. Hun fortalte at hun var blitt mishandlet av far opp gjennom hele oppveksten. Far slo med belte, sko, knyttnever. Hun hadde ofte hatt merker over hele kroppen etter mishandlingen. Disse viste hun til lærer på ungdomsskolen, som ikke gjorde noe med det. Naboer hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, som da hadde kalt inn far sammen med jenta. Jenta turde aldri å fortelle noe, fordi far truet med å drepe henne hvis hun sa noe. Barnevernet gjorde aldri noe utover disse møtene. Far hadde ved flere anledninger truet med å drepe henne. Han mente hun var blitt altfor "norsk" og mistenkte henne for å ha kjæreste. Senest sommeren 99, tok foreldrene henne med til hjemlandet for å fjerne henne fra det norske miljøet. Der hevdet far at hun hadde brakt skam over familien og viste henne kniven som han ville drepe henne med, før foreldrene dro tilbake til Norge. Jenta visste ikke hvorfor faren ikke gjorde alvor av truslene. Foreldrene hadde nå funnet ektemann for henne i hjemlandet og giftemålet skulle finne sted sommeren 2000, når jenta var ferdig med videregående skole. Jenta nektet å gå med på dette. Hun hadde en kjæreste som aksepterte at hun ikke var jomfru da de traff hverandre. Foreldrene visste ingenting om dette. Jenta ville bli ferdig med videregående skole, for så å flytte utenlands for å studere videre der. Jenta ville flytte hjemmefra snarest mulig. Hun var redd for sitt liv. Hun ville flytte til en annen kommune, skifte skole og skifte navn. Vi informerte jenta om rettigheter og muligheter, og lovte å ta kontakt med skole, sosialkontor og utenbys krisesenter. Så skulle vi kontakte henne på hennes mobiltelefon.

13 Noen dager senere tok rådgiver på skolen kontakt med Selvhjelp. Jenta hadde da selv oppsøkt han og fortalt om sine problemer. Vi fortalte rådgiver at vi hadde opplegget klart med krisesenter og kunne hjelpe videre. Dagen etter kom jenta til Selvhjelp med de få eiendelene hun hadde fått med seg hjemmefra. Helt siden vårt første møte, hadde hun planlagt flukten og pakket tingene sine, men ble oppdaget av mor og måtte flykte hals over hode. Vi organiserte privat transport til utenbys krisesenter, da jenta var overbevist om at foreldre og onkler holdt oppsikt på togstasjoner og flyplass. Vi tok så kontakt med sosialkontor for videre hjelp i denne krisesituasjonen. Sosialkontoret kjente ikke til Handlingsplanen mot tvangsekteskap, og hadde ikke beredskap til å hjelpe, men vi slo i bordet og fikk gehør for følgende: økonomisk hjelp og sak registrert under dekknavn. I samarbeid med krisesenter, fikk jenta plass på ny skole under dekknavn, og leiekontrakt for hybel ble undertegnet med dekknavn. På den nye skolen kjente de ikke til Handlingsplanen, og det gjorde de heller ikke på den skolen hun hadde gått på. Men etter at vi presenterte den, stilte begge skolene opp. Papirene fra den gamle skolen ble oversendt den nye under dekknavn. Rådgiver på jentas gamle skole har holdt kontakt med Selvhjelp og vært behjelpelig på alle måter. Foreldrene til jenta har gjentatte ganger vært på skolen for å forsøke å finne ut hvor datteren er. De har lagt press på skolevenninner for å fortelle dem hvor jenta er, og har uttalt at de vet hva de skal gjøre med henne hvis de finner henne. De allierte seg med mor til bestevenninnen, som banket opp datteren sin for å få henne til å tyste. Rådgiver har holdt møte på skolen med alle venninnene til jenta, for å orientere dem om situasjonen og råde dem om faresituasjoner. Da jenta fikk fast bosted i ny kommune, ble vi kontaktet av det stedlige sosialkontor, som var ganske forvirret. De hadde aldri hørt om Handlingsplanen og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til dekknavn og sperret adresse. Vi informerte og rådet. Rådgiver på ny skole kom til Oslo for et møte på Selvhjelp, for å få råd og veiledning om hvordan skolen skulle forholde seg i situasjonen og unngå lekkasjer som kunne sette jenta i fare. I samarbeid med rådgiver på ny skole og politi, vil jenta få installert sikkerhetsalarm og søke fylkesmannen om navneskifte. Jenta lever et liv i skjul, livredd for at familien skal klare å oppspore henne. Hun er overbevist om at far kommer til å drepe henne hvis han finner henne. Jenta våger ikke å anmelde sine foreldre. "Jeg har så vondt i hodet. Mor slo meg der med en sko. Jeg vil ikke til Somalia og bli omskjært og giftet bort..." Jente, 15 år, norsk statsborger Bakgrunn: Somalisk Religion: Muslim Jenta bodde sammen med mor og søsken. Går på ungdomsskole i 10. klasse. Kom først til Norge med eldre søster, og mor kom senere på familiegjenforening.

14 Resymé av saken Jenta ble kjent med oss da vi holdt innledning i klassen hennes og ringte oss noen dager senere fra telefonkiosk på T-bane stasjon. Hun ba oss komme å hente henne fordi hun trengte krisehjelp. I samtalen på kontoret, cirka klokken 1700 på ettermiddagen, fortalte jenta at hun var blitt kastet ut hjemmefra. Hun fortalte at hun var blitt mye slått av søster mens hun bodde hos henne, og senere av mor. Mor befalte at hun skulle komme rett hjem fra skolen hver dag for å gjøre husarbeid og passe småsøsken. Hun fikk ikke tid til lekser, for mor mente at utdanning ikke var viktig. For cirka en måned siden, hadde hun begynt å trene i idrettsklubb en gang i uken. Dette motsatte mor og søster seg, da de mente at hun ble altfor "norsk". Samme dag hun kom til Selvhjelp hadde hun vært på trening, og da hun kom hjem ble hun mishandlet av mor som slo henne med en sko i hodet. Etterpå kastet moren henne på dør. Jenta hadde kuler i hodet og klagde på sterke hodesmerter. Hun hadde ingenting med seg. Jenta var også livredd for å bli sendt tilbake til mors hjemland, Somalia, for omskjæring og tvangsgifte. Hun hadde overhørt en samtale mellom mor søster, hvor de la hennes fremtidsplaner. Vi kontaktet barnevernvakten, informerte om saken og avtalte møte samme kveld. Da vi kom dit, var alle opptatt med et annet krisetilfelle, og vi ble forespeilet å måtte vente noen timer. Vi ordnet da privat overnatting for jenta. Neste dag kontaktet vi barnevernskontoret i bydelen, men fikk først time neste dag. De ba oss om hjelp til nok en privat overnatting. Samme ettermiddag ble Selvhjelp oppringt av jentas søster, som truet med politi og insisterte på å få vite hvor jenta var. Søster hadde vært på skolen og presset sosiallærer til å informere om hvor jenta befant seg. Sosiallærer hadde da henvist til oss. Vi ga selvsagt ingen informasjon. Like etterpå, ble vi oppringt av spaningsgruppen ved Oslo Politikammer, som fortalte at jenta var etterlyst og ba om informasjon. Vi forklarte situasjonen, om mishandlingen og at barnevernet allerede var kontaktet. Politiet forstod med engang situasjonen og henla saken på stedet. I møte på barnevernskontoret dagen etter, informerte vi grundig om hva som hadde skjedd. Vi informerte også om Handlingsplanen, som de ba om få der og da, for å kunne bruke den for hastevedtak. Barnevernkurator innrømmet at de i mange år ofte hadde kviet seg for å handle ovenfor barn med utenlandsk bakgrunn, men mente at de nå burde gjøre jobben sin. Det var umulig for dem å finne beredskapsplass for jenta samme dag, og ba oss om å hjelpe med nok en privat overnatting. Dagen etter hadde barnevernet ordnet med hasteplassering på institusjon. Vi brakte jenta dit. Jenta kontaktet oss noen dager senere og fortalt at hun har fått penger til å kjøpe klær og at hun vil bli flyttet til ny skole og et mer permanent bosted utenbys. Senere kontaktet jenta oss for å fortelle at hun nå bor på ungdomshjem utenbys og har skiftet skole. Hun fortalte at hun hadde det veldig bra og kunne nå gjøre lekser og forberede seg til juletentamen

15 9. Referansegrupper I denne første fasen av arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden" ble det opprettet en tverrfaglig referansegruppe bestående av personer med bakgrunn i forskjellige miljøer. Denne tverrfaglige referansegruppen var sammensatt av følgende personer: Atle Odd Hovden, advokat Marit Kvalnes, leder av barnevernkontor Guri Tveiten, sosialetaten Berit Skogli, lærer i videregående skole Hege Storhaug, journalist og forfatter Tove Smaadahl, Krisesentersekretariatet Saynab Mohamud, ungdomsrepresentant Gerd Fleischer, leder i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger I løpet av høsten 1999, har referansegruppen avholdt møter, i første omgang for å gjennomgå og drøfte erfaringene fra arbeidet i prosjektet. Dernest møttes referansegruppen for å drøfte forslag til tiltak på flere områder. Her dreide det seg om forslag som kan styrke rettssikkerheten for en stor gruppe ungdom i dagens Norge. Videre ble det drøftet forslag til tiltak som kan fange opp ungdom i en situasjon med tvang og vold på et tidlig tidspunkt. Referansegruppen drøftet også tiltak for å bedre beredskapen i de forskjellige etater, slik at ungdommen det gjelder får reelle valgmuligheter stilt ovenfor familiens ekteskapsplaner. Også her var regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap vårt arbeidsverktøy, og forslagene samsvarer med intensjonene i Handlingsplanen og vil bidra til at Handlingsplanen iverksettes i praksis. På grunn av sykdom og ferieavvikling, har ikke representantene fra barnevern og sosialetat kunnet delta på selve møtene i referansegruppen. I vårt videre arbeid i år 2000, vil det bli opprettet en ny referansegruppe bestående av representanter fra de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene, ungdomsrepresentanter og representanter fra de forskjellige trossamfunn. Denne referansegruppen vil i samarbeid med den første, vurdere og foreslå videre tiltak, særskilt rettet innad i de forskjellige innvandrer- og flyktningmiljøene. 10. Forslag til tiltak Klargjøring av definisjoner Vi definerer arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang som grov omsorgssvikt når det gjelder mindreårige, og som frihetsberøvelse når det dreier seg om myndige. Både straffeloven, ekteskapsloven og barnevernloven skal komme til anvendelse ved disse alvorlige overgrepene.

16 Våre forslag til tiltak dreier seg i sin helhet om å styrke rettsvernet og menneskerettighetene til barn og ungdom i Norge, og bør derfor gjelde alle borgere i Norge. Dette fordi arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang berører barn og unge, oppvokst i Norge og oftest med norsk statsborgerskap. Forslagene våre legger derfor ansvaret på norske myndigheter og det etablerte hjelpeapparatet som de instansene som skal ivareta rettighetene til alle barn og ungdom i samfunnet vårt. Med fokus på Norges ansvar ovenfor sine barn og unge, har vi ikke sett det nødvendig å komme med forslag til endringer i utlendingsloven med forskrifter. De følgende forslag til tiltak er utarbeidet i et samarbeid mellom ovennevnte referansegruppe og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Forslagene er både i tråd med intensjonen i Handlingsplanen og en utdpypning av tiltakene skissert i denne. Våre forslag til tiltak er for øvrig basert på våre erfaringer i arbeidet med enkeltsaker og de hindringer vi har møtt underveis. For at forslagene våre i det hele tatt skal ha betydning i praksis, forutsettes følgende tiltak fra regjeringens side: 1.Handlingsplanen må gjøres kjent og distribueres til alle berørte myndigheter og instanser. 2.Regjeringen må utarbeide klare retningslinjer med klart definerte ansvarsområder til alle berørte myndigheter og instanser. 3.Det må stilles økonomiske og menneskelige ressurser til rådighet for iverksettelse av tiltakene som er skissert i regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap, med de nødvendige utdypninger og tillegg som følger. Dette for at Handlingsplanen i det hele tatt skal fungere i praksis. Tiltak i skolen Både grunnskole og videregående skole er de viktigste arenaene for å fange opp elever berørt av problemstillinger som tvang, vold og annen omsorgssvikt. Det bør utarbeides krystallklare retningslinjer for grunnskole og videregående skole om konkrete ansvarsforhold i denne problemstillingen. Den/de ansvarlige skal vite hvor de skal henvende seg for bistand til eleven. Elevens problem skal tas alvorlig, man skal ikke "vente og se". Det skal ikke vurderes som en familiær sak eller som kulturforskjeller. Dersom de ansvarlige ved skolen får mistanke om at en elev er utsatt for større eller mindre grad av tvang for å inngå ekteskap, eller at planene er lagt for "ferie" hvor kjønnslemlestelse inngår i planene, skal skolen ha meldeplikt til barnevernet når ungdommen er mindreårige. Hvis ungdommen er myndig, skal det meldes til politi og sosialetat. Brudd på denne meldeplikten skal sees på som tjenesteforsømmelse og grov uforstand i tjenesten. Foreldre som ønsker å ta barn ut av grunnskolen, pålegges et dokumentasjonskrav ovenfor skolen om at barnet får tilfredsstillende undervisningstilbud i samsvar med lærerplanen for grunnskolen. Dette skal også gjelde når barnet befinner seg utenfor landets grenser. Dersom

17 dokumentasjonskravet ikke oppfylles, har skolen meldeplikt til barnevernet. I krisetilfeller hvor eleven må bytte skole og skifte identitet, må dette skje gjennom lukkede kanaler. Elevenes dokumenter må sendes fra den gamle skole via en ekstern instans som videreformidler dem til neste skole og adresse. For å unngå enhver form for lekkasjer, skal skolene seg i mellom ikke sitte med opplysninger om elevens gamle eller nye identitet. Ovenfor skolekamerater som kjenner til elevens problemer, har skolen opplysningsplikt om de farer og problemer som kan oppstå hvis de forsøker å oppspore eleven på nytt bosted. Tiltak i barnevernet Barnevernet er forpliktet til å åpne undersøkelse på grunnlag en hver informasjon med et noenlunde konkret innhold som på en eller annen måte gir utrykk for at et barn har det vanskelig. Kulturforskjeller skal ikke være en del av barnevernets vurderingsgrunnlag når barnevernet mottar melding om at en mindreårig utsettes for større eller mindre grad av tvang for å inngå et fremtidig ekteskap. Barnevernet skal reagere i henhold til definisjonen om at arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang er grov omsorgssvikt. Ved bekymringsmelding eller mistanke om planer for kjønnslemlesting, skal barnevernet umiddelbart reagere, og hvis det foreligger konkrete planer for gjennomføring av lemlestingen skal barnevernet ha meldeplikt til politiet og selv fatte vedtak om omsorgsovertakelse og akutt plassering av barnet. Barnevernet må rustes opp til å kunne utføre sine arbeidsoppgaver i et stadig mer internasjonalt samfunn og flytting over landegrenser. Vi foreslår derfor opprettelse av ett barnevernskontor for utenlandssaker (jf. trygdeetatens tilsvarende kontor). Dette kontoret skal ha ansvar for å foreta undersøkelser av norske barns livssituasjon i utlandet, når barnet ikke er i følge med en eller begge av sine foreldre. Her kreves det samarbeid med Utenriksdepartementet, norske utenriksstasjoner og internasjonalt politi. I de tilfeller hvor den mindreårige allerede er blitt bortført til foreldrenes opprinnelsesland, skal dette barnevernskontoret, i samarbeid med utenriksstasjonene, aktivt oppspore og oppsøke barna der de da befinner seg. De skal arbeide for at barnet får mulighet til å reise tilbake til Norge. Dersom foreldre ønsker å bringe barna ut av landet for et lengre utenlandsopphold og selv ikke skal bo sammen med barna, må foreldrene på forhånd forelegge saken for barnevernskontoret for utenlandssaker for vurdering med hensyn til barnets skolegang og barnets omsorgssituasjon. Barnevernet skal være ansvarlig for den nødvendige oppfølgning av en mindreårige som har måttet bryte med familie for unngå deres

18 ekteskapsplaner. Oppfølgning skal blant annet bestå av opprettelse av et sosialt og et faglig nettverk for den mindreårige. Til drøfting Vi er av den oppfatning at barnevernet i særskilte tilfeller bør kunne heve aldersgrensen for å fatte førstegangsvedtak til 21 år. Dette for eksempel i tilfeller hvor barnevernet ikke har reagert på meldinger de mottok før barnet ble myndig, eller i tilfeller hvor den unge ikke har hatt mulighet til å utvikle seg til et selvstendig individ. I referansegruppen ble vi enige om at det var en rekke problemstillinger rundt et slikt tiltak, og at det derfor må tas opp til bred vurdering og drøfting, før det kan foreslås som konkret tiltak. Tiltak i helsevesenet Det må etableres et informasjonstilbud og veiledningstjeneste ved helsestasjoner, skolehelsetjenesten og helsevesenet generelt for ungdom som står i fare i for eller er blitt utsatt for arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller kjønnslemslesting. Helsevesenet, på lik linje med skolen, skal ha meldeplikt til barnevernet ved mistanke om eller kjennskap til planer om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og/eller kjønnslemlestelse. Dersom helsepersonell får kjennskap til kjønnslemlesting av barn, ungdom eller voksen, utført enten i Norge eller i utland etter at vedkommende bosatte seg i Norge, skal dette meldes enten til barnevern eller til politi. Tiltak i sosialtjenesten Sosialtjenesten skal ha beredskapshjem tilgjengelig for både gutter og jenter i en akuttsituasjon, når de har måttet bryte med familien for å unngå arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Her skal ungdommen kunne bo trygt inntil mer permanent løsning er funnet. Sosialtjenesten skal ha klare rutiner for å kunne fatte vedtak om økonomisk hjelp til ungdom som har måttet flytte til ny kommune eller utenbys krisesenter for å ivareta egen sikkerhet. Sosialtjenesten skal ha klare rutiner for å fatte vedtak og formidling av disse til ungdom som har måttet foreta navneskifte og oppholder seg på sperret adresse. Sosialtjenesten skal automatisk yte økonomisk hjelp til ungdom som har måttet bryte med sin familie til den det gjelder har fullført videregående skole. En ungdom som har måttet flykte ut av en tvangssituasjon, skal ikke påføres en betydelig gjeldsbyrde og skal derfor motta økonomiske ytelser fra sosialtjenesten inntil ungdommen selv har reelle muligheter til å være økonomisk selvhjulpen. Dersom ungdommen er under høyere utdanning skal det ytes økonomisk hjelp inntil neste semester, når ungdommen kan søke om stipend og lån.

19 På lik linje med barnevernet, skal sosialtjenesten være ansvarlig for oppfølging og opprettelse av et nettverk som kan ivareta ungdommen, både sosialt og psykologisk etter brudd med familien. Tiltak i politi- og lensmannsetaten Politi og lensmenn må få klare retningslinjer om hvordan de aktivt og oftere skal benytte seg av eksisterende sanksjonsmuligheter ovenfor familier som utøver eller truer med vold, gjennom offentlig påtale. Politi og lensmenn må ha klare retningslinjer om installering av sikkerhetsalarm, hvor terskelen bør legges lavere enn den er i dag for få tildelt alarmen. For å gi trygghet, også utendørs, er mobiltelefonen her et viktig hjelpemiddel, som blir programmert slik at innehaveren kan alarmere og snakke med polititet ved å trykke på to knapper. Telefonsvarer er også et viktig hjelpemiddel, som gjør at den utsatte kan høre hvem som ringer før hun bestemmer om hun vil svare, og samtalene kan også tas opp på bånd. Politi og lensmenn må bli pålagt å reagere raskt ved anmeldelse og/eller mistanke om mulig bortføring av barn og ungdom. Det bør opprettes samarbeid med politi ved de europeiske flyplassene. Politiet må i langt større grad være i stand til å stoppe bortføringen før ankomst til opprinnelseslandet. Tiltak i Utenriksdepartementet/tjenesten Det må gis fri advokatbistand og sakførsel til norsk ungdom bortført til foreldrenes opprinnelsesland. Det må ytes fri reise hjem til Norge. Det må kunne utstedes Laissez Passer eller pass til den unge for retur til Norge, uten foreldrenes underskrift, når disse har stått for bortføring. Ambassade/konsulat skal være aktiv pådriver for å få besøke og ha kontakt med den bortførte. Ambassade/konsulat skal være aktiv pådriver i sin kontakt med det hjem og familie hvor ungdommen/barnet befinner seg i foreldrenes opprinnelsesland. Tiltak i påtalemyndighetene/domstolene Påtalemyndighetene skal ta ut offentlig påtale i saker hvor det er grov mishandling, psykisk eller fysisk. Det er ikke barns ansvar å anmelde sine egne foreldre. Påtalemyndighetene skal ta ut offentlig påtale ved både planlegging og effektuering av ekteskap under tvang. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang er å betrakte som frihetsberøvelse når dette dreier seg om en myndig person. Hvor ungdommen er mindreårig, er det grov omsorgssvikt. Domstolene skal pålegges å prioritere rettssaker angående bortføring, særskilt hvor den bortførte er mindreårig. Det skal raskt tas ut påtale mot herboende familie som har begått eller medvirket til bortføringen.

20 Sakens alvor må signaliseres ved at påtalemyndighetene reagerer med rask offentlig påtale, og med påfølgende prioritering av for å få rettssakene opp til domstolene. Bigami Vi har erfart at menn med bakgrunn fra land hvor kvinnene vanskelig kan få skilsmisse, eller hvor flerkoneri er tillatt, får skilsmisse etter norsk lovgivning, men nekter å undertegne skilsmissepapirene etter opprinnelseslandets lovgivning. Mannen står da fritt til å gifte seg igjen etter norsk lov og kan få familiegjenforening i Norge med sin nye kone - mens han i opprinnelseslandet fremdeles er gift med begge kvinnene. Dette medfører store problemer for kvinnen fra første ekteskap. Dersom hun drar på ferie til opprinnelseslandet, med eventuelle barn fra ekteskapet, blir hun ansett som fremdeles gift, med den råderetten forhenværende mann og hans familie har over henne og barna. Dersom hun i tillegg har giftet seg på nytt, vil hun bli tiltalt for bigami og straffeforfulgt deretter. Forslag til tiltak mot bigami: Dersom en mann med bakgrunn fra land hvor kvinnene vanskelig kan få skilsmisse, eller hvor flerkoneri er tillatt, er skilt etter norsk lovgivning og ønsker å inngå nytt ekteskap, skal han pålegges å fremlegge skilsmisseattest underskrevet av begge forhenværende ektefeller. Denne skilsmisseattesten skal være godkjent og registrert i mannens trossamfunn i Norge eller opprinnelseslandets ambassade i Norge. 11. Videre framdriftsplan Selvhjelps arbeid har aldri bestått av "forskning" på de innvandrer/flyktninggruppene som henvender seg til våre kontorer. Tvert i mot, består vårt arbeid i hjelp til selvhjulpenhet gjennom informasjon, veiledning og bistand gitt i tillit og kontinuitet. Vårt arbeid i prosjektet "Mellom barken og veden" må heller ikke oppfattes som et forskningsprosjekt av de ungdommene som har behov for bistand. Det vil bli umulig å opparbeide tillit blant ungdommen ved å tidsbegrense vår tilgjengelighet, og som vi ser det, vil det oppfattes som et svik, etter først å ha invitert til samarbeid, for så å stenge døren. Vi ser det derfor som absolutt nødvendig å fortsette prosjektet utover den nåværende tilmålte prosjektperioden. Nok en vektig grunn til å forlenge prosjektet, er at problemløsning i hver enkelt sak kan ta tid, med behov for oppfølgning, ofte over måneder, avhengig av sakens karakter. Som eksempel kan nevnes sterke reaksjoner fra familie når ungdommen trosser fastlagte planer - en situasjon som kan kreve krisetiltak over lengre tid. Et annet eksempel er annullering av tvangsekteskap, som tar måneder å få behandlet i retten. Derfor vil mange av de sakene vi mottok i 1999 neppe være avsluttet før langt ut i år Denne rapport må derfor anses som en midlertidig rapport. Prosjektet "Mellom Barken og Veden" har kommet godt i gang, men uten en videreføring av